5 Landbruksdepartementet
5.1 Innledning og høring
For å legge til rette for elektronisk kommunikasjon innenfor regelverket som Landbruksdepartementet administrerer foreslår departementet at det gjøres noen endringer i forpaktningsloven, bygdeallmenningsloven, statsallmenningsloven og odelsloven. Dette er behandlet under kapittel 5.5. Flere av lovene innenfor departementets område er under revisjon eller planlagt revidert. Disse foreslås ikke endret i denne omgang. Forholdet til elektronisk kommunikasjon vil bli vurdert i forbindelse med det enkelte revisjonsarbeid, jf. kapittel 5.2. Ut over dette har Landbruksdepartementet etter gjennomgangen ikke funnet lovbestemmelser som inneholder formelle hindringer for elektronisk kommunikasjon, jf. kapittel 5.4.
Høringen
Landbruksdepartementet sendte ved brev av 15.1.2001 forslag om lovendringer på høring til følgende institusjoner:
Departementene
Fylkesmennene
Fylkeslandbruksstyrene
Fylkeskommunene
Den norske advokatforening
Fjørfebransjens Landsforening
Forbrukerrådet
Handels og Servicenæringens Hovedorganisasjon
Naturskadefondet
Norges Bondelag
Norges Eiendomsmeglerforbund
Norges Skogeierforbund
Norges veterinærhøgskole
Norsk Almenningsforbund
Norsk Bonde- og Småbrukarlag
Norsk institutt for planteforskning
NORSKOG (Norsk Skogbruksforening)
Næringsmiddelbedriftenes Landsforening
Reindriftsforvaltningen
Statens dyrehelsetilsyn, Sentralforvaltningen
Statens landbruksforvaltning
Statens landbrukstilsyn
Statens næringsmiddeltilsyn
Statskog SF
Stiftelsen Norsk Hestesenter
TINE Norske Meierier
Toll- og Avgiftsdirektoratet
Under behandlingen av lovforslaget har Landbruksdepartementet mottatt skriftlige synspunkter fra følgende organisasjoner:
Den norske advokatforening
Justisdepartementet
Nærings- og handelsdepartementet
Norges Eiendomsmeglerforbund
De merknader i høringsuttalelsene som knytter seg til konkrete punkter i lovforslaget, vil blir behandlet under de respektive avsnitt i proposisjonen. Fra de høringsinstansene som har gitt generelle uttalelser har forslaget om endringer i forpaktningsloven blitt positivt mottatt. Dette gjelder Justisdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet og Advokatforeningen. F.eks. heter det i uttalelsen fra Advokatforeningen at den:
«stiller seg i utgangspunktet positiv til innføring av elektronisk kommunikasjon på tingsrettens område. Elektronisk kommunikasjon vil kunne være tidsbesparende både for private parter og det offentlige. Foreningen vil likevel understreke at det på mange områder er viktig å kunne bevise når et dokument er sendt og av hvem, for eksempel av hensyn til frister. I tillegg er det viktig å sikre at et dokument ikke er endret i ettertid. Den elektroniske kommunikasjonen må tilfredsstille disse kravene.»
Nærings- og handelsdepartementet uttaler at hensynet til avklaring og forutberegnelighet tilsier at det foretas endringer i forpaktningsloven og at forslaget samsvarer godt med tilsvarende endringer i annet regelverk.
5.2 Regelverk som ikke foreslås endret i denne omgang
Flere av lovene som Landbruksdepartementet har kartlagt med sikte på å finne frem til bestemmelser som ikke er teknologinøytrale er under revisjon eller er vedtatt skal revideres.
Dette gjelder lov 3. desember 1948 nr. 8 om veterinærer m.v. Forslag til ny lov om veterinærer og annet dyrehelsepersonell ble oversendt Stortinget 30.3.2001. Forholdet til elektronisk kommunikasjon og behovet for teknologinøytrale bestemmelser er vurdert i forbindelse med den nye loven, jf. Ot.prp. nr. 52 (2000-2001) Om lov om veterinærer og annet dyrehelsepersonell.
Videre er lov 31. mai 1974 nr. 19 om konsesjon ved erverv av fast eiendom (konsesjonsloven) vedtatt revidert. Det vises til St. prp. nr. 8 (1992-93), St. meld. nr. 43 (1992-93) og Ot. prp. nr. 72 (1993-94). Departementet finner det derfor mest hensiktsmessig å vurdere eventuelle lovendringer og forskriftsendringer knyttet til elektronisk kommunikasjon i forbindelse med den generelle gjennomgangen av konsesjonsloven.
Tilsvarende gjelder for lov 21. mai 1965 om skogbruk og skogvern (skogbruksloven). Regjeringen foreslo i St.meld. nr. 17 (1998-99) om Verdiskaping og miljø - muligheter i skogsektoren (Skogmeldingen) å starte arbeidet med en ny skogbrukslov. Stortinget sluttet seg til regjeringens forslag under behandlingen av Skogmeldingen våren 1999, jf. Innst.S. nr. 208 (1998-99). Landbruksdepartementet tar sikte på å fremme forslag om en ny skoglov i løpet av 2003, og forhold knyttet til elektronisk kommunikasjon og teknologinøytralitet vil da være innarbeidet.
