10 Finansdepartementet

10.1 Innledning

Finansdepartementet (i kapittel 10 også omtalt kun som departementet) følger opp eRegelprosjektets målsetting om å gi elektronisk kommunikasjon samme rettsvirkninger som tradisjonell papirbasert kommunikasjon. Regler som ikke legger til rette for bruk av elektroniske dokumenter eller som på annen måte favoriserer papirdokumenter må begrunnes særskilt. Departementet ser muligheter for store forenklinger og besparelser, både for publikum og myndighetene.

Det foreslås her endringer i ni lover på finansmarkedsområdet. Formålet med forslagene er dels å fjerne hindringer for bruk av elektronisk kommunikasjon mellom parter innenfor både privat og offentlig sektor. Dels innebærer forslagene en klargjøring av krav til papirbasert kommunikasjon. Forslagene bygger på et høringsnotat og høringsinstansenes merknader. I høringsnotatet ble det også foreslått forskriftsendringer. Disse behandles ikke her. I høringsnotatet ble også en del lovregler som ikke ble foreslått endret, drøftet. Lovregler som ikke foreslås endret, drøftes imidlertid som hovedregel ikke her. Departementet har i denne sammenheng lagt til grunn at elektronisk kommunikasjon i utgangspunktet vil være anvendelig, men kun under forutsetning av at øvrige vilkår i lovgivningen er oppfylt og at den elektroniske kommunikasjon kan foregå på en slik måte at bestemmelsens formål blir ivaretatt. Det vises til nærmere drøftelse i kapittel 10.1.3.3.

Det følgende er en gjennomgang av høringsnotatet, høringsinstansenes merknader og departementets vurdering. Det redegjøres også kort for skatte, avgifts, og tollområdet og for økonomireglementet, hvor det ikke foreslås endringer.

10.1.1 Skatte-, toll- og avgiftsområdet:

På skatte-, toll- og avgiftsområdet har det over lang tid vært en målsetting å ta i bruk ny teknologi i kombinasjon med nødvendige regelverksendringer og organisatoriske tilpasninger så raskt som mulig. Saksbehandlingen skal i så stor grad som mulig være elektronisk og automatisert. Finansdepartementet har allerede gjennomført et betydelig arbeid for å legge til rette for elektronisk kommunikasjon. Samtidig ser departementet fortsatt muligheter for store forenklinger og besparelser, både for publikum og myndighetene.

Skatteetaten og toll- og avgiftsetaten har omfattende kommunikasjon med de fleste fysiske og juridiske personer i landet. Blant annet ble det behandlet ca. 3,6 millioner selvangivelser for personlige skattytere og selskaper i 1999. Videre er det etter merverdiavgiftsreformen anslagsvis 225 000 merverdiavgiftspliktige som leverer omsetningsoppgaver 6 ganger årlig eller årsterminoppgaver. Arbeidsgivere skal også levere oppgaver for arbeidsgiveravgift og forskuddstrekk 6 ganger i året. Vi vil også nevne den svært store mengden grunnlagsdata (over 3 millioner dataopplysninger) som ligningsmyndighetene mottar fra tredjemenn og som benyttes ved ligningen, blant annet ved forhåndsutfylt selvangivelse. I tillegg kommer et betydelig antall andre oppgaver innenfor skatte-, toll- og avgiftsområdet.

Kommunikasjonen har tradisjonelt sett vært papirbasert, og fremdeles er dette den vanligste formen for kommunikasjon med skatteetaten. Papirbasert kommunikasjon vil eksistere som et alternativ til elektronisk kommunikasjon også i fremtiden.

Finansdepartementet har gått gjennom svært omfattende regelverk og utarbeidet en oversikt over bestemmelser i lover, forskrifter og instrukser som kan være til hinder for elektronisk kommunikasjon.

Finansdepartementet er av den oppfatning at endringene innen skatte-, toll- og avgiftssektoren vil gi en viktig signaleffekt for økt bruk av elektronisk kommunikasjon. Det er derfor viktig at endringene som gjennomføres på dette feltet er tilstrekkelig kvalitetssikret. Ikke minst er dette viktig på grunn av de strenge sanksjonene som er knyttet til mangelfull, uriktig eller forsinket rapportering til skatte-, toll og avgiftsmyndighetene. Finansdepartementet anser det som avgjørende at det ikke er fare for at publikum blir stilt dårligere, verken faktisk eller rettslig, som følge av de systemer for elektronisk kommunikasjon som skatte-, toll- og avgiftsmyndighetene tilbyr. Etatenes omfattende kommunikasjon med publikum innebærer ekstra utfordringer med hensyn til systemer, rutiner og brukerstøtte for elektronisk kommunikasjon.

I lys av ovennevnte er det viktig å presisere at det så langt ikke er regelverket som har vært til hinder for elektronisk kommunikasjon, men snarere tekniske løsninger, systemer og rutiner. Det skjer derfor en gradvis utvidelse av området for adgang til elektronisk kommunikasjon på skatte-, toll- og avgiftsområdet. Finansdepartementet har prioritert å legge til rette for elektronisk kommunikasjon på de viktigste områdene først. Det arbeides imidlertid kontinuerlig med utvikling av tekniske løsninger og systemer på andre områder.

På tollområdet er det innført et elektronisk system for utveksling av dokumenter mellom næringslivet og toll- og avgiftsetaten, TVINN. Systemet gjelder for deklarering av varer ved innførsel eller utførsel. TVINN-innførsel ble tatt i bruk i 1988 og ble satt i drift på landsbasis fra 1. januar 1992. TVINN-utførsel har vært i drift siden mars 1992. Alle som deklarerer varer ved innførsel eller utførsel kan benytte seg av systemet. I dag overføres 95% av alle deklarasjoner fra deklarant til toll- og avgiftsetaten via systemet.

TVINN-Internett, en sterkt forenklet fortollingsløsning med fortolling av varer direkte via internett, ble satt i drift 1. desember 1999 for privatpersoner som skulle fortolle postordresendinger med verdi under 200 kroner. Finansdepartementet opphevet ordningen med merverdiavgift på postordrevarer fra utlandet med verdi under 200 kroner fra 1. mars 2001. Samtidig har Finansdepartementet bedt Toll- og avgiftsdirektoratet utarbeide forslag til sikre, effektive og forbrukervennlige rutiner for fortolling av postsendinger til privatpersoner. Det tas sikte på at det nye systemet vil kunne gjelde for alle speditører og omfatte varer med verdi over 200 kroner.

Tollvesenet har deltatt i et EU-prosjekt for å optimalisere rutinene ved transport av varer over landegrensene. Saksbehandlingen er basert på 24-timers åpningstid og skal bidra til at papirdokumentasjon bortfaller ved at informasjon utveksles elektronisk mellom avsender/transportør/mottaker og tollvesen. Løsningen startet 4. september 2000 og vil bli videreutviklet i perioden 2001-2004.

På særavgiftenes område er man i ferd med å gjennomgå systemene for innrapportering av avgiftsopplysninger. Det tas sikte på at det skal legges til rette for elektronisk innrapportering av opplysninger, en løsning som allerede eksisterer for vrakmeldinger.

På skatteområdet har det fra og med inntektsåret 1997 vært prøvedrift for levering av forhåndsutfylt selvangivelse for personlige skattytere over internett. Ved lov av 15. desember 2000 nr. 92 ble det gitt regler for en permanent ordning, derunder hjemmel til å gi forskrift om elektronisk levering og elektronisk signatur.

Det pågår videre et prøveprosjekt for system for ligning av næringsdrivende hvor det legges opp til elektronisk overlevering av selvangivelse med alle pliktige vedlegg etter ligningsloven § 4-4 samt selskapsoppgave etter § 4-9. Prøveprosjektet vil bli utvidet i forbindelse med ligningen for inntektsåret 2000.

Skatteetaten mottar grunnlagsdata fra tredjemenn på maskinlesbart medium. Disse opplysningene benyttes blant annet som grunnlag for utarbeidelsen av den forhåndsutfylte selvangivelsen. Det arbeides med å forenkle innleveringen.

På merverdiavgiftsområdet har det vært gjennomført prøvedrift med elektronisk overlevering av omsetningsoppgaver i Akershus og Buskerud. Fra 1. mars 2001 gjelder ordningen for alle merverdiavgiftspliktige i hele landet.

Finansdepartementet vil også nevne at man fra 1. mars 2001 åpnet for on-line elektronisk betaling av en rekke av de viktigste skatte-, toll- og avgiftskravene. Dette gjelder først og fremst forskuddsskatt, forhåndskatt, restskatt og annen utlignet skatt og oppgjør for skattetrekk samt merverdiavgift, toll og årsavgift for motorvogn. Fra 1. juni er det åpnet for off-line elektronisk betaling.

Foruten de nevnte større, pågående prosjekter tilbys en rekke internettjenester, herunder informasjon og nedlasting av skjemaer og beregningsprogram. Dette tilbudet skal utvides. Skattedirektoratet og Toll- og avgiftsdirektoratet arbeider for å realisere en døgnåpen forvaltning med bruk av informasjonsteknologi.

Etatenes saksbehandlingssystemer legger rammer for elektronisk samhandling med publikum. Det er viktig at det lages sammenhengende løsninger ved at saksbehandlingssystemene moderniseres og at det legges til rette for elektronisk saksbehandling. På Finansdepartementets område er det satt i gang flere store IT-utviklingsprosjekter for elektronisk, automatisert saksbehandling. For skatteetatens vedkommende er system for ligning av næringsdrivende (SLN), system for merverdiavgift (MVA3) og system for skatteoppkreving (SKARP) de mest omfattende og høyest prioriterte IT-satsingene i årene framover. Finansdepartementet planlegger å gjennomføre et forprosjekt for modernisering av tollekspedisjonssystem ved import og eksport (TVINN) i løpet av 2001.

Finansdepartementet har ambisjon om å legge til rette for elektronisk kommunikasjon på de fleste områder fremover. Departementet anser det som mest hensiktsmessig at det utredes hvordan man skal innføre elektronisk kommunikasjon på gjenstående områder før man eventuelt foreslår de nødvendige lovendringene. Det tas sikte på at en slik utredning skal foreligge i løpet av sommeren 2001. På bakgrunn av det som fremkommer i denne utredningen, kan det utarbeides en fremdriftsplan hvor hensynet til alle berørte parter er ivaretatt.

For ytterligere informasjon vises det til etatenes og departementets hjemmesider: http://www.skatteetaten.no, http://www.toll.no og http://www.finans.dep.no.

10.1.2 Økonomiregelverket for staten

Finansdepartementet likestilte ved rundskriv av 29. juni 2001 elektronisk samhandling mellom to parter med tilsvarende samhandling på papir på virkeområdet for Økonomireglementet for staten (jf. rundskriv R-7/2001). Dette medfører også at det ikke er noe til hinder for at dokumenter som er mottatt elektronisk, kan behandles elektronisk internt i virksomheten.

Disse endringene innarbeides nå i bestemmelsene i Funksjonelle krav til økonomiforvaltningen i staten, som fastsettes av Finansdepartementet med hjemmel i Økonomireglementet. Endringene i Funksjonelle krav vedrørende elektronisk samhandling skjer som del av en bredere revisjon av dette regelverket, og gis virkning fra 1. september 2001.

