13 Fjerning av nedre grense for kommunale og fylkeskommunale skattesatser

I motsetning til statsskattesatser, som hjemles direkte i Grunnloven § 75 a gjennom Stortingets skattevedtak (plenarvedtak) hvert år, må kommunale og fylkeskommunale skattesatser ha hjemmel i lov. Dette er lovteknisk ordnet slik at skatteloven § 15-2 tillegger Stortinget å gjøre plenarvedtak om fastsetting av maksimums- og minimumssatser for kommunal inntekts- og formuesskatt og for fylkeskommunal inntektsskatt. Deretter treffer de enkelte kommunestyrer og fylkesting satsvedtak innenfor denne ramme som ledd i sine budsjettopplegg for det kommende år. Etter uttrykkelig bestemmelse gjelder maksimumssatsene med mindre kommunestyret eller fylkestinget har truffet vedtak om lavere sats. Kommunestyrer og fylkesting kan dermed la være å treffe formelt satsvedtak, idet maksimumssatsene da vil gjelde likevel. Videre slipper skatteetaten å måtte registrere hvert enkelt kommunale og fylkeskommunale skattevedtak som hjemmelsgrunnlag for etatens skatteutskriving. Satsene gjelder personer og dødsboer, idet aksjeselskaper m.v. i stedet har statsskatt.

For inntektsåret 2003 har Stortinget fastsatt følgende maksimumssatser og minimumssatser på det kommunale og fylkeskommunale området:

• kommunal inntektsskattøre: 9,4 - 13 pst.

• fylkeskommunal inntektsskattøre: 0,0 - 3,24 pst.

• kommunal formuesskatt: 0,4 - 0,7 pst.

Maksimumssatsene på inntekt er fastsatt slik at de sammen med den samtidig fastsatte satsen for fellesskatt til staten (for 2003 11,76 pst.) gir en samlet skattesats på 28 pst. på alminnelig inntekt. Dette koordinerte systemet med samlet 28 pst. skattesats har vært gjeldende fra 1992. For Finnmark og Nord-Troms er fellesskatten, og dermed også samlet skattesats på alminnelig inntekt, 3,5 pst. lavere for 2003.

Systemet med Stortingets fastsetting av maksimumssatser må videreføres. Men den årlige fastsetting av minimumssatser fremtrer i dag som en historisk overlevning uten praktisk betydning. I de siste 25 år har ingen kommune eller fylkeskommune valgt lavere sats enn maksimumssatsene. Det ligger ingen nærmere skattepolitisk vurdering bak fastsettingen av det intervall som minimumssatsene gir når de holdes opp mot maksimumssatsene. I stedet er det en lovteknisk komplikasjon å måtte justere minimumssatsene i takt med justeringer i maksimumssatsene, for å holde intervallet noenlunde intakt. Disse parallelle justeringene i minimumssatsene er praktisk sett verdiløse, og bør kunne bortfalle.

Videre kan hensynet til kommunenes og fylkeskommunenes formelle valgfrihet tilsi at Stortinget ikke fastsetter noen nedre grense for satsene. Dette gjelder selv om den reelle valgfriheten begrenses av de generelle økonomiske rammebetingelsene for kommunene og fylkeskommunene.

Departementet foreslår derfor at skatteloven § 15-2 endres til bare å gjelde Stortingets fastsetting av maksimumssatser. I St. prp. nr. 1 (2003-2004) Skatte, -avgifts- og tollvedtak er dette fulgt opp med forslag om at også Stortingets plenarvedtak om de kommunale og fylkeskommunale skattesatser bare skal gjelde maksimumssatser.

Tradisjonelt har Stortingets plenarvedtak om inntektsskattørene vært utformet som et eget skattevedtak (se Stortingets vedtak 02.12.2002 om fastsettelse av den kommunale og fylkeskommunale inntektsskattøren for inntektsåret 2003). Plenarvedtaket om kommunal formuesskattesats har derimot vært en del av Stortingets alminnelige skattevedtak (se § 2-3 i Stortingets skattevedtak 02.12.2002 for inntektsåret 2003). Dette alminnelige skattevedtaket var opprinnelig et rent statsskattevedtak, men har utviklet seg til også å angå kommunale skatter mer og mer. Det vil være en lovteknisk forenkling å innarbeide Stortingets fastsetting av kommunale og fylkeskommunale inntektsskattører i det alminnelige skattevedtaket. Da kan det særskilte skattevedtaket om skattørene sløyfes.

I St. prp. nr. 1(2003-2004) er dette fulgt opp ved en ny § 3-9 i forslaget til Stortingets skattevedtak for 2004, istedenfor forslag til særskilt vedtak om inntektsskattørene. Det vises nærmere til stortingsproposisjonen om dette.

Det vises til forslag til endring i skatteloven § 15-2.