9 Endringer i arveavgiftsloven

9.1 Innledning

Departementet foreslår i dette kapitlet endringer i to bestemmelser i arveavgiftsloven. Endringene tar sikte på at regelverket skal bli enklere å forstå for de avgiftspliktige og enklere å praktisere for avgiftsmyndighetene.

Det foreslås at avgiftsgrunnlaget ved gave til selskap hvor givers arvinger er medeiere, begrenses til den forholdsmessige del av gaven som tilsvarer arvingenes samlede eierandel i selskapet. Etter tidligere praksis ble hele gaven regnet med i avgiftsgrunnlaget uansett eierandel. Endringen er en lovfesting av rettsforståelsen som ble lagt til grunn i Trondheim tingretts dom av 11. desember 2002. Lovfestingen innebærer i seg selv ikke provenytap.

Det foreslås videre at kravet til allmennyttig formål for arveavgiftsfritak knyttes til mottakeren og ikke til bruken av midlene, og at samtykkeordningen for fritak oppheves og erstattes med et lovumiddelbart fritak. Forslaget innebærer betydelige administrative lettelser, men ingen endring i antallet mottakere av avgiftsfri arv og gave.

Departementets forslag bygger i utgangspunktet på NOU 2000:8 hvor arveavgiftsutvalget fremlegger forslag til ny arveavgiftslov. Forslagene fremlegges nå for å løse praktiske problemer for avgiftsmyndighetene og de avgiftspliktige. Forslagene berører ikke de grunnleggende prinsipper i forslaget i NOU 2000:8 og foreslås derfor behandlet uavhengig av den videre behandling av utredningen.

NOU 2000:8 ble sendt på høring 26. juni 2000, med en høringsfrist på fem måneder. Høringsuttalelsene er tatt med under behandlingen av de enkelte forslag nedenfor.

9.2 Forslag om avgrensning av avgiftsplikten for gave til selskap jf. arveavgiftsloven § 2 første ledd bokstav e

9.2.1 Gjeldende rett

Arveavgiftsloven § 2 første ledd bokstav e fastsetter avgiftsplikt for gaver til selskap, legat, stiftelse eller annen formuesmasse hvor personer som nevnt i § 2 første ledd bokstav a-d gjennom aksjebesittelse eller på annen måte er interessert på vesentlig samme måte som en deltaker eller eier. Personene som er nevnt i bokstav a-d (heretter kalt relevante personer) er (a) giver eller hans ektefelles eller samboers nærmeste arving etter loven (typisk barn) eller fosterbarn, (b) noen som på tiden for gaven er betenkt i givers testament, (c) slektning i rett nedstigende linje til noen som er nevnt under a eller b (typisk barnebarn) og (d) ektefelle eller samboer til noen som er nevnt i bokstav a-c. Som samboer regnes to personer som lever sammen og som har eller har hatt felles barn eller har vært gift med hverandre før, jf. arveavgiftsloven § 47 A jf. folketrygdloven § 1-5.

Departementet har i rundskriv av 20. februar 1965 presisert at avgiftsplikten etter denne bestemmelsen gjelder hele gavebeløpet, ikke bare den del av gaven som tilsvarer de relevante personers eierandel. Trondheim tingrett har imidlertid i dom av 11. desember 2002 kommet til at arveavgiftsloven § 2 første ledd bokstav e må tolkes slik at det bare skal regnes avgift av den del av gave til et aksjeselskap som tilsvarer de relevante personers eierandel i selskapet. Dommen er ikke påanket. Hvis for eksempel en far gir en gave til et selskap hvor hans barn eier 25 prosent, han selv 60 prosent og en tredjemann (som ikke omfattes av bokstavene a-d) eier 15 prosent, vil den rettsforståelse som legges til grunn i dommen innebære at 25 prosent av gavens verdi regnes som avgiftsgrunnlag for selskapet.

