10 Minoritetsvern

10.1 GENERELT OM MINORITETSVERN

10.1.1 Gjeldende rett

I NOU 1992: 29 Lov om aksjeselskaper side 46-47 er det gitt følgende beskrivelse av gjeldende lovs regler om minoritetsvern:

«Aksjeloven inneholder ikke noen egentlig definisjon av hva vi mener med minoritetsvern eller minoritetsbeskyttelse. Vanligvis sikter man med betegnelsen til aksjerettslige regler som gir den enkelte aksjeeier eller en gruppe av aksjeeiere (eller rettere: aksjer) som representerer mindre enn 50 prosent av stemmene i selskapet, rettigheter i selskapsforholdet.

Minoritetsvernet har sammenheng med det aksjerettslige flertallsprinsippet og den aksjerettslige likhetsgrunnsetningen. Med mindre det er tatt forbehold i stiftelsesgrunnlaget eller det er innført forskjeller senere med tilslutning fra de aksjeeiere som får sin rettsstilling forringet, gir alle aksjer lik rett i selskapet. Skal enkelte aksjeeiere få særfordeler av selskapet må dette ha hjemmel i stiftelsesgrunnlaget eller samtykke fra dem som forfordeles. Det samme gjelder dersom selskapets ressurser skal brukes til annet enn aksjeeiernes felles interesser. I gjeldende lov har disse prinsippene fått forankring i misbruksregelen i §§ 8-14 første ledd og 9-16.

Likhetsgrunnsetningen kommer på sett og vis i en viss motsetning til et annet aksjerettslig grunnprinsipp, nemlig flertallsprinsippet. Med dette tenkes her på den overordnede stilling for den aksjeeier eller aksjonærgruppe som representerer mer enn 50 prosent av stemmene på generalforsamlingen. Det er et grunnleggende prinsipp i aksjeselskapsretten at den enkelte aksjeeier må underkaste seg aksjemajoritetens beslutninger vedrørende selskapet. I aksjeloven har prinsippet kommet til uttrykk i § 9-13 første ledd som fastsetter den alminnelige hovedregel at som generalforsamlingens beslutning gjelder det som flertallet av stemmene er avgitt for. Størst praktisk betydning har det at majoriteten har herredømme over styresammensetningen, og dermed forvaltningen av selskapet.

Som alminnelig regel er flertallsprinsippet neppe kontroversielt. Det gir et sikkert og smidig styringssystem i selskapet. Det sentrale med minoritetsvernet blir derfor å sette skranker for majoritetens makt i forhold til de enkelte aksjeeierne eller minoritetsgrupperinger, og å gi den enkelte aksjeeier eller minoritetsgruppering mulighet til å håndheve disse skrankene.

Det følger av det ovenstående at spørsmålet om minoritetsrettigheter blir satt på spissen når det er en enkelt aksjeeier eller en samarbeidende gruppe aksjeeiere som eier mer enn halvdelen av aksjene i selskapet, eventuelt representerer mer enn 50 prosent av stemmene på generalforsamlingen.

...

Reglene om minoritetsvern i aksjeloven kan grupperes på ulike måter. Enkelte regler setter materielle skranker for hva generalforsamlingen eller selskapets ledelse kan beslutte. Andre setter krav til saksbehandlingen eller det flertall som er nødvendig for å anse et vedtak for å være truffet. Atter andre regler gir subjektive rettigheter til den enkelte aksjeeier eller til en viss gruppe av aksjeeiere. I en gruppe for seg står regler som gir den enkelte aksjeeier eller minoritetsgruppe spesielle reaksjonsmuligheter dersom majoriteten eller ledelsen har gått lenger enn det de har rett til i forhold til minoriteten.

Den sentrale materielle skranke for aksjonærflertallet og ledelsens myndighet er nedfelt i den alminnelige misbruksregelen i lovens §§ 8-14 første ledd og 9-16, som forbyr generalforsamlingen og selskapets ledelse å treffe vedtak eller foreta disposisjoner som er egnet til å gi visse aksjeeiere eller andre en urimelig fordel på andre aksjeeieres eller selskapets bekostning. Som nevnt innebærer regelen en lovfesting av den alminnelige aksjerettslige likhetsgrunnsetningen, og er for så vidt neppe kontroversiell. Bestemmelsen har særlig betydning hvor den aktuelle særbestemmelse i loven ikke har egne regler som ivaretar minoritetens interesser. I forarbeidene til aksjeloven er nevnt tilsidesettelse av aksjeeiernes fortrinnsrett til de nye aksjer ved kapitalforhøyelse som ikke må utøves i strid med prinsippet i § 9-16. Som et annet eksempel kan nevnes reglene om konsernbidrag i § 12-4 annet ledd i ikke heleide konserner. Her kan det være i strid med prinsippet i § 9-16 om selskapets overskudd overføres til et annet konsernselskap uten at det tas hensyn til minoritetens interesser. Se eksempelvis dommen i RG 1991 s 896.

§ 9-16 må ellers ses i sammenheng med den krenkede aksjeeiers rett til å kreve selskapet oppløst ved dom og til å kreve utløsning etter § 13-3 og med ansvarsregelen i § 15-1.

En annen gruppe minoritetsvernsregler er de som stiller krav om kvalifisert flertall for å treffe vedtak i bestemte retninger. Slike regler er av defensiv karakter; de gir en større eller mindre minoritet mulighet for å hindre at majoriteten endrer den rådende tilstand i selskapet. Noen mulighet for å treffe positive vedtak gir imidlertid ikke disse reglene.

Stemmereglene som krever kvalifisert flertall er av noe forskjellig karakter. På den ene siden av skalaen har man vedtak som krever tilslutning fra minst to tredjedeler av så vel de avgitte stemmer som av den representerte kapital. Bestemmelser om dette finnes i aksjeloven §§ 5-1 første ledd og 5-3 om lån på særlige vilkår, § 9-14 første ledd om vedtektsendringer, § 13-1 første ledd og 13-16 om oppløsning og § 14-4 første ledd om fusjon. Fordi forhøyelse og nedsettelse av aksjekapitalen krever vedtektsendring, gjelder det samme flertallskravet også for slike vedtak.

Andre bestemmelser som stiller krav om kvalifisert flertall er § 2-8 fjerde ledd om stiftelse av selskapet, hvor det i tillegg til flertallet av de avgitte stemmer kreves tilslutning fra to tredjedeler av den representerte kapital. Mer vidtgående flertallskrav gjelder etter § 9-14 annet ledd om vedtektsendringer som forringer en aksjeklasses rett og etter § 9-15 annet og tredje ledd som krever et særlig kvalifisert flertall.

