2 Utkast til Lov om design

Utredning av Patentstyret Avgitt til Justisdepartementet 6. september 2000

Forkortelser m.v.

Fra oppdraget gitt av Justisdepartementet ved brev 12. august 1999 til Patentstyret:

«Revisjon av mønsterretten

Vi viser til tidligere kontakt der en er blitt enige om at Patentstyret skal utrede behovet for en revisjon av regelverket om rettslig beskyttelse av mønstre samt utarbeide utkast til revisjon av regelverket. Bakgrunnen er den utviklingen innen mønsterretten som har funnet sted på europeisk og internasjonalt nivå, i første rekke:

• Mønsterdirektivet: Europaparlamentets og Rådets direktiv 98/71/EC om rettslig beskyttelse av mønstre ble vedtatt 13. oktober 1999. Direktivet er EØS-relevant. For EU-landene Danmark, Sverige og Finland er gjennomføringsfristen 28. oktober 2001. En eventuell innlemmelse av direktivet i EØS-avtalen forutsetter endringer i den norske mønsterloven.

• Haagavtalen: På diplomatkonferansen i Genève i juni-juli 1999 ble det vedtatt en ny traktat om internasjonal registrering av mønstre under Haagavtalen, Genèvetraktaten 1999. Ingen av de nordiske landene har foreløpig sluttet seg til avtalen, men tiltredelse kan være aktuelt. Det vil være nødvendig med noen mindre endringer i mønsterloven for at Norge skal kunne tiltre avtalen.

For øvrig kan også andre endringer i regelverket være ønskelig for å tilpasse det til brukernes og samfunnets behov i dag.

Innen immaterialretten har det tradisjonelt vært en høy grad av nordisk rettsenhet. Denne rettsenheten bør en søke å bevare, og det er derfor meget verdifullt at en tar sikte på å utarbeide utkast til revisjon av regelverket i nært samarbeid med de øvrige nordiske land. Under arbeidet står for øvrig Patentstyret fritt til å diskutere de spørsmål som reiser seg med interesserte næringslivsorganisasjoner o l på den måten Patentstyret finner hensiktsmessig. Ved behov kan Patentstyret under arbeidet rådføre seg med Justisdepartementet.

[...]»

Del 1 Forord

1.1 Innledning

Det foreslås omfattende endringer i lovgivningen om mønsterbeskyttelse. Mønsterbeskyttelse gir rettighetshaveren en tidsbegrenset enerett til å utnytte designen kommersielt, typisk ved å fremstille og markedsføre varer med det beskyttede utseendet. Foreliggende lovutkast (heretter omtalt som utkastet) er begrunnet i vedtaket av Europaparlamentets og Rådets direktiv 98/71/EF av 13. oktober 1998 om rettslig vern av mønstre (direktivet). Stortinget gav den 13. juni 2000 sitt samtykke til at direktivet skal innlemmes i norsk rett. Samtidig foreslås det en rekke endringer som går ut på å modernisere mønsterretten (designretten). Dette gjelder særlig endringer vedrørende Patentstyrets behandling av søknader og registreringer om design. Formålet med endringene er å forenkle og effektivisere registreringsordningen, samt gjøre den mer fleksibel og attraktiv, for bedre å møte næringslivets behov i dag og for fremtiden. Videre er utkastet motivert av Genèvetraktaten til Haagavtalen om internasjonal registrering av industriell design, som ble vedtatt 2. juli 1999. Patentstyret anbefaler at Norge tiltrer Genèvetraktaten, og utkastet inneholder derfor bestemmelser i et eget kapittel om internasjonale designregistreringer. Disse bestemmelsene vil bare settes i kraft hvis Norge tiltrer Genèvetraktaten, og såfremt Genèvetraktaten i seg selv trer i kraft. Dessuten inneholder utkastet noen bestemmelser som tar sikte på harmonisering med bestemmelser i den foreslåtte rådsforordningen om EF-design, som forventes vedtatt av Europaparlamentet og Rådet i 2001.

Lov av 29. mai 1970 nr. 33 om mønster (mønsterloven) er det rettslige grunnlaget for beskyttelse av design. Mønsterloven er basert på Innstilling til lov om mønster, Oslo, 1967 (heretter kalt innstillingen eller IML), som ble utarbeidet i samarbeid med Finland, Sverige og Danmark av en komité oppnevnt ved Kongelige resolusjoner den 11. september 1959 og 4. november 1961. Komitéen leverte sin innstilling til Industridepartementet den 9. juni 1967. Innstillingen ledet til Ot.prp. nr. 40 (1969 - 70). Mønsterloven trådte i kraft 1. oktober 1970, og er senere blitt endret på mindre vesentlige punkter ved lover av 8. februar 1980 nr. 2, lov av 22. desember 1995 nr. 82 og lov av 20. desember 1996 nr. 104. Til loven er det ved Kongelig resolusjon av 20. desember 1996 fastsatt forskrift til mønsterloven (mønsterforskriften), som er fremmet av Justisdepartementet. Patentstyret har den 23. desember 1996 gitt forskrift om nærmere bestemmelser til mønsterloven (mønsterbestemmelsene).

De grunnleggende prinsippene som følger av Innstillingen vil bli opprettholdt i utkastet. Direktivet gjør det imidlertid nødvendig med en rekke endringer i den gjeldende mønsterloven. Likevel vil det ikke være tale om vesentlige, substansielle endringer med hensyn til innholdet i designbeskyttelsen i forhold til gjeldende mønsterrett. På grunn av de omfattende endringene, fremsettes utkastet som et selvstendig lovutkast, og ikke som et endringsforslag. Om utkastets nærmere innhold vises det til de generelle bemerkningene under del 2 punkt 2.4 nedenfor, og bemerkningene til utkastets enkelte bestemmelser under del 3.

1.2 Nordisk samarbeid

Patentstyrets utredning har blitt til gjennom nordisk samarbeid. Utkast til gjennomføring av direktivet har i Danmark og Finland blitt utarbeidet av henholdsvis Patent- og Varemærkestyrelsen og Patent- och Registerverket. I Island har lovendringer blitt utarbeidet av EinkaLeyfaStofan. For Sveriges del har en utreder blitt utnevnt til arbeidet med å gjennomføre direktivet. Ved de nordiske møtene har fra Danmark deltatt chefkonsulent Niels Holm Svendsen, fuldmægtig Helle Rosenvold Andersen og specialkonsulent Søren Langholm Pedersen, fra Finland linjedirektør Sirkka-Liisa Lahtinen, byrådirektør Tapio Priia og jurist Osmo Brander, fra Island avdelingsjurist Ásta Valdimarsdóttir, jurist Borghildur Erlingsdóttir, jurist Ragnheiður Ólafsdóttir og jurist Lila Adalsteinsdóttir, og fra Sverige hovrättslagmannen Bengt G. Nilsson, utredningens sekretær, hovrättsassessorn Peter Adamsson, hovrättsassessorn Anders Kylhammar fra Justitiedepartementet, samt daværende avdelningsjuristen Patrik Havermann, avdelningsjuristen Magnus Ahlgren, daværende enhetsjuristen Lottie-Ann Hulth og handläggaren Lena Ljusberg fra Patent- och Registreringsverket (PRV).

De nordiske landenes tidsplaner har ikke vært sammenfallende med hensyn til fremleggelsen av de respektive landenes lovutkast. Danmark og Norge har arbeidet etter en tidsplan som har tatt sikte på å legge frem fullstendige utkast til ny lov om design høsten 2000. I Sverige og Finland har utredningene hatt i oppdrag å legge frem en delutredning i år, som har tatt sikte på gjennomføringen av direktivet. På et senere tidspunkt skal det legges frem forslag til ny lov om design, som tar hensyn til øvrige forhold. I Sverige er delutredningen blitt noe utvidet, ved at utredningen også skal vurdere spørsmålet om omfanget av den undersøkelse som Patent- och Registreringsverket skal utføre ved behandlingen av designsøknader. På denne bakgrunn har det nordiske samarbeidet i første rekke omhandlet utformingen av de lovendringene som direktivet krever. I forhold til den danske og norske utredningen har arbeidsgruppen sammen forsøkt så langt mulig å utarbeide lovutkast med enhetlig innhold og systematikk m.v.

1.3 Patentstyrets arbeid

Høsten 1998 tok Patentstyret initiativ til et samarbeid med de nordiske landene vedrørende designrett. Det første møtet ble holdt i Oslo i februar 1999. Fra Norge deltok avdelingsdirektør Lisbeth Wolther, fungerende avdelingsdirektør Kathrine Berg, seksjonssjef Bernt Boldvik, rådgiver Jostein Sandvik, samtlige fra Patentstyret, og lovrådgiver Eyvin Sivertsen i Justisdepartementet. På de neste møtene i København i mai 1999, Söderhamn i oktober 1999, Helsingfors i desember 1999, Reykjavik i februar 2000 og Oslo i juni 2000, deltok Kathrine Berg og Bernt Boldvik. På møtet i København i august 2000 deltok Bernt Boldvik og førstekonsulent Thale Andresen. Den nordiske arbeidsgruppen for designrett (arbeidsgruppen) utarbeidet i april 2000 en rapport til verkssjefene for de nordiske patentverkene om sitt arbeid.

I brev den 12. august 1999 fra Justisdepartementet ble Patentstyret gitt i oppdrag å utrede spørsmålet om revisjon av mønsterlovgivningen i samarbeid med de nordiske landene. Patentstyret fikk mandat til å utrede gjennomføringen av direktivet i norsk rett og tiltredelse til Genèvetraktaten samt vurdere om det var ønskelig med andre lovendringer, herunder en modernisering. Etter planen ble Patentstyret gitt frist til 1. september med å legge frem et norsk lovutkast for Justisdepartementet. Oppdraget er gjengitt i sin helhet foran. I Patentstyret ble Bernt Boldvik tildelt ansvaret for utredningen.

Justisdepartementet tar sikte på å sende lovutkastet på høring i løpet av høsten 2000. Deretter vil det bli utarbeidet en odelstingsproposisjon med forslag til lovendringer. Siktemålet er at odelstingsproposisjonen skal legges frem for Stortinget tidsnok til at fristen for å gjennomføre direktivet i norsk rett (28. oktober 2001), kan overholdes.

1.4 Referansegruppen

Mars 1999 inviterte Patentstyret et mindre antall representanter for norsk næringsliv og organisasjoner og foreninger til å delta i en uformell referansegruppe. Formålet med opprettelsen av gruppen har vært å kunne innhente synspunkter fra representanter fra norsk industri og næringsliv og aktører i bransjen for industrielle rettigheter. Målsetningen er at næringslivets behov skal forankres i den nye lovgivningen om designbeskyttelse.

Det ble holdt møte i gruppen i april 1999. Ut over dette har korrespondansen vært skriftlig. Gruppen har hovedsakelig blitt brukt til å stille aktuelle spørsmål i forbindelse med de mer overordnete problemstillingene Patentstyret har stått overfor.

Gruppens innspill har vært viktige og meget nyttige. Tilbakemeldinger av mer prinsipiell karakter har vært førende for Patentstyrets posisjon i det nordiske samarbeidet. Et eksempel på dette er problemstillingen vedrørende valg av en ordning med eller uten grundig forundersøkelse, se de generelle bemerkningene til utkastet under punkt 2.4.2 nedenfor, jf. utkastet § 17 første og annet ledd. Hvor gruppens tilbakemeldinger ikke har vært fullt ut enhetlige, har synspunkter fra tilsvarende grupper i noen av de øvrige nordiske landene, i første rekke Sverige og Danmark, vært ansett som relevante. Stor sett opplever Patentstyret at tilbakemeldingene fra industri og næringsliv i Norden har vært sammenfallende, og gitt arbeidsgruppen et godt grunnlag i sitt lovsamarbeid.

1.5 Utkast til lov om design

Kapittel 1 Alminnelige bestemmelser

§ 1 Retten til design

Den som har frembrakt en design (designeren), eller den som designerens rett er gått over til, kan ved registrering i samsvar med denne lov oppnå enerett til å utnytte designen (designrett).

§ 2 Definisjoner

I loven her forstås med

1. design: utseendet til et produkt eller en del av et produkt, som særlig følger av formen, konturene, linjene, fargene, strukturen og materialet til produktet eller produktets ornamentering.

2. produkt: en industrielt eller håndverksmessig fremstilt gjenstand, herunder blant annet deler som er bestemt til å inngå i et sammensatt produkt, samt emballasje, utstyr, grafiske symboler og typografiske skrifttyper, men ikke edb-programmer.

3. sammensatt produkt: et produkt som består av flere bestanddeler som kan skiftes ut, slik at produktet kan atskilles og settes sammen igjen.

§ 3 Nyhet og individuell karakter

Designrett kan bare oppnås hvis designen er ny og har individuell karakter.

En design anses som ny hvis ingen identisk design har vært allment tilgjengelig før den dagen søknad ble inngitt (søknadsdagen), eller før prioritetsdagen hvis det er påberopt prioritet. Design skal anses som identiske hvis de bare skiller seg fra hverandre på uvesentlige punkter.

En design anses å ha individuell karakter hvis helhetsinntrykket designen gir den informerte bruker, skiller seg fra helhetsinntrykket brukeren får av andre design som har vært allment tilgjengelige før søknadsdagen, eller før prioritetsdagen hvis det er påberopt prioritet. Ved vurderingen av om designen har individuell karakter, skal det tas hensyn til den grad av frihet som designeren har hatt ved utviklingen av designen.

§ 4 Sammensatte produkter

Designen til en bestanddel i et sammensatt produkt anses bare for å være ny og ha individuell karakter,

1. hvis bestanddelen er synlig under normal bruk av det sammensatte produktet, og

2. den synlige delen av bestanddelen oppfyller vilkårene om nyhet og individuell karakter.

Med normal bruk forstås sluttbrukerens anvendelse av det sammensatte produktet, med unntak av vedlikehold, service eller reparasjon av produktet.

§ 5 Allment tilgjengelig

En design er allment tilgjengelig etter loven her hvis den har blitt offentliggjort ved registrering eller på annen måte, eller hvis den har blitt utstilt, utnyttet kommersielt eller blitt kjent på annen måte.

Designen anses ikke for å være gjort allment tilgjengelig hvis

1. fagkretsene innenfor den aktuelle sektor i EØS gjennom sin alminnelige næringsvirksomhet ikke med rimelighet kunne fått kjennskap til designen gjennom omstendigheter som nevnt i første ledd før søknadsdagen, eller før prioritetsdagen hvis det er påberopt prioritet, eller

2. andre har fått kjennskap til designen under en underforstått eller uttrykkelig forutsetning om fortrolighet.

§ 6 Design gjort tilgjengelig av designeren m.v. eller ved misbruk

Designen anses ikke for å være allment tilgjengelig etter § 5 hvis den tidligst 12 måneder før søknadsdagen, eller før prioritetsdagen hvis det er påberopt prioritet, er gjort allment tilgjengelig

1. av designeren eller den som designerens rett er gått over til, eller av andre på grunnlag av opplysninger som er gitt eller handlinger som er foretatt av designeren eller den som designerens rett er gått over til, eller

2. som følge av misbruk i forhold til designeren eller den som designerens rett er gått over til.

§ 7 Offentlig orden, sedelighet og andre rettigheter m.v.

Designrett kan ikke oppnås hvis designen

1. strider mot offentlig orden eller sedelighet.

2. kolliderer med en tidligere design (jf. § 3) gjort allment tilgjengelig etter søknadsdagen, eller etter prioritetsdagen hvis det er påberopt prioritet, og som før denne dagen er gjengitt i

   1. en designsøknad her i riket, eller

   2. en internasjonal designsøknad eller internasjonal designregistrering med krav om virkning her i riket.

3. krenker

   1. en annens varemerke, firma eller forretningskjennetegn, eller

   2. et opphavsrettslig beskyttet verk.

4. uten tillatelse inneholder flagg eller tegn m.v. som er omhandlet i straffeloven § 328 første ledd nr 4 og annet ledd eller er egnet til å oppfattes som slikt flagg, tegn, eller forkortelser eller benevnelser tilhørende mellomstatlig organisasjon.

§ 8 Design som er bestemt av teknisk funksjon m.v.

Designrett kan ikke oppnås for de delene ved produktets utseende som bare er bestemt av teknisk funksjon.

Designrett kan heller ikke oppnås for de delene ved produktets utseende som må gjengis i nøyaktig form og dimensjon for at produktet skal kunne kobles mekanisk til eller plasseres i, rundt eller mot et annet produkt, slik at begge produktene oppfyller sin funksjon.

Designrett kan likevel oppnås for en design som gir mulighet for sammenbygging eller sammenkobling på forskjellige måter av utskiftbare produkter i et modulsystem.

§ 9 Designrettens innhold og omfang

Designretten innebærer at ingen kan utnytte designen uten samtykke fra innehaveren av designretten (designhaveren). Slik utnyttelse gjelder særlig det å tilvirke, tilby, bringe i omsetning, innføre, utføre eller bruke et produkt som designen inngår i eller anvendes på, eller det å lagre et produkt med formål som nevnt.

Designretten omfatter enhver design som ikke gir den informerte bruker et annet helhetsinntrykk. Ved vurderingen av omfanget til designretten, skal det tas hensyn til den grad av frihet som designeren har hatt ved utviklingen av designen.

§ 10 Unntak fra designretten

Designretten er ikke til hinder for

1. utnyttelse i privat øyemed,

2. utnyttelse til eksperimentelle formål,

3. ettergjøring i sitatøyemed eller til undervisningsbruk, hvis handlingen er i samsvar med god forretningsskikk og ikke i urimelig grad skader den normale utnyttelsen av designen, og kilden blir oppgitt.

§ 11 Utstyr på skip og luftfartøy

Designretten er ikke til hinder for

1. bruk av utstyr på skip og luftfartøy som er hjemmehørende i et annet land, hvis det midlertidig oppholder seg her i riket,

2. import til riket av reservedeler og tilbehør for reparasjon samt utførelse av reparasjoner på slike fartøy.

§ 12 Konsumpsjon av designretten

Designretten er ikke til hinder for utnyttelse av designbeskyttede produkter som er brakt i omsetning innenfor EØS av designhaveren eller med dennes samtykke.

Kapittel 2 Søknad om registrering av design

§ 13 Registreringsmyndighet. Søknad om registrering av design

Registreringsmyndighet her i riket er Styret for det Industrielle Rettsvern (Patentstyret), som fører Designregisteret.

En designsøknad inngis skriftlig til Patentstyret. Søknaden skal inneholde opplysning om søkerens navn, en angivelse av produktet som designen søkes registrert for og en gjengivelse av designen.

Hvis søkeren før designen blir registrert også inngir en modell av designen, danner modellen grunnlaget for registrering av designen.

Søknaden skal angi hvem som har frembrakt designen. Søker en annen enn den som har frembrakt designen, skal designeren innføres i Designregisteret. Hvis designen er et resultat av et samarbeid mellom flere designere, kan en angivelse av gruppen med designere erstatte angivelsen av hver enkelt designer.

For øvrig skal søknaden tilfredsstille de kravene som er fastsatt i forskrift. En mangelfull søknad kan rettes, jf. § 19. Det skal betales fastsatt avgift.

§ 14 Endring av søknaden

En designsøknad kan ikke endres til å gjelde et annet produkt enn angitt i søknaden. Designen i en søknad kan bare endres hvis designen i endret form beholder sin identitet og oppfyller vilkårene for registrering.

§ 15 Samregistrering

En søknad kan omfatte flere design hvis de produktene som designene søkes registrert for, tilhører samme klasse etter Locarnoavtalen.

§ 16 Prioritet

Kongen kan ved forskrift bestemme at en design som tidligst 6 måneder før inngivelsesdagen er søkt beskyttet i eller utenfor riket, i forhold til bestemmelsene i § 3 skal anses inngitt samtidig med søknaden utenfor riket, hvis søkeren påberoper seg det (prioritet).

Hvis en design er vist på en offisiell eller offisielt anerkjent internasjonal utstilling tidligst 6 måneder før søknadsdagen, kan designeren eller den som designerens rett er gått over til, påberope seg prioritet fra dagen for den første fremvisningen av designen på utstilling som nevnt.

Kongen kan i forskrift fastsette de nærmere vilkår for retten til å påberope seg prioritet som nevnt i bestemmelsen her.

§ 17 Alminnelige vilkår for registrering

Patentstyret skal påse at vilkårene i § 2 nr. 1, § 7 nr. 1 og § 15 er oppfylt.

I den utstrekning det er bestemt i forskrift fastsatt av Kongen, skal Patentstyret etter forespørsel fra søkeren undersøke om designen oppfyller de øvrige vilkårene for designrett i loven her. For slik undersøkelse skal det betales en fastsatt avgift.

§ 18 Registrering og kunngjøring

Designen skal registreres og registreringsbrev sendes til søkeren hvis søknaden er i foreskrevet stand og det for øvrig ikke er funnet noe som er til hinder for registrering. Registreringen av en design skal kunngjøres.

Registreringen kan likevel utsettes inntil 6 måneder fra søknadsdagen, eller prioritetsdagen hvis det er påberopt prioritet, såfremt søkeren ber om det i søknaden.

Bestemmelsene i § 21 første, fjerde og femte ledd om innsyn gjelder tilsvarende for dokumentene i registreringssaken.

§ 19 Retting av designsøknaden

Hvis søknaden ikke er i foreskrevet stand eller det for øvrig er noe til hinder for registrering, skal Patentstyret gir søkeren melding om dette. Søkeren skal gis en rimelig frist til å svare og i tilfelle rette manglene.

Mangler ved søknaden skal ikke være til hinder for at søknaden anses som inngitt den dagen da den kom inn til Patentstyret, forutsatt at manglene blir rettet innen den frist som Patentstyret setter. Før en gjengivelse av den søkte designen er kommet inn til Patentstyret, har søknaden likevel ingen rettsvirkning til fordel for søkeren.

Unnlater søkeren å uttale seg eller rette mangelen innen fristens utløp, skal søknaden henlegges. Patentstyrets melding etter første ledd skal inneholde opplysning om dette.

Behandlingen av søknaden gjenopptas hvis søkeren innen to måneder etter utløpet av fristen uttaler seg eller retter mangelen. Det skal betales fastsatt avgift. Gjenopptagelse kan bare gis én gang under behandlingen av søknaden.

§ 20 Avslag

Har søkeren svart på Patentstyrets melding etter § 19 innen den fastsatte fristen, men det fortsatt hefter mangler ved søknaden eller foreligger annen registreringshindring, og registrering av designen i endret form etter vilkårene i § 14 annet punktum ikke kan skje, skal søknaden avslås hvis ikke Patentstyret finner at søkeren bør få ny melding med ny frist.

Kapittel 3 Offentlighet og opplysningsplikt

§ 21 Innsyn i designsøknaden og Designregisteret

Fra og med den dag da designen er registrert etter § 18, kan enhver kreve å få innsyn i dokumentene i saken.

Når 6 måneder er gått fra søknadsdagen, eller prioritetsdagen hvis det er påberopt prioritet, skal dokumentene være allment tilgjengelige selv om designen ikke er registrert. Er søknaden henlagt eller avslått, gjelder innsynsretten bare hvis søkeren har bedt om gjenopptakelse, oppreisning eller påklager avgjørelsen.

Hvis søkeren ber om det, skal dokumentene i søknaden være allment tilgjengelige tidligere enn fastsatt i første og annet ledd.

Inneholder et dokument en forretningshemmelighet, kan Patentstyret bestemme at dokumentet helt eller delvis ikke skal være allment tilgjengelig, hvis søkeren ber om det og særlige grunner foreligger. Når krav som nevnt er inngitt, blir dokumentet ikke allment tilgjengelig før det er endelig avslått. Gjengivelsen av designen, og opplysning om at den er søkt registrert her i riket og hvilke produkter designen er søkt registrert for, anses ikke som en forretningshemmelighet etter dette ledd.

Forslag, utkast, betenkninger og liknende arbeidsdokumenter som Patentstyret selv utarbeider for behandlingen av en sak, er ikke allment tilgjengelige med mindre Patentstyret treffer avgjørelse om at de skal være det.

Enhver har rett til å få se Designregisteret og få bekreftet utskrift av det, og få bekreftet avskrift av designsøknaden med bilag og dokumenter hvis det er allment tilgjengelig etter første til femte ledd. Fastsatt avgift skal betales for utskrifter og kopier.

§ 22 Opplysningsplikt for designsøker

En søker som påberoper seg designsøknaden overfor en annen før den er blitt allment tilgjengelig, skal etter forespørsel la vedkommende gjøre seg kjent med dokumentene i søknaden.

Den som har gjort det kjent for utenforstående at det er søkt om eller gitt designrett, skal uten unødig opphold etter forespørsel opplyse om dette også til andre. Opplysningsplikten gjelder tilsvarende hvis det er angitt opplysninger som kan gi inntrykk av at registrering er søkt eller oppnådd.

Kapittel 4 Designregistreringens gyldighetstid

§ 23 Varigheten til designretten

Designregistreringen gjelder i den eller de periodene på 5 år som søknaden er inngitt for, regnet fra søknadsdagen. Registreringen kan fornyes for ytterligere én eller flere registreringsperioder på 5 år, inntil i alt 25 år. Hver periode løper fra utgangen av den foregående perioden.

Registreringen gjelder i høyst 15 år for en design til en bestanddel som brukes til å reparere et sammensatt produkt for å gi det tilbake sitt opprinnelige utseende (reservedeler).

§ 24 Fornyelse av designregistreringen

Krav om fornyelse inngis skriftlig til Patentstyret tidligst ett år før og senest seks måneder etter registreringsperiodens utløp, og må være ledsaget av fastsatt avgift. Blir kravet inngitt etter utløpet av perioden, må det dessuten betales en tilleggsavgift.

Innbetaling av fornyelsesavgift med angivelse av designens registreringsnummer, som skjer innenfor fristene etter første ledd, skal anses som et skriftlig krav om fornyelse.

Bestemmelsene i §§ 18 til 20 gjelder tilsvarende så langt de passer ved behandlingen av krav om fornyelse.

Kongen kan gi forskrifter med bestemmelser om plikt for Patentstyret til å gi designhaveren melding om når registreringsperioden utløper, men staten kan ikke holdes ansvarlig for rettstap som følge av at melding ikke er blitt gitt.

Kapittel 5 Oppheving, ugyldighet og endring av registrering, overføring m.v.

§ 25 Administrativ oppheving

Med de unntak som følger av paragrafen her, kan enhver be Patentstyret om å oppheve registreringen helt eller delvis. Registreringen skal oppheves i den grad designen ikke oppfyller vilkårene i §§ 1 til 8 eller §14, eller har vært registrert i mer enn 15 år i strid med § 23 annet ledd.

Krav om administrativ overprøving av

1. retten til designen etter § 1 kan bare fremsettes av den som påstår å være designeren, eller den som designerens rett er gått over til. Slikt krav må være reist senest ett år etter ervervet kjennskap til registreringen og de øvrige omstendigheter som kravet grunner seg på. Var designhaveren i god tro da designen ble registrert eller designretten ble overført til designhaveren, kan ikke i noe tilfelle kravet reises senere enn tre år etter registreringen av designen.

2. rettighetene som er nevnt i § 7 nr. 2 og nr. 3 bokstav a og b, kan bare fremsettes av den som er søker eller innehaver av rettigheten.

3. rettighetene som er nevnt i § 7 nr. 4, kan bare fremsettes av den person eller det organ som berøres av bruken av rettigheten.

Krav om administrativ overprøving som nevnt i første ledd, kan likevel ikke fremsettes hvis det er reist sak for domstolene etter § 27 om samme forhold.

Hvis kravet om administrativ overprøving trekkes tilbake, kan Patentstyret fortsette behandlingen av det såfremt det foreligger særlige grunner.

Patentstyret skal avslå krav om oppheving hvis det ikke foreligger hinder som nevnt i første ledd for at designregistreringen opprettholdes.

§ 26 Behandlingen av krav om administrativ overprøving

Krav om administrativ overprøving etter § 25 skal fremsettes skriftlig og være begrunnet. I særlige tilfeller skal Patentstyret gi den som har fremsatt kravet en kort tilleggsfrist. Det skal betales fastsatt avgift.

Patentstyret skal avvise et krav som ikke oppfyller vilkårene i første ledd.

Hvis det inngis to eller flere krav om overprøving av samme registrering, kan Patentstyret behandle kravene samlet, med mindre det fremsettes en saklig begrunnet innvending mot dette.

Patentstyret skal gi designhaveren melding om krav om administrativ overprøving og gi denne mulighet til å uttale seg om det innen en nærmere angitt frist.

Bestemmelsene i § 21 første, fjerde og femte ledd om innsyn gjelder tilsvarende for dokumentene i sak om administrativ overprøving.

§ 27 Ugyldighet ved dom

En designregistrering skal kjennes helt eller delvis ugyldig ved dom i den grad designen ikke oppfyller vilkårene i §§ 1 til 8 eller §14, eller har vært registrert i mer enn 15 år i strid med § 23 annet ledd. Registreringen kan også kjennes ugyldig etter at designretten er bortfalt eller det er gitt avkall på den.

Søksmål etter første ledd kan reises av enhver, med de unntak som er fastsatt i tredje ledd.

Søksmål om

1. retten til designen etter § 1 kan bare reises av den som påstår å være designeren eller den som designerens rett er gått over til. Slikt søksmål må være reist senest ett år etter ervervet kjennskap til registreringen og de øvrige omstendigheter som søksmålet grunner seg på. Var designhaveren i god tro da designen ble registrert eller designretten ble overført til designhaveren, kan ikke i noe tilfelle søksmålet reises senere enn tre år etter registreringen av designen. Hvis det er fremsatt krav om retten til designen etter § 25, kan søksmål uansett reises innen frist som nevnt i § 29 første ledd.

2. rettighetene som er nevnt i § 7 nr. 2 og nr. 3 bokstav a og b, kan bare reises av den som er søker eller innehaver av rettigheten.

3. rettighetene som er nevnt i § 7 nr. 4, kan bare reises av den person eller det organ som berøres av bruken av rettigheten.

Søksmål som gjelder en designrett kan alltid reises mot den som i Designregisteret står som designhaver, og meldinger fra Patentstyret kan sendes til denne.

§ 28 Registrering av designen i endret form

En designregistrering kan opprettholdes i endret form i medhold av en avgjørelse etter § 25 eller dom etter § 27, hvis designen i endret form beholder sin identitet og oppfyller vilkårene for registrering.

Den endrede designen innføres i Designregisteret, og nytt registreringsbrev sendes designhaveren. Melding om endringen, med gjengivelse av designen i endret form, skal kunngjøres. For dette skal det betales fastsatt avgift.

Hvis designhaveren ikke er enig i Patentstyrets avgjørelse på grunnlag av et krav om opprettholdelse av registreringen i endret form etter § 25, eller fastsatt avgift ikke innbetales, oppheves registreringen.

§ 29 Henvisning til domstolene ved påstand om retten til designen

Påstår noen overfor Patentstyret at det er vedkommende og ikke søkeren eller designhaveren som har retten til designen, kan Patentstyret hvis det finner spørsmålet tvilsomt, oppfordre vedkommende til innen en nærmere angitt frist å reise søksmål for å få spørsmålet prøvet ved domstolene. Vedkommende skal gjøres oppmerksom på at påstanden ellers kan bli satt ut av betraktning i Patentstyrets videre behandling av saken.

Er spørsmålet om retten til designen under behandling ved domstol, skal Patentstyret utsette behandlingen av saken inntil søksmålet er endelig avgjort.

§ 30 Overføring av retten til designen ved avgjørelse i Patentstyret m.v.

Godtgjør noen overfor Patentstyret at det er vedkommende og ikke søkeren eller designhaveren, som har retten til den søkte eller registrerte designen, skal Patentstyret overføre retten til den berettigede, hvis vedkommende ber om det. Den som søknaden eller registreringen overføres til, skal betale fastsatt avgift.

Er det bedt om overføring av en søknad eller registrering, må søknaden ikke endres, henlegges, avslås eller imøtekommes, eller registreringen ikke oppheves helt eller delvis, eller endres, før spørsmålet om overføring er endelig avgjort.

Ved Patentstyrets avgjørelse om overføring av retten til en designregistrering gjelder § 31 annet og tredje ledd tilsvarende.

§ 31 Overføring av designretten ved dom m.v.

Er en design registrert for en annen enn den som etter § 1 er berettiget til det, kan den berettigede ved dom kreve registreringen overført til seg. Søksmålsfristene i § 27 tredje ledd nr. 1 gjelder tilsvarende på søksmål som her omhandlet.

Har den som frakjennes en designregistrering i god tro begynt å utnytte designen her i riket, eller truffet vesentlige foranstaltninger til dette, kan retten bestemme at vedkommende mot rimelig vederlag og på rimelige vilkår for øvrig er berettiget til å fortsette eller igangsette utnyttelsen. Slik rett tilkommer under samme forutsetninger innehavere av registrerte lisenser.

Rett i henhold til annet ledd kan bare gå over til andre sammen med den virksomhet hvor retten er oppstått eller utnyttelsen var ment å skulle skje.

§ 32 Oppheving av Patentstyret etter eget tiltak

Hvis en registrering av en design, en fornyelse av registrering, en endring av den eller en annen notering i Designregisteret er skjedd ved en åpenbar feil, kan Patentstyret av eget tiltak senest tre måneder etter kunngjøringen av vedkommende innføring i registeret, oppheve denne helt eller delvis.

Hvis det etter registrering av en designsøknad som er blitt undersøkt etter § 17 annet ledd, viser seg at en annen søknad etter § 16 skal anses inngitt før den førstnevnte søknaden, og Patentstyret antar at den andre søknaden helt eller delvis ville ha utgjort registreringshinder for den førstnevnte søknaden, skal Patentstyret gi designhaveren melding om dette og anledning til å uttale seg innen en nærmere angitt frist. Blir søknaden med best prioritet allment tilgjengelig, skal Patentstyret, i den utstrekning Kongen bestemmer, etter utløpet av den nevnte fristen oppheve den første registreringen i den grad den best prioriterte søknaden er til hinder for registrering.

Bestemmelsen i første ledd gjelder tilsvarende hvis Patentstyret antar at en eldre designsøknad som blir gjenopptatt etter § 19 fjerde ledd eller etter oppreisning etter § 47, ville ha utgjort registreringshinder for en yngre søknad som er blitt undersøkt etter § 17 annet ledd og allerede registrert.

Bestemmelsen i første ledd gjelder dessuten tilsvarende hvis Patentstyret får melding om at en internasjonal designregistrering skal gjelde i Norge og antar at den internasjonale registreringen ville ha utgjort registreringshinder for en registrert designsøknad som er blitt undersøkt etter § 17 annet ledd, og som anses inngitt på en senere dag enn den internasjonale registreringen skal ha virkning her i riket fra, jf. § 57.

§ 33 Anmerkning om opphør m.v. i Designregisteret og kunngjøring

Er det fremsatt krav om administrativ overprøving etter § 25, skal dette anmerkes i Designregisteret og kunngjøres. Er det truffet avgjørelse om at designregistreringen skal oppheves eller er ugyldig etter § 25, § 27 eller § 32, skal avgjørelsen anmerkes i Designregisteret og kunngjøres når den er rettskraftig.

Er en designrett gått over til en annen eller er lisens gitt eller gått over til en annen, skal det anmerkes i Designregisteret hvis en av partene ber om det og betaler fastsatt avgift. Er en i registeret anmerket lisens opphørt, skal anmerkning i registeret også gjøres om dette hvis en av partene ber om det. Bestemmelsene i dette leddet gjelder tilsvarende på rett som omhandlet i § 31 annet ledd. Om registrering av utlegg gjelder tvangsfullbyrdelsesloven § 7-20 niende ledd.

Første ledd gjelder tilsvarende når registreringen ikke blir fornyet eller designhaveren selv ber om at designen helt eller delvis skal slettes av Designregisteret. Er det reist søksmål om overføring av registreringen eller er det tatt utlegg i designretten, kan designen ikke slettes av registeret når designhaveren ber om det før søksmålet er endelig avgjort eller utlegget er falt bort.

Kapittel 6 Klage

§ 34 Klage over avgjørelse i Patentstyrets første avdeling

Avgjørelsen av en designsøknad i Patentstyrets første avdeling, eller et krav om at en internasjonal designregistrering skal ha virkning her i Norge, kan påklages til Patentstyrets annen avdeling hvis avgjørelsen har gått søkeren imot.

Blir krav om gjenopptakelse etter § 19 fjerde ledd, om unntak fra allmenn tilgjengelighet etter §§ 18, 21 eller 26, om fornyelse av en designregistrering eller om oppreisning etter § 47 avslått eller avvist, kan avgjørelsen påklages av den som har fremsatt kravet. Det samme gjelder i tilfeller der krav om overføring av designsøknaden etter § 30 er avslått eller imøtekommet.

Avgjørelsen i sak om administrativ overprøving i første avdeling, kan påklages til annen avdeling av den part som avgjørelsen er gått i mot.

En avgjørelse i første avdeling om hel eller delvis oppheving av en registrering etter bestemmelsene i § 32, kan påklages til annen avdeling av innehaveren.

Selv om klagen frafalles, kan den prøves hvis det foreligger særlige grunner.

§ 35 Behandlingen av klage m.v.

Klage må være innkommet til Patentstyret innen to måneder fra den dag melding om avgjørelsen ble sendt vedkommende part. I motsatt fall skal klagen avvises. Det samme gjelder hvis klageavgift ikke betales innen fastsatt frist.

Avgjørelse der Patentstyrets annen avdeling

1. avslår eller avviser

   1. en søknad om registrering av en design etter §§ 19 eller 20, eller et krav om at en internasjonal designregistrering skal ha virkning i Norge etter § 56,

   2. et krav om gjenopptakelse av en søknad etter § 19 fjerde ledd,

   3. et krav om unntak fra allmenn tilgjengelighet etter §§ 18, 21 eller 26, eller etter siste ledd i paragrafen her,

   4. et krav om fornyelse av en designregistrering etter § 24, eller

   5. et krav om oppreisning etter § 47, eller

2. opprettholder en avgjørelse i første avdeling om avslag eller avvisning som nevnt i nr. 1,

3. avslår et krav om overføring av designsøknaden, eller imøtekommer et krav om overføring av designsøknaden eller designregistreringen, jf. § 30,

4. helt eller delvis opphever en registrering eller opprettholder en avgjørelse i Patentstyrets første avdeling om å oppheve en registrering, eller

5. avviser en klage over avgjørelse som her nevnt,

kan ikke bringes inn for domstolene senere enn to måneder etter at melding om avgjørelsen ble sendt til søkeren eller designhaveren. Underretning om søksmålsfristen skal inntas i meldingen.

