17 Saksbehandlingsregler

17.1 Nemndsystemet

I den midlertidige pasientskadeordningen finnes det få saksbehandlingsregler. Reglene § 7 tredje ledd viser til forvaltningslovens klageregler (lov 10 februar 1967 kapittel VI). I praksis legges forvaltningsloven til grunn generelt, både i nemnda og administrasjonen.

Dersom en pasientskadesak behandles utenfor rammen av NPE-ordningen i skadevolders forsikringsselskap, gjelder ikke forvaltningsloven. Forsikringsavtaleloven 16 juni 1989 nr 69 gir få saksbehandlingsregler for forsikringskrav. Bringes en sak inn for domstolene, enten etter nemndbehandling eller som forsikringstvist, gjelder derimot svært utførlige saksbehandlingsregler.

Utvalget legger til grunn at NPEs sekretariat og Pasientskadenemnda er forvaltningsorganer i forvaltningslovens forstand, og at de avgjørelser som treffes er enkeltvedtak, jfr NOU 1992: 6 s 103. Konsekvensen er at forvaltningsloven kommer til anvendelse i sin helhet ved behandlingen av pasientskadesakene. Utvalget foreslår likevel en uttrykkelig regel om dette for å avklare mulig tvil, jfr utvalgets lovutkast § 19. Forvaltningsloven skal imidlertid bare gjelde såfremt den ikke strider mot regler som fremgår uttrykkelig eller forutsetningsvis av lovutkastet. Utvalget foreslår at forvaltningsloven skal fravikes blant annet ved at det skal være en utvidet begrunnelsesplikt.

Høringsinstanseneer gjennomgående positive til at forvaltningsloven skal gjelde for virksomheten til sekretariatet i NPE og Pasientskadenemnda. Evalueringsutvalget er av samme oppfatning, men stiller spørsmål ved om sekretariatet er å anse som et forvaltningsorgan etter forvaltningsloven.

Flere høringsinstanser har kommentarer til de enkelte saksbehandlingsreglene og forslag til regler som går lenger enn forvaltningsloven.

Den Norske Advokatforening bemerker følgende:

«Utvalgets forslag til saksbehandlingsregler baserer seg i hovedsak på de samme regler som gjelder for den midlertidige erstatningsordningen.

For skadelidte innebærer dette blant annet at det i utgangspunktet vil være vesentlig enklere å få et erstatningskrav behandlet i erstatningsordningen, enn etter gjeldende lovgivning.

Advokatforeningen har erfart at mange skadelidte som har en sak til behandling i Norsk Pasientskadeerstatning ikke er tilfreds med saksbehandlingen og den måten de der blir møtt på. Saksbehandlingen kan være meget summarisk. Dette gir de skadelidte ofte en følelse av at det ikke blir tatt tilstrekkelig hensyn til deres anførsler og at de blir behandlet som motpart. Det at samme organ skal forberede og avgjøre erstatningskravene basert på skriftlig saksbehandling innebærer imidlertid at det må stilles store krav til den måten dette gjennomføres på.»

Forbrukerrådet uttaler følgende:

«De saksbehandlingsregler utvalget har foreslått bygger i hovedsak på de samme regler som gjelder i den midlertidige erstatningsordningen. Erfaringene fra denne viser at rettssikkerheten der ikke er god nok.

Forbrukerrådet vil her peke på at et minimumskrav til en erstatningsordning må være at den ivaretar de fordeler som bør være en forutsetning ved en enklere behandling av kravene.»

Både Den Norske Advokatforening, Forbrukerrådetog Evalueringsutvalget hevder at skadelidte må få innsyn i sekretariatets innstilling til vedtak, og få anledning til å fremstille saken muntlig direkte for Pasientskadenemnda.

Norges Forsikringsforbund ber departementet vurdere hvorvidt utkastet til regel om opplysningsplikt bør endres slik at det skal være adgang til å kreve opplysninger på tross av taushetsplikt også utover de tilfellene hvor den opplysningene angår samtykker.

