4 Designlovens formål og virkeområde

4.1 Designbeskyttelse ved registrering

I et marked med mange produkter som kan dekke samme behov, vil det ofte være formgivningen og utseendet som blir avgjørende for hvilket produkt forbrukerne foretrekker. God design blir en stadig viktigere konkurransefaktor, og i mange bransjer legges det ned betydelige ressurser i arbeidet med å gi produktene en brukervennlig og tiltalende utforming. 1 Det kan da være rimelig og nødvendig å gi designeren beskyttelse mot plagiering, slik at vedkommende selv kan høste fruktene av sin innsats.

Mønsterloven og den nye designloven gjør det mulig å få enerett til ny design i en begrenset periode. En slik designrett (som i mønsterloven er kalt mønsterrett)gir innehaveren grunnlag for å nekte andre å utnytte designen i den perioden beskyttelsen gjelder. Den bærende tanken bak loven er å motivere til nyskapning. Designretten kan øke avkastningen slik at utviklingskostnadene tjenes inn, og bedriften får et rimelig overskudd. Det kan dermed bli mer attraktivt å utvikle ny design, samtidig som samfunnsøkonomisk uheldig «dobbeltarbeid» motvirkes. Det blir også lettere å finansiere utviklingsarbeidet ved ekstern kapitaltilførsel, fordi långivere får større trygghet for at bedriften klarer å betjene lånet. Den økte avkastningen kan dessuten styrke bedriftens finansielle grunnlag for ytterligere produktutvikling. Videre vil et selskaps immaterielle eiendeler inngå i verdsettelsen av bedriften, noe som gjør det mer attraktivt å investere i selskapet.

Designrett (mønsterrett) oppnås i dag ved registrering hos Patentstyret på grunnlag av en søknad. Man kan ikke få enerett bare ved å ta designen i bruk. De alminnelige bestemmelsene i markedsføringsloven §§ 1 og 8 a gir imidlertid en viss beskyttelse for uregistrert design. Markedsføringsloven § 8 a forbyr produktetterlikning som innebærer en urimelig utnyttelse av andres innsats eller resultater og fører med seg fare for forveksling.

Patentstyret foreslår i sin utredning ingen endringer i prinsippet om at registrering skal være et vilkår for designrett (se § 1 i designutredningen).

4.2 Hva kan beskyttes?

4.2.1 Gjeldende rett

Mønsterloven § 1 definerer «mønster» som forbildet for en vares utseende eller for et ornament. Det er bare utseendet og ikke den tekniske oppbyggingen av varen som kan beskyttes. Tekniske løsninger må eventuelt beskyttes ved patent. Med «vare» siktes det til fysiske varer som kan være gjenstand for produksjon og omsetning. Beskyttelsen kan gjelde masseproduserte varer så vel som håndverksprodukter, og loven skiller ikke mellom prydgjenstander og nyttegjenstander. Funksjonell design kan i prinsippet registreres på lik linje med design som appellerer til den estetiske følelsen. Varen må ha en fast og klart uttrykt form. Utseendet til væsker, gasser eller pulver faller utenfor varebegrepet. Heller ikke verbale beskrivelser og løse skisser av utseendet til en vare, eller fremgangsmåter for utformingen av varen, kan beskyttes. Det må foreligge noe som gir konkret uttrykk for et vareutseende.

Utformingen kan være todimensjonal eller tredimensjonal, og det er ikke et krav at utformingen er synlig under normal bruk. Det er også mulig å beskytte innsiden av et produkt, f.eks. den indre formen til en sko eller en kjele.

Etter mønsterloven er det ikke mulig å beskytte utseendet til en del av et produkt, f.eks. foten til et møbel, med mindre delen kan ses på som en selvstendig vare. Dette innebærer at gjenstandens totale utseende må oppfylle vilkårene for beskyttelse.

Fra dette er det gjort ett unntak. Elementer av en vares utseende kan beskyttes hvis det er tale om et ornament. Med «ornament» siktes det til fantasifrembringelser som anvendes til å dekorere varer (utsmykking). Ornamentet kan være en flatedekorasjon eller et relieff som har prydkarakter. Dekorasjoner som bare har nyttekarakter, kan ikke beskyttes som ornament.

Design som ikke gjelder utseendet til en fysisk vare, og som heller ikke skal brukes til å dekorere en slik vare, kan ikke registreres. Det kan derfor ikke oppnås beskyttelse til f.eks. datagrafikk.

4.2.2 Direktivet og designutredningen

I direktivet artikkel 1 bokstav a er design definert som «det utseende et produkt eller en del av et produkt får som resultat av særtrekk særlig ved linjene, omrisset, fargene, formen, teksturen og/eller materialene til produktet og/eller dets ornamentering». På samme måte som etter mønsterloven er det utseendet som kan vernes. Også ornamenteringen (utsmykkingen) kan som tidligere være gjenstand for vern. Bestemmelsen er foreslått gjennomført i § 2 nr. 1 i lovutkastet i designutredningen.

Direktivet vil på enkelte punkter utvide adgangen til å få designbeskyttelse sammenliknet med i dag. For det første vil det kunne gis beskyttelse for måten deler av et produkt er utformet på, selv om produktdelen ikke kan regnes som en selvstendig vare. Som eksempler kan nevnes foten på et møbel eller tuten på en flaske. Etter mønsterloven er det bare mulig å få designvern for hele utseendet til en vare samt ornamenter (dekorasjoner).