Det kan ikke gis oppreisning mot oversittelse av fristen i første ledd for avgjørelse som nevnt i § 34 tredje ledd, og fristen i annet ledd her.

Bestemmelsene i § 21 første, fjerde og femte ledd om innsyn gjelder tilsvarende for dokumentene i klagesaker.

Kapittel 7 Straff og andre sanksjoner

§ 36 Straff

Den som forsettlig gjør inngrep i en designrett (designinngrep) eller som medvirker til det, straffes med bøter eller med fengsel inntil tre måneder.

Offentlig påtale finner sted bare hvis den fornærmede ber om det.

§ 37 Erstatning

Den som forsettlig eller uaktsomt har begått designinngrep, er pliktig til å betale erstatning for utnyttelsen av designen, samt erstatning for den ytterligere skade som inngrepet måtte ha medført. Erstatningen kan lempes hvis det bare er lite å legge inngriperen til last.

Er inngrepet skjedd i aktsom god tro, kan retten i den utstrekning det finnes rimelig tilplikte inngriperen å erstatte skaden, likevel ikke utover den vinning som denne antas å ha hatt ved inngrepet.

§ 38 Endring, tilintetgjøring, forvaring og utlevering

Foreligger designinngrep, kan retten etter krav fra den forurettede, i den utstrekning det finnes rimelig til forebyggelse av fortsatt inngrep bestemme at produkter som er uhjemlet fremstilt eller innført til riket eller gjenstander hvis anvendelse ville innebære designinngrep, skal endres på nærmere angitt måte, tilintetgjøres, eller tas i forvaring for resten av vernetiden, eller, for så vidt det gjelder uhjemlet fremstilte eller innførte produkter, mot vederlag utleveres til den forurettede. Dette gjelder ikke overfor den tredjemann som har ervervet vedkommende produkter eller gjenstander eller rettigheter i dem i god tro og som ikke har begått inngrep.

Uten hinder av bestemmelsene i første ledd kan retten hvis helt særlige grunner foreligger og det blir bedt om det, gi tillatelse til mot rimelig vederlag og på rimelige vilkår for øvrig å rå over uhjemlet fremstilte eller innførte produkter i designens vernetid eller del derav.

§ 39 Erstatning ved utnyttelse før registrering m.v.

Utnytter noen uten samtykke fra søkeren en design som er søkt registrert, og skjer utnyttelsen etter at dokumentene i henhold til § 21 er blitt allment tilgjengelige, gjelder §§ 37 og 38 tilsvarende hvis søknaden leder til registrering. Erstatning for skade som følge av utnyttelse før registreringen er kunngjort etter § 18 skal likevel alltid begrenses som nevnt i § 37 annet ledd.

Foreldelsesfristen for krav etter denne bestemmelse begynner ikke å løpe før designen er registrert.

§ 40 Frifinnelse i sivile saker om designinngrep

I sivile saker om designinngrep kan frifinnelse ikke bygges på at registreringen er ugyldig eller kan kreves overført, jf. §§ 27 og 31, uten at det først er avsagt dom for registreringens ugyldighet eller overføring. Frifinnelse kan likevel bygges på at registreringen er opphevet eller overført etter § 25.

§ 41 Straff og erstatning ved brudd på opplysningsplikt

Den som forsettlig eller uaktsomt overtrer bestemmelsene i § 22, straffes med bøter og er pliktig til å erstatte derved forvoldt skade i den utstrekning det finnes rimelig.

Offentlig påtale finner sted bare hvis den fornærmede ber om det.

Kapittel 8 Rettergangsbestemmelser

§ 42 Søksmål

Følgende søksmål reises ved Oslo byrett:

1. Søksmål om retten til en design som er søkt registrert etter loven her.

2. Søksmål om prøving av avgjørelse truffet i Patentstyrets annen avdeling som nevnt i § 35 annet ledd.

3. Søksmål om ugyldighet eller overføring av registrert design, jf. §§ 27 og 31.

Oslo byrett er verneting for søkere og designhavere som ikke har bopel her i riket.

Avgjørelse som er truffet av Patentstyrets første avdeling og kan påklages, kan ikke bringes inn for domstolene før det foreligger en avgjørelse i annen avdeling.

Den som har fremsatt krav om administrativ overprøving, kan ikke reise sak for domstolene om samme forhold før det foreligger endelig avgjørelse fra Patentstyret i overprøvingssaken.

Avgjørelse der Patentstyrets annen avdeling avviser eller avslår et krav om administrativ oppheving, kan ikke bringes inn for domstolene.

§ 43 Melding til Patentstyret ved søksmål om ugyldighet m.v.

Den som reiser søksmål om ugyldighet eller om overføring av registrering til seg, skal samtidig gi melding om det til Patentstyret, samt i rekommandert brev gi melding om søksmålet til enhver lisenshaver som er innført i Designregisteret og hvis adresse er angitt der. En lisenshaver som vil reise søksmål om designinngrep skal på tilsvarende måte gi melding om dette til designhaveren, hvis adressen til denne er angitt i registeret.

Dokumenterer saksøkeren ikke at melding som nevnt i første ledd er gitt, kan retten gi ham frist til å gi meldingen. Oversittes fastsatt frist, avvises saken.

§ 44 Melding til Patentstyret ved søksmål om designinngrep

Fremmer designhaveren søksmål om designinngrep, skal saksøkte gi melding som nevnt i § 43 første ledd hvis denne vil nedlegge påstand om opphevelse av registreringen. Bestemmelsen i § 43 annet ledd gjelder tilsvarende, men slik at påstand om opphevelse av registreringen avvises hvis den fastsatte fristen oversittes.

§ 45 Utskrift av dommer

Retten skal sende Patentstyret utskrift av dommer i tvistemål i saker som er reist etter loven her.

Kapittel 9 Forskjellige bestemmelser

§ 46 Fullmektig

Patentstyret kan bestemme at en designsøker skal ha en fullmektig med bopel eller sete innenfor EØS som kan representere denne i alt som angår designsøknaden. Oppfylles ikke forpliktelsen til å ha slik fullmektig, gjelder §§ 19 og 20 tilsvarende.

Patentstyret kan også bestemme at en designhaver skal ha en fullmektig med bopel eller sete innenfor EØS som kan motta meldinger fra Patentstyret og forkynnelser og andre prosessuelle meldinger på dennes vegne. Denne bestemmelsen gjelder tilsvarende for den som fremsetter krav etter § 25 om administrativ overprøving av designregistreringen.

Fullmektigens navn og adresse skal anmerkes i Designregisteret. Har designhaveren ikke fullmektig som nevnt i annet ledd, kan forkynnelse iverksettes ved at dokumentet som skal forkynnes, sendes med rekommandert brev til designhaveren under den adresse som er innført i Designregisteret. Domstolloven § 178 gjelder i så fall.

Hvis fullstendig adresse ikke følger av Designregisteret, kan forkynnelsen av skrift når sak reises, og ellers hvor retten finner grunn til det, skje ved at dokumentet eller et utdrag av det, innrykkes i Norsk Lysingsblad og den tidende Patentstyret utgir, med melding om at dokumentet kan hentes på rettens kontor. Domstolloven § 181 fjerde ledd gjelder i så fall, men slik at tiden for innrykking i den tidende som Patentstyret utgir gjelder i stedet for oppslagstiden på rettsstedet.

Kongen kan i forskrift fastsette nærmere bestemmelser om reglene i paragrafen her og om plikt til å bruke fullmektig.

§ 47 Oppreisning

Den som har oversittet en frist fastsatt i eller i medhold av bestemmelsene i kapittel 2, 4 eller 6, og som følge av dette har lidt rettstap, skal når denne ber om det, gis oppreisning såfremt det godtgjøres at vedkommende selv og i tilfelle også dennes fullmektig, har utvist den aktsomhet som med rimelighet kan kreves. Kravet må være innkommet skriftlig til Patentstyret innen to måneder etter at den hindring som førte til fristoversittelsen er opphørt, og senest fire måneder etter fristens utløp. Innen samme frist skal den unnlatte handling være foretatt. For behandling av oppreisningsbegjæring skal det betales fastsatt avgift.

Første ledd gjelder likevel ikke frister som nevnt i § 16 om prioritet, § 35 første ledd for avgjørelser omhandlet i § 34 tredje ledd om administrativ overprøving og § 35 annet ledd om avgjørelser som bringes inn for domstolene.

Avslag på krav om oppreisning kan påklages til Patentstyrets annen avdeling. Om klagefrist m.v. og adgangen til å bringe annen avdelings avgjørelse inn for domstolene gjelder § 35.

§ 48 Bestemmelser i forskrift. Avgifter m.v.

Kongen gir i forskrift nærmere bestemmelser til utfylling og gjennomføring av loven her og fastsetter avgiftssatser og regler om avgiftsbetaling. Det kan bestemmes at journaler over innkomne søknader og over andre dokumenter som gjelder behandlingen av dem, skal være tilgjengelige for enhver.

§ 49 Forholdet til opphavsrett

En registrert design kan også være beskyttet etter lov om opphavsrett til åndsverk fra det tidspunkt da designen ble skapt eller fastlagt i en bestemt form.

§ 50 Overdragelse av lisens

Har designhaveren gitt en annen rett til å utnytte designen (lisens), kan denne ikke overdra sin rett til andre med mindre annet er avtalt.

Inngår lisensen i en virksomhet kan den overdras sammen med virksomheten hvis noe annet ikke er avtalt. Overdrageren svarer i så fall fortsatt for at lisensavtalen oppfylles.

§ 51 Kollisjon av rettigheter

Frivillig overdragelse av designrett eller melding om lisens som er blitt anmeldt til registrering, går i kollisjonstilfelle foran frivillig overdragelse eller melding om lisens som ikke er eller først senere er anmeldt til registrering, hvis vedkommende rettighetshaver ved anmeldelsen var i god tro.

Kapittel 10 Internasjonal designregistrering

§ 52 Definisjon m.v.

Med en internasjonal designregistrering forstås en registrering av en design som er foretatt av Det internasjonale byrået ved Verdensorganisasjonen for immateriell eiendomstrett (WIPO) etter Genèvetraktaten av 2 juli 1999 til Haagavtalen av 6 november 1925 om internasjonal deponering av industriell design.

Patentstyret er registreringsmyndighet i Norge i saker om internasjonal designregistrering.

§ 53 Søknad om internasjonal designregistrering

Den som er norsk statsborger eller er bosatt eller driver virksomhet her i riket, kan søke om internasjonal registrering av designen. Slik søknad inngis til Det internasjonale byrået eller til Patentstyret.

Ved inngivelse av søknad om internasjonal designregistrering til Patentstyret, skal Patentstyret oversende søknaden til Det internasjonale byrået innen fastsatt frist. For slik oversendelse skal det betales fastsatt avgift. Patentstyret skal sende bekreftelser til søkeren og Det internasjonale byrået som fastsatt i forskrift.

En søknad om internasjonal designregistrering skal inngis som foreskrevet i eller i medhold av Genèvetraktaten og være i samsvar med bestemmelser fastsatt i forskrift. Det skal betales fastsatt avgift.

§ 54 Krav om at registreringen skal ha virkning i Norge

Hvis Patentstyret får melding fra Det internasjonale byrået med et krav fra den som innehar en internasjonal designregistrering om at registreringen skal ha virkning i Norge, skal Patentstyret undersøke om vilkårene for registrering i kapittel 2 er oppfylt.

§ 55 Innføring i Designregisteret og kunngjøring

Er vilkårene etter § 54 oppfylt, skal Patentstyret innføre designen i Designregisteret og kunngjøre at den internasjonale registreringen har virkning i Norge.

§ 56 Behandling av krav om at en designregistrering skal ha virkning i Norge

Hvis det foreligger hinder som nevnt i § 54, skal Patentstyret treffe avgjørelse om at den internasjonale registreringen helt eller delvis ikke skal ha virkning i Norge. Slik avgjørelse kan bare gjøres på grunnlag av registreringshindring som Patentstyret har meldt til Det internasjonale byrået innen den fristen som er fastsatt i medhold av Genèvetraktaten artikkel 12.

Innehaveren av den internasjonale registreringen kan i den utstrekning og på de vilkår som fastsettes i forskrift, be om at Patentstyrets første avdeling foretar en fornyet vurdering av spørsmålet om den internasjonale registreringen skal ha virkning i Norge. Bestemmelsene i § 19 gjelder tilsvarende.

§ 57 Virkningene av en internasjonal designregistrering m.v.

Bestemmelsene i loven her gjelder tilsvarende for internasjonale designregistreringer som gjennom innføring i Designregisteret er gitt virkning i Norge, så langt annet ikke følger av Genèvetraktaten. Innføringen gjelder fra den dag den internasjonale registreringen ved Det internasjonale byrået anses for å ha skjedd.

Innføringen kan fornyes etter bestemmelsene i eller i medhold Genèvetraktaten. Når Patentstyret får melding fra Det internasjonale byrået om fornyelse av en internasjonal registrering skal dette anmerkes i Designregisteret og kunngjøres.

Om adgangen for Patentstyret til å oppheve virkningen av en internasjonal registrering i Norge etter eget tiltak, gjelder § 32 tilsvarende hvis det kan gjøres innen den fristen som er fastsatt i medhold av Genèvetraktaten artikkel 12.

§ 58 Virkningen av at en internasjonal designregistrering opphører

Hvis en internasjonal registrering helt eller delvis opphører å gjelde, opphører samtidig dens virkning i Norge i tilsvarende utstrekning. Dette skal anmerkes i Designregisteret og kunngjøres.

Kapittel 11 Ikraftsetting. Overgangsbestemmelser. Endringer i andre lover

§ 59 Ikraftsetting

Loven gjelder fra den tid Kongen bestemmer. Kongen kan sette i kraft de enkelte bestemmelsene til forskjellig tid.

§ 60 Overgangsbestemmelser

Den tidligere loven gjelder for søknader inngitt før lovens ikraftsetting og for design som er eller blir registrert på grunnlag av slike søknader, med det unntak som er fastsatt i fjerde ledd.

Hvis noen før loven trer i kraft har utnyttet en design på en måte som ikke krevde samtykke av designhaveren etter den tidligere loven, men som krever samtykke fra designhaveren etter loven her, kan vedkommende uten hinder av de nye bestemmelsene fortsette utnyttelsen. Samme rett har den som hadde truffet vesentlige foranstaltninger til utnyttelse av designen.

Bestemmelsene i kapittel 4 om designregistreringens gyldighetstid i loven her gjelder likevel for søknader og registreringer som nevnt i annet ledd, såfremt gyldighetstiden etter den tidligere loven ikke er utløpt før denne lovens ikraftsetting.

§ 61 Endringer i andre lover

I andre lover gjøres følgende endringer:

1. Lov 13. august 1915 nr. 6 om rettergangsmåten for tvistemål § 273 nr. 5 skal lyde:

5 i saker om patenter, kretsmønstre til integrerte kretser, planteforedlerretter, varemerker og design;

2. I lov 15. desember 1950 nr. 4 om fiendegods skal § 2 bokstav e lyde:

Patent-, design- og varemerkerettar, rett til forretningskjenneteikn, rett til fotografi og rett til åndsverk, alt så langt dei har rettsvern i Noreg. Likeeins rettar som knyter seg til søknader om patent-, design- eller varemerkevern i Noreg.

3. I lov 31. mars 1961 nr. 4 om varemerker skal § 14 nr. 5 lyde:

5 inneholder noe som er egnet til å oppfattes som den særpregede tittel på en annens vernede åndsverk, eller krenker en annens opphavsrett til slikt verk eller en annens rett til fotografisk bilde eller design,

4. I lov 12. mai 1961 nr. 2 om opphavsrett til åndsverk skal § 10 første ledd lyde:

Registrering av et åndsverk som design innvirker ikke på verkets vern etter denne lov.

5. Lov 29. mai 1970 nr. 33 om mønster oppheves.

6. Lov 8. februar 1980 nr. 2 om pant endres slik:

§ 3-4 (2) bokstav b skal lyde:

b) rett til varemerke, patent, design, kretsmønster for integrerte kretser og planteforedlerrett og ervervet opphavsrett, herunder rett til utøvende kunstneres fremføring av et verk,

§ 5-9 skal lyde:

Når det kan tas utlegg i patent, varemerke, design, opphavsrett eller lignende rettighet, får panteretten rettsvern ved registrering i særskilt register som måtte finnes for vedkommende rettighet. Dersom det ikke finnes noe særskilt register, får utlegget rettsvern ved tinglysing på saksøktes blad i Løsøreregisteret.

7. I lov 18. januar 1993 nr. 21 om gjennomføringen i norsk rett av Luganokonvensjonen om domsmyndighet og fullbyrding av dommer i sivile og kommersielle saker skal artikkel 16 (4) lyde:

(4) i saker om registrering eller gyldigheten av patenter, varemerker, design eller liknende rettigheter som forutsetter deponering eller registrering, domstolene i den Konvensjonstat der det søkes om deponering eller registrering, eller der deponering eller registrering er skjedd eller ifølge en internasjonal konvensjon skal anses å ha skjedd;

8. I lov 11. juni 1993 nr. 65 om konkurranse i ervervsvirksomhet skal § 3-7 lyde:

Forbudene i §§ 3-1, 3-3 og 3-4 gjelder ikke for konkurransereguleringer som er fastsatt mellom lisensgiver og lisenstaker ved avtale om lisenstakers rett til utnyttelse av et registrert patent eller design.

Del 2 Generelle bemerkninger

2.1 Mønsterloven

Beskyttelsen av mønster reguleres i lov av 29. mai 1970 nr. 33 om mønster (mønsterloven), med senere endringer. Mønsterbeskyttelse gir rettighetshaveren en tidsbegrenset enerett til å utnytte designen kommersielt, typisk ved å fremstille og markedsføre varer med det beskyttede utseendet. Eneretten oppnås ved registrering, jf. mønsterloven § 1 annet ledd. Som mønster regnes forbilde for en vares utseende, og ornament, jf. mønsterloven § 1 første ledd. Med en vares utseende menes det hele utseendet av en handelsvare, for eksempel et bildekk, en stol eller et klesplagg. Med ornament forstås et dekorasjonsmotiv som er egnet til å appliseres på en vare som nevnt. For at et mønster skal kunne registreres, må det skille seg vesentlig fra det som er kjent før inngivelsen av mønstersøknaden, jf. hovedregelen i mønsterloven § 2 første ledd. Søknaden må ikke uten samtykke fra rette vedkommende inneholde noe som fremgår av en annens bestående rettighet, eller være i strid med ærbarhet eller offentlig orden, jf. mønsterloven § 4. Patentstyret behandler søknader om registrering av mønster, og foretar en undersøkelse av de formelle kravene i søknaden, materielle krav vedrørende mønstret samt en nyhetsgransking mot tidligere søkte og registrerte mønstre her i Norge.

En mønsterregistrering gjelder i opptil 15 år regnet fra søknadsdagen, jf. mønsterloven kapittel 3. Innholdet i beskyttelsen innebærer at ingen uten samtykke fra mønsterhaveren kan utnytte mønstret i næringsøyemed, jf. mønsterloven § 5.

Mønsterloven inneholder bestemmelser om rett til å fremsette innsigelse mot registreringen av et mønster, jf. mønsterloven §§ 20 og 21. Søkeren eller tredjepart kan klage på avgjørelse som er truffet av Patentstyrets første avdeling, til Patentstyret annen avdeling, jf. mønsterloven §§ 22 og 23. En design kan dessuten kjennes ugyldig ved dom, jf. kapittel 5. Loven inneholder bestemmelser om straff og erstatning m.v. ved mønsterinngrep, jf. mønsterloven kapittel 7.

2.2 Designbeskyttelse innenfor EØS

2.2.1 Direktivet

EØS-komitéen besluttet 25. februar 2000 å innlemme Europaparlamentets og Rådets direktiv 98/71/EF om rettslig vern av mønstre i EØS-avtalen, jf. EØS-komitéens beslutning nr. 21/2000. Reglene vil inngå i EØS-avtalens vedlegg XVII om immaterialrett. Norge tok forbehold for Stortingets samtykke, ettersom gjennomføring av beslutningen i norsk rett krever lovendringer, jf. Grunnloven § 26 annet ledd. Stortinget gav sitt samtykke den 13. juni 2000. EU-landenes frist for å gjennomføre direktivet i nasjonal rett, er 28. oktober 2001, se artikkel 19. Ettersom EØS-komitéen ikke har fastsatt noen særskilt frist for gjennomføring etter EØS-avtalen, gjelder denne fristen også for Norge.

Direktivet har som formål å harmonisere EU- og EØS-landenes (heretter omtalt som medlemslandene) lovgivning om designbeskyttelse, og er et ledd i opprettelsen av det indre marked, som tar sikte på å fjerne hinder for den frie bevegelsen av varer og tjenester. Videre har direktivet i oppgave å bidra til at medlemslandenes lovgivning om beskyttelse av design ikke bidrar til konkurransevridning. I dag er medlemslandenes lovgivning om design det området innenfor immaterialretten som er minst harmonisert. Landenes ulike regler medfører at det er kostbart og tidkrevende for europeisk næringsliv å designbeskytte sine produkter i flere land. Av hensyn til det indre markeds funksjon ble det derfor ansett som ønskelig å etablere et mer enhetlig regelverk på området innenfor EU. Med gjennomføringen av direktivet blir rettsstillingen den samme i alle medlemslandene. En kan dessuten forvente at også andre land utenfor EU og EØS vil harmonisere sin lovgivning med direktivet av de samme grunnene som nevnt ovenfor. Et eksempel på dette er Australia, jf. ALRC 74, som i sitt arbeid med revisjon av designlovgivningen har tatt utgangspunkt i tidligere utkast til direktivet.

Direktivet innebærer ingen fullstendig harmonisering av medlemsstatenes regelverk om design, men omfatter de delene av regelverket som har størst betydning for det indre markeds virkemåte. På denne bakgrunn er det de materielle reglene som har vært gjenstand for harmonisering. Direktivet regulerer vilkårene for å få designbeskyttelse og inneholder regler om beskyttelsens innhold, omfang og varighet. Medlemsstatene står derimot fritt til å fastsette saksbehandlingsregler om registrering, fornyelse og saker om ugyldighet samt regler om konsekvensene av ugyldighet. Beskyttelse fås etter søknad om registrering til kompetent nasjonal myndighet, som her i Norge er Patentstyret. Direktivet inneholder heller ikke bestemmelser om sanksjoner, klageadgang og håndheving.

Direktivet artikkel 1 inneholder definisjoner av sentrale begreper, for å oppnå en ensartet beskyttelse i medlemslandene. Bestemmelsen bokstav a fastsetter at en design er utseendet til et produkt eller en del av et produkt. Det som kan beskyttes etter direktivet, er altså et produkts utseende eller delutseende. Utseendet kan være bestemt av bl.a. linjer, konturer, farger, form og ornamentering. Enhver industri- eller håndverksartikkel regnes som et produkt i direktivets forstand, jf. artikkel 1 bokstav b. Det samme gjør de enkelte delene til et sammensatt produkt samt grafiske symboler og typografiske skrifttyper.

Ifølge artiklene 16 og 17 er direktivet ikke til hinder for at design også beskyttes etter annen lovgivning, f.eks. etter opphavsrett- eller varemerkelovgivningen.

For å få designbeskyttelse må designen være ny og ha individuell karakter, jf. Direktivet artikkel 3 nr. 2. Etter artikkel 4 er designen ny hvis en identisk design ikke er gjort allment tilgjengelig tidligere. Designrettens såkalte skilnadskrav er i direktivet fastsatt ved at en design skal ha individuell karakter. Individuell karakter foreligger hvis designen gir et helhetsinntrykk som skiller seg fra design som er offentlige eller kjente fra før, jf. artikkel 5. Ved vurderingen av om designen har individuell karakter, skal det tas hensyn til hvor stort spillerom designeren har hatt ved utformingen av produktets utseende. Vurderingen av individuell karakter skal foretas med den informerte brukers øyne. Med den informerte bruker skal forstås den opplyste kunde, som verken er fagperson eller helt uten kjennskap til den type produkt som designen angår.

En design anses som allment tilgjengelig etter artiklene 4 og 5 hvis den har blitt utstilt, utnyttet kommersielt eller på annen måte gjort kjent for offentligheten, jf. artikkel 6. Dette gjelder likevel ikke hvis designeren eller dennes rettsetterfølger har gjort designen kjent i løpet av de siste tolv månedene før søknaden om registrering ble inngitt. Designen regnes heller ikke som kjent dersom de aktuelle fagkretsene i EØS-området rimeligvis ikke kunne ha fått kjennskap til designen som ledd i sin alminnelige forretningsdrift, eller dersom den bare er gjort kjent for en tredjeperson med krav om fortrolig behandling. Disse bestemmelsene innebærer en vesentlig modifisering av det absolutte og globale nyhetskravet som vi finner i gjeldende mønsterlov.

For de delene av et produkts utseende som er funksjonsbestemte, for eksempel at et bildekk er rundt, oppnås det ikke designrett, jf. artikkel 7. Det kan heller ikke oppnås beskyttelse for de delene av et produkt som må ha et bestemt utseende, for eksempel festemekanismen til en reservedel, for at produktet mekanisk skal kunne kobles sammen med et annet produkt, slik at det sammensatte produktet oppfyller sin funksjon. Etter direktivet kan design som angår produkter som gir mulighet til mangfoldig sammenbygging, likevel beskyttes, for eksempel byggeklosser som brukes i mange kombinasjoner, herunder klosser kjent fra leketøysbransjen. Direktivet utelukker ikke designrett for reservedeler, for eksempel reservedeler til biler. Det er imidlertid et krav for bestanddeler til sammensatte produkter at de er synlige under normal bruk av det sammensatte produktet, og at den synlige delen oppfyller kravet om nyhet og individuell karakter. Denne særregelen for bestanddeler til sammensatte produkter kommer også til anvendelse på reservedeler. Under forhandlingene om direktivet lyktes det ikke partene å komme til enighet om en generell begrensning av designbeskyttelsen for reservedeler. Blant annet ble det foreslått å begrense beskyttelsen til maksimalt 3 til 4 år. Formålet med å begrense beskyttelsen er å skape større konkurranse på reservedelsmarkedet, for å skape grunnlag for rimeligere reservedeler til fordel for forbrukerne, særlig innenfor bilmarkedet. I stedet ble det besluttet at de medlemsland som innrømmer beskyttelse for reservedeler i dag, kan opprettholde sine regler på dette området eller foreta endringer som begrenser beskyttelsen for reservedeler. Kommisjonen er, i henhold til direktivet artikkel 18, forpliktet til å legge frem en analyse av direktivets konsekvenser tre år etter gjennomføringsdatoen. Analysen skal vise de konsekvensene som direktivet har hatt på industrien, forbrukerne og konkurransen samt det indre markedets funksjon. Senest ett år etter dette skal Kommisjonen etter høring av de berørte parter, foreslå de endringene i direktivet som er nødvendig med henblikk på en fullstendig gjennomføring i det indre marked når det gjelder reservedeler. Inntil det foreligger en slik avklaring, skal Kommisjonen forsøke å bringe i stand en frivillig avtale mellom partene.

Det gis ikke designbeskyttelse for design som strider mot offentlig orden eller moral, jf. artikkel 8.

Direktivet artikkel 12 fastslår at designbeskyttelsen gir innehaveren rett til å nekte andre å utnytte designen kommersielt, f.eks. ved å produsere og selge produkter med det beskyttede utseendet.

Artikkel 13 inneholder unntak fra designbeskyttelsen og fastslår bl.a. at beskyttelsen ikke er til hinder for at designen brukes i privat sammenheng eller i forskningsøyemed. Videre kan designen brukes i undervisningsøyemed selv om designhaveren ikke har samtykket, forutsatt at utnyttelsen er i samsvar med god forretningsskikk og ikke i urimelig grad skader designhaverens interesser, og at kilden oppgis. Designhaveren kan ikke bruke designretten til å nekte videre salg i EØS-området av produkter med det beskyttede utseendet som er markedsført i dette området av designhaveren eller med dennes samtykke. Beskyttelsen er i så fall konsumert, jf. artikkel 15.

De rettighetene som følger av designbeskyttelsen omfatter enhver design som ikke gir den informerte bruker et annet helhetsinntrykk, jf. artikkel 9. Omfanget av beskyttelsen favner dermed like vidt som vilkåret etter artikkel 5 for å oppnå beskyttelse. Beskyttelse gis for én eller flere perioder på fem år regnet fra den dagen da søknaden om registrering ble innlevert, jf. artikkel 10. Designhaveren kan forlenge vernets gyldighetstid med én eller flere femårsperioder. Samlet vernetid kan ikke overstige 25 år fra den dagen da søknaden ble inngitt.

Artikkel 11 inneholder regler om ugyldighet. Bestemmelsen fastslår at registreringen av en design er ugyldig blant annet hvis designen ikke er en design etter definisjonen i artikkel 1 bokstav a, eller dersom det ikke oppfyller vilkårene for registrering etter artiklene 3 til 8.

2.2.2 Forordningen

Rådet har den 21. juni 1999, etter forslag fra Kommisjonen, fremsatt et endringsforslag til forordning om EF-design, COM(1999)310 (forordningen). Forordningen tar utgangspunkt i forslag til forordning som ble fremsatt i 1993 (COM(1993)342). Forordningen forventes vedtatt i løpet av år 2001. Her er alle de materielle bestemmelsene i direktivet inkorporert. Forordningen er dessuten utarbeidet i samsvar med den gjeldende forordningen om EF-varemerker. Etter forslaget skal forordningen administreres av Harmoniseringskontoret for det indre marked (varemerker, design og modeller) i Alicante, som ble opprettet i forbindelse med etableringen av EF-varemerkesystemet.

For Norge kan deltakelse i systemet for EF-mønstre være problematisk av konstitusjonelle grunner, blant annet fordi klager på Harmoniseringskontorets vedtak etter forordningen skal avgjøres med bindende virkning av EU-institusjoner. Ved utredningen av de nordiske lovutkastene har særlig de nordiske EU-landene vært oppmerksomme på forordningen og dens innhold. Arbeidsgruppen har hvor den har funnet det hensiktsmessig, forsøkt å komme frem til løsninger som bidrar til harmonisering med forordningen, og samtidig ivaretar hensynet til nordisk rettsenhet, jf. eksempelvis utkastet § 13 fjerde ledd og forordningen artikkel 19.

Formålet med forslaget til forordning er å innføre en EF-designrett, som gir designhaveren samme beskyttelse for en design innenfor hele Fellesskapet. Forordningen inneholder to former for designrett. En uregistrert designrett, som gir inntil tre års beskyttelse fra offentliggjøringen av designen, og designrett ved registrering, som gir inntil 25 års beskyttelse fra inngivelsen av søknad om slik registrering. Beskyttelsen av den uregistrerte designen er mer begrenset enn den registrerte. Forordningen gir her bare beskyttelse mot kopiering i ond tro.

Ifølge forordningen skal Harmoniseringskontoret foreta en begrenset undersøkelse av designens registrerbarhet. Fysiske og juridiske personer kan etter registreringen av en EF-design inngi krav til Harmoniseringskontoret om at designen skal kjennes helt eller delvis ugyldig. Forordningen fastsetter at det skal opprettes særlige EF-designdomstoler i alle medlemsstatene, med kompetanse til å behandle ugyldighets- og inngrepssøksmål.

Når forordningen vedtas og trer i kraft, vil EU-landene ha en lovgivning som gir beskyttelse for uregistrert design. Patentstyret har ikke sett på betydningen dette har for Norge og norsk næringslivs vedkommende. Patentstyret har heller ikke utredet i hvilken grad bestemmelsene i markedsføringsloven om forbud mot etterligninger kan sies å gi tilsvarende beskyttelse for uregistrert design.

2.3 Internasjonale overenskomster

2.3.1 Pariskonvensjonen

Norge har, sammen med Sverige, vært tilsluttet Pariskonvensjonen siden 1885. Danmark sluttet seg til denne konvensjonen i 1894, Finland i 1921 og Island i 1962. Pariskonvensjonen har vært endret flere ganger. Den siste teksten ble vedtatt i 1967 (Stockholmsteksten), og den siste endringen ble foretatt i 1979. I dag har totalt 160 stater ratifisert de ulike tekstene, og disse statene utgjør til sammen Parisunionen. For Norge gjelder siden 1974 Stockholmsteksten.

Pariskonvensjonen inneholder to grunnprinsipp, nemlig bestemmelser om nasjonal behandling i artikkel 2 til 4, og bestemmelsene om minimumsbeskyttelse i artikkel 4 til 11. Bestemmelsen i artikkel 2 fastslår at personer som tilhører et land som er tilsluttet Parisunionen, nyter samme beskyttelse av industrielle rettigheter, herunder designrett, som landets egne borgere. Konvensjonen forplikter medlemmene av unionen til å ha beskyttelse av design i en eller annen form, jf. artikkel 5. Den regulerer ikke på hvilken måte slik beskyttelse skal innrømmes, og det er ikke nødvendig med en særskilt lovgivning om designbeskyttelse. Dessuten er regelen om såkalt konvensjonsprioritet i artikkel 4 meget sentral. Denne bestemmelsen fastslår at den som i et konvensjonsland har inngitt en søknad om en industriell rettighet, kan påberope prioritet ved inngivelsen av den tilsvarende søknaden i andre land. Prioritetsretten innebærer at de senere innsendte søknadene skal anses som innkommet ved tidspunktet for den første søknaden. Prioritetsfristen for design er i konvensjonen fastsatt til 6 måneder. Konvensjonen inneholder også en bestemmelse om såkalt utstillingsprioritet, jf. artikkel 11. Om bestemmelser vedrørende prioritet i utkastet, se § 16.

2.3.2 Genèvetraktaten til Haagavtalen

Haagavtalen av 1925 med senere endringer, etablerte en ordning for internasjonal deponering av design. I dag er 29 stater medlem av Haagunionen, et tall som regnes som relativt lavt, samtidig som den geografiske spredningen av disse er liten. Norge er ikke medlem av Haagavtalen, sammen med de øvrige nordiske landene og en rekke store stater som Japan, Storbritannia, Australia og Canada, samt USA.

Den 2. juli 1999 ble Genèvetraktaten til Haagavtalen om internasjonal registrering av industriell design vedtatt på en diplomatkonferanse i Genève. Traktaten tar sikte på å øke tilslutningen til registreringsordningen. I første rekke var det medlemslandenes (til Haagavtalen) ønske å skape en traktat som gjorde det mulig for land som har et system med nyhetsgransking å slutte seg til ordningen. Videre var det et ønske å beholde et enkelt system og gjøre det mer attraktivt for brukere. Genèvetraktaten ble utarbeidet av Verdensorganisasjonen for immateriell eiendomsrett (WIPO), en organisasjon under FN. Ved vedtakelsen av traktaten undertegnet 24 land og organisasjoner, deriblant Danmark og Island av de nordiske landene. Norge undertegnet ikke selve traktaten, idet den ikke hadde vært på høring før vedtakelsen. Traktaten har ennå ikke trådt i kraft. Genèvetraktaten artikkel 28 bestemmer at traktaten trer i kraft når seks land har ratifisert eller tiltrådt den. Ingen land har ratifisert eller sluttet seg til den ennå.

Genèvetraktaten er en parallell til Madridprotokollen av 1989 om internasjonal registrering av varemerker, og disse ordningene har mange fellestrekk. Protokollen trådte i kraft i september 1995, og Norge ratifiserte den i desember samme år. Madridprotokollen administreres også av WIPO.

Næringslivets nytte av at Norge tiltrer Genèvetraktaten, vil blant annet være avhengig av hvor næringslivet hovedsakelig markedsfører sine produkter, samt deres behov for å designregistrere produktene. Jo flere stater som slutter seg til traktaten, desto større betydning vil den dessuten få for medlemslandenes brukere. En kan forvente at EU-landene og de fleste øvrige landene i Europa vil slutte seg til traktaten etter hvert. Likevel er det mulig at en del av de landene som er medlemmer av Haagavtalen i dag, vil avvente tilslutning til Genèvetraktaten inntil nye stater har ratifisert eller tiltrådt den. Hvis de større industrilandene, som USA, Japan, Canada og Storbritannia, samt de nordiske landene, slutter seg til Genèvetraktaten, vil traktaten kunne bli attraktiv for mange av de statene som er medlemmer av Haagunionen i dag, og på sikt dermed bli en svært attraktiv ordning for norske brukere.

Genèvetraktaten er utformet med det formål at stort sett alle land skal kunne tiltre den, uten å gjøre større endringer i nasjonal lovgivning. Traktaten etablerer en administrativ, internasjonal registreringsordning, og forutsetter ikke harmonisering av de nasjonale, materielle rettsreglene. Den som driver ervervsvirksomhet, har bopel eller er statsborger i en stat som er tilsluttet Genèvetraktaten, kan inngi en søknad om internasjonal registrering av designen til Det internasjonale byrået, WIPO, jf. artikkel 3. Når designen er innført i registeret hos Det internasjonale byrået, skal innehaveren innrømmes tilsvarende beskyttelse i de statene som er utpekt i søknaden, som om innehaveren hadde inngitt nasjonale søknader i disse landene. De utpekte landene må være medlemmer av Genèvetraktaten. Ordningen innebærer at søkeren bare trenger å inngi én søknad til WIPO, som vil videresende søknaden til de i søknaden utpekte landene for nasjonal behandling. Med denne søknadsprosedyren blir det lettere og billigere for designere og næringslivet å oppnå beskyttelse for sin design i flere land. Før den internasjonale registreringen gis virkning i det utpekte landet, kan registreringsmyndigheten i landet avslå at designen får slik virkning, hvis den finner at designen ikke oppfyller vilkårene for designrett etter nasjonal lovgivning. Er det ikke noe til hinder for designbeskyttelse, skal den internasjonale registreringen ha virkning i det utpekte landet, dvs. at designen skal innrømmes beskyttelse i henhold til landets nasjonale designlovgivning. Om innholdet i Genèvetraktaten vises det for øvrig til bemerkningene under utkastet kapittel 10.

