7 Rettstilstanden i nordiske land
7.1 Innledning
I dette kapittelet redegjøres det for hovedtrekkene i rettstilstanden når det gjelder vern mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne i Danmark, Finland og Sverige. Alle tre landene har den senere tiden styrket det rettslige vernet mot diskriminering, blant annet for å oppfylle EUs ikke-diskrimineringsdirektiver. Samtidig ligger disse landenes rettstradisjoner nært opp til den norske. Det er derfor særlig aktuelt å se nærmere på hvordan disse landene har møtt tilsvarende utfordringer som Norge står overfor på diskrimineringsområdet.
De enkelte landenes lovgivning behandles mer inngående i tilknytning til departementets forslag i kapitlene 9, 11, 13 og 14 nedenfor.
Utvalget behandler utenlandsk rett i kapittel 8 i utredningen.
7.2 Danmark
7.2.1 Konstitusjonelle regler
Danmarks grunnlov inneholder ingen generell likhetsgrunnsetning eller spesifikk ikke-diskrimineringsbestemmelse.
7.2.2 Sivilrettslig vern
7.2.2.1 Lov om forbud mot forskjellsbehandling på arbeidsmarkedet
Lov om forbud mot forskjellsbehandling på arbeidsmarkedet (lov nr. 31 af 12/01/2005 om forbud mod forskelsbehandling på arbejdsmarkedet m.v.) forbyr diskriminering («forskelsbehandling») ved rekruttering, i arbeidsforhold og ved arbeidsforholdets slutt, samt ved medlemskap og deltakelse i arbeidstaker- eller arbeidsgiverorganisasjon og eventuelle medlemsfordeler i slike organisasjoner. Loven omfatter følgende diskrimineringsgrunnlag: rase, hudfarge, religion eller tro, politisk syn, seksuell orientering, alder, nedsatt funksjonsevne («handicap») og nasjonal, sosial eller etnisk opprinnelse.
Loven forbyr direkte og indirekte diskriminering, trakassering («chikane») og instruks om å diskriminere. Loven beskytter også mot gjengjeldelse («repressalier»).
Loven inneholder en bestemmelse om delt bevisbyrde.
Det er en arbeidsrettslig lov som får anvendelse på det individuelle ansettelsesforholdet mellom arbeidsgiver og arbeidstaker/arbeidssøker. Loven gjelder både offentlig og privat virksomhet. Kun arbeidsgiver kan trekkes til ansvar etter denne loven. Loven forplikter ikke den enkelte arbeidstaker. Det er kun brudd på annonseringsforbudet i loven som er straffebelagt (bøter). Personer hvis rettigheter er krenket ved overtredelse av lovens øvrige forbud, kan tilkjennes oppreisning («godtgørelse»). Oppreisning kan tilkjennes uavhengig av skyld. Den som er krenket kan også få erstatning etter de alminnelige erstatningsrettslige regler.
Institut for Menneskerettigheder har i henhold til § 8a i forskjellsbehandlingsloven kompetanse til å behandle klager over forskjellsbehandling på grunn av rase eller etnisk opprinnelse og gi en uttalelse om hvorvidt forbudet mot forskjellsbehandling er overtrådt. Instituttet har ikke kompetanse i forhold til de øvrige grunnlagene i forskjellsbehandlingsloven, eller andre tilsynsoppgaver etter loven. Klager over forskjellsbehandling på arbeidsmarkedet behandles enten i det fagrettslige system eller ved de alminnelige domstoler.
7.2.2.2 Pågående endringsarbeid
Den danske regjering fremmet den 12. desember 2007 et lovforslag om opprettelse av en felles likebehandlingsnemnd for de diskrimineringsgrunnlag som er gitt et vern i dansk lovgivning (L 41: Forslag til lov om ligebehandlingsnævnet). Dansk lov inneholder et forbud mot forskjellsbehandling på grunn av kjønn, rase, etnisk opprinnelse, religion, tro, seksuell orientering, politisk syn («politisk anskuelse»), sosial eller nasjonal opprinnelse, alder og handikap på en rekke områder. Formålet med lovforslaget er å skape en mer ensartet adgang for den enkelte til å få behandlet en klage over forskjellsbehandling.
