8 Utøvelse av aksjonærrettigheter, omsetning av aksjer mv

8.1 OVERSIKT

Deltakelse i et aksjeselskap er i prinsippet knyttet til en aksje (selskapsandel). Den enkelte aksje gir ulike rettigheter i selskapet; disse rettighetene er dels økonomiske (for eksempel rett til utbytte) og dels organisatoriske (for eksempel rett til å stemme på generalforsamlingen).

Antall aksjer må være fastlagt i vedtektene, jf gjeldende aksjelov § 1-1 femte ledd. Som hovedregel knytter det seg samme rettigheter til alle aksjer i et selskap, jf gjeldende § 3-1. I vedtektene kan det likevel bestemmes at visse aksjer skal ha rettigheter som ikke andre aksjer har.

En aksjeeier kan disponere over aksjen i forhold til tredjepersoner. Det mest aktuelle her vil være avhendelse eller pantsettelse. I vedtektene kan imidlertid blant annet adgangen til å omsette aksjene i en viss grad begrenses, for eksempel slik at en erverver må ha bestemte egenskaper, eller at ervervet er betinget av samtykke fra selskapet, jf gjeldende aksjelov § 3-4. Av hensyn til at selskapet skal kunne ha oversikt over hvem som til enhver tid eier aksjer i selskapet, skal alle eierskifter meldes til selskapet, se aksjeloven § 3-9 annet ledd. En slik oversikt følger av aksjeboken eller, for aksjer som er registrert i Verdipapirsentralen (VPS), av aksjeeierregisteret.

8.2 BØR DET FORTSATT VÆRE KNYTTET LEGITIMASJONSVIRKNINGER TIL AKSJEBREVET I AKSJESELSKAPER?

8.2.1 Gjeldende rett

En «aksje» er en betegnelse på en eierandel i et aksjeselskap. Aksjebrevet er navnet på et dokument som gir et ytre uttrykk for denne eierandelen. Aksjebrevet er ikke et gjeldsbrev, og gjeldsbrevlovens regler gjelder derfor i utgangspunktet ikke.

Til aksjebrevet er det knyttet visse rettsvirkninger som gjør det egnet til omsetning. Dokumenter som er utstyrt med slike rettsvirkninger, betegnes gjerne som negotiable dokumenter. Rettsvirkningene går ut på at den som erverver et negotiabelt dokument i god tro, får den rett som fremgår av dokumentets ordlyd. Aksjebrevet er bare delvis negotiabelt. En forutsetning for at negotiablilitetsvirkningene skal inntre, er at dokumentet erverves fra en som er legitimert. For aksjebrevet er legitimasjonen til en viss grad betinget av at aksjeeieren har brevet i hende. I Ot prp nr 36 (1993-94) side 93 er det gitt en oversikt over hvilke legitimasjonsvirkninger som er knyttet til aksjebrevet:

«Invindikabilitet og overføringslegitimasjon:

Ved avhendelse og pantsettelse av aksjer bestemmer aksjeloven § 3-7 første ledd at gjeldsbrevloven § 14, jf § 13, gjelder tilsvarende. Dette innebærer for det første at avhenderens overføringslegitimasjon er knyttet til ihendehavelsen av aksjebrevet; en aktsomt godtroende erverver av et aksjebrev vinner rett til aksjen i forhold til et konkurrerende rettserverv (dobbeltsuksesjon). Videre er aksjebrevet invindikabelt. Dette betyr at innsigelser fra hjemmelsmannen avskjæres i forhold til en godtroende erverver. Hvem som er legitimert som innehaver av aksjebrevet, er regulert i gjeldsbrevloven § 13, jf også aksjeloven § 3-7 første ledd annet punktum.

Kreativ legitimasjon/innløsningsregelen:

Utgangspunktet er at en aksjeerverver trer inn i selskapsforholdet slik dette er på tidspunktet for ervervet. Dette gjelder også i forhold til ordinært utbytte; selskapet kan betale med frigjørende virkning til den som er innført i aksjeboken, så lenge selskapet ikke har fått melding om at aksjen er overdratt.

Når det gjelder ekstraordinære utbetalinger (utbetalinger i forbindelse med likvidasjon, fusjon, m v), er det på den annen side antatt at selskapet bare kan betale med frigjørende virkning dersom aksjebrevet gis en påskrift om utbetalingen. Det følger videre av aksjeloven § 13-13 annet ledd første punktum at utbetaling i forbindelse med likvidasjon skjer mot innlevering av aksjebrevet eller påtegning på dette. Etter § 14-6 fjerde ledd første punktum gjelder det samme for utbetalinger i forbindelse med fusjon. Og det er også antatt at det samme gjelder ved tilbakebetaling til aksjeeierne i forbindelse med kapitalnedsettelse og ved utstedelse av nye aksjer ved fondsemisjon.

Kreditorlegitimasjon:

Også når det gjelder utbytte, er det antatt at selskapet kan betale med frigjørende virkning til den som er innført i aksjeboken. Et vilkår er likevel at selskapet har opptrådt aktsomt. Når det gjelder ekstraordinære utbetalinger, er det antatt at selskapet kan betale med frigjørende virkning til den som har aksjebrevet i hende.

En grundig behandling av reglene om aksjebrevets legitimasjonsvirkninger er gitt av Mads Henry Andenæs i boken Aksjeselskapsrett (1992) s 99 flg. Reglene er også omtalt av Magnus Aarbakke i Tidsskrift for Rettsvitenskap 1993 s 59 og i Ot prp nr 84 (1984-85), se særlig s 9-10.»

8.2.2 Aksjelovutvalgets forslag

Aksjelovutvalget tar utgangspunkt i at aksjene i et allmennaksjeselskap etter forslaget skal være registrert i Verdipapirsentralen. Reglene for omsetning mv av slike aksjer vil derfor bli bestemt av reglene i lov om Verdipapirsentralen kap 5, dvs at det til aksjene knyttes negotiabilitetsvirkninger av samme type som for negotiable dokumenter.

For aksjeselskap mener utvalget at selskapene ikke engang skal ha adgang til å registrere sine aksjer i Verdipapirsentralen (se nærmere kapittel 8.3 nedenfor). Etter utvalgets syn har dette også betydning for i hvilken grad det er behov for å knytte negotiabilitetsvirkninger til aksjene i aksjeselskaper. På side 69 i utredningen heter det:

«Typisk for slike selskaper er at antallet aksjeeiere er forholdsvis lite og at aksjeeie har nær sammenheng med deltagelse i den virksomhet aksjeselskapet driver. Tilknytningen mellom aksjeeier og selskapet blir derfor ofte forholdsvis langvarig, og aksjene blir tilsvarende gjenstand for forholdsvis liten omsetning. Utvalget kan derfor ikke se at det skulle være særlig behov for å knytte negotiabilitetsvirkninger til aksjene i aksjeselskaper.

Aksjelovutvalget [Aksjelovgruppen] foreslo at den gjeldende ordningen med aksjebrev med visse negotiabilitetsvirkninger skulle erstattes av en ordning med aksjebevis, dvs en kvittering eller et bevis for eierandelen, og dette forslaget ble fulgt opp i Ot prp nr 36 (1993-94) s 94-96 hvor spørsmålet gis en utførlig drøftelse. Departementet uttalte bl a:

«Departementet antar etter dette at det bare kan være aktuelt å operere med ett system for rettsverns- og legitimasjonsvirkninger i tillegg til alternativet med registrering i VPS. Ved vurderingen av hvilket system som i så fall er å foretrekke, kan drøftelsene ovenfor sammenfattes på følgende måte: Når det gjelder forholdet mellom aksjeeieren og selskapet, er departementet av den oppfatning at Aksjelovgruppens forslag er å foretrekke. Hensynet til en effektiv omsetning av aksjer taler på den annen side for reglene om aksjebrevet i gjeldende lov. Det sistnevnte hensynet har særlig betydning i forhold til mellomstore selskaper som har en viss omsetning av aksjene.

Etter departementets syn er det tvilsomt hvor stor vekt man bør legge på omsetningshensynet i disse tilfellene. Selv om omsetningen av aksjer i selskaper som velger å ikke la seg registrere i VPS, trolig vil variere en hel del, antar departementet at det i de fleste av disse selskapene vil forekomme relativt sjelden at aksjer skifter eier. Dette gjør at hensynet til en effektiv omsetning ikke gjør seg gjeldende med særlig styrke, og at man i stedet bør legge vekt på andre hensyn.»

Utvalget er enig med departementet i at gjeldende regler om aksjebrev ikke bør videreføres for aksjeselskaper. En har derfor tatt inn i utkastet §§ 3-9 og 3-10 de legitimasjons- og rettsvernsregler som ble foreslått for aksjer i aksjeselskaper i Ot prp nr 36 (1993-94). En bemerker at dette er regler som, med utgangspunkt i reglene i gjeldsbrevloven kap 3, antas å gjelde for formuerettigheter i sin alminnelighet. Det dreier seg således om regler som i praksis skulle være vel kjente.

Adgangen til å pantsette aksjer med rettsvern har hittil vært knyttet til aksjebrevet, jf panteloven § 4-1. Utvalget antar at det på denne bakgrunn vil være hensiktsmessig å ta inn en uttrykkelig bestemmelse om adgangen til å pantsette aksjer i aksjeselskaper (utkastet § 3-3). En forutsetter også at det blir foretatt endringer i panteloven slik som foreslått i Ot prp nr 36 (1993-94), og at det som også foreslått der, utformes egnede overgangsregler (utkastet § 17-3 nr 10).»

8.2.3 Høringsinstansenes syn

Det er bare et fåtall av høringsinstansene som kommenterer forslaget. Den Norske Bankforening støtter forslaget, men under forutsetning av at «det gis en vid innsynsrett i aksjeeierbok og aksjeeierregister, samt at det gis en tilfredsstillende løsning på de rettsvernsspørsmål som oppstår». Norges Fondsmeglerforbund kan derimot ikke støtte forslaget. Forbundet uttaler:

«Lovutvalget fastholder det tidligere forslag om at ordningen med aksjebrev i aksjeselskaper oppheves og erstattes med en registrering i aksjeeierboken, som også kan føres elektronisk. I likhet med tidligere utkast vedrørende dette synes fortsatt ikke problemstillingen å være tilstrekkelig drøftet. Vi vil i denne sammenheng vise til at aksjebrevet etter gjeldende lov § 3-5 ikke kan utstedes til ihendehaveren, men at det skal lyde på navn. Dette får den konsekvens at den legitimerte i henhold til gjeldsbrevloven vil være den som aksjebrevet lyder på eller den som etter en sammenhengende rekke av skriftlige «utsegner om avhendingar til namngjeven mann eller in blanco...» synes å være rette innehaver. Videre følger det av gjeldende aksjelov § 3-7 første ledd at legitimert som eier er enten den som aksjebrevet lyder på (eventuelt etter en sammenhengende rekke av transporter), eller den som står innført i aksjeboken og har aksjebrevet i hende.

Lovutvalgets forslag innebærer en endring av dette uten at det er foretatt noen særlig grundig drøftelse av konsekvenser. I mindre aksjeselskaper har det i praksis vist seg å kunne være et problem at selskapet av en eller annen grunn ikke foretar innføring i aksjeboken og påtegning på de enkelte aksjebrev. Dette skaper uklarheter med hensyn til utøvelse av eierrettigheter, men disse problemer «skyldes» ikke ordningen med aksjebrev i seg selv, men selskapets håndtering av overdragelser. Dette løses ikke av de foreslåtte endringer. Tvert om tror vi det kan skapes ytterligere problemer for erververen dersom han ikke har et aksjebrev å forholde seg til. Vi vil også vise til at utvalget ikke synes å ha vurdert konsekvenser og ansvar knyttet til at et elektronisk aksjeeierregister slettes eller blir tilintetgjort, og hvordan aksjeeiere da skal kunne legitimere sin eierposisjon. De usikkerheter som knytter seg til et slikt registreringssystem må også antas å ville kunne få følger for mulighetene til å pantsette slike ikke VPS-registrerte aksjer.

Etter vår oppfatning er det fortsatt en svakhet ved utredningene vedrørende ny(e) aksjelov(er) at forholdet mellom etablering av et aksjeeierregister, som får et visst preg av å skulle være et rettsvernregister, og verdipapirsentrallovens § 1-1 som angir VPS enerett til å føre slike rettsvernregistre, ikke er mer utførlig drøftet.»

8.2.4 Departementets vurdering

Departementet slutter seg til Aksjelovutvalgets (og tidligere utredningers) forslag om at gjeldende regler om aksjebrevet ikke bør videreføres for aksjeselskaper. En nærmere begrunnelse for standpunktet er gitt i Ot prp nr 36 (1993-94) side 94-96. Departementet viser også til at de reglene som vil gjelde ved overdragelser av aksjer, har sitt utgangspunkt i reglene i gjeldsbrevloven kapittel 3, og skulle derfor være kjent fra før i det praktiske liv. Etter departementets syn inneholder forslaget en tilfredsstillende løsning på de rettsvernsspørsmål som oppstår i forbindelse med at det etter loven ikke lenger vil være knyttet rettsvirkninger til aksjebrevet. Når det gjelder spørsmål knyttet til innsynsrett i aksjeeierbok og aksjeeierregister, vises til kapittel 8.6.

