3 Justisdepartementet

3.1 Innledning

Justisdepartementets høringsnotat ble 15. januar 2001 sendt til følgende instanser:

• Departementene

• Den norske kirke

• Fylkesmennene

• Høyesterett

• Regjeringsadvokaten

• Sivilombudsmannen

• Den Norske Advokatforening

• Den norske Dommerforening

• Barneombudet

• Datatilsynet

• Forbrukerombudet

• Forbrukerrådet

• Kredittilsynet

• Brønnøysundregistrene

• Konkursrådet

• Norges Bank

• Ankenemnda for Statens naturskadefond

• Byggherreforeningen

• Entreprenørenes Landssammenslutning

• Forsikringsklagekontoret

• Norges Kreditorforbund

• Norsk Forsikringsmegleres Forening

• Norsk Naturskadepool

• Norsk Huseierforbund

• Norske Boligbyggelags Landsforbund

• Norges Hytteforbund

• Norges Eiendomsmeglerforbund

• Tomtefesterforbundet i Norge

• Kongelig Norsk Automobilklub

• Norges Automobil-Forbund

• Landsforeningen for eldre og uføre

• Landsforeningen for trafikkskadde

• Norges Handikapforbund

• Norsk Forsikringsjuridisk Forening

• Rådet for funksjonshemmede

• Trafikkskaddes Landsforbund

• Norges Bondelag

• Norsk Bonde- og Småbrukarlag

• Norske Inkassobyråers Forening

• Norsk fondsmeglerforbund

• Norges Registrerte Revisorers Forening

• Norges Statsautoriserte Revisorers Forening

• Norges Autoriserte Regnskapsføreres Forening

• Næringslivets Aksjemarkedsutvalg

• Oslo Børs

• Revisorrådet

• Verdipapirsentralen

• Finansnæringens Hovedorganisasjon

• Sparebankforeningen i Norge

• Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon

• Finansieringsselskapenes Forening

• Næringslivets hovedorganisasjon

• Landsorganisasjonen i Norge

• Kommunenes Sentralforbund

• Luftfartsverket

• Lufttransport AS

• Norsk Flygerforbund

• Braathens ASA

• SAS Norge ASA

• Norges Rederiforbund

• Nordisk Skibsrederforening

• Rederienes Landsforening

• Norsk Petroleumsinstitutt

• Assuranseforeningen Skuld

• Assuranseforeningen Gard

• Sjøassurandørenes Centralforening

• Sjøtrygdgruppen

• Nordisk institutt for sjørett

• Fraktefartøyenes Rederiforening

• Gjensidige Skibsassuranseforeningers Komite

• Intertanko

• Oslo byrett

• Drammen byrett

• Kristiansand byrett

• Nord-Troms herredsrett

• Trondheim byrett

Høringsfristen var satt til 1. mars 2001. Høringsinstansenes merknader til forslagene i høringsnotatet blir gjennomgått under de enkelte lovene under.

3.2 Regelverk som ikke foreslås endret i denne omgang

Departementet uttalte på side 5 i høringsbrevet:

«Utvalg/prosjekter: Prosjektet og høringsbrevet omfatter ikke hindringer innenfor områder der det allerede pågår arbeid med å revidere regelverk. Dette har flere grunner: Vi ønsker så langt det er mulig å unngå dobbeltbehandling. Videre vil utvalget eller arbeidsgruppen som arbeider med regelverksendringene være best egnet til å se de hensyn man ønsker å ivareta innenfor det aktuelle området. På Justisdepartementets område gjelder dette i første rekke offentlighetslovutvalgets arbeid, samvirkelovutvalget og utvalget som skal nedsettes for å foreslå ny vergemålslov.

Videre er prosesslovgivningen i sin helhet unntatt fra eRegelprosjektet. Kommunikasjon med domstolene krever helhetlige praktiske og rettslige løsninger som må vurderes særskilt. Dette ivaretas av Justisdepartementets domstolavdeling som arbeider med å tilrettelegge for elektronisk kommunikasjon med domstolene. Tvistemålslovutvalget vurderer likeledes aktuelle løsninger for elektronisk kommunikasjon med domstolene i sine forslag til ny tvistemålslov. I og med at prosesslovgivningen må vurderes helhetlig, omfatter ikke høringsbrevet noen bred gjennomgåelse av prosessbestemmelsene i konkursloven og skifteloven, eller andre bestemmelser i lovverket ellers som har en side til kommunikasjon med domstolene. Departementet har imidlertid merket seg hvilke lover og bestemmelser dette gjelder, og vil foreslå nødvendige endringer i disse bestemmelsene i forbindelse med endringer av de store prosesslovene (straffeprosessloven, tvistemålsloven, tvangsfullbyrdelsesloven).

Gamle lover og forskrifter: Prosjektet omfatter ikke de lover og forskrifter som oppheves i løpet av 2001.

Internasjonale avtaler og traktater: En ensidig norsk endring av bestemmelser som gjennomfører internasjonale regelverk kan gå på tvers av våre folkerettslige forpliktelser. Vi går derfor ikke i særlig grad inn på slike regelverk i høringsbrevet her.»

Av høringsinstansene uttrykker Finansnæringens Hovedorganisasjon skuffelse over at prosesslovgivningen ikke omfattes av prosjektet. Departementet kan i den forbindelse opplyse at det arbeides med et høringsbrev om elektronisk kommunikasjon med domstolene som antas å ville bli sendt ut om kort tid.

Videre peker Næringslivets Hovedorganisasjon på at patentlovgivningen, som ligger under Justisdepartementets ansvarsområde, ikke er vurdert i høringsbrevet. Departementet vil her vise til at patentlovgivningen er under revisjon, i likhet med varemerke- og mønsterlovgivningen. Under revisjonen vil spørsmål knyttet til bruk av elektronisk kommunikasjon bli vurdert særskilt.

Som Finansnæringens Hovedorganisasjonpåpeker, behandlet ikke departementet lov 17. februar 1939 nr. 1 om gjeldsbrev i høringsbrevet. Det er særlig reglene om omsetningsgjeldsbrev i lovens annet kapittel, med dets krav til skriftlighet, ihendehavelse, påskrift mv., som reiser spørsmål i tilknytning til bruk av elektronisk kommunikasjon. Som med konnossementsreglene i sjøloven er dette en problematikk som etter departementets mening bør behandles på eget grunnlag. Gjeldsbrevloven vurderes derfor ikke nærmere i denne proposisjonen.

3.3 Regelverk som hindrer elektronisk kommunikasjon, og som ikke skal endres

Justisdepartementet er av den oppfatning at enkelte regelverk ikke bør åpne for elektronisk kommunikasjon. Dette gjelder i første rekke kravene til gyldig testament, arvepakt og ektepakt i arve- og i familielovgivningen. Vi viser for øvrig til behandlingen nedenfor.

3.4 Regelverk som allerede åpner for elektronisk kommunikasjon

Justisdepartementet har gått gjennom en rekke lover og forskrifter som etter departementets oppfatning ikke er til hinder for elektronisk kommunikasjon, og som ikke omtales nærmere her. Departementet ga en oversikt over noen av disse regelverkene i høringsbrevet på side 15:

• «beredskapslovgivning: militærnekterloven med forskrifter, beredskapsloven, sivilforsvarsloven

• Svalbard og Antarktis: lov 17. juli 1925 nr. 2 og forskrifter til Svalbardloven

• politilovgivning mv.: politiloven, politiinstruksen, vaktvirksomhetsforskriften.

Vi nevner også særskilt at lov 14. april 2000 nr. 31 om behandling av personopplysninger (personopplysningsloven) ikke er til hinder for elektronisk kommunikasjon. Loven inneholder enkelte skriftlighetskrav, men det er fremholdt i lovens forarbeider at disse ikke skal anses som hindringer for elektronisk kommunikasjon, se Ot. prp. nr. 92 (1998-99) side 122 høyre spalte hvor det uttales at skriftlighetskravet «innebærer at det må brukes skrifttegn når informasjonen skal gis eller begjæres, men er ikke til hinder for at det nyttes elektroniske dokumenter.»

3.5 Alminnelig forvaltningsrett

3.5.1 Innledning

I Justisdepartementets høringsbrev 15. januar 2001 ble det foreslått en rekke endringer i lov 10. februar 1967 om behandlingsmåten i forvaltningssaker (forvaltningsloven). Loven er den alminnelige lov om forvaltningens saksbehandling og kommer til anvendelse med mindre annet er bestemt i eller i medhold av lov. Forvaltningsloven (fvl.) bør derfor ikke inneholde bestemmelser som står i veien for elektronisk kommunikasjon mellom forvaltningen og parter/allmennheten, unntatt for de tilfellene der det er saklig grunnlag for å utelukke slik kommunikasjon.

Lov 19. juni 1970 nr. 69 om offentlighet i forvaltningen (offentlighetsloven) er den andre sentrale alminnelige forvaltningsrettslige loven. I Justisdepartementets høringsbrev 15. januar 2001 ble det ikke foreslått endringer i offentlighetsloven (offl.) fordi loven er til vurdering i et utvalg for å utrede spørsmål om endringer i offentlighetsloven (Offentlighetslovutvalget). Utvalget ventes å avgi en delutredning i 2001 og sin avsluttende utredning i 2002.

For helhetens skyld skal likevel nevnes at definisjonen av dokument i offl. § 3 ble teknologinøytral ved lov 15. desember 2000 nr. 98. Samme endring ble gjort gjeldende for begrepet dokument i forvaltningsloven, jf. § 2 første ledd ny bokstav f, og i arkivloven. Endringene trådte i kraft 1. april 2001.

3.5.2 Endringsforslagene i høringsbrevet

I Justisdepartementets høringsbrev 15. januar 2001 ble det anført at følgende 10 begrep benyttet i fvl. trenger en nærmere vurdering med sikte på å avklare om begrepene står i veien for elektronisk kommunikasjon:

• dokument, benyttet i §§ 13 c, 17-21, 25, 27, 33

• kopi, benyttet i §§ 20, 25, 33

• skriftlig, benyttet i §§ 12, 13 c, 16, 23, 27, 32, 37

• nedtegne/protokollere, benyttet i §§ 11 d, 15

• undertegne, benyttet i § 32

• muntlig, benyttet i §§ 11 d, 15

• avgitt, benyttet i § 30

• kommet fram, benyttet i §§ 29, 35, 36

• varsling/underretning, benyttet i §§ 16, 27, 33, 37 og

• kunngjøring, benyttet i §§ 29, 35, 36

Om de enkelte begrep ble bl.a. anført:

«2.1.2.1 Begrepene dokument og kopi

Dokument

Fvl. § 2 første ledd ble ved lovendring 15. desember 2000 nr. 98 tilført en ny bokstav f med følgende legaldefinisjon av begrepet dokument:

f) dokument: en logisk avgrenset informasjonsmengde som er lagret på et medium for senere lesing, lytting, framføring eller overføring.

Bestemmelsen ... kom inn som en nødvendig refleks av de endringene som samtidig ble gjort i offentlighetslovens og arkivlovens dokumentbegrep. I forarbeidene til bestemmelsen (Ot. prp. nr. 56 (1999-2000) om lov om endringer i offentlighetsloven og enkelte andre lover s. 15) heter det dokumentbegrepet blir utvidet «slik at det blir teknologinøytralt».

Det vises til at det ikke foreligger noen rasjonell begrunnelse for at innsynsretten (etter offentlighetsloven) skal variere etter hvilket lagringsmedium informasjonen er lagret på. Direkte om dokumentbegrepet i fvl. heter det kun at det er «ingen grunn til at dokumentbegrepet etter forvaltningsloven skal være snevrere enn etter offentlighetsloven», jf. Ot. prp. nr. 56 (1999-2000) side 16.

I samband med lovendringen ble det drøftet om man burde forlate dokumentbegrepet og heller knytte innsynsretten til begrepene «data» eller «informasjon». I Ot. prp. ble disse - mer omfattende - vurderingene henvist til Offentlighetslovutvalget, som skal avgi sin utredning innen 1. juli 2002.

Etter den nye bestemmelsen i fvl. § 2 første ledd f er et dokument «en logisk avgrenset informasjonsmengde» uavhengig av hvilket medium som er valgt for lagring av informasjonen. Det er presisert i forarbeidene at lovendringen ikke medfører rett til innsyn i hele registre eller hele databaser, jf. prp. side 15 og 45. Dette er trolig en helt nødvendig presisering fordi et register - i tekniske termer - må kunne omtales som en logisk avgrenset informasjonsmengde.

Begrepet dokument finnes i fvl. §§ 13 c, 17, 18, 19, 20, 21, 25, 27 og 33. Her foretas en kort gjennomgang av disse bestemmelsene med det formål å avklare om det nye, utvidede dokumentbegrep i fvl. § 2 første ledd f kan få utilsiktede virkninger.

I fvl. § 13 c annet ledd pålegges forvaltningen en betryggende oppbevaring av «dokumenter og annet materiale» som inneholder opplysninger undergitt taushetsplikt. Etter tredje ledd kan Kongen gi nærmere regler om oppbevaring av «dokumenter og annet materiale» med slik innhold og bestemmelser om destruksjon av «dokumenter eller materiale».

Med den nye dokumentdefinisjonen kan det synes som om tillegget «annet materiale» er overflødig. Det nye dokumentbegrepet vil jo omfatte alle tenkelige medier som lager informasjon på en slik måte at mennesker ved hjelp av syn og/eller hørsel kan ta til seg informasjonen. Men fordi det i forarbeidene sies at dokumentbegrepet - under henvisningen til «logisk avgrenset informasjonsmengde» - ikke omfatter registre og databaser, synes det nødvendig å beholde tillegget «annet materiale». Om det i et register skulle finnes taushetsbelagt informasjon lagret på en slik måte at det ikke oppfyller kravet om å være en logisk avgrenset informasjonsmengde, vil pålegget om å oppbevare disse opplysningene på en betryggende måte bare følge av uttrykket «annet materiale».

For fvl. §§ 17, 18, 19 og 21 kan vi ikke se at utvidelsen av dokumentbegrepet kan får utilsiktede virkninger. Derimot kan det oppstå enkelte spørsmål etter fvl. § 20 annet ledd. Denne bestemmelsen legger implisitt til grunn at dokumenter finnes i original og kopi, og det bestemmes at advokater som opptrer som fullmektig for en part kan få originalene på utlån. Parten selv må derimot nøye seg med «avskrift, utskrift eller kopi».

Som redegjort for i rapporten fra Kartleggingsprosjektet side 66, gir det normalt ingen mening å skille mellom original og kopi når dokumentet presenteres elektronisk. § 20 må leses i lys av dette, hvilket må innebære at en parts rett til «avskrift, utskift eller kopi» etter annet ledd første punktum, må tolkes som en rett til å motta de saksdokumenter som finnes i en elektronisk versjon, nettopp som elektroniske dokumenter. En forutsetning for dette er selvsagt at de tekniske forutsetningene for å gi ut dokumentet i elektronisk form er tilstede. Poenget er at forvaltningen ikke kan bruke formuleringen i første punktum som grunnlag for avspise parten med en papirkopi når dokumentet finnes i elektronisk versjon, og det innenfor rimelig anstrengelse er mulig å overbringe det i en elektronisk representasjon til parten.

For fvl. §§ 25, 27 og 33 kan vi ikke se at utvidelsen av dokumentbegrepet kan får utilsiktede virkninger.

Etter Justisdepartementets oppfatning har tilføyelsen av bokstav f i fvl. § 2 første ledd gitt en (midlertidig) løsning på det problem som tidligere lå i det mediespesifikke dokumentbegrepet. Det er derfor ikke grunnlag for å foreslå endringer her nå, før det eventuelt kommer forslag om andre avgrensningskriterier fra Offentlighetslovutvalget.

Som følge av den nye dokumentdefinisjonen blir fvl. § 20 fjerde ledd tredje punktum, med egen forskriftshjemmel for betaling for «dokument som gjøres tilgjengelig i maskinlesbar form», overflødig. Dette punktumet foreslås derfor opphevet.

Kopi

Begrepet kopi benyttes i fvl. §§ 20, 25 og 33.

Det er vanskelig å se at begrepet kopi i fvl. § 33 tredje ledd innebærer et hinder for elektronisk kommunikasjon. I de tilfellene der det er klart at klagemotpart kan varsles elektronisk, jf. under i kap. 2.1.2.6, må bestemmelsen i tredje ledd forstås slik at klagemotpart også, med unntak av § 19-tilfellene, har krav på et eksemplar av klagen. Om klagen bare finnes i papirversjon, følger det som en teknisk nødvendighet at klagemotparten bare kan motta en kopi, per post eller telefaks. Kan forvaltningsorganet konvertere dokumenter fra papir til elektronisk versjon, kan denne sendes som vedlegg til varselet. Det konverterte dokumentet vil også være en kopi, og man ligger derfor innenfor lovens ordlyd.

Har forvaltningsorganet mottatt klagen elektronisk, kan den også vedlegges varselet til motparten. Da vil det normalt ikke være mulig å omtale det elektroniske klagedokumentet som en kopi. Det er derfor ikke tvilsomt at forvaltningen i slike tilfeller ikke vil være i stand til å etterleve lovens krav om at klagemotpart skal motta en kopi. Det er imidlertid opplagt at loven her ikke kan tas på ordet. Begrepet kopi er ikke brukt for å markere at klagemotpart ikke skal kunne motta en original eller noe som er likeverdig originalen. Tvert om må kopi forstås som et minimumskrav, hvilket må innebære at forvaltningen mer enn oppfyller lovens krav ved å oversende klagen som et elektronisk dokument.

Den klagemotpart som mottar klagen som et elektronisk vedlegg til varselet etter § 33 tredje ledd, har selvsagt et behov for å kunne stole på at den informasjonen som mottas, og som hevdes å være klagen, er identisk med den klagen som er framsatt. Men klagemotpartens behov her vil langt på vei være sammenfallende med forvaltningens behov. Dette innebærer at dersom forvaltningen finner å kunne akseptere en elektronisk klage som ikke er forsynt med elektronisk signatur, er det neppe behov for å kreve at slik signatur benyttes på klagen når den videresendes til en klagemotpart. Et argument i motsatt retning kan være at risikoen for at endringer skal oppstå vil øke for hver gang et ikke-forseglet elektronisk dokument blir gjenstand for behandling.

Det som er sagt foran om kopibegrepet i § 33 tredje ledd kan overføres også på § 33 fjerde ledd og § 25 annet ledd.

Med det utvidede dokumentbegrep som nå er vedtatt i fvl. § 2 første ledd f, vil ikke begrepet kopi i § 20 annet og fjerde ledd reise særlige spørsmål i denne sammenheng.

2.1.2.2 Begrepene skriftlig, muntlig, undertegne og nedtegne

2.1.2.2.1 Skriftlig

Begrepet skriftlig benyttes i fvl. §§ 12, 13 c, 16, 23, 27, 32 og 37.

Problemet med skriftlighetskravet antas å være den tradisjonelle forestilling om at skriftlighet forutsetter papir. Det er unødvendig her å ta stilling til om dette er en gyldig forutsetning. Uansett må den uklarhet som per i dag foreligger om dette, effektivt avskaffes slik at vi får uomtvistede regler om hva som menes med skriftlighet i de ulike sammenhenger.

Spørsmålet i relasjon til fvl. synes i første rekke å være om uklarheten best kan løses ved en generell definisjon av skriftlighet, fortrinnsvis i § 2, eller om skriftlighetskravet bør presiseres i den enkelte bestemmelse der kravet dukker opp.

Bestemmelsene med krav om skriftlighet, kan deles i to grupper, avhengig av om kravet om skriftlighet er rettet mot forvaltningen (§§ 16, 23 og 27) eller mot publikum (§§ 12, 13 c, 32 og 37). Det kan være grunnlag for å vurdere skriftlighetskravet ulikt avhengig av hvem det er rettet mot.

Av de fire bestemmelsene om skriftlighet som er rettet mot publikum, er kravet i §§ 12, 32 og 37 formulert som et absolutt krav, men det i § 13 c er formulert som en kan-regel.

Fvl. § 13 c første ledd gir forvaltningen anledning til å avkreve personer som går inn i posisjoner som omfattes av lovens regler om taushetsplikt en skriftlig erklæring om at de kjenner og vil respektere reglene. Skriftlighetskravet synes begrunnet i særlig to forhold: Bevissikring og varsling. Forvaltningen - som arbeidsgiver - kan trenge et bevis på at vedkommende tjenestemann er kjent med taushetsplikten, og den skriftlige erklæringen vil markere overfor tjenestemannen viktigheten av å kjenne reglene og følge disse. Begge disse hensynene kan ivaretas elektronisk, selv om varslingsfunksjonen kan svekkes noe dersom egenaktiviteten hos tjenestemannen blir redusert til å trykke på sin «signaturtast» eller lignende etter å ha lest en ferdig elektronisk erklæring.

Vi kan ikke se noe behov for lovendring her. Bestemmelsen gir forvaltningen en rett til å kreve skriftlig erklæring, men ingen plikt. Det innebærer at forvaltningen må kunne kreve en elektronisk erklæring av tjenestemannen, som et alternativ til en papirbasert skriftlig erklæring.

I § 12 fjerde ledd bestemmes at personer som ønsker å opptre som fullmektig for en part, må legge fram skriftlig fullmakt. Dette er et absolutt krav når fullmektigen ikke er advokat og ellers et relativt krav.

I § 32 første ledd bokstav a forutsettes at klage på et enkeltvedtak framsettes skriftlig. Det følger implisitt av ordlyden om at «dersom muntlig klage er tillatt, skal erklæringen settes opp skriftlig av vedkommende forvaltningsorgan». Etter tredje ledd annet punktum kreves at telegrafisk klage bekreftes skriftlig.

§ 37 femte ledd foreskriver at den som lar seg høre i samband med utkast til forskrifter skal komme med skriftlige uttalelser.

For disse tre bestemmelsene vil en generell definisjon i fvl. § 2 om at begrepet skriftlig også omfatter elektroniske meldinger, under nærmere vilkår, gi en tilfredsstillende løsning. Det er her naturlig å ta utgangspunkt i UNCITRALs modellov artikkel 6, jf. Kartleggingsprosjektets rapport s. 34. Man kan tenke seg følgende ordlyd i ny bokstav g i § 2 første ledd:

«g) skriftlig, også elektronisk melding når informasjonen i denne er tilgjengelig også for ettertiden;»

Dette vil ikke innebære en ubetinget rett for f.eks. en fullmektig etter § 12 fjerde ledd til å sende sin fullmakt elektronisk, uavhengig av om forvaltningsorganet har nødvendig teknisk utstyr. Det følger av ordlyden i § 12 fjerde ledd, som bestemmer at fullmakten skal «legges frem skriftlig», og det kan bare gjøres på papir overfor forvaltningsorgan som ikke har fått etablert nødvendig system for elektronisk kommunikasjon. Risikoen for umuligheten som foreligger for å framlegge en elektronisk fullmakt når forvaltningen ikke rår over nødvendig teknisk utstyr, påhviler derfor den private part. Også for § 32 første ledd og § 37 er det naturlig at det tolkes inn et forbehold om at det er teknisk mulig for forvaltningsorganet å motta den elektroniske meldingen. Det bør være tilstrekkelig at det nevnes i forarbeidene til endringene i § 2.

Fvl. § 32 tredje ledd i.f. om skriftlig bekreftelse av telegrafisk klage er trolig i dag en foreldet bestemmelse, og kan derfor oppheves. En ber høringsinstansene om merknader til dette. Det er imidlertid intet i veien for å opprettholde bestemmelsen, og en eventuell generell definisjon av skriftlighet i § 2 første ledd vil for denne bestemmelsens del bare innebære at en telegrafisk klage for framtida kan bekreftes både ved papir og elektronisk.

Fvl. § 16 annet ledd omhandler det forhåndsvarsel som skal gis til parter som ikke allerede er trukket inn i prosessen før et vedtak treffes. Hovedregelen er at varslet gis skriftlig. Unntaksvis kan varselet «gis muntlig eller på annen måte». I innrapporteringen til kartleggingsprosjektet antydes at det kan være noen hensyn som tilsier at varsel på papir opprettholdes, i alle fall i en periode.

§ 27 første ledd bestemmer at underretning om vedtak som hovedregel skal gis skriftlig. Det åpnes for unntak når saken haster eller når skriftlighet er særlig byrdefullt. I slike situasjoner kan imidlertid parten kreve å få vedtaket skriftlig bekreftet. I innrapporteringen heter det at skriftlighetskravet kanskje bør opprettholdes for en periode.

Det sentrale i fvl. §§ 16 annet ledd og 27 første ledd er isolert sett ikke kravet om skriftlighet, men hvordan forvaltningen skal varsle/underrette parter. En legaldefinisjon av skriftlighet etter UNCITRALs modell, løser derfor ikke det egentlige spørsmålet, som er: Når kan parter varsles/underrettes elektronisk? Disse bestemmelsene blir derfor drøftet under i kap. 2.1.2.6.

Fvl. § 23 krever at enkeltvedtak skal være skriftlig, med unntak for situasjoner det dette vil være særlig byrdefullt. De problemene for elektronisk kommunikasjon som ligger i fvl. § 23 synes å bli løst ved en generell definisjon av skriftlighet, sett hen til at hovedhensynene bak skriftlighetskravet i denne bestemmelsen er klarhet, stabilitet og tilgjengelighet.

Full likestilling mellom skriftlighet på papir og elektronisk skriftlighet vil i de tilfeller der det elektroniske vedtaket ikke kan bringes videre fra forvaltningen i elektronisk form, f.eks. fordi parten ikke ønsker eller kan motta vedtaket elektronisk, lede til at forvaltningen bare får begrenset glede av likestillingen. Skal vedtaket få noen praktisk virkning må det jo i de fleste tilfelle gjøres kjent for partene, og da må det - når parten ikke uttrykkelig har godtatt elektronisk underretning - konverteres til et papirvedtak, jf. kap. 2.1.2.6 og forslaget til nytt fjerde punktum i § 27 første ledd. Vedtaket må da også signeres for hånd på tradisjonelt vis, fordi elektronisk signatur bare kan identifiseres som autentisk når vedtaket mottas elektronisk.

Oppsummert viser dette at en generell definisjon av skriftlighet vil gi ønsket resultat for fvl. §§ 12, 23, 32 og 37. I de tre andre bestemmelsene som bruker begrepet skriftlig, kan problemene løses på annet vis. Justisdepartementet kan ikke se at en slik generell definisjon vil gi uønskede effekter.

Det synes ikke som noe godt alternativ å presisere hva som menes med skriftlighet i hver av disse bestemmelsene. Det er mest rasjonelt og gir best oversikt å gi en generell definisjon i fvl. § 2 første ledd, etter mønster fra UNCITRALs modellov artikkel 6, jf. Kartleggingsprosjektets rapport s. 34.

2.1.2.2.2 Muntlig

Begrepet muntlig brukes i fvl. § 11 d, 16 og 24.

Det er vanskelig å se at begrepet muntlig i § 11 d første og annet ledd utgjør et hinder for elektronisk kommunikasjon. Etter første ledd har parten - innenfor visse grenser - rett til «å tale muntlig» med en tjenestemann ved det aktuelle forvaltningsorgan. Dette må forstås som samtale ansikt til ansikt, dvs. at retten ikke fullt ut er oppfylt om parten henvises til telefonsamtale. Men at parten har en slik rett til muntlighet påvirker ikke en eventuell rett til elektronisk kommunikasjon i tillegg.

Hensynet bak bestemmelsen er å hindre at parter blir henvist til utelukkende skriftlig kontakt med forvaltningen. Elektronisk kommunikasjon kan ikke erstatte en samtale ansikt til ansikt, og den ekstra muligheten parten har til å fremme sin saken ved å framstå personlig for forvaltningen. Retten til muntlighet bør derfor bestå selv om tjenestemannen kan nås ved elektronisk kommunikasjon.

Det finnes ikke i dag noen uttrykkelige regler i forvaltningsloven om rett til å sende brev, telefaks eller ringe til forvaltningen eller det aktuelle forvaltningsorgan. Det kan derfor heller ikke anses som nødvendig med noen lovfestet rett til elektronisk kommunikasjon med forvaltningen, der dette er teknisk mulig.

Etter fvl. § 16 annet ledd kan forhåndsvarsel under nærmere omstendigheter gis «muntlig eller på annen måte». Dette kan ikke oppfattes som noe hinder for elektronisk kommunikasjon. Har man omtrent samme sikkerhet for at et varsel kommer frem til rette mottaker gjennom e-post som ved en telefonsamtale, kan forvaltningen velge e-post. Avhengig av hvilke tekniske forutsetninger som foreligger og hvilket samtykke som eventuelt foreligger fra den private parts side, kan varsling ved e-post også regnes som skriftlig varsel, se nærmere kap. 2.1.2.6.

Etter fvl. § 24 tredje ledd kan forvaltningen velge muntlig orientering når en representant for parten skal opplyses om forhold omfattet av § 19 første ledd c. I denne bestemmelsen skal muntlighet sikre at opplysningene er mest mulig flyktige, dvs. at muntlighet brukes nettopp for å sikre seg mot den notoritet og risiko for spredning som ligger i skriftlighet. Selv under tekniske forhold som gjør elektronisk kommunikasjon mindre notorisk enn papirbasert, vil muntlig overlevering av opplysninger gi enda mindre notoritet. Bestemmelsen bør derfor opprettholdes i sin nåværende form.

Når det av bestemmelsen følger at muntlig orientering kan tre i stedet for skriftlig, innebærer det at forvaltningen - når det finnes forsvarlig - også kan velge å kommunisere elektronisk med representanten for parten. Bestemmelsen er følgelig ikke et hinder for elektronisk kommunikasjon der dette ellers finnes fornuftig.

2.1.2.3 Undertegne

Begrepet undertegne benyttes kun én gang i fvl. Etter § 32 første ledd b kreves det at en erklæring om forvaltningsklage skal være undertegnet av klageren eller hans fullmektig. Dette har nok fram til i dag blitt forstått som et krav om at vedkommende må ha skrevet sitt navn for hånd på dokumentet, og da primært nedenfor den øvrige skriften.

Undertegningen skal sikre flere hensyn, jf. rapporten fra kartleggingsprosjektet s. 45 flg. der bl.a. følgende begrunnelser for undertegning er trukket fram: autentisering, avslutningsfunksjon, bevissikring, skaffe en original og varslingsfunksjon.

En rekke av disse hensynene blir like godt ivaretatt ved hjelp av elektroniske signaturer, jf. definisjonen i forslag til lov om elektroniske signaturer § 3 nr. 1, framsatt i Ot. prp. nr. 82 (1999-2000). Dette gjelder ikke minst autentiseringen (sikre at det er rette vedkommende som har framsatt klagen) og bevissikringen (ved sin underskrift innestår klageren for innholdet). Derimot vil en elektronisk signering kunne innebære en svekket varslingsfunksjon, ikke minst dersom manglende håndsignering kombineres med at klagen umiddelbart sendes elektronisk til forvaltningen. Den tiden som går fra nedskriving av klage til postlegging ved tradisjonell papirbasert kommunikasjon, kan av mange bli brukt til en nærmere vurdering av om klagen egentlig bør sendes. Det framstår som sannsynlig - basert på allmenn menneskekunnskap - at en rekke nedskrevne klager ikke blir sendt, fordi klageren underveis i prosessen kommer til at det kanskje alt i alt er best å avstå, eller i alle fall å formulere klagen på en annen måte.

Mer som en anekdote kan det nevnes at det i Frankrike i tidligere tider skal ha vært regler som nektet parter å påanke en dom før det var gått 2 måneder. Tanken bak skal ha vært at man umiddelbart etter nederlaget i retten kan handle overilt, og at en tvungen tenkepause derfor er i partens egen interesse. Heller ikke i forhold til forvaltningsvedtak bør man utelukke at parten kan være tjent med å måtte la det gå en viss tid før man bestemmer seg for eventuell klage. Og for forvaltningen er det åpenbart en fordel - ikke minst arbeidsmessig - at man i hovedsak mottar veloverveide klager.

Behovet for veloverveide klager kan etter Justisdepartementets syn likevel ikke tillegges så stor vekt at man av den grunn bør kreve håndsignerte forvaltningsklager. Den risiko for flere ugrunnede klager som ligger i at klageprosessen blir teknisk enklere for potensielle klagere, bør eventuelt motarbeides med regler om at elektronisk innsendte klager må bekreftes, eller regler om at forvaltningen på nærmere vilkår kan be om bekreftelse. Slike regler bør uansett ikke innføres for man får en viss erfaring med om elektronisk klageadgang faktisk fører til en økning i antall ugrunnede klager. Det er også et poeng her at den private parten - normalt - kan trekke tilbake sin klage, om han eller hun i ettertankens lys finner den uegnet. Innsending av en klage har derfor ikke den samme rettsstiftende karakter som f.eks. elektronisk avtaleinngåelse.

I forslaget til lov om elektroniske signaturer § 6, jf. Ot. prp. nr. 82 (1999-2000), heter det at et lovfestet krav om underskrift alltid blir oppfylt med en kvalifisert elektronisk signatur, og kan oppfylles med en elektronisk signatur som ikke er kvalifisert. Det er likevel et grunnvilkår at «disposisjonen kan gjennomføres elektronisk». Dette er et rettslig krav, dvs. at det må være «rettslig adgang til elektronisk kommunikasjon innen det aktuelle rettsområdet», jf. proposisjonen s. 50. Det følger av dette at lovforslaget ikke løser underskriftsproblemet i fvl. Det må følge av fvl. selv at klage kan framsettes elektronisk.

Det er imidlertid ikke mulig å lovfeste i fvl. en ubetinget rett til å klage elektronisk. Dette ville innebære et faktisk krav om at alle forvaltningsorgan har utstyr for å motta klager elektronisk. Derimot kan fvl. uttale at elektroniske signaturer er likestilt med annen underskrift når det aktuelle forvaltningsorgan har åpnet opp for mottak av elektroniske klager.

Spørsmålet blir da om det er tilfredsstillende å kreve simpel elektronisk signatur, jf. lovutkastet § 3 nr. 1, eller om man bør kreve «avansert elektronisk signatur» etter § 3 nr. 2 eller «kvalifisert elektronisk signatur» etter § 3 nr. 3.

Det er vanskelig å vite noe sikkert om hvilket nivå som er nødvendig. Justisdepartementet har per i dag ingen praktisk erfaring med de ulike formene for elektronisk signatur og risikoen for misbruk. Man bør da ta utgangspunkt i at det laveste nivået er tilstrekkelig, og eventuelt endre dette dersom vanskeligheter skulle oppstå fordi sikkerhetsnivået er for lavt.

Med den sentrale plass fvl. har i all forvaltningsvirksomhet, bør loven selv av pedagogiske grunner gi et dekkende uttrykk for rettstilstanden. Vi foreslår derfor at fvl. § 32 første ledd bokstav b blir endret slik:

«b) være undertegnet av klageren eller hans fullmektig eller sikret ved elektronisk signatur, jf. lov om elektroniske signaturer § 3 nr. 1».

§ 32 bør dessuten utvides med et nytt fjerde ledd som klargjør når den klageberettigede kan framsette klagen elektronisk. Vi foreslår:

«Erklæring om klage kan fremsettes ved bruk av elektronisk kommunikasjon dersom det forvaltningsorganet som skal motta klagen har lagt til rette for dette.»

Det vil trolig være behov for utfyllende bestemmelser eller retningslinjer om dette, i forskrift, rundskriv eller på annen måte.

2.1.2.4 Nedtegne

Kravet om nedtegning, nedskriving eller protokollering i §§ 11 d annet ledd og 15 annet ledd er begrunnet bl.a. med hensynet til klarhet, bevissikring og sporbarhet (mulighet for å kunne rekonstruere saken, hvem som har uttalt seg, hvem som har vært tilstede osv.). Om disse hensynene kan ivaretas gjennom elektronisk nedtegning og protokollering, er det vanskelig å se hvorfor man må tolke inn et papirkrav her.

Ved noen granskinger kan man kanskje tenke seg et behov for at de tilstedeværende bekrefter at granskningen har funnet sted slik det blir protokollert - selv om det etter loven ikke er noe krav om slik bekreftelse. Da kan det være nødvendig å forta nedtegningen på papir slik at man får et dokument for signering. (Man kan ikke forvente at de tilstedeværende i en slik situasjon kan klare å benytte seg av eventuelle elektroniske signaturer).

At nedtegning kan skje elektronisk når hensynene bak bestemmelsen gjennom dette blir ivaretatt på like god måte som ved bruk av papir, synes som en temmelig opplagt tolkning. Likevel er det nok tryggest at dette kommer direkte til uttrykk i loven. Justisdepartementet foreslår derfor en lovfesting av dette som ny bokstav h i definisjonsbestemmelsen i § 2 første ledd.

