16 Merknader til de enkelte bestemmelsene

16.1 Til kapittel 1 Alminnelige bestemmelser

Til § 1 Enerett til design

Første ledd erstatter mønsterloven § 1 annet ledd. Bestemmelsen slår fast at den som har frembrakt en design, eller den som designerens rett har gått over til, ved registrering kan få enerett til å utnytte designen (designrett) etter lovens bestemmelser. Dette bygger på utgangspunktet i mønsterdirektivet artikkel 3 nr. 1 om at statene «skal gi mønsteret vern ved registrering og mønsterhaveren enerett til mønsteret» i tråd med bestemmelsene i direktivet.

Bestemmelsen angir utgangspunktet om hvordan eneretten oppstår, og hvem som kan få enerett etter loven. For å få enerett må designen registreres hos Patentstyret. Man kan altså ikke få enerett til en design bare ved å ta den i bruk og innarbeide den, slik man kan når det gjelder varekjennetegn. Lovforslaget gjør flere unntak fra eneretten. Uttrykket «enerett» i § 1 angir bare hovedprinsippet.

Det er bare designeren selv, eller den som retten til designen har gått over til ved f.eks. avtale eller arv, som kan få designrett etter loven. Dette er i samsvar med direktivet artikkel 11 nr. 1 bokstav c. Et tilsvarende prinsipp gjelder for oppfinnelser etter patentloven. Hvis en design er registrert eller søkt registrert av noen som ikke har rett til designen, kan søknaden eller registreringen kreves overført til den berettigede, se §§ 29 og 30. Registreringen kan dessuten oppheves eller kjennes ugyldig, se § 25.

Hvis flere personer har laget designen i fellesskap, vil de ha retten til designen sammen, hvis ikke annet er avtalt. Hvem som har retten til en design som er frembrakt i Norge, må i utgangspunktet avgjøres etter norsk rett (artikkel 11 nr. 1 bokstav c).

I formuleringen «frembrakt en design» ligger det ikke et krav om at designen må være et resultat av skapende eller kunstnerisk aktivitet. Utseendet til nyttegjenstander kan beskyttes på lik linje med prydgjenstander, se likevel § 8 om funksjonsbestemt design.

Annet ledd i lovforslaget presiserer gjeldende rett ved å fastsette at designregistrering ikke utelukker at designen også kan være beskyttet etter annen lovgivning, se mønsterdirektivet artikkel 16 og 17.

Til § 2 Definisjoner

Paragrafen gjennomfører direktivet artikkel 1 og inneholder definisjoner av enkelte sentrale uttrykk i loven. Det er bare gjort noen små språklige justeringer i forhold til § 2 i designutredningen. Definisjonene trekker blant annet opp rammene for hva som kan oppnå vern etter loven, og vil på flere punkter føre til endringer sammenliknet med gjeldende norsk rett. Det vises til de alminnelige merknadene i kapittel 4.2.

I § 2 nr. 1 er design definert som «utseendet til et produkt eller en del av et produkt som særlig følger av de karakteriserende trekkene ved linjene, konturene, fargene, formen, strukturen eller materialet til produktet eller produktets ornamentering». Det som kan beskyttes etter loven, er utseendet til et produkt. Registreringen kan gjelde hele eller deler av produktutseendet.

Definisjonen i lovutkastet peker på ornamenteringen (utsmykkingen) som ett av flere elementer som bidrar til å gi produktet dets utseende. Hvis de alminnelige vilkårene er oppfylt, kan utseendet til ornamentet registreres uavhengig av resten av produktet. Dette er en konsekvens av at deler av utseendet til et produkt kan registreres.

Den norske versjonen av direktivet sier at produktutseendet bestemmes av «særtrekk» ved elementene i utseendet. Ordet særtrekk kan her virke villedende. Uttrykket kan oppfattes slik at det bare skal legges vekt på de trekkene som skiller designen fra annen design og gir den et særpreg. Ved bedømmelsen av utseendet er imidlertid alle utseendetrekkene relevante. Det er det visuelle helhetsinntrykket betrakteren får, som utgjør designen. Ut fra en sammenlikning med de andre språkversjonene synes formuleringen «de karakteriserende trekkene» å være mer dekkende - se f.eks. den engelske versjonen («features»), den franske versjonen («les caractéristiques»), den tyske versjonen («den Merkmalen») og den svenske versjonen («detaljer»).

De elementene som er nevnt i § 2 nr. 1, er bare ment som eksempler. I departementets lovforslag er de ulike elementene bundet sammen med ordet «eller» i stedet for «og», som er brukt i designutredningen. Dette harmonerer med den danske og den svenske lovteksten og kan få klarere frem at en design ikke nødvendigvis inneholder alle de utseendemessige trekkene som er nevnt.

Etter § 2 nr. 2 omfatter begrepet «produkt» alle industrielt eller håndverksmessig fremstilte gjenstander. Inn under begrepet går blant annet deler som er bestemt til å inngå i et sammensatt produkt, emballasje, utstyr, grafiske symboler og typografiske skrifttyper. Uttrykket «produkt» må tolkes vidt. Det omfatter mer enn begrepet «vare» i mønsterloven. Antakelig må ethvert medium som en design kan anvendes på, regnes som et produkt etter direktivet (se om det tidlige utkastet til forordningen om EF-design i KOM (93) 342 endelig - COD 463 s. 18).

Edb-programmer kan ikke i seg selv oppnå beskyttelse etter loven. Derimot kan konkrete grafiske elementer i skjermbilder registreres hvis de alminnelige vilkårene for designrett er oppfylt (f.eks. den visuelle utformingen av ikoner eller menyer).

I § 2 nr. 3 slås det fast at et «sammensatt produkt» er et produkt som består av flere bestanddeler som kan skiftes ut, slik at produktet kan tas fra hverandre og settes sammen igjen. Hvis enkeltdelene er støpt sammen slik at produktet ikke kan demonteres, er produktet ikke sammensatt i lovens forstand. Delene vil da ikke være «bestanddeler». Lovforslaget gjør det derfor nødvendig å skille mellom deler av et produkt (se § 2 nr. 1) og bestanddeler. En bestanddel er - i motsetning til en produktdel - normalt også et produkt i seg selv, som kan være gjenstand for selvstendig omsetning (se KOM (96) 66 endelig - COD 464 s. 4). Et viktig eksempel er reservedeler.

Skillet mellom deler av et produkt og bestanddeler har betydning for muligheten til å oppnå designrett. Det vises til merknadene til § 4.

Det er noe uklart om et produkt må ha flere enn to bestanddeler for å kunne anses som et sammensatt produkt etter direktivet. De ulike språkversjonene av direktivet er ikke helt entydige. I likhet med de svenske utrederne antar departementet at to bestanddeler kan være tilstrekkelig. Dette kan imidlertid ikke sies sikkert før spørsmålet er avklart i praksis.

Til § 3 Nyhet og individuell karakter

Paragrafen oppstiller hovedvilkårene for designrett og erstatter mønsterloven § 2 første ledd og (delvis) annet ledd første punktum. Andre generelle vilkår følger av § 7. Bestemmelsene i §§ 4 og 8 inneholder særregler om bestanddeler og funksjonsbestemt design. Paragraf 3 gjennomfører direktivet artikkel 3 nr. 2 og artikkel 4 og 5 og svarer til § 3 i designutredningen. Den er omtalt i de alminnelige merknadene i kapittel 5.2 ovenfor.

Første ledd slår fast at designrett bare kan oppnås hvis designen er ny og har individuell karakter. Det følger av § 17 første ledd at Patentstyret ikke som ledd i søknadsbehandlingen undersøker om nyhets- og forskjellskravet er oppfylt. Dette innebærer at nyhets- og forskjellskravet er vilkår for gyldig designrett, men ikke vilkår for registrering.

Etter annet leddskal spørsmålet om designen er ny, avgjøres ut fra en sammenlikning med design som var allment tilgjengelig før den dagen da søknaden ble innlevert til Patentstyret. Design som blir tilgjengelig på selve søknadsdagen, ødelegger ikke nyheten. Er vilkårene i § 16 for prioritet etter en tidligere søknad eller internasjonal utstilling oppfylt, er det prioritetsdagen som er skjæringspunktet.

Designen regnes som ny hvis den skiller seg fra allment tilgjengelig design på noe mer enn uvesentlige punkter. Forslaget § 5 regulerer hva som skal til for å anse en design som allment tilgjengelig.

I tillegg til å være ny, må designen ha individuell karakter. Dette forskjellskravet er ifølge tredje ledd første punktum oppfylt hvis helhetsinntrykket designen gir den informerte brukeren, skiller seg fra annen design som har blitt allment tilgjengelig før søknadsdagen, eller før prioritetsdagen hvis det er påberopt prioritet. Tidspunktet som skal legges til grunn for vurderingen, er det samme som for nyhetsvurderingen. Vurderingstemaet er imidlertid et annet. Designen må gi et annet helhetsinntrykk enn tilgjengelig design. Og etter fortalen avsnitt 13 skal forskjellen være tydelig.

Uttrykket «den informerte brukeren» er hentet fra direktivet. Betegnelsen sikter ikke til den gjennomsnittlige forbrukeren. Den informerte brukeren er en fiktiv person som på den ene siden har et visst kjennskap til produktene på det aktuelle området, men som på den annen side ikke er en ekspert på design. Det skal altså ikke være nødvendig å være ekspert verken på produktene i bransjen eller på design for å få et annet helhetsinntrykk. I EU-kommisjonens begrunnelse for den tilsvarende bestemmelsen i et tidlig utkast til forordningen om EF-design er det uttalt følgende (KOM (93) 342 endelig - COD 463 s. 21):

«Den person, der skal have et helhedsindtryk af forskellighed, er den «informerede bruger». Dette kan være - om end ikke nødvendigvis - den endelige forbruger, som overhovedet ikke har nogen idé om produktets udseende, f.eks. hvis der er tale om en indre del i en maskine eller en mekanisk del, der udskiftes under en reparation. I et sådant tilfælde er den relevante bruger den person, der udskifter delen. Et vist kendskab eller designbevidsthed er forudsat alt efter mønstrets karakter. Men begrebet «den informerede bruger» skulle også indicere, at ensartetheden ikke skal bedømmes på designekspertniveau.»

Etter tredje ledd annet punktum skal det i forskjellsvurderingen tas hensyn til hvor stor frihet designeren hadde ved utviklingen av designen, jf. direktivet artikkel 5 nr. 2. I avsnitt 13 i direktivets fortale er det uttalt at det også skal legges vekt på hva slags produkt designen anvendes på eller inngår i, og særlig hvilken bransje produktet hører til, se nærmere kapittel 5.2.

Til § 4 Sammensatte produkter

Paragrafen gjennomfører direktivet artikkel 3 nr. 3 og 4 og er stort sett identisk med § 4 i designutredningen. Den gir tilleggsvilkår for designrett til bestanddeler av sammensatte produkter, se definisjonen i § 2 nr. 3. Disse tilleggsvilkårene gjelder bare for bestanddeler, og ikke for produktdeler, se merknadene til § 2 nr. 3 om denne avgrensningen. Dagens mønsterlov inneholder ingen tilsvarende bestemmelse. Vilkårene gjør det vanskeligere enn før å få enerett til produksjon og salg av bl.a. reservedeler, se kapittel 7 ovenfor.

Etter § 4 første ledd nr. 1 og 2er det et vilkår for designrett at iallfall deler av bestanddelen er synlig under normal bruk av det sammensatte produktet. Det er ikke et vilkår for beskyttelse at hele bestanddelen er synlig under slik bruk, men bare den delen av bestanddelen som er synlig, kan oppnå beskyttelse. Og det kan bare oppnås designrett i den grad den synlige delen oppfyller nyhets- og forskjellskravet. Det er derfor tenkelig at bare elementer i den synlige delen kan beskyttes. Departementet har søkt å presisere dette ved å føye til ordene «i den grad» i innledningen til bestemmelsen.

I annet ledd er det presisert hva som menes med normal bruk. Det siktes her til sluttbrukerens anvendelse av det sammensatte produktet. Sluttbrukeren er det siste leddet i omsetningskjeden, typisk forbrukeren som kjøper det ferdige produktet i butikken. Det er ikke nok at bestanddelen er synlig ved den normale bruken til andre enn sluttbrukeren, f.eks. for bedriften som monterer produktet. Vilkåret er heller ikke oppfylt hvis bestanddelen bare er synlig for sluttbrukeren i forbindelse med reparasjon, service og vedlikehold.

Flere typer handlinger kan inngå i den normale bruken av et produkt. Det er ikke et krav at produktet er synlig i alle sammenhenger. Det kan f.eks. oppnås designrett når bestanddeler i en bil er synlige fra utsiden eller fra baksetet, men ikke for sjåføren, forutsatt at nyhets- og forskjellskravet er oppfylt (se KOM (96) 66 endelig - COD 464 s. 5).

Til § 5 Designens allmenne tilgjengelighet

Paragrafen gjennomfører direktivet artikkel 6 nr. 1. Den svarer til § 5 i designutredningen, bortsett fra noen små tekniske endringer. Bestemmelsen oppstiller kriterier for vurderingen av om en design skal regnes som allment tilgjengelig i forhold til nyhets- og forskjellskravet i § 3. Bestemmelsen er også omtalt i proposisjonen kapittel 5.2.

Etter hovedregelen i første ledd er en design allment tilgjengelig hvis den har blitt offentliggjort ved registrering eller på annen måte, eller hvis den har blitt utstilt, utnyttet kommersielt eller blitt kjent på annen måte. I den norske versjonen av direktivet er det avgjørende kriteriet om designen «er blitt kjent for offentligheten». Ordlyden indikerer at designen faktisk må ha blitt kjent for en stor og ubestemt krets. Dette stemmer ikke med de fleste andre språkversjonene eller med den alminnelige forståelsen av nyhetskravet innenfor designretten. Har offentligheten tilgang til designen, må den anses som «allment tilgjengelig» selv om ingen faktisk har fått kjennskap til den. Hvis designen på den annen side er gjort kjent f.eks. i en brosjyre til bedriftens kunder, må den regnes som allment tilgjengelig selv om offentligheten mer generelt ikke har hatt tilgang til brosjyren.

Annet ledd gjør to unntak fra hovedregelen i første ledd. Annet ledd nr. 1 slår fast at designen ikke regnes som allment tilgjengelig hvis fagkretsene innenfor den aktuelle sektoren i EØS ikke med rimelighet kunne ha fått kjennskap til designen gjennom sin alminnelige næringsvirksomhet. Dette innebærer en viktig modifikasjon i det globale nyhetskravet.

Etter annet ledd nr. 2 går nyheten heller ikke tapt hvis designen bare er gjort kjent for utenforstående under en underforstått eller uttrykkelig forutsetning om fortrolighet.

Til § 6 Handlinger som ikke ødelegger nyheten (nyhetsfrist)

Paragrafen gjennomfører direktivet artikkel 6 nr. 2 og 3 og gjør tre unntak fra kravet om at designen ikke må ha vært allment tilgjengelig før søknadsdagen eller før prioritetsdagen, hvis det er påberopt prioritet etter § 16. Det vises også til de alminnelige merknadene i proposisjonen kapittel 5.2.3. Sammenliknet med § 6 i designutredningen er det gjort noen tekniske justeringer som bringer bestemmelsen mer i samsvar med den svenske lovendringen.

Etter § 6 nr. 1 kan det oppnås designrett selv om designen har vært allment tilgjengelig i inntil tolv måneder før søknadsdagen eller prioritetsdagen. Etter dette alternativet må designen være gjort kjent av designeren eller den som designerens rett har gått over til. Den sistnevnte formuleringen omfatter tilfellene der retten til designen er overført f.eks. ved avtale eller arv før registreringen.

Etter § 6 nr. 2 gjelder det samme hvis designen er gjort tilgjengelig av andre på grunnlag av opplysninger som er gitt eller handlinger som er foretatt av designeren eller den som designerens rett har gått over til. Det kan f.eks. være at designeren i reklameøyemed har sendt et bilde av designen til et tidsskrift som har publisert den.

Det følger av § 6 nr. 3 at fristen på tolv måneder også omfatter tilfellene der designen er gjort allment tilgjengelig ved misbruk i forhold til designeren eller den som har fått overført designen til seg.

Et særskilt spørsmål er om § 6 kan påberopes etter at det er søkt om designrett i en annen stat enn Norge. Spørsmålet kan oppstå for eksempel hvis designeren leverer inn en designsøknad i Danmark allerede tre måneder etter at designen ble brakt på markedet, men ønsker å fortsette utprøvingen i Norge og Sverige for å finne ut om det er verdt å søke om designrett også der. Hvis § 6 ikke kan påberopes etter innleveringen av den første søknaden, må designeren søke om designrett i de andre statene senest seks måneder etter dette tidspunktet. Dette følger av reglene om søknadsprioritet i § 16 første ledd. I eksemplet vil resultatet bli at designeren bare kan prøve ut designen i inntil ni måneder.

Etter ordlyden i direktivet artikkel 6 synes det klart at det kan innleveres selvstendige søknader i hele perioden frem til tolv måneder etter at designen ble gjort allment tilgjengelig, selv om det i mellomtiden er innlevert en søknad i en annen stat.

Det synes heller ikke å være noe i veien for å kombinere tolvmånedersfristen i § 6 med prioritetsfristen på seks måneder i § 16. Etter en slik løsning kan designeren prøve ut oppfinnelsen på det danske og norske markedet og levere inn en designsøknad i Danmark etter tolv måneder. Seks måneder etter dette kan designeren levere inn en søknad i Norge og kreve prioritet på grunnlag av søknaden i Danmark. Dette vil innebære at søkeren kan prøve ut designen i inntil atten måneder før søknad innleveres her i landet.

Slik departementet tolker direktivet vil designloven § 6 nr. 2 også gjelde hvor offentliggjøringen er skjedd som ledd i behandlingen av en søknad som designeren har innlevert. Hvis en søknad i Danmark blir registrert og offentliggjort etter to måneder, løper det en frist på tolv måneder fra offentliggjøringen for å søke designen beskyttet i Norge (uten prioritet), og en prioritetsfrist på seks måneder fra søknadsdagen i Danmark.

Norsk forening for industriens patentingeniører påpeker at designere må oppfordres til å bruke § 6 med stor varsomhet. Foreningen viser til at designeren ikke kan kreve erstatning etter designloven kapittel 7 hvis andre bruker designen før søknadsdagen, og før designen i søknaden er offentliggjort. Heller ikke andre sanksjoner etter designloven kan gjøres gjeldende i utprøvingsperioden.

Departementet er enig i at det er forbundet med en viss risiko å bringe designen på markedet før det er søkt om designrett, selv om markedsføringsloven §§ 1 og 8 a og åndsverkloven kan gi beskyttelse. Departementet understreker at designeren ved å gjøre designen tilgjengelig for utenforstående før det er søkt om designrett, risikerer at andre plagierer designen og søker om designrett. Det kan være vanskelig for designeren å påvise at søkerens design er et plagiat, slik at søkeren ikke har retten til designen.

Til § 7 Design som strider mot offentlige interesser og andres rettigheter

Paragrafen bygger på direktivet artikkel 8 og 11 nr. 1 og 2 og § 7 i designutredningen. Den oppstiller vilkår for designrett som i dag stort sett er omfattet av mønsterloven § 2 annet ledd annet punktum og den såkalte «hinderkatalogen» i § 4. Paragrafen beskytter dels allmenne interesser, og dels privates rettigheter.

Første ledd omhandler forhold som Patentstyret skal undersøke i forbindelse med søknadsbehandlingen, det vil si vilkår for registrering, jf. § 17 første ledd. Annet og tredje ledd inneholder ikke vilkår for registrering, men vilkår for at registreringen skal være gyldig. Departementet har vurdert om § 7 på denne bakgrunn bør splittes opp i to paragrafer, men har kommet til at dette ikke bør gjøres fordi § 7 i designutredningen bygger på en fellesnordisk løsning.

At en design er i strid med reglene i § 7, er ikke ensbetydende med at designen ikke kan brukes. Bestemmelsen inneholder vilkår for designrett, men regulerer ikke adgangen til bruk. Hvis en design rammes av § 7, kan imidlertid andre lovbestemmelser være til hinder for at designen utnyttes. Eksempelvis forbyr straffeloven § 328 rettsstridig bruk av statsvåpen eller liknende offentlige symboler. Og hvis utnyttelse av en design vil krenke andres immaterielle rettigheter, kan innehaverne av disse rettighetene nekte utnyttelse av designen.