Når det gjelder NPEs plikt etter forslaget til å sørge for sakens opplysning, mener Forbrukerrådet det kan være en fare for at man i for stor grad baserer seg på medisinsk ekspertise innen NPE på bekostning av bruk av eksterne sakkyndige. Det hevdes at skadelidte må sikres innflytelse på valg av sakkyndige, noe som etter Forbrukerrådets syn nettopp best oppnås ved bruk av ekstern ekspertise. Evalueringsutvalget fremhever at det er viktig å bruke uavhengige sakkyndige i større saker.

Norges Forsikringsforbund mener det bør gå frem av loven at det i de tilfeller skadevolder er privatpraktiserende skal sendes melding om vedtak til forsikringsselskapet i tillegg til skadelidte og skadevolder.

I forbindelse med klageadgangen ber Sosial- og helsedepartementetog Norsk Pasientskadeerstatningdepartementet vurdere utvidet klagefrist. Utvalget har foreslått vanlig tre ukers klagefrist. Begrunnelsen er at enkelte klager som i dag fremsettes synes dårlig gjennomtenkt.

Norsk Pasientskadeerstatninger videre skeptisk til at både skadelidte og den ansvarlige gis klageadgang. Dette vil medføre at NPE for å overholde forvaltningslovens regler ved erstatningsutmålingen må informere og forespørre den ansvarlige i ethvert henseende, noe som antas å medføre mer arbeid og mindre smidig saksbehandling enn etter dagens ordning.

Evalueringsutvalget har også ellers en rekke konkrete forslag til reformer, blant annet at det bør være et klarere skille mellom første gangs behandling av et krav og klagebehandlingen.

Også når det gjelder saksbehandlingsreglene, mener departementetat det grunnleggende synspunktet bør være at saksbehandlingen i Norsk Pasientskadeerstatning og Pasientskadenemnda bør være enkel og rask, og tilpasset flertallet av saker. De sakene som krever en mer omstendelig saksbehandling, bør føres for domstolene. Om de detaljerte saksbehandlingsreglene, vises det til lovutkastet og merknadene til de enkelte bestemmelsene. I dette avsnittet skal imidlertid enkelte spørsmål som er reist av høringsinstansene tas opp.

Saksbehandlingen bør etter departementets syn være omtrent som i dag.

Departementet er enig med utvalget og høringsinstansene at forvaltningsloven fortsatt skal gjelde. En særskilt bestemmelse om dette er tatt inn i lovutkastet. Det er unødvendig å si uttrykkelig at den generelle henvisningen til forvaltningsloven viker for andre, spesielle bestemmelser i pasientskadeloven.

Den viktigste virkningen av at forvaltningsloven gjelder, er at saksøkeren selv slipper å utrede saken (forvaltningsloven § 17). Dette er uttrykkelig nedfelt i lovutkastet § 10. Under utredningen av saken er det naturlig å be om opplysninger fra forskjellige involverte. Vanlige taushetspliktbestemmelser skal imidlertid gjelde. Det vises til spesialmotivene.

I høringsrunden har det kommet innvendinger mot at Norsk Pasientskadeerstatning i for liten grad benytter eksterne sakkyndige. Dette kan skyldes at det er ansatt flere leger i NPE. I de tilfeller hvor eksterne sakkyndige brukes, har det vært kritisert at dette kan være leger fra sykehuset hvor skaden skjedde. Etter departementets syn er det både tids- og kostnadsbesparende at NPE benytter seg av egne sakkyndige og sakkyndige fra skadesykehuset. I spesielle saker vil det likevel kunne være hensiktsmessig å innhente annen sakkyndig bistand, om nødvendig fra utlandet. Skal nemndsystemet være et godt alternativ til domstolene, må habilitet og kompetanse hos de sakkyndige ikke trekkes i tvil.

