11 Klage og omgjøring
11.1 Klage over vedtak fra Patentstyrets første avdeling
11.1.1 Gjeldende rett
Lov 2. juli 1910 nr. 7 om Styret for det industrielle Retsvern (styreloven) § 2 første ledd annet punktum fastsetter at Patentstyrets annen avdeling er klageorgan for første avdelings avgjørelser av søknader etter lovgivningen om industrielt rettsvern. Fjerde punktum slår fast at forvaltningsloven kapittel VI om klage og omgjøring ikke gjelder for slike saker. Lovene om industrielt rettsvern, herunder mønsterloven, har sine egne klageregler. Bortsett fra dette gjelder forvaltningslovens bestemmelser, blant annet om veilednings- og undersøkelsesplikt, se f.eks. høyesterettsdommen inntatt i Rt. 1998 s. 430 (uttalelse på s. 436).
Mønsterloven § 22 lister opp vedtak som kan påklages til Patentstyrets annen avdeling. Vedtak om å registrere en design, er ikke blant disse. Mot slike vedtak må det eventuelt rettes en innsigelse, som behandles av Patentstyrets første avdeling. Vedtaket i innsigelsessaken kan påklages til Patentstyrets annen avdeling av den som vedtaket har gått imot. Dette betyr at vedtaket kan påklages av designhaveren hvis registreringen blir opphevet. Blir innsigelsen derimot avslått eller avvist, kan vedtaket klages inn for annen avdeling av den som satte frem innsigelsen. Etter mønsterloven er det for øvrig ikke helt klart hvilke typer avgjørelser som kan påklages.
11.1.2 Designutredningen
Patentstyret foreslår i designutredningen (lovutkastet § 34) at det gis en uttømmende oppregning av de avgjørelsene i Patentstyrets første avdeling som kan påklages. Klageinstans er Patentstyrets annen avdeling. Bestemmelsen i utkastet omfatter enkelte avgjørelser som ikke er nevnt i mønsterloven § 22. Det oppstilles blant annet en uttrykkelig klagerett på vedtak om å avslå eller avvise et krav om fornyelse av en registrering. Varemerkeutredningen II inneholder et forslag til liknende regulering av klageretten på varemerkeområdet.
Avgjørelsene som er omfattet av klageretten etter designutredningen, er i hovedsak enkeltvedtak som ville kunne påklages også etter de alminnelige bestemmelsene i forvaltningsloven.
11.1.3 Departementets vurderinger
Departementet er enig med Patentstyret i at designloven bør gi en fullstendig oversikt over avgjørelser som kan påklages til Patentstyrets annen avdeling. En nærmere omtale av disse avgjørelsene er gitt i merknadene til § 36 i proposisjonen. Departementet vil nedenfor nøye seg med å drøfte enkelte særspørsmål knyttet til klageretten.
Det første spørsmålet er i hvilken grad avgjørelser i saker om overføring av søknader og registreringer bør kunne påklages. I designutredningen foreslår Patentstyret at alle typer administrative avgjørelser i overføringssaker skal kunne påklages. Klageretten skal altså omfatte både avgjørelser om avvisning, avslag og innvilgelse. Patentstyret synes å legge til grunn at dette er i samsvar med gjeldende rett etter mønsterloven § 22.
Etter den danske designloven kan ingen avgjørelser i overføringssaker påklages administrativt. Den samme løsningen er foreslått på varemerkeområdet i varemerkeutredningen II, der forslaget er begrunnet slik (NOU 2001: 8 s. 82 annen spalte):
«Vurderingstemaet i slike saker vil normalt være slik at tvisten egner seg best for domstolsbehandling, og da som den tvist om retten til merket som den reelt er, og ikke som spørsmål om gyldigheten av en forvaltningsakt. En klageadgang vil også kunne forsinke avklaringen av saken.»
Under høringen av varemerkeutredningen II hadde ingen høringsinstanser innvendinger mot forslaget om å avskjære klageretten i overføringssaker.
Departementet mener at synspunktene i varemerkeutredningen II har gyldighet også på designområdet. Sammenliknet med designutredningen foreslår departementet på denne bakgrunn visse innskrenkninger i retten til å klage på avgjørelser i overføringssaker. Etter departementets oppfatning bør avgjørelser om avvisning og avslag ikke være omfattet av klageretten. Det må antas at slike avgjørelser normalt vil bygge på at Patentstyret finner kravet om overføring svakt begrunnet, eller at spørsmålet om hvem som har retten til designen, er tvilsomt. Sakene vil i så fall kunne reise vanskelige bevisspørsmål som egner seg dårlig for behandling i Patentstyrets annen avdeling. Det er derfor mest hensiktsmessig å overlate disse sakene til domstolene.