Departementet legger videre til grunn at bestemmelsene i lov 21. desember 1979 nr. 77 om jordskifte o.a. (jordskifteloven) - som fullt ut gjelder arbeidet i en særdomstol - vurderes i forhold til hindringer for elektronisk kommunikasjon i forbindelse med gjennomgangen av prosessreglene for de ordinære domstolene. Bakgrunnen for dette er først og fremst at tvistemålsloven, men også domstolsloven og andre lover som regulerer domstolsarbeid, gjelder for det alt vesentlige av saksbehandlingen i jordskifte(over)retten.
5.3 Regelverk som allerede åpner for elektronisk kommunikasjon
5.3.1 Lov 25. mars 1994 nr. 7 om sikring mot og erstatning for naturskader (naturskadeloven)
Det er et vilkår for å få erstatning etter naturskadeloven at skaden er meldt til lensmannen (utenfor lensmannsdistrikt til by- eller herredsretten) senest fire uker etter at den er inntrådt. Dersom omstendighetene taler for det, kan saken etter lovens § 7 tas under behandling selv om meldingsfristen er oversittet. Slik melding kan gis både muntlig og skriftlig. Bestemmelsen inneholder ingen nærmere formkrav og er etter departementets syn teknologinøytral.
Skaden skal takseres av takststyrer. Takststyreren skal bl.a. sende melding til fondsstyret dersom han kommer til at taksten ikke bør holdes fordi skademeldingen er kommet for sent, jf. naturskadeloven § 8. Fondsstyret kan også bestemme at taksten skal holdes som rettslig skjønn etter bestemmelsene i lov av 1. juni 1917 nr. 1.
Kommunikasjonen mellom takststyreren og fondsstyret i medhold av lovens § 8 krever heller ikke skriftlighet. Det fremgår av bestemmelsen at takststyreren skal sende melding med sin uttalelse til fondsstyret. Departementet antar at fondsstyret vil ha behov for å få verifisert at meldingen er sendt fra rette vedkommende og at dette hensynet kan ivaretas ved bruk av elektronisk signatur eller annen metode som gir tilsvarende sikkerhet.
Naturskadeloven § 8 fjerde ledd forutsetter at fondsstyret sender melding til skadelidte. Skadelidte har to uker på seg til å kreve takst. Fristen regnes fra det tidspunktet skadelidte fikk melding om vedtaket.
Hensynet til skadelidte tilsier at tidspunktet for mottak av meldingen og avsenders identitet bør kunne verifiseres når en skal åpne for elektronisk kommunikasjon. Bestemmelsen er slik den lyder i dag teknologinøytral. Det er imidlertid nødvendig å klargjøre når et elektronisk dokument regnes for å være kommet frem til mottaker. Skjæringstidspunktet for fristberegningen vil i dette tilfellet være det tidspunktet skadelidte har skaffet seg tilgang til vedtaket. Dette innebærer at når fondsstyret sender meldingen elektronisk til skadelidte anses denne for å ha kommet frem på det tidspunktet informasjonssystemet registrerer at skadelidte har skaffet seg tilgang til vedtaket. Det vises for øvrig til redegjørelsen om når en elektronisk melding skal anses kommet frem i forbindelse med behandlingen av forvaltningsloven.
Med unntak av de endringene som følger av § 9 i naturskadeloven gjelder skjønnslovens regler for takster. Partene skal innkalles til taksten og underrettes om takstens utfall i rekommandert brev hvis ikke takststyreren bestemmer noe annet.
Begrepet «rekommandert brev» er ikke teknologinøytralt. Begrepet er nyttet i to sammenhenger, i naturskadeloven § 9 andre ledd og femte ledd. I begge tilfeller er det fastsatt at partene skal innkalles til taksten og underrettes om takstens utfall i rekommandert brev. Det følger av bestemmelsen at takststyreren likevel kan bestemme en annen fremgangsmåte.
Bestemmelsen åpner allerede i dag for alternative måter å sende innkallingen og underrettningen på. Det er ikke partene som kan bestemme hvilken fremgangsmåte som brukes. De må med andre ord motta rekommandert brev dersom takststyreren bestemmer dette.
Den generelle begrunnelsen bak kravet om bruk av rekommandert brev er som regel å sikre bevis for at et dokument er sendt eller mottatt. Disse hensyn kan ivaretas gjennom bruk av elektronisk kommunikasjon. Det vises til prosjektrapporten Kartleggingsprosjektet side 88-89.
Bestemmelsen slik den lyder i dag åpner allerede for alternative kommunikasjonsformer. Takststyreren er ikke tvunget til å nytte rekommandert sending og departementet mener derfor at det ikke er noen grunn til å endre den.
Dersom det skal åpnes for at takststyreren skal kunne sende en elektronisk melding «rekommandert», bør det etter departementets syn innhentes tillatelse fra mottaker, benyttes elektronisk signatur og sikres at takststyreren får kvittering på at meldingen er mottatt.
