7 Sosial- og helsedepartementet

7.1 Oppsummering, høring

7.1.1 Oppsummering

Sosial- og helsedepartementet har kommet til at det ikke er lover innen helse,- sosial og trygdesektoren som er til hinder for elektronisk kommunikasjon. Det er heller ikke identifisert forskrifter som unødig vil hindre elektronisk kommunikasjon.

Når det gjelder lov om psykisk helsevern ser departementet likevel at en uttrykkelig bestemmelse om at lovens krav til skriftlighet eller underskrift ikke er til hinder for elektronisk kommunikasjon, vil kunne avklare eventuell rettsusikkerhet på området, og fremme en mer effektiv forvaltning. I tråd med dette vil departementet derfor foreslå en ny bestemmelse i psykisk helsevernlovens første kapittel (§ 1-8).

Departementet vil understreke at selv om en bestemmelse etter sin ordlyd ikke er til hinder for elektronisk kommunikasjon, kan andre forhold være det, som tekniske forhold hos aktørene, sender eller mottaker, kompetansekrav etc. Krav til sikkerhet for at uvedkommende ikke får tilgang til opplysninger, bestemmelser om taushetsplikt, behovet for å være sikker på at avsender og mottaker er den de skal være etc., kan innebære at ikke all kommunikasjon med dagens teknologi bør foregå elektronisk. Helse-, sosial- og trygdeforvaltningen må vurdere konkret om elektronisk kommunikasjon kan skje med opprettholdelse av tilstrekkelig informasjonssikkerhet med den teknologien som til enhver tid er tilgjengelig. En forutsetning for elektronisk kommunikasjon vil alltid være at nødvendig informasjonssikkerhet og hensynene til konfidensialitet, integritet, kvalitet og tilgjengelighet ivaretas.

7.1.2 Høring

Sosial- og helsedepartementet sendte den 15. januar 2001 høringsnotateRegelprosjektet i Sosial- og helsedepartementetpå en bred høring til følgende høringsinstanser:

• Afasiforbundet i Norge

• Akademikerne

• Akademikernes fellesorganisasjon

• Anorexia/Bulimia Foreningen

• Aurora - Støtteforening for mennesker i psykiatrisk behandling

• Autismeforeningen i Norge

• Barneombudet

• Bydelskommunene

• Datatilsynet

• Den Norske Advokatforening

• Den norske jordmorforening

• Den norske kirke

• Den Norske Kreftforeningen

• Den norske lægeforening

• Den norske tannlegeforening

• Departementene

• Etat for rådssekretariater

• Etatsansattes Landsforbund

• FAMPO

• FarmasiForbundet

• Fellesorganisasjonen for barnevernpedagoger, sosionomer og vernepleiere

• Fellesorganisasjonen for små og sjeldne diagnosegrupper

• Fengselsdirektørenes Forum, v. Erik Såheim, Bastøy landsfengsel

• Forbrukerombudet

• Foreningen for hjertesyke barn

• Foreningen for Kroniske Smertepasienter

• Foreningen for Muskelsyke

• Forbrukerrådet

• Funksjonshemmedes fellesorganisasjon

• Fylkesnemnder for sosiale saker

• Hørselshemmedes Landsforbund

• Interessegruppa for kvinner med spiseforstyrrelser

• Institutt for blødere

• Kommunenes sentralforbund ( KS )

• Landets fylkeskommuner

• Landets fylkesleger

• Landets fylkesmenn

• Landets kommuner

• Landets kontrollkommisjoner

• Landets pasientombud

• Landets psykiatriske sykehus og institusjoner

• Landets sykehus

• Landets regionale helseutvalg

• Landsforeningen for helsesekretærer

• Landsforbundet mot stoffmisbruk

• Landsforbundet for utviklingshemmede og pårørende

• Landsforeningen Alopecia Areata

• Landsforeningen for hjerte- og lungesyke

• Landsforeningen for Huntingtons Sykdom

• Landsforeningen for Nyrepasienter og Transplanterte

• Landsforeningen for Pårørende innen Psykiatrien

• Landsforeningen for trafikkskadde i Norge

• Landsforeningen for Voldsofre

• Landsforeningen mot fordøyelsessykdommer

• Landsgruppen av psykiatriske sykepleiere

• Landsorganisasjonen

• Legemiddelindustriforeningen

• Likestillingsombudet

• Lærerforbundet

• MBD-foreningen

• Mental Helse Norge

• Multippel Sklerose Forbundet i Norge

• Nasjonalbibliotekavdelinga i Rana

• Nasjonalforeningen for folkehelsen

• Norges ambulanseforbund

• Norges Apotekforening

• Norges Blindeforbund

• Norges Diabetesforbund

• Norges Døveforbund

• Norges Farmasøytiske forening

• Norges forskningsråd

• Norges Handikapforbund

• Norges Ingeniørorganisasjon (NITO)

• Norges Optikerforbund

• NORSECT (forening for perfusjonister)

• Norsk Audiografforbund

• Norsk Epilepsiforbund

• Norsk Ergoterapeutforbund

• Norsk Fengsels- og friomsorgsforbund

• Norsk forbund for utviklingshemmede

• Norsk Foreldrelag for Funksjonshemmede

• Norsk Forening for Analatresi

• Norsk Forening for Cystisk Fibrose

• Norsk forening for familieterapi

• Norsk forening for klassisk akupunktur

• Norsk Forening for Nevrofibromatose

• Norsk forening for soneterapeuter

• Norsk forening for kliniske ernæringsfysiologer

• Norsk Gerontologisk Institutt

• Norsk Helsesekretærforbund

• Norsk institutt for sykehusforskning

• Norsk kiropraktorforening

• Norsk kommuneforbund

• Norsk Pasientforening

• Norsk pasientskadeerstatning

• Norsk Psykiatrisk forening

• Norsk psykoanalytisk Institutt

• Norsk psykologforening

• Norsk Revmatikerforbund

• Norsk Tourette Forening

• Norsk sykepleierforbund

• Norsk Tannpleierforening

• Norsk tannteknikerforbund

• Norske Fysioterapeuters forbund

• Næringslivets hovedorganisasjon

• Regjeringsadvokaten

• Ressurssenteret for omsorgstjenester, Stjørdal

• Riksadvokaten

• Rikstrygdeverket

• Rådet for funksjonshemmede

• Rådet for psykisk helse

• Samarbeidsorganet for funksjonshemmedes organisasjoner

• Sametinget

• Senter for medisinsk etikk

• Statens eldreråd

• Statens helsetilsyn

• Statens institutt for folkehelse

• Statens institutt for rusmiddelforskning (SIRUS)

• Statens legemiddelkontroll

• Statens næringsmiddeltilsyn

• Statens råd for ernæring og fysisk aktivitet

• Statens råd for funksjonshemmede

• Statens strålevern

• Statens tobakkskaderåd

• Stortingets ombudsmann for forvaltningen

• Trygderetten

• Universitetet i Bergen

• Universitetet i Oslo

• Universitetet i Tromsø

• Universitetet i Trondheim

• Yngre legers forening

• Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund

Høringsfristen var satt til 1. mars 2001. Pr. 3. april 2001 hadde departementet mottatt 45 svar på høringsnotatet. Uttalelsene fordeler seg som følger:

Tretti høringsinstanser uttaler at de ikke har merknader. En instans uttaler at de tar høringsnotatet til etterretning. Seks høringsinstanser har generelle merknader, som blant annet påpeker viktigheten av at tilstrekkelig informasjonssikkerhet overholdes.

Datatilsynetser i utgangspunktet positivt på regjeringens mål om at elektronisk kommunikasjon, så langt som mulig, likestilles med papirbasert kommunikasjon. Såfremt elektronisk kommunikasjon sikres tilfredsstillende med hensyn til blant annet konfidensialitets,- integritets- og tilgjengelighetsbehov, ser Datatilsynet ingen prinsipielle grunner for å opprettholde et regelverk som hindrer bruk av informasjonsteknologi. Datatilsynet uttaler som en generell merknad at full utnyttelse av informasjonsteknologiens muligheter blant annet kan komme i konflikt med de hensyn som ligger til grunn for etablering av administrative rutiner og forvaltningens organisatoriske oppbygning. Datatilsynet uttaler videre at rettssikkerhetshensyn, herunder hensynene til taushetsplikt og krav om uhildet saksbehandling, kan sette skranker for både administrative og organisatoriske forhold. Datatilsynet uttrykker også en viss bekymring med hensyn til den konflikt som kan oppstå mellom effektivitetshensyn på den ene siden og personverninteresser på den annen, og anser det som viktig at regelutforming og etablering av elektronisk kommunikasjon foretas etter en grundig konsekvensutredning.

Nærings- og handelsdepartementet (NHD) påpeker i sitt høringsbrev som en generell betraktning at dersom man uttaler at regelverket fortolkes slik at det åpner for elektronisk kommunikasjon, må eventuelle unntak fra dette eksplisitt angis. Det uttales at hvis disse unntakene ikke presenteres, kan det føre til problemer, da man derigjennom kan åpne for elektronisk kommunikasjon innenfor områder der det egentlig ikke er tilsiktet. NHD ser også at en eksplisitt regelendring kan ha en positiv signaleffekt, og noe som brukerne av regelverket enklere kan forholde seg til enn en tolkning av samme regelverk. Særlig kan NHD se behov for å justere regelverket der formkrav skal ivareta en svakere parts interesser. Som en konklusjon ber NHD departementet på nytt vurdere om deler av regelverket eksplisitt skal endres, selv om det strengt tatt ikke er nødvendig.

For øvrige kommentarer vises til gjennomgangen av de enkelte lover.

7.2 Gjennomgang av regelverket i Sosial- og helsedepartementet

7.2.1 Gjennomgang av regelverket

I Sosial- og helsedepartementet er følgende lover gjennomgått med tanke på elektronisk kommunikasjon:

• lov 19. mai 1933 nr. 3 om tilsyn med næringsmidler m.v. (næringsmiddelloven)

• lov 19. juni 1936 nr. 9 om innskrenkning i adgangen for den som ikke er helsepersonell til å ta syke i kur (kvaksalverloven)

• lov 16. desember 1966 nr. 9 om anke til Trygderetten (trygderettsloven)

• lov 12. mai 1972 nr. 28 om atomenergivirksomhet m.v. (atomenergiloven)

• lov 9. februar 1973 nr. 6 om transplantasjon, sykehusobduksjon og avgivelse av lik m.m. (transplantasjonsloven)

• lov 9. mars 1973 nr. 14 om vern mot tobakkskader (tobakkskadeloven)

• lov 13. juni 1975 nr. 50 om svangerskapsavbrudd (abortloven)

• lov 3. juni 1977 nr. 57 om sterilisering (steriliseringsloven)

• lov 19. november 1982 nr. 66 om helsetjenesten i kommunene (kommunehelsetjenesteloven)

• lov 19. november 1982 nr. 68 om planlegging av helse- og sosialtjenesten i kommunene

• lov 3. juni 1983 nr. 54 om tannhelsetjenesten (tannhelsetjenesteloven)

• lov 30. mars 1984 nr. 15 om statlig tilsyn med helsetjenesten

• lov av 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m.v. (alkoholloven)

• lov 8. november 1991 nr. 76 om kommunale og fylkeskommunale eldreråd (eldrerådslova)

• lov av 13. desember 1991 nr. 81 om sosiale tjenester m.v. (sosialtjenesteloven)

• lov 4. desember 1992 nr. 132 om legemidler m.v. og om endringer i visse andre lover som følge av EØS-avtalen

• lov 2. april 1993 nr. 38 om framstilling og bruk av genmodifiserte organismer (genteknologiloven)

• lov 5. august 1994 nr. 55 om vern mot smittsomme sykdommer (smittevernloven)

• lov 5. august 1994 nr. 56 om medisinsk bruk av bioteknologi (bioteknologiloven)

• lov 1. desember 1995 nr. 6 om medisinsk utstyr

• lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven)

• lov 2. juli 1999 nr. 61 om spesialisthelsetjenesten m.m. (spesialisthelsetjenesteloven)

• lov av 2. juli 1999 nr. 62 om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern (psykisk helsevernloven)

• lov 2. juli 1999 nr. 63 om pasientrettigheter (pasientrettighetsloven)

• lov 2. juli 1999 nr. 64 om helsepersonell m.v. (helsepersonelloven)

• lov 12. mai 2000 nr. 36 om strålevern og bruk av stråling

• lov 2. juni 2000 nr. 39 om apotek (apotekloven).

Under omtalen av den enkelte loven behandles også forskrifter gitt med hjemmel i loven.

I høringsnotatet ble det uttalt at lov 19. november 1982 nr. 68 om planlegging av helse- og sosialtjenesten i kommunene foreslås opphevet i forbindelse med prosjektet «Fornyelse av offentlig sektor.» Høringsnotat om endringer i lovregler rettet mot kommunesektoren på Sosial- og helsedepartementets område med forslag om opphevelse av nevnte lov ble sendt på høring i mars 2001. Departementet tar sikte på å fremme ot.prp. i løpet av 2001. Ingen høringsinstanser har uttalt seg til denne loven. Loven omtales ikke nærmere her.

7.2.2 Helseregisterloven

Stortinget fattet 26. april 2001 vedtak til lov om helseregistre og behandling av helseopplysninger (helseregisterloven). Lovvedtaket ble sanksjonert 18. mai 2001, lov nr. 24, og skal tre i kraft 1. januar 2002.

