13 Utsatt underretning ved ransaking, beslag og utlevering m v

13.1 Generelt om forslaget

Når det er fattet beslutning om ransaking, beslag eller utleveringspålegg, skal den det gjelder underrettes, se straffeprosessloven §§ 200, 208, jf 205 første ledd siste punktum og 210. Det er ikke adgang til å utsette underretning om disse tvangsmidlene av hensyn til etterforskningen.

Metodeutvalget foreslår at det gis en generell adgang til å beslutte utsatt underretning.

Hordaland statsadvokatembeter, ØKOKRIM, Overvåkingssentralen, politimestrene i Bergen, Nord-Jarlsberg, Oslo, Rogaland, Romerike, Stavangerog Trondheim, Trondheim byrettog NMCU gir en generell støtte til forslagene.

Datatilsynet uttaler:

«Det er et grunnleggende prinsipp i personvernteori at den enkelte skal ha rett til å ha kunnskap om og kontroll over opplysninger om seg selv. Kunnskap er den eneste mulighet den enkelte har for å kunne forsvare seg. Med forslaget om utsatt underretning vil individet i enkelte tilfeller frarøves denne grunnleggende rettighet.

Datatilsynet forstår likevel at utsatt underretning kan synes nødvendig i enkelte typer saker, men viser til disse grunnleggende prinsipper og finner at det på bakgrunn av disse bør vises stor tilbakeholdenhet med bruk av utsatt underretning.»

Den Norske Advokatforening fremhever at hemmelig etterforskning reiser personvernspørsmål, men vil ikke utelukke at det kan være behov for utsatt underretning.

Trondheim byrett peker på at det kan være betenkelig at en dommer som har besluttet utsatt underretning, senere dømmer i saken.

Norsk Redaktørforening viser til det særlige vern som er gitt redaksjonslokaler i straffeprosessloven §§ 197, 205 siste ledd og 210.

13.2 Utsatt underretning om ransaking

13.2.1 Gjeldende rett

Etter straffeprosessloven § 200 annet ledd kan politi/påtalemyndighet ikke foreta såkalt «hemmelig ransaking», dvs ransaking uten å varsle den siktede. I utgangspunktet skal det varsles før ransakingen iverksettes. Er den det gjelder fraværende, skal en av hans husstand eller en nabo tilkalles når det kan skje uten opphold. Ransakingen skal uansett overværes av et vitne, jf § 199.

13.2.2 Sikkerhetsutvalgets forslag og høringsinstansenes syn

Sikkerhetsutvalget foreslår at det skal være adgang til hemmelig ransaking i nærmere angitte saker om rikets sikkerhet og terrorisme, hvor slik ransaking er strengt nødvendig for den videre etterforskningen. Utvalget viser til de kryssende hensyn som gjør seg gjeldende: Hemmelig ransaking bryter med rettssikkerhetsgarantier og er et inngrep i privatlivets fred. Men metoden gir politiet mulighet til å skaffe seg avgjørende bevis som det ellers ville være vanskelig å skaffe.

Forsvarsdepartementet, ØKOKRIM, Overvåkingssentralen, politimestrene i Kristiansandog Oslo, Gulating lagmannsrett og Norges Juristforbundstøtter forslaget. Det gjør også Forsvarets Overkommando, men denne instansen synes at flere forbrytelser burde ha vært omfattet.

Den Norske Advokatforening mener at forslaget bør utredes noe bedre, blant annet i forhold til krav om mistanke og bruk av overskuddsinformasjon.

13.2.3 Metodeutvalgets forslag

Metodeutvalget foreslår at retten ved kjennelse skal kunne beslutte ransaking uten samtidig underretning til den mistenkte. Begrunnelsen er at underretning i en del tilfeller vil skade etterforskningen. Den mistenkte blir da varslet om at det er startet etterforskning mot ham og kan ødelegge bevis (utredningen s 110):

«Man kan tenke seg saker som gjennom internasjonalt politisamarbeid etterforskes samtidig i flere land, og hvor en bekjentgjørelse av ransaking i et land kan ødelegge muligheten for å sikre bevis i de øvrige.

Et annet eksempel kan være at man i etterforsking av en narkotikasak ransaker uten å finne et parti narkotika man ikke vet sikkert om er kommet frem. Dersom man hadde mulighet til å utsette underretningen om ransakingen, kunne man avventet situasjonen, ransaket på nytt og hatt muligheten til å oppklare saken. Ved at det ikke er anledning til å utsette underretning av hensyn til etterforskingen, vil mistenkte varsles om at han er under etterforsking og kunne forspille bevis. Et annet utslag av dette vil være at politiet ikke får beslag i narkotikaen, som da må antas å nå ut i markedet på annet vis.»

Utsatt underretning vil kunne være særlig nyttig når det straffbare forhold ikke er avsluttet. Utvalget finner ikke at de personvern- og rettssikkerhetsbetraktninger som utsatt underretning foranlediger, er så tungtveiende at de bør utelukke en slik metode.

Hemmelig ransaking er et betydelig inngrep i den enkeltes private sfære. Metodeutvalget mener derfor at utsatt underretning om ransaking bare bør kunne besluttes i de saker hvor utvalget foreslår at det skal kunne foretas telefonkontroll, dvs i saker med en strafferamme på over 6 år, samt ved overtredelser av straffeloven kapittel 8 og 9, § 162 og § 317, jf § 162 (utkastet § 200a). Underretningen skal bare kunne utsettes når det er strengt nødvendig for den videre etterforskningen.

