14 Håndheving av loven

14.1 Innledning

I dette kapittelet behandles spørsmålet om hvilke organer som skal håndheve diskriminerings- og tilgjengelighetsloven, Likestillings- og diskrimineringsombudet og Likestillings- og diskrimineringsnemnda eller et eget håndhevingsapparat. I denne sammenhengen behandles også spørsmålet om organet som skal håndheve loven i tillegg skal ha en kompetanse- og pådriverrolle i forhold til diskrimineringsgrunnlaget nedsatt funksjonsevne. Forholdet til andre organer på feltet omtales også.

Håndhevingen av forslaget om tidsfrister for krav om universell utforming av IKT er foreslått lagt til Direktoratet for forvaltning og IKT med Fornyings- og administrasjonsdepartementet, eller eventuelt en ny klagenemnd, som klageinstans. Håndhevingen av et lovpålegg om tidsfrister for universell utforming av IKT blir behandlet i kapittel 10.5, se særlig kapittel 10.5.6.5.

14.2 Gjeldende rett

I medhold av diskrimineringsombudsloven (lov 10. juni 2005 nr. 40 om Likestillings- og diskrimineringsombudet og Likestillings- og diskrimineringsnemnda) ble det 1. januar 2006 opprettet et felles håndhevingsapparat for saker om diskriminering. Håndhevingsapparatet er organisert i to instanser, Likestillings- og diskrimineringsombudet og Likestillings- og diskrimineringsnemnda. Både ombudet og nemnda er uavhengige forvaltningsorgan, jf. diskrimineringsombudsloven § 2 annet ledd og § 5 tredje ledd.

Ombudet og nemnda håndhever følgende lovverk: Likestillingsloven (lov 9. juni 1978 nr. 45 om likestilling mellom kjønnene), diskrimineringsloven (lov 3. juni 2005 nr. 33 om forbud mot diskriminering på grunn av etnisitet, religion mv.), kapittel 13 i arbeidsmiljøloven (lov 17. juni 2005 nr. 62 om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern), med unntak av § 13-1 tredje ledd og § 13-9. Videre håndhever ombudet og nemnda diskrimineringsforbudene i boliglovgivningen (lov 23. mai 1997 nr. 31 om eierseksjoner § 3 a annet ledd, lov 26. mars 1999 nr. 17 om husleieavtaler § 1-8 annet ledd, lov 6. juni 2003 nr. 38 om bustadbyggjelag § 1-4 annet ledd og lov 6. juni 2003 nr. 39 om burettslag § 1-5 annet ledd), jf. diskrimineringsombudsloven § 1 annet ledd.

I tillegg skal ombudet føre tilsyn med at norsk rett og forvaltningspraksis er i samsvar med FNs kvinnekonvensjon og FNs rasediskrimineringskonvensjon, jf. diskrimineringsombudsloven § 1 tredje ledd.

Ombudet er både lovhåndhever og har en kompetanse- og pådriverrolle. Ombudets lovhåndheverrolle er forankret i diskrimineringsombudsloven § 3 annet til sjette ledd. Ombudet tar opp saker av eget tiltak eller etter henvendelse fra andre. Ombudet har i hovedsak uttalerett, men ikke vedtakskompetanse.

Ombudet skal søke å oppnå at partene frivillig retter seg etter uttalelsen. Dersom det ikke oppnås enighet, kan ombudet forelegge saken for nemnda, jf. diskrimineringsombudsloven § 3. Dersom partene ikke innretter seg frivillig etter ombudets uttalelse «og det antas å medføre ulempe eller skadevirkning å avvente nemndas vedtak», kan ombudet likevel treffe bindende vedtak, jf. diskrimineringsombudsloven § 4. Ombudets vedtak kan påklages til nemnda.

Nemnda behandler de saker som ombudet bringer inn for den etter diskrimineringsombudsloven § 3, eller vedtak av ombudet etter diskrimineringsombudsloven § 4 som påklages til nemnda. Hvis ombudet beslutter å ikke bringe inn for nemnda en sak hvor frivillig ordning mellom partene ikke oppnås (diskrimineringsombudsloven § 3 tredje ledd), kan saken bringes inn for nemnda av en part i saken eller av en som har brakt saken inn for ombudet uten å være part. Hvis saken påklages til nemnda av en som ikke er part, skal nemnda bare behandle saken dersom den krenkede parten gir sitt samtykke til det. Nemnda kan også kreve at ombudet bringer nærmere bestemte saker som er behandlet av ombudet inn for nemnda (diskrimineringsombudsloven § 6).