For øvrig kan ikke departementet se at verdipapirsentralloven § 1-1 skulle være til hinder for at man endrer legitimasjons- og rettsvernsreglene for aksjer slik Aksjelovutvalget har foreslått. Departementet viser her til den begrunnelsen som var anført i Ot prp nr 36 (1993-94) side 94-95:

«For det første må det være åpenbart at bestemmelsen ikke kan sette noen formelle skranker for gjennomføringen av lovforslaget; en bestemmelse i verdipapirsentralloven er ikke til hinder for at man lager spesialregler i aksjeloven. Reelt sett er det også vanskelig å se at den formen for «rettsvernsregister» det her er tale om å innføre, skulle «true» den monopolstilling Verdipapirsentralen har etter verdipapirsentralloven § 1-1. Regelen om Verdipapirsentralens enerett er begrunnet på s 26 i Ot prp nr 83 (1984-85). Her omtales de problemer som ville oppstå dersom man åpnet for flere konkurrerende registrerings sentraler. Aksjelovgruppens forslag innebærer ikke annet enn at man knytter legitimasjonsvirkninger til et register som selskapet selv fører over egne aksjeeiere. Dette er noe annet enn en sentral som fører et rettsvernsregister over utenforståendes rettigheter i den forstand at rettighetene ikke har noen annen tilknytning til sentralen enn at de er registrert der.

Departementet viser videre til at forslaget ikke innebærer at aksjeboken tillegges legitimasjonsvirkninger i forhold til tredjepersoner på tilsvarende måte som en investorkonto i Verdipapirsentralen ... . Når det gjelder forholdet mellom aksjeeieren og selskapet, er betalingslegitimasjonen etter utkastet riktignok knyttet til innføringen i aksjeeierregisteret. Den samme formen for legitimasjon er regulert i Verdipapirsentralloven § 5-6. Men dette alene kan ikke være tilstrekkelig til å hevde at man har å gjøre med et rettsvernsregister som griper inn i Verdipapirsentralens enerett.»

8.3 REGISTRERING I VERDIPAPIRSENTRALEN MED TILHØRENDE NEGOTIABILITETSVIRKNINGER

8.3.1 Gjeldende rett

Lov 14 juni 1985 nr 62 om Verdipapirsentral skiller mellom fondsaktiver som skal registreres i Verdipapirsentralen, og fondsaktiver som kan registreres. Når det gjelder aksjer, er VPS-registrering obligatorisk bare for aksjer som er notert på norsk børs, jf verdipapirsentralloven § 1-2 første ledd bokstav a. For andre aksjer er VPS-registreringen valgfri, jf § 1-3 første ledd.

8.3.2 Aksjelovutvalgets forslag

Aksjelovutvalget foreslår at aksjene i et allmennaksjeselskap skal være registrert i Verdipapirsentralen. Reglene for omsetning mv av slike aksjer vil derfor bli bestemt av reglene i lov om verdipapirsentral kapittel 5, dvs at det til aksjene knyttes negotiabilitetsvirkninger av samme type som for negotiable dokumenter.

Aksjelovutvalget mener at aksjene i et aksjeselskap står i en annen stilling, blant annet fordi slike selskaper oftest har et begrenset antall aksjeeiere, og at aksjene normalt ikke vil være gjenstand for vanlig omsetning. Utvalget mener at det er liten grunn til å foreta VPS-registrering av slike aksjer og dermed knytte de negotiabilitetsvirkninger til aksjene som følger av verdipapirsentralloven. Utvalget vil heller ikke åpne adgang for frivillig registrering i Verdipapirsentralen. Om dette spørsmålet uttaler utvalget (utredningen side 24-25):

«Slik registrering antas å være uaktuelt for de aller fleste selskaper som omfattes av aksjeloven. Aksjer som er undergitt de regler som etter utvalgets syn passer best for de fleste aksjeselskaper som driver næringsvirksomhet i små og mellomstore bedrifter, egner seg dessuten ikke for vanlig markedsmessig omsetning basert på registrering i Verdipapirsentralen. Videre er det viktig her at det ikke vil være mulig å forenkle regelverket for aksjeselskaper i den grad det er ønskelig, dersom man også innenfor aksjeloven skulle operere med et slags to-sporet system og derfor måtte utforme en rekke regler også med henblikk på at noen aksjeselskaper kunne ha VPS-registrerte aksjer. Som det fremgår av lovforslaget i Ot prp nr 36 (1993-94) ville det da i en adskillig sammenheng være nødvendig å utforme alternative tekster beregnet på henholdsvis selskaper med eller uten VPS-registrerte aksjer.

Utvalget har her lagt avgjørende vekt på å utforme aksjeselskapslovens regler med henblikk på hva som passer for «vanlige» aksjeselskaper. Skulle et selskap unntaksvis ønske å ha sine aksjer registrert i Verdipapirsentralen, vil selskapet være henvist til å omdanne seg til allmennaksjeselskap. Utvalget har bl a av denne grunn lagt vekt på at omdanning skal kunne la seg gjøre på en enkel måte ... . Dette vil særlig kunne være aktuelt for et selskap som forbereder innhenting av kapital ved nytegning i markedet.

I betraktning av at slike selskaper på en enkel måte bør kunne foreta omdanning, antar utvalget at hensynet til forenkling av regelverket og brukervennlighet her må veie tyngst. Utvalget har derfor ikke kunnet slutte seg til forslaget om adgang til frivillig VPS-registrering av aksjer i et aksjeselskap.

En helt annen sak er at utvalgets standpunkt selvsagt ikke utelukker andre løsninger for elektronisk føring av aksjeeierboken i aksjeselskaper. Slik registrering vil imidlertid ikke ha den særlige rettslige karakter som loven om Verdipapirsentralen knytter til VPS-registrering av aksjene i allmennaksjeselskaper, og heller ikke nødvendigvis være forbundet med de kostnader for selskap og aksjeeiere som VPS-registrering medfører.»

8.3.3 Høringsinstansenes syn

Ingen av høringsinstansene kommenterer forslaget om at allmennaksjeselskaper skal være registreringspliktige i Verdipapirsentralen.

Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon og Næringslivets Hovedorganisasjon støtter Aksjelovutvalgets forslag om ikke å tillate frivillig registrering av aksjer i et aksjeselskap i Verdipapirsentralen.

Flertallet av høringsinstansene som har uttalt seg om VPS-registrering, går imidlertid imot Aksjelovutvalgets forslag om at det ikke skal være adgang til frivillig registrering av aksjer i et aksjeselskap i Verdipapirsentralen. Dette gjelder Den Norske Advokatforening, Den Norske Bankforening, Norges Fondsmeglerforbund, Norges Registrerte Revisorers Forening, Norsk Opsjonssentral AS og Verdipapirsentralen. Det vises til at VPS-registrering medfører en rekke fordeler som også aksjeselskaper bør kunne nyte godt av, og det anses som uheldig om aksjeselskaper tvinges til å omdanne seg til allmennaksjeselskaper for å kunne la seg registrere. Videre pekes det på at kostnadene ved VPS-registrering er begrensede, og at det enkelte selskap selv bør være nærmest til å vurdere om det vil pådra seg denne kostnaden. Flere av de nevnte høringsinstansene kan heller ikke se at det er noe stort behov for regelforenkling på området. I høringsuttalelsen til Norges Fondsmeglerforbund heter det:

«Gjeldende rett bygger på at selskapene selv kan velge hvorvidt de vil la sine aksjer registrere i VPS eller ikke. Norges Fondsmeglerforbund er ikke kjent med at muligheten for VPS-registrering eller de behov for forskjellige regler dette medfører har skapt problemer for noen selskaper. Vi er heller ikke kjent med at dette regelverket er vanskelig tilgjengelig for selskapene. Vi kan således ikke se at det ut fra forenklingshensyn er særlig sterke grunner for å fjerne denne muligheten for frivillig registrering i VPS. Videre vil vi peke på at registrering i VPS bl. a. er en forutsetning for skattefradrag under AMS-ordningen for individuelle aksjer og at forslaget således kan medføre begrensninger knyttet til denne form for investeringer. Videre antar vi at det kan oppstå enkelte problemstillinger for selskaper som pr. idag er registrert i VPS, men som ikke vil bli allmennaksjeselskaper.

Lovutvalget har også anført at registrering i VPS kan ha en kostnadsmessig betydning, særlig for de mindre selskapene. Enkelte selskaper har hevdet at det er for dyrt å være registrert i VPS. Til dette er å bemerke at kostnadene ved bruk av VPS stadig har gått nedover og det er vår oppfatning at selskapene selv er nærmest til å vurdere fordeler og ulemper ved registrering, herunder kostnadssiden. Vi viser i denne sammenheng til at det er et ikke ubetydelig antall selskaper som frivillig er registrert i VPS idag, selskaper med til dels få aksjonærer. Vi er enig med lovutvalget at det faktiske behov for VPS-registrering for de enkelte selskaper kan variere og at det antagelig vil være mindre for de selskaper som har få aksjonærer. Vi kan imidlertid ikke se at dette skulle tilsi et faktisk forbud mot registrering i VPS. I forhold til at utvalget foreslår en en faktisk innskrenkning av selskapenes muligheter, med relativt vidtgående konsekvenser for selskapene, synes utvalgets argumentasjon å være rimelig svak.

Nå kan det på den annen side hevdes at de foretak som ønsker registrering i VPS lettere kan gjennomføre dette etter en omdanning fra aksjeselskap til allmennaksjeselskap, noe som ikke skal være for komplisert dersom flertallets forslag om lik aksjekapital for de to selskapstyper følges opp. Vi er imidlertid usikre på om en slik omdanning faktisk er så enkel som forutsatt, jfr. kravene i utkastet § 2-23 annet punktum. Videre kan det ikke være avgjørende hvorvidt selve omdanningsprosessen er relativt enkel. Det sentrale er hvorvidt det regime man underlegges på sikt er såvidt mye mer byrdefullt for det enkelte selskap at allmennaksjeselskapsformen ikke er særlig relevant for foretaket. Likevel kan VPS-registrering være viktig bl. a. sett i relasjon til rapportering til offentlige myndigheter, jfr. her VPS' høringsuttalelse.»

Også Finansdepartementet mener at det bør være adgang til frivillig VPS-registrering for aksjeselskaper. Den Norske Bankforening antyder en mellomløsning: for å unngå at aksjer i aksjeselskaper underlegges de samme negotiabilitetsvirkninger som aksjer i allmennaksjeselskaper, bør det etableres et tosporet registeringssystem.

Justisdepartementet har forelagt spørsmålet om muligheten for å innføre et tosporet system som nevnt, for Verdipapirsentralen. I brev 20 september 1996 har Verdipapirsentralen gitt følgende opplysninger om hvordan VPS-systemet er lagt opp og hvordan sentralen vurderer et slikt tosporet system:

«Verdipapirsentralens systemer er laget som et kontobasert system, jf f.eks vpsl. § 4-1. Kontiene føres av kontoførerne jf. vpsl. § 3-1 Kontofører kan være banker, meglere m.fl. Endringer som kjøp, salg, pantsetting m.v. skjer ved registrering på den enkelte konto.

En investor kan ha flere konti. På den enkelte konto kan det registreres ulike beholdninger av fondsaktiver, jf vpsl. § 4-1. Således kan det på samme konto være registrert aksjer i ulike selskap, grunnfondsbevis, sertifikater og obligasjoner. Derivater registreres imidlertid på særskilte konti.

Til registrering er det knyttet rettsvirkninger, jf vpsl. kap. 5. Noen av rettsvirkningene er annerledes enn hva som er vanlig i lovverket ellers.

Dersom noen lider tap som følge av feil i forbindelse med registrering, er Verdipapirsentralen uten hensyn til skyld erstatningspliktig, jf vpsl. § 7-1. Erstatningen er ikke beløpsavgrenset. Dersom Verdipapirsentralen selv ikke er i stand til å dekke tapet, vil kontoførernes ansvar for Verdipapirsentralens forpliktelser kunne komme til anvendelse, jf vpsl. § 2-2 annet ledd. Verdipapirsentralen har et erstatningsfond på kr. 10 mill, og en formuesskadeforsikring på kr. 200 mill. pr. år, begrenset til kr. 100 mill. pr. skadetilfelle.