I første ledd presiseres det innledningsvis at leddet gjelder forhold som er til hinder for registrering. Første ledd nr. 1 gjennomfører direktivet artikkel 8, jf. artikkel 11 nr. 1 bokstav b, og viderefører mønsterloven § 4 nr. 1. En design kan ikke registreres hvis den strider mot offentlig orden eller moral. Ved praktiseringen av bestemmelsen må det tas utgangspunkt i hva som kan virke krenkende eller støtende ut fra norske moralnormer og samfunnsforhold. Direktivet tar ikke sikte på å harmonisere disse normene i de ulike statene, se fortalen avsnitt 16.

Bestemmelsen i første ledd nr. 2bygger på direktivet artikkel 11 nr. 2 bokstav c og Pariskonvensjonen 20. mars 1883 om beskyttelse av industriell eiendomsrett artikkel 6 c. Den viderefører mønsterloven § 4 nr. 2 bokstav a. Bestemmelsen slår fast at en design ikke kan registreres hvis den inneholder et våpen eller annet tegn som er omfattet av straffeloven § 328 første ledd nr. 4 og annet ledd, eller som er egnet til å oppfattes som et slikt tegn. Det nevnes yttrykkelig at designen ikke kan inneholde en stats offisielle flagg. Dette gjelder ikke hvis søkeren har fått tillatelse til å bruke tegnet, eller hvis registrering søkes av den som er berettiget til tegnet.

Designen kan heller ikke uten tillatelse inneholde offentlige kontroll- eller garantimerker. Med dette siktes det til merker som utstedes av det offentlige, og som indikerer at en vare oppfyller bestemte kvalitetskrav mv., eller har gått gjennom en bestemt kontrollprosedyre. Enkelte av merkene kan være omfattet av straffeloven § 328, men dette er ikke et vilkår. Etter mønsterloven § 4 nr. 2 bokstav a er det et vilkår for å nekte registrering at det offisielle merket brukes for varer av samme eller liknende slag som dem designen søkes registrert for. Henvisningen til varer av samme eller liknende slag er hentet fra Pariskonvensjonen artikkel 6 c nr. 2. Etter lovforslaget her blir designen ikke formelt registrert bare for bestemte varer. Søknaden skal likevel inneholde en produktangivelse, se § 13. Det avgjørende etter § 7 er derfor om merket brukes for produkter av samme eller liknende slag som produktene designen «gjelder».

Registreringsforbudet i første ledd nr. 2 skal forstås slik at det også omfatter design med offentlige kontrollmerker som brukes på tjenesteområdet, f.eks. merker som bare kan brukes av yrkesutøvere med offentlig godkjenning.

Annet leddgjennomfører direktivet artikkel 11 nr. 1 bokstav d og regulerer kollisjon mellom søknader om designrett. Bestemmelsen slår fast at en eldre registreringssøknad på bestemte vilkår er til hinder for å oppnå designrett etter en yngre søknad. En forutsetning er at begge søknadene gjelder designrett. En eldre varemerkesøknad eller patentsøknad er ikke til hinder for designrett etter bestemmelsen. Annet ledd skiller seg på dette punktet fra bestemmelsen i mønsterloven § 2 annet ledd annet punktum. Videre må søknadene gjelde designrett her i landet. Ellers foreligger det ingen kollisjon. Det er også et vilkår at designen i den eldre søknaden blir offentliggjort som ledd i søknadsbehandlingen. Den eldre søknaden er ikke til hinder for designrett hvis den f.eks. blir trukket før den har blitt allment tilgjengelig. Dessuten må designene være så like at de kan sies å kollidere i direktivets forstand. En slik kollisjon foreligger hvis den yngre designen ikke har individuell karakter sammenliknet med den eldre designen, se § 3. Den eldre søknaden trenger ikke å være en nasjonal søknad. Den kan også være en internasjonal designsøknad som utpeker Norge, uten hensyn til hvor den er innlevert.

Hvis den eldre søknaden er offentliggjort før den nye søknaden innleveres, følger det av § 3, jf. § 5, at det som utgangspunkt ikke kan oppnås designrett etter sistnevnte søknad. Designen oppfyller ikke kravet om nyhet og individuell karakter.

I tilfeller der det er påberopt prioritet etter § 16 på grunnlag av en tidligere søknad eller internasjonal utstilling, er det den påberopte prioritetsdagen som er avgjørende for hvilken søknad som er eldst.

Annet ledd får ikke betydning i forhold til designsøknader som er innlevert til Patentstyret samme dag. Den første søkeren må her tåle sameksistens med den andre søkerens registrering. Dette prinsippet kan utnyttes av designeren til å oppnå designrett til flere produktutseender som er nesten helt like. Slik variantregistrering kan oppnås f.eks. ved å levere inn én enkelt søknad om samregistrering.

Ifølge tredje ledd nr. 1kan designrett ikke oppnås hvis designen krenker en annens rett til et varekjennetegn, firma eller annet forretningskjennetegn, jf. direktivet artikkel 11 nr. 2 bokstav a.

Tredje ledd nr. 2inneholder en tilsvarende bestemmelse om opphavsrettslig beskyttet verk. En slik bestemmelse finnes i dagens mønsterlov § 4 nr. 2 bokstav c. Direktivet artikkel 11 nr. 2 bokstav b taler om verk som er beskyttet «ved vedkommende [EØS-]stats opphavsrettslige bestemmelser». Formuleringen synes å omfatte ikke bare åndsverk, eller den særpregede tittelen til et åndsverk, men også f.eks. fotografier som har opphavsrettslig beskyttelse uten å være åndsverk (se åndsverkloven § 43 a, jf. § 1 tredje ledd). Retten til fotografiske bilder er derfor nevnt uttrykkelig i lovforslaget ved siden av åndsverk. Det samme er gjort i den svenske endringsloven.

Tredje ledd nr. 3 er nytt sammenliknet med designutredningen og gjeldende rett. Den gjelder vare- og produktbetegnelser, herunder geografiske betegnelser, som er beskyttet etter landbrukskvalitetsloven § 2 a med forskrifter. Bestemmelsen er tatt inn etter anmodning fra Landbruksdepartementet under høringen. Bakgrunnen for tilføyelsen er at Kongen gjennom en lovendring i 2001 fikk kompetanse til å gi forskrifter som etablerer en egen beskyttelsesordning for visse betegnelser på landbruksprodukter, se forskrift 5. juli 2002 nr. 698 om beskyttelse av opprinnelsesbetegnelser, geografiske betegnelser og betegnelser for tradisjonelt særpreg på landbruksbaserte næringsmidler.

Til § 8 Design som er bestemt av teknisk funksjon

Paragrafen gjelder funksjonsbestemt design og gjennomfører direktivet artikkel 7. Den tilsvarer med enkelte tekniske justeringer § 8 i designutredningen og er bl.a. omtalt i proposisjonen kapittel 7. Bestemmelsen inneholder tilleggsvilkår for gyldig designrett, men ikke vilkår for registrering. Forholdene den omtaler, er med andre ord ikke omfattet av Patentstyrets obligatoriske forprøving etter § 17.

Ifølge første ledd nr. 1 kan det ikke oppnås designrett for de trekkene ved et produkts utseende som bare er bestemt av teknisk funksjon. Bestemmelsen hindrer ikke designrett til de øvrige delene av designen, dersom disse delene oppfyller vilkårene for designrett. For de rent funksjonsbestemte delene må det eventuelt søkes om patent. Det kan derfor oppstå situasjoner der et produkt er beskyttet ved både patent og designrett.

Første ledd nr. 2 gjelder utseendemessige trekk som er nødvendige for at produkter skal kunne sammenstilles eller sammenkobles.

Annet leddgjør unntak fra første ledd og inneholder den såkalte «Lego-regelen». Produkter som kan kobles sammen på forskjellige måter flere ganger, kan beskyttes hvis de alminnelige vilkårene for designrett er oppfylt. Den norske versjonen av direktivet sier at produktene må være «gjensidig utskiftbare», mens designutredningen bruker «utskiftbare». Departementet har her valgt direktivets ordlyd, som får klarere frem at deler i produktet skal kunne bytte plass med hverandre. Det vises til at den engelske direktivteksten bruker uttrykket «mutually interchangeable», mens den franske bruker «interchangeables à l'intérieur».

Annet ledd antas å få begrenset praktisk betydning.

Til § 9 Designrettens innhold og omfang

Paragrafen regulerer designrettens innhold og omfang og gjennomfører direktivet artikkel 9 og 12 nr. 1. Den tilsvarer med noen små redaksjonelle endringer § 9 i designutredningen. Paragrafen er også omtalt i proposisjonen kapittel 6.2 og 6.3.

Første ledd angir designrettens innhold, det vil si hvilke rettigheter en designregistrering gir. Registreringen gir innehaveren rett til å nekte andre enhver utnyttelse av designen som ikke går inn under en av unntaksbestemmelsene i §§ 10 til 12. Bestemmelsen gir ingen fullstendig oversikt over utnyttelsesmåter som er omfattet av eneretten. Den gir bare eksempler på slik utnyttelse.

Annet ledd bestemmer designrettens omfang. Innehaveren kan nekte andre å utnytte enhver design som ikke gir den informerte brukeren et annet helhetsinntrykk. Dette forskjellskravet inngår også blant vilkårene for designrett, nærmere bestemt kravet om at designen må ha individuell karakter, se § 3 tredje ledd.

Til § 10 Unntak fra designretten

Paragrafen gjennomfører direktivet artikkel 13 nr. 1 og tilsvarer § 10 i designutredningen. Den er omtalt i de alminnelige merknadene i proposisjonen kapittel 6.2.2. Bestemmelsen gjør unntak fra designhaverens enerett etter § 9.

Nr. 1 slår fast at designretten ikke er til hinder for at designen utnyttes til private og ikke-kommersielle formål.

Nr. 2 inneholder det såkalte forskerprivilegiet. Designretten er ikke til hinder for utnyttelse til eksperimentelle formål. Bestemmelsen gjennomfører direktivet artikkel 13 nr. 1 bokstav b, som er utformet etter mønster av artikkel 27 i avtale 15. desember 1989 om EF-patenter. Det alminnelige forskerprivilegiet i patentretten gjelder bare forskning på selve oppfinnelsen, og ikke bruk av oppfinnelsen til andre formål. Det kan dreie seg om eksperimenter for å finne ut hvordan oppfinnelsen virker, hva den kan brukes til osv. Det er naturlig å tolke direktivet - og dermed lovforslaget § 10 nr. 2 - på samme måte.

Nr. 3 gir rett til å gjengi designen i sitatøyemed eller til undervisningsformål. Bestemmelsen er inspirert av liknende prinsipper i opphavsretten. Designen kan f.eks. brukes i undervisningen og gjengis i fagtidsskrifter. Uttrykket gjengivelse synes mer passende enn reproduksjon, som er brukt i den norske versjonen av direktivet. Det kan vises til at den tyske språkversjonen bruker «Wiedergabe», som best kan oversettes med gjengivelse.

Utnyttelsen etter nr. 3 må være i samsvar med god forretningsskikk og ikke i urimelig grad skade den normale utnyttelsen av designen. Dessuten skal kilden oppgis (designhaveren). Det siste bygger på den såkalte «farskapsretten» i opphavsretten.

Til § 11 Utstyr på skip og luftfartøy

Paragrafen gjennomfører direktivet artikkel 13 nr. 2 og tilsvarer § 11 i designutredningen, bortsett fra noen mindre tekniske justeringer. Bestemmelsen gjør visse unntak fra designretten etter § 9 for utnyttelse av utstyr på skip og luftfartøy som oppholder seg midlertidig i Norge. Den er også omtalt i proposisjonen kapittel 6.2.2.

Etter § 11 nr. 1 er designretten ikke til hinder for at utstyr på skip og luftfartøy som hører hjemme i en annen stat, utnyttes mens fartøyet oppholder seg her i landet. Forutsetningen er at oppholdet er midlertidig. Bestemmelsen gjelder uansett hvilken fremmed stat fartøyet hører hjemme i.

Etter § 11 nr. 2 er designretten heller ikke til hinder for å importere (innføre) reservedeler og tilbehør for reparasjon av slike fartøy. Det er dessuten adgang til å gjennomføre reparasjoner på fartøyene uten at designhaverens samtykke er nødvendig.

Til § 12 Konsumpsjon av designretten

Paragrafen bygger på direktivet artikkel 15 og § 12 i designutredningen. En tilsvarende bestemmelse finnes i mønsterloven § 5 tredje ledd. I samsvar med designutredningen er ordlyden noe forenklet sammenliknet med direktivet. Innholdet er det samme. Det vises til de generelle merknadene i kapittel 6.2.2 ovenfor.

Bestemmelsen oppstiller et prinsipp om EØS-regional konsumpsjon. Designretten kan ikke brukes til å hindre at produkter som er brakt i omsetning i Norge eller en annen EØS-stat av designhaveren selv eller med dennes samtykke, videreselges i Norge.

Designbeskyttede produkter som bare har blitt brakt på markedet utenfor EØS-området, kan ikke importeres og selges i Norge uten samtykke fra designhaveren. Designretten kan også påberopes i forhold til eksemplarer som er lagt ut for salg uten tillatelse fra designhaveren.

Konsumpsjonen gjelder bare selve produkteksemplaret. Designretten som sådan konsumeres ikke. Konsumpsjonsreglene gir derfor ikke erververen rett til å fremstille nye eksemplarer av produktet.

16.2 Til kapittel 2 Søknad om registrering av design

Til § 13 Søknaden om registrering

Paragrafen er, med noen redaksjonelle endringer, i samsvar med § 13 i designutredningen. Den regulerer fremgangsmåten ved søknad om registrering av design og erstatter mønsterloven § 10. Presiseringen i § 13 første ledd i designutredningen om at Patentstyret fører designregistret, er flyttet til § 51.

Etter første ledd skal søknaden leveres inn til Patentstyret. Søknaden skal være skriftlig. Kravet om skriftlighet er ikke til hinder for at søknaden eller andre dokumenter leveres inn elektronisk. Hovedprinsippene for elektronisk kommunikasjon vil bli fastsatt ved forskrift.

Søknaden må oppfylle visse formkrav. Etter annet leddskal søknaden oppgi søkerens navn (eller eventuelt firma) og adresse. Den skal også inneholde opplysninger om produktet eller produktene som designen gjelder. Designutredningen bruker her formuleringen «produkt som designen søkes registrert for». Denne formuleringen kan oppfattes slik at designretten som følger av registreringen, bare omfatter produktene som er nevnt i søknaden. Designretten etter lovforslaget kan imidlertid tenkes å omfatte også andre typer produkter enn dem som er oppgitt i søknaden, se kapittel 6.3.2 ovenfor. Departementet har derfor valgt den mer nøytrale formuleringen «produktet eller produktene som designen gjelder».

Søknaden skal også inneholde bilder som tydelig viser designen. Som bilder regnes ikke bare fotografier, men også tegninger eller annen grafisk fremstilling. Den som ønsker det, kan levere inn en modell i tillegg til bilder.

Hvis det blir levert inn en modell, følger det av tredje ledd at det er modellen som skal anses å vise designen. Det er følgelig utseendet til modellen som blir avgjørende for om designen oppfyller vilkårene for registrering, og som brukes i vurderingen av om annen design kolliderer med den registrerte designen. Etter registreringstidspunktet kan enhver kreve å få se modellen. Det blir opplyst i kunngjøringen og i designregistret at det er innlevert modell.

I fjerde ledd er det bestemt at designerens navn skal oppgis i søknaden. I tilfeller der flere designere har utformet designen i fellesskap, skal alle designerne oppgis. Designerne kan velge å oppgi et gruppenavn i stedet for eller i tillegg til hver enkelt designer. Gruppenavnet kan f.eks. være betegnelsen som designerne har valgt på et fellesprosjekt mellom flere firmaer.

Mønsterloven § 10 annet ledd oppstiller et krav om at retten til designen skal dokumenteres («godtgjøres») hvis søkeren er en annen enn designeren. Dette kan f.eks. gjøres ved å legge frem en bekreftet kopi av en avtale om overføring av retten til designen. Dette dokumentasjonskravet er i designutredningen foreslått opphevet for å forenkle søknadsprosessen. Departementet har ingen avgjørende innvendinger mot forslaget, og viser til at det antakelig vil skape nordisk rettsenhet. Er søknaden innlevert av en som ikke har retten til designen, kan det kreves administrativ overføring av søknaden eller registreringen etter § 29.

Departementet har heller ingen innvendinger mot å sløyfe systemet med nyhetserklæringer, det vil si regelen i mønsterloven § 10 tredje ledd om at søkeren skal erklære at vedkommende ikke er kjent med at det foreligger noe nyhetshinder. Departementet antar i likhet med Patentstyret at en slik erklæring har liten verdi, se merknadene til § 13 i designutredningen.

Femte ledd slår fast at søknaden i tillegg skal oppfylle krav som er fastsatt ved forskrift. Bestemmelsen gir grunnlag for å presisere og utfylle de lovbestemte formkravene samt å innføre visse tilleggskrav om hvilke opplysninger søknaden skal inneholde. For søknad skal det betales en forskriftsbestemt avgift som skal dekke kostnadene ved Patentstyrets saksbehandling.

Til § 14 Endring av søknaden

Bestemmelsen tilsvarer § 14 i designutredningen og erstatter mønsterloven § 13 annet punktum. Første punktum bestemmer at produktangivelsen i søknaden ikke kan utvides eller endres, eventuelt i kombinasjon med en justering av selve designen. Derimot kan rene feil i angivelsen rettes på linje med andre feilaktige opplysninger i søknaden. En slik feil kan eksempelvis gå ut på at søknaden oppgir en ikke-eksisterende produktklasse etter Locarnoavtalen 8. oktober 1968 om internasjonal klassifisering av design, eller at designen åpenbart ikke stemmer med produktet som er oppgitt.

Etter annet punktum kan designen i søknaden endres etter innleveringen forutsatt at designen i endret form beholder sin identitet og oppfyller vilkårene for registrering. Bakgrunnen for bestemmelsen er direktivet artikkel 11 nr. 7, som gjelder endringer av design som er registrert. Denne direktivbestemmelsen er gjennomført i § 28.

Annet punktum gir adgang til å endre designen selv om den opprinnelige designen oppfyller vilkårene for designrett. For å kunne endre en registrert design etter § 28, må det derimot foreligge en ugyldighetsgrunn.

Til § 15 Søknad om registrering av mer enn én design (samregistrering)

Paragrafen erstatter mønsterloven § 11 og tilsvarer § 15 i designutredningen. Den regulerer adgangen til å innlevere en søknad med mer enn én design som skal tas med under én registrering (samregistrering). Samregistrering gir ingen bestemte rettigheter. Formålet med bestemmelsen er å gjøre det enklere og billigere å få beskyttet designene.

Mønsterloven § 11 oppstiller et krav om at varene som designene gjelder, må høre sammen med hensyn til tilvirkning og bruk, slik for eksempel et sett med spisebestikk gjør. Dette kravet er ikke foreslått videreført. I lovforslaget er det i stedet oppstilt et krav om at produktene skal tilhøre samme klasse etter Locarnoavtalen 8. oktober 1968 om internasjonal klassifisering av design, dvs. den til enhver tid gjeldende versjonen av avtalen. En slik formell avgrensning er enklere å praktisere enn den skjønnsmessige regelen i dagens mønsterlov. Løsningen er dessuten i samsvar med regel 7 nr. 6 i det supplerende regelverket til Genèveavtalen.

Locarnoavtalen ordner produktene i klasser med underklasser. Etter utkastet er det avgjørende om produktene hører til samme hovedklasse. For eksempel er både madrasser, puter, gardiner, gulvtepper og veggtepper plassert i underklasser til klasse 6 om «møblering». Design av slike produkter kan derfor samregistreres etter § 15.

Klasselisten i Locarnoavtalen gjelder i dag som norsk forskrift. Den vil bli ført videre i forskriften til designloven.