Ligebehandlingsnævnet får kompetanse til å behandle klager over forskjellsbehandling både utenfor arbeidsmarkedet og på arbeidsmarkedet, i det omfang den nåværende lovgivning inneholder et forbud mot diskriminering. Ligebehandlingsnævnet kan treffe avgjørelser og tilkjenne godtgjørelse, hvis forbudet mot forskjellsbehandling er overtrådt. Ligebehandlingsnævnet kan også føre saker ved de alminnelige domstoler, hvis nævnets avgjørelse ikke etterleves.
Som konsekvens av lovforslaget foreslås Ligestillingsnævnet nedlagt, og den del av Institut for Menneskerettigheders aktiviteter, som vedrører klagesaksbehandling etter § 10 annet til fjerde ledd, i lov om etnisk likebehandling (lov nr. 374 af 28/05/2003 om etnisk ligebehandling) og § 8a i lov om forbud mot forskjellsbehandling på arbeidsmarkedet m.v., foreslås overført til Ligebehandlingsnævnet. Lovforslaget trer i kraft den 1. januar 2009.
Tidlig i 2007 nedsatte den danske regjeringen et lovutvalg som skal utrede et generelt forbud mot diskriminering av personer med nedsatt funksjonsevne («handicappede»). Utvalget skal belyse eksisterende regler og vurdere behovet for ytterligere beskyttelse, vurdere hensiktsmessigheten og de økonomiske konsekvensene ved diskrimineringsforbud, beskrive prinsipper og modeller for hvordan et forbud mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne kan utformes og avgrenses, undersøke og beskrive prinsipper og modeller for hvordan et diskrimineringsforbud kan håndheves og undersøke de nåværende danske vilkårene for personer med nedsatt funksjonsevne i forhold til andre land. Utvalget skal avgi sin innstilling i løpet av 2008.
7.2.3 Strafferettslig vern
Med unntak av at brudd på annonseringsforbudet i loven om forbud mot forskjellsbehandling på arbeidsmarkedet kan straffes med bøter, inneholder den danske straffelovgivningen ingen særlige bestemmelser om diskrimineringsgrunnlaget nedsatt funksjonsevne.
7.3 Finland
7.3.1 Konstitusjonelle regler
Finlands grunnlov inneholder i § 6 en generell bestemmelse om ikke-diskriminering. I bestemmelsen heter det at alle er like for loven, og at ingen skal forskjellsbehandles uten saklig grunn på grunn av kjønn, alder, opprinnelse, språk, religion, overbevisning, meninger («åsikt»), helsetilstand eller funksjonsevne («handikapp») eller av andre årsaker som kan knyttes til vedkommendes person.
7.3.2 Sivilrettslig vern
7.3.2.1 Lov om likebehandling
Lov om likebehandling (lag om likabehandling 20.1.2004/21), samt tilpasninger i enkelte andre lover (arbetsavtalslagen, sjömanslagen, statstjänstemannalagen og lagen om kommunala tjänsteinnehavare), gjennomfører EUs rådsdirektiv 2000/43/EF og 2000/78/EF i finsk rett.
Loven forbyr diskriminering på grunn av alder, etnisk og nasjonal opprinnelse, statsborgerskap, språk, religion, overbevisning, meninger («åsikt»), helsetilstand, nedsatt funksjonsevne («funktionshinder»), seksuell orientering («sexuell läggning») eller andre årsaker som kan knyttes til vedkommendes person. Loven forbyr direkte og indirekte diskriminering, trakassering, instruks om å diskriminere og gjengjeldelse («repressalier»). Dessuten finnes det en bestemmelse som beskriver handlinger eller atferd som ikke skal anses som diskriminering etter loven. Loven foreskriver delt bevisbyrde i saker om overtredelse av forbudet mot diskriminering. Arbeidsgiver er pålagt plikt til individuell tilrettelegging overfor personer med nedsatt funksjonsevne. Offentlige myndigheter er pålagt å arbeide målrettet og systematisk for å fremme likebehandling.
Loven får anvendelse for både offentlig og privat virksomhet når det gjelder spørsmål om vilkår for selvstendig yrkes- eller næringsutøvelse eller støtte av næringsvirksomhet, ansettelseskriterier, arbeidsforhold eller ansettelsesvilkår, personalutdanning eller avansement, utdanning, inkludert spesialisering og omskolering, eller yrkesveiledning, eller medlemskap eller deltakelse i en arbeidstaker- eller arbeidsgiverorganisasjon eller i andre organisasjoner hvis medlemmer utøver et bestemt yrke, samt de fordeler disse organisasjonene tilbyr.