2.1.2.5 Begrepene avgitt og kommet fram

Kartleggingsrapporten (s. 98 flg.) trekker ingen konklusjoner med hensyn til begrepene «kommet fram», «sendt», «satt fram» og «mottatt». Det påpekes at begrepene isolert sett er teknologinøytrale, men at begrepene likevel må redefineres fordi det elektroniske kommunikasjonen foregår på en annen måte. Opplysningene avgis ikke lenger til noen postoperatør eller legges i en postkasse eller postboks, i fysisk forstand.

Kartleggingsrapporten anbefaler «at man i hvert fall innenfor offentlig forvaltning - så langt det er mulig - har en felles forståelse og tolkning av disse begrepene».

Skal slik felles forståelse oppnås, er det nødvendig at emnet behandles i tilknytning til forvaltningsloven.

Avgitt

Begrepet avgitt brukes i § 30. Paragrafen gir regler for når en klage er å anse som framsatt i tide. Det er etter bestemmelsen tilstrekkelig at en erklæring om klage «er avgitt til postoperatør eller den telegrafstasjon som skal sørge for å få sendingen frem til forvaltningsorganet, eller til offentlig tjenestemann som har fullmakt til å ta imot erklæringen» før utløpet av klagefristen etter § 29. Begrepet brukes følgelig for å avgjøre når en fristavbrytende handling er foretatt.

Denne bestemmelsen trenger ikke å skape særlige problemer for elektronisk kommunikasjon. Om man fokuserer på siste alternativ - avgivelse til offentlig tjenestemann som har fullmakt til å ta imot erklæringen - vil slik avgivelse opplagt foreligge når klagen er elektronisk tilgjengelig for tjenestemannen som skal behandle klagen ved det aktuelle forvaltningsorgan. Her kan man imidlertid tenke seg mange litt mindre opplagte situasjoner, og disse bør beskrives nærmere.

Den vanlige e-post kommunikasjonen er brukerstyrt, dvs. at man ikke leverer/avgir e-postmeldingen til en profesjonell formidler, som f.eks. en postoperatør eller en telegrafstasjon. For å sende e-posten må man benytte seg av telekommunikasjonstjenester, men disse tjenesteyterne foretar seg ikke noe aktivt med meldingen. Derimot gir den enkelte avsender selv de nødvendige tekniske kommandoer som fører meldingen fram til adressaten.

Det kan imidlertid tenkes situasjoner der forvaltningsorganet ber om at klager skal leveres via spesielle kanaler (dedikerte informasjonstjenster) som er tilrettelagt eller styres av forvaltningsorganet. Da blir parallellen til postverk og telegraf såpass stor at avgivelse til en slik informasjonstjeneste bør være tilstrekkelig for fristavbrudd.

Videre kan man tenke seg situasjoner der en tjenestemann har fullmakt til å motta en fysisk innlevert klage, slik at avgivelse til vedkommende avbryter fristen, mens samme tjenestemann ikke har fullmakt til å motta klagen elektronisk. Et praktisk eksempel kan være resepsjonsvakter, som vel i dag rutinemessig mottar brev m.v. - herunder konvolutter som kan inneholde klager - til de ulike forvaltningsorgan som måtte befinne seg i bygningen. Det synes ikke tvilsomt at dette skal være fristavbrytende, samtidig som dette neppe vil være ønskelig at e-post til de samme vaktenes jobbadresser skal ha samme virkning.

Løsningen synes å være at det enkelte forvaltningsorgan - som ønsker å motta klager elektronisk - oppgir en eller flere adresser for fristavbrytende mottak av klager. Dette prinsippet bør lovfestes i fvl. § 30, som følgende tillegg til første punktum: «... eller til en elektroniske adresse som forvaltningsorganet har oppgitt for mottak av klager».

Med en slik regel vil det kunne oppstå spørsmål om fristavbrudd har funnet sted der klagen er sendt til en adresse i det riktige forvaltningsorgan, men likevel til en adresse som ikke er oppgitt som mottaker av klager. For papirbrev er det sagt i forarbeidene (Ot. prp. nr. 38 (1964-65) s. 104) at det er en forutsetning for fristavbrytelse ved avlevering til postoperatør at «sendingen har rett adressat, men ikke ubetinget en nøyaktig eller riktig adresse».

Av første del av sitatet følger at klagen skal ha rett adressat, noe som med den foreslåtte regel kun vil være de adressene som er oppgitt av forvaltningsorganet. Andre del av sitatet - om unøyaktig angivelse av rett adressats adresse - kan ikke ubetinget overføres på elektronisk kommunikasjon. Et mangelfullt adressert papirbrev vil pga. postvesenets kreativitet normalt likevel komme fram til rett adressat, om enn noe forsinket, mens den minste unøyaktighet ved elektronisk adressering enten fører til at brevet ikke kommer fram til noen eller havner hos den som tilfeldigvis hadde en angitte adresse. Vedkommende behøver ikke å ha noen tilknytning til det aktuelle forvaltningsorganet.

Sending av klage til feil mottaker innen riktig forvaltningsorgan kan etter forholdene avhjelpes ved bruk av reglene om oppreisning i fvl. § 31. Det mest konfliktreduserende tiltak vil trolig likevel være å innføre en obligatorisk kvittering for mottatt klage. Dersom klagen leveres til en dedikert informasjonstjeneste vil formidling av klage og kvittering for mottak skje i en operasjon, jf. Rolf Riisnæs, Institutt for rettsinformatikk, UiO: Skisse til retningslinjer for bruk av digital signatur og kryptering i offentlig forvaltning, upublisert notat 27. november 2000 til PKI-utvalget, s. 18.

Dersom klagen sendes ved hjelp av brukerstyrt e-post, vil systemets egen kvittering for at meldingen er kommet fram til mottaker, ikke være tilstrekkelig. Dette er bare en bekreftelse på at angitt adressat har fått meldingen, ikke en bekreftelse på at klagen er avlevert til rett mottaker.

Disse spørsmålene bør få sin mer detaljerte løsning i utfyllende bestemmelser eller retningslinjer.

Kommet fram

Begrepet kommet frem brukes i § 29 første og tredje ledd og begrepet kommet fram brukes i § 35 første ledd bokstav b og § 36 tredje ledd tredje punktum.

Etter § 29 første ledd beregnes klagefristen fra det tidspunkt underretningen om vedtaket er kommet fram til vedkommende part. Også etter tredje ledd er tidspunktet meddelelsen kom fram utgangspunktet for fristberegningen. Det er i dag antatt at et (skriftlig) vedtak er kommet fram når underretningen er nådd fram til vedkommende parts postkasse eller i postboks på postkontoret.

Også etter § 35 første ledd bokstav b knyttes det rettsvirkninger til det tidspunktet et vedtak er kommet fram, idet et forvaltningsorgan beholder sin ubetingede rett til omgjøring av eget tiltak inntil underretningen er kommet fram, gitt at vedtaket heller ikke er offentlig kunngjort.

Bestemmelsen i § 36 tredje ledd tredje punktum er parallell til bestemmelsene i § 29, ved at tidspunktet for når et vedtak har kommet fram også er starttidspunktet for fristberegning.

Også ved elektronisk meddelelse fra forvaltningen til parter, jf. nærmere kap. 2.1.2.6 om når dette kan finne sted, må utgangspunktet for eventuell fristberegningen eller opphør av omgjøringskompetanse (§ 35 første ledd bokstav b) være tidspunktet meldingen er kommet fram.

Fordi vi mangler tradisjon og erfaring med denne formen for underretning, vil behovet for klare skjæringspunkter antakelig være større enn for papirbasert underretning. Manglende tradisjon og erfaring gjør det også nødvendig å opprettholde en reserveløsning slik at de som - til tross for samtykket til elektronisk underretning - av en eller annen grunn ikke får tilgang til vedtaket, får dette tilsendt på tradisjonell måte og etter en bestemt tid.

I et upublisert notat 27. november 2000 til PKI-utvalget fra Rolf Riisnæs, Institutt for rettsinformatikk, UiO, med skisse til retningslinjer for bruk av digital signatur og kryptering i offentlig forvaltning, foreslås bl.a. følgende prinsipper for underretning om vedtak:

• Underretning om vedtak skal gjøres tilgjengelig fra dertil egnet informasjonssystem.

• Den vedtaket gjelder, skal få melding om at vedtak er fattet og om hvor og hvordan vedkommende kan skaffe seg kunnskap om innholdet samt en frist for når dette senest må skje.

• Vedtakets innhold skal gjøres tilgjengelig for parten når vedkommende bekrefter sin tilknytning til saken overfor informasjonssystemet der vedtaket er lagt ut (autentisering.)

• Informasjonssystemet registrerer tidspunkt for når parten har skaffet seg tilgang til vedtaket samt data som bekrefter vedkommendes tilknytning til saken.

• Underretning anses å ha skjedd på det tidspunkt parten skaffet seg tilgang til vedtaket.

• Dersom parten ikke har skaffet seg tilgang til vedtaket innen 7 dager fra det tidspunkt det ble sendt melding om vedtaket eller vedtaket ble gjort tilgjengelig, skal underretning skje i henhold til de regler som gjelder for underretning om enkeltvedtak på det aktuelle området når det ikke er gitt samtykke til elektronisk informasjon.

Dersom man skal følge disse prinsippene, vil skjæringspunktet for fristberegning være det tidspunkt parten skaffet seg tilgang til vedtaket og ikke det tidspunktet parten fikk melding om at vedtak er fattet og hvor og hvordan vedkommende kunne skaffe seg kunnskap om innholdet. Dette synes å innebære at man får et noe annet skjæringspunkt ved elektronisk kommunikasjon enn det man i dag legger til grunn ved papirkommunikasjon, jf. at vedtak anses for å være er kommet fram når underretningen er nådd fram til vedkommende parts postkasse eller i postboks på postkontoret. Etter gjeldende regler kan fristen derfor begynne å løpe før parten er kjent med vedtaket og dets innhold, noe som neppe er mulig etter de foreslåtte retningslinjene for fristberegning ved elektronisk underretning.

Forvaltningsloven har i dag ingen nærmere angivelse av hva som menes med «kommet fram». Den nærmere forståelsen av dette har derfor vært utledet av forarbeidene, særlig Ot. prp. nr. 38 (1964-65) som igjen viser til domstolloven § 147 (s. 102 annen spalte).

Det er Justisdepartementets oppfatning at de presiseringer som er nødvendig med hensyn til å avklare når en elektronisk melding skal anses for kommet fram, kan foretas i den kommende odelstingsproposisjonen om endring i en rekke lover for å tilrettelegge for elektronisk kommunikasjon. En slik redegjørelse fra departementets side om hvordan uttrykket kommet fram i fvl. § 29, 35 og 36 er å forstå, vil rent formelt framstå som etterarbeider, dersom det ikke samtidig blir foretatt endringer i en eller flere av disse bestemmelsene. Reelt bør slike merknader derimot få rettskildemessig status som forarbeider, i det de kommer i en sammenheng der hele forvaltningsloven blir revidert for å legge til rette for elektronisk kommunikasjon.

En mulighet, for å unngå den misforståelsen at merknadene i proposisjonen (og senere i Innst. O.) skulle være etterarbeider, kan være å endre «frem» i § 29 til «fram». Da vil merknadene formelt være knyttet til en synlig lovendring og også formelt være forarbeider. I tillegg vil man oppnå språklig konsistens i loven.

Justisdepartementet foreslår at følgende merknader om forståelsen av «kommet fram» bør avgis i den kommende proposisjonen:

«Når forvaltningen kommuniserer en meddelelse elektronisk, og tidspunktet for når denne meddelelsen har kommet fram har betydning for beregning av frister etter fvl. §§ 29 og 36 eller for forvaltningens omgjøringskompetanse etter § 35, bør utgangspunktet være at meddelelsen anses for å ha kommet fram på det tidspunkt informasjonssystemet registrerer at parten har skaffet seg tilgang til vedtaket. Er vedtaket også kunngjort, bør det tidspunktet som kommer først av kunngjøringstidspunktet og det tidspunktet informasjonssystemet registrerer at parten har skaffet seg tilgang til vedtaket, legges til grunn.»

2.1.2.6 Begrepene varsling, underretning og kunngjøring

Det synes å være forvaltningslovens systematikk at den bruker begrepene underretning og varsling der opplysninger skal gå til en eller flere bestemte personer, mens kunngjøring benyttes når hensikten er at opplysninger skal gjøres kjent for allmennheten.

Varsling og underretning

Begrepene varsling og underretning brukes i fvl. §§ 16, 27, 33, og 37.

Etter fvl. § 16 og § 27 første ledd skal varsel som hovedregel gis skriftlig. Hensikten med varselet etter § 16 er i hovedsak å gi en part mulighet til å uttale seg innen en nærmere angitt frist før det treffes enkeltvedtak, mens § 27 gjelder underretningen om vedtak, herunder bl.a. opplysning om klagefrist.

Det må legges til grunn at de opplysninger som kommuniseres etter disse bestemmelsene, kan være av meget stor betydning for mottakeren. Dette tilsier at elektronisk varsling og underretning bare kan komme i stedet for papirbasert varsling (brev) når mottakeren uttrykkelig har godtatt at kommunikasjonen kan finne sted på denne måten, jf. punkt 1.9. Dette er så sentralt at det bør lovfestes i de to aktuelle bestemmelsene.

For fvl. § 33 tredje ledd og § 37 tredje ledd foreligger ikke det noe krav om skriftlighet. § 33 tredje ledd nøyer seg med å innføre en regel om hva som skal vedlegges varselet dersom det skjer skriftlig. Det må forstås slik at varsel også kan skje på annen måte, herunder ved f.eks. e-post. Av § 37 tredje ledd følger direkte at forvaltningsorganet selv kan bestemme «på hvilken måte forhåndsvarslingen skal foregå». Det følger av dette at dersom de hensyn som skal ivaretas gjennom forhåndsvarselet kan oppfylles ved elektronisk kommunikasjon, kan forvaltningsorganet fritt velge denne metoden.

Kunngjøring

Begrepet kunngjøring brukes i fvl. §§ 29, 35, 38 og 39.

§ 29 og § 35 krever kun kunngjøring, men inneholder ingen lovfestede krav om hvordan denne skal finne sted. En praksis, som har blitt godtatt også rettslig, er at man rykker inn en annonse i en eller flere alminnelig leste aviser på det aktuelle sted. Poenget med bestemmelsen synes å være at den som er pålagt å kunngjøre noe, må oppsøke det eller de offentlige rom der man kan regne med å påtreffe svært mange av de aktuelle mottakere av kunngjøringen. Derfor kunne man i riktig gamle dager - på den tiden det var hvermanns plikt å gå til gudstjeneste - lese opp kunngjøringer på kirkebakken. De felles fysiske møteplassene har i våre dager stort sett forsvunnet, men i stedet har man fått kanaler ut til et mer diffust offentlig rom (aviser, radio, TV) som man i praksis ser at når fram til et tilstrekkelig stort antall mennesker.

På avgrensede områder kan man kanskje komme fram til at elektronisk kunngjøring - f.eks. på forvaltningsorganets egen hjemmeside - vil være tilstrekkelig etter §§ 29 og 35 allerede i dag. Det vil bl.a. bero på om de man retter seg til er kjent med at kunngjøringen skjer på denne måten og om målgruppen for kunngjøringen er aktive brukere av forvaltningens nettsted. I normaltilfellene kan man per i dag ikke erstatte kunngjøring gjennom papiraviser med elektronisk kunngjøring. Her må forvaltningen se an utviklingen, og bl.a. legge vekt på de undersøkelser som kommer om publikums medievaner. Å telle antall mennesker som rent teknisk kan skaffe seg tilgang til elektronisk informasjon, blir nok for primitivt. Svært mange bruker tilgangen til andre ting enn å følge med på offentlig informasjon, bl.a. fordi man er vant til at denne hentes i papirbaserte publikasjoner.

Etter § 38 første ledd c er det et krav om kunngjøring av forskrifter i Norsk Lovtidend. Dette kravet bør opprettholdes. Det er imidlertid verd å merke seg at det ikke er denne bestemmelsen som hindrer elektronisk kunngjøring, men de forutsetninger om papirbasert utgivelse som ligger implisitt i bestemmelsene i lov 19. juni 1969 nr. 53 om Norsk Lovtidend.

Om den videre utviklingen av Norsk Lovtidend kan man tenke seg minst to framtidsscenarier:

1. Lov 19. juni 1969 nr. 53 om Norsk Lovtidend endres slik at Lovtidend kan utgis med identiske versjoner på papir og elektronisk. Så lenge de to versjonene er identiske både i tekst og tid, vil det ikke gi noen mening å utpeke papirversjonen som mer autoritativ enn den elektroniske versjonen. Problem kan imidlertid oppstå om likheten brytes, f.eks. om en forskrift ved en feil bare blir kunngjort/lagt ut elektronisk.

2. Loven endres slik at Norsk Lovtidend kan gå over til utelukkende elektronisk publisering. Denne elektroniske publikasjonen vil da være Norsk Lovtidend, og vilkåret i fvl. § 38 om kunngjøring «i Norsk Lovtidend» vil fortsatt være oppfylt.

Når det i § 38 tredje ledd åpnes opp for at forskrifter som knytter seg til en bestemt hendelse eller som av andre grunner bare skal gjelde for et kort tidsrom, kan kunngjøres på annen måte når kunngjøring i Norsk Lovtidend ikke er formålstjenlig, må dette selvsagt også inkludere elektronisk kunngjøring. I praksis har man f.eks. godtatt opplysning over høyttaler i fly som rettmessig kunngjøring etter tredje ledd, jf. Rt. 1984 s. 901. Det avgjørende må her være at hovedhensynet bak kunngjøring, nemlig at de som bli berørt av forskriften har en rimelig sjanse til bli kjent med eller gjøre seg kjent med bestemmelsene, blir ivaretatt. Et eksempel på en slik situasjon kan kanskje være at det raskt må gis en forskrift som i hovedsak angår landets slakterier. Gyldig kunngjøring må da kunne foretas ved å sende forskriften som e-post til de slakterier man kan nå på denne måten, og med brev til resten.

Hensynet til notoritet tilsier imidlertid at også slike forskrifter snarest mulig kunngjøres i Norsk Lovtidend.

Med det som her er sagt om forståelsen av fvl. § 38, innebærer ordet kunngjøring i § 39 intet selvstendig hinder for elektronisk kommunikasjon.»

3.5.3 Hjemmel for forskrifter om elektronisk kommunikasjon

Et offentlig utvalg for å utrede bruk av digitale signaturer i elektronisk samhandling med og i forvaltningen - det såkalte PKI-utvalget (PKI - Public Key Infrastructure) - la 2. mars 2001 fram sin utredning NOU 2001: 10 Uten penn og blekk. I utredningen ble det bl.a. lagt fram en skisse til et regelverk om hvordan elektronisk kommunikasjon med forvaltningen kan og bør gjøres og det ble avdekket behov for en hjemmel i forvaltningsloven for nærmere forskrifter om elektronisk saksbehandling og kommunikasjon med og i forvaltningen.

Behovet for en forskriftshjemmel var ikke erkjent da Justisdepartementet sendte ut sitt høringsnotat om bl.a. endringer i forvaltningsloven 15. januar 2001. Et separat høringsbrev med forslag til en forskriftshjemmel ble derfor sendt på høring 20. mars 2001, med høringsfrist 2. mai 2001.

Følgende instanser mottok høringsbrevet:

• Departementene

• Fylkesmennene

• Høyesterett

• Regjeringsadvokaten

• Sivilombudsmannen

• Den Norske Advokatforening

• Den norske Dommerforening

• Barneombudet

• Datatilsynet

• Forbrukerombudet

• Forbrukerrådet

• Kredittilsynet

• Brønnøysundregistrene

• Norges Bank

• Riksarkivaren

• Statskonsult

• Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon

• Næringslivets Hovedorganisasjon

• Landsorganisasjonen i Norge

• Kommunenes Sentralforbund

• Faglig Forum for Formannskapssekretærer

• Oslo byrett

• Drammen byrett

• Kristiansand byrett

• Nord-Troms herredsrett

• Trondheim byrett

• Juridisk rådgivning for kvinner - JURK

• Juss-Buss

• Rettspolitisk forening

I høringsbrevet ble bl.a. følgende anført:

«2. Om behovet for forskrifter

For å få en sikker, effektiv og pålitelig elektronisk informasjonsutveksling med og i forvaltningen er man avhengig av at brukerne er enige vedrørende valg av elektronisk infrastruktur. Uten en samordning her, kan man vanskelig nyttegjøre seg de teknologiske mulighetene. Det trengs derfor kjøreregler for bruk av bl.a. elektroniske signaturer og kryptering ved kommunikasjon med og i offentlig forvaltning.

I NOU 2001: 10 kap 11.5 drøfter PKI-utvalget ulike metoder for fastsettelse av slike kjøreregler. Det vises til at alternativene synes å være

1. utarbeidelse av veiledende retningslinjer,

2. avtaleinngåelse mellom forvaltningen og borgerne,

3. instrukser til forvaltningen, og

4. forskrifter.

Utvalget finner ikke at retningslinjer eller avtaler gir den nødvendige klarhet og styring, og konkluderer derfor med at «man i størst mulig utstrekning nedfeller nødvendige regler i forskrift forankret i forvaltningsloven og eventuelt lov om elektronisk signatur», jf. NOU 2001: 10 s. 143 (kap. 11.5.4).

Rent forvaltningsinterne forhold, som det å utarbeide krav til, godkjenne og anskaffe sikkerhetstjenester og -produkter for forvaltningen, samt reglene om intern saksbehandling, kan formelt sett fastsettes ved instruks. Utvalget anbefaler likevel at også slike regler tas inn i den samme forskriften, «med mindre sterke hensyn taler imot».

PKI-utvalget understreker at «de rettslige virkningene av at man har benyttet systemer valgt eller godkjent av forvaltningen, eller sertifikater tilhørende forvaltningen, må framgå av forskriftene eller loven som hjemler dem».

Det understrekes videre at kjørereglene ved bruk av elektronisk kommunikasjon med og i forvaltningen må være enhetlige for hele forvaltningen, både statlig og kommunal.

PKI-utvalget legger i sin utredning fram en skisse til et regelverk som gir konkrete anvisninger for elektronisk kommunikasjon mellom forvaltning og enkeltpersoner, og innad i forvaltningen. Forslaget omfatter bl.a. regler om signering, bekreftelse av identitet (autentisering), integritet og beskyttelse av konfidensialitet. Skissen er imidlertid ikke utformet som en ferdig forskrift.

Utvalget mener at arbeidet med forskriften bør knyttes til gjennomføringen av eRegelprosjektet og den revisjonen av forvaltningsloven som skjer som følge av dette prosjektet, og det vises til at beskyttelsesinstruksens regler for elektronisk behandling av dokumenter som er gradert fortrolig (der det i praksis er behov for samme beskyttelsesnivå som ved behandling av annen informasjon underlagt taushetsplikt) bør kunne samordnes med regelverket som utvalget foreslår.

For en mer detaljert gjennomgang av hvilke bestemmelser som bør tas inn i forskrifter om elektronisk kommunikasjon, vises til NOU 2001: 10 s. 143 flg (kap. 11.6). Det er på nåværende tidspunkt ikke nødvendig å ta stilling til det materielle innholdet i forskriften. Dette høringsbrevet handler kun om forslaget om å innføre en egnet forskriftshjemmel i fvl.

Det skal likevel bemerkes at enkelte av de materielle bestemmelser som er skissert av PKI-utvalget kan være overflødig om fvl. blir endret slik som foreslått i Justisdepartementets høringsbrev 15. januar 2001, samt som følge av lovendringsforslag framsatt av andre departementer i samband med eRegelprosjektet.

3. Behovet for forskriftshjemmel i forvaltningsloven

Gjeldende forvaltningslov inneholder ingen bestemmelse som kan hjemle forskrifter av den typen som foreslås i NOU 2001: 10. Justisdepartementet er imidlertid enig med utvalget i at det er naturlig å hjemle slike regler i forvaltningsloven. Man kan kanskje omtale de reglene det er aktuelt å gi som tekniske saksbehandlingsregler. Men til tross for sin tekniske karakter, vil brudd på reglene kunne få store materielle konsekvenser. Det er derfor påkrevet med klare regler om hvem som bærer risikoen ved ulike former for svikt i teknologien og svikt med hensyn til å benytte utpekt teknologi mv.

Justisdepartementet kan ikke se at det er behov for materielle regler i selve fullmaktsbestemmelsen i fvl. Dette er heller ikke ønskelig, fordi den tekniske utvikling på dette området trolig vil endre seg raskt også framover i tid slik at det som framstår som den beste tekniske løsning i dag kan være foreldet og uegnet om kort tid. Det anses derfor som tilstrekkelig at det lovfestes en mulighet for Kongen til å gi nærmere forskrifter om elektronisk kommunikasjon med og i forvaltningen. Av pedagogiske grunner bør det opplyses i bestemmelsen at dette bl.a. omfatter regler om signering, bekreftelse av identitet (autentisering), integritet og konfidensialitet (innholdskryptering). Tilsvarende bør det av pedagogiske grunner framgå direkte av ordlyden at bestemmelsen kan hjemle forskrifter om elektronisk saksbehandling og forskrifter som setter nødvendige krav til produkter, tjenester og standarder.

Det understrekes at det ikke vil være rettslig mulig å fastsette tekniske krav av en slik art at forvaltningens plikter eller borgernes plikter og rettigheter etter forvaltningslovens øvrige bestemmelser blir beskåret. Fullmaktsbestemmelsen er følgelig ikke ment å være noen derogasjonsklausul.

Den nye fullmaktsbestemmelsen hører etter sitt innhold hjemme i fvl. kapittel III om alminnelige regler om saksbehandlingen.

Loven inneholder i dag bare spredte bestemmelser om hvordan kommunikasjonen mellom forvaltningen og publikum skal foregå. Det finnes visse formkrav, jf. som eksempel fvl. § 23 om at vedtak som hovedregel skal være skriftlig og fvl. § 32 om at en klage skal være undertegnet. Rene tekniske krav - parallelle til de som synes aktuelle ved elektronisk kommunikasjon - finnes derimot ikke når kommunikasjonen foregår ved hjelp av papir eller muntlig. Slike krav kunne vært krav til kvaliteten på det papiret eller den kulepennen som benyttes eller krav om at forvaltningen og borgerne ved telefonsamtaler eller møter skulle legitimere seg på særlige måter.

I mangel av eksisterende bestemmelser med slike tekniske krav, finnes det heller ingen paragraf som nå kan utvides til å dekke det påpekte behov ved elektronisk kommunikasjon. Det synes derfor best at det som nå ønskes lovregulert tas inn i en helt ny bestemmelse. Justisdepartementet foreslår at dette gjøres i en ny § 15 a.

Det bør ikke være noe i veien for at forskrifter som hjemles i denne bestemmelsen også inneholder bestemmelser hjemlet i andre lover, jf. her særlig de fullmaktsbestemmelsene som finnes i utkast til lov om elektroniske signaturer, jf. Ot. prp. nr. 82 (1999-2000).

Det er i dag Arbeids- og administrasjonsdepartementet (AAD) som koordinerer regjeringens IT-politikk og som derfor besitter størst kompetanse på feltet. Selv om forvaltningsloven hører under Justisdepartementet, er det derfor nærliggende å legge det praktiske ansvaret for forskrifter etter ny fvl. § 15 a til Arbeids- og administrasjonsdepartementet.»

På bakgrunn av dette foreslo Justisdepartementet følgende ordlyd i ny § 15 a i forvaltningsloven:

«Kongen kan gi nærmere regler om elektronisk saksbehandling og kommunikasjon med og i forvaltningen, herunder nærmere regler om signering, autentisering, integritet og konfidensialitet og regler som setter de krav til produkter, tjenester og standarder som er nødvendig for slik saksbehandling og kommunikasjon.»

3.5.4 Høringsinstansenes syn og departementets merknader

3.5.4.1 Innledning

I alt 10 instanser har avgitt materielle merknader til forslagene til endringer i forvaltningsloven i høringsbrevet 15. januar 2001. Det er

• Arbeids- og administrasjonsdepartementet

• Finansdepartementet

• Datatilsynet

• Lovutvalget for forfatnings- og forvaltningsrett, Den norske Dommerforening

• Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet

• Norges Bank

• Nærings- og handelsdepartementet

• Næringslivets Hovedorganisasjon

• Rikstrygdeverket

• Sosial- og helsedepartementet.

I alt 29 instanser har avgitt svar vedrørende høringsbrevet 20. mars 2001. Dette blir nærmere behandlet i kap 3.5.4.7. under.

Ingen av høringsinstansene er avvisende til det samlede forslag til endringer. Hovedtendensen er at instansene gir sin prinsipielle tilslutning, men har visse merknader til enkelte av framleggene. Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) framstår som mest kritisk, ikke nødvendigvis til de konkrete forslag til endringer i fvl., men til hele innretningen på eRegelprosjektet.

NHO framfører dessuten frykt for at det tidspress som har ligget over eRegelprosjektet har ført til at forslagene ikke er tilstrekkelig vurdert og problematisert. For en så sentral lov som forvaltningsloven burde man derfor i følge NHO gjennomført en forsøksordning med etterfølgende evaluering før eventuelle endringer blir innført permanent.

Også Rikstrygdeverket og Den norske Dommerforening melder en viss skepsis knyttet til tempoet i arbeidet. Rikstrygdeverket uttaler at det

«som følge av tempoet i prosessen ikke kan utelukkes at noen aspekter er blitt oversett. Rikstrygdeverket vil derfor anbefale at det fastsettes en evalueringsprosess på et gitt tidspunkt etter at reglene er trådt i kraft.»

Dommerforeningens uro synes til en viss grad å være knyttet til at elektronisk kommunikasjon ikke må påtvinges et uforberedt publikum. Foreningen uttaler bl.a. at det «for store grupper i samfunnet nok i mange år framover vil oppfattes fjernt å forholde seg til e-post» og at det spesielt vil

«kunne være uvant at ens rettsstilling avhenger av å forholde seg til meldinger mottatt over internett. En viss forsiktighet ved innføring av e-post som likestilt med skriftlige meddelelser kan således være påkrevet.»

Departementet har forståelse for at mange kan synes at tempoet har vært høyt, og at det kan være vanskelig å få full oversikt over hvordan sluttresultatet vil bli. På forvaltningslovens område bør man imidlertid kunne legge til grunn at oversikten og kontrollen er tilfredsstillende. For å få til en fornuftig bruk av elektronisk kommunikasjon mellom forvaltningen og publikum må i alle fall tre brikker være på plass:

1. hindringene i forvaltningsloven må fjernes. Det skjer med denne proposisjonen.

2. det må gis nærmere regler om signering, autentisering, integritet, konfidensialitet og krav til produkter, tjenester og standarder. Hjemmel til å gi slike forskrifter foreslås i denne proposisjonen, og forskrifter vil bli utarbeidet under ledelse av Arbeids- og administrasjonsdepartementet på bakgrunn av bl.a. forslagene fra det såkalte PKI-utvalget, jf. NOU 2001: 10.

3. det enkelte forvaltningsorgan må skaffe seg nødvendig utstyr og kompetanse. Det er ikke et rettslig spørsmål og skal derfor ikke løses her.

Ved at forutsetning 1 og 2 over nå kan bli oppfylt gjennom forslagene i denne proposisjonen, kommer man et langt stykke videre. De feil og mangler i det rettslige rammeverk som man eventuelt måtte oppdage etter en viss tids praktisk erfaring, vil trolig la seg avbøte relativt enkelt gjennom endringer i de forskrifter som vil bli gitt med hjemmel i den nye bestemmelsen i fvl. § 15 a.

Etter departementets syn har høringsuttalelsene bare i begrenset grad gitt grunn til å endre de forslagene som ble presentert i høringsbrevet 15. januar 2001 og høringsbrevet 20. mars 2001 (om ny fvl. § 15 a). De innsigelser og merknader som er kommet mot departementets forslag vil bli drøftet under, i tematisk samme rekkefølge som i hovedhøringsbrevet 15. januar 2001. Merknader fra høringsinstansene som ikke korresponderer med underpunkt i dette høringsbrevet drøftes samlet i underkapittel 3.5.4.6 med overskriften: Andre spørsmål, mens spørsmålet om innføring av en hjemmel til å gi forskrifter om sider ved elektroniske kommunikasjon drøftes i underkapittel 3.5.4.7.

3.5.4.2 Dokument og kopi

Ingen høringsinstanser har hatt merknader til Justisdepartementets gjennomgåelse av begrepene dokument og kopi i høringsbrevet 15. januar 2001. I høringsbrevet ble det konkludert med at legaldefinisjonen av dokument i fvl. § 2 første ledd bokstav f, som kom inn ved lovendring 15. desember 2000 nr. 98, ikke innebærer noen hindring for elektronisk kommunikasjon. Heller ikke begrepet kopi kan sees å utgjøre en slik hindring. Departementet står fast ved de vurderinger som ble gjort i høringsbrevet pkt. 2.1.2.1, jf. fullstendig sitat av dette foran i kapittel 3.5.2.

3.5.4.3 Skriftlig, muntlig, undertegne og nedtegne

3.5.4.3.1 Skriftlig

Justisdepartementets forslag i høringsbrevet 15. januar 2001 til endringer i forvaltningsloven bygger på følgende betraktning, jf. kap. 3.5.2. Det heter:

«Problemet med skriftlighetskravet antas å være den tradisjonelle forestilling om at skriftlighet forutsetter papir. Det er unødvendig her å ta stilling til om dette er en gyldig forutsetning. Uansett må den uklarhet som per i dag foreligger om dette, effektivt avskaffes slik at vi får uomtvistede regler om hva som menes med skriftlighet i de ulike sammenhenger.»

Som en følge av dette synet foreslo Justisdepartementet å ta inn en legaldefinisjon av skriftlig i fvl. § 2 første ledd bokstav g som viser at også en elektronisk melding kan være å anse som skriftlig når «informasjonen i denne er tilgjengelig også for ettertiden».

Fordi dette er en legaldefinisjon som dekker hele loven vil den få betydning for begrepet skriftlig alle steder der dette senere benyttes i loven. Dersom man for en eller flere bestemmelser i fvl. ønsker å innføre et papirkrav, må man med en slik legaldefinisjon i § 2 første ledd bokstav g, lovfeste dette spesielt ved f.eks. å føye til «på papir» etter begrepet skriftlig.

Legaldefinisjonen av skriftlig i selve forvaltningsloven får også umiddelbar betydning for forståelsen av dette begrepet i alle forskrifter gitt med hjemmel i fvl., i alt 67 forskrifter. Et begrep i en forskrift må - om ikke annet særskilt er bestemt - tolkes i samsvar med begrepet slik det er å forstå i hjemmelsloven.

Men legaldefinisjonene i fvl. § 2 får ikke bare betydning for direkte avledet regelverk. Forvaltningsloven er den alminnelige lov om behandlingsmåten i forvaltningssaker, og får - når ikke annet er bestemt i lov eller i medhold av lov - anvendelse for all virksomhet som drives av forvaltningsorganer. En ny forståelse av et begrep i forvaltningsloven kan derfor få store konsekvenser for saksbehandlingen i de ulike spesielle forvaltningsdisipliner dersom det på det aktuelle området ikke er fastsatt særlige regler som går foran reglene i forvaltningsloven.

Forholdet mellom forvaltningsloven og de ulike spesielle forvaltningsgrener er uttrykt på ulikt vis i den spesielle forvaltningsrett. I mange spesielle forvaltningslover har man ikke sagt noe om forholdet til forvaltningsloven. Det følger da av fvl. § 1 at forvaltningslovens regler kommer til anvendelse. Disse særlovene kan imidlertid ha bestemmelser som avviker fra reglene i forvaltningsloven og det er da antatt at særlovens regler går foran, gitt at det faktisk foreligger motstrid og at meningen er at forvaltningsloven skal vike, jf. Geir Woxholth: Forvaltningsloven med kommentarer (3. utg., Oslo 1999) s. 44.

I andre særlover kan det f.eks. stå at «når ikke annet er bestemt gjelder forvaltningsloven for behandling av saker etter denne lov», jf. som eksempel plan- og bygningsloven § 15 første ledd, eller «forvaltningsloven gjelder for behandling av saker etter loven her», jf. som eksempel forurensningsloven § 85 første ledd.

Med mindre det foreligger særlige holdepunkter, må man derfor legge til grunn at begrepet skriftlig i de ulike særlover skal ha samme innhold som i forvaltningsloven. Dersom man ønsker en forståelse av begrepet som ikke er knyttet til forvaltningsloven må dette derfor bestemmes særskilt. Det ideelle ville være om dette gjøres i særloven direkte, men også merknader i særlovens forarbeider må nok aksepteres som tilstrekkelig.

Arbeids- og administrasjonsdepartementet (AAD) foreslår at legaldefinisjonen i fvl. § 2 første ledd bokstav g gis slik ordlyd:

«skriftlig, representasjon ved skrifttegn, også elektroniske når informasjonen i denne er tilgjengelig også for ettertiden».