Etter mønsterloven § 11 annet punktum kan samregistreringen ikke omfatte flere enn tjue mønstre, og den kan ikke gjelde ornamenter. Ingen av disse begrensningene foreslås videreført. Dette harmonerer med regelen for internasjonale designsøknader i Genèveavtalen artikkel 5 nr. 4, jf. regel 7 nr. 6 i det supplerende regelverket. Unntaket for ornamenter er i forarbeidene til mønsterloven begrunnet med at behovet for slik samregistrering neppe er så stort, fordi designeren ofte vil få tilstrekkelig beskyttelse ved å registrere gjennomgangsornamentet i en produktserie (se innstilling 9. juni 1967 til lov om mønster s. 69 første spalte). Det kan imidlertid være at søkeren ønsker å bruke flere forskjellige dekorasjonsmotiver på produktene i en serie. For søkeren er det tungvint og dyrt å måtte sende inn separate søknader. At alle ornamentene går inn under én registrering, kan dessuten gjøre det lettere for utenforstående å få oversikt over de beskyttede ornamentene. Norsk forening for industriens patentingeniører ga under høringen uttrykkelig støtte til forslaget om at ornamenter skal kunne samregistreres på lik linje med annen design. Ellers har ingen høringsinstanser kommentert problemstillingen.

Til § 16 Prioritet

Paragrafen bygger på § 16 i designutredningen og erstatter mønsterloven §§ 8 og 3 nr. 2. Det er foretatt tekniske justeringer for å harmonisere bestemmelsen med §§ 18 og 19 i varemerkeutredningen II, og for at de viktigste vilkårene skal gå frem av selve lovteksten.

Bestemmelsen gir søkeren rett til på bestemte vilkår å kreve prioritet etter en tidligere søknad, eller etter en internasjonal utstilling der designen ble vist frem. Slik prioritet innebærer at spørsmålet om designen oppfyller vilkårene om nyhet og individuell karakter, avgjøres ut fra forholdene på et tidligere tidspunkt enn søknadsdagen. Retten til prioritet er nedfelt i Pariskonvensjonen 20. mars 1883 om beskyttelse av industriell eiendomsrett artikkel 4 (søknadsprioritet) og 11 (utstillingsprioritet). Retten til prioritet er også forutsatt i direktivet, ved at flere artikler nevner prioritetsdagen som et alternativ til søknadsdagen.

Første ledd gjelder såkalt søknadsprioritet og er stort sett i samsvar med mønsterloven § 8 første ledd, bortsett fra at retten til prioritet følger direkte av loven og ikke forutsettes nedfelt i forskrift. Bestemmelsen fastsetter at søknaden på bestemte vilkår skal anses som innlevert samtidig med en søknad som er innlevert tidligere, hvis søkeren ber om det. Bestemmelsen gjør det mulig å levere inn søknader i ulike stater til forskjellig tid, uten at den første søknaden ødelegger nyheten for de neste søknadene. Den nye søknaden må innleveres til Patentstyret senest seks måneder etter den første søknaden. Søkeren kan være samme person som den opprinnelige søkeren, eller den som retten til designen har gått over til. Ikke bare nasjonale søknader, men også internasjonale søknader om designregistrering kan danne grunnlag for et krav om prioritet.

Prioritet på grunnlag av en eldre søknad har ikke bare betydning for hvilket tidspunkt som skal legges til grunn for vurderingen av nyhet og individualitet etter § 3. Prioriteten kan også bli avgjørende for hvilken rettighet som er eldst etter § 7 annet ledd. Henvisningen til § 3 i utkastet i designutredningen er derfor tatt ut.

Søknadsprioritet kan som hovedregel bare oppnås på grunnlag av søknader som er levert inn i stater tilsluttet Pariskonvensjonen eller WTO-avtalen, og den eldre søknaden må som utgangspunkt være den første søknaden som viser designen. Dette følger i dag av bestemmelsene i mønsterforskriften kapittel 2 men bør etter departementets syn gå frem av lovteksten.

I motsetning til mønsterloven åpner lovforslaget for at det kreves prioritet på grunnlag av en tidligere søknad som er innlevert i Norge. Denne muligheten kan være nyttig f.eks. i tilfeller der en tidligere søknad fra samme person om beskyttelse av den aktuelle designen ble avslått på grunn av formfeil.

Lovteksten viser ikke til eldre søknader om «designrett», men derimot til eldre søknader om «beskyttelse av design». Bakgrunnen for dette er at flere stater har egne systemer for bruksmønsterbeskyttelse, som er en variant av designrett. Også søknader om bruksmønsterbeskyttelse kan påberopes som grunnlag for prioritet.

Annet ledd om såkalt utstillingsprioritet bygger på mønsterloven § 3 nr. 2. Bestemmelsen slår fast at det kan kreves prioritet fra den dagen da designen første gang ble vist frem på en internasjonal utstilling. Med dette siktes det til utstillinger som er omfattet av konvensjon 22. november 1928 om internasjonale utstillinger. Designen må være vist frem av den som hadde retten til designen, eller på vegne av denne. Søkeren kan være den samme personen som viste frem designen, eller den som siden har overtatt retten til designen. Søknaden må innleveres senest seks måneder etter den første fremvisningen.

Tredje ledd gir Kongen kompetanse til å gi forskrifter med nærmere bestemmelser om retten til å kreve prioritet etter paragrafen. Det kan herunder gis nærmere bestemmelser om retten til å kreve prioritet i internasjonale søknader som utpeker Norge, se § 57 femte ledd. Kongen kan også gi rett til prioritet i andre tilfeller enn omtalt i paragrafen, f.eks. på grunnlag av søknader innlevert i stater som ikke er tilsluttet Pariskonvensjonen eller WTO-avtalen.

Til § 17 Vilkår for registrering

Paragrafen angir vilkårene for registrering av en designsøknad og erstatter mønsterloven § 14 første ledd første punktum. Bestemmelsen er også omtalt i proposisjonen kapittel 9.

Ifølge første ledd omfatter Patentstyrets obligatoriske forundersøkelse bare enkelte av vilkårene for designrett. Patentstyret skal vurdere om søknaden oppfyller formkravene som er fastsatt i §§ 13 til 15, om søknaden inneholder en design etter definisjonen i § 2 nr. 1, og om den er i samsvar med reglene i § 7 første ledd nr. 1 og 2 om design som kan virke støtende eller krenkende, eller som inneholder et statsflagg, våpen, offentlig kontrollmerke eller liknende symbol.

Meningen med henvisningen til flaggregelen i § 7 første ledd nr. 2 er ikke at Patentstyret skal vurdere hver enkelt design opp mot alle offentlige symboler i Norge og andre stater. Dette ville i praksis være en meget omfattende oppgave. Granskningen opp mot flaggregelen må begrenses slik at søknadsbehandlingen ikke forsinkes vesentlig. Patentstyret kan derfor som utgangspunkt nøye seg med å kontrollere designen opp mot en slags «standardkatalog» av symboler som brukes eller er kjent i Norge. Foreligger det konkret mistanke om at designen krenker andre symboler enn dette, f.eks. på grunn av opplysninger Patentstyret har mottatt fra en tredjepart, kan det være grunn til å gjøre ytterligere undersøkelser. Det nærmere omfanget av granskningen i forhold til flaggregelen kan presiseres ved forskrift etter § 52.

Hvis Patentstyret mener at vilkårene etter første ledd ikke er oppfylt, skal søkeren gis mulighet til å uttale seg og eventuelt rette manglene etter § 19. Søknaden blir avslått hvis feilene ikke blir rettet, eller ikke kan rettes, jf. § 20.

Annet ledd slår fast at Patentstyret skal utføre en supplerende undersøkelse hvis søkeren ber om det og betaler en fastsatt avgift. Undersøkelsen resulterer i en granskningsrapport som opplyser søkeren om mulige hindre for designrett, uten å trekke konklusjoner. Den supplerende undersøkelsen kan ikke gi grunnlag for avslag, med mindre Patentstyret oppdager forhold som er avslagsgrunn etter første ledd.

Hvilke forhold som skal være omfattet av den supplerende undersøkelsen, fastsettes ved forskrift. Det tas sikte på at undersøkelsen skal ha omtrent det samme omfanget som dagens obligatoriske granskning. Den supplerende undersøkelsen vil bare omfatte tidligere søknader og registreringer hos Patentstyret, og ikke materiale fra utlandet. Undersøkelsen kan likevel være verdifull, fordi den gir grunnlag for å vurdere om designen kolliderer med eksisterende registreringer i Norge. Søkeren kan dermed unngå tvister om designinngrep som følge av sin egen bruk av designen her i landet.

Til § 18 Registrering og kunngjøring

Paragrafen svarer med redaksjonelle endringer til mønsterloven § 18 og § 18 i designutredningen.

Etter første ledd første punktum skal designen registreres og registreringsbrev sendes til søkeren hvis registreringsvilkårene etter § 17 første ledd er oppfylt. Er disse vilkårene ikke oppfylt, gjelder reglene i §§ 19 og 20.

Reglene i mønsterloven § 20 om at enhver kan sette frem en innsigelse mot registreringen i en periode på fire måneder etter kunngjøringen, er ikke ført videre i lovforslaget. Etter § 25 kan derimot hvem som helst kreve administrativ overprøving i hele registreringsperioden, se også § 29 om overføring av søknader og registreringer.

Første ledd annet punktum pålegger Patentstyret å kunngjøre designen når den er registrert, jf. § 51. Bestemmelsen er ikke til hinder for elektronisk kunngjøring.

Etter annet ledd kan registreringen utsettes i inntil seks måneder fra søknadsdagen eller fra prioritetsdagen, hvis det er bedt om prioritet etter § 16, forutsatt at søkeren ber om det i søknaden. Poenget med å be om utsatt registrering, er at bilder av designen og eventuelt annet materiale som kan avsløre designens utseende, er unntatt fra offentlighet inntil registreringen, se § 21 annet ledd. Utsatt registrering innebærer derfor utsatt offentliggjøring av designen. Det vises til kapittel 8 i proposisjonen.

Utgangspunktet bør være at Patentstyret tar krav om utsatt registrering og offentlighet til følge. Patentstyret har imidlertid ingen absolutt plikt til dette, se ordet «kan» i lovteksten. Er Patentstyret kjent med at designen allerede er brakt på markedet av designeren, kan det være aktuelt å avslå anmodningen.

Som tredje ledd i § 18 foreslo Patentstyret en bestemmelse om at dokumentene i registreringssaken er offentlige etter bestemmelsene i § 21 om innsyn. Bestemmelsen er sløyfet ettersom den ikke har noen selvstendig betydning ved siden av § 21. Verken den danske loven eller det svenske lovutkastet (SOU 2001: 68) har med noen slik henvisningsbestemmelse.

Til § 19 Retting av søknaden

Paragrafen erstatter mønsterloven § 13 første punktum og store deler av § 14. Det er gjort enkelte redaksjonelle endringer sammenliknet med § 19 i designutredningen og bestemmelsene i mønsterloven. Paragrafen gjelder tilfellene der søknaden ikke oppfyller vilkårene for registrering som nevnt i § 17.

Hvis Patentstyret mener at søknaden ikke oppfyller vilkårene for registrering, skal søkeren gis en melding om dette, se første ledd første punktum. Meldingen skal angi hva mangelen går ut på, f.eks. at produktangivelsen mangler, eller at designen inneholder et statsflagg, våpen eller liknende symbol som hindrer registrering. Patentstyret skal også informere om det rettslige grunnlaget for at søknaden anses som mangelfull. Det vil ofte være nok å vise til de aktuelle lov- og forskriftsbestemmelsene, og eventuelt referere hovedinnholdet i den grad det er nødvendig for at parten skal forstå varslet. Videre skal Patentstyret kort informere om virkningen manglene kan få. I tilfeller der designen kan registreres i endret form etter § 14 annet punktum, skal søkeren gjøres oppmerksom på adgangen til å kreve dette, og informeres om hvilke opplysninger som må følge med kravet.

Første ledd annet punktum bestemmer at Patentstyret skal gi søkeren en rimelig frist til å uttale seg og om mulig rette manglene. Ikke alle mangler lar seg rette. Om søknaden anses å ikke inneholde en design, vil det som utgangspunkt være umulig å korrigere eller supplere søknaden slik at den kan føre til registrering. Søkeren skal likevel gis mulighet til å uttale seg, f.eks. for å kunne imøtegå Patentstyrets lovtolkning.

Annet ledd slår fast at søknaden skal anses som innlevert, selv om den ikke oppfyller kravene som nevnt i § 17 første ledd. Forutsetningen er for det første at manglene rettes innen den fastsatte fristen - eller alternativt i forbindelse med gjenopptakelse etter fjerde ledd. Retting kan skje ved at opplysninger korrigeres, eller ved at manglende opplysninger ettersendes. For det annet må enten bilder eller modell følge med ved innleveringen. Hvis dette ikke er tilfellet, regnes søknaden ikke som innlevert før enten bilder eller modell er ettersendt og mottatt av Patentstyret. Innkomstdatoen («søknadsdagen») er som utgangspunkt avgjørende for hvilken prioritet søknaden får i forhold til andre søknader, og legges som hovedregel til grunn ved vurderingen av om designen oppfyller kravet om nyhet og individualitet. Søknadsdagen hos Patentstyret blir dessuten lagt til grunn hvis søknaden brukes som grunnlag for prioritet i utlandet.

Etter tredje ledd skal søknaden henlegges hvis søkeren ikke har uttalt seg eller rettet mangelen innen den fastsatte fristen. En slik henleggelse er et mellomstadium til gjenopptakelse eller avslag og kan ikke i seg selv påklages. Faktisk sett innebærer henleggelsen at Patentstyret inntil videre ikke foretar seg noe med saken. Den eneste selvstendige rettsvirkningen er at søkeren må betale en gjenopptakelsesavgift for å få søknaden behandlet, se nedenfor.

I tilfeller der søkeren har uttalt seg, men ikke rettet mangelen slik at søknaden oppfyller registreringsvilkårene, skal søknaden ikke henlegges. Da gjelder avslagsregelen i § 20.

Fjerde ledd slår fast at søknaden tas opp til fornyet behandling hvis søkeren gir en uttalelse eller retter manglene innen to måneder etter den fastsatte fristen. For gjenopptakelse av behandlingen skal det betales en avgift. Behandlingen kan bare gjenopptas én gang for hver søknad.

Om Patentstyret mener at det bør innhentes nok en uttalelse fra søkeren, er grunnlaget for dette § 20. Hvis søkeren ikke svarer på den nye henvendelsen fra Patentstyret, blir søknaden avslått. Unnlatt svar fører altså ikke til en ny runde med henleggelse og eventuelt gjenopptakelse.

Avslag på krav om gjenopptakelse er et enkeltvedtak som kan påklages etter § 36 fjerde ledd nr. 1.

Til § 20 Avslag

Paragrafen bygger på mønsterloven § 15 og § 20 i designutredningen. Bestemmelsen er noe omformulert for å presisere, men ikke endre, gjeldende rett.

Formuleringen i mønsterloven § 15 og § 20 i designutredningen kan gi inntrykk av at søknaden bare avslås i tilfeller der søkeren har uttalt seg i medhold av § 19, men uten å rette manglene. Det kan imidlertid være at søkeren ikke har uttalt seg innen fristen som er fastsatt av Patentstyret, og heller ikke krever gjenopptakelse innen to måneder etter utløpet av denne fristen, se § 19 tredje og fjerde ledd. Det bør gå klart frem at søknaden skal avslås også i slike tilfeller. Departementets forslag til § 20 første punktum slår derfor fast at søknaden skal avslås hvis den har mangler som ikke blir rettet etter reglene i § 19, og designen ikke kan registreres i endret form.

Søknaden skal ikke avslås hvis designen kan registreres i endret form etter § 14 annet punktum. Patentstyret kan imidlertid ikke endre designen av eget tiltak. Søkeren må ha satt frem krav om det og innlevert bilder av den endrede designen. Patentstyret skal informere søkeren om muligheten til å be om registrering i endret form i tilfeller der det kan være aktuelt, se merknadene til § 19 ovenfor.

Søknaden skal heller ikke avslås hvis Patentstyret finner at det bør gis en ny frist for retting, se annet punktum. Denne fristen kan være kortere enn fristen fastsatt ved den første foreleggelsen.

Avslaget er et enkeltvedtak etter forvaltningsloven og skal være begrunnet. Plikten til begrunnelse følger av lov 2. juli 1910 nr. 7 om Styret for det industrielle Retsvern § 10 første ledd, som forutsettes praktisert på en måte som oppfyller kravene i forvaltningsloven § 25 om begrunnelsesplikt.

Søkeren skal underrettes om avslaget, begrunnelsen for dette og informeres om klageretten, se forvaltningsloven § 27. Selve klageretten er særskilt regulert i designloven § 36 første ledd.

16.3 Til kapittel 3 Offentlighet og opplysningsplikt

Til § 21 Innsyn i dokumentene i søknadssaken

Paragrafen erstatter mønsterloven §§ 19 og 44 og bygger på § 21 i designutredningen. Den er omtalt i proposisjonen kapittel 8. Det foreslås enkelte endringer sammenliknet med designutredningen. Endringene er stort sett av redaksjonell karakter.

Når det gjelder terminologien, bruker bestemmelsen uttrykket «offentlig» i stedet for «allment tilgjengelig», som anvendt i designutredningen. Formålet med justeringen er å bringe terminologien på linje med § 5, som bruker formuleringen «offentliggjort ved registrering». Terminologien blir dessuten mer lik språkbruken i offentlighetsloven.

Paragrafen gjelder innsynsretten i søknaden med vedlegg og alle dokumenter i søknadssaken. Dette innebærer at samtlige dokumenter som Patentstyret utarbeider eller mottar i forbindelse med søknadsbehandlingen, er omfattet av bestemmelsen. Sentrale deler av paragrafen er gitt tilsvarende anvendelse i saker om administrativ overprøving og i klagesaker, se siste ledd i §§ 27 og 38.

Paragrafen inneholder bare materielle bestemmelser om innsynsrett. Dette innebærer at saksbehandlingsreglene i offentlighetsloven får anvendelse også ved krav om innsyn i designsaker. Som eksempler kan nevnes offentlighetsloven § 8 om hvordan innsyn skal gis, og § 9 annet ledd om begrunnelse for avslag. I § 36 foreslår departementet en uttrykkelig bestemmelse om klagerett i innsynssaker.

Første ledd oppstiller utgangspunktet om at saksdokumentene er offentlige fra og med søknadsdagen. Meningen er at dokumentene som hovedregel skal være offentlige etter hvert som de er mottatt av Patentstyret, eller når de er sendt ut fra Styret. Også Patentstyrets interne dokumenter er omfattet av dokumentbegrepet men kan normalt unntas fra offentlighet etter femte ledd. Dokumentbegrepet er teknologinøytralt, sml. offentlighetsloven § 3 første ledd.

Annet ledd første punktumgir en praktisk viktig særregel sammenliknet med offentlighetsloven. Det kan ikke kreves innsyn i dokumenter som kan avsløre designens utseende, før designen er registrert etter § 18. Bestemmelsen er ny i forhold til mønsterloven. Den får særlig stor betydning hvis den kombineres med et krav om utsatt registrering etter § 18 annet ledd. Forslaget § 21 annet ledd omfatter ikke bare dokumenter som gjengir hele designens utseende. Det er nok at deler av utseendet blir avslørt.

Annet ledd annet punktumgjør unntak fra foregående punktum. Etter denne bestemmelsen skal designen være offentlig seks måneder etter søknadsdagen eller prioritetsdagen, selv om den ennå ikke er registrert. Dette gjelder imidlertid ikke hvis søknaden på dette tidspunktet er henlagt etter § 19 tredje ledd, eller avslått etter § 20. I så fall blir designen bare offentlig hvis søkeren krever gjenopptakelse av den henlagte søknaden etter § 19 fjerde ledd, klager på avslaget etter § 36, eller hvis søkeren krever oppreisning mot oversittelse av fristen for gjenopptakelse eller klage, jf. § 50.

Også tredje ledd innebærer et unntak fra regelen i annet ledd om utsatt offentlighet. Hvis søkeren har bedt om tidlig offentliggjøring, blir designen allment tilgjengelig fra det tidspunktet som er angitt i anmodningen. En slik anmodning kan settes frem når som helst i søknadsprosessen. Offentliggjøring av designen kan bl.a. gi søkeren mulighet til å kreve vederlag og erstatning for inngrep som finner sted under søknadsbehandlingen, forutsatt at søknaden fører til registrering, se § 42.

Fjerde ledd inneholder en særregulering i forhold til offentlighetsloven § 5 a, som oppstiller et forbud mot å gi innsyn i opplysninger som er underlagt taushetsplikt, jf. forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 2 om taushetsplikt for visse næringsopplysninger. Fjerde ledd første punktum sier at Patentstyret har rett men ikke plikt til å nekte innsyn i forretningshemmeligheter, hvis søkeren har satt frem krav om hemmelighold. Utgangspunktet er at de øvrige opplysningene i dokumentet er offentlige. De aktuelle opplysningene må følgelig sladdes ut.