10.1.3 Finansmarkedsområdet

10.1.3.1 Høringsnotatet

Finansdepartementet sendte 20. april 2001 ut et høringsnotat om eRegelprosjektet på Finansmarkedsområdet. Finansmarkedsområdet omfatter bla. områdene bank, finans, forsikring, børs, verdipapir, regnskap, revisjon, eiendomsmegling og Enhetsregisteret. Høringsnotatet var utarbeidet på bakgrunn av forslag fra Kredittilsynet og inneholdt forslag både til lov- og forskriftsendringer. Høringsfristen ble satt til 8. juni 2001. Finansdepartementet mottok merknader fra 25 høringsinstanser, mens 16 høringsinstanser uttalte at de ikke hadde merknader. 49 høringsinstanser svarte ikke.

Høringsnotatet omtalte bestemmelser i lover og forskrifter som enten representerte et unødig hinder for elektronisk kommunikasjon 1eller hvor det kunne være tvil om dette. Dette medførte at også regelverk som ikke ble foreslått endret ble underlagt en bred vurdering og omtale. Av de bestemmelser som ikke ble foreslått endret ble det etter en fortolkning lagt til grunn de enten ikke var til hinder for elektronisk kommunikasjon, eller at de var til hinder og at det var ønskelig å opprettholde dette hinderet slik at det fremdeles var krav om papirbasert kommunikasjon. Det ble videre avgrenset mot regelverk hvor det for tiden pågår arbeid med endringer.

Resultatet av redegjørelsen i høringsnotatet om hvilke bestemmelser som antas å være til hinder for elektronisk kommunikasjon og hvilke bestemmelser som åpner for dette var at få unødige hindringer ble identifisert på Finansmarkedsområdet. Etter dette ble det kun fremmet forslag om endring i 17 lovbestemmelser, 20 forskriftsbestemmelser og 2 skjemaer.

I en rekke bestemmelser la departementet til grunn at det ikke forelå en hindring for elektronisk kommunikasjon. Departementet la til grunn at det normalt ikke vil være noe behov for å presisere dette i lovteksten. Det kan lett lede til uklarhet og inkonsekvens dersom det skapes en forventning om at bruk av elektronisk kommunikasjon forutsetter en uttrykkelig hjemmel. Dette vil neppe være i overensstemmelse med eRegelprosjektets formål. Departementet foreslo derfor i høringsnotatet bare i svært begrenset grad å ta inn presiseringer om at elektronisk kommunikasjon er tillatt. Videre ble en del bestemmelser som etter departementets vurdering etter dagens teknologi forutsatte papir, heller ikke foreslått endret. Begrunnelsen for dette var at det ikke ble ansett nødvendig. Videre ønsket en ikke fra departementets side å bidra til å skape rettslige hindringer for at man i fremtiden kunne ta i bruk andre og nye, alternative løsninger til papir.

10.1.3.2 Høringsinstansenes merknader

Følgende høringsinstanser har gitt merknader til høringsnotatet:

• Barne- og familiedepartementet

• Bedriftsforbundet

• Brønnøysundregistrene

• Datatilsynet

• Den norske Advokatforening

• Den norske Revisorforening

• Finansieringsselskapenes forening

• Finansnæringens Hovedorganisasjon

• Forbrukerrådet

• Justis- og politidepartementet

• Kredittilsynet

• Landslaget for Regnskapskonsulenter

• Norges Bank

• Norges Kommunerevisorforbund

• Norges Rederiforbund

• Nærings- og handelsdepartementet

• Posten Norge BA

• Samferdselsdepartementet

• Skattedirektoratet

• Sosial- og helsedepartementet

• Sparebankforeningen i Norge

• Verdipapirfondenes Forening

• Verdipapirsentralen

• ZebSign

• ØKOKRIM

Følgende høringsinstanser har ikke hatt merknader til høringsnotatet:

• Akademikerne

• Akademikernes Fellesorganisasjon

• Aksjesparerforeningen i Norge

• AktuarKonsulenters Forum

• Arbeids- og administrasjonsdepartementet

• Banklovkommisjonen

• David Forsikring

• De selvstendige kommunale pensjonskasser

• Den Norske Aktuarforening

• Det juridiske Fakultet, Universitetet i Bergen

• Det juridiske Fakultet, Universitetet i Oslo

• Det juridiske Fakultet, Universitetet i Tromsø

• Finansforbundet

• Fiskeridepartementet

• Folketrygdfondet

• Forbrukerombudet

• Forsvarsdepartementet

• Handels- og Servicenæringenes Hovedorganisasjon

• Handelsbanken Liv

• Handelshøyskolen BI

• Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet

• Kommunal- og regionaldepartementet

• Kommunenes Sentralforbund

• Konkurransetilsynet

• Kulturdepartementet

• Landbruksdepartementet

• Landsorganisasjonen i Norge

• Likestillingsombudet

• Miljøverndepartementet

• Nord Pool ASA

• Norges Autoriserte Regnskapsføreres Forening

• Norges Bondelag

• Norges Eiendomsmeglerforbund

• Norges Fondsmeglerforbund

• Norges Handelshøyskole

• Norges Ingeniørorganisasjon

• Norges Juristforbund

• Norges Kooperative Landsforening

• Norges Skatterevisorers Landsforening

• Norsk Bedriftsforbund

• Norsk Helse- og Sosialforbund

• Norsk Investorforum

• Norsk Oppgjørssentral

• Norsk Tillitsmann AS

• Norske Boligbyggelags Landsforbund

• Norske Finansanalytikeres Forening

• Norske Finansmegleres Forening

• Norske Forsikringsmegleres Forening

• Norske Kredittopplysningsbyråers Forening

• Norske Liv AS

• Norske Pensjonskassers Forening

• Næringslivets Hovedorganisasjon

• Olje- og energidepartementet

• Oslo Børs

• Postbanken

• Regjeringsadvokaten

• Riksadvokaten

• Riksrevisjonen

• Rikstrygdeverket

• Sjøassurandørenes Centralforening

• Skatterevisorenes Forening

• Statistisk sentralbyrå

• Stortingets Ombudsmann for forvaltningen

• Utenriksdepartementet

• Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund

Høringsinstansene stiller seg generelt positivt til departementets arbeid med å fjerne unødige rettslige hindringer for elektronisk kommunikasjon. Flere høringsinstanser har imidlertid en del merknader av mer generell karakter om fremgangsmåte, begrepsbruk osv. Flere tar opp behovet for større klarhet og forutsigbarhet, noen kommenterer også spørsmålet om det bør henvises til lov om elektronisk signatur. Spørsmålet om det må stilles krav til et uttrykkelig samtykke fra forbruker for å ta i bruk elektronisk kommunikasjon blir også berørt. Disse merknadene blir gjengitt her.

Flere høringsinstanser etterlyser større klarhet og forutsigbarhet i lovgivningen.

Finansnæringens Hovedorganisasjon(heretter FNH) og Sparebankforeningen uttaler om dette at:

«Ellers mener vi generelt at lov-/forskriftsbestemmelsene klarere bør gi uttrykk for om elektronisk kommunikasjon kan benyttes eller ikke. Vi viser konkret til at det i høringsnotatets kapittel 3.2 er samlet lovbestemmelser der departementet i innledningen til kapittelet sier det er grunn til tvil om elektronisk kommunikasjon kan benyttes. Selv om departementet etter drøftinger bare «antar» at bestemmelsene ikke hindrer elektronisk kommunikasjon, foreslås det likevel ikke å endre de aktuelle lover/forskrifter for å klargjøre dette spørsmålet. Vi vil hevde at det for flere av bestemmelsene som er samlet i høringsnotatet kapittel 3.3 - der departementet har listet opp bestemmelser som de mener er til hinder for elektronisk kommunikasjon - også vil kunne reises tvil om lovene/forskriftene åpner eller hindrer bruk av elektronisk kommunikasjon. [...] Vi mener derfor at det beste ville være å ha et klart lovbestemt utgangspunkt om at elektronisk kommunikasjon kan benyttes, med mindre lov/forskrift bestemmer at dette likevel ikke kan skje.»

Norges Rederiforbund uttaler om behovet for klarhet og forutsigbarhet at:

«Det er viktig at adgangen til bruk av elektronisk kommunikasjon er helt klar. Vi ser det i utgangspunktet som ønskelig med færrest mulig unntak, selv om vi også ser at det er områder hvor det ikke er naturlig å likestille elektronisk kommunikasjon med tradisjonell kommunikasjon.

Den fremgangsmåte som Finansdepartementet har valgt innebærer at man ønsker å regulere adgangen til elektronisk kommunikasjon i hver enkelt regel. Med hensyn til viktigheten av et klart og brukervennlig regelverk er vi sterkt i tvil om denne fremgangsmåten vil være den beste. Vi frykter at dette vil føre til en rekke uklarheter i lovverket, noe som vil være uheldige for brukerne. I tillegg vil det gjøre regelverket uforholdsmessig omfattende og kasuistisk hvilket ikke er i overensstemmelse med moderne lovgivningstradisjon.

Vi er derfor generelt av den oppfatning at lovforskriftsbestemmelsene klarere bør gi uttrykk for om elektronisk kommunikasjon kan benyttes eller ikke. Vi viser konkret til at det i høringsnotatets kapittel 3.2 er samlet lovbestemmelser der departementet i innledningen til kapittelet sier det er grunn til tvil om elektronisk kommunikasjon kan benyttes. Selv om departementet etter drøftinger bare «antar» at bestemmelsene ikke hindrer elektronisk kommunikasjon, foreslås det likevel ikke å endre de aktuelle lover/forskrifter for å klargjøre dette spørsmålet. Vi finner det lite tilfredsstillende at lovbrukeme må forholde seg til «lovforarbeidene» der departementet uttaler om de «antar» at elektronisk kommunikasjon kan benyttes.

Vi mener videre at det for flere av bestemmelsene som er samlet i høringsnotatet kapittel 3.3 - der departementet har listet opp bestemmelser som de mener er til hinder for elektronisk kommunikasjon - også vil kunne reises tvil om lovene/forskriftene åpner eller hindrer bruk av elektronisk kommunikasjon.»

Norges Rederiforbund stiller etter dette spørsmålet om det ikke vil være mest hensiktsmessig med en egen lov om elektronisk kommunikasjon?

«For brukerne av regelverket vil rettstilstanden med den fremgangsmåten som departementet her har valgt i mange tilfeller måtte fremstå som uklar. Det vil ikke på en enkel måte være mulig å forholde seg til hvorvidt elektronisk kommunikasjon i tilknytning til den aktuelle bestemmelse oppfyller kravene til skriftlighet o.l. Vi frykter at dette vil føre til en rekke uklarheter i lovverket. Vi viser her også til at andre departement innenfor sine respektive ansvarsområder har valgt samme lovgivningsteknikk. Man er derfor i ferd med å få en meget omfattende og fragmatisk regulering.

Vi mener derfor at det beste ville være å ha et klart lovbestemt utgangspunkt om at elektronisk kommunikasjon kan benyttes, med mindre lov/forskrift bestemmer at dette likevel ikke kan skje. Dette kan i tillegg kombineres med at det åpnes for adgang for Kongen til å gjøre unntak i enkelttilfeller der dette er særskilt begrunnet.

I de tilfeller hvor man ønsker å opprettholde kravet til tradisjonell kommunikasjon e.l., kan dette inntas spesielt og eksplisitt i den enkelte bestemmelse. Dette vil gjøre tilfellene der bruk av tradisjonell kommunikasjon er nødvendig langt mer tilgjengelig for brukerne. Det vil etter vårt syn sikre en større grad av klarhet og forutsigbarhet i tilknytning til regelverket.»

Enkelte høringsinstanser drøfter hvorvidt det bør henvises til lov om elektronisk signatur for å oppnå den ønskede klarhet og forutberegnelighet.

