13 Erstatningsutmåling mv

13.1 Hovedregler

Etter alminnelig erstatningsrett og de midlertidige pasientskadereglene utmåles erstatning etter lov 13 juni 1969 nr 26 om skadeserstatning. For personskader er særlig kapittel 3 aktuelt. Det er som hovedregel bare det økonomiske tapet og varig medisinsk men som skal dekkes, og det skal gjøres fradrag for det trygden dekker. Folketrygdens kostnader til å lege pasienten for en pasientskade faller derfor utenfor, og det samme gjør pasientens økonomiske tap i den grad det kompenseres ved trygdeytelser.

Ved grov uaktsomhet kan det etter gjeldende erstatningsrett gis erstatning for tort og svie. Slike krav er unntatt fra forslaget (se om dette ovenfor i punkt 10. 6. 2)

Utvalget foreslår at erstatning etter pasientskadeloven skal utmåles etter reglene i skadeserstatningsloven, se utvalgets lovutkast § 4.

Utvalget var i mandatet bedt om å vurdere om erstatningsoppgjørene skulle standardiseres. Utvalget viser til Standardiseringsutvalgets mandat som delvis omfatter en vurdering av det samme spørsmål. Utvalget har derfor ikke funnet noen grunn til å gå nærmere inn på spørsmålet om standardisering.

Alle høringsinstanser som uttaler seg om erstatningsutmålingen er enige i at erstatning for pasientskadene skal utmåles etter reglene i skadeserstatningsloven.

Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at skadeserstatningslovens regler skal legges til grunn for erstatningsutmålingen.

I tillegg til de reglene som er nevnt ovenfor, inneholder skadeserstatningsloven regler av mer generell karakter. Særlig regelen om skadelidtes medvirkning i § 5-1 kan ha betydning i pasientskadesaker. Har pasienten skadet seg selv, eller er skaden en følge av at legens anvisninger om medikamentbruk ikke er fulgt, kan således erstatningen reduseres eller falle helt bort. Det skal imidlertid skje en konkret vurdering, og det synes klart at en ikke alltid ansvarsfritt bør kunne regne med at pasienter uten videre oppfatter og følger anvisninger fra helsepersonell.

Når det gjelder spørsmålet om standardisert utmåling, viser departementet til NOU 1994: 20 Personskadeerstatning (Standardiseringsutvalgets innstilling). Her er standardisering av erstatningsutmåling drøftet på bredt grunnlag.

Standardisering av utmålingen i pasientskadesaker vil eventuelt bli vurdert i sammenheng med standardiseringsspørsmål generelt som en oppfølging av Standardiseringsutvalgets innstilling, og blir følgelig ikke tatt opp her. De begrensede reglene om standardisert erstatning som allerede er innført i skadeserstatningsloven kapittel 3, vil imidlertid gjelde også ved pasientskader.

13.2 Særlig om småskader

Ved domstolene kan i prinsippet krav gjøres gjeldende selv om de er små. Omkostningene til rettsgebyr og advokater er imidlertid så høye at det ikke er bryet verd å gjøre småkrav gjeldende. I den midlertidige ordningen er behandlingen av kravene i prinsippet gratis, men tap under 5 000 kroner dekkes ikke. I praksis kan derfor småkrav bare gjøres gjeldende dersom man mener det har prinsipiell interesse, eller skadevolder erkjenner ansvar uten tvist. Det kan også tenkes at småkrav (og større krav) kan gjøres gjeldende ved såkalt motregning, dvs at pasienten inndriver kravet sitt ved å la være å betale noe han selv skylder den han mener er erstatningspliktig.

Utvalget foreslår at alle skader skal erstattes, og fraviker dermed den midlertidige ordningen hvor tap under 5 000 kroner ikke erstattes. Utvalget legger til grunn at også småskader kan medføre følbare tap, jfr NOU 1992: 6 s 82. Av hensyn til skadelidte bør det derfor ikke gjøres unntak for småskader.

Utvalget er klar over at behandlingen av småskadesakene medfører ikke ubetydelige omkostninger, og det kan hevdes at arbeidet ikke står i forhold til den beskjedne utbetalingen. Men etter utvalgets syn vil småskadesakene uansett medføre arbeid. Hvis man velger en beløpsbegrensning, må NPE vurdere om tapet kommer over denne grensen. Problemene kan reduseres noe dersom det avgjørende er hvilke fysiske utslag skaden har gitt. Men også her vil grensedragningen måtte medføre arbeid for NPE.