Genèvetraktaten består av to innledende artikler og deretter fem kapitler. Artikkel 2 regulerer Genèvetraktatens forhold til nasjonal rett og internasjonale traktater, samt forplikter land som slutter seg til traktaten å oppfylle bestemmelsene vedrørende designrett i Pariskonvensjonen. Norge er tilsluttet denne konvensjonen, og utkastet oppfyller, i likhet med gjeldende mønsterlov, forpliktelsene i den.

Genèvetraktaten kapittel 1, artikkel 3 til 18, inneholder bestemmelser om internasjonal søknad og internasjonal registrering, se også utkastet §§ 52 til 54. En internasjonal designsøknad kan inngis direkte til Det internasjonale byrået, WIPO, eller til Patentstyret, som sender søknaden videre til Det internasjonale byrået, jf. artikkel 4. Artikkel 5 til 11 fastsetter hva søknaden skal inneholde, rett til prioritet, utpekingsavgifter, behandlingen av søknaden og eventuelle mangler, samt fastsettelse av søknadsdag og registreringsdag, og bestemmelser om kunngjøring. Det internasjonale byrået undersøker om de formelle kravene til en internasjonal søknad er tilfredsstilt. Når søknaden er formelt i orden, og søknaden blir registrert og kunngjort, oversendes det en kopi av registreringen, med gjengivelse av designen, til de landene som registreringen utpeker, jf. artikkel 10 (3). Patentstyret kan få oversendt en konfidensiell kopi av designen til en internasjonal registrering på et tidligere tidspunkt, til bruk som granskingsmateriale ved behandlingen av nasjonale designsøknader, jf. artikkel 10 (5). Kunngjøringen av en internasjonal registrering som utpeker Norge, kan utsettes i inntil 6 måneder fra søknadsdagen, eller prioritetsdagen hvis det er bedt om prioritet, jf. artikkel 11 (2) og Genèveforskriften regel 16. En internasjonal registrering kan inneholde mer enn én design, jf. Genèvetraktaten artikkel 5 (4). Bestemmelsen i utkastet § 15 om samregistrering er endret i forhold til gjeldende mønsterlov med sikte på en harmonisering med traktaten på dette punktet.

Utkastet §§ 54 og 57 oppfyller Genèvetraktaten artikkel 14, som forplikter Norge til å anerkjenne den internasjonale registreringsdagen som søknadsdag etter nasjonal designrett, og at den internasjonale registreringen skal ha virkning senest fra utløpet av den frist som Patentstyret har til å varsle Det internasjonale byrået om hinder for registrering etter artikkel 12. Utkastet fastslår at den internasjonale registreringen skal ha virkning fra registreringsdagen, som tilsvarer søknadsdagen for nasjonale designsøknader. Den internasjonale registreringens innhold og omfang likestilles med nasjonale registreringer. Hvis det foreligger hinder for registrering av designen, jf. utkastet § 17, fastslår Genèvetraktaten artikkel 12 at Patentstyret må gi Det internasjonale byrået melding om hindringen innen den frist som er fastsatt i Genèveforskriften kapittel 3. Fristen er 6 måneder fra den dag Det internasjonale byrået oversender kopi av registreringen til Patentstyret, med mindre Norge ved tiltredelsen inngir forbehold som nevnt i Genèveforskriften, jf. regel 18.

Genèvetraktaten artikkel 15 til 18 inneholder bestemmelser vedrørende registreringens ugyldighet, anmerkninger og innsyn i Det internasjonale registeret, samt fornyelse. Utkastets bestemmelser om administrativ overprøving og ugyldighet i kapittel 5 tilfredsstiller Genèvetraktatens krav i artikkel 15. Under de forberedende ekspertkomitémøtene og diplomatkonferansen for vedtakelsen av Genèvetraktaten, var det et sentralt punkt for Norge at de gjeldende bestemmelsene i mønsterloven om innsigelse etter registrering, skulle betraktes etter reglene om ugyldighet i artikkel 15. Dette ble vedtatt, og innebærer at administrativ overprøving, som erstatter reglene om innsigelser, ikke følger bestemmelsen i artikkel 12 om at hinder for registrering skal meldes til Det internasjonale byrået innen fristen fastsatt i Genèveforskriften regel 18. Denne fristen avbrytes når den internasjonale designregistreringen gis virkning her i Norge.

Genèvetraktaten kapittel 2, artikkel 19 til 24, inneholder administrative regler om medlemskap i Haagunionen, Forsamlingen, Det internasjonale byrået og Haagunionens økonomi. Under diplomatkonferansen ble spørsmålet om stemmerett i Forsamlingen for internasjonale organisasjoner, herunder EU, grundig debattert. Genèvetraktaten artikkel 21 fastslår at slik organisasjon ikke har noen selvstendig stemme, men at den kan stemme i medlemsstatenes sted med det antall stemmer statene representerer.

Genèvetraktaten kapittel 3, artikkel 25 og 26, fastsetter bestemmelser for revisjon av traktaten ved diplomatkonferanse eller i Forsamlingen. Kapittel 4 har bestemmelser om undertegning, ratifikasjon, tiltredelse til traktaten, og virkningstidspunktet for dette, bestemmelser om traktatens ikraftsetting, om forbehold som medlemslandene kan inngi som nevnt i traktaten, forholdet til de tidligere traktatene under Haagavtalen, oppsigelse av Genèvetraktaten, og traktatens offisielle språk.

Patentstyret anbefaler at Norge tiltrer Genèvetraktaten, se artikkel 27 (2). Lovbestemmelsene og gjennomføringen av Genèvetraktaten foreslås i første rekke plassert i utkastet kapittel 10. Dessuten foreslås det at nærmere bestemmelser om gjennomføringen av traktaten, bør fastsettes i forskrifter. Når det gjelder tidspunktet for tiltredelsen, vil dette være avhengig av når traktaten selv trer i kraft, brukernes (høringsinstansenes) etterspørsel, samt en rekke praktiske forhold ved Patentstyret. WIPO opplyser at det er vanskelig å forutsi når Genèvetraktaten vil tre i kraft. For Madridprotokollen tok det omtrent seks år fra vedtakelsen av protokollen til den trådte i kraft. Når det gjelder forhold på Patentstyrets side, tas sikte på å gå over til elektronisk søknadsbehandling i løpet av år 2002 (SANT-prosjektet; Saksbehandling med Anvendelse av Ny Teknologi). Prosjektet arbeider for tiden med interne arbeidsrutiner for elektronisk mottak og behandling av internasjonale varemerkeregistreringer under Madridprotokollen. Elektroniske rutiner for den fremtidige behandlingen av internasjonale designregistreringer er ikke en del av SANT-prosjektet. Når prosjektet implementeres i år 2002, vil de rutiner og erfaringer som Patentstyret gjør i forbindelse med behandlingen av internasjonale varemerkeregistreringer danne grunnlag for utviklingen av rutiner for mottak og behandling av internasjonale designregistreringer. Utviklingen av disse rutinene, samt utarbeidelsen av forskrifter til utkastet kapittel 10, kan således tenkes påbegynt i løpet av år 2002. Dette arbeidet bør dessuten koordineres med de rutiner som utarbeides av Det internasjonale byrået for dets behandling av de internasjonale sakene. På denne bakgrunn anser Patentstyret at Norge kan tiltre Genèvetraktaten med virkning fra januar 2004, jf. Genèvetraktaten artikkel 28 (3) bokstav (a) eller (b) om de ulike fristene som løper ved tilslutning før eller etter at traktaten har trådt i kraft. Skulle det vise seg at Patentstyrets er i stand til å motta internasjonale registreringer på et tidligere tidspunkt, og Genèvetraktaten allerede har trådt i kraft, kan Norges tiltredelse og virkningstidspunkt eventuelt fremskyndes.

Ved tilslutningen kan det i henhold til Genèvetraktaten artikkel 30 inngis erklæringer som nevnt i artikkel 4 (1) bokstav (b), artikkel 5 (2) bokstav (a), artikkel 7 (2), artikkel 11 (1) bokstav (b), artikkel 13 (1), artikkel 14 (3), artikkel 16 (2) og artikkel 17 (3) bokstav (c), og i henhold til Genèveforskriften regel 32 inngis erklæringer som nevnt i regel 8 (1), regel 9 (3) bokstav (a), regel 13 (4) og 18 (1) bokstav (b). Patentstyret anbefaler at Norge ved tiltredelsen inngir erklæring som omhandlet i artikkel 4 (1) bokstav (b) til generaldirektøren i WIPO om at søkere som har bopel m.v. i Norge, skal kunne inngi internasjonale designsøknader til Det internasjonale byrået via Patentstyret, jf. utkastet § 53. Norge må inngi erklæring som nevnt i artikkel 11 (1) bokstav (b) om at designloven gir rett til utsatt registrering, dvs. det samme som utsatt allmenn tilgjengelighet, i inntil 6 måneder fra søknadsdagen, eller prioritetsdagen hvis det er bedt om prioritet. Hvis bestemmelsen om samregistrering i gjeldende mønsterlov blir erstattet av bestemmelsen i utkastet § 15, vil det ikke være nødvendig å inngi erklæring som nevnt i Genèvetraktaten artikkel 13 (1). Norge må videre inngi erklæring som nevnt i artikkel 17 (3) om at maksimal beskyttelsestid for design er 25 år.

2.3.3 Locarnoavtalen

Norge, og de nordiske landene, er tilsluttet Locarnoavtalen av 8. oktober 1968 med senere endringer, som etablerer en internasjonal klassifisering av industriell design. Norge sluttet seg til avtalen i 1971, og i dag er til sammen 37 stater tilsluttet avtalen. Medlemsstatene danner en særskilt union. Unionens medlemmer forplikter seg til å anvende en internasjonal klassifisering av design. Til avtalen er det utarbeidet en liste bestående av klasser og underklasser. Det er opp til statene selv å avgjøre om klasselisten skal ha en rettslig betydning. I Norge brukes listen alene som administrativt hjelpemiddel ved Patentstyrets systematisering av det produkt som designen gjelder. En ekspertkomité møtes regelmessig for å revidere klasselisten. Det siste møtet ble avholdt i februar 1999.

2.3.4 TRIPS-avtalen

En ny avtale vedrørende immaterielle rettigheter ble vedtatt i 1994 innenfor Verdens handelsorganisasjon (World Trade Organization, WTO), nemlig TRIPS-avtalen (Trade Related Aspects of Intellectual Property Rights). TRIPS-avtalen trådte i kraft januar 1996, og de nødvendige endringene som ble foretatt i lovgivningen om industrielt rettsvern, fremgår av Ot.prp. nr. 73 (1995-96) om lov om endringer i lovgivningen om industrielt rettsvern m.m. (TRIPS-avtalen).

Avtalen innfører minimumsbestemmelser om industrielle rettigheter, som medlemslandene er forpliktet til å oppfylle. Del I (artikkel 1 til 8) i avtalen inneholder generelle bestemmelser om grunnleggende prinsipper. Avtalen inneholder et prinsipp om nasjonal behandling, som er i samsvar med det som følger av Pariskonvensjonen, jf. TRIPS-avtalen artikkel 3 og foran under punkt 2.3.1. Et annet prinsipp i TRIPS-avtalen går i korthet ut på at alle de fordelene som gis til et rettssubjekt hjemmehørende i en stat også skal gis til borgere fra andre stater som er medlemmer av avtalen, jf. artikkel 4.

I artikkel 25 og 26 inneholder TRIPS-avtalen minimumsbestemmelser om designbeskyttelse. Artikkel 25 fastslår at medlemsstatene skal innrømme beskyttelse for selvstendig skapt design som er ny eller særpreget (eng. new or original). Medlemsstatene kan bestemme at design ikke er ny eller særpreget, hvis designen ikke i betydelig grad avviker fra kjent design eller kombinasjoner av kjente særtrekk av en design. Avtalen fastslår videre at medlemsstatene kan avstå fra beskyttelse av design som er betinget av den tekniske funksjonen som produktet skal tjene. Artikkel 26 fastsetter at medlemslandene skal sørge for at designhavere har rett til å hindre andres utnyttelse av designen i næringsøyemed, uten samtykke fra innehaveren. I henhold til artikkel 26 kan medlemsstatene fastsette begrensede unntak fra nevnte bestemmelse, forutsatt at unntakene ikke strider mot en normal utnyttelse av designen og ikke utilbørlig skader designhaverens interesse. Her skal det imidlertid også tas hensyn til tredjeparts interesser. Beskyttelsestiden for design skal være minst 10 år.

2.4 Innholdet i lovutkastet

2.4.1 Språk

2.4.1.1 Generelt

Språket i utkastet er modernisert og forsøkt forenklet. Eksempelvis er gjeldende mønsterlovs bruk av begrepsbetegnelser som registreringssøknaden og registreringssøknadens inngivelsesdag blitt erstattet med den dagen søknad ble inngitteller søknadsdagen. På samme måte er ord som begjæring, meddelelse og underretning blitt erstattet med krav og melding. Endringene av disse betegnelsene er ikke ment å innebære noen realitetsendring.

Når det gjelder de bestemmelsene i utkastet som gjennomfører direktivet, har Patentstyret (og arbeidsgruppen) lagt stor vekt på at bestemmelsene skal være direktivtro i sin form og ordlyd. Et direktiv er bindende for medlemsstatene med hensyn til det resultatet som skal oppnås, men overlater til statene å bestemme formen og måten for gjennomføringen. Dette innebærer at de nordiske landene ikke er bundet av for eksempel direktivets systematikk og terminologi, såfremt det tiltenkte resultatet oppnås med en annen systematikk og terminologi. På en rekke områder har det nettopp vist seg vanskelig og uhensiktsmessig å oversette direktivets bestemmelser direkte og ordrett til de nordiske språkene. De nordiske landene har samtidig forsøkt å nå frem til størst mulig grad av like nordiske lovtekster, for på denne måten å bidra til en felles, nordisk forståelse av direktivet. Hvor utkastet avviker fra en direkte oversettelse av tilsvarende bestemmelser i direktivet, eller avviker fra ordlyden i tilsvarende bestemmelser i de andre nordiske lovtekstene, har dette vært foretatt av hensyn til at loven skal leses av norske brukere og rettsanvendere, og av hensyn til norsk lovspråktradisjon. Patentstyret har her lagt betydelig vekt på at innholdet i utkastet skal være i overensstemmelse med direktivet. For eksempel har EUs tradisjon med å gjenta vilkår i direktivteksten som allerede følger av andre bestemmelser i direktivet, ikke blitt etterfulgt, da dette anses som overflødig ved utforming av norsk lovtekst. Her kan direktivet artikkel 7 nr. 3 nevnes, hvor det presiseres at bestemmelsen kommer til anvendelse under den forutsetning at vilkårene i artikkel 4 og 5 er oppfylt. En presisering som dette er ikke vanlig i norsk lovtekst, og er derfor utelatt i utkastet § 8 tredje ledd, for at bestemmelsen skal være lettere å lese. Det er likevel utvilsomt at design til produkter som nevnt i § 8 tredje ledd skal oppfylle vilkårene om nyhet og individuell karakter som omhandlet i § 3. Forskjeller i ordlyd mellom direktivet og utkastet skal ikke forstås slik at innholdet i utkastet er ment å avvike fra innholdet i direktivet. Utkastets intensjon er således en fullstendig gjennomføring av direktivets bestemmelser.

2.4.1.2 Betegnelsen design

Patentstyret introduserer som rettens gjenstand i utkastet betegnelsen design, i stedet for betegnelsen mønster. Enhver bruk av mønster i gjeldende lov er dermed blitt erstattet av ordet design. Lov om mønster (mønsterloven) er erstattet med lov om design (designloven), mens mønsterrett og mønsterbeskyttelse er erstattet med designrett og designbeskyttelse. Mønsterfrembringer, mønstersøkerog mønsterhaver er endret til designer, designsøker og designhaver, osv.

Ifølge Caplex og Bokmålsordboka er design [disain] et hannkjønnsord, kommer fra engelsk, og betyr egentlig mønster, tegning, formgivning; nå også (især innen håndverk, industri og kunstindustri) formgivning, dvs. måten en ting, et produkt er utformet på.

I utkastet bøyes design på følgende måte: en design - designen - design - designene. Siden ordet er et hannkjønnsord, skal bøyningen i flertall ubestemt form ifølge hovedregelen være: (flere) designer. Bøyningen i lovteksten er valgt fordi flertallformen designer kan forveksles med substantivet en designer.

I daglig tale har ordet design de senere år fått en noe videre betydning enn det opprinnelig hadde, og skyldes vel blant annet bruken av ordet innenfor designbransjen og IT-bransjen. Med design forstås i dag utseende av et produkt og motiver m.v. Videre omtales fasen med å utvikle et produkt gjerne som designfasen. I utkastet brukes betegnelsen design i samsvar med det som følger av den tradisjonelle betydningen av ordet, noe som også synes å være den mest utstrakte bruken av ordet i dagligtale. Utkastet definerer tydelig hva som menes med design i loven, jf. utkastet § 2, og det fremgår dermed klart hva som kan beskyttes.

Grunnene til at Patentstyret foreslår å introdusere betegnelsen design, er mange. Ordet mønster er selv i dag svært lite dekkende for den beskyttelse som gjeldende mønsterlov gir. Mønster gir stor grad av assosiasjoner til overflatebehandling og strikkeoppskrifter m.v., og brukes slik i daglig tale. Beskyttelsen gjelder imidlertid det hele utseendet av varer, for eksempel biler, båter, møbler, bygningsartikler, verktøy, tekstiler og klær. Med innføringen av betegnelsen design, vil det bli betydelig større samsvar mellom den daglige forståelsen og bruken av ordet design og det som beskyttes etter loven, enn det som er situasjonen i dag. Dessuten utvider utkastet loven til å omfatte blant annet utseendet til en del av et produkt, grafisk design og typografiske skrifttyper, jf. bemerkningene til § 2. Det utvidete innholdet er også et argument for å introdusere betegnelsen design, fremfor fortsatt bruk av mønster.

Det er Patentstyrets samt Danmarks og Sveriges patentmyndigheters erfaring at det er vanskelig å nå frem til næringslivet med mønsterretten, sammenlignet med varemerke- og patentretten. Én av årsakene til dette anses å være navnet på den beskyttelsen som gis, mønsterbeskyttelse. I en tid da alle andre offentlige institusjoner og aktører i næringsliv og organisasjoner taler om design, anser Patentstyret det videre som meget viktig at lovens språkdrakt gjenspeiler dette. Som eksempler på bruken av design i det offentlige og skoleverket, kan nevnes Norsk Designråd, Institutt for produktdesign ved NTNU og Institutt for industridesign ved AHO. Næringslivet og designere taler om industridesign, produktdesign, grafisk design, webdesign m.v. Patentstyret har også selv tatt i bruk ordet design i sin virksomhet, og ansett dette som en nødvendighet for å nå frem med informasjon om at design kan beskyttes ved registrering. Ordet design som sådan er i dag godt innarbeidet i det norske språket, og er kjent blant allmennheten og norsk næringsliv.

Betegnelsen design blir i forbindelse med rettslig beskyttelse av produkters utseende brukt i mange land, herunder Storbritannia, Irland, Canada, USA, New Zealand og Australia, samt brukt av EU og WIPO. I Frankrike brukes dessin, mens Tyskland imidlertid bruker betegnelsen muster. I Danmark har betegnelsen design blitt introdusert i det nye lovutkastet. Utkastet har nylig vært ute til høring, og høringsinstansene har ikke gitt uttrykk for motforestillinger vedrørende bruken av denne betegnelsen i det danske forslaget. Betegnelsen anses ikke som kontroversiell med hensyn til å bruke den i dansk lovspråk.

Det som taler mot bruken av design, er hensynet til norsk lovspråktradisjon og ønsket om å bruke gode, norsk ord, fremfor fremmedord. Design [disain] har samtidig en uttale som ikke samsvarer med ordets skrivemåte, slik tradisjonelle, norske ord gjør.

Patentstyret har sett på om andre ord og betegnelser kunne brukes som alternativ til mønster og design. Ordet form har blant annet blitt vurdert (lov om form, evt. formgivning, formgiver, formgivingsrett, osv.). Betegnelsen er på samme måte som mønster snever i sin betydning sammenlignet med den beskyttelsen som gis etter utkastet, idet dette omfatter så mye mer enn formen til et produkt, jf. oppregningen i utkastet § 2 nr. 1. Patentstyret finner det således uhensiktsmessig å introdusere en ny betegnelse som ikke er bedre enn det vi har i dag. Ordet forbilde har også blitt vurdert, men ikke funnet hensiktsmessig.

På denne bakgrunn anbefaler Patentstyret at betegnelsen design erstatter mønster. Ved vurderingen legger Patentstyret størst vekt på at ordet design er en god betegnelse for den beskyttelse som gis etter utkastet, samt at ordet er godt kjent og gir de rette assosiasjonene til dem som loven henvender seg til, særlig designere, industri og næringsliv, utdanningsinstitusjoner og offentlige institusjoner. Det rent språkvitenskapelige hensynet og målsetningen om bruk av tradisjonelle, norske ord i lovspråk, bør etter Patentstyrets oppfatning ikke tillegges avgjørende vekt her.

2.4.1.3 Teknologinøytralt språk

Utkastet er forsøkt utformet i samsvar med Nærings- og handelsdepartementets føringer/retningslinjer om teknologinøytral språkbruk i lovtekst. Utkastet inneholder en rekke av den type ord som føringene peker på. Dette gjelder for eksempel ord som registrering, allment tilgjengelig, offentliggjort, søknadsdagen, påberopt prioritet, designsøknad inngis skriftlig, innføres i Designregisteret, kunngjøres, sendes, betales, søkeren ber om det, dokument, kopier, utkast, for å nevne noen. Patentstyret anser at disse ordene er å betrakte som teknologinøytrale. Utkastet skal forstås slik at det omfatter kommunikasjon som foregår på papir eller ved hjelp av elektroniske hjelpemidler, og informasjon som er tilgjengelig på papir eller elektronisk. Imidlertid finnes det ord i utkastet som skal forstås snevrere, jf. for eksempel utkastet § 21 sjette ledd og § 43, hvor bestemmelsene taler om bekreftet utskrift og i rekommandert brev gi melding. Her er ordlyden presisert for at det skal være naturlig å forstå bestemmelsene slik at det er et krav til at kommunikasjonen foregår på papir.

2.4.2 Lovutkastets innhold og forholdet til gjeldende rett

I Norden er det i dag tilnærmet rettsenhet på designrettens område. Av hensyn til norske næringsinteresser anser Patentstyret det som viktig å beholde denne rettsenheten. Utkastets oppbygging og systematikk er således et resultat av nordisk samarbeid, og arbeidsgruppen har søkt å oppnå en felles gjennomføring av direktivet.

2.4.2.1 Definisjoner

Som en følge av direktivet, inneholder utkastet noen nye definisjoner, herunder en avgrensing av hva som kan designbeskyttes. På dette punktet medfører utkastet en utvidelse av designbeskyttelsen i forhold til gjeldende mønsterlov. Utkastet gir beskyttelse for utseendet av et produkt, jf. utkastet § 2, mens gjeldende mønsterlov § 1 første ledd gir beskyttelse for utseendet av en vare. Med vare menes etter mønsterloven en handelsvare, mens begrepet produkt favner noe videre enn dette. Mønsterloven innrømmer bare beskyttelse for utseendet av en hel vare, likevel slik at ornamenter og deler som selv utgjør en selvstendig vare, kan beskyttes. Utkastet gir også beskyttelse for utseendet til en del av et produkt, herunder ornamenter. Dessuten gir det mulighet til beskyttelse av grafisk design og typografiske skrifttyper. Med utkastets definisjon av design gis brukerne nye og fleksible muligheter til å beskytte sine produkter.

2.4.2.2 Forutsetninger for designrett

Etter gjeldende norsk rett er det et vilkår for beskyttelse at designen ikke har vært allment tilgjengelig før søknadsdagen, se mønsterloven § 2 annet ledd, jf. § 3. Kravet om nyhet i utkastet § 3 første og annet ledd er ikke like absolutt som etter mønsterloven. Etter utkastet § 6 skal det gis designbeskyttelse selv om designen har vært kjent i inntil ett år før søknadsdagen. Dette betyr at det blir mulig å teste ut produktene på markedet før en søknad om designbeskyttelse innleveres. Denne muligheten har vært etterspurt av norske designere. Designen skal heller ikke regnes som kjent dersom den er gjort tilgjengelig på en måte som normalt ikke vil lede til at de relevante fagkretsene innenfor EØS får kjennskap til designen, jf. § 5.

For å få beskyttelse etter gjeldende mønsterlov må designen skille seg vesentlig fra design som var kjent før søknadsdagen, jf. mønsterloven § 2 første ledd. Etter utkastet må designen ha individuell karakter i forhold til tidligere kjent design, jf. utkastet § 3 første ledd. Forskjellene i ordlyden kunne tyde på at kravet om individualitet etter direktivet er mindre strengt enn etter mønsterloven. Vilkåret er nærmere presisert i § 3 tredje ledd, som stiller krav om at designen må gi et annet helhetsinntrykk enn design som er kjent fra før. I fortalen til direktivet (punkt 13) fremgår det at forskjellen i helhetsinntrykk skal være tydelig. Blant annet på denne bakgrunn vil direktivet trolig ikke gjøre det nødvendig for Patentstyret å legge om praksis på dette punkt. Men det er vanskelig å si noe sikkert om dette før EF-domstolen og EFTA-domstolen eventuelt har trukket opp nærmere retningslinjer for tolkningen.

På grunn av direktivet, innskrenker utkastet på enkelte punkter adgangen til å gi designrett i forhold til det som følger av gjeldende norsk rett. Etter mønsterloven kan det i dag gis designbeskyttelse for deler av et sammensatt produkt, forutsatt at delen må regnes som en selvstendig vare etter mønsterloven § 1 første ledd. Dette gjelder selv om delen er skjult ved vanlig bruk av den sammensatte gjenstanden. Etter utkastet er det derimot et krav at bestanddelen er synlig under normal bruk. Dessuten må den synlige delen av bestanddelen oppfylle kravet om nyhet og individuell karakter, jf. utkastet § 4. Videre skal designbeskyttelse ikke oppnås for utseendemessige trekk, som er uunngåelige ut fra produktets funksjon, jf. § 8. Utseendetrekk som må gjengis i nøyaktig form og dimensjon for at produktet skal kunne kobles sammen, kan heller ikke oppnå designrett. Regelen vil få størst praktisk betydning når det gjelder reservedeler. Formålet med begrensningene er blant annet å sikre en viss adgang til å produsere reservedeler som ikke er originale, uten hinder av designretten.

2.4.2.3 Vilkår for registrering. Patentstyrets undersøkelse

Etter gjeldende mønsterlov skal Patentstyret av eget tiltak blant annet undersøke om det finnes tidligere kjent design, henholdsvis tidligere søkte eller registrerte design i Norge, som er til hinder for registrering av en søkt design. Hvis så er tilfellet, skal registrering avslås. Utkastet innfører en ordning der Patentstyret kun foretar en begrenset undersøkelse av designsøknaden før den registreres. Patentstyret skal ex officio undersøke om de formelle kravene i søknaden er i orden, og om den inneholder en design i lovens forstand, samt at denne designen ikke er i strid med ærbarhet eller offentlig orden, jf. utkastet § 13 og § 17 første ledd. Er disse vilkårene oppfylt, skal designen registreres. Samtidig foreslås det at søkeren mot betaling av en avgift, kan be Patentstyret om å foreta en grundigere undersøkelse, jf. § 17 annet ledd. En slik undersøkelse kan gi designhaveren noe større sikkerhet for at designen oppfyller vilkårene for designrett, og iallfall større sikkerhet for at vedkommende ikke gjør inngrep i tidligere registrert design. Hvis Patentstyret finner hinder for registrering, foreslås det at registrering skal avslås. Formålet med en slik todelt ordning, er å møte næringslivets ulike behov for henholdsvis en rask registrering eller noe større sikkerhet for at designen oppfyller vilkårene for designrett. Patentstyret tror at markedet i stor grad vil regulere håndhevelsen av designrettigheter, og at det for aktører som kjenner sin bransje og de produktene som utvikles, ikke er nødvendig med en grundig undersøkelse i forhold til tidligere kjent design. For små og mellomstore bedrifter som har sitt marked først og fremst her i Norge, og som ikke har et større apparat til å overvåke det, kan en undersøkelse av tidligere søkt og registrert design her i Norge gi designhaveren noe økt sikkerhet. Et eksempel på en bransje her i Norge som i liten grad har benyttet muligheten til å beskytte sin design til nå, er tekstil- og klesbransjen. Med utkastet vil en klesprodusent ha mulighet til å presentere sin design på markedet, eksempelvis på motevisninger og messer, og dersom den setter trenden for neste årstid eller oppnår stor etterspørsel, kan vedkommende få en rask designregistrering for å hindre at designen utnyttes på en måte som utkastet forbyr. Den som i større grad ønsker å sikre sine designrettigheter før vedkommende presenterer sin design for mulige samarbeidsparter, produsenter eller på messer eller lignende, kan inngi en designsøknad før dette og få en rask registrering.

Velger designeren, eller den som retten går over til, å prøve ut designen på markedet før en designsøknad innleveres til Patentstyret, kan ikke designretten anvendes på etterligninger som gjøres i perioden før designregistreringen har rettsvirkning, dvs. før søknadsdagen. Bestemmelsene om straff, erstatning m.v. i utkastet kapittel 7 gjelder ved inngrep som gjøres etter designregistreringens søknadsdag. Etterligninger som gjøres i tiden før designbeskyttelse oppnås, vil imidlertid kunne rammes av bestemmelsene om forbud mot etterligninger i markedsføringsloven.

Verdien av Patentstyrets nyhetsundersøkelse etter gjeldende mønsterrett har alltid vært omdiskutert. I praksis er det meget vanskelig å foreta en grundig undersøkelse av om en design er ny, fordi det ikke er mulig å ha eller skaffe seg kjennskap til all den design som finnes i verden, idet det etter mønsterloven gjelder et krav om absolutt og global nyhet. Selv om utkastet innebærer en modifisering på dette punktet, jf. bemerkningene ovenfor om nyhet, ville nytten av en obligatorisk nyhetsundersøkelse i ny designlov være tilsvarende omstridt. Hvor Patentstyret foretar nyhetsundersøkelse etter søkerens ønske, foreslås det derfor at denne undersøkelsen omfatter en gransking mot tidligere registreringer, og eksisterende søknader som kan lede til registrering. Det er her en gransking som nevnt har praktisk nytte for søkeren, jf. også bemerkningene til utkastet § 17 annet ledd. Dessuten er det forventet at forordningen, som bygger på en ordning med begrenset undersøkelse, vil bli vedtatt neste år. Hensynet til nordisk og europeisk rettsenhet taler således for en løsning som bygger ned den obligatoriske nyhetsundersøkelsen. Som en konsekvens av utkastet vil Designregisteret i større grad enn tidligere inneholde design som ikke oppfyller vilkårene for designrett. Siden Patentstyrets nyhetsgransking i dag likevel er svært begrenset, antar en at det foreligger design i registeret som ikke skulle ha vært registrert.

Utkastet tar videre sikte på å forenkle søknadsvilkårene for øvrig, herunder slik at søkeren ikke lenger må avgi nyhetserklæring. Samtidig foreslås det som tidligere at designeren(e) skal oppgis i søknaden, likevel slik at kravet om at søkeren skal dokumentere sin rett til designen med en overdragelseserklæring, foreslås fjernet. Dessuten foreslås det som en ytterligere forenkling nye regler om samregistrering, og begrensningen av antall design som kan videreføres i én søknad, fjernes. Det er Patentstyrets erfaring at de gjeldende vilkårene om erklæringer og samregistrering ofte og i betydelig grad forvansker og forsinker søknadsbehandlingen.

2.4.2.4 Administrativ overprøving

Samtidig med at utkastet begrenser den nyhetsundersøkelsen som foretas i dag, foreslås det innført en adgang til å kreve administrativ overprøving. Som grunnlag for disse ordningene, har arbeidsgruppen blant annet hentet inspirasjon fra den danske bruksmodelloven. Adgangen skal foreligge i hele designens gyldighetsperiode, noe som i dag bare er mulig på grunnlag av en domstolsbehandling. Utkastet innebærer at tredjepart eller designhaveren selv kan kreve administrativ overprøving om hel eller delvis oppheving av designen, herunder registrering av designen i endret form, jf. utkastet §§ 25 og 28. I et tilfelle hvor det oppstår en rettighetskonflikt, eller hvor det foreligger nye opplysninger om tidligere kjent design, kan muligheten for å kreve administrativ overprøving ha stor praktisk interesse for tredjepart, og for designhaveren selv. Ordningen med administrativ overprøving kan være et raskt og billig alternativ til domstolsbehandling, og antas blant annet å styrke privatpersoners samt små og mellomstore bedrifters rettsstilling.

Administrativ overprøving erstatter ordningen med innsigelse i gjeldende mønsterlov, som bare kan fremmes inntil fire måneder etter kunngjøringen av den registrerte designen. Det anses ikke lenger å være behov for tredjepart til å nedlegge innsigelse mot registreringen av en design, i og med at administrativ overprøving kan kreves i hele registreringsperioden.

2.4.2.5 Beskyttelsestiden

Direktivet vil gjøre det nødvendig å utvide den maksimale beskyttelsestiden fra 15 år til 25 år. Dessuten skal innehaveren av registreringen kunne beskytte designen for mer enn én femårsperiode av gangen. Om beskyttelsestiden for reservedeler henvises det til punktet nedenfor.

2.4.2.6 Reservedeler

På området for designbeskyttelse av reservedeler, ble det som nevnt ovenfor under punkt 2.2.1 ikke oppnådd enighet i EU om en harmonisering. De nordiske landene er blitt enige om å beholde den gjeldende muligheten til å designbeskytte reservedeler. For Norges vedkommende eksporteres reservedeler til eksempelvis biler for en stor del til EU-land. Ifølge opplysninger fra andre EU-land vil disse avvente resultatet av Kommisjonens videre arbeid med beskyttelse av reservedeler. En liberalisering av beskyttelsen for reservedeler i Norge, ville generelt sett derfor ikke innebære fordeler av særlig betydning for bransjen eller forbrukerne. Utkastet inneholder likevel en rekke begrensninger for designbeskyttelsen av reservedeler, jf. bemerkningene ovenfor vedrørende utkastet §§ 4 og 8.

Når det gjelder beskyttelsestiden for reservedeler, har Kommisjonen tolket direktivet artikkel 14 slik at medlemsstatene verken har plikt eller rett til å utvide den beskyttelsestiden som følger av nasjonal rett i dag. På denne bakgrunn vil den maksimale beskyttelsestiden for reservedeler fortsatt være 15 år.

2.4.2.7 Øvrige bestemmelser

Bestemmelser om offentlighet og opplysningsplikt er samlet i et eget kapittel, jf. utkastet kapittel 3, se også § 18 annet ledd. En designsøknad foreslås unntatt allmenn offentlighet inntil den registreres. Søkeren kan be om utsatt registrering i opptil 6 måneder regnet fra søknadsdagen eller prioritetsdagen. Søkeren kan også be om at designen holdes tilgjengelig på et tidligere tidspunkt, selv om registrering ikke har skjedd, for eksempel at designen skal være allment tilgjengelig allerede fra søknadsdagen.

Loven foreslår nye bestemmelser om fullmektigplikt, jf. utkastet § 46.

Bestemmelsene om tvangslisens har vist seg å være lite brukt innenfor designretten, og foreslås blant annet av denne grunn fjernet i utkastet. Bestemmelsene om straff- og erstatningsansvar m.v., samt rettergangsbestemmelsene, er stort sett i samsvar med bestemmelsene i den gjeldende mønsterloven, jf. utkastet kapittel 7 og 8.

I kapittel 10 inneholder utkastet særlige bestemmelser om internasjonale designregistreringer, som trer i kraft hvis Norge tiltrer Genèvetraktaten, jf. punkt 2.3.2 foran.

I tillegg inneholder utkastet er rekke konsekvensendringer og moderniseringer, samt tilpasninger av utkastet til særlig patentloven og varemerkeloven, herunder den pågående varemerkeutredningen (VMU). I utkastet § 32 foreslås det innført en bestemmelse som gir Patentstyret rett til på visse vilkår å oppheve en designregistrering etter eget tiltak. Bestemmelser om oppreisning ved oversittelse av visse frister foreslås innført i § 47.

2.5 Økonomiske og administrative konsekvenser

2.5.1 For det private

Patentstyret antar at utkastet ikke vil få nevneverdige administrative eller økonomiske konsekvenser for næringslivet. Avgiftene ved behandlingen av en designsøknad, samt fornyelsesavgiftene for designregistreringer, har ikke vært økt siden begynnelsen av 90-tallet. Således fremstår det som naturlig med en ikke ubetydelig oppjustering av avgiftene i designsøknader etter utkastet, i de tilfellene hvor søkeren ber om at Patentstyret foretar en undersøkelse, jf. utkastet § 17 annet ledd. Utkastets utgangspunkt går imidlertid ut på å fjerne dagens bestemmelser om obligatorisk nyhetsundersøkelse før registrering, jf. § 17 første ledd. Sett i forhold til et oppjustert avgiftsnivå som nevnt ovenfor, vil Patentstyret anbefale at søknader uten undersøkelse skal ha et lavere avgiftsnivå, og dermed medføre besparelser for søkeren. Dette vil i så fall være i samsvar med avgiftsordningen innenfor patent. En enklere og mer effektiv søknadsbehandling vil dessuten bety mindre administrasjon for søkeren ved behandlingen av søknaden.

Bestemmelsene om administrativ overprøving, som foreslås å komme til anvendelse i hele registreringsperioden, tenkes avgiftsbelagt, jf. bemerkningene til utkastet § 26. Ordningen anses likevel å være prosess- og kostnadsbesparende, ved at partene kan få prøvd sine saker for Patentstyret, mens de i dag i større grad er henvist til domstolen. Etter gjeldende rett utløper adgangen til å levere innsigelse mot registrering av en design fire måneder etter kunngjøringen av designen, og etter dette er partene henvist til domstolen.

