4 Likestilling av samboere med felles barn med ektefeller ved realisasjon av tidligere felles bolig
Regjeringen har i St.meld. nr. 29 (2002-2003) «Om familien - forpliktende samliv og foreldreskap» varslet forslag om endringer i reglene om gevinst og tap ved realisasjon av boligeiendom. Det vises til følgende omtale i avsnitt 7.5.5.1 i stortingsmeldingen:
«Regjeringen vil følge opp Samboerutvalgets forslag om å likestille samboere med ektefeller når det gjelder krav til botid for skattefritak ved salg av egen bolig etter brudd. Forslaget kan begrunnes ut fra samme hensyn som endringen i arveavgiftsloven 1. januar 2002. I dag er ektefeller fritatt fra gevinstbeskatning ved salg av egen bolig dersom selgeren har bodd på eiendommen i minst ett av de to siste årene før salg. Ved samlivsbrudd (separasjon/skilsmisse) får ektefellen som har flyttet ut av boligen på et tidligere tidspunkt godskrevet den gjenboende ektefelles botid. Ut fra barns behov for å bli i sitt vante miljø, foreslås dette å gjelde for samboere som har felles barn.»
Den aktuelle regelen om identifikasjon med tidligere ektefelles botid ved realisasjon av tidligere felles bolig fremgår av skatteloven § 9-3 annet ledd bokstav b tredje punktum, som lyder:
«Realiseres tidligere felles bolig etter separasjon eller skilsmisse, skal også den ektefellen som er flyttet ut av boligen, godskrives den andre ektefellens botid ved bruk av reglene ovenfor.»
Etter denne regelen kan den ene ektefellen flytte ut ved separasjonen og den andre bli boende, uten at den som først flyttet ut kommer i en annen skattemessig stilling ved senere realisasjon av boligen, enn den som ble boende. Den av partene som har flyttet ut ved skilsmissen, kan oppnå fritak for gevinstbeskatning på linje med den som har blitt boende, selv om boligen først selges flere år etter separasjonen eller skilsmissen. Dermed ligger det bedre økonomisk til rette for at barna fortsatt kan vokse opp i den tidligere felles boligen også etter samlivsbruddet.
For samboere med felles barn foreligger det etter dagens regelverk ingen tilsvarende regel om godskriving av den annen parts botid. Det innebærer at den av samboerne som flytter ut etter et samlivsbrudd vil kunne ha et sterkt skattemessig motiv til å realisere boligen ved samlivsbruddet, mens vilkårene for fritak for gevinstbeskatning fortsatt er oppfylt. Selv om den andre parten ønsker å bli boende i boligen med barna, vil den som flytter ut isolert sett kunne være tjent med å selge sin andel av eiendommen på grunn av reglene om gevinstbeskatning. I slike tilfelle kan familieboligen bli solgt fordi ingen av partene har anledning til å kjøpe ut den andre straks, slik at den som skal flytte ut kan realisere sin andel skattefritt.
Når partene har felles barn, er det etter departementets syn ikke ønskelig at skattereglene på denne måten skal stimulere til salg av felles bolig ved samlivsbrudd. Hensynet til at barna bør ha mulighet til å bli boende i sitt hjem og dermed i størst mulig grad kunne opprettholde sitt vante miljø veier tungt i denne vurderingen. Dette tilsier at tidligere samboere med felles barn ikke bør påføres skattemessige ulemper ved å la den andre beholde den felles boligen etter samlivsbruddet. Også i tilfeller hvor samboerne har hatt felles barn bør bestemmelsen gjelde. Hensynet til gjenboende samboer og eventuelle særkullsbarn tilsier en slik angivelse av anvendelsesområdet.
Departementet foreslår derfor et nytt fjerde punktum i skatteloven § 9-3 annet ledd bokstav b, slik at samboere som har eller har hatt felles barn likestilles med ektefeller med hensyn til realisasjon av tidligere felles bolig etter samlivsbrudd.
Når tidligere samboere med felles barn skal likebehandles med tidligere ektefeller når det gjelder realisasjon av felles bolig, innebærer dette at den av samboerne som flytter ut skal dra nytte av den gjenboende samboerens botid ved senere salg. Dette vil også gjelde i tilfelle hvor boligen har sunket i verdi. Ved verdireduksjon medfører regelen om identifikasjon at muligheten for skattemessig fradrag for eventuelt tap faller bort i samme utstrekning som eventuell gevinst ville vært skattefri, jf. skatteloven § 9-4 første ledd. Den av samboerne som først flyttet ut, kan altså ikke velge å få sin egen botid lagt til grunn ved den skattemessige vurderingen i situasjoner hvor dette hadde vært en gunstigere løsning for vedkommende. Ettersom ordningen på denne måten også kan virke til ugunst for skattyter, foreslås det at ordningen først gis virkning for samlivsbrudd som skjer fra og med inntektsåret 2004.
Departementet antar at en slik ordning ikke har særlige administrative kostnader, forutsatt at man begrenser identifikasjonen til å gjelde samboere som har eller har hatt felles barn. De økonomiske virkningene av ordningen vil trolig være begrenset.
Det vises til forslag til nytt fjerde punktum i skatteloven § 9-3 annet ledd bokstav b.