Verdipapirfondenes Forening uttaler i forbindelse med utarbeidelse av prospekt for verdipapirfond at en henvisning til lov om elektronisk signatur vil klargjøre hvilket krav som stilles til en underskrift.

ZebSign er enig i at man bør benytte henvisninger til lov om elektronisk signatur i lover og forskrifter. Posten slutter seg til denne vurderingen, og uttaler at:

«En slik henvisning vil kunne redusere usikkerhet mhp. hva myndighetene anser som tilstrekkelig ifm. elektronisk kommunikasjon. Med hensyn til senere vedlikehold av lover og forskrifter, blir det kun i loven om elektronisk signatur man behøver å gjøre eventuelle oppdateringer.»

Advokatforeningens lovutvalg uttaler vedrørende hensiktsmessigheten av å henvise til lov om elektronisk signatur, og uttaler om dette at:

«Utvalgets utgangspunkt er at det rent lovteknisk, for de lover og forskrifter departementet nevner, vil være en fordel å innta en presiserende henvisning til lov om elektronisk signatur.

Ved en konkret henvisning fjernes eventuell tvil om det kan benyttes elektronisk signatur eller ikke. I og med at lov om elektronisk signatur legger opp til ulike typer av elektronisk signatur vil en direkte henvisning også sikre at den riktige signaturen blir benyttet.

Dersom de angjeldende lover og forskrifter ikke inntar de nødvendig presiseringer vil det oppstå spørsmål om hvilken form for signatur som vil tilfredsstille lovens krav. Å fjerne en slik usikkerhet er etter utvalgets mening et tungtveiende argument for å innta presiseringen direkte i loven. Dersom presiseringene ikke inntas i lov eller forskrift vil domstolenes praksis og sedvane måtte avklare spørsmålet om hvilke elektroniske signaturer som tilfredsstiller lovens krav.

Selv om utvalget er av den oppfatning at det rent lovteknisk er en fordel med presiserende henvisninger ønsker utvalget å peke på at det finnes hensyn som taler mot direkte henvisninger til lov om elektronisk signatur. Dette gjelder først og fremst behovet for mest mulig teknologinøytrale regler. Utvalget er derfor av den oppfatning at det kun er for avansert elektronisk signatur og/eller kvalifisert elektronisk signatur at en presisering er påkrevet.

Med mindre man i enkelte tilfelle faktisk ønsker å binde seg til en bestemt teknologi, for eksempel bruk av papir og/eller bruk av elektronisk signatur, bør reglene utformes teknologinøytralt. For det tilfeller hvor det er tilstrekkelig med elektronisk kommunikasjon uten strenge krav til autentisering, f eks hvor det er tilstrekkelig med elektronisk signatur, jf lov om elektronisk signatur § 3 nr. 1, er det neppe nødvendig å innta presiseringer. Loven og/eller forskriften holdes følgelig teknologinøytral for disse tilfellene.

Generelt er det altså to hensyn som bør søkes ivaretatt i forbindelse med lovrevisjonen, og disse kan som belyst ovenfor tidvis være motstridende:

1. Reglene bør være klarest mulig, dvs etterlate minst mulig tvil om hvorvidt elektronisk kommunikasjon oppfyller lovens/forskriftens krav.

2. Reglene bør være mest mulig teknologinøytrale.

På bakgrunn av de to generelle hensynene som er stilt opp ovenfor, mener utvalget at regler som er teknologinøytrale ved at det ikke spesifikt henvises til en bestemt teknologi (for eksempel papir) som krever at noe skal «varsles», «dokumenteres», «oppbevares» eller lignende ikke bør innta slike henvisninger. Dette er typisk lover og forskrifter hvor elektronisk fremsendelse og eller representasjon skal likestilles med papirbasert, men hvor krav til autentisering ikke nødvendiggjør avansert elektronisk signatur og/eller kvalifisert elektronisk signatur.

Regler som derimot allerede indikerer bruk av en bestemt teknologi (stort sett papir) for å sikre en rettighet og/eller med sikkerhet autentisere avsender eller liknende, mener utvalget bør endres slik at det fremgår at også elektroniske teknologier kan benyttes. Dette vil typisk gjelde regler som inneholder påbud om bruk av papir og/eller papirbasert signatur, hvor departementet må ta stilling om avansert elektronisk signatur og/eller kvalifisert elektronisk signatur tilfredsstiller lovens krav på samme måte som papirbasert kommunikasjon. Eksempler på dette er regler som krever «underskrift» eller at noe skal være «skriftlig».»

Nærings- og handelsdepartementet(heretter NHD) er den eneste av høringsinstansene som foreslår en annen løsning enn å henvise til lov om elektronisk signatur, og uttaler at:

«I flere av lovendringsforslagene benyttes begrepet elektronisk signatur, jfr lov om elektronisk signatur § 3 nr. 2 eller 3. Vi har overfor øvrige departementer som har valgt samme formulering anbefalt at verken begrepet eller henvisningen til lov om elektronisk signatur benyttes. Justisdepartementet foreslo samme begrep i flere av lovendringsforslagene som ble presentert i høringsbrevet fra 15. januar i år. Etter høringsrunden har Justisdepartementet gått bort fra dette, men har alternativt beholdt begrepet i panteloven § 3-17 og i kredittkjøpsloven i ny § 3 a. Det vises til utkast til fellesproposisjon der begrepet elektronisk signatur er foreslått erstattet med for eksempel «benyttet en betryggende metode for å autentisere avsender.»

I vårt brev av 25. mai i år påpeker vi følgende til Justisdepartementet når det gjelder bruke av begrepet elektronisk signatur:

«Vi mener at man som utgangspunkt ikke bør vise til lov om elektronisk signatur. Begrunnelsen for dette er flere, bl.a. finnes det andre måter å sikre avsenders identitet på enn å bruke en elektronisk signatur. Slik sikring kan for eksempel skje ved autentisering, der avsender overfor mottaker identifiserer seg, men at det ikke skjer en «signering» av den melding som sendes elektronisk. Dessuten vil det sannsynligvis i fremtiden finnes andre måter å sikre avsenders identitet og ev. dokumentets integritet på enn ved bruk av elektronisk/ digital signatur. På bakgrunn av dette mener vi at det er bedre å angi de hensyn som man ønsker å ivareta i lovteksten, for eksempel at man skal bruke teknikker som benytter en betryggende måte for autentisering.»

Så langt Nærings- og handelsdepartementet kjenner til vil Justisdepartementet konkludere med at «elektronisk signatur» tas ut av alle lovforslagene. Vi anbefaler derfor at Finansdepartementet gjør det samme.»

Enkelte høringsinstanser er opptatt av hvilke skranker partene selv skal være i stand til å sette for å begrense uønsket bruk av elektronisk kommunikasjon, og foreslår i denne sammenheng krav om uttrykkelig samtykke i forbrukerforhold.

Forbrukerrådetmener at bruken av elektronisk kommunikasjon skal være en rett, og ikke en plikt for den enkelte, og at det skal være et vilkår for elektronisk kommunikasjon med en forbruker at forbrukeren gir sitt uttrykkelige samtykke til dette på forhånd.

FNH og Sparebankforeningen synes noe reserverte, og uttaler at:

«Vi legger ellers merke til at i flere tilfeller må den ene part uttrykkelig ha godtatt bruk av elektronisk kommunikasjon for å måtte «tåle» dette. Dette er i samsvar med Kartleggingsprosjektets anbefalinger om at der meldinger kan innebære vesentlige rettsvirkninger for mottaker, må vedkommende på forhånd få klar beskjed om at rettslig relevant informasjon kan komme på elektronisk måte. Vi forstår godt at mottaker må få klar beskjed om forholdet og være bevisst på det han vedtar i slike sammenhenger. Vi er likevel noe reserverte til å skulle «gradere» vedtakelser på denne måten. For det første er vi i tvil om begrepet «uttrykkelig»; hvor mye som må til før man løfter en «alminnelig» vedtakelse opp til en «uttrykkelig» vedtakelse. Dernest frykter vi at et krav om uttrykkelighet skal kunne misforstås som et krav om valgfrihet for parten hvorvidt han ønsker elektronisk kommunikasjon eller papirkommunikasjon. Vi ser nemlig ikke bort i fra at en del «leverandører» etter hvert kun vil forutsette at informasjon for sine leveranser bare gis elektronisk. Ønsker kunden ikke dette, må kunden velge et annet «produkt» eller en annen «leverandør». Ut fra våre erfaringer med finansavtaleloven § 8 foreslår vi at der en part skal gi sin aksept til bruk av elektronisk kommunikasjon, benyttes begrepet at vedkommende «ønsker» dette.»

Når det gjelder kommunikasjonen mellom offentlige og private ønsker FNH og Sparebankforeningen at lovgivningen legger opp til en plikt for det offentlige - dersom den private part ønsker det - og en rett for private - som de kan reservere seg mot - til å bruke elektronisk kommunikasjon:

«Til høringsnotatets punkt 2.4 om elektronisk kommunikasjon i og med forvaltningen vil vi bemerke at det offentlige bør ha en plikt til å kommunisere elektronisk med private, dersom de private ønsker det. Dersom det er nødvendig å stille bestemte krav til sikring av kommunikasjonen, for eksempel ved bruk av avansert eller kvalifisert elektronisk signatur, må det offentlige klare å oppfylle de tekniske forutsetningene for dette. En slik plikt bør aller helst komme klart fram i lov/forskrift.»

10.1.3.3 Departementets vurdering

Høringsnotatet hadde en bred omtale av bestemmelser som departementet legger til grunn ikke vil være til hinder for elektronisk kommunikasjon. Det kom ikke inn vesentlige merknader til disse vurderingene. Her omtales som hovedregel bare forslag til lovendringer. Nødvendige forskriftsendringer vurderes parallelt med sikte på ikrafttredelse fra samme tid som lovendringene.

I høringsnotatet ble det videre avgrenset mot pågående arbeider. Blant annet ble det avgrenset mot det arbeid som for tiden pågår i Banklovkommisjonen og i Bokføringsutvalget. Dette innebærer at departementet vil komme tilbake til lovgivningen på bla. bank, finans, forsikrings og regnskapsområdet, samt muligens også de deler av revisorområdet som har tilknytning til dokumentasjon og oppbevaring mv. Enkelte høringsinstanser ga uttrykk for at det var uheldig at departementet ikke foreslo endringer også i dette regelverket med en gang, uavhengig av det pågående arbeidet med å revidere dette regelverket. Flere høringsinstanser ga imidlertid også uttrykk for forståelse for at det ble avgrenset mot allerede igangsatte prosjekter med revidering av lovgivningen. Bestemmelser som ikke foreslås endret, vil ikke bli gitt noen nærmere omtale her.

Det synes å være et behov for større klarhet og forutsigbarhet. Flere høringsinstanser synes å ville gå noe lenger enn departementets opprinnelige forslag i høringsnotatet i å foreta endringer i formuleringen av enkeltbestemmelser for å presisere om bestemmelsen er til hinder for elektronisk kommunikasjon eller ikke. Noen mener det er behov for å presisere i den enkelte bestemmelse at enten elektronisk kommunikasjon er tillatt eller at papir er påkrevd. Andre gir uttrykk for at utgangspunktet burde være at elektronisk kommunikasjon er tillatt med mindre noe annet er uttrykkelig bestemt. Finansdepartementet er enig i at elektronisk kommunikasjon i utgangspunktet bør være tillatt, men kun under forutsetning av at øvrige vilkår i lovgivningen er oppfylt og at den elektroniske kommunikasjon kan foregå på en slik måte at bestemmelsens formål blir ivaretatt. For eksempel må selvsagt taushetspliktregler ivaretas uavhengig av hvilken kommunikasjonsform som til enhver tid benyttes. Departementet ser likevel behovet for å tydeliggjøre enkelte bestemmelsers formål ved å formulere klare vilkår i loven.