Når Genèvetraktaten og utkastet kapittel 10 om internasjonale designregistreringer eventuelt trer i kraft, vil dette kunne medføre betydelige besparelser for norske søkere som ønsker å beskytte designen sin i utlandet. Her vil søkeren kunne innlevere én søknad til WIPO på ett språk (engelsk eller fransk), og i søknaden angi de landene hvor designen ønskes beskyttet. Besparelsene vil imidlertid være avhengig av hvor mange stater som slutter seg til traktaten. Formaliakravene undersøkes av WIPO, og foretas således bare én gang. I og med at de landene som den internasjonale søkeren ønsker beskyttelse i, ikke selv skal foreta noen undersøkelse av de formelle kravene til søknaden, er det en føring i Genèvetraktaten at utpekingsavgiftene skal være lavere enn de nasjonale søknadsavgiftene. De totale kostnadene ved en internasjonal registrering i et bestemt antall land vil således bli lavere enn i det tilfellet hvor søkeren inngir nasjonale søknader til patentmyndighetene i hvert enkelt land. Bare hvor den nasjonale patentmyndigheten anfører registreringshindre, vil det dessuten være nødvendig med fullmektig til å representere den internasjonale designhaveren overfor den enkelte patentmyndighet. I kurante saker vil dette kunne medføre store besparelser for designhaveren. Med den forutsetning at alle EU- og EØS-land har eller etter hvert får bestemmelser om EØS-bosatt fullmektig som tilsvarer utkastet § 46, vil det være mulig for en norsk fullmektig å representere designsøkere og designhavere overfor alle patentmyndighetene innenfor EØS, såfremt fullmektigen kan korrespondere på de aktuelle språkene. Også dette vil kunne bety besparelser for den som beskytter sin design i flere land.

2.5.2 For det offentlige

Lovendringene som følger av direktivet, vil trolig ikke få nevneverdige administrative eller økonomiske konsekvenser for Patentstyret, ettersom Patentstyret allerede har et etablert system for behandling av mønstersøknader. Ved at søknadsbehandlingen foreslås forenklet, regner Patentstyret med administrative besparelser. Med en innføring av administrativ overprøving, må Patentstyret påregne større administrative utgifter, som på den økonomiske siden vil bli dekket av avgifter fra den som krever overprøving. At beskyttelsestiden øker fra 15 til 25 år, vil isolert sett kunne føre til økte avgiftsinntekter for Patentstyret. En må imidlertid regne med at bare et begrenset antall designregistreringer vil bli fornyet utover 15 år, fordi en rekke typer design har kortere levetid i markedet enn dette. Søknadssystemet skal som utgangspunkt være selvfinansierende, slik at eventuelle endringer i inntektene til Patentstyret vil kunne begrunne tilsvarende endringer i avgiftene. Når det gjelder personalbehovet, antar Patentstyret at dette vil være uendret i forhold til de ovennevnte endringene.

Ved en eventuell ikraftsetting av Genèvetraktaten, vil mottak og behandling av internasjonale designregistreringer kunne medføre en betydelig økning i antallet designregistreringer årlig, noe utviklingen innenfor varemerke- og patentområdet (Madridprotokollen og PCT) tilsier. En økning som nevnt får administrative konsekvenser for Patentstyret sett i forhold til dagens situasjon. Det vil bli behov for økte ressurser til utarbeidelse av nødvendige forskrifter, utvikling av rutiner og mottak og behandling av slike registreringer, samt den generelle administrasjonen som ordningen krever. Her må Patentstyret påregne et behov for flere medarbeidere. De økte administrative kostnadene vil kunne dekkes inn gjennom avgiftene som er fastsatt i traktaten, såfremt et ikke ubetydelig antall internasjonale registreringer årlig utpeker Norge.

Del 3 Bemerkninger til lovutkastets enkelte paragrafer

Kapittel 1 Alminnelige bestemmelser

Til § 1 Retten til design

Innholdet i denne bestemmelsen er i samsvar med gjeldende mønsterlov § 1 annet ledd. Se også DDLF § 1 og SMLU 1 §. Bestemmelsen fastslår at eneretten til en design tilkommer den som har frembrakt designen, eller den som retten er gått over til. Se også bemerkningene i IML side 51 flg. om mønsterrettens subjekt. I utkastet § 13 er det foreslått at designsøknaden skal inneholde opplysning om hvem som har frembrakt designen hvis dette er en annen enn søkeren. Vedrørende tvist om retten til designen, vises det til §§ 25, 27, 29-31.

Bestemmelser om eneretten til å utnytte designen (designrett), er omtalt i §§ 9 flg. Designrett oppnås ved at designen registreres. Dette er i samsvar med direktivet. Forordningen artikkel 1, 12 og 20 inneholder imidlertid bestemmelser som gir beskyttelse for uregistrert EF-design, jf. bemerkningene til punkt 2.2.2. Patentstyret er registreringsmyndighet, jf. bemerkningene til § 13.

Terminologien i loven foreslås endret, slik at betegnelsen mønster erstattes med design, se nærmere omtale under punkt 2.4.1 til de generelle bemerkningene foran. Samtidig foreslås det å bruke ordet designrett om den eneretten som oppnås i samsvar med loven. Endringene foreslås blant annet fordi mønster er misvisende som betegnelse på utseendet av en gjenstand eller et produkt, samtidig som designrett etter utkastet kan oppnås for nye typer produkter som ikke er omfattet av gjeldende mønsterlov, jf. § 2.

Til § 2 Definisjoner

Denne paragrafen er en gjennomføring av direktivet artikkel 1. Bestemmelsen definerer flere begreper som anvendes i utkastet. Se også DDLF § 2 og SMLU 1 a §.

Nr. 1 er en gjennomføring av direktivet artikkel 1 bokstav a, og definerer designrettens gjenstand. Med design i utkastet menes utseendet til et produkt eller en del av et produkt. Den enerett som utkastet gir innehaveren av designretten, kan bare oppnås for det som faller innenfor denne definisjonen.

Utkastet omtaler ikke lenger design som forbilde for utseende av noe, slik som etter gjeldende rett, jf. mønsterloven § 1 første ledd og IML side 23. Ved å omtale mønster som forbilde for en vares utseende, fremstår mønstrets immaterielle karakter klart og tydelig. Det er ikke selve varen som beskyttes etter mønsterretten, men forbildet for dens utseende. Med gjennomføringen av direktivet er det ikke mulig å holde fast ved det abstrakte begrepet forbilde for et produkts utseende. Ordlyden i utkastet forenkler språket noe i forhold til mønsterloven § 1, men er imidlertid ikke ment å innebære noen endring av rettens gjenstand på dette punkt. Det er fortsatt det abstrakte utseendet av et produkt som beskyttes etter utkastet, ikke produktet selv. Eksempelvis vil en designsøknad som inneholder fotografier av en mobiltelefon anses å vise et produkts utseende. Tilsvarende vil også tegninger av en telefon anses å vise utseendet til et produkt.

Patentstyret antar at utseendet til en del av et produkt kan beskyttes ved designrett, selv om delen ikke utgjør en selvstendig gjenstand. Etter gjeldende mønsterlov er det mulig å beskytte utseendet av en hel vare, herunder en del til en vare så lenge delen utgjør en selvstendig gjenstand. Mens for eksempel en bordplate og et bordben kan beskyttes etter mønsterloven, antas også hjørnet til en bordplate og foten til et bordben å være gjenstand for beskyttelse etter utkastet. Andre eksempler kunne i så fall være forsiden av et TV-apparat, tastatur og display til en telefon, samt tannbørstehode. Den språklige sammenhengen i direktivet gir støtte for et slikt holdepunkt. Direktivet skiller mellom uttrykket en del av et produkt i bestemmelsen her (artikkel 1 bokstav a; eng. a part of a product) og ordet bestanddel i utkastet § 4 (artikkel 3 nr. 3; eng. component part). Uttrykket utseende til en del av et produkt synes ikke å utelukke at design også kan gjelde utseendet til et avgrenset område av et produkt, jf. eksemplene ovenfor. Direktivet gir imidlertid ikke helt klare holdepunkter for hvordan disse begrepene nærmere skal forstås. Se også bemerkningene om begrepet produkt i bemerkningene til nr. 2 nedenfor.

På bakgrunn av at utkastet gir mulighet for beskyttelse av utseendet til en del av et produkt, bør det utarbeides nærmere bestemmelser i forskrifter om kravet til avbildninger i designsøknader. Her kan blant annet WIPOs og andre lands praksis hvor det er adgang til å beskytte delutseendet av en gjenstand, være veiledende.

I samsvar med gjeldende mønsterlov, er det bare utseendet til et produkt som kan beskyttes ved designrett, ikke produktets funksjon. Bestemmelsen regner opp de forhold som vanligvis vil danne grunnlag for at en design er egnet til å beskyttes, nemlig formen, konturene, linjene, fargene, strukturen og materialet til produktet eller produktets ornamentering. Oppregningen er således ikke uttømmende. De nevnte utseendetrekkene er med på å bestemme et produkts utseende, det vil si de tilsiktede virkningene som kan fornemmes visuelt. Utelukket er imidlertid de virkningene som alene oppfattes av andre sanser enn synet, som eksempelvis et produkts overflatebehandling som krever bruk av følesansen eller luktesansen, eller som avgir lyd eller duft. En vase i gjennomsiktig glass vil se noe annerledes ut enn vasen i metall. Her vil materialet være et utseendetrekk som kan fornemmes visuelt. Hvor materialvalget ikke fremgår av designen visuelt, vil det ikke ha betydning for beskyttelsen, for eksempel når vasen er gjengitt ved strektegninger. I samsvar med gjeldende lov beskyttes både to- og tredimensjonale design etter utkastet.

Ved at begrepet design også omfatter utseendet til en del av et produkt, faller ornamenter naturlig inn under begrepet design. Med ornament menes etter gjeldende mønsterlov et selvstendig dekorasjonsmotiv, som er egnet til å appliseres eller på annen måte inngå som utsmykning på en vare. På denne bakgrunn er det i dag et vilkår for beskyttelse av ornamenter at de er vist frittstående, og ikke vist på varen ornamentet søkes registrert for. Et produkts ornamentering er nevnt som et av de utseendetrekk som særlig kan påvirke et produkts utseende. Ornamenteringen kan enten være ett av flere utseendetrekk som uttrykker utseendet til produktet, eller den kan alene utgjøre utseendet til en del av et produkt. Det er i sistnevnte tilfelle at en i gjeldende rett taler om det frittstående og selvstendige ornament. Et slikt ornament kan tenkes brukt på flere typer produkter, for eksempel på de enkelte delene av et spisebestikk, en serie med ulike typer kumlokk eller en kleskolleksjon. Med utkastet vil det ikke være grunn til å behandle ornamentene særskilt i forhold til de øvrige utseendetrekkene som er oppregnet i definisjonen. Et ornament bør derfor kunne søkes beskyttet selv om det er vist på produktet som det søkes registrert for. Dette gjelder også hvor ornamentet søkes registrert for mer enn ett produkt.

I samsvar med gjeldende mønsterrett, er det fremdeles et vilkår at ornamentet ikke utelukkende har funksjonell karakter, men også prydkarakter, se utkastet § 8.

Ordlyden i nr. 1 er noe forenklet i forhold til teksten i direktivet (artikkel 1 bokstav a), se også DDLF § 2 bokstav a. I det danske lovforslaget har en forsøkt å bevare en noe mer direktivtro oversettelse av teksten. Patentstyret har her lagt større vekt på at innholdet i definisjonen skal være mest mulig lik innholdet i direktivteksten, fremfor en direkte oversettelse av teksten i direktivet. Samtidig har det vært et ønske om i størst mulig grad å ivareta de norske tradisjonene vedrørende lovspråket, ved å utforme definisjonen på kortest mulig måte og unngå bruk at innskutte bisetninger. Patentstyret mener å ha oppnådd dette uten å fravike innholdet i definisjonen, og definisjonens innhold skal forstås i samsvar med direktivet og de nordiske lovutkastene. Direktivet omtaler de forhold som er nevnt i oppregningen som features (DDLF: særlige trekk) ved produktets utseende. Patentstyret har ikke funnet det hensiktsmessig i lovteksten å presisere at oppregningen gjelder utseendemessige trekk, for deretter å ramse de opp. I stedet har en valgt bare å nevne disse utseendetrekkene direkte. På denne måten unngår en at lovteksten blir unødig lang eller komplisert å lese.

Nr. 2 er en gjennomføring av direktivet artikkel 1 bokstav b, og definerer begrepet produkt. Bestemmelsen innebærer en utvidelse av hvilke gjenstander som kan designbeskyttes. I gjeldende mønsterlov brukes begrepet vare, det vil si handelsvarer, herunder delleveranser til slike varer og halvfabrikater som etter sin art er gjenstand for selvstendig produksjon og omsetning, jf. IML side 45 punkt e. Begrepet produkt favner videre enn det begrepet vare gjør etter gjeldende mønsterrett. Et produkt trenger ikke isolert sett å være fremstilt med henblikk på salg, men kan inngå som en del av et annet produkt.

Som noe nytt i forhold til gjeldende mønsterlov er det uttrykkelig nevnt i nr. 2 at grafiske symboler og typografiske skrifttyper er omfattet av designbeskyttelse. Grafiske symboler kan for eksempel være piktogrammer, varselmerker på medisinflasker, menyer og ikoner som fremkommer på en dataskjerm m.v. Typografiske skrifttyper er alminnelige skrifttegn; bokstaver, tall og øvrige tegn som benyttes ved skriftlig form. I motsetning til gjeldende rett, antas det ikke å være et krav om at grafisk design skal være gjengitt på papir eller andre fysiske gjenstander for å kunne beskyttes. Begrepet produkt synes derfor å måtte forstås vidt, og til å omfatte mer enn rent fysiske gjenstander. Grafisk design som bare gjengis i elektronisk form, kan dermed beskyttes etter utkastet. Denne endringen vil kunne få stor praktisk betydning for IT-bransjen og utviklere av datamaskinprogrammer. Bestemmelsen i nr. 2 unntar imidlertid datamaskinprogrammer fra definisjonen av et produkt. Dette følger uttrykkelig av direktivet. Bestemmelsen må forstås slik at det er datamaskinprogrammet som sådan, for eksempel programmet i maskinlesbar form, som omfattes av dette unntaket. Imidlertid følger det av eksemplene ovenfor at i det tilfellet programmet kjøres og det fremkommer motiver på en dataskjerm, så er motivene å anse som design etter bestemmelsen i paragrafen her. Unntaket for datamaskinprogrammer i utkastet her, medfører ikke noen begrensninger i forhold til den beskyttelsen som følger av lov om opphavsrett til åndsverk, jf. lovens § 1 annet ledd nr 12, og lov om patenter, jf. lovens § 1 første ledd og annet ledd nr. 3.

Ikke alle slags produkter kan beskyttes etter utkastet. I likhet med gjeldende mønsterlov, faller produkter som ikke har et bestemt utseende utenfor designretten, eksempelvis kremer, væsker og lignende.

Etter utkastet er det en forutsetning at produktet er industrielt eller håndverksmessig fremstilt. For eksempel kan en ny frukt ikke designbeskyttes. I patentretten faller produkter utviklet ved hjelp av genteknologi og landbruksvarer innenfor begrepet industriell fremstilling. Industrielt skal imidlertid forstås snevert her, slik at produkter som eksempelvis fremstilles ved hjelp av genteknologi faller utenfor.

Nr. 3 er en gjennomføring av direktivet artikkel 1 bokstav c. Bestemmelsen definerer sammensatt produkt som et produkt bestående av flere utskiftbare bestanddeler, slik at produktet kan atskilles og settes sammen igjen. Definisjonen har betydning for vilkåret som utkastet oppstiller i § 4 for design til bestanddeler. Se også § 23 annet ledd om reservedeler.

Til § 3 Nyhet og individuell karakter

Denne bestemmelsen angår designrettens vilkår om at en design skal ha et nytt utseende for å oppnå designrett. Utkastet er en gjennomføring av direktivet artikkel 3 nr. 2, 4 og 5. Se tilsvarende bestemmelser i DDLF § 3 og SMLU 2 §.

Første ledd er en gjennomføring av direktivet artikkel 3 nr. 2. Det følger av bestemmelsen at designrett bare kan oppnås hvis designen er ny og har individuell karakter. Vår gjeldende mønsterlov § 2 første ledd oppstiller som vilkår for registrering at designen skiller seg vesentlig fra det som er kjent fra før. Vilkåret blir omtalt som skilnadskravet eller nyhetskravet, mens det i forhold til designbeskyttelsens omfang etter mønsterloven § 5 ofte er omtalt som skilnadskravet. I direktivet og utkastet er imidlertid ordbruken noe annerledes. Kravet om nyhet er bare ett av de to kumulative vilkårene for å oppnå designrett - nyhet og individuell karakter. Det materielle innholdet i § 3 svarer likevel i det vesentlige til § 2 første ledd i gjeldende mønsterlov, og dette kommer nærmere til uttrykk i bemerkningene til annet og tredje ledd nedenfor. Både når en omtaler vilkåret for å oppnå designrett og designrettens omfang vil det fremdeles være naturlig å bruke betegnelsene skilnadskravet og skilnadsvurderingen, jf. bemerkningene til § 9. Betegnelsen nyhetskravet bør etter utkastet først og fremst brukes i forbindelse med vilkåret etter § 3 annet ledd.

I motsetning til gjeldende mønsterlov er vilkårene i utkastet ikke vilkår for å oppnå en designregistrering, men vilkår for å oppnå designrett. Denne endringen er et resultat av at Patentstyret etter utkastet ikke skal foreta obligatorisk nyhetsgransking, se bemerkningene til utkastet § 17.

Annet ledd definerer hva som skal til for å anse en design som ny i lovens forstand, og er en gjennomføring av direktivet artikkel 4. Etter første punktum er det fortsatt en betingelse for å oppnå designrett at designen ikke har vært allment tilgjengelig før søknadsdagen eller prioritetsdagen. Med søknadsdagen menes den dagen da søknaden ble inngitt, dvs. innkom, til Patentstyret. Skjæringstidspunktet for om en design skal anses ny er søknadsdagen eller prioritetsdagen, jf. bemerkningene til utkastet §§ 13 og 16. Når det gjelder hva som skal til for at designen anses allment tilgjengelig, vises det til §§ 5 og 6. Vilkåret i bestemmelsen er nytt i forhold til gjeldende lov, idet en ved nyhetsvurderingen skal ta utgangspunkt i om en identisk design tidligere har vært allment tilgjengelig, og ikke om en lignende design allerede er kjent. Annet punktum fastslår at design anses som identiske bare hvis deres utseender atskiller seg på uvesentlige punkter. Ved bedømmelsen av om design er identiske antar Patentstyret at det skal foretas en relativt streng vurdering.

Tredje ledd er en gjennomføring av direktivet artikkel 5. Bestemmelsen fastslår hva som skal til for at en design skal anses å ha individuell karakter.

I tillegg til kravet om at designen skal være ny, jf. annet ledd, er det et vilkår for å oppnå designrett at designen har individuell karakter, det vil si at designens helhetsinntrykk skiller seg fra tidligere allment tilgjengelig design. Ordlyden i gjeldende mønsterlov § 2 oppstiller, i motsetning til utkastet, et krav om vesentlig forskjell. Imidlertid sier fortalen til direktivet at forskjellen skal være tydelig. Denne presiseringen i fortalen skal legges til grunn ved anvendelsen av bestemmelsen. Innføringen av den nye begrepsbetegnelsen individuell karakter i utkastet innebærer ikke alene noen realitetsendring i forhold til gjeldende rett. Utkastet oppstiller, på samme måte som etter lovens § 2 første ledd, et vilkår om at designen skal ha en viss utseendeavstand fra kjent design for å oppnå enerett. Direktivet gir ingen veiledning med hensyn til den skjønnsmessige vurdering som skal foretas eller hvor stor den utseendemessige forskjellen skal være. Her vil avgjørelser i EF-domstolen etter hvert være veiledende ved vurderingen av skilnadskravet. Når utkastet presiserer at det er designens helhetsinntrykk som skal skille seg fra andre design, er dette i samsvar med den skjønnsvurdering som foretas når Patentstyret i dag vurderer designens registrerbarhet. Forskjeller i detaljer mellom to design vil således være av mindre betydning for den skilnadsvurderingen som skal foretas. Bestemmelsen er også i samsvar med gjeldende rett på dette punktet.

I første punktum fremgår det at individuell karakter skal vurderes sett fra den informerte brukers perspektiv. Gjeldende mønsterlov inneholder ikke en presisering som nevnt. Når vurderingen skal ses ut i fra den informerte bruker, oppstilles det ikke noe krav om at brukeren skal være ekspert eller fagmann på området. Likevel skal brukeren ikke være helt uvitende om et produkt, dets formål og variasjonsmuligheter.

Annet punktum er nytt. Her sies det uttrykkelig at designerens frihet ved utviklingen av designen skal legges til grunn når en vurderer om designen anses å ha individuell karakter. I samsvar med skilnadskravet i gjeldende rett reduseres kravet til individuell karakter når designeren har begrensede muligheter til å utvikle ny design, fordi produktet er funksjonelt betinget. Terskelen for å oppnå designrett er således større for fantasiprodukter enn for telefoner, og lavere for bildekk enn for telefoner. For bildekk til eksempelvis privatbiler, er det meget begrensede muligheter når det gjelder utvikling av dekkets helhetsutseende, da dekket nødvendigvis må være rundt og ligge innenfor bestemte dimensjoner. Friheten til utseendemessige endringer gjelder i første rekke sidene av dekket og rillene på kjøreflaten, der sistnevnte også er noe funksjonsbestemt ved at rillene må utformes slik at veigrepet blir best mulig eller iallfall tilfredsstiller ulike internasjonale og nasjonale krav.

Fortalen til direktivet sier at vurderingen skal ta hensyn til arten av det produkt som designen anvendes på eller inngår i, samt hvilken industrigren (bransje) produktet tilhører. Det følger av mønsterloven § 5 annet ledd at designbeskyttelsen bare gjelder for varer av samme eller lignende slag, mens nyhetsskadeligheten etter § 2 i prinsippet er upåvirket av angivelsen av varer. IML gjør imidlertid unntak for de spesielle tilfellene hvor det må anses å foreligge en vesentlig innsats i overføringen av designen fra en varegruppe eller bransje til en annen. Med gjennomføringen av direktivet artikkel 5 i utkastet er produktets art og bransjen det tilhører relevante momenter også ved vurderingen av om designen oppnår designrett i sin alminnelighet. For eksempel kan vi ta utgangspunkt i det tilfellet at en tallerken som søkes beskyttet ikke kan oppnå designrett, fordi den har samme helhetsinntrykk som en tidligere kjent tallerken. Hvis søknaden gjaldt utseendet av en sendeplate, ville designen lettere kunne tenkes beskyttet fordi produktenes art er svært forskjellige og de tilhører ulike bransjer. Motsatt kan resultatet for en lekebil være hvis den har mange likhetstrekk med et allment tilgjengelig kjøretøy, fordi her er nærheten mellom produktets art noe større. Er designene imidlertid tilnærmet identiske, følger det uansett av annet ledd at sendeplaten og lekebilen ikke skal anses som ny. Ved vurderingen av individuell karakter er industrigrenen og produktets art dermed alltid, og ikke bare unntaksvis, relevante momenter. Momentene vil i første rekke kunne tillegges vekt av betydning når det er noe tvil om designene har samme helhetsinntrykk, eller ikke. Se for øvrig bemerkningene til utkastet § 9 annet ledd og § 13 annet ledd.

Bestemmelsen i mønsterloven § 2 annet ledd annet punktum om kollisjon med eldre rett foreslås endret. Bakgrunnen for utkastet er i første rekke gjennomføringen av direktivet artikkel 11 nr. 1 bokstav d. Se nærmere om dette under bemerkningene til utkastet § 7 nr. 2.

Til § 4 Sammensatte produkter

Bestemmelsen er en gjennomføring av direktivet artikkel 3 nr. 3 og 4. Se også tilsvarende bestemmelser i DDLF § 4 og SMLU 2 a §. Den inneholder en særregel for bestanddeler til sammensatte produkter, som oppstiller strengere vilkår for beskyttelse enn det som følger av utkastet § 3. Bestanddel brukes her som en synonym betegnelse med komponent. Med et sammensatt produkt forstås et produkt som består av flere bestanddeler og som kan skiftes ut, slik at produktet kan atskilles og settes sammen igjen, for eksempel en bil. I direktivet artikkel 3 nr. 3 brukes uttrykket et mønster som benyttes for eller inngår i et produkt som er en bestanddel i et sammensatt produkt. I utkastet er dette uttrykt ved designen til en bestanddel i et sammensatt produkt. Utkastets ordlyd innebærer ingen realitetsendring i forhold til direktivteksten, men et ønske om å gjøre bestemmelsen språklig lettere å forstå.

I forhold til gjeldende rett medfører bestemmelsen en innskrenkning i adgangen til å designbeskytte slike bestanddeler (herunder reservedeler, jf. utkastet § 23 annet ledd), da det etter utkastet første ledd nr. 1 er et vilkår at den inkorporerte bestanddelen skal være synlig under normal bruk, se også bemerkningene til annet ledd nedenfor. Bestemmelsen vil blant annet ha betydning innenfor bil-, skips- og flyindustrien, idet retten til å oppnå designbeskyttelse vil bli begrenset på grunn av kravet til synlighet. Bestemmelsen medfører at en girkasse typisk ikke vil kunne designbeskyttes. Hvorvidt en lydpotte kan beskyttes vil være avhengig av en konkret vurdering av i hvilken grad lydpotten er synlig under bilens normale bruk. Dersom begrepet synlighet strekkes for langt, vil det medføre at en rekke produkter ikke vil kunne designbeskyttes. Patentstyret kan imidlertid ikke se at en slik forståelse vil være i samsvar med formålet til direktivet. Kravet om synlighet bør antakelig ikke forstås slik at bestanddelen skal være synlig til enhver tid i forbindelse med den normale bruken av det sammensatte produktet. Av første ledd nr. 2 fremgår det forutsetningsvis at ikke hele bestanddelen må være synlig under normal bruk.

Første ledd nr. 2 fastsetter at designbeskyttelse bare kan oppnås hvis den synlige delen av bestanddelen oppfyller de alminnelige vilkårene om nyhet og individuell karakter etter utkastet § 3. Kravet skal være oppfylt når bestanddelen er innføyd i det sammensatte produktet, dvs. når bestanddelen er korrekt plassert eller i bruksstilling. Begge vilkårene i første ledd nr. 1 og 2 skal være oppfylt for at det skal foreligge rett til designbeskyttelse.

Annet ledd presiserer hva som menes med normal bruk av et sammensatt produkt. Ved vurderingen av hvem som er sluttbrukeren, skal en se på hvem som er erverver i siste ledd av det sammensatte produktet. For en personbil vil dette typisk være forbrukeren. Hvis (deler av) en bestanddel, for eksempel en lydpotte, er synlig ved forbrukerens normale bruk av en bil, vil kravet i første ledd nr. 1 være tilfredsstilt. At en bestanddel er synlig i forbindelse med andre aktørers normale bruk av en personbil, eksempelvis bilprodusenter, distributører og bilforretninger, er ikke relevant. Det har ikke betydning om lydpotten er synlig for forbrukeren eller andre i forbindelse med vedlikehold, reparasjon eller service av bilen. Det er først når bilen er reparert igjen og lydpotten er på plass, at synligheten til lydpotten har betydning etter bestemmelsen her. Uten denne begrensningen ville bestemmelsen om synlighet i første ledd nr. 1 fått liten eller ingen praktisk betydning.

Når det gjelder sammensatte produkter som inngår i sammenkoblinger, vises det til § 8 om design som er bestemt av teknisk funksjon.

Til § 5 Allment tilgjengelig

Bestemmelsen er en gjennomføring av direktivet artikkel 6. Den fastsetter hva som menes med begrepet allment tilgjengelig i utkastet § 3 om nyhet og individuell karakter, jf. Direktivet artikkel 4 og 5. Se tilsvarende bestemmelser i det danske forslaget og svenske utkastet (DDLF § 5 og SMLU 3 §).

Første ledd angir forskjellige måter som en design kan gjøres allment tilgjengelig på, og dens innhold samsvarer med gjeldende mønsterlov § 2 annet ledd første punktum. En design er gjort allment tilgjengelig hvis Patentstyret har trykt avbildninger av designen i Norsk Mønstertidende som et ledd i den foreskrevne måten å gjøre omverdenen kjent med registreringen av designen. Bestemmelsen omfatter også offentliggjøring av designen på andre måter, for eksempel via internett, i forbindelse med tredjeparts innsyn i en søknad, eller ved offentliggjørelse av andre myndigheter. En design kan også anses å ha blitt offentliggjort ved kunngjøring i Norsk Varemerketidende av en registrering vedrørende vareutstyr. Det samme gjelder design som er vist ved offentliggjøringen av et patent. Bestemmelsen angir videre at designen anses allment tilgjengelig, hvis designeren eller andre utstiller designen, benytter den kommersielt eller på annen måte gjør designen kjent, for eksempel ved å vise designen i et fagtidsskrift, en avis osv. I prinsippet er det uten betydning på hvilken måte designen er blitt kjent, med unntak av tilfellene som nevnt i annet ledd nr. 2 og utkastet § 6. Om offentliggjøring av en design på en offisiell eller offisielt anerkjent utstilling, jf. gjeldende mønsterlov § 3 nr. 2, se bemerkningene til utkastet § 16 annet ledd. Med blitt kjent på annen måte omfattes, i likhet med gjeldende rett, de tilfeller hvor designen ikke har vært kunngjort eller vist til noen, men der allmennheten likevel har hatt tilgang til designen. En design som fremgår av en allment tilgjengelig søknad må således anses som kjent. Det samme gjelder hvor en design kan ses i et fabrikklokale, hvis allmennheten har tilgang ved at området ikke er låst for uvedkommende, kunder osv., se likevel bemerkningene til annet ledd nr. 1 nedenfor.

Etter gjeldende mønsterlov gjelder det et globalt og absolutt nyhetskrav. Annet ledd nr. 1 i utkastet innebærer en vesentlig modifikasjon i forhold til nyhetskravet etter gjeldende rett. En design anses likevel ikke allment tilgjengelig, hvis fagkretsene innenfor den relevante bransjen innen EØS ikke med rimelighet kunne fått kjennskap til designen gjennom sin alminnelige næringsvirksomhet. Er en møbeldesign for eksempel blitt allment tilgjengelig i Kina, er det ikke sikkert at dette er til hinder for å oppnå designrett i Norge. Først må det vurderes om fagkretsen innenfor den aktuelle sektor i EØS kunne fått kjennskap til designen. Hvis designen har vært vist på en messe i Kina, hvor europeisk bransje har deltatt eller kunne ha deltatt, vil designen være nyhetsskadelig for en norsk designsøknad. Er møbeldesignen imidlertid vist i et kinesisk tidsskrift om medisin, er det nærliggende å anta at offentliggjøringen av designen ikke vil være nyhetsskadelig for en norsk søknad som gjelder en liknende design. Bestemmelsen kan åpne for en rekke komplekse problemstillinger vedrørende retten til å oppnå designbeskyttelse. Etter hvert vil det være opp til EF-domstolen å fastlegge når fagkretsene innenfor EØS med rimelig kunne fått kjennskap til en design.

Bestemmelsen i annet ledd nr. 2 gir designeren eller den som retten til designen er gått over til, mulighet til å vise sin design for andre, for eksempel i forbindelse med kommersialiseringen av designen, uten å risikere at forevisningen medfører at designen anses som kjent. Partene må ikke uttrykkelig ha avtalt at designen skal behandles fortrolig. Hvis den andre parten har forstått at designeren forutsetter at informasjon om designen holdes hemmelig idet den gis, er visningen ikke nyhetsskadelig. Hvis det er kutyme innenfor en bestemt bransje for at nyutviklet design blir vist under forutsetning om fortrolighet, er antakelig også dette tilstrekkelig til at designen ikke anses gjort allment tilgjengelig.

Til § 6 Design gjort tilgjengelig av designeren m.v. eller ved misbruk

Bestemmelsen er en gjennomføring av direktivet artikkel 6 nr. 2 og 3, og gjør unntak fra utkastet § 5 om at designen ikke skal ha vært allment tilgjengelig før inngivelsesdagen eller prioritetsdagen. Se også DDLF § 6 og SMLU 3 a §.

Nr. 1 innrømmer designeren eller den som designerens rett er gått over til en viss frist (eng. grace period, heretter kalt respittperiode) til å prøve ut designen i markedet, før det må innleveres en designsøknad for å oppnå designrett. Bestemmelsen om respittperiode er ny i norsk designrett, og kan ha stor praktisk betydning for innehaveren av en design. Den innebærer at designeren kan gjøre designen allment tilgjengelig uten nyhetsskadelig virkning, forutsatt at designen søkes registrert innen 12 måneder etter dette (respittfrist). Samme rett gjelder for den som retten til designen er gått over til, se bemerkningene til utkastet § 1. Bestemmelsen gjør det mulig for innehaveren av designen å teste den ut på markedet eller på annen måte gjøre designen kjent. Innehaveren kan dermed finne ut om og hvor designen har kommersiell verdi, og innen 12 måneder fortsatt ha mulighet til å registrere designen. Hvis designen derimot ikke har vært særlig etterspurt, eller den viser seg å ha en svært kort levetid på markedet, kan innehaveren la være å bruke tid og penger på designsøknader, eventuelt begrense det geografiske området for inngivelse av søknader. I tillegg har respittperioden den fordel at private, eller små og mellomstore bedrifter, som ikke har nødvendig kjennskap til designretten og betydningen av å holde designen hemmelig, gis mulighet til å oppnå designbeskyttelse, selv om de først etter at designen er allment tilgjengelig blir oppmerksomme på at den burde vært registrert.

Respittperioden gjelder også for det tilfellet at andre enn innehaveren foretar den handling som gjør designen allment tilgjengelig, for eksempel hvor innehaveren gir opplysninger til et tidsskrift eller en annen aktør i media, som deretter gjør designen kjent.

Perioden på 12 måneder er ansett å være et rimelig tidsrom til å imøtekomme innehaverens behov for en prøveperiode, samtidig som det overfor allmennheten og bransjen ikke vil være rimelig at denne perioden strekker seg for langt.

Nr. 2 er en gjennomføring av direktivet artikkel 6 nr. 3, og er i samsvar med det prinsipp som følger av gjeldende mønsterlov § 3 nr. 1. Som følge av direktivet er fristen forlenget til 12 måneder. Bestemmelsen i direktivet inneholder ikke et krav om åpenbart misbruk, slik som i gjeldende lov. Det er likevel tvilsomt om utelatelsen av dette kravet får noen vesentlig praktisk betydning ved anvendelsen av bestemmelsen. I ordet misbruk ligger det at innehaveren ikke må være medskyldig i at designen er gjort allment tilgjengelig. Industrispionasje kan være et eksempel på misbruk. Det samme gjelder en tidligere medarbeiders utnyttelse av en design i en ny virksomhet eller offentliggjørelsen av fortrolige opplysninger som nevnt i utkastet § 5 annet ledd nr. 2.

Til § 7 Offentlig orden, sedelighet og andre rettigheter m.v.

Bestemmelsen tar utgangspunkt i direktivet artikkel 8 og 11. Gjennomføringen av disse artiklene i norsk lov skal ses i sammenheng med utkastet §§ 17, 25 og 27. Artikkel 11 nr. 2 inneholder bestemmelser som det er valgfritt for landene innenfor EØS å gjennomføre. Disse bestemmelsene omhandler vilkår som allerede finnes i mønsterloven, og som foreslås opprettholdt i utkastet. Se også DDLF § 7 og SMLU 4 §.

Paragrafen inneholder en oppramsing av forhold som utelukker designrett. Bestemmelsen inneholder ikke en uttrykkelig henvisning til utkastet § 2 nr. 1, som definerer en design, se direktivet artikkel 11 nr. 1 bokstav a. Patentstyret anser dette som unødvendig, idet anvendelsen av § 7 forutsetter at det er tale om en design i lovens forstand. Tilsvarende inneholder bestemmelsen her ingen utrykkelig henvisning til §§ 3 til 6 og § 8, se direktivet artikkel 11 nr. 1 bokstav b. Direktivet er likevel gjennomført på dette punktet ved at bestemmelsene i §§ 25 og 27 om administrativ overprøving og dom henviser til nevnte bestemmelser. Patentstyret finner det derfor unødvendig å gjenta innholdet i direktivet artikkel 11 nr. 1 bokstav a i bestemmelsen her.

Hvilke betingelser som skal være oppfylt for at en design skal kunne registreres, er fastsatt i § 17 første ledd.

Nr. 1 er en gjennomføring av direktivet artikkel 8, og erstatter mønsterloven § 4 nr. 1. Bestemmelsen er formulert i samsvar med direktivteksten. Med dette er det ikke tilsiktet noen realitetsendring. Direktivet harmoniserer ikke begrepene offentlig orden og sedelighet. Begrepene skal fortsatt anvendes i overensstemmelse med de moralkodekser m.v. som gjelder i det enkelte land innenfor EØS. Registrering av en design som strider mot offentlig orden eller sedelighet, vil bli avslått ex officio av Patentstyret, jf. utkastet § 17 første ledd.

Nr. 2 er en gjennomføring av direktivet artikkel 11 nr. 1 bokstav d, og tar sikte på å hindre dobbeltbeskyttelse av design. Bestemmelsen gjelder, i likhet med direktivet artikkel 11 nr. 1 bokstav d, bare overfor tidligere søknader og registreringer om design. Bestemmelsen fastslår at en ikke allment tilgjengelig designsøknad her i riket er til hinder for designrett til en søknad med dårligere prioritet, hvis den første søknaden blir allment tilgjengelig på et senere tidspunkt, jf. bokstav a. Bestemmelsen er på dette punkt i samsvar med gjeldende rett. Ordlyden i utkastet er endret i forhold til bestemmelsen i mønsterloven av hensyn til ordlyden i direktivet. Med kollisjon menes at den søkte designen ikke oppfyller vilkårene om nyhet og individuell karakter i utkastet § 3 i forhold til den tidligere designen. Nytt er det at også internasjonale designregistreringer som utpeker Norge, skal likestilles med nasjonale designsøknader, jf. bokstav b. Dette er en naturlig konsekvens av en eventuell tiltredelse til Genèvetraktaten. Internasjonal designsøknad med krav om virkning her i riket, vil si en søknad om internasjonal designregistrering som er innkommet til Det internasjonale byrået, og hvor søkeren i søknadsskjemaet har krysset av for at vedkommende ønsker beskyttelse i Norge. Det internasjonale byrået skal om mulig registrere den internasjonale søknaden raskt, og den får dermed status som internasjonal designregistrering med krav om virkning i Norge. Bestemmelsen er formulert med sikte på å dekke kollisjon med begge disse stadiene i en internasjonal sak. Den internasjonale registreringen blir som hovedregel allment tilgjengelig ved den kunngjøring som WIPO foretar senere. Om internasjonale registreringer, se de generelle bemerkningene under punkt 2.3.2 og bemerkningene til bestemmelsene i utkastet kapittel 10. Det er en forutsetning for at den tidligere internasjonale registreringen skal være til hinder for designbeskyttelse, at den senere blir allment tilgjengelig. Hvis den første nasjonale søknaden eller internasjonale registreringen trekkes tilbake, henlegges eller nektes registrert før den blir allment tilgjengelig, er designen ikke til hinder for at søkeren eller andre senere kan oppnå designrett.