Vi vurderer det slik at et tosporet system hvor verdipapirsentrallovens negotiabilitetsvirkninger skal komme til anvendelse på noen av investors aksjebeholdninger (ASA-selskapene), mens så ikke skal være tilfelle for andre aksjebeholdninger (aksjer i aksjeselskaper), vil måtte medføre at beholdningene ikke kan føres på samme konti. Vi vurderer det slik at det må gjelde samme negotiabilitetsvirkninger for samtlige beholdninger på en kontotype. I motsatt fall vil det, etter vår vurdering, være vanskelig både for investor, hans kontofører og andre brukere av VPS-systemet, f. eks. meglerne, å vite hva slags rettsvirkninger som er knyttet til registreringer på den enkelte konto. Det vil neppe være lettere forståelig for utenlandske investorer. Og forvirring eller usikkerhet på så vitale punkter vil lett kunne svekke troverdigheten til VPS-systemet.

Et tosporet system hvor aksjene føres på ulike konti avhengig av hvilke karakteristika som er knyttet til aksjene, vil gi et lite rasjonelt system. Kontomassen vil øke og brukerne vil sannsynligvis måtte bruke mere av sin tid på å operere systemene. Samlet vil dette virke fordyrende for et marked som fra tidligere har små volumer og priser som er høyere enn i markeder som lett vil vurderes som alternativer både for utstedere og større investorer. For å holde prisene nede på transaksjoner i de mest konkurranseutsatte deler av markedet, bl.a. aksjer i ASA, vil det sannsynligvis bli slik at utviklingen av et tosporet system vil måtte bæres av de deler av verdipapirmarkedet som opererer i slike fondsaktiver som begrunner systemendringene. Dette er i tråd med Verdipapirsentralens pris og kostnadspolitikk som bygger på at enhetsprisene skal være kostnadsbaserte for den enkelte tjenestegruppe, bl.a. for å unngå at deler av markedet subsidieres gjennom overføringer via et enerettsregister. For aksjer i aksjeselskaper antar vi at volumene iallfall de første årene vil være slik at enhetsprisene i et tosporet system ikke vil virke tiltrekkende verken for utstederne, investorene eller brukerne.

For investorene vil det antakelig ikke være lett forståelig å forholde seg til et to-sporet system og hvor forskjellene bl.a. består i med hvilken grad av trygghet investor kan stole på og legge til grunn som sikre, de opplysninger som framgår av rettighetsregisteret. Opplysningene om beholdning og rettigheter slik disse framkommer på endringsmeldingene fra Verdipapirsentralen, vil ha ulik troverdighet og virke forvirrende på investorene og eventuelt rettighetshaverne.

For Verdipapirsentralen er det vanskelig å akseptere at vi skal drive et tosporet system hvor den ene del av systemet skal ha redusert troverdighet. Vi frykter at effekten kan bli redusert troverdighet til Verdipapirsentralen som rettighetsregister. Dette vil kunne ha negativ innvirkning på verdipapirmarkedet. Det er nærliggende å frykte at dette særlig kan påvirke utenlandske investorers deltakelse i markedet. I dag eier utenlandske investorer ca. 36 pst. av de børsnoterte aksjene, mens de står for vel 60 pst. av omsetningen over børs.

Verdipapirsentralen kan ikke se at det er behov for ulike negotiabilitetsvirkninger for eierandeler (aksjer) registrert hos oss. Vi er ikke kjent med at det fra noe hold tidligere er hevdet at negotiabilitetsvirkningene for fondsaktiver har virket negativt for utsteder eller investor. At omsetningen i enkelte aksjer er liten kan ikke sees å være tilstrekkelig begrunnelse for regelendringer på dette punktet. Allerede i dag er det slik at det for flere VPS-registrerte selskaper er liten eller tilnærmet ingen omsetning av aksjene. Likevel har selskapene av ulike grunner funnet å ville la aksjene registrere i Verdipapirsentralen. Og denne friheten bør bestå i ett system.

Vi konstaterer at aksjelovutvalget har valgt en annen innfallsvinkel når utvalget som hovedbegrunnelse for ulike negotiabilitetsvirkninger for aksjene i ASA og aksjeselskaper, angir at antall aksjeeiere i aksjeselskaper gjennomgående er få, at aksjeeie oftest har sammenheng med deltakelse i den virksomhet selskapet driver, at tilknytningen mellom selskap og aksjonær ofte er forholdsvis langvarig og at omsetningen av aksjene blir tilsvarende beskjeden. På dette grunnlag konkluderer utvalget med at det «derfor ikke (kan) se at det skulle være særlig behov for å knytte negotiabilitetsvirkninger til aksjene i selskapet». - Det kan synes som om denne konklusjonen bygger på at utvalget allerede har tatt det standpunkt at aksjer i aksjeselskap ikke skal kunne registreres i Verdipapirsentralen. Og da kan det nok være slik at det ikke er «særlig behov» for å knytte virkninger som nevnt til aksjene.

Våre systemer har i flere år håndtert lov- og vedtektsbestemte begrensninger i omsetningsadgangen for den enkelte aksje, jf asl. § 5-11 tredje ledd. Dersom det er slik som aksjelovutvalget synes å forutsette, nemlig at mange aksjeselskaper har vedtektsbestemte omsetningsbegrensninger, så kan dette ivaretas gjennom midlertidig registrering i Verdipapirsentralen. Midlertidigheten vil kunne bestå inntil styret eller andre har tatt stilling til ervervet. Ved den midlertidige registrering er imidlertid erverver, selv om han ikke kan utøve rettigheter i forhold til selskapet, gitt sikkerhet mot dobbeltsuksesjon og mot avhenders kreditorer.

Vi kan vanskelig se at det foreligger tilstrekkelige grunner til at utsteder skal forbys å la aksjene registrere i rettighetsregisteret i Verdipapirsentralen. Det store antall registrerte, men ikke børsnoterte selskaper, viser at markedet i økende grad vurderer det som positivt å være registrert her. Vi kan heller ikke se at negotiabilitetsvirkningene knyttet til fondsaktiver kan begrunne innføringen av et tosporet system. Et slikt system vil etter våre vurderinger kunne ha flere og sterkere negative effekter enn effekten at det til aksjer i aksjeselskaper ikke knyttes negotiabilitetsvirkninger og dette vurderes som negativt.»

8.3.4 Departementets vurdering

Departementet har fått opplyst av Verdipapirsentralen at det (i november 1996) er 179 ikke-børsnoterte selskaper registrert i sentralen. 70 av selskapene har færre enn 50 eiere, mens 108 har færre enn 100 eiere. Flere selskaper har én eier. Verdipapirsentralen opplyser videre at det blant disse 179 selskapene i perioden 1 januar til 25 november 1996 var registrert drøyt 37.000 eieroverdragelser (som kan gjelde én eller flere aksjer).

På bakgrunn av de opplysningene som er gitt, mener departementet at det ikke kan være noe alternativ å gå inn for en lovendring som medfører at selskaper som i dag er registrert i VPS, blir «kastet ut» av registeret. Tvert imot bør forholdene legges til rette for at flest mulig selskaper kan registrere seg i Verdipapirsentralen.

Departementet er ikke enig med Aksjelovutvalget i at aksjeselskaper som ønsker å være VPS-registrert, skal være henvist til å omdanne seg til et allmennaksjeselskap. Dette gjelder særlig fordi departementet i motsetning til Aksjelovutvalget går inn for at det bør være en vesentlig forskjell i kravet til minste aksjekapital for aksjeselskaper og allmennaksjeselskaper, se nærmere kapittel 5.2. En (tilsiktet) virkning av denne endringen er at mange aksjeselskaper rent faktisk vil være avskåret fra å omdanne seg til allmennaksjeselskaper.

Departementet har også vurdert mellomløsningen som går ut på at aksjeselskaper kan registrere sine aksjer i Verdipapirsentralen, men hvor det ikke knyttes negotiabilitetsvirkninger til disse. Som det fremgår av uttalelsen til Verdipapirsentralen kan det reises flere innvendinger mot en slik løsning. I tillegg kommer at løsningen forutsetter en nærmere gjennomgåelse av flere av bestemmelsene i verdipapirsentralloven. Det er blant annet lite naturlig at Verdipapirsentralen skal ha et objektivt erstatningsansvar i slike tilfeller, jf verdipapirsentralloven § 7-1. Mer tungtveiende er det at en mellomløsning som nevnt reiser prinsipielle spørsmål i forhold til verdipapirsentralloven § 1-1 første ledd, som fastsetter at Verdipapirsentralen ikke kan drive annen virksomhet enn å «foreta registreringer av verdipapirer med de virkninger som er omtalt av denne lov». Det er lite naturlig at en slik prinsipiell gjennomgang foretas i forbindelse med denne proposisjonen.

På denne bakgrunn går Justisdepartementet inn for at aksjeselskaper skal ha adgang til å registrere seg i Verdipapirsentralen. I samsvar med Aksjelovutvalgets forslag går departementet dessuten inn for at allmennaksjeselskaper skal ha plikt til å registrere seg i VPS. Det vises til forslag til endring av verdipapirsentralloven §§ 1-2 og 1-3 i forslaget til lov om aksjeselskaper § 21-3 nr 4.

8.4 OVERGANG AV AKSJEEIERRETTIGHETER VED EIERSKIFTE AV AKSJER

8.4.1 Gjeldende rett

I forbindelse med eierskifte kan det oppstå spørsmål om hvem selskapet skal behandle som eier av aksjen. Spørsmålet som drøftes her, er hvem som skal anses berettiget til å utøve aksjonærrettigheter i forbindelse med overgang av aksjer.

I forholdet mellom avhenderen og erververen må dette vurderes på samme måte som ved overgang av eiendomsretten til andre former for formuesgoder. I forhold til selskapet må imidlertid spørsmålet vurderes nærmere, og da i første rekke når det gjelder utøvelsen av de organisatoriske rettighetene i selskapet.

Etter gjeldende § 3-9 første ledd får erververen av en aksje rett til å utøve aksjonærrettigheter når han eller hun har blitt innført i aksjeboken eller registrert i aksjeeierregisteret, eller når ervervet er meldt og godtgjort på annen måte og ervervet ikke hindres på grunn av bestemmelsene i §§ 3-3 og 3-4. Et unntak gjelder for rettigheter som kan skilles fra aksjen (utbytte, fortrinnsrett ved kapitalforhøyelse). Slike rettigheter kan erververe utøve når de har godtgjort sin rett til dem.

Aksjeloven har ingen uttrykkelig bestemmelse om når avhenderens rettigheter opphører. Det følger imidlertid av den såkalte Polarisdommen (inntatt i Rt 1966 side 1120) at når avhenderen ikke lenger har reell aksjonærinteresse i selskapet, opphører også hans eller hennes aksjonærrettigheter. I den nevnte dommen ble det antatt at allerede en bindende salgsavtale medførte at avhenderen ikke lenger hadde stemmerett i selskapet.

Avhenderens rettigheter i selskapet kan etter dette opphøre på et tidligere tidspunkt enn tidspunktet for når erververen får sine rettigheter. Resultatet er derfor at man i en mellomperiode kan risikere at aksjene «legges døde» - det vil si at ingen kan utøve rettigheter for dem.

8.4.2 Aksjelovutvalgets forslag

Aksjelovutvalget uttaler følgende om spørsmålet om hvem som bør anses berettiget til å utøve aksjonærrettigheter i forbindelse med overgang av aksjer (utredningen side 72-73):

«En annen virkning av så vel de regler om eierskifte som loven vil inneholde som av vedtektsbestemte omsetningsbegrensninger, vil være at rettighetene som aksjeeier ikke vil kunne utøves av erververen før eierskiftet er akseptert av selskapet og aksjeeierne, enten ved innføring i aksjeboken eller ved samtykke fra selskapets side (utkastet § 3-8 annet ledd). Noen plikt til å føre ervervet inn i aksjeboken kan imidlertid selskapet ikke ha før eierskiftet er ordnet sett fra selskapets side (utkastet § 3-4). Ut fra reglenes formål er det imidlertid ingen grunn til at erververen ikke skal kunne utøve rent økonomiske rettigheter i selskap før dette tidspunkt (utkastet § 3-8 annet ledd 2. pkt). Dette er i hovedsak i samsvar med forslagene i Ot prp nr 36 (1993-94).

Et særlig spørsmål gjelder hvem - den tidligere aksjeeier eller erververen - som skal utøve stemmerett knyttet til aksjene i perioden fra eierskiftet til spørsmålet om selskapets samtykke, forkjøpsrett mv er avklart. I gjeldende aksjelov §§ 3-3 femte ledd og 3-4 femte ledd er det gjort klart at erververen ikke har stemmerett før eierskiftet er endelig sett fra selskapets side. Den tilsvarende løsning følger av utvalgets utkast § 3-8 annet ledd. Et helt annet spørsmål er om den tidligere aksjeeier skal beholde sin stemmerett inntil dette tidspunkt, eller om stemmeretten skal falle bort på det tidspunkt aksjene i forholdet mellom avhender og erverver er gått over til erververen. Om dette spørsmål uttaler departementet i Ot prp nr 36 (1993-94) s 92:

«Fra hvilket tidspunkt den tidligere eieren bør miste sin rett til å utøve aksjonærrettighetene, ser departementet som noe mer tvilsomt. Retten må opphøre senest på det tidspunktet erververens rett inntrer. Det kan imidlertid reises spørsmål om adgangen til å utøve aksjonærrettigheter i enkelte tilfeller bør opphøre på et tidligere tidspunkt. Spørsmålet er med andre ord om man som etter gjeldende lov skal akseptere at det inntrer en dødperiode for aksjene, eller om man som Aksjelovgruppen har foreslått, skal legge til grunn at den tidligere eieren beholder retten til den nye eieren overtar.