Alle de nevnte bestemmelsene har karakter av minimumsvern som vedtektene ikke kan redusere. Derimot kan flertallskravet skjerpes.

En tredje gruppe minoritetsrettigheter er bestemmelser i aksjeloven som gir den enkelte aksjeeier rettigheter, og som han eller hun kan utøve uavhengig av om aksjene gir stemmerett. De bestemmelsene det gjelder, er § 9-1 om retten til å møte på generalforsamlingen, § 9-2 om retten til å la seg representere ved fullmektig på generalforsamlingen etter fritt valg, § 9-12 om retten til å kreve opplysninger på generalforsamlingen, § 9-15 første ledd om beslutninger som krever tilslutning fra samtlige aksjeeiere, § 14-9 om rett til å kreve innløsning fra minoritetsaksjonærer i konsernforhold hvor et annet selskap eier mer enn 90 prosent av aksjene, og § 9-17 om den enkelte aksjeeiers søksmålsrett.

Videre finnes en rekke bestemmelser om rettigheter som tilkommer et mindretall av aksjeeierne: § 9-5 tredje ledd om rett til å kreve utsatt generalforsamling, § 9-6 om rett til å kreve ekstraordinær generalforsamling, § 10-1 annet ledd om rett til å kreve ekstraordinær revisor, § 10-13 om granskning, § 12-6 annet ledd om utbytte, § 13-6 om skifterettens overtakelse av generalforsamlingens funksjon ved oppløsning og § 15-5 om rett til å reise erstatningssak mot selskapsledelsen. Forutsetningen for at disse rettighetene kan utøves, er at vedkommende eier minst en tiendedel av aksjekapitalen.

Til slutt har man reaksjonsreglene. De sentrale reglene er her retten til å reise ugyldighetssøksmål etter § 9-17, til å kreve innløsning eller oppløsning etter § 13-3 og til å reise erstatningssak på vegne av selskapet etter § 15-1, jf § 15-5.»

10.1.2 Aksjelovutvalgets forslag

Aksjelovutvalget gir en generell vurdering av aksjelovgivningens regler om minoritetsvern på side 73-75 i utredningen. Etter utvalgets syn reiser gjeldende lovs regler om minoritetsvern først og fremst spørsmål om det er behov for å gi en aksjeeier en bedre adgang til å komme seg ut av selskapsforholdet. Utvalget uttaler:

«Utvalget er i mandatet spesielt pålagt å vurdere behovet for å styrke minoritetsvernet i aksjeselskaper. Noe av bakgrunnen for dette antas å være at en minoritet i slike selskaper ofte har begrenset mulighet til å komme ut av selskapsforholdet på en måte som er rimelig hensett til de økonomiske verdier som ligger i selskapet. Aksjer i aksjeselskaper vil ikke være gjenstand for vanlig markedsmessig omsetning. Selv i tilfelle hvor aksjer kan avhendes, vil kjøperkretsen være begrenset og muligheten til å få en pris som står i rimelig forhold til eierinteressens verdi, vil være begrenset. I tillegg kommer at eierskifte i aksjeselskaper som regel vil være gjenstand for kontroll fra selskapets og dermed majoritetens side (jf avsnitt 8.3), noe som nok også vil begrense muligheten for en deltaker til å komme seg ut av selskapet på en brukbar måte.

I allmennaksjeselskaper vil forholdet være annerledes, først og fremst fordi det normalt vil foreligge et marked for selskapets aksjer. I et hvert fall ordinære aksjeposter vil kunne avhendes til vanlig markedspris. Behovet for minoritetsvern blir tilsvarende mindre.

...

I forhold til beslutninger som treffes med nødvendig flertall, vil minoriteten vanligvis ikke ha annet vern enn det som måtte følge av det generelle forbud mot misbruk av myndighet i selskapet (utkastet § 1-9). Forbudet retter seg mot vedtak som er egnet til å gi aksjeeiere eller andre en urimelig fordel på andre aksjeeieres eller selskapets bekostning. Generalklausulen må i forhold til spørsmål om minoritetsvern ses i sammenheng med likhetsgrunnsetningen i aksjeretten (utkastet § 1-5). Slike grunnsetninger er prinsipielt viktige i aksjeretten, men deres betydning praktisk sett kan neppe sies å stå i forhold til dette. De fleste beslutninger som treffes i et aksjeselskap mot synspunkter fra en minoritet, vil allerede i utgangspunktet falle utenfor generalklausulen ganske enkelt fordi uenigheten gjelder driften av selskapet og ikke spørsmål om begunstigelse av en gruppe aksjeeiere på en annens bekostning.

På et punkt går gjeldende aksjelov lenger i å beskytte minoriteten mot flertallsvedtak, se lovens § 12-6 som svarer til utkastet § 6-25. Etter denne bestemmelse kan en minoritet kreve at skifteretten vurderer om det utbytte som er fastsatt av generalforsamlingen er urimelig lavt og i tilfelle treffe vedtak om forhøyelse av utbytte. Skifteretten vil således kunne komme en minoritet til hjelp f eks i tilfelle hvor det har etablert seg en forholdsvis permanent majoritets- og minoritetskonstellasjon i selskapet. For en minoritet uten reell innflytelse vil retten til forsvarlig utbytte på de verdier som minoriteten har bundet i selskapet, være særdeles viktig, også fordi verdien av deltakerinteressen og muligheten for å avhende den vil vesentlig påvirkes av utbyttes størrelse. Den såkalte «innelåsningseffekten» av reglene om eierskifte i aksjeselskaper fremtrer mest markert der hvor majoriteten benytter sitt flertall til å holde så mye som mulig av årsoverskuddene tilbake i selskapet.

For en minoritet som ikke får noe gehør for sitt syn på hvordan selskapet skal drives og dessuten får ingen eller liten avkastning på den kapital den har bundet i selskapet, vil den neste utvei være å søke å komme seg ut av selskapet med mest mulig av kapitalen i behold. Dette gjelder særlig i tilfelle hvor forholdene har utviklet seg slik at minoriteten kan sies å utgjøre en mer eller mindre permanent oposisjon i selskapet. I de fleste aksjeselskaper - som gjennomgående har et begrenset antall aksjeeiere - er det imidlertid ikke lett å få avsluttet deltakelsen uten tap. Det vil være vanskelig å finne kjøpere som vil gå inn i selskapet med en minoritetspost, og de omsetningsbegrensninger slike selskaper vanligvis har i sine vedtekter, kan forsterke problemene for en minoritet som vil komme seg ut.

