3 Generelt om lovforslaget

3.1 HVILKE HENSYN BØR AKSJELOVGIVNINGEN IVARETA?

3.1.1 Innledning

Aksjelovutvalget drøfter ikke på prinsipielt grunnlag hvilke hensyn dagens aksjelovgivning bør ivareta. Enkelte høringsinstanser tar imidlertid opp dette spørsmålet, se nedenfor. Etter Justisdepartementets syn kan det være nyttig å foreta en slik vurdering når det skal foreslås ny aksjelovgivning.

3.1.2 Høringsinstansenes syn

Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon mener at aksjeloven bør ivareta interessene til en rekke aktører:

«Vi har ca. 120.000 aksjeselskaper i Norge i dag, alt fra små enmannsselskap til de store børsnoterte. Aksjelovens utforming vil derfor ha betydning for en betydelig del av næringslivet. Dette gjelder i forhold til både bestående og nye virksomheter, men også i forhold til kreditorer, aksjonærer, ansatte og samfunnet forøvrig. De forhold som her omtales knytter seg primært til forhold omkring aksjeselskaper.

Både i forhold til bestående og nye virksomheter bør aksjeloven legge opp til minst mulig byråkrati. Regelverket bør utformes slik at ledelsen i bedriften i størst mulig grad kan konsentrere seg om virksomheten som drives og ikke bruke dyrebar tid på å forstå et kronglete regelverk.

Et annet viktig forhold er bedriftens troverdighet utad, som blant annet kan ivaretas ved å stille klare krav til styrets og daglig leders plikter/oppgaver. Kreditorene har krav på et regelverk som i størst mulig grad virker prohibitivt i forhold til konkursryttere, og annen useriøs virksomhet. Det bør derfor være en balanse i lovgivningen mellom de risiki som påføres andre og de risiki man bærer selv. ...

Til slutt er det viktig at det vernes om aksjonærene. De skal ha en størst mulig trygghet for den investering de har foretatt. Forholdet mellom majoritetsaksjonæren og minoritetsaksjonæren er i denne sammenheng viktig. Reglene på dette området må imidlertid gjennomføres på en slik måte at man får en balanse mellom aksjonærens rettigheter, og hensynet til virksomheten. SMB er et særdeles viktig grunnlag for sysselsettingen. Det bør derfor ikke være slik at minoritetsaksjonærenes vern blir så sterkt at arbeidsplasser kommer i fare. Etter vårt skjønn er balansen mellom disse hensyn godt ivaretatt i lovforslaget.»

Næringslivets Hovedorganisasjon er særlig opptatt av at aksjeloven skal være et næringspolitisk instrument:

«I Ot.prp. nr. 36 (1993-94) ble det bl.a. anført at det er «grunn til å understreke at man ikke må overvurdere den betydning selskapslovgivningen har for foretakenes totale rammebetingelser. Etter departementets syn vil blant annet skatte- og avgiftsregler og mer generelle samfunnsmessige forhold være av større betydning» (Ot.prp. nr. 36 (1993-94) side 40). Etter NHOs oppfatning er en slik tilnærming for snever. At andre regler og samfunnsmessige forhold er viktige for næringslivet, betyr ikke det samme som at aksjeselskapslovgivningen har mindre betydning.

NHOs utgangspunkt for revisjonen av aksjelovgivningen har vært at loven gjelder et spørsmål av særlig betydning for næringslivet. Aksjelovgivningen berører nærmere 120.000 selskaper og disses eiere, ansatte, rådgivere og kreditorer, samt det offentlige. De økonomiske og administrative konsekvensene av ny aksjelovgivning vil være betydelige i form av nødvendige tilpasninger, opplæring, utilsiktede uklarheter som følger av ny lovgivning m.v. ...

Aksjeloven regulerer kompliserte og omfattende spørsmål, og aksjeselskapene representerer et bredt spekter av virksomheter med betydelige innbyrdes forskjeller. Et lovverk som i alle henseender tar hensyn til og forsøker å regulere dette mangfoldet i detalj, vil bli meget omfattende og sannsynligvis også vanskelig tilgjengelig.

NHO er på denne bakgrunn tilfreds med den fleksibilitet som utvalgets forslag reflekterer, bl.a. ved formulering av minstekrav, bruk av standard- og formålspregede hovedregler og normalregler med åpning for avvikende vedtektsregulering i det enkelte selskap. Samtidig har utvalget foreslått en lovstruktur og lagt til grunn en systematikk som, etter NHOs oppfatning, vil gjøre det vesentlig lettere å benytte aksjeloven i selskapenes daglige virke enn gjeldende lov.»

Norske Sivilingeniørers Forening er særlig opptatt av at aksjeloven er en viktig rammebetingelse for nyskaping. I en omfattende høringsuttalelse uttaler foreningen blant annet:

«Foreliggende høringsuttalelse til forslaget om ny aksjeselskapslov har som en viktig forutsetning at nyskapningsprosessen er sentral for verdiskapning. Aksjeselskapsloven er en av de viktige faktorene som påvirker nyskapningsprosessen. Det må derfor være et grunnleggende krav til en god aksjeselskapslov at den stimulerer til nyskapning.

Vårt utgangspunkt er at ethvert land er avhengig av et sterkt og lønnsomt næringsliv som grunnlag for verdiskaping og velferd. En god fornyelsesprosess i næringslivet er en avgjørende forutsetning for dette.

Fornyelsesprosessen i næringslivet er en kontinuerlig prosess som kan sies å inneholde følgende deler:

1. 1.

   Nyetablering og nyskaping

2. 2.

   Omorganisering

3. 3.

   Rasjonalisering

4. 4.

   Nedlegging

Nyetablering og nyskaping sørger for tilveksten og er avgjørende for fornyelsesprosessen. Uten en levende nyskapingsprosess vil næringslivet risikere å miste sin kraft og lønnsomhet.

Nyskapingsprosessen er særlig betydningsfull i perioder der nye bransjer og forretningsområder erstatter eller supplerer gamle hvis vekstpotensiale er uttømt. Vi legger til grunn at vi for tiden er inne i en slik prosess der ett av hovedtrekkene er at kunnskaps- og teknologibasert virksomhet gradvis erstatter eldre og mer tradisjonell industriproduksjon. I tillegg står Norge overfor den utfordringen å kompensere for redusert oljevirksomhet, og erstatte denne med nye virksomheter innen landbasert næringsliv. I tillegg er det et behov for økt verdiskaping for å ivareta et økende antall eldre i befolkningen. Videre er et tilstrekkelig antall nyetableringer nødvendig for å opprettholde sysselsettingen. Betydningen av dette har øket over tid på grunn av økt styrke på de samfunnsmessige endringsprosessene. Disse prosessene er av teknologisk, økonomisk, politisk og kulturell natur, men med teknologisk basert nyskapning som underliggende drivkraft. Et næringsliv uten nødvendig nyskapning og fornyelse vil gradvis tappes for konkurranesekraft.

Med andre ord er et tilstrekkelig antall nyetableringer og deres bidrag til verdiskaping over tid avgjørende for den nasjonale velferdsutviklingen. Det er viktig å være oppmerksom på at tapene i forbindelse med nyskapning kommer på kort sikt, mens gevinsten viser seg gjennom vekst av de etablerte bedriftene over lang tid, også etter at disse er blitt store og modne selskaper. Utredningen «Utfordringen - Forskning og innovasjon for ny vekst» (Aakvaagutvalget) inneholder en omfattende gjennomgang av situasjonen vedrørende den norske nyskapingsprosessen og dens økonomiske betydning.

Stimulering av nyskapingsprosessen er med denne bakgrunn en viktig samfunnsoppgave som må løses gjennom et effektivt samarbeid mellom private og offentlige interesser. Nyskapingsprosessen er imidlertid i sin natur kompleks men forholdene kan legges til rette gjennom styring av viktige faktorer som påvirker nyskapingsprosessen og resultatene av den.

Vi vil i det følgende ta utgangspunkt i tre sett med faktorer som påvirker nyskapningsprosessen:

• Rammebetingelser (lover og regler, skatter og avgifter, konjunkturer, basisteknologi og basiskunnskap etc.)

• Nyskapingsmiljø (investorer og finansinstitusjoner, forskningsmiljøer, myndigheter, næringsparker, næringsstruktur og industrielle miljøer etc.)

• Bærere av konseptet (gründeren, ressurspersoner, selve nyskapingsbedriften)

Gründeren og nøkkelpersonene i etableringen har i tillegg til økonomisk risiko også en risiko i form av menneskelig utrygghet (sosial status, alternativ karriere, belastning på familie mv.). Også i forhold til dette er aksjeloven viktig. ...

Aksjeselskap er en selskapsform med begrenset ansvar og en av de vanligste selskapsformene i næringslivet. Aksjeselskap er en velegnet selskapsform ved gjennomføring av nyskapingsprosjekter og etablering av nye bedrifter hvor det kan være høy risiko og tilsvarende høyt verdiskapingspotensiale. Aksjeselskapsloven regulerer en rekke forhold som er av stor betydning for graden av suksess for en nyskapingsbedrift. ...

En nyetablering er kjennetegnet ved at resultatene er avhengig av innsatsen fra en rekke ulike deltakere med ulike roller, kompetanser og motiver, men der suksess eller fiasko er sterkt avhengig av et aktivt samspill mellom disse interessene gjennom hele den kritiske utviklingsfasen fra ide frem til etablert eller moden bedrift. Denne etableringsfasen vil for mange kunnskapsbaserte virksomheter kunne vare i inntil 10 år. De viktigste deltakerne i en bedriftsetablering er:

• Gründer/idehaver

• Investorer/aksjeeiere

• Styremedlemmer

• Daglig leder

• Ansatte/ressurspersoner

• Revisor

• Kreditorer

• Kunder

Interessene til disse deltakerne er ulike. De er en blanding av økonomiske og ikke-økonomiske interesser. Noen interesser er kortsiktige og andre langsiktige.