Nemnda kan treffe vedtak om at det foreligger lovbrudd, og den kan pålegge stansing, retting og andre tiltak som er nødvendige for at de ulovlige forholdene skal opphøre. Den kan ilegge tvangsmulkt for å sikre gjennomføring av påleggene, jf. diskrimineringsombudsloven §§ 7 og 8. Nemndas myndighet er avgrenset i forhold til andre forvaltningsmyndigheter og Arbeidsretten, jf. diskrimineringsombudsloven §§ 9 og 10. Vedtak av nemnda kan bringes inn for domstolene til full prøving av saken, jf. diskrimineringsombudsloven § 12.

Ombudets kompetanse- og pådriverrolle er forankret i diskrimineringsombudsloven § 3 første ledd, som har følgende ordlyd:

«Ombudet skal arbeide for å fremme reell likestilling uavhengig av kjønn, etnisitet, nasjonal opprinnelse, avstamning, hudfarge, språk, religion og livssyn på alle samfunnsområder. På arbeidslivets område skal ombudet også arbeide for å fremme likebehandling uavhengig av politisk syn, medlemskap i arbeidstakerorganisasjon, seksuell orientering, funksjonshemming og alder. Ombudet skal i tillegg arbeide for å fremme likebehandling uavhengig av homofil orientering i boligsektoren».

Arbeidet for å fremme likestilling og likebehandling innebærer at ombudet blant annet skal være en pådriver ved å ta initiativ til og delta i den offentlige debatten, ved å ha et kritisk blikk på virksomheten i offentlig og privat sektor, og ved å være en premissleverandør for utformingen av politikken på området. Pådriverrollen krever en variert virkemiddelbruk. Ombudet har også en holdnings- og atferdspåvirkerrolle, som innebærer å bidra til en bevisstgjøring om likestilling i samfunnet som helhet. Videre skal ombudet drive støtte og veiledning i forhold til privat og offentlig sektor, kommunale likestillingsutvalg, partene i arbeidslivet, frivillige organisasjoner, skoleverket etc. Ombudets kompetanserolle innebærer at det har ansvar for kunnskapsutvikling og dokumentasjon og overvåking av art og omfang av diskriminering. Videre har ombudet en forumsfunksjon, og skal fungere som et møtested og brukssenter for alle som er engasjert i likestillings- og diskrimineringsspørsmål, jf. Ot.prp. nr. 34 (2004-2005) Om lov om Likestillings- og diskrimineringsombudet og Likestillings- og diskrimineringsnemnda (diskrimineringsombudsloven) kapittel 7.6.2, s. 50-56.

14.3 EU

EUs rådsdirektiv 2000/78/EF artikkel 9 pålegger medlemsstatene å sikre at enhver som mener seg diskriminert skal kunne klage til rettslige og/eller administrative instanser, som håndhever forpliktelsene i henhold til direktivet. Det skal kunne fremmes klage også etter at arbeidsforholdet hvor diskrimineringen påstås å ha funnet sted, har opphørt.

Medlemsstatene har også plikt til å sikre at foreninger, organisasjoner og andre juridiske personer kan gå inn som part i klagen til rettslige og/eller administrative instanser, enten på vegne av eller til støtte for klageren, med dennes godkjennelse.

14.4 Nordisk rett

14.4.1 Dansk rett

Det er ikke opprettet noe særskilt organ for å håndheve forbudet mot diskriminering av personer med nedsatt funksjonsevne i lov om forbud mot forskjellsbehandling på arbeidsmarkedet (lov nr. 31 af 12/01/2005 om forbud mod forskelsbehandling på arbeidsmarkedet m.v.). Brudd på loven kan bringes inn for domstolene.