Flere av forvaltningslovens rettigheter er gitt til sakens parter. Utvalget har i sitt lovforslag gitt rettigheter til konkret utpekte personer, såsom skadelidte og skadevolder, i stedet for å knytte rettighetene til forvaltningslovens generelle partsbegrep, jfr utvalgets lovutkast § 13 annet ledd og § 14 første punktum. Departementet foreslår derfor at partsbegrepet i forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav e legges til grunn. De som har økonomisk interesse i vedtaket, inklusive en forsikringsgiver i privat sektor, må normalt regnes som parter.

I høringsrunden og i Evalueringsutvalgets rapport er det fremkommet ønske om et klarere skille mellom saksforberedelse og vedtak, og mellom saksforberedelse ved første gangs behandling og i klageomgangen. Etter forvaltningsloven er det intet i veien for at en behandler en sak selv om man tidligere har hatt med den å gjøre. (I domstolloven 13 august 1915 nr 5 § 106 nr 8 er regelen den motsatte.) For å sikre en reell klagebehandling foreslår imidlertid departementet en særskilt regel om at Pasientskadenemnda skal ha eget sekretariat (utkastet § 17).

Etter utvalgets forslag skal partene ha rett til dokumentinnsyn i samsvar med reglene i forvaltningsloven § 18 flg. Departementet slutter seg til dette. Disse reglene innebærer for eksempel at partene ikke har rett til å se innstillingen fra sekretariatet til nemnda, jfr forvaltningsloven § 18 annet ledd om interne dokumenter. Enkelte høringsinstanser finner dette uheldig. Etter departementets syn bør imidlertid forvaltningslovens alminnelige regler gjelde, fordi det ikke bør utvikle seg en tidkrevende praksis med prosessinnlegg i flere runder. Når partsinnsyn er nødvendig for å sikre at alle sider av saken blir belyst, eller etter at saken er avgjort i Pasientskadenemnda, bør imidlertid normalt innsyn gis også i slike interne dokumenter. At det har vært uenighet i rettslige spørsmål, er det således liten grunn til å legge skjul på.

Norsk Pasientskadeerstatning og Pasientskadenemnda treffer avgjørelse på grunnlag av sakens dokumenter, slik det er vanlig i forvaltningen. Også bevisføringen, såsom vitneforklaringer, er skriftlig. Evalueringsutvalget og enkelte høringsinstanser mener imidlertid at partene bør gis anledning til å holde et muntlig innlegg i nemnda. Etter departementets syn er det en fare for at dette vil forsinke avgjørelsene. Skriftlig behandling vil dessuten normalt være tilstrekkelig når særlig vanskelige saker kan behandles av domstolene. Dersom en skulle føle behov for det, er likevel ingenting til hinder for muntlig høring av parter eller sakkyndige, jfr forvaltningsloven § 11 c for partenes vedkommende. Departementet har forstått at det allerede er en viss praksis for dette.

Utvalget har foreslått at forvaltningslovens klagefrist på 3 uker skal gjelde. Enkelte høringsinstanser ber departementet vurdere om fristen er for kort fordi det angivelig skal ha vært fremsatt enkelte dårlig gjennomtenkte klager. Departementet har vanskelig for å tro at en forlenget klagefrist vil bøte på dette.

Departementet mener, i tråd med utvalgets syn, at avgjørelsene til Norsk Pasientskadeerstatning i de fleste tilfeller skal begrunnes. Dette følger av forvaltningsloven § 24. For Pasientskadenemnda foreslår departementet en utvidet plikt til begrunnelse (departementets utkast § 17). Begrunnelse skal alltid gis, og også et eventuelt mindretalls syn skal begrunnes. Begrunnelsen er viktig for å skape aksept for avgjørelsen, og den er også viktig for å sikre Pasientskadenemndas påvirkning av rettsutviklingen på dette området. Det forutsettes at domstolene vil legge vekt på Pasientskadenemndas praksis.

17.2 Forsikringsgiverne

Etter den behandlingsmåten for krav som er omtalt ovenfor i punkt 15, vil et krav i privat sektor bli behandlet av en forsikringsgiver i første omgang, og først behandles i nemndsystemet dersom det bringes inn for Pasientskadenemnda. Det kan da reises spørsmål om de reglene som gjelder i nemndsystemet, også bør gjelde for forsikringsgiverne.