13.2.4 Høringsinstansenes syn

ØKOKRIM og politimesteren i Oslostøtter uttrykkelig forslaget. Se også 13.1 om generelle uttalelser til forslagene om utsatt underretning.

ØKOKRIM mener at det fremstår som uklart hvilken betydning forhøyet strafferamme pga gjentagelse eller konkurrens skal ha. Videre ønsker ØKOKRIM ordlyden endret til «fengsel i 6 år eller mer» for å omfatte blant annet grovt heleri.

Overvåkingssentralen uttaler at det å hente ut informasjon fra elektronisk postkasse rettslig sett må betraktes som ransaking, og at slik ransaking også bør omfattes av forslaget. ØKOKRIM mener at Metodeutvalget allerede har tatt dette standpunktet, og mener at utvalget også har lagt til grunn at det ved undersøkelsen av en dataterminal i Norge, vil være anledning til å undersøke opplysninger som er lagret i utlandet.

13.2.5 Departementets syn

Etter departementets syn kan det i en del saker være behov for at politiet kan foreta ransaking uten at den det gjelder blir underrettet. Departementet viser blant annet til de eksempler som Metodeutvalget har gitt og som er gjengitt foran, og til at en rekke høringsinstanser fra politi- og påtalemyndighet understreker at det er behov for en slik metode.

Også hemmelig ransaking er en inngripende etterforskningsmetode. Hemmelig ransaking innebærer en betydelig krenkelse av privatlivets fred - særlig ved ransaking i private hjem. De fleste føler det trolig som et vesentlig inngrep om noen tar seg inn i deres hjem og foretar undersøkelser der uten at de vet om det. Det gjelder også om det er politiet som tar seg inn og ransaker. Fører den hemmelige ransakingen til at det blir tatt (hemmelig) beslag, kan det skape usikkerhet og uleilighet fordi den mistenkte ikke skjønner hvor tingen har blitt av. Men her er det et viktig poeng at politiet uansett ville ha kunnet foreta de aktuelle undersøkelsene og beslagene. Det ekstraordinære er at det skjer hemmelig.

Som andre utradisjonelle etterforskningsmetoder rammer hemmelig ransaking også uskyldige tredjepersoner, som den mistenktes husstandsmedlemmer.

Siden ransakingen skjer uten at den mistenkte varsles, vil han bli fratatt de rettigheter som følger av en kontradiktorisk prosess. Men dette vil et stykke på vei kunne avhjelpes ved at det oppnevnes forsvarer for den mistenkte.

Departementet er ikke kjent med praksis om EMK som direkte uttaler noe om lovligheten av hemmelig ransaking og hemmelig beslag.

Den europeiske menneskerettigetsdomstol (EMD) har i forhold til telefonkontroll vært svært tilbakeholden med å overprøve den innholdsmessige vurderingen som nasjonale organer har foretatt ved spørsmål om lovligheten av særskilte etterforskningsmetoder. Domstolen har utviklet en praksis hvor det avgjørende for om overvåkning og kontroll m m utgjør krenkelse av artikkel 8, er om det foreligger tilstrekkelig hjemmelsgrunnlag og prosessuelle garantier. Departementet antar at en tilsvarende vurdering vil bli lagt til grunn ved andre tvangsmidler, som hemmelig ransaking og hemmelig beslag.

I Lambert-dommen 24 august 1998 legger EMD til grunn at tilgangen til prosessuelle kontrollmekanismer for å prøve lovligheten av telefonkontroll, også er avgjørende for om kravet om at et inngrep må være «nødvendig i et demokratisk samfunn», er oppfylt. I para 31 i Lambert-dommen refereres følgende fra Klass-dommen A 28 (1978):

«The court must be satisfied that, whatever system of surveillance is adopted, there exist adequate and effective guarantees against abuse. This assessment has only a relative character: it depends on ... (among other things) the kind of remedy provided by the national law.

...

It therefore has to be determined whether the procedures for supervising the ordering and implementation of the restrictive measures are such as to keep the «interference» resulting from the contested legislation to what is «necessary in a democratic society».

... In addition , the values of a democratic society must be followed as faithfully as possible in the supervisory procedures if the bounds of necessity, within the meaning of Article 8 § 2, are not to be exceeded. One of the fundamental principles of a democratic society is the rule of law, which is expressly referred to in the Preamble to the Convention... The rule of law implies, inter alia, that an interference by the executive authorities with an individual's rights should be subject to an effective control.»

Departementet legger etter dette til grunn at det ikke er i strid med EMK å ha regler om utsatt underretning om ransaking. Det avgjørende er hvilke prosessuelle garantier som etableres for å sikre mot misbruk.

Departementet viser i denne sammenheng også til lagmann Erik Møses utredning i vedlegg 2 til Dokument nr 15 (1995-96) om forholdet mellom visse sider ved de hemmelige tjenester og menneskerettighetskonvensjonene, særlig s 604.

Departementet foreslår etter dette at det åpnes for utsatt underretning om ransaking.

Siden det er snakk om å innføre en ny, inngripende etterforskningsmetode, bør metoden få et relativt begrenset anvendelsesområde. Etter departementets syn er det rimelig at anvendelsesområdet for hemmelig ransaking blir det samme som ved kommunikasjonsavlytting. Grensen bør altså gå ved forbrytelser som har en strafferamme på fengsel i 10 år eller mer.

