9 Postkontroll i saker om rikets sikkerhet

9.1 Gjeldende rett

Etter straffeprosessloven § 211 kan det tas beslag i brev, telegram eller annen sending i post- eller teleoperatørs besittelse. I en avgjørelse gjengitt i RG 1998 s 155 kom Borgarting lagmannsrett til at også beslag i e-post som er lagret hos tjenesteleverandøren, reguleres av § 211.

Det må foreligge mistanke om en handling som kan medføre straff av fengsel i mer enn 6 måneder, og vilkårene i §§ 203 og 204 om beslag må være oppfylt. Postkontrollen besluttes og gjennomføres av en forhørsrettsdommer, se §§ 211 første ledd og 212 første ledd, jf § 5 annet ledd. Sender og avsender skal underrettes om beslaget med mindre det er til skade for etterforskningen, jf § 212 annet ledd.

Telefonkontrolloven hjemler også postkontroll, men bare i saker om rikets sikkerhet, jf § 1. Det stilles krav om grunnet mistanke om nærmere angitte forbrytelser, slik som ved telefonkontroll. Saksbehandlingen er noe mer lempelig enn etter straffeprosessloven: Postkontrollen besluttes av retten, men gjennomføres av POT. Det er ingen regler om etterfølgende varsling.

9.2 Sikkerhetsutvalgets forslag og høringsinstansenes syn

Sikkerhetsutvalget foreslår at telefonkontrolloven oppheves, og at postkontroll heretter bare reguleres av straffeprosessloven §§ 211-212. Utvalget peker på at mer vidtgående bestemmelser vil kunne innføres i krigstid med hjemmel i beredskapslovgivningen.

Forsvarets Overkommando og Overvåkingssentralen er imot forslaget og peker på at beslagsreglene i §§ 211 og 212 på flere punkter skiller seg fra adgangen til postkontroll etter telefonkontrolloven.

9.3 Metodeutvalgets forslag

Metodeutvalget foreslår i likhet med Sikkerhetsutvalget at telefonkontrolloven oppheves, slik at den eneste hjemmelen for postkontroll vil finnes i straffeprosessloven §§ 211-212. Adgangen til postkontroll i saker om rikets sikkerhet vil dermed bli noe snevrere enn før. Utvalget peker på at det internasjonale trusselbildet ikke tilsier en innstramming, men at reglene om postkontroll i telefonkontrolloven vanskelig kan innarbeides i straffeprosessloven.

9.4 Høringsinstansenes syn

Samferdselsdepartementetstøtter forslaget. Overvåkingssentralen går imot forslaget:

«For det første kan vi ikke se at praktiske erfaringer eller endringer i kriminalitetsbildet tilsier en innstramming som foreslått.

Det er for det andre grunn til å komme med merknader til at postkontroll etter straffeprosessloven må skje med forhørsdommerens mellomkomst. Når det gjelder saker som vedrører rikets sikkerhet kan disse løpe over meget lang tid, og impliserte parter kan drive utstrakt kommunikasjon som POT ønsker å kontrollere i etterforskningsøyemed. Dette vil medføre at flere dommere må involveres i kontrollen. Sakskomplekset vil ofte være omfattende, og dommeren vil måtte bruke noe tid på å sette seg inn i saken. Postgangen kan på denne måte blir unødig forsinket og formålet med kontrollen kan forspilles.

Det kan også vises til at politiet ikke kan instruere dommeren ifbm. åpningen av brev, jf. Justisdepartementets brev av 27.7.89 til domstolene og riksadvokaten. Dette kan få betydning særlig for måten kontrollen blir utført på.

Et tredje moment er at det skal gis varsling om kontrollen til den mistenkte, såfremt det kan skje uten skade for etterforskningen, jf. § 212, annet ledd. Overvåkingssentralen antar at det bare er etterforskingen i den konkrete sak som kan begrunne unnlatt varsling. Hvis man har en løpende etterforskning i en annen sak, mot den samme person, miljø, terrorgruppe eller et fremmed lands etterretningsorganisasjon vil ikke dette kunne begrunne at varsling ikke skal skje. Varsling iht. § 212, 2. ledd vil derfor kunne være ødeleggende for etterforskning i tangerende saksforhold som utgår fra slike etterforskningssubjekt. POT vil ofte interessere seg for miljøer eller grupper, hvor det er en forutsetning at politiets arbeid kan foregå i det skjulte. Varsling som påkrevd etter straffeprosessloven vil derfor lett kunne ødelegge forebyggende eller etterforskende arbeid som er utført, evt at POT i visse saker må avstå fra å bruke postkontroll.»