Potensialet i en etablering, og senere resultatet, avhenger av om man får til et effektivt og kreativt samspill mellom deltakerne. Ekstraordinær innsats er nødvendig for å lykkes i konkurransen, risikoen er høy, men oppveies ofte av en tilsvarende mulighet for gevinst. To forhold er her av sentral betydning:

1. 1.

   Fordeling av risiko og avkastning mellom deltakerne må oppleves som rimelig i forhold til innsatsen og den potensielle gevinsten må oppleves som stor nok til å forsvare risikoen de enkelte pådrar seg.

2. 2.

   De enkelte deltakerne må ha et tidsperspektiv på sin innsats som helst er like langt som bedriftens forventede kritiske utviklingsperiode, det vil si et langsiktig perspektiv.

Dersom ikke disse kravene er oppfylt, kan resultatet bli svekket motivasjon, svekket innsats, svekket utholdenhet i etableringsfasen og følgelig redusert mulighet til å lykkes. Det burde være i samfunnets interesse at flest mulig etableringer lykkes og går over i lønnsomme virksomheter.

For eksempel kan en overfokusering på kreditorenes interesser føre til at investorenes risiko for tap øker og at kapitaltilgangen i en tidlig fase svekkes. Tilsvarende kan investorer med kortsiktig tidsperspektiv føre til urealistisk oppblåsing av aksjekursen med den følge at senere investorer kan få redusert sine gevinster. Skepsisen til investeringer i nyetableringer kan med dette øke.»

Også Akademikernes Fellesorganisasjon fremhever i sin høringsuttalelse hensynet til nyskaping som særlig viktig:

«Et grunnleggende krav til til en aksjelov er at den stimulerer til nyskaping. Aksjeloven er således en viktig rammebetingelse for etablerere som ønsker å starte ny virksomhet. Dette var også Stortingets forutsetning da det ble bestemt å skille mellom små og store aksjeselskaper. Et av hovedtrekkene i dagens samfunn er en overgang fra mer tradisjonell industriproduksjon til mer kunnskaps- og teknologibasert virksomhet. Et næringsliv uten nødvendig nyskaping og fornyelse vil gradvis tappes for konkurransekraft. Et tilstrekkelig antall nyetableringer og deres bidrag til verdiskaping over tid, vil være avgjørende for den nasjonale velferdsutvikling. En viktig faktor som påvirker nyskapingsprosessen og resultatene av denne, er aksjeloven. ... Gjennom en gunstig utforming av reglene for aksjeselskaper (AS) er det mulig for Norge å skaffe seg et konkurransefortrinn ved å øke tilveksten og konkurranseevnen i næringslivet gjennom en mer effektiv nyskapings- og etableringsprosess. ... Kunnskapsbaserte bedrifter stiller oss ovenfor særlige utfordringer i utformingen av en aksjelov som er tidsmessig. Dette er særlig knyttet til det forhold at så stor del av verdien og det fremtidige potensialet i en kunnskapsintensiv virksomhet er knyttet til bedriftens kunnskapskapital. Dette gir store utfordringer i forhold til håndtering av immaterielle eiendeler, goodwill og forventningsverdier av forsknings- og utviklingsinnsats.»

Enkelte høringsinstanser setter likhetstegn mellom konkurransedyktige vilkår og fleksibilitet. I uttalelsen fra Norges Rederiforbund heter det for eksempel:

«Næringslivet er i stadig større grad utsatt for forandringer i omgivelsene, og fleksibilitet i organiseringen er vesentlig for å kunne konkurrere. Det er således viktig at ikke selskapslovgivningen er til hinder for en hensiktsmessig organisering og for hurtige forandringer i bedriftenes organisering. I størst mulig grad bør bedriftene selv bestemme sin egen organisering i henhold til det gjeldende behov slik at ikke uoptimale løsninger må velges og konkurranseevnen svekkes. Aksjelovutvalget har i stor grad tatt konsekvensen av dette særlig når det gjelder selskapets ledelse og generalforsamling. Men man bør etter Rederiforbundets oppfatning gå lenger i å skape fleksibilitet enn det utvalget har foreslått.»

Oslo Børs på sin side etterlyser en mer prinsipiell gjennomgang av blant annet hvilke verdivalg som ligger til grunn for aksjelovens regler:

«Oslo Børs finner forøvrig grunn til å bemerke at det ved de senere års revisjoner av aksjelovgivningen i liten grad synes å vært foreretatt en mer helhetlig og prinsipiell gjennomgang av lovgivningen med tanke på de verdivalg og utgangspunkt som skal danne overbyggingen for aksjelovens regler.

Det etterlyses herunder en drøftelse av om aksjeloven skal være mer dynamisk for derigjennom å lette mulighetene for oppkjøp og fusjoner, eller om loven skal ha en mer konserverende effekt og derved fremme kontinuitet av bestående aksjonærstrukturer og beskyttelse av sittende ledelse.

Utkastet til lov om allmennaksjeselskaper § 3-18 om vedtektsfastsatt samtykkekrav kunne for eks. med fordel ha vært drøftet under en slik synsvinkel.

Både dette utkastet til aksjelovgivning og utkastet som ble fremmet, gjennom NOU 1992: 29 bærer i stor grad preg av å være lovtekniske ajourføringer og som følge av at det foreligger konkrete behov for endringer. Det kan være at de verdivalg og prinsipper som er nedfelt gjennom gjeldende aksjelov og videreført i utkastene til ny aksjelovgivning, etter en helhetlig vurdering, har de beste grunner for seg. I såfall etterlyses en klargjøring av dette ved gjennomgangen og drøftelsen av den enkelte bestemmelse.»

3.1.3 Departementets vurdering

Aksjeloven inneholder bestemmelser om organiseringen av aksjeselskaper, om forholdet mellom aksjeselskapet og de enkelte aksjeeiere, og om forholdet til selskapets kreditorer. En stor del av lovens bestemmelser må leses på bakgrunn av at de forsøker å avveie de kryssende hensyn og interesser som kan gjøre seg gjeldende mellom de ulike grupper og mellom de ulike interesser. Bestemmelser av næringsrettslig innhold finnes stort sett ikke i aksjeloven.

I lys av de ovennevnte høringsuttalelsene kan det dessuten være grunn til å bemerke at det å drive næringsvirksomhet ikke er synonymt med det å drive et aksjeselskap. Dels både bør og kan forskjellige former for næringsvirksomhet drives i andre juridiske former, for eksempel ansvarlig selskap, samvirkelag eller enkeltmannsforetak. Og dels kan aksjeselskapsformen også brukes til å forfølge ideelle formål, for eksempel å ta vare på gjenstander av historisk verdi.

Det som i første rekke skiller et aksjeselskap fra andre virksomhetsformer, er at deltakerne har et begrenset ansvar for selskapets forpliktelser. I dette ligger at aksjeeierne ikke hefter overfor kreditorene for aksjeselskapets forpliktelser, og at de ikke plikter å gjøre innskudd i selskapet i større utstrekning enn det som følger av grunnlaget for aksjetegningen.

Siden selskapsdeltakernes ansvarsbegrensning er det som i første rekke skiller et aksjeselskap fra andre virksomhetsformer, er det naturlig at akskjeloven inneholder regler som har til formål å avbøte enkelte uheldige virkninger av denne ansvarsbegrensningen. Dette gjelder i første rekke regler som pålegger deltakerne å gjøre et innskudd i selskapet, regler som skal sikre at denne innskuddsforpliktelsen er reell, og regler som skal hindre at deltakerne på en ulovlig måte får sitt innskudd tilbake. Hensynet til selskapets kreditorer er derfor et av de grunnleggende hensyn som aksjeloven bør ivareta.

Hensynet til kreditorene bør imidlertid ikke drives så langt at andre grunnleggende hensyn blir skadelidende. Særlig er det behov for å foreta en avveining mellom hensynet til kreditorene og ønsket om å legge forholdene til rette for nyetableringer og et konkurransedyktig næringsliv. Å sette opp ett prinsipp for denne avveiningen er imidlertid ikke mulig. Det er heller ikke nødvendigvis noen motstrid mellom disse to hensynene: For eksempel vil strenge krav til selskapets kapitalgrunnlag bidra til at aksjeselskapet nyter alminnelig tillit i samfunnet, noe som i sin tur er en forutsetning for at aksjeselskapsformen skal kunne fungere som et hensiktsmessig næringspolitisk instrument.

For øvrig kan departementet i stor grad slutte seg til det som er sagt i høringsuttalelsen til Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon. Som det fremgår av denne uttalelsen er aksjeloven i første rekke en privatrettslig lov som skal ivareta interessene til en rekke aktører. Disse aktørene har hver for seg legitime, men til dels motstridende interesser. Det må da være en oppgave for lovgiverne å foreta en avveining av disse interessene.

Når det gjelder synspunktet fra Norges Rederiforbund om at man bør gå lenger i å skape fleksibilitet enn det Aksjelovutvalget har foreslått, vil departementet peke på at det i mange tilfeller er både nødvendig og hensiktsmessig at loven er et fleksibelt instrument. Hensynet til fleksibilitet kan imidlertid ikke drives så langt at selskapet gis adgang til å fastsette løsninger som kan være til skade for andre aktører med legitime interesser. Også på dette punktet er det derfor vanskelig å si at hensynet til fleksibilitet generelt skal slå igjennom overfor andre hensyn.