14.4.2 Finsk rett

Den finske loven om likebehandling (lag om likabehandling 20.1.2004/21), som gjelder innen arbeidslivet og omfatter diskrimineringsgrunnlaget nedsatt funksjonsevne («funktionshinder»), håndheves av arbeidervernmyndighetene for alle grunnlag unntatt etnisitet

«i fråga om arbetsavtalsförhållanden och offentligrättsliga anställningar samt i arbetspraktik och annan motsvarande verksamhet på en arbetsplats på det sätt som bestäms i lagen om tillsynen över arbetarskyddet och om arbetarskyddssamarbete på arbetsplatsen»,

jf. loven om likebehandling § 11. Brudd på loven behandles av domstolene.

Det er ingen ombudsmann for diskriminering mot personer med nedsatt funksjonsevne, men i det pågående lovarbeidet i Finland skal også håndhevingsapparatene på diskrimineringsfeltet utredes, se kapittel 7.3.2.3.

14.4.3 Svensk rett

I Sverige har en egen Handikappombudsmann mandat til å håndheve lovene som sikrer rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne. Disse er loven om forbud mot diskriminering i arbeidslivet på grunn av nedsatt funksjonsevne (lag (1999:132) om förbud mot diskriminering i arbetslivet på grund av funktionshinder), loven om likebehandling av studenter i høyskolen (lag (2001:1286) om likabehandling av studenter i högskolan), loven om forbud mot diskriminering (lag (2003:307) om förbud mot diskriminering), og loven om forbud mot diskriminering og annen krenkende behandling av barn og elever (lag (2006:67) om förbud mot diskriminering och annan kränkande behandling av barn och elever). Det finnes egne ombud for kjønn, etnisitet og seksuell legning.

Det er gitt en egen lov om Handikappombudsmannen (lag (1994:749) om Handikappombudsmannen). Etter lovens § 1 er Handikappombudsmannens oppgave å overvåke spørsmål som berører rettigheter og interesser til personer med nedsatt funksjonsevne («funktionshindrade personer»). I tillegg til å drive tilsyn med de ovenfor nevnte lovene, ivaretar ombudsmannen oppgaven gjennom informasjonsvirksomhet, utredninger og juridisk rådgivning. Handikappombudsmannen skal i utgangspunktet tilstrebe at lovene etterleves frivillig. Handikappombudsmannen har ikke kompetanse til å avgjøre med bindende virkning om det foreligger lovbrudd, men har rett til å uttale seg om konkrete saker. Anbefalingene blir vanligvis fulgt. Hvis ikke, kan Handikappombudsmannen bringe saken til domstolene på vegne av den enkelte. Dersom en arbeidsgiver ikke oppfyller sin plikt til å gi opplysninger etter loven om forbud mot diskriminering i arbeidslivet på grunn av funksjonsnedsettelse, har Handikappombudsmannen kompetanse til å ilegge bot. Denne beslutningen kan påklages til Nämnden mot diskriminering, som også er klagenemnd for andre diskrimineringsgrunnlag.

14.5 Hvilket organ skal håndheve diskriminerings- og tilgjengelighetsloven?

14.5.1 Utvalgets forslag

Utvalget behandler håndheving av loven i kapittel 10.17 på s. 218 flg. i utredningen.

Utvalgets flertall (alle unntatt Larsen) foreslår at Likestillings- og diskrimineringsombudet og Likestillings- og diskrimineringsnemnda får kompetanse til å håndheve diskriminerings- og tilgjengelighetsloven, med unntak av § 11 om plikt til universell utforming av bygg, anlegg og opparbeidede uteområder og utvalgets forslag til § 16 om oppreisning og erstatning. Utvalget understreker at dets forslag om å legge lovhåndhevingen til likestillings- og diskrimineringsapparatet innebærer at apparatet får «både en pådriverrolle i forhold til loven og kompetanse til å reagere med sanksjoner mot brudd på loven», jf. utredningens kapittel 10.7.1.1, s. 220.