9.2.2 Arveavgiftsutvalgets forslag i NOU 2000:8

Utvalget uttaler at regelen sannsynligvis kan forstås slik at hele gaven blir avgiftspliktig selv om relevante personer bare eier en del av aksjene (bare er destinater for en del av verdiene). Utvalget finner det mer rimelig at gave til selskap blir avgiftspliktig i samme utstrekning som de relevante personene eier aksjer. Eier relevante personer 60 prosent av aksjene i et selskap som mottar en gave, blir således 60 prosent av gaven avgiftspliktig. Utvalget finner at formålet med bestemmelsen - å forhindre at avgiftsplikten for gaver omgås ved at gave gis til selskap som arvingene eier - oppnås i tilstrekkelig utstrekning ved en slik avgrensning.

Utvalget foreslår en omredigering i forhold til gjeldende lov ved å skille ut reglene om stiftelser i ny bokstav f. Utvalget foreslår at gave til stiftelse eller formuesmasse skal være avgiftspliktig i samme utstrekning som en kan forvente utdelinger til relevante personer eller til medlemmer av en eller flere bestemte familier.

Ingen høringsinstanser hadde kommentarer til dette forslaget.

9.2.3 Departementets vurderinger og forslag

Departementet foreslår at gave til selskap som nevnt i arveavgiftsloven § 2 første ledd bokstav e blir avgiftspliktig i samme utstrekning som de relevante personer eier aksjer eller andeler eller på annen måte er interessert på vesentlig samme måte som eier eller deltaker. Departementet finner i likhet med utvalget at formålet med bestemmelsen ivaretas i tilstrekkelig grad ved en slik regel. Forslaget innebærer lovfesting av den forståelse av gjeldende rett som ble lagt til grunn i Trondheim tingretts dom.

Det foreslås at bokstav e skal omfatte gave til selskap i den utstrekning noen som er nevnt under bokstavene a, b, c eller d direkte eller indirekte er eiere, eller er interessert på vesentlig samme måte som eier eller deltaker. Hvorvidt noen er interessert på vesentlig samme måte som eier eller deltaker må bero på en konkret vurdering. En som har rett til utbytte fra selskapet uten å være eier vil normalt omfattes av regelen. Selskapets avgiftsplikt begrenses til de relevante personers samlede eierinteresse.

Det foreslås at ny bokstav f skal omfatte gave til stiftelse eller annen formuesmasse når det kan påregnes at utdelinger kommer noen som er nevnt under bokstavene a, b, c eller d eller medlemmer av en eller flere bestemte familier til gode. I motsetning til utvalget foreslår departementet at hele gaven skal være avgiftspliktig når det er påregnelig at utdelinger vil skje til de personer som er nevnt. En regel hvor en må fastslå hvor stor del av gaven som forholdsmessig tilsvarer påregnelige fremtidige utdelinger vil bli meget vanskelig å håndheve og vil kunne medføre tvister om avgiftsgrunnlagets størrelse. En må da fastsette hvor store utdelinger som kan påregnes i fremtiden og hvor stor del av disse som blir gitt til den omfattede personkrets. Det er enklere å fastslå de relevante personers eierandeler på gavetidspunktet.

En ulempe ved en slik regel er at hele gaven vil bli avgiftspliktig selv ved beskjedne utdelinger til den nevnte personkrets. Kravet til at fremtidige utdelinger skal være påregnelige på gavetidspunktet vil kunne hindre urimelige utslag av regelen. Forslaget innebærer en fortsettelse av den regel som har vært anvendt i praksis, jf. departementets rundskriv av 20. februar 1965. Det vises til forslag om ny bokstav e og f i arveavgiftsloven § 2 første ledd.

9.3 Fritak for arv og gave til allmennyttige organisasjoner og institusjoner

9.3.1 Gjeldende rett

Arv og gave til allmennyttig formål som tilfaller offentlig godkjent stiftelse eller legat som har sete i riket, er fritatt for arveavgift, jf. arveavgiftsloven § 4 femte ledd første punktum.