Endelig mener departementet at det generelt er ønskelig at det klargjøres hvilke prinsipielle overveielser som ligger til grunn for de konkrete regler som er nedfelt i lovforslaget, jf høringsuttalelsen fra Oslo Børs. I denne proposisjonen er slike prinsipielle drøftelser søkt gjennomført en rekke steder. Innenfor de tidsrammer som har vært til disposisjon for proposisjonen, har det ikke vært mulig å foreta en slik prinsipiell drøftelse av enhver bestemmelse som er tatt inn i lovforslaget.

3.2 SKILLET MELLOM DE TO SELSKAPSFORMENE

3.2.1 Aksjelovutvalgets forslag

I samsvar med sitt mandat har Akjselovutvalget utarbeidet to lover for to typer av aksjeselskaper. Om skillet mellom de to selskapstypene heter det på side 15 i utredningen:

«Utvalget legger til grunn at grunnlaget for skille mellom de to selskapstyper i hovedsak er fastlagt gjennom stortingsbehandling av Ot prp nr 36 (1993-94) og Ot prp nr 4 (1995-96).

Som det fremgår av Innst O nr 45 (1994-95) og Innst O nr 23 (1995-96) skal den ene loven være beregnet på selskaper som har betydelig aksjespredning og som skal ha adgang til å innhente kapital fra allmennheten gjennom aksjetegning i markedet. Med en viss rett kan dette derfor sies å være «åpne» selskaper. Dette forutsettes å være selskaper med aksjer som er registrert i Verdipapirsentralen. Dette vil være selskaper med aksjer som er gjenstand for fri omsetning i markedet og som ofte vil være kursnotert på børs eller av andre grunner er registrert i Verdipapirsentralen. Denne gruppen utgjør imidlertid bare en liten del av det samlede antall norske aksjeselskaper, men omfatter til gjengjeld gjennomgående store selskaper etter norske forhold.

Den andre loven skal gjelde for det store flertall av aksjeselskaper. Dette er en gruppe av selskaper med betydelig variasjonsbredde, helt fra de små eneaksjeeier selskaper til selskaper som i størrelse bl a når det gjelder omsetning og antall ansatte kan sammenlignes med selskaper innen den første gruppen. Det er derfor ikke helt treffende å benevne de to gruppene av aksjeselskaper som henholdsvis de «små» og de «store» selskapene.

Hovedtyngden av aksjeselskaper vil - både antallsmessig og praktisk sett - være små eller mellomstore selskaper som hører hjemme i den andre gruppen av selskaper. Slike selskaper har vanligvis et forholdsvis lite antall aksjeeiere med gjennomgående langvarig og nær tilknytning til selskapet. Erfaringsmessig er aksjene i slike selskaper lite egnet for vanlig omsetning, noe som også har sammenheng med at aksjeomsetning ofte vil ha direkte virkninger for eierkontrollen i den bedrift eller virksomhet selskapet driver. I slike selskaper gjøres det oftest bruk av ulike vedtektsfestede omsetningsbegrensninger for aksjene i selskapet. På denne bakgrunn kan man med en viss rett si at denne gruppen i hovedsak omfatter «lukkede» selskaper. Det legges til grunn at slike selskaper etter den nye lovgivningen ikke skal ha adgang til å innhente kapital fra allmennheten gjennom aksjetegning i markedet og at aksjene fortsatt skal kunne ha begrenset omsetning, jf Innst O nr 23 (1995-96) s 2.

Det prinsipielle skille mellom de to selskapsformer vil således være knyttet til aksjespredning og adgang til å innhente kapital fra markedet. I forlengelsen av et slikt skille vil det imidlertid vanligvis foreligge en rekke praktisk-økonomisk viktige forskjeller mellom selskapene innenfor de to grupper, bl a når det gjelder virksomhetsomfang, eierstruktur, beslutningsprosessen i selskapet mv. Dette er ulikheter som vil måtte få vesentlig større betydning for utformingen av regelverket for de to selskapsformer enn den forskjell som selve grunnlaget for grupperingen vil medføre.»

3.2.2 Høringsinstansenes syn

To av høringsinstansene støtter uttykkelig det skillet mellom de to selskapsformene som utvalget har foreslått. Dette gjelder Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjonog Næringslivets Hovedorganisasjon.

Norges Fondsmeglerforbund har i utgangspunktet ikke innvendinger mot det skillet som er foreslått, men mener at aksjeselskapene blant annet skal kunne hente inn kapital fra allmennheten gjennom aksjetegning i markedet. I sin høringsuttalelse går Den Norske Bankforening enda lenger, og mener at hele skillet bør vurderes på nytt:

«Aksjelovutvalget foreslår opprettholdt et skille mellom små og store aksjeselskaper, nå med betegnelsen aksjeselskaper (AS) og allmennaksjeselskaper (ASA). De praktisk viktigste konsekvenser av aksjelovutvalgets forslag er at bare ASA'er har adgang til å innhente kapital fra allmennheten gjennom aksjetegning i markedet og adgang til å bli VPS-registrert med de rettsvirkninger som følger av VPS-loven. Aksjelovutvalget legger til grunn at dette ikke vil innebære praktiske vansker for selskapene i og med at det er adgang til omdanning. Bankforeningen mener likevel at disse to forhold kan fremstå som en ulempe for en del («små») AS'er noe som ikke var Stortingets intensjon da regjeringen ble bedt om å utarbeide forslag til to nye aksjelover.

Etter lovendringen 22.12.95 har ikke AS'er adgang til å henvende seg til allmennheten for å hente inn kapital. Dette forbudet foreslås opprettholdt. Som kjent har Bankforeningen i tidligere høringsrunder vært skeptisk til å avskjære AS'er fra denne muligheten til kapitaltilgang, - en skepsis som fortsatt står ved lag.

...

Justisdepartementet la i Ot.prp. nr. 4 (1995-96), som førte frem til lovendringene 22.12.95, til grunn at det var mest i samsvar med EØS-forpliktelsene å innføre et skille mellom store aksjeselskaper og små aksjeselskaper, slik departementet foreslo. Dette skillet opprettholdes som nevnt i forslaget. Bankforeningen må likevel anmelde en viss tvil om henvisningen til EØS-avtalen er holdbar. Departementet gjengir i Ot.prp. nr. 4 (1995-96) s. 7 bl.a. følgende om dette fra Ot. prp. nr. 36 ( 1993-94):

«EF-retten overlater det etter dette til medlemsstatene å bestemme hvordan skillet mellom selskapsformene skal trekkes i den nasjonale lovgivningen, og i prinsippet kan medlemsstatene også bestemme at det ikke skal være noe skille».

Vårt inntrykk er derfor at norske myndigheter i virkeligheten står forholdsvis fritt mht. valg av skille.

I forbindelse med innføringen av et skille mellom store og små aksjeselskaper i 1995, uttalte departementet i Ot.prp. nr. 4 (1995-96) s. 10 at departementet så det som et problem at andre løsninger enn den departementet foreslo «ville innebære at det bare ville være ulemper, og ingen fordeler, knyttet til formell alment aksjeselskap». Bankforeningen legger til grunn at den siterte holdning kun var knyttet til lovsaken i 1995, og ikke gir uttrykk for departementets utgangspunkt i det pågående lovgivningsarbeidet. Departementet henviste deretter til EØS-avtalen og mente at det ikke ville være tilstrekkelig at kriteriet «børsnotert selskap» benyttes. Bankforeningen vil igjen vise til departementets egen drøfting av EØS-avtalens krav som må anses meget fleksible - så fleksible at det kanskje ikke er nødvendig med et skille mellom «store» og «små» i det hele tatt.

Men i forhold til kriteriet «børsnotert» har man en meget klar formell, og dessuten en solid og tungtveiende økonomisk plattform å etablere et skille på. Her vil ASA få markert en betydelig fordel mht. kapitaltilgang og likviditet i aksjene/verdipapirene. Med et slikt kriterium vil «store» selskaper overfor markedet, kunder, leverandører, kreditorer og almenheten fremstå som en gruppe som skiller seg fra andre aksjeselskaper gjennom, på den ene side preferert tilgang til aksjemarkedet og på den annen side ved de alment aksepterte krav til informasjon, størrelse m.v. som slike selskap må tilfredsstille. Børsnotering vil forøvrig pr. definisjon nærmest samsvare med departementets syn i Ot.prp. nr. 36 (1993-94) og nr. 4 (1995-96) om at aksjespredningen bør være avgjørende for skillet mellom små og store selskaper.

Å søke andre kriterier, og da særlig kriterier som fører til at (vanlige, små) AS blir påført begrensninger i forhold til VPS, begrensninger på sin mulighet til å henvende seg til markedet for ny kapital, like høye minimumskrav til aksjekapital som «store» selskaper, vil være å legge nye kunstige ulemper for slike selskaper. Det vil f.eks. være ønskelig for både kunder, leverandører og kreditorer og samfunnet ellers at disse selskaper innenfor forsvarlige rammer så enkelt som mulig kan øke sin egenkapital ved å tiltrekke seg ny kapital. Vi legger til grunn at dette også må ha vært Stortingets ønske. Vi ber derfor Departementet om å foreta en ny vurdering av grenseoppgangen mellom store og små selskaper.»

