3 Oversikt over alminnelig erstatningsrett
3.1 Forholdet mellom erstatning, trygd og forsikring i personskadesaker
Etter gjeldende rett er folketrygdens stønadssystem den primære kompensasjonskilde ved pasientskader som ved andre skader. Etter nærmere regler i folketrygdloven 28 februar 1997 nr 19 gis det stønad ved personskade og sykdom uansett hva som er årsak til tilstanden. De mest aktuelle ytelsene i forbindelse med pasientskader er stønad til livsopphold (sykepenger, ytelser til rehabilitering og attføring og uførepensjon), stønad til dekning av bestemte utgifter og ytelser til etterlatte.
Trygdeytelsene kommer til fradrag ved en eventuell erstatningsutmåling, se skadeserstatningsloven 13 juni 1969 nr 26 § 3-1 tredje ledd. Erstatningsreglene er altså sekundære. Skadelidte kan ikke kreve noe av skadevolderen med mindre det foreligger et tap utover det folketrygden dekker.
I praksis foreligger det ofte forsikringsdekning. Skadelidte kan være livs- eller ulykkesforsikret, eller skadevolderen ansvarsforsikret. Utgangspunktet er at det ikke har betydning for skadevolderens erstatningsansvar om forsikring er tegnet. Har skadevolderen ansvarsforsikring, kan vedkommende imidlertid lettere innfri et eventuelt erstatningskrav.
Utgangspunktet om at foreliggende forsikringer er uten betydning for skadevolderens erstatningsansvar fravikes i noen grad. Ved erstatningsutmålingen gjøres det fullt fradrag for forsikringsutbetaling i den utstrekning den erstatningsansvarlige har betalt premien. Dette gjelder også om det dreier seg om livs- eller ulykkesforsikring for skadelidte. Andre forsikringsutbetalinger enn de den erstatningsansvarlige har betalt premie for, kan det skjønnsmessig tas hensyn til, jfr skadeserstatningsloven § 3-1 tredje ledd.
3.2 Grunnvilkårene for erstatning i gjeldende rett
3.2.1 Innledning
For å få tilkjent erstatning etter alminnelig erstatningsrett, må det foreligge en skade som har gitt et erstatningsmessig tap. Det må videre foreligge et ansvarsgrunnlag. For det tredje må det være årsakssammenheng mellom den ansvarsbetingende handling og skaden.
I den videre fremstillingen omfatter uttrykket «handling» også unnlatelse. «Behandling» brukes som et samlebegrep om det som skjer i helsevesenet, for eksempel også om diagnostisering, undersøkelse og lignende. Som eksempel på skadevolder brukes lege, men det som sies er relevant også for andre kategorier helsepersonell.
3.2.2 Skade og erstatningsmessig tap
Det første vilkåret for erstatning er som nevnt at det må være voldt en skade som har ført til et erstatningsmessig tap. Typiske pasientskader er for eksempel
en nerve som blir kuttet over ved et operasjonsuhell
en sykdom som ikke blir helbredet fordi det er stilt gal diagnose
en sykdom som har oppstått på grunn av smitte på et sykehus.
Det finnes imidlertid også en rekke skader som kan ramme pasienter, men som likevel ikke regnes som typiske pasientskader:
uførhet forårsaket av en taksten som faller fra et sykehustak
sterilitet etter en sterilisering uten samtykke
frihetsberøvelse etter ulovlig tilbakeholdelse i psykiatrisk sykehus
operasjonssår etter en ulovlig eller unødvendig operasjon
psykisk ubehag forårsaket av uriktig meddelelse om alvorlig sykdomstilstand
tap av forsørger på grunn av operasjonsskade
ærekrenkelse etter brudd på taushetsplikt.
Hvilke skader de særskilte reglene om pasientskader skal omfatte, er drøftet nedenfor i punkt 10.6.