Derimot mener departementet at det bør være adgang til å påklage første avdelings avgjørelse om å innvilge et krav om overføring av en søknad eller registrering. I slike tilfeller taler rettssikkerhetshensyn for at den opprinnelige søkeren eller designhaveren bør ha mulighet til å få avgjørelsen overprøvd på en enkel måte. Vedtak om å overføre en søknad eller registrering, treffes bare dersom Patentstyret finner det «godtgjort» (dokumentert) at en annen har retten til designen. At Patentstyret anser dette strenge beviskravet som oppfylt, indikerer at saken er såpass opplyst at den kan være egnet for administrativ klagebehandling.
Departementet foreslår etter dette at avvisning av eller avslag på krav om overføring av en søknad eller registrering ikke skal kunne påklages til Patentstyrets annen avdeling. I samsvar med designutredningen skal det derimot være adgang til å klage på vedtak som innvilger et krav om overføring. Dette er en mellomløsning mellom forslaget i designutredningen på den ene siden og forslaget i varemerkeutredningen II og den danske designloven på den annen side.
Nærings- og handelsdepartementet stiller i sin høringsuttalelse spørsmål om det skal være klagerett på avgjørelse om å henlegge en søknad etter § 19 tredje ledd. I samsvar med designutredningen foreslår Justisdepartementet ingen klagerett på slike avgjørelser. Ved henleggelse kan søkeren kreve gjenopptakelse etter § 19 fjerde ledd. Retten til å kreve gjenopptakelse, fyller mye av den samme funksjonen som en klagerett. Også fristen er den samme. Blir kravet om gjenopptakelse avslått, vil avslaget kunne påklages til Patentstyrets annen avdeling, se § 36 fjerde ledd nr. 1 i departementets lovforslag. Departementet antar at søkerens interesser dermed er tilstrekkelig ivaretatt.
Den tredje problemstillingen som departementet vil ta opp i denne sammenhengen, er hvilket organ som bør være klageinstans for de ulike avgjørelsene til Patentstyrets første avdeling. Under høringen av designutredningen påpekte Nærings- og handelsdepartementet at det i visse tilfeller kunne være uklart om klageinstansen er departementet eller Patentstyrets annen avdeling. Det ble videre understreket at Patentstyrets annen avdeling ikke bør belastes med klagesaker som det ikke krever spesiell teknisk og juridisk kompetanse å vurdere.
Justisdepartementet tar som utgangspunkt at klagesystemet blir mer oversiktlig for brukerne hvis ett organ er klageinstans for alle typer vedtak etter designloven. Etter gjeldende rett går klagene i søknadssaker til Patentstyrets annen avdeling. Dette prinsippet er foreslått videreført i designutredningen. Klagesaker som ikke krever en spesiell teknisk og juridisk kompetanse (saker om gjenopptakelse og oppreisning mv.), er som oftest enkle å avgjøre. Disse klagene krever derfor ikke så mye ressurser. Dette taler for at Patentstyrets annen avdeling bør være klageorgan i alle typer saker.
Det kan imidlertid reises spørsmål om løsningen bør være en annen for saker om dokumentinnsyn. Lovgivningen om industrielt rettsvern inneholder ingen generell regulering av klageretten i slike saker. Varemerkeloven § 22 fjerde ledd og patentloven § 26 fjerde ledd bestemmer at avslag på anmodning om hemmelighold av forretningshemmeligheter kan påklages til Patentstyrets annen avdeling. Bestemmelsene knytter seg til den gjeldende særregelen om at Patentstyret på anmodning kan nekte innsyn i forretningshemmeligheter i søknadsdokumenter på varemerke- og patentområdet, se kapittel 8 ovenfor. Det er altså adgang til å klage når en slik anmodning om hemmelighold avslås. Derimot gir verken varemerkeloven, patentloven eller mønsterloven noen uttrykkelig rett til å klage når en anmodning om innsyn avslås.