Departementet mener likevel at man bør nøye seg med å sikre at elektroniske meldinger også kan være omfattet. En uttømmende definisjon som foreslått av AAD kan reise tvil om hva som regnes som skrifttegn, f.eks. grafiske og billedmessige fremstillinger.

3.5.4.3.2 Muntlig

Ingen høringsinstans har hatt merknader til drøftelsen av muntlig i høringsbrevet 15. januar 2001. Det følger av denne drøftelsen at begrepet ikke utgjør noe hinder for elektronisk kommunikasjon der dette ellers finnes fornuftig. Departementet står fast ved de vurderinger som ble gjort i høringsbrevet pkt. 2.1.2.2.2, jf. fullstendig sitat av dette foran i kap.3.5.2.

3.5.4.3.3 Undertegne

Nærings- og handelsdepartementet har foreslått at fvl. § 32 første ledd bokstav b får slik ordlyd:

«være undertegnet av klageren eller hans fullmektig eller annen betryggende metode som autentiserer avsender og klagens innhold».

Forslaget er begrunnet med at Justisdepartementets forslag til endring av samme bestemmelse, der det er tatt inn en henvisning til lov om elektroniske signaturer § 3 nr. 1, både er uheldig og unødvendig. Nærings- og handelsdepartementets prinsipielle standpunkt er at man i loven ikke skal konkretisere hvilken teknisk løsning som kreves, men nøye seg med å peke på hvilke hensyn som skal ivaretas. Dermed oppnås fleksibilitet i forhold til den løpende tekniske utvikling

Til dette vil departementet bemerke: Det spørsmål man her står overfor kan formuleres som et valg mellom å stille tekniske krav (metodekrav) eller funksjonskrav. Med tekniske krav menes krav om at særlige utpekte tekniske løsninger skal benyttes. Ved funksjonskrav er fokus derimot satt på sluttresultatet. Hvilke tekniske løsninger som velges for å oppnå et resultat i samsvar med kravet, er da uten interesse.

Som et banalt eksempel på forskjellen mellom disse måtene å formulere krav på kan benyttes følgende: Et pålegg om å benytte fly mellom Trondheim og Oslo vil være et teknisk krav, mens et pålegg om å klare reisen fra Trondheim til Oslo på tre timer vil være et funksjonskrav. Der det bare finnes én teknisk løsning, blir det likegyldig hvordan kravet formuleres. I dette eksemplet pålegges bruk av fly fordi dette er eneste måten å klare reisen på når man ikke har mer enn tre timer til rådighet. Det vil også den som møter et slikt funksjonskrav raskt oppdage.

Ofte kan valget mellom tekniske krav og funksjonskrav bli avgjort av antatte egenskaper hos adressatene for kravet. Dersom dette er personer med høy teknisk kompetanse er det mer forsvarlig å formulere seg gjennom funksjonskrav enn når dette er teknisk mer ukyndige. Justisdepartementet antar at mange som kan tenke seg å benytte elektronisk kommunikasjon med forvaltningen også i situasjoner der man trenger autentisering av avsender og klagens innhold, ikke nødvendigvis er spesielt høyt skolert innen datateknologi. Derfor framsto det som hensynsfullt overfor publikum å vise konkret til den tekniske løsningen som omtales som elektronisk signatur, jf. lov om elektroniske signaturer § 3. På tidspunktet for høringsbrevet var det imidlertid ikke klart at man også måtte gi nærmere forskrifter om elektronisk kommunikasjon, jf. forslaget til ny fvl. § 15 a.

Når det nå synes klart at man vil få slike forskrifter med nærmere angivelse av akseptable løsninger, er departementet enig med Nærings- og handelsdepartementet i at kravet i fvl. § 32 første ledd bokstav b kan omformuleres til et funksjonskrav. Enda mer presist vil det likevel være å vise til de krav til autentisering som blir fastsatt i forskrift med hjemmel i fvl. § 15 a eller kan fastsettes i medhold av disse forskriftene. Det er derfor her valgt som løsning.

Flere høringsinstanser har uttalt seg konkret til spørsmålet om man i fvl. § 32 første ledd bokstav b burde vise til lov om elektroniske signaturer § 3 nr. 1 (elektronisk signatur), nr. 2 (avansert elektronisk signatur) eller nr. 3 (kvalifisert elektronisk signatur). Med den løsningen som nå er valgt, dvs. å skyve de tekniske spesifikasjonene til en forskrift eller til beslutninger med hjemmel i forskriften, blir synspunktene her av mindre relevans i forhold til forslaget til lovendring. For forskriftsarbeidet er det likevel av betydning å merke seg at Næringslivets Hovedorganisasjon og Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet mener nr. 1 er tilstrekkelig. Finansdepartementet mener derimot at man må kreve nivå nr. 2 eller nr. 3.

3.5.4.3.4 Nedtegne

Sosial- og helsedepartementet mener forslaget til en egen definisjon av begrepene nedtegne, nedskrive og protokollerei fvl. § 2 første ledd bokstav h er overflødig. Det hevdes at begrepene - som skriftlighet - er teknologinøytrale, og de tradisjonelle forestillingene om at dette forutsetter papir er «knyttet til tilvenning og generasjonsskifte».

Departementet er fullt på det rene med at en egen definisjon av disse begrepene en gang i framtida kan bli oppfattet som overflødig. Det er imidlertid neppe situasjonen i dag. Den klarhet som oppnås gjennom en slik legaldefinisjon bør ikke undervurderes, og departementet er derfor av den mening at forslaget bør opprettholdes.

3.5.4.4 Kommet fram og avgitt

Ingen av høringsinstansene er uenige i Justisdepartementets standpunkt i høringsbrevet 15. januar 2001 om at begrepene kommet fram og avgitt er teknologinøytrale begrep. Det er derfor ikke nødvendig å forandre disse begrepene for å legge til rette for elektronisk kommunikasjon.

Det er derimot påkrevd - som påpekt både av Kartleggingsprosjektet og i høringsbrevet - å redefinere begrepene slik at skjæringspunktet for når en elektronisk melding er kommet fram (jf. fvl. §§ 29, 35 og 36) eller er avgitt (jf. fvl. § 30), er like klart som ved papirkommunikasjon.

I høringsbrevet ble det foreslått at en avklaring av begrepet kommet fram skulle oppnås gjennom presiserende merknader om begrepet her i proposisjonen. Etter at høringsbrevet ble sendt ut, har departementet imidlertid kommet til at det i forvaltningsloven bør tas innen en bestemmelse som hjemler nærmere forskrifter om elektronisk kommunikasjon i og med forvaltningen, jf. forslaget til ny § 15 a. En nærmere avklaring av når en elektronisk melding er kommet fram, hører naturlig hjemme i forskrifter etter denne bestemmelsen. En forskriftsfesting av reglene framstår også som en sikrere løsning enn veiledende merknader i forarbeider.

I de varslede forskriftene vil utgangspunktet være at når forvaltningen kommuniserer en meddelelse elektronisk, og tidspunktet for når denne meddelelsen har kommet fram har betydning for beregning av frister etter fvl. §§ 29 og 36 eller for forvaltningens omgjøringskompetanse etter § 35, anses meddelelsen for å ha kommet fram på det tidspunkt informasjonssystemet registrerer at parten har skaffet seg tilgang til meddelelsen. Er det vedtaket meddelelsen gjelder også kunngjort, bør det tidspunktet som kommer først av kunngjøringstidspunktet og det tidspunktet informasjonssystemet registrerer at parten har skaffet seg tilgang til vedtaket, legges til grunn.

Ingen av høringsinstansene har uttalt seg mot forslaget om et tillegg til fvl. § 30 der det presiseres at en klage også vil være framsatt i tide dersom den før utløpet av fristen er avgitt «til en elektronisk adresse som forvaltningsorganet har oppgitt for mottak av klager».

Næringslivets Hovedorganisasjon stiller spørsmål om hva som skal legges til grunn dersom klagen er sendt til gal adresse men innen riktig organ, eller er sendt til klageorganet i stedet for førsteinstans. Dersom dette ikke medfører fristavbrudd, anfører NHO at oppreisning for oversittelse av klagefrist etter fvl. § 31 ikke er et tilfredsstillende alternativ. Dette er begrunnet med at mange forvaltningsorgan er påholdne med å bruke disse reglene.

Etter departementets oppfatning bør løsningen være at en elektronisk klage - for å være fristavbrytende - må være kommet frem til den elektroniske adresse det aktuelle forvaltningsorgan har oppgitt for mottak av elektroniske klager. Den motsatte løsningen må antas å føre til større problemer, også for publikum. De enkelte tjenestemenn kan være fraværende over lengre tid uten at dette er synlig for den som sender e-post til vedkommendes tjenesteadresse. Forvaltningsklager - som undertiden kan kreve rask behandling - kan bli liggende ujournalisert i lengre tid og kan i verste fall gå tapt.

I praksis kan man neppe si at det er et byrdefullt krav at klagen må være kommet frem til korrekt elektronisk adresse for å være fristavbrytende. Sammen med underretningen om enkeltvedtaket skal det etter fvl. § 27 tredje ledd bl.a. opplyses om klageinstans og «den nærmere fremgangsmåte ved klage». Dette omfatter at et forvaltningsorgan som kan motta elektroniske klager, også må angi den riktige elektroniske adresse for dette formål. Avgivelse av elektronisk klage til andre adresser enn den oppgitte, vil derfor være i strid med de positive opplysninger parten har mottatt ved underretningen om vedtaket.

I forarbeidene til forvaltningsloven, jf. Ot.prp. nr. 38 (1964-65) s. 104, forutsettes at en klage bare kan anses avgitt i tide når den er stilet til riktig organ. Det vil i praksis si når den er stilet til underinstansen, jf. § 32 første ledd bokstav a. I forvaltningspraksis har man nok likevel ansett det som fristavbrytende at en klage er avgitt til klageorganet, jf. Woxholth op.cit. s. 404. Det synes ikke grunn til å behandle elektroniske klager på en annen måte enn klager framsatt på papir når det gjelder dette spørsmålet. Likevel kan det her oppstå visse særspørsmål fordi et klageorgan normalt vil ha en felles papirpostadresse for alle typer henvendelser, mens det samme organet ikke nødvendigvis har noen elektronisk adresse for mottak av elektroniske klager. Organet kan ha en adresse for elektronisk postmottak, men denne adressen vil ikke språklig være en adresse «for mottak av elektroniske klager» dersom organet aldri treffer enkeltvedtak i første instans. Da har jo ikke organet behov for å oppgi noen adresse av dette slag. I slike situasjoner taler de beste grunner for å se det slik at den sentrale adressen for elektronisk postmottak likestilles med adresse «for mottak av elektroniske klager».

For øvrig må bestemmelsen i fvl. § 30 leses i sammenheng med oppreisningsreglene i fvl. § 31. I alle fall i en overgangsperiode bør forvaltningen legge seg på en liberal praksis overfor parter som av ulike grunner sender inn elektroniske klager til uriktige adresser innenfor riktig organ. Dette gjelder både med hensyn til å avgjøre om vilkårene i § 31 første ledd bokstav a og b er oppfylt og med hensyn til utøvelse av hensiktsmessighetsskjønnet, jf. at ingen har rettskrav på oppreisning.

Den rettslige løsningen i § 30 har også betydning for forståelsen av begrepet avsendt i fvl. § 16 første ledd avslutningsvis. Det heter her at partens frist for å gi merknader til et forhåndsvarsel som hovedregel «løper fra den dagen varslet er avsendt». De skjæringspunkt for når avgivelse har funnet sted som følger av § 30, må så langt de passer også gjelde for når avsendelse har funnet sted etter § 16 første ledd. Har parten oppgitt en bestemt elektronisk adresse for elektronisk kommunikasjon med forvaltningen, foreligger det først avsendelse når varselet er sendt til denne adressen.

Nærmere regulering av enkeltheter rundt spørsmålet om hva som skal regnes som fristavbrytende elektronisk avgivelse etter fvl. § 30, kan gis i forskrift etter fvl. § 15 a.

3.5.4.5 Varsling, underretning og kunngjøring

Ingen av høringsinstansene har uttalt seg mot Justisdepartementets forslag til endringer i fvl. §§ 16 og 27. I høringsnotatet ble det foreslått at elektronisk varsling etter § 16 og elektronisk underretning etter § 27 bare kunne likestilles - og dermed komme i stedet for - papirbasert varsling når mottakeren uttrykkelig hadde godtatt at kommunikasjonen kunne finne sted elektronisk.

Lovutvalget for forfatnings- og forvaltningsrett i Den norske Dommerforening støtter kravet om uttrykkelig samtykke. Foreningen uttaler bl.a.:

«Av rettssikkerhetshensyn bør kravet forstås slik at det ikke er noen rimelig tvil om at vilkåret er fullt forstått og akseptert. Det gjelder spesielt der en persons rettsstilling påvirkes av meldingen.»

Departementet er enig i dette, og viser for øvrig til kapittel 2.5 for en samlet drøftelse av hva som menes med «uttrykkelig godtakelse».

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet mener man må kunne forutsette «at en som har henvendt seg til forvaltningen via e-post også har samtykket til å motta svaret over samme medium». Etter departementets oppfatning er dette et utsagn som må modifiseres. Ved vanlig informasjonsutveksling kan nok forvaltningen legge til grunn at man kan besvare en e-posthenvendelse ved e-post til avsender. Derimot kan man ikke operere med en slik forutsetning når den meldingen som går fra forvaltningen utløser frister, slik som varsel etter fvl. § 16 og underretning etter § 27. Da kan bare et uttrykkelig samtykke gi god nok sikkerhet.

Næringslivets Hovedorganisasjonviser til at saksopplysninger etter fvl. § 17 annet og tredje ledd må kunne forelegges parten elektronisk, men som for § 16 og 27 bør dette bare være mulig ved uttrykkelig godkjennelse.

Departementet er ikke enig i dette. Etter fvl. § 17 annet ledd skal en rekke opplysninger forelegges parten til uttalelse. Slik bestemmelsen er formulert, er det forvaltningen som har risikoen for at disse opplysningene blir forelagt for parten, dvs. at forvaltningen har risikoen for at opplysningene kommer fram. Det må innebære at forvaltningen må kunne presentere opplysningene elektronisk når forvaltningen har saklig grunn til å tro at dette medfører at opplysningene når fram til parten. Foreleggelse av slike opplysninger utløser ingen tilsvarsfrist for parten, med mindre forvaltningen av administrative grunner angir en svarfrist. En slik svarfrist vil imidlertid som hovedregel ikke ha preklusiv virkning, men manglende respons fra parten kan ha det resultat at forvaltningen ikke kan klandres for mangelfull utredning. Det kan ikke utelukkes at enkelte opplysninger som parten skal forelegges med sikte på uttalelse etter § 17 annet ledd, er av så stor betydning at forvaltningen ikke bør forelegge dem elektronisk uten at det foreligger uttrykkelig samtykke. Men igjen er dette forvaltningens risiko, ikke partens, og det framstår derfor som unødvendig å kreve uttrykkelig samtykke for elektronisk foreleggelse etter § 17 annet ledd.

Det som her er sagt om § 17 annet ledd, gjelder også for de opplysninger som etter § 17 tredje ledd bør gjøres kjent for parten.

NHO har videre foreslått at det i fvl. §§ 16 og 27 bør tas inn at forhåndsvarsel og underretning «skal gis til en elektronisk adresse mottakeren har oppgitt for mottak til slikt formål». Dette anses som nødvendig for å sikre at meldingen fra forvaltningen kommer fram til rette vedkommende i den bedriften som er part i saken. Det vises også til at dette er påkrevet som en følge av Datatilsynets restriktive holdning når det gjelder virksomheters adgang til å åpne ansattes e-post.

Departementet er enig i dette forslaget og ser det som prinsipielt riktig å stille likelydende krav til parter og forvaltningen når det gjelder bruk av riktig elektronisk adresse hos mottaker i forvaltningssaker der kommunikasjonen utløser klare rettsvirkninger. Det foreslås derfor inntatt en slik presisering i fvl. §§ 16 og 27.

3.5.4.6 Andre spørsmål

Høringsinstansene har i sine uttalelser også tatt opp enkelte spørsmål som ikke ble berørt særskilt i høringsbrevet.

Både Datatilsynet og Næringslivets Hovedorganisasjon er opptatt av forholdet til personopplysningsloven. NHO savner en redegjørelse for «hvilke konsekvenser den nye personopplysningsloven vil ha for e-Regelverkesprosjektet mer generelt». Det vises særlig til at loven skiller mellom behandling som skjer ved hjelp av elektroniske hjelpemidler og behandling som skjer manuelt. Derfor kan full likestilling mellom elektronisk og papirbasert kommunikasjon i forvaltningsloven støte på problemer.

Slik departementet ser det, må man kunne legge til grunn at forvaltningsorganer som har kontakt med private parter, og som ikke fører et elektronisk register over disse, fører et manuelt register. Slike registre er omfattet av personopplysningsloven. En overgang til elektronisk føring av disse registrene og til elektronisk kommunikasjon med partene, fører derfor ikke til at virksomheten blir omfattet av nye lovbestemmelser etter personopplysningsloven.

NHO stiller videre spørsmål om det skal være mulig for private parter å reservere seg mot at opplysninger kommuniseres elektronisk. Spørsmålet gjelder ikke den direkte kommunikasjonen mellom organet og den private part som ikke ønsker elektronisk kommunikasjon. Slik kommunikasjon kan den private parten i stor grad hindre ved ikke å samtykke etter fvl. §§ 16 og 27. Spørsmålet knytter seg til situasjoner der det finnes flere parter i samme sak, hvorav noen har samtykket til elektronisk kommunikasjon mens andre vil reservere seg mot at opplysninger om deres virksomhet overhode blir kommunisert elektronisk, og da typisk begrunnet utfra risikoen for at opplysninger av konfidensiell art kan komme på avveier.

Departementets vurdering at det ikke foreligger - eller bør foreligge - noen slik adgang til å nekte elektronisk formidling av opplysninger om seg selv mellom forvaltningen og andre private parter, gitt at dette er opplysninger som forvaltningen kan gi til andre private parter på papir. En slik reservasjonsadgang vil gi store praktiske problemer, og det må legges til grunn at sikkerheten for at opplysningene ikke kommer på avveier, blir tilstrekkelig ivaretatt gjennom forvaltningslovens regler om taushetsplikt og personopplysningslovens regler om informasjonssikkerhet, jf. personopplysningsloven § 13.

NHO foreslår i sitt høringssvar at det «inntas en eksplisitt bestemmelse i forvaltningsloven hvor det klart kommer til uttrykk at publikum har et krav på å kommunisere elektronisk med forvaltningen», og slik at denne bestemmelsen trer i kraft 1. januar 2002. Det vises i denne forbindelse til prosjektet «Et enklere Norge» der det ble opplyst at alle offentlige etater skulle være «på nett» innen utgangen av 2002. På den motsatte side mener Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet at man bør vurdere en generell regel om at elektronisk kommunikasjon bare kan brukes i den grad forvaltningsorganet har lagt til rette for dette.

Etter departementets vurdering bør det ikke inntas slike bestemmelser i forvaltningsloven. NHOs forslag kan ikke lovfestes uten at man samtidig gir regler for hvilke konsekvenser som skulle følge av en eventuell fristoversittelse. Tempoet i forvaltningens tilrettelegging for elektronisk kommunikasjon er i første rekke et budsjettspørsmål. Departementet anser det på den annen side unødvendig å lovfeste Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementets forslag om at man bare kan kommunisere elektronisk med forvaltningen i den grad forvaltningsorganet har lagt til rette for dette. Dette følger allerede av de faktiske forhold. For retten til å påklage enkeltvedtak foreslås det likevel - av pedagogiske grunner - å lovfeste i fvl. § 32 fjerde ledd at elektronisk klage bare kan framsettes når det organ som skal motta klagen har lagt til rette for dette.

3.5.4.7 Forslaget om forskriftshjemmel (ny fvl. § 15 a)

3.5.4.7.1 Høringsinstansenes syn

29 høringsinstanser har gitt tilbakemelding på høringsbrevet 20. mars 2001. Det store flertall av disse har opplyst at de ikke ville avgi uttalelse eller at de ikke har merknader til forslaget. Fem høringsinstanser - Regjeringsadvokaten, Riksarkivaren, Fylkesmannen i Østfold, Fylkesmannen i Vest-Agder og Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet - har gitt klar tilslutning til forslaget. Ingen har avvist forslaget.

Materielle merknader til departementets forslaget har bare kommet fra Nærings- og handelsdepartementet, Statskonsult og en arbeidsgruppeunder Arbeids- og administrasjonsdepartementet, nedsatt for å utarbeide et forslag til forskrifter med hjemmel i den foreslåtte bestemmelsen i forvaltningsloven § 15 a. I arbeidsgruppa sitter representanter fra bl.a. Arbeids- og administrasjonsdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Finansdepartementet, Justisdepartementet og Statskonsult.

Nærings- og handelsdepartementet anfører at hjemmelen ikke må bli for snever slik at det senere viser seg at man ikke kan regulere alle de forhold som bør tas inn i forskriften. Det foreslås derfor at forskriftshjemmelen også må åpne for «å fastsette regler om hvilken fremgangsmåte og elektroniske adresse eller informasjonstjeneste som skal benyttes ved elektronisk kommunikasjon med forvaltningen». Dette vil bl.a. kunne omfatte regler om hvilke «systemer og adresser publikum skal benytte ved henvendelser til forvaltningen, forvaltningens bruk av systemer for varsling og underretning til publikum og om konsekvensene av at de anviste fremgangsmåter eller systemer ikke er benyttet».

Med det som bakgrunn foreslår Nærings- og handelsdepartementet følgende ordlyd i ny fvl. § 15 a (kursiveringenmarkerer avvik fra Justisdepartementets forslag i høringsbrev 20. mars 2001):

«Kongen kan gi nærmere regler om elektronisk saksbehandling og kommunikasjon med og i forvaltningen. Dette kan omfatte bl.a. nærmere regler om hvilken fremgangsmåte og elektroniske adresse eller informasjonstjeneste som skal benyttes,om signering, autentisering, sikring avintegritet og konfidensialitet og om krav til de produkter, tjenester og standarder som skal benyttesfor slik saksbehandling og kommunikasjon.»

Statskonsult fremmer også forslag om en noe utvidet bestemmelse, slik at det kommer mer konkret til uttrykk hva forskriftshjemmelen gir adgang til å bestemme. Det foreslås tatt inn i bestemmelsen at det kan gis regler om elektroniske adresser og infrastruktur.

Statskonsult mener at det bør framgå av bestemmelsen at hensikten med forskrifter etter fvl. § 15 a skal være å fremme en «sikker, forsvarlig og effektiv elektronisk saksbehandling og kommunikasjon», der krav til sikkerhet (sikre løsninger) og forsvarlighet (aktsom/forsvarlig bruk og rettssikkerhet) må veies opp mot bl.a. hensynet til effektivitet. Det bør videre framgå at sikkerhets- og kvalitetskravene kan variere avhengig av om innholdet i den informasjonen som behandles f.eks. er sensitive eller ikke, taushetsbelagt eller ikke, gjelder betydelige økonomiske verdier eller er av trivielle natur.

Statskonsult setter fram følgende forslag til ordlyd (kursiveringenmarkerer avvik fra Justisdepartementets forslag i høringsbrev 20. mars 2001):

«Kongen kan gi nærmere regler om sikker, forsvarlig og effektivelektronisk saksbehandling og kommunikasjon med og i forvaltningen. Dette kan omfatte for eksempel regler om elektroniske adresser,produkter, tjenester, infrastruktur,standarder og fremgangsmåter,og regler om signering, autentisering, sikringav integritet og konfidensialitet, tilpasset den informasjonen som inngåri slik saksbehandling og kommunikasjon.»

Fra den arbeidsgruppa under Arbeids- og administrasjonsdepartementet som skal utarbeide forslag til forskrifter etter fvl. § 15 a, er det reist spørsmål ved om departementets forslag til bestemmelse er vidtrekkende nok, særlig når det gjelder muligheten for å pålegge publikum plikter. Det stilles bl.a. spørsmål ved om bestemmelsen vil gi tilstrekkelig hjemmel til å fastsette krav til « forsvarlig bruk av sikkerhetstjenester, produkter og systemer, herunder krav til publikum med hensyn til bruksbegrensninger på forvaltningsspesifikke løsninger, krav til forsvarlig oppbevaring og bruk av koder og nøkler, varslingsplikter og inngrep eller reaksjoner ved misbruk».

I høringsuttalelsen blir departementet bedt om å ta stilling til om den foreslåtte forskriftshjemmelen vil gi hjemmel til å gi bestemmelser med slikt innhold som skissert i NOU 2001: 10 kapittel 11.6.1 under overskriften «Henvendelser som er underlagt formkrav» (s. 144):

1. «For henvendelser som er underlagt særskilte formkrav, kan forvaltningsorganet gi anvisning på hvilke virkemidler som må benyttes for at henvendelse kan skje i elektronisk form, herunder krav til virkemidler for sikker bekreftelse av avsenders identitet eller fullmakter. Forvaltningsorganet kan også stille krav om at særlige sikkerhetstjenester skal tas i bruk.

2. Forvaltningsorganet skal tilby, eller gi anvisning på, tjenester som gjør det mulig å oppfylle kravet til bekreftelse av identitet eller fullmakter eller øvrige krav forvaltningsorganet har stilt.»

og kapittel 11.6.2 under overskriften «Utstedelse og bruk av sertifikater for informasjonssystemer» (s. 145):

1. «Informasjonssystemer som benyttes i forbindelse med helt eller delvis automatiserte behandlinger, og som i sitt resultat er eller framstår som avgjørelser i forvaltningslovens forstand, skal utstyres med sertifikat som identifiserer den etaten som informasjonssystemet behandler meldinger for.

2. Sertifikatet skal inneholde opplysninger som overfor mottaker av sertifikatet bekrefter knyttingen mellom en behandling utført av informasjonssystemet og den aktuelle etat.

3. Mottaker av meldinger knyttet til slike sertifikater kan forholde seg til meldingen som om den var signert av en person i forvaltningen med fullmakt til å avgi eller signere nevnte melding eller avgjørelse med mindre vedkommende visste eller måtte vite at meldingen eller avgjørelsen var blitt til ved en feil.

4. Søknad om utstedelse av sertifikat som knytter signaturverifiseringsdata (offentlig nøkkel) til et informasjonssystem og en offentlig etat, og som skal brukes ved behandlinger som kan resultere i avgjørelser etter forvaltningsloven, skal godkjennes av den som er bemyndiget til å tildele fullmakter på etatens vegne.»

Arbeidsgruppa under Arbeids- og administrasjonsdepartementet foreslår at fvl. § 15 a gis slik ordlyd (kursiveringenmarkerer avvik fra Justisdepartementets forslag i høringsbrev 20. mars 2001):

«Kongen kan gi nærmere regler om elektronisk saksbehandling og kommunikasjon med og i forvaltningen. Dette kan omfatte bl.a. nærmere regler om hvilken fremgangsmåte og elektroniske adresse eller informasjonstjeneste som skal benyttes ved elektronisk kommunikasjon med forvaltningen,om signering, autentisering, sikring av integritet og konfidensialitet og om krav til de produkter, tjenester og standarder som [kan eller] skal benyttesfor slik saksbehandling og kommunikasjon. Det kan også gis nærmere bestemmelser om krav til forsvarlig bruk av sikkerhetsløsninger og systemer som benyttes ved kommunikasjon med forvaltningen og om virkningene av misbruk.»

3.5.4.7.2 Departementets merknader

Departementet har følgende merknader til innspillene fra Nærings- og handelsdepartementet, Statskonsult og arbeidsgruppa under Arbeids- og administrasjonsdepartementet:

1. Alle tre instanser synes å støtte den ytre ramme om forskriftskompetansen, slik den følger av forslagets innledende ord, dvs. at Kongen kan gi «nærmere regler om elektronisk saksbehandling og kommunikasjon med og i forvaltningen». Statskonsult ønsker imidlertid en viss klargjøring av rammene ved å ta inn i bestemmelsen hvilke hensyn som kan begrunne forskrifter.

Etter departementets vurdering er det neppe behov for en formålsavgrensning i forskriftshjemmelen. Hensikten med å gi nærmere forskrifter vil nettopp være å oppnå en situasjon der hensynet til sikkerhet og effektivitet mest mulig optimalt er balansert mot hverandre. Å nevne dette eksplisitt kan derfor neppe sies å tilføre bestemmelsen et nødvendig tillegg. Det kan dessuten anføres at de øvrige forskriftshjemler i forvaltningsloven ikke eksplisitt angir hvilke hensyn som skal avveies mot hverandre når forskrifter skal gis, trolig fordi man har sett det slik at dette framgår av sammenhengen. En slik lovgivningsteknikk bryter derfor med mønsteret i loven.

Det er dessuten vanskelig å se at en klar formålsangivelse vil medføre noen reell kompetansebegrensing - om det er det man er ute etter - idet man vel vanskelig kan tenke seg at det vil bli gitt forskrifter ut fra andre hensyn.

Statskonsults forslag om å lovfeste at kravene i forskriftene skal være «tilpasset den informasjonen som inngår», blir på samme måte en unødvendig forlengelse av bestemmelsen.

2. De øvrige innvendinger mot departementets forslag synes knyttet til hvilke emner for forskriftsregulering som bør nevnes eksplisitt i den ikke uttømmende oppregningen etter ordene «herunder» eller «dette kan bl.a. omfatte». Slik departementet ser det er det særlig to forhold som er bestemmende for hva det er naturlig å ta med i en slik ikke uttømmende liste over eksempler:

1. Når det kan være tvilsomt om den generelle kompetanseangivelsen dekker en ønsket forskriftsbestemmelse, kan en eksempelliste - som viser at lovgiverne mener at det aktuelle forhold omfattes - avskaffe tvilen.

2. En eksempelliste kan ha en betydelig opplysende verdi, ved at den som leser loven i ettertid vil få kunnskap om hvilke forhold som kan være nærmere regulert i forskrifter. Dermed øker sannsynligheten for at vedkommende finner fram til de forskrifter som måtte være gitt.

Departementets forslag i høringsbrevet 20. mars 2001 var i første rekke motivert av hensynene i punkt b. Høringsuttalelsene fra arbeidsgruppa under Arbeids- og administrasjonsdepartementet kan imidlertid forstås dithen at man finner det uklart om alle de bestemmelser som er skissert som aktuelle i NOU 2001: 10, vil ha hjemmel i innledningsordene i den forslåtte § 15 a. Bekymringen knytter seg særlig til at det er aktuelt å pålegge privatpersoner plikter, f.eks. når det gjelder bruk og oppbevaring av sertifikater, krypteringsnøkler etc., jf. NOU 2001: 10 kapittel 11.2.7.4, og regler om sanksjoner mot privatpersoner som bryter slike forpliktelser, jf. NOU 2001: 10 kapittel 11.2.8.

Etter departementets syn er det ikke nødvendigvis slik at det trengs lovhjemmel for slike forskrifter etter fvl. § 15 a. For det første vil departementet nevne at de fleste byrder som det kan være aktuelt å pålegge private, trolig kan pålegges i medhold av privat autonomi. Også private rettssubjekter - typisk banker og forsikringsselskap - som åpner for elektronisk kommunikasjon som et supplement eller alternativ til papirbasert kommunikasjon, kan stille krav til f.eks. de produkter, tjenester og standarder som skal benyttes ved slik kommunikasjon mellom dem og kundene. PKI-utvalget er selv inne på avtaleregulering av kontakten mellom publikum og forvaltning som er alternativ til forskriftsregulering, jf. NOU 2001: 10 kapittel 11.5.2. Når man ikke har anbefalt den løsningen, skyldes det i første rekke frykten for at man kan få et villniss av avtaler på et område der ensartet regulering er ønskelig.

Departementet ser det slik at forvaltningen i medhold av sin rett til selv å bestemme egne arbeidsrutiner, nødvendig sikkerhetsnivå, behov for kunnskap om avsenders identitet m.v., kan stille krav til innkommende elektroniske meldinger. Dette kan sammenliknes med forvaltningens rett til uten lovhjemmel å fastsette åpningstider og tider for telefonhenvendelser, og til å kreve nærmere dokumentasjon for identitet etc. når det er begrunnet tvil om dette. Slike ordensbestemmelser innebærer ikke en rettslig forpliktelse for den private part. Derimot utgjør det en faktisk hindring, i den forstand at vedkommende vanskelig kan oppnå det han eller hun ønsker om man ser bort fra bestemmelsene. Man må heller ikke overse at muligheten for elektronisk kommunikasjon med forvaltningen er et tilbud til publikum. Dersom man ikke kan akseptere de vilkår som settes for å oppnå en vellykket elektronisk kommunikasjon, kan den private alltid benytte papirbaserte løsninger.

For det annet kan det ikke være tvilsomt at den generelle kompetansen som gis Kongen i de innledende ordene i forslaget til § 15 a gir en viss kompetanse for å pålegge private rettssubjekt plikter. Ut fra den alminnelige lære om at jo mer inngripende forpliktelser som pålegges private, desto sterkere blir kravet om en klar hjemmel, vil imidlertid den uspesifikke kompetansen etter § 15 a ha klare begrensninger. Departementet kan imidlertid ikke se at de bestemmelser som er skissert i NOU 2001: 10 kapitlene 11.2.7 Privatpersoners bruk av elektronisk signatur og 11.2.8 Inngrep ved misbruk av sertifikater ved kommunikasjon med forvaltningen, samt tilsvarende regler vedrørende innholdskryptering og nøkkelhåndtering, jf. kapittel 11.3, går ut over den kompetansen som naturlig ligger i retten til å «gi nærmere regler om elektronisk kommunikasjon mellom forvaltningen og publikum og elektronisk saksbehandling og kommunikasjon i forvaltningen», jf. innledningsordene i forslaget til ny fvl. § 15 a.

3. Selv om departementet ikke ser behov for å utfylle eksempellisten for å klargjøre at den generelle kompetanseangivelsen dekker slike bestemmelser som er foreslått i NOU 2001: 10 kapitlene 11.2.7, 11.2.8 og 11.3, kan det av pedagogiske grunner være fornuftig å utvide eksempellisten, sammenliknet med utkastet i høringsbrevet 20. mars 2001.

Departementet ser det f.eks. nyttig å nevne at det i forskrifter etter § 15 a kan gis bestemmelser om hvilken elektronisk adresse eller informasjonstjeneste (webside) som skal benyttes. For fremsettelse av forvaltningsklage er dette vilkåret foreslått inntatt i fvl. § 30 første punktum, men muligheten for å styre meldingene til en sentral adresse har selvsagt stor betydning også utenom klagetilfellene.

Derimot er det vel neppe påkrevet å nevne framgangsmåte i hjemmelsbestemmelsen, slik som foreslått av Statskonsult og AADs arbeidsgruppe. Eksempellisten i bokstavpunktene a til e er uansett ikke uttømmende. Dessuten er det vel såpass selvsagt at forvaltningen kan kreve at publikum retter seg etter den tekniske framgangsmåte som er angitt - f.eks. ved utfylling av et elektronisk skjema - at det er unødvendig å presisere dette.

Videre antar departementet at det vil være klargjørende om det tas inn i fvl. § 15 a at forskriftene kan (og bør) omfatte nærmere regler om når og hvordan forvaltningen skal kvittere for mottak av elektroniske meldinger.

Statskonsult har foreslått at begrepet infrastruktur brukes, i tillegg til produkter, tjenester og standarder. Etter departementets oppfatning vil infrastruktur her være summen av de produkter, tjenester og standarder som benyttes. Det synes derfor ikke nødvendig å forlenge bestemmelsen med dette ordet.

4. PKI-utvalget har framhevet at det er særlig viktig med bestemmelser som kan hindre at andre enn de berettigede (eierne) får tilgang til nøkler, koder sertifikater etc. Det er derfor foreslått at det gis regler om at forvaltningen ved mistanke om misbruk kan sperre brukeridentiteten eller sertifikatet for videre bruk mot organet, jf. NOU 2001: 10 kapittel 11.2.8. Det er vist til at tilliten til hele systemet kan settes i fare om man ikke kan stole på at det er fullt samsvar mellom nominell og reell signering.

Som et utgangspunkt kan det bemerkes at det synes unødvendig å gi regler om slikt misbruk, fordi misbruket i første rekke vil ramme eieren selv, ved at andre kan benytte seg av eierens identitet og dermed pådra vedkommende forpliktelser. Den enkelte eier av individuelle sertifikater, koder, nøkler etc. vil følgelig selv være den nærmeste til å passe på at disse ikke kan benyttes av andre.