Norges Registrerte Revisorers Forening foreslår en mellomløsning:

«Gjennom hele NOU 1996: 3 forutsetter lovutvalget at AS vil være lukkede selskaper med en liten eierkrets, mens ASA vil være åpne selskaper hvor det er fri omsetning av aksjene. Dette er etter vårt syn en riktig måte å skille de to selskapsformene på. Lovforslagene er imidlertid etter vår mening ikke lagt opp slik at vi vil få et slikt skille.

Slik lovforslagene er lagt opp, vil det være enkelt å etablere et ASA. Det eneste kravet for å kunne benevne selskapet et ASA, er at selskapet betegnes som ASA i vedtektene og registreres som ASA, og at det deretter etableres et aksjeregister i VPS. Det er ikke krav om at selskapet skal ha en spredt eierkrets, og heller ikke krav om at selskapet har hentet inn kapital fra markedet. Vi tror at det ved innføring av de to lovene vil etableres et «klasseskille» mellom de to selskapstypene, og at mange derfor vil etablere ASA på grunn av prestisje, og for å fremstå som mer seriøse i markedsføringsammenheng. Forarbeidenes intensjon om et skille basert på forholdet til allmenheten vil da ikke bli oppfylt.

For sammenligningens skyld kan nevnes at i Danmark hvor man lenge har hatt en todeling av aksjeselskapsformen noenlunde tilsvarende forslaget i NOU 1996:3 har 1/3 av alle selskaper med begrenset ansvar valgt AS-formen, som tilsvarer vår ASA. Dette til tross for at Danmark fram til helt nylig hadde et krav til innskuddskapital på DKR 500.000 for ASA, mot DKR. 250.000 for Aps. Etter hva vi har fått opplyst av vår danske søsterforening, er hovedgrunnen til at danske selskaper velger AS-formen nettopp at de vil framstå som mer seriøse.

Vi gjør videre oppmerksom på at en VPS-registrering for mindre selskaper ikke koster mer enn noen få tusen årlig. Sett som en del av en selskapsprofilering vil dette for mange selskaper være et relativt beskjedent beløp. Faren for at det er holdningen til denne ekstrakostnaden som blir utslagsgivende for hvilken selskapsform man velger er påpekt av utvalgsmedlemmene Ofstad og Tjølsen, jfr. punkt 5.2.4 i utredningen, uten at vi av den grunn slutter oss til deres konklusjon om at det er hensiktsmessig å øke kapitalkravet for ASA for å øke denne forskjellen. Selv selskaper med høy aksjekapital kan ha en eiersammensetning som ikke tilsier at selskapet har noe reelt behov for å være ASA.

Vi mener at når det innføres to forskjellige lover for to forskjellige selskapstyper, bør det skilles klarere mellom de to selskapstypene. Dersom ASA skal fremstå som selskaper med en spredt eierkrets og med fritt omsettelige aksjer, må det være et krav at selskapet har vært ute på markedet og på den måten innhentet kapital. Det er ikke behov for at selskaper kaller seg ASA uten å reelt sett være det.

Vi mener også at det bør være mulig for AS å forsøke å hente inn kapital i markedet, for eksempel ved ekspansjoner, for deretter å gå over til å være ASA når dette har lykkes.

Vårt forslag er derfor at selskaper kan registreres som ASA først når selskapet registrerer en kapitalforhøyelse som er innhentet fra markedet. På denne måten kan vi få et skille mellom selskapstypene som er reellt, og ikke bare et skille i navnet. Vi vil videre henlede oppmerksomheten på det faktum at man i drøftelsen rundt valg av navn for de to selskapstypene klart angir at begrepet aksjeselskap ikke skal benyttes som samlebegrep for de to selskapstypene. Etter vår mening er det behov for et samlebegrep for selskaper som utsteder aksjer, enten det dreier seg om aksjeselskaper eller allmennaksjeselskaper.»

Norges teknisk-naturvitenskaplige universitet har også innvendinger mot det foreslåtte skillet:

«De to selskapsformene er gitt samme krav til minste aksjekapital og det er ikke gitt noen størrelsesforskjell når det gjelder antall eiere ved stiftelse. Det medfører at «aksjeselskapet» vil utgjøre den største gruppen av selskaper i Norge og vil favne fra de minste enmanns-aksjeselskapene til selskap av svært betydelig størrelse. Vi mener at dette ikke er hensiktsmessig.»

Finansieringsselskapenes Forening mener at man ved grensedragningen i stedet bør se hen til det skillet mellom små og store foretak som Regnskapslovutvalget har foreslått i NOU 1995: 30 Ny regnskapslov. I en omfattende høringsuttalelse heter det blant annet:

«Etter min oppfatning bør differensieringskriteriene i utkastene til Ny aksjelovgivning (NOU 1996: 3) og Ny regnskapslov (NOU 1995: 30) samordnes etter følgende hovedprinsipper:

Den kommende aksjelovgivning bør baseres på et skille mellom store og øvrige aksjeselskap.

Den selskapsrettslige definisjon av et stort aksjeselskap bør følge den definisjon som fremgår av Regnskapslovutvalgets innstilling. Regnskapsreglene for store selskap inntas som et eget kapittel i den aksjeloven det her gjelder slik tilfellet også er etter dagens system.

Regnskapsregler for øvrige aksjeselskap følger den ordinære regnskapslovgivning.

Regnskapsloven bør basere seg på et skille mellom små og øvrige foretak i tråd med EU's selskapsdirektiv. Hensynet til oversiktlighet i regelverket tilsier at de unntak som Regnskapslovutvalget foreslår for små foretak gis anvendelse på samtlige foretak (unntatt store aksjeselskap som nevnt ovenfor), med mindre Norges forpliktelser etter EØS-avtalen tilsier en annen løsning.

I praksis medfører dette at det i den kommende regnskapslovgivning i hovedsak kun blir behov for særskilte bestemmelser om noteopplysninger. Antallet særbestemmelser vil derved bli redusert til et nivå næringslivet kan leve med. Dette skjer dels ved at særbestemmelsene for store foretak flyttes til aksjelovgivningen dels ved at de mindre sentrale særbestemmelsene, som Regnskapslovutvalget foreslår for gruppen øvrige foretak, blir fjernet.

Generelt må de kriterier som blir lagt til grunn for differensiering på selskapsstørrelse i regnskaps- og aksjeloven samordnes. Det er ikke akseptabelt hvis næringslivet blir stilt overfor et komplekst og vanskelig praktiserbart regelverk uten at lovgiver har foretatt en samlet avveining av de samfunnsøkonomiske fordeler og ulemper som samspillet mellom enkeltbestemmelser i næringslovgivningen kan medføre. Særlig gjelder dette når forslag til revisjon av to så sentrale lovområder som aksje- og regnskapsloven blir fremmet noenlunde samtidig overfor Stortinget.»

Endelig er det enkelte høringsinstanser som stiller spørsmål ved om det ikke hadde vært bedre å utarbeide en lov som (bare) dekket behovene for små selskaper. Dette gjelder Kommunal- og arbeidsdepartementet, Den Norske Advokatforening og Oslo Børs. I høringsuttalelsen fra Kommunal- og arbeidsdepartementet heter det eksempelvis:

«Det er også uforståelig hvorfor man skal ha til dels kompliserte regler om fusjon og fisjon for disse selskap når EF-retten bare krever slike bestemmelser for allmennaksjeselskap. Når det gjelder regler om fusjon så trenger man ikke slike regler i aksjeloven fordi når det er aktuelt vil det som regel være nødvendig å bruke loven om allmennaksjeselskap. Når det gjelder regler om fisjon så er dette ikke påbudt etter EF-retten og er heller ikke særlig nødvendig for aksjeselskapene som er så små at det ikke er mye å dele på. Dessuten har man greid seg uten slike regler hittil. Det kan man formentlig også gjøre i fremtiden.»

3.2.3 Departementets vurdering

Justisdepartementet går inn for at det skillet som gjeldende lov bygger på, og som er foreslått videreført av Aksjelovutvalget, også bør legges til grunn i den nye aksjelovgivningen. Departementet mener at dette skillet gir et hensiktsmessig skille mellom de to selskapsformene, og at det er vanskelig å se at andre kriterier vil gi bedre løsninger.

Departementet er ikke enig i at det innebærer en urimelig begrensning for aksjeselskapene at de ikke kan henvende seg til allmennheten for å hente inn kapital. Departementet viser til at slike selskaper fortsatt kan henvende seg til navngitte investorer mv, og at et tilsvarende skille er kjent fra andre land, blant annet Storbritannia og Sverige. Tar man bort et så grunnleggende skille mellom de to selskapsformene, virker det i alle fall mindre meningsfylt å operere med to lover.

Når det gjelder forslagene om at man i stedet bør bygge på et skille mellom små og store selskaper, vil departementet bemerke at uttrykket «små aksjeselskaper», ikke er entydig. For eksempel vil regelbehovet for selskaper med én, to eller tre aksjeeiere på en rekke punkter være vesensforskjellig. For øvrig er departementet ikke enig i «forenklinger» som går ut på at man utelater bestemte temaer, for eksempel fusjon eller fisjon, fra loven. Etter departementets syn er det vanskelig å se hva man kan oppnå med en slik lovteknikk som man ikke kan oppnå med en brosjyre eller lignende hvor slike temaer er utelatt. I tillegg er det en ulempe med en slik teknikk at man innenfor de temaene som er utelatt, mister muligheten til å foreta de tilpasninger og forenklinger for små selskaper som måtte anses som ønskelig.

