1 Hovedinnholdet i proposisjonen

I proposisjonen foreslår departementet en rekke endringer i straffeprosessloven og straffeloven m v. Forslagene bygger langt på vei på forslag fra Sikkerhetsutvalget i NOU 1993: 3 Strafferettslige regler i terroristbekjempelsen og Metodeutvalget i NOU 1997: 15 Etterforskingsmetoder for bekjempelse av kriminalitet. I tillegg har departementet blant annet vurdert en høring om hvorvidt Kontrollutvalget for telefonavlytting i narkotikasaker bør gis adgang til å påkjære rettens avgjørelser om avlytting.

Hovedformålet med forslagene er todelt. Endringene i straffeprosessloven er foreslått for å få bedre etterforskningsmetoder i kampen mot alvorlig kriminalitet. Forslagene til endringer i straffeloven skal styrke regelverket mot terrorisme.

Lovforslaget om nye etterforskningsmetoder må ses i en større sammenheng: Det er ett av flere tiltak som regjeringen foreslår for å begrense den alvorlige kriminaliteten som til dels skjer i form av organisert kriminalitet. Forslagene i proposisjonen her skal gjøre det lettere å oppklare alvorlig og organisert kriminalitet. Et annet virkemiddel er forslaget til nye inndragningsregler, som er fremmet i Ot prp nr 8 (1998-99). Departementet foreslår der blant annet en ordning med utvidet inndragning. Denne ordningen har til formål å gjøre det lettere å frata den som livnærer seg av kriminalitet, utbyttet av den straffbare virksomheten. Utvidet inndragning vil ha sin viktigste betydning for å hindre at den som deltar i organisert kriminalitet, blir sittende igjen med utbyttet av de straffbare handlinger. For det tredje har departementet for tiden til vurdering tiltak for å gi økt beskyttelse til vitner, blant annet spørsmålet om det bør åpnes for bruk av anonyme vitner.

Forslagene i proposisjonen her er i korthet som følger:

Etter straffeprosessloven § 216a kan telefonavlytting bare foretas ved skjellig grunn til mistanke om narkotikaforbrytelser etter straffeloven § 162 eller § 317, jf § 162. Dessuten kan telefonavlytting besluttes i nærmere angitte saker om rikets sikkerhet, jf lov 24 juni 1915 om kontroll med post- og telegrafforsendelser og med telefonsamtaler. Departementet foreslår at telefonkontrolloven av 1915 oppheves, og at reglene om telefonkontroll i saker om rikets sikkerhet innarbeides i straffeprosessloven kapittel 16a.

Departementet går inn for at adgangen til telefonavlytting utvides til å gjelde alle lovbrudd med en strafferamme på fengsel i 10 år eller mer. Dessuten bør det - uavhengig av strafferammen - fortsatt være adgang til telefonavlytting i narkotikasaker (§ 162 og § 317, jf § 162) og ved overtredelse av straffeloven kapittel 8 og 9 (de viktigste straffebudene til vern om rikets sikkerhet). Telefonavlytting skal etter forslaget også kunne besluttes ved brudd på eksportkontrolloven.

I dag kan kontroll av trafikkdata besluttes i de samme typer av saker som telefonavlytting. Departementet foreslår at adgangen til slik kontroll utvides til å omfatte alle lovbrudd med en strafferamme på 5 år eller mer samt enkelte straffebud med lavere strafferamme (mindre alvorlig narkotikakriminalitet, i overtredelser av straffebud i straffeloven kapittel 8 og 9, datainnbrudd, barnepornografi og fredsforstyrrelse), jf utkastet § 216b første ledd.

Dagens adgang til avlytting og kontroll gjelder anlegg for telekommunikasjon. Det innebærer at også kommunikasjon mellom datamaskiner kan avlyttes. Kontrolladgangen er uavhengig av hvilket overføringsmedium som benyttes. Og adgangen er ikke begrenset til offentlige nett; også private nett omfattes. Dette foreslås videreført. Betegnelsen telefonkontroll er ikke helt dekkende for hva kontrollen kan gå ut på. Departementet foreslår derfor at begrepet byttes ut med «kommunikasjonskontroll».

Departementet vurderer i proposisjonen om det bør innføres en adgang til å avlytte telefoner og andre kommunikasjonsanlegg som den mistenkte antas å ringe til eller kommunisere med, men foreslår ingen slik ordning.