Utgangspunktet er ikke at enhver form for elektronisk kommunikasjon er tillatt med mindre annet uttrykkelig er uttalt. Det finnes en rekke ulike former for elektronisk kommunikasjon som hver for seg er bærer av ulike kvaliteter med hensyn til muligheten for å verifisere innholdets ekthet, knytte budskapet til avsender osv. Formålet med eRegelprosjektet er ikke å åpne for all form for elektronisk kommunikasjon in blanco, men snarere å stille nødvendige vilkår tilpasset det enkelte tilfellet, både til hvilke kvaliteter kommunikasjonsformen skal tilfredsstille og til hvem det kan kommuniseres med. Det vises til kapittel 2.1.1 foran der eRegelprosjektets målsetning omtales nærmere.

Finansdepartementet ba særskilt om høringsinstansenes syn på behovet for henvisning til lov om elektronisk signatur. Bortsett fra NHD, så har de høringsinstanser som har uttalt seg om spørsmålet, sluttet seg til forslagene om henvisning til lov om elektronisk signatur. Formålet med en slik henvisningsteknikk er å stille entydige krav til den elektroniske kommunikasjonen slik at alle parter på forhånd vet hvilke krav som stilles til elektronisk kommunikasjon for at denne skal kunne anvendes på lik linje med, og oppnå tilsvarende rettslig status som, tradisjonell papirbasert kommunikasjon.

NHD viser til at det finnes flere måter å sikre avsenders identitet og innholdets integritet på enn ved hjelp av anvendelse av begrepet elektronisk signatur eller en henvisning til lov om elektronisk signatur. NHD foreslår at det i lovteksten tas inn teknologinøytrale krav som for eksempel at det er «benyttet en betryggende metode for å autentisere avsender». Det vises for øvrig til kapittel 2.2.2 foran om behov for sikring av elektronisk kommunikasjon og elektroniske signaturer.

Kredittilsynet etterlyser i denne sammenheng teknologinøytrale standardformuleringer som kan stille tilstrekkelig presise krav til sikker varsling, tidsstempling, autentisering, dataintegritet, konfidensialitet og/eller ikke-benekting 2. Kredittilsynet er videre i tvil om behovet for å sikre symbolfunksjonen og avslutningsfunksjonen kan ivaretas ved bruk av elektronisk kommunikasjon med dagens teknologi. Kredittilsynet legger etter dette til grunn at krav om symbolfunksjon og avslutningsfunksjon pr. i dag bare kan oppfylles ved papirbasert kommunikasjon.

Finansdepartementet er enig i målsetningen om teknologinøytrale kriterier og slutter seg til NHDs tilrådning om ikke å benytte begrepet elektronisk signatur eller henvisninger til lov om elektronisk signatur. Det er blant annet lagt vekt på behovet for ensartede krav til elektronisk kommunikasjon i lovgivningen og at ingen andre departementer etter det opplyste går inn for en slik henvisningsteknikk som foreslått i høringsnotatet. I stedet legges det opp til å formulere nærmere angitte krav til kommunikasjon i den enkelte bestemmelse. Et krav om at kommunikasjonen skal være betryggende gir ikke i seg selv tilstrekkelig klarhet og forutsigbarhet og vil derfor bli supplert med formuleringer som tar sikte på å ivareta de bakenforliggende hensyn, og slik at disse i størst mulig grad fremstår som lovpålagte krav, og ikke bare fremgår av forarbeidene.

Finansdepartementet går etter dette inn for å ta inn en uttrykkelig reservasjon mot elektronisk kommunikasjon der det fortsatt skal være krav om å bruke papir. Denne tilnærmingen forutsetter noen flere presiseringer i lovverket enn det departementet opprinnelig la opp til i høringsnotatet. Departementet vil peke på at det bør utvises en viss varsomhet med å spesifisere et krav til bruk av papir i regelverket fordi dette kan legge en unødig demper på utbredelsen av ny teknologi i strid med eRegelprosjektets formål. Konsekvensen av en slik tilnærming, der alle krav om papirbasert kommunikasjon må komme klart til uttrykk i lovgivningen, blir at ny teknologi som ellers ville kunne ivareta bestemmelsens formål, ikke vil bli tatt i bruk. En annen konsekvens er at det skapes en presumsjon for at elektronisk kommunikasjon er akseptert i alle andre tilfeller. Departementet vil i denne forbindelse understreke at dette bare kan legges til grunn i den utstrekning den formen for elektronisk kommunikasjon som velges er egnet til å tilfredsstille bestemmelsens formål og lovgivningen for øvrig.

Enkelte høringsinstanser har gitt uttrykk for at det burde være en plikt for det offentlige til å akseptere elektronisk kommunikasjon. Dette tas det ikke stilling til her. Det fremgår av prosjektbeskrivelsen at mandatet først og fremst er å legge til rette for elektronisk kommunikasjon rettslig sett, ikke å pålegge faktiske plikter. Formålet med prosjektet er å fjerne unødige rettslige hindringer. Så får det være opp til den enkelte etat å følge opp ved å legge til rette for praktisk bruk av elektronisk kommunikasjon i henhold til anbefalingene i NOU 2001: 10 «Uten penn og blekk», som er omtalt nærmere i kapittel 2.3.2. Det er derfor ikke aktuelt i denne omgang å pålegge noen offentlige etater plikt til å akseptere elektronisk kommunikasjon. Heller ikke er det aktuelt å pålegge private parter en plikt til å akseptere elektronisk kommunikasjon. Det vises for øvrig til kapittel 3.6.2 om betingelser for bruk av elektronisk kommunikasjon i privatrettslige lover.

VPS, FNH og Sparebankforeningen stiller spørsmål ved hensiktsmessigheten av kriteriet «uttrykkelig godta». FNH og Sparebankforeningen mener terskelen bør senkes slik at det er tilstrekkelig for bruk at den annen part «ønsker» elektronisk kommunikasjon. På den annen side mener for eksempel Forbrukerrådet at det bør være et absolutt vilkår for elektronisk kommunikasjon at forbrukeren gir sitt uttrykkelige samtykke til dette for å sikre forbrukeren beskyttelse og reelle valgmuligheter. I forbrukerforhold bør det normalt stilles krav om uttrykkelig forhåndssamtykke der meldingen etc. kan få betydning for forbrukerens rettsforhold. I andre tilfeller enn forbrukertilfeller bør det være tilstrekkelig at elektronisk kommunikasjon fremstår som ønskelig fra begge parters side. For en nærmere drøftelse vises det til kapittel 3.6.2 «Betingelser for bruk av elektronisk kommunikasjon», til kapittel 2.5 om «Uttrykkelig godtakelse av mottak av elektronisk melding» og til drøftelsen av forvaltningsloven §§ 16 og 27 i kapittel 20.5.

10.2 Lovbestemmelser på finansmarkedsområdet som foreslås endret

10.2.1 Lov 12. juni 1981 nr. 52 om verdipapirfond

10.2.1.1 Høringsnotatet

I høringsnotatet på side 45 heter det at:

«Loven er en delvis implementering av Rådsdirektiv 85/611/EØF, det såkalte UCITS- direktivet. Artikkel 27 flg. inneholder bestemmelser om offentliggjøring av prospekt og periodiske rapporter. Bestemmelsene synes å forutsette at det uansett må foreligge papirversjon av opplysningene. Direktivet synes for øvrig ikke å utelukke elektronisk kommunikasjon.

Det følger av verdipapirfondloven § 6-3 at dersom det etter vedtektene ikke utstedes andelsbrev, skal forvaltningsselskapet gi andelseierne «skriftlig» bekreftelse for at deres andelsrett i fondet er registrert. Bekreftelsen skal angi de opplysninger som er omhandlet i § 6-2 nr. 1, 3, 4 og 5. Begrunnelsen for regelen er at andelseierne har behov for et bevis for sin rett i fondet. Dersom andelseieres behov for bevis for sin rett i fondet blir tilstrekkelig ivaretatt vil skriftlighetskravet i § 6-3 ikke være til hinder for bruk av elektronisk kommunikasjon. En forutsetning anses å måtte være at andelshaveren på forhånd har gitt sitt samtykke til dette, og det foreslås at dette presisert i loven. [...]

Etter § 7-1 skal forvaltningsselskapet utarbeide ulike periodiske rapporter om fondet. Det følger av tredje ledd at rapportene skal «sendes samtlige andelseiere og være allment tilgjengelig hos forvaltningsselskapet» m.v. . Det er også fastslått at informasjonen skal «tilbys andelstegnere før kontraktsinngåelse». [...]

Det fremgår videre av § 7-2 første ledd at forvaltningsselskapet skal «påse at det utarbeides prospekt for hvert verdipapirfond det forvalter. Prospektet skal være allment tilgjengelig hos forvaltningsselskapet, depotmottaker og foretak som nevnt i § 6-7.» Etter fjerde ledd skal prospektet «tilbys andelstegner før kontraktsinngåelse».»

10.2.1.2 Høringsinstansenes merknader

Verdipapirfondenes Forening slutter seg til departementets forslag om endringer i verdipapirfondloven §§ 6-3, 7-1 og 7-2.

VPS slutter seg også til forslaget, og uttaler at:

«VPS har i likhet med departementet tolket gjeldende verdipapirfondslov (vpfl.) § 6-3 slik at den åpner for at forvaltningsselskapets bekreftelse til andelseierne om at deres andelsrett er registrert kan gis ved bruk av elektronisk kommunikasjon. Vi støtter således forslaget til nytt tredje punktum, herunder vilkåret om at elektronisk kommunikasjon kun kan skje dersom andelseieren har godtatt dette. Vi støtter også forslagene til endringer i vpfl. §§ 7-1 og 7-2. Videre legger vi til grunn at vpfl. § 6-8 åpner for at innløsningskrav sendes elektronisk. Vi vil imidlertid peke på at vilkåret i departementets forslag om at andelseier uttrykkelig har godtatt elektronisk kommunikasjon ikke bør tolkes for strengt. Det bærende hensynet bør være at andelseierne forstår at det å godta bruk av elektronisk kommunikasjon innebærer at forvaltningsselskapet for fremtiden har rett til å sende meldingene til andelseieren elektronisk. Etter vår mening bør det imidlertid bero på en konkret vurdering om det aktuelle budskapet har kommet frem på en tilstrekkelig klar måte, f.eks. i forretningsvilkårene, og om det kan sies å foreligge en reell godtakelse av at kommunikasjonen kan skje elektronisk. Vi antar således at det ikke vil være hensiktsmessig å kreve særskilt vedtakelse av en individualisert klausul om dette, jf. justisdepartementets høringsbrev av 15.januar 2001 side 13 til 14.