Loven inneholder en regel om delt bevisbyrde.
Den som bryter forbudet mot diskriminering eller gjengjeldelse kan pålegges å betale oppreisning («gottgörelse») til fornærmede. Maksimumsbeløpet for oppreisningen er 15 000 euro. Utbetaling av oppreisning forhindrer ikke at fornærmede kan kreve erstatning etter vanlige erstatningsrettslige regler.
Loven håndheves av Arbetarskyddsmyndigheterna når det gjelder spørsmål om arbeidsavtaleforhold, offentligrettslige ansettelser og arbeidspraksis og tilsvarende virksomhet på arbeidsplassen, jf. loven om tilsyn med arbeidervern mv. (lagen om tillsynen över arbetarskyddet och om sökande av ändring i arbetarskyddsärenden 20.1.2006/44). Minoritetsombudsmannen og Diskrimineringsnämnden overvåker at forbudet mot diskriminering på grunn av etnisk opprinnelse overholdes, unntatt når det gjelder arbeidsavtaleforhold og offentligrettslige ansettelser, jf. loven om minoritetsombudsmannen og Diskrimineringsnämnden (lagen om minoritetsombudsmannen och Diskrimineringsnämnden 13.7.2001/660).
7.3.2.2 Arbeidsavtaleloven og liknende lovgivning
Arbeidsavtaleloven (arbetsavtalslagen 26.1.2001/55) inneholder også forbud mot diskriminering. Arbeidsgiver har ikke uten gyldig grunn lov til å særbehandle arbeidstakere på grunn av alder, helsetilstand, funksjonshinder, nasjonal eller etnisk opprinnelse, nasjonalitet, seksuell orientering («sexuell läggning»), språk, religion, meninger («åsikt»), overbevisning, familieforhold, fagforeningsvirksomhet, politisk virksomhet eller noen annen tilsvarende omstendighet.
Diskrimineringsforbudet gjelder også ved ansettelse. Bestemmelser om forbud mot diskriminering på grund av kjønn finnes i loven om likestilling mellom kvinner og menn (lag om jämställdhet mellom kvinnor och män 8.8.1986/609). Liknende bestemmelser finnes også i sjømannsloven (sjömanslagen 7.6.1978/423), statstjenestemannsloven (statstjänestemannalagen 19.8.1994/750) og loven om kommunale tjenestemenn (lagen om kommunala tjänsteinnehavare 11.4.2003/304).
7.3.2.3 Pågående endringsarbeid
Justisdepartementet i Finland nedsatte den 25.1.2007 en kommisjon som har fått i oppdrag å revidere Finlands likestillingslovgivning (jämlikhetslagstiftning). Formålet med revideringen er å styrke vernet mot diskriminering ved å sørge for et mest mulig likt vern mot diskriminering for alle mennesker uavhengig av på hvilket livsområde eller på hvilket grunnlag diskrimineringen skjer. Revideringen har også som mål å klargjøre begrepsbruken i likestillingslovgivningen og revidere status, oppgaver og ansvaret til de ulike håndhevingsapparatene.
Kommisjonen la 8. februar 2008 frem en delinnstilling om reformbehov av lovgivningen og reformalternativer. Kommisjonen skal legge frem sin innstilling september 2009.
7.3.3 Strafferettslig vern
Også i finsk straffelov (strafflag 19.12.1889/39) er det et forbud mot diskriminering, som ble tatt inn ved endringer av loven i 1995. I henhold til kapittel 11, § 9 er det forbudt å diskriminere ved utøvelse av næringsvirksomhet, yrkesutøvelse, betjening av allmennheten, tjenesteutøvelse eller noen annen offentlig virksomhet. Diskrimineringsgrunnlagene er rase, nasjonal eller etnisk opprinnelse, hudfarge, språk, kjønn, alder, familieforhold, seksuell orientering («sexuell inriktning»), helsetilstand, eller religion, samfunnssyn, politisk eller faglig virksomhet. Grunnlaget helsetilstand omfatter situasjoner hvor en persons evne til å arbeide eller lignende er nedsatt. Det er også forbud mot å diskriminere på grunn av annen sammenlignbar omstendighet, med referanse til religion, samfunnssyn, politisk eller faglig virksomhet. Strafferammen er bøter eller fengsel inntil seks måneder.