3.3 NAVNESPØRSMÅL

Aksjelovutvalget uttaler følgende når det gjelder spørsmålet om hvilket navn de to selskapsformene bør gis (utredningen side 16 og 17):

«I Justiskomitèens innstilling sies det også at den andre gruppen av selskaper bør gis et nytt navn, og det nevnes som eksempel «allmenne aksjeselskap». Dette er fulgt opp i Ot prp nr 4 (1995-96) og endringsloven av 22.12.1995 nr 80 som, innenfor aksjeloven 1976 hvor aksjeselskap er overbegrepet, gjør bruk av betegnelsene «private» og «allmenne» aksjeselskaper. Justiskomiteen slutter seg til dette som «mellombels løysing» (Innst O nr 23 (1995-96) s 2.

Utvalget legger til grunn at spørsmålet om terminologi står i en noe annen stilling i forhold til et opplegg basert på to selvstendige lover enn i forhold til någjeldende aksjelov. Når det store flertall av aksjeselskaper fortsatt skal betegnes «aksjeselskap», vil det verken være naturlig eller noe behov for å benytte dette begrep som et slags overbegrep for begge selskapstyper slik som gjeldende aksjelov. Lovteknisk sett vil det også ved utarbeidelsen av to-sporet opplegg for den nye lovgivningen være en fordel å gjøre bruk av særskilte navn på de to selskapstyper. Dette vil kunne bidra til å hindre at terminologien skaper uforutsette misforståelser.

Utvalget legger derfor til grunn at «aksjeselskap» skal være navnet på det store flertall av selskaper og at begrepet aksjeselskap derfor ikke kan brukes som fellesbegrep for de to selskapstyper.

Utvalget antar videre at de selskaper som i aksjeloven 1976 nå er betegnet som allmenne aksjeselskaper bør gis et nytt, eget navn. En har vurdert ulike alternativ, bl a begrepet «åpne aksjeselskap» samt «markedsaksjeselskaper» fordi dette begrep peker på det forhold at selskapets aksjer vil være gjenstand for alminnelig omsetning i markedet. På den annen side må det nå også vektlegges at disse selskapene i endringsloven for EØS-tilpasningen er betegnet allmenne aksjeselskaper, og at det så kort tid etter endringsloven neppe er ønskelig å innføre noe helt nytt begrep. Av praktiske grunner er det imidlertid hensiktsmessig å gi disse selskapene et ett-ords navn, også et navn som lett lar seg bruke internasjonalt. For å ha et begrep som klart atskiller seg fra begrepet «aksjeselskap», er utvalget derfor blitt stående ved navnet allmennaksjeselskap. I samsvar med dette har utvalget derfor kalt sitt lovforslag vedrørende disse selskapene for Forslag til lov om allmennaksjeselskaper, eller i kortform allmennaksjeloven. Dette innebærer at en i Foretaksregisteret og ellers vil kunne videreføre forkortelsen «ASA» som betegnelse på slike selskaper.»

Få av høringsinstansene uttaler seg om navnespørsmålet. Statistisk Sentralbyrå uttaler at man

«gir sin tilslutning til forslaget om å gå bort fra termen «offentlig aksjeselskap» og i stedet bruke almennaksjeselskaper. Vi ser det også som en fordel at utvalget foreslår å gå bort fra betegnelsen «private» selskaper».

Videre uttaler Brønnøysundregistrene at man stiller seg

«positive til endringen da vi ikke tror at betegnelsen «privat aksjeselskap» er blitt noe særlig innarbeidet. Endringen vil heller ikke skape noen særlige praktiske konsekvenser for Foretaksregisteret».

Også Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon slutter seg til Aksjelovutvalgets navnevalg.

Norges Registrerte Revisorers Forening er opptatt av et annet aspekt:

«Vi vil videre henlede oppmerksomheten på det faktum at man i drøftelsen rundt valg av navn for de to selskapstypene klart angir at begrepet aksjeselskap ikke skal benyttes som samlebegrep for de to selskapstypene. Etter vår mening er det behov for et samlebegrep for selskaper som utsteder aksjer, enten det dreier seg om aksjeselskaper eller allmennaksjeselskaper.»

Hvilke navn man skal gi de to selskapsformene, er etter departementets syn et vanskelig spørsmål. For det første bør betegnelsene helst angi noe om de spesielle kjennetegn ved selskapene. Videre bør de være i samsvar med internasjonal terminologi. Dessuten har spørsmålet om navn en lovteknisk side ved at det har betydning for navnespørsmålet at reguleringen av selskaper med begrenset ansvar skal fordeles på to lover. Som påpekt under høringen, er det også et spørsmål om det kunne være behov for et samlebegrep, siden de to selskapsformene tross alt er forholdsvis like.

Begrepet «allmennaksjeselskap» henspeiler på at disse selskapene kan rette tegningsinnbydelser mot allmennheten. Slik sett sier begrepet noe om hva som kjennetegner disse selskapene. En innvending mot begrepet «allmennaksjeselskap» er på den annen side at uttrykket også kan gi inntrykk av at denne selskapsformen er den alminnelige eller mest vanlige. Tall Justisdepartementet har innhentet fra Brønnøysundregistrene, viser at det i oktober 1996 var registrert snaut 200 allmenne aksjeselskaper. Departementet viser også til at det etter lovforslagene er loven for de «små» eller «lukkede» selskapene som er ment å være den alminnelige formen for selskaper med begrenset ansvar.

En innvending mot å bruke begrepet «aksjeselskap» om de «små» eller «lukkede» selskapene er at dette vil være i strid med internasjonal terminologi, da dette begrepet i andre land enten brukes om «store» selskaper med begrenset ansvar, eller som en fellesbetegnelse for selskaper med begrenset ansvar. Fordelen er at størstedelen av norske selskaper med begrenset ansvar slipper å skifte navn. Om en navneendring ville medføre kostnader for selskapene, beror imidlertid på hvilke overgangsregler som blir gitt.

Som nevnt av Aksjelovutvalget ble det ved lov 22 desember 1995 nr 80 vedtatt at de «store» selskapene med begrenset ansvar skulle benevnes som «allmenne aksjeselskaper». Departementet er enig med utvalget i at det så kort tid etter denne endringsloven ikke er aktuelt å innføre noen ny benevnelse for disse selskapene. Videre slutter departementet seg til at forslaget om to lover gjør det ønskelig med et ett-ords navn. Departementet har etter dette fulgt opp Aksjelovutvalgets foreslåtte terminologi.

Dette gjelder også forslaget om at de «små» selskapene skal benevnes som «aksjeselskaper». Departementet viser til at dette er i tråd med Justiskomiteens uttalelser i Innst O nr 45 (1994-95).

Departementet vil ellers bemerke at uttrykket «aksjeselskap» etter dette ikke kan brukes som et fellesbegrep for de to selskapsformene. Etter departementets syn kan det i dagligtale og andre steder være et visst behov for et slikt fellesbegrep, men lovteknisk er dette ikke nødvendig.

3.4 LOVTEKNISKE SPØRSMÅL

3.4.1 Aksjelovutvalgets forslag

I samsvar med sitt mandat har Akjselovutvalget utarbeidet to lover for to typer av aksjeselskaper. Om de lovtekniske aspekter ved lovutkastet for øvrig, uttaler utvalget følgende (utredningen side 22 og 23):

«Av Justiskomiteens innstilling vedrørende Ot prp nr 36 (1993-94) fremgår det at det under det videre arbeide med den nye aksjelovgivningen bør legges vesentlig vekt på å gjøre lovverket enklere, lettere tilgjengelig og i det hele mer brukervennlig. Utvalget har forstått det slik at synspunktet først og fremst har adresse til regelverket for aksjeselskaper, men også ved utformingen av allmennaksjeselskapsloven har utvalget selvsagt lagt vesentlig vekt på denne målsettingen.

Spørsmål om forenkling og brukervennlighet har både en materiell og en formell, lovteknisk side. De materielle spørsmål vedrørende forenkling og tilpasning av lovverket ut fra slike hensyn vil bli behandlet nedenfor i de ulike hovedavsnitt, bl a vedrørende regler om stiftelse av selskapet og om selskapets styrende organer. Spørsmål om forenkling og brukervennlighet har imidlertid også en klar lovteknisk side. Det er utvalgets syn at meget kan oppnås i så måte også ved en målrettet, systematisk og redaksjonell gjennomarbeidning av lovstoffet.

På denne bakgrunn er utvalget kommet til at adskillig bør kunne oppnås når det gjelder forenkling og brukervennlighet, ved en systematisk og redaksjonell gjennomarbeidning av lovstoffet. Gjeldende aksjelov er til dels preget av omfattende paragrafer, som i mange tilfelle stilte store krav til leseren når det gjelder å trenge inn i regelverket. I systematisk henseende synes loven også i en del sammenhenger å være bygget opp slik at den gir en fellesbehandling eller annen tverrgående behandling av aksjerettslige emner som ut fra en juridisk synsvinkel kan egne seg for dette. Eksempelvis gjelder dette reglene om stiftelse, kapitalutvidelse og aksjeeiernes stilling. Regelsett med ulike formål blir dermed koblet sammen, f eks slik som reglene om stiftelse og kapitalutvidelse og reglene om fondsemisjon og kapitalutvidelse ved nytegning. Omvendt fører lovens systematikk også til at regelsett som i hovedsak forfølger samme rettspolitiske formål blir behandlet til dels atskilt, noe som f eks gjelder de regelsett som skal gi nødvendig sikring av selskapskapitalen.