Det kan imidlertid også tenkes situasjoner der misbruk vil ramme tredjepersoner eller forvaltningen, slik at eieren ikke har den nødvendige oppfordring til å beskytte sitt sertifikat. Et eksempel kan være at en legesekretær gis tilgang til legens sertifikat - eventuelt ved kopi - med den følge at den elektroniske kommunikasjonen til f.eks. apotek og Rikstrygdeverket framstår som signert av legen. Dette vil i såfall være et misbruk, både i forhold til forutsetningen om at personlige sertifikater bare skal benyttes av den de er utstedt til, og i forhold til eventuelle krav om at det bare er legen personlig som har rett til å utløse de virkninger som meldingene medfører i apoteket/Rikstrygdeverket.

Også av pedagogiske grunner kan det være påkrevd med regler som klar fastslår at personlige sertifikater, koder, nøkler etc. er like personlige som et navnetrekk. Det må innprentes at bruk av andres sertifikater etc. er like illegitimt som etterlikning av andres navnetrekk, selv om det foreligger samtykke fra eieren av sertifikatet.

Departementet har derfor kommet til at det kan være behov for regler om tiltak ved misbruk, og at det bør framgå av eksempellisten at slike regler kan gis.

3.6 Generelt om elektronisk kommunikasjon i privatrettslige lover

3.6.1 Behovet for endringer

3.6.1.1 Forslaget i høringsbrevet

Justisdepartementet ga i sitt høringsbrev punkt 1.9 en generell redegjørelse for noen grunnleggende spørsmål i tilknytning til bruk av elektronisk kommunikasjon i privatrettslige lover. I og med at valg av løsninger i de enkelte lover styres av overordnede utgangspunkter, knytter de fleste høringsuttalelsene seg til disse spørsmålene. Med hensyn til behovet for endringer uttaler departementet blant annet følgende på side 12-13 i høringsbrevet:

«Justisdepartementet har funnet forholdsvis få absolutte rettslige hindringer for elektronisk kommunikasjon innen privatretten. I mange tilfeller har en tolkning av den aktuelle bestemmelse gitt som resultat at teknologinøytralitet i utgangspunktet foreligger.

[...]

Justisdepartementet er likevel av den oppfatning at det kan være hensiktsmessig uttrykkelig å uttale at loven eller forskriftens krav til for eksempel skriftlighet eller underskrift ikke er til hinder for elektronisk kommunikasjon. Departementet er innforstått med at slik særregulering kan bryte med norsk lovgivningstradisjon. Det hersker imidlertid atskillig rettsusikkerhet på flere av de felter som berøres av vår gjennomgåelse av formueretten. Denne rettsusikkerheten kan unødig hemme den tekniske og samfunnsmessige utvikling. Flere av våre endringsforslag er begrunnet i disse hensynene, og er nærmere kommentert i forbindelse med forslagene. Behovet for lovendringer er imidlertid ulikt. Brorparten av våre forslag kommer derfor innen sentral kontrakts- og selskapslovgivning.»

3.6.1.2 Høringsinstansenes syn

Et generelt inntrykk fra høringen er at det er behov for tilrettelegging av det privatrettslige regelverket for bruk av elektronisk kommunikasjon. Noen høringsinstanser har merknader til hvordan utgangspunktet for tilretteleggingen bør være. Finansieringselskapenes Forening, Finansnæringens Hovedorganisasjonog Næringslivets Hovedorganisasjon reiser spørsmål om det kan være hensiktsmessig med en generell lov om elektronisk kommunikasjon.

Næringslivets Hovedorganisasjon uttaler videre blant annet:

«Justisdepartementet konkluderer med at man har funnet forholdsvis få absolutte rettslige hindringer for elektronisk kommunikasjon innen privatretten. Slik man ser det, har en tolkning av den aktuelle bestemmelse gitt som resultat at teknologinøytralitet i utgangspunktet foreligger. Departementet legger allikevel opp til at det skal inntas særskilte bestemmelser i enkelte sentrale kjøps- og kontraktsrettslige lover for å unngå tvil om hvorvidt elektronisk og tradisjonell kommunikasjon er likestilt. Dette skal gjøres ved at det uttrykkelig skal uttales at loven eller forskriftens krav til for eksempel skriftlighet eller underskrift ikke er til hinder for elektronisk kommunikasjon. NHO er skeptisk til at det skal innføres en slik regel i enkelte, men ikke alle, lover og forskrifter. Ikke bare bryter slik særregulering med norsk lovgivningstradisjon slik departementet selv påpeker, det vil også medføre betydelig usikkerhet knyttet til bestemmelser innen rettsområder, hvor slike uttrykkelige bestemmelser mangler.»

3.6.1.3 Departementets vurderinger

Departementet slutter seg til Næringslivets Hovedorganisasjons og andre høringsinstansers merknader om at det er viktig å unngå tolkningstvil med hensyn til bruk av elektronisk kommunikasjon. Departementet står imidlertid fast ved at det foreligger behov for avklaring i den enkelte lov. Brukerne av regelverk vil i hovedsak tolke sin rettsposisjon ut fra det regelverk som konkret gjelder for de enkelte rettslige disposisjoner. Det er etter departementets mening en fordel med regulering i den enkelte lov, fremfor en generell lov med konkrete unntak. En generell lov om kommunikasjonsformer vil føre til en ytterligere fragmentering av regelverket, og det vil uansett være behov for en viss særregulering i lover og forskrifter av bruk av elektronisk kommunikasjon.

Departementet foreslår nedenfor at flere lover som ikke er teknologinøytrale, gjøres teknologinøytrale ved å åpne for bruk av elektronisk kommunikasjon. I høringsbrevet foreslo departementet dessuten flere endringer for å klargjøre adgangen til å bruke elektronisk kommunikasjon også i forhold til bestemmelser som det ikke er knyttet formkrav til , for eksempel i forhold til meldings- og varslingskrav i forskjellige lover. Det vises blant annet til forslagene i høringsbrevet til endringer i kjøpsloven. Departementet har imidlertid kommet til at klargjøring av slike begreper i noen lover faktisk kan skape større usikkerhet ved tolkningen av andre lover. Departementet vurderer det derfor slik at lovendringer som skal klargjøre adgangen til å bruke elektronisk kommunikasjon, bør begrenses til bestemmelser som det kan være naturlig å tolke som hindringer for bruk av elektronisk kommunikasjon, typisk skriftlighets- og underskriftskrav.

For å unngå tvil om teknologinøytralitet foreligger, foreslår departementet også at det i de tilfellene hvor det fortsatt skal kreves papir, skal dette presiseres i loven. På Justisdepartementets område gjelder dette for inkassolovens varslingsbestemmelser og for enkelte bestemmelser innen selskapslovgivningen. Det presiseres at prosesslovgivningen, konkurslovgivning og tinglysningslovgivning ikke omfattes av eRegelprosjektet, jf kapittel 3.2.

3.6.2 Betingelser for bruk av elektronisk kommunikasjon

3.6.2.1 Forslaget i høringsbrevet

I høringsbrevet på side 14-15 uttalte deparetmentet:

«På flere felter foreslår departementet at elektronisk kommunikasjon tillates hvis en eller begge parter i et rettsforhold har godkjent slik kommunikasjon. I de tilfeller hvor et slikt vilkår foreslås, er hensikten at parten skal gjøres oppmerksom på at rettslig relevant informasjon kan komme inn på vedkommendes elektroniske meldingsmottak. Dette vil for eksempel være viktig for personer som ikke rutinemessig kontrollerer om man har fått e-post. En bestemmelse om at elektronisk kommunikasjon skal være avtalt vil etter Justisdepartementets oppfatning kunne fungere som oppfordring til slik kontroll, og kan kanskje bidra til at man endrer vaner på dette området.

Departementet foreslår på noen områder at godkjennelsen av elektronisk kommunikasjon skal være uttrykkelig. Hovedhensynet bak et slikt krav er at det på disse områdene vil være aktører som ikke nødvendigvis er fortrolige med elektronisk kommunikasjon. Meldinger fra motparten kan innebære vesentlige rettsvirkninger. Parten bør i disse tilfellene på forhånd få klar beskjed om at rettslig relevant informasjon kan komme på denne måten, jf. ovenfor. Etter Justisdepartementets syn bør dette innebære at vedkommende særskilt skal vedta en individualisert klausul som innebærer aksept av elektronisk kommunikasjon av rettslig relevant informasjon. Klausulen vil således ikke være vedtatt hvis den er inntatt i et standardvilkårssett som anses vedtatt etter alminnelige kontraktsrettslige regler (eksempelvis vil et standardvilkår kunne anses vedtatt selv om de ikke foreligger ved kontraktsinngåelsen, eller er vedtatt en bloc av parten uten gjennomlesning).»

3.6.2.2 Høringsinstansenes syn

Høringsinstansene synes å være enige i at det kan være grunn til å sette vilkår for bruk av elektronisk kommunikasjon. Dette gjelder spesielt i forholdet mellom næringsdrivende og forbrukere. Høringsinstansene synes videre å være enige i at forbrukeren i slike tilfeller bør ha godtatt bruk av elektronisk kommunikasjon. Høringsinstansene har imidlertid ulike syn på om en slik godtakelse bør kvalifiseres ved at det kreves at godtakelsen skal være uttrykkelig.

Finansnæringens Hovedorganisasjon peker blant annet på følgende:

«Det bør videre neppe lages «nivåforskjeller» for slik aksept for bruk av elektronisk kommunikasjon, slik det foreslås ved å kreve at en part i enkelte sammenhenger uttrykkelig må ha gitt aksept. Det er selvfølgelig et viktig prinsipp at alle praktisk viktige avtalevilkår blir klart og tydelig kommunisert, slik at kundene eller partene i en avtale kjenner til hvordan de skal opptre i løpende kommunikasjon og samhandling.

Det som da er viktig er ikke om slike rettigheter/plikter står skrevet på den ene eller andre måten eller med en avkrysningsrubrikk eller lignende i avtalen, men at kunden er gjort kjent med vilkåret på en slik måte at han virkelig er blitt klar over forholdet. Det bør således ikke være avgjørende om vilkåret står i standardtekst eller ikke, men at kunden har fått klar og god informasjon om forholdet.»

Næringslivets Hovedorganisasjon antar også at det er tilstrekkelig med en godkjennelse av bruken av elektronisk kommunikasjon:

«En slik bestemmelse kan da inntas i en standard kontrakt eller lignende formularer, men må selvfølgelig komme klart frem og være tilgjengelig for forbrukeren. En plassering av slike bestemmelser i liten skrift eller for øvrig gjemt bort, vil ikke tilfredsstille kravet til klarhet og tilgjengelighet.»

Høringsinstanser som går inn for et krav om uttrykkelig godtakelse av bruk av elektronisk kommunikasjon, er Barne- og familiedepartementet, Forbrukerombudet, Forbrukerrådet, Den norske dommerforening og Norges Automobilforbund.

Barne- og familiedepartementetuttaler:

«Forbrukeren må i utgangspunktet selv kunne velge om han eller hun ønsker å kommunisere elektronisk. Fortsatt er det mange som ikke har elektronisk utstyr, for eksempel eldre. Det er heller ikke alle som sjekker e-postkassen sin jevnlig. I finansavtaleloven er det eksempelvis stilt krav om at kunden uttrykkelig må ha akseptert meldinger fra finansinstitusjoner tilknyttet kundeforholdet skal kunne gis elektronisk.»

Forbrukerombudet uttaler at godtakelsen må utformes slik at

«forbrukeren selv aktivt avgir denne gjennom for eksempel en klikkoff-boks. Det bør videre presiseres at det tydelig må gis informasjon om rekkevidden av samtykke med angivelse av hvilke meldinger som vil bli sendt elektronisk. Samtykke må etter mitt syn også tidsangis i tillegg til at at det må fremkomme hvordan samtykke kan trekkes tilbake, for eksempel dersom forbrukeren ikke lenger har tilgang på elektroniske kommunikasjonsmetoder.»

Flere høringsinstanser peker videre på at det opereres med ulik terminiologi og ulike vilkår i departementets forslag, og at dette kan ha uheldige virkninger. Det pekes i denne forbindelse på at finansavtaleloven § 8, som bruker uttrykket «dersom kunden ønsker dette», kan fungere som modell for liknende bestemmelser i lovverket ellers.

3.6.2.3 Departementets vurdering

Departementet er enig i at vilkårene for bruk av elektronisk kommunikasjon bør utformes så likt som mulig. Departementet vil derfor foreslå at vilkårene sys over vesentlig samme lest. I lovforslaget foreslår departementet færre endringer enn hva som var tilfellet i høringsbrevet, ved at endringsforslagene er begrenset til formkrav som særlig reiser tolkningstvil, typisk skriftlighets- og underskriftskrav. Det vises til avsnitt 3.6.1.3 foran. Videre konsentreres de fleste forslagene om lovgivning som har en viktig side mot forbrukere. Dermed vil behovet for forskjellige løsninger være mindre.

Som nevnt ovenfor har flere høringsinstanser pekt på finansavtaleloven § 8 som modell for endringer i annet regelverk. Vilkåret for bruk av elektronisk kommunikasjon etter denne bestemmelsen er at «kunden ønsker dette». Bestemmelsen er nærmere omtalt i Ot. prp. nr. 41 (1998-99) side 25 høyre spalte:

«Når det er tale om meldinger fra kunden til institusjonen innebærer dette at kunden i det enkelte tilfellet kan velge å bruke elektronisk kommunikasjon. Når det er tale om meldinger fra institusjonen til kunden, vil bruk av elektronisk kommunikasjon forutsette at kunden uttrykkelig har akseptert at meldinger knyttet til kundeforholdet skal kunne gis elektronisk.»

Etter departementets mening er det viktig å bidra til trygghet og forutberegnelighet ved bruk av elektronisk kommunikasjon. Departementet går derfor inn for at det i enkelte tilfeller skal kreves at slik kommunikasjon skal være uttrykkelig godtatt. Etter departementets mening bør et slikt vilkår fremgå av lovteksten, og ikke slik det er i dag for finansavtalelovens vedkommende, der kravet om uttrykkelig godtakelse fremgår av merknadene til finansavtaleloven § 8. Dette bør etter departementets mening gjelde for meldinger det er knyttet formkrav til, og som det er forutsatt skal gis etter avtaleinngåelsen, for eksempel oppsigelse av en forsikringsavtale. Er det knyttet skriftlighetskrav til opplysninger eller varsler som skal gis før avtaleinngåelsen, er det etter departementets vurdering upraktisk å kreve uttrykkelig godtakelse. Departementet foreslår at vilkåret for bruk av elektronisk kommunikasjon i slike tilfeller bør være at kunden ønsker dette.

Hva som nærmere skal legges i kravet «uttrykkelig godtakelse» kan variere, men et minstekrav vil være at en klausul som angir at rettslig relevant informasjon kan kommuniseres ved bruk av elektronisk kommunikasjon, bør være særskilt utskilt og akseptert. Den konkrete fremgangsmåte og hva som nærmere kreves for aksept, må overlates til praksis.

Departementet vil presisere at de foreslåtte kravene til bruk av elektronisk kommunikasjon i de fleste tilfeller er ordensbestemmelser. Vilkårene settes for å gjøre partene oppmerksomme på muligheten for at rettslig relevant informasjon kan sendes elektronisk. Vanlige bevisregler kan derfor føre til at tilstrekkelig informasjon anses å ha nådd en part ved bruk av elektronisk kommunikasjon, selv om uttrykkelig godtakelse av bruk av elektronisk kommunikasjon ikke kan godtgjøres. Dette er i tråd med vanlig tolkningspraksis med hensyn til formkrav som ikke er gyldighetskrav.

Formkrav som har betydning for en disposisjons gyldighet har man imidlertid også eksempler på, for eksempel når det kreves skriftlig inngåelse eller bekreftelse av en avtale. I slike tilfeller vil lovens nærmere krav til bruk av elektronisk kommunikasjon også være et gyldighetsvilkår. Krever loven at det er benyttet en betryggende metode for å autentisere en avtales innhold, kan dette derfor innebære at en avtale som ikke er inngått etter lovens regler ikke anses gyldig inngått, og derfor ikke vil være rettslig bindende. Om et formkrav har betydning for en disposisjons gyldighet, må avgjøres etter alminnelige tolkningsregler.

Departementet vil for øvrig presisere at forbrukere som hovedregel skal ha adgang til å reservere seg mot bruk av elektronisk kommunikasjon: Kunder skal ikke kunne utestenges fra å inngå eller opprettholde kontraktsforhold hvis man ikke kan eller vil kommunisere elektronisk. Departementet antar at dette følger av det ulovfestede prinsippet om kontraheringsplikt. Departementet mener videre at det ikke bør utløse noe særskilt gebyr eller høyere vederlag om kunden reserverer seg mot bruk av elektronisk kommunikasjon. Etter departementets oppfatning er det likevel klart at virksomheter som baserer sin forretningsdrift på nettet, må kunne kreve at kommunikasjonen mellom partene hovedsakelig foregår ved bruk av elektronisk kommunikasjon.

3.7 Kontraktsrett mv.

3.7.1 Lov 31. mai 1918 nr. 4 om avslutning av avtaler, om fullmagt og om ugyldige viljeserklæringer

I høringsbrevetble det uttalt følgende om behovet for å foreta endringer i avtaleloven (side 12-13):

«Avtaleloven er det grunnleggende regelsettet for inngåelse av avtaler mv. Loven er fra 1918 og er ikke tilpasset elektronisk kommunikasjon. Loven gir opphav til flere vanskelige tolkningsspørsmål med hensyn til den nærmere avtalerettslige forståelsen av den elektroniske avtalemekanismen, elektronisk fullmaktsfremleggelse mv., jf. nedenfor. Enkelte slike spørsmål er behandlet i prosjektrapporten: begrepene «kommet frem» mv. er berørt på side 98-99, fullmaktsregler er behandlet på side 83-85. Forholdet til avtaleloven er også behandlet av professor Erik Røsæg i artikkelen IT: Avtaleslutning og behovet for lovreform, Festskrift til Gunnar Karnell, Stockholm 1999, side 657 flg. Røsæg konkluderer med at det ikke er behov for endringer av avtaleloven. Justisdepartementet slutter seg til dette: Vi kan ikke se at avtaleloven oppstiller rettslige hindringer for elektronisk avtaleinngåelse eller annen elektronisk kommunikasjon på avtalerettens område. Vi peker likevel på at elektronisk avtaleinngåelse og kommunikasjon av meldinger med dispositivt innhold skaper en egen rettslig «problem-meny», se for eksempel Krüger: Kjøpsrett, Bergen 1999, side 104 flg. og samme forfatter: Tilpasning av gamle lover til ny teknologi: Det juridiske fakultets skriftserie nr. 73, Bergen 1998. Justisdepartementet har imidlertid kommet til at tiden ikke er moden til å fremme forslag om endringer av avtaleloven. Departementet vil likevel følge utviklingen nøye, og løpende vurdere behovet for endringer av avtaleloven.»

Ingen høringsinstanser har hatt innvendinger mot departementets forståelse av avtaleloven og for redegjørelsen for behovet for endringer. Norges Eiendomsmeglerforbund viser til at det er behov for avklaring av begrepene «kommet frem», «sendt» mv., men viser til at eksisterende praksis kan være avklarende.

Departementet slutter seg til dette, men antar også at begrepene må avklares særskilt med hensyn til bruk av elektronisk kommunikasjon, og at den nærmere avklaring i første rekke må skje gjennom praksis.

På denne bakgrunn foreslås ikke endringer i avtaleloven. Departementet nevner imidlertid at Europaparlaments- og rådsdirektiv 2000/31/EF om visse rettslige aspekter ved informasjonssamfunnstjenester inneholder bestemmelser om elektronisk avtaleslutning i artiklene 9 flg. Disse artiklene er omtalt i Nærings- og handelsdepartementets høringsnotat 7. mars 2001 Innføring av direktiv om elektronisk handel (side 22 flg).

3.7.2 Lov 17. desember 1976 nr. 100 om renter ved forsinket betaling

Etter forsinkelsesrenteloven § 2 første ledd kan en fordringshaver kreve forsinkelsesrente hvis kravet ikke innfris ved forfall. Renten løper etter loven fra forfallsdagen når denne er fastsatt i forveien, og ellers fra en måned etter at fordringshaveren har sendt skyldneren påkrav med oppfordring om å betale. Loven fastsetter at påkravet skal være skriftlig.

I høringsbrevet foreslo departementet et nytt tredje punktum til § 2 første ledd: «Påkrav kan sendes elektronisk dersom skyldneren uttrykkelig har godtatt bruk av slik kommunikasjon.» Departementet begrunnet forslaget slik i høringsbrevet på side 36-37:

«Lovens bestemmelse om skriftlig påkrav har i første rekke en varslings- og symbolfunksjon: Skyldneren skal ha klar beskjed om rettsvirkningen av å oversitte betalingsfristen. Skriftlighetskravet må etter Justisdepartementets mening tolkes som et krav til at papir skal benyttes.

Justisdepartementet antar imidlertid at formålet med skriftlighetskravet kan oppnås ved elektronisk kommunikasjon. Forutsetningen for dette er at skyldneren har godtatt at fordringshaveren kan sende meldinger mv. elektronisk til skyldneren. Samtykke kan eksempelvis være avgitt i forbindelse med kontraktsinngåelsen eller på et senere stadium. Uttrykket «uttrykkelig har godtatt» innebærer at skyldneren spesielt har godtatt at påkrav etter forsinkelsesrenteloven kan gjøres elektronisk.»

Med hensyn til den nærmere forståelse av uttrykket «uttrykkelig har godtatt» vises til kapittel 2.5 foran.

Forbrukerrådet er i tvil om det er ønskelig at påkrav kan sendes elektronisk, selv om skyldneren uttrykkelig har godtatt dette. Grunnen til dette er hensynet til muligheten for sikring av bevis for friststarten. Forbrukerrådet peker imidlertid på at det i enkelte tilfeller også for forbrukere kan være hensiktsmessig å kunne benytte seg av elektronisk kommunikasjon i disse tilfellene. Norges Eiendomsmeglerforbund viser til at en klausul om oppfyllelse av skriftlighetskravet ved bruk av elektronisk kommunikasjon kan innarbeides i kjøpekontrakten, og bør derfor ikke skape store praktiske vanskeligheter.

Departementet er enig i at det er viktig å kunne sikre bevis for friststart. Det vil i første rekke være i fordringshaverens interesse å sørge for slik notoritet. Ønsker man bevissikring utover vanlig epost-logg eller liknende, er alternativet å benytte en betryggende metode for elektronisk dokumentsikring ved hjelp av elektronisk signatur eller liknende. Departementet antar imidlertid også at det er av viktighet at skyldneren, spesielt i forbrukerforhold, gjøres oppmerksom på at påkrav kan sendes elektronisk. Selv om særskilt godtakelse av at påkrav kan sendes ved bruk av elektronisk kommunikasjon kan sies å være unødvendig i mange næringsforhold, går departementet inn for et vilkår om uttrykkelig godtakelse. Loven skiller ikke mellom forbrukerforhold og næringsforhold, og det er etter departementets oppfatning lite hensiktsmessig å oppstille et skille i denne sammenheng. Departementet går etter dette inn for en endring av forsinkelsesrenteloven i tråd med forslaget i høringsbrevet.

3.7.3 Lov 18. mai 1979 nr. 18 om foreldelse av fordringer

Departementet uttalte følgende om foreldelsesloven i høringsbrevet på side 37-38:

«Varslingsreglene i § 3 nr. 3 og § 8: Foreldelsesloven § 3 nr. 3 gir regler om friststart når en avtale skal anses hevet før oppfyllelsestiden (antesipert mislighold), og når en fordring forfaller før den ellers bestemte tid (ekstraordinært forfall). Foreldelsesfristen begynner i disse tilfellene å løpe fra den dagen da fordringshaveren varsler skyldneren om at han eller hun gjør hevings- eller forfallsgrunnen gjeldende. Justisdepartementet antar at fristregelen i § 3 nr. 3 er teknologinøytral. I disse tilfellene vil det være det underliggende forholdet mellom fordringshaveren og skyldneren som vil være bestemmende for om det kan stilles formkrav til varselet. Hvorvidt det underliggende forhold setter skranker for elektronisk kommunikasjon, er foreldelsesloven uvedkommende.

For at et regresskrav kan gjøres gjeldende mot medskyldneren når et foreldet hovedkrav innfris, stiller § 8 tredje punktum krav om at medskyldner skal varsles innen rimelig tid om innfrielsen av hovedkravet. Er det før innfrielsen skjedd fristavbrudd eller avtalt forlengelse etter § 28, kreves videre at medskyldneren har blitt varslet om dette innen rimelig tid, se § 8 siste punktum.

Bestemmelsen stiller ingen formkrav til varselet. Forarbeidene til loven sier intet om dette. Utgangspunktet er at både skriftlig og muntlig varsel tillegges rettsvirkning etter loven, jf. Røed, Foreldelse av fordringer, Oslo 1997, side 182.

På denne bakgrunn antar departementet at foreldelsesloven ikke hindrer at slike varsler gis ved bruk av elektronisk kommunikasjon. Vanlige bevisregler kommer til anvendelse ved vurderingen av om varsel etter loven er gitt. Ved bruk av elektronisk kommunikasjon kan behovet for bevissikring ivaretas ved bruk av elektronisk signatur.

Underretning etter § 12 nr. 2: Foreldelsesloven § 12 nr. 2 inneholder en regel om tilleggsfrist for fordring som ifølge forpliktelse etter selskapskontrakt påhviler et medlem til å gjøre et tilskudd til selskapets masse. Foreldelsesfristen begynner i disse tilfellene ikke å løpe før medlemskapet er opphørt og selskapet har fått underretning om det.

Det er ikke satt formkrav til underretning. Skriftlig og muntlig underrettelse oppfyller underrettingskravet. Bestemmelsen stenger ikke for elektronisk kommunikasjon. Det er etter Justisdepartementets mening ikke nødvendig å si dette i loven.»

Ingen høringsinstanser har hatt merknader til departementets forståelse av foreldelsesloven i høringsbrevet. Departementet foreslår etter dette ingen endringer av foreldelsesloven.

3.7.4 Lov 21. juni 1985 nr. 82 om kredittkjøp m.m.

Departementet foreslo i høringsbrevet en ny § 3 a om bruk av elektronisk kommunikasjon. Forslaget omhandler for det første vilkår for bruk av elektronisk kommunikasjon når loven krever at visse opplysninger skal gis skriftlig før avtaleinngåelse. I høringsbrevet ble det uttalt følgende på side 38:

«Loven har i §§ 4 og 5 regler om at kredittyteren eller selgeren skal gi kjøperen opplysninger i skriftlig form. Formålet med skriftlighetskravet er å gi kjøperen mulighet til å foreta en grundig vurdering av vilkårene før avtale inngås. Hensynet kan ivaretas ved bruk av elektronisk kommunikasjon, men det bør være opp til kjøperen å avgjøre om han eller hun vil motta opplysningene elektronisk.»

Departementet foreslo at vilkåret for at slike opplysninger kan gis ved bruk av elektronisk kommunikasjon skal være at kjøperen eller kontohaveren uttrykkelig har godtatt slik kommunikasjon. Barne- og familiedepartementet, Forbrukerrådet, Forbrukerombudet og Norges Automobilforbund støtter et slikt vilkår, mens Finansieringsselskapenes Forening og Finansnæringens Hovedorganisasjon peker på at dette kan lede til praktiske problemer. Finansieringsselskapenes Forening uttaler:

«Spesielt til kredittkjøpslovens § 3 a, der formuleringen «uttrykkelig har godtatt» er benyttet, vil vi peke på at denne type transaksjoner gjerne startes opp av kunden ved at han på et salgssted ønsker å benytte seg av et foreliggende finansieringstilbud. Kunden sender så inn en søknad via fax, e-mail eller over Internett. Denne blir akseptert eller ikke akseptert av finansinstitusjonen. Gjør kunden bruk av elektronisk kommunikasjon på starttidspunktet, må det kunne legges til grunn at han ønsker svar på samme måte. At han derfor «uttrykkelig må godta en slik transaksjon», virker forvirrende i forhold til den aktuelle situasjon.»

Departementet ser at et vilkår om uttrykkelig godtakelse av bruk av elektronisk kommunikasjon kan lede til praktiske problemer for muligheten til å oppfylle opplysningsplikten etter loven: Man får en «ekstra avtaleomgang» som neppe er nødvendig for å ivareta lovens krav til skriftlighet. Etter departementets mening bør det imidlertid være opp til kunden eller kontohaveren om han eller hun vil motta opplysningene elektronisk. Departementet foreslår derfor at vilkåret for bruk av elektronisk kommunikasjon i disse tilfellene skal være at kunden eller kontohaveren ønsker dette.

Høringsbrevet inneholdt for det annet et forslag om regulering av inngåelse av avtale om kreditt (side 39):

«Ved forbrukerkredittkjøp skal avtale om kreditt inngås skriftlig og være underskrevet av kjøperen, jf. loven § 5 a. Kravene til skriftlighet og underskrift skal fylle flere funksjoner. Kjøperen skal kunne overveie om han eller hun skal gå inn på rettshandelen, og skal ha klar beskjed om vilkårene (varslings- og symbolfunksjonene). Videre skal kravet til skriftlighet sikre bevis.

Bestemmelsen må antakelig tolkes som en hindring for bruk av elektronisk kommunikasjon. Justisdepartementet antar imidlertid at hensynene bestemmelsen skal ivareta, kan tilfredsstilles ved elektronisk meldingsgang. Adgangen til å benytte elektronisk kommunikasjon bør i denne sammenheng underlegges følgende begrensninger:

Forslaget medfører at avtaler etter § 5 a annet ledd kan inngås elektronisk dersom kjøperen har godtatt [ønsker] det. Bokstav a krever at avtalens innhold i sin helhet er tilgjengelig ved avtaleinngåelsen. Hensynet er at partene skal ha mulighet til å sette seg inn i avtalen på forhånd. Bokstav b krever at det må være benyttet en betryggende metode for autentifisering, jf. lov om elektronisk signatur § 3 nr. 1. Det vises for øvrig til merknadene i forarbeidene til den tilsvarende bestemmelsen i finansavtaleloven § 8, se Ot. prp. nr. 41 (1998-99) side 24 flg.»

Ingen høringsinstanser har innvendinger mot forslaget. Departementet foreslår derfor at kredittkjøpsloven endres i tråd med forslaget i høringsbrevet, med nevnte justering.

3.7.5 Lov 13. mai 1988 nr. 27 om kjøp

Kjøpsloven inneholder en rekke bestemmelser om kommunikasjon ved meldinger, varsler og underretninger mellom partene i kjøpsforholdet. Departementet uttalte blant annet følgende om kjøpsloven i høringsbrevet på side 40:

«Det kan være knyttet viktige rettsvirkninger til kravene om at det skal gis melding, underretning mv. For eksempel vil manglende rettidig melding fra kjøper (reklamasjon) om at man ønsker å heve, medføre at man mister denne retten, jf. §§ 29 og 39. Det kan av bevismessige grunner være viktig at det foreligger muligheter for å sikre notoritet rundt avsendelse av en melding, samt å sikre at meldingens innhold ikke blir endret etter avsendelse (dokumentintegritet).

Loven stiller imidlertid ikke formkrav til meldingene eller underretningen mv. Muntlighet tilfredsstiller derfor lovens krav. Justisdepartementet antar derfor på denne bakgrunn at loven er teknologinøytral, og at den i utgangspunktet ikke hindrer bruk av elektronisk kommunikasjon. Forholdene synes med andre ord å ligge godt til rette for at kommunikasjon etter loven bør kunne skje tradisjonelt, det vil si enten muntlig eller skriftlig på papir, og elektronisk. Ønsker partene å sikre bevis for at melding er sendt rettidig, kan man anvende elektronisk signatur.»

I høringsbrevet ble det likevel av hensyn til klarhet og forutberegnelighet foreslått at adgangen til å kommunisere elektronisk skulle fremgå av loven. Videre foreslo departementet at bruk av elektronisk kommunikasjon kunne skje hvis den annen part hadde godtatt dette. Som nevnt ovenfor i kapittel 2.5 har flere høringsinstanser pekt på at en klargjøring som foreslått kan medføre uklarheter ved tolkningen av andre lover. Videre har det vært pekt på at en differensiering av vilkårene for bruk av elektronisk kommunikasjon (godtatt/uttrykkelig godtatt) også kan skape uklarheter. Andre høringsinstanser, blant annet Forbrukerrådetog Norges Automobilforbund, mener at kjøpsloven bør ha et vilkår om uttrykkelig godtakelse.

Som det fremgår av utdraget fra høringsbrevet gjengitt ovenfor, kan det være knyttet viktige rettsvirkninger til de meldinger og varsler mv. som partene skal gi hverandre i et kjøpsforhold. Det kan i denne sammenheng være viktig å kunne sikre bevis, og det er også viktig at partene i kjøpsforholdet er oppmerksomme på aktuelle kommunikasjonsformer. På den annen side inneholder ikke kjøpsloven formkrav til de meldinger og varsler som skal gis. Muntlighet er tilstrekkelig til å oppfylle lovens krav. Loven tillater allerede bruk av elektronisk kommunikasjon for å oppfylle meldingskravene mv. Departementet har på denne bakgrunn kommet til at en klargjøring med nærmere vilkår i loven når det gjelder bruk av elektronisk kommunikasjon vil kunne virke unødig kompliserende, og faktisk kunne virke hemmende på bruk av elektronisk kommunikasjon. Det vises også til den usikkerhet en slik bestemmelse kan medføre for tolkningen av andre lover. Etter dette er departementets konklusjon at det ikke bør foreslås endringer i kjøpsloven med sikte på å regulere bruk av elektronisk kommunikasjon.

3.7.6 Lov 19. juni 1992 nr. 56 om handelsagenter og handelsreisende (agenturloven)

Loven inneholder en rekke bestemmelser om varsler, meldinger mv. Departementet foreslo i høringsbrevet en klargjøring i loven om at slike bestemmelser ikke er til hinder for bruk av elektronisk kommunikasjon. Ingen høringsinstanser har uttalt seg om forslaget. Av samme grunner som redegjort for med hensyn til overensstemmende regler i kjøpsloven, har departementet kommet til at det ikke er nødvendig å foreslå endringer i agenturloven av denne art.

Loven inneholder videre i § 4 en bestemmelse om at partene kan kreve at avtaler settes opp skriftlig og å få et underskrevet eksemplar av avtalen og senere endringsavtaler. Departementet uttalte følgende i høringsbrevet på side 42:

«Bestemmelsen i § 4 innebærer ikke noe unntak fra hovedregelen i norsk rett om at en muntlig avtale er like bindende som en skriftlig avtale. Bestemmelsen setter ikke formkrav til avtaleinngåelsen, og er ingen gyldighetsregel. Formålet er å gi partene en klar og håndfast bekreftelse på avtalens innhold, slik at man kan unngå senere tvister om nettopp dette, jf. Ot. prp. nr. 49 (1991-1992) Om lov om handelsagenter og handelsreisende (agenturloven) side 42.

Bestemmelsens formål kan nås ved bruk av elektronisk kommunikasjon. Departementet foreslår en bestemmelse om at avtalen kan settes opp elektronisk dersom partene er enige om det. Dette er egentlig selvsagt, men bestemmelsen foreslås av informative hensyn samt hensynet til tilsvarende bestemmelser i annen lovgivning. Bestemmelsen gjør ingen begrensning i hver av partenes rett til å få avtalen satt opp skriftlig.»

Ingen av høringsinstansene har hatt merknader til departementets forslag. Departementet har imidlertid kommet til at forslaget som er gjengitt ovenfor er overflødig, siden det gir uttrykk for en selvfølgelighet som det ikke er behov for at uttrykkes i loven. Det samme gjelder overensstemmende forslag til endringer i andre lover. Departementet foreslår derfor ingen endringer i loven § 4.

Agenturloven § 34 første ledd nr. 1 krever at en avtale mellom handelsagenten og hovedmannen som går ut på å begrense agentens adgang til å drive virksomhet etter at agenturavtalen er opphørt (konkurranseklausul), bare binder agenten hvis og i den utstrekning den er inngått skriftlig. Departementet foreslo i høringsbrevet en regel om at kravet om skriftlighet også er oppfylt ved at avtalen settes opp elektronisk og sikres ved elektronisk signatur. I høringsbrevet ble følgende uttalt på side 43:

«Vilkårene i § 34 første ledd må være til stede for at det skal foreligge en bindende konkurranseklausul. Første ledd nr. 1 bestemmer at konkurranseklausulen må opprettes skriftlig for å binde agenten. Skriftlighetskravet betyr at agenten ikke behøver å akseptere en muntlig avtale til hans ulempe, jf. Ot. prp. nr. 49 (1991-92) side 72 høyre spalte.

Skriftlighetskravet skal sikre at konkurranseklausulens innhold fremgår klart og tydelig for partene før den eventuelt aksepteres. Videre er det vesentlig å sikre bevis for klausulens innhold. Disse hensyn kan ivaretas ved bruk av elektronisk kommunikasjon: Elektronisk kommunikasjon skjer ved skrifttegn som gir klar beskjed om klausulens innhold. Dokumentintegritet sikres ved elektronisk signatur.»