Diskriminering i arbeidslivet reguleres særskilt i straffeloven kapittel 47, § 3 og § 3 a. De forbudte diskrimineringsgrunnlagene er også her rase, nasjonal eller etnisk opprinnelse, hudfarge, språk, kjønn, alder, familieforhold, seksuell orientering («sexuell inriktning»), helsetilstand, eller religion, samfunnssyn, politisk eller faglig virksomhet eller annen sammenlignbar omstendighet. Forbudet i § 3 gjelder ved annonsering av stilling, i ansettelsesprosessen og i ansettelsesforhold. Arbeidsgiver eller dennes stedfortreder kan ilegges bøter eller fengsel inntil seks måneder ved brudd på bestemmelsen.
Straffeloven kapittel 47 § 3 a gjelder ved alvorligere grad av diskriminering i arbeidslivet («Ockerliknande diskriminering i arbetslivet») og gjerningsmannen kan dømmes til bøter og fengsel i inntil to år.
7.4 Sverige
7.4.1 Konstitusjonelle regler
I den svenske grunnloven – Regeringsformen (RF) – er alle menneskers likeverd et grunnleggende prinsipp. Dette kommer til uttrykk blant annet i kapittel 1 § 2, der det fremgår at den offentlige myndigheten skal utøves med respekt for alle menneskers likeverd. Kapittel 1 § 2 sier også at offentlige myndigheter («det allmänna») skal virke for at alle mennesker skal kunne oppnå delaktighet og likestilling i samfunnet. Offentlige myndigheter skal videre motvirke diskriminering av mennesker på grunn av kjønn, hudfarge, nasjonal eller etnisk opprinnelse, språklig eller religiøs tilhørighet, nedsatt funksjonsevne («funktionshinder»), seksuell orientering («sexuell läggning»), alder eller annen omstendighet som gjelder den enkelte som person. Oppregningen er ikke uttømmende.
Prinsippet om alle menneskers likeverd uttrykkes også i RF kapittel 1 § 9 gjennom kravet om at domstoler og forvaltningsmyndigheter og andre med oppgaver innen offentlig forvaltning skal sikre alle likhet for loven og ivareta saklighet og upartiskhet.
I henhold til RF kapittel 2 § 23 kan ikke lov eller forskrift være i strid med Sveriges forpliktelser etter Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK). RF har også en bestemmelse om tilsetting i statlige stillinger. Slik tilsetting kan bare skje på saklig grunnlag, slik som kvalifikasjoner («förtjänst») og egnethet («skicklighet»), jf. RF kapittel 11 § 9.
7.4.2 Sivilrettslig vern
Det sivilrettslige vernet i Sverige består av flere lover, hvorav tre av lovene gjelder innen skole/utdanning og arbeidsliv, og en av lovene gjelder generelt.
7.4.2.1 Lov om forbud mot diskriminering i arbeidslivet på grunn av nedsatt funksjonsevne
Lov om forbud mot diskriminering i arbeidslivet på grunn av nedsatt funksjonsevne (lag (1999:132) om förbud mot diskriminering i arbetslivet på grund av funktionshinder) har til formål å motvirke diskriminering i arbeidslivet av personer med nedsatt funksjonsevne.
Loven forbyr direkte og indirekte diskriminering, trakassering og instruks om å diskriminere. Manglende individuell tilrettelegging kan utgjøre diskriminering. Det er også forbud mot gjengjeldelse («repressalier») og plikt for arbeidsgiver til å utrede og vedta tiltak mot trakassering.
Loven beskytter både arbeidssøkere, arbeidstakere og til en viss grad den som uten å være ansatt på en arbeidsplass søker eller gjennomfører yrkespraksis der eller utfører arbeid der som innleid eller innlånt arbeidskraft.
Loven inneholder en regel om delt bevisbyrde.