Etter naturskadeloven § 10 andre ledd skal kommunen underrettes om utfallet av taksten. Andre ledd inneholder ingen formkrav og bestemmelsen er i og for seg teknologinøytral. Dersom takstmennene ønsker å sende underretningen elektronisk til kommunen, er det en forutsetning at kommunen disponerer teknisk utstyr som gjør det mulig å motta den elektroniske meldingen.
Naturskadeloven § 13 krever at skadelidte gis skriftlig underretning om fondsstyrets vedtak. Skal vedtaket kommuniseres elektronisk bør det være en forutsetning at skadelidte overfor fondsstyret uttrykkelig har godtatt elektronisk kommunikasjon. Departementet mener at elektronisk underretning i dette tilfellet bare kan komme i stedet for papirbasert underretning (brev) når skadelidte uttrykkelig har godtatt elektronisk kommunikasjonsform og oppgitt den elektroniske adressen som skal benyttes for mottak av underretningen. Ønsker skadelidte å påklage vedtaket etter lovens § 19, kan dette bare skje elektronisk dersom fondsstyret disponerer nødvendig teknisk utstyr til mottak av underretningen. Departementet bemerker at risikoen for umuligheten som foreligger for å fremlegge klagen elektronisk når fondsstyret ikke disponerer nødvendig teknisk utstyr, påhviler skadelidte. Når det gjelder begrunnelsen for dette vises det til 3. avsnitt under kapittel 5.5.1.3.2.
5.3.2 Lov 12. mai 1995 nr. 23 om jord (jordlova)
Jordloven gir bl.a. regler om bruk og vern av arealressursene og om behandling av landbrukssaker i ulike organ.
5.3.2.1 Kunngjøring
Det følger av jordloven § 5 at hvert fylke skal ha et statlig fylkeslandbruksstyre og at valget av fylkeslandbruksstyret skal kunngjøres.
Bestemmelsen tar sikte på kunngjøring ved hjelp av skrifttegn f.eks. i lokalpressen.
Departementet er av den oppfatning at bestemmelsen ikke er til hinder for at kunngjøringen skjer elektronisk. Bestemmelsen krever for eksempel ikke at kunngjøringen skal skje i avis.
Dersom kunngjøring skal skje kun i en eller flere elektroniske aviser må det etter departementets syn tas hensyn til borgernes informasjonsbehov. Advokatforeningen er enige i dette og bemerker at bruken av elektroniske aviser foreløpig ikke er så utbredt at dette vil tilfredsstille borgernes informasjonsbehov og at kunngjøring i elektroniske aviser alene derfor ikke er særlig hensiktsmessig i dag. Departementet er enig i dette og antar at det fortsatt vil ta noe tid før bruken av elektroniske aviser blir vanlig. Departementet mener at det bør være en forutsetning for kunngjøring i elektroniske aviser at det er alminnelig kjent at avisen finnes på internett og at den besøkes av mange.
5.3.2.2 «Rekvirere»
Etter jordloven § 12 er det nødvendig med samtykke når jord- og skogbrukseiendom skal deles. Delingssamtykket faller bort dersom deling ikke er rekvirert innen 3 år etter at vedtaket er fattet. Deling må rekvireres hos kommunen eller jordskifteretten.
Departementet legger til grunn at bestemmelsen i jordloven § 12 er teknologinøytral. Av høringsinstansene har Advokatforeningen uttalt seg om dette og er enig med departementet i at rekvirering etter jordloven § 12 skal kunne skje elektronisk.
5.4 Regelverk som hindrer elektronisk kommunikasjon men som ikke skal endres
Med unntak av det regelverk som er behandlet under kapitlene 5.2.1 og 5.3 har departementet etter gjennomgang av regelverket ikke funnet lovbestemmelser med hindringer for elektronisk kommunikasjon som vi finner grunn til å fjerne. Når det gjelder forskrifter, forvalter departementet et omfattende forskriftsverk innenfor områdene dyrehelse, plantehelse og næringsmidler. Flere av forskriftene er en del at Norges forpliktelse i henhold til EØS-avtalen og kan derfor ikke uten videre endres. I den grad disse forskriftene inneholder bestemmelser som er til hinder for elektronisk kommunikasjon, vil dette foreløpig ikke bli fjernet.
5.5 Regelverk som skal endres
5.5.1 Lov 25. juni 1965 nr. 1 om forpakting
5.5.1.1 Gjeldende rett
Forpaktingsloven gjelder forpaktning av eiendom som skal nyttes til jordbruks- eller skogbruksproduksjon. Formålet med loven er bl.a. å legge til rette for forpaktningskontrakter som er egnet til å skape klare linjer i forholdet mellom forpakter og jordeier, og på denne måten styrke tiltroen til forpaktning som virkemiddel og gi et godt utgangspunkt for samarbeid mellom partene. Loven gir likevel ikke uttømmende regler for alle forhold rundt forpaktning. Enkelte bestemmelser i loven kan ikke fravikes av partene ved avtale.