Fjerde ledd annet punktum fastsetter at opplysninger som Patentstyret er bedt om å hemmeligholde, ikke blir offentlige før anmodningen eventuelt er endelig avslått. Bestemmelsen må ses i sammenheng med at avslag på krav om hemmelighold kan påklages til Patentstyrets annen avdeling etter § 36 fjerde ledd nr. 2. Opplysningene er unntatt fra offentlighet inntil anmodningen er avslått av Patentstyrets første avdeling og fristen i § 37 for å klage er utløpt. Blir avgjørelsen påklaget, kan det ikke gis innsyn før Patentstyrets annen avdeling har avgjort klagesaken og søksmålsfristen på to måneder er løpt ut, se § 39 annet ledd.

Er kravet om hemmelighold åpenbart ugrunnet, kan opplysningene uten videre gis ut. Departementet har ikke sett det som nødvendig å presisere dette i lovteksten.

Fjerde ledd tredje punktum avgrenser begrepet forretningshemmeligheter mot opplysninger som har betydning for om designrett kan oppnås eller for designrettens omfang eller varighet. Det kan ikke holdes hemmelig at det er søkt om designrett. Heller ikke bilder av designen, opplysninger om hvilke produkter designen gjelder og om prioritetskrav mv. kan unntas fra offentlighet. For tredjepersoner som vurderer å kreve administrativ overprøving, eller som vil sikre seg at de ikke krenker en eksisterende designrett, kan det være viktig å få tilgang til disse opplysningene. Formuleringen av bestemmelsen er noe generalisert sammenliknet med utkastet i designutredningen.

Ordlyden i femte ledd er harmonisert med offentlighetsloven § 5 første ledd. Departementet forutsetter at Patentstyret gir innsyn i sine interne forslag og betenkninger hvis det blir bedt om det, og det ikke foreligger et reelt og saklig behov for å nekte innsyn, se prinsippet om meroffentlighet i offentlighetsloven § 2 tredje ledd.

Designutredningens regel om innsyn i designregistret er flyttet til § 51.

Til § 22 Opplysningsplikt for designsøker

Paragrafen svarer med redaksjonelle endringer til mønsterloven § 34. Sammenliknet med designutredningen er det foretatt noen tekniske justeringer for å gjøre bestemmelsen mer lik den danske lovteksten og det svenske lovutkastet.

16.4 Til kapittel 4 Designregistreringens gyldighetstid

Til § 23 Registreringens varighet

Paragrafen gjennomfører direktivet artikkel 10 og 14 og svarer til § 23 i designutredningen. Bestemmelsen erstatter mønsterloven § 24 og er også omtalt i proposisjonen kapittel 6.4 samt i kapittel 7 om reservedeler.

Første ledd fastsetter at maksimal beskyttelsestid skal være tjuefem år.

Annet ledd inneholder den såkalte «reservedelsregelen». Den gir en særregel om beskyttelsestiden for bestanddeler som brukes til å gi et produkt tilbake sitt opprinnelige utseende. Maksimal beskyttelsestid er her satt til femten år. Dette er den samme beskyttelsestiden som kan oppnås etter gjeldende rett. I forbindelse med søknadsbehandlingen foretar Patentstyret ingen vurdering av om designen i søknaden faller inn under reservedelsregelen.

Til § 24 Fornyelse av registreringen

Paragrafen erstatter mønsterloven § 25 og svarer i hovedsak til § 24 i designutredningen.

Etter første ledd må krav om fornyelse innleveres skriftlig til Patentstyret tidligst ett år før og senest seks måneder etter registreringsperiodens utløp. Den opprinnelige registreringsperioden kan bestå av én eller flere femårsperioder. Antallet perioder må angis i søknaden om designrett. Også kravet om fornyelse kan omfatte flere perioder, så langt den maksimale beskyttelsestiden på tjuefem år ikke overskrides. Det skal betales fastsatt fornyelsesavgift.

Annet ledd er nytt i forhold til gjeldende rett. En innbetaling der registreringsnummeret er angitt, skal være tilstrekkelig til å få registreringen fornyet. Det skal ikke være nødvendig å i tillegg sende en skriftlig melding om fornyelse til Patentstyret. Bestemmelsen vil innebære en praktisk forenkling for søkerne og ble godt mottatt under høringen.

Etter tredje leddskal fornyelsen av en registrering innføres i designregistret og kunngjøres.

Utkastet til § 24 tredje ledd i designutredningen gir §§ 18 til 20 tilsvarende anvendelse så langt de passer ved krav om fornyelse. Ettersom flere av reglene i §§ 18 til 20 ikke passer i saker om fornyelse, har departementet valgt å sløyfe denne henvisningen. Problemstillingene kan i stedet reguleres ved forskrift. Departementet har også valgt å sløyfe bestemmelsen om at Patentstyret skal informere designhaveren om når registreringsperioden løper ut (§ 24 fjerde ledd i designutredningen). Også dette kan fastsettes ved forskrift.

16.5 Til kapittel 5 Overprøving og ugyldighet mv.

Til § 25 Administrativ overprøving og domstolprøving

Bestemmelsene i §§ 25 og 27 i designutredningen og den danske designloven gjelder henholdsvis administrativ overprøving og søksmål om ugyldighet, men inneholder stort sett felles regler om grunnlaget for ugyldighet, om frister og krav om sakstilknytning. For å unngå gjentakelser har departementet valgt en struktur som ligger nærmere det svenske lovutkastet i SOU 2001: 68. Paragraf 25 regulerer hvilke forhold som kan danne grunnlag for oppheving og ugyldighet, mens § 26 innholder felles regler om sakstilknytning og frister for administrative saker og søksmål.

Første ledd i § 25 gjennomfører direktivet artikkel 11 nr. 1 og 2 og angir uttømmende hvilke forhold som kan føre til at en registrering oppheves av Patentstyret i en sak om administrativ overprøving, eller kjennes ugyldig av en domstol (Oslo tingrett, se § 46). Bestemmelsen omhandler også overføring av registreringer.

Det er bare Patentstyret som formelt kan oppheve en registrering. En domstol må nøye seg med å kjenne registreringen ugyldig og overlate til Patentstyret å oppheve innføringen i registret i ettertid. Registreringen kan bare oppheves eller kjennes ugyldig hvis den er i strid med §§ 1 til 8. Departementet har med dette fjernet to av ugyldighetsgrunnene som var nevnt i designutredningen. Det vises til drøftelsen i proposisjonen kapittel 10.4.3.

Overskridelse av beskyttelsestiden på tjuefem år, jf. § 23, er ikke nevnt blant ugyldighetsgrunnene. Det følger imidlertid av § 34 at Patentstyret av eget tiltak skal slette registreringer ved utløpet av maksimal beskyttelsestid.

Første ledd taler om hel eller delvis oppheving eller ugyldighet. En registrering kan være delvis ugyldig hvis den inneholder mer enn én design i en samregistrering, og noen av designene ikke oppfyller vilkårene for designrett. Delvis ugyldighet kan også foreligge hvis registreringen av en enkel design kan opprettholdes etter § 28 i endret form, f.eks. ved at et varemerke som tilhører en annen, blir fjernet fra designen.

Annet ledd er nytt sammenliknet med designutredningen. En tilsvarende regel for ugyldighetssøksmål finnes derimot i gjeldende mønsterlov § 31 første ledd. Bestemmelsen slår fast at registreringen ikke kan oppheves eller kjennes ugyldig på det grunnlaget at designhaveren bare har retten til en andel av designen. Har flere personer frembrakt en design, og en av dem har søkt om og fått innvilget designrett uten nødvendig tillatelse fra de andre designerne, kan det virke hardt å oppheve registreringen, særlig hvis designhaveren har retten til den vesentlige andelen av designen. I slike tilfeller må andre berettigede i stedet kreve å bli innført som medinnehaver av registreringen gjennom sak om delvis overføring etter §§ 29 eller 30. En bestemmelse om dette er også inntatt i det svenske lovutkastet.

Siste ledd i § 25 i designutredningen inneholder en bestemmelse om at Patentstyret skal avslå kravet om oppheving hvis det ikke foreligger noe hinder etter første ledd for å opprettholde registreringen. Departementet har sett det som unødvendig å presisere dette.

Patentstyrets vedtak i sak om administrativ overprøving kan påklages etter reglene i kapittel 6.

Til § 26 Frister og krav om sakstilknytning

Paragrafen bygger på §§ 25 annet ledd og 27 annet og tredje ledd i designutredningen og inneholder regler om frister og sakstilknytning for ugyldighetssøksmål og saker om administrativ overprøving. Bestemmelsen gjennomfører direktivet artikkel 11 nr. 3 til 6 og nr. 9.

Første ledd inneholder hovedregelen om at krav om administrativ overprøving kan settes frem av enhver. Hvem som helst kan derfor få i stand en overprøvingssak, om ikke annet er bestemt i annet og tredje ledd. Kravet kan også fremmes av designhaveren selv. Designhaveren kan ha interesse av dette f.eks. for å få avklart en konflikt om hvorvidt registreringen krenker en eldre designrett.

Det understrekes for ordens skyld at Patentstyret ikke selv kan sette i gang en opphevingssak etter § 25, og dermed bli part i egen sak. Patentstyret må eventuelt bruke den begrensede omgjøringsadgangen etter § 33. Departementet har ikke sett det som nødvendig å si dette uttrykkelig i lovteksten.

Kravet om overprøving kan som hovedregel settes frem i hele registreringens levetid. Etter at registreringen er bortfalt, er det bare domstolene som kan fastslå om registreringen var gyldig, se merknadene til femte ledd nedenfor.

Annet leddgjør unntak fra første ledd ved å oppstille særskilte krav om sakstilknytning som vilkår for å kreve oppheving på bestemte grunnlag. Bestemmelsen bygger i sin helhet på direktivet artikkel 11 nr. 3 til 5, jf. nr. 6. I annet ledd nr. 2 er det foreslått at også departementet skal kunne kreve overprøving når begrunnelsen er at registreringen er i strid med flaggregelen i § 7 første ledd nr. 2. Hvis f.eks. symbolet til en internasjonal organisasjon har blitt registrert i strid med loven, kan det være mer hensiktsmessig at norske myndigheter sørger for å fjerne registreringen, enn at organisasjonen må gjøre det selv.

Tredje ledd bygger på gjeldende mønsterlov § 31 annet ledd om søksmål for domstolene om retten til designen, jf. § 25 annet ledd nr. 1 og § 27 tredje ledd nr. 1 i designutredningen.

Fjerde ledd fastsetter at bestemmelsene om sakstilknytning og frister i de forrige leddene gjelder tilsvarende for søksmål om ugyldighet. Dette innebærer at søksmålsadgangen som utgangspunkt har det samme omfanget som adgangen til å reise administrativ sak.

Femte ledd første punktum inneholder en særregel om søksmål. Bestemmelsen fastsetter at søksmål kan reises også etter at registreringen er bortfalt, eller etter at det er gitt avkall på den. Dette er en gjennomføring av direktivet artikkel 11 nr. 9. Bestemmelsen kan blant annet få betydning når et krav om erstatning for et inngrep som fant sted mens registreringen besto, blir fremmet etter at maksimal beskyttelsestid er utløpt. Den som erstatningskravet rettes mot, kan i så fall reise søksmål om ugyldighet for å forsvare seg mot erstatningskravet.

Etter femte ledd annet punktum må man ha rettslig interesse for å kunne reise søksmål etter at registreringen er bortfalt. Dette uttrykkelige kravet om rettslig interesse er ikke tatt med i designutredningen, men antas å være i samsvar med hva som i dag gjelder for ugyldighetssøksmål etter at registreringen er bortfalt, se Rt. 1971 s. 416. Kriteriet om rettslig interesse skal forstås som en henvisning til de alminnelige reglene om søksmålsinteresse i tvistemålsloven. I en del tilfeller vil imidlertid § 26 annet ledd innebære en særregulering av kravet om sakstilknytning.

Departementet har ikke sett tilstrekkelig grunn til å gi en adgang til å reise administrativ sak for Patentstyret etter at registreringen er bortfalt. Patentstyrets rolle bør være å forvalte designregistret, ikke å bidra til å løse konflikter om registreringer som ikke lenger eksisterer. Denne typen konflikter vil antakelig oppstå nokså sjelden i praksis. Behovet for en adgang til administrativ overprøving er derfor beskjedent. Løsningen i forslaget vil antakelig skape nordisk rettsenhet på dette punktet.

Sjette leddsvarer til § 27 tredje ledd nr. 1 siste punktum i designutredningen. Bestemmelsen gjelder tilfellene der det er fremmet krav om administrativ overprøving med påstand om at designhaveren ikke har retten til designen, før det blir reist søksmål om samme spørsmål. Hvis kravet om administrativ overprøving ble innlevert innen utløpet av fristen i tredje ledd, er det tilstrekkelig å reise søksmål på samme grunnlag innen den fristen som Patentstyret fastsetter på grunnlag av § 29 tredje ledd. Utgangspunktet er altså at søksmålsfristen i tredje ledd, jf. fjerde ledd, blir avbrutt allerede når kravet om administrativ overprøving kommer inn til Patentstyret. Løsningen synes naturlig ettersom søksmålet i slike tilfeller kommer i direkte forlengelse av den administrative saken.

Siste ledd i § 27 i designutredningen om registreringens legitimasjonsvirkninger er i proposisjonen flyttet til § 54.

Til § 27 Innlevering og behandling av krav om administrativ overprøving

Paragrafen bygger på § 26 i designutredningen og gjelder innlevering og behandling av sak om administrativ overprøving. Det er foretatt både noen tekniske og innholdsmessige endringer.

Første ledd gjelder innleveringen av og innholdet i anmodningen om administrativ overprøving. Kravene til innholdet er mer detaljert angitt enn i mønsterloven § 20 første ledd om innsigelser, som designutredningen bygger på. De viktigste opplysningene vil nå gå frem av loven, og ikke bare av de supplerende forskriftene. Etter forslaget skal kravet om overprøving innleveres skriftlig til Patentstyret. Det skal oppgi navnet og adressen til den som har satt frem kravet, se første ledd nr. 1. Det skal også oppgi hvilken registrering og - hvis det er tale om en samregistrering - hvilken design i registreringen som ønskes overprøvd, se første ledd nr. 2. Det er ikke nødvendig å nevne registreringsnummeret. Registreringen må imidlertid beskrives såpass presist at det ikke blir uforholdsmessig arbeidskrevende for Patentstyret å finne frem til den.

Kravet om begrunnelse i designutredningen er i departementets forslag splittet opp i to kriterier. Anmodningen om overprøving må nevne hvilke grunner kravet bygger på (se første ledd nr. 3) og inneholde nødvendig dokumentasjon av forhold som påberopes til støtte for kravet ( første ledd nr. 4).

De «grunnene» som første ledd nr. 3 viser til, kan være av faktisk art, f.eks. at designen ikke er en nyhet. Det kan også dreie seg om rettslige forhold, f.eks. at Patentstyret har tolket designbegrepet feil. Formuleringen er ment å dekke både tilfellene der den private parten angir et konkret grunnlag for oppheving, og situasjonen der Patentstyret uten noen nærmere begrunnelse blir bedt om å utføre en nyhetsgranskning av designen mot tidligere søknader og registreringer. Også den sistnevnte typen anmodninger skal tas opp til realitetsbehandling. Fellestrekket er at forholdene må knytte seg til ett eller flere av grunnlagene i § 25 for hel eller delvis oppheving. Det kan eksempelvis ikke kreves oppheving under henvisning til at opplysningene i søknaden var ufullstendige, eller at det foreligger brudd på saksbehandlingsreglene i forvaltningsloven. Slike overprøvingskrav skal avvises i medhold av annet ledd.

Plikten etter første ledd nr. 4 til å innlevere dokumentasjon, gjelder bare i den grad det er «nødvendig». Det er ikke nødvendig å innlevere dokumentasjon hvis overprøvingskravet er begrunnet med at Patentstyret har tolket regelverket feil. Noen bestemt dokumentasjon er heller ikke påkrevd hvis det blir bedt om nyhetsgranskning. Blir det derimot vist til at en identisk design var allment tilgjengelig da søknaden om designrett ble innlevert, vil nærmere dokumentasjon være nødvendig, om ikke Patentstyret har dokumentasjonen selv. Det samme gjelder hvis det påstås at designhaveren ikke er rette innehaver av designen. Den som setter frem påstanden, må da godtgjøre (dokumentere) sin rett til designen, se § 29. En nærmere omtale av partens begrunnelsesplikt er gitt i proposisjonen kapittel 10.4.6.

Etter første ledd annet punktum kan Kongen oppstille mer detaljerte tilleggsvilkår ved forskrift. Kongen kan med dette presisere og supplere de lovbestemte vilkårene. Første ledd tredje punktum bestemmer at den som krever overprøving, må betale en forskriftsbestemt avgift. Det kan fastsettes at overprøvingskrav som er fremmet av departementet på grunnlag av § 26 annet ledd nr. 3, ikke skal være avgiftsbelagt.

Ifølge annet ledd skal Patentstyret gi en rimelig frist for uttalelse og om mulig retting hvis kravet om administrativ overprøving ikke oppfyller vilkårene i første ledd eller § 26. Forbeholdet «om mulig» er tatt med fordi retting kan være umulig blant annet hvis kravet ikke oppfyller vilkårene om frister og sakstilknytning i § 26. Parten skal uansett gis mulighet til å uttale seg. Etter dagens mønsterlov § 20 første ledd om innsigelser og § 26 første ledd i designutredningen skal det bare gis mulighet for suppleringer hvis det foreligger «særlige grunner». Dette kriteriet er sløyfet i proposisjonen.

Blir manglene ikke rettet, skal Patentstyret avvise saken - eventuelt etter at det er gitt en tilleggsfrist. I forskrift etter § 52 kan det fastsettes at Patentstyret helt eller delvis skal refundere avgiften for overprøvingssaken hvis den blir avvist.

Tredje ledd tilsvarer med noen mindre justeringer § 26 fjerde ledd i designutredningen. En liknende regel finnes i forvaltningsloven § 33 tredje ledd, som gjelder ved klage på enkeltvedtak. Bestemmelsen pålegger Patentstyret å snarest mulig gi designhaveren melding om overprøvingskravet og en rimelig frist for uttalelse. Meldingen må angi hva saken dreier seg om og inneholde en kopi av kravet om overprøving. Slik melding skal gis selv om det kan være aktuelt å avvise saken (med mindre kravet er åpenbart uholdbart). For ordens skyld er det gjort et uttrykkelig unntak fra varslingsplikten for tilfellene der det er designhaveren selv som har fremmet kravet om overprøving, se det liknende unntaket i forvaltningsloven § 16 første ledd om forhåndsvarsel.

Av styreloven (lov 2. juli 1910 nr. 7 om Styret for det industrielle Retsvern) § 9 og forvaltningsloven § 17 kan det følge en plikt til å sende også andre dokumenter til partene for uttalelse etter hvert som de kommer inn til Patentstyret.

Blir det innlevert flere krav om administrativ overprøving av samme registrering, følger det av fjerde ledd at Patentstyret kan slå sakene sammen til én sak. Bestemmelsen tilsvarer § 26 tredje ledd i designutredningen. En liknende regel er foreslått i varemerkeutredningen II for saker om administrativ slettelse av varemerkeregistreringer. Bestemmelsen vil først og fremst være aktuell hvis sakene reiser parallelle problemstillinger. En sammenslåing kan da rasjonalisere saksbehandlingen hos Patentstyret. De ulike partenes argumenter for oppheving kan supplere hverandre, slik at sjansen for å nå frem blir større.

Sakene kan ikke slås sammen hvis en part kommer med saklige innvendinger mot dette. En slik saklig innvending kan være at en mulig forsinkelse forårsaket av at den ene saken må vente på den andre, kan skape særlige problemer for parten. For at partene skal ha mulighet til å komme med innvendinger, må de varsles i forkant om at Patentstyret tar sikte på felles behandling, og de må få en frist for uttalelse.

Femte ledd første punktum er nytt sammenliknet med designutredningen. Bestemmelsen bygger på gjeldende rett om innsigelsessaker, se omtalen i kapittel 10.4.7 ovenfor. Den presiserer at Patentstyret - med de begrensninger som følger av tredje punktum - ikke trenger å holde seg innenfor grunnlagene og argumentene som er anført av partene. Patentstyret kan ta opp rent rettslige problemstillinger, selv om parten bare har påberopt seg faktiske forhold. Og om parten har anført at designen ikke er en nyhet, kan Patentstyret i tillegg vurdere om registreringen strider mot offentlig orden eller moral, se § 7 første ledd nr. 1.