Etter ordlyden gjelder fritaket bare gaver etter § 2 annet ledd (gaver som ikke var ytet senest seks måneder før giverens død og gaver hvor mottakeren, hans ektefelle eller samboer var betenkt i givers testament ved dødsfallet når gaven ikke var ytet senest fem år før giverens død), men ikke gaver etter § 2 første ledd bokstav b (gaver hvor mottaker var betenkt i givers testament på gavetidspunktet). Hvis avgiftsplikt foreligger etter § 2 første ledd bokstav b kan fritak gis etter § 46 annet ledd.

Etter annet punktum kan departementet (fra 1. juli 1997 delegert til Skattedirektoratet) frita også andre arvinger eller mottakere når midlene blir brukt til allmennyttige formål. I begge punktum er avgiftsfriheten knyttet til at arven eller gaven gis til et allmennyttig formål og ikke til om mottaker av midlene har allmennyttig formål.

Første punktum gir et fritak som er lovbundet. Skattefogden og tingretten skal altså gi fritak når vilkårene i loven er oppfylt. Andre punktum gir Skattedirektoratet frihet, men ikke plikt til å frita. Ved utøvelsen av dette skjønnet vil Skattedirektoratet være bundet av alminnelige forvaltningsrettslige prinsipper, herunder forbudet mot usaklig forskjellsbehandling. Skattedirektoratet kan også gi delvis fritak.

I melding fra Skattedirektoratet, In. nr. 3 av 6. juli 2000, er kompetansen til å frita nærmere angitte organisasjoner delegert til skattefogd og tingrett. Avgiftsmyndigheten skal for disse organisasjonene selv vurdere om det formål midlene gis til er allmennyttig, det holder ikke å vise til at organisasjonen er nevnt på listen.

Det foreligger en omfattende praksis vedrørende hva som anses som allmennyttig formål og de fleste avgjørelser (også for organisasjoner som ikke er oppgitt i nevnte rundskriv) anses for kurante. Generelt kan det sies at allmennyttig omfatter ideelle formål. Religiøse, kulturelle, humanitære, utdannelsesmessige eller veldedige formål omfattes. Privatøkonomiske formål eller næringsinteresser antas å ligge utenfor begrepet allmennyttig. I allmennyttig ligger at det må stilles krav til at kretsen som nyter godt av midlene har et visst omfang. Organisasjoner som hemmeligholder sitt arbeid eller har urimelige begrensninger i sitt medlemskap (i form av utelukkelse av et bestemt kjønn eller at medlemskap bare kan oppnås ved anbefaling av et medlem) eller ved utdeling av midler, er ikke blitt ansett for å bruke midlene til allmennyttig formål og derved nektet fritak. Foreninger som ivaretar medlemmenes økonomiske forhold, som yrkesforeninger, næringsorganisasjoner og videre politiske foreninger, har i praksis ikke vært ansett som allmennyttige formål.

9.3.2 Utredning: NOU 2000:8

Utvalget foreslår at fritaket for arv og gave til allmennyttig formål beholdes.

Etter dagens regler er avgiftsfriheten knyttet til at midlene skal gå til et allmennyttig formål. Utvalget fremhever at det i praksis ikke er mulig å kontrollere at midlene brukes til det allmennyttige formål. Et vilkår om at organisasjonene som mottar midlene skal ha allmennyttig formål vil bedre sikre at midlene brukes til slike formål. Utvalget går derfor inn for at kravet til allmennyttig formål skal knyttes til mottakeren og ikke til bruken av midlene. Utvalget tilføyer at en arv til en allmennyttig institusjon likevel ikke vil være fritatt for arveavgift hvis det fremgår av testasjonen at midlene skal brukes til et ikke allmennyttig formål.

Utvalget anser dagens regel om samtykke administrativt krevende å håndheve, samt at regelen også skaper usikkerhet om praksis og gjør det vanskelig for publikum å forutberegne sin stilling. På den annen side finner utvalget at regelen er fleksibel. Den har den fordel fremfor en skarp rettighetsregel at den kan tilpasses forhold en ikke kunne ha forutsett. Utvalget finner likevel at de beste grunner taler for at dagens samtykkeordning oppheves.