Ved kommunikasjonsavlytting foreslås det i tillegg en særhjemmel for saker om rikets sikkerhet og om narkotika. Uten en slik særregel ville man ha opphevet en adgang til telefonavlytting som finnes i dag. Ved utsatt underretning om ransaking er det snakk om å innføre en ny metode. Da bør man som nevnt gå skrittvis frem. Departementet foreslår derfor ikke særregler for sakene om rikets sikkerhet eller narkotika her. Dermed vil blant annet simpel narkotikaforbrytelse ikke gi adgang til hemmelig ransaking, derimot vil de mest alvorlige narkotikaforbrytelsene gjøre det.

Det bør presiseres i lovteksten at forhøyet strafferamme ved konkurrens og gjentagelse ikke skal ha betydning ved vurderingen av om det gjelder en handling som har en strafferamme på minst 10 år.

Departementet er enig med utvalget i at det i tillegg bør stilles krav om at hemmelig ransaking er strengt nødvendig av hensyn til den videre etterforskning. Ved kommunikasjonskontroll gjelder det et tilsvarende vilkår, men det er noe annerledes formulert: Tvangsmidlet kan bare foretas hvis det må antas at slik kontroll vil være av vesentlig betydning for å oppklare saken, og at oppklaring ellers i vesentlig grad vil bli vanskeliggjort. Departementet kan ikke se at det er grunn til å formulere vilkåret om nødvendighet annerledes ved hemmelig ransaking. Lovtekniske hensyn taler for at vilkåret formuleres likt. Departementet foreslår derfor en tilsvarende formulering ved hemmelig ransaking.

13.3 Utsatt underretning om beslag?

13.3.1 Gjeldende rett

Etter gjeldende rett skal underretning om at det er tatt beslag gis til den som rammes av beslaget, så snart som mulig etter at beslaget er foretatt. Dette følger forutsetningsvis av straffeprosessloven § 208, jf også § 205 første ledd siste punktum. Dermed er det ikke adgang til å foreta hemmelig beslag. - Det gjelder ikke noe strafferammekrav for å foreta beslag.

Etter § 211 kan det også tas beslag i post. Vilkårene er noe strengere enn ved vanlig beslag; det må være mistanke om en handling med en strafferamme på fengsel i mer enn 6 måneder. Til gjengjeld er det gjort unntak fra underretningsplikten når underretning ikke kan skje uten skade for etterforskningen. Strafferammekravet er ikke skjerpet i slike tilfeller.

13.3.2 Sikkerhetsutvalgets forslag og høringsinstansenes syn

Sikkerhetsutvalgets forslag om hemmelig ransaking synes indirekte å innebære at det blir adgang til utsatt underretning også ved beslag, jf formuleringen i utkastet § 200a «opplysninger om ransakingen og resultatet av denikke skal meddeles».

Overvåkingssentralen fremhever at det også er behov for å foreta hemmelig beslag.

13.3.3 Metodeutvalgets forslag og høringsinstansenes syn

Metodeutvalget fremhever at beslag er et mindre inngripende tvangsmiddel enn ransaking, og peker på at behovet for utsatt underretning er like stort. Utvalget uttaler (utredningen s 110):

«Beslag er etter sin art et mindre inngripende tvangsmiddel enn ransaking, noe som f eks viser seg ved at de materielle vilkår for å iverksette beslag ikke er så strenge som for ransaking.

Beslag vil ofte være en følge av ransaking. I så fall vil underretningsplikten følge allerede av dette. Beslaget kan også være en følge av politiets alminnelige etterforsking, f eks på et åsted, eller politiet kan besitte beslaget av andre grunner.

Hvor inngripende en manglende underretning vil være vil variere etter forholdene. Momenter i vurderingen er f eks hva som er i beslag, eller hvilken tilknytning den som ikke underrettes har til det beslaglagte. Hvorledes politiet har fått befatning med det beslaglagte kan også ha betydning. Hvis f eks en person har mistet en notisblokk og regner den for tapt, er det mindre inngripende å utsette underretning om at den er beslaglagt enn hvis samme notisblokk beslaglegges i posten.

Utvalget anser behovet for å kunne utsette underretning ved beslag som like stort som ved ransaking. Videre må utsatt underretning om beslag regnes som et mindre inngripende tiltak enn utsatt underretning om ransaking. Utvalget vil her peke på at det etter gjeldende lovgivning er adgang til å utsette underretning ved beslag i postsaker, jf straffeprosessloven § 211, som regnes som mer inngripende enn vanlig beslag etter straffeprosessloven § 203.»

Forslaget går ut på at underretning om beslag skal kunne utsettes i saker hvor strafferammen er på fengsel i over 6 måneder. Strafferammebegrensningen er dermed den samme som for postbeslag.

ØKOKRIM og politimesteren i Oslostøtter forslaget. Se ellers 13.1.

