1 Innledning

Proposisjonen inneholder forslag til en ny lov om beskyttelse av design (designloven), som skal erstatte lov 29. mai 1970 nr. 33 om mønster. Loven gjelder rettslig beskyttelse av produkters utseende. Beskyttelsen oppnås ved registrering etter søknad til Patentstyret. Registreringen gir innehaveren en tidsbegrenset rett til å nekte andre å utnytte designen, typisk ved å fremstille eller selge produkter med det beskyttede utseendet (designrett). Formålet med loven er å stimulere til utvikling av estetisk og funksjonelt gode produkter, til glede for forbrukerne og samfunnet ellers.

Designloven hører under den såkalte immaterialretten. Blant andre lover på dette området kan nevnes patentloven, varemerkeloven og åndsverkloven.

Lovforslaget er blitt til i et nordisk samarbeid og innebærer en generell modernisering av mønsterlovgivningen (designlovgivningen). Det sentrale formålet er å harmonisere regelverket med utviklingen på europeisk og internasjonalt nivå, i første rekke med europaparlaments- og rådsdirektiv 98/71/EF om rettslig vern av mønstre, som er innlemmet i EØS-avtalen vedlegg XVII om opphavsrett. Direktivet regulerer den materielle designretten og inneholder bestemmelser om vilkår for beskyttelse og om beskyttelsens innhold, omfang og varighet. Saksbehandlingsreglene er ikke regulert av direktivet. Lovforslaget inneholder bestemmelser til gjennomføring av direktivet i norsk rett.

Hovedtrekkene i direktivet er i samsvar med norsk rett. Det er likevel nødvendig med en rekke lovendringer. For å få designbeskyttelse etter lovforslaget må designen være en nyhet med individuell karakter i forhold til design som var allment tilgjengelig før søknadsdagen (nyhets- og forskjellskravet). På bakgrunn av direktivet gjør lovforslaget flere unntak fra nyhetskravet enn mønsterloven. Det skal blant annet kunne oppnås beskyttelse selv om designeren har gjort designen kjent i løpet av de siste tolv månedene før søknadsdagen. Det blir dermed mulig å teste ut produktene på markedet før en søknad om designbeskyttelse innleveres. Denne muligheten har vært etterspurt av norske designere. Designen skal heller ikke regnes som allment tilgjengelig hvis den er blitt kjent på en måte som normalt ikke vil gi de relevante fagmiljøene i EØS-området kjennskap til designen. Designen trenger altså ikke nødvendigvis å være en nyhet i global sammenheng.

Etter mønsterloven er det bare mulig å få designbeskyttelse for hele utseendet til en vare samt ornamenter (utsmykking). Deler av varens utseende kan ikke oppnå selvstendig vern, hvis ikke delen må regnes som et ornament eller som en selvstendig vare. Etter direktivet og lovforslaget skal det kunne gis designbeskyttelse også for måten deler av produktet er utformet på. Dette vil være aktuelt hvis bare enkelte deler av produktets utseende oppfyller vilkårene for beskyttelse. Det vil dessuten bli mulig å beskytte utseendet til ikke-fysiske gjenstander som f.eks. elektroniske skjermbilder.

På enkelte punkter vil adgangen til å gi designbeskyttelse bli innskrenket sammenliknet med gjeldende rett. Også innskrenkningene er basert på direktivet. Etter lovforslaget kan produkter som inngår i andre produkter (bestanddeler), bare beskyttes i den grad de er synlige under normal bruk. Dessuten må den synlige delen oppfylle nyhets- og forskjellskravet. Mønsterloven inneholder ingen tilsvarende begrensninger. Det oppstilles videre et forbud mot å beskytte design som er bestemt av teknisk funksjon, f.eks. mekanismer for å feste en bilskjerm til karosseriet. Det sentrale formålet er å sikre et visst rom for produksjon av reservedeler som ikke er originale, slik at konkurransen øker.

Direktivet gjør det nødvendig å utvide den maksimale beskyttelsestiden fra femten til tjuefem år, men ikke når det gjelder reservedeler. Departementet foreslår at beskyttelsestiden for reservedeler skal være den samme som i dag, det vil si maksimalt femten år.

Lovforslaget inneholder også en del endringsforslag som ikke har sammenheng med direktivet. Etter gjeldende rett skal Patentstyret gjøre visse undersøkelser for å finne ut om designen oppfyller nyhets- og forskjellskravet før den eventuelt registreres. I proposisjonen foreslår departementet å avskaffe ordningen med obligatorisk nyhetsgranskning. Slik granskning skal bare foretas hvis søkeren ber om det og betaler en avgift som dekker Patentstyrets kostnader. Den frivillige granskningen resulterer i en granskningsrapport som orienterer søkeren om mulige hindre for designrett.

Til gjengjeld skal Patentstyrets adgang til å oppheve registreringer i ettertid, utvides vesentlig. I dag må innsigelser mot registreringen være fremsatt innen fire måneder etter at registreringen ble kunngjort. Etter forslaget skal hvem som helst kunne kreve administrativ oppheving så lenge registreringen består. Forslaget vil følgelig redusere forprøvingen, men øke adgangen til oppheving i ettertid. Man går over fra en ordning med rent offentlig forhåndskontroll til et system der kontrollen i større grad er overlatt til markedet. Systemet blir mer fleksibelt for brukerne, samtidig som saksbehandlingen forenkles og effektiviseres. Det legges også til rette for nordisk rettsenhet.

Kapittel 10 i lovforslaget knytter seg til Genèveavtalen 2. juli 1999 til Haagoverenskomsten om internasjonal registrering av design. Kapitlet inneholder overordnede bestemmelser til gjennomføring av avtalen i norsk rett. Bestemmelsene vil gjøre det mulig å levere inn én søknad som kan føre til designrett i alle medlemsstatene som søkeren har utpekt (internasjonal designsøknad). Det blir med dette enklere og billigere å oppnå designrett i flere stater. I St.prp. nr. 2 (2002-2003) er Stortinget bedt om å samtykke til at Norge tiltrer Genèveavtalen.

I proposisjonen kapittel 14 foreslår departementet diverse mindre endringer i patentloven og varemerkeloven. En av endringene gjelder patentloven § 8 fjerde ledd, som fastsetter at den som søker om patent uten å være oppfinneren, må dokumentere sin rett til oppfinnelsen. Denne dokumentasjonsplikten foreslås endret slik at søkeren kan nøye seg med å gi en ensidig erklæring om retten til oppfinnelsen. Det foreslås også endringer i patentloven og varemerkeloven som åpner for at avgifter til Patentstyret kan faktureres, i stedet for at de må betales innen fristen for fremsettelse av ulike begjæringer. Det legges videre frem forslag om at diverse småavgifter etter varemerkeloven fjernes, og om harmonisering av enkelte saksbehandlingsregler for hhv. nasjonale og internasjonale varemerkesøknader. Målet med lovendringene er bl.a. å gjøre søknadssystemet mer brukervennlig.