Det lovbundne fritaket (i dagens første punktum) foreslås utvidet til å gjelde alle typer organisasjonsformer. Utvalget fremhever at det ikke bør være organisasjonsformen, men formålet en vil støtte som teller. Kravet bør derfor bare være at arvingen eller mottakeren er en juridisk person.

Utvalget går inn for at det ikke stilles vilkår om at institusjonens styre skal ha sete i Norge.

9.3.3 Høring

Nasjonalforeningen for folkehelsen uttalte i brev av 18. august 2000:

«Nasjonalforeningen for folkehelsen har med glede merket seg at någjeldende ordning med fritak for arveavgift for frivillige, humanitære organisasjoner foreslås videreført. Nasjonalforeningen for folkehelsen slutter seg fullt og helt til utvalgets forslag på dette punkt.»

Norges Røde Kors uttaler i brev av 20. november 2000:

«Arveavgiftsloven § 4 femte ledd, som det etter mandatet ble særskilt bedt om at utvalget skulle vurdere, gjelder «avgiftsplikt for så vidt midlene tilfaller offentlig godkjent stiftelse eller legat. Vedkommende departement kan tilstå avgiftsfrihet også for andre...»

Norges Røde Kors ønsker til dette å få avklart om lovens § 4 femte ledd bør endres, enten slik at organisasjoner som Norges Røde Kors, kunne falle inn under 1. setning i § 4 femte ledd, eller at 2. setning ble omformulert slik at «vedkommende departement» «skal» (kan) tilstå avgiftsfrihet også for andre for så vidt midlene blir «gitt» (brukt) til organisasjoner med allmennyttig formål.»

Skattebetalerforeningen støtter i brev av 25. januar 2001 utvalgets forslag.

I brev av 6. november 2002 foreslår Skattedirektoratet at kravet om allmennytte knyttes til den organisasjonen eller institusjonen som mottar midlene. Det foreslås videre at kravet til sete i riket oppheves, fordi dette ikke anses nødvendig av kontrollhensyn. Videre foreslås det at skillet mellom lovumiddelbare fritak (første punktum) og fritak etter søknad (annet punktum) oppheves, slik at en beholder og utvider virkeområdet for lovumiddelbare fritak.

9.3.4 Departementets vurderinger og forslag

9.3.4.1 Valg av avgrensingskriterium

Departementet går inn for å beholde avgiftsfritaket for arv og gaver til allmennyttige formål. I likhet med arveavgiftsutvalget foreslår departementet at dagens avgrensing til allmennyttige formål beholdes. Uttrykket «allmennyttig» er blitt innarbeidet gjennom praksis. Ved valg av et annet avgrensningskriterium ville en ikke kunne støtte seg på denne praksis.

9.3.4.2 Forslag om at kravet til allmennyttig formål knyttes til mottakeren/arvingen og ikke til bruken av midlene

Departementet foreslår at dagens krav om at arv og gave må gis til allmennyttige formål for å oppnå avgiftsfrihet, endres til et krav om at midlene må gis til en juridisk person som har allmennyttig formål.