På denne bakgrunn mener utvalget at en utbygging av minoritetsvernet i aksjeselskaper først og fremst ses i sammenheng med hvilken adgang en minoritet bør sikres når det gjelder å kunne komme ut av selskapet på en økonomisk brukbar måte. Fins ingen annen utvei må dette i tilfelle skje ved at selskapet innløser minoritetsposten eller ved at andre aksjeeiere overtar den. Spørsmålet om en minoritet skal kunne kreve frigjort sin kapital i selskapet - med den følge at kapitalgrunnlaget reduseres tilsvarende - må klarligvis vurderes også på bakgrunn av selskapets interesser. Av hensyn til selskapet og den virksomhet dette driver vil det neppe kunne innføres noen alminnelig oppsigelsesadgang for deltakerne. Den som engasjerer seg som deltaker i et aksjeselskap, må ta i betraktning at den normale måte å komme seg ut av selskapet, vil være å avhende aksjene. I særlige tilfelle vil imidlertid selskapets eller majoritetens handlemåte kunne få en slik karakter (jf f eks utkastet § 1-11) at en deltaker bør gis rett til å kreve at selskapet innløser aksjene selv om kapitalgrunnlaget dermed reduseres. En kan ikke se bort fra at lovfesting av slik innløsningsrett også vil påvirke selskapets og majoritetens forhandlingsvilje slik at det vil bli lettere å finne frem til minnelige løsninger, kanskje også tilskynde majoriteten til en viss moderasjon i bruken av sitt flertall.

En side av spørsmålet om innløsningsrett er allerede behandlet ovenfor i avsnitt 8.3. Der behandles spørsmålet om erververens og avhenderens rett til å kreve innløsning i tilfelle hvor selskapet avslår å gi samtykke til eierskiftet (utkastet § 3-13). Spørsmålet om innløsningsrett - eller rett til uttreden - vil imidlertid også kunne oppstå i andre tilfelle. Spørsmålet må dessuten ses i sammenheng med spørsmålet om en majoritet skal kunne søke en konflikt med en minoritet løst ved å kreve å få utløse minoritetens aksjer. Det er nemlig langt fra slik at motsetninger mellom majoritet og minoritet i et aksjeselskap først og fremst kan settes i sammenheng med majoritetens handlemåte.»

10.1.3 Høringsinstansenes syn

Ingen av høringsinstansene har uttalt som minoritetsvern på mer generelt grunnlag.

10.1.4 Departementets vurdering

Departementet vil bemerke at aksjelovgivningens regler om minoritetsvern må utformes på bakgrunn av en avveining mellom to hensyn. På den ene siden må man ta i betraktning den enkelte aksjeeiers interesse i å kunne ivareta sine interesser i selskapet. På den annen side står hensynet til en effektiv ledelse og drift av selskapet. Spørsmålet blir hvor langt man vil gå i å begrense majoritetens styring og herredømme over selskapet for at den enkelte aksjeeiers interesser skal bli ivaretatt. Etter departementets syn må man kunne si at reglene i gjeldende aksjelov er utformet slik at de gir en rimelig avveining mellom disse hensynene. Som Aksjelovutvalget er departementet derfor av den oppfatning at det ikke er behov for noen vesentlig endring av regelverket.

Når det gjelder behovet for endringer, har Aksjelovutvalget særlig pekt på at en deltaker i et aksjeselskap bør gis en større adgang til å komme seg ut av selskapsforholdet. Departementet har med visse modifikasjoner fulgt opp utvalgets forslag på disse punktene. Departementet viser til kapittel 10.2, hvor forslaget om en aksjeeiers rett til å kreve sine aksjer innløst, er behandlet og forslaget til lov om aksjeselskaper § 4-17 første ledd nr 4, jf tredje til sjette ledd, om at det kan kreves innløsning i tilfeller hvor selskapet nekter å gi samtykke i forbindelse med en aksjeoverdragelse. Se videre kapittel 10.3 om selskapets adgang til å utløse en aksjeeier.

10.2 EN AKSJEEIERS RETT TIL Å KREVE SEG INNLØST AV SELSKAPET

10.2.1 Gjeldende rett

Gjeldende aksjelov gir ikke en aksjeeier noen generell rett til å kreve sine aksjer innløst av selskapet.

Man kan likevel ikke se bort fra at en aksjeeier kan ha et behov for å komme seg ut av selskapsforholdet. Grunnlaget for dette kan være mislighold fra selskapet som sådan rettet mot aksjeeieren, at en annen aksjeeier har misbrukt sin innflytelse i selskapet, eller at samarbeidet mellom aktive aksjeeiere har brutt sammen.

Aksjeloven § 6-4 åpner for at det kan vedtektsbestemmes at en aksjeeier skal ha rett til innløsning. En slik vedtektsbestemmelse må for allerede utgitte aksjer vedtas i samsvar med aksjeloven § 9-15 første ledd nr 4. Innløsningen må gjennomføres som en nedsetting av aksjekapitalen etter reglene i aksjeloven kapittel 6.

I en sak om oppløsning etter gjeldende aksjelov § 13-3, kan det reises subsidiær påstand om innløsning av saksøkerens aksjer.

Gjeldende aksjelov § 13-3 dekker ikke det forholdet at det er selskapet som misligholder overfor aksjeeieren, og det er usikkert i hvilken grad en aksjeeier i slike tilfeller kan sies å ha en ulovfestet innløsningsrett overfor selskapet basert på alminnelige rettsgrunnsetninger. Problemstillingen er tatt opp av Magnus Aarbakke i Lov, dom og bok, Festskrift til Sjur Brækhus (Oslo 1988) side 603-613, hvor forfatteren på side 608 uttaler:

«A § 13-3 annet ledd regulerer altså ikke tilfelle hvor det er selskapet som misligholder overfor en aksjonær. Forarbeidene til A § 13-3 annet ledd åpner imidlertid for å tillegge andre grunnlag enn de som er angitt i lovteksten relevans, idet det henvises til «alminnelige rettsgrunnsetninger». Ut fra sammenhengen sikter dette muligens bare til forholdet mellom aksjonærer. Men det synes rimelig å forstå forarbeidene slik at det også forutsettes en innløsningsrett basert på selskapets forhold. Nå kan den nevnte uttalelse i forarbeidene neppe sees som hjemmel for en innløsningsrett. Uttalelsen gir bare grunnlag for å fastslå at A § 13-3 annet ledd ikke skal tolkes antitetisk. Noe annet positivt belegg for en innløsningsrett foreligger heller ikke, hvis man da ikke vil bygge på den rettspraksis som skal omtales i punkt 10. Men reelle hensyn kan tillegges vekt, og da synes det klart at aksjonærens behov for å kunne kreve innløsning kan være minst like stort ved selskapets mislighold som ved mislighold fra en aksjonærs side.»