For det annet er begrepet «produkt» i direktivet artikkel 1 bokstav b (jf. § 2 nr. 2 i designutredningen) mer omfattende enn mønsterlovens varebegrep. Begrepet omfatter «enhver industrielt eller håndverksmessig fremstilt artikkel, herunder også deler beregnet på innmontering i et sammensatt produkt samt emballasje, presentasjon, grafiske symboler og typografiske skrifttyper, men med unntak av dataprogrammer». Mens mønsterloven gjelder utseendet til fysiske varer, vil direktivet også gjøre det mulig å få beskyttet utseendet til ikke-fysiske gjenstander. Det følger eksempelvis av direktivet at grafiske symboler og typografiske skrifttyper skal regnes som produkter. Utseendet til bokstaver vil derfor i seg selv kunne oppnå vern. Det samme gjelder grafisk design i elektronisk form, for eksempel skjermbilder. Forutsetningen er at de alminnelige vilkårene for beskyttelse er oppfylt, se kapittel 5 nedenfor.

Produkter som ikke har et fast utseende (væsker, pulver osv.) og løse skisser eller verbale beskrivelser vil fotsatt være utelukket fra beskyttelse. Heller ikke tekniske løsninger eller fremgangsmåter kan beskyttes etter direktivet.

På enkelte punkter gjør direktivet det nødvendig å innskrenke adgangen til å gi designrett i forhold til det som følger av gjeldende norsk rett.

Etter mønsterloven kan det som nevnt gis beskyttelse for deler av et sammensatt produkt som kan regnes som en selvstendig vare. I prinsippet gjelder dette selv om delen er skjult ved vanlig bruk av den sammensatte gjenstanden, f.eks. en del av en bilmotor. Etter direktivet er det derimot bl.a. et krav at bestanddelen er synlig under normal bruk (se direktivet artikkel 3 nr. 3, jf. designutredningen § 4).

Videre er det i direktivet artikkel 7 oppstilt et forbud mot å gi designbeskyttelse for et utseendemessig trekk som ikke kan unngås ut fra produktets tekniske funksjon, f.eks. at et bildekk er rundt, jf. § 8 i lovutkastet i designutredningen. Det kan heller ikke oppnås beskyttelse for de delene av utseendet som må gjengis i en bestemt form og dimensjon for at produktet skal kunne kobles sammen, f.eks. opphenget på en bilskjerm. I avsnitt 14 i direktivets fortale er det uttalt følgende:

«Teknisk nyskaping bør ikke hindres ved at det gis mønstervern til særtrekk som utelukkende er bestemt av en teknisk funksjon. Dette betyr likevel ikke at et mønster må ha en estetisk karakter. Heller ikke må produkter av forskjellig fabrikat hindres i å fungere sammen ved at vernet utvides til mønstre for mekanisk sammenkopling. Særtrekk ved et mønster som av disse grunner er unntatt fra vern, bør ikke telle med i vurderingen av om andre særtrekk ved mønsteret oppfyller kravene til vern.»

Det følger av dette at artikkel 7 (jf. § 8 i designutredningen) ikke utelukker designrett på bruksgjenstander mer generelt. Både produkter med praktisk formål og rent estetiske gjenstander kan beskyttes. Det som ikke kan designbeskyttes, er utformingen av tekniske løsninger som er nødvendige for at produktet skal fungere - og som følgelig ikke kan varieres. Begrensningene skal bl.a. sikre en viss adgang til å produsere reservedeler som ikke er originale, uten hinder av designretten. Man skal ikke i praksis kunne oppnå enerett på hele delen ved å skaffe seg designrett til selve koblingsmekanismen. Bestemmelsen er altså begrunnet i konkurransemessige hensyn og skal avgrense designretten mot patentretten. For å få patent på den tekniske løsningen må den innebære noe vesentlig nytt i en teknisk sammenheng. Det er ikke tilstrekkelig at utseendet har individualitet.

Mønsterloven oppstiller for sin del ikke noe uttrykkelig unntak for rent funksjonsbestemt design.

I den grad de omtalte vilkårene i direktivet ikke er oppfylt, skal registrering nektes eller registreringen kjennes ugyldig i ettertid, se artikkel 11 nr. 1 bokstav a og b.

4.3 Høringsinstansenes syn og departementets vurderinger

Ingen høringsinstanser har hatt innvendinger mot innholdet i designutredningens forslag til bestemmelser om beskyttelsens gjenstand. Disse bestemmelsene bygger direkte på direktivet. Departementet har kun foreslått noen små tekniske justeringer sammenliknet med designutredningen.

Etter mønsterloven er registrering en forutsetning for mønsterrett. Designutredningen bygger på den samme løsningen.

Direktivet er ikke til hinder for at EØS-statene i tillegg har et særskilt system for beskyttelse av uregistrert design. Dette er sagt uttrykkelig i avsnitt 7 i direktivets fortale. Forordningen om EF-design inneholder egne regler om beskyttelse av slik design, se omtalen i kapittel 2.2.2 ovenfor.

Departementet har ikke tatt med regler om beskyttelse av uregistrert design i lovforslaget. Spørsmålet var ikke gjenstand for høring, og ingen høringsinstanser har tatt opp problemstillingen. I Norge gir markedsføringsloven §§ 1 og 8 a et visst vern mot plagiering av uregistrert design. Dessuten vil åndsverkloven i mange tilfeller gi beskyttelse.

Departementet vil eventuelt komme tilbake til spørsmålet om beskyttelse av uregistrert design på et senere tidspunkt.