9.5 Departementets syn

Departementet foreslår å oppheve telefonkontrolloven og inkorporere reglene om telefon- og postkontroll i saker om rikets sikkerhet i straffeprosessloven (8.2.5 foran). Spørsmålet er om de alminnelige reglene om postkontroll bør gjelde også i saker om rikets sikkerhet eller om det bør innføres særregler for slike saker.

Etter departementets mening er det uheldig å ha to parallelle hjemler for postkontroll med ulike vilkår og rettssikkerhetsgarantier. Det skaper et mindre oversiktlig system. Derfor bør det bare innføres særregler hvis sterke grunner taler for det.

Overvåkingssentralen har særlig to innvendinger mot at de vanlige reglene skal gjelde i saker om rikets sikkerhet. En innvending er at det forsinker saken at forhørsretten skal stå for selve kontrollen. Er det fare ved opphold, kan påtalemyndigheten gi pålegg om at sendingen skal holdes tilbake inntil en uke, jf § 211 annet ledd. Innen den tid bør retten i hastesaker ha truffet sin beslutning. Saksbehandlingsregelen vil dermed ikke forhindre at brev blir kontrollert. Men tidsaspektet kan føre til at nytten av kontrollen blir redusert eller forspilt fordi politiet må vente på at kontrollen blir gjennomført.

Etter departementets syn er det ikke grunn til å endre på bestemmelsen om at det er retten som beslutter postkontroll. Derimot er det et spørsmål om det også skal være retten som gjennomfører kontrollen i saker om rikets sikkerhet.

Etter straffeprosessloven av 1887 måtte retten kontrollere alle slags beslaglagte papirer, ikke bare brev og telegrammer. Dette ble endret i den nye straffeprosessloven fordi man fant det upraktisk at retten måtte gjennomse alle beslaglagte papirer. Departementet antar at postkontroll er mer brukt i saker om rikets sikkerhet enn i de fleste andre typer av saker. Overvåkingssentralen indikerer at det er tale om postkontroll i et ikke ubetydelig omfang. Det er et spørsmål om det da vil bli for upraktisk om retten må stå for kontrollen. Dessuten kan det være naturlig å sammenligne med kommunikasjonskontroll, hvor det er politiet som står for selve kontrollen. Postkontroll er ikke mer integritetskrenkende enn kommunikasjonskontroll. Departementet legger videre til grunn at det i saker om rikets sikkerhet i en viss grad vil bli brukt kodespråk for å redusere skadevirkningene av en eventuell postkontroll. Et slikt språk vil ikke alltid være så iøyefallende. Overvåkingspolitiet har en erfaring som gjør det lettere å oppdage kodespråket enn det er for retten.

På den annen side er også postkontroll et inngripende etterforskningsmiddel. En regel om at retten må stå for kontrollen er en viktig rettssikkerhetsgaranti. Departementet foreslår på denne bakgrunnen en mellomløsning: Hovedregelen bør være at retten gjennomfører kontrollen. Men hvis særlige grunner tilsier det, kan retten overlate til politiet å foreta kontrollen.

Overvåkingssentralens andre innvending går ut på at det er en svakhet ved straffeprosesslovens regler at underretning om beslaget ikke kan unnlates av hensyn til etterforskningen i andre saker.

Departementet mener under tvil at det bør innføres videre unntak fra underretningsreglene i saker om overtredelse av straffeloven kapittel 8 og 9. I disse sakene dreier det seg om etterforskning som kan strekke seg over lang tid og hvor underretning kan være uheldig av hensyn til tangerende saker. Det er i slike saker oftere enn ellers behov for at politiets arbeid kan skje i det skjulte. Et unntak kan tas inn som § 212 annet ledd siste punktum.