For at et erstatningskrav skal nå frem, er det ikke nok at det er konstatert en skade. Erstatningsvilkårene om ansvarsgrunnlag og årsakssammenheng må også være oppfylt (se nedenfor). I tillegg kreves det at skaden har ført til et erstatningsmessig tap. I definisjonen av hva som er erstatningsmessig tap, ligger det vesentlige begrensninger i hvilke skader som kan gi grunnlag for et erstatningskrav.
Utgangspunktet i norsk erstatningsrett er at bare økonomisk tap kan kreves erstattet. Dette vil si at for eksempel når en forsørger går bort, så erstattes barevedkommendes netto inntjeningsevne. At et barn vil savne sin far eller mor, er erstatningsrettslig uten betydning.
I noen land er dette ytterligere innsnevret, slik at økonomisk tap bare dekkes dersom det står i samband med en fysisk skade. Hos oss har vi ingen slik generell regel. En sjokkskade eller en annen psykisk skade kan derfor kreves erstattet selv om ingen er påført fysisk skade. Det er heller intet prinsipielt i veien for at en såkalt ren formuesskade kan være et erstatningsmessig tap. Et eksempel på et slikt rent formuestap i denne sammenhengen kan være fall i aksjeverdier fordi administrerende direktør har fått en alvorlig diagnose. Begrensningen i erstatningsplikten ligger i disse tilfellene i de andre erstatningsvilkårene.
I en del tilfeller kan også ikke-økonomisk tap kreves erstattet. De viktigste tilfellene i denne sammenhengen er
menerstatning, dvs erstatning for tapt livsutfoldelse (for eksempel et ødelagt seksualliv)
oppreisning, dvs en tilleggserstatning som kan idømmes ved særlig grov skyld (for eksempel ved visse voldsforbrytelser)
erstatning etter særlige regler når erstatningen gjelder skade på et gode som ikke har omsetningsverdi (typisk ærekrenkelser).
Hovedreglene om hva som er erstatningsmessig tap ved personskader er samlet i kapittel 3 i skadeserstatningsloven.
3.2.3 Ansvarsgrunnlag
Selv om man har forårsaket en skade, blir man etter gjeldende rett ikke nødvendigvis ansvarlig for tapet som voldes ved skaden. Det må i tillegg finnes et ansvarsgrunnlag. Det viktigste ansvarsgrunnlaget i norsk rett er skyld eller uaktsomhet, dvs at skaden er forårsaket av skadevolderen på en klanderverdig måte. I noen tilfeller kan imidlertid en person også bli erstatningsansvarlig uten skyld, enten som arbeidsgiver for en person som har utvist skyld eller som ansvarlig for visse, spesielle virksomheter eller aktiviteter som forårsaker skade. I det følgende vil disse ansvarsgrunnlagene bli nærmere beskrevet under stikkordene uaktsomhetsansvar, arbeidsgiveransvar og forskjellige former for objektivt ansvar.
Uaktsomhetsansvaret (culpaansvar) innebærer at den som handler uaktsomt, er erstatningsansvarlig for skade som måtte oppstå ved handlingen. Det kreves både at handlingen ikke burde vært foretatt (objektive vilkår), og at skadevolderen burde skjønne dette (subjektive vilkår). Begge vurderingene innebærer en rekke skjønnsmessige avveininger av rettslig art, og de kan by på stor bevistvil.
Noen momenter som typisk drøftes når en spør om en pasientskade objektivt sett er forvoldt ved uaktsomhet, er følgende:
Er vanlig praksis for diagnostisering og behandling fulgt? Har legen for eksempel fulgt den prosedyren som anbefales i den medisinske litteraturen? Det som er vanlig, vil ofte også anses som forsvarlig. Men det kan tenkes at selv en fast og innarbeidet praksis er uaktsom.