Det er som utgangspunkt ikke meningen at Patentstyret skal ha noen plikt til å gjøre undersøkelser utenfor de anførte forholdene. Å ta opp forhold som ikke er berørt av partene, vil først og fremst være aktuelt når Patentstyret har positiv kjennskap til andre forhold av betydning for registreringens gyldighet.

Hvis nye forhold trekkes inn i saken, må Patentstyret varsle partene, jf. styreloven § 9 og forvaltningsloven § 17.

Femte ledd annet punktum tilsvarer § 25 fjerde ledd i designutredningen og er identisk med den gjeldende regelen for innsigelsessaker i mønsterloven § 20 sjette ledd. Bestemmelsen gir Patentstyret en viss adgang til å fortsette behandlingen av en overprøvingssak, til tross for at kravet om overprøving er trukket tilbake. Det kan f.eks. være at den som opprinnelig ønsket oppheving, trakk saken mot å få en lisens til utnyttelse, men at Patentstyret under saksbehandlingen er blitt kjent med en ugyldighetsgrunn som ut fra allmenne hensyn bør lede til oppheving. Behovet for en slik sikkerhetsventil er ikke like stort som etter gjeldende rett, fordi overprøvingsadgangen står åpen i hele registreringens levetid. Departementet forutsetter at bestemmelsen praktiseres med en viss varsomhet. I forskrift etter § 52 kan det fastsettes at behandlingen av saken bare kan fortsette hvis designhaveren er varslet om det innen en bestemt frist etter at overprøvingskravet ble trukket tilbake.

Femte ledd tredje punktum er nytt sammenliknet med designutredningen. Det fremgår her at Patentstyret må respektere begrensningene som følger av § 26 annet ledd når det anvender kompetansen etter første og annet punktum. Patentstyret kan følgelig bare oppheve registreringen på et grunnlag som er nevnt i § 26 annet ledd, hvis det er satt frem krav om det av noen som kan reise overprøvingssak på slikt grunnlag. Hvis saken trekkes av den som mener å være berettiget til designen, kan Patentstyret ikke fortsette behandlingen på dette grunnlaget, se § 26 annet ledd nr. 1. Saken kan derimot fortsettes hvis Patentstyret mener at designen strider mot offentlig orden og moral (§ 7 første ledd nr. 1).

Sjette ledd inneholder en bestemmelse om innsynsrett. Den er noe presisert sammenliknet med designutredningen etter påpekning fra Næringslivets Hovedorganisasjonunder høringen. Offentlighetslovens regler om innsynsrettens omfang gjelder ikke, men det forutsettes at Patentstyret vurderer meroffentlighet for interne dokumenter (sml. offentlighetsloven § 2 tredje ledd).

Til § 28 Endring av en registrert design

Paragrafen gjennomfører direktivet artikkel 11 nr. 7 og tilsvarer med visse tekniske justeringer § 28 i designutredningen. Justeringene innebærer at bestemmelsen langt på vei er brakt i samsvar med det svenske lovutkastet i SOU 2001: 68.

Første ledd slår fast at registreringen av en design kan oppheves delvis av Patentstyret i sak etter § 25. Forutsetningen er at designen i endret form beholder sin identitet og oppfyller vilkårene for registrering. Dette tilsvarer vilkårene for endring etter § 14 av designen i en søknad. Bestemmelsen i § 28 åpner ikke for endringer som utelukkende er begrunnet med at designen er videreutviklet. Det må knytte seg en ugyldighetsgrunn til den opprinnelige registreringen.

Designutredningen taler om at registreringen kan «opprettholdes i endret form». I lovteksten har departementet i stedet valgt formuleringen «oppheves delvis» for at sammenhengen med § 25 skal gå klarere frem. Det samme uttrykket er brukt i det svenske lovutkastet.

Det kan være at en design i en samregistrering må fjernes i sin helhet, fordi det foreligger en ugyldighetsgrunn, men at de andre designene i registreringen oppfyller vilkårene for designrett. Også her kan det bli tale om delvis oppheving. Slik delvis oppheving er imidlertid ikke omfattet av § 28. Denne bestemmelsen gjelder bare situasjonen der det er registreringen av en enkeltdesign som endres.

Ved behandlingen av saker etter § 28 må Patentstyret undersøke om registreringen i endret form beholder sin identitet. Patentstyret har derimot ingen plikt til i tillegg å undersøke om den endrede designen oppfyller samtlige vilkår for designrett. Det er som utgangspunkt tilstrekkelig at registreringsvilkårene som nevnt i § 17 første ledd er oppfylt, og at registreringen ikke lenger strider mot den ugyldighetsgrunnen som var årsaken til endringen.

Opprettholdelse i endret form er ikke mulig hvis registreringen ikke inneholder en «design» i lovens forstand, eller hvis designhaveren ikke har retten til designen, se direktivet artikkel 11 nr. 7.

Det bør være opp til designhaveren å bestemme om registreringen skal opprettholdes i endret form. Det er derfor et vilkår for endring at designhaveren enten har bedt om endringen, eller har samtykket til denne. Hvis Patentstyret i en overprøvingssak ser at det er grunnlag for å opprettholde en registrering i endret form, forutsetter departementet at Patentstyret av eget tiltak varsler designhaveren og samtidig orienterer om hvilken endring som i tilfelle kan foretas, med mindre det må antas at vedkommende allerede er kjent med muligheten.

Etter annet ledd kan registreringen av en design på samme vilkår bli kjent delvis ugyldig av en domstol i sak etter § 25. Nødvendig samtykke eller godkjennelse fra designhaveren foreligger her hvis vedkommende har lagt ned påstand om delvis ugyldighet. Det er ikke nok at motparten har lagt ned slik påstand.

Tredje ledd inneholder regler om bl.a. registrering og kunngjøring av endringen. For at designen skal kunne registreres i endret form, må designhaveren sende inn tydelige bilder av den endrede designen. Det er ikke Patentstyrets oppgave å fremskaffe slike bilder. Dette kan det gis nærmere bestemmelser om ved forskrift.

Til § 29 Retten til designen

Paragrafen bygger på §§ 29 og 30 i designutredningen og § 17 første ledd og § 21 annet ledd i gjeldende mønsterlov. Den oppstiller et krav om dokumentasjon i tilfeller der det er anført at søkeren eller designhaveren ikke har retten til designen. Bakgrunnen for bestemmelsen er at Patentstyret ikke har spesielle forutsetninger for å foreta vanskelige faktiske vurderinger av hvem som har frembrakt en design, eller av om retten til designen har gått over til en annen. Patentstyret bør derfor ha en skjønnsmessig adgang til å henvise parten til å reise søksmål for domstolene.

Spørsmålet om hvem som har retten til designen, kan oppstå både i saker om oppheving av en registrering, om overføring av en søknad og om overføring av en registrering. Reglene om dokumentasjon og henvisning til domstolene gjelder for alle typetilfellene.

Etter første ledd kan den som i sak om administrativ overprøving påstår å ha retten til en design som er registrert for en annen, be Patentstyret om å overføre registreringen til seg i stedet for at registreringen oppheves. Registreringen skal overføres hvis retten godtgjøres. For at retten skal være godtgjort, kreves det mer enn vanlig bevisovervekt. Utgangspunktet er at det må legges frem klare beviser for at den som har fremmet krav om oppheving eller overføring, har bedre rett til designen.

Bakgrunnen for adgangen til overføring er at den berettigede ofte ikke vil kunne få designrett ved å søke selv, fordi nyheten vil være ødelagt gjennom offentliggjøringen av registreringen. Overføring av registreringen kan derfor være den eneste måten den berettigede kan få designrett på.

Annet ledd regulerer overføring på søknadsstadiet. Den som påstår å ha retten til en søknad som er innlevert av en annen, kan få søknaden overført til seg hvis retten til designen blir dokumentert. Adgangen til å kreve overføring av en søknad, må ses i sammenheng med § 32 første ledd første punktum, som sier at Patentstyret ikke kan avgjøre søknaden mens overføringssak pågår. Bestemmelsene skal til sammen hindre at søknaden blir avgjort uten at den som viser seg å være berettiget til designen, har hatt mulighet til å delta i søknadsbehandlingen.

Et krav om overføring kan gjelde en andel av søknaden eller registreringen. Delvis overføring er aktuelt når en design er frembrakt av flere, eller når den er delvis overdratt slik at den er i sameie. Den som hevder å ha retten til en andel av designen, trenger ikke å godtgjøre hvor stor andelen er. Det er heller ikke nødvendig å godtgjøre at vedkommende er den eneste tredjepersonen med rett til en slik andel. Oppstår det tvister om andelens størrelse, kan det eventuelt reises søksmål om spørsmålet for domstolene.

Hvis retten til designen ikke blir godtgjort, gir tredje ledd Patentstyret en skjønnsmessig adgang til å oppfordre til søksmål om ugyldighet eller overføring. Oppfordringen rettes til den som påstår at søkeren eller designhaveren ikke har retten til designen. Blir søksmål ikke reist innen fristen, kan dette grunnlaget settes ut av betraktning i Patentstyrets videre behandling av saken. Gjelder kravet overføring av en søknad eller registrering, må det i så fall avslås, med mindre begrunnelsen er så svak at kravet ikke har vært realitetsbehandlet. I sistnevnte tilfeller bør kravet i stedet avvises.

Hvis saken gjelder oppheving av en registrering, og det er anført flere grunnlag for oppheving, må Patentstyret fortsette behandlingen av saken for så vidt gjelder de andre grunnlagene.

Til § 30 Søksmål om overføring av en søknad eller registrering

For så vidt gjelder overføring av en registrering, bygger paragrafen på § 31 første ledd i designutredningen og gjeldende mønsterlov § 32 første ledd. Departementet har presisert at det også kan reises søksmål om overføring av en søknad om registrering.

Spørsmålet om hvem som har retten til designen, avgjøres ut fra alminnelige bestemmelser om bevisbyrde og beviskrav.

Til § 31 Rett til fortsatt utnyttelse

Paragrafen gir den som blir frakjent en registrering etter §§ 29 eller 30, en rett til på bestemte vilkår å fortsette utnyttelsen av designen. Bestemmelsen svarer med noen små tekniske justeringer til § 31 annet og tredje ledd i designutredningen og dagens mønsterlov § 32 annet og tredje ledd. De nevnte reglene i designutredningen og mønsterloven gjelder etter ordlyden bare når registreringen er overført ved dom. De er imidlertid gitt tilsvarende anvendelse når registreringen er overført ved administrativt vedtak av Patentstyret (se § 30 tredje ledd i designutredningen og mønsterloven § 21 annet ledd). Departementets forslag til § 31 omfatter uttrykkelig begge situasjonene.

Den danske designloven og det svenske lovutkastet inneholder tilsvarende bestemmelser om rett til fortsatt utnyttelse.

Mønsterloven § 32 annet ledd presiserer at den fortsatte utnyttelsen må skje «med bibehold av dennes alminnelige karakter». Denne begrensningen skal fortsatt gjelde, selv om det ikke er sagt eksplisitt i lovteksten.

Retten til fortsatt utnyttelse gjelder på samme vilkår for innehavere av registrerte lisenser. Med dette siktes det til lisenser som er innført i designregistret etter § 53 tredje ledd.

Direktivet inneholder ingen bestemmelse om slik rett til fortsatt utnyttelse. Blant annet fordi spørsmålet om hvem som har retten til registreringen reguleres av nasjonal rett (direktivet artikkel 11 nr. 1 bokstav c), og retten til fortsatt utnyttelse oppstår som følge av en overføring av registreringen basert på norsk rett, må § 31 anses som forenlig med direktivet.

Til § 32 Forholdet mellom saker for Patentstyret og domstolene

Paragrafen skal blant annet hindre parallelle saker for Patentstyret og domstolene. Den samler regler som er plassert i flere paragrafer i designutredningen. Det svenske lovutkastet (SOU 2001: 68) inneholder en liknende samlebestemmelse.

Første ledd har det samme innholdet som § 30 annet ledd i designutredningen. Første ledd første punktum erstatter mønsterloven § 17 annet ledd og forbyr Patentstyret å endre, henlegge, avslå eller innvilge søknaden før overføringssak som pågår for Patentstyret, er endelig avgjort. Hvis avgjørelsen i overføringssaken kan påklages (se § 36 annet ledd), regnes saken ikke som «endelig avgjort» før klagefristen har løpt ut, eller før en eventuell klage er behandlet ferdig av Patentstyrets annen avdeling. Hovedbegrunnelsen for første ledd er at det kan være betenkelig å treffe slike avgjørelser uten at den som eventuelt viser seg å være berettiget til designen, har fått muligheten til å forsvare sine interesser.

Departementet presiserer at alternativet «henlegge» ikke bare omfatter henleggelse etter § 19 tredje ledd som følge av mangler ved søknaden. Også henleggelse som følge av at registreringssøknaden trekkes, er utelukket så lenge overføringssaken pågår.

Første ledd annet punktum omfatter tilfellene der det pågår sak for Patentstyret om retten til en registrering. Ifølge bestemmelsen kan Patentstyret ikke oppheve, endre eller slette registreringen før saken er endelig avgjort. Bestemmelsen gjelder både for overføringssaker og når det er fremmet krav om oppheving under henvisning til at designhaveren ikke er rett innehaver. Avgjørelse om oppheving på annet grunnlag, eller om endring eller slettelse, kan da ikke treffes så lenge saken om retten til designen pågår. Alternativet «slette» er nytt sammenliknet med designutredningen. Det siktes her til krav fra designhaveren om slettelse etter § 34.

Annet ledd første punktum gjelder parallelle saker for Patentstyret og domstolene om retten til en design. Bestemmelsen bygger på § 29 annet ledd i designutredningen og pålegger Patentstyret å utsette behandlingen av en søknad om registrering hvis det er reist sak for domstolene om overføring av søknaden. Hvis det etter registreringen blir reist søksmål om ugyldighet eller overføring der designhaveren påstås å ikke ha retten til designen, skal behandlingen av sak om administrativ oppheving eller overføring av registreringen utsettes. Saken skal utsettes selv om den administrative saken og søksmålet er reist av forskjellige personer.

Annet ledd annet punktum bygger på § 25 tredje ledd i designutredningen. Patentstyret skal utsette behandlingen av sak om administrativ oppheving hvis det er reist ugyldighetssøksmål om samme registrering. Uttrykket «om samme forhold» i designutredningen er tatt ut. Den administrative saken skal utsettes selv om den som har bedt Patentstyret om oppheving, er en annen enn den som har reist søksmålet, og selv om det rettslige grunnlaget som er anført i den administrative saken, er et annet enn i søksmålet.

I designutredningen er det foreslått at krav om administrativ overprøving ikke skal kunne «fremsettes» hvis det allerede er reist ugyldighetssøksmål (utkastet § 25 tredje ledd). Dette må forstås slik at Patentstyret i så fall skal avvise overprøvingssaken. Det kan imidlertid forekomme at krav om administrativ overprøving allerede er fremsatt når søksmål reises. I slike tilfeller kan det være mest hensiktsmessig å stille den administrative overprøvingssaken i bero, i stedet for å avvise den. En slik løsning gjør det mulig å sette i gang behandlingen av den administrative saken igjen hvis søksmålet f.eks. blir trukket. Løsningen harmonerer dessuten bedre med annet ledd første punktum, som bestemmer at saksbehandlingen i en del andre tilfeller skal utsettes.

Tredje ledd bygger på § 42 fjerde ledd i designutredningen. Etter bestemmelsen kan den som har fremmet krav om administrativ overprøving, ikke reise søksmål om ugyldighet eller overføring. Søksmål er utelukket selv om den administrative saken gjelder overføring av registreringen, mens søksmålet som ønskes reist, gjelder ugyldighet. Dette synes mer rasjonelt enn bare å utelukke søksmål «om samme forhold», slik som etter forslaget i designutredningen.

Det går frem av tredje ledd at søksmålsadgangen igjen står åpen når Patentstyret har avsluttet behandlingen av den administrative saken, jf. ordene «mens saken pågår for Patentstyret». Dette vil være tilfellet hvis kravet om administrativ overprøving blir trukket tilbake, hvis det foreligger en avgjørelse fra Patentstyrets første avdeling og klagefristen er utløpt, eller hvis en eventuell klage er avgjort. Det er ikke et søksmålsvilkår at klageretten er uttømt, se proposisjonen kapittel 10.4.2. Det vises også til § 39 første ledd med tilhørende merknader.

Det kan være betenkelig å hindre tredjepersoners tilgang til domstolene mens Patentstyret behandler kravet om overprøving. Tredje ledd kommer derfor bare til anvendelse når stevning inngis av samme person som har fremmet overprøvingskravet for Patentstyret. Dette er i samsvar med designutredningen. Reiser en tredjeperson søksmål om ugyldighet eller overføring, følger det av annet ledd at Patentstyret skal stanse behandlingen av den administrative saken.

Blir det inngitt stevning i strid med tredje ledd, skal domstolen avvise saken.

Til § 33 Oppheving av eget tiltak

Ved utformingen av bestemmelsen er det tatt utgangspunkt i § 32 i designutredningen, som tilsvarer § 32 i varemerkeutredningen II. Bestemmelsen gir Patentstyret en viss adgang til helt eller delvis å oppheve egne avgjørelser av eget tiltak. Paragraf 32 annet til fjerde ledd i designutredningen er ikke tatt med i departementets lovforslag, se kapittel 11.2.3 ovenfor.

Etter første ledder det adgang til oppheving når Patentstyret har registrert en design eller fornyet eller endret en registrering ved en «åpenbar feil». Med åpenbare feil siktes det til rene glipp og inkurier. For å unngå at slike feil blir stående i registret, foreslår departementet at det ikke oppstilles noen frist for oppheving. Interessene til designhaveren er tilstrekkelig ivaretatt ved at feilen må være åpenbar, og ved at Patentstyret skal gi melding med rimelig frist for uttalelse før oppheving finner sted. Det siste følger av annet ledd, som er nytt sammenliknet med designutredningen. En slik regel om uttalelsesrett ble etterlyst av Norsk forening for industriens patentingeniører under høringen.

Også åpenbare feil som ikke gjelder selve registreringen av designen - f.eks. en lisens som er ført på feil registrering - kan rettes. Dette er det ikke nødvendig å si uttrykkelig i lovteksten. Retting av slike feil kan skje som ledd i Patentstyrets alminnelige forvaltning av designregistret, uten å varsle designhaveren på forhånd.

Oppheving av registreringen skal også finne sted hvis registreringen er blitt kjent ugyldig i en rettskraftig dom. Heller ikke dette er det nødvendig å fastsette i lovteksten.

Til § 34 Slettelse av registreringen

Paragrafen svarer i hovedsak til § 33 tredje ledd i designutredningen. Bestemmelsen gjelder slettelse av designregistreringer og bør etter departementets oppfatning få en egen paragraf, jf. mønsterloven § 33. I motsetning til oppheving etter §§ 25 og 33 har slettelse ikke tilbakevirkende kraft. Den får bare virkning fremover i tid regnet fra slettelsen. For slettelse skal det ikke betales noen avgift til Patentstyret.

Etter første ledd skal registreringen slettes hvis den ikke blir fornyet etter § 24. Departementet har dessuten presisert at registreringen skal slettes hvis den ikke kan fornyes, dvs. når maksimal beskyttelsestid på tjuefem år er utløpt.

Registreringen skal også slettes helt eller delvis dersom designhaveren krever det. Bakgrunnen for kravet om slettelse kan være at designhaveren er blitt kjent med at registreringen kolliderer med en eldre designrett.

Delvis slettelse av designregistreringen er bare mulig ved samregistrering. Patentstyret kan i så fall anmodes om å slette én eller flere av designene i registreringen. Krav om endring av en enkeltdesign i registreringen må fremsettes i sak om administrativ overprøving (se § 25, jf. § 28).

I annet ledd er det fastsatt at designhaveren ikke kan kreve at designregistreringen slettes i tilfeller der det er tatt utlegg i designretten. Designhaveren kan heller ikke kreve slettelse hvis det er reist søksmål for domstolene om overføring av registreringen, se også § 32 første ledd om tilfellene der overføringssak pågår for Patentstyret.