Det fremgår av forpaktingsloven § 3 at forpaktningsavtaler skal være skriftlige.
Forarbeidene til forpaktingsloven inneholder drøftelser av hvilke formkrav som bør stilles til forpaktningsavtaler. Jordleiekomiteen mente det var nødvendig å påby at forpaktningsavtalen opprettes skriftlig og at alle vilkår som betinges skal tas med i dokumentet. Komiteen pekte på at det er nødvendig at avtalen så vidt mulig inneholder spesifisert arealoppgave over den forpaktede eiendom og utførlige opplysninger om hvilke øvrige rettigheter forpaktningen omfatter. For å hindre omgåelser foreslo også komiteen at endring eller tillegg til forpaktningsavtalen burde inngås skriftlig for å være bindende. Komiteen mente at skriftlige forpaktningsavtaler ville bidra til å avskjære mulig tvist og unødvendig diskusjon i forpaktningstiden om avtalens innhold, sikre bevis for avtalens innhold og unngå omgåelser av loven. Det vises til innstilling fra Jordleiekomiteen til utkast til lov om forpaktning avgitt 30. mars 1962 s. 24 og Ot. prp. nr. 44 (1963-64) s. 25.
Når forpaktningsavtale er inngått, krever forpaktingsloven § 4 at jordeieren skal legge frem forpaktningsavtalen for kommunen i original eller bekreftet kopi. Inneholder avtalen bestemmelser som er i strid med loven skal kommunen gi partene skriftlig melding om dette og be om at ny avtale sendes til kommunen innen en måned etter at brevet er mottatt. Paragrafen krever også skriftlighet i de tilfellene forpaktningen er tiltrådt uten at partene har inngått skriftlig avtale. I slike tilfeller skal jordeieren gi kommunen skriftlig melding om dette innen en måned. Deretter skal kommunen anmode partene om å inngå og sende inn skriftlig avtale.
Etter gjeldende forpaktingslov § 8 skal forpaktningsavtalen sies opp skriftlig. Bestemmelsen gir forpakteren en tilsvarende plikt som jordeieren til å melde fra skriftlig dersom han ikke ønsker ny forpaktning.
Dør forpakteren, har forpakterens ektefelle rett til å tre inn i forpaktningsforholdet. I slike tilfeller må ektefellen gi skriftlig melding om dette til jordeieren. Det vises til § 10 andre ledd i forpaktingsloven.
Også i de tilfellene der det avholdes skjønn etter forpaktingsloven § 12 skal skjønnsmennene gi en skriftlig redegjørelse bl.a. om jordbruksarealene på eiendommen og om de bygningene forpaktningen omfatter. I forbindelse med skjønnsforretningen skal det også utarbeides et dokument som skal underskrives av skjønnsmennene. Bekreftet kopi av forretningen skal sendes til hver av partene.
Forpakteren kan få en rimelig godtgjøring for forbedringer av eiendommen som skyldes hans eget arbeid og påkostninger, og som ikke er en del av forpakterens reparasjons- og vedlikeholdsplikt. Det er fastsatt i forpaktingsloven § 17 siste ledd at krav om slik erstatning må settes frem skriftlig av forpakteren.
Skriftlighetskravet gjelder også ved heving av en forpaktningsavtale.
Kravet om at heving av forpaktningsavtalen skal være skriftlig gjelder for så vel forpakter som for jordeier. Formkravet (skriftlig og begrunnet) er i dette tilfellet en betingelse for gyldigheten. Kravet til skriftlig heving er begrunnet ut fra partenes egen interesse og for å avskjære bevisvanskeligheter.
5.5.1.2 Skriftlighetskravet i forpaktingsloven § 3
Tradisjonelt har forpaktningsavtaler blitt inngått ved hjelp av papirdokumenter som er undertegnet av partene (forpakter og jordeier) og hvor det finnes et eller flere originaleksemplarer. Det mest vanlige er at avtaler utstedes i to eksemplarer hvor partene beholder hvert sitt eksemplar. På denne måten har en sikret bevis for hva som faktisk er avtalt og for at partene har inngått en bindende avtale. Det er først når forpaktningsavtalen er inngått skriftlig at den blir gyldig mellom partene. Muntlige avtaler blir imidlertid bindende når forpaktningen er tiltrådt.
Departementet bemerker at kravet om skriftlig avtaleinngåelse bl.a. kan begrunnes ut fra hensynet til bevissikring. Ved inngåelse av forpaktningsavtaler er det viktig at det foreligger bevis for hva som faktisk er avtalt og for at partene faktisk har inngått en bindende avtale. Dette vil vanligvis anses å være sikret dersom avtalen foreligger på papir og er undertegnet av begge parter.
Tradisjonell skriftlig avtaleinngåelse gir imidlertid ikke fullstendig sikkerhet for at et avtaledokument som fremlegges senere, gir utrykk for den reelle avtalen mellom partene. Muligheten for en forfalskning av avtalens innhold eller av partenes underskrift kan f.eks. aldri helt utelukkes.