Har skadevolderen handlet i strid med lov, forskrift eller andre skrevne handlenormer? Det finnes enkelte formelle regler om pasientbehandling. Blant annet inneholder de enkelte helseprofesjonslover slike regler, for eksempel lov 13 juni 1980 nr 42 om leger. Videre kan nevnes Etiske regler for leger fastsatt av Den norske lægeforening 1962 (med senere endringer). Skrevne regler av denne typen gir imidlertid oftest liten veiledning, og er uansett ikke bindende i uaktsomhetsvurderingen.
Iverksatte legen tilstrekkelige sikkerhetsforanstaltninger? Når sykdommens art eller behandlingsmåten medfører stor fare for alvorlige skader, må man gardere seg også mot uforutsette hendelser under behandlingen.
Kunne en alternativ handlemåte ha forhindret skaden, og samtidig gjort pasienten frisk?
Ble det medisinsk-tekniske utstyr som sto til disposisjon, og den medisinske kompetanse som var tilgjengelig, utnyttet?
Hvor mye tid sto til rådighet? I en akuttsituasjon kan det ikke kreves det samme som under en ventelisteoperasjon.
Inn under aktsomhetsregelen kan en også regne de tilfellene der behandling er foretatt uten samtykke, eller der den av andre grunner er ulovlig. Riktignok er ikke behandlingen her skjødesløst utført. Men på samme måte som det er forbudt og erstatningsbetingende å behandle pasienter uten den nødvendige aktsomhet, er det forbudt og erstatningsbetingende å behandle pasienter uten nødvendig samtykke. For å markere at det er en forskjell, diskuteres imidlertid samtykkeproblemer ofte som et spørsmål om behandlingen var rettsstridig.
Kommer en, etter å ha stilt slike og lignende spørsmål, til at legens handlemåte var objektivt uaktsom etter en objektiv vurdering, vil som regel også de subjektive vilkårene være oppfylt. En lege kan ikke unnskylde seg med uvitenhet om hvordan en pasient burde behandles. Men det kan tenkes tilfeller der en objektivt gal handlemåte er unnskyldelig, og derfor ikke medfører erstatningsansvar etter gjeldende rett:
pasienten har gitt gale opplysninger om sitt sykdomsbilde, og legen handler rett ut fra de opplysninger han har fått,
legen bruker en kompress som ikke er steril fordi steriliseringen ikke har vært grundig nok (men i disse tilfellene vil som regel noen andre være erstatningsansvarlig for den manglende steriliseringen),
legen handler feil på grunn av manglende spesialistkompetanse (i et tilfelle der pasienten ikke burde vært henvist til en spesialist),
legen har misforstått reglene om hva vedkommende har lov til å gjøre uten samtykke på et vanskelig punkt.
Det ligger også i de subjektive vilkårene at legen skal bedømmes ut fra sine forutsetninger på behandlingstiden. Legen kan således handle ut fra de forskningsresultater som er kjent på behandlingstiden. At medisinen senere - før erstatningssaken avgjøres - gjør fremskritt, er uten betydning. Etter gjeldende rett blir en handling heller ikke uaktsom bare fordi det i ettertid - når en har fått vite mer om pasienten - viser seg at en annen behandlingsstrategi ville vært bedre. Det avgjørende var om legen valgte ett av de handlingsalternativer som virket mest hensiktsmessig på det tidspunktet strategien måtte velges.
Er skadevolderen først uaktsom (fordi de subjektive og objektive vilkårene er til stede), er dette et tilstrekkelig ansvarsgrunnlag. Om handlingen kan karakteriseres som grovt uaktsom eller forsettlig (gjort med vilje), spiller ingen rolle i denne sammenhengen. Gjelder det en behandling uten samtykke, vil handlingene fra legens side oftest være forsettlige, uten at dette er spesielt klanderverdig om de ikke også er rettsstridige.
Arbeidsgiveransvaret er et objektivt ansvar for arbeidsgiveren dersom en ansatt har opptrådt uaktsomt i tjenesten. De fleste krav om erstatning ved pasientskade kan på grunnlag av disse reglene rettes både mot den direkte skadevolderen (legen) og mot eieren av helseinstitusjonen, for eksempel fylkeskommunen.