Loven regulerer elektronisk behandling av helseopplysninger i helseforvaltningen og helsetjenesten, og gir regler for etablering av helseregistre. Formålet med loven er å bidra til å gi helsetjenesten og helseforvaltningen informasjon og kunnskap uten å krenke personvernet, slik at helsehjelp kan gis på en forsvarlig og effektiv måte. Gjennom forskning og statistikk skal loven bidra til kunnskap om befolkningens helseforhold, årsaker til nedsatt helse og utvikling av sykdom for administrasjon, kvalitetssikring, planlegging og styring. Loven skal sikre at helseopplysninger blir behandlet i samsvar med grunnleggende personvernhensyn, herunder behovet for personlig integritet, privatlivets fred og tilstrekkelig kvalitet på helseopplysninger. Helseregisterloven er en fullmakts- og rammelov. Loven forutsetter at det gis nærmere bestemmelser i forskrift innenfor de rammene loven setter.

Personopplysningsloven (lov 14. april 2000nr. 31 om behandling av personopplysninger) gjelder for all behandling av personopplysninger som helt eller delvis skjer med elektroniske hjelpemidler og for personregistre. Helseregisterloven er en spesiallov i forhold til personopplysningsloven.

7.3 Regelverk som allerede åpner for elektronisk kommunikasjon

7.3.1 Lov 19. mai 1933 nr. 3 om tilsyn med næringsmidler m.v.

7.3.1.1 Vurderingene i høringsnotatet

Følgende gjengis fra høringsnotatet:

«Loven inneholder ingen bestemmelser om skriftlighetskrav eller liknende som begrenser muligheten for bruk av elektronisk kommunikasjon. Forskrifter

Flere av forskriftene i medhold av næringsmiddelloven stiller krav til dokumenter som skal følge varen, såkalte «hygienesertifikat» og «handelsdokument».

Forskriftene til næringsmiddelloven er i stor grad en gjennomføring av EØS-regelverk. De ovennevnte kravene, som i stor grad er til hinder for elektronisk kommunikasjon, vil det ikke være mulig å endre fra norsk side alene.

7.3.1.2 Kommentarer fra høringsinstansene

Statens næringsmiddeltilsyn (SNT) uttaler i sitt høringssvar at de har gjennomgått samtlige forskrifter som ligger innenfor SNTs ansvarsområde, og som er gitt av Sosial- og helsedepartementet. SNT antar at de fleste bestemmelser er teknologinøytrale, hvilket innebærer at de ikke kan anses å være til hinder for elektronisk kommunikasjon. SNT uttaler videre at det forefinnes enkelte bestemmelser som muligens vil kunne være til hinder for e-kommunikasjon, og ber departementet spesielt om å vurdere følgende bestemmelser nærmere:

• §§ 6, 7 og 8 i forskrift 23. desember 1998nr. 1471 (importkontrollforskriften)

• § 6 i forskrift 27. november 1992 nr. 875 (næringsmiddelavgiftforskriften)

• § 9 i forskrift 25. september 1986 nr. 1918 (vitamin- og mineraltilskuddforskriften)

• § 6 i forskrift 21. desember 1993 nr. 1382 (særnærforskriften)

• §§ 6 og 10 i forskrift 1. januar 1995 nr. 68 (drikkevannsforskriften)

• § 19 i forskrift 26. oktober 1995 nr. 871 (kosmetikkforskriften)

• § 9 i forskrift 9. mai 1996 nr. 489 (eggsalmonellaforskriften)

• § 3 i forskrift 12. august 1996 nr. 804 (aflatoksinforskriften)

• §§ 3 og 4 i forskrift 29. januar 1999 (kosmetikkavgiftforskriften)

7.3.1.3 Departementets vurderinger

Det er ingen formelle bestemmelser i næringsmiddelloven eller i forskrifter i medhold av loven som er til hinder for elektronisk kommunikasjon.

Forskrift 23. desember 1998 nr. 1471 (Importkontrollforskriften), §§ 6,7 og 8 omhandler registrering, melding om import og særskilt forhåndsvarsel, alle på fastsatt skjema. Departementet kan ikke se at elektronisk registrering, melding etc (heretter kalt registrering) vil være til hinder for å anvende fastsatte skjemaer, avgjørende vil være om disse forefinnes elektronisk.

Forskrift 27. nov. 1992 nr. 875 (næringsmiddelavgiftforskriften) § 6 krever at oppgaver fra avgiftspliktige bedrifter skal være attestert av revisor. Attestasjon må sidestilles med signatur, og signaturer kan gjøres elektronisk. Dersom autentisiteten av signaturen sikres, skulle attestasjonskravet kunne ivaretas elektronisk.

Forskrift 25. sept. 1986 nr. 1918 (vitamin- og mineraltilskuddforskriften) § 9 omhandler meldeplikt på fastsatt skjema. Departementet kan ikke se at registrering vil være til hinder for å anvende fastsatte skjemaer, avgjørende vil være om disse forefinnes elektronisk.

Forskrift 21. desember 1993 nr. 1382 (særnærforskriften) § 6 omhandler meldeplikt til Statens næringsmiddeltilsyn. Departementet kan ikke se at registrering vil være til hinder for å oppfylle meldingsplikten.

Forskrift 1. januar 1995 nr. 68 (drikkevannsforskriften) §§ 6 og 10 omhandler vannverkseiers opplysningsplikt og krav til dokumentasjon ved søknad om godkjenning av vannforsyningssystem. Departementet kan ikke se at bruk av registrering vil være til hinder for verken opplysningsplikten eller dokumentasjonsplikten, begge disse kan oppfylles ved eRegistrering.

Forskrift 26. okt. 1995 nr. 871 (kosmetikkforskriften) § 19 stiller krav om meldeplikt på særskilt skjema. Departementet kan ikke se at registrering vil være til hinder for å anvende fastsatt skjema, avgjørende vil være om dette forefinnes elektronisk.

Forskrift 9. mai 1996 nr. 489 (eggsalmonellaforskriften) § 9. Her må det være ment § 6 som stiller krav om melding til tilsynsmyndigheten. § 9 gir SNT hjemmel til å gi utfyllende bestemmelser til forskriften. Departementet kan ikke se at dette kravet om melding til tilsynsmyndigheten er til hinder for elektronisk registrering så sant skjema forefinnes elektronisk.

Forskrift 12. aug. 1996 nr. 804 (aflatoksinforskriften) § 3 stiller krav til importør om ved import å måtte besitte skriftlige opplysninger om at næringsmiddelet ikke inneholder aflatoksin ut over gitte maksimumsgrenser. Det er ikke noe krav om at disse opplysingene skal formidles skriftlig til noen, bare at de skal kunne forevises tilsynsmyndigheten. Departementet kan ikke se at dette kravet er til hinder for elektronisk form på opplysningene så lenge autentisiteten kan sikres.

Forskrift 29. jan 1999 (kosmetikkavgiften) §§ 3 og 4 omhandler meldeplikt til Statens næringsmiddeltilsyn og fastsetting av avgiftens størrelse med adgang til avgiftsreduksjon dersom bekreftet årsregnskap fra autorisert revisor er fremlagt. Departementet kan ikke se at noen av disse kravene er til hinder for elektronisk registrering.

7.3.2 Lov 19. juni 1936 nr. 9 om innskrenkning i adgangen for den som ikke er helsepersonell til å ta syke i kur

7.3.2.1 Vurderingene i høringsnotatet

I høringsnotatet ble det uttalt at loven ikke har noen bestemmelser som er til hinder for elektronisk kommunikasjon, og at det heller ikke er naturlig med en bestemmelse om at kommunikasjon kan skje elektronisk.

7.3.2.2 Kommentarer fra høringsinstansene

Ingen høringsinstanser har uttalt seg om denne loven.

7.3.2.3 Departementets vurdering

Loven har ingen bestemmelser med krav om skriftlig kommunikasjon eller lignende. Lovens § 2 setter begrensninger med hensyn til innholdet i avertissement eller reklame for behandlingsvirksomhet som utøves av andre enn helsepersonell, men dette innebærer naturligvis ingen begrensning i forhold til valg av medium for reklamen. Lovens § 3 andre ledd forbyr den som tar syke i kur uten å være helsepersonell, å behandle personer som han ikke selv har undersøkt, etter skriftlige opplysninger eller lignende. Bestemmelsen krever personlig møte, og forbudet må omfatte så vel papirbasert som elektronisk kommunikasjon. Dette er etter departementets oppfatning ikke en slik hindring for elektronisk kommunikasjon som man med eRegelprosjektet tar sikte på å fjerne. Forbudet skal sikre at behandling ikke iverksettes på for dårlig grunnlag. Departementet foreslår i tråd med høringsnotatet ingen endringer i loven.

7.3.3 Lov 16. desember 1966 nr. 9 om anke til Trygderetten

7.3.3.1 Vurderingene i høringsnotatet

Fra høringsnotatet gjengis:

«Etter trygderettsloven § 11 andre ledd, jfr første ledd, skal en anke til Trygderetten være skriftlig og underskrevet. De samme hensyn som gjør seg gjeldende ved klage etter forvaltningsloven må også gjelder ved inngivelse av anke til Trygderetten. Eventuelle endringer i trygderettsloven vil derfor måtte utstå til de tilsvarende bestemmelsene i forvaltningsloven er vurdert.

Etter trygderettsloven § 13 skal ankemotparten tilrettelegge saken og fremstille den i et oversendelsesbrev til Trygderetten. Det antas at brevet til Trygderetten kan være elektronisk. Derimot skal den ankende part ha gjenpart av brevet, noe som må skje rekommandert, se nærmere om § 27 nedenfor.

Rettens saksbehandling er etter § 19 som utgangspunkt skriftlig. Det er ingen formelle krav til rettens interne overleveringer og disse skjer per i dag elektronisk.

Etter § 21 skal rettens kjennelse være begrunnet. Selv om det ikke sies uttrykkelig i bestemmelsen, forutsettes det at begrunnelsen er skriftlig, se § 22 sammenholdt med § 27. Trygderetten har lagt til grunn at det stilles de samme krav som til en dom ved de alminnelige domstoler, dvs at kjennelsen underskrives av de medvirkende dommere, jf. tvistemålsloven § 144 i.f. Det er tidspunktet for underskrift som anses å være det tidspunkt kjennelsen er avsagt. Etter dette tidspunktet kan kjennelsen ikke lenger endres, kfr § 22 andre ledd. Trygderettens praksis er å beholde den originale underskrevne kjennelsen, og å underrette partene ved en bekreftet kopi.

Rapporten fra Justisdepartementet omfatter ikke tvistemålsloven. Begrunnelsen for dette er at det allerede er nedsatt et utvalg som skal foreta en vurdering av tvistemålsloven. Det vises til prosjektrapporten punkt 5.2. Trygdeavdelingen antar at de prinsipielle avklaringer her må foretas av Justisdepartementet.

Trygderettsloven § 27 krever at Trygderettens melding til en part blant annet. om rettens kjennelse, skal gis gjennom rekommandert brev. § 27 andre ledd åpner imidlertid for at melding kan gis på annen måte, når den som skal ha meldingen erkjenner å ha mottatt den. En elektronisk meddelelse må i prinsippet kunne skje i overensstemmelse med dette. Lovendring skulle derfor ikke være nødvendig, jfr i den forbindelse omtalen i kapittel 8.11 i prosjektrapporten.»

7.3.3.2 Kommentarer fra høringsinstansene

NHD uttaler følgene om trygderettsloven § 27:

«Slik bestemmelsen lyder vil vi, som departementet, anta at bestemmelsen ikke vil være til hinder for at Trygderetten kan sende meldingen elektronisk. På den annen side bør det kanskje problematiseres/redegjøres noe mer omkring bestemmelsen. I hvilke tilfeller gis det i dag melding etter § 27 andre ledd? Vil det for eksempel ved en elektronisk melding være behov for å stille krav som sikrer at det er rette mottaker som erkjenner å ha mottatt meldingen?»

7.3.3.3 Departementets vurderinger

Trygderettens praksis er at man alltid sender kjennelsen rekommandert til den oppgitte adresse. Kommer sendingen i retur som uavhentet, sjekker Trygderetten adressen med trygdekontor/folkeregisteret og sender den eventuelt på nytt til ny adresse. Er adressen korrekt, eller blir sendingen heller ikke hentet på den nye adressen, sendes den til trygdekontoret med anmodning om deres bistand.

I og med at kjennelsen er lovlig forkynt ved innlevering av den rekommanderte sendingen, har Trygderetten ikke hatt behov for å benytte § 27 annet ledd.

Elektronisk meddelelse vil i tilfelle måtte skje etter annet ledd, slik at uttrykkelig erkjennelse for mottak må gis. Departementet antar at dette først kan skje når lov om elektronisk signatur trer i kraft.

7.3.4 Lov 12. mai 1972 nr. 28 om atomenergivirksomhet m.v.

7.3.4.1 Vurderingene i høringsnotatet

Fra høringsnotatet gjengis:

«Kun lovens kapittel I, II og IV er gjennomgått. Justisdepartementet har ansvaret for lovens kapittel III. Det er ikke funnet noen uttrykk som ikke er teknologinøytrale. Loven stiller en del krav til konsesjon, løyve og melding, men ikke noe skriftlighetskrav eller annet, som er til hinder for elektronisk kommunikasjon. Konsesjon og løyve gis forøvrig i ett svært begrenset antall.

Forskriftene til loven, og i stor grad loven selv, bygger på internasjonale konvensjoner som Norge er tilsluttet. Disse kan ikke ensidig endres av Norge. Selv om minst en av forskriftene inneholder et skriftlighetskrav, kan den derfor ikke uten videre endres.»