Den foreliggende eldre rettspraksis som Aarbakke viser til, omhandler kun tilfeller hvor en aksjeeier har fått dom på oppløsning av selskapet. Dommene gjelder tilfeller hvor to aksjeeiergrupperinger har vært i alvorlig konflikt om selskapet, og de er basert på aksjeloven av 1910.

Et argument som kan tale for å gi en aksjeeier innløsningsrett ved kvalifisert mislighold eller dyptgående samarbeidsproblemer mellom aksjeeierne i fåmannsaksjeselskaper, er at en innløsning i stedet for oppløsning av selskapet i større grad vil verne andre interesser, blant annet de ansattes og samfunnets interesse av at en virksomhet består. Et argument mot innløsning i stedet for oppløsning av selskapet ved aksjeeierkonflikt er at en oppløsning av selskapet vil gi den mest «rettferdige» fordeling av de verdier selskapet representerer.

10.2.2 Aksjelovutvalgets forslag

Aksjelovutvalget mener at det for aksjeselskapeneer behov for å lovfeste en regel som gir en aksjeeier rett til å kreve seg utløst av selskapet. Utvalget uttaler i utredningen side 75:

«Aksjeselskaper flest har en god del til felles med de typer av selskaper som omfattes av selskapsloven. For slike selskapsforhold har lovens § 2-32 flg utførlige regler om uttreden og utløsning i ansvarlig selskap, og for kommandittselskapsforhold i §§ 3-25 og 3-26. Bestemmelsene gjelder utløsning både etter krav fra deltaker som ønsker å tre ut og etter krav fra selskapet (utelukking).

Utgangspunktet etter selskapsloven er at den enkelte deltaker har en fri adgang til å kreve seg utløst fra selskapet med en oppsigelsesfrist på seks måneder, men ved vesentlig mislighold og bristende forutsetninger for selskapsforholdet kan en deltaker kreve seg utløst eller kreves utløst (utelukket) med øyeblikkelig virkning, se selskapsloven §§ 2-32 annet ledd og 3-25 og 3-26. Reglene om utløsning i selskapsloven har bl a sammenheng med at en selskapsandel i ansvarlig selskap som utgangspunkt er uoverdragelig, jf selskapsloven § 2-28. Ønsker en deltaker av en eller annen grunn å avslutte sitt deltakerforhold står han derfor ikke fritt i å overdra eierandelen. Utløsning blir da den normale måten loven fastsetter for å komme seg ut av selskapsforholdet på. Situasjonen er i utgangspunktet den motsatte av det som gjelder i aksjeselskap hvor aksjen som utgangspunkt er omsettelig, og salg av aksjen vil være den normale måten å avslutte deltakerforholdet på. Dette gjelder imidlertid bare delvis for aksjeselskaper, hvor både vedtektsbestemmelser og lovregler (jf utkastet §§ 3-7 til 3-19) og rent økonomisk/praktiske forhold i praksis begrenser - tildels vesentlig - en aksjeeiers adgang til å trekke seg fra selskapsforholdet ved salg.

Selskapslovens særlige regler om utløsning på grunn av mislighold mv må ses i sammenheng med det nære samarbeidsforholdet som ofte vil bestå blant deltakerne i ansvarlige selskap samt deltakernes gjeldsansvar. Dette kan tilsi at deltakerforholdet bør kunne kreves avsluttet med øyeblikkelig virkning ved vesentlig mislighold eller når andre tungtveiende grunner tilsier at deltakerforholdet bør kunne bringes til avslutning. Også her er det klare forbindelseslinjer til vanlige aksjeselskaper med få eller forholdsvis få aksjeeiere. Aksjeselskapet vil her ofte være en ramme for samarbeid.

Det er lite tvilsomt at hovedregelen i aksjeselskaper fremdeles bør være at den som ønsker å tre ut av et selskap, må gjøre dette ved å selge aksjene. Dette gjelder også hvor bakgrunnen er uenighet eller misnøye med hvordan aksjeeierflertallet utnytter sin posisjon i selskapet. Utvalgets forslag om en egen lov for lukkete aksjeselskaper har gjort det mulig å vurdere behovet for aksjerettslige regler om uttreden og utløsning spesielt for disse selskapene. Her vil en henvisning til å selge aksjene ikke alltid være et reelt alternativ hvor majoriteten misbruker sin stilling i selskapet eller det har oppstått en dyptgripende uenighet mellom aksjeeierne. I slike situasjoner vil det ofte være vanskelig eller umulig å finne en kjøper som er villig til å betale en pris som tilsvarer aksjenes underliggende verdi. Aksjeeierens mulighet til å realisere aksjens verdi ved salg vil da være avskåret eller iallfall sterkt redusert. Stillingen i slike selskaper blir da lik den som deltakerne i et ansvarlig selskap står i og selskapslovens regler kan derfor gi utgangspunkter for utforming av tilsvarende aksjerettslige regler. Aksjeeieren vil riktignok kunne anlegge erstatningssøksmål mot majoritetsaksjeeier som misbruker sin stilling eller bestride gyldigheten av selskapets beslutninger. Både erstatnings- og ugyldighetssøksmål kan imidlertid være langvarige prosesser. Verdien av et erstatningssøksmål avhenger dessuten av majoritetsaksjeeierens betalingsdyktighet. En rett til å tre ut av selskapet ved å få utbetalt sin andel av selskapets verdi kan i slike situasjoner være den eneste reelle muligheten for å få realisert aksjenes verdi og dessuten for å få løst alvorlige og varige problemer vedrørende selskapets videre virksomhet.»

Aksjelovutvalget foreslår ikke noen tilsvarende regel om innløsning for allmennaksjeselskapene. Utvalget viser til at det normalt vil være enklere å selge aksjene i et allmennaksjeselskap, og at forholdet mellom selskapet og aksjeeierne ofte vil være et annet i et allmennaksjeselskap enn i et aksjeselskap, jf side 76-77 i utredningen.

10.2.3 Høringsinstansenes syn

Bare noen få høringsinstanser har uttalt seg uttrykkelig om Aksjelovutvalgets forslag.

Næringslivets Hovedorganisasjon er enig i forslaget om at en aksjeeier i et aksjeselskap skal kunne kreve sine aksjer innløst av selskapet. NHO sier samtidig at man har forståelse for frykten for at innløsningsregelen kan føre til strid og misbruk, og uttaler:

«Vi vil imidlertid peke på at hovedregelen fortsatt skal være at den som ønsker å tre ut av et selskap, vil gjøre dette ved å selge aksjene. Innløsningsretten er begrenset til misbruk, samt til alvorlige og varige motsetningsforhold vedrørende driften av selskapene.»