13.3.4 Departementets syn

Departementet er enig med Metodeutvalget i at det bør være adgang til å beslutte utsatt underretning om beslag - også når beslaget skjer uten forutgående hemmelig ransaking. Etter departementets syn er det behov for en slik ordning. Ordningen vil vanligvis være langt mindre inngripende enn beslag etter ransaking fordi den mistenkte ofte ikke selv vil ha gjenstanden i sin besittelse. Men også dette tvangsmidlet vil kunne være inngripende. Det kan skape store problemer for besitteren av en gjenstand at gjenstanden forsvinner for ham uten at han har mulighet for å finne den igjen. I tillegg kommer at de rettssikkerhetsgarantier som følger av en kontradiktorisk prosess, ikke kan ivaretas ved hemmelig beslag. Men en forsvarerordning kan bøte på noen av disse problemene.

Forholdet til de krav som EMK stiller, vil være det samme for hemmelig beslag som for hemmelig ransaking, se 13.2.5.

Departementet foreslår etter dette at det innføres en ordning med utsatt underretning om beslag.

Departementet er enig i at grensen trekkes ved en strafferamme på fengsel i mer enn 6 måneder, slik Metodeutvalget foreslår. Departementet legger særlig vekt på at det her gjelder et tvangsmiddel som er mindre inngripende enn mange andre tvangsmidler. I tillegg kommer at konsekvensbetraktninger tilsier at strafferammebegrensningen er den samme som ved utsatt underretning om postkontroll.

13.4 Utsatt underretning om utleveringspålegg og løpende utleveringspålegg?

13.4.1 Gjeldende rett

Etter straffeprosessloven § 210 kan retten pålegge personer å utlevere ting som antas å ha betydning som bevis. Som ved beslag, gjelder det ikke noe strafferammebegrensning. Utleveringsplikten forutsetter at vedkommende har vitneplikt i saken. Det ligger i utleveringsinstituttets natur at besitteren alltid blir underrettet om utleveringen. Ikke bare besitteren, men også «andre som rammes», skal underrettes, jf § 208.

13.4.2 Metodeutvalgets forslag og høringsinstansenes syn

Metodeutvalget foreslår at reglene om utsatt underretning om beslag gis tilsvarende anvendelse for utsatt underretning om utleveringspålegg, jf utkastet § 210a. Det samme skal gjelde ved løpende utleveringspålegg (utkastet § 210b).

ØKOKRIM, politimesteren i Osloog NMCUstøtter forslaget. Se dessuten 13.1 om generell støtte til forslagene om utsatt underretning.

13.4.3 Departementets syn

De hensyn som er nevnt for og imot å åpne for utsatt underretning om beslag, gjør seg også gjeldende ved utsatt underretning om utleveringspålegg (se 13.3). Men unnlatt underretning vil være mindre betenkelig i disse tilfellene enn ved hemmelig beslag fordi besitteren av gjenstanden vil være klar over hva som har skjedd. Forholdet til de krav som EMK stiller, vil også være de samme ved utsatt underretning om utleveringspålegg som ved utsatt underretning om beslag. Departementet foreslår etter dette at det innføres en ordning med utsatt underretning om utleveringspålegg. Departementet er enig med utvalget i at vilkårene bør være de samme som ved utsatt underretning om beslag.

Etter departementets syn bør det også være mulig å utsette underretningen om utleveringspålegg fremover i tid. Blir den mistenkte klar over pålegget, vil det ofte miste mye av sin effekt. Den største betenkeligheten ved en slik ordning er at den mistenkte fratas muligheten til å ta til motmæle. Han kan for eksempel ikke kreve at tvangsmidlet opphører selv om det skulle vise seg å bli utlevert større mengder informasjon enn først antatt. Men en ordning med forsvarer for den mistenkte vil et stykke på vei kunne bøte på dette. I tillegg vil domstolskontrollen være en viktig rettssikkerhetsgaranti. Departementet foreslår etter dette at det også åpnes for utsatt underretning om løpende utleveringspålegg.

13.5 Kompetansebestemmelser m m

13.5.1 Gjeldende rett

Hovedregelen er at ransaking bare kan skje med den mistenktes samtykke eller med rettens mellomkomst, jf straffeprosessloven § 197 første ledd. Etter annet ledd kan påtalemyndigheten beslutte ransaking dersom det er fare ved opphold.

Beslag besluttes som hovedregel av påtalemyndigheten, jf § 205. Utleveringspålegg besluttes derimot av retten (§ 210). Men departementet foreslår at det her innføres en hastekompetanse for påtalemyndigheten (12.2).

Siden utsatt underretning i utgangspunktet ikke er mulig etter gjeldende rett, eksisterer det ingen kompetanseregler på området. Ved postkontroll treffes imidlertid beslutning om utsatt underretning alltid av retten, jf straffeprosessloven § 212.

13.5.2 Sikkerhetsutvalgets forslag og høringsinstansenes syn

Sikkerhetsutvalgets flertall mener at beslutning om hemmelig ransaking bare skal kunne treffes av retten. Utvalgets medlem Tor-Aksel Busch mener at påtalemyndigheten bør ha kompetansen i hastetilfeller, men med etterfølgende kontroll av retten.

Forsvarsdepartementet støtter utvalgets forslag. Eidsivating statsadvokatembeter, ØKOKRIM, Overvåkingssentralen og politimestrene i Osloog Tromsmener at påtalemyndigheten bør kunne beslutte hemmelig ransaking i hastesaker.

13.5.3 Metodeutvalgets forslag

Metodeutvalget foreslår at beslutning om hemmelig ransaking som hovedregel skal treffes av retten. Men utvalget går inn for at påtalemyndigheten skal kunne treffe beslutning om utsatt underretning ved ransaking i saker hvor det ikke er tid til å innhente rettens beslutning, jf utkastet til § 200b. Metodeutvalget viser til at behov for å ransake eller foreta beslag kan oppstå plutselig. Det bør kreves at det er stor fare for at formålet med ransakingen ellers ikke kan nås.

