9 Lovstruktur

9.1 Utvalgets forslag

Utvalget foreslår å gi en egen lov om erstatning ved pasientskader. Et alternativ er å plassere de nye lovreglene i lov 13 juni 1969 nr 26 om skadeserstatning. Utvalget sier følgende om spørsmålet i NOU 1992: 6 s 83 :

«Under utarbeidelsen av produktansvarsloven var problemstillingen den samme - det ble bl. a. gitt uttrykk for den prinsipielle grunnholdning at en utbygging av den erstatningsrettslige lovgivning burde skje innen denne lovens [skadeserstatningslovens] ramme, Ot. prp. nr. 48 (1987-88) s. 29. I NOU 1980: 29 ble det (s. 221) utarbeidet forslag til en slik inkorporering av produktansvarsreglene. Av ulike grunner valgte departementet likevel å la produktansvaret bli regulert i en egen lov.

Utvalget vil gi uttrykk for at det på sikt bør være et mål å få innarbeidet de ulike erstatningslover i den generelle loven av 1969. Det ville lette oversikten over erstatningsretten, og gjøre reglene bedre tilgjengelige for ikke-jurister. Når Utvalget likevel foreslår en egen lov om pasientskadeerstatning, er det av de samme grunner som departementet i produktansvarslovsproposisjonen gjorde gjeldende. Men også dette Utvalget ønsker å gi uttrykk for behovet for en samling av (de fleste) erstatningsrettslige bestemmelser i loven av 1969. »

Utvalget foreslår videre i størst mulig utstrekning å gi reglene om pasientskadeerstatning i lovs form, i motsetning til i forskrifter. Etter utvalgets syn samsvarer dette best med prinsippet om at materielle regler hører hjemme i loven og ikke i forskrifter gitt med hjemmel i loven. Dessuten vil det lette tilgjengeligheten av reglene. På enkelte punkter av mer formell karakter foreslår imidlertid utvalget forskriftshjemler.

Utvalget reiser til slutt spørsmålet om ikke lov 23 desember 1988 nr 104 om produktansvar kapittel 3 om legemiddelskader bør flyttes til loven om pasientskadeerstatning.

9.2 Høringsinstansenes syn

Den norske Advokatforeningmener at pasientskadereglene bør tas inn i skadeserstatningsloven eller i en eventuell ny lov om pasientrettigheter.

Forbrukerrådetmener at reglene bør tas inn i en eventuell ny lov om pasientrettigheter, men inntil denne foreligger i lov om skadeserstatning.

9.3 Departementets vurdering

Det er mange hensyn som taler mot særlover på erstatningsrettens område. Nye lover bør i stor grad knyttes til særlovgivning eller til skadeserstatningsloven av 1969. Dette synet er i samsvar med anbefalingene i NOU 1992: 32 Bedre struktur i lovverket s 254-55. Utvalget kommer imidlertid ikke med noen klar anbefaling om hvilken strategi som bør følges.

Etter departementets syn er det ikke aktuelt å samle all eller det meste av den erstatningsrettslige lovgivningen i skadeserstatningsloven 1969. Dette skyldes at erstatningsbestemmelser i svært mange tilfeller har sterkere lovtekniske tilknytningspunkter andre steder. Dette gjelder for eksempel erstatningsbestemmelsene som

• bruker en annen lovs begrepsapparat (for eksempel forurensingsloven 13 mars 1981 nr 6 § 55)

• knytter seg til internasjonale konvensjoner som gjør innarbeidelse uhensiktsmessig (for eksempel sjøloven 24 juni 1994 nr 39 kapittel 7-9)

• knytter seg til særlige forsikringsordninger eller trygdeordninger (for eksempel sjøloven kap 10)

• knytter seg til, eller er en del av, kontraktsrettslovgivning (for eksempel sjøloven § 282).

Dersom slike hensyn ikke gjør seg gjeldende, bør imidlertid nye erstatningsrettslige bestemmelser innarbeides i skadeserstatningsloven. Formelt sett blir da hovedregelen at ny erstatningslovgivning skal innarbeides i denne loven. Det vil imidlertid ventelig være grunnlag for å fravike denne hovedregelen i svært mange tilfeller.

Det bør ikke kreves sterke grunner for slikt fravik fra hovedregelen, fordi det ikke bør være et prioritert formål for lovgivningen å samle kildene som har å gjøre med en teoretisk kategori som erstatningsretten. Lovgivningen bør være innrettet mot den som skal bruke loven i en praktisk konflikt. Da vil det ofte være heldig om erstatningsreglene står sammen med andre lovregler som gjelder for vedkommende livsområde.

Når det gjelder erstatningsreglene om pasientskadeerstatning, knytter disse seg nært til reglene om forsikring og Norsk Pasientskadeerstatning. De reglene er det lite naturlig å innarbeide i skadeserstatningsloven. Departementet er etter en helhetsvurdering kommet til at det mest hensiktsmessige i denne omgang er å gi reglene om pasientskadeerstatning som egen lov.

For å lette oversikten, må det lages henvisninger i lovtekstene mellom skadeserstatningsloven og loven om pasientskadeerstatning. I tillegg bør loven om pasientskadeerstatning vise til forvaltningsloven, og i noen grad gjengi dens bestemmelser for informasjonens skyld.

Utvalget reiser også spørsmål om legemiddelansvaret, som nå er regulert i produktansvarsloven, bør reguleres sammen med andre spørsmål om pasientskadeerstatning. Departementet mener at dette ikke bør gjøres nå. En viser til at selv om strukturen i lovverket på dette punktet kanskje ikke er den aller beste, bør en iallfall unngå å flytte eksisterende lovbestemmelser uten som et ledd i en større opprydding.