Et argument som taler for Aksjelovgruppens forslag, er at det i seg selv kan anses uheldig at aksjer «legges døde» på den måten at ingen kan stemme for dem eller utøve andre aksjonærrettigheter. Særlig uheldig vil dette være i tilfeller hvor aksjene utgjør en betydelig del av selskapets totale aksjekapital. En annen fordel ved forslaget er at det vil være enklere å fastslå når den tidligere eieren mister aksjonærrettighetene.

På den annen side mener departementet at det heller ikke er uproblematisk med en regel som innebærer at en som ikke lenger har eierinteresser i selskapet, skal kunne utøve aksjonærrettigheter. En slik regel åpner for misbruk. Videre er det etter departementets syn prinsipielt sett mer betenkelig med en regel som gir en annen enn den som egentlig har aksjonærinteressen, stemmerett mv for aksjene, enn en regel som innebærer at verken avhenderen eller erververen i en begrenset periode kan utøve aksjonærrettigheter i selskapet. Departementet mener etter dette at det prinsipp som har kommet til uttrykk i Rt 1966 s 1120, bør opprettholdes i den nye loven.»

Utvalget er enig i departementets standpunkt for så vidt gjelder aksjeerverv i allmennaksjeselskaper. Eierskifte for slike aksjer skjer normalt rent rutinemessig ved VPS-registrering, og den tidligere aksjeeier vil normalt ikke lenger ha noen interesse knyttet til selskapet.

Utvalget mener imidlertid at spørsmålet står i en annen stilling når det gjelder eierskifte for aksjer i aksjeselskaper. Både de regler som foreslås i utvalgets lovutkast og vedtektsbestemmelser om eierskifte vil i praksis ofte medføre at det neppe generelt kan sies at den tidligere eier ikke lenger har eierinteresser i selskapet. Inntil det er avklart om selskapet vil samtykke i eierskiftet, eventuelt også at forkjøpsrett ikke vil bli utøvet, vil avhenderen fortsatt ha eierinteresser i selskapet for så vidt som resultatet kan bli at eierskiftet ikke finner sted. En må også ta i betraktning at avklaring av selskapets og aksjeeiernes holdning vil kunne ta tid av en viss lengde. Dette tilsier at den tidligere aksjeeier - selv etter avtalen med erververen - vil ha tilstrekkelige interesser i selskapet til at det bør kunne utøves stemmerett for aksjene inntil eierskiftet er bragt i orden og erververen kan utøve stemmerett. Utkastet § 3-7 første ledd annet punktum er utformet i samsvar med dette syn. Utvalget kan ikke se at det vil være verken i selskapets eller avhender og erververs interesse at aksjene legges så å si «død» i den tidsperiode avklaringen av eierskiftet finner sted.»

8.4.3 Høringsinstansenes syn

Det er bare Norske Finansanalytikeres Forening og Næringslivets Hovedorganisasjon som uttaler seg om dette spørsmålet. Begge høringsinstansene støtter forslaget om at avhenderen kan utøve stemmerett mv for aksjene, frem til disse rettighetene har gått over til erververen. NHO uttaler:

«Det er en fordel at aksjer ikke blir liggende «døde» i en mellomperiode. Gjeldende rett kan gi vilkårlige utslag i selskapets generalforsamling og kan føre til misbruk. Hensynet til selskapet tilsier ikke at gjeldende rett blir videreført. For selskapet kan det være mer skadelig om aksjene blir liggende «døde» enn om avhenderen får utøve stemmerett m.v. Heller ikke hensynet til avhender eller erverver tilsier at aksjonærrettighetene ikke skal kunne utøves. Forholdet mellom avhender og erverver vil la seg regulere i kjøpsavtalen. Og om en avhender misbruker aksjonærrettighetene til skade for erververen, kan avhenderens opptreden være kontraktsbrudd i forhold til erververen.»

NHO mener dessuten at den samme regelen også bør gjelde for allmennaksjeselskaper.

8.4.4 Departementets vurdering

Etter departementets syn kan det være uheldig at verken avhenderen eller erververen i en begrenset periode kan utøve aksjonærrettigheter i selskapet. Dette gjelder imidlertid bare dersom overdragelsen gjelder aksjeposter som kan påvirke stemmegivningen i selskapet. En regel som nevnt vil være av mindre betydning dersom overdragelsen gjelder mindre aksjeposter eller dersom den gjelder aksjer uten stemmerett.

På den annen side kan det også reises innvendinger mot en regel som innebærer at en som ikke lenger har eierinteresser i selskapet, skal kunne utøve aksjonærrettigheter. Som Aksjelovutvalget peker på gjør imidlertid disse innvendingene seg gjeldende i mindre grad i tilfeller hvor det er gitt at enten erververen blir eier av aksjene i samsvar med avtalen, eller at avtalen som en følge av samtykkenektelsen faller bort, og at avhenderen forblir eier av aksjene. Etter de reglene som er foreslått for samtykkenektelse ved overdragelser, er på den annen side erververen selv gitt rett til å avhende aksjen (§ 4-17 første ledd nr 2 i begge lovforslagene). Videre kan erververen i et aksjeselskap også kreve at selskapet innløser aksjene, se § 4-17 første ledd nr 4. Dette gjør at man kan tenke seg situasjoner hvor det er vanskeligere å begrunne at den opprinnelige avhenderen fortsatt skal kunne utøve stemmerett.

Etter departementets syn er det vanskelig å si om det generelt bør være mer tungtveiende å unngå situasjoner hvor personer som åpenbart ikke har eierinteresser i selskapet likevel kan utøve stemmerett i dette, enn å unngå situasjoner hvor verken avhenderen eller erververen kan utøve aksjonærrettigheter i selskapet. Departementet har likevel kommet til at det vil støtte utvalgets forslag. Departementet viser til at det kan være skadelig for selskapet om store aksjeposter legges «døde» over lang tid. Et hensyn er også at det ved den regelen utvalget foreslår vil være enklere for selskapet å fastslå når den tidligere eieren mister aksjonærrettighetene, og dermed om man skal forholde seg til vedkommende som aksjonær, eller ikke. Departementet legger også vekt på at forholdet mellom avhenderen og erververen kan reguleres i kjøpsavtalen (jf uttalelsen fra NHO), og at det også kan være i erververens interesse at avhenderen kan utøve aksjonærrettigheter.

Som Aksjelovutvalget går imidlertid departementet inn for å opprettholde gjeldende regler når det gjelder allmennaksjeselskapene. Departementet slutter seg her til utvalgets begrunnelse.

Det vises til § 4-2 i lovutkastene.

8.5 OMSETNING AV AKSJER OG OMSETNINGSBEGRENSNINGER

8.5.1 Gjeldende rett

Aksjeloven § 3-2 første punktum slår fast at aksjer som utgangspunkt er fritt omsettelige. Noe annet kan imidlertid være fastsatt i lov eller i selskapets vedtekter, eller det kan følge av avtale eller tegningsvilkår.

Adgangen til å fastsette innskrenkninger i omsetteligheten i vedtektene er likevel begrenset til de varianter av omsetningsbegrensninger som er regulert i §§ 3-3 og 3-4, jf § 3-2 annet punktum. Slike skranker gjelder ikke i forhold til avtalte omsetningsbegrensninger. Omsetningsbegrensninger som er fastsatt i en aksjonæravtale er bare bindende mellom partene, og kan ikke gjøres gjeldende overfor en godtroende erverver.

§ 3-3 regulerer den ene formen for omsetningsbegrensninger som kan fastsettes i vedtektene. Bestemmelsen åpner for vedtektsbestemmelser om at aksjeeiere eller andre skal ha løsningsrett (forkjøpsrett) til aksjer som er gått over til ny eier, eller som ønskes overdratt. § 3-3 gir nærmere regler for hva løsningsrettsbestemmelsen skal og kan gå ut på.

Etter § 3-4 kan det videre fastsettes i vedtektene at erverv av aksjer ved overdragelse skal være betinget av samtykke fra selskapet. Det kan også stilles krav om at erververe av aksjer skal ha visse egenskaper. Bestemmelsen gir blant annet enkelte saksbehandlingsregler for avgjørelsen av om det skal gis samtykke til ervervet.

8.5.2 Aksjelovutvalgets forslag

Aksjelovutvalget foretar en utførlig drøftelse av spørsmål knyttet til omsetningsbegrensninger (utredningen side 69-73). På side 69-70 gir utvalget en oversikt over tidligere forslag:

«Gjeldende aksjelov § 3-2 tar som utgangspunkt at aksjer skal være fritt omsettlige for så vidt annet ikke følger av lov eller vedtekter. Når det gjelder vedtektsbestemte begrensninger tillater loven bare tre noe forskjellige typer. Vedtektene kan fastsette at

• aksjeeierne skal ha løsningsrett til de aksjer som skal skifte eier (lovens § 3-3)

• erverver av aksje i selskapet skal ha visse egenskaper mv (lovens § 3-4), og

• erverver ved overdragelse skal ha samtykke til ervervet fra selskapets side (lovens § 3-4).

Disse spørsmål er utførlig behandlet av Aksjelovgruppen og i Ot prp nr 36 (1993-94) s 99 flg hvor det bl a heter:

«Aksjelovgruppen tar også opp det forhold at aksjeeierne har full frihet til å avtale omsetningsbegrensninger, mens det oppstilles skranker for hvilke omsetningsbegrensninger som kan tas inn i vedtektene. Aksjelovgruppen mener under en viss tvil at alle former for omsetningsbegrensninger bør være lovlige, også de som tas inn i vedtektene. .... Aksjelovgruppen mener at det fortsatt er behov for en ufravikelig regulering av de vanligste formene for omsetningsbegrensninger, slik man har i gjeldende §§ 3-3 og 3-4. Gruppen mener videre at særlige hensyn gjør seg gjeldende i forhold til samtykkeklausuler, og reiser spørsmål om disse bør forbys.

Aksjelovgruppen viser til at behovet for kontroll med utenlandske erverv på grunn av konsesjonslovgivningen ikke lenger vil være til stede på samme måte som tidligere. EØS-avtalen innebærer nemlig at konsesjonsrettslige bestemmelser som retter seg mot EØS-borgere, ikke kan opprettholdes. En viktig innvending mot samtykkeklausulene er dessuten at de i mange tilfeller ikke tar tilstrekkelig hensyn til aksjeeierens behov for å komme seg ut av selskapsforholdet. Videre kan det hevdes at fri omsettelighet bidrar til å effektivisere ressursutnyttelsen i næringslivet.

Aksjelovgruppen mener likevel at samtykkeklausulene fortsatt kan ha sin berettigelse, for eksempel når det gjelder å beskytte seg mot fiendtlige oppkjøp. Problemene i forhold til aksjeeiernes behov for å kunne komme seg ut av selskapsforholdet, mener gruppen kan avhjelpes ved en regel om at samtykke bare kan nektes dersom selskapet innløser aksjen eller finner en annen kjøper som er villig til å overta aksjen på samme vilkår som den opprinnelige kjøperen.

Aksjelovgruppen går på denne bakgrunn ikke inn for å forby samtykkeklausulene. Gruppen tar likevel et forbehold når det gjelder de børsnoterte selskapene, men viser til at børslovgivningen ligger utenfor gruppens mandat.»

Departementet sluttet seg til forslaget om å fjerne begrensningene i gjeldende aksjelov når det gjelder adgangen til å gjøre bruk av omsetningsbegrensninger (proposisjonen s 101):

«Når det gjelder begrensningen i gjeldende § 3-2 for hvilke omsetningsbegrensninger det er tillatt å ta inn i vedtektene, er departementet enig i at mye taler for en endring av regelen. Som Aksjelovgruppen peker på, er det et uheldig utslag av bestemmelsen i gjeldende lov at innskrenkninger i aksjenes omsettelighet reguleres i aksjonæravtaler i stedet for i vedtektene hvor de egentlig hører hjemme.

Departementet er på den annen side også enig i at en regel om full vedtektsfrihet på dette området må ses i sammenheng med muligheten til å prøve vedtektsbestemmelsenes rimelighet. Avtaleloven § 36 gjelder ikke for vedtektsbestemmelser slik den gjør for aksjonæravtaler. Aksjelovgruppen foreslår derfor en bestemmelse om at også vedtektsbestemmelser om omsetningsbegrensninger skal kunne prøves etter § 36. ....