Etter departementets syn bør forpaktningsloven ikke være til hinder for at avtaler kan settes opp og inngås elektronisk dersom man på tilfredsstillende måte kan ivareta de hensyn som ligger bak skriftlighetskravet.
Av høringsinstansene har Advokatforeningen uttalt seg om elektronisk avtaleinngåelse. Foreningen støtter forslaget om at det åpnes for elektronisk kommunikasjon i forpaktningsloven når partene er enige om dette. På bakgrunn av de hensyn skriftlighetskravet skal ivareta, er Advokatforeningen enig i at det bør stilles krav til det elektroniske dokumentet for å sikre autentisering og unngå omgåelser.
Departementet mener at skriftlighetskravet i forpaktningsloven § 3 neppe kan oppfylles ved elektroniske avtaler innenfor rammen av dagens regelverk og har foreslått egne regler som de elektroniske avtalene må oppfylle. Departementet mener at forpaktningsavtaler bør kunne inngås elektronisk dersom det innføres et krav om bruk av elektronisk signatur eller en annen metode som gir tilsvarende sikkerhet. Om innholdet i dette kravet viser departementet til kapittel 20.4 og til merknadene til § 3.
Elektronisk nedtegnelse av avtalen forutsetter at partene har tilgang til nødvendig teknisk verktøy. Departementet antar derfor at partene bør være enige om at avtalen skal nedtegnes elektronisk og foreslår at dette skal være et vilkår for elektronisk bekreftelse (inngåelse) av avtalen.
Et krav om skriftlig avtaleinngåelse kan være begrunnet ut fra andre hensyn enn behovet for bevissikring. Departementet nevner bl.a. at en ordinær papirbasert avtaleinngåelse kan gi partene mer tid til å vurdere avtalens innhold før de blir rettslig bundet gjennom undertegning. Det kan hevdes at partene ved den elektroniske avtaleinngåelsen, der hver av partene på en enkel måte kan inngå avtalen hjemme, kan risikere at de nevnte elementene ved avtaleinngåelsen mer eller mindre forsvinner. Forslaget tar sikte på å kompensere for dette og inneholder krav om at avtalen i sin helhet skal formidles skriftlig eller elektronisk til partene før avtaleinngåelse.
5.5.1.3 Andre skriftlighetskrav i forpaktingsloven
5.5.1.3.1 Kommunikasjon mellom private rettssubjekter
Landbruksdepartementet mener at skriftlighetskravet i forpaktingsloven § 10 andre ledd skal bidra til å sikre bevis og at bestemmelsen slik den lyder i dag ikke er til hinder for elektronisk kommunikasjon. Dersom forpakterens ektefelle ønsker å nytte retten etter § 10 andre ledd og kommunisere denne elektronisk, antar departementet at jordeieren på forhånd bør ha godtatt at meldingen sendes elektronisk, jf. forslaget til ny § 3a. Det samme mener departementet gjelder for kravet om at erstatning må fremsettes skriftlig etter forpaktingsloven § 17 siste ledd.
Det følger av forpaktingsloven § 8 at partene har en plikt til å si opp forpaktningsavtalen skriftlig. Formkravet skal sikre bevis for hva som har skjedd mellom partene. De samme hovedhensyn gjør seg gjeldende i forpaktingsloven § 28. Departementet ser det slik at hovedformålet med skriftlighetskravet i ovennevnte tilfeller er å sikre at opplysningene gis på en tydelig måte, og at det ikke vil være tilstrekkelig at opplysningene gis muntlig.
Kravet om at oppsigelse og heving er nedtegnet ved skrifttegn hindrer etter departementets syn ikke at dette kan skje elektronisk.
Meldingene medfører imidlertid betydelige rettsvirkninger. Landbruksdepartementet antar derfor at partene bør ha særskilt oppfordring til å undersøke sine elektroniske meldingsmottak for at elektronisk kommunikasjon skal godtas i disse tilfellene. Departementet foreslår derfor en generell bestemmelse om at partene skal ha avtalt at slike meldinger skal kunne kommuniseres elektronisk.
Dette innebærer at en part som for eksempel sier opp avtalen i henhold til forpaktingsloven § 8 ved hjelp av elektronisk kommunikasjon er avhengig av at den andre parten i forpaktningsforholdet har godtatt at oppsigelsen kan sendes elektronisk. Dersom slik godkjenning ikke foreligger og oppsigelsen likevel er sendt elektronisk vil rettsvirkningen av slik oppsigelse ved uenighet mellom partene bl.a. være avhengig av hva domstolene finner bevist.
Departementet spurte høringsinstansene om det bør stilles formelle krav til den aksept parten er avhengig av når meldingen skal sendes elektronisk. Av høringsinstansene har Advokatforeningen gitt kommentarer til dette. Foreningen gir uttrykk for at de generelt er noe skeptisk til å stille for mange krav til partenes kommunikasjon. Foreningen mener at det bør unngås at regelverket blir unødvendig komplisert for de private parter og at det bør være opp til partene å påse og sikre bevis for en slik enighet.