7.3.4.2 Kommentarer fra høringsinstansene

Ingen høringsinstanser har uttalt seg særskilt til atomenergiloven.

7.3.4.3 Departementets vurderinger

Sosial- og helsedepartementet foreslår ingen endringer i atomenergiloven.

7.3.5 Lov 9. februar 1973 nr. 6 om transplantasjon, sykehusobduksjon og avgivelse av lik m.m.

7.3.5.1 Vurderingene i høringsnotatet

Fra høringsnotatet gjengis:

«Etter § 1 kreves skriftlig samtykke fra donor for at biologisk materiale skal kunne tas til transplantasjon. Etter § 9 må den som ønsker å avgi sitt legeme til undervisning og forskning etter at man er død treffe skriftlig bestemmelse om dette.

Bakgrunnen for kravet til skriftlighet vil også her være notoritet i tillegg til bevisstgjøring av den som skal avgi samtykke. Spørsmål som gjelder avgivelse av organer eller av eget legeme krever nøye overveielser fra giver. Departementet antar at formen på det skriftlige samtykket ikke vil være avgjørende for hvor grundig vedkommende tenker igjennom et så viktig spørsmål før samtykke avgis. Loven er således ikke til hinder for elektronisk kommunikasjon, og departementet ser ikke grunn til lovendring.»

7.3.5.2 Kommentarer fra høringsinstansene

Helsetilsynet uttaler i sitt høringssvar at de finner grunn til å stille spørsmål ved om Sosial- og helsedepartementet har vurdert mulige hindringer i helselovgivningen for elektronisk kommunikasjon i tilstrekkelig grad. Videre uttales:

«Det fremgår for eksempel av § 12 i lov av 9. februar 1973 nr. 6 om transplantasjon, sykehusobduksjon og avgivelse av lik m.m. at forvaltningsloven ikke får anvendelse for saker etter denne lov. Det er etter vår vurdering ikke åpenbart at kravet til skriftlig samtykke ved donasjon etter denne lovs § 1 skal kunne skje i henhold til eventuell ny bestemmelse i forvaltningsloven § 2 1. ledd g.»

7.3.5.3 Departementets vurderinger

Sosial- og helsedepartementet anser at kravet om skriftlig samtykke er teknologinøytralt. Formen på det skriftlige samtykke vil ikke være avgjørende for hvor grundig vedkommende tenker igjennom dette spørsmål før samtykke evt. avgis. Departementet foreslår ingen endringer i transplantasjonsloven.

7.3.6 Lov 9. mars 1973 nr. 14 om vern mot tobakkskader

7.3.6.1 Vurderingene i høringsnotatet

I høringsnotatet ble det vurdert at tobakkskadeloven med tilhørende forskrifter ikke inneholder bestemmelser om skriftlighetskrav eller lignende som begrenser muligheten for bruk av elektronisk kommunikasjon.

7.3.6.2 Kommentarer fra høringsinstansene

Ingen høringsinstanser har kommentert tobakkskadeloven.

7.3.6.3 Departementets vurderinger

Sosial- og helsedepartementet foreslår ingen endringer i tobakkskadeloven.

7.3.7 Lov 13. juni 1975 nr. 50 om svangerskapsavbrudd

7.3.7.1 Vurderingene i høringsnotatet

Fra høringsnotatet gjengis:

«Loven har i §§ 5, 6 og 7 bestemmelser om begjæring om svangerskapsavbrudd.

Praksis i dag er at det brukes begjæringsskjema bestående av fire selvkopierende gjennomslag hvor ulike rubrikker mangler gjennomslag avhengig av hvem som skal motta skjemaet. Ordlyden i loven er ikke til hinder for elektronisk kommunikasjon, men den faktiske gjennomføringen må vurderes nærmere dersom slik begjæring skal kunne gjøres elektronisk.

Etter §§ 6 og 7 skal begjæringen sendes sammen med en skriftlig henvisning / utredning. Hensynene til kravet om skriftlighet vil ikke i denne sammenheng være til hinder for elektronisk kommunikasjon.

Forskriften til abortloven er for tiden under revidering i departementet. Hensynet til elektronisk kommunikasjon vil bli sett nærmere på og ivaretatt i den forbindelse.»

7.3.7.2 Kommentarer fra høringsinstansene

Ingen høringsinstanser har særskilte kommentarer til abortloven.

7.3.7.3 Departementets vurderinger

Sosial- og helsedepartementet anser at krav om begjæring, henvisning og skriftlighet er teknologinøytrale krav. Departementet foreslår ingen endringer i abortloven.

7.3.8 Lov 3. juni 1977 nr. 57 om sterilisering

7.3.8.1 Vurderingene i høringsnotatet

Fra høringsnotatet gjengis:

«I følge lovens § 13, jf. forskrift 23. juni 2000 nr. 589 § 5, skal lege og sykehus sende departementet innberetninger om steriliseringsinngrep på skjema fastsatt av Sosial- og helsedepartementet.

Hensynene bak kravet om skjema er først og fremst at relevant informasjon oppgis på en enkel og oversiktlig måte. Dette kan også oppnås ved elektronisk kommunikasjon. Det anses ikke nødvendig med lovendring.»

7.3.8.2 Kommentarer fra høringsinstansene

Ingen høringsinstanser har uttalt seg særskilt til denne bestemmelsen.

7.3.8.3 Departementets vurderinger

Sosial- og helsedepartementet legger til grunn at det ikke er formkrav i steriliseringsloven som er til hinder for elektronisk kommunikasjon. Departementet foreslår ingen endringer i steriliseringsloven.

7.3.9 Lov 19. november 1982 nr. 66 om helsetjenesten i kommunene

7.3.9.1 Vurderingene i høringsnotatet

Fra høringsnotatet gjengis:

«Loven har bestemmelser om informasjon og underretning fra helsetjenesten i § 1-4 og om opplysningsplikt til sosialtjenesten og barneverntjenesten i § 6-6a og § 6-6b. Det er ikke angitt noen formkrav. Kommunikasjonen kan skje elektronisk. Med hensyn til oppfyllelse av opplysningsplikten etter §§ 6-6a og 6-6b, er det behov for sikring av konfidensialitet.

Paragraf 2-4 gir den som søker helsehjelp adgang til å klage over avgjørelsen. Kommunikasjon etter reglene i forvaltningsloven behandles i Justisdepartementets høringsnotatet vedrørende eRegelprosjektet.

Paragrafene 4-1 og 4-2 har regler om privat helsevirksomhet og avtaleinngåelse med kommunen i denne forbindelse. Avtaler kan inngås elektronisk dersom partene er enige om det, eventuelt med elektronisk signatur.

Paragraf 4-2 første ledd uttaler at kommunen skal «kunngjøre at interesserte kan melde seg» hvis kommunen ønsker en ny privatpraktiserende allmennlege, fysioterapeut eller jordmor. Lovbestemmelsen sier ikke noe om hvordan kunngjøringen skal skje, for eksempel at kunngjøringen skal skje i Norsk Lysingsblad eller en alminnelig lest avis. Det er ikke gitt forskriftsbestemmelser etter § 4-2 annet ledd om kunngjøringen. I og med at bestemmelsen ikke stiller krav til kunngjøringsmåten antas at bestemmelsen strengt tatt ikke utgjør et rettslig hinder for elektronisk kommunikasjon. I praksis vil det imidlertid etter dagens forhold neppe anses tilstrekkelig med kun elektronisk kunngjøring, selv om kunngjøring naturligvis kan skje elektronisk i tillegg til i papirbaserte publikasjoner. Det vises til drøftelse av spørsmål i forbindelse med kunngjøring i prosjektrapporten «Kartleggingsprosjektet» (s. 85-87). Problemstillinger omkring ulike lovkrav til kunngjøring må drøftes på generelt grunnlag. Det kan bemerkes at det i rammeavtalen mellom Legeforeningen og Kommunenes Sentralforbund (KS) om allmennleger er fastsatt at kunngjøring av ledige avtalehjemler for leger skal skje «i Tidsskrift for Den norske lægeforening og/eller i landsdekkende avis eller lignende». Tilsvarende er det avtalefestet mellom KS og Norske fysioterapeuters forbund at kunngjøring skal skje « i tidsskriftet «Fysioterapeuten» og/eller i landsdekkende avis eller lignende». For jordmødre er ikke avtalefestet noe om kunngjøringen, og det dreier det seg om relativt få avtalehjemler idet det meste av jordmorarbeidet i kommunene utføres av ansatte i offentlig stilling. Departementet antar at det ikke er nødvendig eller ønskelig med noen lovendring i § 4-2 første ledd.

Kommunehelsetjensteloven kapittel 4a inneholder virkemiddelbestemmelser for kommunene. Etter § 4a-8 annet ledd skal «Pålegget være skriftlig og inneholde en frist for...». Slike pålegg vil være enkeltvedtak etter forvaltningsloven som vil komme til anvendelse. Det vises til Justisdepartementets høringsnotatet vedrørende eRegelprosjektet.

Forskrifter

Følgene forskrifter er vurdert med tanke på elektronisk kommunikasjon:

• forskrift 24. juni 1983 nr. 1229 om turnusordningen for medisinske kandidater og fysioterapikandidater i kommunehelsetjenesten (oppheves muligens helt eller delvis i løpet av 2001)

• forskrift 23. november 1983 nr. 1779 om lovbestemt sykepleietjeneste i kommunens helsetjeneste (også hjemlet i lov 19. november 1982 nr. 68)

• forskrift 14. april 2000 nr. 328 om fastlegeordning i kommunene.

Forskriftene har ingen bestemmelser som er til hinder er elektronisk kommunikasjon. Det understrekes at ved kommunikasjon av taushetsbelagte opplysninger (jf. fastlegeforskriften § 8) må konfidensialitetshensyn ivaretas.»

7.3.9.2 Kommentarer fra høringsinstansene

Kun én av høringsinstansene har uttalt seg særskilt om kommunehelsetjenesteloven. Nærings- og handelsdepartementet uttaler at det bør vurderes å endre loven for å avklare mulig tvil med hensyn til avtaleinngåelse som omhandlet i § 4-1 og § 4-2. Det bør gjøres klart at avtale mellom kommunen og privatpraktiserende helsepersonell kan inngås elektronisk dersom partene er enige. Det vises til at dette vil være i samsvar med tilsvarende endringsforslag i andre lover.

7.3.9.3 Departementets vurdering

Sosial- og helsedepartementet har vurdert om det bør presiseres i § 4-1 eller § 4-2 at avtale mellom kommunen og privatpraktiserende helsepersonell kan inngås elektronisk dersom partene er enige om dette. Departementet finner ikke grunn til å foreslå en slik lovendring. Justisdepartementet har i sitt høringsbrev uttalt at man ikke kan se at avtaleloven oppstiller rettslige hindringer for elektronisk avtaleinngåelse, men at tiden ikke er moden til å fremme forslag om endringer i avtaleloven, jf. kapittel 3.7.1 ovenfor. Derimot er det foreslått klargjørende endringer i særlover som stiller krav til skriftlig avtaleinngåelse eller - bekreftelse. Bestemmelsene i kommunehelsetjenesteloven § 4-1 og § 4-2 inneholder ingen formkrav vedrørende avtaleinngåelsen, og departementet ser ikke behov for klargjøring av adgangen til elektronisk avtaleinngåelse for denne avtaletypen i form av lovendring.

Det vises for øvrig til vurderingene av kommunehelsetjenesteloven i høringsnotatet. Departementet foreslår ingen endringer i kommunehelsetjenesteloven. Departementet tar heller ikke sikte på å foreta endringer i forskriftene til loven.

7.3.10 Lov 3. juni 1983 nr. 54 om tannhelsetjenesten

7.3.10.1 Vurderingene i høringsnotatet

Fra høringsnotatet gjengis:

«Loven har bestemmelser om registrering av visse meldinger i § 1-3b. Det er det ikke angitt noen formkrav. Oversendelse av slike meldinger kan skje elektronisk. Regelendring er ikke nødvendig.

Paragraf § 2-3 gir den som ikke får hjelp i visse tilfelle, rett til å klage på en slik avgjørelse. I slike tilfelle vil reglene i forvaltningsloven om klage komme til anvendelse. Kommunikasjon etter reglene i forvaltningsloven behandles i Justisdepartementets høringsnotatet vedrørende eRegelprosjektet.

Paragrafene 4-1 og 4-2 har bestemmelser om avtaleinngåelse med privat tannhelsevirksomhet. Etter § 4-1 skal slik avtale inngås skriftlig. Loven er ikke til hinder for at dette gjøres elektronisk, forutsatt at begge parter ønsker det. § 6-3 uttaler at fylkeskommunene kan inngå samarbeidsavtaler. Også slike avtaler må kunne inngås elektronisk. Regelendring anses ikke nødvendig.