Både offentlighetsloven, som gjelder allmennhetens innsynsrett i forvaltningens saksdokumenter, og forvaltningsloven §§ 18 flg., som gjelder partenes innsynsrett i saker om enkeltvedtak, gir klagerett på avslag i saker om dokumentinnsyn (se offentlighetsloven § 9 tredje ledd og forvaltningsloven § 21 annet ledd). Klagen behandles av overordnet organ. Disse klagereglene gjelder så langt ikke annet er bestemt i lov eller i medhold av lov, se § 1 i begge lovene. Unntaket fra de alminnelige klagereglene i styreloven § 2 gjelder avgjørelser av «søknader om industrielt rettsvern». Denne ordlyden omfatter ikke saker om dokumentinnsyn. Bestemmelsen gjør dessuten bare unntak fra klagereglene i forvaltningsloven. Den nevner ikke offentlighetslovens klageregler. I mangel av klare holdepunkter for noe annet antar departementet at avslag på innsyn i saker etter mønsterloven, kan påklages etter de alminnelige bestemmelsene i offentlighetsloven og forvaltningsloven, og at også selve klagebehandlingen reguleres av disse lovene. En konsekvens av dette synes å være at klageorganet er Nærings- og handelsdepartementet (overordnet organ), og ikke Patentstyrets annen avdeling.
For å bringe klarhet i spørsmålet bør det etter Justisdepartementets oppfatning gå klart frem av designloven at avslag på dokumentinnsyn kan påklages. Departementet finner det mest hensiktsmessig at klager på avslag i saker om dokumentinnsyn behandles av samme organ som andre klagesaker etter designloven. Dette vil være enklest å forholde seg til for brukerne.
Departementet foreslår derfor at Patentstyrets annen avdeling skal være klageorgan også for første avdelings avgjørelser om dokumentinnsyn i saker etter designloven.
Den fjerde problemstillingen som skal tas opp her, gjelder klagefristen. Etter § 35 første ledd i lovutkastet i designutredningen må klage være kommet inn til Patentstyret innen to måneder etter at meldingen om avgjørelsen ble sendt til parten. Etter forvaltningsloven § 29 begynner ikke klagefristen å løpe før slik melding er kommet frem til parten. Den private parten blir med andre ord ikke skadelidende som følge av forsinkelser i postgangen. Til gjengjeld er forvaltningslovens klagefrist i utgangspunktet vesentlig kortere enn etter designutredningen (tre uker).
Norsk forening for industriens patentingeniører uttalte under høringen at en klagefrist på to måneder kan være for kort. I uttalelsen heter det:
«De avgjørelser det her er tale om, sendes antagelig med vanlig brevpost og siden både eierskifter, navneendringer og adresseforandringer synes å skje stadig hyppigere, kan to måneder noen ganger være utilstrekkelig til at varslet når frem til rette vedkommende i tide.»
Departementetbemerker at klagefristen på to måneder tilsvarer gjeldende frist etter patentloven, varemerkeloven og mønsterloven. Reglene er foreslått videreført også i varemerkeutredningen II. Fristen er vesentlig lengre enn etter forvaltningslovens hovedregel. Dette burde være tilstrekkelig til å kompensere for at reglene om fristberegning er mindre gunstige for den private parten enn etter forvaltningsloven. At klagefristen begynner å løpe allerede når melding om avgjørelsen sendes fra Patentstyrets første avdeling, innebærer at den private parten kan forholde seg til brevdatoen ved beregningen av fristen. Dette gjør fristberegningen enkel og kan forebygge tvister om spørsmålet. Den som har oversittet klagefristen uten å kunne klandres, kan i mange tilfeller få oppreisning etter § 50.
Departementet foreslår derfor ingen endringer i designutredningens regler om klagefrist.
Spørsmålet er så hvilken rolle Patentstyrets første avdeling bør ha ved behandlingen av klagesaker. Den alminnelige bestemmelsen i forvaltningsloven § 33 annet ledd fastsetter at førsteinstansen skal gå gjennom saken på nytt når det har kommet inn en klage. Hvis førsteinstansen finner klagen begrunnet, kan den oppheve eller endre vedtaket. Denne bestemmelsen gjelder ikke for Patentstyret (se styreloven § 2), og noen tilsvarende regel finnes ikke i lovgivningen om industrielt rettsvern. Klager går direkte til Patentstyrets annen avdeling, uten noen forberedende behandling hos første avdeling. I designutredningen er problemstillingen ikke drøftet, og det er ikke foreslått endringer på dette punktet.