Opprettelse av et felles håndhevingsapparat ble drøftet i Ot.prp. nr. 34 (2004-2005) Om lov om Likestillings- og diskrimineringsombudet og Likestillings- og diskrimineringsnemnda (diskrimineringsombudsloven). Utvalgets flertall slutter seg til de begrunnelsene for et felles apparat som ble gitt der. Begrunnelsene der var at et felles håndhevingsapparat ville gi en mer helhetlig og integrert tilnærming til likestillingsarbeidet, være bedre egnet for arbeid mot diskriminering på flere grunnlag (multippel diskriminering), bidra til forenkling og klarhet for alle brukergrupper samt legge til rette for et bredere og velkvalifisert fagmiljø. I proposisjonen ble det argumentert for at et felles håndhevingsapparat på denne måten vil kunne få større autoritet og gjennomslagskraft, samt at felles håndheving vil være i tråd med utviklingen i andre europeiske land.

Utvalgets flertall påpeker videre at et felles håndhevingsapparat vil være best egnet til å sikre en harmonisert og likeverdig beskyttelse mot ulike former for diskriminering. Flertallet mener at et felles apparat vil understreke at diskriminering er et menneskerettsspørsmål. Flertallet mener også at det vil være en klar fordel at håndhevingen av generelt diskrimineringsvern på grunnlag av nedsatt funksjonsevne, som vil være nytt i norsk sammenheng, skjer i et apparat der det kan trekkes veksler på erfaring med håndheving av vern mot diskriminering på andre grunnlag. Utvalgets flertall mener at allmennheten trolig i liten grad ser på manglende tilrettelegging som diskriminering og som et spørsmål om menneskerettigheter. Utvalgets flertall mener derfor at felles håndheving vil være viktig både for bevisstgjøring og for legitimiteten av sanksjonsbruk.

Utvalgets flertall foreslår en henvisningsbestemmelse i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven til diskrimineringsombudsloven for å sikre likestillings- og diskrimineringsapparatets håndhevingskompetanse. Videre foreslår utvalget en endring i diskrimineringsombudsloven, slik at diskriminerings- og tilgjengelighetsloven tas inn i oppregningen i diskrimineringsombudsloven § 1 på samme måte som annen diskrimineringslovgivning (se kapittel 16.4).

Utvalgets mindretall (Larsen) foreslår at det etableres et eget tilsyn for håndheving av diskriminerings- og tilgjengelighetsloven. Dette medlemmets begrunnelse er at et eget håndhevingsorgan bedre vil kunne ha et særskilt fokus på å bygge opp spisskompetanse om saker og problemstillinger som vedrører personer med nedsatt funksjonsevne. Dette medlemmet mener at et felles organ vil måtte ha et bredere fokus og dermed kunne komme til å nedprioritere problemstillinger som er viktige for personer med nedsatt funksjonsevne.

Utvalget bemerker at forslaget om plikt til universell utforming av bygg, anlegg og opparbeidede uteområder, skiller seg fra de øvrige tilretteleggingsreglene som foreslås. Utvalget mener derfor at brudd på denne plikten ikke bør regnes som diskriminering av et enkelt individ, og heller ikke kan håndheves ved individuell klage til likestillings- og diskrimineringsapparatet eller ved individuelt søksmål. Utvalget går inn for at krav etter denne bestemmelsen i utgangspunktet håndheves av plan- og bygningsmyndighetene etter de samme reglene som gjelder ved håndhevingen av andre bygningsmessige krav. Utvalget foreslår imidlertid at representative organisasjoner skal ha adgang til å påklage dispensasjoner til Likestillings- og diskrimineringsnemnda, som skal kunne treffe vedtak som opphever dispensasjonen. Se for øvrig kapittel 10.3.2.4 og Ot.prp. nr. 45 (2007-2008) Om lov om planlegging og byggesaksbehandling (plan- og bygningsloven) (byggesaksdelen) for nærmere omtale av dette forslaget.

14.5.2 Høringsinstansenes syn

Flertallsforslaget om at Likestillings- og diskrimineringsombudet og Likestillings- og diskrimineringsnemnda skal håndheve diskriminerings- og tilgjengelighetsloven får bred støtte blant høringsinstansene. Dette gjelder Justisdepartementet, Deltasenteret, Likestillingsombudet, Likestillings- og diskrimineringsombudet, Sosial- og helsedirektoratet, Statens Helsetilsyn, Statens kunnskaps- og utviklingssenter for helhetlig rehabilitering (SKUR), Statens råd for funksjonshemmede, Statens seniorråd, Fylkesmannen i Nord-Trøndelag, Rådet for funksjonshemmede i Bamble kommune, Hamar kommune, Rådet for funksjonshemmede i Frogner bydel i Oslo kommune, Akershus fylkeskommune, Nord-Trøndelag fylkeskommune, Østfold fylkeskommune, Autismeforeningen i Norge, Hørselshemmedes Landsforbund, Landsforeningen for hjerte- og lungesyke (LHL), Landsforeningen for Nyrepasienter og transplanterte og Norges Psoriasisforbund.