Etter departementets syn må henvisningen til avtaleloven § 36 forstås slik at urimelighetsvurderingen bare gjelder forholdet mellom aksjeeieren og selskapet. Heller ikke etter avtaleloven er det aktuelt å trekke inn hensynet til en tredjeperson som indirekte berøres av avtalen, dersom avtalen ellers ikke anses å være urimelig mellom avtalepartene. .... Formålet med bestemmelsen er å ivareta hensynet til aksjeeierne og deres muligheter for å komme seg ut av selskapsforholdet. Formålet er ikke å sikre utenforståendes muligheter til å kjøpe seg inn i selskapet.»

Departementet var også enig i at samtykkeklausuler ikke bør forbys:

«Spørsmålet om å forby samtykkeklausuler reiser seg etter departementets syn først og fremst i forhold til børsnoterte selskaper. Børslovgivningen ligger utenfor emnet for denne proposisjonen. Departementet går derfor ikke nærmere inn på problemstillingen. Når det gjelder uttalelsen fra Aksjelovgruppen for små og mellomstore bedrifter om forholdet til EØS-avtalen, vil departementet bemerke at uttalelsen synes å bero på en misforståelse. EØS-avtalen kan ikke forstås slik at den forbyr samtykkeklausuler. Det Aksjelovgruppen uttaler på s 96 i utredningen, er at EØS-avtalen antakelig utelukker at selskapene praktiserer en samtykkebestemmelse diskriminerende i forhold til borgere i andre EØS-land.»

Aksjelovutvalget uttaler seg deretter om hvilke regler som bør gjelde for allmennaksjeselskapene.Etter utvalgets syn bør prinsippet om fri omsettelighet være lovens utgangspunkt når det gjelder aksjer i allmennaksjeselskaper. På side 70 flg i utredningen uttaler utvalget:

«Spørsmålet her er heller om det overhodet skal være adgang for et selskap til, på den ene side, å tilby allmennheten aksjer beregnet på vanlig markedsmessig omsetning og, på den annen side, til å gjøre aksjene til gjenstand for vedtektsfestede omsetningsbegrensninger. Utvalget er enig med departementet i at spørsmålet har størst betydning for børsnoterte selskaper mv. Utvalget mener likevel at spørsmålet er av selskapsrettslig karakter og bør løses innenfor rammen av den nye aksjelovgivningen. En bemerker at spørsmålet har betydning også for andre selskaper enn de børsnoterte.

Allmennaksjeselskapers aksjer er beregnet på alminnelig omsetning og utstedes gjennom registrering i Verdipapirsentralen. Det vil derfor være negotiabilitetsvirkninger knyttet til aksjeomsetningen. For vanlige investorer i aksjemarkedet er det imidlertid like viktig at aksjenes likviditet i markedet ikke plutselig reduseres ved at omsetningsbegrensninger i selskapets vedtekter blir gjort gjeldende. Det er riktignok slik at omsetningsbegrensningene i praksis neppe vil bli påberopt svært ofte av selskapet. Når det unntaksvis gjøres, vil inngrepet fra selskapet likevel kunne oppfattes som i strid med forutsetningene for den opprinnelige markedsføringen av aksjene fra selskapets side.

Etter utvalgets syn bør derfor loven gi klart uttrykk for selve prinsippet om at aksjer som markedsføres beregnet på alminnelig omsetning, ikke kan gjøres til gjenstand for omsetningsbegrensninger. Helt unntaksfri kan neppe en slik lovregel være, men unntak bør bare komme i betraktning for så vidt det dreier seg om omsetning som ikke har karakter av ordinær omsetning i markedet. En regel som åpner for unntak, bør derfor utformes slik at unntaket bare kan få betydning ved transaksjoner som vil kunne få betydning for eier- og styringsstrukturen i selskapet.

Etter dette er utvalget kommet til at allmennaksjeloven bør fastslå prinsippene om at selskapets aksjer skal være fritt omsettelige og at omsetteligheten bare kan begrenses ved vedtektsbestemmelse som loven selv fastlegger rammen for (utkastet § 3-13). Utvalget mener videre at den eneste omsetningsbegrensning som bør kunne komme i betraktning, vil være et krav om samtykke fra selskapets side. Selv en slik omsetningsbegrensning bør imidlertid ikke kunne omfatte omsetning av aksjer som ledd i ordinær verdipapirhandel. Utvalget foreslår derfor at et vedtektsfestet samtykkekrav bare kan omfatte tilfelle hvor ervervet medfører at aksjeerververen når opp i 3 prosent eller mer av aksjekapitalen eller stemmene i selskapet (utkastet § 3-18).

Når det gjelder de nærmere regler om saksbehandling mv i tilfelle som omfattes av en gyldig vedtektsbestemmelse, er utvalgets forslag i hovedsak en videreføring av forslagene i Ot prp nr 36 (1993-94). En rett for aksjeeieren til å kreve innløsning mv i tilfelle hvor samtykke ikke gis, mener utvalget likevel at det ikke er behov for når det gjelder allmennaksjeselskaper. Aksjene i slike selskaper er vanligvis lett omsettelige i markedet.

I hvilken utstrekning omsetningsbegrensninger som er tillatt etter aksjelovgivningen, også kan benyttes av et allmennaksjeselskap i det enkelte tilfelle, vil - dersom selskapet er børsnotert - også kunne bero på de betingelser som gjelder for børsnoteringen av aksjene. Utvalget går ikke nærmere inn på de spørsmål som i så fall vil oppstå i forhold til børslovgivningen med tilhørende regelverk.»

Når det gjelder aksjeselskapenemener derimot utvalget at slike selskaper bør ha full frihet til å fastsette i vedtektene de omsetningsbegrensingene de ønsker. Utvalget uttaler (utredningen side 70-71):

«Spørsmålet om vedtektsbestemte omsetningsbegrensninger for aksjer i aksjeselskaper står etter utvalgets syn i en helt annen stilling enn når det gjelder allmennaksjeselskaper. Utvalget er for aksjeselskapenes del enig med departementet i Ot prp nr 36 (1993-94) i at det i lovgivningen her ikke bør oppstilles særlige regler som begrenser selskapets valgfrihet. En går således ut fra at loven fortsatt skal gi adgang til å benytte de typer av omsetningsbegrensninger som gjeldende lov tillater ... . En er også enig med Aksjelovutvalget [Aksjelovgruppen] og departementet i at loven heller ikke bør stenge for andre typer av vedtektsbestemmelser. På samme måte som departementet går utvalget også inn for at avtaleloven § 36 bør gis tilsvarende anvendelse i tilfelle hvor slike omsetningsbegrensninger blir gjort gjeldende av selskapet ... .

Vedtektsbestemmelser om samtykkekrav, forkjøpsrett mv vil ofte være ufullstendige. Utvalget mener derfor at lovgivningen bør inneholde regler om slike klausuler som kan supplere vedtektsbestemmelsene med saksbehandlingsregler mv, også slik at det etter behov kan gis regler som i så fall ikke kan fravikes. Utvalgets lovutkast vil på dette punkt i hovedsak videreføre det regelverk som ble foreslått i Ot prp nr 36 (1993-94) for de klausultyper som har størst betydning i praksis.

...

På et punkt har imidlertid utvalget foreslått en noe annen regel enn i Ot prp nr 36 (1993-94). En har kommet til at regelen om at en erverver som nektes samtykke skal kunne kreve at selskapet innløser aksjene, bør undergis visse begrensninger. Innløsning av aksjene vil reelt innebære en reduksjon av selskapskapitalen som etter omstendighetene kan virke til skade for selskapets fortsatte virksomhet. Det kan også tenkes andre tilfelle hvor innløsningen vil virke urimelig overfor selskapet. Dette gjelder i et hvert fall hvis selskapet utpeker en annen som er villig til å overta aksjene til samme pris. Forøvrig vil utvalget bemerke at innløsningsretten - selv om den er adressert til erververen - i virkeligheten er begrunnet i avhenderens behov for å kunne komme ut av selskapet ved å avhende sin aksje. Aksjer i aksjeselskaper er imidlertid ofte så vidt vanskelig å avhende at det lett vil virke urimelig overfor avhenderen dersom selskapet uten videre skulle nekte den kjøper avhenderen har funnet, rett til å erverve aksjene. Fører nektelsen av samtykke til at handelen må omgjøres, bør derfor innløsningsretten kunne gjøres gjeldende av avhenderen som ellers blir sittende med aksjene.»

Utvalget drøfter deretter om lovens utgangspunkt for aksjeselskaper fortsatt skal være at aksjene skal være fritt omsettelige. Flertallet i utvalget mener at lovens hovedregel bør være at eierskifte er betinget av samtykke fra selskapet side. På side 71-72 i utredningen uttaler flertallet:

«Som allerede nevnt er hovedregelen i gjeldende aksjelov at aksjene, også i selskaper som nå vil bli aksjeselskaper, skal være fritt omsettelige når vedtektene ikke fastsetter noe annet. Aksjelovgruppen foreslo å videreføre denne hovedregelen, se Ot prp nr 36 (1993-94) s 99 hvor det heter:

«Aksjelovgruppen reiser for det første spørsmål om prinsippet om fri omsettelighet fortsatt bør være hovedregelen for private aksjeselskaper. Gruppen viser til at de fleste små aksjeselskaper har vedtektsbestemmelser som begrenser omsetningsadgangen. Aksjelovgruppen mener likevel at fri omsettelighet bør være lovens hovedregel for begge selskapsformene. Dette begrunnes med at selskapsformen private aksjeselskaper vil kunne omfatte nokså forskjellige typer selskaper, også selskaper med et betydelig antall aksjeeiere hvor behovet for å ha kontroll med hvem som kan komme inn på eiersiden, ikke er like fremtredende. Gruppen mener også at det kan reises så store innvendinger mot samtykkeklausulene at et samtykkekrav i det minste ikke bør være lovens hovedregel.»

Departementet sluttet seg til dette syn, se proposisjonen s 100-101:

«Departementet er enig med Aksjelovgruppen i at man bør opprettholde prinsippet om at aksjer som utgangspunkt er fritt omsettelige, og at dette også bør gjelde for private aksjeselskaper. Departementet er enig i at det bør være et viktig hensyn at aksjeeierne gis muligheter til å komme seg ut av selskapsforholdet, og at det ut fra slike betraktninger kan reises prinsipielle innvendinger mot at et krav om samtykke til aksjeoverdragelse gjøres til lovens hovedregel. Etter departementets syn er dette et viktigere hensyn enn det forhold at det i praksis viser seg at de fleste små aksjeselskaper har tatt inn omsetningsbegrensninger i sine vedtekter.»

Utvalgets hovedsynspunkt når det gjelder utformingen av regler i loven som kan fravikes i vedtektene, fremgår foran i avsnitt 2.7. Slike regler bør etter utvalgets syn ha karakter av normalregler som er utformet slik at de bør kunne passe for selskaper flest og dermed muliggjøre forenkling av arbeidet med å utforme selskapets vedtekter. Normalreglene bør således så vidt mulig gjenspeile vedtektspraksis. Dermed overlates det til selskaper med andre særtrekk enn det som er vanlig for aksjeselskaper flest, å ta nødvendige bestemmelser inn i vedtektene for på denne måte å fastsette regler som menes å passe bedre enn lovens normalregler. Dette er den vanlige tilnærmingsmåte i annen kontraktsrettslig lovgivning og bør også legges til grunn mellom partene i selskapsforholdet. I så fall får dette betydning for utformingen av aksjelovens regler om aksjers omsettelighet.

Som nevnt av Aksjelovgruppen vil de fleste mindre aksjeselskaper ofte ha ulike omsetningsbegrensninger i sine vedtekter, f eks samtykkekrav og forkjøpsrett (løsningsrett) for aksjeeierne. Slike selskaper er svært ofte ment å være «lukkede» selskaper. Dette har sammenheng med at aksjeeierendringer virker inn på deltakersiden i den bedrift som aksjeselskapet står for. Slike endringer vil ofte være et forhold av vesentlig betydning for selskapet og de øvrige deltakere og aksjeeiere. Spørsmålet om aksjers omsettelighet kan i slike forhold ikke utelukkende ses på som et spørsmål om rett til å kunne avhende formuesrettigheter. Innvendingene mot omsetningsbegrensninger vil derimot måtte tillegges større vekt i tilfelle hvor selskapet har mange aksjeeiere uten særlig nær tilknytning til selskapet og dets virksomhet. Dette vil imidlertid ikke være situasjonen for det store flertall av norske aksjeselskaper, noe som også fremgår av vedtektspraksis. Den viser tvert imot at deltakerne i «vanlige» aksjeselskaper gjennomgående mener at selskapet og deltakerne bør ha en viss kontroll over endringer på deltakersiden.