Loven inneholder bestemmelser om ugyldighet for avtaler som er i strid med loven og om erstatning. Det påhviler arbeidsgiver et objektivt ansvar (ansvar uten krav til skyld) for erstatning for ikke-økonomisk og økonomisk tap. Erstatningen kan settes ned eller falle bort der det anses rimelig. Forarbeidene til de lover der bestemmelsen finnes gir ikke mye veiledning i forhold til når paragrafen er tenkt anvendt, det vil si i hvilke situasjoner det er rimelig å sette ned erstatningen. I praksis har ingen domstol utrykkelig henvist til paragrafen i diskrimineringssaker.
Handikappombudsmannen (HO) har tilsynsmyndighet med loven. Arbeidsgiver har plikt til å gi opplysninger til HO om forhold i sin virksomhet som kan ha betydning for ombudsmannens tilsyn. HO har myndighet til å ilegge bot til arbeidsgivere som ikke oppfyller sin opplysningsplikt etter loven, og kan også føre sak for enkeltpersoner i erstatningssaker.
Saker om overtredelse av loven føres for Arbetsdomstolen i henhold til loven om rettergang i arbeidstvister (lag (1974:371) om rättegången i arbetstvister).
7.4.2.2 Lov om likebehandling av studenter
Lov om likebehandling av studenter (lag (2001:1286) om likabehandling av studenter i högskolan) har som formål å fremme like rettigheter for studenter og søkere og å motvirke diskriminering på grunn av kjønn, etnisk tilhørighet, religion eller annen trosoppfatning, seksuell orientering («sexuell läggning») og nedsatt funksjonsevne («funktionshinder») ved universiteter og høyskoler.
Loven forbyr direkte og indirekte diskriminering, trakassering og instruks om å diskriminere. Loven forbyr også gjengjeldelse («repressalier») i diskrimineringssaker. Forbudet mot direkte diskriminering omfatter en plikt til tilrettelegging av lokalene for personer med nedsatt funksjonsevne, i den grad det er rimelig. Loven forplikter høyskolene til å drive et målrettet arbeid for å fremme studenters like rettigheter og å forebygge og forhindre trakassering. Høyskolene skal ha årlige planer med oversikt over de tiltak som er nødvendige for å fremme like rettigheter. Planen skal redegjøre for hvilke tiltak som høyskolen vil påbegynne eller gjennomføre det kommende året, og rapportere på hvordan fjorårets tiltak ble gjennomført. En høyskole som får kjennskap til at en student mener seg utsatt for trakassering, skal utrede dette og eventuelt gjennomføre nødvendige tiltak for å forhindre fortsatt trakassering.
Loven inneholder en regel om delt bevisbyrde.
Det gjelder et objektivt oppreisningsansvar etter loven. Oppreisningen kan settes ned eller falle helt bort dersom det er rimelig.
Handikappombudsmannen (HO) skal utøve tilsyn med at loven etterleves når det gjelder diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne. HO kan også føre sak for enkeltpersoner i erstatningssaker.
7.4.2.3 Lov om forbud mot diskriminering
Lov om forbud mot diskriminering (lag (2003:307) om förbud mot diskriminering) ble vedtatt som ledd i gjennomføringen av EUs rådsdirektiver 2000/43/EF og 2000/78/EF. Samtidig ble det foretatt endringer i flere andre lover. Loven forbyr diskriminering på grunn av kjønn, etnisk tilhørighet, religion eller annen trosoppfatning, seksuell orientering («sexuell läggning») og nedsatt funksjonsevne («funktionshinder»). Alle diskrimineringsgrunnlagene i de to EU-direktivene, bortsett fra alder, omfattes av loven. Loven gjelder på samfunnsområder utenom arbeidslivet og høyskolen. Den kompletterer dermed lovgivningen som er omtalt i kapitlene 7.4.2.1-7.4.2.2.
For diskrimineringsgrunnlagene kjønn, etnisk tilhørighet, religion eller annen trosoppfatning, seksuell orientering og nedsatt funksjonsevne gjelder forbudet mot diskriminering i forbindelse med arbeidsformidling og annen arbeidsmarkedspolitisk virksomhet, næringsvirksomhet, yrkesutøvelse, medlemskap/medlemsfordeler i arbeidslivets organisasjoner og forretningsmessig tilbud av varer, tjenester eller boliger, samt i spørsmål om statlig studiestøtte.