Direktivet artikkel 11 nr. 1 bokstav d fastslår også at tidligere søknader og registreringer vedrørende EF-design skal likestilles med nasjonale søknader. Om forordningen, se de generelle bemerkningene foran under punkt 2.2.2. Ved eventuell gjennomføring av et registreringssystem for EF-design, vil slike designsøknader- og registreringer imidlertid ikke ha automatisk rettsvirkning i Norge, fordi Norge ikke er medlem av EU. Formålet med bestemmelsen er å hindre dobbeltbeskyttelse innenfor hvert land. Ikke allment tilgjengelige søknader og registreringer som inngis eller har virkning i andre land, skal ikke være til hinder for designrett her. På denne bakgrunn inneholder utkastet ingen henvisning til søknader og registreringer om EF-design, slik eksempelvis DDLF § 7 gjør.

Videre fastslår direktivteksten at tidligere ikke allment tilgjengelige nasjonale registreringer og internasjonale designregistreringer som har fått virkning her i riket, og som senere blir allment tilgjengelige, skal være til hinder for at designrett kan oppnås for design som er søkt på et tidspunkt da registreringene var hemmelige. Den situasjonen som direktivet her behandler, vil ikke kunne oppstå etter utkastet, da utkastet § 21, jf. § 18, bestemmer at designsøknader bare skal kunne unntas allmenn offentlighet inntil registrering. Etter registrering er designen allment tilgjengelig. For en design som innkommer til Patentstyret etter at en tidligere design er registrert eller har fått virkning her i riket, kommer derfor den alminnelige bestemmelsen i § 3, jf. § 5, til anvendelse. Innholdet i direktivet artikkel 11 nr. 1 bokstav d, samt formålet med bestemmelsen, er således gjennomført selv om utkastet ikke nevner eldre designregistreringer.

Det foreslås ikke bestemmelser som regulerer kollisjon med eldre varemerke- og patentrettigheter, jf. mønsterloven § 2 annet ledd annet punktum og IML punkt 2 på side 55 flg. Etter varemerkeloven § 17 a er varemerkesøknader i dag allment tilgjengelige fra første virkedag etter at søknaden innkom til Patentstyret. Forslaget om å fjerne bestemmelsen om kollisjon med eldre varemerkesøknader som ikke er allment tilgjengelige, får derfor ingen praktisk betydning.

I forhold til tidligere søknader om patent vil det skje en reell endring. En design kan med utkastet oppnå beskyttelse selv om den blir søkt registrert etter at det er inngitt en ikke allment tilgjengelig patentsøknad som viser designen (eller en design som ikke gir et annet helhetsinntrykk, jf. utkastet § 3) og patentsøknaden senere blir allment tilgjengelig. En slik bestemmelse vil være i samsvar med DML § 2 annet ledd, som er opprettholdt i det danske forslaget, jf. DDLF §§ 3 og 7. Som mindretallet har påpekt i IML (punkt 2 på side 58), er det svært sjelden at en ikke allment tilgjengelig patentsøknad har vært nyhetshindrende for en mønstersøknad senere inngitt av en annen enn patentsøkeren. En forventer at dette vil skje meget sjelden, og da bare innenfor design som også skal tjene en funksjon. Skulle det likevel skje, vil begge søkerne ved eventuell registrering av designen og meddelelse av patent oppnå sin forbudsrett ved siden av hverandre. Designhaverens rett vil være begrenset i den grad designen gjelder et produkt som utnytter den patenterte løsningen. Omvendt vil patenthaveren bare kunne utnytte patentet på en slik måte at det ikke gjør inngrep i den beskyttede designen. Patentloven har ingen bestemmelser om designhaveres eldrerett hvor det foreligger en ikke allment tilgjengelig designsøknad når søknad om patent innkommer til Patentstyret, og utkastet innebærer at patentretten og designretten blir likeverdige på dette punkt.

Nr. 3 er en gjennomføring av direktivet artikkel 11 nr. 2, og er med redaksjonelle endringer i samsvar med mønsterloven § 4 nr. 2 bokstav a til c. Bokstav a bygger på direktivet artikkel 11 nr. 2 bokstav a, og erstatter gjeldende § 4 nr. 2 bokstav b. Den bruk av annens varemerke, firma og andre forretningskjennetegn som rammes etter denne bestemmelsen, fremgår nærmere av VMU § 4 og firmaloven § 3-2. Bestemmelsen omfatter antakelig ikke en annen persons navn, portrett eller avbildning av annen persons faste eiendom, slik gjeldende mønsterlov gjør. Hvor vidt begrepet kjennetegn i direktivet artikkel 11 nr. 2 bokstav a skal forstås, må til sist avgjøres av EF-domstolen.

Nr. 3 bokstav b er gjennomføring av direktivet artikkel 11 nr. 2 bokstav b, og erstatter mønsterloven § 4 nr. 2 bokstav c. Ordet verk (direktivet eng. work) skal forstås vidt, idet bestemmelsen rammer design som gjør bruk av arbeider som er beskyttet etter åndsverkloven. Patentstyret antar at gjennomføringen av direktivet ikke medfører noen endring i forhold til gjeldende rett.

Nr. 4 er en gjennomføring av direktivet artikkel 11 nr. 2 bokstav c, og er endret i forhold til gjeldende mønsterlov § 4 nr. 2 bokstav a. Bestemmelsen henviser nå til straffeloven § 328, og er således ment å samsvare med bestemmelsen i Pariskonvensjonen artikkel 6ter. Dette er i overensstemmelse med den løsning som er valgt i VMU § 14.

I motsetning til etter gjeldende mønsterlov, vil Patentstyret ikke ex officio undersøke om det foreligger kolliderende rettigheter før registrering finner sted, jf. utkastet § 17 første ledd.

Direktivet inneholder ingen bestemmelse som tilsvarer mønsterloven § 4 nr. 2 bokstav d, som dermed utgår av designretten. Dette medfører at en søkt design som inneholder noe som ligner på designen i en tidligere registrering, kan oppnå designbeskyttelse uten at det er påkrevet med samtykke fra innehaveren av den tidligere registreringen. En flaske med kork vil som regel kunne oppnå designrett selv om korken i designen ligner på en tidligere registrert kork. Forutsetningen er at helhetsinntrykket til søkte designen (flasken med kork) skiller seg fra helhetsinntrykket til den registrerte designen (korken). Hvis flasken med kork inneholder en registrert flaske uten kork, kan det lettere tenkes at de har samme helhetsinntrykk, og vilkåret i utkastet § 3 er dermed ikke oppfylt. Oppnår flasken med kork i eksemplet ovenfor designrett, vil den i samsvar med gjeldende rett være avhengig av samtykke fra den første designhaveren for å kunne utnyttes. Dette er i samsvar med det som følger av utkastet, se bemerkningene til § 9, og designhaverens rettsstilling på dette punkt endres dermed ikke. Bestemmelsen styrker designerens mulighet til å oppnå beskyttelse for en design som henter inspirasjon fra tidligere registrert design, og samsvarer med de tilfeller hvor søkere henter inspirasjon fra kjent design som ikke er registrert. Bestemmelsen bidrar også til at designerens rettsstilling blir mer lik den for opphavsmenn i forhold til tidligere åndsverk og oppfinnere i forhold til tidligere oppfinnelser. Videre fremstår denne endringen som naturlig når designbeskyttelse etter utkastet nå også innrømmes for utseendet til en del av et produkt. Hvis en telefonkiosk inneholder en telefon der tastaturet til telefonen er registrert for en annen, vil denne registreringen ikke være et hinder for at telefonkiosken kan oppnå designrett. Salget og markedsføringen av telefonkiosken vil imidlertid som nevnt forutsette et samtykke fra designhaveren til tastaturet.

Til § 8 Design som er bestemt av teknisk funksjon m.v.

Bestemmelsen er en gjennomføring av direktivet artikkel 7. Se også § 8 i det danske forslaget og 4 a § i det svenske utkastet.

Første ledd fastslår at det ikke kan oppnås designrett til de deler av et produkts utseende som alene er bestemt av den tekniske funksjonen som produktet skal tjene. Dette er i overensstemmelse med gjeldende rett. Beskyttelse av løsninger som utelukkende er av tekniske karakter, kan og bør søkes beskyttet gjennom patentlovgivingen. Et ornament som utelukkende skal tjene en teknisk funksjon vil, i likhet med gjeldende rett, ikke oppnå designrett. Hvis ornamenteringen har til formål å pryde et produkt, i tillegg til at det tjener en funksjon, kan den oppnå beskyttelse. Å fastslå hva som utelukkende er funksjonelt betinget kan imidlertid være vanskelig i praksis.

Annet ledd er en presisering av tilfellet som omhandlet i første ledd, og vedrører kompatibilitet mellom flere produkter. Etter bestemmelsen kan den eller de deler av et produkts utseende som må utformes på en nøyaktig måte for at produktet skal kunne sammenkobles med et annet, ikke oppnå designrett, hvis dette er en forutsetning for at det sammensatte produktet skal oppfylle sin funksjon. Formålet med bestemmelsen er å forhindre at produsenter binder til seg kunder ved å monopolisere salget av produkter som skal kobles sammen med andre produkter. Bestemmelsen kan for eksempel få betydning på reservedelsmarkedet, særlig i de tilfellene hvor sammenkoblingsområdet utgjør det meste av reservedelens utseende.

Tredje ledd gjør et unntak fra annet ledd. Bestemmelsen fastslår at eksempelvis byggeklosser som kan brukes i mange kombinasjoner, likevel skal kunne oppnå designrett, for eksempel LEGO og lignende.

Direktivteksten i artikkel 7 ville blitt meget tung hvis den skulle oversettes direkte til norsk. Det har vært vanskelig å finne en god og lettleselig formulering, som ikke avviker en del fra ordlyden i direktivbestemmelsen. Paragrafen her skal likevel forstås som en fullstendig gjennomføring av innholdet i Direktivet artikkel 7.

Til § 9 Designrettens innhold og omfang

Bestemmelsen er en gjennomføring av direktivet artikkel 9 og 12 nr. 1, og presiserer innholdet i og omfanget av designretten. Se DDLF § 9 og SMLU 5 §.

Første ledd er en gjennomføring av direktivet artikkel 12 nr. 1. Bestemmelsen innebærer at designretten gir innehaveren rett til å forby andre å utnytte designen uten dennes samtykke, og er på dette punkt i overensstemmelse med gjeldende mønsterlov § 5 første ledd. Bestemmelsen i første ledd første punktum er formulert som en forbudsrett, og er i samsvar med den tradisjonelle måten å angi enerettens innhold på innenfor immaterialretten. Av dette følger det at designhaveren selv kan utnytte designen, jf. Direktivet artikkel 12 nr. 1, men bestemmelsen gir ikke designhaveren et ubetinget krav på å utnytte produktet som designen inngår i eller anvendes på. Annen lovgivning kan begrense retten til å utnytte designen. Eksempelvis vil en design til et båtskrog som ikke tilfredsstiller offentlige krav til flyteevne, utforming eller tilsvarende, ikke kunne produseres og selges fritt av designhaveren.

Innholdet i designretten er nærmere presisert ved at første ledd annet punktum nevner en del eksempler på typer utnyttelse, nemlig tilvirkning, tilbud, import, eksport, omsetning og bruk av produkt som designen inngår i eller anvendes på, samt lagring av produkt med formål som nevnt. Oppregningen er ikke uttømmende, i motsetning til mønsterloven § 5 første ledd. Utkastet medfører derfor en utvidelse av innholdet til designretten sammenlignet med gjeldende rett. Designretten omfatter enhver utnyttelse av designen, med de unntak som utkastet uttrykkelig fastsetter i §§ 10, 11 og 12, jf. bemerkningene nedenfor. Her skal nevnes tre konsekvenser av at designrettens innhold utvides.

Utkastet innebærer et forbud mot anvendelse av designen. Komitéen har uttalt seg om denne problemstillingen (IML side 61 flg.), der en uttømmende oppregning ble anbefalt, slik at anvendelse faller utenfor eneretten etter gjeldende mønsterlov. Forbudet mot anvendelse av designen uten samtykke fra designhaveren medfører at den som har overtatt en design i god tro, ikke kan gjøre bruk av den som nevnt i første ledd, såfremt overdrageren begikk designinngrep ved å overdra designen. Vi kan tenke oss at en produsent gjør designinngrep ved å etterligne en beskyttet design ved utformingen av en datamaskin. Deretter selger produsenten en rekke datamaskiner til et reklamebyrå som bruker disse i sin virksomhet. Selv om reklamebyrået var i god tro, må det ha samtykke fra designhaveren for å kunne fortsette utnyttelsen av datamaskinene i sin virksomhet, se også utkastet kapittel 7 om straff, erstatning m.v. Dersom datamaskinen blir solgt til en forbruker, vil dennes bruk av datamaskinen ikke medføre designinngrep ved utnyttelse som nevnt i § 10 nr. 1. Hvis personen driver et enmannsforetak, vil anvendelse av datamaskinen imidlertid omfattes av § 9 første ledd for bruk som ikke er rent privat.

Videre utgår bestemmelsen i mønsterloven § 6 om forbenyttelsesrett. Se likevel bemerkningene til utkastet § 60 annet ledd om forbenyttelsesrett som foreligger før bestemmelsene i utkastet trer i kraft, jf. Direktivet artikkel 12 nr. 2, og utkastet §§ 31 og 38. Patentstyret antar at utvidelsen ikke vil få noen særlig praktisk betydning.

Bestemmelsene i gjeldende mønsterlov kapittel 4 om tvangslisens utgår. Direktivet inneholder ingen bestemmelser om tvangslisens. Tvangslisensbestemmelsene i gjeldende lov medfører en begrensning i designhaverens enerett, som ikke synes forenlig med direktivets utgangspunkt om at designretten omfatter enhver utnyttelse som ikke er uttrykkelig unntatt i direktivet. Bestemmelsene om tvangslisens i gjeldende lov har dessuten vist seg å ha liten eller ingen praktisk betydning. Patentstyret kjenner ikke til noe tilfelle der tvangslisens har vært gitt innenfor designretten.

Bestemmelsen i annet ledd gjelder omfanget av den beskyttelsen som oppnås ved designregistrering. Første punktum er en gjennomføring av direktivet artikkel 9 nr. 1. Designretten omfatter all design som gir den informerte bruker samme helhetsinntrykk. I gjeldende mønsterlov inngår bestemmelsen om beskyttelsesomfanget i § 5 første ledd, der det fremgår at andre enn innehaveren av designretten ikke må utnytte varer med et utseende som ikke skiller seg vesentlig fra mønstret eller som har opptatt i seg noe som ikke skiller seg vesentlig fra dette (skilnadskravet). Ordbruken i utkastet er annerledes, og sier at designretten i første ledd skal omfatte design som ikke gir et annet helhetsinntrykk. Skilnadskravet i utkastet anses likevel å være i overensstemmelse med gjeldende rett. Ved vurderingen av om det foreligger inngrep i en designrett, skal det legges til grunn et sammenlignende helhetssyn. Rettsanvenderen skal således foreta en helhetsvurdering, der en som hovedregel ser på likheter og forskjeller i designenes helhetsutseender, og ikke på forskjeller i detaljer. Også etter utkastet har likheter og forskjeller mellom design prinsipielt sett like stor vekt ved skilnadsvurderingen. Som nevnt under § 3 tredje ledd i utkastet, vil avgjørelser i EF-domstolen etter hvert være veiledende ved vurderingen av skilnadskravet.

Mønsterretten etter gjeldende mønsterlov omfatter også produkter hvis utseende har opptatt i seg noe som ikke har et annet helhetsinntrykk enn den registrerte designen. Som eksempel kan en tenke seg det tilfellet at en produsent har utviklet en datamaskin der frontdekselet til maskinen har samme helhetsinntrykk som et designbeskyttet frontdeksel laget av en annen produsent. Produsenten vil i dette tilfellet være avhengig av et samtykke fra designhaveren for å kunne selge datamaskinen, selv om datamaskinens helhetsutseende har et annet helhetsinntrykk enn det registrerte frontdekselet som sådan. Utkastet inneholder ikke en bestemmelse som tilsvarer mønsterloven § 4 nr. 2 bokstav d. Her henvises det til bemerkningene i utkastet § 7 (siste avsnitt). Etter utkastet kan produsenten dermed oppnå designbeskyttelse for datamaskinen i ovennevnte tilfelle uten at det er nødvendig med samtykke fra den første designhaveren. Imidlertid vil den siste designhaveren som nevnt ovenfor være avhengig av samtykke fra den første designhaveren for å kunne utnytte sin design (avhengighetsdesign) i samsvar med den rett som følger av § 9.

I utkastet fremgår det at skilnadskravet skal vurderes sett fra den informerte brukers oppfatning. Mønsterloven inneholder ikke en presisering som nevnt. Når det gjelder begrepet den informerte bruker vises det til bemerkningene i utkastet § 3 tredje ledd.

Mønsterloven fastslår i § 5 annet ledd at designretten bare gjelder for samme eller liknende varer (produktlikhet), jf. IML side 62 flg. Etter gjeldende rett er det med andre ord en forutsetning for at inngrep i det hele tatt skal kunne fastslås, at det foreligger produktlikhet. Bare hvis varene er av samme slag, foreligger det inngrep hvis designene er for like. Utkastet inneholder ikke en slik begrensning i designrettens omfang. Som nevnt under utkastet § 3 tredje ledd sier fortalen til direktivet at en ved vurderingen av individuell karakter i artikkel 5 skal ta hensyn til arten av det produkt som mønstret anvendes på eller inngår i, samt hvilken industrigren (bransje) produktet tilhører. Fortalen sier ikke uttrykkelig at momentene også er relevante ved vurderingen av designinngrep etter artikkel 9 nr. 1. Av hensyn til rettslig konsekvens anser Patentstyret at de samme momentene er ment å være relevante ved skilnadsvurderingen etter denne bestemmelsen. I motsatt fall ville vilkårene for å oppnå beskyttelse være mindre enn designrettens omfang, og medføre at design som har rett til beskyttelse likevel kunne tenkes å gjøre inngrep i en tidligere registret design (som ikke ble ansett som hinder for registrering). Likevel er det den forskjell mellom utkastet og gjeldende rett at produktets art og bransje ikke er et selvstendig vilkår, men relevante momenter i selve forskjellsvurderingen, altså på lik linje med de øvrige momentene i inngrepsvurderingen, herunder graden av frihet som designeren har hatt ved utviklingen av designen. Jo mindre produktlikheten og bransjelikheten er, desto større utseendemessige likheter mellom designene må til for at inngrep foreligger. Siden direktivet ikke oppstiller produktlikhet som en forutsetning for at designinngrep skal kunne foreligge, kan det tenkes tilfeller hvor tredjepart gjør inngrep i en designrett selv om denne ikke gjelder et liknende produkt. Se for øvrig bemerkningene til utkastet § 3 tredje ledd og § 13 annet ledd.

Bestemmelsen i annet punktum er ny. Bestemmelsen sier uttrykkelig at designerens frihet ved utviklingen av mønstret skal legges til grunn når en vurderer omfanget av beskyttelsen, og er en gjennomføring av direktivet artikkel 9 nr. 2. Her viser vi til bemerkningene under § 3 tredje ledd i utkastet.

Til § 10 Unntak fra designretten

Bestemmelsen er en gjennomføring av direktivet artikkel 13 nr. 1, og angir begrensninger i designretten etter utkastet § 9 første ledd. Tilsvarende bestemmelser finner vi også i DDLF § 10 og SMLU 7 §.

Nr. 1 fastslår at designretten ikke er til hinder for at andre kan utnytte designen til privat formål. Bestemmelsen er i overensstemmelse med mønsterloven § 5, hvor det samme motsetningsvis følger av at mønsterretten bare gjelder enerett til å utnytte designen i næringsøyemed. Unntaket for privat utnyttelse er i samsvar med immaterialretten for øvrig. Det kan fremstilles et eksemplar av en design som angår et cd-stativ, hvis formålet er å bruke stativet i privat øyemed, eksempelvis til å arkivere egen cd-samling.

Nr. 2 fastsetter at designretten ikke hindrer at designen brukes til eksperimentelle formål. En tilsvarende bestemmelse finner vi i patentloven § 3 tredje ledd nr. 3. Mønsterloven har ingen slik bestemmelse. Formålet med bestemmelsen er å gi adgang til forskning på designens anvendelighet og videre utviklingsmuligheter. Herunder gis det adgang til såkalt reverse engineering, som innebærer at det er mulighet til å analysere designen med tanke på produktutvikling. Patentstyret antar at unntaket neppe vil få samme betydning som innenfor patentretten. Bestemmelsen gjør det imidlertid klart at designretten ikke utelukker eksperimentelle forsøk på designen.

Nr. 3 er ny i designretten, og fastslår at designretten ikke hindrer at designen gjengis ved sitering eller brukes i undervisning, hvis dette gjøres i samsvar med god forretningsskikk. Eksempelvis vil det være i samsvar med bestemmelsen å vise til en design i et fagtidsskrift, såfremt kilden angis, dvs. at designhaverens navn opplyses. Vi finner en tilsvarende bestemmelse i åndsverkloven § 22.

Til § 11 Utstyr på skip og luftfartøy

Denne bestemmelsen er en gjennomføring av direktivet artikkel 13 nr. 2, og angir begrensninger i den designrett som følger av § 9 første ledd. Bestemmelsen omfatter utstyr på skip og luftfartøy fra et annet land, såfremt det midlertidig oppholder seg her i riket, jf. nr. 1. Videre omfattes etter bestemmelsen i nr. 2 import til riket av reservedeler og tilbehør for bruk ved reparasjon på fartøy som nevnt i nr. 1. Sistnevnte bestemmelse fastslår også at designretten ikke er til hinder for utførelse av reparasjoner på slike fartøyer. Utkastet er mer vidtgående enn mønsterloven § 7 og mønsterforskriften § 22, som bare unntar innføring av reservedeler og tilbehør som brukes til reparasjon av luftfartøyer hjemmehørende i en fremmed stat, hvis det foreligger gjensidig avtale om dette. Bakgrunnen for denne bestemmelsen er artikkel 27 i Luftfartskonvensjonen (Chicagokonvensjonen) 7. desember 1944, som Norge har tiltrådt, se Ot. prp. nr. 26, 1953, og Innst. O. XIV, 1953.

Patentstyret finner det ikke nødvendig å foreta en sondring mellom stater innenfor EØS og andre stater. Bestemmelsen forventes ikke å få noen større betydning i praksis. Patentstyret foreslå derfor å fjerne kravet om gjensidighet i relasjon til stater utenfor EØS. Videre følger det av direktivet at bestemmelsen utvides til å gjelde tilsvarende for skip som for luftfartøy. Tilsvarende løsninger er foreslått i DDLF § 10 og SMLU 7 a §.

Til § 12 Konsumpsjon av designretten

Bestemmelsen er en gjennomføring av direktivet artikkel 15, og er i samsvar med mønsterloven § 5 tredje ledd om regional konsumpsjon. Vi finner samme bestemmelser om konsumpsjon i DDLF § 12 og SMLU 7 b §.

Bestemmelsen innbærer at designretten ikke kan gjøres gjeldende for produkter som er innført her til landet etter at de har blitt lovlig solgt av rettighetshaveren eller med dennes samtykke innenfor EØS. Motsatt følger det av bestemmelsen at parallellimport til Norge av et designbeskyttet produkt ikke kan skje fra et land utenfor EØS, selv om produktet er brakt i omsetning i dette landet av designhaveren eller av en annen med innehaverens samtykke.

Prinsippet om regional konsumpsjon trådte i kraft i Norge 1. januar 1994, jf. Ot prp nr. 72, 1991-92, Om lov om endringer i enkelte lover som en følge av EØS-avtalen, side 55 og 82, se mønsterloven § 5 tredje ledd. Sverige og Finland har hatt en tilsvarende bestemmelse om regional konsumpsjon. Island har hatt en bestemmelse om global konsumpsjon. Dansk mønsterlov har ikke hatt noen bestemmelse om konsumpsjon. Det må imidlertid antas at det i dansk rett gjelder nasjonal konsumpsjon for designretter (jf. Ot prp nr. 72, side 55 punkt 9.5). Island og Danmark gjennomfører direktivet ved å foreslå samme bestemmelse som Sverige og Norge har i dag.

Patentstyret har ikke funnet det nødvendig fullt ut å gjennomføre ordlyden i direktivet artikkel 15, da regional konsumpsjon utvilsomt gjelder i norsk designrett. Ordlyden er likevel endret noe i utkastet her for å tilpasse ordbruken noe mer til direktivets ordbruk, samt gjøre bestemmelsen lettere å forstå. Med designbeskyttede produkter som nevnt i bestemmelsen siktes det til produkter hvis utseende (eller delutseende) ikke gir den informerte bruker et annet helhetsinntrykk, jf. utkastet § 9 annet ledd og direktivet artikkel 9 nr. 1.

Kapittel 2 Søknad om registrering av design

Til § 13 Registreringsmyndighet. Søknad om registrering av design

Denne bestemmelsen fastslår at Patentstyret er den myndighet som registrerer design og fører register over beskyttet design, samt hva en designsøknad skal inneholde.

Første ledder i samsvar med mønsterloven § 9. Til bestemmelsen er tilføyd som fører Designregisteret, og ordlyden gir Patentstyret mulighet til å føre et elektronisk register, som på varemerke- og patentområdet. For øvrige bestemmelser om Designregisteret vises det til § 48.

Annet ledd første punktum bestemmer at en designsøknad skal innleveres skriftlig til Patentstyret. Bruken av ordet skriftlig utelukker ikke at søknad skal kunne innleveres i elektronisk form når Patentstyret har de nødvendige verktøy til å håndtere søknader i slik form.

Bestemmelsen fastslår i annet ledd annet punktum hva en designsøknad skal inneholde. Det materialet og de opplysningene som skal inngis til Patentstyret er mindre omfattende enn det som følger av gjeldende mønsterlov § 10 annet og tredje ledd. Patentstyret har ønsket å begrense de formelle kravene som stilles til en designsøknad hvor det er mulig, slik at søkerne skal oppleve søknadsbehandlingen som enklere og mindre ressurskrevende, og samtidig gi grunnlag for raskere behandling i Patentstyret. Det er ikke funnet nødvendig at søkeren skal inngi en nyhetserklæring, jf. IML side 67 (nederst på første spalte). Det gjeldende kravet til nyhetserklæring var ment å skulle utgjøre en virksom hindring mot uberettigete søknader om registrering. Den praktiske verdien en slik erklæring er imidlertid tvilsom, og Patentstyret kan heller ikke vise til noe tilfelle der spørsmålet har vært prøvet, jf. straffeloven § 166. Det er heller ikke funnet noe større behov for at søkeren skal godtgjøre sin rett til designen hvis denne ikke selv har frembrakt det. Utkastet oppstiller derfor ikke et krav om at søknaden skal være ledsaget av en overdragelseserklæring, se for øvrig bemerkningene nedenfor til fjerde ledd.

Søkerens navn er nødvendig for at søkeren skal kunne identifiseres og Patentstyret henvende seg til vedkommende, samt av hensyn til tredjeparts behov for å henvende seg til søkeren. Med søkerens navn menes en persons navn eller navn på foretak m.v.

Videre skal søknaden inneholde en angivelse av det produkt eller de produktene som designen søkes registrert for. Angivelsen av bestemte produkter utelukker ikke at designen også kan anvendes for andre produkter. Det utelukker heller ikke at designen er beskyttet for andre produkter enn det som er angitt. Nytt i forhold til mønsterloven § 5 annet ledd, er det at designbeskyttelsen ikke er begrenset gjennom produktangivelsen på samme måte som tidligere, se bemerkningene til utkastet § 9 annet ledd, jf. § 3 tredje ledd. Produktets art og bransjen det tilhører er imidlertid relevante momenter ved en prøving av registrerbarheten og ved vurdering av designinngrep. Problemstillingen om bruk av samme design for ulike produkttyper og innenfor forskjellige bransjer er særlig praktisk for ornamenter (dekorasjonsmotiver). I en søknad kan designen for eksempel være et motiv vist på en kopp. Hvis en tidligere kjent design med samme helhetsinntrykk er registrert for eller brukt på andre kjøkkenartikler, kan denne designen likevel være til hinder for designbeskyttelse, jf. § 3 tredje ledd. Hvor den søkte designen er svært lik den kjente designen, vil den søkte designen som hovedregel ikke kunne oppnå beskyttelse selv om det kjente ornamentet eksempelvis var registrert for en annen type produkt enn kjøkkenartikler, for eksempel møbelstoff, jf. § 3 annet ledd. Er et ornament registrert for kopper, kan en tilsvarende tenke seg at en konkurrent gjør inngrep i designregistreringen hvis vedkommende selger møbelstoff med en design som er veldig lik den registrerte, jf. § 9 annet ledd. Grensen for hva som skal til for å oppnå designbeskyttelse, og hva som er designinngrep, må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle. Dette vil bli fastlagt gjennom den praksis som utvikler seg, herunder ved avgjørelser i EF-domstolen.

Søknaden skal dessuten inneholde avbildninger som viser designen. Hvis søknaden ikke inneholder avbildninger (eller modell, se avsnittet nedenfor om tredje ledd), følger det av § 19 annet ledd annet punktum at søknaden ikke anses som inngitt. Hvilke krav som skal stilles til avbildningene av designen, må presiseres ytterligere i forskrifter.

Tredje ledd fastslår at søkeren kan innlevere en modell av designen. Det er en frivillig sak å innlevere modell, mens avbildninger som viser designen alltid skal inngis til Patentstyret. I første rekke kan det være hensiktsmessig å innlevere en modell når det er svært vanskelig å vise designen tilfredsstillende ved avbildninger. Innleveres det modell, så er det modellen som danner grunnlaget for registreringen av designen, selv om det er avbildningene som kunngjøres, jf. § 18. Selv om utkastet fastslår at det er modellen som danner grunnlaget for beskyttelsen, skal avbildningene og modellen vise samme design.

Fjerde ledd første og annet punktum oppstiller et vilkår om at designeren(e)s navn skal oppgis i søknaden, og at det skal fremgå av Designregisteret når designeren er en annen enn den som søker. Som det følger av bemerkningene ovenfor, foreslås det at disse opplysningene ikke skal kreves godtgjort av Patentstyret, da dette anses for å være et internt anliggende mellom søkeren og designeren. I DDLF § 13 femte ledd foreslås det en regel om at designerens navn bare noteres i registeret hvis søkeren eller designeren ber om det. Patentstyret foreslår imidlertid at designerens navn alltid skal oppgis i søknaden og noteres i registeret hvis designeren er en annen en søkeren, dette av hensyn til designernes personlige rettsstilling. Hvor det er flere designere som har frembrakt designen, skal samtlige designere oppgis. Dersom det er mange designere som har frembrakt designen i fellesskap, dvs. gruppearbeid, kan søknaden og Designregisteret i stedet angi en felles betegnelse for gruppen av designere, jf. tredje punktum. Bestemmelsen er ny i designretten, og foreslås innført av praktiske hensyn. I stadig flere tilfeller utarbeides design av en gruppe personer. Ofte kan det være uklart hvilke personer som har bidratt til utviklingen av designen. Denne problemstillingen anser utredningen for å være et internt anliggende for gruppen av designere og eventuelt søkeren. Søkeren kan velge å oppgi gruppen av designere til Patentstyret, i stedet for hver enkelt designer, hvis gruppen har et navn. Bestemmelsen er i samsvar med forordningen artikkel 19 og DDLF § 13.

Femte ledd første punktum fastslår at øvrige krav til søknaden og dens innhold fastsettes i forskrift. Annet punktum presiserer at mangler i en designsøknad kan rettes, jf. § 19 første ledd, se også annet ledd. Tredje punktum fastslår at det skal betales avgift i forbindelse med inngivelsen av søknaden. Patentstyret påbegynner som et utgangspunkt ikke behandlingen av en søknad før søknadsavgift er innbetalt til Patentstyret. Hvis avgift mangler, blir søkeren tilskrevet om dette, jf. § 19.

Språket i hele bestemmelsen er forenklet på flere punkter. Blant annet bruker utkastet gjennomgående betegnelsene designsøknad og søknad, fremfor registreringssøknaden som er brukt i gjeldende mønsterlov.

Til § 14 Endring av designsøknaden

Bestemmelsen er stort sett i samsvar med mønsterloven § 13 annet punktum. Første punktum fastslår at en søknad ikke kan endres til å gjelde et annet produkt enn det søknaden opprinnelig gikk ut på da den ble inngitt. Er en design for eksempel søkt for kjøretøy, kan den ikke senere endres eller utvides til å gjelde for leketøy og sparebøsser. Om omfanget av beskyttelsen, se bemerkningene til § 9 annet ledd. Annet punktum fastslår at en endring av selve designen bare kan skje hvis designen i endret form beholder sin identitet og oppfyller vilkårene i loven for øvrig. Sammen med § 28 gjennomfører denne bestemmelsen direktivet artikkel 11 nr. 7. Selv om denne bestemmelsen er ny i designretten, har den mange likhetspunkter med Patentstyret praksis etter gjeldende mønsterlov. Selv om gjeldende rett ikke gir adgang til endring av en design, tillates det likevel ubetydelige endringer under søknadsbehandlingen. Hvis Patentstyret for eksempel har bedt om nye tegninger av bedre kvalitet, og søkeren ikke har klart å lage nye tegninger som viser en design som er fullstendig identisk med designen i de opprinnelige tegningene, godtar Patentstyret her ubetydelige forskjeller som ikke har betydning for beskyttelsen. Et annet eksempel på endring som godtas etter gjeldende praksis, er hvor designen inneholder et varemerke som søkeren ikke har fått samtykke til bruke, og som derfor må fjernes, jf. gjeldende mønsterlov § 4 nr. 2. På disse punktene er altså gjeldende rett i samsvar med det som følger av den nye bestemmelsen. Imidlertid antas den nye bestemmelsen å kunne gi mulighet til øvrige endringer i designen, som ikke er tillatt etter gjeldende rett. Se bemerkningene til utkastet § 28 første ledd.

I dansk forslag og svensk utkast finner vi tilsvarende bestemmelser om registrering av en design i endret form i henholdsvis DDLF §§ 20 og 28, og SMLU 13 a § og 31 b §.

Gjeldende mønsterlov § 13 første punktum er flyttet til utkastet § 19 annet ledd annet punktum, jf. bemerkningene der.

Til § 15 Samregistrering

Bestemmelsen gjelder registrering av flere design i samme søknad (samregistrering). Bestemmelsen er endret i forhold til gjeldende mønsterlov § 11, og er basert på de tilsvarende reglene om samregistrering i henhold til Genèvetraktaten artikkel 5 (4), og forordningen artikkel 40 nr. 1 første punktum. Mønsterloven § 11 oppstiller et krav om at de varene som mønstre søkes registrert for skal høre sammen i tilvirkning og bruk. Det er Patentstyrets og de øvrige nordiske patentverkenes erfaring at denne bestemmelsen har vært vanskelig å anvende for brukerne. Bestemmelsen har også vært vanskelig å administrere, og den har heller ikke i ettertid vist seg å være så vel begrunnet som en opprinnelig antok, jf. IML side 68.

Med utkastet innføres det en forenkling både for brukerne og Patentstyret. Flere design vil kunne samregistreres hvis produktene som de inngår i eller anvendes på tilhører samme klasse etter Locarnoavtalen. Om Locarnoavtalen, se punkt 2.3.3 under de generelle bemerkningene foran. Etter denne avtalen er produkter ordnet i klasser og underklasser. Det er således tilstrekkelig at de søkte designene inngår i samme klasse, for at de skal kunne videreføres i samme søknad. I samsvar med internasjonale regler om samregistrering (Genèvetraktaten) er det ikke fastsatt noen begrensning i antallet design som kan videreføres i samme søknad. Dette vil særlig kunne ha praktisk betydning innenfor tekstilindustrien, men også for andre bransjer hvor det er vanlig å utvikle såkalte designfamilier - en rekke produkter som er varianter over den samme designen eller utgjør en serie. Ordene samme klasse i bestemmelsen skal forstås slik at et bord i klasse 6-03 og en lampe i klasse 26-05 ikke kan samregistreres. Med utkastet vil for eksempel design til en rekke stoler, sofaer, senger, bord og reoler kunne videreføres i samme søknad, da samtlige produkter tilhører samme klasse, nemlig klasse 6. Siden utkastet ikke oppstiller noe skille mellom produkter og ornamenter som i gjeldende mønsterlov, foreslås det at flere ornamenter på lik linje med annen design skal kunne samregistreres. Dette innebærer eksempelvis at flere design som gjelder delutseende til stolben og bordben, sammen med flere dekorasjonsmotiver (ornamenter) for møbler vil kunne samregistreres, fordi alle designene tilhører klasse 6. Nærmere bestemmelser om retten til samregistrering må presiseres i forskrifts form.

