12 Bevisregler

Både etter den midlertidige ordningen og etter den ellers gjeldende erstatningsrett gis erstatning bare når det blir krevet, og kravet er ledsaget av en viss begrunnelse. Skadelidte har altså byrden med å dra saken i gang. Når saken først er i gang, legger en det faktum en finner mest sannsynlig til grunn (se slik uttrykkelig tvistemålsloven 13 august 1915 nr 6 § 183 for domstolenes vedkommende). Det er imidlertid antatt at dersom faktum forblir uklart, skal det ikke tilkjennes erstatning. Slik sett har saksøkeren en bevisbyrde.

Vanligvis er det avgjørende for saksøkerens bevisbyrde hvilke regler som gjelder for vurdering av det faktum som foreligger. I praksis er manglende journalføring brukt som et bevismoment mot sykehus (Rt 1989 s 674 og ovenfor i punkt 3. 2. 5). Det at informasjon ikke er samlet inn etter en ulykkelig hendelse, har derimot ikke talt mot helsevesenet (Rt 1980 s 1299). I Pasientskadenemnda har det i tillegg utviklet seg en fast regel om at skader som oppstår under behandling og som en ikke finner noen annen forklaring på enn at det må ha skjedd en feil, antas å skyldes inadekvat, erstatningsbetingende behandling. Våkner pasienten etter en narkose med en vissen arm, antas det således uten videre at dette skyldes at helsepersonellet ikke har passet på å verne pasienten mot klemskader (jfr som eksempel sak 41/1991). Høyesterett har så sent som i 1980 ikke statuert en tilsvarende regel (Rt 1980 s 1299).

Foruten de bevisvurderingsreglene som gjelder, kan det også være av betydning for den som krever erstatning om vedkommende får praktisk hjelp til å få frem fakta av betydning. En domstol vil ikke ha en aktiv rolle her (tvistemålsloven § 86), men Pasientskadenemnda vil hjelpe partene (reglene § 7 første ledd samt forvaltningsloven 10 februar 1967 § 17, som er antatt å gjelde for nemnda og dens sekretariat). I tillegg har helsevesenet plikt til å fremskaffe fakta etter reglene om journalinnsyn (se blant annet legeloven 13 juni 1980 nr 42 § 46) og, i det offentlige helsevesenet, forvaltningsrettslige prinsipper.

Hvilke bevistemaer som gjelder, altså hva som eventuelt skal kreves bevist, bestemmes i prinsippet av de materielle reglene. Det kan imidlertid ha stor betydning for saksøktes bevisbyrde hvordan reglene er utformet. Det er således stor forskjell på å vise at en feil er en mer sannsynlig skadeårsak enn alle andre tenkelige skadeårsaker, enn å sammenlikne den med enkelte andre mulige skadeårsaker. Gjeldende rett er her på mange punkter ikke helt avklart.

Det å basere ansvaret på feil i stedet for uaktsomhet, gjør imidlertid ikke de tekniske bevisproblemene mindre, fordi det fremdeles vil finnes en gråsone der tvil kan oppstå. Om gråsonen er større eller mindre med feil som bevistema i stedet for uaktsomhet, er vanskelig å si.

I utvalgets mandat heter det:

«Ved søksmål blir pasientskadesaker etter dagens rettstilstand gjerne gjenstand for en omfattende prosedyre og prøving innenfor de ordinære domstoler - ofte med det resultat at skadelidte ikke makter å oppfylle de beviskrav som i dag gjelder både med omsyn til skyldvilkår og årsakssammenheng mellom behandling og skade. Utvalget bør vurdere om det i saker som omfattes av det objektive ansvar for behandling i sykehus, er grunnlag for å foreta lettelser i den bevisbyrde eller de bevisføringsplikter som etter gjeldende rett påhviler skadelidte.»