ØKOKRIM støtter forslaget om minoritetsaksjonærers innløsningsrett.

Norges Autoriserte Regnskapsføreres Forening støtter prinsippene i bestemmelsen, men foreningen gir likevel uttrykk for enkelte betenkeligheter ved den foreslåtte bestemmelsen:

«Vi ser imidlertid visse problemer i praktiseringen av den. For det første ligger det et vesentlig element av skjønn i bestemmelsen, for eksempel vurderingen av tungtveiende grunner, misbruk av innflytelse, varige motsetningsforhold, vesentlig skade for selskapet. For det andre stiller bestemmelsen en rekke spørsmål som etter vår mening bør avklares nærmere. Her kan blant annet nevnes hvem som skal avgjøre om uttredelseskriteriene er tilstede, mulighet for misbruk av paragrafen som press-middel ovenfor andre aksjonærer eller for å få tilgang på selskapskapitalen. Vi henstiller med dette til departementet om å foreta en kritisk vurdering av bestemmelsen slik at den i størst mulig grad sikres å virke etter intensjonen.»

Den Norske Bankforening uttaler:

«Det er klart at en utvidet innløsnings-/utløsningsadgang kan være godt begrunnet. Bankforeningen finner likevel grunn til å peke på den fare reglene gir til å løse konfliktsituasjoner mellom styre og en aksjonær eller mellom aksjonærgrupper ved å «tappe» selskapet. Innløsning (og utløsning) som foreslått, vil redusere kapitalbasen i selskapet, og kan ses som en tilgodeseelse av minoritetsaksjonærer på bekostning av selskapet og kreditorene. Det er spesielt uheldig at det er selskapsorganene selv (styret og generalforsamlingen i § 3-21) som skal vurdere hvorvidt de nødvendige kriteriene for innløsnings-adgangen er tilstede, dvs. at det ikke skal medføre vesentlig skade for selskapet eller forøvrig virke urimelig overfor selskapet. Alternativet til den foreslåtte innløsnings og utløsningsadgangen er salg av aksjene i markedet og krav om oppløsning via domstolene - som i dag.»

Norske Siviløkonomers Forening uttaler at den er enig i begrunnelsen for å innføre en slik rett, men er redd for at regelen vil skape flere problemer enn den løser:

«Dette vil løse mange fastlåste eiersituasjoner men kan utvilsomt skape nye problemer. Det er ikke vanskelig, for en som ønsker seg utløst, å skape en konflikt mellom aksjonærene som kan dekke lovens beskrivelse av «tungtveiende grunner.»

Foreningen mener likevel at bestemmelsen bør prøves i praksis, og eventuelt endres etter å ha skaffet et erfaringsgrunnlag.

Norges Rederiforbund fremhever at utgangspunktet må være at aksjeeiere som ønsker å tre ut av selskapet, må gjøre dette ved å selge sine aksjer. Forbundet begrunner dette med at et unntak fra dette utgangspunktet i større eller mindre grad vil innebære en fare for misbruk.

Oslo Børs tar opp spørsmålet om en panthavers rettigheter er sikret ved utløsning av en aksjeeier.

10.2.4 Departementets vurdering

Departementet er enig med Aksjelovutvalget i at det i visse tilfeller kan være så fastlåste konflikter i et aksjeselskap at den beste løsningen vil være at en aksjeeier gis rett til å innløse sine aksjer i selskapet. Departementet vil bemerke at det særlig er i de tilfeller hvor aksjeselskapsformen utgjør en juridisk ramme for et virksomhetssamarbeid at slike situasjoner kan oppstå.

Departementet er likevel noe i tvil om behovet for å lovfeste en regel om innløsning som den foreslåtte. Men siden det etter gjeldende rett er uklart om en aksjeeier har rett til å kreve innløsning etter alminnelige rettsgrunnsetninger, er departementet kommet til at det vil følge opp utvalgets forslag, om enn med en viss modifikasjon, jf nedenfor.

Departementet slutter seg på den annen side til utvalgets syn om at hovedregelen for aksjeselskapene fremdeles bør være at den som ønsker å tre ut av et selskap, må gjøre dette ved å selge aksjene. Dette vil imidlertid ikke alltid være et reelt alternativ, og det kan derfor være et behov for en sikkerhetsventil som gjør det mulig for aksjeeieren å komme seg ut av selskapsforholdet.

Som utvalget peker på, reiser en regel om innløsningsrett spørsmål i forhold til hensynet til vern av selskapskapitalen. Både hensynet til selskapet, andre aksjeeiere og selskapets kreditorer kan tale mot at en aksjeeier får tilgang på sin del av selskapskapitalen. Utvalget har imidlertid foreslått flere regler som skal ivareta dette hensynet, og som etter departementets syn gir en forsvarlig regulering. Når det gjelder selskapskreditorene, viser departementet til utvalgets forslag om at innløsningsbeløpet enten må dekkes av selskapets frie egenkapital eller at det må foretas en nedsetting av aksjekapitalen etter reglene i kapittel 12. Dette innebærer at det i forbindelse med en innløsningssak ikke kan disponeres over selskapskapitalen i større utstrekning enn det kreditorene uansett må finne seg i etter alminnelige regler. Hensynet til selskapskapitalen er også ivaretatt ved regelen om at kravet om innløsning ikke kan tas til følge dersom dette vil medføre vesentlig skade for selskapets virksomhet eller for øvrig vil virke urimelig overfor selskapet.

Et annet viktig mothensyn er at den foreslåtte regelen kan komme i konflikt med likhetsgrunnsetningen og prinsippet om at en aksjeeier normalt ikke behøver å finne seg i at en utbetaling fra selskapet kanaliseres til en bestemt aksjeeier. Hensynet tilsier at adgangen til å kreve innløsning holdes innenfor snevre rammer, og at en regel som åpner for dette, utformes slik at den kun får preg av å være en sikkerhetsventil i tilfeller hvor det er tale om vesentlige tilsidesettelser av en aksjeeiers rettigheter eller dyptgripende motsetninger med ødeleggende maktkamper.

Hvilke konfliktsituasjoner som kan gi grunnlag for et innløsningskrav, fremgår av første ledd nr 1 til 3 i § 3-20 i utvalgets forslag. Forslaget krever dessuten at det skal foreligge tungtveiende grunner for at et krav om innløsning skal kunne tas til følge, og departementet mener at utformingen av bestemmelsen på dette punktet gir en hensiktsmessig avveining av de kryssende hensyn som gjør seg gjeldende.