Loven forbyr direkte og indirekte diskriminering, trakassering og instruks om å diskriminere. Den forbyr også gjengjeldelse («repressalier»).
Delt bevisbyrde gjelder også etter denne loven.
Loven inneholder bestemmelser om ugyldighet for avtaler i strid med loven og om objektivt oppreisningsansvar. Oppreisningen kan settes ned eller bortfalle helt dersom det er rimelig.
Handikappombudsmannen (HO) skal føre tilsyn med at loven følges når det gjelder diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne. HO kan også føre sak for enkeltpersoner i erstatningssaker.
7.4.2.4 Lov om forbud mot diskriminering og annen krenkende behandling av barn og elever
Lov om forbud mot diskriminering og annen krenkende behandling av barn og elever (lag (2006:67) om förbud mot diskriminering och annan kränkande behandling av barn och elever) har til formål å fremme barns og elevers like rettigheter i de virksomheter som omfattes av skoleloven (skollag (lag 1985:1100)). Loven skal motvirke diskriminering på grunn av kjønn, etnisk tilhørighet, religion eller annen trosoppfatning, seksuell orientering («sexuell läggning») og nedsatt funksjonsevne («funktionshinder»). Loven har videre til formål å motvirke annen krenkende behandling, dvs. atferd som krenker et barns eller en elevs verdighet, men som ikke har sammenheng med noe diskrimineringsgrunnlag.
Loven inneholder bestemmelser om forbud mot direkte og indirekte diskriminering, trakassering, seksuell trakassering og instruks om å diskriminere og forbud mot annen krenkende behandling. Ved tilfeller av trakassering eller annen krenkende behandling pålegger loven en plikt for de virksomhetene som omfattes av skoleloven til å vedta rimelige tiltak for å forhindre fortsatt trakassering eller annen krenkende behandling.
Den som er ansvarlig for virksomhet regulert av skoleloven skal drive et målrettet arbeid for å fremme formålet i loven om forbud mot diskriminering og annen krenkende behandling av barn og elever. Det innebærer blant annet at det skal utarbeides en årlig likebehandlingsplan for å forhindre diskriminering og annen krenkende behandling i virksomheten.
Delt bevisbyrde gjelder etter loven.
Om lovens bestemmelser ikke overholdes, kan de ansvarlige pålegges erstatning for økonomisk og ikke-økonomisk tap. Om det finnes særskilte grunner for det kan erstatning for ikke-økonomisk tap settes ned eller falle helt bort.
Handikappombudsmannen (HO) skal føre tilsyn med at loven overholdes når det gjelder diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne. HO kan føre sak for enkelte barn eller enkelte elever i erstatningssaker.
7.4.2.5 Lov om Handikappombudsmannen
Handikappombudsmannen (HO) arbeider for likestilling for personer med nedsatt funksjonsevne. HOs virksomhet reguleres av loven om Handikappombudsmannen (lag (1994:749) om Handikappombudsmannen). Ombudsmannen fører tilsyn med de fire lovene som forbyr diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne – lov om forbud mot diskriminering, lov om forbud mot diskriminering i arbeidslivet på grunn av nedsatt funksjonsevne, lov om likebehandling av studenter i høyskolen og lov om forbud mot diskriminering og annen krenkende behandling av barn og elever.
HO har ikke kompetanse til å avgjøre med bindende virkning om det foreligger brudd på regelverket, men har rett til å uttale seg om konkrete saker. HO kan også bringe enkeltsaker inn for domstolene på vegne av den enkelte.
Dersom en arbeidsgiver ikke oppfyller sin plikt til å gi opplysninger etter loven om forbud mot diskriminering i arbeidslivet på grunn av nedsatt funksjonsevne, har HO kompetanse til å ilegge bøter. Denne beslutningen kan påklages til Nämnden mot diskriminering, som også er klagenemnd for andre diskrimineringsgrunnlag.
7.4.2.6 Pågående endringsarbeid
I 2006 leverte den svenske diskrimineringskomiteen sin innstilling SOU 2006: 22 En sammanhållen diskrimineringslagstiftning. Komiteens mandat var å gjennomgå den svenske diskrimineringslovgivningen og vurdere en felles lovgivning mot diskriminering som omfatter alle eller flertallet av diskrimineringsgrunnlag og samfunnsområder. Komiteen skulle også vurdere en samordning eller sammenslåing av noen eller samtlige av ombudsmannsordningene på diskrimineringsfeltet.