Forordningen artikkel 40 nr. 1 annet punktum unntar ornamenter fra kravet om at designen må angå produkter som inngår i samme klasse. En slik regel innebærer at flere ornamenter kan samregistreres uansett hvilke klasser de tilhører. Regelen synes imidlertid ikke å være særlig godt fundert når direktivet og forordningen ellers ikke gjør noen prinsipiell forskjell mellom henholdsvis ornamenter og utseendet til deler av produkter og produkter, jf. utkastet § 2 nr. 1. De hensyn som taler for at ornamenter som ikke tilhører samme klasse bør kunne samregistreres, er også argumenter for at andre design som gjelder delutseender til produkter skal kunne samregistreres. Bestemmelsen om samregistrering er en rabattordning for søkeren, og har ellers ingen rettsvirkninger. Fordelen med en utvidet adgang til samregistrering av ornamenter vil for brukeren være at kostnadene ved slike registreringer blir lavere. Imidlertid bør bestemmelsen om samregistrering også ta hensyn til andre forhold. Hvis det tillates en ubegrenset rett til samregistrering for ornamenter, kan designregistreringen blir svært omfattende og kompleks å sette seg inn i for tredjepart, og dermed uoversiktlig. Samtidig må en forvente at slike søknader vil bli vanskeligere å administrere for både søkeren/innehaveren og Patentstyret. Videre kan det tenkes tilfeller der det ikke er klart om designen gjelder et ornament eller delutseende til et produkt, noe som vil skape tvil om det er en hovedregel eller en unntaksbestemmelse som skal gjelde. Patentstyret anbefaler at samregistrering av ornamenter behandles likt med design for øvrig, og en bestemmelse tilsvarende forordningen artikkel 40 nr. 1 annet punktum er derfor ikke inntatt i utkastet.

Til § 16 Prioritet

Denne paragrafen inneholder bestemmelser om konvensjonsprioritet. Norge er forpliktet til å innrømme designsøkere rett til å påberope prioritet i henhold til Pariskonvensjonen artikkel 4. Denne retten er også forutsatt i direktivet.

Første ledd er med redaksjonelle endringer i samsvar med gjeldende mønsterlov § 8 første ledd. Bestemmelsen fastslår at det kan oppnås en prioritet på 6 måneder fra inngivelsesdagen for en utenlandsk søknad om design- eller bruksmønsterbeskyttelse. Prioritet kan bare gis for søknader inngitt i et land som er medlem av Pariskonvensjonen eller WTO. Her vises det for øvrig til gjeldende mønsterforskrift §§ 8 og 10 om prioritet. Nytt i forhold til gjeldende mønsterlov er det at bestemmelsen gir også søkeren mulighet til å påberope seg prioritet fra en tidligere inngitt designsøknad her i Norge. En slik regel om intern prioritet er i samsvar med det som følger av forordningen, og er foreslått i det danske forslaget, jf. DDLF § 16. Bestemmelsen antas ikke å få særlig stor praktisk betydning.

Annet ledd gjelder retten til å påberope seg prioritet fra den dagen en design er vist på en offisiell eller offisielt anerkjent internasjonal utstilling, jf. Konvensjonen angående internasjonale utstillinger (Paris, 1928, senest revidert den 30. november 1972), se Pariskonvensjonen artikkel 11.

Felles for de prioritetsfristene som innrømmes i første til tredje ledd, er at de må behandles selvstendig i forhold til respittfristen omhandlet i utkastet § 6. Retten til prioritet løper fra den dag første søknad som angår en identisk design ble inngitt eller utstilt som nevnt. Dette gjelder selv om designen har vært kjent på et tidligere tidspunkt, og søkeren benytter sin rett til å inngi en søknad innen respittfristens utløp.

Tredje ledd er i samsvar med gjeldene mønsterlov § 8 annet ledd, og gir hjemmel til å utferdige nærmere bestemmelser om vilkår for retten til å påberope seg prioritet i forskrift. Patentstyret anbefaler at en i forskriftene ser på muligheten for en oppmykning av de vilkår som i dag stilles til et krav om prioritet, jf. mønsterforskriften § 9. I dag er det nødvendig at et krav om prioritet kommer inn samtidig med søknaden, og kravet må inneholde opplysning om sted og dag for den prioritetsbegrunnende, utenlandske søknaden. I motsatt fall avslås kravet om prioritet. Én mulig løsning er å tillate at krav om prioritet kan komme inn kort tid etter at søknad er inngitt, for eksempel før registrering skjer og senest innen én måned etter søknadsdagen. Alternativt kan det være tilstrekklig at korrekt prioritetsdag, er oppgitt ved søknadens innlevering, og at prioritetssted og - nummer kan opplyses senere.

Til § 17 Alminnelige vilkår for registrering

Denne paragrafen er en gjennomføring av direktivet artikkel 8 og 11 nr. 1 bokstav a, se også bemerkningene til utkastet § 7 nr. 1.

Bestemmelsen medfører at Patentstyrets obligatoriske behandling av designsøknader forenkles betraktelig. Bestemmelsen fastslår at Patentstyret skal undersøke at de formelle vilkårene i søknaden er tilfredsstilt, jf. nedenfor. I motsetning til gjeldende mønsterlov, skal Patentstyret ikke lenger foreta ex officio nyhetsgransking mot tidligere inngitt design. Når det gjelder bakgrunnen for utkastet til denne endringen, vises det til de generelle bemerkningene under punkt 2.4.2. Direktivet oppstiller ikke noe krav til omfanget av registreringsmyndighetens forundersøkelse. Hvis søkeren ønsker en grundigere undersøkelse, kan Patentstyret når søkeren ber om det, gjennomføre slik undersøkelse mot betaling av fastsatt avgift. Bestemmelsen er utformet med DBML § 12 som forbilde.

Første ledd oppstiller de vilkårene som Patentstyret ex officio skal prøve ved behandlingen av en designsøknad, før registrering blir gitt. Patentstyret skal påse at søknaden gjelder en design i lovens forstand, jf. § 2 nr. 1 og at den ikke er i strid med offentlig orden eller sedelighet, jf. § 7 nr. 1. Videre skal Patentstyret påse at de formelle kravene til designsøknaden er tilfredsstilt, se § 13, og at søknaden oppfyller vilkåret i § 15 om samregistrering, hvis den inneholder mer enn én design. Er betingelsene oppfylt, skal Patentstyret registrere designen og kunngjøre den, jf. § 18. Hvis Patentstyret finner at det foreligger hinder for registrering av designen, skal søknaden avslås eller registrering av designen i endret form kan skje, jf. §§ 19 og 20.

Bestemmelsen i annet ledd gir søkeren mulighet til å be Patentstyret om å foreta en utvidet undersøkelse av om designen oppfyller vilkårene i utkastet kapittel 1. I bestemmelsen er det foreslått at søkeren skal kunne få prøvet om designen oppfyller vilkårene i utkastets kapittel 1, i den utstrekning Kongen bestemmer. Omfanget av denne undersøkelsen må presiseres nærmere i forskrift, og kvaliteten på denne undersøkelsen vil kunne tilpasses brukernes behov i samsvar med de verktøy og den informasjon som Patentstyret har til rådighet. Patentstyret anser det i dag som hensiktsmessig at det vurderer registrerbarheten til designen i forhold til tidligere (nasjonale) designsøknader som er under behandling, tidligere internasjonale designregistreringer som er under behandling i Patentstyret (eller som vil bli oversendt til Patentstyret for behandling, jf. Genèvetraktaten artikkel 10 (5) om konfidensielle kopier), designregistreringer og internasjonale designregistreringer som har virkning her i Norge, samt varemerkeregistreringer her i Norge, jf. § 3 og § 7 nr. 2 og nr. 3 bokstav a. For søkeren vil det være viktigst å undersøke designen mot tidligere registreringer, fordi dette innebærer at søkeren unngår å få registrert en design som gjør inngrep i en tidligere design- eller varemerkeregistrering. Samtidig vil det være viktig å undersøke designen mot tidligere designsøknader som er under behandling, fordi disse kan bli registrert. I fremtiden kan en imidlertid tenke seg at bedre IT-verktøy og tilgang til informasjon gjør det mulig for Patentstyret på en kostnadseffektiv måte å nyhetsgranske mot designsøknader og -registreringer i andre land, og derved øke kvaliteten på den forundersøkelsen som foretas. Hvis det i framtiden opprettes databaser over emblemer, flagg, merker, åndsverk og lignende, kan en også tenke seg at Patentstyrets undersøkelse kan utvides tilsvarende her. Utstrekningen av denne undersøkelsen bør derfor presiseres nærmere i forskrift, og Patentstyret bør informere om hva prøvingen etter annet ledd innebærer.

Finner Patentstyret frem en tidligere design ved undersøkelsen som nevnt ovenfor, som er til hinder for registrering, men som ennå ikke er allment tilgjengelig, skal Patentstyret tilskrive søkeren og informere om dette. Saken vil i et slikt tilfelle måtte stilles i bero inntil den tidligere designen blir allment tilgjengelig, hvorpå Patentstyret kan tilskrive søkeren på nytt og anføre designen som hinder for registrering. Tilfelle som nevnt vil kunne oppstå hvor en (nasjonal) designsøknad behandles raskere enn en tidligere designsøknad hvor det er bedt om utsatt registrering, eller hvor Patentstyret har mottatt konfidensiell kopi av en internasjonal designregistrering som utpeker Norge, men hvor kunngjøring er utsatt, jf. Genèvetraktaten artikkel 10 (5).

Hvis søkeren ber om at Patentstyret skal foreta en undersøkelse etter annet ledd, og Patentstyret finner at det foreligger hinder for registrering, skal designen nektes registrert hvis registrering av den i endret form ikke kan skje, jf. utkastet §§ 19 og 20, selv om søknaden kunne ha ført til registrering etter første ledd i denne bestemmelsen.

Som et alternativ til å be om undersøkelse etter annet ledd, har søkeren også den muligheten at han eller hun kan innlevere et såkalt informasjonsoppdrag til Patentstyret (designoppdrag). Designoppdraget er en kommersiell tjeneste som Patentstyret yter i dag, og gir søkeren (eller andre) mulighet til å få undersøkt om det finnes liknende design. Slikt oppdrag kan søkeren be om både før og etter at søknad er inngitt, og oppdraget vil bli behandlet fortrolig og uavhengig av søknadsbehandlingen. Ved informasjonsoppdrag foretar ikke Patentstyret noen nærmere vurdering av retten til å oppnå designbeskyttelse, men søkeren vil kunne få informasjon om tidligere kjent design, og selv å vurdere sin rettsstilling.

I Danmark og Sverige foreslås det en tilsvarende ordning, likevel slik at hvor søkeren ber om en undersøkelse, skal patentmyndigheten bare sende en rapport til søkeren med oversikt over resultatet av undersøkelsen. En slik rapport svarer til Patentstyrets designoppdrag som nevnt ovenfor. Patentmyndigheten i Sverige og Danmark foretar således ingen vurdering av om det som er funnet frem ved undersøkelsen er til hinder for designrett, eller ikke. Patentstyret ber høringsinstansene uttale seg om hvilken ordning som er å foretrekke i Norge.

Annet ledd annet punktum bestemmer at søkeren skal betale supplerende avgift for undersøkelse som nevnt i første punktum.

Til § 18 Registrering og kunngjøring

Bestemmelsen svarer med redaksjonelle endringer til gjeldende mønsterlov § 18. Første ledd første punktum fastslår at designen skal registreres og registreringsbrev sendes til søkeren, hvis søknaden formelt sett er i orden og det ikke foreligger hinder for registrering etter § 17. Retten etter gjeldende mønsterlov § 20 til å inngi innsigelse, foreslås opphevet. I stedet innføres det rett til å kreve administrativ overprøving i hele designens registreringsperiode, jf. utkastet § 25 og de generelle bemerkningene under punkt 2.4.2 foran. Annet punktum pålegger Patentstyret å kunngjøre designen når den er besluttet registrert, slik at allmennheten skal ha mulighet til å holde seg informert om den design som registreres. Kunngjøring skjer i dag ved at Patentstyret trykker designene i Norsk Mønstertidende, som utgis annenhver uke. Bestemmelsen utelukker ikke at designene i fremtiden kan kunngjøres ved fremstilling på elektronisk medium, evt. at kunngjøringen skjer ved bekjentgjøring av designene på Patentstyrets webside på internett.

Annet ledd fastslår at søkeren skriftlig kan be om at registreringen utsettes opptil 6 måneder etter søknadsdagen, eller prioritetsdagen hvis søkeren har bedt om prioritet. På dette punktet er bestemmelsen i samsvar med gjeldende mønsterlov § 18 første ledd annet punktum. Søkeren må be om dette ved innleveringen av søknaden. Bestemmelsen må ses i sammenheng med utkastet § 21 om innsyn, som fastsetter at en design er allment tilgjengelig først etter at søknaden er registrert, med mindre søkeren har bedt om at søknaden skal holdes tilgjengelig fra et tidligere tidspunkt. Om dette henvises det til bemerkningene i § 21. Krav om utsatt registrering innebærer at designen og dokumentene i søknaden skal holdes unntatt allmenn offentlighet. Imidlertid skal bibliografiske opplysninger i søknaden, dvs. opplysningene på søknadsskjemat om hvem som har søkt, når søknaden er innkommet, når den blir allment tilgjengelig og hvilke produkter designen er søkt registrert for m.v., være allment tilgjengelige. Det er designen og opplysninger som kan avsløre designens utseende, som kan holdes unntatt allmenn offentlighet.

Tredje ledd er ny forhold til gjeldende mønsterlov, men innebærer ikke mer enn en presisering av gjeldende rett. Her fastslås det at også samtlige dokumenter i registreringssaken som hovedregel er allment tilgjengelig for enhver, se § 21 første ledd. Bestemmelsene om forretningshemmelighet og interne arbeidsdokumenter gjelder tilsvarende for registreringssaken, jf. § 21 fjerde og femte ledd.

Til § 19 Retting av designsøknaden.

Denne paragrafen angår behandlingen av designsøknaden, og innholdet i bestemmelsene er med redaksjonelle endringer i overensstemmelse med gjeldende mønsterlov § 14.

Første ledd fastslår at Patentstyret skal gi søkeren melding, hvis søknaden inneholder mangler eller hinder for at registrering kan skje. Patentstyret skal gi søkeren en passende frist til å svare på meldingen, og dermed gi søkeren anledning til å rette mangelen eller komme med sine synspunkter vedrørende eventuelle hinder for registrering. Den meldingen som Patentstyret gir til søkeren, kan eksempelvis inneholde varsel om at produktangivelsen ikke er presis nok til at designen kan klassifiseres i korrekt klasse i henhold til Locarno klasselisten, eller at søknaden ikke angår en design i lovens forstand. Har søkeren bedt om utvidet undersøkelse etter utkastet § 17 annet ledd, kan en også tenke seg det tilfellet at Patentstyret gir søkeren melding om at designen inneholder et varemerke som tilhører en annen. I så fall blir søkeren bedt om enten å levere inn nye avbildninger av designen hvor varemerket er fjernet, dvs. at designen foreslås registrert i endret form, eller at søkeren innhenter samtykke fra varemerkeinnehaveren, jf. § 7 nr. 3 bokstav a. Om registrering av designen i endret form, se bemerkningene til §§ 14 og 28. Søkeren kan også selv bli oppmerksom på forhold som er til hinder for designbeskyttelse i forbindelse med søknadsbehandlingen, og be om at designen registreres i endret form. Patentstyret vil i så fall måtte ta stilling til dette, og varsle søkeren om at slik endring eventuelt kan skje. Hvis Patentstyret bestemmer at registrering i endret form ikke kan skje, men søknaden for øvrig er i foreskrevet stand og designen kan registreres slik den er søkt, vil søknaden bli registrert etter § 18. Søkeren kan klage på avgjørelsen, jf. § 34. Er søknaden ikke i foreskrevet stand, og registrering av designen i endret form heller ikke kan skje, skal søknaden avslås, jf. § 20. Søkeren kan klage på avgjørelsen etter § 34.

Annet ledd fastsetter at en søknad anses som inngitt til Patentstyret, selv om den inneholder mangler. Det er en forutsetning at manglene blir rettet innen den frist som Patentstyret setter. Bestemmelsens innhold er i samsvar med gjeldende mønsterlov, men ordbruken er noe annerledes. Hvis søknaden mangler noe av det innholdet som er nevnt i utkastet § 13 annet ledd, for eksempel avbildning av designen, vil Patentstyret tilskrive søkeren om dette. Svarer ikke søkeren innen brevets frist, vil søknaden bli avvist. Av annet punktum fremgår det at designen ikke har rettsvirkninger før avbildninger eller modell er innkommet til Patentstyret, se gjeldende mønsterlov § 13. Bestemmelsen innebærer at designbeskyttelse først oppnås fra den dag gjengivelse av designen er innkommet til Patentstyret, og designen vil ikke være nyhetshindrende for andre design før denne dagen. Hvis søkeren ønsker å beskytte designen sin i utlandet, kan prioritet tidligst kreves fra den dagen gjengivelse av designen innkom til Patentstyret. Dette forutsetter imidlertid at søkeren har innkommet med avbildninger eller modell av designen innen den frist som Patentstyret har satt etter første punktum.

Hvis søkeren ikke svarer på Patentstyrets brev eller retter mangelen innen fastsatt frist, blir søknaden henlagt etter tredje ledd. Søkeren skal i brevet gjøres oppmerksom på at søknaden kan bli henlagt ved manglende besvarelse, se IML side 70 siste avsnitt. Etter fjerde ledd kan søknaden likevel gjenopptas hvis søkeren innen 2 måneder etter at fristen i tredje ledd utløp, ber om gjenopptakelse ved å svare på eller rette manglene som nevnt i brevet. Søkeren vil deretter motta faktura fra Patentstyret for betaling av fastsatt gjenopptakelsesavgift. Når avgiften er innbetalt innen forfall, anses søknaden som rettidig gjenopptatt. Avslag på krav om gjenopptakelse, kan påklages til Patentstyrets annen avdeling etter utkastet § 34. Gjenopptakelse kan bare gis én gang i løpet av søknadsbehandlingen. Om skjæringstidspunktet for besvarelse av brev og betaling av avgifter vises det til forskrift 20. desember 1996 om avgifter til Patentstyret etter lovgivningen om industrielt rettsvern. Om oppreisning ved oversittelse av frister, se § 47.

Til § 20 Avslag

Bestemmelsen er i samsvar med gjeldende mønsterlov § 15, og fastslår at en designsøknad skal avslås, hvis behandlingen av den er gjennomført i samsvar med utkastet § 19 og det fortsatt hefter mangler ved søknaden eller foreligger hinder for registrering. Et avslag forutsetter således at søkeren har inngitt en besvarelse, slik at bestemmelsen i § 19 tredje ledd om henleggelse ikke kommer til anvendelse. Hvis det foreligger hinder for registrering, men designen kan registreres i endret form i samsvar med det som følger av utkastet § 14 annet punktum, skal søknaden ikke avslås, men søkeren skal gis melding om dette etter § 19 første ledd. Registrering av designen i endret form kan bare skje hvis den i endret form beholder sin identitet og oppfyller vilkårene for registrering. jf. bemerkningene til § 14 annet punktum, se § 28. Foretar søkeren ikke den handling som er nødvendig for at designen skal kunne registreres i endret form, skal søknaden avslås.

Patentstyret kan etter eget skjønn vurdere om søkeren bør tilskrives på nytt, før det fattes avgjørelse om avslag på registrering. Denne bestemmelsen unntar ikke forvaltningslovens regler om veiledningsplikt. Se også styrel. §§ 7 flg. I praksis skjer det ofte at Patentstyret gir søkeren mulighet til å foreta ytterligere forbedringer og rettinger i søknaden. Dette gjelder særlig hvor videre veiledning fra Patentstyrets side kan bidra til at eventuelle mangler som gjenstår, blir rettet. I andre tilfeller kan det være at søkerens svar ikke gir grunnlag for å treffe avgjørelse om avslag, og at ytterligere informasjon er nødvendig før Patentstyret har tiltrekkelig grunnlag til å treffe en forsvarlig avgjørelse om avslag på registrering.

De avgjørelser som Patentstyret treffer, er å anse som enkeltvedtak i forvaltningslovens forstand. Betegnelsen avgjørelse er benyttet i utkastet, da denne betegnelsen er godt innarbeidet i designretten, og for øvrig brukt i patent- og varemerkeretten.

Kapittel 3 Offentlighet og opplysningsplikt

Til § 21 Innsyn i designsøknaden og Designregisteret

Denne paragrafen gjelder allmennhetens innsynsrett i en sak om designbeskyttelse og retten til å få se Designregisteret, samt retten til å få utskrift av dette. Første, tredje og fjerde ledd i denne paragrafen er nye. De øvrige leddene er med redaksjonelle endringer i samsvar med mønsterloven §§ 19 og 44. Bestemmelsene er flyttet fra kapittel 2 og 9 i mønsterloven til utkastet kapittel 3, for å samle bestemmelsene om offentlighet og opplysningsplikt i ett kapittel.

Første ledd er ny, og fastslår at samtlige dokumenter i en designsøknad behandles som ikke allment tilgjengelige inntil søknaden registreres (automatisk hemmelighold), med mindre søkeren skriftlig har bedt om noe annet. En slik bestemmelse er i samsvar med hovedregelen i patentloven § 22 første ledd om at en patentsøknad først er allment tilgjengelig når patentet meddeles. Etter utkastet kan søkeren likevel be om at søknaden holdes unntatt allmenn offentlighet i opptil 6 måneder fra søknadsdagen eller prioritetsdagen, jf. utkastet § 18 annet ledd. Motsatt kan søkeren be om at søknaden skal holdes allment tilgjengelig på et tidspunkt forut for registreringen, eksempelvis allerede fra inngivelsen av søknaden, jf. bemerkningene til tredje ledd nedenfor. Gjeldende mønsterlov fastslår at en søknad er allment tilgjengelig ved søknadens innlevering, men søkeren kan be om at søknaden skal være unntatt allmenn offentlighet i opptil 6 måneder regnet fra søknadsdagen eller prioritetsdagen, jf. mønsterloven § 18 første ledd annet punktum.

Flere land i Europa har bestemmelser om automatisk hemmelighold innenfor designretten, og bestemmelsene i Genèvetraktaten legger opp til et slikt system. Patentstyret har erfaring med at mange søkere ikke kjenner det gjeldende norske systemet godt nok. I de tilfellene hvor søkeren leverer designsøknader med dårlig kvalitet, bildene viser for eksempel unøyaktige skisser av designen, kan søkeren få problemer i den videre behandlingen av søknaden hvor det ikke er bedt om at designen skal holdes unntatt fra allmenn offentlighet. Når avbildningene er av dårlig kvalitet eller bare viser skisser av en design, vil Patentstyret be om nye avbildninger som tydelig viser en bestemt design. I disse tilfellene skjer det av og til at søkeren ikke klarer å supplere søknaden med avbildninger som viser en identisk design, fordi konkretiseringen av designen medfører at designen tilføres utseendemessige endringer som er i strid med mønsterloven § 13. I slike tilfeller vil søkerens eneste mulighet være å trekke søknaden tilbake og levere ny søknad med avbildninger som viser en design i lovens forstand. Hvis den første søknaden har vært allment tilgjengelig, kan det tenkes at den senere designen likevel ikke skiller seg tilstrekkelig fra utseendet vist i skissene til den første søknaden, og mønsterloven § 2 er dermed til hinder for registrering. Med en bestemmelse om automatisk hemmelighold unngår en denne situasjonen. Imidlertid kan en slik bestemmelse generelt sett være uønsket i forhold til reglene om offentlighet i forvaltningen, jf. offentlighetsloven § 2. Uheldig vil automatisk hemmelighold først og fremst være når designen er gjort kjent av søkeren før innleveringen av søknaden, se utkastet § 6, eller blir kjent like etter inngivelsen av søknaden, mens Patentstyret etter første ledd i paragrafen her unntar designen og sakens dokumenter fra offentlighet. Dersom tredjepart dokumenterer overfor Patentstyret at designen er gjort kjent på markedet av innehaveren av designen, og tredjepart ber om innsyn i en slik søknad, bør innsyn likevel bli gitt. Formålet med bestemmelsene i første ledd og utkastet § 18 annet ledd er at søkeren skal kunne inngi en designsøknad uten at denne før registrering ødelegger for strategier vedrørende markedsføringen av designen, som ofte vil skje på et tidspunkt etter at søknaden en inngitt. I tilfeller hvor designen er gjort allment tilgjengelig, vil søkeren som et utgangspunkt være bedre tjent med å be om at søknaden holdes tilgjengelig ved inngivelsen av søknaden, idet sanksjonsmulighetene er større ved et eventuelt designinngrep, jf. utkastet § 39. Slik bestemmelsene om allmenn offentlighet er foreslått, er de således ment å motivere søkeren til å be om at søknaden holdes allment tilgjengelig fra samme tidspunkt som designen gjøres kjent i markedet. Allmennhetens ulempe ved innføringen av en bestemmelse om automatisk hemmelighold antas derfor ikke å bli stor i praksis.

Bestemmelsen fastslår at det er dokumentene i designsøknaden som skal unntas allmenn offentlighet. I likhet med det som følger av gjeldende rett, er opplysningene på søknadsskjemaet (søkerens og designerens navn, produktangivelse og opplysninger om prioritet m.v.) likevel tilgjengelige for allmennheten. Bestemmelsen tar sikte på å unnta fra allmenn offentlighet de dokumentene i saken som gjengir designen, samt øvrige dokumenter som kan avsløre opplysninger om designen.

Annet ledd første punktum begrenser rekkevidden av bestemmelsen i første ledd. Etter dette leddet skal søknaden og dens dokumenter være allment tilgjengelige når det er gått 6 måneder fra søknadsdagen eller prioritetsdagen, uansett om registrering ennå ikke er skjedd. En design kan således ikke holdes hemmelig i mer enn 6 måneder. Annet punktum fastslår at dokumentene i en designsøknad ikke skal gjøres tilgjengelige etter 6 måneder, hvis søknaden før dette er blir henlagt eller avslått. Ber derimot søkeren om gjenopptakelse, oppreisning eller påklager avgjørelsen, skal dokumentene holdes tilgjengelige. Bestemmelsene i dette leddet er i overensstemmelse med gjeldende mønsterlov.

Tredje ledd gjør det mulig for søkeren og be om at søknaden skal være allment tilgjengelig allerede fra søknadens inngivelsesdag. I de tilfeller søkeren eller andre allerede har gjort designen allment kjent, og søkeren benytter retten i § 6 til å inngi en designsøknad, kan det være en fordel for denne at søknaden behandles som allment tilgjengelig i Patentstyret, jf. utkastet § 39.

Fjerde ledd er ny i designrettslig sammenheng. Bestemmelsen er med redaksjonelle endringer i samsvar med VMU § 12 femte ledd og patentloven § 22 femte ledd, og innføres for å harmonisere bestemmelsene i patent-, varemerke- og designretten på dette punktet. Bestemmelsen innebærer at dokumenter som nevnt også er unntatt allmenn offentlighet etter at designen er blitt registrert. Patentstyret avgjørelse i første avdeling om unntak fra allmenn offentlighet etter dette ledd, kan påklages til annen avdeling, jf. utkastet § 34.

Femte ledd er med redaksjonelle endringer i samsvar med gjeldende mønsterlov § 19 tredje ledd, og unntar forslag, utkast, betenkninger og liknende arbeidsdokumenter som Patentstyret selv utarbeider for behandlingen av en sak. Bestemmelsen innebærer at dokumenter som nevnt også er unntatt allmenn offentlighet etter at designen er blitt registrert. Dokumentene er allment tilgjengelige bare dersom Patentstyret uttrykkelig treffer avgjørelse om at de skal være det.

Bestemmelsen i sjette ledd om rett til innsyn i Designregisteret m.v. er med redaksjonelle endringer i samsvar med mønsterloven § 44.

Til § 22 Opplysningsplikt for designsøker

Bestemmelsen svarer med redaksjonelle endringer til mønsterloven § 34. Bestemmelsen i annet ledd er dessuten omskrevet for å gjøre den lettere å lese.

Kapittel 4 Designregistreringens gyldighetstid

Til § 23 Varigheten til designretten

Bestemmelsen er en gjennomføring av direktivet artikkel 10 og 14. I forhold til gjeldende mønsterlov § 24 utvides den maksimale beskyttelsestiden for design fra 15 år til 25 år, med mindre designen angår en reservedel, jf. annet ledd. Bestemmelsene i DDLF § 23 og SMLU 24 § er i overensstemmelse med utkastet her.

Bestemmelsen i første leddfastslår at en design kan registreres for én eller flere perioder på 5 år. Designhaveren kan på samme måte fornye designregistreringen for én eller flere perioder på 5 år. Hvis designen beskyttes for én og én femårsperiode, vil det si at registreringen kan fornyes opptil fire ganger. Nytt i forhold til gjeldende rett er det at søkeren eller designhaveren kan beskytte designen for mer enn én periode samtidig. Søkeren må angi i søknaden eller ved fornyelsen hvor mange perioder designen ønskes registrert for. Første periode regnes fra den dagen designsøknaden innkom til Patentstyret. Deretter løper neste periode fra utgangen av den foregående perioden.

En beskyttelsestid på 25 år vil være tilstrekkelig for absolutt det meste av den designen som utformes. Siden behovet for beskyttelse er forskjellig for ulike typer design, er det praktisk å oppdele beskyttelsestiden i perioder på 5 år. Hvis en søker kan forutse at designen bør beskyttes for mer enn én periode på 5 år, er det dermed anledning til å be om lengre beskyttelse med det samme. Eksempelvis kan søkeren be om at designen registreres for 10 år ved inngivelsen av søknaden, og ved utløpet av 10-årsperioden fornye registreringen for ytterligere 10 år. Hvis designen etter dette ikke lenger er etterspurt på markedet, er det ikke sikkert designhaveren finner det hensiktsmessig å fornye designregistreringen utover dette.

Designretten er ikke betinget av noen bruksplikt, slik som innenfor varemerkeretten, jf. varemerkeloven § 25a. Utkastet innebærer at designen kan søkes registrert for 25 år ved inngivelsen av søknaden. Designretten vil dermed bestå i hele beskyttelsestiden, selv om det viser seg at designhaveren stanser produksjon og salg kort tid etter at designen blir registrert. Patentstyret regner imidlertid med at de fleste søkere og innehavere vil utsette kostnadene med designbeskyttelse i størst mulig grad, slik at det bare i sjeldne tilfeller vil være hensiktsmessig å registrere en design for mer enn 5-10 år på én gang.

I annet ledd fastslås det at beskyttelsestiden for reservedeler maksimalt kan være 15 år. Bestemmelsen svarer til beskyttelsestiden etter gjeldende mønsterlov § 24. Den kortere beskyttelsestiden for reservedeler skyldes kravet i direktivet artikkel 14 om at medlemslandene ikke skal utvide designbeskyttelsen for reservedeler. Om bakgrunnen for dette vises det til de generelle bemerkningene under punkt 2.2.1 foran.

Til § 24 Fornyelse av designregistreringen

Denne paragrafen erstatter mønsterloven § 25. Bestemmelsen svarer med redaksjonelle endringer til VMU § 27 annet til femte ledd.

Første ledd fastsetter at registreringen skal fornyes tidligst 1 år før og senest 6 måneder etter registreringsperiodens utløp. Ved fornyelsen skal det betales fastsatt avgift. Hvis designhaveren fornyer søknaden etter registreringsperiodens utløp, skal det betales en tilleggsavgift, jf. annet punktum, se mønsterloven § 48 første ledd siste punktum. Disse bestemmelsene er i overensstemmelse med gjeldende mønsterlov. Innkommer krav om fornyelse etter fristen på 6 måneder, er designhaveren avskåret fra ytterligere designbeskyttelse, med mindre bestemmelsen om oppreisning i utkastet § 47 kommer til anvendelse. Retten til oppreisning ved oversittelse av fornyelsesfristene er ny i designretten, jf. bemerkningene til denne bestemmelsen.

Annet ledd medfører en forenkling i fornyelsesbehandlingen sammenlignet med gjeldende mønsterlov. I dag må designhaveren inngi en fornyelsessøknad, samt betale fornyelsesavgifter. Bestemmelsen medfører at det er tilstrekkelig å foreta en innbetaling av fornyelsesavgifter innen fristen i første ledd, med opplysning om designens registreringsnummer. En slik løsning er i samsvar med bestemmelsene om fornyelse av varemerkeregistreringer og betalingen av årsavgifter for patent.

Tredje ledd fastslår at bestemmelsene i §§ 18 til 20 så langt de passer skal gjelde tilsvarende for behandlingen av krav om fornyelse. Fornyelse av en registrering skal anmerkes i Designregisteret og kunngjøres, og fornyelsesbrev sendes til søkeren, jf. § 18. Hvis det er mangler ved fornyelsen, for eksempel ved at det innbetalte beløpet er for lite, skal designhaveren tilskrives om dette og gis anledning til å rette mangelen, jf. § 19 første ledd og annet ledd første punktum. Bestemmelsene i § 19 om henleggelse og gjenopptakelse er ikke aktuelle ved behandlingen av krav om fornyelse. Hvis designhaveren ikke bringer fornyelsessaken i orden, og Patentstyret ikke finner grunn til å tilskrive vedkommende på nytt, skal kravet om fornyelse avslås, jf. § 20.

Kapittel 5 Oppheving, ugyldighet og endring av registrering, overføring m.v.

Til § 25 Administrativ oppheving

Denne paragrafen er, sammen med § 27, en gjennomføring av direktivet artikkel 11 nr. 1 til 5. Bestemmelsen inneholder en helt ny adgang til administrativ prøving av en design etter at den er blitt registrert. Ordningen er blant annet kjent innenfor bruksmønsterområdet, se særlig den danske bruksmønsterloven (DBML §§ 34 flg). En løsning med mange likhetstrekk er også foreslått i Australia (ALRC 74). Utkastet må ses i sammenheng med den begrensede undersøkelsen som Patentstyret foretar ex officio, jf. § 17 første ledd, og som innebærer at en rekke registreringer vil bli gitt uten at det er foretatt en grundig prøving av om vilkårene for å oppnå designrett er til stede. På denne bakgrunn anser Patentstyret det som hensiktsmessig at det gis en utvidet adgang til å få vurdert om registreringen tilfredsstiller lovens vilkår for å oppnå designrett.

Bestemmelsen er en parallell til § 27 om at en designregistrering kan kjennes helt eller delvis ugyldig ved dom. Reglene om administrativ overprøving erstatter bestemmelsene i gjeldende mønsterlov §§ 21 og 22 om innsigelse. Hel eller delvis opphevelse av designregistreringen kan etter bestemmelsen skje når som helst i registreringsperioden, ved avgjørelse som treffes av Patentstyret. Etter gjeldende rett kan hel eller delvis ugyldighet bare skje ved søksmål for domstolene. En ordning med administrativ overprøving vil være rask og rimelig, og således et godt alternativ til prøving ved domstolene.

Første ledd innebærer en gjennomføring av direktivet artikkel 11 nr. 1 og 2. Bestemmelsen gir som hovedregel enhver rett til å be om administrativ overprøving, og regner opp på hvilket grunnlag administrativ overprøving kan kreves. Tredjepart kan eksempelvis kreve slik prøving, fordi vedkommende mener at registreringen krenker en designregistrering, eller at designen ikke oppfyller én eller flere av vilkårene for å oppnå designrett. Designhaveren selv kan be om at registreringen prøves, eksempelvis med sikte på å registrere designen i endret form for å unngå en forestående rettssak. Innehaveren kan be om administrativ overprøving selv om designsøknaden er blitt undersøkt på søknadsstadiet etter § 17 annet ledd. Hvis slik undersøkelse ikke er blitt foretatt, kan for eksempel designhaverens krav om prøving av vilkårene i §§ 3 flg. om nyhet og individuell karakter m.v. styrke registreringen overfor eventuelle tredjeparter som vurderer å fremme søksmål for domstolene.

Patentstyrets oppheving av en designregistrering skjer som hovedregel ex tunc, dvs. at designregistreringen ikke anses å ha hatt noen rettsvirkning. Dette er i samsvar med bestemmelsene i § 27 om ugyldighet ved dom, og følger av den aktuelle bestemmelsen i direktivet. Hvor Patentstyrets avgjørelse imidlertid går ut på registrering av designen i endret form, anser Patentstyret at avgjørelsen har virkning ex nunc, dvs. med virkning fra det tidspunkt avgjørelsen er truffet. Slik avgjørelse kan være et resultat av krav om administrativ overprøving fremsatt av både designhaveren selv eller tredjepart.

Første ledd fastslår at det er bestemmelsene i utkastet §§ 1 til 8, 14 og 23 annet ledd som kan prøves etter paragrafen her, se tilsvarende § 27. Oppregningen er uttømmende. Påstand vedrørende retten til designen, jf. § 1, kan således anføres som grunnlag for krav om administrativ overprøving, se også bemerkningene til annet ledd nr. 1 nedenfor. Om Patentstyrets behandling av slike krav, vises det til bemerkningene under §§ 29 og 30. I korthet innebærer disse bestemmelsene at Patentstyret bare opphever en designregistrering eller overfører retten til den etter paragrafen her, i de tilfeller den som fremsetter kravet godtgjør sin rett til designen. I motsatt fall vil Patentstyret henvise partene til domstolen. Videre kan det etter paragrafen her prøves om registreringen gjelder en design som nevnt i § 2, eller om designen oppfylte vilkårene for nyhet og individuell karakter etter § 3 på søknadsdagen, eller prioritetsdagen hvis det er påberopt prioritet. Herunder kan det prøves om designen gjelder en bestanddel til et sammensatt produkt, og om designen oppfyller vilkårene i § 4. Påstand om manglende nyhet kan begrunnes med at designen var allment tilgjengelig før søknadsdagen eller prioritetsdagen, at designen var kjent mer enn 12 måneder før denne dagen eller at designen fremgikk av en tidligere søknad eller registrering i Norge som ble allment tilgjengelig etter designens søknadsdag, jf. §§ 5, 6 og 7 nr. 2. De øvrige bestemmelsene i § 7 nr. 1, 3 og 4 kan også prøves, herunder om designen er i strid med offentlig orden og sedelighet, eller om designen krenker tidligere bestående rettigheter (opphavsrettslig beskyttede verk, varemerke- eller firmaregistreringer, flagg eller merker m.v.). Det kan også fremsettes krav etter paragrafen her med påstand om at designen eller deler av den er bestemt av den tekniske funksjonen som produktet skal tjene, eller at designen må gjengis i en nøyaktig form og dimensjon, se nærmere § 8 første og annet ledd. Dessuten kan det prøves om en design angår en reservedel som nevnt i § 23 annet ledd, forutsatt at designen har vært registrert i 15 år.