Ingen av høringsinstansene har hatt merknader til departementets forslag. Departementet har etter en fornyet vurdering kommet til at det ikke er behov for å endre bestemmelsen. Departementet oppfatter bestemmelsen som teknologinøytral, og kan ikke se at tilstrekkelige tungtveiende grunner skulle tilsi at det i loven stilles krav om elektronisk signatur.

3.7.7 Lov 30. juni 1916 nr. 1 om kommisjon

Kommisjonsloven inneholder flere bestemmelser om at det skal gis underretning og varsel. Det er ikke satt formkrav til underretningene og varslene. Departementet uttalte i høringsbrevet (side 43) at loven antas å være teknologinøytral, men at det kunne være ønskelig å klargjøre dette i loven. Ingen høringsinstanser har hatt merknader til departementets forslag. Av grunner redegjort for under behandlingen av kjøpsloven, har departementet kommet til at forslaget til endringer ikke bør følges opp.

3.7.8 Lov 3. juli 1992 nr. 93 om avhending av fast eigedom (avhendingslova)

Med hensyn til bestemmelsen i loven § 1-3 om avtaleform (skriftlig bekreftelse av avtale), foreslo departementet i høringsbrevet tilsvarende endring som beskrevet i tilknytning til agenturloven § 4, se kapittel 3.7.6. Ingen av høringsinstansene har hatt merknader til forslaget, og departementets syn er tilsvarende her som i forhold til agenturloven. Det dreier seg om en presisering som er overflødig, og forslaget i høringsbrevet følges ikke opp.

Loven inneholder videre en rekke varsels- og meldingskrav. Det vises til merknadene om tilsvarende bestemmelser i kjøpsloven, se kapittel 3.7.5. Departementet anser det ikke nødvendig å presisere at disse bestemmelsene ikke er til hinder for bruk av elektronisk kommunikasjon.

3.7.9 Lov 13. juni 1997 nr. 43 om avtalar med forbrukar om oppføring av ny bustad m.m. (bustadoppføringslova)

Også denne loven inneholder en bestemmelse om at partene kan kreve at avtalen settes opp skriftlig. Departementet mener at det heller ikke her er nødvendig å presisere i loven at partene kan avtale å sette opp avtalen elektronisk, jf. ovenfor.

Loven inneholder enkelte skriftlighetskrav til avtale og meldinger, se §§ 9, 16 og 42. Departementet foreslo i høringsbrevet at det bør sies i loven at skriftlighetskravene ikke er til hinder for bruk av elektronisk kommunikasjon, men at dette forutsetter uttrykkelig godtakelse av forbrukeren. Ingen høringsinstanser har innvendinger mot forslaget, og departementet foreslår en ny § 6 a i tråd med høringsbrevet.

Departementet foreslo at bestemmelsen i § 6 a også skulle omfatte varslingskrav mv. som ikke var underlagt formkrav. Departementet antar at det ikke er nødvendig å la bestemmelsen omfatte slike regler. Det vises til behandlingen av tilsvarende bestemmelser i kjøpsloven, jf. kapittel 3.7.5.

3.8 Tingsrett

3.8.1 Lov 23. juni 1888 nr. 3 indeholdende særlige Bestemmelser angaaende Leilændingsgods tilhørende stamhuse og visse Stiftelser m.v.

Departementet uttalte blant annet følgende om loven i høringsbrevet på side 45:

«Bekjentgjørelse: Regler om bekjentgjørelse er gitt i § 5. Dette skal skje i et eller to blad som er alminnelig lest på stedet. Som det pekes på i Kartleggingsprosjektets rapport på side 87, vil slike kunngjøringskrav neppe oppfylles ved kunngjøring i nettaviser. Kunngjøring i elektronisk form krever i tilfelle endring av bestemmelsen. Justisdepartementet antar at dette er en problemstilling som bør vurderes på generelt grunnlag på noe sikt. Endring av bestemmelsen bør i slike tilfeller skje etter en slik vurdering. Av § 5 annet ledd fremgår at en forkjøpsberettiget kan inntre i høyeste bud ved at den berettigede «varsler» stamhusbesitteren om dette. Departementet antar at bestemmelsen må vurderes som teknologinøytral og foreslår ingen endring. Ved underhåndssalg bestemmer § 5 annet ledd siste punktum at varselet må være gitt innen seks uker etter at salget er gjort kjent ved «fra Kirkebakken læst Bekjendtgjørelse». Regelen er ikke teknologinøytral. Departementet antar likevel at regelen kan bli stående som den er.

Testament: Det er gitt regler om bruk av testament i § 13. Testamentsreglene vurderes på generelt grunnlag i forbindelse med behandlingen av testamentsreglene i arveloven.»

Ingen høringsinstanser har hatt merknader til departementets redegjørelse i høringsbrevet. Departementet foreslår ingen endringer i loven.

3.8.2 Lov 16. juni 1961 nr. 15 om rettshøve mellom grannar

Departementet uttalte følgende i høringsbrevet på side 46:

«Grannevarsel: I loven §§ 6, 12 og 13 er det gitt regler om at granne skal varsles. Det bærende hensyn som ligger bak grannevarselet, er at naboen skal gjøres kjent med tiltak som kan bli til skade eller ulempe for naboen, og at dette skal skje før tiltaket iverksettes. Mottak av varsel etter § 6 er bestemmende for om naboens krav om granneskjønn er rettidig, se § 7.

Loven stiller ikke formkrav til de ulike varslene. Et muntlig varsel kan derfor være tilstrekkelig. Varselkravet må imidlertid forstås i lys av sitt formål, se Rt. 1997 s. 1415 på side 1417. Justisdepartementet antar at elektronisk varsling kan være tilstrekkelig etter loven. Dette forutsetter at de involverte har mulighet til å motta elektronisk varsel, samt at man har oppfordring til å gjøre seg kjent med innkomne meldinger. Hvorvidt tilstrekkelig varsling er foretatt, må vurderes konkret i det enkelte tilfellet. Dette gjelder også elektronisk varsling. Justisdepartementet ser etter dette ikke behov for å endre loven.

Lysast ut i blad: Tilsvarende er behandlet ... ovenfor.»

Med hensyn til grannevarsel uttaler Den Norske Advokatforening:

«Loven oppstiller en rekke regler om når grannevarsel er nødvendig. Det er ikke oppstilt formkrav, og elektronisk varsling kan være tilstrekkelig. Advokatforeningen er enig med departementet i at det ikke er nødvendig å endre loven, men at det må være opp til den enkelte å forvisse seg om at tilstrekkelig varsel er sendt og motatt av naboene.»

Etter dette fremmer departementet ikke forslag om å endre granneloven.

3.8.3 Lov 18. juni 1965 nr. 6 om sameige

I høringsbrevet på side 46 uttalte departementet:

«Skriftlig melding ved fellesdrift: Loven § 5 inneholder krav om skriftlig melding ved utnytting for sams rekning (fellesdrift). Har noen stemt mot fellesdrift og ikke sagt fra uten unødig opphold eller senest tre uker etter det skriftlige varselet er motatt, vil vedkommende ikke få være med på fellesdriften. Varselets funksjon er å gi en siste mulighet til å slå seg med etter at de nødvendige flertallsvedtak foreligger. Varselet har en informasjonsfunksjon og en subjektiv varslingsfunksjon. Disse hensynene ivaretas av elektronisk kommunikasjon. Justisdepartementet antar etter dette at kravet til skriftlig melding ikke kan tolkes som en hindring for elektronisk kommunikasjon såfremt forutsetningene for elektronisk kommunikasjon overfor den enkelte sameier er til stede. Det er etter Justisdepartementets mening ikke nødvendig å endre loven, men departementet ber om høringsinstansenes syn på om det bør gis en bestemmelse om at skriftlighetskravet her ikke er til hinder for elektronisk kommunikasjon når sameierne er enige om det.

Skrevne vedtekter: Loven inneholder i § 6 et krav om at sameiets vedtekter skal være skrevne. Kravet til skriftlighet skal særlig tilfredsstille notoritets- og integritetshensyn. Justisdepartementet antar at dette taler for at vedtektene må foreligge i form av et skriftlig papirdokument, også av hensyn til situasjonen ved overdragelse av sameieandel. Departementet ber om høringsinstansenes syn på dette og på om det bør komme klarere frem i loven. Vi viser også til vår generelle vurdering av elektroniske vedtekter i forbindelse med behandlingen av aksjelovene ...»

Flere høringsinstanser har merknader til ovenstående. Den Norske Advokatforening uttaler seg om begge skriftlighetskrav:

«Dersom begrepene «skriftlig» og «skrivne» skal tolkes på ulik måte, er det Advokatforeningens syn at dette bør fremkomme av lovteksten. Generelt er det uheldig dersom likeartede uttrykk tolkes på ulik måte i en og samme lov. Foreningen støtter departementets forslag om at loven endres slik at skriftlighetskravet ikke er til hinder for elektronisk kommunikasjon når sameierne er enige om det. Advokatforeningen mener for øvrig at elektroniske dokumenter også vil være tilstrekkelig når det gjelder vedtektene, forutsatt at sameierne er enige om dette. Videre må potensielle kjøpere ha tilgang til vedtektene ved utskrift. Det er også viktig å hindre at den enkelte sameier kan foreta endringer i vedtektene.»

Barne- og familiedepartementet ønsker å opprettholde et krav til at vedtektene skal foreligge på papir. Norges Eiendomsmeglerforbund uttaler at hensynet til vedtektenes notoritet og integritet er vesentlig. Det stilles likevel spørsmål om vedtektene ikke kan foreligge elektronisk hvis partene er enige om det.

Departementet antar at det ikke er nødvendig å endre sameieloven med hensyn til skriftlighetskravet i § 5 om melding ved fellesdrift: skriftlighetskravets vaslings- og informasjonsfunksjon tilfredsstilles ved bruk av elektronisk kommunikasjon, og loven må anses teknologinøytral på dette punktet. Det er ikke nødvendig å presisere dette for dette ene skriftlighetskravets vedkommende.

Som redegjort for ovenfor, antok departementet i høringsbrevet at kravet til skriftlige vedtekter innebærer at vedtektene skal foreligge på papir. Departementet har etter en fornyet vurdering etter høringen, kommet til at det etter sameieloven ikke bør og kan stilles krav om at de skrevne vedtektene skal foreligge på papir: Vedtektene spiller en annen rolle for realsameier enn for for eksempel aksjeselskapene, der vedtekter er obligatoriske og er knyttet til andre dokumenter som også skal foreligge i papirform. Så lenge sameierne er enige om at vedtektene kan foreligge elektronisk, bør denne muligheten holdes åpen. Departementet antar at det ikke er nødvendig å presisere dette i loven. Dokumentintegritet kan sikres ved bruk av elektronisk signatur eller liknende. Selv om det stort sett - iallfall for tiden - neppe vil være praktisk med elektroniske vedtekter, får det være opp til partene om man vil benytte slik teknologi.

3.8.4 Lov 9. desember 1994 nr. 64 om løysingsrettar

Departementet foreslo i høringsbrevet at det kunne klargjøres i loven at avtaler etter loven kan settes opp elektronisk. Av grunner redegjort for under behandlingen av agenturloven i kapittel 3.7.6 ovenfor, anser departementet at en slik klargjøring er overflødig, og går ikke videre med forslaget.

Loven inneholder flere skriftlighetskrav. I høringsbrevet på side 47-48 uttalte departementet:

«Øvrige skriftlighetskrav: Loven har krav til skriftlighet i §§ 10, 12 og 13. Skriftlighetskravene dreier seg om forhåndstilbud til forkjøpsrettsinnehaver (§ 10) og varsel om å gjøre forkjøpsrett eller løsningsrett gjeldende etter §§ 12 og 13, se også § 13 siste ledd. Formålet med skriftlighetskravet er i hovedsak å gi en klar beskjed til adressaten om at en rettslig posisjon påberopes. Varslene har meget viktige rettsvirkninger for de involverte: den subjektive varslingsfunksjonen står i fokus. Justisdepartementet vurderer det som uklart om skriftlighetskravene innebærer krav til bruk av papir.

Etter departementets vurdering bør uklarheten fjernes ved endringer av loven. I disse tilfellene vil partene ofte ikke kjenne hverandre. Man kan mangle mulighet eller være uvillig til å sjekke mulighetene for elektronisk kommunikasjon. Videre kan aktørene mangle oppfordring til å sjekke sine elektroniske meldingsmottak. Slik oppfordring er vanskelig å etablere når det ikke behøver å være et underliggende og forutgående avtaleforhold eller andre kontaktpunkter mellom aktørene. Elektronisk kommunikasjon bør derfor bare kunne skje hvis partene er enige om det. I tråd med dette foreslås en ny § 5 a i loven.»

Høringsinstansene har ikke hatt merknader til departementets redegjørelse for disse skriftlighetskravene. Departementet foreslår en ny bestemmelse i loven overensstemmende med forslaget i høringsbrevet, men foreslår at den tas inn som et nytt tredje ledd i § 5.

3.8.5 Lov 20. desember 1996 nr. 106 om tomtefeste

Departementet foreslo i høringsbrevet en ny § 6 a i tomtefesteloven om bruk av elektronisk kommunikasjon i tilfeller hvor loven krever skriftlige meldinger mv., og ved krav om skriftlig avtale. Også andre krav til at meldinger og varsler skal gis etter loven, men som ikke er underlagt formkrav, ble foreslått omfattet av forslaget. Av grunner redegjort for i tilknytning til liknende bestemmelser i kjøpsloven, omfatter departementets forslag i proposisjonen her ikke slike krav.

Om skriftlig festeavtale uttalte departementet på side 48 i høringsbrevet:

«Skriftlig festeavtale: Hovedregelen i tomtefesteloven § 5 første ledd første punktum er at festeavtalen skal settes opp skriftlig. Avtalen skal også inneholde nærmere opplysninger om festeforholdet, jf. annet punktum. Muntlig avtale er likevel bindende mellom partene i festeforholdet, se nærmere § 5 annet ledd. Den muntlige avtalen skal settes opp skriftlig hvis en av partene krever det, jf. annet ledd annet punktum. Skriftlig avtale med innhold som angitt i § 5 første ledd annet punktum er et vilkår for tinglysing, jf. Ot. prp. nr. 28 (1995-96) side 51-52.

Skriftlighetskravet skal sikre bevis, jf. (punkt 4.5) om skriftlighetskravet for nedtegnelse av avtale i lov om løsningsrettigheter § 5. Kravet skal også sikre at punktene i festeavtalen blir grundig vurdert av partene (subjektiv varslingsfunksjon/symbolfunksjon), og at de blir satt opp på en tydelig, klar og tilgjengelig måte. Justisdepartementet antar at disse hensynene kan tilfredsstilles ved elektronisk nedtegning, eventuelt ved bruk av elektronisk signatur som sikringsmekanisme.

Elektronisk inngåelse og nedtegning av festeavtalen har ikke direkte betydning i forhold til krav om bruk av fysiske dokumenter som kan følge av andre lovregler. Aktuelt her vil i første rekke være krav til originalt dokument, tradisjonell undertegning mv. som følger av tinglysingsloven med forskrifter. Departementet viser i denne forbindelse til at det pågår prosjekter som har som mål å legge til rette for at dokumenter kan sendes elektronisk til tinglysing. Det kan være en fordel at lovverket ellers legger forholdene til rette for at dokumentene kan avfattes elektronisk, uten at dette behøver å bety problemer for tinglysingspraksis i dag: Avtalene kan skrives og lagres elektronisk. Utskrift (»original») med nødvendig tradisjonell undertegning kan sendes til tinglysing på vanlig måte.

Justisdepartementet antar etter dette at loven ikke er til hinder for at festeavtalen kan settes opp elektronisk. [...] Departementet antar at det bør være opp til partene å velge teknisk løsning med hensyn til autentifiseringsmetode og at det ikke er nødvendig å sette som vilkår at autentifiseringsteknologi skal benyttes.»

Av høringsinstansene uttaler Den Norske Advokatforening seg konkret om bruk av elektronisk kommunikasjon ved inngåelsen av festeavtalen:

«Advokatforeningen er enig i at kravet til skriftlighet kan tilfredsstilles ved elektronisk nedtegning hvis partene er enige om dette. Avtalens lange tidsløp tilsier imidlertid at bevissikring er sentralt. Departementet mener imidlertid at det bør være opp til partene å velge teknisk løsning med hensyn til autentifiseringsmetode og at dette ikke bør være et vilkår etter loven. Advokatforeningen er noe usikker på dette, men har kommet til at regelverket ikke bør kompliseres ytterligere ved flere formkrav.»

Departementet antar at muligheten for bruk av elektronisk avtaleinngåelse bør fremgå av loven. Strengt tatt er dette ikke nødvendig i forholdet mellom partene i festeavtalen: her er allerede en muntlig avtale bindende. Skriftlighetskravet er imidlertid sentralt overfor tredjeparter. Som redegjort for i høringsbrevet, og støttet i høringsuttalelsen gjengitt ovenfor, antar departementet at det ikke er nødvendig å sette krav til autentisering av avtalen: Det bør være opp til partene å velge hensiktsmessig teknologi. Departementet foreslår etter dette at krav til skriftlighet ved avtaleinngåelsen omfattes av en generell bestemmelse i loven om bruk av elektronisk kommunikasjon.

Tomtefesteloven inneholder krav til skriftlighet også i andre sammenhenger. Departementet uttalte følgende om slike krav i høringsbrevet på side 49-50:

«Øvrige skriftlighetskrav: Loven inneholder en rekke andre skriftlighetskrav:

§ 9 annet ledd: oppsigelse av festeavtalen

§ 10 første ledd: forlengelse av festeavtalen

§ 17 tredje ledd: grunngitt avslag på melding om overføring av festerett

§§ 32 og 33: krav på innløsning

§ 39: oppfordring om borttaking

Skriftlighetskravene skal ivareta tydelig varsling og bevissikring. Et eksempel er at muntlig oppsigelse vil være uten rettsvirkning, se Ot. prp. nr. 28 (1995-96) side 53 høyre spalte. Departementet antar at disse formålene kan oppnås ved elektronisk kommunikasjon. Meldingene medfører imidlertid vesentlige rettsvirkninger. Justisdepartementet antar derfor at partene bør ha særskilt oppfordring til å sjekke sine elektroniske meldingsmottak for at elektronisk kommunikasjon skal godtas i disse tilfellene. Vi foreslår derfor en generell bestemmelse om at partene skal ha avtalt at slike meldinger skal kunne kommuniseres elektronisk.»

Ingen høringsinstanser har hatt innvendinger til departementets forslag. Departementet foreslår etter dette at tomtefesteloven endres i tråd med forslaget i høringsbrevet, men med den justeringen som er nevnt innledningsvis.

3.9 Lov 23. oktober 1959 nr. 3 om oreigning av fast eigedom

Departementet uttalte følgende på side 51-52 i høringsbrevet:

«Varselkrav: Etter § 4 skal eier eller bruker varsles før etterrøking iverksettes. Etter § 13 skal grunneier eller rettshaver få varsel i forbindelse med avgjørelse om skjønn etter loven § 6. I begge tilfeller er varslingskravets formål å sikre mulighet for reaksjon fra adressatens side. Det stilles ikke formkrav til varslene. Muntlig varsel tilfredsstiller lovens krav. Elektronisk kommunikasjon ivaretar de samme hensyn. Loven er etter dette ikke til hinder for elektronisk kommunikasjon. Departementet antar at det ikke er nødvendig å si dette eksplisitt i loven.

Kommunikasjon med forvaltningen: Loven gir regler om kommunikasjon med forvaltningen, jf. eksempelvis § 11 om søknad om løyve. Kommunikasjon med forvaltningen blir drøftet på generelt grunnlag i forbindelse med behandlingen av forvaltningsloven, jf. kapittel 2, og behandles ikke nærmere her.

Dokumentgjennomsyn og kunngjøring av utlegging av dokumenter: Etter § 12 annet ledd annet punktum skal dokumentene legges ut til gjennomsyn på et høvelig sted. Justisdepartementet antar at det rettslig sett ikke er noe i veien for at dokumentene kan gjøres elektronisk tilgjengelige på nettet, eventuelt på offentlig terminal. Forutsetningen er at det gis veiledning til personer som ikke behersker søketeknikk mv.

Etter § 12 annet ledd tredje punktum skal dokumentutlegging kunngjøres i Norsk Lysingsblad og i minst to blad som er alminnelig lest i området. Elektronisk kunngjøring i Norsk Lysingsblad diskuteres i forbindelse med behandlingen av lov om Norsk Lysingsblad. Kunngjøring i nettaviser tilfredsstiller neppe lovens krav, se kartlegningsrapporten side 87. Disse spørsmålene må drøftes på generelt grunnlag, og drøftes ikke videre her.»

Ingen av høringsinstansene har hatt merknader til gjennomgåelsen i høringsbrevet. Departementet foreslår ingen endringer i loven.

3.10 Erstatningsrett

3.10.1 Lov 3. februar 1961 om ansvar for skade som motorvogner gjer (bil-ansvarslova)

Følgende ble uttalt i høringsbrevetpå side 52:

«Skriftlig melding om opphør av forsikringsavtalen: Etter loven § 19 første ledd faller forsikringsdekningen bort to måneder etter at forsikringsgiveren har gitt bilregisteret eller politiet skriftlig melding om at forsikringavtalen er opphørt. Meldingen har her hovedsakelig en informasjonsfunksjon. Denne kan tilfredsstilles ved elektronisk kommunikasjon. Det er ikke nødvendig å si dette i loven.

Betalingsvarsel eller oppsigelse til forsikringstakeren: Det følger av § 19 annet ledd at forsikringsgiveren i betalingsvarsel eller oppsigelse skal gjøre forsikringstakeren oppmerksom på følgene av manglende betaling. Dette er en regel om meldingens innhold. Det stilles ikke krav til papir. Videre følger det av § 19 fjerde ledd at forsikringsavtaleloven (FAL) del A og C gjelder for trafikkforsikring etter bilansvarsloven. Reglene om elektronisk kommunikasjon mellom forsikringsgiveren og forsikringstakeren vil derfor følge av FAL, og det er ikke nødvendig med særregulering i i bilansvarsloven.»

Høringsinstansene har ikke hatt merknader til departementets behandling, og departementet foreslås ingen endringer på dette området.

3.11 Selskapsrett

3.11.1 Lov 13. juni 1997 nr. 44 om aksjeselskaper og lov 13. juni 1997 nr. 45 om allmennaksjeselskaper

3.11.1.1 Innledning

Lov 13. juni 1997 nr. 44 om aksjeselskaper (aksjeloven) og lov 13. juni 1997 nr. 45 om allmennaksjeselskaper (allmennaksjeloven) inneholder en rekke bestemmelser om at det skal gis meldinger, varsler og informasjon mv. særlig mellom selskapet og aksjeeieren, men også i andre sammenhenger. Lovene inneholder også krav om at det skal utferdiges forskjellige typer dokumenter. Behovet for å regulere adgangen til å bruke elektronisk kommunikasjon i forhold til disse bestemmelsene behandles nærmere i det følgende. Bestemmelser om at selskapet skal gi meldinger mv. til aksjeeierne behandles i kapittel 3.7.1.2, mens bestemmelser om at aksjeeieren skal gi selskapet meldinger mv. er behandlet i kapittel 3.7.1.3. I kapittel 3.7.1.4 og 3.7.1.5 vurderes enkelte andre bestemmelser i aksjeloven og allmennaksjeloven hvor det kan reises spørsmål om man bør klargjøre eller gi en nærmere regulering av bruk av elektronisk kommunikasjon.

Flere bestemmelser i aksjeloven og allmennaksjeloven krever at det gis melding til Foretaksregisteret. Aksjelovene regulerer imidlertid ikke hvordan opplysninger skal meldes til registeret. De nærmere krav til dette følger av lov 21. juni 1985 nr. 78 om registrering av foretak, jf. kapittel 4.4.1, og behandles ikke nærmere her.

Flere bestemmelser krever også at opplysninger og beslutninger skal kunngjøres i Norsk Lysingsblad. Dette er behandlet nærmere i kapittel 3.5.2.

Dessuten krever flere bestemmelser kunngjøring av opplysninger i «en avis som er alminnelig lest på selskapets forretningssted». Ordet «avis» er teknologinøytralt. Loven er dermed i prinsippet ikke til hinder for kunngjøring i en elektronisk avis. Vurderingen er i utgangspunktet den samme som i forhold til papiraviser. Departementet antar imidlertid at slik situasjonen er i dag, vil ikke noen elektronisk avis oppfylle vilkåret «alminnelig lest».

3.11.1.2 Varsler og meldinger mv. fra selskapet til aksjeeierne

3.11.1.2.1 Forslaget i høringsbrevet

Aksjeloven og allmennaksjeloven krever at selskapet skal gi aksjeeierne varsler og meldinger mv. i følgende tilfeller:

• Aksjeloven og allmennaksjeloven § 2-13: Ved forsinket oppgjør av krav på aksjeinnskudd skal styret i rekommandert brev oppfordre aksjeeieren til å gjøre opp innen sju dager.

• Allmennaksjeloven § 4-9 og aksjeloven § 4-10: Selskapet skal gi en aksjeeier melding når aksjeeieren er registrert i aksjeeierregisteret eller aksjeeierboken.

• Aksjeloven § 4-10: Selskapet skal varsle aksjeeieren ved beslutning om overgang fra aksjeeierbok til aksjeeierregistrering i Verdipapirsentralen og omvendt.

• Aksjeloven og allmennaksjeloven § 4-16: Erververen av en aksje skal underrettes om styrets avgjørelse av om det er gitt samtykke til aksjeervervet.

• Aksjeloven og allmennaksjeloven § 4-20: Ved melding om at aksjer er avhendet eller ønskes avhendet skal selskapet varsle aksjeeiere som har forkjøpsrett om meldingen.

• Allmennaksjeloven § 4-24: På visse vilkår kan et selskap få tillatelse til å innløse små aksjeposter. Selskapet skal sende et skriftlig tilbud om løsningssummen til aksjeeierne.

• Aksjeloven § 4-26 og allmennaksjeloven 4-25: Ved tvungen overføring av aksjer i datterselskap mv. skal morselskapet gi aksjeeierne et tilbud om løsningssummen. En aksjeeier kan bli bundet av tilbudet ved passivitet hvis tilbudet rettes skriftlig til aksjeeierne og kunngjøres etter nærmere regler.

• Aksjeloven § 5-5 og allmennaksjeloven § 5-6: Årsregnskapet, årsberetningen og revisjonsberetningen mv. skal senest en uke før ordinær generalforsamling sendes aksjeeierne.

• Aksjeloven § 5-7: Styret kan i visse tilfeller forelegge en sak til avgjørelse av generalforsamlingen uten å innkalle til møte ved at den skriftlig forelegges aksjeeierne til avgjørelse. Saksdokumentene skal sendes aksjeeierne.

• Aksjeloven og allmennaksjeloven § 5-10: Generalforsamlingen innkalles ved skriftlig henvendelse til aksjeeierne.

• Aksjeloven og allmennaksjeloven § 10-1: Aksjeeierne skal gis skriftlig underretning om beslutning om kapitalforhøyelse.

• Aksjeloven og allmennaksjeloven § 10-17: Aksjeeierne skal gis skriftlig underretning om beslutning om kapitalforhøyelse på grunnlag av styrefullmakt.

• Aksjeloven og allmennaksjeloven § 11-2: Aksjeeierne skal underrettes om beslutning om opptak av lån som nevnt i § 11-1.

• Aksjeloven og allmennaksjeloven § 13-12: I forbindelse med fusjon skal fusjonsplanen og forskjellige andre dokumenter sendes aksjeeierne.

• Aksjeloven og allmennaksjeloven § 16-6: I forbindelse med oppløsning skal gjenpart av avviklingsbalansen med revisors erklæring sendes aksjeeierne.

I tillegg er det en del bestemmelser som henviser til de nevnte bestemmelsene. Oppregningen er derfor ikke uttømmende.

I høringsbrevet ble det foreslått en ny § 18-5 i aksjeloven og allmennaksjeloven, med en regulering i første ledd av adgangen til å bruke elektronisk kommunikasjon i forhold til bestemmelser i de to lovene som krever at selskapet skal sende varsler og meldinger mv. til aksjeeierne. Forslaget gikk ut på å åpne for bruk av elektronisk kommunikasjon, men forutsetningen var at aksjeeieren uttrykkelig har godtatt dette.

Det heter i høringsbrevet:

«Utgangspunktet i første ledd om kommunikasjon fra selskap til aksjonær, er at dette kan skje ved elektronisk kommunikasjon, dersom aksjonæren uttrykkelig har godtatt dette. Når det gjelder den nærmere begrunnelse for og beskrivelse av vilkåret «uttrykkelig godtatt» vises til høringsbrevets generelle innledning. I forhold til aksjelovene, er det i denne sammenheng et poeng at det ikke vil være alle aksjeeiere som føler seg fortrolig med å benytte elektronisk kommunikasjon, selv om man skulle ha en elektronisk adresse, og derfor rent teknisk er mulig å nå gjennom elektronisk kommunikasjon. Departementet mener det må tas hensyn til de enkeltpersoner som ikke ønsker å motta slike meldinger mv. fra selskapet i elektronisk form, og at aksjeeiere derfor bare skal måtte akseptere å motta dette elektronisk fra selskapet etter å ha godtatt dette uttrykkelig. Det gjelder ingen bestemte formkrav for den uttrykkelige godtagelse som kreves. Det vises til den generelle behandlingen av dette i innledningen til høringsbrevet.

Omfanget av samtykket med hensyn til hvilke meldinger og varsler mv. som er omfattet, vil i utgangspunktet avhenge av en konkret tolkning av det enkelte samtykket som er gitt. Det vil nok være mest praktisk om selskapet sørger for å få en generell godtagelse fra aksjeeieren som omfatter alle de aktuelle bestemmelser som omfattes av anvendelsesområdet til § 18-5.

[...]

De bestemmelsene i aksjeloven som er omfattet av anvendelsesområdet til § 18-5 og hvor det ikke etter loven gjelder unntak, åpner også etter gjeldende rett for bruk av elektronisk kommunikasjon. Utviklingen er imidlertid enda ikke kommet så langt at selskapet uten videre kan gå ut fra at en gjennomsnittlig aksjeeier benytter seg av elektronisk kommunikasjon. Etter gjeldende rett må det nok derfor i de fleste tilfelle kreves at selskapet, i forhold til den enkelte aksjonær, har et bestemt grunnlag for å anta at mottager faktisk kan forventes å anvende seg av sin elektroniske postkasse, for eksempel at det foreligger en godkjennelse fra mottagers side av å motta disse sakene elektronisk. Hva som skal til, vil etter gjeldende rett nok kunne variere med den enkelte bestemmelse. I og med at spørsmålet ikke var påtenkt ved vedtagelsen av aksjelovene i 1997, er det uklart hva som kreves. Det fører for langt her å redegjøre nærmere for detaljene i tolkningen av gjeldende rett i så henseende for hver enkelt bestemmelse. Hovedpoenget her er å avklare og standardisere den rettslige situasjonen på dette punkt gjennom forslaget til § 18-5.»

I forhold til noen av bestemmelsene som krever at selskapet skal sende meldinger mv. ble det likevel foreslått eller lagt til grunn at den foreslåtte § 18-5 første ledd ikke skulle gjelde.

Dette gjelder for det første aksjeloven og allmennaksjeloven § 2-13 som krever at selskapet skal sende oppfordring til aksjeeieren om gjøre opp forsinket aksjeinnskudd ved rekommandert brev. Det ble i høringsbrevet lagt til grunn at kravet om rekommandert brev må tolkes slik at den foreslåtte § 18-5 ikke får anvendelse. Departementet mente også at det ikke bør være adgang til å bruke elektronisk kommunikasjon i disse tilfellene siden kravet om rekommandert brev har en viktig varslings- og bevisfunksjon.

Det ble også foreslått en særregulering for bruk av elektronisk kommunikasjon i aksjeloven § 4-26 og allmennaksjeloven § 4-25om tvungen overføring av aksjer i datterselskap mv. Det heter i høringsbrevet:

«Etter asl. § 4-26 og asal. § 4-25, begges tredje ledd, kan morselskapet gi aksjeeierne et tilbud om løsningssum, som kan binde aksjeeierne ved passivitet. Forutsetningen for å bli bundet ved passivitet er at tilbudet rettes «skriftlig til alle aksjeeiere med kjent adresse, og i tillegg kunngjøres i Norsk lysingsblad og i en avis som er alminnelig lest på selskapets forretningssted.» Det er av vesentlig betydning for aksjeeieren at man mottar varselet og forstår viktigheten av det, siden man blir bundet ved passivitet. Departementet finner det derfor betenkelig å åpne for at varselet kan sendes elektronisk innenfor den generelle bestemmelsen i forslaget til § 18-5. Det foreslås derfor et nytt sjette punktum i asl. § 4-26 og asal. § 4-25 tredje ledd, som gjør unntak fra den alminnelige regelen i forslaget til § 18-5 første ledd, slik at det kreves aksjonærens godkjennelse i elektronisk form med elektronisk signatur for å kunne sende slikt varsel elektronisk.»

I forhold til § 4-20om varsel til aksjeeierne av eierskifte ble det ikke foreslått noen særregulering i forhold til den foreslåtte § 18-5 første ledd. Dette innebærer at adgangen til å bruke elektronisk kommunikasjon også vil gjelde i forhold til varsler etter § 4-20. Det ble imidlertid foreslått en endring av allmennaksjeloven § 4-20 annet punktum, som krever at varselet til aksjeeierne skal gis skriftlig. Et slikt skriftlighetskrav gjelder ikke etter aksjeloven § 4-20 første punktum, og det ble antatt at forskjellen er utilsiktet. Det ble derfor foreslått å sløyfe kravet om skriftlighet i allmennaksjeloven § 4-20.

3.11.1.2.2 Høringsinstansenes syn

Den foreslåtte § 18-5 første ledd støttes av Verdipapirsentralen, som uttaler:

«Forslaget til ny § 18-5 i aksjelovene om elektronisk kommunikasjon mellom aksjeeier og selskap gir etter vår mening en god balanse mellom selskapets interesse i å kunne kommunisere med aksjonærene på en hurtig og kostnadseffektiv måte, samtidig som aksjeeierne får mulighet til å motta informasjonen på den måten som er mest hensiktsmessig for dem. Det at aksjeeierne uttrykkelig må godta bruk av elektronisk kommunikasjon, vil videre kunne styrke deres oppfordring til å oppdatere selskapets adresseregister med den e-postadressen som til enhver tid er i bruk, og til å regelmessig kontrollere meldinger mottatt på den. VPS er således enig i at aksjeeierne må få klar beskjed om at det å godta bruk av elektronisk kommunikasjon innebærer at selskapet kan sende alle meldinger og lignende. til aksjeeieren elektronisk med mindre annet fremgår av loven. Etter vår mening bør det imidlertid bero på en konkret vurdering om det aktuelle budskapet har kommet frem på en tilstrekkelig klar måte, og om det kan sies å foreligge en reell godtakelse av at kommunikasjonen kan skje elektronisk. Vi antar således at det ikke vil være hensiktsmessig å kreve særskilt vedtakelse av en individualisert klausul om dette. Videre forstår vi utkastet til ny § 18-5 i aksjelovene slik at samtykket også kan gis overfor en annen enn selskapet. Vi antar at det f.eks. kan være hensiktsmessig at samtykkene gis overfor VPS når det gjelder selskaper registrert av oss. Dette vil innebære en forenkling både for selskapene og aksjeeierne. For aksjeeierne vil forenklingen bestå i at de vil kunne gi et generelt samtykke som vil gjelde for alle selskaper registrert i VPS, at registreringen av samtykket ev. kan skje via våre internettløsninger, i tillegg til at de bare må tilbakekalle samtykket eller oppdatere e-postadressen overfor en instans.»

Næringslivets Hovedorganisasjon er i utgangspunktet enig i at aksjeeieren ikke bør risikere å motta viktig informasjon fra selskapet via e-post uten å være klar over det. Det heter imidlertid i høringsuttalelsen:

«NHO er enig i departementets vurdering av at det er en rekke hensyn som taler for at aksjonærer ikke skal risikere å motta sentral informasjon pr. e-post, uten å være klar over dette. Av hensyn til selskapet og den informasjon som sendes fra selskapenes side, kan det imidlertid være grunn til å stille spørsmål om regelen ikke bør speilvendes, dvs. at elektronisk kommunikasjon kan likestilles med tradisjonell kommunikasjon, og aksjonærene må forholde seg til denne, med mindre de uttrykkelig har motsatt seg dette. I utgangspunktet vil det uansett være slik at selskapet ikke kan kommunisere elektronisk med aksjonærene uten å ha innhentet aksjonærenes e-postadresse.»