Aktsomhetsvurderingen i arbeidsgiveransvaret er i prinsippet den samme som ved den alminnelige culparegelen. Det skal imidlertid legges vekt på «de krav skadelidte med rimelighet kunne stille til virksomheten eller tjenesten,» jfr skadeserstatningsloven § 2-1. Arbeidsgiveren kan også bli ansvarlig selv om ingen bestemt skadevolder kan utpekes (anonyme feil) eller skaden skyldes et uheldig samvirke av flere mindre feil (kumulative feil).
På avgrensede områder finnes det også grunnlag for å kreve erstatning på objektivt grunnlag, altså uten at noen har vært uaktsomme. Det er flere forskjellige typer av slikt ansvar.
Det viktigste objektive ansvarsgrunnlaget er det alminnelige, ulovfestede objektive ansvaret. Dette ansvarsgrunnlaget brukes mer i norsk rett enn i de fleste andre land.
Tanken med det ulovfestede objektive ansvaret er at innehaveren av en risikofylt virksomhet er nærmere til å bære risikoen for hendelige uhell enn den tilfeldig skadelidte som rammes. Innehaveren har interesse i virksomheten og bør derfor bære kostnadene ved den. Innehaveren har dessuten mulighet til å forebygge skadene. Videre anføres det gjerne at innehaveren har bedre mulighet til å pulverisere kostnadene enn skadelidte ved å tegne forsikring eller å innkalkulere erstatningsutgifter i driftskostnadene.
I rettspraksis er det særlig lagt vekt på om skaden er et utslag av en stadig, typisk og ekstraordinær risiko ved den aktuelle virksomhet. Dessuten har man pålagt ansvar uten skyld ved såkalt teknisk svikt og uforsvarlig ordning.
Domstolene har - bortsett fra tilfeller hvor det foreligger teknisk svikt - avstått fra å statuere et objektivt ansvar for typiske pasientskader. Høyesterett har pekt på at et slikt ansvar vil få store konsekvenser, og har sagt at det må være lovgivers oppgave å vurdere om objektivt ansvar bør innføres (se Rt 1978 s 482, Rt 1990 s 768 og NOU 1992: 6 s 22). Når det gjelder ulovlig tvangsinnleggelse og tvangsvaksinering, har imidlertid Høyesterett etablert et objektivt ansvar for pasientskader (i vid forstand) uten lovgrunnlag (se Rt 1987 s 1495 og Rt 1960 s 841).
Når det gjelder skader ved tvangsvaksinering, er dette objektive ansvaret nå lovfestet og utvidet i smittevernloven 5 august 1994 nr 55 § 8-2. I sammenhengen her er også det objektive ansvaret for produkter med sikkerhetsmangler mv etter produktansvarsloven 23 desember 1988 nr 104 viktig, særlig reglene om legemiddelansvar kapittel 3. Det objektive ansvaret er kombinert med en obligatorisk forsikringsordning for produsent og importør av legemidler, jfr §§ 3-4 og 3-5 i loven.
3.2.4 Årsakssammenheng
For å tilkjenne erstatning må det være adekvat årsakssammenheng mellom den ansvarsbetingende handlingen og den inntrådte skaden.
Ofte kan flere årsaksfaktorer virke inn. En slik situasjon er særlig praktisk ved pasientskader. Skaden kan ha sammenheng både med grunnsykdommen, et legemiddel og selve legebehandlingen. Juridisk teori har lagt til grunn at et minstevilkår for at årsakssammenheng skal foreligge er at årsaksfaktoren var en nødvendig betingelse for at skaden skulle inntre. Ville skaden inntrådt uansett, oppstår ingen erstatningsplikt. I feilbehandlingssituasjonene innebærer dette at årsaksvilkåret for erstatning ikke er oppfylt dersom pasienten ikke hadde hatt mindre tap (ikke ville blitt friskere) ved riktig behandling.