Etter departementets skjønn ville dette prinsipielt sett vært ønskelig, men det ville bryte for mye med det som ellers gjelder i forsikringsbransjen. Særlig gjelder dette når forsikringsplikten etter loven også skal kunne oppfylles ved forsikring hos utenlandske forsikringsgivere (se om dette ovenfor i punkt 14). En legger i denne sammenhengen vekt på at den private sektoren er forholdsvis liten, slik at en reform av saksbehandlingsreglene uansett vil ha begrenset betydning. Departementet har derfor kommet til at vanlig forsikringspraksis skal gjelde for saksbehandlingen ved første gangs behandling av krav i privat sektor.

17.3 Advokatutgifter

En skadelidt som krever erstatning kan alltid søke bistand hos en advokat for å få hjelp til å fremme sitt krav, jfr forvaltningsloven § 12. Behovet for å søke advokathjelp er imidlertid langt mindre i nemndsystemet, der saken utredes mest mulig nøytralt, enn i en tvist for domstolene, der parten selv må drive saken frem.

I tråd med dette tenkte man seg opprinnelig at det ikke ville være behov for advokathjelp i den midlertidige ordningen. Advokat har imidlertid blitt benyttet en del. Dels kan en advokat bedre kommunikasjonen med saksøkeren ved hyppige personlige møter, og dels kan en advokat bidra med alternative synsmåter, for eksempel i vanskelige erstatningsutmålingsspørsmål. Advokatens bidrag kan gjelde både faktum og jus.

Norsk Pasientskadeerstatning dekker advokatutgifter i større og større grad (jfr Evalueringsutvalget s 60 flg). I 1995 ble det gitt dekning i ca 10% av sakene, med gjennomsnittlig ca 20 000 kroner. I tillegg brukte en del advokat for egen regning (se ovenfor i punkt 6.2). Det reiser seg da et spørsmål om i hvilken grad advokatutgifter skal dekkes.

Hovedregelen i norsk erstatningsrett er at advokatutgifter dekkes på samme måte som andre tap som følger av den skadevoldende handlingen. I tillegg kan en i rettergang påberope seg reglene i tvistemålsloven 13 august 1915 nr 6 kapittel 13, der hovedregelen er at den tapende part må betale den vinnende parts sakskostnader som var «nødvendige for at faa saken betryggende utført» (§ 176). I forvaltningssaker kan en på samme måte påberope seg forvaltningsloven § 36, som bygger på de samme prinsippene som tvistemålsloven, men som bare gjelder ved klagebehandling (for eksempel i Pasientskadenemnda), og som gir langt mer rom for skjønn. I erstatningssaker står derfor skadelidtes krav på å få dekket nødvendige advokatutgifter nokså sterkt. Dette ser en svært tydelig i forsikringsselskapenes praksis, der advokatutgifter regelmessig dekkes.

Får man ikke dekket advokatutgifter av motparten eller av det forvaltningsorganet som avgjør tvisten, er det få andre kilder. Rettshjelpsdelen av vanlig hjemforsikring dekker ikke tvist med et forvaltningsorgan, som Norsk Pasientskadeerstatning. Og fri rettshjelp ytes vanligvis ikke i slike saker, og iallfall ikke i nemndsystemet.

Etter utvalgetsforslag skal hovedregelen være at skadelidte ikke har krav på dekning av utgifter til advokat, i tråd med praksis under den midlertidige ordningen. NPE skal være en objektiv instans som ivaretar begge parters interesser, og man vil da som hovedregel ikke ha behov for advokatbistand (NOU 1992: 6 s 100).