Den norske Revisorforeningmener også at det bør legges større vekt på selskapets muligheter til sende informasjon elektronisk til aksjeeierne, og foreslår en regel om at selskapet kan vedtektsfeste en slik adgang med to tredels flertall:

«Ulempen er selvfølgelig at enkelte aksjonærer på den måten kan bli overkjørt av flertallet. Kommentarene til forslaget om § 18-5 tyder på legges det opp til at den enkelte aksjonær må være enig dersom elektronisk kommunikasjon skal kunne gjennomføres. Dette overensstemmer også med prinsippet om at alle aksjonærer skal ha lik rett til informasjon fra selskapet.

Etter vårt syn bør det allikevel være mulig med ordinært 2/3 flertall å vedtektsfeste at elektronisk kommunikasjon skal kunne brukes av foretaket. Dette bør i så fall formuleres slik at foretaket har en plikt til å sende ut papirkopier til de som uttrykkelig krever det av foretaket. Ansvaret for å tilegne seg informasjon fra selskapet vil ligge på aksjonæren. Ordningen vil i så fall innebære at foretaket må administrere utsendelser elektronisk som hovedutsendelse og samtidig administrere en ordning med papirutsendelser som formodentlig med tiden vil inneholde færre og færre personer.

Slik forslaget til § 18-5 nå er formulert innebærer det i realiteten at hver enkelt aksjonær må tilskrive foretaket på papir og akseptere elektronisk kommunikasjon. En slik ordning virker urimelig tung å administrere og ikke i tråd med hensikten.»

Nærings- og handelsdepartementet uttaler seg om hva som ligger i vilkåret «uttrykkelig godtatt»:

«På den annen side bør det ikke stilles så strenge krav til aksepten at det vil være en belastning for selskapet å etablere en valgmulighet for aksjonæren til å få tilsendt informasjon ved elektronisk kommunikasjon. Vi antar at det teknisk sett vil være uproblematisk å etablere løsninger som på en god å sikker måte ivaretar både hensynet til aksjeeieren og selskapet. Så langt vi kan se vil valgmuligheten i praksis bare ha betydning for en aksjeeier som har mulighet for å motta informasjon ved elektronisk kommunikasjon, men som av forskjellige årsaker likevel ikke ønsker det. Vi er kjent med at Verdipapirsentralen har etablert en ordning som åpner for elektronisk kommunikasjon med aksjonærene. Vi vil anta et AS'og ASA'er vil kunne dra nytte av eller at det vil være mulig å knytte seg til denne ordningen.»

Unntaket fra den foreslåtte § 18-5 første ledd i § 2-13 i de to lovene og den foreslåtte særreguleringen i aksjeloven § 4-26og allmennaksjeloven § 4-25støttes av Næringslivets Hovedorganisasjon.

3.11.1.2.3 Departementets vurdering

Bakgrunnen for den foreslåtte § 18-5 første ledder først og fremst hensynet til selskapene og den praktiske forenklingen det kan innebære for dem at informasjon og meldinger mv. til aksjeeierne kan sendes elektronisk. På den annen side dreier det seg i mange tilfeller om informasjon som kan være av vesentlig betydning for aksjeeierne. Aksjeeierne bør etter departementets syn derfor ikke kunne tvinges til å motta informasjon og meldinger fra selskapet elektronisk, og selskapet bør heller ikke kunne sende slik informasjon elektronisk uten at aksjeeieren er klar over at informasjon blir sendt på denne måten. Departementet er derfor skeptisk til forslagene fra Næringslivets Hovedorganisasjon og Den norske Revisorforening, som innebærer at det er aksjeeieren som må foreta seg noe hvis han eller hun skal unngå å motta informasjon og meldinger elektronisk. Departementet mener at det er mer rimelig at handleplikten legges på selskapet, som man må kunne forvente at kjenner regelverket bedre, og som man kunne anta at vil finne frem til praktiske rutiner for å kartlegge hvem som ønsker å motta informasjon og meldinger mv. elektronisk. Det foreslås derfor en regulering av selskapets adgang til å bruke elektronisk kommunikasjon når det skal gi opplysninger og meldinger mv. til aksjeeierne i første ledd i en ny § 18-5 i tråd med forslaget i høringsbrevet.

Den norske Revisorforening hevder at det foreslåtte kravet om at aksjeeieren uttrykkelig må godta å motta informasjon elektronisk, innebærer at hver enkelt aksjeeier må tilskrive selskapet på papir for å akseptere bruk av elektronisk kommunikasjon. Departementet er ikke enig i at bestemmelsen må forstås som et krav om at godtakelsen skal gis på papir. For øvrig slutter departementet seg til Verdipapirsentralens uttalelser om hvordan kravet om godtakelse kan gjennomføre i praksis for selskaper som er registrert i VPS.

I noen tilfeller kreves det at selskapet skal sende gjenpart av underskrevne dokumenter til aksjeeierne, jf. for eksempel aksjeloven 5-5 tredje ledd og allmennaksjeloven § 5-6 tredje ledd, jf. regnskapsloven § 3-5, og aksjeloven og allmennaksjeloven § 16-6. I slike tilfeller forutsetter elektronisk utsendelse at det brukes metoder som innebærer at også de underskrifter loven krever på disse dokumentene vises elektronisk. Det er her ikke tale om elektronisk signatur, men om en gjengivelse av navnetrekket.

I likhet med forslaget i høringsbrevet mener departementet at det fortsatt bør gjelde et krav om rekommandert brev etter aksjeloven og allmennaksjeloven § 2-13, og foreslår ingen endring av denne bestemmelsen. Den foreslåtte § 18-5 første ledd vil ikke få anvendelse i forhold til kravet om rekkomandert brev i § 2-13, jf. forbeholdet «[H]vis ikke noe annet er fastsatt i loven her».

Når det gjelder aksjeloven § 4-26 og allmennaksjeloven § 4-25har departementet kommet til at skriftlighetskravet bør opprettholdes, og at det ikke bør åpnes for bruk av elektronisk kommunikasjon. I høringsbrevet var det som nevnt foreslått en bestemmelse om at tilbudet kan sendes ved bruk av elektronisk kommunikasjon dersom den er sikret ved elektronisk signatur. Aksjeloven § 4-26 og allmennaksjeloven § 4-25 har regler om at et morselskap mv. i visse tilfeller kan beslutte å overta de resterende aksjene i datterselskapet. De berørte aksjeeierne har krav på en løsningssum, og morselskapet skal gi aksjeeierne et tilbud om dette. Hvis tilbudet rettes skriftlig til alle aksjeeierne og dessuten kunngjøres i Norsk Lysingsblad og i en avis som er alminnelig lest på selskapets forretningssted, kan en aksjeeier som ikke har kommet med innsigelser mot tilbudet innen en fastsatt frist, bli bundet av tilbudet. Aksjeeieren kan med andre ord bli bundet ved passivitet, og henvendelsen fra selskapet om tilbudet om løsningssum har derfor en viktig varslingsfunksjon og bevisfunksjon. Departementet foreslår derfor en presisering i de to bestemmelsene om at tilbudet skal være på papir. På grunn av henvisningen i allmennaksjeloven § 4-24 fjerde ledd blir løsningen tilsvarende i forhold til tilbud om løsningssum etter denne bestemmelsen. I forhold til tilbud etter § 4-24 første ledd annet punktum vil imidlertid § 18-5 gjelde.

Heller ikke forslaget i høringsbrevet om å oppheve skriftlighetskravet i allmennaksjeloven § 4-20 annet punktum er videreført i lovforslaget. Et varsel om eierskifte vil være av vesentlig betydning for aksjeeiere som ønsker å gjøre bruk av sin forkjøpsrett. I allmennaksjeselskaper hvor det må forutsettes at aksjene er spredt blant mange eiere, må man dessuten legge til grunn at det er lite praktisk at slike varsler vil bli gitt muntlig. Den foreslåtte § 18-5 første ledd vil imidlertid medføre at varselet kan gis elektronisk.

3.11.1.3 Varsler og meldinger mv. fra aksjeeiere til selskapet

3.11.1.3.1 Forslaget i høringsbrevet

Aksjeloven og allmennaksjeloven har også noen bestemmelser om at aksjeeiere skal sende meldinger og opplysninger mv. til selskapet. Dette gjelder følgende bestemmelser:

• Aksjeloven § 4-12: Erververen av en aksje skal straks sende melding om sitt aksjeerverv til selskapet.

• Aksjeloven § 4-17: I tilfeller hvor styret har nektet å samtykke til et aksjeerverv, kan en aksjeerverver fremme krav overfor selskapet om innløsning av aksjen senest to måneder etter at han eller hun mottok underretning om styrets beslutning.

• Aksjeloven og allmennaksjeloven § 4-23: En aksjeeier som vil gjøre gjeldende forkjøpsrett, må gjøre retten gjeldende ved melding til selskapet.

• Allmennaksjeloven § 5-3: Vedtektene kan fastsette at aksjeeiere som vil delta i generalforsamlingen, skal meddele dette til selskapet innen en bestemt frist.

• Aksjeloven og allmennaksjeloven § 5-11: En aksjeeier har rett til å få behandlet spørsmål på generalforsamlingen som han eller hun melder skriftlig til styret innen visse frister før generalforsamlingen.

I høringsbrevet ble det foreslått en regulering av adgangen for aksjeeierne til å bruke elektronisk kommunikasjon i forhold til selskapet i annet ledd i ny § 18-5. I den foreslåtte bestemmelsen ble det slått fast at meldinger mv. som aksjeeieren skal gi selskapet etter loven, kan sendes ved bruk av elektronisk kommunikasjon. I denne bestemmelsen ble det ikke foreslått noe vilkår om at selskapet uttrykkelig må ha godtatt bruk av elektronisk kommunikasjon. Det heter i høringsbrevet:

«Når det gjelder meldinger mv. fra en aksjonær til selskapet, jf. § 18-5 annet ledd, foreslås det ikke et tilsvarende krav om at selskapet uttrykkelig må ha godkjent elektronisk kommunikasjon. Grunnen til dette er at det ikke er urimelig å kreve at et aksjeselskap som faktisk har en elektronisk adresse, til enhver tid må sørge for å følge med i hva som kommer til den elektroniske «postkassen». En praktisk forutsetning for bruk av elektronisk kommunikasjon er imidlertid at selskapet har en elektronisk adresse. Dersom selskapet ikke har en elektronisk postadresse eller lignende som gjør at elektronisk kommunikasjon kan gjennomføres i praksis, kan meldinger mv. til selskapet selvsagt ikke sendes elektronisk.»

3.11.1.3.2 Høringsinstansenes syn

Næringslivets Hovedorganisasjon viser til sitt forslag om utformingen av § 18-5 første ledd, og uttaler:

«Når det gjelder meldinger fra en aksjonær til selskapet, vil det etter vår oppfatning være naturlig at de samme prinsipper skal gjelde som for kommunikasjon mellom selskap og aksjonær, dvs. slik at en aksjonær kan kommunisere elektronisk med selskapet, med mindre selskapet har motsatt seg dette. En rekke aksjeselskaper (det er ca. 150.000 registrerte aksjeselskaper og allmennaksjeselskaper registrert i Foretaksregisteret) vil være mindre selskaper uten systemer for å fange opp e-post. I forhold til disse vil tilsvarende synspunkter som i forhold til aksjonærene, og som er redegjort for ovenfor, gjøre seg gjeldende.»

Finansnæringens Hovedorganisasjon viser til at det kan være et problem i praksis at et selskap har mange e-postadresser, og mener at dette bør løses i lovteksten:

«Det er for slike meldinger fra aksjeeieren ikke - slik det er foreslått i første ledd i § 18-5 - gitt anledning for selskapet å uttrykkelig godta dette. Det er heller ikke i selve lovteksten åpnet opp for at selskapet skal kunne reservere seg mot meldinger ved bruk av elektronisk kommunikasjon eller at selskapet skal kunne styre slike meldinger til en bestemt adresse og fastsette at meldinger til andre adresser skal anses som ikke mottatt. Departementet viser i denne sammenheng til «at det ikke er urimelig å kreve at et aksjeselskap som faktisk har en elektronisk adresse til enhver tid må sørge for å følge med i hva som kommer til den elektroniske «postkassen».

For et aksjeselskap er ikke poenget at selskapet «har en elektronisk adresse». De fleste har svært mange e-postadresser. Hertil kommer at mange av disse meldingene ikke sendes «selskapet», men for eksempel banken som kontofører utsteder for «selskapet» og således som selskapets aksjekontor. Hvor skal da en melding fra en aksjeeier til selskapet sendes? Etter vår vurdering bør denne problemstillingen løses i lovteksten, subsidiært omtales nærmere i forarbeidene.

Selskapet må kunne bestemme hvilken(e) adresser som aksjeeieren skal benytte for elektroniske meldinger. Vi viser til tilsvarende problemstilling etter finansavtaleloven. I følge forarbeidene til finansavtaleloven § 8 skal det legges til grunn samme utgangspunkt; nemlig at kunden skal kunne sende elektroniske meldinger med videre til finansinstitusjonene med de rettsvirkninger som følger av loven, uten krav om at institusjonen på forhånd skal ha godtatt en slik meldingsform. For å redusere risikoen for at kundene skal sende elektroniske meldinger til forskjellige uønskede adresser i finansinstitusjonen, har banknæringen utformet vilkår i kontoavtalen med kunden som gir banken rett til å anvise en e-postadresse som skal benyttes av kunden: «Dersom kontohaver ønsker å benytte elektronisk kommunikasjon for innsending av meldinger til banken skal meldingen sendes til den e-postadresse banken har oppgitt for formålet».

Etter vårt syn bør departementet vurdere en tilføyelse i asl og asal § 18-5 annet ledd med tilnærmet samme ordlyd som nevnt ovenfor, for eksempel som følger:

Meldinger med videre som aksjeeieren skal gi selskapet etter loven her, kan sendes ved bruk av elektronisk kommunikasjon. Dersom aksjeeieren ønsker å benytte elektronisk kommunikasjon for innsending av meldinger med videre til selskapet, skal meldingen sendes til den e-postadresse selskapet har oppgitt for formålet».»

3.11.1.3.3 Departementets vurdering

Som i høringsbrevet foreslår departementet en bestemmelse som slår fast at aksjeeierne kan sende meldinger mv. til selskapet elektronisk. Departementet ser imidlertid de problemer Finansnæringens Hovedorganisasjon peker på i sin høringsuttalelse om at et selskap kan ha mange e-postadresser. Departementet foreslår derfor en utforming av bestemmelsene i tråd med forslaget fra Finansnæringens Hovedorganisasjon. Ifølge bestemmelsene skal kommunikasjon mellom aksjonær og selskap skje på den måten selskapet angitt for dette formålet. Selskapet kan oppgi en e-postadresse som skal brukes for å gi slike meldinger eller angi at aksjonærene skal bruke en web-løsning på selskapets nettsted/hjemmeside.

Når det gjelder uttalelsen fra Næringslivets Hovedorganisasjon om små selskaper som ikke har systemer for å fange opp e-post, viser departementet til sitatet fra høringsbrevet i kapittel 3.11.1.2.2.

3.11.1.4 Elektronisk tegning av aksjer mv.

3.11.1.4.1 Forslaget i høringsbrevet

Aksjetegning faller utenfor virkeområde for den foreslåtte § 18-5. I høringsbrevet ble det i aksjeloven og allmennaksjeloven § 10-7 første ledd og i aksjeloven § 10-18 forslått regler om at tegning av aksjer i forbindelse med kapitalforhøyelse kan skje på elektronisk dokument, forutsatt at det også tilbys tegning på fysisk dokument. Det heter i høringsbrevet:

«Asl. § 10-7

Asl. § 10-7 omhandler tegning av aksjer. Aksjetegning faller utenfor anvendelsesområdet til forslaget til en ny § 18-5, og reguleres derfor ikke av den bestemmelsen. Etter asl. § 10-7 første ledd første punktum skal tegningen av de nye aksjene skje i protokollen for generalforsamlingen. Det vises til punkt 8.1.2.5.7 over med merknader til aksjelovene § 5-16 om generalforsamlingsprotokollen.

Etter annet punktum kan aksjer alternativt tegnes på et dokument som gjengir beslutningen om kapitalforhøyelsen. Etter departementets syn er begrepet «dokument» antagelig ikke til hinder for at tegning kan skje elektronisk. Departementet kan heller ikke se at det skulle være noe i veien for at tegning skjer elektronisk. På grunn av hensynet til aksjeeiere som ikke er fortrolig med elektronisk kommunikasjon bør det imidlertid kreves at selskapet i så fall også skal tilby tegning på tradisjonelt vis, dersom en av aksjeeierne krever det.

På denne bakgrunn foreslås et nytt tredje punktum i asl. § 10-7 første ledd, som sier at annet punktum ikke er til hinder for at tegning skjer på elektronisk dokument, forutsatt at det også tilbys tegning på fysisk dokument dersom en av aksjeeierne krever det.

Asal. § 10-7

Etter asal. § 10-7 første ledd skal tegning skje enten i generalforsamlingsprotokollen (annet punktum), eller på et særskilt tegningsformular som er inntatt i eller vedlagt tegningsinnbydelse eller prospekt (første punktum). Når det gjelder generalforsamlingsprotokollen vises til merknadene til § 5-16 over i punkt 8.1.2.5.7. Aksjetegning omfattes ikke av forslaget til § 18-5, jf. kommentar til asl. § 10-7 over.

Kravet til tegningsformular i første punktum, er etter departementets syn antagelig ikke til hinder for at tegning kan skje på elektronisk tegningsformular inntatt i elektronisk tegningsinnbydelse/prospekt. Departementet kan heller ikke se at tungtveiende hensyn taler mot at dette skulle være tillatt. Forutsetningen bør imidlertid være den samme som i forhold til asl. § 10-7, at det også tilbys tegning på fysisk dokument dersom en av eierne krever det. På denne bakgrunn foreslås et nytt tredje punktum i asal. § 10-7 første ledd, tilsvarende forslaget til et nytt tredje punktum i asl. 10-7 første ledd.»

3.11.1.4.2 Høringsinstansenes syn

Verdipapirsentralen uttaler:

«VPS er enig i konklusjonene i høringsnotatet når det gjelder adgangen til elektronisk tegning etter aksjelovene §§ 10-7 og 10-18. Vår erfaring er at det er et stort ønske i markedet om å kunne foreta tegninger over internett. Dette illustreres ved at i underkant av 30 % av tegningene i den nylig gjennomførte emisjonen i Telenor ble foretatt via internett. Vi kan heller ikke se avgjørende reelle hensyn som taler mot elektronisk tegning.»

Verdipapirsentralen reiser spørsmål om henvisningen i § 10-7 til § 2-10, som igjen viser til § 2-9, innebærer et krav om at tegnerne må underskrive tegningsformularet, slik at det ved elektronisk tegning må brukes elektronisk signatur. Verdipapirsentralen mener imidlertid at det ikke er behov for å stille krav om en slik form for autentisering:

«Det er imidlertid etter vårt syn ikke behov for å oppstille det som vil kunne fortone seg som et krav om kvalifisert elektronisk signatur i disse tilfellene. Også andre autentiseringsmekanismer vil kunne gi tilstrekkelig sikkerhet for tegnerens identitet og for tegningens innhold, samt sikre den nødvendige konfidensialitet. Til opplysning foregår aksjetegning over internett i dag ved bruk av passord som den enkelte kontohaver må skifte regelmessig og som kun benyttes over kryptert linje. Ettersom f.eks. presentasjon av fullmakt etter forslaget kan skje via en vanlig elektronisk signatur, jf. forslaget til aksjelovene § 5-2 annet ledd nytt fjerde punktum, bør dette også være tilstrekkelig ved aksjetegning.»

For øvrig heter det i høringsuttalelsen:

«Vi forstår utkastet til nytt tredje punktum i aksjelovenes § 10-7 første ledd slik at det ikke kreves at de elektroniske tegningsformularene er satt opp identisk med papirbaserte tegningsformularer. Erfaringsmessig bør de elektroniske tegningsformularene utformes på en noe annen måte for å være mest mulig oversiktlige og forståelige for tegnerne, men de må naturligvis inneholde alle relevante opplysninger. VPS støtter for øvrig forslaget om at aksjeeierne kan kreve at tegning skjer på fysisk dokument. Det er fremdeles relativt mange som ikke har tilgang til eller tilstrekkelig kunnskaper i bruken av internett. Vi antar at det i den nærmeste tiden vil høre til sjeldenhetene at et selskap ønsker å utelukkende legge til rette for elektronisk tegning.»

3.11.1.4.3 Departementets vurdering

Departementet går inn for en regulering av elektronisk aksjetegning i overensstemmelse med forslaget i høringsbrevet. Forslaget innebærer at det åpnes for elektronisk tegning av aksjer i forbindelse med kapitalforhøyelse, jf. de foreslåtte endringene av aksjeloven og allmennaksjeloven § 10-7 og aksjeloven § 10-18, jf. også allmennaksjeloven § 10-18, som viser til § 10-7. Forslaget innebærer dessuten at lån hvor fordringen gir rett til å kreve utstedt aksjer, og frittstående tegningsretter kan tegnes elektronisk på grunn av henvisningene til § 10-7 i aksjeloven og allmennaksjeloven § 11-5 og allmennaksjeloven § 11-13.

Når det gjelder Verdipapirsentralens spørsmål om henvisningen i § 2-10 til § 2-9 innebærer et krav om underskrift også i forhold til elektronisk tegning ved kapitalforhøyelse, kan departementet ikke se at det er grunnlag for å forstå loven på denne måten. Hvordan tegningen skal gjennomføres i forbindelse med kapitalforhøyelse, er uttømmende regulert i § 10-7. Poenget med henvisningen i § 10-7 til § 2-10 er blant annet å regulere konsekvensen for gyldigheten av tegningen dersom man ikke har fulgt reglene i § 10-7. Det virker etter departementets syn ikke naturlig å forstå henvisningen slik at også kravene i § 2-9 skal være oppfylt.

Departementet slutter seg for øvrig til Verdipapirsentralens uttalelse om at § 10-7 ikke kan forstås slik at de elektroniske tegningsformularene må settes opp identisk med papirbaserte tegningsformularer, så lenge de tilfredsstiller lovens krav til innhold.

3.11.1.5 Bruk av elektronisk kommunikasjon i forhold til andre bestemmelser i aksjeloven og allmennaksjeloven

3.11.1.5.1 Forslaget i høringsbrevet

Aksjeloven og allmennaksjeloven har enkelte bestemmelser om at det skal gis meldinger mv. i andre relasjoner enn mellom aksjeeierne og selskapet, og lovene har også flere bestemmelser om at det skal utformes dokumenter mv., der det kan reises spørsmål om det er rettslige hinder for at dette gjøres elektronisk.

De nevnte bestemmelsene vil falle utenfor anvendelsesområdet for den foreslåtte § 18-5. Som det fremgår av høringsbrevet, er § 18-5 ikke ment å skulle tolkes antitetisk. Elektronisk kommunikasjon kan også brukes i forhold til bestemmelser som faller utenfor virkeområdet for § 18-5, dersom den aktuelle bestemmelsen åpner for det. Dette vil bero på en konkret tolkning av bestemmelsen.

I høringsbrevet ble det foretatt en gjennomgåelse av de nevnte bestemmelsene med en vurdering av om det var behov for endringer i forhold til bruk av elektronisk kommunikasjon:

Aksjeloven og allmennaksjeloven § 2-9 - stiftelsesdokumentet

Det ble lagt til grunn i høringsbrevet at stiftelsesdokumentet etter gjeldende rett skal være et papirdokument, og at dette kravet bør videreføres - blant annet fordi det skal være oppbevaringsdyktig i meget lang tid.

Aksjeloven og allmennaksjeloven § 3-9 - konserninterne transaksjoner

Det heter i høringsbrevet:

«Etter aksjelovene § 3-9 første ledd annet punktum skal vesentlige avtaler mellom konsernselskaper foreligge skriftlig. Slike avtaler omfattes ikke av anvendelsesområdet til forslaget til ny § 18-5, og reguleres derfor ikke av den bestemmelsen.

Skriftlighetskravet er ikke noe gyldighetsvilkår, men er satt for å ivareta notoritetshensyn (bevissikring), jf. Ot. prp. nr. 23 (1996-1997) s. 136 og NOU 1996: 3 s. 192-193. Dersom en avtale i elektronisk format gir den samme notoritet som et papirdokument, skulle det i utgangspunktet ikke være noe i veien for at avtalen kan foreligge kun elektronisk. Notoritetshensynet krever imidlertid her en nærmere regulering av hvilke tekniske løsninger dokumentet må være basert på for å gi tilstrekkelig notoritet. Departementet mener at tiden ennå ikke er inne til å regulere konkrete tekniske løsninger på denne måten. Det synes for øvrig heller ikke å være noe utpreget praktisk behov for å åpne for at slike dokumenter kan foreligge kun elektronisk. Departementet mener derfor at hensynet til notoritet tilsier at skriftlighetskravet opprettholdes, slik at avtaler mellom konsernselskaper fortsatt må være på papir.»

Allmennaksjeloven § 4-12 - særlig meldeplikt for styret, ledende ansatte mv.

Det heter i høringsbrevet:

«Etter asal. § 4-12 skal styremedlemmer, revisor, daglig leder og andre ledende ansatte omgående gi styret melding om egne og personlig nærståendes erverv og salg av aksjer eller andre verdipapirer i selskapet. Hensynet bak regelen er å hindre innsidehandel. Bestemmelsen omfattes ikke av den nye § 18-5, som bare omhandler meldinger mellom selskap og aksjonær.

Departementet mener slike meldinger bør kunne gis elektronisk, dersom styret godtar dette. Det foreslås derfor et nytt tredje punktum i asal. § 4-12 første ledd som gir § 18-5 første ledd tilsvarende anvendelse for erververens melding til styret etter første punktum. Bestemmelsen innebærer at erververens melding til styret etter § 4-12 første ledd første punktum kan gis ved bruk av elektronisk kommunikasjon dersom styret uttrykkelig har godtatt dette.

Etter § 4-12 første ledd annet punktum skal meldingen innføres i en særskilt protokoll. Hensynene bak dette er først og fremst å sikre notoriteten rundt meldingene og derved sikre bevis ved mistanke om innsidehandel. Det er selskapet selv som skal føre meldingen inn i protokollen. Det er således ikke tale om kommunikasjon. Notoriteten er best ivaretatt dersom meldingene føres inn i en manuell protokoll. Det er ingen sterke hensyn som tilsier at selskapet bør kunne føre en elektronisk protokoll. Departementet mener derfor at kravet om manuell protokoll bør opprettholdes.»

Aksjeloven og allmennaksjeloven § 5-2 - møte ved fullmektig på generalforsamlingen

Det heter i høringsbrevet:

«Asl. og asal. § 5-2 annet ledd krever at fullmektigen skal legge frem «skriftlig og datert fullmakt.» Hensynet bak reglen er at selskapet skal være sikker på at vedkommende faktisk har fullmakt. Se også Prosjektrapport fra kartleggingsprosjektet side 83-83 om fullmakt. Det er antatt i Magnus Aarbakke m.fl. Aksjeloven og allmennaksjeloven med kommentarer (nytt ajourført opplag, 2000) s. 268-69 at skriftlighetskravet her må ansees oppfylt ved oversendelse gjennom telefaks. Dette tilsier at også en elektronisk oversendelse basert på en elektronisk signatur, jf. forslaget til lov i Ot. prp. nr. 82 (1999-2000) § 3 nr. 1, bør kunne aksepteres. En alminnelig elektronisk oversendelse uten elektronisk signatur vil derimot gjøre dette for usikkert.

Departementet foreslår derfor et unntak fra bestemmelsen i § 18-5 første ledd, i et nytt fjerde punktum i asal. og asl. § 5-2 annet ledd om at første punktum ikke er til hinder for at fullmakten oversendes ved bruk av elektronisk kommunikasjon, forutsatt at det brukes elektronisk signatur, jf. lov om elektronisk signatur § 3.»

Aksjeloven og allmennaksjeloven § 5-13 - fortegnelse av aksjeeierne på møte i generalforsamlingen

§ 5-13 krever at det skal opprettes en fortegnelse over de aksjeeierne som har møtt på generalforsamlingen. I høringsbrevet ble det lagt til grunn at fortegnelsen må føres på papir, siden den skal inntas i eller vedlegges protokollen for generalforsamlingen, se nedenfor om generalforsamlingsprotokollen.

Aksjeloven og allmennaksjeloven § 5-16 - generalforsamlingsprotokoll

Det heter i høringsbrevet:

«Etter asl. og asal. § 5-16 første ledd skal det føres protokoll for generalforsamlingen. Protokollen skal holdes tilgjengelig for aksjeeierne hos selskapet og oppbevares på betryggende måte, jf. tredje ledd annet punktum.

Protokollen skal oppbevares i hele selskapets levetid, og det er derfor viktig at den finnes i et medium som er svært tidsbestandig. Elektroniske dokumenter tilfredsstiller ikke dette kravet. Vi viser til side 13 i Ot. prp. nr. 82 (1999-2000) om lov om elektronisk signatur, hvor det sies at: «Et elektronisk dokument har en begrenset levetid i forhold til et papirbasert dokument. Man kan få problemer med å lese elektroniske dokumenter etter 10-15 år (...). Elektroniske dokumenter må derfor konverteres til nye formater for å forbli lesbare over tid. Under denne prosessen mister imidlertid dokumentet sin unikhet og bare innholdet består».

Departementet mener derfor det ikke bør åpnes opp for elektronisk føring av generalforsamlingsprotokollen. Dette er selvfølgelig ikke til hinder for at selve utarbeidelsen skjer elektronisk, men slik at det tas ut en utskrift på papir for protokollen.»

Aksjeloven § 5-27 - granskingsberetning

I høringsbrevet ble det lagt til grunn at det bør være opp til den enkelte skifterett å bestemme om man vil motta granskingsberetningen elektronisk og hvordan utsendelse til aksjeeierne skal skje, jf. også allmennaksjeloven § 6-39.

Aksjeloven og allmennaksjeloven kapittel 6 - selskapets ledelse

Det heter i høringsbrevet:

«8.1.2.6.1 Intern kommunikasjon innenfor selskapets ledelse - asl. og asal. § 6-7, § 6-15, § 6-16, § 6-22, asl. § 6-35 og asal. §§ 6-37 og § 6-38

Aksjelovenes kapittel 6 inneholder regler om selskapets ledelse, herunder en del bestemmelser om ulike typer informasjoner, rapporter mv. som skal gis internt mellom selskapets ledelse, for eksempel mellom styret og daglig leder, mellom styremedlemmer og styre, mellom bedriftsforsamlingen og dens medlemmer og styret, osv. Det er altså tale om ledelsesintern kommunikasjon. Dette gjelder bl. a. asl. og asal. § 6-7 om forhåndsvarsel fra styremedlem til styret ved tilbaketreden før tjenestetiden er ute, asl. og asal. § 6-15 om daglig leders faste rapportering til styret om selskapets virksomhet mv. etter første ledd og nærmere redegjørelser til styret etter annet ledd, asl. og asal. § 6-16 om utveksling av informasjon mellom styret i morselskap og styret i datterselskap, asl. og asal. § 6-22 om varsel om styremøte, asl. § 6-35 og asal. §§ 6-37 og 6-38 om bedriftsforsamlingen. Slike bestemmelser om ledelsesintern kommunikasjon omfattes ikke av anvendelsesområdet til forslaget til § 18-5, som bare gjelder meldinger mv. mellom aksjonærer og selskap.

Ingen av de ovennevnte bestemmelsene innebærer imidlertid noen begrensning mot bruk av elektronisk kommunikasjon. I § 6-15 første ledd ligger det et skriftlighetskrav, men dette skriftlighetskravet er etter departementets syn ikke til hinder for bruk av elektroniske midler. For øvrig sier disse bestemmelsene ikke noe nærmere om hvordan kommunikasjonen skal skje. Slike varsler, rapporteringer og meldinger mv. som disse bestemmelsene omhandler kan derfor normalt gis i enhver form, muntlig, skriftlig på papir, eller skriftlig i elektronisk form. På den annen side kan departementet heller ikke se at disse bestemmelsene skulle være til hinder for at et styre som ikke ønsker å kommunisere elektronisk, kan kreve å motta kommunikasjonen på annen måte. Departementet ser ikke grunn til å lovfeste dette nærmere. Å detaljregulere nærmere i loven hvordan selskapets ledelse skal kommunisere seg i mellom virker lite hensiktsmessig. Det må være opp til selskapets ledelse, særlig styret, jf. styrets fullmakter etter aksjelovene § 6-12 første ledd, å bestemme i hvilken form slik kommunikasjon skal skje, herunder om bruken av elektronisk kommunikasjon.

8.1.2.6.2 Aksjelovene § 6-13 - Styrets tilsynsansvar

Etter asl. og asal. § 6-13 tredje ledd skal styret i selskaper som bare har én aksjeeier sørge for at avtaler mellom selskapet og aksjeeieren nedtegnes skriftlig. EUs 12. selskapsrettsdirektiv art. 5 nr. 1 (som er tatt inn i EØS-avtalen) krever at slike avtaler skal nedfelles i protokoll eller nedtegnes skriftlig. Notoritetshensyn er det sentrale, og dette må forstås som et krav om nedtegnelse på fysisk papir. Det kan derfor ikke åpnes for elektronisk kommunikasjon her.

8.1.2.6.3 Aksjelovene § 6-19 - styrets saksbehandling

Etter asl. og asal. § 6-19 første ledd skal styret behandle saker i møte, med mindre styrets leder finner at saken kan forelegges skriftlig eller behandles på annen betryggende måte. Etter annet ledd skal styrets leder sørge for det så vidt mulig skjer en samlet behandling av saker som behandles uten møte.

Kravet til «møte» i første ledd omfatter bare møte der styremedlemmene er fysisk til stede, jf. Ot. prp. nr. 23 (1996-97) side 72-74. Dette stenger imidlertid ikke for bruk av elektronisk kommunikasjon, som for eksempel telefonkonferanser og videokonferanser. Etter første ledd kan jo slik felles styrebehandling ved telefon, video eller elektronisk kommunikasjon skje i stedet for fysisk møte, hvis styrets leder finner dette betryggende. Styremedlemmene og daglig leder kan imidlertid kreve møtebehandling, jf. annet ledd annet punktum. Departementet mener denne retten til å kreve at det avholdes fysisk styremøte bør bestå i loven.

8.1.2.6.4 Aksjelovene § 6-29 - styreprotokoll

Etter asl. og asal. § 6-29 skal det føres protokoll over styrebehandlingen. Denne skal underskrives, jf. tredje ledd. Styreprotokollen bør føres på fysisk papir på grunn av hensynet til tidsbestandighet, jf. pkt. 8.1.2.5.7 ovenfor. Departementet foreslår derfor ingen endring i bestemmelsen for å åpne for elektroniske styreprotokoller.»

Aksjeloven og allmennaksjeloven § 10-3 - styrets forslag om kapitalforhøyelse

Det heter i høringsbrevet:

«Etter § 10-3 femte ledd skal avskrift av seneste årsregnskap, årsberetning og revisjonsberetning utlegges på selskapets kontor samtidig med innkallingen, hvis ikke generalforsamlingen samtidig skal behandle årsregnskapet. Slik utleggelse av dokumenter er utenfor anvendelsesområdet til forslaget til ny § 18-5, og reguleres derfor ikke av den bestemmelsen.

Lovens ordlyd innebærer her antagelig at dokumentene må utlegges fysisk. Det er ingenting i veien for at dokumentene også legges ut elektronisk, for eksempel ved at en pc blir gjort tilgjengelig for aksjeeierne på selskapets kontor, eller at dokumentene blir sendt til aksjeeierne gjennom e-post eller blir gjort tilgjengelig over internett. Departementet mener imidlertid at selskapet fortsatt bør ha plikt til fysisk å legge ut de relevante dokumenter på selskapets kontor. Det ansees ikke for særlig byrdefullt for selskapet å oppfylle denne plikten, og for aksjeeiere som ikke har kunnskap om elektronisk kommunikasjon er dette av betydning.»

Aksjeloven og allmennaksjeloven § 10-6 - bevis for fortrinnsrett ved kapitalforhøyelse

Det heter i høringsbrevet:

«Asl. § 10-6 omhandler bevis for fortrinnsretten. Formålet med bestemmelsen er å gjøre fortrinnsretten egnet for omsetning, jf. henvisningene til gbl. § 14 jf. § 13 i siste ledd. Se også omtalen av bestemmelsen i Ot. prp. nr. 23 (1996-1997) s. 160. Beviset skal kunne omsettes som et negotiabilitetsdokument. En forutsetning for dette er antagelig at beviset utstedes på papir. En slik utferdigelse av bevis faller utenfor anvendelsesområdet til forslaget til § 18-5, og reguleres derfor ikke av den bestemmelsen. Etter gjeldende rett må beviset utstedes på papir, men dette kan godt være i form av utskrift av et elektronisk dokument. I og med at mekanisk gjengivelse av underskrift er tillatt etter annet ledd siste punktum, er ikke underskriftskravet noe til hinder for dette. Departementet ser derfor ikke noe behov for endringer i disse reglene.»

