4 Oversikt over andre lover. Andre diskrimineringsfelt

4.1 Innledning

Hensikten med dette kapittelet er å gi et overblikk over gjeldende rett ved diskriminering på andre grunnlag enn nedsatt funksjonsevne. Hovedtrekkene i gjeldende rett som gir vern mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne blir behandlet under kapittel 3.

Gjeldende lovgivning inneholder flere diskrimi­neringsforbud med ulik rekkevidde både i forhold til hvilke diskrimineringsgrunnlag som er beskyt­tet, og hvilke samfunnsområder som er omfattet.

Det gjelder et omfattende sivilrettslig vern mot diskriminering på grunn av kjønn etter likestil­lingsloven (lov 9. juni 1978 nr. 45 om likestilling mellom kjønnene).

Videre gjelder det både et visst strafferettslig vern og et visst sivilrettslig vern mot diskrimine­ring på grunnlag som kan knyttes til etnisitet, reli­gion mv., og seksuell orientering, jf. diskrimineringsloven (lov 3. juni 2005 nr. 33 om forbud mot diskriminerings på grunn av etnisitet, religion mv.). Vernet i straffelo­ven (lov 22. mai 1902 nr. 10) § 135 a og § 349 a er knyttet til ”hudfarge, nasjonale eller etniske opprinnelse, religion eller livssyn (...) homofil[e] legning, leveform eller orientering”. Vernet i arbeidsmiljøloven (lov 17. juni 2005 nr. 62 om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern mv.) kapittel 13 omfatter ”politisk syn, medlemskap i arbeidstakerorganisasjon, seksuell orientering, funksjonshemming eller alder” mens ”etnisitet, nasjonalt opphav, avstamming, hudfarge, språk, religion eller livssyn”.

I det følgende behandles vernet mot diskrimi­nering som følger av Grunnloven og men­neskerettsloven (kapittel 4.2). Deretter følger en oversikt over sivilrettslig vern som følger andre lover (kapittel 4.3). Tilslutt blir det fremstilt en oversikt over strafferettslig vern i straffeloven (kapittel 4.4).

4.2 Grunnloven og menneskeretts­loven

Grunnloven inneholder også enkelte bestemmelser av betydning for vernet mot diskri­minering:

Grunnloven § 2 sikrer rett til fri religionsutø­velse. Bestemmelsen gir dermed vern mot visse former for diskriminering på grunnlag av religion.

Grunnloven § 110 a fastslår at det påligger sta­tens myndigheter å legge til rette for utvikling av samisk språk, kultur og samfunnsliv. Dette er en prinsippbestemmelse etter samme mønster som Grunnloven § 110 c. Bestemmelsen vil kunne være relevant for vernet mot diskriminering på grunn­lag av samisk etnisitet. Det vises til fremstillingen av Grunn­loven § 110 c i kapittel 3.2.

Grunnloven § 100 om ytringsfrihet har betydning som skranke for hvor langt alminnelig lov kan forby diskriminerende ytringer. Dette er særlig aktuelt i forhold til det strafferettslige ver­net mot diskriminerende ytringer knyttet til etnisi­tet, religion og seksuell orientering etter straffe­loven § 135 a, se nedenfor.

Ved menneske­rettsloven (lov 21. mai 1999 nr. 30 om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett) er flere sentrale menneskerettskonven­sjoner inkorporert i norsk rett ”som norsk lov”, jf. § 2. Flere av disse konvensjonene gir vern mot dis­kriminering. Vernet etter de inkorporerte konven­sjonene er behandlet i kapittel 5.

4.3 Sivilrettslig vern

4.3.1 Likestillingsloven

Likestillingsloven har til formål å fremme likestil­ling mellom kjønnene og tar særlig sikte på å bedre kvinnens stilling, jf. § 1. Loven gjelder på alle samfunnsområder. Indre forhold i trossamfunn er unntatt fra like­stillingslovens virkeområde, jf. § 2, se ellers om virkeområdet i kapittel 9.3.2.2.

Likestillingsloven inneholder et generelt forbud mot diskriminering på grunn av kjønn, formulert som et forbud mot ”direkte eller indirekte for­skjellsbehandling av kvinner og menn”, jf. § 3 før­ste ledd. Det er nærmere presisert i andre og tredje ledd hva som regnes som direkte og indi­rekte forskjellsbehandling. Forbudet begrenses av fjerde ledd, som bestemmer at indirekte forskjells­behandling i særlige tilfeller kan være tillatt. For­budet begrenses også av ulovfestede saklighets­prinsipper.