Avslutningsvis vil vi nevne at det i Ot.prp. 98 (2000-2001) om lov om endringer i lov 12. juni 1981 nr. 52 om verdipapirfond mv. er fremsatt et annet forslag til nytt tredje punktum i vpfl. § 6-3, nemlig at «Andelseier og forvaltningsselskap kan skriftlig avtale at andelseier ikke skal motta slik bekreftelse». Etter vårt syn bør begge forslagene tas inn i lovbestemmelsen, da det er behov for reglene i både foreliggende høringsnotat og i pkt. 3 i ovennevnte Ot. prp. Andelseier bør således kunne velge om vedkommende ønsker å motta registreringsbekreftelser i brevform eller elektronisk, eller om det er mest hensiktsmessig å frafalle registreringsbekreftelsene. Dette gjelder ikke minst fordi departementets forslag til ny vpfl. § 6-3 annet ledd etter vår mening i tilstrekkelig grad tilgodeser andelseierens behov for oversikt over vedkommendes beholdning av fondsandeler. Vi ser det videre som viktig at kravet om periodevis skriftlig informasjon kan oppfylles ved elektronisk forsendelse, forutsatt andelseiers samtykke.»

10.2.1.3 Departementets vurdering

Kun to høringsinstanser har uttalt seg om departementets forslag til endringer i verdipapirfondloven §§ 6-3, 7-1 og 7-2. Både Verdipapirfondenes Forening og Verdipapirsentralen er positive.

Skriftlighetskrav er ikke nødvendigvis et krav om papir. Det må trolig særskilte holdepunkter til for å tolke et skriftlighetskrav i den retning. Departementet kan ikke se at slike hensyn gjør seg gjeldende her. Varslingsfunksjonen kan tilfredsstilles elektronisk i form av et uttrykkelig samtykke.

Etter dette er det kun et spørsmål om hvilke skranker som bør settes for bruk av elektronisk kommunikasjon. Det foreslås at elektronisk kommunikasjon kan benyttes dersom mottager uttrykkelig har godtatt det. VPS har noen synspunkter på begrepet «uttrykkelig». Det fremheves at dette ikke bør tolkes for strengt i det det vises til at det sentrale bør være at budskapet har kommet frem på en tilstrekkelig klar måte, for eksempel i forretningsvilkårene.

Departementet viser til at forbrukerhensyn taler for en viss skranke i form av en uttrykkelig aksept. Det vises til at det ikke kan legges til grunn at alle andelshaverne er fortrolig med elektronisk kommunikasjon og at andre igjen kanskje har flere e-postadresser for ulike formål. I tillegg kommer behovet for å sikre at partene gjøres oppmerksom på konsekvensen av handlingen og at de gis tid til å tenke seg om. Disse forhold taler for at det bør foreligge en uttrykkelig aksept i form av en spesifisert e-postadresse før elektronisk kommunikasjon fullt ut kan erstatte papirbasert kommunikasjon. Disse hensyn må særlig gjelde for kommunikasjon etter at avtalen mellom fondsselskapet og andelseier er inngått, for eksempel endringer i den opprinnelige avtalen. Etter departementets vurdering vil det ikke i slike tilfeller være tilstrekkelig forsvarlig å legge opp til at det avgjørende må være om for eksempel e-posten er kommet frem eller ikke, slik som foreslått av VPS. For så vidt gjelder prospekt mv. som skal tilbys andelseierne før kontraktsinngåelse bør det etter departementets vurdering være tilstrekkelig med et ønske om elektronisk kommunikasjon fra den potensielle andelshaveren. Kravet om uttrykkelig aksept bør etter dette bare få anvendelse etter kontraktsinngåelsen, det vil si fra det tidspunkt det oppstår et rettsforhold mellom fondsselskap og andelseier, jf. kapittel 3.6.2.3 ovenfor.

Bestemmelsen foreslås noe utvidet i tre retninger i forhold til forslaget i høringsnotatet, jf. omtale i kapittel 10.2.1.1 ovenfor. Det foreslås at bestemmelsen i utgangspunktet gjelder for alle typer meldinger mv. mellom verdipapirfondet og andelshaver. Videre foreslås det at meldinger til verdipapirfondet kan sendes til den e-postadressen som er oppgitt for formålet. I en slik opplysning om e-postadresse ligger også en form for aksept fra verdipapirfondets side. Dette antas å være praktisk i tilfeller der verdipapirfondet opererer med flere e-postadresser.

Forslaget er strukket over samme lest som forslaget til ny aksjelov og allmennaksjelov § 18-5 og ny selskapslov § 1-5. Det vises til omtalen foran under kapittel 3.11.1.2, 3.11.1.3 og 3.11.2.1. Departementet vil understreke at en etter forholdene må kunne stille ytterligere krav til den elektroniske kommunikasjonen avhengig av innholdet i meldingen mv. I tillegg til aksept fra mottager som nevnt ovenfor må det foretas en selvstendig vurdering om elektronisk kommunikasjon i det enkelte tilfellet fremstår som forsvarlig. Konkrete omstendigheter kan tilsi ytterligere krav til for eksempel autentisering av avsender og dokumentets innhold.

10.2.2 Lov 16. juni 1989 nr. 53 om eiendomsmegling

10.2.2.1 Høringsnotatet

I høringsnotatet på side 25 til 26 heter det at:

«I lovens §§ 3-3 første og tredje ledd, 3-6 og 3-7 er det krav om skriftlighet. Det vises til de generelle kommentarer til dette begrepet i prosjektrapporten av juni 2000 side 26 flg.

Etter § 2-3 skal «eiendomsmeglerbrev» «utstedes» av Kredittilsynet. Utstedelse av det fysiske eiendomsmeglerbrevet ivaretar et symbolhensyn. Det føres i tillegg register over statsautoriserte eiendomsmeglere, noe som medfører at papirbevis på statsautorisasjon ikke er nødvendig. At loven bruker ordet «eiendomsmeglerbrev» er ikke til hinder for elektronisk kommunikasjon. Et brev kan være et elektronisk dokument så vel som et fysisk. «Utstedes» kan ved tolking sies å omfatte også elektronisk utferdigelse. Eventuell rettslig usikkerhet kan løses ved tolkingsuttalelse. Det bør muligens vurderes om eiendomsmeglerne skal ha anledning til å kreve eiendomsmeglerbrevet som papirdokument.

Det bes særlig om høringsinstansenes merknader.

§ 3-2 fastslår at eiendomsmeglingsoppdrag skal inngås på «blankett» fastsatt av departementet. Denne blanketten finnes i dag i elektronisk form. Finansdepartementet krever at dersom slik elektronisk blankett er brukt, skal alle sider nummereres og signeres. Dette forutsetter i dag utskrift. Dersom det finnes betryggende elektroniske løsninger, er ordlyden ikke til hinder for elektronisk kommunikasjon. Risikoen for eventuelle feil ved oppdragets inngåelse ligger hos eiendomsmeglingsforetaket. Det bør muligens vurderes om kunden skal kunne kreve å få utskrift av oppdragsblanketten.

Det bes særlig om høringsinstansenes merknader.

Etter § 3-8 skal megleren, dersom ikke kjøper og selger ønsker noe annet, opprette «skriftlig» kjøpekontrakt. Skriftlighetskravet i denne forbindelse sikrer notoritet og dataintegritet, og har i tillegg en symbolfunksjon. Ordlyden i loven er ikke til hinder for at dette gjøres elektronisk. Enhver av partene må imidlertid kunne kreve at kontrakten utferdiges på papir. Det må være en forutsetning for elektronisk kontraktsinngåelse at begge parter er enige om det.

Det bes særlig om høringsinstansenes merknader.»

10.2.2.2 Høringsinstansenes merknader

Kun NHD uttaler seg til kapittel 3.2.10 i høringsnotatet om lov 16. juni 1989 nr. 53 om eiendomsmegling. NHD reiser spørsmål om man kan kreve å få eiendomsmeglerbrevet (§ 2-3) og oppdragsblanketten (§ 3-2) på papir, samt om partene kan kreve at kontrakten utferdiges på papir (§ 3-8). NHDs oppfatning er at det må det være anledning til å kreve dette. Utgangspunktet i dag er at elektronisk kommunikasjon er et alternativ til papirbasert kommunikasjon. NHD gjør imidlertid oppmerksom på at det ikke vil være mulig å få en papirutskrift med den elektroniske signaturen dersom det er benyttet en digital signatur.

10.2.2.3 Departementets vurdering

Finansdepartementet slutter seg til NHDs syn om at det må være anledning til å kreve eiendomsmeglerbrevet og oppdragsblanketten på papir, og at dette bør komme til uttrykk i selve lovteksten. Departementet legger til grunn at bruk av elektronisk kommunikasjon skal være en rett for private og ikke en plikt. Forbrukerhensyn tilsier at papir i dette tilfellet bør kunne kreves. Dette er i overensstemmelse med det generelle utgangspunkt som NHD har lagt til grunn i arbeidet med eRegelprosjektet om at krav om papir bør fremgå eksplisitt av loven. Forsåvidt gjelder kjøpekontrakten, mener departementet at utgangspunktet må være et lovbestemt krav om papir.

10.2.3 Lov 18. juni 1993 nr. 109 om autorisasjon av regnskapsførere (regnskapsførerloven)

10.2.3.1 Høringsnotatet

I høringsnotatet på side 52 heter det at:

«Etter § 7 annet ledd første punktum kan Kredittilsynet gi «skriftlig advarsel» i stedet for å tilbakekalle en autorisasjon som regnskapsfører. Det kan her anføres hensyn bak kravet om skriftlighet, utover de generelle hensyn til varsling og bevissikring. Det bemerkes at skriftlighetskravet har en særlig viktig varslingsfunksjon ved at regnskapsfører får et klart signal om at autorisasjonen kan tilbakekalles hvis ikke de kritikkverdige forhold endres.

Det ligger videre en viss symbolfunksjon i at regnskapsfører får advarselen skriftlig, noe som i praksis betyr at regnskapsfører får et brev fra Kredittilsynet om dette. En skriftlig advarsel innebærer en meget sterk kritikk av regnskapsførers forhold. Regnskapsfører vil derfor ha en sterk interesse i å få en klar oppfordring om å sette seg inn i det brev han har mottatt fra Kredittilsynet. Skriftlighetskravet sikrer således at regnskapsfører på best mulig måte bevisstgjøres det kritikkverdige forhold og de alvorlige konsekvenser en skriftlig advarsel har for hans autorisasjon. Det kan for øvrig vises til Justisdepartementets høringsbrev 15.01.2001 side 82 der tilsvarende hensyn er drøftet i forbindelse med inkassolovens krav om skriftlig inkassovarsel.

Det kan derfor være noe tvilsomt om loven på dette punkt åpner for elektronisk kommunikasjon. Det synes uansett rimelig å velge samme løsning som for forhåndsvarsel iht forvaltningsloven § 16, jf. Justisdepartementets høringsbrev 15.01.2001 side 34.»

10.2.3.2 Høringsinstansenes merknader

Forslaget støttes av NHD og Kredittilsynet.

Justisdepartementetopplyser at de foreslår en motsatt klargjøring i inkassoloven §§ 9 og 10 ved uttrykkelig å kreve at betalingsvarsel og betalingsoppfordring skal gis skriftlig på papir. Justisdepartementet nevner også at forvaltningsloven gjelder for saksbehandling etter regnskapsførerloven, jf. regnskapsførerloven § 9.