Flere høringsinstanser, deriblant Likestillings- og diskrimineringsombudet, Statens råd for funksjonshemmede, Statens seniorråd, Statens kunnskaps- og utviklingssenter for helhetlig rehabilitering (SKUR), Nordland fylkeskommune, Autismeforeningen i Norge, Hørselshemmedes Landsforbund, Norsk Psoriasisforbund og Landsforeningen for hjerte- og lungesyke (LHL) påpeker at Likestillings- og diskrimineringsombudet må tilføres nødvendige ressurser og kompetanse for å kunne ivareta diskrimineringsgrunnlaget nedsatt funksjonsevne. I denne sammenhengen peker flere av disse høringsinstansene på behovet for kompetanse knyttet til tilrettelegging for personer med nedsatt funksjonsevne.

Statens råd for funksjonshemmede påpeker at ombudets ansvar omfatter hele landet og at informasjons- og veiledningstilbudet må være tilgjengelig uavhengig av bosted. Rådet for funksjonshemmede i Bamble kommune mener at organet bør ha tilholdssted i hvert fylke.

Rådet for funksjonshemmede i Frogner bydel i Oslo kommune mener at de problemene som utvalgets mindretall reiser, best kan løses ved at man har underavdelinger i håndhevingsorganet som særlig kan arbeide med saker som gjelder mennesker med funksjonsnedsettelser.

Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon (FFO) ønsker primært at det opprettes et eget håndhevingsorgan for lov mot diskriminering på grunnlag av nedsatt funksjonsevne. FFO er bekymret for hvilken kompetanse likestillings- og diskrimineringsombudet favner. FFO viser til at likestillings- og diskrimineringsombudet er et resultat av en sammenslåing av instanser som har jobbet med diskriminering på grunnlag av kjønn og etnisitet, og som derfor ikke har særskilt kompetanse knyttet til diskriminering på grunnlag av nedsatt funksjonsevne. FFO støtter sekundært at Likestillings- og diskrimineringsombudet håndhever, fører tilsyn med og medvirker til gjennomføringen av loven. Dette forutsetter imidlertid at nødvendig kompetanse tilføres ombudet.

Nordland fylkeskommune mener at Statens råd for funksjonshemmede, Deltasenteret og Dokumentasjonssenteret bør ha en pådriverfunksjon i arbeidet mot diskriminering. Fylkeskommunen mener dette er statlige enheter som har relevant kunnskap som kan være nyttig for ombudet.

Hørselshemmedes Landsforbund mener det er viktig at ombudet får en sterk pådriverrolle.

14.5.3 Departementets vurdering

Departementet slutter seg til forslaget fra utvalgets flertall om at håndheving av diskriminerings- og tilgjengelighetsloven (med unntak av håndhevingen av bestemmelsen i § 11 om tidsfrister for universell utforming av IKT, § 17 om oppreisning og erstatning og henvisningsbestemmelsen i § 10 til plan- og bygningsloven) legges til de håndhevingsinstansene som allerede er etablert, nemlig Likestillings- og diskrimineringsombudet og Likestillings- og diskrimineringsnemnda. Departementet slutter seg også til flertallets begrunnelser.

Departementet ser det ikke som aktuelt å opprette et nytt, eget tilsyn for å håndheve diskriminerings- og tilgjengelighetsloven. Det anses heller ikke som aktuelt at brudd på loven bare skal kunne klages inn direkte for domstolene.