Formålet med avgiftsfriheten er at arv og gave til allmennyttige formål skal fritas. Midler som brukes til ikke allmennyttige formål bør ikke unntas fra avgiftsplikt. Det er imidlertid i praksis meget vanskelig å kontrollere at midlene det gis avgiftsfritak for blir brukt til allmennyttige formål. En slik kontroll vil kreve uforholdsmessig store ressurser. Departementet er enig med utvalget i at en oppnår en større grad av kontroll med bruken av midlene hvis kravet til allmennyttig formål knyttes til mottakeren av midlene. Kontrollen vil da skje ved at mottakers hele virksomhet vurderes i forhold til kravet om allmennyttig formål. Det vil bare være i de tilfellene hvor organisasjonen også driver ikke allmennyttig arbeid, det vil være en nevneverdig mulighet for at midlene ikke brukes til allmennyttige formål. Hvis organisasjonen har for store innslag av ikke allmennyttige formål vil det kunne medføre at organisasjonen ikke blir omfattet av avgiftsfriheten. Ved å knytte kravet om allmennyttig formål til mottakeren og ikke til bruken av midlene unngår en å måtte kontrollere bruken av midlene i ettertid. Kontrollen vil skje samtidig med det ordinære avgiftsvedtaket. Etter gjeldende rett kan enkeltpersoner eller juridiske personer som ikke har allmennyttig formål motta avgiftsfri arv og gave hvis midlene brukes til allmennyttig formål. Forslaget vil fjerne denne muligheten og innebærer en innsnevring i forhold til dagens ordning.

Når kravet til allmennyttig formål knyttes til mottakeren av midlene vil bruken av midlene ikke være relevant for avgiftsfriheten. Arv og gave vil i utgangspunktet være avgiftsfri selv om midlene brukes til ikke allmennyttige formål. I punkt 9.3.4.8 fremmes det forslag om et visst begrenset unntak fra dette utgangspunktet.

9.3.4.3 Forslag om at alle allmennyttige institusjoner/organisasjoner skal omfattes av det lovumiddelbare fritaket i § 4 femte ledd første punktum

Departementet foreslår at dagens skjønnsmessige samtykkeordning i § 4 femte ledd annet punktum oppheves og at alle typer juridiske personer skal omfattes av det lovbundne fritaket i første punktum. Det innebærer at arv eller gave til en juridisk person som har allmennyttig formål skal gis fritak når vilkårene i loven er oppfylt.

En lovumiddelbarhet innebærer at kompetansen til å innvilge fritak flyttes fra Skattedirektoratet til skattefogder og tingretter. Hvis en kommer til at slik myndighet ikke bør overføres, kan en ikke innføre lovumiddelbarhet. En overføring av kompetansen til skattefogder og tingretter vil kunne innebære ulik praktisering av fritaket. Imidlertid vil de avgiftspliktige kunne klage skattefogdens eller tingrettens avgjørelse inn for Skattedirektoratet som også kan omgjøre vedtaket av eget tiltak. I tillegg kan Skattedirektoratet i instrukser og rundskriv sikre rettsenhet mellom de forskjellige avgiftsmyndighetene. Departementet mener at det vil være uproblematisk i forhold til lik håndhevelse av reglene å overføre kompetansen til skattefogdene og tingrettene.

Den gjeldende samtykkeregel i § 4 femte ledd annet punktum er administrativt krevende å håndheve. Søknad om fritak må sendes Skattedirektoratet for avgjørelse. Skattefogden eller tingretten må avvente Skattedirektoratets avgjørelse før den kan fatte arveavgiftsvedtak, noe som medfører forsinkelse i arbeidet.

For organisasjoner eller institusjoner som klart faller innenfor eller klart faller utenfor begrepet allmennyttig, vil en overgang til lovumiddelbarhet medføre besparelser ved at skattefogden eller tingretten i avgiftsvedtaket kan frita arven eller gaven fra avgift samtidig med fastsettelsen av avgiften for øvrig. For mottakere hvor det i dag er delegert myndighet til skattefogdene og tingrettene til å fatte avgjørelse, vil en innføring av lovumiddelbarhet trolig ikke innebære besparelser av betydning. De aller fleste søknader Skattedirektoratet behandler faller klart innenfor kravet om allmennyttig formål. Det må derfor antas at innføring av lovumiddelbarhet vil kunne medføre ikke ubetydelige administrative lettelser, ved at avgjørelsene fattes på ett nivå. Departementet har derfor kommet til at avgjørelseskompetansen bør overføres til skattefogdene og tingrettene.