Etter straffeprosessloven § 216f er lengstefristen for telefonkontroll 4 uker, med adgang til forlengelse. Departementet foreslår at denne fristen fortsatt skal gjelde som en hovedregel. Etter telefonkontrolloven av 1915 er det i dag ingen fastsatt grense. Departementet mener at det også i saker om rikets sikkerhet bør gjelde en lengstefrist, og foreslår at denne settes til 8 uker i saker som omfattes av straffeloven kapittel 8 eller 9.

Kommunikasjonskontroll besluttes av retten, men påtalemyndigheten har kompetanse i hastesaker. Departementet mener at påtalemyndigheten bør beholde denne hastekompetansen selv om området for kontrollen utvides. Men departementet går inn for at vilkårene blir noe strengere (utkastet § 216d første ledd).

Etter gjeldende rett kan opplysninger fra telefonkontroll ikke brukes som bevis under hovedforhandlingen, jf straffeprosessloven § 216i tredje ledd. Og den mistenkte og forsvareren har ikke rett til innsyn i dokumenter fra telefonkontroll, jf § 216i fjerde ledd. Departementet foreslår at disse særordningene for kommunikasjonskontrollsaker oppheves.

Straffeprosessloven § 216j fastsetter i dag at enhver på begjæring skal gis underretning om hvorvidt han eller hun har vært underlagt telefonkontroll i narkotikasak. Departementet mener at denne innsynsretten bør gjelde i alle saker hvor det kan foretas kommunikasjonskontroll bortsett fra i saker om rikets sikkerhet. Dessuten foreslår departementet å oppheve en unntaksbestemmelse om at underretning ikke kan gis dersom det er tatt ut tiltale som ikke er frafalt.

Departementet går inn for at overskuddsinformasjon fra kommunikasjonskontroll fortsatt skal kunne brukes som grunnlag for etterforskning av andre straffesaker. Nytt er forslaget om at overskuddsinformasjon skal kunne brukes som bevis i andre saker, men bare så langt det dreier seg om bevis for et lovbrudd som selv kunne ha begrunnet kontrollen, jf utkastet § 216i første ledd. Overskuddsinformasjon skal også kunne brukes til å forebygge at noen uskyldig blir straffet, og for å avverge en straffbar handling som kan medføre frihetsstraff.

Det har vært antatt at politiet uten lovhjemmel kan avlytte og gjøre opptak av samtaler hvis politiet selv deltar i samtalen eller den ene samtaleparten samtykker. Departementet foreslår at denne adgangen lovfestes (utkastet § 216l). Avlytting og opptak skal kunne skje når noen med skjellig grunn mistenkes for en forbrytelse som etter loven kan medføre frihetsstraff.

I proposisjonen vurderes det om det bør åpnes for bruk av romavlytting under etterforskningen. Departementet fremmer ikke forslag om å tillate dette tvangsmidlet. Departementet legger særlig vekt på at romavlytting er en svært inngripende etterforskningsmetode som innebærer et vesentlig og omfattende inngrep i privatlivets fred.

Utleveringspålegg kan i dag bare besluttes av retten (§ 210). Departementet foreslår at påtalemyndigheten gis kompetanse til å beslutte utleveringspålegg i hastesaker.

Det er lagt til grunn i rettspraksis at § 210 også gir hjemmel til å gi utleveringspålegg fremover i tid. Departementet mener at det bør gis uttrykkelige regler om dette i en ny § 210b. Adgangen foreslås snevret inn i forhold til gjeldende rett: Det må være skjellig grunn til mistanke om en forbrytelse eller forsøk på en forbrytelse som kan medføre straff av fengsel i 5 år eller mer.

Departementet foreslår at det åpnes for utsatt underretning om ransaking, beslag, utleveringspålegg og utleveringspålegg fremover i tid. Utsatt underretning ved ransaking skal kunne skje ved mistanke om lovbrudd med en strafferamme på fengsel i 10 år eller mer, jf utkastet § 200a. Utsatt underretning ved beslag og utleveringspålegg skal kunne foretas ved mistanke om lovbrudd med en strafferamme på fengsel i mer enn 6 måneder, jf utkastet § 208a. Ved utleveringspålegg fremover i tid skal utsatt underretning kunne besluttes ved mistanke om lovbrudd med en strafferamme på 5 år eller mer, jf utkastet § 210c. Departementet går inn for at utsatt underretning som hovedregel skal kunne tillates for inntil 8 uker om gangen, men ikke etter at tiltale er tatt ut. Det skal etter forslaget gjelde særregler for saker om rikets sikkerhet.