Beslutningen skal etter forslaget snarest mulig forelegges retten for etterfølgende kontroll og for avgjørelse av om utsatt underretning fortsatt kan finne sted. Påtalemyndighetens beslutning skal så vidt mulig være skriftlig, og en eventuell muntlig ordre skal snarest mulig nedtegnes, jf den tilsvarende bestemmelsen i § 197 tredje ledd.

Utvalget foreslår tilsvarende regler for utsatt underretning om beslag (utkastet § 208a tredje ledd), utleveringspålegg (utkastet § 210a) og utleveringspålegg fremover i tid (utkastet § 210b). Ved disse tvangsmidlene skal det imidlertid være nok at det er fare ved opphold; det skal ikke kreves stor fare.

Utvalget går inn for at ordningen med advokat for den mistenkte også bør gjelde ved utsatt underretning om de aktuelle tvangsmidlene.

13.5.4 Høringsinstansenes syn

ØKOKRIM og politimesteren i Trondheimstøtter forslaget. Politimesteren i Romerikesynes å mene at kompetansen bør ligge hos retten. Hordaland statsadvokatembeterser ikke behovet for hastekompetanse, særlig ikke ved utleveringspålegg fremover i tid.

13.5.5 Departementets syn

Departementet er enig med utvalgene i at hemmelig ransaking som hovedregel bare bør kunne besluttes av retten. Det samme gjelder utsatt underretning om beslag og utleveringspålegg.

Spørsmålet er om det bør åpnes for hastekompetanse for påtalemyndigheten i unntakstilfeller.

Det å bli varslet om tvangsmidler som blir brukt mot en, er et grunnleggende og viktig rettssikkerhetsprinsipp. Etter departementets mening bør det ikke gjøres unntak fra dette prinsippet i større grad enn høyst nødvendig, og prinsippet er så viktig at retten vanligvis bør ta stilling til spørsmålet. Blir hastekompetanse lagt til påtalemyndigheten, vil det innebære at det heller ikke vil bli oppnevnt forsvarer, i alle fall ikke før senere.

På den annen side vil politiet ikke sjelden kunne få kunnskap som foranlediger hemmelig ransaking, beslag eller utleveringspålegg bare få timer før tvangsmidlet må settes i verk. Utenom kontortid, i helger eller ved andre høytider vil det være umulig å få rettens beslutning om utsatt underretning. Formålet med tvangsmidlet vil da kunne bli forspilt.

Departementet finner etter dette at det bør åpnes for hastekompetanse for påtalemyndigheten til å beslutte utsatt underretning om ransaking, beslag og vanlig utleveringspålegg. Men det bør gjelde de samme begrensninger som i § 216d første ledd.

Departementet har vurdert om kompetansen i hastesakene bør legges til statsadvokaten, men fremmer ikke forslag om dette. Departementet viser til tilsvarende drøftelser i 8.6 om kommunikasjonskontroll.

Departementet foreslår, som Metodeutvalget, en egen bestemmelse om utleveringspålegg fremover i tid. Metodeutvalget foreslår at påtalemyndigheten også ved dette tvangsmidlet skal ha kompetanse i hastetilfeller. Departementet kan ikke se at det er behov for en slik bestemmelse. Er det behov for å gi utleveringspålegg før retten kan behandle spørsmålet, kan påtalemyndigheten etter forslaget treffe enkeltbeslutninger om dette for den relativt korte perioden det er tale om. Departementet foreslår derfor ikke noen bestemmelse om hastekompetanse for påtalemyndigheten ved hemmelig utleveringspålegg fremover i tid.

Departementet går inn for at det innføres en ordning med forsvarer for den mistenkte i saker om kommunikasjonskontroll. Denne ordningen bør også gjelde når retten vurderer utsatt underretning om de aktuelle tvangsmidlene. De samme hensyn gjør seg stort sett gjeldende, se 8.10.

Bortsett fra de særregler som er foreslått foran, bør de alminnelige regler om ransaking, beslag og utleveringspålegg gjelde. Det innebærer for eksempel at formålet med ransakingen må falle inn under § 192, og at ransaking overfor andre enn den mistenkte som hovedregel bare kan skje hvis vilkårene i § 192 annet ledd er oppfylt.

Departementet foreslår ingen særregler for bruk av overskuddsinformasjon ved utsatt underretning. Også her bør de alminnelige reglene gjelde. Men departementet vil holde spørsmålet under oppsikt.

Det er etter departementets syn ikke behov for særlige habilitetsregler for de tilfeller hvor dommeren som skal pådømme saken, tidligere har behandlet spørsmålet om utsatt underretning. Dette bør løses av de alminnelige habilitetsreglene.

13.6 Lengden av utsettelsen av underretningen

Etter gjeldende rett kan utsatt underretning bare besluttes ved postkontroll. Da er det ikke stilt opp noen maksimumsfrist for når underretning må gis, jf § 212 annet ledd annet punktum.

Sikkerhetsutvalget foreslår at utsatt underretning skal kunne besluttes for inntil 2 måneder om gangen, med adgang til forlengelse, jf utkastet § 200a. Siktede skal alltid gis underretning om ransakingen når denne perioden er utløpt.