Etter § 4-2 første ledd skal fylkeskommunen «kunngjøre at interesserte kan melde seg» hvis fylkeskommunen ønsker å inngå avtale med privatpraktiserende tannlege om behandling av prioriterte grupper. Lovbestemmelsen sier ikke noe om hvordan kunngjøringen skal skje, for eksempel at kunngjøringen skal skje i Norsk Lysingsblad eller en alminnelig lest avis. Det er ikke gitt forskrift etter annet ledd om kunngjøringen. I og med at bestemmelsen ikke stiller krav til kunngjøringsmåten antas at bestemmelsen strengt tatt ikke utgjør et rettslig hinder for elektronisk kommunikasjon. I praksis vil det imidlertid etter dagens forhold neppe anses tilstrekkelig med kun elektronisk kunngjøring, selv om kunngjøring naturligvis kan skje elektronisk i tillegg til i papirbaserte publikasjoner. Det vises til drøftelse av spørsmål i forbindelse med kunngjøring i prosjektrapporten «Kartleggingsprosjektet» (s. 85-87). Problemstillinger omkring ulike lovkrav til kunngjøring må drøftes på generelt grunnlag. Det legges til grunn at det ikke er nødvendig eller ønskelig med noen lovendring i § 4-2 første ledd med bestemmelse om at kunngjøring kan skje elektronisk. Det bemerkes at det svært sjelden foretas kunngjøring av slike avtalehjemler idet det meste av den behandling det gjelder i dag utføres av tannleger ansatt i det offentlige. Når kunngjøring finner sted benyttes antagelig Tannlegeforeningens tidsskrift og eventuelt alminnelig leste aviser eller lignende. Regelendring anses ikke nødvendig.

Forskrifter

Forskrift 24. mai 1984 nr. 1268 om vederlag for tannhelsetjenester i den offentlige tannhelsetjenesten har ingen bestemmelser til hinder for elektronisk kommunikasjon.»

7.3.10.2 Kommentarer fra høringsinstansene

Kun én av høringsinstansene har uttalt seg særskilt om tannhelsetjenesteloven. Nærings- og handelsdepartementet uttaler at det bør vurderes å endre loven for å avklare mulig tvil med hensyn til avtaleinngåelse som omhandlet i § 4-1 og § 4-2. Det bør gjøres klart at avtale mellom fylkeskommunen og privatpraktiserende tannlege kan inngås elektronisk dersom partene er enige. Det vises til at dette vil være i samsvar med tilsvarende endringsforslag i andre lover.

7.3.10.3 Departementets vurdering

Sosial- og helsedepartementet har vurdert om det bør presiseres i § 4-1 eller § 4-2 at avtale mellom fylkeskommunen og privatpraktiserende tannlege kan inngås elektronisk dersom partene er enige om dette. Departementet finner ikke grunn til å foreslå en slik lovendring. Justisdepartementet har i sitt høringsbrev uttalt at man ikke kan se at avtaleloven oppstiller rettslige hindringer for elektronisk avtaleinngåelse, men at tiden ikke er moden til å fremme forslag om endringer i avtaleloven, jf. kapittel 3.7.1 ovenfor. Derimot er det foreslått klargjørende endringer i særlover som stiller krav til skriftlig avtaleinngåelse eller - bekreftelse. Bestemmelsene i tannhelsetjenesteloven § 4-1 og § 4-2 inneholder ingen formkrav vedrørende avtaleinngåelsen, og departementet ser ikke behov for klargjøring av adgangen til elektronisk avtaleinngåelse for denne avtaletypen i form av en lovendring.

Det vises for øvrig til vurderingen av tannhelsetjenesteloven i høringsnotatet. Departementet foreslår ingen endringer i tannhelsetjenesteloven. Departementet tar heller ikke sikte på å foreta endringer i forskriften til loven.

7.3.11 Lov 30. mars 1984 nr. 15 om statlig tilsyn med helsetjenesten

7.3.11.1 Vurderingene i høringsnotatet

Fra høringsnotatet gjengis:

«Loven har ingen bestemmelser som er til hinder for elektronisk kommunikasjon. Informasjon til og fra Statens helsetilsyn, for eksempel i henhold til § 2 femte og åttende ledd, kan sendes elektronisk. Det forutsettes at nødvendig konfidensialitet iakttas. Registrering av advarsel og frivillig tilbakekall eller suspensjon etter § 2 syvende ledd kan skje elektronisk. Det forutsettes at øvrig regelverk for slike registreringer overholdes. Regelendring er ikke nødvendig.

Forskrifter

Forskrift 18. februar 1994 nr. 136 Instruks for Statens helsetilsyn har ingen bestemmelser som er til hinder for elektronisk kommunikasjon.»

7.3.11.2 Kommentarer fra høringsinstansene

Ingen høringsinstanser har uttalt seg særskilt om denne loven.

7.3.11.3 Departementets vurdering

Loven inneholder ingen krav til skriftlighet eller andre formkrav vedrørende kommunikasjon. Departementet viser til vurderingene i høringsnotatet og foreslår ingen endringer i loven. Departementet tar heller ikke sikte på å foreta endringer i forskriften til loven.

7.3.12 Lov 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m.v.

7.3.12.1 Vurderingene i høringsnotatet

I høringsnotatet ble en rekke bestemmelser i alkoholloven kommentert i forhold til målet om at bestemmelsene ikke skal være til hinder for elektronisk kommunikasjon, med mindre slik kommunikasjon ikke ivaretar viktige hensyn bak bestemmelsen.

§§ 1-7, 3A-6, 5-2 og 8-1 inneholder bestemmelser om innhenting av uttalelser fra ulike myndigheter i forbindelse med behandling av søknader om bevilling til salg eller skjenking av alkoholholdig drikk. I høringsnotatet påpekes at det ikke stilles krav til hvordan uttalelsene skal innhentes, og det er ikke noe til hinder for at dette kan skje elektronisk.

§§ 1-7 og 5-2 stiller krav til dokumentasjon av visse typer opplysninger. Det konkluderes med at bestemmelsen ikke er til hinder for elektronisk kommunikasjon. Det påpekes at kravet i praksis kan umuliggjøre slik kommunikasjon, ettersom mange typer dokumentasjon i dag ikke foreligger elektronisk, men kun i papirutgave.

§§ 1-7, 3A-9 og 5-3 inneholder bestemmelser om at meldinger skal gis eller sendes andre myndigheter. Det stilles ingen krav til hvordan melding skal gis eller sendes, og dette kan gjøres elektronisk.

§§ 1-8, og 3A-12 har bestemmelser om når en bevilling kan inndras. Høringsnotatet viser til at bestemmelsen ikke stiller formkrav, og at krav til innholdet (begrunnelse, informasjon om klageadgang mv.) er uavhengig av hvordan vedtaket kommuniseres.

§ 1-10 stiller krav om at bevillingsmyndigheten skal være underrettet om bestemte forhold. Høringsnotatet fastslår at slik underretning kan skje på en hvilken som helst måte.

§§ 1-15, 3A-10 og 3A-7 pålegger organer og privatpersoner å gi opplysninger/informere om bestemte forhold. Høringsnotatet viser til at det ikke stilles krav til hvordan opplysninger eller informasjon skal gis, og det er ikke noe til hinder for at dette kan gjøres elektronisk.

§ 3A-5 stiller krav om skriftlighet. I høringsnotatet uttales at kravet er begrunnet i behov for klar, varig og tilgjengelig informasjon. Forutsatt at dette kan oppnås ved bruk av elektronisk kommunikasjon anses ikke dette eller andre skriftlighetskrav i alkoholloven i seg selv til hinder for elektronisk kommunikasjon. Om tilfeller der klarhet og tilgjengelighet for ettertiden er viktig, for eksempel for senere saksbehandling, i forbindelse med klagesaker, rettssaker, som bevis i andre sammenhenger og lignende, sies det i høringsnotatet at det vil være av vesentlig betydning at informasjon kan oppbevares og gjenfinnes, men at i hvilken form oppbevaringen skjer er uten betydning.

Høringsnotatet sier videre at dersom det er utarbeidet egne skjemaer for søknad, rapportering mv., kan et krav om at disse skal brukes innebære et faktisk hinder for elektronisk kommunikasjon med mindre slike skjema også gjøres tilgjengelig elektronisk. Dette er imidlertid ikke et spørsmål om hindringer i loven.

§ 1-7 stiller krav til godkjenning av styrer og stedfortreder. Loven stiller ikke opp formkrav her, men i høringsnotatet påpekes at hensynet til klarhet, varighet og tilgjengelighet er av vesentlig betydning. Det konkluderes med at forutsatt at disse hensynene ivaretas, er loven ikke til hinder for at godkjenningen formidles elektronisk.

Høringsnotatet viste til følgende forskrifter gitt med hjemmel i alkoholloven:

• 11.12.1998 nr. 1300 om alkoholordningen for Svalbard

• 11.12.1997 nr.1292 om omsetning av alkoholholdig drikk

• 16.01.1996 nr. 24 om nemnd for prøving av A/S Vinmonopolets beslutninger om innkjøp mv.

• 30.11.1995 nr. 938 om A/S Vinmonopolets innkjøpsvirksomhet

• 30.11.1995 nr. 937 om engrossalg og tilvirkning av alkoholholdig drikk mv.

Høringsnotatet kommenterte ikke forskriftene enkeltvis, men viste til at departementet har foretatt en gjennomgang av disse. Det ble uttalt at det ikke er formuleringer, formkrav eller andre hensyn som innebærer at noen bestemmelse i noen av forskriftene er til hinder for elektronisk kommunikasjon.

Høringsnotatet konkluderte med at det verken i alkoholloven eller i forskrifter gitt i medhold av denne er bestemmelser som er til hinder for elektronisk kommunikasjon.

7.3.12.2 Kommentarer fra høringsinstansene

Ingen høringsinstanser har uttalt seg særskilt om alkoholloven eller forskrifter til denne.

Nærings og handelsdepartementet uttaler generelt at det kan være hensiktsmessig at det i lover med mange tilhørende forskrifter vurderes inntatt en generell bestemmelse som presiserer/avklarer at bestemmelsene i loven og forskriftene ikke er til hinder for elektronisk kommunikasjon. Det vises i denne sammenheng til at det kan være to grunner til ikke å foreslå endringer. Det kan for det første være at endringer ikke er nødvendig fordi regelverket allerede åpner for elektronisk kommunikasjon. Det kan også være at bestemmelsen faktisk er til hinder for elektronisk kommunikasjon, men at hinderet fortsatt skal opprettholdes. Det påpekes at det er viktig at konsekvensen av at det ikke gjøres endringer klart fremgår.

7.3.12.3 Departementets vurderinger

Sosial- og helsedepartementet kan ikke se at det er grunnlag for å ta inn en generell bestemmelse i alkoholloven om at den ikke er ment å hindre bestemte former for kommunikasjon. Det er ikke bestemmelser i dette regelverket som er til hinder for elektronisk kommunikasjon, og som skal opprettholdes. Det vil derfor ikke være fare for uklarhet på dette området.

I forvaltningens kontakt med private, vil valg av kommunikasjonsform skje ut fra hva som anses som hensiktsmessig av begge parter. Her må det blant annet tas hensyn til hvilke kommunikasjonsmidler som er tilgjengelige, og i hvilken form det som skal kommuniseres faktisk foreligger. Selv om loven i seg selv ikke er til hinder for elektronisk kommunikasjon, kan faktiske og praktiske forhold være det - generelt, eller i det enkelte tilfellet. Kravene til saksbehandlingen i forvaltningen gjelder uavhengig av kommunikasjonsform. Avhengig av den tilgjengelige teknologi til enhver tid, kan dette har betydning for hvordan informasjon i forbindelse med saker etter alkoholloven i praksis kan kommuniseres og oppbevares.

Departementet foreslår ikke å gjøre endringer i alkoholloven.

7.3.13 Lov 8. november 1991 nr. 76 om kommunale og fylkeskommunale eldreråd

7.3.13.1 Vurderingene i høringsnotatet

Eldrerådsloven §§ 3 og 7 sier at «saksdokumentene» skal legges fram for rådet. Dette kan skje elektronisk. «Protokollen» fra rådsmøtet skal følge saksdokumentene. Dette kan skje elektronisk. Etter §§ 4 og 8 skal det utarbeides en «melding» som skal legges fram for kommunestyret. Meldingen kan utarbeides og sendes elektronisk.

7.3.13.2 Kommentarer fra høringsinstansene

Ingen høringsinstanser har særskilte kommentarer til eldrerådsloven.

7.3.13.3 Departementets vurderinger

Sosial- og helsedepartementets syn er at det ikke er formelle hindringer for elektronisk kommunikasjon i eldrerådsloven. Departementet foreslår ingen endring i loven.

7.3.14 Lov 13. desember 1991 nr. 81 om sosiale tjenester m.v.

7.3.14.1 Vurderingene i høringsnotatet

I høringsnotatet ble en rekke bestemmelser i sosialtjenesteloven kommentert i forhold til målet om at bestemmelsene ikke skal være til hinder for elektronisk kommunikasjon, med mindre et eventuelt slikt hinder allikevel skulle være nødvendig å opprettholde.

Høringsnotatet kommenterte bestemmelsen i § 3-2 om at sosialtjenesten skal gi uttalelser og råd, og viste til at dette kan gjøres elektronisk. Tilsvarende gjelder opplysning, råd og veiledning etter § 4-1.

Videre omtales sosialtjenesteloven § 3-5 om informasjon om sosiale forhold og tjenester. Denne informasjonen kan også gis elektronisk.

§ 6-1a, som har bestemmelser om melding og tilbakemelding mellom forvaltning og private, ble vurdert. Høringsnotatet viser til at det ikke stilles formkrav til kommunikasjonen, og at denne kan skje elektronisk.

I høringsnotatet uttales at heller ikke § 6-2, som har bestemmelser om at forslag til vedtak skal sendes fylkesnemnda og om varsling, er til hinder for elektronisk kommunikasjon. Det påpekes likevel at krav til originaldokument, signatur mv. i praksis kan innebære hindringer, da forvaltningen foreløpig ikke har den nødvendige teknologi.