Forbudet mot diskriminering omfatter både konkrete handlinger og beslutninger. Også unnla­telser kan rammes. Rene meningsytringer faller som hovedregel ikke inn under forbudet.

I særlige tilfeller er indirekte forskjellsbehandling tillatt dersom handlingen har et saklig formål, se kapittelet om saklig forskjellsbehandling (kapittel 9.7.2.2.). Loven åpner for særbehandling av det ene kjønn der dette fremmer formålet om likestilling, jf. § 3 a. Det er presisert at særlige rettigheter og regler til beskyttelse av kvinner ved graviditet, fød­sel og amming ikke strider mot loven, se kapittelet om positiv særbehandling (kapittel 9.12.2). Likestillingsloven har også forbud mot trakassering (kapittel 9.8.2.2), forbud mot instruks, forbud mot gjengjeldelse (kapittel 9.10.2.2) og forbud mot medvirkning.

Likestillingsloven inneholder et eget forbud mot seksuell trakassering, jf. § 8 a.

4.3.2 Diskrimineringsloven

Formålet med diskrimineringsloven er å fremme likestilling og sikre like muligheter og rettigheter, og å hindre diskrimine­ring på grunn av etnisitet, nasjonal opprinnelse, avstamning, hudfarge, språk, religion og livssyn, jf. § 1. Formålsbestemmelsen er ment å være en sterk retningslinje ved tolkningen av loven og gjenspeile at målsetningen med politikken overfor etniske minoriteter er likestilling.

Diskrimineringsloven gir et generelt vern mot diskriminering på grunn av etnisitet, religion mv. Loven gjelder på alle samfunnsområder, med unntak for familieliv og personlige forhold. Diskrimineringsforbudet gjel­der likevel ikke handlinger og aktiviteter i regi av tros- og livssynssamfunn og virksomheter med et religiøst eller livssynsmessig formål dersom handlingen eller aktiviteten er av betydning for gjennomføringen av et slikt formål, jf. § 3 første ledd. Denne begrensningen skal imidlertid ikke gjelde på arbeidslivets område, jf. § 3 første ledd siste punktum.

Diskrimineringsloven inneholder et generelt forbud mot direkte og indirekte diskriminering i § 4. Forbudet mot direkte diskriminering innebæ­rer ikke noe krav om diskriminerende hensikt eller motiv. Det sentrale ved vurderingen skal være resultatet. Både handlinger og unnlatelser med diskriminerende formål og handlinger og unnlatel­ser med diskriminerende virkning rammes. Det sentrale vurderingstemaet er hvorvidt en person blir behandlet dårligere enn andre etter en fak­tisk eller hypotetisk sammenligning. Forskjellsbehandling som er nødvendig for å oppnå et saklig formål, og ikke er uforholdsmessig inngripende overfor den eller de som forskjellsbehandles (proporsjonalitetsprinsippet), anses ikke som diskriminering, se kapittel 9.7.2.3.

Diskrimineringsloven har også bestemmelser om forbud mot trakassering (kapittel 9.8.2.3), forbud mot instruks om å diskriminere eller trakassere, forbud mot gjengjeldelse (kapittel 9.10.2.3), forbud mot medvirkning og positiv særbehandling (kapittel 9.12.2).

4.3.3 Arbeidsmiljøloven

Arbeidsmiljøloven har i kapittel 13 regler om vern mot diskriminering. Reglene bygger på EUs rådsdirektiv om gjennomføring av prinsippet om likebehandling i arbeidslivet (2000/78/EF) og gir et bredt diskrimineringsvern innenfor et avgrenset samfunnsområde.

Vernet etter arbeidsmiljølovens likebehand­lingsregler omfatter diskrimineringsgrunnlagene politisk syn, medlemskap i arbeidstakerorganisasjon, seksuell orientering, funksjonshemming og alder. Det vises ellers til kapittel 3.5.2.

4.3.4 Boliglovgivningen

Både eierseksjonsloven (lov 23. mai 1997 nr. 31 om eierseksjoner), husleieloven (lov 26. mars 1999 nr. 17 om husleieavtaler), boligbyggelagsloven (lov 6. juni 2003 nr. 38 om boligbyggelag) og borettslagsloven (lov 6. juni 2003 nr. 39 om borettslag) inneholder forbud mot diskriminering på grunn av etnisitet, nasjonal opprinnelse, avstamning, hudfarge, språk, religion eller livssyn, eller på grunn av homofil legning. Diskrimineringsforbudene i eierseksjons­loven § 3a, husleieloven § 1-8, boligbyggelagsloven § 1-4 og borettslagsloven § 1-5 har parallell utforming.