Forsvarsdepartementet er enig med Sikkerhetsutvalget. Overvåkingssentralenønsker ingen tidsbegrensning. Forsvarets Overkommando mener at en frist på 2 måneder er noe kort.

Metodeutvalget foreslår at underretningen skal kunne utsettes i 2 måneder om gangen, jf utkastet §§ 200a første ledd, 208a første ledd, 210a, jf 208a og 210b annet ledd. I saker etter straffeloven kapittel 8 og 9 foreslår utvalget at underretning helt kan unnlates.

Politimesteren i Romerike er enig i at fristen bør være 2 måneder. En eventuell forlengelse bør kunne fås ved rettens kjennelse. Politimesteren i Trondheimstøtter forslaget om at underretning kan unnlates ved overtredelser av straffeloven kapittel 8 og 9.

Departementet er enig i at underretning bør kunne utsettes i inntil 2 måneder om gangen i alle tilfellene av utsatt underretning. Fristen er da såpass lang at det trolig ikke vil skape for store praktiske problemer ved forlengelser. Samtidig er fristen ikke uforsvarlig lang. Er det betenkelig med en så lang frist i den enkelte sak, må retten sette fristen kortere. Etter departementets syn er det mest hensiktsmessig at lengstefristen angis i uker, og ikke i måneder. Fristen blir dermed 8 uker.

Saker om rikets sikkerhet står i en særstilling fordi etterforskningen ofte strekker seg over lang tid. Departementet mener derfor som Metodeutvalget at det bør gjelde særregler her. Etter departementets syn er en slik ordning forsvarlig siden påtalemyndighetens beslutning vil være gjenstand for kontroll av kontrollutvalget. Det bør ikke gjelde noen lengstefrist og det bør også være mulig å beslutte at underretning helt skal unnlates. Hemmelig ransaking er et så inngripende tvangsmiddel at varigheten bør besluttes av retten. I andre saker foreslår departementet at avgjørelsen overlates til påtalemyndigheten.

13.7 Status som siktet?

I utgangspunktet får den mistenkte automatisk status som siktet når det er bestemt å bruke tvangsmidler, jf straffeprosessloven § 82 første ledd. En siktet har blant annet krav på å bli varslet til rettsmøtene og på å være tilstede under forhandlingene.

Etter § 82 tredje ledd får den mistenkte likevel ikke stilling som siktet når det besluttes telefonkontroll i medhold av straffeprosessloven kapittel 16a. Siktemålet med dette unntaket er å hindre at formålet med telefonkontroll forspilles.

Sikkerhetsutvalget peker på at forslaget om utsatt underretning gjør at siktedes mulighet til å gjøre sine rettigheter gjeldende utsettes. Men utvalget foreslår ikke å gjøre unntak fra regelen om at den som utsettes for ransaking, får status som siktet.

Ingen av høringsinstansene kommenterer dette forslaget spesielt.

Metodeutvalget foreslår at bruk av tvangsmidler uten samtidig underretning til den mistenkte ikke skal medføre at mistenkte får status som siktet, jf utkastet til nytt § 82 tredje ledd.

Ingen av høringsinstansene har kommentert forslaget.

Når etterforskingen er på et utenrettslig stadium, har skillet mellom siktet og mistenkt liten betydning. Men det er enkelte forskjeller. Blant annet har en siktet krav på varsel til rettsmøter (§ 243). Status som siktet gir rett til erstatning for uberettiget forfølgning, jf straffeprosessloven §§ 444-447. Og en siktelse avbryter foreldelse av en straffbar handling, jf straffeloven § 69.

Formålet med forslagene om utsatt underretning er å unngå at den mistenkte får vite om tvangsmidlet mens det pågår. Han kan derfor ikke varsles til rettsmøter og kan heller ikke på annen måte gjøre krav på rettigheter som siktet. Departementet foreslår derfor, som utvalget, at man i loven bestemmer at unnlatt eller utsatt underretning om bruk av tvangsmidler ikke gir status som siktet. Den mistenkte bør først anses som siktet når underretning gis.

Departementet antar at det ikke har vært meningen å gjøre unntak fra reglene om erstatning for uberettiget forfølgning. Tvert imot er det viktig at disse rettighetene er i behold når ekstraordinære tvangsmidler brukes. Departementet foreslår at det nevnes uttrykkelig i § 82 at kapittel 31 om erstatning i anledning av forfølgning likevel skal gjelde.

Så lenge den mistenkte ikke er klar over at tvangsmidlet er brukt, er det derimot ikke naturlig at fristen for foreldelse avbrytes. Departementet foreslår derfor ingen særregler her.

13.8 Straffsanksjonert pålegg om taushetsplikt?

Metodeutvalget foreslår at retten kan ilegge besitteren eller andre taushetsplikt om at det er besluttet hemmelig beslag, jf utkastet § 208a annet ledd. Tilsvarende forslag er fremsatt i forhold til hemmelig utleveringspålegg, jf § 210a siste punktum og hemmelig utleveringspålegg fremover i tid, jf § 210b fjerde ledd. Utvalget foreslår samtidig at brudd på denne taushetsplikten skal være straffbar, jf utkastet til straffeloven ny § 132a.