Annet ledd er en gjennomføring av direktivet artikkel 11 nr. 3 til 5. Bestemmelsen oppstiller begrensninger for hvem som kan be om hel eller delvis oppheving av registreringen, og tar sikte på at den som har rettslig interesse kan fremsette slikt krav. Etter bestemmelsen er rettslig interesse en forutsetning hvor kravet er begrunnet med at designen ikke oppfyller vilkårene i utkastet § 1 eller det foreligger hinder etter § 7 nr. 2 eller 3. Oppregningen i annet ledd er uttømmende. Enhver kan derfor gjøre gjeldende at et av vilkårene i de øvrige bestemmelsene nevnt i første ledd ikke er oppfylt.

Annet ledd nr. 1 fastsetter en frist til å fremme krav vedrørende retten til designen. Bestemmelsen er i overensstemmelse med de begrensningene som følger av gjeldende mønsterlov § 31 annet ledd om søksmål for domstolen om retten til designen, se også utkastet § 27 tredje ledd nr. 1. Har designeren fått kjennskap til at en annen har registrert dennes design, må vedkommende fremsette krav om administrativ overprøving innen 1 år etter at vedkommende ervervet kunnskap om dette. Eksempelvis kan designeren få slik kunnskap 12 år etter at designen ble registrert, og må da reagere innen 1 år etter dette. Hvis designhaveren har vært i god tro, for eksempel ved at en annen designer har solgt designen til denne, må den rette designeren fremsette krav om administrativ overprøving innen 3 år etter at designen ble registrert. I samsvar med gjeldende mønsterlov § 31 annet ledd forutsettes det her god tro på registreringstidspunktet. Fristen på 3 år gjelder selv om designhaveren eller den som retten går over til etter registreringen er blitt klar over sin manglende rett til designen.

Tredje ledd inneholder en bestemmelse som tar sikte på å unngå at det skjer parallellbehandling i sak om administrativ overprøving hos Patentstyret og søksmål for domstolene. Hvis det er reist sak for domstolene, er det ikke adgang til å fremsette krav om administrativ overprøving vedrørende samme forhold for Patentstyret. Se også bemerkningene til utkastet § 42.

Fjerde ledd svarer med redaksjonelle endringer til bestemmelsen i mønsterloven § 21 sjette ledd, som gjelder tilsvarende i forbindelse med innsigelse. Bestemmelsen skal sikre at en designregistrering ikke opprettholdes, hvis Patentstyret under behandlingen av kravet om administrativ overprøving blir oppmerksom på at det foreligger hinder for designrett, for eksempel nyhetsskadelig materiale.

Femte ledd svarer med redaksjonelle endringer til bestemmelsen i gjeldende mønsterlov § 21 tredje ledd.

Til § 26 Behandlingen av krav om administrativ overprøving

Denne paragrafen angår behandlingen av krav om administrativ overprøving, og innholdet i bestemmelsene er basert på DBML § 34, og VMU § 30 om administrativ slettelse.

I første ledd fastslås det innledningsvis at krav om administrativ omprøvning må fremsettes skriftlig, og være begrunnet, jf. første punktum. I mange tilfeller vil dokumentasjonen som innsendes være svært viktig for at Patentstyret i det hele tatt skal kunne ta stilling til kravet. Hvor det for eksempel fremsettes krav om å prøve hvorvidt en design var kjent på markedet før søknaden innkom til Patentstyret, er dokumentasjonen som innsendes helt avgjørende for at Patentstyret skal kunne vurdere kravet. Bes det om at Patentstyret skal undersøke designen mot tidligere designsøknader og designregistreringer, har Patentstyret selv den nødvendige dokumentasjon tilgjengelig. Hvor den som krever administrativ overprøving ikke har lykkes i å legge ved avgjørende dokumentasjon for sine anførsler, vil Patentstyret som hovedregel avslå kravet og opprettholde registreringen, jf. utkastet § 25 femte ledd. I særlige tilfeller skal imidlertid Patentstyret gi den som har fremsatt kravet en kort tilleggsfrist, jf. annet punktum. Denne bestemmelsen tar sikte på de tilfeller der den som fremsetter kravet ikke har klart å fremskaffe all nødvendig dokumentasjon ved inngivelsen av kravet. Bestemmelsen krever at det foreligger særlige grunner for at ytterligere frist skal innrømmes. Dette er i samsvar med den praksis som Patentstyret har ved behandlingen av innsigelsessaker etter gjeldende mønsterlov. Siden det som hovedregel ikke løper en frist for å fremsette et krav om administrativ overprøving, slik det gjør for innsigelser etter gjeldende mønsterlov, antar Patentstyret at det praktiske behovet for tilleggsfrist vil være mindre, jf. imidlertid krav som nevnt i annet ledd nr. 1 og fristene som løper der. I tillegg skal det betales fastsatt avgift.

For innsigelsesordningen etter gjeldende mønsterlov er det ikke nødvendig å betale avgift. Patentstyret foreslår imidlertid at det for krav om administrativ overprøving skal betales en avgift. Hovedregelen er at krav om administrativ overprøving kan fremsettes uten at vedkommende part har rettslig interesse i saken, noe som innebærer at det teoretisk sett er svært mange som kan fremsette krav som nevnt. En avgift kan således virke noe prosessbesparende. Avgift kan også bidra til å hindre eventuelle misbruk fra designhaverens konkurrenter i markedet. Videre er det i stor grad kommersielle interesser som ligger bak et krav om administrativ overprøving, noe som ytterligere kan forsvare at det kreves en avgift. Hvor det er designhaveren selv som krever administrativ overprøving for å be om registrering i endret form (utkastet § 28), er det rimelig at designhaveren betaler for den vurderingen som Patentstyret må foreta før ny registrering kan skje. Her må designhaveren dessuten betale en avgift for selve registreringen, som er begrunnet med at Patentstyret har kostnader i forbindelse med utstedelsen av nytt registreringsbrev, endring i Designregisteret m.v., jf. § 28 annet ledd. Krav om administrativ overprøving kan fremsettes lang tid etter at designen er blitt registrert, og behandlingen kan medføre ikke ubetydelige kostnader rent administrativt for Patentstyret. Det bør imidlertid være adgang til å kreve administrativ overprøving uten at det skal koste for mye. Avgiften må ikke være så høy at den motvirker at berettigede krav blir fremsatt. Her kan for eksempel den avgift som betales for klage til Patentstyrets annen avdeling på Patentstyrets avgjørelser i første avdeling være veiledende med hensyn til beløpets størrelse.

Etter annet ledd fremgår det at et krav om administrativ overprøving skal avvises, hvis ikke vilkårene i første ledd er oppfylt. Bestemmelsen hjemler rett for Patentstyret til å avvise et krav hvis det ikke er skriftlig og begrunnet, eller hvis det ikke betales fastsatt avgift innen fastsatt frist. I de tilfeller Patentstyret tilskriver den som vil prøve registreringen og ber om ytterligere dokumentasjon innen fastsatt frist, kan kravet avvises dersom det ikke innkommer ytterligere dokumentasjon innen fristen, eller Patentstyret fortsetter behandlingen av kravet som det foreligger, jf. fjerde ledd. Bestemmelsen tar sikte på en skriftlig behandling av saker om administrativ overprøving. Utkastet skal likevel ikke forstås slik at det utelukker muligheten for å holde muntlig konferanse hos Patentstyret, se Styrel. § 7.

Bestemmelsen i tredje ledd er basert på en tilsvarende bestemmelse i VMU § 30, og gjør det mulig for Patentstyret å behandle to eller flere krav om administrativ overprøving samlet. Bestemmelsen forutsetter at ingen av partene har en saklig begrunnet innvending mot dette.

Fjerde ledd er i samsvar med det som følger av gjeldende mønsterlov ved innsigelser, jf. lovens § 20. Bestemmelsen fastslår at designhaveren skal varsles om at det er fremsatt krav om administrativ overprøving, og gis anledning til å uttale seg om kravet og begrunnelser som er fremmet, samt dokumentasjonen som fremlagt.

Femte ledd presiserer at samtlige dokumenter i sak om administrativ overprøving som hovedregel er allment tilgjengelige, se utkastet § 21 første ledd. Bestemmelsene om forretningshemmelighet og interne arbeidsdokumenter gjelder tilsvarende, jf. § 21 fjerde og femte ledd.

Øvrige bestemmelser om administrativ overprøving og behandlingen av det, bør gis i forskrifts form, jf. § 48.

Til § 27 Ugyldighet ved dom

Sammen med utkastet § 25, er denne bestemmelsen en gjennomføring av direktivet artikkel 11 nr. 1 til 5 og 11 nr. 9. Bestemmelsen fastsetter i hvilke tilfeller en designregistrering kan kjennes ugyldig ved dom, og hvem som kan anlegge søksmål om hel eller delvis ugyldighet. Bestemmelsen erstatter gjeldende mønsterlov § 31. Med hensyn til gjennomføringen av direktivet, er det foreslått tilsvarende bestemmelser i DDLF § 27 og SMLU 31, 31 a, 31 b og 31 c §§.

I samsvar med det som følger av gjeldende lov, bør en designregistrering kunne kjennes ugyldig ved dom, hvis designen ikke kan oppnå designrett i henhold til de vilkår som utkastet oppstiller. Bestemmelsen er en parallell til § 25 om administrativ overprøving. Patentstyret antar at muligheten for å fremsette krav om administrativ overprøving vil bli foretrukket og anvendt fremfor søksmål for domstolen. Er det fremsatt krav om administrativ overprøving kan det ikke reises søksmål om samme forhold for domstolen etter bestemmelsen her, før det foreligger endelig avgjørelse i Patentstyret, jf. § 42 fjerde ledd. Bestemmelsen utelukker ikke at søksmål kan reises hvor vedkommende trekker tilbake kravet i overprøvingssaken. Reises det imidlertid søksmål for domstolen først, kan krav om administrativ overprøving ikke fremsettes, jf. § 25 tredje ledd.

Første ledd første punktum er en gjennomføring av direktivet artikkel 11 nr. 1 og 2. Bestemmelsen angir en uttømmende oppregning av de forhold som kan påberopes som ugyldighetsgrunn. Om dette vises det til den tilsvarende bestemmelsen i § 25, se bemerkningene til denne. En dom kan gå ut på hel eller delvis ugyldighet. Muligheten til å kjenne en designregistrering delvis ugyldig anses å få mindre praktisk betydning enn det som er tilfellet for patenter, jf. patentloven § 52. Utgangspunktet er at en design som sådan er udelelig. En dom kan for eksempel ikke gå ut på at flasketuten til en designregistrert flaske er ugyldig, mens registreringen opprettholdes for resten av flasken. Når en fjerner utseendet av tuten på en flaske, vil resten av flasken ikke kunne sies å ha beholdt sin identitet - til det er den utseendemessige endringen for stor. Imidlertid kan en tenke seg at en designregistrering inneholder flere design, og at en eller flere av disse kjennes ugyldig. I så fall kan registreringen opprettholdes for de øvrige designene i registreringen. En dom kan dessuten gå ut på at en design registreres i endret form, såfremt designen i endret form beholder sin identitet, jf. utkastet § 28 første ledd. For eksempel kan en dom gå ut på at en annens varemerke på designregistreringen kan fjernes og designen registreres på nytt uten varemerket. Annet punktum er en gjennomføring av direktivet artikkel 11 nr. 9, og fastslår at designen kan kjennes ugyldig, selv om registreringsperioden er utløpt, designregistreringen ikke er blitt fornyet eller den er blitt slettet, eller selv om designhaveren har gitt avkall på den. En tilsvarende bestemmelse er ikke foreslått i utkastet § 25 om administrativ overprøving. Uredningen antar imidlertid at det i praksis ikke vil være noe stort behov for å få prøvet designretten etter at den er bortfalt. Den som ønsker å prøve designretten etter at beskyttelsen er utløpt, må gå til søksmål for domstolen for å få prøvet dette.

Annet og tredje ledd er en gjennomføring av direktivet artikkel 11 nr. 3 til 5. Som hovedregel kan søksmål for domstolen reises av enhver. Tredje ledd angir en uttømmende oppregning av de tilfeller der den som fremmer søksmål for domstolen, må ha rettslig interesse. Denne bestemmelsen er i overensstemmelse med det som følger av utkastet § 25, jf. bemerkningene foran. Bestemmelsen i tredje ledd nr. 1 siste punktum inneholder en viktig presisering om fristen til å fremme søksmål for domstolen om retten til designen. Hvis en part har fremmet krav om retten til designen etter § 25, og søksmålsfristen etter bestemmelsen i paragrafen her har utløpt når Patentstyret henviser saken til retten etter § 29, har vedkommende likevel rett til å fremme søksmål innenfor fristen nevnt i § 29.

Fjerde ledd svarer med redaksjonelle endringer til gjeldende mønsterlov § 27 fjerde ledd.

Til § 28 Registrering av designen i endret form

Bestemmelsen er, sammen med utkastet § 14 annet punktum, en gjennomføring av direktivet artikkel 11 nr. 7. Se også DDLF § 28 og SMLU 31 b §.

Første ledd fastsetter at en design kan registreres i endret form, hvis den i endret form beholder sin identitet, og oppfyller vilkårene for registrering. Registrering i endret form kan skje under søknadsbehandlingen etter § 14, i forbindelse med krav om administrativ overprøving etter § 25 eller som et resultat av en dom etter § 27. Bestemmelsen her regulerer endring ved sak som nevnt i §§ 25 og 27. Registrering i endret form kan for eksempel tenkes brukt hvor en design er blitt registrert med et varemerke på designen som tilhører en annen, eller designen inneholder et åndsverk eller offentlig emblem m.v., jf. § 7 nr. 3 og 4. Her vil det i mange tilfeller være mulig å fjerne det som er til hinder for designrett, uten at designens helhetsinntrykk påvirkes i så stor grad at identitetskravet ikke er oppfylt. Patentstyret og domstolen skal i saker om registrering i endret form, vurdere om designen i endret form beholder sin identitet. Vedrørende spørsmålet om designen beholder sin identitet når den registreres i endret form, se også bemerkningene til § 27 om delvis ugyldighet. Videre er det et vilkår for registrering i endret form at designen oppfyller vilkårene for registrering (§ 17 første ledd), det vil her si vilkårene i § 2 nr. 1 om design i lovens forstand og § 7 nr. 1 om offentlig orden og sedelighet. Patentstyret eller domstolen prøver bare de øvrige vilkårene for designrett som er nevnt i første ledd i §§ 25 og 27, hvis det er anført av en part i saken.

Patentstyret har valgt å bruke ordlyden i endret form (eng. in an amended form),selv om betegnelsen form ikke er fullt ut dekkende for de endringen som kan skje etter bestemmelsen. Hvor designen for eksempel innholder et varemerke som blir fjernet, er det ikke tale om at formen til designen er endret. Det samme gjelder hvor en designregistrert stol inneholder noen små og lite fremtredende bolter som er registrert for en annen, og som designhaveren ønsker å fjerne for å unngå nødvendigheten av et samtykke ved utnyttelsen av designregistreringen, jf. bemerkningene til utkastet § 9 første ledd. Synonymer med ordet form, er skikkelse, stil, uttrykk, utseende. Etter Patentstyrets syn ville bruken av ordene med endret utseende kanskje være mer dekkende for bestemmelsens innhold enn uttrykket i endret form. Av hensyn til ordlyden i direktivet anbefaler Patentstyret likevel at betegnelsen form blir brukt.

Bestemmelsen i annet ledd fastslår at den endrede designen skal innføres i Designregisteret, nytt registreringsbrev skal sendes til designhaveren, samt at melding om endringen og gjengivelse av designen i endret form, skal kunngjøres. Designhaveren skal betale en fastsatt avgift til Patentstyret, som går til dekning av de administrative kostnader som er forbundet med endringen.

Tredje ledd bestemmer at registreringen skal avslås hvor det bes om opprettholdelse av registreringen i endret form som nevnt i utkastet § 25, men designhaveren ikke ønsker designen registrert med et utseende som Patentstyret kan godta i henhold til vilkårene i første ledd. Det samme gjelder dersom avgiften som nevnt i annet ledd ikke blir betalt.

Til § 29 Henvisning til domstolen ved påstand om retten til designen

Bestemmelsen erstatter gjeldende mønsterlov § 16, og omhandler ikke bare påstander om retten til designen under søknadsbehandlingen, men også påstander om retten til en registrert design. Hvis noen under søknadsbehandlingen eller ved påstand om overføring av designretten etter krav om administrativ overprøving påstår at det er vedkommende som har retten til designen, og ikke søkeren eller designhaveren, skal Patentstyret henvise vedkommende til domstolen hvis det finner spørsmålet tvilsomt, jf. første ledd. Patentstyret tar bare stilling til krav som nevnt, hvis det foreligger klar dokumentasjon om hvem som er berettiget til designen, dvs. at retten til designen er godtgjort, jf. utkastet § 30. I saker om retten til designen må det ofte foretas en grundig vurdering av bevisene, noe som Patentstyret ikke har særskilt kompetanse til. Ved en domstolsbehandling vil dessuten muntlig behandling gi mulighet til grundigere vurdering av bevisene i saken. Av rettssikkerhetsmessige grunner bør slik bevisføring derfor finne sted ved domstolen.

Annet ledd svarer med redaksjonelle endringer til gjeldende mønsterlov § 16 annet ledd. Imidlertid er kan endret til skal for å sikre at det ikke kan skje parallellbehandling ved Patentstyret og domstolene.

Til § 30 Overføring av retten til designen ved avgjørelse i Patentstyret m.v.

Denne paragrafen svarer stort sett til gjeldende mønsterlov § 17. I likhet med utkastet § 29, gjelder bestemmelsen spørsmålet om retten til designen både på søknadsstadiet og etter registrering. Hvor noen under søknadsbehandlingen eller ved påstand om overføring av designretten etter krav om administrativ overprøving godtgjør at det er vedkommende som har retten til designen, og ikke søkeren eller designhaveren, skal Patentstyret overføre retten til vedkommende. I motsatt fall, og forutsatt at spørsmålet ikke er tvilsomt (jf. § 29), skal krav om overføring avslås. Ved overføring skal det betales fastsatt avgift.

Annet ledd sikrer at en søknad ikke endres, henlegges, avslås, eller imøtekommes, eller at en registrering ikke helt eller delvis oppheves før spørsmålet om overføring er endelig avgjort. Bestemmelsen innebærer også at søkeren ikke kan trekke tilbake søknaden eller at designhaveren kan be om at registreringen slettes, selv om dette ikke framgår uttrykkelig av bestemmelsen.

Bestemmelsen i tredje ledd henviser til § 31 annet og tredje ledd. Henvisningen til § 31 annet ledd skal forstås slik at retten kan bestemme at utnyttelse som nevnt kan fortsette eller igangsettes på bakgrunn av en avgjørelse om overføring av designrett, som Patentstyret har truffet etter paragrafen her. Patentstyret har ikke den nødvendig kompetanse til selv å vurdere de problemstillingene som § 31 annet ledd reiser. Spørsmål som omhandlet vil således måtte reises for domstolen.

Til § 31 Overføring av designretten ved dom m.v.

Bestemmelsen er med redaksjonelle endringer i samsvar med gjeldende mønsterlov § 32.

Til § 32 Oppheving av Patentstyret etter eget tiltak

Bestemmelsen gjelder administrativ overprøving ex officio hvor Patentstyret har gjort en åpenbar feil. Første ledd er i samsvar med VMU § 32 første ledd. Bestemmelsen gir for eksempel Patentstyret adgang til å oppheve en registreringen etter eget tiltak, når en søknad er blitt innført i Designregisteret til tross for at søknaden egentlig er besluttet avslått.

I andre til fjerde ledd er det forelått bestemmelser om tilsvarende rett til å oppheve en registrering. For eksempel gjelder annet ledd den situasjonen at en design blir registrert, og det senere inngis en søknad som har bedre prioritet og samme helhetsinntrykk som den registrerte designen. Såfremt søknaden med bedre prioritet blir allment tilgjengelig, utgjør den et registreringshinder for den registrerte designen, forutsatt at designhaveren ved inngivelsen av søknaden har bedt om at designen skulle undersøkes etter utkastet § 17 annet ledd.

Patentstyret er usikker på om bestemmelsene i andre til fjerde ledd er nødvendige, idet disse tilfellene rent praktisk antas å inntreffe meget sjelden. Patentstyret er dessuten noe usikker på om bestemmelsene, i det tilfellet at de beholdes, eventuelt burde tas inn i forskrift. I sistnevnte tilfelle kan andre til fjerde ledd erstattes av et nytt annet ledd, som kunne lyde:

Kongen kan i forskrift fastsette at Patentstyret også i andre tilfeller etter eget tiltak kan oppheve en registrering helt eller delvis.

Patentstyret ber om synspunkter fra høringsinstansene på dette.

Til § 33 Anmerkning om opphør m.v. i Designregisteret og kunngjøring

Denne bestemmelsen er ny, og erstatter blant annet tilsvarende bestemmelser i gjeldende mønsterlov § 20 femte ledd, § 21 fjerde ledd, § 27, første og annet ledd, og § 33.

Første ledd fastslår at Patentstyret skal anmerke i Designregisteret at det er fremsatt krav om administrativ overprøving, og kunngjøre dette. Det samme gjelder ved endelig avgjørelse om at en registrering skal oppheves eller er ugyldig etter §§ 25, 27 og 32.

Annet ledd er med redaksjonelle endringer i samsvar med mønsterloven § 27 første og annet ledd. Bestemmelser om overgang og opphør av tvangslisenser er imidlertid fjernet, se bemerkningene til utkastet § 9.

Bestemmelsen i tredje ledd første punktum er delvis ny, og fastslår at Patentstyret skal anmerke i Designregisteret og kunngjøre at en registrering ikke er blitt fornyet. I samsvar med gjeldende mønsterlov § 33 første ledd fastsetter bestemmelsen også at sletting etter krav fra søkeren skal anmerkes og kunngjøres. Ny er imidlertid presiseringen om at designen kan slettes helt eller delvis. Annet punktum er med redaksjonelle endringer i samsvar med gjeldende mønsterlov § 33 annet ledd.

Kapittel 6 Klage

Til § 34 Klage over avgjørelse i Patentstyrets første avdeling

Denne bestemmelsen omhandler retten til å påklage avgjørelser som er truffet i Patentstyrets første avdeling. Klager prøves av Patentstyrets annen avdeling. Bestemmelsen er basert på tilsvarende bestemmelser om klagerett i gjeldende mønsterlov §§ 22 og 23, likevel slik at regler om klagerett ved innsigelser er erstattet med bestemmelser vedrørende klagerett ved administrativ overprøving. Bestemmelsen omhandler klagebehandling av en rekke nye avgjørelser sammenlignet med gjeldende mønsterlov, og svarer til den løsning som er foreslått i VMU § 56. Klageretten i denne paragrafen gjelder tilsvarende for parter i en internasjonal designregistrering. Ordlyden i paragrafen tar ikke fullt ut hensyn til dette, idet klagerett i forbindelse med søknader flere steder bare gis til søkeren, og ikke designhaveren (dvs. også den som har inngitt krav om at en internasjonal designsøknad skal ha virkning i Norge). Den noe snevre ordlyden er valgt for at bestemmelsens utforming ikke skal bli unødig komplisert. De klagemulighetene som er nevnt er ment å være uttømmende.

Første ledd er basert på gjeldende mønsterlov § 22 første ledd. Bestemmelsen kommer til anvendelse på nasjonale søknader og krav om at en internasjonal registrering skal ha virkning her i Norge, og gjelder uavhengig av om søknaden eller den internasjonale registreringen har blitt behandlet etter § 17 første ledd eller annet ledd. Søkeren kan klage hvor Patentstyrets første avdeling avviser en designsøknad etter § 19 annet ledd eller søknaden avslås etter § 20. Søkeren kan også klage på at første avdeling treffer en avgjørelse om å registrere en design i dens opprinnelige form, når søkeren har bedt om registrering i endret form etter § 14. Søkeren kan be om oppreisning, hvis klagefristen nevnt i § 35 første ledd oversittes ved klage over avgjørelse etter denne bestemmelsen, se bemerkningene til § 47.

Bestemmelsen i annet ledd regner opp de tilfeller hvor søkeren kan klage på Patentstyrets avgjørelser i en søknad, ved fornyelse m.v. Nærmere bestemt kan søkeren klage på avgjørelse hvor Patentstyrets første avdeling avslår et krav om gjenopptakelse etter § 19 eller krav om oppreisning etter § 47. Videre kan det klages over avgjørelse hvor første avdeling avslår krav om at et dokument skal unntas allmenn offentlighet som forretningshemmelighet i forbindelse med behandlingen av en designsøknad, fornyelse av design eller i sak om administrativ overprøving, jf. §§ 18, 21 eller 26. Søkeren kan klage over at krav om overføring av designen blir imøtekommet etter § 30. Er krav om overføring av en designsøknad etter § 30 blitt avslått i Patentstyrets første avdeling, kan den som fremsatte krav om overføring, klage over avgjørelsen. Avgjørelse i registreringssaken utsettes inntil spørsmålet om retten til designen er endelig avgjort, jf. § 30 annet ledd. Designhaveren kan klage over at fornyelse av designen avslås eller avvises. Etter § 47 kan partene be om oppreisning, hvis klagefristen nevnt i § 35 første ledd oversittes ved klage etter dette ledd, se bemerkningene til § 47.

En tredjepart som inngir protest i en designsøknad og hevder at designen ikke oppfyller vilkårene for designrett og derfor må avslås, eller at designen må registreres i endret form, vil bli henvist til å fremsette krav om administrativ overprøving etter at designen eventuelt er blitt registrert. Vedkommende får ikke partsrettigheter i saken ved slik protest, og kan ikke klage på avgjørelse om registrering.

Tredje ledd gir designhaveren eller den parten som ber om administrativ overprøving etter § 25, rett til å påklage avgjørelser truffet av Patentstyrets første avdeling som går parten imot. Designhaveren kan påklage avgjørelser som går ut på hel eller delvis opphevelse av designregistreringen etter krav som nevnt i § 25, eller hvor registreringen oppheves ved tilfellet som nevnt i § 28 tredje ledd. Den som ber om administrativ overprøving kan påklage avgjørelse hvor kravet avslås etter § 25 eller avvises etter § 26, eller registreringen opprettholdes i endret form etter § 28 når parten har fremsatt et prinsipalt krav om oppheving av registreringen. Annen avdelings avgjørelse om dette er endelig, se § 42 femte ledd og bemerkningene til denne bestemmelsen. Er det fremsatt krav om overføring av designen etter § 25, jf. § 30, kan designhaveren påklage avgjørelsen hvis den blir imøtekommet. Den andre parten kan påklage avgjørelse hvor kravet blir avslått eller avvist. Annen avdelings avgjørelse om dette er endelig for den som fremsetter krav om overføring av retten til designen, se § 42 femte ledd. Det gis ikke oppreisning etter § 47 ved oversittelse av klagefrist som nevnt i § 35 første ledd for avgjørelse etter § 25.

Fjerde ledd inneholder bestemmelser om designhaverens rett til å klage på Patentstyrets første avdelings avgjørelse om oppheving av en registrering eller fornyelse av en registrering m.v., som er skjedd ved en åpenbar feil, jf. § 32 første ledd. Det samme gjelder oppheving av registrering som omhandlet i annet til fjerde ledd i denne paragrafen.

Femte ledd fastslår at Patentstyrets annen avdeling kan fortsette behandlingen av klagesaken, selv om klagen frafalles. Bestemmelsen skal sikre at avgjørelsen i Patentstyrets første avdeling ikke blir stående, hvis annen avdeling under behandlingen av klagen for eksempel blir oppmerksom på nye fakta i saken som gjør at saken stilles i et annet lys.

Bestemmelsene i denne paragrafen gir ikke rett til å klage på prosessledende avgjørelser, for eksempel Patentstyrets beslutninger om tidsfrister, klassifiseringen av designen m.v. Dette er i samsvar med det som følger av gjeldende mønsterlov, se IML side 74-75. Ønsker søkeren at designen skal registreres i endret form etter utkastet § 14, men Patentstyret uttaler at endring av designen ikke kan skje for eksempel fordi endringen er for stor, har søkeren ikke rett til å klage på dette standpunktet. Hvis søknaden ellers er i foreskrevet stand, vil designen bli registrert i sin opprinnelige form, og søkeren kan klage på selve avgjørelsen om registrering. Foreligger det hinder for registrering og registrering i endret form heller ikke kan skje, vil søknaden bli avslått. Søkeren kan da klage på avslaget. Når det gjelder spørsmål om overføring av retten til designen etter § 29, kan den som fremmer påstanden ikke klage på Patentstyrets avgjørelse om å oppfordre vedkommende til å reise søksmål for å få spørsmålet prøvet for domstolen. Bestemmelsen i § 29 kommer til anvendelse når Patentstyret finner spørsmålet om retten til designen tvilsomt. Ellers avslår eller imøtekommer Patentstyret kravet om overføring av retten til designen etter § 30, jf. bestemmelsen i annet ledd ovenfor.

Til § 35 Behandlingen av klage m.v.

Bestemmelsen er basert på gjeldende mønsterlov § 23. Paragrafen inneholder nye bestemmelser om avgjørelser som kan bringes inn for domstolen, og en del mindre endringer og presiseringer.

Klage på avgjørelser som omhandlet i § 34 prøves av Patentstyrets annen avdeling. Første leddfastslår at klagen må være innkommet til Patentstyrets annen avdeling innen to måneder etter at meldingen om avgjørelsen i første avdeling ble sendt til vedkommende part. Dette er en annen løsning enn det som følger av fvl. § 29 første ledd første punktum, hvor fristen løper fra det tidspunktet underretning kommer frem til parten. Etter fvl. § 30 avbrytes fristen når klagen er sendt fra vedkommende part, mens bestemmelsen i § 1 i forskrift om innlevering av dokument og betaling av avgift til Styret for det industrielle rettsvern går ut på at fristen avbrytes når klagen innkommer til Patentstyret. Løsningen i utkastet er i samsvar med gjeldende rett innenfor patent, varemerke og design. Patentstyret ber om høringsinstansenes syn på hvilken ordning som bør videreføres ved klager etter bestemmelsen her.

Videre skal det etter bestemmelsen betales fastsatt avgift. Hvis disse vilkårene ikke er oppfylt, avvises klagen. Bestemmelsen er med redaksjonelle endringer i overensstemmelse med gjeldende mønsterlov § 23 første ledd.

Bestemmelsen i annet ledd gir rett til å bringe avgjørelse i Patentstyrets annen avdeling inn for domstolen innen to måneder etter at melding om avgjørelsen ble sendt til den vedkommende part. I meldingen fra Patentstyret skal det inntas opplysning om søksmålsfristen. Bestemmelsen gir en uttømmende oppregning av de tilfellene som kan bringes inn for domstolen. Oppregningen er selvforklarende, jf. også bemerkningene til § 34 ovenfor. Til nr. 3 skal det likevel bemerkes at bestemmelsen gir søkeren og den som fremsetter krav om overføring av retten til designen på søknadsstadiet, adgang til å bringe annen avdelings avgjørelse videre inn for domstolen, hvis avgjørelsen går parten imot. Hvor krav om retten til designen fremsettes i sak om administrativ overprøving etter § 25, har designhaveren rett til å bringe annen avdelings avgjørelse om overføring av retten til designen videre inn for domstolen etter bestemmelsen her. Siden denne avgjørelsen i annen avdeling ikke er endelig, kan den andre parten ikke kreve at registreringen oppheves eller slettes, jf. § 30 annet ledd, med mindre designhaveren ikke benytter sin mulighet til å bringe saken inn for domstolen. Hvor avgjørelse i slik sak går den andre parten imot, annen avdelings avgjørelse endelig, jf. § 42 femte ledd. Til nr. 4 skal det bemerkes at bestemmelsen omfatter oppheving av en registrering etter krav som nevnt i § 25, samt oppheving som Patentstyret treffer etter eget tiltak, jf. § 32. Denne bestemmelsen gir også designhaveren rett til å bringe saken inn for domstolen i det tilfellet at designen i sak om administrativ overprøving registreres i endret form (designhaverens prinsipale påstand om opprettholdelse av registreringen er ikke blitt hørt). For den som fremsetter krav om administrativ oppheving og ikke når frem med sin påstand, gjelder bestemmelsen i § 42 femte ledd.

Bestemmelsen i tredje ledd fastslår at den klagende part ikke kan kreve oppreisning etter § 47, hvis fristen til å klage i første ledd oversittes. Det samme gjelder hvor fristen til å bringe saken inn for domstolen etter annet ledd, oversittes. Sml. bestemmelsene i fvl. § 31 og tvml. § 437 annet ledd.

Fjerde ledd bestemmer at reglene om innsyn i utkastet § 21 også gjelder for dokumenter i klagesaker. Hovedregelen er at dokumentene i klagesaken er allment tilgjengelige, jf. § 21 første ledd. Hvis en søknad er nektet registrert i Patentstyrets første avdeling før den blir allment tilgjengelig etter § 21 annet ledd, er dokumentene i klagesaken tilgjengelige for innsyn etter annet punktum i nevnte bestemmelse. Arbeidsdokumenter m.v., som Patentstyrets annen avdeling utarbeider ved behandlingen av en sak, kan likevel holdes unntatt allmenn offentlighet, jf. § 21 femte ledd. Nytt i forhold til gjeldende rett er det at en part i klagesak kan be om at et dokument som gjelder en forretningshemmelighet, skal unntas fra allmenn offentlighet, jf. § 21 fjerde ledd.

Kapittel 7 Straff og andre sanksjoner

Til § 36 Straff

Bestemmelsen er med redaksjonelle endringer i samsvar med gjeldende mønsterlov § 35.

Til § 37 Erstatning

Bestemmelsen er med redaksjonelle endringer i samsvar med gjeldende mønsterlov § 36.

Til § 38 Endring, tilintetgjøring, forvaring og utlevering

Bestemmelsen er med redaksjonelle endringer i samsvar med gjeldende mønsterlov § 37.

Til § 39 Erstatning ved utnyttelse før registrering m.v.

Bestemmelsen er med redaksjonelle endringer i samsvar med gjeldende mønsterlov § 38.

I første ledd er ordlyden utnytter noen uhjemlet i nærings- eller driftsøyemed mønster erstattet av ordene utnytter noen uten samtykke fra søkeren en design. Designretten etter utkastet § 9 gjelder enhver utnyttelse som ikke er unntatt, jf. bemerkningene til § 9 første ledd, og forutsetningen om at utnyttelsen må ha skjedd i nærings- eller driftsøyemed er således fjernet. Uhjemlet er erstattet av uten samtykke fra søkeren, for å gjøre innholdet i bestemmelsen tydeligere for leseren på dette punkt. Den praktiske betydningen av bestemmelsen i annet ledd ble begrenset allerede ved endringen i mønsterloven den 20. desember 1996, da innsigelsesperioden ble flyttet til etter registreringen av designsøknaden. Ved at utkastet erstatter bestemmelsene om innsigelse med administrativ overprøving etter registrering, og registreringsprosedyren samtidig endres, jf. utkastet § 17, antar Patentstyret at bestemmelsen vil få mindre praktisk betydning i fremtiden.

Til § 40 Frifinnelse i sivile saker om designinngrep

Bestemmelsen er med redaksjonelle endringer i samsvar med gjeldende mønsterlov § 39.

Til § 41 Straff og erstatning ved brudd på opplysningsplikt

Bestemmelsen er med redaksjonelle endringer i samsvar med gjeldende mønsterlov § 40.

Kapittel 8 Rettergangsbestemmelser

Til § 42 Søksmål

Denne bestemmelsen fastsetter først og fremst hvilke søksmål som kan reises for Oslo byrett.

Bestemmelsen i første ledd nr. 1 er med redaksjonelle endringer i samsvar med gjeldende mønsterlov § 41 første ledd nr. 1. Oslo byrett er verneting for søksmål om retten til en design som er søkt registrert. Hvor Patentstyret henviser spørsmålet om retten til en design til domstolene etter § 29 i utkastet, skal vedkommende reise søksmål ved Oslo byrett.

Bestemmelsen i nr. 2 er med redaksjonelle endringer i samsvar med gjeldende rett, jf. § 41 første ledd nr. 2. Den gjeldende lovbestemmelsen gir imidlertid ikke en fullstendig oversikt over de avgjørelser som kan bringes inn for domstolen. For eksempel fremgår det ikke klart av mønsterloven § 41 første ledd nr. 2, jf. § 23 tredje ledd, at søkeren kan bringe inn for domstolen en avgjørelse der Patentstyrets annen avdeling fastholder første avdelings avslag på krav om gjenopptakelse, jf. § 22 tredje ledd. Som påpekt i VMU forutsettes det likevel at det etter gjeldende varemerkerett forligger en adgang til å bringe slik avgjørelse inn for domstolen i varemerkesaker. En tilsvarende forståelse må legges til grunn i mønsterretten. Siden sak om gjenopptakelse ikke fremgår uttrykkelig av gjeldende mønsterlov §§ 23 og 41, fremgår det heller ikke klart av loven om søksmålsfristene etter mønsterloven § 23 tredje ledd skal gjelde. Denne konsekvensen av at gjenopptakelse ikke er nevnt i mønsterloven § 41, synes ikke å ha vært tilsiktet. Patentstyret legger her til grunn at søksmålsfristene er ment å gjelde. Ved at § 35 annet ledd i utkastet uttrykkelig regner opp de forhold som kan bringes inn for domstolen, og foreliggende bestemmelse henviser til § 35 annet ledd, skulle de nevnte uklarhetene nå være brakt på det rene.

Nr. 3 er med redaksjonelle endringer i overensstemmelse med gjeldende mønsterlov § 41 første ledd nr. 3. Etter denne bestemmelsen kan søksmål reises for Oslo byrett om ugyldighet og overføring av registrert design, jf. utkastet §§ 27 og 31. Med søksmål om ugyldighet forstås søksmål om både hel og delvis ugyldighet, herunder søksmål om registrering av designen i endret form, se § 27 og § 28 første ledd. Bestemmelsen skal dessuten ses i sammenheng med femte ledd, jf. bemerkningene nedenfor.

Andre søksmål som reises, for eksempel søksmål om designinngrep, følger de alminnelige regler om verneting.

Annet ledd er med redaksjonelle endringer i samsvar med gjeldende mønsterlov § 41 annet ledd.

Bestemmelsen i tredje ledd fastslår at en part i forbindelse med en registreringssøknad, ikke kan bringe saken inn for domstolen, hvis det er truffet avgjørelse i saken i første avdeling. Hvis en avgjørelse i Patentstyrets første avdeling går søkeren imot, må vedkommende klage avgjørelsen inn for Patentstyrets annen avdeling etter § 34, før spørsmålet kan bringes inn for domstolen. Ved krav om administrativ overprøving gjelder bestemmelsen i fjerde ledd.

