3 Fradrag for gaver til Den norske kirke

3.1 Innledning og sammendrag

Finansdepartementet foreslår å innføre rett til fradrag for pengegaver til Den norske kirke. Fradragsretten foreslås samordnet med fradragsretten for gaver til visse frivillige organisasjoner, jf. skatteloven § 6-50.

3.2 Departementets vurderinger og forslag

Fra og med inntektsåret 2000 kan alle skattytere kreve fradrag for gaver til visse frivillige organisasjoner, jf. skatteloven § 6-50. Fradragsretten omfatter blant annet gaver til organisasjoner som driver omsorgs- og helsefremmende arbeid for ulike grupper i samfunnet, religiøs virksomhet, utviklings- og katastrofehjelp og arbeid for vern av kultur og menneskerettigheter. Det er en forutsetning at gaven utgjør minst 500 kroner det året gaven gis.

Samarbeidsregjeringen ønsker å styrke de frivillige organisasjonenes økonomiske stilling. I tråd med dette ble det i forbindelse med statsbudsjettet for 2003, etter forslag fra Regjeringen, vedtatt å øke den maksimale beløpsgrensen for gavefradraget fra 900 kroner til 6 000 kroner. Samtidig ble det vedtatt at samordningen med fradraget for fagforeningskontingent skulle opphøre.

Den norske kirke anses tradisjonelt som en del av statsforvaltningen og ikke som en frivillig organisasjon. Gaver gitt til Den norske kirke er derfor ikke fradragsberettigede etter skatteloven § 6-50 slik bestemmelsen lyder i dag. De enkelte menigheter mv. innenfor Den norske kirke driver imidlertid i stor grad virksomhet som kan karakteriseres som frivillig. I tillegg til den generelle religiøse virksomhet drives det arbeid rettet mot barn, unge og eldre, samt diakoni. Både innholdet av det arbeidet som blir gjort og det forhold at arbeidet baseres på frivillighet, gjør at virksomheten kan sammenlignes med den virksomhet som drives av organisasjoner som det kan kreves fradrag for gaver til etter skatteloven § 6-50. Mye av det nevnte frivillige arbeidet drives for øvrig i samarbeid med frivillige organisasjoner.

Verken staten eller kommunene har plikt til å finansiere den frivillige virksomheten som drives innenfor Den norske kirke. Denne virksomheten finansieres derfor i stor grad gjennom gavebidrag. En innføring av fradragsrett vil kunne gi grunnlag for økt pengestøtte til denne virksomheten fra private givere. Det vil også stille Den norske kirke mer på linje med frivillige organisasjoner, herunder andre trossamfunn, når det gjelder retten til fradrag for gaver til slik virksomhet. På denne måten unngås at skattereglene påvirker giverne i valget mellom ulike organisasjoner og formål.

På bakgrunn av det ovennevnte foreslår departementet å innføre fradragsrett for gaver til Den norske kirke. Forslaget innebærer at det maksimalt kan gis fradrag for gaver til Den norske kirke og visse frivillige organisasjoner med til sammen 6 000 kroner årlig.

Fradragsretten for gaver til frivillige organisasjoner er avhengig av at organisasjonen faller innenfor de nærmere kriterier som stilles opp, jf. ovenfor. Gjennom sin regnskapsføring må organisasjonen vise at den har brukt minst like mye midler til formål innenfor disse kriteriene som den har mottatt som fradragsberettigede gaver. Derimot stilles det ikke noe krav til nærmere formålsangivelse eller bruksområde for den enkelte gave. Slike krav til den enkelte gave ville det for øvrig være problematisk å administrere og kontrollere. Når organisasjonen først er godkjent på grunn av sitt (dominerende) formål, må fradragsberettigede gaver kunne gis uten granskning av hva det enkelte gavebeløp er brukt til i organisasjonen, men slik at dens regnskap må vise et tilstrekkelig totalforbruk innenfor de angitte kriterier.