Landbruksdepartementet er enige i dette og viser til at bevisspørsmål knyttet til slike elektroniske meldinger bør løses ut fra alminnelige prinsipper som gjelder i norsk rett dvs. prinsippet om fri bevisføring og fri bevisvurdering. Dette innebærer bl.a. at det ikke er noe rettslig til hinder for at en part i en rettssak eller i annen sammenheng legger frem elektroniske dokumenter som bevis. Videre gjelder det alminnelige prinsippet om at domstolene i sivile saker som hovedregel skal legge til grunn det faktum som fremstår som mest sannsynlig. Hvor stor beviskraft et elektronisk dokument vil ha er bl.a. avhengig av hva slags teknologi dokumentet er basert på og hva slags tiltak som er truffet for å sikre systemer brukt til produksjon, lagring og utveksling av dokumentene.
5.5.1.3.2 Kommunikasjon mellom privat rettssubjekt og offentlig forvaltning
Gjeldende forpaktingslov § 4 bygger på at forpaktningsavtaler skal legges frem for kommunen i original eller bekreftet kopi. Dette er begreper som vanligvis knyttes til papirbaserte dokumenter. Formkravet skal sikre at kommunen får tilsendt «riktig» avtale og at innholdet er det partene har blitt enige om. Det følger også av bestemmelsen at øvrig kommunikasjon mellom kommunen og partene om en forpaktningsavtale skal skje skriftlig.
Av høringsinstansene peker Advokatforeningen på at også forholdet til det offentlige bør avklares og viser til forpaktingsloven § 4. Foreningen mener at en avklaring på dette området vil bidra til å gjøre det praktisk mulig å benytte elektronisk kommunikasjon mellom private parter.
Landbruksdepartementet bemerker at kravet i forpaktingsloven § 4 første ledd om at jordeieren skal legge frem forpaktningsavtalen for kommunen i original eller bekreftet kopi ikke innebærer en ubetinget rett for jordeieren til å sende forpaktningsavtalen elektronisk, uavhengig av om kommunen har nødvendig teknisk utstyr. Risikoen for umuligheten som ligger i at kommunen ikke disponerer nødvendig teknisk utstyr, påhviler jordeieren. Dette gjelder i alle tilfeller hvor den private parten skal sende skriftlige meldinger til kommunen. Departementet mener at kommunikasjon med kommunen etter forpaktingsloven § 4 første ledd bare kan gjøres på papir overfor kommune som ikke har fått etablert nødvendig system for elektronisk kommunikasjon. Det samme mener departementet må gjelde skriftlige meldinger kommunisert mellom kommune og jordeier, eventuelt forpakter etter § 4 tredje ledd. Unnlatelse av å legge frem forpaktningsavtale eller melding etter § 4 første og tredje ledd kan straffes med bøter. Departementet antar likevel at den private part bør ha risikoen for å finne ut om kommunen kan motta elektroniske meldinger, herunder finne frem til riktig e-post adresse, på samme måte som den private part må bruke riktig postadresse når vedkommende skal sende brev til kommunen.
Det følger også av § 4 at kommunen skriftlig skal underrette partene dersom forpaktningsavtalen inneholder bestemmelser som er i strid med loven. Departementet bemerker at hensynet til partene (jordeier og forpakter) tilsier at elektronisk underretning etter forpaktingsloven § 4 annet ledd bare bør komme i stedet for papirbasert underretning (brev) når mottakeren uttrykkelig har godtatt at kommunikasjonen kan skje ved hjelp av et elektronisk medium.
Når forpaktningen blir tiltrådt og når den blir fratrådt skal det avholdes skjønn etter forpaktingsloven. Forpaktningsloven § 12 krever at slikt skjønn skal være skriftlig og at dokumentet underskrives av skjønnsmennene (et utvalg på tre medlemmer). Skjønn avholdt av utvalget kan påklages til fylkeslandbruksstyret. Departementet mener at underretning om skjønnet bare kan skje elektronisk dersom partene uttrykkelig har godtatt slik kommunikasjon og oppgitt den elektroniske adressen som skal benyttes for mottak av underretningen. På denne måten vil partene på forhånd få klar beskjed om at rettslig relevant informasjon kan sendes elektronisk og få en oppfordring til å undersøke sine meldingsmottak.
5.5.2 Lov 19. juni 1992 nr. 59 om bygdeallmenninger (bygdeallmenningsloven)
Forslag til endring av § 2-4:
§ 2-4 ( forpaktning)
Ved forpaktning av eiendom med tilliggende bruksrett, skal det fremgå av en forpaktningsavtale om forpakteren helt eller delvis skal utøve bruksrett i allmenningen. Bruksretten kan ikke utøves av forpakteren hvis ikke forpaktningsavtalen har minst to års varighet.
Leieforhold som ikke er forpaktning etter lov av 25. juni 1965 nr. 1 om forpakting, gir ikke leietakeren noen bruksrett i allmenningen.