Særskilte problemer oppstår når det foreligger flere årsaksfaktorer som hver for seg var tilstrekkelige til å forårsake skaden (konkurrerende årsaker), og når flere årsaksfaktorer var nødvendige, men hver for seg ikke tilstrekkelige, til å volde skaden (samvirkende årsaker). Dersom det er to skadevoldere som konkurrerer eller har samvirket - for eksempel to forskjellige leger - blir de solidarisk ansvarlige, jfr skadeserstatningsloven § 5-3. Det vil si at overfor skadelidte hefter hver enkelt for hele erstatningsbeløpet. Vanskeligere spørsmål oppstår når pasientens skader dels skyldes den sykdommen vedkommende har, og dels feilbehandling. Hovedregelen er her at det bare kan kreves erstatning på grunnlag av feilbehandling for det tap feilbehandlingen har forårsaket, og ikke det tap grunnsykdommen har forårsaket.
Ikke enhver sammenheng mellom handlingen og skaden er tilstrekkelig til å begrunne et erstatningsansvar. Det kreves i tillegg blant annet en viss nærhet i årsakssammenhengen, og upåregnelige skadefølger erstattes ikke. Skaden må være «adekvat;» se om dette i NOU 1992: 6 s 26-27.
3.2.5 Anvendelsen av reglene
3.2.5.1 To argumentasjonsmønstre
De tre grunnvilkårene som er nevnt ovenfor i punkt 3.2.1, må være til stede i alle tilfeller der erstatningsansvar skal idømmes. De praktiske variasjonene er mange. De fleste sakene følger imidlertid ett av to argumentasjonsmønstre.
Det vanlige argumentasjonsmønsteret i norsk rett er at man vurderer om legens diagnostisering eller behandling har vært uaktsom (ansvarsgrunnlag), om pasienten har lidt skade som har ført til erstatningsmessig tap (tapsvilkåret) og om det er årsakssammenheng mellom uaktsomheten og skaden/tapet (årsaksvilkåret). Skjæres en nerve over ved operasjon av en svulst, vurderer en om overskjæringen ville vært unngått om legen hadde opptrådt mer aktsomt, om pasienten har lidt noe tap på grunn av skaden, og om denne skaden skyldes operasjonen. Det er typisk i en slik vurdering at en kan komme til at det var så vanskelig å unngå å skjære over nerven at det ikke nødvendigvis skyldes uaktsomhet at den ble skåret over. I så fall har pasienten etter denne argumentasjonsmåten ikke krav på erstatning.
Det andre argumentasjonsmønsteret tar utgangspunkt i at behandlingen ikke skulle vært foretatt. En operasjon som fjernet en svulst skulle for eksempel ikke vært utført, fordi pasienten ikke hadde gitt nødvendig samtykke til operasjonen.
Når en operasjon i slike tilfeller ikke skulle vært foretatt, er erstatningsvilkåret om ansvarsgrunnlag oppfylt. Men ofte vil selve behandlingen ikke medføre erstatningsmessig tap, slik at det ikke blir noe å erstatte. Å få fjernet en svulst gir ikke noe økonomisk tap.
Tap som følge av uhell under en operasjon som ikke skulle vært foretatt, vil imidlertid normalt være et erstatningsmessig tap. Skjæres en nerve over når en svulst fjernes uten samtykke, vil skaden dette forårsaker normalt måtte kompenseres. Dette kan gjelde selv om det var så vanskelig å unngå å skjære over nerven at det ikke nødvendigvis skyldes uaktsomhet at den ble skåret over. Det avgjørende kan være at operasjonen aldri burde vært foretatt, fordi pasienten ikke har gitt et tilstrekkelig klart og velinformert samtykke.