§ 6-3, som stiller krav om skriftlig samtykke, ble kommentert. Høringsnotatet viste til at hensynet til klarhet, varighet og tilgjengelighet, samt varslingsfunksjonen er en vesentlig grunn til skriftlighetskravet her, men at kravet likevel ikke er til hinder for elektronisk kommunikasjon. Det ble påpekt at de nevnte hensynene må sikres også ved bruk av elektronisk kommunikasjon. Det ble videre nevnt at hensynene kan tale mot bruk av elektronisk kommunikasjon inntil det foreligger sikker nok teknologi, og bruken av denne er blitt vanlig, slik at for eksempel varslingsfunksjonen ivaretas. Det ble samtidig vist til at det neppe vil være behov for elektronisk kommunikasjon i disse sakene da vedkommende er fysisk til stede.

Vedtak etter § 6A-3 annet ledd krever en begrunnelse. Det fremgikk av høringsnotatet at denne begrunnelsen kan gis elektronisk.

Sosialtjenesteloven § 6A-6 har regler om saksbehandlingen i saker etter kapittel 6A (som omhandler visse tvangstiltak). Det skal treffes et vedtak, som skal settes opp skriftlig, og melding skal sendes skriftlig til diverse mottakere. Også i §§ 6A-7 og 6A-8 er det regler om vedtak, oversendelse mv. Høringsnotatet konkluderte med at reglene ikke er til hinder for elektronisk kommunikasjon.

§ 7-6 uttaler at fylkeskommunen og kommunen skal gi regler for hvordan inntak og utskriving i institusjon skal besluttes. Det fremgår av høringsnotatet at reglene kan gjøres tilgjengelig elektronisk.

§§ 7-9 og 7-10 omhandler mulige pålegg fra Fylkesmannen. I høringsnotatet ble det uttalt at lovteksten ikke er til hinder for at slike pålegg kan gis elektronisk.

§ 7-11 fjerde ledd omhandler blant annet beboernes korrespondanse. I høringsnotatet ble det uttalt at det spiller ingen rolle om denne føres på papir eller e-post.

§ 8-5 gir sosialtjenesten hjemmel for å innhente og kreve opplysninger. Høringsnotatet konkluderte med at all kommunikasjon i denne forbindelse kan skje elektronisk.

Høringsnotatet vurderte også bestemmelsen om at vedtak etter sosialtjenesteloven kan påklages, jf. § 8-6. Det ble pekt på at av hensyn til blant annet klarhet, varighet og tilgjengelighet skal en klage som regel være skriftlig og underskrevet, og at det kreves en viss teknologi for at disse hensyn skal kunne sikres elektronisk. Lovteksten i seg selv ble imidlertid ikke ansett å være til hinder for elektronisk kommunikasjon.

§ 8-8a pålegger ansatte i sosialtjenesten mv. å gi opplysninger til andre organer. I høringsnotatet sies det at lovteksten ikke er til hinder for at dette skjer elektronisk. Det ble minnet om at hensynet til sikkerhet mot at taushetsbelagte opplysninger kommer på avveie kan tale mot bruk av elektronisk kommunikasjon i slike saker, og det ble presisert at det må foretas en vurdering av sikkerheten i det elektroniske kommunikasjonssystemet i forhold til sikkerheten ved andre aktuelle kommunikasjonsmåter.

§ 9-4 har bestemmelser om at skriftlige uttalelser og forklaringer som et forslag om tiltak bygger på, skal vedlegges forslaget. Det er videre krav til forelegging, og regler om hvem forslaget skal sendes til. I høringsnotatet konkluderes med at lovteksten ikke er til hinder for at alt dette kan ordnes elektronisk.

Høringsnotatet viste til følgende forskrifter med hjemmel i sosialtjenesteloven:

• 04.12.1992 nr. 915 til lov om sosiale tjenester

• 02.10.1992 nr. 690 om delegering av myndighet

• 26.04.1995 nr. 392 om vederlag for opphold i institusjon mv.

• 18.09.1998 nr. 872 til sosialtjenesteloven kapittel 6A

• 14.11.1998 nr. 932 om sykehjem m.v.

Høringsnotatet kommenterte ikke forskriftene enkeltvis, men viste til at departementet har gjennomgått disse. Det ble uttalt at det ikke er formuleringer, formkrav eller andre hensyn som innebærer at noen bestemmelse i noen av forskriftene er til hinder for elektronisk kommunikasjon.

Høringsnotatet konkluderer med at ingen bestemmelser i sosialtjenesteloven eller forskrifter gitt med hjemmel i denne er til hindre for elektronisk kommunikasjon. Det påpekes at krav til sikkerhet, varighet mv. kan kreve bedre teknologiske løsninger enn det forvaltningen har tilgjengelig i dag, men at dette ikke er et spørsmål om lovgivning.

7.3.14.2 Kommentarer fra høringsinstansene

Få høringsinstanser har uttalt seg spesielt om sosialtjenestefeltet. Fylkesmannen i Østfold er enig med departementet i at gjeldende regler innen sosialsektoren ikke utgjør noe formelt hinder for elektronisk kommunikasjon.

Etat for rådssekretariater og enkelte helse- og sosialfaglige oppgaver uttaler:

«Det savnes en vurdering av hvilken betydning elektronisk kommunikasjon kan få når det gjelder saksbehandling som krever vurdering av ulike forhold knyttet til den enkelte bruker av tjenester og stønader. Vektlegging av elektronisk kommunikasjon må følges opp med fokusering på behovet for andre former for direkte kommunikasjon når det gjelder saksbehandling i forhold til bl a lov om sosiale tjenester[...]»

Nærings- og handelsdepartementetuttaler generelt at det kan være hensiktsmessig at det i lover med mange tilhørende forskrifter vurderes inntatt en generell bestemmelse som presiserer/avklarer at bestemmelsene i loven og forskriftene ikke er til hinder for elektronisk kommunikasjon. Det vises i denne sammenheng til at det kan være to grunner til ikke å foreslå endringer. For det første kan endringer ikke være nødvendig fordi regelverket allerede åpner for elektronisk kommunikasjon. For det andre kan man ønske at en bestemmelse som faktisk er til hinder for elektronisk kommunikasjon skal opprettholdes. Det påpekes at det er viktig at årsaken til, og konsekvensen av, at det ikke gjøres endringer klart fremgår.

7.3.14.3 Departementets vurderinger

Sosial- og helsedepartementet kan ikke se at det er grunnlag for å ta inn en generell bestemmelse i sosialtjenesteloven om at verken loven eller tilhørende forskrifter er ment å hindre bestemte former for kommunikasjon. Etter departementets vurdering er det ikke bestemmelser i dette regelverket som er til hinder for elektronisk kommunikasjon, men som likevel skal opprettholdes. Det vil derfor ikke være fare for uklarhet på dette området.

Forvaltningen må i kontakt med private, velge en kommunikasjonsform som anses som hensiktsmessig av begge parter. Her må det blant annet tas hensyn til hvilke kommunikasjonsmidler som er tilgjengelige, og i hvilken form det som skal kommuniseres faktisk foreligger. Videre vil det være nødvendig å vurdere sikkerhet for taushetsbelagte opplysninger og lignende ved alternative kommunikasjonsformer.

Departementet vil presisere at på sosialtjenestens område vil den private part ofte være uten tilgang på elektroniske kommunikasjonsmidler. Selv om loven i seg selv ikke er til hinder for elektronisk kommunikasjon, kan faktiske og praktiske forhold være det - generelt, eller i det enkelte tilfellet. Kravene til saksbehandlingen i forvaltningen gjelder uavhengig av kommunikasjonsform. Det er grunn til å tro at sosialtjenestens kommunikasjon fortsatt i stor grad vil basere seg på papir eller direkte kontakt. Kravet til at saken skal være så godt opplyst som mulig, og kravet om at tjenestetilbudet i størst mulig grad skal utformes i samarbeid med klienten tilsier i mange tilfeller direkte kontakt. Elektronisk kommunikasjon likestilles med papirbasert kommunikasjon, og kan erstatte denne. Den kan ikke i dag erstatte den kommunikasjon som skjer ved direkte møter mellom sosialtjenesten og klienten.

I forvaltningens kontakt med private vil valg av kommunikasjonsform skje ut fra hva som anses som hensiktsmessig av begge parter. Her må det blant annet tas hensyn til hvilke kommunikasjonsmidler som er tilgjengelige, og i hvilken form det som skal kommuniseres faktisk foreligger.

Departementet foreslår ikke å gjøre endringer i lov om sosiale tjenester.

7.3.15 Lov 4. desember 1992 nr. 132 om legemidler m.v. og om endringer i visse andre lover som følge av EØS-avtalen

7.3.15.1 Vurderingene i høringsnotatet

I høringsnotatet ble det lagt til grunn at legemiddelloven ikke inneholder bestemmelser som er til hinder for elektronisk kommunikasjon, forutsatt at hensynet til konfidensialitet kan ivaretas ved kommunikasjon av taushetsbelagte opplysninger.

Høringsnotatet inneholdt en oppregning av forskrifter som er gitt med hjemmel i legemiddelloven. Høringsnotatet kommenterte ikke forskriftene enkeltvis, bortsett fra forskrift 27. april 1998 nr. 455 om rekvirering og utlevering av legemidler fra apotek, gitt med hjemmel i legemiddelloven §§ 2 og 22. Det ble lagt til grunn at forskriften begrenser adgangen til elektronisk rekvirering og reiterering av elektronisk overførte resepter for legemidler knyttet til ulike reseptgrupper. I høringsnotatet ble det imidlertid ikke fremlagt noe forslag til løsning på dette. Det ble konkludert med at elektronisk overføring kan skje såfremt det er mulig å etablere sikkerhetsløsninger som anonymiserer personopplysninger, og det foreligger elektronisk signatur.

7.3.15.2 Kommentarer fra høringsinstansene

Norges Apotekerforening uttaler i sitt høringssvar at de ikke er enige i at forskrift om rekvirering og utlevering av legemidler fra apotek gir tilstrekkelig adgang til elektronisk utveksling av informasjon. Foreningen foreslår endringer i forskriften for å sikre at elektronisk overføring av resepter og rekvisisjon med kvalifisert signatur sidestilles med skriftlig rekvisisjon.

7.3.15.3 Departementets vurderinger

Departementet er enig med høringsinstansene i at det synes å være behov for enkelte endringer i forskrift om rekvirering og utlevering av legemidler fra apotek. Eventuell forskriftsfesting av krav til kvalifisert elektronisk signatur på dette området bør imidlertid samordnes med annen lovgivning og andre signaturkrav på helsetjenesteområdet. Departementet finner at det ikke er nødvendig med endring i hjemmelsbestemmelsen i loven ved gjennomføring av endringer i forskriften. Departementet foreslår at det heller ikke gjøres andre endringer i legemiddelloven.

7.3.16 Lov 2. april 1993 nr. 38 om framstilling og bruk av genmodifiserte organismer

7.3.16.1 Vurderingene i høringsnotatet

I høringsnotatet ble særlig genteknologiloven §§ 6 og 7 kommentert. Disse bestemmelsene omhandler blant annet protokollføring, godkjenning av laboratorier og meldeplikt for innesluttet bruk av genmodifiserte organismer. Høringsnotatet antok at ingen av disse bestemmelsene er til hinder for elektronisk utveksling av informasjon.

Høringsnotatet inneholdt en oversikt over forskrifter som er gitt med hjemmel i genteknologiloven. Høringsnotatet kommenterte ikke forskriftene enkeltvis, men viste til at departementet hadde foretatt en gjennomgang av disse. Det ble uttalt at det ikke er formuleringer, formkrav eller andre hensyn som innebærer at noen av forskriftsbestemmelsene er til hinder for elektronisk kommunikasjon.

7.3.16.2 Kommentarer fra høringsinstansene

Ingen høringsinstanser har uttalt seg særskilt om genteknologiloven eller forskrifter til denne.

7.3.16.3 Departementets vurderinger

Sosial- og helsedepartementet foreslår ikke å gjøre endringer i genteknologiloven.

7.3.17 Lov 5. august 1994 nr. 55 om vern mot smittsomme sykdommer

7.3.17.1 Vurderingene i høringsnotatet

Fra høringsnotatet gjengis:

«Smittevernloven har i § 2-1 bestemmelser om meldingsplikt for leger og varslingsplikt for sykepleiere og jordmødre. Bestemmelsen setter i seg selv ingen krav til meldingenes form, men gir Statens helsetilsyn myndighet til å fastsette dette nærmere. Departementet antar at det ikke er noe i denne bestemmelsen som setter hinder for elektronisk kommunikasjon. Et system for elektroniske meldinger etter denne bestemmelsen og forskriftene gitt med hjemmel i den er for tiden under utarbeiding.»

Forslag til lov om helseregistre og behandling av helseopplysninger som er lagt fram for Stortinget 15. oktober 1999 har forslag til endringer av smittevernloven § 2-3. Også dette forslaget anses nøytralt i forhold til spørsmålet om elektronisk kommunikasjon.

Forskrifter til smittevernloven

Forskrift 30.12.1994 om leger og annet helsepersonells melding og varsling av smittsomme sykdommer kap. 4 har regler om hvordan meldingsplikten skal oppfylles. Det kreves bla. at meldinger som gjelder nærmere angitte sykdommer skal meldes skriftlig. Når det haster å gi melding skal meldingen etter forskriften også gis muntlig, i praksis pr. telefon. Skriftlighetskravet betyr i praksis at et skjema som bestemt av Statens helsetilsyn, se forskriften kap. 8. skal fylles ut av legen og sendes til mottaker i posten. Av sammenhengen fremgår at skriftlighetskravet ikke er ment som et hinder for elektronisk kommunikasjon, det sentrale er at meldingen gis på et bestemt skjema. Departementet kan ikke se at forskriftens ordlyd er i veien for at slike meldinger kan sendes på elektroniske skjemaer i fremtiden, når den nødvendige teknologi er på plass hos mottaker og avsender.