En følge av dette er ... at det kan vise seg vanskelig for en deltaker å få avhendet sine aksjer og dermed komme seg ut av selskapet. En vektlegging av dette hensyn vil i praksis vanskelig kunne gjøres uten gjennom en preseptorisk regulering av adgangen til å gjøre bruk av omsetningsbegrensninger. Erfaringene med gjeldende aksjelov viser at en deklaratorisk hovedregel om at aksjer skal være fritt omsettelige, vil ha liten gjennomslagskraft. Hensynet til deltakere som vil ha behov for å kunne komme ut av selskapsforholdet vil derfor i alle tilfelle måtte ivaretas på andre måter, f eks ved regler som gir innløsningsrett i tilfelle hvor omsetningsbegrensningen gjøres gjeldende med den virkning at en deltaker så å si «låses inne» i selskapet, jf utkastet § 3-13. Utvalget mener etter dette at lovens hovedregel om aksjers omsettelighet bør ta sitt utgangspunkt i vedtektspraksis. I samsvar hermed foreslås som hovedregel at eierskifte skal være betinget av samtykke fra selskapets side (utkastet § 3-7 annet ledd). Tilsvarende mener utvalget at det for aksjeselskaper bør være hovedregelen i tilfelle av eierskifte at aksjeeierne har forkjøpsrett (løsningsrett) til de aksjer eierskiftet gjelder (utkastet § 3-15). Det følger imidlertid av utvalgets hovedsynspunkt at selskaper som ut fra sin egenart finner at lovens normalregler ikke passer, bør ha full frihet til å vedtektsregulere spørsmål knyttet til eierskifte slik at selskapets aksjer blir fritt omsettelige (utkastet § 3-7 annet ledd og § 3-19).»

Utvalget foreslår imidlertid at de nye reglene bare skal gjelde for selskaper som er stiftet før lovens ikrafttredelse dersom selskapet fra før har vedtektsbestemmelser som stiller krav om samtykke og har regler om forkjøpsrett.

Et mindretall i utvalget mener at prinsippet om fri omsettelighet fortsatt bør være hovedregelen for aksjeselskapene (utredningen side 73). Mindretallet legger blant annet vekt på:

«de problemer samtykkeklausulene reiser i forhold til en aksjeeiers muligheter til å komme seg ut av selskapsforholdet. Kravet om saklig grunn for å nekte samtykke er så upresist at det i praksis ikke er egnet til å gi et tilstrekkelig vern for den som ønsker å avhende en aksje. Mindretallet mener etter dette at det kan reises så store innvendinger mot samtykkeklausulene at de av prinsipielle grunner ikke bør gjøres til lovens hovedregel. Mindretallet er riktignok enig i at det er et hensyn at de fleste små selskaper har regler i vedtektene som begrenser omsetteligheten, og at det derfor kan være en fordel at det som hovedregelen i praksis, også gjøres til hovedregelen etter loven. Mindretallet viser imidlertid også til de overgangsproblemer det medfører med en omlegging av regelverket. Det vises til utkastet § 17-3 ellevte og tolvte ledd hvor det foreslås at reglene i § 17-3 annet ledd og §§ 3-15 til 3-19 bare gjelder for selskaper som er stiftet før lovens ikrafttredelse, når selskapet fra før har vedtektsbestemmelser som stiller krav om samtykke og har regler om forkjøpsrett. Etter mindretallets syn bør det generelt være sterke hensyn som tilsier en endring av reglene, dersom endringen reiser slike overgangsproblemer at man må operere med to regelsett som skal virke ved siden av hverandre - slik det er nødvendig etter flertallets forslag. Mindretallet kan ikke se at slike sterke hensyn gjør seg gjeldende når det gjelder reguleringen av adgangen til å omsette aksjer. Mindretallet er derfor av den oppfatning at hovedregelen i gjeldende lov om fri omsettelighet med adgang til å vedtektsfeste omsetningsbegrensninger bør videreføres.»

Avslutningsvis drøfter utvalget om lovens regler om samtykkekrav og forkjøpsrett bør gjelde i alle tilfelle av eierskifte (utredningen side 72):

«I Ot prp nr 36 (1993-94) var det foreslått at tilsvarende vedtektsklausuler ikke skulle gjelde ved eierskifte ved arv og heller ikke når erververen er aksjeeierens personlige nærstående. Etter utvalgets syn bør det i forhold verken til slike klausuler eller til lovens egne regler legges særlig vekt på selve ervervsmåten. Omsetningsbegrensningene har sitt rettspolitiske grunnlag bl a i den nære sammenheng det vanligvis er mellom eierskifte for selskapets aksjer og eierstrukturen for den bedrift selskapet står for. Det behov selskapet og eierne har for å kunne gardere seg mot at det ved eierskifte kommer inn eiere i selskapet som ikke passer inn i den bestående eierstruktur, beror ikke på om eierskiftet skjer ved overdragelse, arv eller på annen måte. Derimot bør det også etter utvalgets syn oppstilles unntak for tilfelle hvor den nye erverver tilhører den tidligere aksjeeiers nære familie. Utvalget har kommet til at unntak bør gjøres for den tidligere eiers personlige nærstående og slektninger i rett oppstigende eller nedstigende linje (utkastet §§ 3-7 annet ledd og 3-16 annet ledd). Andre familiemedlemmer med fjernere tilknytning til den tidligere aksjeeier bør imidlertid være undergitt samme regler som andre erververe. En minner om at denne avgrensning er foreslått ut fra hensynet til de øvrige eiere i selskapet, og at dette hensyn også bør vektlegges når erververen er en av aksjeeiernes fjernere familiemedlemmer.»

8.5.3 Høringsinstansenes syn

Det hersker bred enighet blant høringsinstansene om at aksjer i allmennaksjeselskap bør være fritt omsettelige. Når det gjelder spørsmålet om det skal være adgang til å vedtektsfeste omsetningsbegrensninger, og hvilke former for slike begrensninger som eventuelt bør godtas, er meningene mer delte.

Landsorganisasjonen i Norge, Norges Registrerte Revisorers Forening og Næringslivets Hovedorganisasjoner enige i at allmennaksjeselskaper bør kunne vedtektsfeste kvantitative eierbegrensninger (eiertak) og kvalifikasjonskrav til eier eller erverver av aksjer i særskilte aksjeklasser.

Den Norske Bankforening er i utgangspunktet enig i at også allmennaksjeselskaper kan ha behov for å vedtektsfeste omsetningsbegrensninger, men peker også på at slike begrensninger - sett i sammenheng med andre restriksjoner - kan ha negative sider:

«Bankforeningen vil imidlertid understreke at kombinasjonen av stemmerettsbegrensninger, eierbegrensninger og samtykke vil kunne virke negativ på muligheten for å innhente ny egenkapital til selskapet. Begrensninger i aksjenes omsettelighet vil også ha en negativ effekt på aksjer som panteobjekt og få konsekvenser for selskapets tilgang på fremmedkapital.»

På den annen side går Finansdepartementet og Norges Fondsmeglerforbund inn for at allmennaksjeselskaper overhodet ikke skal ha adgang til å fastsette omsetningsbegrensninger i sine vedtekter. I høringsuttalelsen til Finansdepartementet heter det:

«En kan ikke se at hensynet til eier- og styringsfunksjoner i sterk nok grad tilsier at loven gir en bred adgang til å vedtektsfeste denne type begrensninger også i allmennaksjeselskaper. Dersom eierne har valgt å danne et allmennaksjeselskap med det mål å henvende seg til allmennheten for å få inn risikokapital, bør konsekvensen av dette valget være at man også aksepterer at aksjene normalt skal være gjenstand for fri omsettlighet, samt at man ikke kan ha full kontroll med hvem som til enhver tid sitter med eierandeler i selskapet. Dersom man ønsker å beskytte sin eierposisjon ytterligere har man anledning til å velge formen aksjeselskap.»

Videre mener flere høringsinstanser at grensen for når et allmennaksjeselskap kan nekte samtykke (dvs når kjøperen har en eierandel på mer enn tre prosent), under enhver omstendighet er satt for lavt. Dette gjelder Finansdepartementet, Den Norske Advokatforening, Norske Finansanalytikeres Forening og Oslo Børs:

I uttalelsen fra Oslo Børs heter det:

«Bestemmelsen om samtykkekrav ved overdragelse av aksjer som medfører at vedkommende aksjeeier innehar mer enn 3% av aksjene/stemmene, synes i liten grad drøftet på prinsipielt grunnlag. Det er vanskelig å ha noen formening om hva som er hensiktsmessig terskel dersom først loven skal ha deklaratoriske regler av et slikt innhold. Det synes imidlertid som at terskelen på 3 % er satt vesentlig for lavt. En slik regel kan bidra til å hindre at det kommer inn nye eiergrupperinger og kan på en uheldig måte sementere en sittende ledelses stilling.

Bestemmelsen kommer klart i konflikt med børsrettslige prinsipper og er følgelig ikke særlig egnet for børsnoterte selskaper.»

Næringslivets Aksjemarkedsutvalg forutsetter at børsnoterte selskaper, som følge av at de kan være børsnotert på ulike børser, vil kunne gå lenger i å begrense aksjers omsettelighet enn det som følger av Aksjelovutvalgets utkast til lov om allmennaksjeselskaper.

Når det gjelder aksjeselskaper, ser det ut til å være bred enighet om at slike selskaper skal ha vid adgang til å fastsette omsetningsbegrensninger i sine vedtekter. Det er bare Norges Fondsmeglerforbund, som på prinsipielt grunnlag er motstander av omsetningsbegrensninger, som mener at selskapene ikke skal ha adgang til å fastsette omsetningsbegrensninger i sine vedtekter.

Høringsinstansene er derimot uenige når det gjelder spørsmålet om hva som skal være lovens fravikelige hovedregel. Følgende høringsinstanser mener at omsetning av aksjer i aksjeselskap i utgangspunktet skal være betinget av samtykke, kombinert med at at aksjeeierne skal ha forkjøpsrett til aksjene som skifter eier: Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon, Landsorganisasjonen i Norge, Norges Autoriserte Regnskapsføreres Forening, Norges Registrerte Revisorers Forening, Norske Sivilingeniørers Forening og Næringslivets Hovedorganisasjon. NHO uttaler:

«NHO gir sin tilslutning til forslaget til lovregulering av aksjenes omsettelighet i aksjeselskaper. Forslaget må ses i sammenheng med forslaget til regler om uttreden, som også ivaretar hensynet til aksjonærer som ønsker å komme seg ut av selskapet.

Forslaget til NOU 1996:3 gir etter NHOs oppfatning uttrykk for normalsituasjonen i lukkede aksjeselskaper. Aksjeeierne har ofte ønske om å kunne føre kontroll med hvem som skal tillates å bli deltaker i selskapet, og eventuelt hindre uønskede aksjeerverv. Hvor vedtektene ikke inneholder vedtektsbestemte samtykkekrav eller bestemmelser om løsningsrett, fremstår det ofte som en mangel. Den avtalefrihet som foreslås, tilfredsstiller kravet til en dynamisk lovgivning, som gjør det mulig for aksjeselskapene å finne frem til den løsningen som det enkelte selskap og aksjeeierne er best tjent med til enhver tid, og dermed også hensyn til det mangfold som denne aksjeselskapsformen dekker over.»

Norges Registrerte Revisorers Forening mener at bestemmelsen også bør gjelde for selskaper som før lovens ikrafttredelse ikke har vedtektsbestemmelser om omsetningsbegrensninger. Norske Sivilingeniørers Forening foreslår at generalforsamlingen som utgangspunkt må godkjenne nye aksjeeiere. Foreningen mener blant annet at dette vil bidra til langsiktige eierskap i norske bedrifter.

Flere av høringsinstansene går på den annen side inn for at man opprettholder gjeldende rett hvor fri omsettelighet er lovens fravikelige hovedregel. Dette gjelder Finansdepartementet, Nærings- og energidepartementet, Norges Fondsmeglerforbund, Norges Statsautoriserte Revisorers Forening, Den Norske Advokatforening og Den Norske Bankforening. Disse høringsinstansene viser blant annet til at fri omsettelighet av aksjer bidrar til å effektivisere ressursutnyttelsen i næringslivet, og at en lovfestet omsetningsbegrensning vil gi et uheldig signal. Norges Fondsmeglerforbund etterlyser for øvrig en nærmere avklaring av om grensen for erverv av egne aksjer helt eller delvis kan begrense muligheten til å gjøre bruk av forkjøpsretten.

I høringsuttalelsen til Den Norske Bankforening heter det blant annet:

«Etter Bankforeningens syn vil de aller fleste selskaper i praksis følge lovens deklaratoriske regler. Dette vil kunne vanskeliggjøre finansieringen av slike aksjeselskaper og deres aksjonærer ved at aksjenes verdi som kredittgrunnlag svekkes.»

Norges Statsautoriserte Revisorers Forening peker på uheldige konsekvenser av at den fravikelige regelen etter Aksjelovutvalgets forslag bare vil gjelde for aksjeselskaper som er stiftet etter lovens ikrafttredelse:

«Dette medfører at det etter lovforslaget alltid vil være et skille mellom gamle og nye aksjeselskaper og at det i relasjon til denne bestemmelse vil være tre selskapstyper; gamle og nye aksjeselskaper og allmennaksjeselskaper. NRSF finner et slikt skille uheldig, bl.a. fordi det for utenforstående vil være vanskelig å oppdage dette.»