Heller ikke for gaver til Den norske kirke, for eksempel til et lokalt menighetsarbeid, vil det være aktuelt å stille bestemte krav til formål og bruk av den enkelte gave. I forhold til den enkelte givers fradragsrett vil det være tilstrekkelig at skatteloven regner opp kirken som lovlig gavemottaker i den etablerte skatteordningen. Det som må kreves av hensyn til skatteordningen, er en samordnet regnskapsføring av de fradragsberettigede gavene til kirken og en årlig innberetningsrutine som sikrer skattemyndighetene det nødvendige datagrunnlag for blant annet å kunne effektuere fradragene i den enkelte givers forhåndsutfylte selvangivelse og senere skatteoppgjør. Dette hindrer ikke at innsamling og anvendelse av gavemidlene kan skje lokalt, for eksempel av den enkelte menighet. Men som for de frivillige organisasjonene må oversikt over mottatte gaver inngis til et sentralt ledd som har ansvar for samordnet regnskapsføring og innberetning til skattemyndighetene. Kravene til regnskap og innberetning fra kirken vil bli fastsatt gjennom en senere endring av § 6-50 i Finansdepartementets forskrift til skatteloven.

Spørsmålet er om det i tillegg til dette bør stilles samme krav til kirkens samlede pengeforbruk innenfor de angitte kriterier som andre gavemottakere i skatteordningen er underlagt. Det vil i tilfelle si at kirken må avlegge regnskap som viser at dens totalt anvendte midler til religiøs virksomhet, omsorgs- og helsefremmende arbeid, katastrofehjelp mv. er minst like store som mottatte gaver med fradragsrett. Formelle likhetshensyn kan tale for det, og med den samordnede regnskapsføring av mottatte gaver antas det ikke problematisk å dokumentere relevante utgifter minst tilsvarende det samme gavebeløp. Det kan imidlertid hevdes at behovet for et slikt krav om regnskapsførsel ikke er stort når det gjelder Den norske kirke. Kirkens kjerneaktiviteter - den religiøse forkynnelse og omsorg - er i så stor grad basert på offentlige bevilgninger at totalforbruket på dette område jevnlig vil være vesentlig større enn ethvert påregnelig gavevolum. I realiteten vil gaver til statskirken i hovedsak dreie seg om finansiering av supplerende, frivillige aktiviteter som det ikke er rom for å finansiere ut fra de offentlige bevilgningene til kirken. Det kan da virke lite hensiktsmessig at kriteriet for fradragsrett skal være at kirkens hovedaktiviteter, blant annet den statsfinansierte religionsutøvelsen, koster mer enn gavenes samlede volum.

Som nevnt er det ikke noe alternativ i stedet å stille konkrete (rettslige) krav til sammenheng mellom den enkelte gave og de angitte religiøse og sosiale formål i skatteordningen. Når realiteten er at statskirken kan forutsettes å ville overoppfylle skatteordningens formalkrav til totalforbruk på det religiøse og omsorgsmessige område, kan departementet heller ikke se at det er grunn til å oppstille et slikt formalkrav i regelverket for statskirkens del. Inkluderingen av kirken i skatteordningen bør heller baseres på forventningen om at menigheter og andre forvaltere av mottatte gaver vil anvende dem i samsvar med kirkens alminnelige hovedformål.

Ettersom maskinell innberetning til ligningsmyndighetene er en forutsetning for rett til fradrag ved inntektsskatteligningen, vil kollekt samlet inn under de ordinære gudstjenestene vanskelig kunne gi grunnlag for fradrag. Innsamlingsformen kollekt innebærer normalt ingen registrering av personalia for den enkelte giver. Giverne kan imidlertid velge andre måter å formidle gavene på, slik at de kommer inn under fradragsordningen. Departementet antar at tilpasninger fra både kirkens og givernes side vil gjøre at en stor del av kirkens pengebidrag fra private kommer inn under fradragsordningen.

Som nevnt ovenfor kreves det av administrative hensyn at organisasjoner som skal omfattes av fradragsordningen etter skatteloven § 6-50 har et sentralt ledd som står for samlet regnskapsføring og innberetning til ligningsmyndighetene av fradragsberettigede gaver. Den norske kirke har en sentral organisasjon som kan ivareta disse kravene. Lokale enheter av frivillige organisasjoner (herunder trossamfunn) som oppfyller vilkårene for fradragsrett for øvrig, men som mangler et sentralt ledd, vil kunne oppnå fradragsrett for gaver gitt til enheten dersom de oppretter og får godkjent et sentralt ledd med ansvar for innberetning og regnskapsføring.

Det vises til forslag til endringer i skatteloven § 6-50.

3.3 Økonomiske og administrative konsekvenser

Departementet anslår på svært usikkert grunnlag at den foreslåtte endringen vil gi et provenytap på i størrelsesorden 55 mill. kroner påløpt og 45 mill. kroner bokført i 2004.

3.4 Ikrafttredelse

Lovendringen foreslås å tre i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret 2004.