I oppfølgingen av ny lov om helseregistre og elektronisk behandling av helseopplysninger vil det på sikt bli gitt nye meldingspliktforskrifter der spørsmålet om elektronisk kommunikasjon vil bli mer inngående drøftet.

I forskrift 20.10.96 om tuberkulosekontroll er det også krav om skriftlige meldinger. Disse meldingsbestemmelsene er i hovedsak gjentagelser av bestemmelsene i den generelle meldingspliktforskriften og må forstås på samme måte. Departementet anser det altså heller ikke her å være hindringer for elektronisk kommunikasjon.

Forskrift 5.07.96 om smittevern i helseinstitusjoner § 2-2 har krav om at en helseinstitusjons infeksjonskontrollprogram skal ha visse skriftlige prosedyrer og retningslinjer. Dette kravet om skriftlighet er satt i hovedsak for å sikre klarhet og tilgjengelighet overfor de ansatte ved institusjonen. Departementet anser ikke bestemmelsen til hinder for at prosedyrer/retningslinjer er tilgjengelig på elektronisk medium, så lenge de på den måten kan fylle sin funksjon.

Forskrift 3.04.98 om transport, håndtering og emballering av lik samt gravferd har i § 4-1 regler om dokumentasjon og opplysninger som skal følge et lik. Lik og likkister skal være merket med navn, fødselsdato og dødsdato. Hensikten med slik merking er å sørge for at nødvendig identifisering kan foretas umiddelbart. Av denne grunn er det antagelig lite aktuelt å merke lik med elektronisk medium i dag, men departementet antar at bestemmelsen er mediumnøytral så lenge hensikten med merkingen opprettholdes. Bestemmelsen i § 4-1 nevner også at lik ved transport fra Norge skal følges av dødsfallsdokumenter utstedt av politiet når dette kreves. Disse dokumentenes form vil være avhengig av hva som kreves i mottakerlandet.

Øvrige forskrifter gitt med hjemmel i smittevernloven har ikke bestemmelser som kan være til hinder for elektronisk kommunikasjon. Dette gjelder:

• forskrift om allmennfarlige smittsomme sykdommer

• forskrift om forhåndsundersøkelse av arbeidstakere innen helsevesenet - antibiotikaresistente bakterier

• forskrift om innførsel, transport og annen håndtering av materiale som er smittefarlig for mennesker

• forskrift om gjennomføring m.m. av undersøkelser for smittsom sykdom av biologisk materiale for ikke diagnostiske formål.

Forskrifter gitt med hjemmel i sunnhetsloven

En rekke forskrifter gitt med hjemmel i den tidligere sunnhetsloven og andre tidligere smittevernlover er gjort fortsatt gjeldende med hjemmel i smittevernloven § 8-5. Dette gjelder for eksempel en rekke forskrifter vedrørende karantene. Det finnes her ulike bestemmelser som berører spørsmålet om elektronisk kommunikasjon, blant annet krav om ulike sertifikater og reisedokumenter. Dette regelverket er gammelt og står nå uansett foran revisjon. Regelverket bygger på det internasjonale karantenereglement som også er under revisjon for tiden og en nasjonal gjennomgang av regelverket må avvente dette arbeidet. Departementet anser det derfor som lite hensiktsmessig å gå igjennom og foreslå endringer i dette regelverket nå.»

7.3.17.2 Kommentarer fra høringsinstansene

Nærings- og handelsdepartementet påpeker i sitt høringssvar at det synes som om det kan være hensiktsmessig at det i lover med mange tilhørende forskrifter likevel vurderes inntatt en generell bestemmelse som presiserer /avklarer at bestemmelsene i loven og forskriftene til den ikke er til hinder for elektronisk kommunikasjon, for eksempel i smittevernloven.

7.3.17.3 Departementets vurderinger

Sosial- og helsedepartementet finner ingen formelle hindringer i smittevernloven med tilhørende forskrifter som er til hinder for elektronisk kommunikasjon. Det vises for øvrig til vurderingen i høringsnotatet.

7.3.18 Lov 5. august 1994 nr. 56 om medisinsk bruk av bioteknologi

7.3.18.1 Vurderingene i høringsnotatet

Fra høringsnotatet gjengis:

«Bioteknologiloven krever skriftlig samtykke fra paret og fra den som skal undersøkes og behandles ved henholdsvis kunstig befruktning, genetisk undersøkelse og genterapi, jf. §§ 2-3, 6-4 og 7-3.

Kravet om skriftlighet utelukker ikke i seg selv at samtykke kan gis elektronisk. Skriftlighet skal blant annet sikre notoritet, noe som også kan ivaretas ved elektronisk kommunikasjon. Skriftlighetskravet vil i tillegg kunne få en person til å tenke nøye igjennom konsekvensene av handlingen før han/hun avgir sitt samtykke. Dersom dette hensynet også kan bli ivaretatt ved elektronisk kommunikasjon, kan ikke departementet se at loven er til hinder for elektronisk kommunikasjon. Regelendring ikke nødvendig.»

7.3.18.2 Kommentarer fra høringsingsinstansene

Ingen høringsinstanser har særskilte uttalelser til bioteknologiloven.

7.3.18.3 Departmentets vurderinger

Sosial- og helsedepartementet viser til vurderingene i høringsnotatet. Det foreslås ingen endringer i bioteknologiloven.

7.3.19 Lov 1. desember 1995 nr. 6 om medisinsk utstyr

7.3.19.1 Vurderingene i høringsnotatet

I høringsnotatet ble bestemmelsene i lovens §§ 4, 5, 7, 8, 10 og 11 gjennomgått særskilt. Bestemmelsene stiller krav til medisinsk utstyr, blant annet i forhold til søknader, registrering og meldeplikt. Det ble konkludert med at ingen av bestemmelsene er til hinder for elektronisk kommunikasjon, såfremt tilstrekkelig informasjonssikkerhet kan ivaretas med hensyn til opplysninger om forretningsforhold, og at det foreligger elektronisk signatur.

Høringsnotatet viste til forskrift gitt med hjemmel i lov om medisinsk utstyr. Forskriften stiller blant annet krav til utstedelse av erklæringer ved klassifisering av medisinsk utstyr og innsending av melding på fastsatt formular. I høringsnotatet ble det antatt at forskriften ikke er til hinder for elektronisk nedtegnelse og melding.

7.3.19.2 Kommentarer fra høringsinstansene

Ingen høringsinstanser har uttalt seg særskilt om lov om medisinsk utstyr eller forskriften til denne.

7.3.19.3 Departementets vurderinger

Sosial- og helsedepartementet foreslår ikke å gjøre endringer i lov om medisinsk utstyr.

7.3.20 Lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd

7.3.20.1 Vurderingene i høringsnotatet

I høringsnotatet ble en rekke bestemmelser kommentert i forhold til målet om at bestemmelsene ikke skal være til hinder for elektronisk kommunikasjon, med mindre slik kommunikasjon ikke ivaretar viktige hensyn bak bestemmelsen. Fra høringsnotatet gjengis:

«Folketrygdlovens formål er blant annet å gi økonomisk trygghet ved å sikre inntekt og kompensere for særlige utgifter ved arbeidsløshet, svangerskap og fødsel, aleneomsorg for barn, sykdom og skade, uførhet, alderdom og dødsfall. Folketrygdloven og forskrifter i henhold til loven har bestemmelser som stiller krav om søknad, dokumentasjon, avgivelse av opplysninger, erklæringer, attester m.v. Det forutsettes i stor utstrekning skriftlighet (og eventuelt underskrift). Under tiden kreves det avtale med den private part for at rettsvirkninger skal inntre. Etter loven skal det i en rekke sammenhenger gis underretninger, varsler og meldinger og gjøres vedtak m.m. For eksempel har loven i §§ 5-4, 5-7 og 5-8 bestemmelser om stønad til dekning av utgifter ved undersøkelse og behandling hos lege, spesialist i klinisk psykologi og fysioterapeut. Det er et vilkår for slik stønad at vedkommende yrkesutøver har avtale om driftstilskudd. Det er i loven ikke angitt noe formkrav til avtalen. Avtalen kan kommuniseres elektronisk dersom partene er enige om det, eventuelt med elektronisk signatur. Jf. også pkt. 5.10 i høringsnotatet om privat helsevirksomhet og avtaleinngåelse med kommunen (kommunehelsetjenesteloven §§ 4-1 og 4-2).

Loven inneholder videre bestemmelser i §§ 5-5 tredje ledd (private laboratorier og røntgeninstitutter), 5-7, 5-8 og 5-9 (kiropraktor) som setter som vilkår for rett til stønad at det foreligger rekvisisjon fra lege, tannlege eller kiropraktor/henvisning fra lege. Loven stiller ikke formkrav til rekvisisjonen/henvisningen og er derfor ikke formelt til hinder for elektronisk overføring, under forutsetning av elektronisk signatur samt sikring av konfidensialitet. I følge Rikstrygdeverkets rundskriv må rekvisisjonen/henvisningen gis på fastsatt RTV-blankett. Dette kan innebære et reelt hinder for elektronisk kommunikasjon, med mindre blanketten også gjøres tilgjengelig elektronisk. Dette er imidlertid ikke et spørsmål om hindringer som følge av loven.

I § 5-14 stilles det krav om at viktige legemidler og spesielt medisinsk utstyr må være foreskrevet av lege. I følge rundskriv må viktige legemidler mv. forskrives på blå resept, dvs. på egen RTV-blankett. Dette kan utgjøre et faktisk hinder for elektronisk overføring av resepter, i den grad blanketten ikke er tilgjengelig via slik teknologi. Se nærmere om elektronisk overføring av resepter under gjennomgangen av legemiddelloven.

Folketrygdloven er en rettighetslov. Forvaltningsloven gjelder for saksbehandling i trygdesaker, jf. folketrygdloven § 21-1, men det er gitt særbestemmelser som dels gjør unntak fra, dels supplerer forvaltningsloven (tatt inn i folketrygdloven §§ 21-2 til 21-17). Som omtalt i punkt 4, skal forvaltningsloven vurderes endret for å tilrettelegge for elektronisk kommunikasjon. Slike endringer kan medføre at behovet for særskilte tilpasninger i folketrygdloven øker, eventuelt reduseres. Behovet for eventuelle unntaksregler i folketrygdloven bør derfor vurderes når dette arbeidet er avsluttet. Som en foreløpig konklusjon antas som nevnt at det i prinsippet ikke er nødvendig å endre bestemmelsene i folketrygdloven av hensyn til elektronisk kommunikasjon. Det kan likevel virke klargjørende å ta inn en generell bestemmelse i loven om dette. Vi vil imidlertid avvente aktuelle endringer i forvaltningsloven.

Forskrifter

Følgende forskrifter er vurdert med tanke på elektronisk kommunikasjon:

• forskrift 18. april 1997 nr. 334 om egenandeler og egenandelstak

• forskrift 18. juni 1998 nr. 590 om rett til trygderefusjon for leger, spesialister i klinisk psykologi og fysioterapeuter

• forskrift 17. juni 1999 nr. 943 om stønad til dekning av utgifter til undersøkelse og behandling hos lege og i private medisinske laboratorier og røntgeninstitutt

• forskrift 18. april 1997 nr. 919 om stønad til dekning av utgifter til undersøkelse og behandling hos tannlege

• forskrift 15. juni 1999 nr. 940 om stønad til dekning av utgifter til undersøkelse og behandling hos psykolog

• forskrift 15. juni 1999 nr. 941 om stønad til dekning av utgifter til fysikalsk behandling

• forskrift 18. juni 1997 nr. 331 om stønad til dekning av utgifter til behandling hos kiropraktor.»

7.3.20.2 Kommentarer fra høringsinstansenene

Arbeids- og administrasjonsdepartementet (AAD) viser til høringsnotatet der det fremgår at Sosial- og helsedepartementet vil vurdere å ta inn en generell bestemmelsen i folketrygdloven etter at endringene i forvaltningsloven er gjennomført. AAD uttaler at de er enig i at en slik løsning vurderes.

Etat for rådssekretariater og enkelte helse- og sosialfaglige oppgaver uttaler:

«Det savnes en vurdering av hvilken betydning elektronisk kommunikasjon kan få når det gjelder saksbehandling som krever vurdering av ulike forhold knyttet til den enkelte bruker av tjenester og stønader. Vektlegging av elektronisk kommunikasjon må følges opp med fokusering på behovet for andre former for direkte kommunikasjon når det gjelder saksbehandling i forhold til bla. [...] og lov om folketrygd.»

7.3.20.3 Departementets vurderinger

Sosial- og helsedepartementet kan ikke se at det er formelle hindringer i folketrygdloven som kan stenge for elektronisk kommunikasjon.

Forvaltningen må i kontakt med private, velge en kommunikasjonsform som anses som hensiktsmessig av begge parter. Her må det blant annet tas hensyn til hvilke kommunikasjonsmidler som er tilgjengelige, og i hvilken form det som skal kommuniseres faktisk foreligger. Videre vil det være nødvendig å vurdere sikkerhet for taushetsbelagte opplysninger og lignende ved alternative kommunikasjonsformer.

Departementet vil presisere at kravene til saksbehandlingen i trygdeforvaltningen, herunder kravet til at saken skal være så godt opplyst som mulig, gjelder uavhengig av kommunikasjonsform.