Utvalget har derfor kommet til at hovedsystematikken bør utformes med sterkere vekt på rent pragmatiske hensyn, bl a slik at det i loven gjøres et klart skille mellom på den ene side de alminnelige regler om aksjeselskaper som vil gjelde for selskapets virksomhet til enhver tid, og på den annen side regler som gjelder endringer i selskapsforholdet eller andre særlige emner som bare vil ha betydning i bestemte situasjoner eller forøvrig har begrenset praktisk betydning for selskaper flest.

I samsvar med dette utgangspunkt er utvalget kommet til at de nye lovene bør bygges opp med følgende tre hoveddeler:

• en første del som bør inneholde de alminnelige regler for aksjeselskaper, herunder reglene om stiftelsen, aksjeeiernes stilling, selskapsorganene og regler til sikring av selskapskapitalen. Dette er regler som selskapene vil ha bruk for i sin hverdag. Ved at disse samles i én hoveddel av loven vil selskapet under normal virksomhet ikke trenge å gå inn i eller gjøre bruk av de øvrige deler av loven.

• en annen del som bør inneholde reglene om ulike former for særlige endringer av selskapsforholdet, dvs nytegning av aksjekapital, sammenslåing av selskaper, deling av selskapet og oppløsning av selskapet. Dette er regelsett som både har betydelig innbyrdes sammenheng og som i praksis ofte vil komme til anvendelse side om side.

• en tredje del som inneholder øvrige særlige emner. Her har en således samlet reglene om bedriftsforsamlingen og konsernforhold. I gjeldende lov er de tilsvarende bestemmelsene oftest plassert som enkeltregler i ulike sammenhenger, ofte sammen med regler av sentral betydning for selskaper flest. Utvalget antar at lovverket vil bli lettere tilgjengelig hvis slike regler som bare har betydning for et begrenset antall av selskaper, samles i egne kapitler i slutten av loven. Dessuten har utvalget i tredje del plassert ansvars- og straffebestemmelser mv samt visse særregler for enkelte særlige typer av selskaper.

Utvalget har også søkt å gjøre den nye aksjelovgivningen lettere tilgjengelig ved å samle de viktigste hovedregler om aksjeselskapet som selskapsform i et innledende kap i den alminnelige del av lovene. Det dreier seg her om aksjerettslige prinsippersom er karakteristiske nettopp for denne type selskaper i motsetning til andre typer av selskaper anerkjent i norsk rett.

Utvalget mener videre at også den nye aksjelovgivningen vil vinne på at lovstoffet presenteres i forholdsvis korte paragrafer, hver utstyrt med egnet overskrift som vil gjøre det lettere for den enkelte bruker å orientere seg og finne frem til de relevante bestemmelser. For å bedre oversikten over et såvidt omfattende lovverk som den nye aksjelovgivningen blir, har utvalget i tillegg funnet det hensiktsmessig i stor utstrekning å gjøre bruk av underavsnitt med særskilt overskrift innenfor de enkelte kapitler.»

3.4.2 Høringsinstansenes syn

Det er flere lovtekniske aspekter ved Aksjelovutvalgets lovutkast. Det er mest hensiktsmessig å skille mellom de ulike spørsmålene

Det første spørsmålet er om det skal være én eller to lover. Et flertall av høringsinstansene støtter at det skal være to lover for selskaper med begrenset ansvar. Dette gjelder Barne- og familiedepartementet, Nærings- og energidepartementet, Oslo skifterett, Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon, Maskinentreprenørenes Forbund, Norges Autoriserte Regnskapsføreres Forening, Norges Statsautoriserte Revisorers Forening og Næringslivets Hovedorganisasjon,

Videre har Oslo Børs «ingen vesentlige bemerkninger til ... to delvis parallelle, men adskilte lover for henholdsvis aksjeselskaper og allmennaksjeselskaper», mens Den Norske Bankforening gir uttrykk for at de ikke har «innvendinger mot en slik parallellovgivning, som kan være en hensiktsmessig tilnærming for lovens brukere».

På den annen side er det flere høringsinstanser som stiller spørsmål ved behovet for eller hensiktsmessigheten av å ha to separate aksjelover. Dette gjelder Den Norske Advokatforening, Norske Siviløkonomers Forening og Sparebankforeningen i Norge. I høringsuttalelsen fra Sparebankforeningen heter det:

«Vi tar til etterretning at det har vært en «politisk rammebetingelse» for det aktuelle lovreformarbeidet at det skulle legges fram forslag til to separate aksjelover etter de hovedlinjer som er trukket opp i de foreliggende utkast. Etter vårt skjønn har dette «to-sporete» system fordeler og ulemper, men totalt sett stiller vi oss tvilende til om lovstoffet av den grunn er blitt lettere tilgjengelig og mer brukervennlig.»

Når det gjelder oppbygningen av de to lovutkastene, har utvalget som nevnt søkt å plassere de regler som vil gjelde for selskapets virksomhet til enhver tid i kapitler foran i loven, mens mer spesielle regler er plassert i kapitler bak i loven. Videre er lovutkastet inndelt i tre hoveddeler, det enkelte kapittel er inndelt i en rekke underkapitler, mens de enkelte paragrafene er utstyrt med overskrifter. Disse løsningene synes i hovedsak godt mottatt blant høringsinstansene. Følgende høringsinstanser støtter uttrykkelig et eller flere av de aspektene som er nevnt ovenfor: Nærings- og energidepartementet, Aksjespareforeningen i Norge, Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon, Norges Autoriserte Regnskapsføreres Forening, Næringslivets Hovedorganisasjonog Oslo Børs.

I høringsuttalelsen til Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon heter det for eksempel:

«Som påpekt av Aksjelovutvalget på side 22 i NOU 1996: 3, har de ovennevnte hensyn både en materiell og en formell lovteknisk side. Når det gjelder den lovtekniske oppbygging i de to foreliggende lovforslag, i tre hoveddeler, er dette en betydelig forbedring i forhold til gjeldende lov. Med tanke på at mange små og mellomstore bedrifter har begrensede ressurser og kompetanse, er det en god løsning å samle de sentrale bestemmelser som selskapene har bruk for i sin hverdag innledningsvis mens forhold som bare har betydning i bestemte situasjoner er samlet i de etterfølgende to hoveddeler.

Både bruk av hovedavsnitt og underavsnitt med forklarende overskrifter samt overskrifter til den enkelte paragraf, gjør det lettere å orientere seg i et omfattende lovstoff.»

Norges Autoriserte Regnskapsføreres Forening uttaler:

«Etter vår mening har Aksjelovutvalget generelt kommet frem til en hensiktsmessig og fornuftig lovsystematikk som må sies å være langt bedre enn någjeldende lov. Spesielt positivt er den gjennomførte «typeinndeling» i kapitler og underkapitler, og at disse og alle enkeltbestemmelsene er betegnet ved beskrivende overskrifter. I tillegg synes utvalget å ha lykkes i å komme frem til et godt og forståelig språkvalg.»

Når det gjelder andre aspekter ved lovutkastet, er Sparebankforeningen i Norge skeptisk til at utvalget har tatt inn enkelte «aksjerettslige prinsipper» i et innledende kapittel:

«Vi er i tvil - særlig ut fra tilgjengelighets- og brukerhensyn - om hensiktsmessigheten av å ha slike generelle bestemmelser som under innledende hovedpunkt «Generelt om (allmenn)aksjeselskaper». De fleste av disse bestemmelsene må nødvendigvis ses i nær sammenheng med - og leses som en del av - de aktuelle materielle/konkrete bestemmelser som er spredd utover i de respektive kapitler i lovutkastene. Vi reiser f.eks. spørsmål ut fra et tolkings- og brukersynspunkt om hvilken selvstendig betydning forsvarlighetsstandarden som trekkes opp i begge lovutkastenes § 1-9 har i forhold til lovutkastenes § 6-1 om egenkapitalkravet. Etter vårt skjønn bør departementet gå kritisk gjennom dette innledningskapitlet og vurdere om ikke de fleste - kanskje samtlige - punkter kan integreres i de relevante kapitler.»

Finansdepartementets høringsuttalelse går i samme retning for så vidt gjelder § 1-10 i Aksjelovutvalgets forslag, dvs hovedbestemmelsen om utdeling fra selskapet til aksjeeierne. Finansdepartementet er også av den oppfatning at det er lite hensiktsmessig å plassere alle konsernbestemmelsene i et eget kapittel.

Både Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon og Næringslivets Hovedorganisasjon uttaler at det kan gjøres forbedringer i Aksjelovutvalgets lovutkast, og nevner som eksempel at der det vises til bestemmelser i annen lovgivning, bør det angis med stikkord hva henvisningen går ut på. NHO er også «negative til bruk av forskrifter hvor reguleringer like gjerne kan fremgå av loven». Den Norske Advokatforening uttaler:

«Et vesentlig siktemål ved et lovrevisjonsarbeid som dette burde være å gjøre lovstoffet lettere tilgjengelig for ikke-jurister. For å lette folks forståelse av regelverket, kan lovforslagene rent pedagogisk forbedres på en rekke punkter.»

3.4.3 Departementets vurdering

Departementet fremmer i denne proposisjonen forslag til to forskjellige lover om selskaper med begrenset ansvar. Departementet viser til det som er uttalt om dette spørsmålet i Innst O nr 45 (1994-95) og Stortingets vedtak 9 mai 1995, og finner ikke grunn til å gå nærmere inn på spørsmålet.

Departementet slutter seg til den hovedtanken som ligger bak Aksjelovutvalgets systematikk. Dette innebærer at de reglene som alle selskaper har eller kan ha behov for i sitt daglige virke, plasseres i kapitler foran i loven, mens regler som bare vil gjelde for spesielle selskaper eller spesielle situasjoner plasseres i kapitler bak i loven. Departementet nevner at lovforslaget i Ot prp nr 36 (1993-94) bygde på en liknende systematikk.