Aksjeloven og allmennaksjeloven kapittel 13 og 14 - fusjon og fisjon

Det heter i høringsbrevet:

«8.1.2.8.1 Aksjelovene § 13-3 og §§ 13-6 til 13-8 - fusjonsplan

Asl. og asal. § 13-3 første ledd annet punktum sier at fusjonsplaner skal utarbeides etter reglene i §§ 13-6 til 13-8 og undertegnes av styrene. Reglene har sin bakgrunn i EUs 3. og 6. selskapsdirektiv. Det blir her satt krav til skriftlige fusjons- og fisjonplaner, jf. 3. direktiv art. 5 nr. 1 og 6. direktiv art. 3 nr. 1. Med skriftlighet menes her fysisk skriftlighet. Det foreslås derfor ingen endringer i reglene her. Utarbeidelse av fusjonsplan omfattes ikke av anvendelsesområdet til forslaget til ny § 18-5 og reguleres derfor ikke av den bestemmelsen.

8.1.2.8.2 Aksjelovene §§ 13-9 til 13-12 - rapport om fusjonen

Når fusjonsplanen er ferdig skal styret i hvert selskap utarbeide en skriftlig rapport om fusjonen og hva den vil bety for selskapet, jf. § 13-9. Departementet mener det er naturlig at det samme formkravet gjelder for rapporten som for fusjonsplanen, slik at også rapporten bør foreligge i skriftlig original på papir.

Rapporten og fusjonsplanen skal gjøres kjent for de ansatte i selskapet, jf. § 13-11 annet ledd, og for bedriftsforsamlingen, jf. § 13-11 tredje ledd. Loven inneholder ingen nærmere regulering av hvilken kommunikasjonsmåte som skal anvendes ved formidling av rapporten og fusjonsplanen. Dette omfattes ikke av anvendelsesområdet til forslaget til ny § 18-5. For så vidt gjelder formidling til bedriftsforsamlingen, vises til det som sies over i punkt 8.1.2.6.1, om at det ikke er naturlig å lovfeste formene for slik ledelsesintern kommunikasjon.

I forhold til de ansatte, kan det imidlertid være mer naturlig at loven angir noe om formene for kommunikasjonen. Selv om fusjonsplanen og rapporten i original skal foreligge skriftlig, kan det ikke være noe i veien for at det brukes elektronisk kommunikasjon ved formidlingen av denne til ansatte, dog slik at en ansatt som ber om dette må få tilgang til materialet i en papirkopi. Dette foreslås presisert i et annet punktum i asl. og asal. § 13-11 annet ledd, som sier at første punktum ikke er til hinder for bruk av elektronisk kommunikasjon, dog slik at en ansatt som ber om det skal få tilgang til dokumentene i papirkopi.

Rapporten og fusjonsplanen og de øvrige saksdokumenter skal videre sendes til hver enkelt aksjeeier, jf. asl. og asal. § 13-12 første ledd. Formidling av slikt materiale til aksjeeierne er omfattet av forslaget til ny § 18-5 første ledd, og det vises til avsnitt 8.1.1 over om den bestemmelsen.

8.1.2.8.3 Asl. § 13-17 - forvaltningen av overdragende selskap

Etter asl. § 13-17 skal det overtakende selskap oppbevare det eller de overdragende selskapenes oppbevaringspliktige regnskapsmateriale etter regnskapsloven § 2-7 og bøker i minst ti år etter at fusjonen er registrert. Oppbevaringsmåten bestemmes etter regnskapslovens regler.

8.1.2.9 Asl. og asal. kapittel 14 - fisjon

Etter asl. og asal. § 14-4 første ledd skal styret i det selskap som skal deles utarbeide og undertegne en fisjonsplan som minst inneholder opplysning om forhold som angitt i § 13-6 første ledd. Etter tredje ledd gjelder bestemmelsene i §§ 13-7 til 13-12 tilsvarende. Det vises til det som sies over om kapittel 13.»

Aksjeloven og allmennaksjeloven § 16-9 - utdeling til aksjeeierne i forbindelse med avvikling av selskapet

Det heter i høringsbrevet:

«Asl. og asal. § 16-9 omhandler avsetning av beløp i forbindelse med uvisse eller omtvistede forpliktelser ved avviklingen av selskapet. Etter § 16-9 annet ledd annet punktum skal, med mindre annet er avtalt, beløpet settes inn på felleskonto for selskapet og den kreditor det gjelder, slik at uttak ikke kan skje uten begge parters skriftlige samtykke eller endelig dom.

Dette omfattes ikke av anvendelsesområdet til ny § 18-5. Ordlyden trekker i retning av at samtykke må skje skriftlig på papir. Bevishensyn er sentrale her. Det er trolig ikke ofte denne situasjonen oppstår. Det ansees derfor ikke særlig byrdefullt for noen av partene å opprettholde kravet til skriftlig samtykke på tradisjonelt vis. Departementet mener derfor kravet om skriftlig samtykke på tradisjonelt vis bør opprettholdes.»

3.11.1.5.2 Høringsinstansenes syn

Den norske Revisorforening viser til omtalen i høringsbrevet av § 10-3, hvor det er lagt til grunn at selskapets årsregnskap, årsberetning og revisjonsberetning skal legges ut på selskapets kontor som papirdokument. Foreningen viser til at dette beror på utformingen av regnskapsloven og revisorloven, og at det ikke er noen selvfølge at disse dokumentene skal være på papir.

Nærings- og handelsdepartementetmener at begrepene stiftelsesdokument og protokoll ikke bør tolkes slik at de er et hinder for elektronisk kommunikasjon og anfører følgende:

«Det er riktig at et elektronisk dokument har begrenset levetid. Dette er også drøftet i prosjektrapporten «Kartleggingsprosjektet». Man regner for eksempel med at en CD-rom har en oppbevaringstid på ca. 10. år. Det skal imidlertid bemerkes at papirdokumenter (normal ISO standard papir) også har en begrenset levetid, ca. 50 år. Det finnes imidlertid allerede løsninger for langtidslagring av dokumenter, jf. bl.a. NOARK-4 standarden som er tatt i bruk av Riksarkivaren. På bakgrunn av dette er det ikke noen grunn til å opprettholde krav om papirdokumenter med den begrunnelse at de må lagres i lang tid. Det er riktig at et elektronisk dokument som overføres til et nytt format vil miste sin unikhet. I tillegg kan ikke de opprinnelige elektroniske signaturene overføres ved slik konvertering. Det arbeides med å finne løsninger for langtidslagring av signerte elektroniske dokumenter. Slik vi ser det må det være tilstrekkelig at selskapet sikrer at dokumentets innhold (ikke unikhet) ivaretas og at man har prosedyrer for langtidslagring av elektroniske signaturer.»

For øvrig har ingen av høringsinstansene hatt merknader til departementets forståelse av de ulike bestemmelsene i høringsbrevet eller av endringsforslagene.

3.11.1.5.3 Departementets vurdering

Departementet holder i det vesentlige fast ved de vurderinger som er gjengitt fra høringsbrevet i kapittel 3.11.1.5.1.

Når det gjelder aksjeloven og allmennaksjeloven §§ 2-9, 5-16 og 6-29 holder departementet fast ved at stiftelsesdokument, generalforsamlingsprotokoll og styreprotokoll ikke kan være i elektronisk form. Protokoller skal oppbevares i hele selskapets levetid, og det er viktig at det finnes i et medium som er svært tidsbestandig. Elektroniske dokumenter tilfredsstiller ikke dette kravet. Det forhold at det kreves at stiftelsesdokument og protokoller finnes i papirbasert original, er selvsagt ikke til hinder for elektronisk kommunikasjon av disse, for eksempel til Foretaksregisteret. Etter dagens regler er det ikke originaldokumentet, men en bekreftet kopi av dokumentet som sendes Foretaksregisteret, jf. foretaksregisterloven § 4-4. Plikten til å oppbevare protokollene på papir er ikke til hinder for at man i stedet for å sende en bekreftet papirkopi til Foretaksregisteret sender en elektronisk kopi.

Når det gjelder allmennaksjeloven § 4-12 første ledd, har departementet likevel kommet til at det ikke er behov for noen lovbestemmelse som klargjør at meldinger etter bestemmelsen kan gis elektronisk. Departementet oppfatter bestemmelsen som teknologinøytral, og legger til grunn at de meldepliktige kan sende meldinger ved bruk av elektronisk kommunikasjon, selv om den foreslåtte § 18-5 ikke kommer til anvendelse.

Det samme gjelder § 13-11 i de to lovene, som krever at fusjonsplanen med vedlegg og rapporten fra styret alltid skal gjøres kjent for de ansatte i de fusjonerende selskapene. Departementet oppfatter bestemmelsene som teknologinøytrale, og ser ikke behov for noen særlig regulering.

Når det gjelder uttalelsene fra Den norske Revisorforening om hvorvidt årsregnskapet, årsberetningen og revisjonsberetningen skal være på papir, er departementet enig i at dette må vurderes etter regnskapsloven og revisorloven. Disse lovene vurderes av Finansdepartementet, som vil legge frem en proposisjon med forslag til lovendringer innenfor finansmarkedsområdet, herunder også eventuelle endringer i regnskapsloven og revisorloven. Departementet mener likevel at mye taler for å tolke aksjeloven og allmennaksjeloven § 10-3 femte ledd slik at det er fysiske dokumenter som skal legges ut på selskapets kontor. På den annen side er det ikke originaldokumentene bestemmelsene taler om, jf. ordet «avskrift».

3.11.2 Lov 21. juni 1985 nr. 83 om ansvarlige selskaper og kommandittselskaper (selskapsloven)

3.11.2.1 Varsler og meldinger mv. fra selskapet til deltakerne og fra deltakerne til selskapet

3.11.2.1.1 Forslaget i høringsbrevet

Lov 21. juni 1985 nr. 83 om ansvarlige selskaper og kommandittselskaper (selskapsloven) har i likhet med aksjeloven og allmennaksjeloven flere regler om at det skal gis meldinger og varsler mv. fra selskapet til deltakerne og fra deltakerne til selskapet.

I samsvar med forslaget til ny § 18-5 i aksjeloven og allmennaksjeloven ble det som en ny § 1-5 i selskapsloven foreslått en regulering av adgangen til å bruke elektronisk kommunikasjon i forhold til de nevnte bestemmelsene. I første ledd ble det åpnet for at selskapet kan bruke elektronisk kommunikasjon i forhold til deltakerne, i den utstrekning deltakerne «uttrykkelig har godtatt dette». I annet ledd ble det foreslått en presisering om at meldinger mv. som deltakerne skal gi selskapet, kan sendes ved bruk av elektronisk kommunikasjon.

Høringsbrevet hadde følgende gjennomgåelse av bestemmelser i selskapsloven som stiller krav om at det skal gis meldinger mv. mellom selskapet og deltakerne:

«8.2.2.2 § 2-11 - innkalling mv.

Innkalling til selskapsmøtet, jf. § 2-11 første og annet ledd, omfattes av forslaget til en ny § 1-5, jf. punkt 8.2.1 foran.

8.2.2.4 § 2-27 - løpende underretning om selskapets virksomhet

Etter § 2-27 første ledd plikter styret og den daglige leder på hensiktsmessig måte å holde deltakerne og medlemmene av selskapsmøtet løpende underrettet om selskapets virksomhet. Slik underretning er omfattet av forslaget til en ny § 1-5.

8.2.2.5 § 2-29 - underretning om eierskifte

Det går frem av første punktum at forkjøpsrett må gjøres gjeldende innen 3 måneder fra det tidspunkt da den enkelte deltager fikk skriftlig underretning om eierskifte. Slik skriftlig underretning omfattes av forslaget til ny § 1-5.

8.2.2.8 § 2-36 - utelukkelse av deltaker

Etter første ledd kan en deltaker ved skriftlig påbud utelukkes fra selskapet ved utløsning dersom visse forutsetninger er oppfylt. Bestemmelsen kan fravikes ved avtale, jf. sjette ledd. Dette innebærer at det også må kunne avtales fritt på hvilken måte påbudet skal formidles til den det gjelder. Der intet er avtalt om formidlingsmåten, vil det følge av forslaget til § 1-5 at selskapet kan benytte elektronisk kommunikasjon dersom deltakeren uttrykkelig har godtatt dette.

8.2.2.9 § 2-37 - oppsigelse etter femte ledd

Etter § 2-37 femte ledd tredje punktum skal oppsigelse gis skriftlig til samtlige deltakere med minst seks måneders varsel dersom ikke annet er avtalt. Slik oppsigelse omfattes av forslaget til en ny § 1-5. Departementet kan ikke se at særlige hensyn her tilsier ytterligere begrensning i adgangen til å anvende elektronisk kommunikasjon for oppsigelsen.

8.2.2.11 § 3-7 - innkalling til selskapsmøtet

Innkalling til selskapsmøtet er omfattet av forslaget til § 1-5.

8.2.2.12 § 3-21 - samtykke til eierskifte

Samtykke til eierskifte omfattes av forslaget til § 1-5. Skriftlighetskravet i annet ledd er derfor ikke til hinder for elektronisk kommunikasjon, såframt kommandittisten har godtatt dette etter reglene i § 1-5.

8.2.2.14 § 3-24 - innkalling av andelsbevis

Det går frem av § 3-24 første ledd annet punktum at dersom selskapsavtalen blir endret på en slik måte at tidligere utgitte andelsbevis kan bli villedende på en måte som kan føre til tap eller ulempe, skal komplementaren eller i tilfelle styret innkalle andelsbevisene for påtegning eller ombytting. Formen for slik innkalling av andelsbevis er ikke regulert i loven. Departementet mener dette vil være omfattet av forslaget til § 1-5, slik at innkallingen skal kunne skje elektronisk i samsvar med den regel som foreslås der.»

3.11.2.1.2 Høringsinstansenes syn

Næringslivets Hovedorganisasjon og Den norske Revisorforeningmener at tilsvarende synspunkter som det de har gitt utrykk for i forhold til den foreslåtte § 18-5 i aksjeloven og allmennaksjeloven, gjør seg gjeldende i forhold til den foreslåtte bestemmelsen i selskapsloven. Det vises til kapittel 3.11.1.2.2.

3.11.2.1.3 Departementets vurdering

Departementet viser til vurderingene i forhold til aksjeloven og allmennaksjeloven, se nærmere kapitlene 3.11.1.2 og 3.11.1.3, og foreslår en tilsvarende bestemmelse i en ny § 1-5 i selskapsloven.

3.11.2.2 Bruk av elektronisk kommunikasjon i forhold til andre bestemmelser i selskapsloven

3.11.2.2.1 Forslaget i høringsbrevet

Noen bestemmelser i selskapsloven krever at det skal utformes dokumenter eller sendes meldinger i andre sammenhenger enn de som er nevnt i kapittel 3.11.2.1 foran. Disse bestemmelsene vil falle utenfor anvendelsesområdet for den foreslåtte § 1-5.

I høringsbrevet ble disse bestemmelsene gjennomgått med en vurdering av om det var behov for endringer i forhold til bruk av elektronisk kommunikasjon:

Selskapsloven § 2-3 - selskapsavtale

Det heter i høringsbrevet:

«Reglene om selskapsavtalen i selskapsloven § 2-3 omfattes ikke av anvendelsesområdet til forslaget til en ny § 1-5. Det er her tale om formene for selve opprettelsen av selskapet.

Selskapsavtalen skal etter § 2-3 første ledd første punktum, i selskap som ikke er indre selskap , være skriftlig og skal undertegnes av samtlige deltakere, unntatt stille deltakere. Departementet tolker bestemmelsen slik at det kreves at det foreligger et papirdokument. Dette skriftlighetskravet er formkrav, og ikke gyldighetskrav, jf. Ot. prp. nr. 47 (1984-85) på side 39. En selskapsavtale som ikke fyller formkravene er like fullt bindende mellom selskapsmedlemmene. For å få selskapsavtalen registrert ved Foretaksregisteret, må imidlertid formkravene være oppfylt.

Departementet foreslår at kravet til en manuell skriftlig og undertegnet avtale opprettholdes. Begrunnelsen for reglene er i utgangspunktet at selskapsdeltakerne skal tenke grundig gjennom forhold som bør reguleres i avtalen (solennitetshensyn), i tillegg til at tredjemenn lettere kan skaffe seg kunnskap om selskapet dersom avtalen er skriftlig (notoritet og publisitet), jf. Ot. prp. nr. 47 (1984-1985) s. 38 og NOU 1980: 19 s. 112. Disse hensyn kan ivaretas også dersom avtalen opprettes elektronisk. Et annet vesentlig hensyn i denne forbindelse, er imidlertid hensynet til tidsbestandighet, som tilsier at det fortsatt bør kreves at det foreligger et papirbasert dokument. Det vises her til det som er sagt om tilsvarende spørsmål i avsnittet om aksjelovene, jf. punkt 8.1.2.1.1 og 8.1.2.5.7 foran.»

§ 2-11 - selskapsmøte

I høringsbrevet ble det uttalt følgende om bestemmelsens regler om bruk av fullmektig eller skriftlig tilkjennegivelse av deltakernes standpunkt:

«Tredje ledd første alternativ omhandler bruk av fullmektig, i henhold til skriftlig fullmakt. Departementet mener en slik fullmakt bør kunne oversendes elektronisk, forutsatt at det brukes elektronisk signatur, jf. lov om elektronisk signatur § 3. Se for øvrig merknadene om tilsvarende i aksjelovene, jf. punkt 8.1.2.5.1 foran.

Slik skriftlig tilkjennegivelse av deltagerenes standpunkt som omhandles i tredje ledd annet alternativ, bør også kunne oversendes elektronisk, forutsatt at dette er sikret ved bruk av elektronisk signatur.

Det foreslås på denne bakgrunn et nytt siste punktum i § 2-11 tredje ledd med en særregel om at bruk av elektronisk kommunikasjon i disse tilfellene forutsetter at det benyttes elektronisk signatur.»

§ 2-12 - møteprotokoll

Det heter i høringsbrevet:

«Etter § 2-12 annet ledd første punktum skal det føres protokoll over forhandlingene i selskapsmøtet, om ikke annet er avtalt eller blir bestemt i det enkelte tilfellet. Regler om protokollføring omfattes ikke av bestemmelsen i forslaget til ny § 1-5. Ettersom kravet til protokollføring er fravikelig, må det imidlertid også kunne avtales at det skal føres elektronisk protokoll.

Dersom intet er avtalt, eller når det gjelder en plikt til å føre protokoll etter § 2-12 annet ledd annet til fjerde punktum, må antakelig kravet til protokoll innebære et krav til at protokollen finnes i papirformat. På samme måte og med den samme begrunnelse som når det gjelder aksjelovene, jf. punkt 8.1.2.5.7 foran, foreslår departementet at kravet til slik papirbasert protokoll opprettholdes.

§§ 2-30 og 2-35 - skriftlig anmodning til kreditorene om å bli fri fra ansvar

Det heter i høringsbrevet:

«8.2.2.6 § 2-30 - skriftlig anmodning til kreditorene

Etter § 2-30 tredje ledd kan overdrageren skriftlig anmode selskapets kreditorer om å bli fritatt for ansvaret. Dersom kreditor ikke svarer innen tre måneder etter at anmodningen har kommet frem blir kreditor bundet ved passivitet, jf. annet punktum. Kommunikasjon mellom deltagerne og selskapets kreditorer omfattes ikke av forslaget til § 1-5.

Det er overdragerens behov for å bringe klarhet i ansvarsforholdene som begrunner regelen, jf. Ot. prp. nr. 47 (1984-1985) s. 51. Videre er notoriteten viktig da fristen starter å løpe når anmodningen er kommet frem til kreditor. Det er viktig at dette tidspunktet lar seg stadfeste eksakt, siden kreditor blir bundet ved passivitet etter en viss tid. I sin Kommentarutgaven til selskapsloven tilrår professor Geir Woxholth (5. utg., s. 173-74)at overdrageren bør sende anmodningen i rekommandert brev.

Passivitetsvirkningen i forhold til kreditorene innebærer at problemstillingene blir delvis parallelle til det som gjelder i forhold til allmennaksjeloven § 4-25 tredje ledd, jf. punkt 8.1.2.4.9 foran. Departementet mener derfor den samme regel bør gjelde, som foreslått i forhold til bestemmelsen der. Departementet foreslår derfor at § 2-30 tredje ledd gis et nytt tredje punktum som åpner for bruk av elektronisk kommunikasjon ved slik anmodning til kreditorene, men bare under forutsetning av at den enkelte kreditoren uttrykkelig i elektronisk form og med elektronisk signatur har godkjent å motta slik anmodning på denne måten.

8.2.2.7 § 2-35 - skriftlig anmodning til kreditorene

Annet ledd, jf. tredje ledd, inneholder er tilsvarende regel ved uttreden som § 2-30 tredje ledd inneholder ved eierskifte. Det foreslås derfor et nytt tredje punktum i § 2-35 tredje ledd, om at § 2-30 tredje ledd tredje punktum gjelder tilsvarende.»

§ 3-4 - tegning av andeler

Det heter i høringsbrevet:

«Etter § 3-4 fjerde ledd skal tegning av andel skje på et dokument. Slik tegning av andeler faller utenfor anvendelsesområdet til forslaget til en ny § 1-5. Departementet kan ikke se at verken ordlyden eller reelle hensyn er til hinder for at slik tegning kan skje på et elektronisk dokument. Bestemmelsen åpner antakelig allerede etter gjeldende rett for elektronisk tegning, og noen lovendring er derfor ikke nødvendig. For å fjerne enhver tvil med hensyn til dette, og etter mønster av den løsning som er valgt i forbindelse med aksjelovene, jf. punkt 8.1.2.7.4 foran, foreslås derfor et nytt femte ledd i § 3-4 om at bestemmelsen ikke er til hinder for at tegning av andeler skjer elektronisk. For å ivareta interessene til deltakere som ikke ønsker dette, foreslås det på samme måte som i aksjelovene § 10-7, at regel om at tegning også skal tilbys på fysisk dokument dersom en av deltakerne krever det.»

§ 3-23 - andelsbevis

Det heter i høringsbrevet:

«Etter § 3-23 tredje ledd skal andelsbeviset underskrives av komplementaren eller i tilfellet styret, og nærmere bestemt informasjon skal føres på andelsbeviset.

Utstedelsen av andelsbevis faller utenfor området til § 1-5. Ordlyden i § 3-23 tredje ledd kan trekke i retning av at andelsbeviset må utstedes på papir. Det går frem av NOU 1980: 19 s. 140, jf. Ot. prp. 47 (1984-1985) s. 68 at hovedformålet med bestemmelsen om utstedelse av andelsbevis er å lette omsetningen og å muliggjøre pantsettelse med rettsvern etter håndpantreglene, ved at andelen blir nærmere knyttet til et dokument. Det blir vanskeligere å oppfylle disse formålene dersom man tillater elektronisk utstedelse av andelsbevisene. Dersom disse skal omsettes elektronisk forutsetter det at begge parter har tilgang til det nødvendige utstyret. På denne bakgrunn foreslår departementet ingen endring her, slik at andelsbevis fortsatt må utstedes på papir. Det er imidlertid ikke umulig at en ordning med bruk av kvalifisert elektronisk signatur, jf. forslaget til lov i Ot. prp. nr. 82 (1999-2000) § 3 nr. 3, kan være et supplement til dagens ordning. Departementet ber derfor særlig om høringsinstansenes syn på dette.»

§ 3-27 - krav om oppløsning

Etter denne bestemmelsen kan komplementaren kreve selskapet oppløst med seks måneders skriftlig varsel til samtlige deltakere. Det heter i høringsbrevet at et slikt varsel omfattes av forslaget til en ny § 1-5, noe som må skyldes en inkurie siden § 1-5 bare omfattet varsler mv. mellom selskapet og deltakerne, ikke deltakerne imellom.

3.11.2.2.2 Høringsinstansenes syn

Nærings- og handelsdepartementetmener at tilsvarende synspunkter som det har gitt uttrykk for i forhold til begrepet protokoll i §§ 5-16 og 6-29 i aksjeloven og allmennaksjeloven, gjør seg gjeldende i forhold til § 2-12 i selskapsloven. Det vises til kapittel 3.11.1.5.2.

For øvrig har ingen av høringsinstansene uttalt seg om vurderingene i høringsbrevet.

3.11.2.2.3 Departementets vurdering

Departementet holder fast ved de vurderinger som er gjengitt fra høringsbrevet i kapittel 3.11.2.2.1.

Når det gjelder §§ 2-30 og 2-35, har departementet likevel kommet til at skriftlighetskravet bør opprettholdes. Det vises til begrunnelsen i kapittel 3.11.1.2.3 om det tilsvarende spørsmålet i forhold til aksjeloven § 4-26 og allmennaksjeloven § 4-25. Det foreslås derfor en endring av §§ 2-30 og 2-35, slik at det fremgår at henvendelsen til kreditorene skal være på papir.

Når det gjelder § 3-27, foreslår departementet en henvisning til § 1-5. Henvisningen må tolkes slik at kravet om uttrykkelig godtakelse ikke bare gjelder overfor komplementaren, men at det også kan sendes varsel elektronisk dersom deltakeren uttrykkelig har godtatt å få informasjon fra selskapet på denne måten.

3.12 Forsikringsrett

3.12.1 Lov 16. juni 1989 nr. 69 om forsikringsavtaler

Justisdepartementet behandlet forsikringsavtaleloven på side 76 flg. i høringsbrevet:

«Forslag til ny § 20-3:

§ 20-3. (bruk av elektronisk kommunikasjon)

Krav om skriftlighet i eller i medhold av loven her er ikke til hinder for bruk av elektronisk kommunikasjon dersom forsikringstakeren uttrykkelig har godtatt dette. Det samme gjelder for andre bestemmelser i eller i medhold av loven her om at det skal gis eller sendes opplysninger, melding, varsel eller liknende.

Justisdepartementet foreslår at det gis en generell bestemmelse om elektronisk kommunikasjon i forsikringsforhold. Bestemmelsen retter seg i første rekke mot skriftlighetskravene i loven, og tillater eksempelvis bruk av elektronisk kommunikasjon ved utstedelse av forsikringsbevis og oppsigelser, jf. nærmere nedenfor. Bestemmelsen foreslås som ny § 20-3 i del C. Del C gir fellesbestemmelser for del A (skadeforsikringsdelen) og del B (personforsikringsdelen).

Inngåelse av forsikringsavtaler ved hjelp av et elektronisk medium: Forsikringsavtaleloven (FAL) oppstiller ikke formkrav til selve avtaleinngåelsen. Det er forholdsvis vanlig at forsikringsavtaler tegnes over telefon eller ved bruk av elektroniske kommunikasjonsmidler. Elektronisk avtaleinngåelse må derfor allerede anses akseptert av gjeldende rett. Departementet antar at det ikke er nødvendig å si dette uttrykkelig i loven. Se imidlertid rett nedenfor om utstedelse av forsikringsbevis.

Forsikringsbevis: Etter FAL §§ 2-2 og 11-2 skal selskapet så snart avtalen er inngått, gi forsikringstakeren et skriftlig forsikringsbevis som fastslår at avtale er inngått, og som henviser til vilkårene. Justisdepartementet har tidligere uttalt at kravet til skriftlig utstedelse av forsikringsbevis antakelig kan oppfylles ved elektronisk utstedelse, jf. Justisdepartementets brev til departementene 15. mars 1999 side 5. Brevet er inntatt som vedlegg 1 til kartleggingsrapporten (se rapporten side 110). Formålet med skriftlighetskravet er at dokumentet skal ha en klar, varig og tilgjengelig form. Som nevnt antar departementet at elektronisk utstedelse tilfredsstiller skriftlighetskravet. Skriftlighetskravet ved utstedelse av forsikringsbevis vil omfattes av forslaget til ny § 20-3.

Øvrige skriftlighetskrav: Det kan være tilfeller hvor lovens skriftlighetskrav kan tolkes som krav til bruk av papir. Dette kan for eksempel gjelde for kravet i § 3-3 om skriftlig oppsigelse fra selskapet. Et annet eksempel er § 4-14 om at selskapet skal gi skriftlig beskjed om at det vil påberope seg sine rettigheter etter kapittel 4.

Skriftlighetskravet har i disse tilfellene en klar varslingsfunksjon. Videre kan mulighetene for bevissikring være avgjørende for partenes rettsstilling. Åpnes det for elektronisk kommunikasjon i disse tilfellene, bør loven angi vilkårene for at elektronisk kommunikasjon tilfredsstiller skriftlighetskravet. Etter Justisdepartementets mening bør et minstekrav være at elektronisk kommunikasjon er avtalt mellom partene, se nedenfor.

For andre bestemmelser hvor det stilles krav om skriftlighet, antar departementet at elektronisk kommunikasjon tilfredsstiller hensynene bak skriftlighetskravet. Et eksempel er kravene i § 3-1 annet og tredje ledd om ansvarstiden. Avtalens innhold vil her være fastsatt av partene på forhånd (annet ledd), eller avtalen vil gjelde kurante forsikringer selskapet vanligvis vil overta etter at det har mottatt de relevante opplysninger fra forsikringstakeren (tredje ledd). Selskapets aksept etter annet ledd får virkning fra avsendelsestidspunktet. Skriftlighetskravet antas i første rekke å skulle ivareta notoritetshensyn. Dette formålet ivaretas av elektronisk kommunikasjon. Det samme gjelder anmodningsregelen i tredje ledd.

Justisdepartementet antar at FAL bør åpne for elektronisk kommunikasjon i så vid utstrekning som mulig. Selv om de fleste av lovens skriftlighetskrav antakelig ikke kan tolkes som hindringer for elektronisk kommunikasjon, tilsier hensynet til klarhet og forutberegnelighet at muligheten for elektronisk kommunikasjon i alle tilfelle bør fremkomme uttrykkelig i loven. Videre tilsier disse hensynene at forsikringstakeren har godtatt at meldinger etter loven kan kommuniseres elektronisk. Dette medfører en oppfordring til forsikringstakeren om å la sine elektroniske kommunikasjonsmidler danne basis som rett adresse for rettslig informasjon.

Det kan spørres om det for alle eller noen av disse tilfellene bør kreves sikring av meldingsgangen ved bruk av elektronisk signatur eller liknende. Dette gjelder i første rekke der varslingsfunksjonen overfor forsikringstakeren står i fokus, og der det er viktig å sikre bevis (f.eks. i oppsigelsestilfellene), jf. ovenfor. Departementet antar at dette ikke er nødvendig. Det bør overlates til partene å velge de løsninger som er best egnet ut fra foreliggende tekniske muligheter. Departementet antar imidlertid at det vil være uaktuelt for selskapene å sende ut oppsigelser mv. hvis det ikke foreligger tilfredsstillende muligheter for å ivareta dokumentintegritetshensyn.

Det vises for øvrig til merknadene til finansavtaleloven § 8 i Ot. prp. nr. 41 (1998-99) Om lov om finansavtaler og finansoppdrag (finansavtaleloven) side 24 flg.

Bestemmelser om varsel, melding mv. hvor det ikke kreves skriftlighet: I de tilfellene hvor det ikke kreves skriftlighet, antar departementet at loven aksepterer en muntlig henvendelse, selv om en skriftlig melding ofte vil være naturlig. Det er mulig at slike meldinger kan gis elektronisk uten forsikringstakerens eller sikredes forutgående aksept. Et mulig mothensyn kan være at man ved en muntlig melding kan forsikre seg om at meldingen er mottatt. Ved tvil om rett eller rettidig varsel eller melding er gitt, må man uansett falle tilbake på alminnelige bevisregler. Av hensyn til sammenheng og klarhet, samt at forsikringstakeren også i disse tilfellene bør ha en oppfordring til å kontrollere om han eller hun har mottatt elektronisk melding med rettslig relevant innhold, antar departementet at en ny regel om elektronisk kommunikasjon bør omfatte all kommunikasjon mellom partene.

Vi ber høringsinstansene uttale seg om behovet for å la bestemmelsen om elektronisk kommunikasjon omfatte meldings- og varselsregler som ikke stiller krav til skriftlighet.

Premievarsel: I loven §§ 5-1 og 5-2, jf. §§ 14-1 og 14-2, gis regler om premievarsel. Premievarsel vil kunne sendes sammen med giro for betaling av premien. Hvorvidt giroen sendes i papirform kan være avhengig av om forsikringstakeren benytter nettbanktjenester. Den praktiske løsningen må også her avklares mellom partene. Hvis forsikringstakeren aksepterer at varsel sendes elektronisk, bør hovedregelen i forslaget til ny § 20-3 gjelde også her.

Mulige hindringer i forskrifter til loven: Justisdepartementet har ansvaret for tre forskrifter gitt med hjemmel i FAL. Forskrift 4. desember 1992 nr. 904 om rettshjelpsforsikring har i § 4 en bestemmelse om underretning til den forsikrede. Departementet antar at underretning kan skje elektronisk: bestemmelsen stiller ikke krav til papir. Departementet foreslår imidlertid at ny FAL § 20-3 også skal gjelde for underretningsregler fastsatt i forskrifter til loven. Såvidt departementet kan se inneholder ikke de øvrige forskriftene innenfor Justisdepartementets ansvarsområde mulige hindringer for elektronisk kommunikasjon.

For ordens skyld nevnes også at forholdet til forskrifter 5. mai 1995 nr. 581 og 582 om opplysningsplikt må vurderes. Disse forskriftene ligger under Finansdepartementet.»

Med hensyn til forsikringsavtalelovens skriftlighetskrav er Barne- og familiedepartementet, Forbrukerombudet, Forbrukerrådet og Norges Automobilforbund mot at oppsigelse av forsikringsavtalen og påberopelse av rettigheter etter loven kapittel 4 skal kunne skje ved bruk av elektronisk kommunikasjon. Det anføres at rettssikkerhetshensyn tilsier at selskapet også må sende slike meldinger i ordinær brevforsendelse. Departementet er enig i at kommunikasjon av de nevnte meldingene har viktige rettsvirkninger for partene i forsikringsforholdet. På den annen side er kravet om uttrykkelig godtakelse for bruk av elektronisk kommunikasjon foreslått for at forsikringstakeren og sikrede skal gjøres oppmerksom på at rettslig relevant informasjon kan ekspederes på denne måten. Departementet antar videre at det vil være uaktuelt for selskapet å sende ut oppsigelser mv. hvis det ikke foreligger tilfredsstillende muligheter for å ivareta hensyn til dokumentintegritet og ikke-benekting (disse begrepene er forklart i kapittel 2.2.1 ovenfor). Departementet har etter dette kommet til at forslaget til en generell bestemmelse om elektronisk kommunikasjon også bør omfatte de nevnte bestemmelsene.

Forslaget i høringsbrevet omfatter også bestemmelser om varsel, melding mv. hvor det ikke kreves skriftlighet. Som redegjort for under kapittel 3.7.5 om kjøpsloven, går departementet som en hovedregel inn for at det ikke er nødvendig å regulere bruk av elektronisk kommunikasjon med hensyn til slike bestemmelser. I forsikringsforhold kan det imidlertid være en omfattende og løpende kommunikasjon, og meldinger som ikke er underlagt skriftlighetskrav, kan også ha et viktig innhold. Dette taler for at det for bruk av elektronisk kommunikasjon også for disse meldingenes vedkommende bør stilles krav om uttrykkelig godtakelse. Høringsinstansene har ikke hatt innvendinger til departementets forslag, og Den Norske Advokatforening og Forsikringsklagekontoret gir uttrykkelig støtte til forslaget. Departementet har etter dette kommet til at forslaget bør omfatte også slike meldinger.

Med hensyn til bruk av elektronisk kommunikasjon ved inngåelse av forsikringsavtale vises til redegjørelsen i høringsbrevet gjengitt ovenfor.

Forslaget går ut på at det er forsikringstakeren som skal godta bruk av elektronisk kommunikasjon. I denne sammenheng peker Kredittilsynet på at forslaget til ny § 20-3 bør utvides til at også sikrede omfattes dersom bruk av elektronisk kommunikasjon skal skje i forhold til denne. Departementet er enig i dette, og foreslår en omformulering slik at det kreves at også sikrede uttrykkelig skal godta bruk av elektronisk kommunikasjon.

3.12.2 Lov 16. juni 1989 nr. 65 om yrkesskadeforsikring

Departementet uttalte i høringsbrevet på side 79:

«Yrkesskadeforsikringsloven § 15 tredje ledd bestemmer at arbeidstakeren skal ha særskilt skriftlig melding om at foreldelse vil bli påberopt. Sett hen til rettsvirkningen må bestemmelsen antakelig tolkes som et krav om at varselet skal gis på papir. Meldingen har en klar varslingsfunksjon overfor sikrede.

Det er arbeidsgiveren som inngår forsikringsavtalen. Arbeidstakeren er ikke direkte involvert i tegningen. Den mulighet man har for å avtale at varsler og meldinger kan kommuniseres elektronisk til arbeidstakeren, er antakelig ikke aktuell i disse tilfellene.