Forholdet til likhetsgrunnsetningen reiser etter departementets syn imidlertid også et spørsmål om hvem som skal ha myndighet til å beslutte at et krav om innløsning skal tas til følge. Aksjelovutvalget tar ikke opp dette spørsmålet direkte, men det fremgår av den foreslåtte lovteksten at aksjeeieren skriftlig kan kreve at aksjene innløses. Dette må bety at det er selskapet som skal avgjøre innløsningskravet. I og med at det ikke stilles noe krav om generalforsamlingsbeslutning, må forslaget forstås slik at styret har avgjørelsesmyndigheten. Dette reiser etter departementets syn spørsmål i forhold til andre minoritetsaksjeeiere som setter seg imot at innløsningskravet skal tas til følge. Disse vil etter forslaget være henvist til å reise sak for domstolene om at vilkårene for å etterkomme kravet om innløsning ikke er til stede. (Når det gjelder majoriteten, bemerkes at disse har mulighet til å instruere styret gjennom et generalforsamlingsvedtak.)

Departementet er i tvil om det er riktig å pålegge en slik minoritet søksmålsbyrden i forbindelse med en innløsningssak. Likhetsgrunnsetningen tilsier som nevnt at en aksjeeier normalt ikke behøver å finne seg i at en annen aksjeeier får utbetalt sin andel av selskapsformuen. Dette har så langt vært et bærende prinsipp i aksjeselskapsretten. Etter departementets syn er det derfor mye som taler for at det i tilfeller hvor en eller flere aksjeeiere setter seg imot innløsningskravet, er den som krever sine aksjer innløst, som må gå til domstolene.

Departementet går etter dette ikke inn for punktet i utvalgets forslag om at kravet om innløsning er en sak for selskapet. Se forslaget til lov om aksjeselskaper § 4-24. Bestemmelsen bør etter departementets syn utformes som en hjemmel for domstolene til i visse særlige tilfeller å gi aksjeeieren rett til å få sine aksjer innløst. En slik regel vil avhjelpe de farer for misbruk som enkelte av høringsinstansene har vært opptatt av. Det kan riktignok hevdes at dette vil begrense bestemmelsens praktiske betydning. Departementet ser det imidlertid ikke som urimelig at det er den som ønsker å gjøre et inngrep i likhetsprinsippet, som må bære søksmålsbyrden. Det er også mye som taler for at slike innløsningssaker i praksis normalt vil havne i domstolene uansett utformingen av bestemmelsen.

Videre skal det bemerkes at en slik konfliktsituasjon som bestemmelsen tar sikte på å regulere, ikke nødvendigvis må løses gjennom reglene i § 4-24. Lovforslagets regler om adgang til å erverve egne aksjer og reglene om kapitalnedsetting kan benyttes dersom det er tilstrekkelig flertall blant aksjeeierne.

Når det gjelder allmennaksjeselskapene, er departementet enig med utvalget i at det ikke er behov for regler om innløsning tilsvarende de regler som er foreslått for aksjeselskaper.

10.3 TVUNGEN UTLØSNING AV EN AKSJEEIER

10.3.1 Gjeldende rett

Gjeldende aksjelov gir ikke selskapet noen generell rett til å utløse en aksjeeier. Det kan imidlertid vedtektsbestemmes en slik adgang for selskapet, jf aksjeloven § 6-4. En slik vedtektsbestemmelse må for allerede utgitte aksjer vedtas i samsvar med aksjeloven § 9-15 første ledd nr 3. Utløsningen må gjennomføres som en nedsetting av aksjekapitalen etter reglene i aksjeloven kapittel 6.

Selskapet kan også møte et krav fra en aksjeeier om oppløsning av selskapet etter aksjeloven § 13-3 første ledd med påstand om at saksøkerens aksjer i stedet skal innløses. Men selskapet kan neppe reise sak med krav om utløsning uten at det foreligger påstand fra en aksjeeier om oppløsning etter aksjeloven § 13-3 første ledd.

10.3.2 Aksjelovutvalgets forslag

Etter først å ha drøftet behovet for en regel som gir en aksjeeier rett til å kreve sine aksjer innløst av selskapet (jf foran under kapittel 10.2.2), drøfter utvalget spørsmålet om man bør gi selskapet en rett til å utløse en aksjeeier. Det heter på side 76 i utredningen:

«Selskapets behov for å utelukke en aksjeeier ligger på en annen kant. I et selskap med en større krets av aksjeeiere, behøver uenighet mellom aksjeeierne ikke ramme selskapet som sådan. Dette har bl a sammenheng med at flertallet på generalforsamlingen velger styre som leder selskapet uavhengig av strid og uenighet som måtte være aksjeeierne imellom. Det kan imidlertid ligge annerledes an i mindre aksjeselskap med en begrenset aksjeeierkrets hvor aksjeeierne tar aktivt del i driften eller samarbeidet på andre måter. I slike selskaper kan en dyp splittelse mellom aksjeeierne også være til vesentlig skade for selskapet som sådan.

Utvalget mener at for de tilfeller hvor enkelte aksjeeieres forhold vesentlig kan skade selskapets virksomhet, bør det i loven åpnes for at selskapet kan reagere ved å utløse vedkommende aksjeeier eller aksjeeiere. Utvalget har foreslått en regel om dette i utkastet § 3-21 begrenset på tilfelle hvor en aksjeeier vesentlig misligholder sine plikter i selskapsforholdet og visse andre særlige tilfelle. Når det gjelder utløsning etter krav fra selskapet, bør et vedtak om utløsning ha grunnlag i et forslag fra styret. Styret vil da kunne avveie selskapets interesse i utløsning mot den økonomiske belastningen utløsningen vil bety for selskapet. En slik regel vil også sikre at styrets ansvar for å ivareta en betryggende formuesforvaltning i selskapet ikke blir tilsidesatt. I denne forbindelse er styret underlagt allmenne krav til forsvarlig skjønn og saksbehandling. Selve vedtaket blir imidlertid truffet av generalforsamlingen.»

Utvalget mener at en regel om rett til å utløse en aksjeeier bør forbeholdes aksjeselskapene. For allmennaksjeselskaper mener utvalget at behovet ikke er det samme. Utvalget viser til at forholdet mellom selskapet og aksjeeierne ofte vil være et annet i et allmennaksjeselskap enn i et aksjeselskap, og at det vanskelig kan tenkes at en enkelt aksjeeiers forhold i vesentlig grad kan skade selskapets virksomhet.