Utvalget går inn for at NPE i særlige tilfeller skal dekke skadelidtes utgifter til advokatbistand. Avgjørende skal være om det i det konkrete tilfellet har fremstått som naturlig og hensiktsmessig at pasienten har søkt advokatbistand. Etter utvalgets forslag skal de viktigste momentene i denne vurderingen fremgå av lovteksten. Etter lovutkastet § 12 tredje ledd skal det legges vekt på «sakens vanskelighet, skadens omfang, tapets størrelse og skadelidtes økonomiske situasjon». Utvalget fremholder at det ikke er meningen at personer med dårlig råd skal få dekket utgifter til advokat i kurante saker der slik dekning ellers ikke ville blitt gitt. Retten til å få utgiftene dekket må vurderes ut fra om skaden og dens karakter gjør behovet for advokatbistand naturlig og berettiget.

Høringsinstansenehar delte meninger om utvalgets forslag.

Norsk Pasientskadeerstatningmener at regelen om dekning av advokatutgifter i særlige tilfeller er heldig av hensyn til rettssikkerheten og tilliten til erstatningsordningen. Men NPE understreker samtidig at hovedregelen må være at advokatutgifter ikke skal dekkes. Når NPE har de nødvendige faglige og kapasitetsmessige ressurser, får pasientene en vurdering av saken uten å risikere å pådra seg betydelige advokatutgifter i den forbindelse. Det heter i høringsuttalelsen:

«Som et spesialinnrettet organ vil NPE ha bred kompetanse på utredning av denne type saker, ha lagt til rette hensiktsmessige rutiner og etablert en god kontakt med sykehus mv. Ved mer standardiserte erstatningsregler vil også den del av saksbehandlingen bli enklere og mindre skjønnspreget. Især i en del store og kompliserte utmålingssaker, saker som gjelder umyndige m.v., vil det dog være hensiktsmessig at pasienten også har egen bistandsadvokat. Dette ivaretas i den foreslåtte lovtekst.»

Evalueringsutvalget peker på at utgifter til advokat i forbindelse med forvaltningssaker som behandles i første instans ikke dekkes etter forvaltningslovens regler. Som en konsekvens av dette mener evalueringsutvalget at det først og fremst bør være aktuelt å dekke utgifter til advokat i NPE-saker når slike saker skal behandles i Pasientskadenemnda.

Videre fremholder Evalueringsutvalget at det i utgangspunktet bare bør dekkes advokatutgifter i større saker, og særlig i saker om erstatningsutmåling. Dessuten vil pasienten kunne ha behov for advokat i de litt mer kompliserte saker om ansvarsgrunnlag der faktum er innfløkt eller uklart. Det heter i utredningen s 63:

«Utvalget har diskutert om alle som ikke får medhold i sine krav, bør ha rett til et par timer med advokathjelp for å få vurdert om avgjørelsen bør påklages. Det vil ofte være vanskelig eller umulig for en skadet pasient å vurdere om vilkårene for erstatning er oppfylt og i tilfelle hvor stor erstatningen skal være. Det bør være en romslig adgang til slik hjelp.

Evalueringsutvalget foreslår dessuten at det i kompliserte saker bør kunne dekkes utgifter til noen ytterligere timer advokathjelp, etter behovet i den konkrete sak. NPE må vurdere størrelsen av advokatens salærkrav, og det må være treffende å nytte retningslinjene i tvistemålsloven § 176 om hva som er nødvendig for å få saken betryggende fremmet.»

I brev 18 mars 1994 til departementet kommenterer styret i NPE Evalueringsutvalgets rapport. Styret peker på at en av målsettingene med etableringen av NPE var å gjøre det enklere for pasientene å fremsette erstatningskrav. NPE skulle utrede saken uten kostnader for pasienten, slik at pasienten ikke skulle ha behov for å kontakte advokat. Bemanningen i NPE er basert på den forutsetning. Det heter i brevet fra styret:

«Styret er derfor enig med Evalueringsutvalget i at det også i fortsettelsen bør være vesentlige begrensninger i retten til å kreve dekning for utgifter ved å engasjere egen advokat. Advokathonorar viser seg å utgjøre en betydelig kostnad i den enkelte sak, og vil i sum utgjøre store beløp ved en fri adgang. Administrasjonen i NPE og eventuelt Nemnda må som hovedregel ha ansvaret for at den enkelte sak utredes på forsvarlig vis. I de andre nordiske land som har lignende ordninger som NPE, dekkes bare helt unntaksvis kostnader til privat engasjert advokat.»