Bestemmelsen har i dag krav om at forpaktningsavtalen skal være skriftlig. Dette formkravet har sammenheng med det generelle formkravet i forpaktingsloven § 3 om at en forpaktningsavtale skal være skriftlig. Departementet forslår nå å endre forpaktingsloven slik at kravet om skriftlighet ikke vil være til hinder for at en avtale mellom partene kan inngås elektronisk jf. kapittel 5.6.1, jf. 5.5.1. Det er for så vidt derfor ikke nødvendig å foreta noen endringer i bygdeallmenningsloven § 2-4. Bestemmelsen har imidlertid som vilkår for bruksrett i bygdeallmenning at leieforholdet er inngått som en avtale etter forpaktingsloven, jf. siste ledd. Avtalen må derfor tilfredsstille de formkrav som gjelder for forpaktningsavtaler. Det er dermed unødvendig å gjenta kravet til skriftlighet her når dette følger av forpaktingsloven. Departementet foreslår derfor at ordet «skriftlig» i første ledd sløyfes.
Forslag til endring av § 2-5 (bruksrettsregister, eierskifte m.v.) tredje ledd:
Ved eierskifte og ved andre begivenheter som medfører endringer med hensyn til utøvelse av bruksretten eller stemmerett ved allmenningstyrevalg (forpaktning, fraflytting, avvikling eller gjenopptagelse av jordbruksdrift, inngåelse eller oppløsning av ekteskap, dødsfall m.v.), skal det gis underretning til allmennningsstyret.
Det heter i dagens ordlyd at underretningen til allmenningsstyret skal være skriftlig. Bakgrunnen for dette er behovet for bevissikring. Departementet mener at det ikke er nødvendig å stille formkrav til på hvilken måte denne underretningen skal skje. Det må være opp til den enkelte rettighetshaver å dokumentere sin rett. For å gjøre bestemmelsen teknologinøytral forslår derfor departementet at ordet «skriftlig» strykes.
5.5.3 Lov 19. juni 1992 nr. 60 om skogsdrift m.v. i statsallmenningene (statsallmenningsloven)
Forslag til endring av § 2-4:
§ 2-4 ( forpaktning)
Ved forpaktning av eiendom med tilliggende virkesrett, skal det fremgå av en forpaktningsavtale om forpakteren helt eller delvis skal utøve bruksrett i allmenningen. Virkesretten kan ikke utøves av forpakteren hvis ikke forpaktningsavtalen har minst to års varighet.
Leieforhold som ikke er forpaktning etter lov av 25. juni 1965 nr. 1 om forpakting, gir ikke leietakeren noen virkesrett i allmenningen.
Bestemmelsen har tilsvarende ordlyd som bygdeallmenningsloven § 2-4 og det som er nevnt som begrunnelse for å endre denne (jf. kapittel 5.5.2) gjelder tilsvarende for statsallmenningsloven § 2-4.
Forslag til endring av § 2-5 (virkesrettsregister, eierskifte m.v.) tredje ledd:
Ved eierskifte og ved andre begivenheter som medfører endringer med hensyn til utøvelse av virkesretten eller stemmerett ved allmenningsstyrevalg (forpaktning, fraflytting, avvikling eller gjenopptagelse av jordbruksdrift, inngåelse eller oppløsning av ekteskap, dødsfall m.v.), skal det gis underretning til allmennningsstyret.
Også denne bestemmelsen har tilsvarende ordlyd som bygdeallmenningsloven § 2-5 tredje ledd og det som er nevnt som begrunnelse for å endre denne (jf. kapittel 5.5.2) gjelder tilsvarende for statsallmenningsloven § 2-5 tredje ledd.
5.5.4 Lov 28. juni 1974 nr. 58 om odelsretten og åsetesretten
5.5.4.1 Kommunikasjon mellom private rettssubjekter
Odelsloven § 20 tar sikte på å hjelpe foreldre som ønsker å overføre en eiendom til et yngre barn, men som vil prøve å ordne det slik at det ikke etterpå blir tvist mellom dette barnet og noen av de eldre med bedre odelsrett. Det følger av bestemmelsen at tilbud og svar på tilbud om inntreden i kjøpetilbud til yngre barn, skal fremsettes skriftlig.
I kartleggingsrapporten på side 40 uttales at begrunnelsen for skriftlighetskravet antas å være:
«... at eldre barn skal få informasjon om vilkårene i en slik form at de kan vurdere om de skal tre inn i avtalen eller ikke. Videre vil det være mulig å på en enklere måte kontrollere at senere salg til yngre barn har skjedd i henhold til de vilkårene som de eldre barn er blitt presentert. Hensynene bak kravet om at svaret også skal være skriftlig er at det skal være klart at man aksepterer alle vilkårene, slik at det ikke er en «uren aksept». En annen måte å formulere det på er å si at skriftlighetskravet skal dokumentere at lovens prosedyre er fulgt.»
Landbruksdepartementet slutter seg til dette og viser også til følgende uttalelse i Rygg og Skarpnes: Odelsloven med kommentarer, 3. utgave (Oslo 1992) side 106 punkt 12:
«Når det er sagt at tilbud og svar skal være skriftlig, så er dette et formkrav for å kunne bygge resultatet på § 20. Av hensyn til beviset for at skriftlig tilbud er fremsatt rår vi til at interpellasjonen og svar på den settes fram i anbefalt (rekommandert) brev selv om dette ikke kreves i loven.»