Ombudet har god kompetanse på diskrimineringsspørsmål. Departementet ser det som en fordel at ett organ kan jobbe på tvers av diskrimineringsgrunnlagene. Det vises til forskning om og erfaringer fra andre land at der flere diskrimineringsgrunnlag krysses eller en person er bærer av flere grunnlag kan summen av usaklig forskjellbehandling oppleves som større. Derfor er prinsippet om interseksjonalitet (det at flere diskrimineringsgrunnlag virker sammen i en gitt situasjon) viktig å legge til grunn i håndhevingsapparatet. Et felles apparat er mer brukervennlig og gjør det lettere å håndtere saker som innebærer diskriminering på flere grunnlag. Et felles håndhevingsapparat kan også være mer synlig, blir et større og mer robust kompetansemiljø og kan skape samarbeid som gir økt kvalitet. Likestillings- og diskrimineringsombudet er dessuten allerede tillagt ansvar for å følge opp diskrimineringsvernet i forhold til funksjonshemming i arbeidsmiljøloven, og i tillegg virke som pådriver for likestilling/likebehandling av denne gruppen i arbeidslivet.

Departementet legger vekt på at det allerede er opprettet et felles håndhevingsapparat på tvers av flere diskrimineringsgrunnlag. Videre vektlegges den brede støtten forslaget om å legge håndhevingen av loven til Likestillings- og diskrimineringsombudet og Likestillings- og diskrimineringsnemnda har fått i høringsrunden.

Når det gjelder mindretallets forslag om et eget tilsyn, som er begrunnet med muligheten for å ha et sterkere fokus på diskrimineringsgrunnlaget nedsatt funksjonsevne, bemerker departementet at ombudet må tilføres nødvendig kompetanse for å håndtere nye oppgaver knyttet til diskriminerings- og tilgjengelighetsloven.

Departementet mener det er naturlig at ombudets kompetanse til å håndheve diskriminerings- og tilgjengelighetsloven blir tilsvarende som kompetansen til å håndheve likestillingsloven og diskrimineringsloven, jf. diskrimineringsombudsloven. Ombudet har i utgangspunktet uttalerett, men ikke vedtakskompetanse, mens nemnda har vedtakskompetanse. Sanksjonsadgangen er nærmere drøftet i kapittel 15.2.6.

Når det gjelder forslaget fra Rådet for funksjonshemmede i Frogner bydel i Oslo kommune om intern organisering av ombudet, bemerker departementet at dette er opp til ombudet selv å bestemme. Departementet har notert seg innspillet fra Rådet for funksjonshemmede i Bamble kommune om at håndhevingsorganet bør ha tilholdssted i hvert fylke, og at Statens råd for funksjonshemmede påpeker at ombudets tilbud må være tilgjengelig over hele landet. Departementet understreker at tilbudet som gis skal være landsdekkende. Likestillings- og diskrimineringsombudet må derfor arbeide for å gjøre sitt tilbud tilgjengelig lokalt, også for personer med nedsatt funksjonsevne. Dette kan blant annet gjøres ved å samarbeide med lokalt næringsliv, lokale myndigheter, kommunale- og fylkeskommunale råd for personer med nedsatt funksjonsevne og lokalt forankrede interesseorganisasjoner, ideelle stiftelser, kompetansemiljøer og lignende. Ombudet kan også samarbeide med offentlige instanser på regionalt nivå for å sikre at det blir spredt informasjon og kanalisert henvendelser til Likestillings- og diskrimineringsombudet. Eksempler på slike instanser kan være Arbeidstilsynet og NAV arbeidslivssenter. Ombudets innsats lokalt og regionalt kan også kombineres med oppsøkende virksomhet på prosjektbasis. Departementet mener at den nærmere utformingen av ombudets virksomhet lokalt og regionalt må fastlegges av ombudet selv innenfor mandat og økonomiske rammer.

Departementet foreslår at utvalgets forslag om plikt til universell utforming av bygg og anlegg mv. følges opp innenfor rammen av plan- og bygningsloven, blant annet fordi sektoransvarsprinsippet bør legges til grunn. De som planlegger og bygger må kunne forholde seg til krav som fremgår av plan- og bygningslovgivningen. Dette innebærer at utvalgets forslag om håndheving av bestemmelsen om universell utforming av bygg og anlegg mv. behandles i plan- og bygningsloven, se kapittel 10.3.4.4 og Ot.prp. nr. 45 (2007-2008) Om lov om planlegging og byggesaksbehandling (plan- og bygningsloven) (byggesaksdelen).