Etter departementets oppfatning vil det være hensiktsmessig å gi Patentstyrets første avdeling en viss kompetanse til å oppheve eller endre sitt eget vedtak på grunnlag av en klage. Kompetansen bør dekke tilfellene der det synes klart at det opprinnelige vedtaket er feil. Patentstyrets første avdeling vil med dette kunne sile unna en del opplagte saker for Patentstyrets annen avdeling. Ordningen kan føre til at enkle klagesaker blir raskere avgjort enn i dag. Den kan dessuten gi Patentstyrets annen avdeling mulighet til i større grad å konsentrere seg om de mer kompliserte og prinsipielle klagesakene. Dette kan bidra til kortere saksbehandlingstid i annen avdeling. En slik ordning vil iallfall et stykke på vei ivareta Nærings- og handelsdepartementets synspunkt om at Patentstyrets annen avdeling ikke bør belastes med «enkle» klagesaker, se ovenfor.
Etter å ha drøftet saken med Patentstyret, foreslår Justisdepartementet derfor at klagebehandlingen etter designloven legges nærmere opp mot forvaltningslovens system enn i dag. Etter § 38 i departementets lovforslag vil Patentstyrets første avdeling ha kompetanse til å treffe vedtak i klagesak, hvis den finner det klart at klagen er begrunnet. Det foreslås ikke at Patentstyret skal ha en plikt til å vurdere alle klager, slik ordningen er etter forvaltningsloven (se dens § 33 annet ledd). En slik to-instansbehandling av alle klager antas å være for ressurskrevende. Ordningen kan gå utover arbeidet med søknadsbehandling i første avdeling, og føre til at samlet saksbehandlingstid i en del klagesaker blir lengre enn i dag. Regelen i § 38 vil være særlig praktisk i klagesaker der vurderingstemaet er enkelt, f.eks. saker om gjenopptakelse og fornyelse av en registrering. Men den kan også anvendes i mer komplekse sakstyper der det synes å være gjort klare feil.
Også på en del andre punkter foreslås det en tilnærming til forvaltningslovens klageregler. Det foreslås bl.a. en uttrykkelig lovfesting av at Patentstyret kan ta hensyn til forhold som ikke er berørt i klagen, se til sammenlikning forvaltningsloven § 34 annet ledd annet punktum. Patentstyret kan med dette ta opp både rettslige og faktiske forhold som ikke var fremme under behandlingen i Patentstyrets første avdeling, og som heller ikke er berørt i klagen. Bestemmelsen går lenger enn styreloven § 5 annet ledd, som sier at Patentstyrets annen avdeling ikke er bundet til de «kjensgjerningene» som forelå ved førsteinstansbehandlingen.
Et prinsipp om at Patentstyret kan ta opp forhold utenfor partens anførsler, er også foreslått lovfestet for saker om administrativ overprøving. Det vises til proposisjonen kapittel 10.4.7.
11.2 Omgjøring av eget tiltak
11.2.1 Gjeldende rett
Styreloven § 2 første ledd fjerde punktum bestemmer som nevnt at forvaltningsloven kapittel VI ikke gjelder for Patentstyrets vedtak. Forvaltningsloven § 35 om omgjøring av eget tiltak kan derfor ikke anvendes av Patentstyret. Ettersom heller ikke mønsterloven inneholder slike omgjøringsregler, er det antatt at Patentstyret ikke har kompetanse til å oppheve vedtak om designregistreringer på eget initiativ.
Ved en lovendring i 1995 fikk Patentstyret en begrenset adgang til å omgjøre avgjørelser om varemerkeregistreringer av eget tiltak. I forarbeidene ble forslaget begrunnet slik (varemerkeutredningen I kapittel 6 e, inntatt i Ot.prp. nr. 59 (1994-95)):
«Når et betydelig antall registreringssøknader skal behandles og avgjøres under tidspress, er det vanskelig helt å gardere seg mot at det skjer rene feilregistreringer. Full sikring mot dette ville kreve behandlingsrutiner som ville kunne innebære vesentlig nedsettelse av effektiviteten i søknadsbehandlingen.