10.2.3.3 Departementets vurdering

En skriftlig advarsel fra Kredittilsynet er en mildere reaksjon enn tilbakekall av autorisasjon, men er like fullt svært alvorlig for regnskapsfører. Det er derfor viktig av varslingsfunksjonen og symbolfunksjonen i det alt vesentlige ivaretas dersom varsel etter § 7 annet ledd skal gis elektronisk 3. Dersom regnskapsfører uttrykkelig har akseptert at slikt varsel kan gis elektronisk, legger departementet til grunn at ovenfor nevnte hensyn vil kunne ivaretas. Som også påpekt av Justisdepartementet, så kommer forvaltningsloven § 16 om forhåndsvarsel til anvendelse. Krav om uttrykkelig samtykke følger allerede av forslaget til endringer i forvaltningsloven § 16, se kapittel 20.5. Spørsmålet blir om det er hensiktsmessig å gjenta kravet om uttrykkelig samtykke som vilkår for elektronisk kommunikasjon i § 7 annet ledd. Rent lovteknisk kan dette isolert sett synes unødvendig, men sett hen til det sterke ønsket fra flere hold om større klarhet, så vil likevel departementet fremme et lovendringsforslag i tråd med det som allerede følger av forslaget til forvaltningsloven § 16.

10.2.4 Lov 6. desember 1996 nr. 75 om sikringsordninger for banker og offentlig administrasjon m.v. av finansinstitusjoner

10.2.4.1 Høringsnotatet

I høringsnotatet på side 41 til 42 ble det uttalt følgende om krav til styreprotokoll:

«Etter § 2-15 fjerde ledd skal styrene i bankenes sikringsfond føre styreprotokoll. Det er et særskilt krav etter § 2-12 tredje ledd at vedtak om støttetiltak skal fremgå av fondets styreprotokoll. Det er viktig å sikre integriteten til referater mv. fra møtene i bankenes sikringsfond og at møtedeltakerne ikke skal kunne benekte innholdet. Disse funksjonene er det antakelig mulig å ivareta tilfredsstillende ved elektronisk lagring. Vi anser videre at det har betydning at referatene skal kunne leses i lang tid.

Lagring på elektronisk medium anses ikke å tilfredsstille et slikt krav per i dag. Ut fra det legger vi til grunn at lovens krav om styreprotokoll bare kan oppfylles med papirbasert protokoll. Vi anser at dette kravet bør beholdes.»

I høringsnotatet på side 53 og 54 heter det at:

«Informasjon til kunder om innskuddsgarantiordning.

Etter § 2-3 skal bank eller annen kredittinstitusjon som mottar innskudd her i riket «skriftlig informere» kundene om hvilken innskuddsgarantiordning som gjelder for virksomheten og om hvilken garanti for innskudd ordningen gir. Etter finansavtaleloven § 8 første ledd er krav i eller i medhold av finansavtaleloven om at opplysninger eller meldinger skal gis skriftlig, ikke til hinder for bruk av elektronisk kommunikasjon dersom kunden ønsker dette. Vi anser at det vil være naturlig å ta inn en tilsvarende regel i banksikringsloven § 2-3, og fremmer forslag om dette. [...]

Opphør av skadeforsikring ved offentlig administrasjon av forsikringsselskap

Etter § 4-12 første ledd skal administrasjonsstyret så tidlig som mulig og i den utstrekning det er mulig gi forsikringstakerne, de sikrede og andre med økonomiske interesser knyttet til forsikringsdekningen, «skriftlig underretning» om når forsikringen opphører. Slik underretning har en viktig varslingsfunksjon som kan ha stor økonomisk betydning for de berørte. Dette tilsier etter vår vurdering at underretning ved elektronisk kommunikasjon fordrer at adressaten bekrefter å ha mottatt underretningen, eventuelt at vedkommende uttrykkelig har godtatt oversendelse ved bruk av elektronisk kommunikasjon. Hvis ikke må det sendes brev. Vi anser at det ikke her bør legges vesentlig vekt på at elektronisk masseutsendelse med krav om bekreftelse kan være praktisk vanskelig å organisere. Vi vil samtidig ikke utelukke at det kan finnes praktiske løsninger som ivaretar et slikt krav. Vi foreslår en lovbestemmelse i samsvar med dette. [...]

Overdragelse av livsforsikringsbestand ved offentlig administrasjon av forsikringsselskap.

Etter § 4-13 annet ledd skal administrasjonsstyret «sende kunngjøring» av redegjørelse over vurderte tilbud og forslag til avtale om overdragelse av forsikringsbestanden til alle forsikringstakere og forsikrede med kjent oppholdssted. Innsigelse fra et tilstrekkelig antall forsikringstakere og forsikrede kan hindre avtalen om overdragelse. Lykkes det ikke å overdra forsikringsbestanden, skal Kongen etter tredje ledd fastsette en endelig nedsettelse av forsikringsbeløpene i henhold til det foretatte oppgjør, og sammenkalle en generalforsamling av forsikringstakere til stiftelse av et gjensidig selskap. Til denne generalforsamlingen gis to måneders varsel. Innkallingen kunngjøres og sendes ut som nevnt i annet ledd.

Vi vurderer utsendelse av slike kunngjøringer på samme måte som underretning etter § 4-12 (se ovenfor), og foreslår en lovbestemmelse i samsvar med dette.»

10.2.4.2 Høringsinstansenes merknader

FNHog Sparebankforeningen anbefaler at man har et klart lovbestemt utgangspunkt om at elektronisk kommunikasjon kan benyttes, med mindre lov/forskrift bestemmer at dette likevel ikke kan skje.

NHD mener også at dersom kravet til papirbasert styreprotokoll skal opprettholdes, så bør dette komme klart til uttrykk i selve lovteksten. Under henvisning til problemer med langtidslagring foreslås det i høringsnotatet kapittel 3.3.6 at styreprotokoll fortsatt skal være papirbasert. Det vises til Justisdepartementets høringsbrev av 15. januar 2001 og problemet omkring langtidslagring. NHD er ikke enig med Justisdepartementet i at styreprotokoll uten videre bør tolkes på en slik måte at de er til hinder for elektronisk kommunikasjon. NHD viser til brev av 25. mai 2001, der det uttales at:

«Det er riktig at et elektronisk dokument har begrenset levetid. Dette er også drøftet i prosjektrapporten «Kartleggingsprosjektet». Man regner for eksempel med at en CD-rom har en oppbevaringstid på ca. 10 år. Det skal imidlertid bemerkes at papirdokumenter (normal ISO standard papir) også har en begrenset levetid, ca. 50 år. Det finnes imidlertid allerede løsninger for langtidslagring av dokumenter, jf. bl.a. NOARK-4 standarden som er tatt i bruk av Riksarkivaren. På bakgrunn av dette er det ikke noen grunn til å opprettholde krav om papirdokumenter med den begrunnelse at de må lagres i lang tid. Det er riktig at et elektronisk dokument som overføres til et nytt format vil miste sin unikhet. I tillegg kan ikke de opprinnelige elektroniske signaturene overføres ved slik konvertering. Det arbeides med å finne løsninger for langtidslagring av signerte elektroniske dokumenter. Slik vi ser det må det være tilstrekkelig at selskapet sikrer at dokumentets innhold (ikke unikhet) ivaretas og at man har prosedyrer for langtidslagring av elektroniske signaturer.

Vi mener at begrepet «protokoll» ikke bør tolkes slik at det er et hinder for elektronisk kommunikasjon, på samme måte som begrepet skriftlig ikke alene vil være et hinder for elektronisk kommunikasjon. I forbindelse med dette vil vi vise til kapittel 7.3.12 der Sosial- og helsedepartementets tolker begrepet «protokoll» til å være teknologinøytralt.»

Dersom styreprotokoll fortsatt skal være papirbasert vil det etter NHDs vurdering være hensiktsmessig å endre bestemmelsen, ved at det tilføyes en presisering om at de skal være på papir.

FNH og Sparebankforeningenstøtter fullt ut endringsforslaget som åpner for at informasjon til kunder om innskuddsgarantiordninger kan gis elektronisk dersom kunden ønsker det.

Justisdepartementet er usikker på om det er hensiktsmessig å ta med en alternativ ordning i §§ 4-12 og 4-13 med alternative vilkår hvis grunnvilkåret om uttrykkelig aksept for å kunne ekspedere meldinger ikke foreligger, og uttaler at:

«En slik ordning er ikke foreslått inntatt i andre bestemmelser hvor det kreves uttrykkelig godtakelse for å sende meldinger ved bruk av elektronisk kommunikasjon. Et vilkår av denne art i enkelte bestemmelser kan derfor virke tolkningsmessig kompliserende i forhold til andre bestemmelser hvor vilkåret ikke inngår. Videre vil en bekreftelsesordning kunne virke mot grunnvilkårets (uttrykkelig godtakelse) effektivitet. Ved en mulighet for etterfølgende bekreftelse vil dette vilkåret kunne miste sin tiltenkte funksjon som forhåndsvarsling om at viktig informasjon kan komme inn på ens elektroniske meldingsmottak.»

10.2.4.3 Departementets vurdering

Det stilles visse krav til føring av styreprotokoll. Blant annet skal det være mulig i ettertid å se hvilke saker som ble behandlet, hva som ble vedtatt og hvem som var ansvarlig. Finansdepartementet legger til grunn at de samme krav må stilles til føring av styreprotokoll etter banksikringsloven § 2-15 som de alminnelige regler som følger av aksjelovene §6-29 og selskapsloven § 2-15. Justisdepartementet har lagt til grunn at begrepet «styreprotokoll» i aksjelovene og selskapsloven ikke er teknologinøytralt og forutsetter at slik protokoll må føres på papir. Justisdepartementet har i kapittel 3.11.1.5 uttalt om dette at: «Etter asl. og asal. § 6-29 skal det føres protokoll over styrebehandlingen. Denne skal underskrives, jf. tredje ledd. Styreprotokollen bør føres på fysisk papir på grunn av hensynet til tidsbestandighet [...]. Departementet foreslår derfor ingen endring i bestemmelsen for å åpne for elektroniske styreprotokoller.»Det er ikke foreslått at kravet om papir kommer eksplisitt til uttrykk i aksjelovene §6-29 og selskapsloven § 2-15, og vil derfor heller ikke bli foreslått i banksikringsloven § 2-15 fjerde ledd.

Når det gjelder bankens eller kredittinstitusjonens opplysningsplikt, mener departementet at denne må kunne oppfylles ved elektronisk kommunikasjon dersom kunden ønsker dette. Departementet kan ikke se at et uttrykkelig samtykke kan være nødvendig i dette tilfellet hvor informasjonen er nyttig, men ikke på noen måte direkte egnet til å etablere eller endre noe rettsforhold mellom kunden og institusjonen. Etter dette foreslås en lovendring i tråd med høringsnotatet.

Skriftlig underretning og kunngjøring som nevnt i §§ 4-12 og 4-13 er av direkte betydning for kundens rettslige forhold. Dette dreier seg om endringer i det opprinnelige kontraktsforhold. Etter departementets vurdering tilsier hensynet til kunden at det foreligger en uttrykkelig aksept for bruk av elektronisk kommunikasjon. For nærmere om hva som ligger i begrepet uttrykkelig vises det til kapittel 2.5 og 3.6.2.3 foran.

Departementet slutter seg til Justisdepartementets innvending mot forslaget i høringsnotatet som åpner for en alternativ adgang til bruk av elektronisk kommunikasjon dersom en uttrykkelig aksept ikke foreligger. For å oppnå større klarhet foreslår departementet i likhet med Justisdepartementet at dette alternativet utgår. Forslaget kommer dermed på linje med tilsvarende krav om uttrykkelig aksept andre steder i lovgivningen.