Forslag til lovbestemmelse er inntatt i lovutkastet § 16 første ledd.

14.6 Nærmere om Likestillings- og diskrimineringsombudets pådriverrolle, kompetanserolle og forholdet til eksisterende organer

14.6.1 Innledning

Vi behandler her forholdet mellom Likestillings- og diskrimineringsombudets pådriverrolle og oppgaver som er lagt til andre organer. Pådriverrollen krever kompetanse og dokumentasjon av status på saksområdet.

På s. 231 i utredningen, i kapittel 12 om økonomiske og administrative konsekvenser, omtaler utvalget forholdet til andre, eksisterende organer:

«Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven vil imidlertid også kreve at håndhevingsapparatet har særlig kunnskap om og kompetanse på tilrettelegging for mennesker med nedsatt funksjonsevne. Slik kunnskap finnes flere steder i forvaltningen, og det er viktig at den kan benyttes av Likestillings- og diskrimineringsombudet og Likestillings- og diskrimineringsnemnda. Muligens bør det i enkelte tilfeller også sees nærmere på koordinering eller overføring av enkelte funksjoner fra andre enheter til ombudet. Dette kan for eksempel være aktuelt for Deltasenteret, Statens Råd for Funksjonshemmede og det nyopprettede dokumentasjonssenteret som skal følge situasjonen for mennesker med nedsatt funksjonsevne».

Utvalget viser til at Deltasenteret har en betydelig kompetanse på universell utforming og tilgjengelighet, at Statens råd for funksjonshemmedes rådgivende funksjon i forhold til politikkutforming utvilsomt har slektskap med den pådriverfunksjonen som er tiltenkt Likestillings- og diskrimineringsombudet, og at ombudets pådriver- og dokumentasjonsoppgaver dels vil overlappe arbeidsfeltet til Nasjonalt dokumentasjonssenter for personer med nedsatt funksjonsevne. Utvalget viser til at det i forbindelse med planene for etableringen av Dokumentasjonssenteret henvendte seg til det daværende Sosialdepartementet og anbefalte at hele eller deler av senteret burde kunne innlemmes i et felles Likestillings- og diskrimineringsombud. Utvalget understreker at myndighetene bør vurdere Likestillings- og diskrimineringsombudets forhold til og arbeidsdeling med Dokumentasjonssenteret, Deltasenteret og Statens råd for funksjonshemmede.

14.6.2 Høringsinstansenes syn

Hørselshemmedes Landsforbund mener at Nasjonalt dokumentasjonssenter for personer med nedsatt funksjonsevne må opprettholdes som et uavhengig organ for å styrke ombudets kompetanse.

Deltasenteret viser til at det har kompetanse på løsninger som fungerer for flest mulig, og kunnskap om hvilke faktorer som må være ivaretatt for at mennesker med ulike funksjonsnedsettelser skal inkluderes i samfunnet. Senteret mener at håndhevingsorganet vil få bruk for denne type kompetanse, i tillegg til juridisk kompetanse. Deltasenteret ser behov for å styrke eksisterende miljøer som arbeider med problemstillingene, og å sikre god samhandling mellom de ulike statlige aktørene. Deltasenteret mener at det tverrfaglige kompetansemiljøet det har bygget opp bør bevares og styrkes.

Sosial- og helsedirektoratet påpeker at Deltasenteret, Statens råd for funksjonshemmede og Dokumentasjonssenteret for personer med nedsatt funksjonsevne har til dels overlappende ansvarsområder med håndhevingsorganet hva gjelder kompetanse, pådriver- og dokumentasjonsoppgaver. Sosial- og helsedirektoratet er enig med utvalget i at det må avklares hvordan man best kan få til en god, effektiv og hensiktsmessig utnyttelse av statlige ressurser på området.

14.6.3 Departementets vurdering

Et utgangspunkt for departementets vurdering har vært at politikkområdet nedsatt funksjonsevne er kjennetegnet av mange små institusjoner. En bør så langt som mulig samle kreftene for å unngå dobbeltarbeid, skape et kompetent, robust og effektivt fagmiljø, og effektivisere administrativ drift. Særlig på dokumentasjonsområdet vil sammenfallet i oppgaver være så stort at innlemming av Dokumentasjonssenteret i Likestillings- og diskrimineringsombudet fremsto som et aktuelt alternativ.