Justisdepartementet er på denne bakgrunn kommet til at skriftlighetskravet, tolket som et krav om at varselet skal gis på papir, bør opprettholdes.»

Av høringsinstansene påpeker Den Norske Advokatforening at Justisdepartementets tolkning på sikt kan gi uheldige resultater. Det uttales blant annet:

«Ved eksempelvis forskjellige personalforsikringer vil det over tid via telefonforsikringsløsninger m.m. kunne etableres direkte kontakt mellom arbeidstager og forsikringsgiver. Dette slik at det nettopp kan bli aktuelt å kommunisere mellom arbeidstager og forsikringsgiver. I en slik situasjon vil plikten til å gi et slikt varsel på papir kunne oppfattes som ubegrunnet.»

Departementet slutter seg til synspunktet fra Den Norske advokatforening. Departementet foreslår en presisering i § 15 tredje ledd om at den foreslåtte bestemmelsen i forsikringsavtaleloven § 20-3 gis tilsvarende anvendelse. Dette innebærer at meldingen kan kommuniseres elektronisk dersom sikrede uttrykkelig har godtatt dette.

3.12.3 Lov 16. juni 1989 nr. 70 om naturskadeforsikring

I høringsbrevet ble følgende sagt om loven på side 80-81:

«Regler om underretning, melding og opplysningsplikt finnes i §§ 2 og 4 a. Det kreves ikke skriftlighet. Det er bare § 2 som gjelder underretning fra selskapet til sikrede. Siden begge bestemmelsene er teknologinøytrale, foreslås det ingen særskilt bestemmelse om bruk av elektronisk kommunikasjon i naturskadeforsikringsloven.»

Høringsinstansene har ikke hatt innvendinger til departementets behandling av loven, og departementet foreslår ingen endringer.

3.13 Lov 13. mai 1988 nr. 26 om inkassovirksomhet og annen inndriving av forfalte pengekrav

3.13.1 Forslaget i høringsbrevet

Departementet behandlet inkassoloven på side 82-83 i høringsbrevet:

«Fremleggelse av politiattest: Loven krever i § 5 annet ledd at søker skal legge frem politiattest. Politiattest fremlegges i papirform. Departementet antar imidlertid at loven ikke er til hinder for at politiattest kan fremlegges elektronisk hvis det foreligger tekniske løsninger som sikrer dokumentets integritet. Loven bør etter dette ikke endres på dette punktet.

Inkassovarsel og betalingsoppfordring:

Loven har i §§ 9, 10 og 11 regler om inkassovarsel og betalingsoppfordring. I rapporten fra kartleggingsprosjektet uttales følgende om skriftlighetskravet til betalingsoppfordring (Justisdepartementet antar at liknende hensyn kan anføres med hensyn til inkassovarsel):

«Det er flere begrunnelser for kravet om at oppfordringen skal være skriftlig. Den som imidlertid er av særlig interesse er symbolfunksjonen. Dersom skyldneren ikke gjør noe etter å ha mottatt betalingsoppfordring, kan kravet inndrives rettslig. Det er således viktig ikke bare at skyldneren får dokumentet, men også at han får det på en slik måte at han kjenner en oppfordring til å sette seg inn i det han [har] mottatt. Ved papirbasert kommunikasjon ville man normalt reagere når man får et brev fra et inkassoselskap. Brevet er utformet på en slik måte at man ser at det er noe utover det vanlige. Det er ikke sikkert at vi [ville] reagere på samme måte om vi fikk samme dokument som en e-post. Det er ikke sikkert at vi i dag kontrollerer vår e-post like regelmessig som den vanlige postkassen, såfremt vi ikke har sagt at vi ønsker å motta «viktige» meldinger via elektronisk post. Dette er et spørsmål om [å] innarbeide nye rutiner og vaner.

Denne bestemmelsen skal beskytte en svakere part. På bakgrunn av dette vil det være behov for å nærmere regulere når slike betalingsoppfordringer skal kunne sendes i elektronisk form og hvordan. Konklusjonen blir således at denne bestemmelsen er en hindring for elektronisk kommunikasjon. Det vil kreves tilleggsregulering for å nettopp ivareta de hensynene som er drøftet ovenfor, i hvert fall i en overgangsperiode.»

Justisdepartementet er enig i at skriftlighetskravet her har en viktig varslingsfunksjon. Det kan spørres om den manglende tilknytning mellom inkassatoren og skyldneren kan tilsi at elektronisk kommunikasjon ikke bør tillates på dette området på nåværende tidspunkt. Skyldneren kan mangle oppfordring til å undersøke sine elektroniske kanaler for kommunikasjon. Sett hen til de utgifter som kan påløpe kan det virke for «lett» for inkassatoren å oppfylle sine plikter i forhold til skyldneren ved elektronisk kommunikasjon. Justisdepartementet er etter dette kommet til at loven ikke kan ses å åpne for elektronisk kommunikasjon.

Justisdepartementet finner videre at de hensyn som ligger til grunn for skriftlighetskravet, bør opprettholdes og foreslår ikke endringer i denne loven. Vi ber om høringsinstansenes syn på dette.»

3.13.2 Høringsinstansenes syn

Kredittilsynet, Barne- og familiedepartementet, Forbrukerrådetog Forbrukerombudet gir sin uttrykkelige støtte til departementets konklusjoner. Ingen høringsinstanser har innvendinger.

3.13.3 Departementets vurdering

For å unngå tolkningstvil med hensyn til at skriftlighetskravene innebærer krav til bruk av papir, foreslår departementet at dette presiseres i loven ved å legge til « på papir» i inkassoloven § 9 (skriftlig varsel på papir) og § 10 (skriftlig oppfordring på papir).

3.14 Konkursrett

3.14.1 Lov 8. juni 1984 nr. 58 om gjeldsforhandling og konkurs (konkursloven)

Departementet omtalte loven på side 84-85 i høringsbrevet:

«I konkursloven er det en rekke bestemmelser om kommunikasjon fra skyldner til fordringshavere og skifteretten og mellom gjeldsnemnd, bostyreren eller bostyret og skyldner, fordringshavere og skifteretten. Det er også bestemmelser om registrering av forskjellige meldinger i bl.a. Konkursregisteret.

Kommunikasjon med skifteretten og tinglysing eller registrering i registre vil bli vurdert i en mer helhetlig sammenheng hvor det ses på elektronisk kommunikasjon i forholdet til domstolene og tinglysing generelt. Departementet ser det som mest hensiktsmessig at også vurderingen av gjeldsnemndas, bostyrerens eller bostyrets kommunikasjon med skyldner og fordringshavere utstår i denne omgang og behandles i sammenheng med vurderingen av kommunikasjon med skifteretten. De forskjellige meldingene som skal sendes etter konkursloven vil ofte utgjøre et saksbehandlingsmessig helhetlig kompleks.»

Ingen høringsinstanser har merknader til departementets redegjørelse, og departementet foreslår ikke endringer i loven i denne omgang. Det vises til kapittel 3.2 ovenfor om tilrettelegging for bruk av elektronisk kommunikasjon med domstolene.

3.14.2 Lov 8. juni 1984 nr. 59 om fordringshavernes dekningsrett (dekningsloven)

Loven er behandlet på side 85 i høringsbrevet:

«Dekningsloven § 7-11 første ledd annet punktum bestemmer at et konkursbos erklæring om ikke å ville tre inn i en arbeidsavtale skal være skriftlig og kan gis samlet for alle arbeidstakere ved skriv til tillitsvalgte eller ved oppslag på arbeidsplassen.

Regelen ble tilføyd ved lov 3. september 1999 nr. 72, som trådte i kraft 1. januar 2000. Om regelen heter det i NOU 1993: 16 s. 127-128:

«Det kan imidlertid være vanskelig å underrette hver enkelt arbeidstager om at boet ikke vil tre inn i arbeidsavtalen. De ansatte kan f.eks. være fraværende på ferie. I enkelte tilfeller kan det til og med tenkes at bobestyreren ikke er klar over at debitor hadde en ansatt. Det vil i slike tilfeller være urimelig om boet skulle bli påført vesentlige massekrav bare fordi det har vært umulig å få varslet den enkelte ansatte. Utvalget foreslår derfor at samlet oppsigelse for alle ansatte må være skriftlig, men at denne kan gis ved oppslag på arbeidsplassen eller i skriv til tillitsvalgte.»

«Vi antar at uttrykkene «skriv» og «oppslag» på arbeidsplassen innebærer at slik erklæring ikke kan gis ved hjelp av elektronisk kommunikasjon. Vi vil likevel ikke foreslå endring av denne bestemmelsen. For konkursboene kan det neppe være et stort problem at slik melding om ikke å tre inn i arbeidsavtaler må sendes i papirformat. Regelen er også ganske ny, og innholdet av den har dermed nokså nylig vært vurdert. En erklæring om at boet ikke trer inn i arbeidsavtalen er viktig for de ansatte, og det kan derfor være hensiktsmessig at det er stilles visse formkrav til hvordan en slik erklæring kan avgis. Alvoret av erklæringen kan tenkes å komme dårligere frem dersom erklæringen blir avgitt til den tillitsvalgte i elektronisk form.»

Ingen høringsinstanser har hatt merknader til redegjørelsen gjengitt ovenfor. Departementet har vurdert om kravet om bruk av papir bør fremgå uttrykkelig i loven. Departementet har imidlertid kommet til at behovet for en slik presisering ikke er så stort. Videre antar departementet at lovens uttrykk gir en indikasjon på at det skal benyttes papir. Departementet antar derfor at det ikke er nødvendig å fremme forslag om endringer av loven nå.

3.15 Lov 8. februar 1980 nr. 2 om pant (panteloven)

Panteloven ble omtalt på side 85 flg. i høringsbrevet:

«Varsler og meldinger etter panteloven

Panteloven §§ 1-9, 3-2 tredje ledd, 4-2, 4-2 a, 4-3, 4-5, 4-7, 5-6, 5-7 første til fjerde ledd og § 5-8 har regler om meldinger eller varsel. Etter flere av disse reglene oppnås rettsvern ved at melding gis til debitor cessus ved fordringspantsettelse eller til besitteren av en løsøregjenstand eller et verdipapir. Formålet med en slik melding er å frata pantsetteren muligheten til å disponere over pantobjektet.

Det er etter gjeldende rett ikke spesielle formkrav for melding etter § 3-2 tredje ledd. Meldingen behøver ikke være skriftlig. Rettsvern anses etablert på det tidspunkt meldingen er kommet fram til besitteren. Det kreves ikke at besitteren uttrykkelig påtar seg å sitte med tingen for panthaveren. Antakelig er det tilstrekkelig at besitteren mottar meldingen uten å protestere. Men at besitteren får tilfeldig melding om pantsettelsen er ikke tilstrekkelig for å etablere rettsvern.

Også melding til debitor cessus etter panteloven § 4-5 kan gis skriftlig eller muntlig og trenger ikke være ledsaget av noe bevis for pantsettelsen, jfr. Ot. prp. nr. 39 (1979-80) s. 129. Av meldingen skal det fremgå hvilket krav meldingen gjelder, at kravet er pantsatt, og til hvem det er pantsatt. Det kreves ikke noen form for bekreftelse fra debitor cessus om at meldingen er mottatt. Debitor cessus kan ikke nekte å akseptere pantsettelsen. Rettsvern anses etablert når meldingen er kommet frem.

De samme prinsippene som for melding etter panteloven § 4-5, må legges til grunn i forhold til panteloven §§ 4-2, 4-2 a og 4-3. Panteloven §§ 5-7 første til fjerde ledd og § 5-8 gir §§ 3-2, 4-5, 4-2 a og 4-3 tilsvarende anvendelse for utlegg.

Etter dette må det antas at melding etter panteloven §§ 3-2, 4-2, 4-2 a, 4-3 og 4-5 etter gjeldende rett kan gis elektronisk.

Panteloven § 1-9 tredje ledd bestemmer at før det kan kreves førtidig innfrielse av et pantekrav på det grunnlag at eier eller pantsetter vesentlig har misbrukt sin råderett over pantet eller vesentlig forsømmer pliktene etter panteloven § 1-7, eller fordi pantesikkerheten blir vesentlig forminsket når pantet blir tapt eller skadet ved en tilfeldig begivenhet, skal panthaveren gi eieren og pantsetteren varsel med en rimelig frist til å rette på forholdet, dersom det ikke er forbundet med fare å vente. Formålet med varslingsregelen er at eieren skal få anledning til å rette på forholdet før kreditor kan gå til et så alvorlig skritt som realisasjon, jfr. Rådsegn 8 fra Sivillovbokutvalet s. 56.) Dette er altså en reklamasjonsregel.

Forarbeidene til § 1-9 sier ikke noe om i hvilke former et slikt varsel kan gis. Departementet legger til grunn at det her gjelder formfrihet, og at varsel etter gjeldende rett må kunne gis elektronisk.

Panteloven § 4-7 oppstiller varsel til skyldneren som betingelse for å gjøre gjeldende avtale som innskrenker skyldnerens rådighet over en pantsatt enkelt krav. Det er ikke sagt noe i forarbeidene til denne bestemmelsen om i hvilke former et slikt varsel kan gis. Departementet legger til grunn at det her gjelder formfrihet, og at varsel etter gjeldende rett må kunne gis elektronisk.

Når det etter gjeldende rett gjelder formfrihet ved varsler og meldinger etter panteloven, synes det ikke å være behov for en uttrykkelig regel om at varsel og melding kan gis elektronisk. Departementet vil likevel reise spørsmål om det av informasjonshensyn kan være hensiktsmessig å ta inn en slik regel. I hvert fall i forhold til §§ 1-9 og 4-7 kan departementets konklusjon om at det etter gjeldende rett gjelder formfrihet, være noe usikker. En eventuell regel om at varsler og meldinger kan gis elektronisk kan f.eks. lyde slik:

Ny § 1-17

§ 1-17 Bruk av elektronisk kommunikasjon

Krav i eller i medhold av loven her om at varsel, melding, bekreftelse, samtykke eller liknende skal gis skriftlig, er ikke til hinder for bruk av elektronisk kommunikasjon. Det samme gjelder andre krav om at melding, varsel eller liknende skal gis eller sendes.

[Bestemmelsen vil medføre] at det ikke skal være noen begrensninger med hensyn til på hvilken måte varsel eller melding kan gis. Varsler og meldinger kan således gis muntlig eller skriftlig ved f.eks. brev eller telefaks. Departementet mottar gjerne høringsinstansenes syn på om det bør tas inn en regel som den foreslåtte ny § 1-17.

I § 2-7 annet ledd finnes krav til skriftlighet ved debitorsk[ifte]. Skriftlighetskravet er oppstilt for at det skal skapes klare linjer, og i forarbeidene til bestemmelsen er det uttrykkelig presisert at skriftlighetskravet er en gyldighetsbetingelse, jfr. Innst. O nr. 19 (1979-80) s. 9. Samtykket får virkning når det er kommet frem.

Etter departementets vurdering vil også et skriftlig samtykke som gis i elektronisk form, skape klare linjer omkring samtykket. Kreditor vil ofte være en profesjonell part slik at elektronisk kommunikasjon vil være både praktisk mulig og en hensiktsmessig kommunikasjonsform. Det foreslås ikke noe forbehold om at kreditor må ha godtatt at kommunikasjonen kan skje elektronisk.

I forarbeidene til § 2-7 er det ikke angitt noen nærmere begrunnelse for kravet om skriftlighet for varsel etter tredje ledd. Men det kan antas at kravet er begrunnet i et ønske om notoritet omkring varselet, i det varselet skal gi utgangspunkt for en en-måneds-frist for innbetaling av pantegjelden. En-måneds-fristen regnes fra den dag varslet om innbetaling kom frem til kreditor. Også et skriftlig varsel i elektronisk form vil kunne ivareta hensynet til notoritet.

Dersom det gis en generell bestemmelse om bruk av elektronisk kommunikasjon, [v]il skriftlighetskravet i § 2-7 omfattes av dette, jf. utkastet til ny § 1-17. Dersom det ikke gis en slik regel, kan det foreslås følgende endring i § 2-7:

Forslag til endring av § 2-7 annet og tredje ledd:

(2) Hvis kreditor har gitt sitt skriftlige samtykke, blir avhenderen fri sitt ansvar og den nye eier ansvarlig overfor kreditor fra det tidspunkt da samtykket kom frem til avhenderen eller den nye eier, dog tidligst fra det tidspunkt da gjeldsovertagelsen skulle finne sted ifølge avhendelsesavtalen. Hvis det sistnevnte tidspunkt inntrer mer enn ett år etter at kreditors samtykke ble gitt, taper dette sin virkning hvis ikke annet er avtalt. Skriftlig samtykke kan gis elektronisk eller på annen måte.

(3) Hvis kreditor ikke gir sitt skriftlige samtykke innen én måned etter at forespørselen ble mottatt, kan pantegjelden innbetales med én måneds skriftlig varsel, som sendes etter at det er inngått bindende avtale om avhendelse av pantet. Denne retten faller bort dersom varsel om innbetaling ikke er sendt senest et år etter at kreditor ble forespurt, og pantegjelden deretter blir innbetalt i samvar med et varsel som er gitt. Skriftlig varsel kan gis elektronisk eller på annen måte.

Forslag til endring i § 3-17 første og annet ledd:

§ 3-17 Rettsvern

(1) Ved forbrukerkjøp må avtale om salgspant for å få rettsvern inngås skriftlig og senest samtidig med at salgstingen blir overgitt til kjøperen. Avtalen kan inngås elektronisk dersom kjøperen ønsker dette og avtalens innhold i sin helhet er tilgjengelig for kunden ved avtaleinngåelsen, og det er benyttet en betryggende metode for å autentifisere inngåelsen av en avtale med det angitte innhold.

(2) Ved andre kjøp enn forbrukerkjøp må salgspant for å få rettsvern være avtalt senest samtidig med at salgstingen blir overgitt til kjøperen. Dersom avtalen ikke er skriftlig, må den bekreftes skriftlig av en av partene uten ugrunnet opphold etter overleveringen. Bekreftelsen kan gis ved hjelp av elektronisk kommunikasjon eller på annen måte.

Merknad:

Etter panteloven § 3-17 første ledd må avtale om salgspant ved forbrukerkjøp inngås skriftlig og senest samtidig med at salgstingen blir overgitt til kjøperen, for å få rettsvern. Etter panteloven § 3-17 annet ledd må avtale om salgspant i andre kjøp enn forbrukerkjøp være avtalt senest samtidig med at salgstingen blir overgitt til kjøperen for å få rettsvern. Dersom avtalen ikke er skriftlig, må den bekreftes skriftlig av en av partene uten ugrunnet opphold etter overleveringen.

Med unntak for registrerte motorvogner, er skriftlighetskravet det eneste rettsvernskravet for salgspant. Kravet om skriftlighet er oppstilt for å skape notoritet rundt pantsettelsen. Den skriftlige avtalen eller bekreftelsen kan brukes som bevis for at det er inngått avtale om salgspant, hvilke løsøre avtalen omfatter og når avtalen ble inngått. En tredjeperson skal ikke behøve å respektere at hans rett svekkes av en muntlig avtale om salgspant som hevdes å være inngått på et tidligere tidspunkt.

I Rådsegn 8 fra Sivillovbokutvalet heter det på s. 116:

«Føresegna har til føremål å hindra at ein etter leveringa ordnar seg med eigedomsatterhald til skade for dei vanlege kreditorane».

I Ot. prp. nr. 39 (1977-78) heter det på s. 55-56:

«Sikkerheten må kunne etableres samtidig med at kjøpet blir avtalt og salgstingen overlevert - dette utelukker i praksis vilkår om tinglysing eller liknende registreringsordning. På den annen side har kjøperens kreditorer et rimelig krav på å få dokumentert at den sikringsrett selgeren påstår å ha er reell, og ikke noe kjøper og selger har konstruert opp etter salget for å hindre kreditorene i å søke dekning av salgstingen. ...

Departementet mener ... at selv om skriftlig avtale ikke gir noen fullgod garanti med hensyn til notoritet, så vil det gjøre kreditorsvik vanskeligere og noe mer risikabelt. Særlig gjelder dette i litt større foretak, hvor bokføringssystemer, nummererte fakturaer og kassabøker er innarbeidet. Og også ellers vil nok partene ha noe større motforestillinger mot å forfalske et skriftlig dokument enn å gi en uriktig muntlig forklaring.

Justisdepartementet har lagt til grunn at for at avtalen om salgspant skal kunne sies å være inngått skriftlig, kan det ikke være tilstrekkelig at avtalen er kommet skriftlig til uttrykk. Det må også kreves at dokumentet enten er undertegnet av begge parter eller at de i alle fall skriftlig har sluttet seg til dette, f.eks. gjennom brevveksling, jfr. Justisdepartementets rundskriv G/278-80 s. 16 og Lovavdelingens uttalelse jnr. 2483/85 E hvor det heter:

«Når avtale om salgspant inngås mellom selger og forbrukerkjøper, er vi fortsatt tilbøyelig til å anta at panteloven § 3-17 første ledd krever at avtalen skal underskrives av begge parter (men ikke nødvendigvis i samme dokument) for å oppnå rettsvern, jf. rundskriv G-278/80. Spørsmålet er imidlertid omtvistet i teorien.»

Såfremt salgspantklausulen foreligger i skriftlig form, trenger klausulen ikke å være inntatt i det dokument som partene har undertegnet, dersom det i det undertegnede dokument på en tilfredsstillende måte er henvist til det dokument hvor klausulen er inntatt, f.eks. ved at det i det dokumentet som er undertegnet er henvist til alminnelige leveringsbetingelser som foreligger skriftlig.

Loven stiller ikke nærmere krav til hvordan den skriftlige bekreftelse skal være utformet etter § 3-17 annet ledd.

Et krav om skriftlighet er i utgangspunktet ikke til hinder for at en avtale kan inngås ved hjelp av elektronisk kommunikasjon. Men det at regelen i § 3-17 første ledd tolkes slik at dokumentet i utgangspunktet må være undertegnet av begge parter, kan tale for at loven i dag må tolkes slik at avtale ikke kan inngås ved hjelp av elektronisk kommunikasjon.

Etter departementets oppfatning bør det uansett åpnes for at avtale om salgspant kan inngås ved hjelp av elektronisk kommunikasjon. Bruk av elektronisk kommunikasjon vil kanskje ikke være særlig praktisk i de tilfellene der avtalen inngås samtidig med overleveringen av salgsgjenstanden. Men det kan være aktuelt der avtalen inngås forut for overleveringen. Elektronisk kommunikasjon kan også være aktuelt ved en etterfølgende skriftlig bekreftelse av en salgspantavtale etter § 3-17 annet ledd.

Departementet antar at sikring av notoritet omkring tidspunktet for pantsettelsen og hva pantsettelsesavtalen går ut på, vil kunne ivaretas tilfredsstillende ved bruk av elektronisk kommunikasjon.

§ 3-17 første ledd gjelder bare i forbrukerforhold. Departementet finner det her naturlig å følge de prinsippene for adgang til bruk av elektronisk kommunikasjon som er nedfelt i lov 25. juni 1999 nr. 46 om finansavtaler og finansoppdrag § 8.

§ 3-17 annet ledd gjelder utenfor forbrukerforhold. Her er det etter gjeldende rett ikke et krav om at avtalen skal inngås skriftlig, noe som taler for at avtalen må kunne inngås muntlig eller skriftlig f.eks. ved hjelp av elektronisk kommunikasjon. Skriftlighetskravet kommer inn som et krav til bekreftelsen av en avtale som ikke er skriftlig. Departementet foreslår at en slik etterfølgende bekreftelse kan gis ved hjelp av elektronisk kommunikasjon, uten at det stilles krav om at partene ønsker eller har godtatt dette.»

Ingen av høringsinstansene har hatt innvendinger mot forslaget til ny § 1-17. Norges Eiendomsmeglerforbund gir sin uttrykkelige støtte til forslaget. Departementet har etter en fornyet vurdering kommet til at forslagets annet punktum er overflødig: Når det ikke stilles formkrav til meldinger mv. som skal sendes, er det ikke nødvendig å uttale at disse bestemmelsene er teknologinøytrale.

I og med at det foreslås en generell bestemmelse om bruk av elektronisk kommunikasjon i panteloven § 1-7, er en særskilt bestemmelse om bruk av elektronisk kommunikasjon i loven § 2-7 overflødig. Det foreslås dermed ikke endringer i denne bestemmelsen.

Med hensyn til forslaget til endringer i rettsvernbestemmelsen i § 3-17uttaler professor Erik Røsæg ved Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo:

«Forslaget til endring i panteloven § 3-17 synes å bygge på den feilaktige forutsetning at bestemmelsen er en forbrukervernbestemmelse. Bestemmelsen skal vel bare sikre notoritet. For debitor/pantsetter spiller fordelingen av aktiva i en konkurs ingen rolle - dette er en sak mellom kreditorene. Poenget med å sondre mellom forbrukerkjøp og andre kjøp synes da å være at en må tillate fleksibilitet i dokumentasjonsrutinene i kommersielle forhold av praktiske grunner, mens notoritetskravet kan opprettholdes fullt ut i ikke-kommersielle (forbruker)forhold.»

Departmentets intensjon har ikke vært å innføre en forbrukervernbestemmelse, men forslagets utforming kan forstås på denne måten. Departementet slutter seg til at det vesentlige etter § 3-17 i forbrukerforhold er å sikre notoritet over rettsvernsakten. Rettsvernskravet er blant annet at avtalen er skriftlig. Det synes derfor ikke å være behov for å innføre et krav om at hele eller deler av avtaleteksten skal være tilgjengelig ved avtaleslutningen. I stedet bør det etter departementets syn benyttes en betryggende metode for å autentisere at avtalen er inngått. Departementet foreslår at forslaget til nytt annet punktum i § 3-17 reflekterer dette, slik at ordlyden blir: «Avtale om salgspant kan inngås elektronisk dersom det er benyttet en betryggende metode for å autentisere avtaleinngåelsen.»

Med hensyn til forslaget til et nytt siste punktum i § 3-17 annet ledd har departementet kommet til at det ikke er nødvendig med en særskilt klargjøring av at bekreftelsen kan gis ved bruk av elektronisk kommunikasjon. - Bekreftelsen omfattes allerede av forslaget til en generell bestemmelse i § 1-17 om bruk av elektronisk kommunikasjon.

3.16 Transportrett

3.16.1 Lov 24. juni 1994 nr. 39 om sjøfarten (sjøloven)

Loven ble i høringsbrevet omtalt på side 89-90:

«Generelt

Sjøloven inneholder flere bestemmelser av prosessuell karakter, bl.a. kapittel 4 om arrest i skip. Som prosesslovgivningen for øvrig forekommer det her hindringer for elektronisk kommunikasjon. Det er ikke foreslått endringer i disse reglene i denne omgang. Det tas mest naturlig sammen med den gjennomgangen av prosesslovgivningen som vil bli foretatt senere, jf. omtale ovenfor [...].

Andre regler i sjøloven som muligens kan anses for å være til hinder for elektronisk kommunikasjon, er basert på internasjonalt regelverk. Norske regler tolkes her i samsvar med internasjonal praksis, og dette begrenser mulighetene til å fjerne hindringer for elektronisk kommunikasjon ensidig fra norsk side. Dette gjelder i første rekke regler nedfelt i sjøloven kapittel 10 om ansvar for oljesøl, kapittel 12 om begrensningsfond og begrensningssøksmål og kapittel 15 om transport av passasjerer og reisegods. Det foreslås derfor ingen endringer på dette området.

Sjøloven kapittel 5 om partrederi

Forslag til ny § 101 a:

§ 101 a Bruk av elektronisk kommunikasjon

Krav i kapitlet her om at tilkjennegivelse, underretning, varsel eller liknende skal gis skriftlig, er ikke til hinder for elektronisk kommunikasjon dersom partene uttrykkelig har godtatt det.

Merknad:

Forslaget åpner generelt for bruk av elektronisk kommunikasjon ved slike varsler mv. som kapitlet omfatter. Forutsetningen er at begge parter er enige om dette. Møteprotokoll etter § 107 annet ledd omfattes ikke av § 101 a. Hensynet til tidsbestandigheten tilsier at møteprotokoller skal foreligge skriftlig.

Sjøloven kapittel 13 om stykkgodstransport

Reglene om transportdokumenter forutsetter skriftlighet. Det foreslås imidlertid i denne omgang ikke endringer i disse reglene. Departementet vil arbeide videre med spørsmålet og komme tilbake til saken ved en senere anledning.

Sjøloven kapittel 18 om skipsbøker, sjøforklaring og sjørettsskjønn

Reglene om sjøforklaring er for tiden under revisjon som følge av Sjølovkomiteens utredning om undersøkelse av sjøulykker (NOU 1999:30). Vurderingen av spørsmålet om tilrettelegging av disse reglene til elektronisk kommunikasjon vil skje i forbindelse med departementets oppfølging av denne utredningen.»

Med hensyn til forslaget om en generell bestemmelse i sjøloven § 101 a om bruk av elektronisk kommunikasjon, uttaler Næringslivets Hovedorganisasjonat det bør fremgå av § 101 a eller § 107 at protokoll fra rederimøter skal foreligge på papir. Etter departementets oppfatning følger det motsetningsvis av ordlyden i § 101 a at protokollføringen i § 107 ikke omfattes: Protokollføring kan ikke leses som «tilkjennegivelse, underretning, varsel eller liknende». Et uttrykkelig unntak i lovteksten for så vidt gjelder § 107 er derfor etter departementets mening overflødig.

Professor Erik Røsæg ved Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo, peker på at det i høringsbrevet ikke er foretatt en nærmere vurdering av bruk av elektronisk kommunikasjon med hensyn til konnossementsreglene i sjøloven. Etter departementets mening krever de rettslige spørsmålene vedrørende bruk av elektroniske konnossementer en omfattende og sammensatt behandling som ikke kan foretas innenfor eRegelprosjektets rammer. Konnossementsreglene behandles derfor ikke videre her.

3.16.2 Lov 20. desember 1974 nr. 68 om vegfraktavtaler

Departementet omtalte loven på side 93 i høringsbrevet:

«De fleste av lovens hindringer for elektronisk kommunikasjon skyldes reglene om fraktbrev. Skal reglene om fraktbrev legge til rette for elektronisk kommunikasjon forutsetter det et legitimasjonsregime som kan erstatte fraktbrevet i papirform. Justisdepartementet er ikke kjent med at noe slikt alternativt legitimasjonsregime finnes. Loven bygger dessuten i stor utstrekning på internasjonale konvensjoner og en tilpasning til elektronisk kommunikasjon bør av den grunn utestå til det legges til rette for dette på internasjonalt plan. Justisdepartementet har derfor ikke foreslått endringer i loven for å muliggjøre elektronisk kommunikasjon.»

Av høringsinstansene uttaler professor Erik Røsæg ved Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo at departementet burde være klar over at elektronisk dokumentasjon er vanlig i veitransporten. Av de øvrige grunnene som er angitt i høringsbrevet finner departementet likevel ikke tilstrekkelig grunn til å foreslå endringer i loven nå.

3.16.3 Lov 11. juni 1993 nr. 101 om luftfart (luftfartsloven)

Departementet ga en kortfattet omtale av luftretten i høringsbrevet på side 93:

«Justisdepartementet er ansvarlig for luftfartslovens bestemmelser om skadeserstatning og forsikring (§§ 10-17 flg. og kapittel XI). Disse bestemmelsene aktualiserer ikke spørsmålet om elektronisk kommunikasjon.»

Ingen høringsinstanser har hatt merknader til dette, og departementet foreslår ingen lovendringer på området.

3.17 Familie- og arverett

3.17.1 Lov 3. mars 1972 nr. 5 om arv m.m.

Departementet behandlet arveloven på side 93-94 i høringsbrevet:

«Arveloven inneholder enkelte prosessuelle bestemmelser som kan være til hinder for elektronisk kommunikasjon. Det er stort sett regler om skifteretten, jf. for eksempel § 19 og § 75. Disse reglene foreslås ikke endret i denne omgangen. Det tas i forbindelse med den generelle gjennomgangen av prosesslovgivningen.

Testament

Arvelovens regler om formkrav for testamenter er til hinder for at dette kan gjøres elektronisk, jf. kravet til fysisk tilstedeværelse for testator og vitnene og deres underskrift. Justisdepartementet vil ikke foreslå lovendringer for å endre dette. Et krav om skriftlighet bidrar til at testamentet på en klar og tydelig måte skal kunne formidle arvelaterens vilje etter hans død. I tillegg innebærer formreglene at vitnene og testator varsles om at det er konsekvenser ved handlingen og at de får tid til å tenke seg om.

Arvepakt

Arvepakter skal settes opp etter samme formregler som gjelder for testament, jf. arveloven § 56 annet ledd. Å forplikte seg til ikke å opprette, endre eller tilbakekalle et testament kan være like betydningsfullt som å opprette et testament. Justisdepartementet foreslår derfor heller ikke å gjøre disse reglene tekonologinøytrale, og viser til begrunnelsen for ikke å foreslå endringer i formreglene for testament.

Samtykke, avkall og avslå

Endelig brukes det i arveloven ulike begreper på en persons formidling av sine meninger, for eksempel «samtykke» i § 9 annet ledd, «avkall» i § 45 og «avslå» i § 74. Justisdepartementet legger til grunn at disse ulike begrepene er tekonologinøytrale og foreslår derfor ingen endring i disse paragrafene.»

Ingen høringsinstanser har hatt innvendinger mot departementets forståelse. Departementet har vurdert om kravet til bruk av papir ved opprettelsen av testament og arvepakt bør fremgå uttrykkelig av loven. Etter departementets oppfatning fremgår det imidlertid tilstrekkelig klart av arveloven at bruk av papir er et grunnleggende formkrav ved opprettelsen av disse dokumentene. Endringer av loven anses derfor ikke nødvendig.

3.17.2 Lov 21. februar 1930 om skifte

Skifteloven ble kommentert slik i høringsbrevet (side 94):

«Skifteloven inneholder en rekke bestemmelser av prosessuell karakter. Det foreslås derfor ingen endringer med sikte på tilrettelegging for elektronisk kommunikasjon i denne omgang. Det tas mer naturlig i forbindelse med den generelle gjennomgangen av prosesslovgivningen.»

Det har ikke kommet merknader fra høringsinstansene, og departementet foreslår ingen endringer i denne omgang.

3.17.3 Lov 4. juli 1991 nr. 47 om ekteskap

Departementet behandlet ekteskapsloven på side 94-95 i høringsbrevet:

«Ekteskapsloven inneholder enkelte regler som kan anses for å være til hinder for elektronisk kommunikasjon. Det gjelder for det første prosessuelle regler, for eksempel enkelte bestemmelser i ekteskapsloven kapittel 4 og 5 om oppløsning av ekteskapet og behandlingen av saken når kravet om skilsmisse fremmes for retten og kapittel 17 om midlertidige avgjørelser vedrørende ektefellenes formue og gjeld i forbindelse med saker om separasjon og skilsmisse. Spørsmålet om disse reglene er til hinder for elektronisk kommunikasjon og eventuelt hvordan det kan avhjelpes, er ikke drøftet nærmere her. Dette vil bli vurdert i forbindelse med den generelle gjennomgangen av prosesslovgivningen.

Ektepakt

Formkravene til en ektepakt følger av ekteskapsloven § 54 og er utformet på samme måte som for testamenter i arveloven § 49. Det vises til omtalen [av arveloven] ovenfor. Disse formreglene er til hindre for at ektepakter kan opprettes elektronisk. Justisdepartementet foreslår likevel ikke lovendringer for å tilrettelegge for dette. Formreglene er lik dem som gjelder for testamenter slik at ektepakter også kan legges til grunn som testament. Om begrunnelsen for å beholde formkravene for testamenter vises til omtalen [av arveloven] ovenfor.»

Høringsinstansene har ikke hatt merknader til departementets gjennomgåelse. Som for arvelovens formkrav om hvordan testament og arvepakt skal opprettes, antar departementet at kravet til bruk av papir fremstår som klart også i ekteskapslovens regler om opprettelse av ektepakt. Departementet har derfor ikke funnet grunn til å foreslå at dette presiseres i ekteskapsloven.

3.17.4 Lov 8. juli 1988 nr. 72 om anerkjennelse og fullbyrdelse av utenlandske avgjørelser om foreldreansvar m.v. og om tilbakelevering av barn

I høringsbrevet ble loven omtalt på side 95:

«Loven inneholder en betydelig mengde prosessuelle bestemmelser. Spørsmålet om disse reglene er til hinder for elektronisk kommunikasjon og eventuelt hvordan slike hindringer kan avhjelpes, vil ikke bli vurdert nærmere her, men overlatt til den generelle gjennomgangen av prosesslovgivningen.»

Ingen høringsinstanser har hatt merknader, og departementet foreslår ingen endringer av loven.