8.5.4 Departementets vurdering

Etter Justisdepartementets syn kan det ikke være tvilsomt at aksjer i allmennaksjeselskaper i utgangspunktet skal være fritt omsettelige. Spørsmålet er her om loven overhodet skal tillate vedtektsbestemmelser som begrenser omsetteligheten. Det er her imidlertid viktig å være klar over at for den gruppe av selskaper hvor omsetningsbegrensninger har minst for seg, nemlig børsnoterte selskaper, eksisterer det allerede sterke begrensninger mht i hvilken grad eventuelle samtykkeklausuler eller andre omsetningsbegrensninger kan praktiseres, jf børsforskrift 17 januar 1994 nr 30 § 2-3. Forutsatt at man i allmennaksjeloven ikke skal ha strengere regler om omsetningsbegrensninger enn det man finner i børsforskriften (noe som synes lite naturlig), vil en regulering i allmennaksjeloven derfor bare ha betydning i forhold til allmennaksjeselskaper som ikke er børsnotert. På denne bakgrunn er departementet kommet til at loven ikke bør inneholde noe forbud mot at allmennaksjeselskapene skal kunne ha omsetningsbegrensninger i sine vedtekter, og at loven heller ikke bør ha en regel om at en eventuell samtykkeklausul bare kan praktiseres når erververen har en eierandel som overstiger en viss prosent. Etter departementets syn vil en slik grense lett bli vilkårlig. Videre kan grensen tolkes slik at selskapet uansett har saklig grunn for å nekte et erverv som overstiger lovens grense. Det synes da mer hensiktsmessig å vurdere kravet om saklig grunn uavhengig av slike grenser. For allmennaksjeselskaper må saklighetsvurderingen under enhver omstendighet ta hensyn til at selskapet er et allmennaksjeselskap.

Når det gjelder aksjeselskapene, går departementet inn for at fri omsettelighet av aksjer skal være lovens fravikelige hovedregel. Av de kryssende hensyn som gjør seg gjeldende, har departementet lagt avgjørende vekt på at fri omsettelighet av aksjer bidrar til å effektivisere ressursutnyttelsen i næringslivet og at en lovfestet omsetningsbegrensning et uheldig signal å gi. Departementet har også lagt betydelig vekt på at man ved en endring av rettstilstanden får betydelige overgangsproblemer - som påpekt av høringsinstansene er det uheldig at det på dette punktet kan gjelde forskjellige regler for selskaper som er stiftet før eller etter lovens ikrafttredelse. Slike overgangsproblemer unngår man ikke med Aksjelovutvalgets forslag - med mindre man lar de nye reglene gjelde også for eksisterende selskaper som i sine vedtekter ikke har omsetningsbegrensninger. Etter departementets syn må en slik løsning være uaktuell. Videre taler også hensynet til de aksjeeiere som ønsker å komme seg ut av selskapsforholdet, for at fri omsettelighet av aksjer gjøres til lovens hovedregel - selv om virkningen av dette ikke må overvurderes. Hensynet til selskapene skulle være tilstrekkelig ivaretatt gjennom den utstrakte vedtektsfriheten selskapene etter forslaget i denne proposisjonen vil ha.

Når fri omsettelighet av aksjer skal være lovens hovedregel, er det klart at departementet ikke kan støtte forslaget fra Norske Sivilingeniørers Forening om at generalforsamlingen som utgangspunkt må godkjenne nye aksjeeiere. Heller ikke her vil det imidlertid være noe i veien for at selskapene selv fastsetter en slik løsning i sine vedtekter.

Det vises ellers til § 4-15 i begge lovforslag.

8.6 INNSYN I AKSJEBOKEN/AKSJEEIERREGISTERET

8.6.1 Gjeldende rett

Etter aksjeloven § 3-8 første ledd skal ethvert aksjeselskap opprette en aksjebok eller, hvis aksjene er registrert i VPS, et aksjeeierregister. Både aksjeboken og aksjeeierregisteret skal blant annet inneholde opplysninger over hvem som til enhver tid er aksjeeiere i selskapet. Aksjeboken/aksjeeierregisteret «skal holdes tilgjengelig for enhver», jf aksjeloven §§ 3-8 femte ledd og 3-11 fjerde ledd.

8.6.2 Aksjelovutvalgets forslag

Utvalget er delt på midten når det gjelder spørsmålet om aksjebokens offentlighet. (I utredningen er utvalgsmedlemmet Tjølsen utelatt fra det som ved en feil er omtalt som utvalgets mindretall.) Halvparten av utvalgets medlemmer mener at regelen i gjeldende lov § 3-8 femte ledd bør videreføres, og legger særlig vekt på betydningen av at det hersker full åpenhet omkring eierforholdene i næringslivet. Denne halvdelen mener også at erfaringene med bestemmelsen i gjeldende lov ikke tilsier at det her foreligger noe behov for lovendring.

Den andre halvdelen - deriblant utvalgets leder - i utvalget mener at innsynsretten bør være begrenset til personer som normalt vil kunne ha en berettiget interesse i å skaffe seg oversikt over aksjeeiersituasjonen i selskapet, dvs aksjeeiere, ansatte, kreditorer og offentlige myndigheter.

Når det gjelder bestemmelsen om at aksjeeierregisteret skal holdes tilgjengelig for enhver, går utvalget inn for å videreføre forslaget i Ot prp nr 36 (1993-94) § 4-5 siste ledd. Dette innebærer at aksjeeierregisteret i utgangspunktet er fullt ut offentlig, men at Kongen kan gi regler som begrenser innsynet for andre enn offentlige myndigheter.

8.6.3 Høringsinstansenes syn

Forslaget om å begrense innsynsretten i aksjeboken for aksjeselskaper, får støtte av Datatilsynet, Næringslivets Hovedorganisasjon og Norges Fondsmeglerforbund. I høringsuttalelsen til NHO heter det:

«NHO gir sin tilslutning til forslaget til asl. § 3-2 (2) om at aksjeeierboken skal være tilgjengelig for de personer som er angitt i utkastet til lovtekst. At aksjeeierboken ikke er alminnelig tilgjengelig er en naturlig konsekvens av at aksjeselskapet er en selskapsform som tar sikte på lukkede selskaper. Reglene vil også kunne bety et vern mot uønskede oppkjøpsforsøk.»

Datatilsynet begrunner sitt syn med «det sentrale personvernprinsipp at personopplysninger ikke skal spres unødig, og ikke ... være tilgjengelig for andre enn de som faktisk har behov for opplysningene».

Et flertall av høringsinstansene som uttaler seg om spørsmålet, går imidlertid inn for å videreføre gjeldende rett med allmenn innsynsrett i aksjeboken. Dette gjelder Finansdepartementet, Nærings- og energidepartementet, Landsorganisasjonen i Norge, Norges Registrerte Revisorers Forening, Den Norske Advokatforening, Den Norske Bankforening og Norsk Presseforbund. Disse høringsinstansene peker blant annet på at flere persongrupper enn de som er tillagt innsynsrett i utkastet, har behov for å kunne gjøre seg kjent med eierforholdene i aksjeselskap, og at erfaringene med dagens ordning ikke tilsier noen endring.

Norsk Presseforbund uttaler:

«Mens utvalget som utgangspunkt foreslår videreført hovedprinsippet om innsynsrett for «enhver» i aksjeeierregisteret for allmennaksjeselskaper ... , foreslås det en spesifikk begrensning i selve lovteksten for innsyn i aksjeboken for «private» aksjeselskaper (AS). Innsyn skal bare gjelde for aksjeeiere, ansatte, kreditorer og offentlige myndigheter, hvilket utvalget åpenbart regner som en uttømmende oppregning av dem som kan tenkes å ha «berettiget» interesse i slikt innsyn.

Heller ikke her er det mulig å finne noe dokumentert behov eller presis begrunnelse for en slik tilstramming.

Det er også uforståelig når utvalgets flertall i innstilling (s. 78, annen spalte) hevder at «de hensyn som taler for en slik begrensning av innsynet i aksjeeierregisteret som departementet åpner for, i enda større grad gjør seg geldende i forhold til innsyn i aksjeeierboken for andre enn offentlige myndigheter».

De «hensyn» utvalgets flertall her viser til, er de samme som vist til i Ot.prp. nr 36 (1993-94) og som er omtalt under punkt 3 ovenfor, nemlig faren for «konkurransevridning» i forhold til utenlandske verdipapirmarkeder. Dette fremstår noe underlig, all den tid utvalget selv forutsetter at de «private» aksjeselskapene (AS) ikke skal registreres i Verdipapirsentralen: «I motsetning til Ot prp nr 36 (1993-94) åpner utvalgets utkast til aksjelov ikke adgang til frivillig registrering i Verdipapirsentralen. Slik registrering antas å være uaktuelt for de aller fleste selskaper som er omfattet av aksjeloven. «(Vår uth.)

Spørsmålet blir da: På hvilken måte vil innsyn i selskaper som overhodet ikke er registrert i Verdipapirsentralen kunne virke «konkurransevridende» på den samme Verdipapirsentralens forhold til andre lands verdipapirmarkeder? Årsakssammenhengen er ikke spesielt klar.

Et annet poeng er selvsagt at dersom både ansatte, kreditorer, aksjonærer og offentlige myndigheter skal ha adgang til aksjebøkene, så skal det vel godt gjøres at disse opplysningene blir holdt hemmelige, i det minste dersom det er snakk om en bedrift som er i offentlighetens søkelys. Med såvidt stor spredning vil også journalister i enkelte tilfeller, gjennom godt kildearbeid, få adgang til opplysninger fra aksjeboken. Informasjonen vil imidlertid kunne bli mindre presis, og det vil ofte ta lengre tid å få den frem. Er det forøvrig vurdert hvordan opplysninger om eierforholdene i «private» selskaper skal vurderes dersom disse fremkommer i dokumenter på forvaltningens hånd? Skal disse dokumentene unntas offentlighet? Skal opplysningene underlegges lovbestemt taushetsplikt? I så fall: Med hvilken hjemmel? Slik hjemmel finnes neppe i dagens offentlighetslov. Dermed vil det - helt tilfeldig - kunne bli slik at enkelte selskapers aksjeeierbøker i praksis er offentlige, mens andre er lukket.

Forslaget om begrensninger i innsynet i aksjeeierboken er enda dårligere begrunnet og mer prinsipielt uryddig enn åpningen for å begrense innsynet i aksjeeierregisteret.»

I sin høringsuttalelse fremhever Den Norske Bankforening hensynet til kreditorer:

«Etter vårt syn er det et sterkt behov for innsyn både for potensielle selskaps- og aksjeeieres kreditorer før kreditt ytes, likesom det er behov for innsyn i forbindelse med kreditorforfølgelse av aksjonærer etc.»

Advokatforeningen peker på behovet for innsyn blant annet ved praktiseringen av regler om hvem som anses som nærstående.

Forslaget om at aksjeeierregisteret for allmennaksjeselskaper i utgangspunktet skal være tilgjengelig for enhver, får støtte av Norges Forsikringsforbund, Den Norske Advokatforening, Norsk Presseforbund, Næringslivets Aksjemarkedsutvalg, Næringslivets Hovedorganisasjon og Sparebankforeningen i Norge. Høringsinstansene begrunner sitt syn dels med at det prinsipielt sett bør herske full åpenhet om eierforholdene i selskaper, og dels med at også utenforstående i praksis har behov for innsyn i aksjeeierregisteret.

Norsk Presseforbund mener dessuten at det ikke er godtgjort at en regel om full offentlighet kan virke konkurransevridende i forhold til utenlandske verdipapirmarkeder:

«Flertallet henviser i denne sammenheng til Ot.prp. nr. 36 (1993-94) s. 179, annen spalte, hvor det heter at «Dersom forskriftshjemmelen utformes slik at den ikke tillater innskrenkninger i innsynsretten for offentlige myndigheter, kan departementet ikke se at tungtveiende hensyn taler mot en slik bestemmelse». I den nevnte proposisjonen har departementet begrunnet en slik mulig innskrenkning i innsynsretten med at «full offentlighet kan virke konkurransevridende på det norske verdipapirmarkedet i forhold til utenlandske verdipapirmarkeder». Hverken i proposisjonen eller i NOU 1996: 3 er det imidlertid vist til eller sagt at slik konkurransevridning har funnet sted. Synspunktet er begrunnet i et hypotetisk «kan». Konkurransevridning er hverken dokumentert eller sannsynliggjort.»