Norges Forsikringsforbund stiller seg mer skeptisk til Lødruputvalgets forslag, og uttaler:

«§ 12, 3. ledd sier at Norsk Pasientskadeerstatning i 'særlige tilfelle' kan dekke skadelidtes utgifter til advokat. Vi stiller spørsmål om dette harmonerer godt med § 4 hvor det fastslås at erstatning skal utmåles etter reglene i skadeerstatningsloven. Skadelidtes nødvendige utgifter for å fremme sitt krav anses som en del av erstatningskravet, og dersom skadelidte har krav på erstatning, vil han dermed også ha krav på dekning av omkostningene.

Dette er også noe av bakgrunnen for selskapenes praksis med å dekke utgiftene til advokat, og lovforslaget svekker dermed skadelidtes stilling på dette felt. Samtidig er også muligheten for å få utgiftene dekket gjennom rettshjelpsforsikring fjernet, idet Norsk Pasientskadeerstatning er et forvaltningsorgan, og rettshjelpsforsikringen unntar utgifter ved tvist som gjelder offentlig forvaltningsvedtak.»

Den Norske Advokatforening går enda lenger i sin kritikk. Det pekes på at utkastet § 12 tredje ledd om dekning av utgifter til advokatbistand i særlige tilfeller er i samsvar med dagens praksis. Flere av advokatforeningens medlemmer har imidlertid tatt opp denne praksis med advokatforeningen og gitt uttrykk for store betenkeligheter, da advokatbistand må anses som en viktig rettssikkerhetsgaranti.

Advokatforeningen mener at både saksbehandlingen, bevisproblemene, bestemmelsen om ansvarsgrunnlaget og utmålingen av erstatningsbeløpets størrelse tilsier at skadelidte har særlig behov for en egen advokat både i forhold til saksforberedelsen og avgjørelsen i sekretariatet og Pasientskadenemnda. Det fremheves at man ikke kan forlange at saksbehandlerne i NPE skal gå inn i spørsmålene på samme måte som en partsrepresentant. Advokatforeningen peker videre på at dersom pasienten får bistand av en advokat, blir arbeidsbelastningen til NPE mindre. De fremholder dessuten som et sentralt poeng at skadelidtes tillit til avgjørelsen i NPE blir større dersom vedkommende er bistått av advokat.

Det heter videre i Advokatforeningens høringsuttalelse:

«Advokatforeningen mener at det er svært urimelig at det kun skal være adgang til å dekke utgiftene til advokat i særlige tilfeller. Avgjørelsen om dette, som skal tas av Norsk Pasientskadeerstatning er i for stor grad overlatt til Norsk Pasientskadeerstatnings eget skjønn.

Skadelidte får ikke fri rettshjelp og de fleste forsikringsselskapene vil heller ikke dekke omkostningene gjennom rettshjelpsforsikringen. Dette innebærer at kun et fåtall har mulighet til å la seg bistå av advokat overfor Norsk Pasientskadeerstatning.

Det syntes uheldig at en erstatningsordning som denne skal ha andre regler enn der hvor et krav gjøres gjeldende mot et forsikringsselskap. Her vil skadevolders selskap som regel dekke utgiftene til advokat når ansvaret er erkjent. I tillegg vil de skadede kunne få fri rettshjelp eller dekket omkostningene gjennom rettshjelpsforsikring i eget selskap.

Advokatforeningen finner forslaget uakseptabelt. Det innebærer et alvorlig brudd på et grunnleggende prinsipp om klienters frie advokatvalg, og grunnleggende prinsipper for rettssikkerhet.

Advokatforeningen mener på denne bakgrunn at hovedreglene må være at erstatningssøkeren får dekket rimelige og nødvendige utgifter til advokat, både i forhold til avgjørelsen av ansvarsgrunnlaget og ved utmålingen, når kravet vinner fram.

Ved de enkle og mindre omfattende sakene hvor behovet for advokat vil være lite, vil de nødvendigeutgiftene til advokat bli tilsvarende små.»