En regel om lovumiddelbarhet må omfatte alle typer juridiske personer og ikke bare stiftelser og legater. Selskaper vil likevel normalt ikke bli ansett som allmennyttige på grunn av sin organisasjonsform, fordi deltakerne vil kunne oppløse selskapet og skaffe seg eiendomsretten til selskapsmidlene. Når alle typer organisasjonsformer omfattes vil det ikke lengre være nødvendig med en egen regel for stiftelser og legater.

9.3.4.4 Forslag om å oppheve kravet til at styret har sete i riket

Departementet er enig med utvalget i at det vil være uheldig om allmennyttige institusjoner i utlandet skulle være utelukket fra avgiftsfritak.

Etter gjeldende samtykkeregel stilles det ikke alltid et krav om at styret må ha sete i riket. Med utvidelsen av antallet mottakere som skal omfattes av det lovumiddelbare fritaket i første punktum, som foreslått foran, ville et krav til at styret skal ha sete i riket derfor innebære at færre organisasjoner enn i dag vil omfattes av ordningen. Å beholde kravet bare for stiftelser og legater vil innebære en forskjellsbehandling det vil være vanskelig å begrunne. Overgangen til lovumiddelbarhet taler derfor mot å opprettholde kravet til at styret skal ha sete i riket.

Det taler for en nasjonal begrensing at det vil være vanskeligere å kontrollere om vilkårene er oppfylt når styret har sete i utlandet. Imidlertid vil kontrollen også innenlands begrense seg til om organisasjonen som sådan har allmennyttig formål. Skattedirektoratet skriver i brev 6. november 2002 at kravet til at styret skal ha sete i riket «ikke anses nødvendig av kontrollhensyn».

Departementet foreslår etter dette at kravet om at styret skal ha sete i riket oppheves.

9.3.4.5 Forslag om forskriftshjemmel

Det foreslås at departementet gis hjemmel til å fastsette forskrift til utfylling og gjennomføring av reglene i § 4 femte ledd. Departementet kan i forskriften blant annet kreve at den juridiske persons formål skal fremgå av vedtektene og videre stille krav til regnskap og revisjon.

9.3.4.6 Forslag om at alle avgiftspliktige gaver skal omfattes av fritaksregelen

All arv, men bare visse typer gaver som er nevnt i arveavgiftsloven § 2, er arveavgiftspliktige. Gave til en juridisk person vil kunne bli avgiftspliktig etter § 2 første ledd bokstav e, jf. omtalen av denne bestemmelse i punkt 9.2. Videre vil gave til juridisk person kunne bli avgiftspliktig hvis mottaker var betenkt i givers testament på gavetidspunktet, jf. § 2 første ledd bokstav b. Juridisk person vil også være avgiftspliktig for gaver som ikke var ytet senest seks måneder før giverens død og gaver hvor mottakeren var betenkt i givers testament ved dødsfallet når gaven ikke var ytet senest fem år før giverens død jf. § 2 annet ledd.

Etter gjeldende rett omfattes bare gaver som er avgiftspliktige etter arveavgiftsloven § 2 annet ledd av det lovumiddelbare fritaket i § 4 femte ledd første punktum. Gaver som er avgiftspliktige etter § 2 første ledd bokstav b bør også omfattes av et lovumiddelbart fritak. I dag gis avgiftsfritak for slike gaver med hjemmel i arveavgiftsloven § 46. Departementet foreslår derfor at henvisningen i § 4 femte ledd også bør gjelde § 2 første ledd bokstav b.

9.3.4.7 Fortrinnsrett for givers slektninger

Utdeling av midler fra noen som har mottatt avgiftsfri arv etter reglene i § 4 femte ledd til noen som er fortrinnsberettiget på grunn av slektskap, regnes som arv direkte fra arvelateren, jf. § 4 femte ledd tredje punktum. Regelen foreslås videreført. Formålet med regelen er å hindre omgåelse av avgiftsplikten på arv ved at arvemidlene kanaliseres gjennom et annet rettssubjekt. Regelen gjelder i dag imidlertid bare for arv. Departementet foreslår at regelen også bør gjelde for gaver, slik at mottaker regnes å ha mottatt gaven direkte fra giveren.