Enkelte av høringsinstansene som støtter full offentlighet, tar til orde for at offentliggjøring av endring i aksjeeierregisteret ikke bør skje umiddelbart etter at endringen har funnet sted. Dette gjelder Norges Forsikringsforbund og Næringslivets Aksjemarkedsutvalg. Sistnevnte begrunner behovet for utsatt innsyn slik:

«NAU mener imidlertid at en umiddelbar offentliggjøring av aksjeeierregisteret, kan reise enkelte problemer i et lite marked som det norske. Et innsyn som gir en umiddelbar («real time») oversikt over bevegelsene til enkeltinvestorer i markedet, vil gjøre det mulig å «etterape» strategier til store og/eller kjente aktører i markedet («skyggeporteføljer»). Etter det vi er gjort kjent med vil det kunne representere en ulempe for investoren som vil kunne bli mer tilbakeholden med å investere i det norske verdipapirmarkedet. En umiddelbar offentlighet omkring transaksjoner i verdipapirmarkedet vil således kunne forhindre en del transaksjoner som ellers ville ha blitt gjennomført.»

Sparebankforeningen i Norge, Oslo Børs, Aksjesparerforeningen i Norge, Den Norske Advokatforening og Norsk Presseforbund retter kritikk mot forslaget til lov om allmennaksjeselskaper § 3-1 tredje ledd som gir Kongen hjemmel til å begrense innsynsretten for andre enn offentlige myndigheter. Hovedinnvendingen synes å være at Kongen i for stor grad gis adgang til å innskrenke innsynsretten. Oslo Børs uttaler:

«Begrensningene for innsyn som er forutsatt å kunne skje etter bestemmelsens tredje ledd er såpass prinsipielt viktige at de bør fremgå av loven og ikke reguleres i forskrift.

Forøvrig innebærer ordlyden i utkastet at det kan gis forskrift som begrenser aksjeeiernes innsynsrett. Det er ut i fra utredningen (side 78 og side 209) vanskelig å få noen nærmere klarhet om bruken av forskriftshjemmelen.

Dersom utkastet til tredje ledd også har ment å åpne for at det kan fastsettes begrensninger for aksjeeiernes innsynsrett, bør dette drøftes nærmere før høringsinstansene kan ha noen oppfatning av spørsmålet. Rent prinsipielt er vi imidlertid av den oppfatning at informasjonen skal være tilgjengelig på en praktisk måte for selskapets aksjeeiere.»

På den annen side er det flere høringsinstanser som - på noe forskjellige grunnlag - går imot eller er skeptiske til at enhver skal ha rett til innsyn i aksjeeierregisteret. Norske Finansanalytikeres Forening uttaler at større innsynsrett i aksjeeierregisteret enn det som er vanlig internasjonalt, vil gjøre det mindre attraktivt for investorer å operere i det norske markedet. Foreningen mener at reglene i det minste bør utformes slik at en investor kan være anonym i en viss periode, slik at vedkommende kan gjennomføre porteføljetilpasninger uten umiddelbart å tilkjennegi sin identitet.

I samme retning trekker høringsuttalelsen fra Norges Fondsmeglerforbund. Det vises her til at myndighetene har fullt innsyn i VPS, og at det ved siden av denne innsynsretten og flaggingsregelen ikke er behov for ytterligere offentlighet. Forbundet mener at sparing i aksjer bør sammenlignes med sparing og innskuddskonti i bank, hvor allmenheten ikke har noen innsynsrett. Videre heter det i høringsuttalelsen:

«Etter det vi erfarer virker dagens offentlighet gjennom tilgang til løpende oppdaterte eierregistre i VPS til at en rekke investorer (også norske) velger å gjennomføre sine handler i utlandet, f. eks. London, fordi det på denne måten oppstår en viss treghet i offentliggjøring. Dette kan skape en uheldig og utilsiktet forskjellsbehandling av aktører.

Det forhold at aktører i markedet av ovennevnte grunner velger å operere i andre markeder viser etter vårt syn at det er et visst behov for de forsinkede mekanismer som ligger i den tregere avdekning av transaksjoner vis a vis offentligheten. Vi kan ikke se at slik forsinkelse er uheldig. Etter vår oppfatning vil man stå overfor valget mellom en slik forsinket avdekning eller ingen avdekning overhodet (ut over flagging) fordi så vel norske som utenlandske investorer vil gjennomføre handel og clearing i utlandet og gjennom sin depotmottager (forvalterregistrering), f eks i Euroclear. På denne måten vil det norske kravet til offentlighet virke mot sin hensikt.»

Verdipapirsentralen opplyser at det ofte rettes innvendinger mot at utstederne og deres kontoførere daglig kan kreve utskrifter fra Verdipapirsentralen.

Oslo Børs savner en bredere og mer prinsipiell drøftelse av spørsmålene omkring aksjeeierregisterets offentlighet. For øvrig viser Børsen til at:

«Spørsmålet om innsyn i registeret er et spørsmål av betydelig prinsipiell interesse. Det har fra flere hold vært reist kritikk mot at de norske reglene gir en uønsket åpenhet om eiersammensetningen i et selskap til enhver tid. Slik åpenhet kan vanskeliggjøre f. eks. en strategi for oppkjøp hvor en aktør ønsker å kjøpe seg opp i et selskap, men ikke i en slik grad at det utløses flaggingsplikt ved de tersklene som er angitt i verdipapirhandelloven § 8 a. I tillegg vil reglene også gjelde for selskaper som ikke er børsnotert, som derved ikke er undergitt verdipapirhandellovens bestemmelser om flagging, og innebære at allmenheten kan gis innsyn i de enkelte aktørers posisjoner.

Det bemerkes imidlertid at det også etter gjeldende aksjelov og forskriften av 4. november 1986 om at aksjeeierregistrene skal være tilgjengelig i form av en utskrift som ikke er eldre enn tre måneder og at utskrift skal være sendt vedkommende senest 14 dager etter at noen har bedt om en utskrift. Forskriften gir derved selskapene allerede i dag det nødvendige manøvreringsrom.»

8.6.4 Departementets vurdering

Etter Justisdepartementets syn bør det fortsatt være full åpenhet omkring eierforholdene i norsk næringsliv. Departementet går derfor inn for at både aksjeeierboken og aksjeeierregisteret fortsatt skal være tilgjengelig for enhver. Departementet mener at en slik åpenhet hører naturlig hjemme i et demokratisk samfunn. Etter departementets syn er det også av betydning at gjeldende lovs regler om innsyn i et selskaps eierforhold, økonomiske forhold, samt opplysninger om hvem som utgjør selskapets ledelse, synes nødvendig for at pressen skal kunne avdekke kritikkverdige forhold i næringslivet. Dessuten er bedret informasjonsflyt som oftest gunstig for markedets samfunnsøkonomiske effektivitet.

Når det gjelder argumentet om at de gjeldende reglene om aksjeeierbokens offentlighet er særnorske krav som kan virke konkurransevridende for det norske verdipapirmarkedet og dets aktører, er departementet enig i at det i og for seg er uheldig dersom reglene har en slik virkning - i alle fall dersom virkningen fremstår som betydelig. Det er imidlertid vanskelig å foreta en vurdering av om og i hvilken utstrekning gjeldende rett har slike virkninger. En nærmere tallfesting vil være komplisert. Slike ulemper må under enhver omstendighet veies mot de fordelene man oppnår ved at det eksisterer full åpenhet omkring eierforholdene i næringslivet. Departementet fremhever dessuten at de ulempene som er knyttet til en umiddelbar offentliggjøring, i stor grad kan avhjelpes innenfor rammen av dagens forskrifter, jf høringsuttalelsen fra Oslo Børs.

Det er etter dette ikke nødvendig å gå nærmere inn på Aksjelovutvalgets forslag om at aksjeeierboken bare skal være tilgjengelig for en begrenset gruppe eller at Kongen kan begrense innsynsretten i aksjeeierregisteret for andre enn offentlige myndigheter. Når det gjelder forslaget om at aksjeeierboken bare skal være tilgjengelig for en begrenset gruppe, vil departementet likevel bemerke at det synes vanskelig å foreta en eksakt oppregning av hvilke grupper som på en eller annen måte kan sies å ha en «saklig grunn» for å se aksjeeierboken. I tillegg kommer at en slik begrensning av innsynsretten ikke vil gi noen sikkerhet for den eller de som ønsker konfidensialitet omkring vedkommendes eierskap i selskapet. For øvrig er departementet enig i at eventuelle begrensninger i innsynsretten i aksjeeierregisteret er så viktige at dette under enhver omstendighet bør fremgå av lovteksten.

Det vises ellers til forslag til lov om aksjeselskaper § 4-6 og forslag til lov om allmennaksjeselskaper § 4-5.

8.7 FORVALTERREGISTRERING

Forvalterregistrering innebærer at en særskilt forvalter (som regel en bank) representerer aksjeeierne overfor selskapet og på vegne av aksjeeierne mottar alle utbetalinger og liknende. Det karakteristiske ved forvalterregistreringen er at aksjene registreres på forvalterens navn, slik at den egentlige aksjeeier er ukjent for selskapet (og andre). Etter gjeldende § 3-14 er forvalterregistrering i utgangspunktet begrenset til å gjelde utenlandskeide aksjer som er registrert i Verdipapirsentralen.

På side 77 i utredningen tar Aksjelovutvalget opp spørsmålet knyttet til forvalterregistrering. Utvalget uttaler:

«I Ot prp nr 36 (1993-94) ble reglene om forvalterregistrering av aksjer i allmennaksjeselskaper i gjeldende aksjelov § 3-14 i hovedsak videreført. Under høringen var det fra ulike hold kommet forslag om å utvide adgangen til forvalterregistrering, men departementet mente at spørsmålene var så vidt kompliserte at de burde gjøres til gjenstand for egen utredning (proposisjonen s 180):

«Departementet er enig i at det kan være grunn til å se nærmere på reglene om forvalterregistrering. I utkastet er reglene i gjeldende lov likevel foreslått videreført uendret. Reglene om forvalterregistrering reiser kompliserte spørsmål, og Aksjelovgruppen har som nevnt ikke vurdert reglene i sin fulle bredde. Departementet mener at det er mest hensiktsmessig at reglene gjøres til gjenstand for en egen utredning, før man eventuelt kan komme tilbake med forslag om mer vidtgående endringer. Finansdepartementet tar sikte på å foreta en slik gjennomgang av reglene, og vil fremme en proposisjon med forslag om lovendringer ved en senere anledning.»

Utvalget antar at adgangen til å utvide adgangen til forvalterregistrering først og fremst vil være aktuelt i forhold til aksjer som er notert på norsk børs og som tilhører utenlandske aksjeeiere. Prinsipielt står spørsmålet om forvalterregistrering i slike tilfelle i samme stilling som når norske aksjer er notert på utenlandsk børs, bl a fordi det normalt bare vil være selskaper som allerede er notert på norsk børs som det her dreier seg om. Virkningen av dagens ordning vil derfor lett kunne bli at omsetning av aksjer i slike selskaper som foretas av utlendinger, rent faktisk kommer til å bli kanalisert til utenlandsk børs. Dette må antas å være en utilsiktet virkning av de begrensninger som nå gjelder for forvalterregistrering av norske aksjer. Utvalget antar derfor at det spørsmål som er her reist, bør søkes avklart forholdsvis snart. Forvalterregistreringen av aksjer som eies av utlendinger, har etter hvert funnet sin form. En antar derfor at spørsmålet om rekkevidden av ordningen bør kunne avklares gjennom forskrift vedrørende omsetning av aksjer notert på børsen her i riket. Den nødvendige forskriftshjemmel er videreført i utkastet § 3-8.

Erfaringen med ordningen med forvalterregistrering har vist at det kan være behov for særlige sanksjonsregler i tilfelle hvor den som opptrer som forvalter, ikke er godkjent i henhold til gjeldende regler, eller dersom forvalteren ikke oppfyller sine informasjonsplikter slik at godkjennelse blir trukket tilbake. I slike tilfelle bør forvalteren ikke ha fullmakt til å motta utbytte eller andre utdelinger på vegne av den egentlige aksjeeier. Dersom forvalteren ikke sørger for å få forholdet bragt i orden, bør loven også gi adgang til tvangssalg av de aksjer som er registrert på forvalterens konto i Verdipapirsentralen. Bestemmelser om dette er inntatt i utkastet § 3-10.»

Flere høringsinstanser tar til orde for at dagens regler om forvalterregistrering er utilfredsstillende, og at det derfor bør foretas en gjennomgang av reglene. Dette gjelder Norges Fondsmeglerforbund, Norges Forsikringsforbund, Norges Rederiforbund, Norske Finansanalytikeres Forening, Næringslivets Aksjemarkedsutvalg, Næringslivets Hovedorganisasjon og Oslo Børs.

Som det ble uttalt i Ot prp nr 36 (1993-94) er departementet av den oppfatning at det er god grunn til å se nærmere på reglene om forvalterregistrering, men at dette bør gjøres til gjenstand for en egen utredning. I samråd med Finansdepartementet foreslås det derfor at reglene videreføres uendret i denne omgang, og at man i stedet kommer tilbake med eventuelle forslag om lovendringer ved en senere anledning. Departementet har etter dette ikke fulgt opp Aksjelovutvalgets endringsforslag, uten at dette betyr at departementet går imot forslagene. Enkelte rent lovtekniske endringer er likevel fulgt opp.