Forbrukerrådet er også uenig i utvalgets forslag. Det heter i høringsuttalelsen:

«Forbrukerrådet kan ikke være enig i at pasienter som hovedregel ikke skal få dekket bistand til ekstern advokat overfor Norsk Pasientskadeerstatning. Erfaringene fra den midlertidige ordningen viser at det er et stort behov, særlig i de større erstatningssaker for egen advokat. Saksmengden i Norsk Pasientskadeerstatning er stor og vil antagelig fortsette å være stor slik at den enkelte saksbehandler aldri vil få den samme mulighet til å gå inn i saken på samme måte som en partsrepresentant. Skadelidte selv vil heller ikke ha nødvendig forutsetninger for å vite hvilke opplysninger som er relevante i saken både for spørsmålet om ansvarsgrunnlaget og ved utmålingen av erstatningsbeløpets størrelse. Behandlingen av erstatningskrav og utmåling av erstatningsbeløp kan være meget komplisert. Forbrukerrådet vil derfor anbefale at skadelidte i langt større utstrekning enn det som er foreslått får dekket sine utgifter til advokatbistand. Dette vil også for de fleste skadelidte øke tilliten til ordningen.»

Etter departementetsvurdering kan det vanskelig forsvares om adgangen til dekning av advokatutgifter skulle være dårligere ved pasientskader enn det som ellers gjelder. Både i nemndsystemet og i behandlingen hos forsikringsgivere i privat sektor bør derfor advokatutgifter behandles som vanlige erstatningsrettslige tap. Er de en rimelig og naturlig følge av skaden, må de kunne kreves dekket. I tillegg kan det organ som utreder saken finne det hensiktsmessig å leie inn en advokat for å forestå en del av saksbehandlingen, for eksempel å finne frem til hvilket tap skadelidte faktisk har lidt.

Slik departementet ser det, ligger problemet her ikke i det rettslige vurderingstemaet, men vel så mye i den faktiske vurderingen av hvilket behov det egentlig er for advokathjelp i nemndsystemet. Her utredes saken uansett av et nøytralt forvaltningsorgan, og det kan da hevdes at behovet for advokathjelp er lite. Allerede praksis under den midlertidige ordningen viser imidlertid at dette ikke helt ut er riktig.

Etter departementets syn bør en være noe mindre restriktiv med å innvilge dekning av advokatutgifter i nemndsystemet enn man har vært i den midlertidige ordningen. Bruk av advokat bør imidlertid ikke på noen måte bli hovedregelen. Blir man for restriktiv, blir imidlertid ikke nemndsystemet et godt alternativ til domstolsbehandling, der advokatutgifter regelmessig dekkes av den tapende parten. Tatt i betraktning kostnadene som knytter seg til domstolsbehandling (ovenfor i punkt 7.3.6), er det hensiktsmessig å styrke tilliten til nemndsystemet ved dekning av advokatutgifter.

Evalueringsutvalgets forslag om å innvilge skadelidte advokattid til å vurdere eventuelle videre skritt etter at vedtak er fattet, går departementet ikke inn for av ressurshensyn. Det behovet den enkelte har, må være tilstrekkelig ivaretatt av veiledningsplikten etter forvaltningsloven § 11. Dersom det er hensiktsmessig, er det imidlertid ikke noe i veien for at en advokat som har bistått skadelidte leies inn for å utføre denne veiledningen på nemndsystemets vegne. Dersom en på denne måten kan unngå rettssak, kan dette være en god investering, samfunnsmessig sett.

Skal det være noen nytte i å engasjere en advokat, må vedkommende selvsagt engasjeres før vedtak fattes i saken. Det vil være en fordel om skadelidte da vet om utgiftene vil bli dekket eller ikke. Departementet foreslår derfor at skadelidte kan kreve forhåndsavgjørelse om dekning av advokatutgifter. Denne regelen foreslås å gjelde både i offentlig og privat sektor. Det vises for øvrig til lovutkastet § 11.