Nasjonalt dokumentasjonssenter for personer med nedsatt funksjonsevne (benevnt Dokumentasjonssenteret) har virket siden begynnelsen av 2006. Det er et forvaltningsorgan med egne vedtekter og eget styre under Barne- og likestillingsdepartementet (under Arbeids- og inkluderingsdepartementet til 31.desember 2007). Dokumentasjonssenteret er samlokalisert med Norsk institutt for forskning om aldring, velferd og oppvekst (NOVA). Senteret har som en av sine oppgaver ansvaret for å vurdere utviklingen i forhold til FNs standardregler for like muligheter for mennesker med funksjonshemming. Det er stort sammenfall mellom de dokumentasjonsoppgaver senteret ifølge sitt mandat skal utføre og den dokumentasjon Likestillings- og diskrimineringsombudet vil trenge for å utføre sine oppgaver. Likestillings- og diskrimineringsombudets arbeid skal være kunnskapsbasert og må bygge på best mulig dokumentasjon om tilstanden i samfunnet når det gjelder diskriminering og tilgjengelighet. Det fremstår derfor som lite hensiktsmessig at dokumentasjonsoppgavene skal ivaretas av to separate institusjoner.

For å få saken bedre belyst enn det en oppnådde i høringsrunden ble det innhentet supplerende synspunkter fra berørte institusjoner og funksjonshemmedes organisasjoner.

Regjeringen legger vekt på at arbeidet mot direkte og indirekte diskriminering må sees i sammenheng med arbeidet for inkludering av funksjonshemmede, blant annet når det gjelder bedring av levekårene og nedbygging av fysiske, mentale og holdningsmessige barrierer. Samlingen av ikke-diskrimineringsarbeidet på departementsnivå taler også for at ressursene i større grad samles under ombudet, som på sitt nivå er den sentrale aktør i antidiskrimineringsarbeidet. Ombudet vil derved få et større fagmiljø på spørsmål som gjelder personer med nedsatt funksjonsevne, og antallet små institusjoner blir redusert. Innlemming av Dokumentasjonssenteret i Likestillings- og diskrimineringsombudet er derfor den beste løsningen for dokumentasjonsoppgavene både for ombudet og for feltet som helhet.

Funksjonen til Dokumentasjonssenteret består, og i tillegg kommer nye dokumentasjons- og utredningsoppgaver. Departementet mener at ombudet må sørge for at dokumentasjonsarbeidet holder et høyt faglig nivå. God kontakt med relevante forskningsmiljøer er derfor viktig.

Departementet er enig med utvalget i at diskriminerings- og tilgjengelighetsloven vil kreve at håndhevingsapparatet har særlig kunnskap om og kompetanse på tilrettelegging for mennesker med nedsatt funksjonsevne og at det er viktig at den kompetanse som finnes andre steder i forvaltningen, kan benyttes av Likestillings- og diskrimineringsombudet og Likestillings- og diskrimineringsnemnda. Departementet mener imidlertid at håndhevingsapparatet selv må ha grunnleggende kunnskap og kompetanse på dette området, for å være i stand til å etterspørre og vurdere faglige innspill fra andre.

Departementet mener imidlertid at det ikke er grunnlag for å overføre funksjoner fra Deltasenteret eller Statens råd for funksjonshemmede til håndhevingsapparatet. Det er etter departementets vurdering fortsatt behov for Deltasenteret som faginstans for utvikling av kompetanse på løsninger som fungerer for flest mulig, og kunnskap om hvilke faktorer som må være ivaretatt for at mennesker med ulike funksjonsnedsettelser skal inkluderes i samfunnet. Departementet vil likevel åpne for å vurdere tilknytningen til Deltasenteret på sikt. Statens råd for funksjonshemmede trenges fortsatt som regjeringens og forvaltningens rådgiver, og samarbeidspartner for utvikling av den samlede politikken for mennesker med nedsatt funksjonsevne.