Av høringsinstansene har Advokatforeningen gitt uttrykk for at bestemmelsen bør vurderes endret. Foreningen peker bl.a. på at det av hensyn til senere rettsstilling er viktig for partene å sikre bevis og at man her er på et område med store verdier og ofte sterke interesser. Advokatforeningen ber departementet vurdere om det skal stilles krav til den elektroniske kommunikasjonen, eventuelt om partene bør være enige om dette på forhånd.
Departementet er enig med Advokatforeningen i at de private kan mangle oppfordring til å kontrollere sine elektroniske meldingsmottak og at dette taler for at partene på forhånd har akseptert elektronisk kommunikasjonsform. Dersom den enkelte ikke blir varslet vil den subjektive varslingsfunksjonen som skriftlighetskravet skal fylle kunne bli borte. Departementet antar at bruk av elektronisk kommunikasjon i disse tilfellene bare bør skje dersom partene er enige om det. På denne måten vil en trolig kunne unngå unødvendige konflikter om overdragelsen.
5.5.4.2 Formkravene i odelsloven § 27
5.5.4.2.1 Gjeldende rett
Det er generell avtalefrihet ved overdragelse av fast eiendom. Erverv av fast eiendom utløser konsesjonsplikt etter konsesjonsloven med mindre det er gjort unntak fra konsesjonsplikten. Enkelte konsesjonsfrie erverv kan utløse bo- og driveplikt og kreve skriftlige leieavtaler.
Etter odelsloven § 27 har den som overtar en eiendom han har odelsrett til plikt til å bosette seg på eiendommen innen 1 år og bo og drive den i 5 år. Eieren kan velge om han selv skal drive eiendommen eller leie bort jordbruksarealet som tilleggsjord til annen landbrukseiendom i minst 10 år.
Oppfyllelse av driveplikten ved bortleie er betinget av at leieavtalen er skriftlig, og at den fører til driftsmessig gode løsninger.
Avtaler om bortleie av jordbruksareal som fører til driftsmessig uheldige løsninger, kan følges opp som brudd på driveplikten, jf. odelsloven § 27 femte ledd.
Leieavtalen brukes som kontroll på at vilkårene for konsesjonsfrihet er oppfylt. Fylkeslandbruksstyret og kommunen har plikt til å kontrollere at bo- og driveplikten overholdes (etter at ervervet er tinglyst), jf. odelsloven § 29.
5.5.4.2.2 Nærmere om skriftlighetskravet i odelsloven § 27
Bortleie av jordbruksarealer ved skriftlige kontrakter av en viss lengde skal bl.a. bidra til å forebygge og redusere konflikter mellom avtalepartene i landbruksnæringen og bidra til at leietakeren får et stabilt ressursgrunnlag for en periode. Skriftlighetskravet skal bidra til å sikre bevis i ettertid for at avtalen er inngått mellom partene og sikre bevis for avtalens innhold. Disse hensyn kan ivaretas for elektroniske avtaler bl.a. ved bruk av elektroniske signaturer. Dersom partene velger å benytte elektroniske dokumenter vil bevisvekten bl.a. være avhengig av de tekniske forhold rundt forsendelse og lagring. Det vises til at norsk rett bygger på prinsippet om fri bevisføring og fri bevisvurdering.
Landbruksdepartementet spurte høringsinstansene om det bør stilles krav til en eventuell elektronisk avtaleinngåelse og om dette bør fremgå av bestemmelsen. Justisdepartementet mente at det ikke var behov for endringer. Nærings- og handelsdepartementet ga uttrykk for at det bør tas inn en bestemmelse i odelsloven om at avtalen kan settes opp elektronisk dersom partene er enige om det. Standpunktet er bl.a. begrunnet ut fra informative hensyn og hensynet til tilsvarende bestemmelser i annen lovgivning. Advokatforeningen mente at det bør åpnes for at partene kan inngå avtale ved elektronisk nedtegning og at dette bør fremgå av loven av hensyn til klarhet og sammenheng i lovverket. Advokatforeningen uttaler videre:
«Det bemerkes for øvrig at både skriftlige og elektroniske dokumenter i prinsippet kan manipuleres i ettertid. I hver enkelt sak må det foretas en konkret bevisvurdering for å fastslå hva partene har avtalt. Det kan imidlertid stilles spørsmål ved om terskelen for å endre et dokument er lavere når det er elektronisk enn papirbasert. Av hensyn til dokumentets viktighet for partene og det offentliges kontrollvirksomhet, jf. odelsloven § 29, mener Advokatforeningen at det bør stilles krav til den elektroniske avtaleinngåelsen for å sikre autentisering og unngå omgåelser.»
Landbruksdepartementet er langt på vei enig i dette og foreslår en bestemmelse om at avtalen kan settes opp elektronisk dersom partene er enige om det. Departementet antar det ikke er grunnlag for å stille ytterligere krav til den elektroniske avtaleinngåelsen.