For øvrig har departementet foreslått enkelte endringer i forhold til Aksjelovutvalgets kapittelinndeling og systematikk. Flere av kapitlene i utvalgets utkast er forholdsvis lange, og de er bundet sammen av ett felles formål. Dette gjelder særlig kapittel 6 (sikring av selskapskapitalen) og kapittel 9 (nytegning av aksjekapital). Et problem med å velge en systematikk som bygger på det formål reglene skal ivareta, er at de færreste reglene bare skal ivareta ett formål. Reglene om kapitalnedsetting har for eksempel både en side til kreditorvernet og en side til den aksjerettslige likhetsgrunnsetningen. Det siste aspektet forsvinner imidlertid når reglene presenteres under overskriften «sikring av selskapskapitalen». Etter departementets syn må det derfor ut fra praktiske formål være bedre å knytte systematikken til konkrete handlinger som selskapet ønsker å foreta, for eksempel kapitalnedsetting eller kapitalforhøyelse.

Når det gjelder den omfattende bruk av overskrifter og inndelinger som Aksjelovutvalget har foreslått i sitt lovutkast (det er inndelinger i fire forskjellige plan), er det åpenbart at det enkelte kapittel må gis en egen overskrift. Etter departementets syn er det ut fra et brukersynspunkt også ønskelig med overskrifter til den enkelte paragraf. Videre kan det i enkelte tilfeller også være ønskelig med en viss oppdeling av det enkelte kapittel med mellomoverskrifter.

Departementet har på den annen side vært i tvil om utvalgets forslag om å dele loven formelt inn i tre hoveddeler med hver sin overskrift. Denne inndelingen svarer ikke fullt ut til et klart innholdsmessig skille mellom de regler som tas inn i de respektive deler. Som eksempel kan nevnes at utvalget har foreslått regler om kapitaforhøyelse i kapittel 9 i del II (selskapsendringer), mens regler om kapitalnedsetting er foreslått i kapittel 6 i del I (alminnelig del). Det kan også hevdes at de betegnelser som er foreslått for lovutkastets tre deler, kan misforstås eller virker lite opplysende. Selv om det for den uinnvidde leser kan være en fordel med en slik hovedinndeling som Aksjelovutvalget har foreslått, er departementet alt i alt kommet til at det ikke vil følge opp utvalgets forslag her.

Departementet er imidlertid i det vesentlige enig med Aksjelovutvalget i den rekkefølge som er valgt for kapitler og paragrafer, slik at de kapitler som har den mest alminnelige betydning, kommer først i lovene.

Departementet har i likhet med Aksjelovutvalget sett det som en fordel at bestemmelser som regulerer samme forhold, har samme paragrafnummer i de to lovene. Dette har imidlertid ført til at enkelte paragrafer i departementets lovforslag er blitt mer omfattende enn det ellers hadde vært naturlig.

Departementet har under atskillig tvil valgt ikke å videreføre utvalgets forslag om et eget konsernkapittel i lovforslaget. Aksjelovutvalgets forslag har riktignok den klare fordel at reguleringen for de fleste små og mellomstore aksjeselskaper som ikke inngår i konserner, ikke blir bebyrdet med bestemmelser om konsernselskaper. Men heller ikke i Aksjelovutvalgets forslag var alle særbestemmelser for konsernselskaper samlet i kapitlet om konserner. For allmennaksjeselskaper, som hyppigere inngår i konserner, kan det være en fordel om særbestemmelsene for konserner plasseres i tilknytning til de regler som de henger sammen med. Departementet peker videre på at bestemmelsene om løsningsrett i konsernforhold har et videre virkeområde enn konsernforhold. Departementet anser det derfor mer hensiktsmessig å plassere disse bestemmelsene i kapittel 4. Videre har fusjonsbestemmelsene så nær sammenheng med de øvrige fusjonsbestemmelsene, at de bør plasseres i samme kapittel. Også de øvrige bestemmelsene i konsernkapitlet har departementet etter dette valgt å plassere i de relevante kapitlene.

Departementet har heller ikke fulgt opp forslaget om et eget kapittel om bedriftsforsamlingen. Reglene om bedriftsforsamling har for det meste nær tilknytning til bestemmelsene om selskapets øvrige ledelse. Departementet er på den annen side enig med utvalget i at det for aksjeselskapene kan være ønskelig med en annen systematikk enn den man har i gjeldende lov. Det vises til at disse selskapene sjelden vil ha så mange ansatte at de må ha bedriftsforsamling, og at en plassering av disse reglene slik man har i gjeldende lov, derfor vil medføre at reglene «stjeler» for mye av oppmerksomheten. Departementet mener at den beste lovtekniske løsningen for aksjeselskapene vil være å henvise til reglene om bedriftsforsamlingen i allmennaksjeloven, og å ta reglene om bedriftsforsamling i allmennaksjeselskaper inn i eller i tilknytning til de bestemmelser som de ellers hører hjemme i.

Når det gjelder de aksjerettslige prinsippene som Aksjelovutvalget foreslår å ta inn først i loven, vil departementet bemerke at disse er av svært forskjellig karakter. Enkelte av reglene er nokså grunnleggende innenfor aksjeretten, andre har bare preg av å være utgangspunkter for en nærmere regulering, mens atter andre er av teknisk karakter. Videre er det viktig å være klar over at Aksjelovutvalgets regulering på dette punktet innholdsmessig sett ikke bringer noe nytt i forhold til gjeldende lov. Spørsmålet er derfor om det pedagogisk og lovteknisk er hensiktsmessig å plassere slike regler innledningsvis i loven. Etter departementets syn er fordelen med en slik plassering at uinnvidde ved å lese lovens første kapittel kan få et visst inntrykk av enkelte grunnleggende trekk og visse hovedregler innenfor aksjeretten. Ulempen er at bestemmelsene blir tatt ut fra den sammenhengen hvor de saklig sett hører hjemme, og at de derfor til dels kan gi en noe mangelfull forståelse for hva regelen går ut på. For den som skal bruke loven i praksis, kan derfor en slik lovteknikk være forvirrende. Som eksempel kan det vises til at reguleringen av (enkelte sider ved) stemmerett både er tatt inn i utvalgets utkast § 1-6 tredje ledd og § 4-3 annet og tredje ledd. Etter departementets syn bør man her legge avgjørende vekt på behovet for dem som skal bruke loven i praksis. De bestemmelsene som er tatt inn i Aksjelovutvalgets utkast §§ 1-3 til 1-11 er derfor med ett unntak i departementets lovforslag plassert i de kapitlene hvor de ellers hører hjemme.

Endelig har departementet i motsetning til Aksjelovutvalget ikke valgt å nummerere de enkelte ledd ved hjelp av et tall i en parentes. Etter departementets syn er det neppe nødvendig å nummerere leddene når det er forholdsvis få ledd i hver enkelt paragraf. En slik nummerering kan dessuten skape enkelte misforståeler. Departementet viser her til at flere høringsinstanser benevner de enkelte ledd som «nummer».

3.5 DE VIKTIGSTE FORSKJELLENE MELLOM DE TO SELSKAPSFORMENE

De to lovutkastene bygger på den forutsetning at det er opp til selskapene selv å velge selskapsform. Dette gjenspeiles gjennom definisjonene av de to selskapsformene. Det avgjørende er hva som står i selskapets vedtekter (og hva som er registrert i Foretaksregisteret). Ytre kjennetegn ved selskapet, for eksempel aksjekapitalens størrelse eller antallet aksjeeiere, er i seg selv ikke avgjørende for om et selskap hører hjemme i den ene eller andre formen.

Departementet har utformet de to lovforslagene slik at aksjeloven i størst mulig grad fremstår som den alminnelige loven for selskaper med begrenset ansvar. Lov om allmennaksjeselskaper blir dermed en slags undergruppe av selskaper med begrenset ansvar, gitt i en egen lov og med en egen betegnelse.

I den store sammenheng er de to lovforslagene forholdsvis like. Av konkrete forskjeller kan nevnes:

En hovedforskjell mellom aksjeselskapene og allmennaksjeselskapene er at det bare er allmennaksjeselskapene som kan rette tegningsinnbydelser mot allmennheten. Videre er det foreslått ulike aksjekapitalkrav for de to selskapsformene. Allmennaksjeselskaper skal etter forslaget ha en aksjekapital på minst en million kroner, mens kravet for aksjeselskapene er 150.000 kroner.

Aksjene i allmennaksjeselskapene skal registreres i Verdipapirsentralen, mens dette er valgfritt for aksjeselskapene.

Allmennaksjeselskapene kan ha aksjer uten stemmerett eller med begrenset stemmevekt for inntil halve aksjekapitalen, mens det ikke er foreslått noen begrensinger for aksjeselskapenes adgang til å ha slike aksjer.

Stiftelsesreglene er stort sett de samme for de to selskapsformene, men det er foreslått noe strengere regler når det gjelder kravet til dokumentasjon i forbindelse med tingsinnskudd for allmennaksjeselskapene. Dette gjelder også ved kapitalforhøyelse.

For aksjeselskapene er det foreslått at en aksjeeier i visse særlige tilfeller kan kreve sine aksjer innløst av selskapet, og at selskapet i visse særlige tilfeller kan kreve at en aksjeeier skal utløses fra selskapet. For allmennaksjeselskapene er det foreslått at et selskap etter å ha innhentet tillatelse fra departementet under visse forutsetninger kan kreve å overta små aksjeposter.