Hvis småskadene unntas fra erstatningsordningen, risikerer man dessuten at kravet fremmes direkte overfor for eksempel sykehuset. Det offentlige vil da påføres utgifter ved behandlingen av kravet, slik at unntaket for småskader totalt sett ikke vil innebære noen vesentlig begrensning. Utvalget tilføyer likevel at beskjedne krav må kunne behandles noe enklere enn større krav. Utvalget har tillit til at administrasjonen kan finne hensiktsmessige løsninger på dette, og foreslår derfor ikke at det skal lovfestes noen særregel for småskadene.

Flere høringsinstanser kommenterer forslaget om å oppheve beløpsgrensen.

Bærum kommune mener at ethvert tap, uansett hvor lite det er, skal omfattes av lovens ordning. Samtidig mener kommunen at det bør benyttes enklere saksbehandling for småskadene.

Den Norske Advokatforening og Forbrukerrådet slutter seg fullt ut til utvalgets forslag om at erstatningen skal utmåles etter de alminnelige erstatningsrettslige regler. De mener det vil være uheldig om erstatningsutmålingen i pasientskadesaker skal skje etter andre regler enn de som følger av skadeserstatningsloven og som gjelder ved behandlingen av alle andre erstatningskrav.

Norsk Pasientskadeerstatning er den eneste av høringsinstansene som er skeptisk til å oppheve beløpsgrensen. Det heter i høringsuttalelsen:

«Man må imidlertid ikke undervurdere det merarbeid det vil medføre å åpne for krav uansett hvilket tap som har oppstått. Det kan føre til en vesentlig økning av antallet krav, å ikke ha særregler for småskadene. I Sverige regner man med at ca. 40 % av alle anmeldte krav gjelder skader under kr. 5 000, d. v. s. ca. 2 000 saker pr. år. Utvalget er kanskje vel optimistisk m. h. t. administrasjonens faktiske muligheter til å finne enkle løsninger vedr. behandlingen av disse sakene, da både de materielle regler og forvaltningslovens saksbehandlingsregler må følges. Den ressursmessige side for NPE av å fjerne et minstebeløp som 'inngangsbillett' til ordningen bør derfor vurderes nøye.»

Departementet er kommet til at det fortsatt bør være en beløpsgrense for småskader i pasientskadeordningen. Utvalgets forslag om at ethvert økonomisk tap skal dekkes følges dermed ikke opp.

Som det fremgår ovenfor i punkt 6. 2, er småskadene langtfra dominerende i den midlertidige ordningen. Imidlertid er det ikke et ubetydelig antall krav som kan kalles småskader. Kostnadene ved å administrere en ordning hvor også småskader gir rett til erstatning vil da etter departementets syn bli uforholdsmessig store sammenlignet med gevinstene. Særlig gjelder dette når de fleste tap i forbindelse med pasientskader dekkes av trygden, slik at det uansett bare er tale om en topperstatning. Videre har det betydning at en ønsker å prioritere dem som har lidt store tap som trygden ikke dekker, både når det gjelder fordelingen av tilgjengelige midler og tilgjengelig saksbehandlingskapasitet.

Heller ikke i de andre nordiske landene er småskader dekket av pasientskadeordningene.

Departementet foreslår at grensen skal settes opp mot hva det koster å behandle en sak i Norsk pasientskadeerstatning i dag, 11 000 kroner (se ovenfor i punkt 6.2). På denne bakgrunn synes en grense på 10 000 kroner å være passende.

Tabellen ovenfor i punkt 6.2 tyder på at dette vil berøre i overkant av 20% av medholdssakene.

13.3 Særlig om erstatning for manglende samtykke og informasjonssvikt

Når (som hovedregel) bare det økonomiske tapet dekkes, medfører dette at pasientskadeordningen ikke gir rett til erstatning for krenkelser som ikke har medført økonomisk tap. Dersom pasienten ikke har fått den informasjonen vedkommende har rett til (jfr Rt 1993 s 1169), eller vedkommende ikke har gitt gyldig samtykke til en behandling som er foretatt, gir dette derfor ikke krav på erstatning med mindre det er lidt økonomisk tap.

Som regel fører slike krenkelser ikke til økonomisk tap (se om dette ovenfor i punkt 3. 2. 5). Har slike krenkelser ført til økonomisk tap, faller de imidlertid innenfor ordningen (jfr NOU 1992: 6 s 95). Et eksempel kan være en kvinne som i en periode blir arbeidsufør på grunn av psykiske problemer etter at et bryst er fjernet uten hennes informerte samtykke.

Departementet har vurdert om det er behov for særregler på dette feltet, men har kommet til at erstatningsregler ikke er det rette virkemiddelet til å bedre kommunikasjonen mellom behandler og pasient. Skulle ikke-økonomisk tap kompenseres på dette området, ville man dessuten få store utmålingsproblemer. Det ville videre bli vanskelig å begrunne hvorfor andre typer ikke-økonomisk tap skulle holdes utenfor ordningen.