Departementet er innforstått med at det kan virke klargjørende å ta inn en generell bestemmelse om elektronisk kommunikasjon i folketrygdloven, og vil vurdere dette etter at aktuelle endringer i forvaltningsloven er gjort.

7.3.21 Lov 2. juli 1999 nr. 61 om spesialisthelsetjenesten m.m

7.3.21.1 Vurderingene i høringsnotatet

Følgende gjengis fra høringsnotatet:

«Etter § 3-3 skal helseinstitusjon som omfattes av loven snarest mulig gi skriftlig melding til fylkeslegen om betydelig personskade som voldes på pasient som følge av ytelse av helsetjeneste eller ved at en pasient skader en annen.

Meldeplikten er ment å understøtte helseinstitusjoners internkontrollsystem og kvalitetsarbeid. Den legger også til rette for fylkeslegens tilsyn og oversikter over alvorlige hendelser og kvalitetsmangler i helsetjenesten. I følge rundskriv I-54/2000 skal meldingen avgis på et eget skjema (IK-2448). Departementet antar at loven ikke er til hinder for at slik melding kan fremlegges elektronisk. Det anses ikke nødvendig å si dette eksplisitt i loven.

Forskrifter

Forskrift 2000-12-21 om privat forpleining i det psykiske helsevernet. Formålet med forskriften er å sikre at pasienter i privat forpleining i det psykiske helsevernet gis forsvarlig behandling og omsorg.

Paragraf 4 første ledd første punktum fastslår at «Ved privat forpleining skal det foreligge en kontrakt mellom fylkeskommunen og forpleieren.» Bestemmelsen er ikke til hinder for elektronisk kontraktsinngåelse, forutsatt at begge parter er enige om at kommunikasjonen skal kan foregå elektronisk partene imellom. Regelendring ikke nødvendig.

Paragrafene 5 første, femte og sjette ledd og 7 fastslår at «Forpleieren (...) plikter å varsle (...) ved ...». Et slik varsel må kunne sendes elektronisk, forutsatt bruk av elektronisk signatur og konfidensialitet.

Paragraf 10 uttaler at «Institusjonen (...) skal hvert år sende fylkeslegen en fortegnelse over pasienter under privat forpleining.» Må kunne sendes elektronisk, forutsatt at konfidensialitetshensyn kan ivaretas.»

7.3.21.2 Kommentarer fra høringsinstansene

Ingen høringsinstanser har særskilt kommentert spesialisthelsetjenesteloven.

7.3.21.3 Departementets vurderinger

Sosial- og helsedepartementet legger til grunn at det ikke er formelle hindringer i spesialisthelsetjenesteloven for elektronisk kommunikasjon. Departementet foreslår ingen endringer i spesialisthelsetjenesteloven.

7.3.22 Lov 2. juli 1999 nr. 63 om pasientrettigheter

7.3.22.1 Vurderingene i høringsnotatet

I høringsnotatet ble spesielt bestemmelser i lovens kapittel 5 om rett til journalinnsyn, retting og sletting samt overføring og utlån av journal kommentert. Ifølge lovens § 5-1 har pasienten rett til innsyn i journalen sin med bilag og har etter særskilt forespørsel rett til kopi. Lov 2. juli 1999 nr. 64 om helsepersonell m.v. (helsepersonelloven) § 46 åpner for at pasientjournal kan føres elektronisk, og forskrift 21. desember 2000 nr. 1385 om pasientjournal er ikke til hinder for at journalen kan overføres til pasienten eller representant for denne, såfremt dette kan skje med tilstrekkelig informasjonssikring. I høringsnotatet ble det lagt til grunn at bilag i form av røntgenbilder mv. i praksis ikke vil være elektronisk kommuniserbare.

Høringsnotatet la til grunn at forskrift 1. desember 2000 nr. 1208 om prioritering av helsetjenester og rett til helsehjelp gitt med hjemmel i pasientrettighetsloven, ikke inneholder bestemmelser som er aktuelle å vurdere i forhold til elektronisk kommunikasjon.

7.3.22.2 Kommentarer fra høringsinstansene

Etat for rådssekretariater og enkelte helse- og sosialfaglige oppgaverpåpeker i sin høringsuttalelse at digitalt røntgenutstyr er tatt i bruk ved mange sykehus og andre helseinstitusjoner, slik at det i praksis vil være mulig med elektronisk overføring av røntgenbilder.

7.3.22.3 Departementets vurderinger

Sosial- og helsedepartementet foreslår ikke å gjøre endringer i pasientrettighetsloven.

7.3.23 Lov 2. juli 1999 nr. 64 om helsepersonell m.v. (helsepersonelloven)

7.3.23.1 Vurderingene i høringsnotatet

I høringsnotatet konkluderte departementet med at helsepersonelloven ikke inneholder rettslige hindringer for elektronisk kommunikasjon. Fra høringsnotatet gjengis:

«Helsepersonelloven har en rekke regler om kommunikasjon/samhandling. Det er bestemmelser om:

• opplysningsplikt om forhold som kan medføre fare for pasienter i § 17,

• melding om helsepersonells virksomhet i § 18,

• melding til arbeidsgiver om bierverv etc. i § 19,

• taushetsplikt og opplysningsrett i §§ 21 til 29,

• opplysningsplikt i §§ 30 til 34,

• meldeplikt i §§ 35 til 38,

• overføring, utlevering av og tilgang til journalopplysninger i § 45 etc.

Loven angir ingen formkrav for denne kommunikasjonen. I de fleste tilfellene vil kommunikasjonen dreie seg om sensitive personopplysninger som er underlagt taushetspliktsregler etter helsepersonelloven. Ved elektronisk kommunikasjon vil reglene om behandling av sensitive personopplysninger i forskrift til personopplysningsloven (personopplysningsforskriften) gjelde. Regelendring anses ikke nødvendig.

Kapittel 9 (§ 48 til § 52) og kapittel 10 (§ 53 til § 54) har bestemmelser om autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning. Spørsmål knyttet til rekvirering av reseptbelagte legemidler (jf. § 11) behandles under legemiddelloven. Søknad om autorisasjon/lisens/godkjenning som spesialist kan sendes elektronisk, men dette kan innebære et praktisk problem i forbindelse med fremleggelse av dokumentasjon. Det antas imidlertid at det ikke vil være noe i veien for at dokumentasjonen fremlegges elektronisk dersom det foreligger tekniske løsninger som sikrer dokumentenes integritet. Regelendring antas ikke nødvendig.

Kapittel 11 har bestemmelser om reaksjoner ved brudd på lovens bestemmelser, herunder anmodning om vurdering av mulige pliktbrudd i § 55, om advarsel i § 56 og om tilbakekall av autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning i § 57 og § 58. Advarsel og tilbakekall m.v. er enkeltvedtak etter forvaltningsloven. Det samme gjelder tap eller suspensjon av retten til å rekvirere legemidler, jf. § 63 og § 64. Kommunikasjon etter reglene i forvaltningsloven behandles generelt i forbindelse med behandlingen av forvaltningsloven, jf. Justisdepartementets høringsbrev.

Paragraf 71 har bestemmelser om domstolsprøving av visse vedtak. Hvorvidt kommunikasjonen kan skje elektronisk forutsettes regulert i rettergangslovgivningen.

Forskrifter

Følgende forskrifter er gjennomgått:

• forskrift 21. desember 2000 om leges melding til politiet om unaturlig dødsfall og lignende

• forskrift 21. desember 2000 om meldinger til system for vaksinasjonskontroll

• forskrift 21. desember 2000 om melding fra patologilaboratorier til sentralenheten for masseundersøkelse for livmorhalskreft

• forskrift 21. desember 2000 om overgangsordning for autorisasjon av hjelpepleiere og bioingeniører

• forskrift 21. desember 2000 om autorisasjon m.m. av helsepersonell i henhold til avtalen om Det europeiske økonomiske samarbeidsområde (EØS-avtalen)

• forskrift 21. desember 2000 om krav om tillatelse til bruk av lystgassanalgesi ved tannbehandling

• forskrift 21. desember 2000 om tillatelse til å utføre kosmetisk plastikkirurgiske inngrep

• forskrift 21. desember 2000 om Statens helsepersonellnemnd - organisering og saksbehandling

• forskrift 21. desember 2000 om pasientjournal

• forskrift 21. desember 2000 om overgangsordning for autorisasjon og lisens til yrkesutøvere i nye regulerte helsepersonellgrupper

• forskrift 21. desember 2000 om lisens til medisinske studenter og til helsepersonell over 75 år

• forskrift 21. desember 2000 om spesialistgodkjenning av helsepersonell

• forskrift 21. desember 2000 om praktisk tjeneste (turnustjeneste) for helsepersonell.

Det er ingen rettslige hindre for elektronisk kommunikasjon i forskriftene. Forskriftene angir ikke formkrav ved meldinger, søknader m.v. Der et skjema skal benyttes hindrer ikke forskriften at dette kan fylles ut og sendes elektronisk. I flere sammenhenger kan det bli nødvendig å ta i bruk elektronisk signatur og/eller sikre konfidensialitet. I forbindelse med søknad om autorisasjon/lisens/godkjenning som spesialist m.v. kan det foreligge praktiske problemer vedrørende fremleggelse av dokumentasjon. Det antas imidlertid at det ikke vil være noe i veien for at dokumentasjonen fremlegges elektronisk dersom det foreligger tekniske løsninger som sikrer dokumentenes integritet. Regelendring anses ikke nødvendig.»

7.3.23.2 Kommentarer fra høringsinstansene

Kun én av høringsinstansene har uttalt seg særskilt om helsepersonelloven. Nærings- og handelsdepartementet uttaler at det kan være hensiktsmessig at det i lover med mange tilhørende forskrifter vurderes inntatt en generell bestemmelse som presiserer/avklarer at bestemmelsene i loven og forskriftene til den ikke er til hinder for elektronisk kommunikasjon. Helsepersonelloven nevnes som eksempel.

En rekke høringsinstanser påpeker generelt behovet for å sikre personvernet for pasientene. Enkelte understreker at det er behov for klare retningslinjer for hvordan man skal ivareta informasjonssikkerheten. Den norske lægeforening uttaler:

«Legeforeningen mener det er stort behov for elektronisk kommunikasjon i helsesektoren, men slik kommunikasjon forutsetter at personvern og datasikkerhet er tilfredsstillende ivaretatt.»

7.3.23.3 Departementets vurderinger

Sosial- og helsedepartementet har vurdert om det er grunn til å innta en generell lovbestemmelse som klargjør at bestemmelsene i helsepersonelloven og forskriftene til loven ikke er til hinder for elektronisk kommunikasjon. Etter departementets oppfatning er det ikke behov for en slik bestemmelse. Når det gjelder føring av pasientjournal er det allerede inntatt i loven en bestemmelse om at journal kan føres elektronisk. For øvrig inneholder ikke loven og forskriftene krav om skriftlighet eller andre formkrav ved kommunikasjon med unntak av enkelte bestemmelser om bruk av fastsatt skjema. Skjemaer kan også fylles ut og sendes elektronisk. Som det fremgår av høringsnotatet tolker departementet loven og forskriftene slik at kommunikasjon kan foregå elektronisk dersom visse forutsetninger med hensyn til konfidensialitet m.v. ivaretas. Når det gjelder helsepersonelloven er det etter departementets oppfatning ikke behov for en klargjøring av den rettslige siden av saken i form av en lovendring. Derimot er det - som flere høringsinstanser påpeker - behov for retningslinjer og tilretteleggelse med hensyn til de praktiske og sikkerhetsmessige sider dersom det i praksis skal være åpent for elektronisk kommunikasjon. Det må brukes datasystemer med sikkerhetsløsninger som gjør det mulig å ivareta personvernhensynene i samsvar med kravene i helsepersonelloven og helseregisterloven. Anbefalte løsninger for en del former for elektronisk meldingsutveksling i helsesektoren er under utarbeidelse. Etter helseregisterloven vil det kunnes stilles krav til elektronisk signatur og kommunikasjon, og krav om godkjenning av programvare og om bruk av standarder, klassifikasjonssystemer og kodeverk m.m. Disse forhold er av stor betydning for satsingen på IT innen helsesektoren og muligheten til å pålegge alle nivåer i helsetjenesten å bruke kompatible systemer m.m.

Departementet foreslår ikke endringer i helsepersonelloven. Departementet tar heller ikke sikte på å foreta endringer i forskriftene til loven.

7.3.24 Lov 12. mai 2000 nr. 36 om strålevern og bruk av stråling

7.3.24.1 Vurderingene i høringsnotatet

Følgende gjengis fra høringsnotatet:

«Loven åpner for:

• å stille krav til godkjenning og melding og innhold i søknad om godkjenning eller melding, jfr. § 6

• krav til å følge samordnet planverk, jfr. § 16

• at virksomheter skal gi tilsynsmyndighetene opplysninger.

Ingen av bestemmelsene er direkte til hinder for elektronisk kommunikasjon. Loven er en fullmaktslov. De fleste konkrete krav vil bli fastsatt i forskriftsverket. Dette er under revisjon. Departementet vil påse at det brukes teknologinøytrale uttrykk i de nye forskriftene. Departementet vil også vurdere å ta inn i forskriftene en bestemmelse som fastslår at man kan bruke elektronisk kommunikasjon der virksomheten ønsker det.»

7.3.24.2 Kommentarer fra høringsinstansene

Ingen høringsinstanser har uttalt seg særskilt til lov 12. mai 2000 nr. 36 om strålevern og bruk av stråling.