Fjerde ledd fastslår at den som har fremsatt krav om administrativ overprøving (i Patentstyrets første avdeling), må vente med å reise sak for domstolen om samme forhold inntil det foreligger endelig avgjørelse i Patentstyret. Bestemmelsen stenger dermed for søksmål mellom partene så lenge saken behandles i Patentstyret, og innebærer at den administrative klagemuligheten må være uttømt før sak kan reises for domstolen. Se også bemerkningene til § 25 tredje ledd og § 35. Bestemmelsen i leddet her er i samsvar med det som følger av VMU § 30 om administrativ slettelse. Det oppstilles ikke som vilkår for å reise søksmål, at adgangen til å kreve administrativ overprøving er benyttet, sml. tvml. § 437 første ledd.

Bestemmelsen i femte ledd fastslår at Patentstyrets annen avdelings avgjørelse i sak om administrativ overprøving ikke kan bringes videre inn for domstolen, hvis kravet avvises, for eksempel fordi det ikke anses begrunnet, jf. utkastet § 26 fjerde ledd, eller kravet forkastes etter § 25 femte ledd. Bestemmelsen er ny, men utgjør bare en presisering av det som forutsetningsvis følger av gjeldende mønsterlov i innsigelsessaker som er klaget inn for annen avdeling. I disse tilfellene kan parten i stedet reise søksmål for domstolen om ugyldighet eller overføring, jf. § 42 første ledd nr. 3. For slikt søksmål løper det ingen frist som nevnt i annet ledd i bestemmelsen her, jf. likevel § 27 tredje ledd nr. 1.

Til § 43 Melding til Patentstyret ved søksmål om ugyldighet m.v.

Bestemmelsen er med redaksjonelle endringer i samsvar med gjeldende mønsterlov § 42, se IML side 89-90. Siden bestemmelser om tvangslisens foreslås fjernet i utkastet, jf. bemerkningene til § 9 i utkastet, er den delen av bestemmelsen som omhandler søksmål om tvangslisens også fjernet her.

Til § 44 Melding til Patentstyret ved søksmål om designinngrep.

Denne bestemmelsen er ny i designretten, og er i samsvar med DML § 43 og DDLF § 45. Bestemmelsen ønskes innført i designretten av de samme hensyn som følger av utkastet § 43. I likhet med bestemmelsen i § 43, foreslås det at meldingen til Patentstyret gjøres til et søksmålsvilkår. Som nevnt i begrunnelsen for gjeldende mønsterlov § 42, jf. IML side 90, sikrer bestemmelsen at alle interesserte kan få opplysninger om designregistreringen, jf. utkastet § 21 sjette ledd. Bestemmelsen bidrar til at Designregisteret blir en nyttig informasjonskilde. Den forenkler Patentstyrets arbeid med å følge opp domspraksis også i saker om designinngrep, hvor saksøkte nedlegger påstand om opphevelse av registreringen. I praksis har det vist seg at både søksmål om ugyldighet og designinngrep reises relativt sjelden. Avgjørelsene i domstolen vil være viktige som rettskilde ved Patentstyrets behandling av designsøknader og avgjørelser etter krav om administrativ overprøving.

Til § 45 Utskrift av dommer

Bestemmelsen er med redaksjonelle endringer i samsvar med gjeldende mønsterlov § 43.

Kapittel 9 Forskjellige bestemmelser

Til § 46 Fullmektig

Denne paragrafen erstatter gjeldende mønsterlov §§ 12 og 45. I gjeldende rett oppstilles det et krav for søkere og designhavere bosatt utenfor Norge om at de skal ha en i Norge bosatt fullmektig til å representere vedkommende. Kommisjonen har overfor de nordiske landene gitt uttrykk for at kravet om en fullmektig bosatt i eget land strider mot EU-reglene og EØS-avtalen om fri etableringsrett og fri utveksling av tjenesteytelser. Denne fortolkningen av EØS-avtalen må legges til grunn ved vurderingen av kravet om bopel. TRIPS-avtalen forplikter dessuten Norge til å gi borgere i WTO-land samme fordeler som designretten her gir våre egne borgere, jf. artikkel 3 og 4.

Bestemmelsen Patentstyret foreslår er helt ny innenfor designretten, og patent- og varemerkeretten. Den fastslår at Patentstyret kan bestemme at en designsøker eller designhaver skal ha en fullmektig med bopel eller sete innenfor EØS. De tilfellene hvor fullmektig anses nødvendig, bør fastsettes nærmere i forskrift, jf. femte ledd. Kravene som oppstilles bør være de samme for søkere og designhavere som har bopel eller sete i eller utenfor Norge. I overensstemmelse med gjeldende praksis, bør det være et krav at kommunikasjonsspråket mellom Patentstyret og søkere og designhavere skal være norsk, og eventuelt dansk og svensk, jf. den gjeldende Mønsterforskriften § 3. Ved en eventuell tiltredelse til Genèvetraktaten, jf. de generelle bemerkningene under punkt 2.3.2, forventes det at noe kommunikasjon vil måtte foregå på engelsk, særlig ved utveksling av opplysninger og lignende. Slik bestemmelsen forslås i utkastet her, behandler den i prinsippet utenlandske og norske borgere helt likt, og oppfyller således de krav som stilles i EØS-avtalen og TRIPS-avtalen.

Skal det gjøres unntak fra EØS-avtalens regel om fri flyt av tjenesteytelser, må det påvises at det foreligger tvingende allmenne hensyn for et slikt unntak. Den foreslåtte bestemmelsen gir søkere og rettighetshavere større rett til å representere seg selv overfor Patentstyret, og flere muligheter ved valg av fullmektig enn i dag. For eksempel vil en italiensk søker som behersker norsk kunne representere seg selv. Hvis vedkommende ikke behersker norsk, kan denne skaffe seg en fullmektig innenfor hele EØS til å representere seg, forutsatt at fullmektigen behersker norsk. Inngis det til Patentstyret en søknad på italiensk, bør det imidlertid fremgå av bestemmelser i forskrift, jf. utkastet §§ 13 og 48, at søknaden skal avvises. Så lenge kommunikasjonen skal foregå på norsk, vil bestemmelsen ikke være til ulempe for Patentstyret. Patentstyret må påregne at en ikke ubetydelig del av kommunikasjon vil foregå over landegrensene, noe som innebærer økte kostnader ved postgangen. Noen år frem i tid antas likevel en stor del av kommunikasjonen å foregå elektronisk, og redusere kostnadene som nevnt. For norske søkere og designhavere vil situasjonen stort sett være den samme som etter gjeldende rett, imidlertid slik at de kan la seg representere av en fullmektig bosatt innenfor EØS under nevnte vilkår. Totalt sett fremstår den foreslåtte bestemmelsen som mer kundevennlig enn reglene i gjeldende mønsterlov. Patentstyret kan således ikke se at det foreligger slike tvingende hensyn som begrunner unntak fra reglen om fri flyt av tjenesteytelser.

Bestemmelsen antas å få betydning for norske fullmektiger og advokater. Disse opptrer i dag som fullmektiger for søkere og designhavere som har bopel i og utenfor Norge. Etter utkastet må søkere og rettighetshavere med bopel utenfor Norge fremdeles være representert av en fullmektig overfor Patentstyret. I praksis vil situasjonen etter utkastet være stort sett den samme som i dag, da fullmektiger med bopel innenfor EØS, som representerer nevnte søkere og rettighetshavere, som oftest ikke vil være i stand til å kommunisere på norsk i forhold til Patentstyret. Noe større konkurranse må imidlertid påregnes mellom fullmektig- og advokatbransjen i Norge, Danmark og Sverige. Forutsatt at de øvrige EU-landene har gjennomført eller gjennomfører forpliktelsen om fri flyt av tjenesteytelser på tilsvarende måte, vil norske fullmektiger kunne representere både norske og utenlandske søkere og designhavere overfor enhver patentmyndighet innenfor EØS.

I samsvar med gjeldende rett stilles det etter utkastet ikke særlige krav til fullmektigens kvalifikasjoner, bortsett fra at fullmektigen skal være myndig. En juridisk person kan også være fullmektig. Fullmektigen skal etter fullmakt med bindende virkning kunne representere designsøkeren i alt som angår søknaden, og på vegne av designsøkeren eller designhaveren motta meldinger, forkynnelser m.v. Oppfyller ikke fullmektigen sine forpliktelser, kan denne bli økonomisk ansvarlig overfor fullmaktsgiveren.

Bestemmelsen i første ledd første punktum medfører at Patentstyret kan bestemme at en designsøker skal ha en fullmektig innenfor EØS, som kan representere vedkommende i alt som angår søknaden. Det er ikke lenger et krav at fullmektigen skal ha bopel i Norge, sml. gjeldende mønsterlov § 12. Hvis søkeren ikke utpeker en fullmektig som nevnt, anses dette som en mangel ved søknaden etter utkastet § 19, jf. annet punktum. Hvis mangelen ikke blir rettet i samsvar med § 19, skal søknaden avslås, jf. § 20. Bestemmelsen utelukker ikke at Patentstyret også kan bestemme at en søker med bopel eller sete i Norge skal la seg representere av en fullmektig. For eksempel kan en tenke seg det tilfellet at søkeren ikke behersker norsk, eller at en søker som behersker norsk likevel etter gjentatte forsøk ikke er i stand til å rette manglene i søknaden. Her kan Patentstyret kreve at søkeren skaffer seg en fullmektig, fremfor å avslå søknaden med hjemmel i § 20. Det vil imidlertid være en forutsetning for et slikt krav, at Patentstyret har oppfylt sin alminnelige veiledningsplikt etter forvaltningsretten.

Annet ledd første punktum fastslår at Patentstyret kan bestemme at en designhaver skal ha en fullmektig innenfor EØS, som på vegne av denne kan motta meldinger fra Patentstyret, forkynnelser og andre prosessuelle meldinger, herunder søksmål, samt avgi svar. Fullmektigen trenger således ikke å ha bopel i Norge, sml. gjeldende mønsterlov § 45. Bestemmelsen i første punktum gjelder tilsvarende for den som fremsetter krav om administrativ overprøving etter § 25, jf. annet punktum.

Tredje ledd første punktum fastslår at fullmektigen skal noteres i Designregisteret. Annet og tredje punktum er med redaksjonelle endringer i samsvar med gjeldende mønsterlov § 45 annet ledd. Den tilsvarende bestemmelsen om fullmektigplikt i VMU § 37, fastslår at en varemerkeregistering skal slettes av registeret, hvis innehaveren ikke utpeker en fullmektig innen fastsatt frist. Vedkommende kan imidlertid søke om registrering av varemerket på nytt, dersom vilkårene i VMU for øvrig er oppfylt. En tilsvarende bestemmelse er ikke foreslått i utkastet, da en slettelse av designregistreringen vil ramme designhaveren unødig hardt på grunn av nyhetskravet i designretten. For den som fremsetter krav om administrativ overprøving, vil nærmere bestemmelser om fullmektigplikt utformes i forskrift, se tilvarende bestemmelser om innsigelser og fullmektigplikt i gjeldende mønsterforskrift §§ 18 og 19.

Fjerde ledder med redaksjonelle endringer i samsvar med gjeldende mønsterlov § 45 tredje ledd.

Femte ledd erstatter gjeldende mønsterlov § 46, og fastslår at Kongen i forskrift kan gi nærmere bestemmelser om reglene i paragrafen her. Dessuten kan det i forskrift gis nærmere bestemmelser om de tilfeller hvor Patentstyret skal kunne kreve fullmektig.

Den bestemmelsen som Patentstyret foreslår om fullmektigplikt, er ikke samordnet med de øvrige nordiske landene. I Sverige er spørsmålet om fullmektigplikt gjenstand for en selvstendig utredning. Ved oversendelsen av dette lovutkastet, foreligger ikke resultatet av denne utredningen for Patentstyret. Foreløpig ser det ut til at endringsutkastet til den svenske mønsterloven (SMLU) går ut på at patentmyndigheten kan kreve at designsøkeren eller designhaveren skal ha en serviceadresse i Sverige. Dermed oppstilles det ikke et krav om at utenlandske søkere skal ha en fullmektig bosatt i Sverige, men at Patent- och Registreringsverket (PRV) skal kunne korrespondere med en adresse i Sverige. Med andre ord kan en italiensk søker representere seg selv, eller for eksempel ha en dansk fullmektig til å representere seg, så lenge korrespondansen foregår på svensk og søkeren, evt. fullmektigen, har en serviceadresse i Sverige. I Danmark synes det som om Patent- og Varemærkestyrelsen velger en løsning som tilsvarer forslaget i utkastet her. Hvilke løsninger som blir foretrukket i Sverige og Danmark, vil kunne fastslås med større sikkerhet i løpet av høsten, eventuelt tidlig neste år. Patentstyret ber høringsinstansene komme med sine synspunkter på spørsmålet om fullmektigplikt.

Til § 47 Oppreisning

Bestemmelsen om oppreisning er ny i designretten, og svarer med redaksjonelle endringer og øvrige tilpasninger til patentloven § 72 og VMU § 64. Begrunnelsen for å medta bestemmelsen i utkastet, er at de samme hensynene for gjenoppretting av designrettigheter gjør seg gjeldende her, som i patent- og varemerkeretten. Bestemmelsens innhold samsvarer mest med bestemmelsen i patentloven, da tapte patent- og designrettigheter ikke kan etableres på nytt i de tilfeller en offentliggjort patent- eller designsøknad, meddelt patent eller designregistrering vil være nyhetsskadelig for en senere søknad vedrørende samme oppfinnelse eller design.

Bestemmelsen i første ledd gir oppreisningsmuligheter hvor søkeren for eksempel oversitter en svarfrist i et brev fra Patentstyret under søknadsbehandlingen, eller der fristen for å gjenoppta søknaden også er utløpt. Oppreisning kan også kreves hvor fristen for å fornye designregistreringen er oversittet, jf. utkastet kapittel 4. Retten gjelder også for klagefrister til Patentstyrets annen avdeling etter § 35 første ledd, forutsatt at saken gjelder klage på avgjørelser som er truffet ved behandlingen av en designsøknad, jf. § 34 første og annet ledd. Utenfor faller frister som ikke er omhandlet i utkastet kapittel 2, 4 og 6, for eksempel 12-månedersfristen omhandlet i § 6, fristen til å reise krav om administrativ overprøving eller søksmål vedrørende retten til designen, se § 25, annet ledd nr. 1, § 27 tredje ledd nr. 1 samt §§ 29 og 31, fristen til å besvare brev som nevnt i § 26 første ledd og § 32 annet ledd, foreldelsesfristen i § 39 og fristene som nevnt i §§ 43 og 44. I ordlyden er all den omhu (jf. patentloven § 72) erstattet med den aktsomhet, for å gjøre tilpasninger i forhold til den utviklingen som antas å skje innenfor patentloven her (Patent Law Treaty (PLT) gjør det antakelig nødvendig å innrømme oppreisning hvor alminnelig omhu er utvist). Ordet aktsomhet erstatter omhu av rent språklige grunner, og er isolert sett ikke ment å innebære noen realitetsendring med hensyn til det vilkår som her oppstilles.

Bestemmelsen i annet ledd unntar uttrykkelig retten til å kreve oppreisning for oversittelse av prioritetsfristen i utkastet § 16. Det samme gjelder klagefristen i § 35 første ledd for avgjørelser i sak om administrativ overprøving som omhandlet i § 34 tredje ledd. Av dette følger det at oppreisning ved oversittelse av klagefrister til annen avdeling, bare gis ved klagebehandlingen av designsøknader. Det er ikke mulig å kreve oppreisning for oversittelse av fristen til å bringe avgjørelse truffet i annen avdeling etter § 35 annet ledd inn for domstolen.

Tredje ledd bestemmer at avslag på krav om oppreisning kan påklages til Patentstyrets annen avdeling. Bestemmelsene i § 35 om klagefrist m.v. og muligheten til å bringe annen avdelings avgjørelser inn for domstolen, gjelder tilsvarende for sak om oppreisning etter bestemmelsen her, jf. annet punktum.

Bestemmelsene om oppreisning gjelder tilsvarende ved den nasjonale behandlingen av krav om internasjonale designregistreringer etter utkastet kapittel 10.

Til § 48 Bestemmelser i forskrift. Avgifter m.v.

Denne bestemmelsen gir Kongen rett til i forskrift å utarbeide nærmere regler om designsøknader, designregistreringer, krav om administrativ overprøving, om Patentstyrets undersøkelse av søknader, om registrering av design i endret form, om oppheving av registreringer, og behandlingen av dette. Herunder innbefattes retten til å gi eventuelle bestemmelser i forskrift om deling og fusjon av søknader og registreringer. Videre kan det gis bestemmelser om avgiftssatser og avgiftsbetaling, om Designregisteret, om kunngjøringer og det tidende som Patentstyret utgir, samt gjennomføringen av loven for øvrig. Det samme gjelder tilsvarende bestemmelser i forskrift om internasjonale designregistreringer, selv om dette ikke er direkte uttrykt i bestemmelsen her. I tillegg kan det bestemmes i forskrift at journaler over innkomne søknader og over andre dokumenter som gjelder behandlingen av dem, skal være allment tilgjengelige.

Til § 49 Forholdet til opphavsrett

Bestemmelsen er en gjennomføring av direktivet artikkel 17. Selv om designen er beskyttet etter åndsverkloven, kan den oppnå designbeskyttelse ved registrering. Bestemmelsen er i samsvar med gjeldende norsk rett, selv om slik bestemmelse ikke uttrykkelig er nevnt i gjeldende mønsterlov. Åndsverkloven § 10 første ledd fastslår at beskyttelse etter mønsterloven ikke utelukker opphavsrett.

Til § 50 Overdragelse av lisens

Bestemmelsen er med redaksjonelle endringer i samsvar med gjeldende mønsterlov § 26. Bestemmelsen er flyttet til dette kapitlet i utkastet, da bestemmelsene om tvangslisens er fjernet, jf. bemerkningene til utkastet § 9. Ordlyden utnyttelse i nærings- eller driftsøyemed er fjernet, siden designretten nå gjelder all utnyttelse som ikke er uttrykkelig unntatt, jf. bemerkningene til § 9 første ledd.

Til § 51 Kollisjon av rettigheter

Bestemmelsen er med redaksjonelle endringer i samsvar med gjeldende mønsterlov § 27 femte ledd. De øvrige bestemmelsene i mønsterloven § 27 er flyttet til utkastet §§ 27 og 33. Tredje ledd i mønsterloven § 27 foreslås fjernet. Det åpnes således for overgang av designrett til én eller flere design i en samregistrering. Dette er i samsvar med bestemmelser i Genèvetraktaten artikkel 16.

Kapittel 10 Internasjonal designregistrering

Kapittel 10 trer i kraft under forutsetning av at Norge tiltrer Genèvetraktaten til Haagavtalen om internasjonal registrering av industriell design. Bestemmelsene i kapitlet her kan tre i kraft fra et senere tidspunkt enn loven for øvrig. Om hovedinnholdet i Genèvetraktaten, se de alminnelige bemerkningene under punkt 2.3.2.

Den som inngir en søknad om internasjonal designregistrering til Det internasjonale byrået, eller via Patentstyret, omtales i det følgende som søker. Er designen registrert, omtales denne som innehaver av en internasjonal designregistrering. Den som er innehaver av en internasjonal designregistrering her i Norge, vil i det følgende bli omtalt som designhaver. Betegnelsen designhaver er i utkastets bemerkninger forsøkt forbeholdt de rettssubjekter som har en nasjonal designregistrering eller en internasjonal registrering som har virkning i Norge.

For de internasjonale registreringene gjelder det etter Genèvetraktaten et prinsipp om nasjonal behandling og virkning. Ved behandlingen av et krav om at en internasjonal registrering skal ha virkning i Norge, er Norge etter traktaten forpliktet til å innrømme den internasjonale innehaveren de samme rettighetene som en søker får ved inngivelse av en nasjonal søknad. Vår designlovgivning kan pålegge innehaveren de samme, men ikke strengere, plikter enn for de som søker nasjonalt. Tilsvarende skal lovgivningen innrømme internasjonale designhavere samme beskyttelse som nasjonale designhavere. Dette betyr også at vilkårene for å oppnå designrett gjelder tilsvarende for internasjonale designregistreringer. Nedenfor, under den enkelte paragraf i dette kapitlet, redegjøres det nærmere om disse forhold.

Til § 52 Definisjon m.v.

Denne bestemmelsen inneholder i første ledd en definisjon av internasjonal designregistrering. VMU § 38 har vært forbilde ved utformingen av denne bestemmelsen. En internasjonal designregistrering etter Genèvetraktaten, skal ha tilsvarende status som en nasjonal designsøknad etter utkastet her, se Genèvetraktaten artikkel 14 (1). Når en internasjonal designsøknad inngis til Det internasjonale byrået, blir den registrert straks den er innkommet, med mindre søknaden inneholder mangler som må rettes først, jf. Genèvetraktaten artikkel 10 (1). Registreringsdagen vil som hovedregel være den samme som søknadsdagen, jf. artikkel 10 (2). Når den internasjonale registreringen er ferdig behandlet i Norge, og det ikke er funnet hinder for designrett, besluttes det at registreringen skal ha virkning her i Norge. Det vil si det samme som om en nasjonal designsøknad ble besluttet registrert etter utkastet § 18, jf. bemerkningene til § 57. Denne språkbruken er i samsvar med tilsvarende bestemmelser i VMU om internasjonale varemerkeregistreringer (Madridprotokollen).

Annet ledd presiserer at Patentstyret er registreringsmyndighet i Norge for saker om internasjonale designregistreringer.

Til § 53 Søknad om internasjonal designregistrering

Denne paragrafen inneholder bestemmelser om hvem som kan søke om internasjonal designregistrering, hvor søknad skal inngis m.v., jf. Genèvetraktaten artikkel 3 til 5, og Genèveforskriften kapittel 2.

Bestemmelsen i første ledd fastslår at den som er norsk statsborger, som er bosatt eller driver virksomhet her i Norge, kan søke om internasjonal registrering av designen, jf. Genèvetraktaten artikkel 3. Med begrepet driver virksomhet skal forstås en virksomhet som har etablert en reell, industriell eller kommersiell virksomhet her i Norge. Eksempelvis vil en postadresse alene ikke anses som tilstrekkelig.

I motsetning til tilsvarende bestemmelse for søknad om internasjonale varemerkeregistreringer, er det ikke en forutsetning for inngivelse av slik søknad at det foreligger en nasjonal basissøknad, jf. VMU § 39. Dette innebærer at den første søknaden en norsk søker inngir noe sted i verden, således kan være en søknad om internasjonal registrering under Genèvetraktaten.

Første ledd annet punktum og annet leddfastslår at en søknad om internasjonal registrering kan inngis direkte til Det internasjonale byrået, eller til Patentstyret som oversender søknaden videre til Det internasjonale byrået, jf. Genèvetraktaten artikkel 4. Patentstyret skal oversende søknaden til Det internasjonale byrået innen den frist som til enhver tid er nevnt i Genèveforskriften regel 13 (3) (ii). Denne bestemmelsen i Genèveforskriften fastslår at søknadsdagen er lik den dagen søknaden innkom til Patentstyret, forutsatt at Patentstyret oversender søknaden innen 1 måned. Hvis Patentstyret ikke oversender søknaden innen denne fristen, blir søknadsdagen forskjøvet til den dag Det internasjonale byrået mottar søknaden. Dermed er det svært viktig at Patentstyret har sikre rutiner for mottak og oversendelse av søknader om internasjonal registrering. Bestemmelsen skaper riktignok en viss usikkerhet for søkeren, idet vedkommende må stole på at Patentstyret uten unntak klarer å oppfylle denne fristen. Den som imidlertid ønsker større sikkerhet, kan alltid sende søknaden direkte til Det internasjonale byrået. Fristen foreslås fastsatt i forskrift, slik at den lettere kan forandres dersom det gjøres endringer i Genèveforskriften. Patentstyret foretar ingen behandling eller undersøkelse av om søknaden tilfredsstiller vilkårene i Genèvetraktaten, og atskiller seg fra Madridprotokollen på dette punkt, sml. VMU § 39 som inneholder bestemmelser om søknadens innhold. For oversendelse som nevnt skal Patentstyret kreve en avgift som fastsettes i forskrift, se annet ledd annet punktum, jf. Genèvetraktaten artikkel 4 (2). Etter tredje punktum skal det utarbeides nærmere bestemmelser i forskrift om de bekreftelser som Patentstyret skal sende til søkeren og Det internasjonale byrået i forbindelse med indirekte søknader, jf. Genèvetraktaten regel 13. Nettopp på grunn av de konsekvenser en manglende oversendelse har hvis Patentstyret ikke oppfyller fristen som nevnt ovenfor, skal Patentstyret varsle søkeren om den dag søknaden ble mottatt, og varsle søkeren om at søknaden er blitt oversendt. Ved oversendelsen skal Patentstyret opplyse Det internasjonale byrået om den dag søknaden ble mottatt.

Bestemmelsen i tredje ledd er en opplysning om at en søknad om internasjonal designregistrering skal oppfylle vilkårene i Genèvetraktaten og Genèvetraktaten, og gir hjemmel til å utarbeide nærmere bestemmelser i forskrifter. Bestemmelser om søknaden og dens innhold finner en først og fremst i Genèvetraktaten artikkel 5 og Genèveforskriften kapittel 2. Genèveforskriften regel 6 fastsetter at en søknad skal foreligge på fransk eller engelsk.

Til § 54 Krav om at registreringen skal ha virkning i Norge

Når Det internasjonale byrået har behandlet søknaden om internasjonal designregistrering, eventuelle formelle mangler er rettet, søknaden er registrert og det er foretatt kunngjøring, skal Det internasjonale byrået oversende registreringen til de landene som søknaden utpeker. Når Patentstyret får melding fra Det internasjonale byrået om en internasjonal registrering som utpeker Norge, skal Patentstyret motta registreringen og behandle den i samsvar med de bestemmelser som gjelder for behandling av nasjonale designsøknader, såkalt nasjonal behandling. Patentstyret skal undersøke om det foreligger hinder for registrering. Her gjelder bestemmelsene i utkastet kapittel 2 tilsvarende. Imidlertid fremgår det uttrykkelig av Genèvetraktaten artikkel 12 (2) at de formelle kravene til den internasjonale registreringen som Det internasjonale byrået har kontrollert og godtatt i henhold til Genèvetraktatens bestemmelser, ikke skal kunne anføres som hinder for at registreringen gis virkning i Norge. Dette innebærer at Patentstyret bare kan anføre materielle mangler som hinder for registrering, for eksempel at registreringen ikke inneholder en design i lovens forstand. Henvisningen i annet ledd til registrerbarhetsvilkårene i kapittel 2, skal derfor forstås som en henvisning til vilkår som nevnt.

For utpekingen av Norge i en internasjonal søknad om designregistrering, skal det etter Genèvetraktaten artikkel 5 (1) (vii), jf. 7 (1), betales en standard utpekingsavgift. Størrelsen på utpekingsavgiften vil bli fastsatt av Forsamlingen, jf. Genèvetraktaten artikkel 23 (4). Utpekingsavgiften vil bli oversendt til Patentstyret fra Det internasjonale byrået.

Til § 55 Innføring i Designregisteret og kunngjøring

Denne bestemmelsen fastslår at Patentstyret skal innføre designen i Designregisteret og kunngjøre at den internasjonale registreringen har virkning i Norge, såfremt vilkårene nevnt i utkastet § 54 er oppfylt. Bestemmelsen er i samsvar med VMU § 44.

Det følger av Genèvetraktaten artikkel 10 (3) at Det internasjonale byråets kunngjøring ved registreringen i WIPO, skal være tilstrekkelig som kunngjøring. Bestemmelsen utelukker ikke at Patentstyret kan foreta en kunngjøring, men Patentstyret kan ikke kreve avgift fra innehaveren for dette. Patentstyrets forslag går her ut på kunngjøring som nevnt skal skje som en service for næringslivet her i Norge. Antakelig vil det være hensiktsmessig og tilstrekkelig at kunngjøringen av at den internasjonale designregistreringen har virkning i Norge, foretas med en henvisning til kunngjøringen av Det internasjonale byrået, dvs. uten en gjengivelse av designen.

Til § 56 Behandling av krav om at en designregistrering skal ha virkning i Norge

Utgangspunktet ved behandlingen av krav om at internasjonale registreringer skal ha virkning her i Norge, er at den internasjonale innehaveren skal ha de samme rettigheter og plikter som en søker som inngir en søknad nasjonalt, altså et prinsipp om nasjonal behandling. Bestemmelser i Genèvetraktaten gjør det likevel nødvendig med noen særlige bestemmelser om behandlingen av krav som nevnt.

Bestemmelsen i første ledd fastslår at den internasjonale designregistreringen ikke gis virkning i Norge, hvis Patentstyret finner at det foreligger hinder som nevnt i § 54 annet ledd. Slik avgjørelse forutsetter imidlertid at Patentstyret har oppfylt fristen som er fastsatt i medhold av Genèvetraktaten artikkel 12 (2), jf. Genèveforskriften regel 18. Etter hovedregelen her har Patentstyret en frist på 6 måneder til å gi Det internasjonale byrået melding om at det foreligger hinder for beskyttelse i Norge. Fristen løper fra Det internasjonale byrået oversender den internasjonale registreringen til Patentstyret. For land som har et system der patentmyndigheten foretar nyhetsgransking ex officio, kan det innsendes en erklæring til WIPO om at fristen på 6 måneder skal erstattes med en frist på 12 måneder, jf. Genèveforskriften regel 18 (1) bokstav (b), se Genèvetraktaten artikkel 1 (xvii). Etter lovutkastet her vil Patentstyret ikke kunne anses som en slik myndighet, idet nyhetsgransking bare foretas når søkeren selv ber om det, jf. utkastet § 17. Fristen avbrytes ved at Patentstyret varsler Det internasjonale byrået om hinder og de grunner som den bygger på. Det er således ikke et krav at Patentstyret skal treffe en formell avgjørelse innen fristen, men at Det internasjonale byrået får melding om at hinder er funnet frem. Det internasjonale byrået oversender meldingen til innehaveren. Vedkommende skal deretter gis anledning til å uttale seg om hindringen i samsvar med det som følger av bestemmelsene om søknadsbehandlingen under utkastet kapittel 2. Her gjelder bestemmelsene i § 46 om fullmektig tilsvarende for innehaveren. Hvis Patentstyret oversitter fristen til å varsle Det internasjonale byrået om en hindring, kan ikke Patentstyret senere treffe en avgjørelse som omhandlet i bestemmelsen her. Det samme gjelder hvis Patentstyret etter utløpet av fristen blir oppmerksom på andre grunner for at hinder anses å foreligge. Ved tiltredelse til Genèvetraktaten er Norge folkerettslig forpliktet til å gi den internasjonale registreringen virkning i Norge, hvis fristen oversittes uten at melding som nevnt er inngitt til Det internasjonale byrået. Dette prinsippet om at en internasjonal designregistrering oppnår virkning i et utpekt land automatisk, altså uten at det er truffet et utrykkelig vedtak om det, er i samsvar med det som følger av Madridprotokollen for internasjonale varemerkeregistreringer.

Etter annet ledd presiseres det uttrykkelig at innehaveren av den internasjonale designregistreringen skal kunne be om fornyet vurdering av spørsmålet om hinder for at registreringen skal ha virkning i Norge, jf. Genèvetraktaten artikkel 12 (3). Bestemmelsen i VMU § 43 har vært forbilde ved utformingen av denne bestemmelsen. Utkastet § 19 gjelder tilsvarende ved denne behandlingen. Adgangen til oppreisning ved oversittelse av frister som nevnt i § 47 gjelder tilsvarende ved behandlingen av krav om at en internasjonal registrering skal ha virkning i Norge. Det samme gjelder bestemmelsene om klage i §§ 34 og 35.

Nærmere bestemmelser om de forhold som omhandles i denne bestemmelsen, foreslås fastsatt i forskrift, se også § 48.

Til § 57 Virkningene av en internasjonal designregistrering m.v.

Denne paragrafen inneholder bestemmelser om virkningene av at en internasjonal designregistrering skal gjelde i Norge. Bestemmelsen bygger hovedsakelig på de reglene som er fastsatt i eller i medhold av Genèvetraktaten artikkel 14 (2), 15 og 17.

Første ledd fastslår at bestemmelsene i loven her gjelder tilsvarende for internasjonale designregistreringer som ved innføringen i Designregisteret har virkning i Norge, så langt annet ikke følger av Genèvetraktaten. Dette innebærer at internasjonale registreringer har de samme rettsfølgene som om designen var blitt registrert med utgangspunkt i en nasjonal søknad. Bestemmelsen fastsetter at den internasjonale designhaveren oppnår samme beskyttelse som en ved en nasjonal registrering. Således gjelder bestemmelsene i utkastet §§ 9 til 12 tilsvarende for internasjonale designregistreringer som har virkning her. Det samme gjelder for eksempel bestemmelsene i utkastet kapittel 5 om opphør, og de generelle vilkårene for designrett i utkastet kapittel 1 gjelder således tilsvarende, jf. eksempelvis § 25 første ledd og § 27 første ledd. Forutsetningen om at loven gjelder tilsvarende bare så langt annet ikke følger av Genèvetraktaten, tar blant annet hensyn til at det er Genèvetraktatens bestemmelser om fornyelse, som kommer til anvendelse på internasjonale designregistreringer som har virkning i Norge, jf. traktatens artikkel 17.

Annet punktum fastslår at innføringen gjelder fra registreringsdagen for den internasjonale søknaden. Registreringsdagen vil som utgangspunkt være lik søknadsdagen, jf. Genèvetraktaten artikkel 10 (2). Bestemmelsen innrømmer dermed beskyttelse for internasjonale registreringer fra samme tidspunkt som for nasjonale designregistreringer.

Bestemmelsen i annet ledd fastsetter at en internasjonal designregistrering som har virkning i Norge, kan fornyes etter bestemmelsene i Genèvetraktaten, se artikkel 15 og Genèveforskriften kapittel 5. Det er Det internasjonale byrået som behandler fornyelsene. Patentstyret mottar varsel om fornyelsen fra Det internasjonale byrået, og anmerker den i Designregisteret og kunngjør den.

I tredje ledd er det inntatt en særregel om Patentstyrets rett til ex officio å oppheve en internasjonal registrering som har virkning i Norge, jf. utkastet § 32. Her gis Patentstyret bare rett til å beslutte slik oppheving, såfremt den 6-månedersfristen som er fastsatt i medhold av Genèvetraktaten artikkel 12 ikke er utløpt, jf. bemerkningene til utkastet § 56. Bestemmelsen er i samsvar med tilsvarende bestemmelse i VMU § 46 sjette ledd.

Til § 58 Virkningen av at en internasjonal designregistrering opphører

Denne paragrafen inneholder en bestemmelsen om opphørshandlinger som foretas overfor Det internasjonale byrået. Bestemmelsen fastslår at opphør av den internasjonale registreringen, eksempelvis ved at den internasjonale designhaveren ikke fornyer den, eller sletter den av registeret overfor Det internasjonale byrået, har den følge at registreringen samtidig opphører å gjelde i Norge. Slettes for eksempel noen av designene i en internasjonal registrering, opphører disse mønstrenes virkning her i Norge. Designhaveren kan også slette den internasjonale registreringen for bare noen av de utpekte landene. Det internasjonale byrået oversender melding om opphør for internasjonale registreringer som har virkning i Norge. Opphør av den internasjonale registreringen eller deler av den skal anmerkes i Designregisteret og kunngjøres.

Kapittel 11 Ikraftsetting. Overgangsbestemmelser. Endringer i andre lover

Til § 59 Ikraftsetting

Denne paragrafen inneholder bestemmelser om den nye loven skal tre i kraft fra den tid Kongen bestemmer. Når det gjelder bestemmelsene i loven om internasjonale designregistreringer, foreslås det at disse bestemmelsene skal tre i kraft fra et senere tidspunkt, som Kongen bestemmer. Dette tidspunktet må koordineres med Genèvetraktatens ikrafttredelse og de øvrige forhold som er nevnt under punkt 2.3.2 i de generelle bemerkningene.

Til § 60 Overgangsbestemmelser

Bestemmelsen inneholder regler om lovens anvendelse og virkning på eksisterende designsøknader- og registreringer. Bestemmelsen er samtidig en gjennomføring av direktivet artikkel 2, 11 nr. 8 og 12 nr. 2.

Første ledd fastsetter at den gjeldende mønsterloven kommer til anvendelse på søknader som er inngitt før den nye loven trer i kraft, samt for design som er eller blir registrert på grunnlag av søknader som nevnt. Bestemmelsen innebærer således at søknader som er inngitt dagen før ikraftsettingen eller tidligere, skal behandles, nyhetsundersøkes og vurderes etter vilkårene i den gjeldende mønsterloven. Samtlige bestemmelser, så nær som de i mønsterloven kapittel 3, gjelder således for søknadene og registreringene som her nevnt, jf. bemerkningene til tredje ledd nedenfor.

I annet ledd foreslås direktivet artikkel 12 nr. 2 gjennomført. Direktivet tillater her at EU- og EØS-landene beholder eventuelle bestemmelser om forbenyttelsesrett for design som ble utnyttet før lovens ikraftsetting, jf. gjeldende mønsterlov § 6, se IML side 64. Patentstyret finner det hensiktsmessig at designhavere som ikke har kunnet angripe en utnyttelse som er tillatt etter mønsterloven § 6 i dag, heller ikke bør gis slik rett ved ikraftsettingen av den nye loven.

Tredje ledd fastsetter at bestemmelsene i utkastet kapittel 4 om designregistreringens gyldighetstid også skal gjelde for søknader og registreringer som nevnt i annet ledd. Bestemmelsen gjelder bare for designregistreringer som fremdeles er i kraft på tidspunktet for lovens ikraftsetting. Bakgrunnen for dette unntaket, er blant annet direktivet artikkel 2, som fastsetter at direktivet gjelder for design registrert ved Patentstyret og søknader om slik registrering.

Til § 61 Endringer i andre lover

De endringer som foreslås gjennomført i bestemmelser i andre lover, er utelukkende redaksjonelle endringer. Dessuten fastslås det her at gjeldende mønsterlov oppheves.