NMCUmener at straffsanksjonert taushetsplikt etter § 208 annet ledd vil være en urimelig stor belastning for den mistenktes nærmeste, og trekker paralleller til straffeprosessloven § 122:

«Straffesanksjonert taushetsplikt vil normalt ikke utgjøre noe problem.

Slik taushetsplikt vil imidlertid utgjøre en meget alvorlig belastning for mistenktes nærmeste. En vil ikke kunne forvente at mistenktes nærmeste forholder seg taus om forhold som åpenbart er av stor betydning for ens kjære.

Det gjør seg her gjeldende hovedsaklig de samme menneskelige hensyn som ligger til grunn for unntak for vitneplikt etter straffeprosessloven § 122.

NMCU er derfor av den oppfatning at personer som er fritatt for vitneplikt etter bestemmelsen i § 122 heller ikke burde kunne pålegges taushetsplikt i henhold til utvalgets forslag.»

For at formålet med utsatt underretning skal nås, kan det være nødvendig å pålegge de impliserte tredjepersoner taushetsplikt. Tredjeperson kan først og fremst være involvert ved beslag uten forutgående hemmelig ransaking og ved vanlig og fremtidig utleveringspålegg. Departementet er derfor enig med utvalget i at det bør kunne gis pålegg om taushetsplikt i slike situasjoner.

Utvalget har ikke foreslått noen regel om taushetsplikt ved hemmelig ransaking. Ved hemmelig ransaking er ikke tredjepersoner trukket inn på samme måte som ved de andre hemmelige tvangsmidlene. Men tredjepersoner kan være vitne til at politiet går til det aktuelle skrittet. Hybelverten reagerer for eksempel når politiet tar seg inn i den mistenktes hybel. Etter departementets syn kan det være behov for å gi pålegg om taushet også ved hemmelig ransaking. Departementet foreslår en slik ordning.

Departementet mener at det som hovedregel skal være retten som beslutter utsatt underretning. Dermed vil det også være retten som gir pålegg om taushetsplikt. Men i hastesakene, hvor påtalemyndigheten etter forslaget skal ha kompetansen til å beslutte utsatt underretning, bør påtalemyndigheten også kunne treffe beslutning om pålegg om taushetsplikt. Det samme gjelder hvis det når tvangsmidlet settes i verk, plutselig oppstår en situasjon hvor det blir nødvendig å gi pålegg om taushetsplikt. Det kan for eksempel være tilfelle i hybelverteksemplet foran. Departementet foreslår etter dette at påtalemyndigheten i hastetilfellene også skal kunne gi pålegg om taushetsplikt.

For at taushetsplikten skal være effektiv, må den være straffsanksjonert. Departementet er derfor enig i at det bør innføres en straffebestemmelse om brudd på taushetsplikten. Utvalget har foreslått at straffen skal være bøter eller fengsel i inntil 2 år. Den samme strafferammen gjelder ved overtredelse av § 132 om bevisforspillelse. Det er naturlig med den samme strafferammen i de to situasjonene. Departementet støtter derfor utvalgets forslag på dette punktet.

Utvalget har foreslått at det nye straffebudet blir ny § 132a. Bestemmelsen kommer dermed etter bestemmelsen om bevisforspillelse - i kapitlet om forbrytelser mot den offentlige myndighet. Departementet er enig i denne plasseringen.

Det er et spørsmål om det bør innføres et unntak fra taushetsplikten for de av den mistenktes nærmeste som er fritatt for vitneplikt, slik NMCU foreslår. En straffsanksjonert taushetsplikt kan være en stor belastning for den mistenktes nærmeste. Den nærmeste vil likevel ikke være i en like vanskelig situasjon som ved spørsmålet om vitneplikt. Den nærmeste vil ha en mer passiv rolle ved beslag og utleveringspålegg enn når han eller hun avgir vitneforklaring.

På den annen side er det grunn til å tro at et pålegg om taushetsplikt ofte vil bli brutt når det er rettet mot en av den mistenktes nærmeste. Politiet kan sjelden basere seg på at pålegget blir fulgt. Dermed vil pålegget ha liten verdi.

Departementet foreslår etter dette at det gjøres unntak fra taushetsplikten for de av den mistenktes nærmeste som er fritatt for vitneplikt etter § 122 første eller annet ledd.

13.9 Dobbel hjemmel for trafikkdata?

Reglene om beslag og utlevering overlapper til en viss grad bestemmelsen om kommunikasjonskontroll i § 216b når det gjelder adgangen til å innhente trafikkdata. Etter de foreslåtte endringene i reglene, vil det overlappende området bli enda større. De to regelsettene har imidlertid også selvstendige områder. Beslags- og utleveringsreglene kan benyttes til å innhente alle typer av bevis, ikke bare trafikkdata. Bestemmelsen i § 216b er på sin side begrenset til å innhente trafikkdata, men kan i tillegg benyttes til å avbryte/innstille kommunikasjon og til å stenge kommunikasjonsanlegg.

På grunn av de selvstendige områdene, er det nødvendig å opprettholde to forskjellige regelsett. Det er imidlertid et spørsmål om det er heldig å opprettholde dobbelthjemmelen for innhenting av trafikkdata, eller om dette området bør henføres under bare ett av regelsettene. Det bør ved denne vurderingen skilles mellom historiske data, dvs data som foreligger på det tidspunkt innhenting besluttes, og fremtidige data, dvs data som vil oppstå etter dette tidspunktet.