Feil her vil kunne være av to hovedtyper. Den ene typen, som man kanskje kan betegne som vurderingsfeil, består i en uriktig vurdering av merkets registrerbarhet, f.eks. av dets distinktivitet eller av dets distanse til et vernet kjennetegn med eldre rett. Når registrering skjer som følge av en slik feil, bør ordningen - som nå - være at merket blir stående i registeret inntil registreringen er kjent ugyldig ved dom (eller bortfaller av annen opphørsgrunn).
Den andre typen feil utgjøres av rene glipp eller inkurier. Det kan hende at et merke ved en feil er blitt registrert med en mer omfattende varefortegnelse enn den søkeren hadde inngitt, at det er blitt registrert uten en disclaimer som Styret har funnet nødvendig og som søkeren har erklært å ville akseptere, eller det kan ved en misforståelse ha vært lagt til grunn at det foreligger et samtykke fra innehaveren av en eldre, stengende kjennetegnsrett, etc. I slike tilfelle bør det kunne finnes en enklere måte å rette opp feilen på, enn gjennom ugyldighetssøksmål for Oslo tingrett. Selv om det etter alt å dømme ikke er noen hyppig forekommende situasjon at slike feilregistreringer skjer, bør det innføres regler om at åpenbare feil kan rettes administrativt.»
Etter forarbeidene til endringsbestemmelsene i varemerkeloven er det altså bare åpenbare feil i form av rene glipp og inkurier som Patentstyret kan rette opp av eget tiltak, se varemerkeloven § 21 c, jf. § 23 a siste ledd og § 24 siste punktum. Fristen for retting er tre måneder fra registreringsdagen. Patentstyret har også en viss omgjøringsadgang i tilfeller der det etter registreringen innkommer en søknad som har bedre prioritet fordi en tilsvarende søknad er innlevert i en annen stat på et tidligere tidspunkt, se varemerkeloven § 21 b første ledd og prioritetsreglene i §§ 18 og 30.
11.2.2 Designutredningen
I designutredningen er det foreslått innført liknende bestemmelser om omgjøring på designområdet (§ 32 første ledd i lovutkastet). Patentstyret vil etter forslaget få adgang til av eget tiltak å oppheve helt eller delvis en registrering av en design, en fornyelse av en design eller en endring av registreringen, forutsatt at registreringen er skjedd ved en åpenbar feil. Oppheving må skje innen tre måneder etter registreringstidspunktet.
Adgangen til oppheving av eget tiltak skal være mer omfattende hvis designen har vært underlagt en frivillig nyhetsgranskning. I så fall kan registreringen oppheves av Patentstyret hvis det etter registreringen viser seg at det finnes en bedre prioritert nasjonal søknad, eller en internasjonal registrering med bedre prioritet. Det skal ikke gjelde noen bestemt frist for oppheving på slikt grunnlag.
Patentstyret foreslår dessuten en viss utvidelse av adgangen til omgjøring sammenliknet med reglene i gjeldende varemerkelov. Også andre noteringer i designregistret enn de nevnte, skal kunne rettes innen fristen på tre måneder hvis de har skjedd ved en åpenbar feil. Bestemmelsen omfatter f.eks. tilfeller der en lisens er blitt anmerket på feil registrering. I varemerkeutredningen II er det foreslått en tilsvarende utvidelse av omgjøringsadgangen på varemerkeområdet.
11.2.3 Departementets vurderinger
Departementet er enig i at Patentstyret bør ha en viss adgang til å omgjøre avgjørelser av eget tiltak. Ingen høringsinstanser har hatt innvendinger mot dette.
Forslaget i designutredningen er likevel bare delvis videreført i proposisjonen. Departementet har ikke tatt med bestemmelser som gir Patentstyret kompetanse til å oppheve registreringen av en nyhetsgransket design hvis det i ettertid viser seg at den kolliderer med en bedre prioritert søknad eller internasjonal registrering. Dette forslaget i designutredningen bygger på en forutsetning om at hinder for designrett som oppdages under en frivillig nyhetsgranskning, skal føre til at søknaden avslås. I forlengelsen av dette kan det virke naturlig å gi Patentstyret en viss adgang til å oppheve granskede registreringer når mothold oppdages senere. Ettersom departementet har foreslått at frivillige nyhetsgranskninger ikke skal kunne føre til avslag (se kapittel 9.4.3 ovenfor), faller grunnlaget for disse bestemmelsene bort.
Det vises ellers til spesialmerknadene til § 33.