Diskrimineringskomiteen foreslår en ny, samlet lov om forbud og andre tiltak mot diskriminering. Loven skal ha til formål å motvirke diskriminering og på andre måter fremme like rettigheter og muligheter uavhengig av kjønn, kjønnsidentitet, etnisk tilhørighet, religion eller annen trosoppfatning, nedsatt funksjonsevne, seksuell orientering og alder. Loven foreslås å gjelde på en rekke nærmere definerte samfunnsområder.
Komiteen foreslår også at de nåværende fire ombudsmennene mot diskriminering – Jämstelldhetsombudsmannen (JämO), Ombudsmannen mot etnisk diskriminering (DO), Handikappombudsmannen (HO) og Ombudsmannen mot diskriminering på grund av sexuell läggning (HomO) – slås sammen til en myndighet, Ombudsmannen mot diskriminering. Den nye ombudsmannen foreslås å utøve tilsyn over diskriminering på grunn av kjønn, kjønnsidentitet, etnisk tilhørighet, religion eller annet livssyn, nedsatt funksjonsevne, seksuell orientering og alder. Barneombudsmannens myndighet foreslås ikke slått sammen med de øvrige ombudsmennenes. Det foreslås videre at Jämställdhetsnemnden og Nämnden mot diskriminering erstattes av en ny nemnd mot diskriminering.
Forslaget til ny lov mot diskriminering innebærer økte krav på aktive tiltak for å fremme likebehandling. Det foreslås plikt til å innføre aktive tiltak for alle lovens diskrimineringsgrunnlag innen arbeidslivet, utdanning og verne- og sivilplikt.
Det svenske forslaget til samlet diskrimineringslov ble lagt frem for Riksdagen 28. januar 2008. Det er foreslått at loven skal tre i kraft 1. januar 2009.
7.4.3 Strafferettslig vern
Nedsatt funksjonsevne er ikke omfattet av det strafferettslige vernet mot diskriminering i næringsvirksomhet og «hets mot folkgrupp» i straffeloven (Brottsbalk (1962:700)).
Straffeloven (brottsbalken) kapittel 29 § 2 angir som straffeskjerpende omstendighet om et motiv for handlingen har vært å krenke en person, en folkegruppe eller en annen gruppe av personer på grunn av rase, hudfarge, nasjonal eller etnisk opprinnelse, trosbekjennelse, seksuell orientering («sexuell läggning») eller annen liknende omstendighet. Hva som menes med «annen liknende omstendighet» er ikke helt klart, men har blitt stående åpent for domstolenes tolking. Integrations- og jämställdhetsdepartementet i Sverige er ikke kjent med at domstolene ennå har anvendt bestemmelsen for å skjerpe straffen når motivet har vært å krenke personer med nedsatt funksjonsevne.
Det finnes imidlertid andre straffeskjerpende bestemmelser som mer tydelig retter seg mot lovbrudd mot personer med nedsatt funksjonsevne. For eksempel finnes det i samme paragraf en bestemmelse som gir mulighet til straffeskjerpelse om den tiltalte har utnyttet noen annen persons forsvarsløse posisjon eller særskilte vansker med å forsvare seg. Et annet punkt i paragrafen gir mulighet til straffeskjerpelse ved misbruk av en annens uforstand. Begge disse bestemmelsene har utrykkelig til hensikt at de skal brukes ved lovbrudd mot visse grupper med nedsatt funksjonsevne.
7.5 Andre land
Utvalget omtaler, i tillegg til Sverige og Finland, rettstilstanden i Irland, Storbritannia, USA, Canada og Australia i kapittel 8, s. 101-129 i utredningen. Det vises til utredningen for en mer utførlig beskrivelse av rettstilstanden i andre land. I kapittel 9.4.5 (diskrimineringsgrunnlaget nedsatt funksjonsevne) gis det en oversikt over tilsvarende diskrimineringsgrunnlag i Danmark, Finland, Sverige, Irland, Storbritannia, USA, Canada og Australia. I kapittel 13.2.2 (om aktivitets- og rapporteringsplikt) er rettstilstanden i Finland, Storbritannia og Sverige omtalt.