10.2.5 Lov 19. juni 1997 nr. 79 om verdipapirhandel

10.2.5.1 Høringsnotatet

I høringsnotatet på side 42 om utferdigelse av prospekter heter det at:

«Lovens § 5-11 annet ledd bestemmer at «prospektet skal offentliggjøres ved at det stilles vederlagsfritt til disposisjon for allmennheten på tilbyders forretningskontor og på samtlige steder der akseptblankett er lagt ut. Børsen kan fastsette at prospektet også skal stilles til disposisjon på andre måter. I tillegg skal prospektet eller en melding om hvor prospektet kan innhentes innrykkes i minst en riksdekkende avis.» Ordlyden taler for at det må foreligger en papirversjon av prospektet. Bestemmelsen om prospekt er dessuten en implementering av Rådsdirektiv 89/298 EØF. Det legges til grunn at bestemmelsene om offentliggjøring av prospekter som utgis når verdipapiret søkes opptatt til offisiell notering er til hinder for elektronisk kommunikasjon, jf. artikkel 10. Det legges til grunn at begrensningen også gjelder offentliggjøring av prospekter som ikke søkes opptatt til offisiell notering, selv om medlemsstatene kan fastsette nærmere regler. Det vises til artikkel 15.»

10.2.5.2 Høringsinstansenes merknader

NHD uttaler at de ikke er enig i at behovet for langtidslagring av prospekt avskjærer muligheten for elektronisk føring av et prospekt. Det vises til brevet fra NHD til Justisdepartementet datert 25. mai 2001 som sitert ovenfor i kapittel 10.2.4.2. NHD mener videre at dersom et prospekt må føres på papir, så må dette fremgå klart av lovteksten.

VPS mener at det må foreligge en papirversjon av prospektet, og uttaler videre at:

«Departementet legger til grunn at det etter verdipapirhandelloven § 5-11 annet ledd må foreligge en papirversjon av prospektet. VPS støtter denne tolkningen, men nevner at dette vilkåret ikke kan være til hinder for at det benyttes elektronisk prospekt i tillegg til de papirversjoner av prospektet som skal være til disposisjon på tilbyders forretningskontor og på de steder der akseptblanketter er lagt ut. Vi kan herunder ikke se at lovbestemmelsen er til hinder for at det benyttes elektroniske tegningsblanketter og at disse legges frem sammen med et elektronisk prospekt. Forutsetningen må være at prospektet er fullstendig og utformet på en måte som gjør at dets innhold er enkelt tilgjengelig for investorene.»

10.2.5.3 Departementets vurdering

For å tilfredsstille kravene i loven om at prospekt skal offentliggjøres ved at det stilles vederlagsfritt til disposisjon for allmennheten på tilbyders forretningskontor og på samtlige steder der akseptblankett er lagt ut, synes det etter departementets vurdering som det i praksis er et krav om at prospektet må foreligge på papir. Dette er imidlertid ikke opplagt, og om ikke lenge vil kanskje flere ha et noe annet syn på dette. Det vil da kunne oppstå tvil om vilkårene kan oppfylles ved hjelp av elektroniske prospekt alene. Det kan ikke ses bort i fra at dette også vil kunne fremstå som hensiktsmessig i gitte situasjoner. Det er derfor etter departementets vurdering et visst behov for en avklaring i lovteksten slik som etterlyst av NHD og VPS. Flere høringsinstanser har på generelt grunnlag bedt om formuleringer som kan bidra til større klarhet og forutberegnelighet. Det er videre et ønske om at elektronisk kommunikasjon skal være tillatt med mindre annet er fastslått i den enkelte bestemmelse. Departementet går derfor inn for å foreslå en presisering i tråd med dette i selve lovteksten, slik at det fremgår at prospekt må foreligge på papir. Det presiseres at det ikke er noe i veien for elektroniske versjoner i tillegg.

10.2.6 Lov 17. juli 1998 nr. 56 om årsregnskap mv. (regnskapsloven)

10.2.6.1 Høringsnotatet

I høringsnotatet på side 54 og 55 heter det at:

«§ 3-7 tredje ledd første punktum gir aksje- eller andelseiere med minst 10 prosent eierandel en rett til å kreve at det utarbeides konsernregnskap når morselskap er hjemmehørende i en EØS-stat. Etter annet punktum er det videre et vilkår at «krav må framsettes senest seks måneder etter regnskapsårets slutt». Bestemmelsen omhandler et viktig krav for aksje- og andelseierne. Det sentrale ved bestemmelsen er at den både pålegger eierne plikter og setter en frist for utøvelsen av disse. De vesentlige hensyn bak bestemmelsen er å sikre verifikasjon av avsender og mottaker, og integriteten for kravet (innholdet).

En rimelig tolkning av kravet i dag er at det skal være fysisk skriftlig og undertegnet. Elektronisk løsning kan tenkes ved bruk av avansert (eller kvalifisert) elektronisk signatur, jf. lov om elektronisk signatur § 3 nr 2. og 3. En forutsetning må imidlertid være at mottager har akseptert slik kommunikasjon.»

10.2.6.2 Høringsinstansenes merknader

Kun NHD har innvendinger til at det henvises til lov om elektronisk signatur. NHD har, som redegjort ovenfor under kapittel 10.1.3.2, frarådet at det tas inn henvisninger til lov om elektronisk signatur i lovverket da en slik henvisning ikke vil være tilstrekkelig teknologinøytral. NHDs begrunnelse er i sin helhet gjengitt ovenfor. Det vises til kapittel 10.1.3.2.

10.2.6.3 Departementets vurdering

Finansdepartementet slutter seg til NHDs vurdering og går etter dette inn for en mer teknologinøytral utforming av vilkåret om at kravet må sendes på en måte som er egnet til å autentisere avsender og kravets innhold uten å nevne begrepet elektronisk signatur eller på annen måte henvise til lov om elektronisk signatur.

For en nærmere drøftelse vises det til departementets vurderinger i kapittel 10.1.3.3 ovenfor. I likhet med forslagene til endringer i aksjelovene og selskapsloven foreslår departementet at slik melding kan sendes til den e-postadressen som selskapet har oppgitt til dette formålet. En slik ordlyd skulle hindre problemer der selskapet har mange e-postadresser.

10.2.7 Lov 15. januar 1999 nr. 2 om revisjon og revisorer (revisorloven)

10.2.7.1 Høringsnotatet

I høringsnotatet på side 55-56 ble det uttalt følgende:

«Revisorloven kapittel 5 regulerer revisors oppgaver ved revisjon av årsregnskap m.v. I medhold av § 5-2 fjerde ledd skal revisor «skriftlig påpeke» nærmere spesifiserte forhold overfor den revisjonspliktiges ledelse. I medhold av § 5-4 er det krav om at «brev med påpekninger som nevnt i § 5-2 fjerde ledd skal nummereres fortløpende». § 5-4, jf. § 5-2 fjerde ledd må i dag forstås som krav om fysiske og underskrevne brev. Det er vesentlig for revisor å sikre bevis for at vedkommende har oppfylt sin plikt etter bestemmelsene. Hensynene til autentisering, dataintegritet og ikke-benekting er også tilstede. Det antas ikke å være sterke grunner som taler mot at slike brev kan sendes elektronisk ved bruk av kvalifisert elektronisk signatur, jf. lov om elektronisk signatur § 3 nr 3. [...]

Dersom en revisor sier fra seg et oppdrag og i denne sammenheng fraråder en annen revisor å påta seg oppdraget i henhold til § 7-2, skal dette kunne «dokumenteres og begrunnes», jf. § 5-3 annet ledd første punktum. Likeledes skal en ny revisors begrunnelse for å påta seg et oppdrag i strid med den tidligere revisors råd «dokumenteres», jf. § 5-3 annet ledd annet punktum. Bestemmelsene må i utgangspunktet antas å sette krav til skriftlig dokumentasjon. Hovedhensynene er å sikre notoritet og sikker oppbevaring (en viss tidsbestandighet). Det kan imidlertid ikke være noe til hinder for elektronisk kommunikasjon og lagring som fyller disse hensyn. Den revisor som påtar seg oppdrag i strid med tidligere revisors råd må også kunne nedfelle sin begrunnelse for dette i et elektronisk notat. [...]

I medhold av revisorloven § 7-1 tredje ledd første punktum skal revisor før vedkommende sier fra seg oppdraget som revisor gi den revisjonspliktige «rimelig forhåndsvarsel». Et slikt forhåndsvarsel bør kunne gis elektronisk hvis motparten aksepterer det. [...]

Det fremgår av revisorloven § 10-2 vedrørende revisorregisteret at ved søknad om godkjenning og endringer i registrerte opplysninger skal revisor og revisjonsselskap «gi opplysninger» som nevnt i § 10-1 til Kredittilsynet etter nærmere regler fastsatt av departementet. Opplysninger om et revisjonsselskap skal gis av selskapets «daglige leder eller en signaturberettiget». Det er av betydning at måten opplysningene blir gitt på sikrer at det er mulig å kontrollere at de er gitt av selskapets daglige leder eller en signaturberettiget. Dette krav bør likevel kunne sikres ved bruk av avansert elektronisk signatur, jf. lov om elektronisk signatur § 3 nr 2.»

10.2.7.2 Høringsinstansenes merknader

NHDmener at det i forslaget til § 5-3 annet ledd nytt siste punktum i lov 15. januar 1999 nr. 2 om revisjon og revisorer, er bedre å angi de hensyn man ønsker å ivareta, i stedet for at det, mer diffust, henvises til at hensynene bak papirbasert kommunikasjon skal ivaretas. NHD anbefaler i stedet følgende formulering:

«Dokumentasjon som nevnt kan skje elektronisk når det er benyttet en betryggende metode som autentiserer avsender og dokumentets innhold og at dokumentasjonen er tilgjengelig for ettertiden.»

Skattedirektoratet mener også at formuleringen i høringsnotatet er uheldig fordi den inviterer til et unødig skjønn som kan vanskeliggjøre bruken av bestemmelsen, og uttaler at:

«Skattedirektoratets hovedinnvending er at forslaget vil åpne for ulik praktisering av bestemmelsen, da det vil kunne være ulike oppfatninger om hva som ligger i «hensynene» bak nedtegningen (dokumentasjonen). Vi er ikke uenige i at dokumentasjonen, herunder begrunnelsen, kan gis i elektronisk form, men ønsker oss i den forbindelse en klarere bestemmelse. Skattedirektoratet foreslår at ny § 5-3 annet ledd siste punktum lyder slik:

«Dokumentasjon som nevnt kan skje elektronisk når dette i hovedsak er like betryggende som papirbasert dokumentasjon».»

Økokrim har merknader til de endringsforslag som berører revisors kommunikasjon med klientforetakene. Økokrim mener det er hensiktsmessig å se på all lovbestemt kommunikasjon mellom revisor og klient i sammenheng. Det vises til at det i høringsnotatet er foreslått å komme tilbake til deler av disse problemområdenei forbindelse med bokføringsutvalgets arbeid med regnskapslovens oppbevaringsbestemmelser. Økokrim haringen innvendinger mot at årsregnskap med årsberetning tillates innsendt til Regnskapsregisteret, og uttaler videre at:

«Det samme bør i så fall gjelde revisjonsberetningen ihht revisorlovens § 5-6, ettersom denne beretningen inngår i den samme innsendingspliktige pakken som årsregnskapet og årsberetningen. Økokrim har heller ingen innvendinger mot at revisors melding til Foretaksregisteret ihht § 7-1 tredje ledd kan innsendes elektronisk, men ønsker å tillegge at det er særlig viktig at det ikke kan oppstå noen tvil i ettertid om slik melding faktisk er innsendt og innholdet i denne.