Utvalget sier følgende om spørsmålet på s 80 i utredningen:

«Utvalget vil her først bemerke at den påstand at det ved søksmål 'ofte' er slik at skadelidte ikke får erstatning på grunn av bevisreglene, neppe er riktig i en så kategorisk form. De tall om utfallet av saker (vunnet, tapt, forlikt) som er gjengitt ovenfor ... viser dette. I de dommer som er referert i Rt. og RG er det heller ikke noe gjennomgående trekk at hvor saken har endt med frifinnelse, har det faktiske materiale bydd på en uklarhet som i vesentlig grad har rammet skadelidte.

...

Utvalgets bemerkninger her betyr ikke at Utvalget ikke erkjenner at skadelidtes bevisbyrde kan være et problem. Det samme spørsmålet ble reist under utarbeidelsen av produktansvarsloven, hvor det ble gitt en bred redegjørelse for bevis- og bevisvurderingsproblemene, se NOU 1980: 29 s. 137 flg. Konklusjonen var der at det ikke var nødvendig eller hensiktsmessig med særlige bevisbyrderegler for produktansvaret. Departementet var enig i dette, se Ot. prp. nr. 48 (1987-88) s. 75 flg.

Når Utvalget kommer til at det heller ikke for pasientskadene vil være naturlig med særlige bevisbyrderegler i lovs form, legges det særlig vekt på følgende momenter: Regelen om at det er skadelidte som har bevisbyrden for årsakssammenheng m. v., er ikke unntaksfri. Hvor det er sykehuset/legen m. v. som er den nærmeste til å gi opplysninger om faktum, eller hvor disse har forsømt å ta vare på data av verdi for klarleggingen av de faktiske forhold, vil dette snu bevisbyrden i skadevolderens disfavør - Rt. 1989 s. 674. Videre er det slik at kravene til bevisets styrke må tilpasses partenes 'bevisposisjoner' - bevisvurderingen vil ta hensyn til dem. I det hele må - som det bl. a. heter i produktansvarslovproposisjonen (s. 75-76) - 'utgangspunktet for fastsettelsen av beviskravene i slike saker være at de ikke gjøres strengere enn at en vesentlig del av de skadelidte vil kunne oppfylle dem. Beviskravene må derfor avpasses etter de faktiske muligheter for å føre bevis, dog uten at sannsynliggjørelsen svekkes så sterkt at man kommer i fare for å gi erstatning til personer hvis sykdom ikke er påvirket av produktet'.

Utvalget finner at de her siterte uttalelser er i samsvar med gjeldende rett, og at de også gjør seg gjeldende ved pasientskadene.»

Ingen av høringsinstansene har merknader til utvalgets forslag om å videreføre de gjeldende bevisreglene i pasientskadesaker.

Etter departementets vurdering bør domstolenes og Pasientskadenemndas praksis i utgangspunktet opprettholdes når det gjelder bevisregler. Generell lovfesting av reglene eller ytterligere presisering synes lite ønskelig, fordi reglene først bør utvikles noe mer i de tvisteløsningsorganene som møter problemene i praksis.

Departementet foreslår likevel å lovfeste Pasientskadenemndas regel om at skader som oppstår under behandling, og som en ikke finner noen annen forklaring på enn at det må ha skjedd en feil, skal antas å skyldes at behandlingen var erstatningsbetingende. Dette passer bra med bevisregelen «res ipsa loquitur», som blant annet gjelder i USA (ovenfor i punkt 5. 5). Det er her ikke tale om å innføre omvendt bevisbyrde, men å gjøre en faktisk formodning om til en rettslig regel. Det er slett ikke sikkert at dette vil gi pasienter medhold i flere saker, men det vil gjøre det bevismessig enklere å få medhold når vilkårene er oppfylt. Regelen er inntatt i departementets lovutkast § 3.

Departementet foreslår dessuten å videreføre den særlige bevisbyrderegelen i smittevernloven § 8-2 første ledd, jf lovutkastet § 3 annet ledd. Ved anbefalte eller påbudte vaksiner er det den ansvarlige som må bevise at en eller flere andre årsaker enn vaksinen er mer sannsynlige dersom erstatningsansvar ikke skal inntre.