9.3.4.8 Testamentarisk bestemmelse og vilkår for gave som faller utenfor et allmennyttig formål

I forslaget om at kravet til allmennyttig formål knyttes til mottakeren og ikke til bruken av midlene, tar arveavgiftsutvalget det forbehold at en arv til en allmennyttig mottaker likevel ikke vil være fritatt for arveavgift hvis det fremgår av testasjonen at midlene skal brukes til et ikke allmennyttig formål. Departementet antar at det samme må gjelde for gaver som gis med lignende vilkår. Det at mottaker bruker midler til ikke allmennyttige formål vil være et moment som taler mot at mottaker er en allmennyttig institusjon eller organisasjon. Vilkåret i testasjonen eller gavebrevet kan også være slik utformet at en etter en konkret vurdering kan se det slik at arven eller gaven ikke er gitt til den allmennyttige organisasjonen, men direkte til det formål arvelater eller giver har utpekt. Likevel vil det kunne oppstå tilfeller hvor en allmennyttig organisasjon får en arv eller en gave som helt eller delvis har som betingelse en bruk som faller utenfor et allmennyttig formål.

Som nevnt over vil ikke mottakers bruk av midlene være relevant for spørsmålet om avgiftsfrihet, men når det allerede ved tildelingen fremgår som et vilkår for arven eller gaven at den skal brukes til et bestemt formål bør det gjøres unntak slik at en avgiftsfrihet etter § 4 femte ledd ikke brukes til å kanalisere ellers avgiftspliktig arv eller gave avgiftsfritt til ellers avgiftspliktige mottakere.

Hvis giver eller arvelater har gitt bestemmelse om bruk av arve- eller gavemidlene som ikke faller inn under et allmennyttig formål, foreslår departementet at arve- eller gavemidlene som omfattes av bestemmelsen, ikke skal omfattes av avgiftsfriheten etter § 4 femte ledd, jf. forslag til nytt fjerde punktum i § 4 femte ledd. All arv som omfattes av en slik bestemmelse vil derfor bli avgiftspliktig. Hvorvidt gaver som omfattes av en slik bestemmelse blir avgiftspliktig beror på om gaven er avgiftspliktig etter reglene i § 2.

Det stilles ikke formkrav til en slik bestemmelse. Også en muntlig eller underforstått bestemmelse kan omfattes. Det vil være et viktig moment ved vurderingen av om det foreligger en slik bestemmelse om giver eller arvelater har ment å omgå avgiftsplikten. For punkt 9.3.4 vises det til forslag om endring av arveavgiftsloven § 4 femte ledd.

9.4 Ikrafttredelse

Departementet foreslår at lovendringene skal gjelde for rådighetserverv, jf. arveavgiftsloven §§ 9 og 10, som skjer fra det tidspunktet lovendringen trer i kraft. Loven foreslås satt i kraft fra 1. januar 2004.

9.5 Økonomiske og administrative konsekvenser

Forslaget i punkt 9.2 innebærer lempninger i avgiftsplikten. Forslaget vil innebære at avgiftsmyndigheten må ta stilling til hvor mye av gaven som er avgiftspliktig. Departementet antar imidlertid at dette ikke vil medføre ekstraarbeid av betydning. Siden forslaget er en lovfesting av rettsforståelsen i Trondheim tingretts dom innebærer lovfestingen i seg selv ikke provenytap.

Departementet antar at forslaget i punkt 9.3 ikke innebærer at antallet mottakere av avgiftsfri arv eller gave vil endre seg og at forslaget derfor neppe har provenymessige konsekvenser. En overgang til lovumiddelbarhet og overføring av avgjørelsen etter § 4 femte ledd til avgiftsmyndigheten innebærer betydelige administrative lettelser.