Til § 35 Innføring i designregistret og kunngjøring

Paragrafen gjelder innføring i designregistret og kunngjøring av forhold som er omhandlet i loven kapittel 5. Den viderefører innholdet i mønsterloven § 20 femte ledd og § 21 fjerde ledd med tilhørende forskriftsbestemmelser, med de tilpasningene som er nødvendige på grunn av det nye overprøvingssystemet. Bestemmelsen er hentet fra § 33 i designutredningen, men ordlyden er forenklet. Det er også foreslått noen innholdsmessige endringer som er omtalt nedenfor.

De øvrige delene av § 33 i designutredningen er flyttet til § 34 (adgang til slettelse), § 53 (innføring i registret av lisenser) og § 54 (innføring av overdragelser og utlegg). Den danske loven og det svenske lovutkastet (SOU 2001: 68) har spredt reglene på en liknende måte, men med enkelte innbyrdes forskjeller.

Etter første ledd første punktum skal krav om administrativ overprøving (oppheving eller overføring) av en registrering innføres i designregistret og kunngjøres. Det samme gjelder for søksmål om ugyldighet eller overføring. Sistnevnte regel må ses i sammenheng med § 47, som fastsetter at Patentstyret skal varsles om søksmål etter designloven. Plikten til å anmerke søksmål følger i dag av en forskrift til mønsterloven. Departementet finner det hensiktsmessig å regulere anmerkning av henholdsvis søksmål og administrative saker under ett.

I designutredningen (§ 33 første ledd) er det foreslått at også avgjørelsene i administrative saker skal innføres i designregistret og kunngjøres, så langt avgjørelsene går ut på oppheving eller overføring av en registrering. Ettersom ethvert krav om administrativ overprøving skal innføres i designregistret og kunngjøres, synes det imidlertid naturlig å gjøre det samme med alle endelige avgjørelser, uten hensyn til utfallet. Første ledd annet punktum er utformet i tråd med dette. Plikten til anmerkning og kunngjøring bør av samme grunn omfatte rettskraftige dommer i ugyldighets- og overføringssaker. Det vises til § 48, som bestemmer at dommer i tvistemål etter designloven skal oversendes til Patentstyret.

Annet ledd fastsetter at oppheving av en registrering etter § 33 og slettelse av en registrering etter § 34 skal innføres i designregistret og kunngjøres. Tredje ledd inneholder en regel om anmerkning av rett til fortsatt utnyttelse på grunnlag av § 31 og tilsvarer § 33 annet ledd tredje punktum i designutredningen. Etter departementets forslag skal det ikke betales noen avgift for slik anmerkning.

16.6 Til kapittel 6 Klage mv.

Til § 36 Klage over avgjørelse i Patentstyrets første avdeling

Innholdet i paragrafen svarer stort sett til § 34 i designutredningen. Bestemmelsen erstatter mønsterloven § 22 og gir en uttømmende oppregning av de avgjørelsene i Patentstyrets første avdeling som kan påklages. Klageinstans for første avdelings avgjørelser i saker etter designloven er alltid Patentstyrets annen avdeling. Bestemmelsen er også omtalt i proposisjonen kapittel 11.1. Varemerkeutredningen II inneholder en liknende bestemmelse for avgjørelser om varekjennetegn.

Første ledd slår fast at søkeren kan påklage første avdelings avgjørelse av en designsøknad eller et krav om at en internasjonal designregistrering skal ha virkning i Norge. Forutsetningen er at avgjørelsen har gått søkeren imot. Dette vil være tilfellet hvis søknaden er avslått. Søkeren kan også klage hvis søknaden bare kan sies å ha blitt delvis innvilget, f.eks. ved at søknaden er registrert i opprinnelig form til tross for at søkeren ba om endringer etter § 14. Som utgangspunkt er det bare avgjørelsen av selve søknaden som kan påklages, ikke avgjørelser som treffes underveis i saksbehandlingen (prosessuelle avgjørelser), se likevel merknadene til fjerde ledd nedenfor. Dette er i samsvar med forvaltningslovens prinsipp om at klageretten gjelder enkeltvedtak. Anførsler om prosessuelle feil, herunder om brudd på saksbehandlingsreglene i forvaltningsloven, kan derimot inngå i begrunnelsen for klagen og føre til at avgjørelsen blir opphevet.

Annet ledd første punktum fastsetter at avgjørelsen av sak om administrativ oppheving kan påklages til annen avdeling av den parten som avgjørelsen har gått imot. Departementet understreker at klageretten også omfatter avgjørelsen i administrativ sak om opprettholdelse av registreringen i endret form etter § 28 (delvis oppheving).

I saker om overføring av søknader og registreringer er det bare klagerett når kravet om overføring innvilges, se annet ledd annet punktum. Avgjørelser om avslag og avvisning er ikke omfattet av klageretten, se nærmere proposisjonen kapittel 11.1.3.

Tredje ledd gjelder tilfellene der Patentstyret opphever en registrering eller innføring av eget tiltak etter § 33. Avgjørelsen kan påklages av innehaveren.

Fjerde ledd lister opp en del avgjørelser om avvisning og avslag som skal kunne påklages. Et nytt punkt sammenliknet med designutredningen, er at det oppstilles en uttrykkelig klagerett ved avslag på krav om innsyn i dokumenter, se bl.a. § 21. En avgjørelse om å henlegge en søknad etter § 19 tredje ledd, kan ikke påklages.

Det kan forekomme at Patentstyrets annen avdeling i forbindelse med en klagesak treffer avgjørelse som første instans, f.eks. ved å avslå et krav om innsyn i dokumenter i klagesaken. Slike vedtak kan påklages til overordnet organ (Nærings- og handelsdepartementet) i samsvar med alminnelige klageregler i forvaltningsloven og offentlighetsloven.

Femte ledd presiserer at opplistingen i paragrafen av avgjørelser etter designloven som kan påklages til Patentstyrets annen avdeling, er uttømmende. Presiseringen er tatt med etter forslag fra Nærings- og handelsdepartementetunder høringen.

Til § 37 Innlevering av klage

Paragrafen inneholder for det første regler om klageadressat og frist for klage. Reglene om dette tilsvarer § 35 første ledd i designutredningen, som viderefører mønsterloven § 23 første ledd. I motsetning til designutredningen og mønsterloven stiller paragrafen også visse formkrav til klager. Formkravene er i dag regulert ved forskrift. Departementets forslag til regler om formkrav er utformet med utgangspunkt i forvaltningsloven § 32.

Første punktum fastsetter at klagen må være kommet inn til Patentstyret innen to måneder etter at meldingen om avgjørelsen ble sendt til parten. Dette er en annen løsning enn den som følger av forvaltningsloven § 29 om frist for klage på enkeltvedtak. Det vises til proposisjonen kapittel 11.1.3.

Etter annet punktum skal klagen oppgi klagerens navn og adresse, avgjørelsen det klages over, og hvilken endring som ønskes i avgjørelsen. Det stilles videre krav om at klagen skal begrunnes. Forvaltningsloven § 32 annet ledd nøyer seg med å fastsette at klagen «bør» nevne de grunnene klagen støtter seg til. Etter departementets oppfatning vil dette være en for liberal regel på designrettens område. Departementet understreker at det ikke skal stilles strenge krav til begrunnelsen, særlig ikke i saker som reiser rent rettslige spørsmål.

Tredje og fjerde punktum fastsetter at paragrafen kan suppleres med forskriftsbestemmelser, og at det skal betales fastsatt klageavgift. Avgiften skal dekke Patentstyrets kostnader.

Til § 38 Behandling av klage

Utgangspunktet er at de alminnelige saksbehandlingsreglene i forvaltningsloven kapittel IV og V kommer til anvendelse ved behandlingen av klager. Dette følger av forvaltningsloven § 1. Designloven § 38 gir enkelte særregler om klagebehandlingen og er ny i forhold til mønsterloven og designutredningen. Paragrafen innebærer en tilnærming til forvaltningsloven §§ 33 og 34.

Første ledd pålegger Patentstyret å varsle eventuelle motparter snarest mulig etter at klagen er mottatt, se til sammenlikning forvaltningsloven § 33 tredje ledd.

Annet leddinnfører et nytt prinsipp i designlovgivningen. Bestemmelsen er inspirert av forvaltningsloven § 33 annet ledd annet punktum og gir Patentstyrets første avdeling kompetanse til å innvilge klager som den finner godt begrunnet. Forutsetningen er at de formelle klagevilkårene er oppfylt. Klagen må gjelde en type avgjørelse som kan påklages etter § 36, og den må være innlevert og utformet i samsvar med § 37. Bestemmelsen pålegger ikke Patentstyrets første avdeling å foreta en grundig formell kontroll av alle klager som kommer inn. Er det f.eks. tvilsomt om vilkårene for klage er oppfylt, kan saken i sin helhet overlates til annen avdeling. Første avdeling har heller ingen plikt til å foreta en realitetsvurdering av alle innleverte klager. Bestemmelsen gir samlet sett større fleksibilitet enn det som ville følge av forvaltningsloven § 33, se kapittel 11.1.3 ovenfor.

I samsvar med forvaltningsloven § 33 er det rettslig sett ikke noe i veien for at Patentstyrets første avdeling treffer et nytt vedtak, selv om det er flere parter i saken med motstridende interesser. Slik interessetvist vil ofte foreligge i saker om administrativ overprøving. En part som er misfornøyd med første avdelings vedtak i klagesaken, kan påklage det til Patentstyrets annen avdeling etter § 36.

Hvis det opprinnelige vedtaket ikke blir opphevet eller endret av Patentstyrets første avdeling, skal klagen sendes til Patentstyrets annen avdeling. Gir Patentstyrets første avdeling en uttalelse til annen avdeling, skal en kopi sendes til partene, se til sammenlikning forvaltningsloven § 33 fjerde ledd annet punktum.

Ifølge tredje ledd skal klageren gis en rimelig frist for uttalelse og mulighet for eventuell retting hvis de formelle klagevilkårene etter §§ 36 og 37 ikke er oppfylt, f.eks. fordi klagen ikke er begrunnet. Patentstyrets annen avdeling må undersøke om klagevilkårene er oppfylt, selv om første avdeling allerede har tatt stilling til spørsmålet. Dette svarer til regelen i forvaltningsloven § 34 første ledd annet punktum om at klageinstansen ikke er bundet av at førsteinstansen har ansett vilkårene for klage som oppfylt.

Fjerde ledd pålegger Patentstyrets annen avdeling å «foreta de undersøkelser som klagen gir grunn til». Dette innebærer at partens anførsler skal være forsvarlig utredet og vurdert før klagen avgjøres. Det understrekes at bestemmelsen ikke tar sikte på å endre omfanget av annen avdelings utrednings- og veiledningsplikt sammenliknet med gjeldende rett, se til illustrasjon uttalelsene i høyesterettsdommen inntatt i Rt. 2001 s. 450 om Patentstyrets veilednings- og utredningsplikt i visse patentsaker.

Patentstyret kan som utgangspunkt også ta hensyn til forhold som ikke er berørt i klagen. Trekkes nye forhold inn i saken, skal partene gis mulighet til å uttale seg før saken avgjøres, se styreloven § 9 og forvaltningsloven § 17. Foreligger det særlige grunner, kan klagebehandlingen som hovedregel fortsette selv om klagen blir trukket tilbake, se også merknadene til § 27 femte ledd.

Femte ledd gir enhver rett til innsyn i klagesaksdokumentene med de begrensningene som følger av § 21 fjerde og femte ledd.

Til § 39 Domstolprøving av avgjørelser i Patentstyrets annen avdeling

Bestemmelsen bygger på § 35 annet og tredje ledd i designutredningen, jf. § 42 tredje og femte ledd, og erstatter mønsterloven § 23 tredje og fjerde ledd. Den regulerer adgangen til å reise søksmål mot avgjørelser fra Patentstyret. Bestemmelsen er også omtalt i proposisjonen kapittel 11.1.3.

Første ledd første punktum er nytt i forhold til mønsterloven § 23 men innebærer ingen innholdsmessig endring. Bestemmelsen presiserer at klageretten må være uttømt før søksmål reises mot Patentstyrets avgjørelse. Dette betyr at avgjørelser fra Patentstyrets første avdeling ikke kan bringes inn for domstolene. Den som unnlater å klage, eller som sender inn en klage etter at klagefristen er utløpt, er følgelig avskåret fra å reise søksmål mot Patentstyrets avgjørelse (sml. tvistemålsloven § 437 første ledd første punktum). I varemerkeutredningen II er det foreslått et tilsvarende prinsipp på varemerkeområdet.

Av første ledd annet punktum fremgår det at forige punktum ikke berører retten til å reise søksmål om ugyldighet eller overføring etter §§ 25 og 30. Det er altså ikke nødvendig å klage på avgjørelsen i administrativ sak om oppheving før det reises søksmål. Og om Patentstyrets første avdeling overfører en registrering, kan søksmål om retten til designen reises selv om klageretten ikke er brukt. Bakgrunnen for denne bestemmelsen er forklart i proposisjonen kapittel 10.4.2, se også merknadene til § 32 tredje ledd.

Paragraf 35 annet ledd i designutredningen lister opp de klageavgjørelsene som det kan reises søksmål mot. For å forenkle bestemmelsen har departementet i stedet valgt å fastsette hvilke avgjørelser som ikke kan bringes inn for domstolene. Annet ledd første punktumnøyer seg med å fastslå hovedregelen om at avgjørelser fra Patentstyrets annen avdeling kan bringes inn for domstolene. Søksmålsadgangen omfatter følgelig alle typer klageavgjørelser som ikke er uttrykkelig unntatt etter tredje ledd. Det må imidlertid være tale om den endelige avgjørelsen av klagesaken, og ikke bare om en prosessuell avgjørelse underveis i saken. Annet ledd annet punktum oppstiller en søksmålsfrist på to måneder, mens annet ledd tredje punktum fastsetter at det ikke kan gis oppreisning mot oversittelse av fristen. Dette er i samsvar med designutredningen.

Etter tredje leddkan søksmål ikke reises mot klageavgjørelse fra Patentstyrets annen avdeling i sak om administrativ overføring av en søknad eller registrering. Parten må i tilfelle reise søksmål om retten til designen etter § 30. Heller ikke varemerkeutredningen II foreslår noen søksmålsadgang mot vedtak i overføringssak.

Det er videre bestemt at avgjørelse om å avvise eller avslå et krav om administrativ oppheving, eller om å opprettholde en slik avgjørelse fra første avdeling, ikke kan bringes inn for domstolene. I disse tilfellene virker det mest hensiktsmessig at den private parten reiser ugyldighetssøksmål mot designhaveren etter § 25. Den samme løsningen er foreslått i designutredningen samt i varemerkeutredningen II for så vidt gjelder de tilsvarende avgjørelsene på varemerkeområdet. Det kan derimot reises søksmål mot avgjørelse der Patentstyrets annen avdeling opphever en registrering, eller opprettholder en avgjørelse fra første avdeling om dette.

16.7 Til kapittel 7 Erstatning og straff m.m.

Til § 40 Erstatning for designinngrep

Bestemmelsen er i samsvar med § 37 i designutredningen og mønsterloven § 36. Ordlyden er teknisk tilpasset § 59 i varemerkeutredningen II. En redaksjonell endring består i at uttrykket «designinngrep» er erstattet med formuleringen «utnytter en design i strid med loven her». Formuleringen kan være enklere å forstå for dem som ikke er kjent med fagterminologien på området, og den harmonerer med språkbruken i varemerkeutredningen II. Til gjengjeld er uttrykket «designinngrep» tatt inn i overskriften til bestemmelsen.

Bestemmelsen pålegger den som forsettlig eller uaktsomt har utnyttet en design i strid med loven, å gi den forurettede et rimelig vederlag for utnyttelsen og erstatning for eventuelt økonomisk tap utover dette.

Vederlaget etter første ledd skal svare til en rimelig lisensavgift for utnyttelsen. Det avgjørende er ikke hva inngriperen ville ha betalt for en frivillig lisens, men hvilket vederlag som er rimelig ut fra vanlig bransjeoppfatning. Det vises til forarbeidene til den tilsvarende bestemmelsen i varemerkeloven (Ot.prp. nr. 59 (1994-95) s. 116, jf. s. 28). Hvis den uberettigede utnyttelsen har ødelagt for den forurettedes egne planer for utnyttelsen av designen, kan det ha oppstått et økonomisk tap som ikke dekkes av vederlaget. I slike tilfeller kan det kreves tapserstatning i tillegg til vederlag, slik at den forurettede økonomisk sett stilles som om inngrepet ikke hadde funnet sted.

Annet ledd svarer innholdsmessig til mønsterloven § 36 første ledd annet punktum.

Etter tredje ledd kan en inngriper som har vært i aktsom god tro, pålegges å betale erstatning i den grad det synes rimelig. Erstatningen kan ikke overstige inngriperens antatte vinning. Hvis designinngrepet fant sted før registreringen ble kunngjort, gjelder begrensningen i tredje ledd selv om inngriperen ikke var i god tro, se § 42 første ledd.

Til § 41 Tiltak for å hindre nye designinngrep

Bestemmelsen svarer med enkelte tekniske justeringer til § 38 i designutredningen og mønsterloven § 37, bortsett fra at annet ledd i disse bestemmelsene er sløyfet. Liknende bestemmelser er foreslått i varemerkeutredningen II (§ 61).

Første ledd første punktum gir retten kompetanse til å avsi dom om at produkter som er fremstilt eller importert (innført) i strid med en designrett, skal endres, ødelegges eller tas i forvaring, hvis den forurettede har lagt ned påstand om det. Formålet med tiltakene skal ikke være å gi den forurettede økonomisk kompensasjon, men derimot å hindre nye inngrep i designretten i tilfeller der det foreligger et designinngrep. Retten til erstatning er regulert av § 40, jf. § 42.

Retten kan treffe tilsvarende avgjørelser om gjenstander som bare kan brukes til ulovlig utnyttelse av designen. Med dette siktes det bl.a. til spesialtilpasset produksjonsutstyr for fremstilling av produkter med det beskyttede utseendet. Mønsterloven § 37 bruker formuleringen «gjenstander hvis anvendelse ville innebære mønsterinngrep». Dette må oppfattes slik at gjenstandene praktisk sett utelukkende kan brukes til å krenke registreringen (innstilling 9. juni 1967 til lov om mønster s. 85 første spalte). Dette er sagt uttrykkelig i designloven § 41, sml. åndsverkloven § 56 første ledd.

Det er overlatt til rettens skjønn å bestemme både om det skal avsies dom for slike preventive tiltak, og hva tiltakene eventuelt skal gå ut på. I vurderingen må det bl.a. legges vekt på hvor stor faren for nye inngrep er, hvor stor den eventuelle skaden kan bli, og på hvor klanderverdig den saksøkte har opptrådt. Det må også tas hensyn til hvilke økonomiske og praktiske forutsetninger den saksøkte har for å iverksette de ulike tiltakene. En fyldig omtale av patentlovens bestemmelse om slike sikkerhetstiltak er gitt i Nordisk utredningsserie 1963: 6 s. 342-346.

Etter første ledd annet punktum kan retten i stedet bestemme at produktene skal utleveres til den forurettede mot et rimelig vederlag. Man kan med dette unngå unødvendig forspillelse av verdier. Siktemålet med tiltakene skal også her være å hindre at designretten krenkes f.eks. ved at lagrede produkter bringes i omsetning. Vederlaget fastsettes av retten.

Annet ledd bestemmer at tiltakene etter paragrafen ikke kan rettes mot den som i god tro har ervervet produktene eller gjenstandene eller rettigheter i dem, og som ikke har begått inngrep.

Mønsterloven § 37 annet ledd (jf. § 38 annet ledd i designutredningen) gir retten fullmakt til å bestemme at utnyttelsen kan fortsette mot et rimelig vederlag hvis det foreligger «helt særlige grunner». Direktivet inneholder ikke noen uttrykkelig bestemmelse om dette, og departementet er ikke kjent med at bestemmelsen noensinne har vært brukt. Den er derfor sløyfet i proposisjonen.

Til § 42 Utnyttelse før registrering

Bestemmelsen tilsvarer med noen redaksjonelle endringer § 39 i designutredningen og mønsterloven § 38, se også varemerkeutredningen II (§ 60). Bestemmelsen gjelder designinngrep på søknadsstadiet.

Første ledd første punktum gir grunnlag for å kreve erstatning etter § 40, eller dom for tiltak etter § 41, når designen ble utnyttet før registreringstidspunktet men etter at designen hadde blitt offentlig etter § 21. Det er et vilkår for erstatning at søknaden fører til registrering.