Kravet til årsakssammenheng mellom ansvarsgrunnlaget og tapet kan også være oppfylt i disse tilfellene. Men ofte vil en nok anta at siden det dreier seg om en operasjon legen mente burde vært utført, så ville pasienten samtykket om vedkommende var blitt spurt. I så fall har ikke det manglende samtykket forårsaket skaden, og erstatning kan ikke kreves.
I norsk rett har en ennå ikke eksempler på erstatningskrav som bygger på at en behandling ikke burde vært foretatt på grunn av manglende samtykke. Men denne formen for argumentasjon vil trolig bli vanligere ettersom kravene til at pasienten må gi informert samtykke klargjøres og styrkes, i tråd med den alminnelige utviklingen av pasientrettigheter. En proposisjon om ny lov om pasientrettigheter ble fremmet for Stortinget 13 november 1998.
3.2.5.2 Regler om bevisvurdering og bevisbyrde
Ofte er det uklart om vilkårene for erstatning rent faktisk er oppfylt. Om et erstatningskrav skal føre fram, avhenger da av reglene om bevisvurdering og bevisbyrde.
Bevisvurdering vil si å ta stilling til de bevisene man har og bestemme hvilket faktum som skal legges til grunn i saken. Vurderinger foretatt av sakkyndige vil ha stor betydning her. Rettslig sett er de ikke bindende for domstolen. Men i praksis skal det mye til før dommeren overprøver de medisinsk sakkyndige, i hvert fall hvis deres vurderinger er samstemmige.
Bevisbyrdereglene er regler om tvilsrisikoen, det vil si hvem som skal ha risikoen når det er tvil om vurderingen av bevisene. Utgangspunktet er at en domstol legger til grunn det faktum som den finner mest sannsynlig. Men en pasient som i det hele tatt ikke kan vise at betingelsene for erstatningsansvar er til stede, vil ikke vinne frem, og har for så vidt en bevisbyrde.
Også saksøkte kan imidlertid ha en viss bevisbyrde. I Rt 1989 s 674 uttaler således førstvoterende:
«Og det får da etter mitt syn avgjørende betydning at operasjonsbeskrivelsen ikke gir noen opplysning om hvorledes han [legen] da forholdt seg, og om hvilke forholdsregler som ble tatt for å hindre den fatale, dobbeltsidige nerveskade. Den bevistvil som dermed foreligger om operasjonen har vært gjennomført på en fullt forsvarlig og aktsom måte må, mener jeg, løses i disfavør av ankemotparten [sykehuset]. Jeg viser til det jeg har sagt om legejournalens bevismessige betydning. Når denne sikreste kilde til viten om hva som skjedde og hva som ble gjort er taus på dette punkt, anser jeg kravet til bevis for uaktsomhet som oppfylt.»
Er journalen uklar, kan altså pasienten tenkes å vinne frem med et erstatningskrav selv om hendelsesforløpet ikke kan klarlegges i detalj.
Lov 5 august 1994 nr 55 om vern mot smittsomme sykdommer har en særregel i § 8-2 første ledd om bevisbyrden i erstatningssaker etter visse typer vaksiner.
Ut over dette finnes det få konkrete bevisregler som får anvendelse på pasientskader.
3.2.5.3 Erstatningsutmåling
Regler om erstatningsutmåling finnes i skadeserstatningsloven kapittel 3. Disse bestemmelsene regulerer hvor stor erstatningen blir når erstatningsvilkårene først foreligger.
Ved personskade skal skadelidte ha dekket hele sitt økonomiske tap (skadeserstatningsloven § 3-1). Dette omfatter lidt og fremtidig inntektstap, og påførte og fremtidige utgifter. Ved dødsfall gis erstatning for tap av forsørger (skadeserstatningsloven § 3-4). Erstatning for skade av ikke-økonomisk art utmåles etter reglene om ménerstatning (skadeserstatningsloven § 3-2) og oppreisning (skadeserstatningsloven § 3-5), og kan komme i tillegg til erstatningen for det økonomiske tapet. Hvis barn under 16 år skades, ytes standardisert erstatning (skadeserstatningsloven § 3-2a).