Aksjeselskaper med færre enn 20 aksjeeiere kan etter forslaget holde generalforsamling uten møtebehandling, hvis ikke noen av aksjeeierne krever møtebehandling. Allmennaksjeselskaper har etter forslaget ikke noen slik adgang. Reglene om innkalling til generalforsamling er også noe mer formalisert for allmennaksjeselskapene.

Lovforslagene stiller ulike krav til selskapets ledelse. Allmennaksjeselskaper skal for det første alltid ha et styre med minst tre medlemmer, mens aksjeselskaper kan ha ett eller to styremedlemmer dersom selskapet har en aksjekapital på under tre millioner kroner. Tilsvarende gjelder for plikten til å ha daglig leder.

I allmennaksjeselskapsloven foreslås det lovregulert enkelte nye finansielle instrumenter som det ikke er gitt regler om for aksjeselskapene.

Reglene om sammenslåing og deling (fusjon og fisjon) er gjort noe enklere for aksjeselskapene enn for allmennaksjeselskapene, hvor man er bundet av EUs tredje og sjette selskapsdirektiv.

3.6 FORHOLDET TIL ANDRE LOVER. SAMORDNING MED FORSLAGET TIL NY REGNSKAPSLOV

3.6.1 Aksjelovutvalgets forslag

Om forholdet til andre lover uttaler utvalget (utredningen side 20-21):

«For selskaper som omfattes av aksjelovgivningen vil også annen lovgivning være av vesentlig betydning. Dette gjelder særlig regnskaps- og revisjonslovgivningen. Disse lovene er for tiden gjenstand for særskilt revisjon. Det er derfor angitt i utvalgets mandat at en ikke skal ta opp spørsmål som hører under Regnskapslovutvalget og Revisjonsutvalget.

I samsvar med dette har utvalget ikke vurdert regnskapsreglene i gjeldende aksjelov. Regnskapslovutvalget avsluttet sitt arbeid høsten 1995 ved NOU 1995:30. Utvalget har gjort seg kjent med utredningens innhold og har dessuten vurdert de synspunkter og konklusjoner fra Regnskapsutvalgets side som særlig har betydning for utformingen av utvalgets egne lovforslag. En har også merket seg at en del av forslagene fra Regnskapsutvalget er omtvistet. På en del punkter har utvalget derfor ikke kunnet bygge direkte på forslagene, men har søkt å utforme sine lovforslag slik at de skulle passe uten hensyn til endelig utforming av ny regnskapslov. Dersom ny aksjelovgivning skulle bli vedtatt før den nye regnskapsloven, vil det imidlertid være nødvendig å videreføre gjeldende aksjelovs regnskapsregler på midlertidig basis inntil ny regnskapslov foreligger.

På samme måte har utvalget heller ikke foretatt noen nærmere vurdering av revisjonslovgivningen. Revisor er imidlertid et eget selskapsorgan etter aksjelovgivningen. Aksjelovgivningen må derfor i alle tilfelle ha egne organisatoriske regler om revisor. Utvalget har med mindre endringer videreført reglene i gjeldende aksjelov om revisor, men forutsetter at de alminnelige regler om revisjonsvirksomheten, herunder om rådgivning overfor egne revisjonsklienter bør skje, finner sin plass i den nye revisorloven.

Lovgivningen om verdipapirhandelen er også for tiden under revisjon, og ny lovgivning ventes vedtatt i nær fremtid. Denne lovgivningen vil klarligvis måtte få betydning for allmennaksjeselskapene, men utvalget har ikke sett det som sin oppgave å gå nærmere inn på dette problemområdet. Utvalgets forslag til lov om allmennaksjeselskaper er imidlertid søkt utformet, bl a gjennom henvisninger til den til enhver tid gjeldende verdipapirhandellovgivning, slik at den nye lovgivningen om verdipapirhandel ikke skulle nødvendiggjøre vesentlige endringer i aksjelovgivningen.

Enkelte områder av aksjelovgivningen har tradisjonelt vært utformet i nær tilknytning til bl a skattelovgivningen. Dette gjelder bl a reglene om reservefond og sammenslåing (fusjon). Det er imidlertid utvalgets syn at aksjelovgivningen prinsipielt bør utformes ut fra selskapsrettslige hensyn og at skatterettslige hensyn i tilfelle må hensyntas ved utformingen av reglene om selskapsbeskatningen. I denne sammenheng har forøvrig utvalget merket seg at Regnskapslovutvalgets lovforslag - hvis det blir gjennomført i foreliggende form - også vil kunne ha virkninger i grenseområdet mellom aksjeretten og skatteretten. Dette gjelder bl a forslaget om prinsipper for regnskapsføring av sammenslåing av selskaper (fusjoner). Også dette taler for at spørsmål vedrørende utformingen av ny aksjelovgivning bør kunne vurderes uavhengig av rent skattemessige betraktninger.»

3.6.2 Høringsinstansenes syn

Enkelte høringsinstanser fremhever sterkt at det er behov for en nærmere samordning med andre lovarbeider, og da særlig med forslaget til ny regnskapslov.

3.6.3 Departementets vurdering

Etter departementets syn er det spesielt tre andre lovarbeider hvor det er et behov for en samordning med forslaget til ny aksjelovgivning.

Dette gjelder for det første forslaget til ny verdipapirhandellov. Det vises her til NOU 1996: 2 Verdipapirhandel som har vært på høring, og som for tiden er til behandling i Finansdepartementet. Samordningsbehovet gjelder i første rekke de krav som skal stilles til offentlige emisjoner mv, og har derfor størst betydning for allmennaksjeselskaper.

Finansdepartementet nedsatte 28 januar 1994 et utvalg som skal vurdere behovet for og foreslå endringer i lovgivningen om revisjon og revisorer (Revisjonslovutvalget). Utvalget har foreløpig ikke avgitt sin utredning. Eventuelle endringer i aksjelovens regler om revisjon og revisorer, må derfor vurderes i forbindelse med oppfølgningen av Revisjonslovutvalgets utredning.

Den lovsaken hvor det er størst behov for en nærmere samordning med forslaget til ny aksjelov, er forslaget til ny regnskapslov. Regnskapslovutvalget avga høsten 1995 NOU 1995: 30 Ny regnskapslov. Utredningen har vært på høring og er nå til behandling i Finansdepartementet. Det er en rekke punkter hvor det er behov for en samordning og avklaring mellom aksjeloven og regnskapsloven. Generelt skal det bemerkes at en rekke av aksjelovens bestemmelser blir mindre meningsfulle hvis selskapet ikke fører et regnskap som oppfyller visse elementære krav til kvalitet og troverdighet.

Som det fremgår nedenfor har Justisdepartementet i denne proposisjonen lagt til grunn at flere av de løsningene som er skissert i NOU 1995: 30, blir fulgt opp. For ordens skyld kan det presiseres at dette ikke innebærer en endelig avklaring av hvilke løsninger man vil gå inn for i forslaget til ny regnskapslov. En slik avklaring vil man først få når forslaget til ny regnskapslov blir lagt frem. For øvrig kan det uavhengig av dette i proposisjonen om ny regnskapslov på enkelte punkter være behov for utfyllende merknader når det gjelder forholdet mellom mellom aksjeloven og regnskapsloven.

Når det gjelder den nærmere samordning, reiser dette problemet seg dels i forhold til terminologien i lovgivningen. I NOU 1995: 30 foreslår Regnskapslovutvalget at gjeldende lovs uttrykk «årsoppgjør» (som omfatter resultatoppstilling, balanse, årsberetning og i tilfelle konsernoppgjør), erstattes med uttrykket «årsregnskap» (som omfatter resultatregnskap, balanse, kontantstrømoppstilling og noteopplysninger) og «årsberetning». For morselskaper består årsregnskapet også av konsernregnskapet. I denne proposisjonen er denne foreslåtte terminologiske endringen fulgt opp ved at det konsekvent tales om «årsregnskap og årsberetning». Videre har departementet fulgt opp Regnskapslovutvalgets forslag om at man i stedet for «stiftelseskostnader» bruker uttrykket «stiftelsesutgifter» (eventuelt «utgifter ved kapitalforhøyelse»).

Regnskapslovutvalget foreslår videre at adgangen til oppskrivning av anleggsmidler, jf gjeldende aksjelov § 11-10 fjerde ledd, ikke videreføres. Departementet har lagt til grunn at forslaget følges opp, og har i dette lovforslaget ikke tatt inn regler som bygger på den forutsetning at det regnskapsmessig eksisterer en adgang til å oppskrive anleggsmidler.

Videre er det behov for en nærmere samordning når det gjelder den aksjerettslige klassifisering av egenkapitalen, og regler om regnskapsføring av egenkapitaltransaksjoner. Slike spørsmål kommer særlig på spissen i forbindelse med selskapets erverv av egne aksjer, nedsetting av aksjekapitalen (eventuelt annen bunden egenkapital) og fusjon eller fisjon. Det vises til de punktene i proposisjonen hvor disse spørsmålene er behandlet.

Endelig er innholdet av regnskapsreglene avgjørende for beregningen av selskapets frie egenkapital, det vil si den del av selskapets egenkapital som kan utdeles til aksjeeierne (og som dessuten er avgjørende for i hvilken utstrekning selskapet kan foreta andre ensidig bebyrdende disposisjoner). For en nærmere drøftelse av i hvilken grad det er behov for en ytterligere selskapsrettslig regulering av hva som skal utgjøre selskapets frie egenkapital, vises til kapittel 5 om selskapskapitalen.