Hovedregelen i § 21 er at designen ikke blir offentliggjort av Patentstyret før den er registrert. Bestemmelsen i § 42 er aktuell hvis søkeren har bedt om at designen skal være offentlig fra et tidligere tidspunkt (§ 21 tredje ledd).

Den danske designloven § 39 synes å gi bestemmelsen om straff anvendelse på utnyttelse som finner sted før registrering. Etter departementets syn er straff en for streng sanksjon mot utnyttelse på søknadsstadiet. Departementet har derfor ikke tatt med noen regel om dette.

Etter første ledd annet punktumskal erstatningen for utnyttelse før registreringen er kunngjort, likevel ikke overstige vinningen til den som utnyttet designen. Dette følger av henvisningen til § 40 tredje ledd.

Annet ledd er i samsvar med § 39 annet ledd i designutredningen.

Til § 43 Grunnlag for frifinnelse i sivile saker

Paragrafen svarer med redaksjonelle endringer til § 40 i designutredningen og mønsterloven § 39.

Bestemmelsen slår fast at en domstol som behandler en sivil inngrepssak, ikke kan bygge på at en registrering er ugyldig eller kan kreves overført, hvis det ikke allerede er avsagt dom eller truffet administrativt vedtak om ugyldighet/oppheving eller overføring. Så lenge registreringen består, skal det legges til grunn at den er gyldig, og at designhaveren har retten til designen. Det er presisert i lovteksten at dommen eller vedtaket må være henholdsvis rettskraftig og endelig. Dette innebærer ingen realitetsendring sammenliknet med gjeldende rett.

Til § 44 Straff for designinngrep

Bestemmelsen viderefører med noen redaksjonelle endringer § 36 i designutredningen og mønsterloven § 35. Etter bestemmelsen kan forsettlige inngrep i designregistreringer straffes med bøter eller med fengsel i inntil tre måneder. Offentlig påtale finner bare sted hvis den fornærmede har bedt om det.

Til § 45 Straff og erstatning ved brudd på opplysningsplikten etter § 22

Paragrafen tilsvarer med redaksjonelle endringer mønsterloven § 40 og § 41 i designutredningen.

16.8 Til kapittel 8 Rettergangsbestemmelser

Til § 46 Tvungent verneting

Paragrafen bygger på § 42 i designutredningen og erstatter mønsterloven § 41. Den gjør Oslo tingrett til tvungent verneting i de fleste typer saker etter designloven. Bestemmelsen er nærmere omtalt i proposisjonen kapittel 12.

Første ledd nr. 1 gjelder tvister på søknadsstadiet og fastsetter at søksmål om retten til designen må reises for Oslo tingrett. Bestemmelsen viderefører mønsterloven § 41 første ledd nr. 1.

Etter første ledd nr. 2 er Oslo tingrett tvungent verneting for alle søksmål mot avgjørelser fra Patentstyrets annen avdeling i klagesak, se § 39 annet ledd. Forslaget utvider rekkevidden av den gjeldende vernetingsregelen i mønsterloven § 41 første ledd nr. 2.

Første ledd nr. 3 gir en tilsvarende vernetingsregel for søksmål om en registrerings gyldighet samt for søksmål om overføring av en registrering.

Annet ledd viderefører mønsterloven § 41 annet ledd og gjør Oslo tingrett til verneting for søkere og designhavere som har bopel i utlandet.

Tredje ledd og femte ledd i § 42 i designutredningen er flyttet til § 39 i proposisjonen her, mens fjerde ledd er innarbeidet i proposisjonen § 32 tredje ledd.

Til § 47 Melding om søksmål

Paragrafen tilsvarer innholdsmessig mønsterloven § 42 og § 43 i designutredningen. Bestemmelsen fastsetter at den som reiser søksmål om ugyldighet eller om overføring av en registrering, samtidig skal gi Patentstyret og eventuelle lisenshavere melding om søksmålet. Reises inngrepssøksmålet av en lisenshaver, har denne en tilsvarende varslingsplikt overfor designhaveren. Hvis varslingsplikten er overtrådt, skal domstolen avvise søksmålet etter utløpet av en eventuell tilleggsfrist fastsatt av domstolen.

Regjeringsadvokaten uttalte under høringen at overtredelse av plikten til å varsle Patentstyret om søksmålet, ikke bør føre til at saken avvises. Varslingsplikten bør bare være en ordensregel. Departementet er i utgangspunktet enig i at det kan virke hardt å avvise en sak på det grunnlaget at Patentstyret ikke er varslet. Det er imidlertid lite byrdefullt for saksøkeren å gi slikt varsel. Retten kan gi parten en frist for å gi meldingen hvis den ikke allerede er gitt, slik at avvisning unngås. Meldingen om søksmålet skal ifølge § 35 anmerkes i designregistret, slik at tredjepersoner kan få kjennskap til søksmålet. Sammen med § 48 om oversendelse av dommer til Patentstyret bidrar bestemmelsen til å sikre at designregistret er oppdatert i forhold til rettssaker og domsavgjørelser. Søksmålet kan dessuten innebære at Patentstyret har en plikt etter § 32 til å stille administrative saker i bero. For at Patentstyret skal kunne overholde denne plikten, er det avhengig av å bli varslet om søksmålet. Patentloven og varemerkeloven oppstiller en tilsvarende varslingsplikt på sine områder. Departementet foreslår derfor ingen endringer i forhold til designutredningen på dette punktet.

I § 44 i designutredningen er det også foreslått en varslingsplikt i tilfellene der den som er saksøkt i en inngrepssak, vil legge ned «påstand om opphevelse» av registreringen. Det følger imidlertid av proposisjonen § 43 at det i en inngrepssak ikke kan bygges på at en eksisterende registrering er ugyldig. Den som vil påberope seg ugyldighet, må enten reise ugyldighetssak for domstolene eller kreve administrativ overprøving. Den danske designloven inneholder en bestemmelse om varslingsplikt som nevnt, men i Danmark kan påstand om ugyldighet fremmes i inngrepssaken. Det nevnte forslaget i designutredningen er derfor sløyfet.

Til § 48 Oversendelse av dommer

Paragrafen er etter sitt innhold identisk med mønsterloven § 43 og § 45 i designutredningen.

16.9 Til kapittel 9 Forskjellige bestemmelser

Til § 49 Fullmektig

Paragrafen samler bestemmelsene om fullmektig i dagens mønsterlov §§ 12, 45 og 46, se også mønsterloven § 20 fjerde ledd annet punktum. Departementet vurderer å foreslå endringer i fullmektigreglene i alle lovene om industrielt rettsvern og vil eventuelt fremme et eget lovforslag om dette.

Til § 50 Oppreisning

Paragrafen er ny i designretten og bygger på § 47 i designutredningen. Den gjelder tilfellene der en søker har oversittet nærmere angitte frister etter loven, og dermed lidt et rettstap. Søkeren kan gis en forlenget frist til å foreta den aktuelle handlingen, hvis bestemte vilkår er oppfylt. Dette kalles oppreisning mot fristoversittelse. Paragrafen svarer i hovedsak til patentloven § 72 og varemerkeloven § 60, se også § 65 i varemerkeutredningen II.

Forutsetningen for å få oppreisning etter første ledd, er at søkeren har sendt inn et skriftlig krav om det til Patentstyret innen to måneder etter at hindringen som førte til fristoversittelsen opphørte, og senest fire måneder etter fristens utløp. Innen samme frist må den unnlatte handlingen være foretatt, f.eks. innsendelsen av krav om fornyelse av en registrering etter § 24. Søkeren må godtgjøre at vedkommende selv og eventuelt fullmektigen har vist den aktsomhet som med rimelighet kan forventes. Patentloven bruker her kriteriet «all den omhu som med rimelighet kan kreves». Bakgrunnen for den noe mindre strenge ordlyden i forslaget til designlov er at det ifølge patentlovtraktaten 1. juni 2000 artikkel 12 nr. 1 iv skal være tilstrekkelig at søkeren har vist rimelig omhu («due care») eller påvist at forsinkelsen var utilsiktet («unintentional»). Hvis Norge skal tiltre patentlovtraktaten, vil det antakelig være nødvendig å justere patentloven § 72. 1 Det vil da være hensiktsmessig å ha en ordlyd i designloven som legger til rette for en ensartet praksis på de to rettsområdene. Det er uansett naturlig at vilkårene for oppreisning ikke er vesentlig strengere enn i forvaltningsloven § 31 om forlengelse av klagefrist. Etter denne bestemmelsen kan en forsinket klage behandles hvis parten eller dennes fullmektig ikke kan lastes for å ha oversittet fristen.

Adgangen til å gi oppreisning, omfatter fristene i kapittel 2, 4 og 6. Det kan følgelig gis oppreisning mot oversittelse av frister under søknadsbehandlingen, f.eks. fristen i § 19 fjerde ledd for å kreve gjenopptakelse av en søknad. Det kan også kreves oppreisning mot oversittelse av fristen for å fornye en registrering, se henvisningen til kapittel 4.

Annet ledd gjør visse unntak fra reglene om oppreisningsadgang i første ledd. Det kan ikke gis oppreisning mot oversittelse av seksmånedersfristen for å søke med prioritet etter § 16. Det kan heller ikke kreves oppreisning hvis fristen for å klage på avgjørelse fra Patentstyrets første avdeling i sak om oppheving eller om overføring av en søknad eller registrering, er utløpt. Sistnevnte bestemmelse er bl.a. begrunnet med innrettelseshensyn.

I § 39 annet ledd er det fastsatt at domstolene ikke kan gi oppreisning hvis fristen for søksmål mot en klageavgjørelse er utløpt. Departementet har sett det som unødvendig å presisere dette også i § 50, som gjelder Patentstyrets adgang til å gi oppreisning. Dette unntaket i § 47 annet ledd i designutredningen er derfor utelatt, uten at det innebærer noen realitetsendring.

I § 47 tredje ledd i designutredningen er det fastsatt at avslag på krav om oppreisning kan påklages til Patentstyrets annen avdeling. Ettersom klageadgangen følger av § 36 fjerde ledd nr. 5 i proposisjonen, er dette leddet sløyfet som unødvendig.

Til § 51 Om designregistret mv.

Bestemmelsen gir enhver rett til å kreve innsyn i opplysningene i designregistret, se § 21 sjette ledd i designutredningen. Slik er det også etter gjeldende rett, se mønsterloven § 44. Innsynsretten gjelder etter hvert som opplysninger blir ført inn. Designregistret inneholder en rekke faktiske opplysninger om bl.a. søkerens og designerens navn og adresse, søknadsdagen og hvilken dag søknaden blir offentlig. Bildene av designen blir som hovedregel ikke tilgjengelige gjennom registret før designen er registrert, se § 21.

For bekreftede utskrifter fra designregistret skal det betales en forskriftsbestemt avgift. Det kan også fastsettes en avgift for kopier av dokumenter med vedlegg i saker etter designloven, i tråd med prinsippet om at Patentstyrets virksomhet skal være selvfinansiert.

Til § 52 Forskrifter til loven (avgifter mv.)

Paragrafen gir Kongen myndighet til å gi forskrifter til utfylling og gjennomføring av loven. Annet og tredje punktum nevner eksempler på forhold som kan forskriftsreguleres. Opplistingen er ikke uttømmende.

Det kan gis forskrifter om Patentstyrets undersøkelser av designsøknader, herunder om omfanget av Patentstyrets undersøkelser opp mot flaggregelen i § 7 første ledd nr. 2 og om den frivillige undersøkelsen etter § 17 annet ledd. Det kan også gis forskrifter om lengden på frister etter loven, om vilkår for deling og sammenslåing av søknader og registreringer, om internasjonale søknader og registreringer - herunder om anvendelse av § 49 om fullmektig i internasjonale designsaker - og om føring av og innsyn i designregistret. Etter § 52 annet punktum nr. 6 kan Kongen fastsette satser for de ulike avgiftene etter loven og gi regler om fremgangsmåten ved avgiftsbetaling. Det siste alternativet kan åpne for at det oppstilles forskriftsbestemte frister for betalingen, eller for at det innføres en faktureringsordning. I tredje punktum er det bestemt at Kongen kan fastsette avgifter for deling og sammenslåing av søknader og designregistreringer. Bestemmelsen overlapper delvis forskriftshjemmelen i § 54 annet ledd.

Til § 53 Lisens

Paragrafen regulerer lisenser til å utnytte den registrerte designen, se § 33 annet ledd og § 50 i designutredningen.

Første og annet ledd svarer med redaksjonelle endringer til mønsterloven § 26 og § 50 i designutredningen. For sammenhengens skyld har departementet tilføyd et nytt første punktum som presiserer at det er rettslig adgang til å gi lisens, sml. § 54 første ledd i varemerkeutredningen II. Det svenske lovutkastet i SOU 2001: 68 inneholder en tilsvarende bestemmelse.

Tredje ledd bygger på mønsterloven § 27 første ledd. Språket er forenklet, og avgiftsplikten er fjernet.

Til § 54 Rettsvirkningen mv. av innføringer i designregistret

Paragrafen regulerer innføring av overdragelser i designregistret og rettsvirkningene av innføringer i designregistret.

Første ledd gjelder designregistrets legitimasjonsvirkning og svarer til § 27 siste ledd i designutredningen. En tilsvarende bestemmelse finnes i mønsterloven § 27 fjerde ledd, jf. § 53 første ledd i varemerkeutredningen II. Det bestemmes her at den som er innført som innehaver, skal regnes som rett saksøkt for domstolene. Patentstyret skal anses for å ha oppfylt sin plikt til å varsle designhaveren om ulike forhold, hvis meldingene sendes til den som står oppført som designhaver.

Annet ledd første punktumbygger på § 33 annet ledd første punktum i designutredningen og gjelder innføring i designregistret og kunngjøring av overdragelser. Bestemmelsen i designutredningen om betaling av avgift er tatt ut. Som anført i varemerkeutredningen II (NOU 2001: 8 s. 101 første spalte) knytter det seg offentlig interesse til at Patentstyrets registre gir riktig informasjon om hvem som er innehaver av en registrering. Dessuten kan det å være registrert som innehaver, ha betydning for muligheten til å forsvare designretten, se bl.a. § 47 og § 54 første ledd. En avgiftsplikt for endringer i registret kan ut fra dette være uheldig.

Paragraf 52 gir grunnlag for å fastsette forskrifter om dokumentasjon for retten til designen som overdras.

Annet ledd annet punktumer nytt og gjelder registrering av overdragelse av enkelte av designene i en samregistrering, se § 15. Forutsetningen for å få innført og kunngjort overdragelsen, er at den opprinnelige registreringen deles, slik at det opprettes egne registreringer for designene som er overdratt. Alternativt kan de avdelte designene føres over til en annen registrering. Nærmere vilkår for deling og sammenslåing kan fastsettes ved forskrift etter § 52.

Tredje ledd bygger på § 33 annet ledd fjerde punktum i designutredningen, jf. mønsterloven § 27 annet ledd annet punktum. Bestemmelsen er omformulert for å få innholdet klarere frem, nemlig at Patentstyret skal innføre utlegg i designregistret på grunnlag av melding fra namsmyndighetene etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7-20 niende ledd.

Fjerde ledd bygger på § 51 i designutredningen og viderefører mønsterloven § 27 femte ledd med redaksjonelle endringer. Bestemmelsen gjelder tilfellene der en designrett er frivillig overdratt til flere, eller der lisenser kolliderer (dobbeltsuksesjon). Den eldre rettigheten kan bli ekstingvert hvis den yngre rettigheten blir innmeldt for registrering hos Patentstyret først. Dette gjelder bare hvis innehaveren av den yngre rettigheten verken kjente eller burde ha kjent til den eldre rettigheten da vedkommende leverte inn kravet om innføring i designregistret. Det er ikke et vilkår at vedkommende var i god tro da overdragelsen ble registrert.

16.10 Til kapittel 10 Internasjonal designregistrering

Til § 55 Definisjoner

Paragrafen innleder kapitlet om internasjonale designregistreringer og er stort sett identisk med § 52 i designutredningen. Den tilsvarer med nødvendige tilpasninger § 38 i varemerkeutredningen II. Det vises også til den generelle fremstillingen i kapittel 2.2.3.

Første ledd definerer en internasjonal designregistrering som en registrering foretatt av Det internasjonale byrået ved WIPO (Verdensorganisasjonen for immateriell eiendomsrett) i Genève. Registreringen kan omfatte mer enn én design. Søknaden kan enten sendes direkte til WIPO eller innleveres til designmyndigheten i et medlemsland, som sender den videre til WIPO.

Annet ledd presiserer at Patentstyret er registreringsmyndighet i Norge også for saker om internasjonale designregistreringer.

Til § 56 Søknad om internasjonal designregistrering

Paragrafen inneholder bestemmelser om hvem som kan søke om internasjonal designregistrering og om innleveringen av søknaden. Paragrafen bygger på Genèveavtalen artikkel 3 til 5 og Genèvereglene kapittel 2, se også § 53 i designutredningen.

Bestemmelsen i første ledd fastslår at den som er norsk statsborger eller er bosatt eller driver virksomhet i Norge, kan søke om internasjonal registrering av design, jf. Genèveavtalen artikkel 3. Man regnes bare for å drive virksomhet hvis det er etablert en reell industriell eller kommersiell virksomhet i Norge. Registrering av et firma her i landet er ikke alene tilstrekkelig. Som bosatt regnes den som har bopel («domicile») eller vanlig bosted («habitual residence») i Norge. Det følger videre av bestemmelsen at søknaden kan innleveres enten til WIPO (direkte søknad), eller til Patentstyret (indirekte søknad), se Genèveavtalen artikkel 4.

I motsetning til det som gjelder for internasjonale varemerkesøknader, kan søknader etter Genèveavtalen innleveres til Patentstyret uten at det foreligger en norsk basissøknad.

De obligatoriske formkravene til søknader følger av Genèveavtalen artikkel 5 og kapittel 2 i Genèvereglene, se annet ledd. I regel 12 i Genèvereglene er det fastsatt at det skal betales flere avgifter til WIPO, herunder en grunnavgift, en avgift for hver utpekt medlemsstat og en kunngjøringsavgift.

Ved indirekte søknader skal Patentstyret sende søknaden videre til WIPO, se tredje ledd. Etter regel 13 nr. 3 i Genèvereglene skal den internasjonale søknadsdagen - som blant annet er bestemmende for søknadens prioritet i forhold til andre søknader - anses for å være den samme som innleveringsdagen hos Patentstyret, forutsatt at søknaden er mottatt av WIPO innen én måned etter innleveringsdagen. Er Patentstyret forsinket med oversendelsen i forhold til dette, regnes søknadsdagen som den dagen da WIPO faktisk mottok søknaden. Det er derfor viktig at Patentstyret oversender søknaden til WIPO innen én måned. Denne oversendelsesfristen vil bli nedfelt i forskrift.

Patentstyret kontrollerer ikke om de internasjonale søknadene oppfyller Genèveavtalens formkrav. Dette kontrolleres av WIPO, som skal gi søkeren mulighet til å rette eventuelle mangler, se avtalen artikkel 8.

Til § 57 Krav om at en internasjonal designregistrering skal ha virkning i Norge

Paragrafen svarer stort sett til §§ 54 til 56 i designutredningen. Den som søker om internasjonal designregistrering, kan be om at registreringen skal ha virkning i Norge. Etter at søknaden er registrert og registreringen er kunngjort av WIPO, vil Patentstyret motta en kopi av kunngjøringen. Spørsmålet om registreringen kan gis virkning i Norge, skal vurderes ut fra de samme registreringsvilkårene som gjelder for nasjonale søknader, se Genèveavtalen artikkel 12 nr. 1 om nasjonal behandling. Patentstyret kan ikke avslår under henvisning til at formkravene i Genèveavtalen eller norsk rett ikke er oppfylt. Det er bare materielle mangler som kan gi grunnlag for avslag. Spørsmålet om formkravene er oppfylt, avgjøres av WIPO ut fra avtalens bestemmelser og kan ikke prøves av Patentstyret eller norske domstoler.

Første ledd i § 57 fastsetter derfor at Patentstyret, når det har mottatt kunngjøringen fra WIPO, skal vurdere om registreringen gjelder en design som nevnt i designloven § 2 nr. 1, og om vilkårene i § 7 første ledd er oppfylt, se til sammenlikning § 17 første ledd.