7.3.24.3 Departementets vurderinger

Departementet foreslår ingen endringer i denne loven.

7.3.25 Lov 2. juni 2000 nr. 39 om apotek (apotekloven)

7.3.25.1 Vurderingene i høringsnotatet

I høringsnotatet ble det særskilt nevnt bestemmelser i apotekloven om opplysningsplikt og meldeplikter, reklamasjoner og varslingsplikt ved feil og mangler, pålegg om retting. Høringsnotatet gav uttrykk for at loven ikke har bestemmelser som er til hinder for elektronisk kommunikasjon, under forutsetning av at informasjon om drifts- og forretningsforhold sikres.

Høringsnotatet kommenterte ikke forskriftene enkeltvis, men viste til at departementet har gjennomgått disse. Det ble lagt til grunn at det ikke var formuleringer eller formkrav i forskriftene som begrenser adgangen til elektronisk kommunikasjon. De fleste av forskriftene til apotekloven er også hjemlet i legemiddelloven og ble derfor vurdert i forbindelse med gjennomgangen av denne i høringsnotatet.

7.3.25.2 Kommentarer fra høringsinstansene

Norges Apotekerforening uttaler i sitt høringssvar at de ikke er enige i at forskrift om rekvirering og utlevering av legemidler fra apotek gir tilstrekkelig adgang til elektronisk utveksling av informasjon. Foreningen foreslår endringer i forskriften for å sikre at elektronisk overføring av resepter og rekvisisjon med kvalifisert signatur sidestilles med skriftlig rekvisisjon.

7.3.25.3 Departementets vurderinger

Sosial- og helsedepartementet er enig med høringsinstansene i at det synes å være behov for enkelte endringer i forskrift om rekvirering og utlevering av legemidler fra apotek. Eventuell forskriftsfesting av krav til kvalifisert elektronisk signatur på dette området bør imidlertid samordnes med annen lovgivning og andre signaturkrav på helsetjenesteområdet. Departementet finner at det ikke er nødvendig med endring i hjemmelsbestemmelsene i apotekloven § 6-6 og § 10-2 ved gjennomføring av endringer i forskriften. Departementet foreslår heller ikke at det gjøres andre endringer i apotekloven.

7.4 Regelverk som foreslås endret

7.4.1 Lov av 2. juli 1999 nr. 62 om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern

7.4.1.1 Innledning

Lov om psykisk helsevern har som formål å sikre at etablering og gjennomføring av psykisk helsevern skjer på en forsvarlig måte og i samsvar med grunnleggende rettssikkerhetsprinsipper. Den skal videre sikre at de tiltakene som er beskrevet i loven, tar utgangspunkt i pasientens behov og respekten for menneskeverdet.

Loven regulerer blant annet bruken av nødvendig tvang i behandlingsøyemed overfor mennesker med alvorlige sinnslidelser (kap. 3 og 4). Den har også bestemmelser om når samtykke til psykisk helsevern anses gitt (kap. 2). Siden psykisk helsevernloven åpner for særlig inngripende tiltak overfor enkeltpersoner, er det gitt bestemmelser som skal ivareta pasientens rettssikkerhet. Blant annet er det gitt bestemmelser om dokumentasjon, kontroll og klage. Disse bestemmelsene gir regler om eller forutsetter kommunikasjon mellom helsetjenesten, kontrollorganer og andre offentlig organer, og mellom disse og pasienter/pårørende.

7.4.1.2 Vurderingene i høringsnotatet

I høringsnotatet ble en rekke bestemmelser i psykisk helsevernloven med tilhørende forskrifter kommentert i forhold til målet om at bestemmelsene ikke skal være til hinder for elektronisk kommunikasjon, med mindre slik kommunikasjon ikke ivaretar viktige hensyn bak bestemmelsen. Høringsnotatet viste dessuten til følgende forskrifter gitt med hjemmel i psykisk helsevernloven:

• forskrift 24. november 2000 nr. 1172 om undersøkelse og behandling uten eget samtykke

• forskrift 24. november 2000 nr. 1173 om bruk av tvangsmidler for å avverge skade i institusjoner for døgnopphold innenfor det psykiske helsevern

• forskrift 21. desember 2000 nr. 1410 om etablering av tvungent psykisk helsevern m.v.

• forskrift 21. desember 2000 nr. 1408 om kontrollkommisjonenes virksomhet.

I tillegg ble det i tilknytning til psykisk helsevernloven vist til følgende forskrift gitt med hjemmel i spesialisthelsetjenesteloven:

• forskrift 21. desember 2000 nr. 1407 om pasienter i privat forpleining i det psykiske helsevernet.

Høringsnotatet konkluderte med at det verken i psykisk helsevernloven eller i de nevnte forskriftene er bestemmelser som er til hinder for elektronisk kommunikasjon, og at det således var unødvendig å endre reglene.

7.4.1.3 Kommentarer fra høringsinstansene

Få høringsinstanser har uttalt seg spesielt om psykisk helsevernloven.

Nærings- og handelsdepartementetuttaler generelt at det kan være hensiktsmessig at det i lover med mange tilhørende forskrifter vurderes inntatt en generell bestemmelse som presiserer/avklarer at bestemmelsene i loven og forskriftene ikke er til hinder for elektronisk kommunikasjon.

Nærings- og handelsdepartementetpåpeker dessuten at det for å avklare mulig tvil bør vurderes å endre forskrift 21. desember 2000 om privat forpleining i det psykiske helsevernet slik at det fremgår at avtalen kan settes opp elektronisk dersom partene er enige.

Statens helsetilsynstilte spørsmål ved om Sosial- og helsedepartementet i tilstrekkelig grad har vurdert om særlovgivningens bestemmelser om skriftlighet, nedtegning, protokoll m.v. innebærer krav om bruk av papir. Helsetilsynet uttaler videre:

«Det er [...] ikke åpenbart at kravet om skriftlige uttalelser fra leger i forbindelse med tvungent psykisk helsevern kan skje ved elektronisk kommunikasjon. Departementets begrunnelse på side 31 i høringsbrevet må kunne sies å være svært kort når det kun konstateres at «Uttalelsen trenger ikke være på papir.»

7.4.1.4 Departementets vurderinger

Sosial- og helsedepartementet finner ikke at bestemmelsene i lov om psykisk helsevern er til hinder for elektronisk kommunikasjon, så lenge kommunikasjonen tilfredsstiller reglene om personvern og taushetsplikt og ellers skjer på en sikker og betryggende måte.

Departementet ser imidlertid at en bestemmelse som uttrykkelig sier at lovens krav til skriftlighet eller underskrift ikke er til hinder for elektronisk kommunikasjon, vil kunne avklare eventuell rettsusikkerhet og fremme en mer effektiv helseforvaltning. I tråd med dette vil departementet derfor foreslå en slik bestemmelse i psykisk helsevernlovens første kapittel (§ 1-8).

Når det gjelder privat forpleining i det psykiske helsevernet vil departementet bemerke at dette er en ordning som er i ferd med å avvikles. Forskriften gjelder kun forpleiningskontrakter som er inngått før 1. januar 2001. Følgelig vil ikke nye avtaleinngåelser være noe aktuelt problem.

Dokumentasjonskrav

Loven krever dokumentasjon i flere tilfeller. Vedtak og visse vurderinger skal skrives ned, og det skal føres protokoller over tvangsvedtak. Dokumentasjon gjør det mulig å etterprøve vurderinger og vedtak.

Særlige krav til dokumentasjon finnes i bestemmelsene om tvangsprotokoller iforskrift 24. november 2000 nr. 1172 om undersøkelse og behandling uten eget samtykke (§ 12 første ledd) og forskrift 24. november 2000 nr. 1173 om bruk av tvangsmidler for å avverge skade i institusjoner for døgnopphold innenfor det psykiske helsevern, henholdsvis § 12 og § 10: «Opplysninger om vedtak (...) føres inn i protokoll godkjent av Statens helsetilsyn.»

Dersom opplysningenes autentisitet, ekthet og varighet sikres, er det etter departementets syn ingen avgjørende hensyn som taler mot at protokollen føres elektronisk. Tvert i mot vil elektronisk ført protokoll gjøre det enklere for kontrollkommisjonen å få en jevnlig oversikt over tvangsbruken. En annen fordel er at elektronisk protokollføring vil gjøre det enklere å samle data til statistikk og sammenlignende studier. En rettslig forutsetning for elektronisk protokoll er at den godkjennes av Statens helsetilsyn. Videre bør det ikke være mulig å endre protokolloppføringer i ettertid uten at dette tydelig fremgår av protokollen.

Informasjon mellom ulike institusjoner og organer

Loven inneholder en rekke bestemmelser som krever eller forutsetter oversending av informasjon mellom ulike institusjoner og organer. Eksempler på dette er begjæring om tvungent vern (§ 3-6 og § 3-7), innsending av legeuttalelse (§ 3-4), oversendelse av klage (§ 3-5 annet ledd, § 3-8 sjuende ledd, § 4-3, § 4-4 sjuende ledd, § 4-5 femte ledd, § 4-6 tredje ledd, § 4-7 annet ledd, § 4-8 femte ledd, § 4-10, § 5-4) og oversendelse av vedtak for etterprøving (§ 3-10). Aktuelle mottakere/avsendere er helseinstitusjon, kommunelege/allmennlege, kontrollkommisjon, fylkeslege eller annen offentlig myndighet.

Informasjonsutveksling mellom ulike institusjoner/offentlige organer må kunne skje elektronisk. Siden det kan dreie seg om opplysninger om sensitive personlige forhold, tilsier taushetsbestemmelsene at informasjon sendes på en måte som sikrer konfidensialiteten på en betryggende måte. Det må også stilles krav til avsenders autentisitet, dvs. at avsender virkelig er den han eller hun gir seg ut for å være.

En annen forutsetning er at mottaker har tilgang til elektronisk kommunikasjon og teknikk for å gjøre denne sikker med hensyn til konfidensialitet og autentisitet. I praksis vil dette variere. Det er for eksempel ikke alle legekontor, sosialkontor eller kontrollkommisjoner som i dag har tilgang til slik teknikk.

Særlig om legeuttalelser

Departementet innser at situasjonen ved avgivelse av legeuttalelser i forbindelse med etablering av tvungent psykisk helsevern ikke alltid vil gjøre det praktisk mulig å sende uttalelsen elektronisk. Dette er imidlertid mer et praktisk enn et prinsipielt spørsmål. Såfremt uttalelsen oppbevares og sendes på en sikker måte, og avsenders identitet kan verifiseres (autentiseres), vil det ikke være noen rettslige hindringer for elektronisk kommunikasjon. Et av formålene med skriftlig legeuttalelse er å gi opplysningene varighet slik at de kan leses i ettertid ved en eventuell etterprøving av vedtaket om tvungent vern. Etter departementets oppfatning vil institusjonens og kontrollkommisjonens arkiveringsplikt sørge for at dokumentet forblir tilgjengelig. Dersom legeuttalelsen ikke følger med vedtaket når dette sendes kontrollkommisjonen, vil kontrollkommisjonen måtte kjenne vedtaket ugyldig.

Departementet legger til grunn at verken loven eller forskriftene i medhold av denne, er til hinder for at denne kommunikasjonen kan skje elektronisk. Tvert i mot ville dette kunne føre til arbeids- og tidsbesparelser som kan komme pasientene til gode. Så lenge den elektroniske kommunikasjonen kan skje på en trygg og sikker måte, vil det heller ikke være betenkeligheter ut fra hensynet til rettssikkerhet og konfidensialitet.

Kommunikasjon mellom pasient/pårørende og institusjon/offentlig organ

Eksempler på informasjon fra institusjon/offentlig organ til pasient/pårørende og institusjon/offentlig organ, er forhåndsvarsel og underretning om vedtak, og meddelelser fra kontrollkommisjon/fylkeslege i forbindelse med klage, se for eksempel forskrift 21. desember 2000 nr. 1408 om kontrollkommisjonens virksomhet §§ 2-4 tredje ledd og 2-5. Slik informasjon må kunne gis elektronisk, så fremt pasienten uttrykkelig har godkjent dette. Eksempler på informasjon som går motsatt vei kan være pasientens begjæring om opphør av tvungent vern (psykisk helsevernloven § 3-9) og klage på vedtak. Et annet eksempel er når pasientens nærmeste pårørende begjærer tvungent psykisk helsevern eller observasjon (§§ 3-6 og 3-7).

Kontrollkommisjonsforskriften § 1-9 krever at «meddelelser til pasienten skal skje i lukket brev til ham eller henne personlig». Hensynet bak bestemmelsen er at det her vil kunne være snakk om særlig sensitive opplysninger som ikke skal leses av andre enn pasienten selv. Bestemmelsen anses ikke å være til hinder for at slike meddelelser gis elektronisk, så fremt pasienten uttrykkelig samtykker til dette, og at konfidensialiteten er betryggende sikret. For å unngå rettsusikkerhet tar departementet likevel sikte på å endre denne forskriftsbestemmelsen.

Særlig om underskrift

Psykisk helsevernloven § 2-2 fjerde ledd krever at pasienten og den faglig ansvarlige for vedtak undertegner samtykkedokumentet. Underskriften skal dels tjene som en verifisering av dokumentets innhold, dels har det en aktsomhetsskjerpende funksjon. Prinsipielt bør det være i orden at underskriften skjer elektronisk. Forutsetningen er imidlertid at dette kan gjøres på en måte som sikrer underskriftenes autentisitet.