For å unngå at det er en dobbelthjemmel, foreslår Metodeutvalget at det uttrykkelig fastsettes at fremtidig utlevering av trafikkdata bare kan skje i medhold av straffeprosessloven § 216b. Utvalget foreslår ikke noe tilsvarende ordning for å hindre dobbelt hjemmel for historiske data.

Samferdselsdepartementet uttaler:

«Post- og teletilsynet reiser i sine kommentarer til utredningen spørsmål om det er hensiktsmessig å opprettholde en «dobbelthjemmel» vedrørende kontroll av trafikkdata med henvisning til reglene om beslag og utleveringspålegg. Etaten peker på at reglene om beslag og utleveringspålegg ikke blir begrenset av særbestemmelsene i § 216b og at det også i fremtiden kan bli aktuelt for Post- og teletilsynet å samtykke til fritak fra taushetsplikten i forbindelse med beslag eller utleveringspålegg knyttet til saker med strafferamme under 3 år. Samferdselsdepartementet er imidlertid av den oppfatning at reglene om beslag og utleveringspålegg er viktige for å ha en mulighet for å kunne kontrollere trafikkdata i saker med lavere strafferamme, f eks ved etterforskning av personer mistenkt for å innføre, tilby eller erverve barnepornografi. Utvidelsen av § 216 b vil trolig medføre at det blir færre saker hvor det er aktuelt med unntak fra taushetsplikten i henhold til § 118 i forbindelse med beslag eller utleveringspålegg knyttet til trafikkdata.»

Innhenting med hjemmel i § 216b skal etter forslaget bare kunne foretas dersom mistanken gjelder et lovbrudd med strafferamme på fengsel i minst 5 år eller overtredelse av enkelte særskilt nevnte straffebud. Historiske data kan beslaglegges etter § 203 og kreves utlevert etter § 210, uavhengig av hva slags straffbar handling mistanken gjelder. Fremtidige data skal etter departementets utkast § 210b kunne kreves utlevert ved mistanke om en handling som kan medføre høyere straff enn fengsel i minst 5 år. Bestemmelsen inneholder, i motsetning til § 216b, ingen unntak fra kravet til strafferamme.

I § 216c stilles det krav om at innhenting etter § 216b må være av vesentlig betydning for sakens oppklaring. Noen tilsvarende betingelse stilles ikke for beslag eller utlevering med mindre tvangsmidlet benyttes uten varsel til den det gjelder.

Valg av hjemmel for innhentingen har også betydning for hvilke virkninger som utløses. Kontrollutvalget skal føre kontroll med innhenting som foretas med hjemmel i § 216b, men ikke med beslag og utlevering. Dessuten er kontrollen etter § 216b hemmelig så lenge den pågår, mens det ved beslag og utlevering skal gis underretning til den det gjelder. Utkastet §§ 208a og 210a reduserer denne forskjellen ved å åpne for utsatt underretning ved lovbrudd med en strafferamme på fengsel i mer enn 6 måneder. Beslutning om slik utsettelse må imidlertid treffes av retten ved kjennelse og kan ikke gjelde for mer enn 8 uker om av gangen.

Trafikkdata er sensitiv informasjon. Dataene inkluderer opplysninger om utenforstående tredjepersoner som den mistenkte har kommunisert med. Dessuten er feilkildene større for denne typen data. Siden kontrollen retter seg mot en bestemt telefon eller annet kommunikasjonsanlegg, vil dataene ofte kunne stamme fra andre enn den mistenkte, for eksempel andre medlemmer av husstanden. Disse hensynene tilsier at innhenting av trafikkdata bare hjemles i § 216b.

Innhentingen vil da bli underlagt kontrollutvalgets kontroll. For at kontrollutvalget skal kunne danne seg et helhetlig bilde, er det viktig at det kan føre kontroll med all innhenting av trafikkdata. Det er ikke heldig om utvalgets kompetanse skal avhenge av politiets valg av hjemmel. Departementet støtter derfor Metodeutvalgets forslag om å unnta trafikkdata fra regelen om fremtidig utlevering i § 210b.

Metodeutvalget foreslår ikke noe tilsvarende unntak for historiske data. Etter utvalgets forslag vil det fortsatt foreligge en dobbelthjemmel for innhenting av slike data. Etter departementets syn er betenkelighetene ved en dobbelthjemmel ikke like store når det gjelder historiske data som fremtidige data, da innhenting av historiske data ikke innebærer noen løpende overvåkning av den mistenkte.

Departementet går etter dette inn for at dobbelthjemmelen opprettholdes for innhenting av historiske data. Dette innebærer at politiet kan velge hjemmel innenfor det området hvor bestemmelsene overlapper hverandre. Det vil omfatte alle saker med strafferamme på fengsel i 5 år eller mer og i tillegg brudd på de straffebud som er særskilt nevnt i § 216b. Hvis mistanken gjelder brudd på straffeloven §§ 145 annet ledd, 211 første ledd bokstav d, jf fjerde ledd eller 390a, kan imidlertid hemmelig innhenting bare hjemles i § 216b, da disse straffebudene ikke har en høyere strafferamme enn fengsel i 6 måneder.

Dersom politiet velger § 216b som hjemmel, vil innhentingen være underlagt kontrollutvalgets kontroll. På den annen side kan hemmelig innhenting foretas uten rettens beslutning. Dette kan være praktisk dersom politiet i en sak ønsker å innhente både historiske og fremtidige data.