Erstatningens størrelse kan bli redusert på ulike grunnlag. For det første gjøres det etter skadeserstatningsloven § 3-1 tredje ledd fradrag for trygdeytelser med videre, jfr punkt 3.1 ovenfor. For det annet kan erstatningsansvaret unntaksvis lempes etter skadeserstatningsloven § 5-2. For det tredje kan erstatningskravet reduseres fordi skadelidte har medvirket til skaden, jfr skadeserstatningsloven § 5-1.
Det fremtidige tapet regnes ut etter regler som etter hvert har utkrystallisert seg i rettspraksis. Av stor betydning er Høyesteretts dommer i Rt 1993 s 1524, Rt 1993 s 1538 og Rt 1993 s 1547. Reglene om erstatningsberegning er utredet i NOU 1994: 20. Denne utredningen har vært på høring. Proposisjon er ikke fremmet.
3.3 Kritikk av gjeldende rett
Reglene om erstatning for personskade, som er fremstilt ovenfor, kan ikke fylle mer enn et temmelig begrenset formål.
De formålene reglene skal fylle, er først og fremst å forhindre og gjenopprette skade. Reglene kan i noen grad forhindre skade ved at trusselen om erstatningsansvar kan motivere til forsiktighet. Og de vil kunne gjenopprette skadelidtes økonomi i de ganske få personskadetilfellene der grunnlag for erstatningskrav foreligger. Både når det gjelder skadeforebyggelse og gjenoppretting er imidlertid erstatningsreglene bare et supplement til andre regler. Når det gjelder gjenoppretting, vil således de aller fleste, også de fleste pasienter, ikke ha noen skadevolder å holde seg til, og må basere seg på folketrygdens ytelser.
Det er en rekke andre formål som erstatningsreglene ikke fremmer i det hele tatt. Særlig når den direkte skadevolderen (legen) kan overlate erstatningsoppgjøret til sin arbeidsgiver eller til sitt forsikringsselskap, vil skadelidte bare i liten grad kunne føle at erstatningsreglene blir et middel til gjengjeldelse. Erstatningsreglene kan heller ikke i særlig grad gi skadelidte et «plaster på såret,» fordi det stort sett bare er det økonomiske tapet som faktisk er lidt som kan kreves erstattet.
Godtar man at reglene har et slikt begrenset formål, reiser spørsmålet seg om hvordan dette formålet oppfylles i pasientskadeerstatningssaker.
Lødruputvalget gjør i NOU 1992: 6 s 59 flg rede for de betenkeligheter som knytter seg til anvendelse av gjeldende erstatningsrett i pasientskadesakene. Departementet er i det vesentlige enig i utvalgets syn. En vil spesielt fremheve at reglene ikke synes å være slik utformet at begge parter ser seg tjent med en rask forhandlingsløsning. Dette kan ha sammenheng med at reglene er for uklare og at skadevolderen (typisk sykehuset eller legen) vil tape for mye prestisje på å erkjenne uaktsomhet. Dessuten kan terskelen for å få erstatning virke uforholdsmessig høy for skadelidte, slik at en del krav ikke fremmes. Dette medfører igjen at skadelidte ikke får det vedkommende har krav på, og at mulige feil ikke blir påtalt og tatt hensyn til i videre planlegging i helsevesenet.
Departementet ser det videre som ønskelig at lovgivningen tar uttrykkelig stilling til en del spørsmål som reiser seg i forbindelse med ansvar for pasientskader. Til dels trengs en klargjøring av reglene for å sikre lik behandling av alle saker. Til dels er det også ønskelig med en noe bedre styring av utgiftene til erstatninger. Disse utgiftene er etter hvert blitt såvidt vesentlige at en må sikre seg muligheten til å vurdere dem i forhold til andre tiltak i helsesektoren.