10.3.3 Høringsinstansenes syn

Bare noen få høringsinstanser har uttalt seg uttrykkelig om den foreslåtte § 3-21. Noen uttalelser knytter seg videre både til forslaget om en aksjeeiers rett til å kreve innløsning, og forslaget om utløsning av en aksjeeier, se foran i kapittel 10.2.3.

ØKOKRIM gir uttrykk for skepsis til forslaget om at selskapet kan utløse en aksjeeier, og uttaler:

«Etter vår oppfatning vil det være uheldig hvis selskapet med utgangspunkt i denne bestemmelsen kan «kvitte seg med besværlige aksjonærer» som f.eks. stiller spørsmål ved hvorvidt selskapet har en forsvarlig drift, en tilfredsstillende regnskapsrapportering osv.»

10.3.4 Departementets vurdering

Departementet er enig med Aksjelovutvalget i at det i tilfeller hvor en aksjeeiers forhold er av en slik art at det vesentlig kan skade selskapet, kan være behov for en sikkerhetsventil i lovverket som gir selskapet rett til å utløse aksjeeieren. Det tenkes her særlig på tilfeller hvor aksjeeieren ved mislighold vesentlig har krenket selskapets interesser, eller hvor det har oppstått alvorlige og varige motsetningsforhold mellom aksjeeierne vedrørende driften av selskapet.

Departementet vil likevel bemerke at behovet for å kunne avslutte et samarbeid ved utløsning av en av deltakerne ikke er like stort for et samarbeid organisert som aksjeselskap, som for et samarbeid organisert som ansvarlig selskap. Den deklaratoriske hovedregelen for styring av et ansvarlig selskap er at beslutninger må fattes enstemmig av selskapsdeltakerne. Uenighet mellom selskapsdeltakerne vil derfor i større grad kunne lamme et ansvarlig selskap enn et aksjeselskap, der det som hovedregel er krav om flertall blant de som møter på generalforsamlingen. En annen viktig forskjell er at deltakerne i et ansvarlig selskap har ubegrenset personlig ansvar, slik at konsekvensene av et manglende samarbeid og et lammet selskap kan være vesentlig større for den enkelte deltaker.

Selskapets adgang til å utløse en aksjeeier kan reise spørsmål i forhold til vern av selskapskapitalen. Dette står i samme stilling som en aksjeeiers adgang til å kreve seg utløst, jf foran kapittel 10.2.4.

Den viktigste innvendingen mot utvalgets forslag er etter departementets syn at utløsningsretten kan misbrukes av majoriteten til å tvinge ut minoritetsaksjeeiere også i tilfeller hvor det ikke foreligger slike alvorlige tilfeller av mislighold eller motsetningsforhold som bestemmelsen tar sikte på å ramme. Etter forslaget er det tilstrekkelig med vanlig flertall på generalforsamlingen for at utløsningen kan gjennomføres. En aksjeeier som mener at vilkårene for utløsning ikke er til stede, er henvist til å anlegge sak for domstolene for å få kjent vedtaket ugyldig. Slik departementet ser det, gir ikke dette et tilstrekkelig vern av aksjeeieren. Faren for misbruk gjør etter departementets mening at søksmålsbyrden bør legges på selskapet, og ikke på den som skal utløses (eller eventuelt andre aksjeeiere som er uenige i vedtaket). En regel som gir rett til å utløse en aksjeeier, bør ha preg av å være en sikkerhetsventil. Dette tilsier at regelen utformes som en hjemmel for domstolene til å avsi dom om utløsning, og ikke som en regel hvor dette kan avgjøres av selskapet, jf forslaget til lov om aksjeselskaper § 4-25.

Forslaget om at selskapet skal reise sak om utløsning, bør etter departementets syn komme fra styret. Selve beslutningen bør imidlertid treffes av generalforsamlingen, da en slik sak kan innebære en tvungen endring av eierstrukturen i selskapet.

I likhet med Aksjelovutvalget har departementet ikke foreslått noen tilsvarende regel om utløsningsrett for allmennaksjeselskapene. Departementet slutter seg til utvalgets begrunnelse for dette.

10.4 INNLØSNING AV SMÅ AKSJEPOSTER I ALLMENNAKSJESELSKAPER

10.4.1 Gjeldende rett

I allmennaksjeselskaper som har et betydelig antall aksjeeiere med svært små aksjeposter, kan det oppstå praktiske problemer for selskapet ved håndteringen av disse aksjepostene. Gjeldende aksjelov har ikke noen regel som gir selskapet rett til å innløse sine småaksjonærer. Både overdragelse av aksjepostene og sletting av dem etter reglene om kapitalnedsetting krever samtykke fra aksjeeieren, jf prinsippet i aksjeloven § 9-15 første ledd nr 3. Bakgrunnen for dette er likhetsgrunnsetningen og prinsippet om at enhver aksjeeier kan motsette seg beslutninger som forrykker likhetsforholdet. En regel som ga adgang til å tvinge en aksjeeier til å finne seg i en overdragelse eller sletting av vedkommendes aksjer, ville innebære en form for ekspropriasjon, noe gjeldende lov ikke gir hjemmel for.

10.4.2 Aksjelovutvalgets forslag

Aksjelovutvalget foreslår en regel om at departementet på visse vilkår kan tillate en tvungen overtakelse av små aksjeposter. Utvalget uttaler på side 77-78 i utredningen:

«For aksjeeierne vil slike aksjeposter være vanskelige å selge som følge av kostnadene ved omsetning gjennom meglerapparatet. Det kan også påløpe kostnader som følge av utbyttebetalinger og VPS-registrering. For selskapet vil kostnadene ved meddelelser, utbyttebetalinger ol til aksjeeierne kunne komme opp i anselige beløp og nå et nivå som ikke står i noe rimelig forhold til aksjepostenes verdi. Utvalget har derfor kommet til at det bør etableres en ordning som gir selskapet mulighet til å rasjonalisere sin aksjeeierstruktur for å kutte bort kostnader som vanskelig lar seg rettferdiggjøre.

Utvalget antar at en i første omgang bør søke å finne fram til en løsning som vil være akseptabel sett fra såvel aksjeeiernes som selskapets side. Dette kan best gjøres ved at selskapet fremsetter tilbud til aksjeeierne om å overta aksjene. De regler utvalget foreslår om erverv av egne aksjer vil i så fall komme til anvendelse. For å trekke en praktisk grense mellom de helt små aksjeposter og aksjeposter av en viss størrelse har utvalget kommet til at regelverket i denne omgang bør begrenses til aksjeposter til en samlet verdi av 500 kroner eller mindre. Et selskap har etter gjeldende lov ikke adgang til å erverve egne aksjer, men forøvrig inneholder gjeldende lov ikke regler som er til hinder for at et slikt tilbud fremsettes.