I dag er adgangen til å foreta teknisk sporing ulovfestet. Departementet foreslår at adgangen lovreguleres og utvides. Teknisk sporing skal som hovedregel være tillatt ved etterforskning av lovbrudd med en strafferamme på fengsel i 5 år eller mer, jf utkastet § 202b. Skal peileutstyret festes på klær eller håndbagasje m v, eller må politiet begå innbrudd for å feste peileutstyret, må det gjelde en forbrytelse med en strafferamme på 10 år eller mer (utkastet § 202c).

Departementet går inn for at det innføres en ordning hvor det oppnevnes forsvarer for den mistenkte ved bruk av tvangsmidler som kommunikasjonskontroll, teknisk sporing og utsatt underretning om ransaking, beslag og utleveringspålegg. Forsvareren skal ivareta den mistenktes interesser i saken og skal kunne påkjære avgjørelsene om bruk av tvangsmidler, jf utkastet § 100a. Med en slik ordning er det ikke behov for å åpne for at kontrollutvalget kan påkjære avgjørelser om kommunikasjonskontroll.

Forhold som politiet avdekker gjennom spaning, brukes ofte som bevis i straffesaken. I dag kan politiet trolig ikke nekte å opplyse om observasjonsstedet hvis politiet vitner under hovedforhandlingen. Departementet foreslår at retten skal kunne beslutte at bevisførsel om politiets spaningssted ikke tillates hvis opplysningene er uten betydning for dommens innhold, jf utkastet § 292 annet ledd. For øvrig foreslås det ikke noen lovfesting av reglene om spaning, infiltrasjon, kontrollerte leveranser eller provokasjonslignende tiltak. Departementet vil for øvrig holde spørsmålet om lovregulering under oppsikt, og vil ellers løpende vurdere situasjonen på dette området.

Departementet har satt i gang en utredning om bruk av anonyme vitner, og kommer derfor i proposisjonen ikke nærmere inn på dette spørsmålet eller andre spørsmål i tilknytning til vitnebeskyttelse.

Fristen for varetektsfengsling i saker etter straffeloven kapittel 8 eller 9 er i dag lengre enn vanlig, nemlig en uke, jf straffeprosessloven § 183 tredje ledd. Departementet foreslår at denne særbestemmelsen oppheves.

Det foreslås ikke noen egen straffebestemmelse om terrorisme. Derimot fremmes det forslag til enkelte endringer i eksisterende straffebestemmelser som kan ha betydning for bekjempelsen av terrorisme:

Straffeloven § 104a om blant annet deltagelse i en organisasjon som har til formål ulovlig å forstyrre samfunnsordenen er i dag ikke blant de straffebud som kan straffeforfølges i Norge når de er begått av en utlending i utlandet, jf straffeloven § 12 første ledd nr 4 bokstav a. Departementet foreslår at § 104a tilføyes i oppregningen i § 12 første ledd nr 4 bokstav a.

Departementet går inn for at straffeloven § 90 om åpenbaring av opplysninger av betydning for rikets sikkerhet, utvides til også å gjelde for opplysninger som bør holdes hemmelig av hensyn til andre enn fremmede stater, for eksempel organisasjoner.

Videre foreslår departementet at straffansvaret for forberedelseshandlinger utvides: Det foreslås at straffeloven § 159 om inngåelse av forbund utvides til også å omfatte § 151b om sabotasje. Dessuten foreslås det innført nye bestemmelser som retter seg mot dem som inngår forbund (avtale) om å begå alvorlig frihetsberøvelse (straffeloven § 223 nytt tredje ledd) og grov legemsbeskadigelse eller drap (ny § 233a).

Departementet går ikke inn for å utvide § 104a om blant annet deltagelse i organisasjoner som har til formål å forstyrre samfunnsordenen, til også å gjelde deltagelse i organisasjoner med bestemte holdninger, for eksempel nynazistiske organisasjoner. Derimot foreslås det at bestemmelsen endres for at det skal gå klarere frem at det er et vilkår for straff at det er tatt skritt for ved ulovlige midler å realisere dette formålet. Fremleggelsen av Lundkommisjonens rapport avdekket juridisk uenighet om hvordan bestemmelsen var å forstå på dette punktet.

Departementet gir i kapittel 20 en kort orientering om Europol og om mulighetene for norsk tilknytning til Europol.

Departementet mener at lovendringene bør etterkontrolleres etter tre til fire år. Dels bør det undersøkes om de nye etterforskningsmetodene som foreslås, har den betydning for etterforskningen av alvorlige straffesaker som departementet legger til grunn i proposisjonen. Dels bør det undersøkes om hensynet til personvern og rettssikkerhet overfor den mistenkte og andre berørte er godt nok ivaretatt.