For­budene mot diskriminering er begrenset til å gjelde ved fastsettelse av vedtekter og ved godkjenning av andelseier, sam­eier eller bruker av eiendommen. I tillegg omfatter forbudet i boligbyggelagsloven tildeling av bolig, mens forbudet i borettslagsloven og eierseksjons­loven også gjelder ved bruk av forkjøpsrett. I hus­leieloven § 1-8 gjelder diskrimineringsforbudet ved utleie av husrom, opptak i husstand, framleie, per­sonskifte og ved opphør av leieforholdet. Det er imidlertid forutsatt at ved utleie av hybler eller lik­nende der leietaker har tilgang til en annens bolig, kan utleier fremdeles velge fritt mellom flere (inter­esserte), også til ikke å leie ut den annonserte boligen.

Diskrimineringsvernet i boliglovgivningen er behandlet nærmere i kapittel 16.3.2.

4.4 Straffeloven

4.4.1 Straffeloven § 135 a

Straffeloven § 135 a hjemler straff for den som offentlig setter frem en diskriminerende eller hatefull ytring. Likt med at ytringen er offentlig fremsatt regnes ytring som er egnet til å nå et større antall personer, men uten at ytringen faktisk er spredd. Skyldkravet er forsett eller grovt uaktsomhet. Strafferammen er bøter eller fengsel i inntil 3 år.

Et vilkår for straff er at det dreier seg om en ytring som fremsettes offentlig eller på annen måte spres blant allmenn­heten. Både skriftlige og muntlige ytringer er omfattet. Ytringen må knyttes til en person eller en gruppe på grunn av deres etniske eller religiøse til­knytning, eller deres homofile legning, leveform eller orientering.

Regjeringen har foreslått å videreføre det strafferettslige vernet for de nevnte diskrimineringsgrunnlagene i en ny straffelov § 185. Det vises ellers til kapittel 16.6.3.

Stortinget vedtok våren 2008 en lovfesting av alminnelige bestemmelser om hvilke forhold som skal legges vekt på ved straffeutmålingen, jf. Ot.prp. nr. 8 (2007-2008) Om lov om endringer i straffeloven 20. mai 2005 nr. 28 mv. og Innst. O. nr. 29 (2007-2008).

4.4.2 Straffeloven § 349 a

Straffeloven § 349 a rammer visse diskriminerende handlinger. Bestemmelsen hjemler straff for den som i ervervsmessig eller liknende virksomhet, på grunn av en persons tros­bekjennelse, rase, hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse nekter ham varer eller tjenester på de vilkår som gjelder for andre. Det samme gjelder ved nektelse på grunn av en persons homofile legning, leveform eller orientering. Skyldkravet er forsettlig eller grovt uaktsomt. Strafferammen er bøter eller fengsel i inntil 6 måneder.

De forbudte handlingene er nektelse av varer eller tjenester i næringsvirksomhet eller liknende virksomhet og nektelse av adgang til offentlig forestilling, oppvisning eller annen offent­lig sammenkomst. Videre må nektelsen være knyt­tet til personens etniske eller religiøse tilknytning eller vedkommendes homofile legning, leveform eller orientering. Nektelse av varer og tjenester på annet grunnlag rammes ikke.

Regjeringen har foreslått å videreføre det strafferettslige vernet for de nevnte diskrimineringsgrunnlagene i en ny straffelov § 186. Det vises ellers til kapittel 16.6.3.

Stortinget vedtok våren 2008 en lovfesting av alminnelige bestemmelser om hvilke forhold som skal legges vekt på ved straffeutmålingen, jf. Ot.prp. nr. 8 (2007-2008) Om lov om endringer i straffeloven 20. mai 2005 nr. 28 mv. og Innst. O. nr. 29 (2007-2008).

4.4.3 Andre relevante bestemmelser

Straffeloven har regler om straffskjerpelse ved rasistisk motiverte legemskrenkelser og skade­verk. Etter straffeloven § 232 siste punktum vil det være et viktig moment ved vurderingen av om særdeles skjerpende omstendigheter foreligger, om en legemskrenkelse var rasistisk motivert. På samme måte skal det ved vurderingen av om et skadeverk er grovt, legges betydelig vekt på om skadeverket var rasistisk motivert, jf. straffeloven § 292 andre ledd.

Dertil har sivilrettslig lovgivning om vern mot diskrimine­ring visse straffebestemmelser. Diskrimineringsloven § 15 har en egen bestemmelse om straff for diskriminering foretatt av flere i fellesskap. Det er også en bestemmelse om straff for overtredelse av arbeidsmiljøloven, jf. arbeidsmiljøloven § 19-1.