Spørsmålet er om ikke en ordning helt ut basert på tilbud fra selskapet vil vise seg å være for lite effektiv, og derfor bør suppleres med en innløsningsadgang for selskapet. Utvalget har kommet til at et selskap som har søkt å oppnå en rasjonalisering av aksjeeierstrukturen ved selv å fremsette tilbud om å overta de helt små aksjeposter, bør kunne få tillatelse av departementet (Nærings- og energidepartementet) til tvungen overtakelse av resten av de aksjer tilbudet omfatter, men som ikke er ervervet som følge av aksept av tilbudet. Forutsetter en at tilbudet tar utgangspunkt i markedsverdien av aksjene, vil det først og fremst være ulike praktiske forhold som vil bli bestemmende for hvilken tilslutning et slikt tilbud vil få fra aksjeeiere som sitter med så små aksjeposter. Utvalget kan ikke se at tvungen innløsning fra selskapets side skulle være forbundet med vesentlige betenkeligheter i slike tilfelle. Tvungen innløsning vil i tilfelle måtte gjennomføres etter ekspropriasjonsrettslige synspunkter, bl a slik at innløsningssummen blir fastsatt ved skjønn på selskapets bekostning.

Utvalget antar videre at aksjeeiere som omfattes av tilbudet bør ha adgang til å øke sitt aksjeeie ut over det minstebeløp som loven angir for på denne måte å unngå tvungen innløsning. En regner med at et selskap som akter å gjøre bruk av den ordning utvalget foreslår, samtidig vil etablere en ordning som gjør det praktisk mulig for småaksjeeierne å kjøpe seg opp over grensen uten å måtte gå veien om det vanlige markedsapparat.

Utvalgets forslag til regler om innløsning av små aksjeposter er inntatt i utkastet § 3-22.»

10.4.3 Høringsinstansenes syn

Norges Fondsmeglerforbund uttaler:

«Forbundet er enig i at selskapene bør kunne tilby sine småaksjonærer å innløse deres aksjer. I og med at lovutkastet åpner for at selskapene skal kunne erverve egne aksjer blir det så et spørsmål om loven skal fastsette regler om innløsning. Vi er noe i tvil på dette punkt, men ser en fordel i at det gis regler som fastsetter et visst vern for småaksjonærer.

Tatt i betraktning at det er ønskelig med en bred eierstruktur i norsk næringsliv, og herunder øke interessen for sparing i aksjer, er det likevel et noe uheldig signal når forslaget så ensidig peker på «byrden» ved å ha små aksjeeiere. Det er vår oppfatning at man i sterkere grad burde fått frem at aksjeeierne fremfor tilbudet om innløsning kunne velge å kjøpe seg opp i selskapet. Dette kunne skje f.eks. ved kjøp av selskapets egenbeholdning. Det bør derfor vurderes om det i forbindelse med innløsningstilbud bør påligge selskapene en plikt til å tilby de samme aksjeeierne å kjøpe seg opp over minstegrensen, f.eks. på samme vilkår.»

Næringslivets Aksjemarkedsutvalg uttaler at man ikke har innvendinger mot forslaget, og at adgangen til å foreta en innløsning kan bidra til å redusere selskapets kostnader.

Næringslivets Hovedorganisasjon uttaler at bestemmelsen bør komme til anvendelse i tilfeller hvor selskapet har gjennomgått en restrukturering, og hvor aksjene derved er spredt på mange og svært små økonomiske enheter.

10.4.4 Departementets vurdering

Det reiser seg etter departementets syn prinsipielle betenkeligheter mot en regel som åpner for at selskapet ved tvang kan overta små aksjeposter. Som Norges Fondsmeglerforbund peker på, reiser en slik regel spørsmål i forhold til ønsket om en bred eierstruktur i næringslivet og ønsket om å øke interessen for sparing i aksjer. Departementet slutter seg også til forbundets uttalelse om at man ikke ensidig må legge vekt på at det er byrdefullt for selskapene å ha små aksjeeiere. Departementet vil videre fremheve at lovgiverne ikke bør gi signal om at småsparernes deltakelse ikke er ønsket i næringslivet, og at aksjeeiere som besitter små aksjeposter skal måtte finne seg i og å bli «kastet ut» av selskapet. Dessuten må man ta i betraktning at en regel som åpner for tvangsovertakelse av små aksjeposter kan misbrukes av selskapet til å løse ut aksjeeiere som selskapet ønsker å bli kvitt av andre grunner enn det bestemmelsen egentlig tar sikte på.

Departementet ser likevel behovet for en hjemmel for at allmennaksjeselskaper i særlige tilfeller skal kunne overta små aksjeposter uten at aksjeeieren samtykker. Som utvalget peker på, kan selskapets kostnader i forbindelse med registrering i Verdipapirsentralen, utsending av årsoppgjør, innkalling til generalforsamlinger mv langt overstige aksjeeierens økonomiske interesse i selskapet. Men ut fra de mothensyn som er nevnt ovenfor, mener departementet at adgangen må holdes innenfor snevre rammer. Departementet slutter seg derfor til utvalgets forslag om at dersom selskapet ikke får aksjeeierne med på en frivillig ordning, kan overtakelsen av aksjene bare gjennomføres etter tillatelse fra departementet. Ved sin behandling av saken må departementet veie selskapets behov for å overta aksjene mot aksjeeierens interesse i å beholde sin eierandel i selskapet. En tillatelse kan bare komme på tale hvor selskapets kostnader har et visst omfang fordi aksjene er spredt på mange og til dels svært små enheter. Videre må departementet vurdere muligheten for misbruk ved at selskapets ønske om å overta aksjene er motivert ut fra andre grunner enn det bestemmelsen tar sikte på. Departementet slutter seg etter dette også til forslaget om at adgangen bør begrenses til aksjeposter med en samlet verdi på kr 500,- eller mindre.

Som Norges Fondsmeglerforbund peker på, bør eierne av slike små aksjeposter som omfattes av bestemmelsen, ha muligheten til å kjøpe seg opp over grensen, i stedet for å måtte finne seg i at selskapet overtar aksjene. Departementet antar at det vil være i selskapets interesse å få til frivillige ordninger fremfor å måtte gå veien om tillatelse fra departementet, slik at selskapet etablerer ordninger som gjør det mulig for småaksjeeierne å øke sitt aksjeeie. Departementet ser derfor ikke behov for en lovfestet plikt for selskapet til å fremsette tilbud om dette.

For nærmere detaljer vises til forslag til lov om allmennaksjeselskaper § 4-24.