Annet ledd bestemmer at Patentstyret helt eller delvis skal avslå å gi den internasjonale registreringen virkning i Norge hvis den ikke gjelder en design, eller hvis vilkårene i § 7 første ledd ikke er oppfylt. Et avslag fra Patentstyret får bare virkning her i landet, og ikke i andre stater som er utpekt i den internasjonale søknaden.

Patentstyret må varsle WIPO om et eventuelt avslag innen en forskriftsbestemt frist. Denne fristen skal etter regel 18 i Genèvereglene, jf. avtalen artikkel 12 nr. 2, være seks måneder regnet fra tidspunktet da WIPO sendte kopi av kunngjøringen til Patentstyret. Innehaveren skal varsles og gis mulighet til å uttale seg før Patentstyret avslår, se nedenfor om femte ledd.

Hvis Patentstyret helt eller delvis avslår å gi den internasjonale registreringen virkning i Norge, kan innehaveren kreve at Patentstyrets første avdeling vurderer saken på nytt som bestemt ved forskrift, se tredje ledd. En slik adgang til å kreve fornyet vurdering harmonerer med varemerkeloven § 50 annet ledd. Hvis Patentstyrets første avdeling fastholder avslaget, kan innehaveren påklage det nye vedtaket til Patentstyrets annen avdeling etter § 36 første ledd.

Om Patentstyret ikke finner noe hinder for det, skal Styret ifølge fjerde ledd innføre registreringen i designregistret og kunngjøre at den gjelder her i landet. Noen plikt til kunngjøring i det nasjonale registret følger ikke av Genèveavtalen. Ut fra bl.a. informasjonshensyn er det imidlertid hensiktsmessig at kunngjøring skjer også i Norge. Denne kunngjøringen trenger ikke nødvendigvis å omfatte bildene av designen. Når det gjelder selve designen, kan det eventuelt vises til WIPOs internasjonale kunngjøring.

Ifølge § 58 annet ledd (se nedenfor) får registreringen ikke full rettsvirkning i Norge før det er kunngjort at den gjelder her i landet. En tilsvarende løsning er valgt i det svenske lovutkastet i SOU 2001: 68. Genèveavtalen fastsetter for sin del at den internasjonale registreringen skal ha virkning senest seks måneder etter at saken ble oversendt til den utpekte statens registreringsmyndighet for vurdering, hvis myndigheten ikke har gitt avslag før dette (artikkel 14 nr. 2). Det er derfor viktig at Patentstyret sørger for kunngjøring innen utløpet av seksmånedersperioden.

For utpekingen av Norge skal det betales en standard utpekingsavgift til WIPO, som formidler avgiften til Patentstyret, se Genèveavtalen artikkel 5 nr. 1 vi og artikkel 7.

Femte leddslår fast at §§ 19 og 50 gjelder tilsvarende for behandlingen av krav om at internasjonale designregistreringer skal ha virkning i Norge. Saksbehandlingsreglene om retting og henleggelse mv. samt bestemmelsene om oppreisning mot fristoversittelse kommer dermed til anvendelse også i saker om internasjonale designregistreringer. Bestemmelsene gjelder nærmere bestemt ved behandlingen av spørsmålet om registreringen skal gis virkning her i landet. Reglene får ikke anvendelse på WIPOs saksbehandling, fordi denne reguleres av Genèveavtalens bestemmelser. Bestemmelsene i §§ 19 og 50 gjelder heller ikke i forbindelse med Patentstyrets oversendelse av søknader til WIPO. Ettersom Patentstyret ikke skal kontrollere om de internasjonale designsøknadene oppfyller formkravene, er det ikke rom for reglene i §§ 19 og 50.

Etter Genèveavtalen artikkel 6 nr. 1, jf. regel 7 nr. 4 bokstav e og f i Genèvereglene, kan den internasjonale søkeren kreve prioritet etter en tidligere innlevert søknad eller en internasjonal utstilling der designen ble vist frem. Femte ledd gir derfor § 16 anvendelse når slik prioritet er påberopt.

Til § 58 Virkningene av en internasjonal designregistrering

Bestemmelsen bygger på utgangspunktet i Genèveavtalen artikkel 14 nr. 1 og 2 om at en internasjonal registrering skal ha «samme virkning» i de utpekte statene som nasjonale søknader og registreringer, jf. § 57 i designutredningen. Den må ha minst samme rettsfølger som en nasjonal søknad fra tidspunktet da internasjonal registrering hos WIPO anses for å ha skjedd, mens den skal likestilles med en nasjonal registrering senest fra utløpet av seksmånedersfristen for å avslå kravet om nasjonal virkning.

Første ledd gir bestemmelsene om rettsfølgene av nasjonale registreringer anvendelse på internasjonale registreringer som er innført i designregistret. Dette innebærer at bestemmelsene i designloven kapittel 1 om designrettens omfang og innhold også gjelder for internasjonale registreringer. Dessuten blir maksimal beskyttelsestid den samme, se § 23 og Genèveavtalen artikkel 17 nr. 3. Ved designinngrep kan innehaveren av den internasjonale registreringen kreve erstatning osv. etter kapittel 7 på lik linje med nasjonale designhavere.

Innføringen har virkning fra den dagen registreringen ved det internasjonale byrået anses for å ha skjedd. Ettersom den internasjonale registreringsdagen som utgangspunkt er lik søknadsdagen (Genèveavtalen artikkel 10 nr. 2), vil den internasjonale registreringen få beskyttelse fra samme tidspunkt som nasjonale registreringer.

Før Patentstyret har kunngjort at den internasjonale registreringen gjelder i Norge, har registreringen imidlertid begrensede rettsfølger. Den skal da likestilles med en norsk søknad. Dette er bestemt i annet ledd, som bygger på Genèveavtalen artikkel 14 nr. 1. Bakgrunnen for annet ledd er som følger: For nasjonale registreringer gjelder kapittel 7 om sanksjoner mot designinngrep ikke fullt ut før registreringen er kunngjort av Patentstyret. Mens nasjonale registreringer kunngjøres av Patentstyret så snart de er registrert, blir internasjonale registreringer ikke kunngjort av WIPO før seks måneder etter registreringstidspunktet (artikkel 10 nr. 3 og regel 17 nr. 1 iii), hvis ikke søkeren har bedt om tidlig kunngjøring. Det vil gå ytterligere tid før Patentstyret har kunngjort at registreringen gjelder i Norge. Annet ledd hindrer at internasjonale designhavere får bedre rettigheter enn nasjonale designhavere i forhold til designinngrep som finner sted før kunngjøringen i Norge. En liknende bestemmelse er foreslått i Sverige.

For inngrep som finner sted i perioden mellom den internasjonale kunngjøringen hos WIPO og Patentstyrets nasjonale kunngjøring, kan den internasjonale designhaveren bl.a. kreve erstatning begrenset til inngriperens berikelse. Bestemmelsen om dette er utformet etter mønster av § 42.

Av Genèveavtalen artikkel 6 nr. 2 følger det at den internasjonale søknaden skal danne grunnlag for prioritet fra og med den internasjonale søknadsdagen. Dette kravet er oppfylt gjennom § 16.

Etter tredje ledd kan en internasjonal designregistrering som har virkning i Norge, fornyes etter bestemmelsene i Genèveavtalen, se artikkel 17 og Genèvereglene kapittel 5. Søknaden om fornyelse behandles av Det internasjonale byrået. Patentstyret mottar melding om fornyelsen fra WIPO og sørger for innføring i designregistret samt kunngjøring.

Fjerde ledd bygger på Genèveavtalen artikkel 15 og gir bestemmelsene i loven kapittel 5 om overprøving og ugyldighet mv. anvendelse på internasjonale registreringer. Det er bare innføringen i det norske designregistret om at registreringen har virkning i Norge, som kan oppheves, kjennes ugyldig, overføres eller slettes etter bestemmelsen. Avgjørelsen får ingen rettsvirkning i andre stater der registreringen gjelder.

Blir designen opprettholdt i endret form etter § 28, må Patentstyret kunngjøre den endrede designen i designregistret. Det vil da være den endrede designen som har beskyttelse i Norge (artikkel 14 nr. 2 bokstav c).

Bygger innføringen av den internasjonale registreringen i designregistrert på en åpenbar feil, kan Patentstyret oppheve den av eget tiltak på grunnlag av § 33. Det tas sikte på å forskriftsfeste at slik oppheving må skje innen utløpet av de seks månedene som Patentstyret har til rådighet for å avslå en utpeking av Norge, se merknadene til § 57 ovenfor. I varemerkeutredningen II er den samme løsningen foreslått på varemerkeområdet (§ 46 sjette ledd).

Patentstyrets avgjørelse i saker etter designloven kapittel 5 kan påklages til Patentstyrets annen avdeling etter § 36 på lik linje med tilsvarende avgjørelser i saker om nasjonale registreringer.

Patentstyret skal varsle Det internasjonale byrået om avgjørelsen, slik at den kan anmerkes i WIPOs internasjonale designregister og kunngjøres (artikkel 15 og regel 20).

Til § 59 Virkningen av at en internasjonal designregistrering opphører

Paragrafen er identisk med § 58 i designutredningen. Mens § 58 fjerde ledd i proposisjonen gjelder opphør mv. av den nasjonale innføringen av registreringen, regulerer § 59 tilfellene der registreringen i WIPOs internasjonale designregister opphører helt eller delvis. Hvis innehaveren eksempelvis ikke fornyer registreringen overfor WIPO, eller ber WIPO om å slette den, vil den samtidig opphøre å gjelde i Norge. Innehaveren kan be WIPO om å slette registreringen med virkning for bare enkelte av de utpekte statene.

Helt eller delvis opphør av en internasjonal registrering som har virkning i Norge, skal innføres i designregistret og kunngjøres når Patentstyret har fått melding om opphøret fra WIPO.

16.11 Til kapittel 11 Sluttbestemmelser

Til § 60 Oppheving av mønsterloven og terminologiske endringer i andre lover

Paragrafen fastsetter at mønsterloven skal oppheves. Det bestemmes videre at ordet «mønster» (herunder i flertallsform) skal erstattes med «design» i alle lovbestemmelser der førstnevnte uttrykk er brukt. Ordet «kretsmønster» skal ikke endres.

Til § 61 Andre lovendringer

I § 61 er det foreslått diverse endringer i styreloven, patentloven, varemerkeloven og arbeidstakeroppfinnelsesloven. Disse endringene har ikke sammenheng med designloven. Endringene (bortsett fra endringen i arbeidstakeroppfinnelsesloven) er omtalt i proposisjonen kapittel 14.

Forslaget om endring av styreloven § 5 første ledd i lovforslaget § 61 nr. 1 innebærer at klagesaker i Patentstyrets annen avdeling kan avgjøres av et utvalg på tre eller fem medlemmer. I dag må samtlige saker behandles av et utvalg på fem medlemmer. Avgjørelse om at en klagesak ikke skal tas opp til behandling, kan treffes av formannen eller varaformannen alene, hvis denne finner avgjørelsen utvilsom. Dette alternativet omfatter for det første avgjørelser om å avvise en klage. Det kan f.eks. være at klageavgiften ikke er betalt innen fristen, at klagefristen er oversittet, eller at klagen gjelder en type avgjørelse som ikke kan påklages. Alternativet omfatter også henleggelse på bakgrunn av at klagen er trukket.

I § 61 nr. 2 og 3 foreslår departementet endringer i reglene om betaling av avgifter til Patentstyret i patentloven §§ 15, 27, 31 og 72 samt varemerkeloven §§ 17, 19, 22 a, 23 a, 47 og 60. Formålet med disse endringene er å åpne for at avgiftene kan faktureres av Patentstyret, i stedet for at de må være innbetalt innen fristen for fremsettelse av ulike begjæringer. Under høringen har Den Norske Advokatforening hatt en merknad til endringen av patentloven § 15 tredje ledd. Foreningen uttaler:

«Det forslag som er fremsatt av Patentstyret, om endring i patentloven § 15, 3 ledd, synes ikke like hensiktsmessig. Forslaget forutsetter, så vidt det forstås, at det alltid må betales gjenopptakelsesavgift dersom betalingen innkommer etter søknaden. De øvrige forslag til endringer i patentloven, reiser ikke tilsvarende problem.»

Departementet understreker at også søknadsavgiften etter patentloven § 8 femte ledd første punktum skal kunne betales i ettertid på grunnlag av faktura. Paragraf § 15 tredje ledd skal med andre ord ikke oppfattes slik at det må betales gjenopptakelsesavgift når betalingen innkommer etter patentsøknaden, såfremt avgiften betales innen den fristen som er angitt i fakturaen fra Patentstyret.

Endringene i varemerkeloven §§ 33, 34 og 61 vil innebære at visse småavgifter fjernes. Dette gjelder avgiftene for innføring i varemerkeregistret av overdragelse av et registrert varemerke (§ 33 første ledd), for innføring av lisenser (§ 34 tredje ledd) og for endring av opplysningene om innehaverens navn og fullmektigforhold (§ 61). Innføring av slike opplysninger vil med dette bli gratis. Også avgiften for anmodning om fristforlengelse etter nåværende § 61 tredje ledd foreslås opphevet. Det som gjenstår i § 61, er avgiftene for bekreftet utskrift fra varemerkeregistret og kopi av varemerkesøknad.

I varemerkeloven § 50 tredje ledd er det foreslått at reglene om retting, henleggelse og gjenopptakelse i loven § 19 skal gjelde i internasjonale varemerkesaker (se lovforslaget § 61 nr. 2). I dag følger det av forskrifter til varemerkeloven at disse bestemmelsene kommer til anvendelse i saker der den private parten har bedt om en fornyet vurdering etter at Patentstyret har avslått å gi den internasjonale registreringen virkning i Norge. Den foreslåtte lovendringen vil føre til at bestemmelsene gjelder generelt for Patentstyrets behandling av krav om at en internasjonal registrering skal gis anvendelse i Norge. Dette innebærer bl.a. at Patentstyret skal gi den internasjonale varemerkehaveren mulighet til å uttale seg før et slikt krav avslås.

Patentloven § 8 fjerde ledd gjelder tilfellene der patent er søkt av en annen enn oppfinneren. I lovforslaget § 61 nr. 3 foreslås bestemmelsen endret slik at søkeren i denne typen tilfeller skal erklære ensidig at vedkommende har rett til oppfinnelsen. Hovedregelen blir dermed at det ikke er nødvendig å dokumentere retten til oppfinnelsen. Bestemmelsen omfatter både nasjonale og internasjonale patentsøknader, se patentloven § 33 første ledd første punktum.

Loven sier ikke noe om hvordan den ensidige erklæringen skal utformes. Ordningen kan f.eks. være at søkeren skal krysse av for retten til oppfinnelsen i en egen rubrikk i søknadsskjemaet. Dette kan det eventuelt gis bestemmelser om ved forskrift.

Hvis Patentstyret finner grunn til å tvile på søkerens rett til oppfinnelsen, kan det kreve at søkeren dokumenterer retten ved å legge frem et overdragelsesdokument. Formuleringen «finner grunn til å tvile på» skal ikke oppfattes strengt. Det er nok at den som er oppgitt som oppfinner, protesterer mot søknaden eller krever den overført til seg. Tilstrekkelig tvil vil normalt også foreligge hvis Patentstyret har fått et tips fra en tredjeperson om at søkeren ikke er berettiget til oppfinnelsen, forutsatt at påstanden ikke fremstår som åpenbart uholdbar. Det vil for øvrig være overlatt til Patentstyrets skjønn å avgjøre om det skal kreves dokumentasjon.

Hvis søkeren ikke legger frem dokumentasjon etter anmodning fra Patentstyret, foreligger det en mangel ved søknaden. I så fall kommer de alminnelige bestemmelsene i patentloven §§ 15 og 16 om retting og avslag til anvendelse.

Endringsforslaget er i samsvar med patentsamarbeidskonvensjonen (PCT) regel 51 bisnr. 2, jf. regel 4.17.

I § 61 nr. 4 foreslår departementet en rent teknisk endring av arbeidstakeroppfinnelsesloven § 2. Ved lov 4. mars 1983 nr. 4 ble § 9 første ledd i loven opphevet, slik at § 9 i dag bare har ett ledd. Loven § 2 henviser imidlertid fortsatt til § 9 annet ledd. Det korrekte ville være en henvisning til «§ 9». Endringen i § 2 går ut på at henvisningen korrigeres på denne måten.

Til § 62 Ikraftsettings- og overgangsbestemmelser

Paragrafen bygger på §§ 59 og 60 i designutredningen og direktivet artikkel 11 nr. 8 og 12 nr. 2. I forhold til designutredningen er det gjort enkelte endringer blant annet for å unngå at søkere taper på at fristen for å gjennomføre direktivet i norsk rett, er overskredet. Bestemmelsen er også omtalt i proposisjonen kapittel 13.

Etter første ledd skal loven tre i kraft fra den tid Kongen bestemmer. Kongen kan sette i kraft lovens bestemmelser til ulik tid. Bakgrunnen for det siste er at kapittel 10 om internasjonale designregistreringer ikke kan tre i kraft før Norge har sluttet seg til Genèveavtalen om internasjonal registrering av design, og avtalen har trådt i kraft.

Fristen for å gjennomføre direktiv 98/71/EF om rettslig vern av mønstre i norsk rett, løp ut 28. oktober 2001. Det er derfor ønskelig at den nye designloven trer i kraft så snart som mulig.

Annet ledd slår fast utgangspunktet om at designloven gjelder også for design som er registrert eller søkt registrert før loven trådte i kraft. Bestemmelsene om designrettens innhold og omfang gjelder derfor også for eksisterende registreringer. Det samme gjør reglene om sanksjoner i kapittel 7, så langt inngrepet fant sted etter at loven trådte i kraft. Det kan dessuten oppnås inntil tjuefem års beskyttelsestid i samsvar med § 23. De etterfølgende leddene gjør visse unntak fra utgangspunktet i første ledd.

Tredje ledd innebærer at mønsterlovens bestemmelser om formkrav til søknaden og om søknadsbehandlingen mv. skal gjelde for søknader som blir innlevert før designloven trer i kraft. Designloven kapittel 2 og 3 får altså ikke «tilbakevirkende» kraft. En praktisk konsekvens er at slike søknader skal nyhetsgranskes. Dessuten skal alle klagesaker som springer ut av slike søknadssaker (f.eks. klage på avslag på søknaden eller på krav om gjenopptakelse), behandles etter mønsterlovens bestemmelser. Det samme gjelder domstolprøving av annen avdelings klageavgjørelse.

Unntaket i tredje ledd omfatter bare prosessuelle bestemmelser og formkrav. Er søknaden ikke avgjort når designloven trer i kraft, skal de nye materielle vilkårene for designrett gis anvendelse på designen så langt det er til fordel for søkeren. En viktig konsekvens er at det på bestemte vilkår kan oppnås designrett selv om designen har vært på markedet i inntil ett år før loven trådte i kraft, se § 6.

Denne tilbakevirkningen omfatter ikke §§ 4 og 8, fordi disse bestemmelsene er ugunstigere for søkerne enn mønsterlovens regler. Dette er fastsatt i fjerde ledd. Av denne bestemmelsen følger det også at saker om overprøving av registreringer som er gjort på grunnlag av mønsterloven, skal behandles etter gjeldende bestemmelser om innsigelse og domstolkontroll. De prosessuelle bestemmelsene i designloven kapittel 5 om overprøving og ugyldighet gjelder derfor ikke for designregistreringer som er i kraft når mønsterloven trer i kraft. Heller ikke de materielle ugyldighetsgrunnene i designloven, som det er vist til i § 25, får anvendelse på slike registreringer, jf direktivet artikkel 11 nr. 8.

Hvis noen før designloven trådte i kraft utnyttet en design på en måte som ikke krevde samtykke fra designhaveren etter mønsterloven, men som krever slikt samtykke etter designloven, kan vedkommende ifølge femte ledd fortsette utnyttelsen uten hinder av de nye bestemmelsene. Samme rett har den som hadde gjort vesentlige forberedelser til å utnytte designen. Bestemmelsen bygger på direktivet artikkel 12 nr. 2 og innebærer at designloven § 9 ikke er til hinder for fortsatt utnyttelse hvis bruken var forenlig med mønsterloven § 5. Og personer som har begynt å utnytte en design som ikke er registrerbar etter mønsterloven fordi den ikke oppfyller nyhetskravet, kan fortsette utnyttelsen selv om designen blir gyldig registrert etter den nye loven, som har et mer liberalt nyhetskrav.