Når det for øvrig gjelder revisorlovens §§ 5-3 og 5-6 om revisors oppbevaring av egen dokumentasjon og revisjonsberetning viser vi til at det i høringsnotatets kapittel 3.1.9 og 3.1.10 er foreslått at bestemmelsene om at revisors oppbevaring av nærmere angitt materiale i revisorlovens §§ 5-3 og 5-4 bør få sin avklaring i forbindelse med bokføringsutvalgets arbeid. Ettersom det er nær sammenheng mellom disse bestemmelsene, foreslår vi at hele dokumentasjonskapitlet i revisorloven vurderes i forbindelse med bokføringsutvalgets arbeid.»

10.2.7.3 Departementets vurdering

Finansdepartementet er enig med Skattedirektoratet og NHD i at forslaget til § 5-3 annet ledd nytt siste punktum bør gjøres mer presist og mindre skjønnsmessig slik at en oppnår større forutberegnelighet. Det bør derfor ikke stilles krav om at kommunikasjonen skal tilfredsstille de «hensyn» som ivaretas ved papirbasert kommunikasjon. I tråd med forslaget fra NHD går Finansdepartementet inn for å knytte vilkåret opp mot betryggende autentisering av den revisor som har forfattet dokumentet og dokumentets innhold i tillegg til et krav om tidsbestandighet.

Finansdepartementet slutter seg videre til NHDs forslag om å utforme mer teknologinøytrale kriterier i stedet for å henvise til lov om elektronisk signatur. Det vises til omtale foran i kapittel 10.1.3.

Departementet kan i utgangspunktet ikke se at begrepet «dokumentasjon» skal være til hinder for elektronisk kommunikasjon. Formålet er å underbygge revisors konklusjoner for ettertiden. Dataintegriteten må ivaretas, dvs. innholdet må kunne sikres i lang tid mot endringer. Videre må revisors tilknytning til dokumentet sikres slik at innholdet ikke kan benektes. Dette er langt på vei søkt gjengitt i forslaget til ny ordlyd. Det legges til grunn at sikker autentisering bidrar til å knytte revisor til dokumentet slik at ikke-benektningsfunksjonen også ivaretas ved et krav om autentisering.

Ingen høringsinstanser har innvendinger til lovforslaget om at forhåndsvarsel etter § 7-1 tredje ledd kan sendes elektronisk dersom mottager uttrykkelig har godtatt dette. Departementet fremmer etter dette forslag i tråd med høringsnotatet. Kravet til sending av opplysninger etter § 10-2 vil også bli utformet teknologinøytralt og uten henvisning til lov om elektronisk signatur.

I forhold til Økokrims merknader mener departementet at det lar seg gjøre å fremme forslag til lovendringer for å klargjøre adgangen til elektronisk kommunikasjon allerede nå. Departementet viser til at formuleringene langt på vei svarer til forslag om tilsvarende formuleringer andre steder i lovverket og at resultatene av bokføringsutvalgets arbeid neppe vil endre dette utgangspunktet.

10.2.8 Lov 24. mars 2000 nr. 16 om foretakspensjon (foretakspensjonsloven)

10.2.8.1 Høringsnotatet

I høringsnotatet på side 57-58 heter det at:

«Lovens § 2-5 annet ledd krever at livsforsikringsselskapet skal påse at foretaket avgir «skriftlig erklæring om at foretaket ikke har opprettet eller er tilsluttet annen pensjonsordning.»

Det legges til grunn at en erklæring som nevnt må være underskrevet, men at kravet om notoritet i denne forbindelse kan sikres ved bruk av elektronisk signatur. Noe særskilt høyt sikkerhetsnivå antas ikke nødvendig. Dette foreslås presisert i lovteksten. [...]

Lovens § 2-8 krever at arbeidstakerne skal gis «en skriftlig oversikt over regelverket for pensjonsordningen» samt «skriftlig opplysning om endringer av betydning». Denne informasjonen har en viktig varslingsfunksjon. Utfra at en endring av regelverket i pensjonsordningen kan få stor betydning for det enkelte medlem langt fram i tid, er en av den oppfatning at elektronisk kommunikasjon må være avtalt mellom foretaket og den enkelte arbeidstaker eller det enkelte medlem dersom informasjonen kan baseres på en slik kommunikasjon alene. [...]

Lovens § 4-7 krever at pensjonsinnretningen skal sørge for at det «utstedes fripolise som sikrer medlemmet rett til opptjent pensjon og tilhørende premiereserve». Fripolisen har en viktig varslingsfunksjon i forhold til den enkelte arbeidstaker som fratrer.

Justisdepartementet har i brev av 15.01.2001 om «Høring - ERegelprosjektet om tilrettelegging for elektronisk kommunikasjon i lovverket» lagt til grunn at forsikringsbevis etter forsikringsavtaleloven antakelig kan oppfylles ved elektronisk utstedelse. De har pekt på at dokumentet skal ha en klar, varig og tilgjengelig form. Skriftlighetskravet i forsikringsavtaleloven antar departementet kan tilfredsstilles gjennom at forsikringstakeren uttrykkelig må godta elektronisk utstedelse.

Det legges til grunn at fripolise bør kunne utstedes på samme måte som et forsikringsbevis. [...]

Alternativt kan det tas inn en henvisning til den nye § 20-3 som Justisdepartementet har forslått tatt inn i forsikringsavtaleloven. Det bes om høringsinstansenes syn på dette.»

10.2.8.2 Høringsinstansenes merknader

Kredittilsynet uttaler at et siktemål ved utarbeidelsen av foretakspensjonsloven, jf. NOU 1998: 1 side 9, er å utforme lovteksten så fullstendig som mulig med et begrenset antall henvisninger til andre lover. Kredittilsynet anbefaler derfor at forslaget til § 4-7 nytt annet ledd gjennomføres slik at den materielle bestemmelsen tas inn i loven i stedet for en henvisning til forsikringsavtaleloven.

10.2.8.3 Departementets vurdering

Skriftlig erklæring fra foretak til livsforsikringsselskap i henhold til § 2-5 skal i utgangspunktet kunne sendes med elektronisk kommunikasjon. Det foreslås at dette kan gjøres under forutsetning av at det er benyttet en betryggende metode for å autentisere avsender og dokumentets innhold. Det foreslås en lovendring i overensstemmelse med dette og NHDs anbefaling. For mer om teknologinøytral utforming vises det til kapittel 10.1.3.3 ovenfor.

Varslingsfunksjonen gjør seg særlig gjeldende der forsikringsselskapet skal opplyse arbeidstagere om endringer i regelverket av betydning for arbeidstakernes rettstilling. Departementet legger til grunn at et krav om uttrykkelig aksept av at slike meldinger kan sendes ved hjelp av elektronisk kommunikasjon kan tilfredsstille varslingsbehovet. Ingen høringsinstanser har merknader.

Departementet legger til grunn at formkravet «skriftlighet» i utgangspunktet ikke er til hinder for elektronisk kommunikasjon. Videre er innholdskravet «godt bilde» ment å sikre at den enkelte faktisk kan sette seg inn i og forstå informasjonen. Heri ligger også et minstekrav om at informasjonen må være tilgjengelig for arbeidstaker. Dersom en arbeidstaker ikke er fortrolig med elektronisk kommunikasjon, vil en elektronisk melding neppe gi et godt bilde av ordningen. Disse skrankene stiller krav til foretakets bruk av elektronisk kommunikasjon. Videre vil arbeidstakers interesser ivaretas av styringsgruppen, et rådgivende organ der arbeidstakerne er representert.

Paragrafen regulerer både generell informasjon om foretakets pensjonsordning og konkret informasjon som kan innebære endringer i arbeidstakers rettsstilling. Generell informasjon bør kunne gis elektronisk så lenge de nevnte vilkår er oppfylt. Informasjon av betydning for arbeidstakers rettsstilling bør på den annen side bare gis elektronisk der det foreligger et uttrykkelig samtykke fra arbeidstaker. Dette gjelder særlig for arbeidstakere som ikke er fortrolig med bruk av elektronisk kommunikasjon. Det vises til at slik informasjon kan være av betydning for fremtidige pensjonsrettigheter. Det er derfor viktig at arbeidstaker får et varsel om at dette kan være viktig informasjon av økonomisk betydning. Det foreslås etter dette en justering i forhold til det opprinnelige lovforslaget i høringsnotatet. Departementet legger til grunn at den varslingsfunksjonen et brev fra foretaket, stilet til arbeidstaker på papir normalt gir, vil kunne ivaretas ved et uttrykkelig samtykke til at slik informasjon kan gis elektronisk. For en nærmere drøftelse av hva som ligger i et uttrykkelig samtykke til elektronisk kommunikasjon vises det til kapittel 2.5 og 3.6.2.3 foran.

Også når det gjelder utstedelse av fripolise, tilsier arbeidstakers varslingsbehov en uttrykkelig aksept før elektronisk kommunikasjon kan anvendes. I tråd med høringsnotatet og Kredittilsynets anbefaling foreslås det at dette kommer til uttrykk i foretakspensjonsloven. Det er etter dette ikke nødvendig med henvisning til forsikringsavtaleloven.

10.2.9 Lov 24. november 2000 nr. 81 om innskuddspensjon i arbeidsforhold (innskuddspensjonsloven)

10.2.9.1 Høringsnotatet

I høringsnotatet på side 58 til 59 heter det at:

«Lovens § 2-7 krever at arbeidstakerne skal gis «en skriftlig oversikt over regelverket for pensjonsordningen» samt «skriftlig opplysning om endringer av betydning». Denne informasjonen har en viktig varslingsfunksjon. Utfra at en endring av regelverket i pensjonsordningen kan få stor betydning for det enkelte medlem langt fram i tid, er en av den oppfatning at elektronisk kommunikasjon må være avtalt mellom foretaket og den enkelte arbeidstaker eller det enkelte medlem dersom informasjonen kan baseres på en slik kommunikasjon alene. [...]

Loven krever i § 6-2 at institusjonen skal sørge for at det «utstedes bevis for opptjent pensjonskapital». Pensjonskapitalbeviset har en viktig varslingsfunksjon i forhold til den enkelte arbeidstaker som fratrer.

Justisdepartementet har i brev av 15.01.2001 om «Høring - ERegelprosjektet om til rettelegging for elektronisk kommunikasjon i lovverket» lagt til grunn at forsikringsbevis etter forsikringsavtaleloven antakelig kan oppfylles ved elektronisk utstedelse. De har pekt på at dokumentet skal ha en klar, varig og tilgjengelig form. Skriftlighetskravet i forsikringsavtaleloven antar departementet kan tilfredsstilles gjennom at forsikringstakeren uttrykkelig må godta elektronisk utstedelse.

Det legges til grunn at pensjonskapitalbevis bør kunne utstedes på samme måte som et forsikringsbevis. [...]

Alternativt kan det tas inn en henvisning til den nye § 20-3 som Justisdepartementet har forslått tatt inn i forsikringsavtaleloven. Det bes om høringsinstansenes syn på dette.»

10.2.9.2 Høringsinstansenes merknader

Kredittilsynet anbefaler at forslaget til § 6-2 nytt annet ledd gjennomføres slik at den materielle bestemmelsen tas inn i loven i stedet for en henvisning til forsikringsavtaleloven. For en nærmere redegjørelse for Kredittilsynets syn vises det til kapittel 10.2.8.2 ovenfor.

10.2.9.3 Departementets vurdering

Utover Kredittilsynets merknad har ingen høringsinstanser uttalt seg. Det fremmes derfor forslag som i hovedsak er i tråd med høringsnotatet og Kredittilsynets anbefaling. For en nærmere omtale vises det til tilsvarende vurderinger i kapittel 10.2.8 om lov om foretakspensjon ovenfor.