6 Kriminalitetsutviklingen

6.1 Generelt

Metodeutvalget beskriver kriminalitetsutviklingen i NOU 1997: 15 kapittel 3. Utvalget konkluderer med at det har vært en betydelig økning i den registrerte kriminaliteten.

Samtidig har kriminaliteten endret karakter. Blant annet har det vokst frem en alvorlig og brutal voldskriminalitet i spesielle miljøer. De kriminelle sprer i større grad enn tidligere frykt, de bruker mer vold og mer våpen. Utvalget uttaler blant annet (utredningen s 26):

«I de senere år ser vi en utvikling i retning av at profesjonelle kriminelle i større utstrekning enn tidligere benytter seg av vold og/eller trusler for å sikre sine interesser, og også for å vanskeliggjøre politiets etterforsking og iretteføring av konkrete saker.

(...)

For politiet viste det seg nærmest umulig å få ofrene for denne type kriminalitet til å stå frem og anmelde forholdene pga at de var utsatt for alvorlige trusler. Denne tilbakeholdenhet overfor politiet ser vi også i andre miljøer og sammenhenger, noe som åpenbart fører til at en del alvorlig kriminalitet ikke kommer til politiets kjennskap, eller i hvert fall at det blir umulig å følge opp sakene i forhold til domstolene.

I konkrete saker hender det ofte at personer endrer forklaring under etterforsking, eller at et vitne i retten benekter innholdet av tidligere avgitte forklaringer. Bakgrunnen for dette er ofte at vedkommende person har mottatt alvorlige trusler. I større utstrekning enn tidligere benyttes denne arbeidsmetode fra de kriminelles side. Særlig gjelder dette i alvorlige narkotikasaker.

Den subjektive frykten for represalier kan innebære en enorm belastning selv om det rent faktisk fortsatt er sjelden at vitner utsettes for overgrep. En annen sak er at vi i de senere år har fått flere miljøer hvor det foreligger en reell fare for represalier. F eks har vi i de kriminelle motorsykkelmiljøer og i enkelte ungdomskriminelle gjenger sett en streng selvjustis og brutal voldsutøvelse både innad og utad.

Ikke rent sjelden forekommer også alvorlige trusler mot ansatte i politiet og deres familier. Disse truslene må tas meget alvorlig og foranlediger tiltak fra politiets side til beskyttelse av de aktuelle tjenestemenn og deres familie. Det har også vært tilfeller av alvorlige trusler rettet mot dommere.

Det er ikke sjelden at det blir fremsatt trusler mot vitner både før og etter en hovedforhandling.»

Et annet alvorlig trekk ved kriminalitetsutviklingen er at miljøene er mer lukkede enn før, og de er mer profesjonelle. Om den organiserte kriminaliteten uttaler utvalget blant annet (utredningen s 24-25):

«Den økte kontakt over landegrensene, samt innvandring til Norge, har medført at norsk politi også stilles overfor kriminelle med utenlandsk opprinnelse.

(...)

Også innenfor andre utenlandske miljøer finnes det kriminelle grupperinger som bl a driver narkotikakriminalitet og vinningskriminalitet.

Mange etniske miljøer er svært lukkede og derved vanskelige for politiet å skaffe seg informasjon fra og om. Store kulturforskjeller og manglende innsikt og forståelse fra politiets side, samt en betydelig skepsis til politiet i mange etniske miljøer, gjør politiets etterforsking av kriminelle handlinger begått i slike miljøer svært vanskelig. Frykt for represalier og voldsanvendelse gjør at politiet i liten grad får bistand fra vitner eller andre som kan hjelpe politiet i en etterforsking.

(...) Gjengkriminalitet er ikke noe nytt fenomen, men utviklingen synes å ha gått i retning av hardere disiplin innad i de kriminelle miljøer. Miljøene utvikler en gjengkultur basert på visse fellestrekk, som f eks etnisk opprinnelse eller interesser og ideologi som man eksempelvis kan se i de kriminelle MC-kretser, ekstreme politiske grupperinger eller satanist-kretser.

I forbindelse med etterforsking av kriminell virksomhet i tilknytning til slike miljøer, vil gjengmedlemmer svært ofte nekte å avgi forklaring for politiet. I fall de avgir forklaring gis det ingen opplysninger som er av verdi for etterforskingen. Det lar seg ikke skjule at denne bevisste holdningen til ikke å bidra under en etterforsking skaper betydelige problemer for oppklaringen av alvorlige forbrytelser. Eksempler på saker hvor denne bevisste holdningen er kommet til uttrykk, er den såkalte «Vietnameser-saken» på Oslo S, flere skyteepisoder innenfor MC-miljøet og episoder innenfor det nasjonalistiske miljø.

Vi har også sett flere eksempler på at norske grupperinger, særlig ungdommer, har organisert seg i gjenger hvor mye av aktiviteten er knyttet til kriminelle handlinger.

Et hovedproblem med gjengkulturen er at miljøene blir svært lukkede og derfor vanskelige å trenge inn i. En annen tendens som har vist seg i de senere år er at det oppstår nær kontakt mellom forskjellige kriminelle gjenger. Politiet har opplysninger som indikerer en nær kontakt mellom kriminelle medlemmer av MC-klubber og andre kriminelle grupperinger. Politiet antar at denne kontakten bl a kan dreie seg om et samarbeid i forbindelse med salg av narkotika og torpedovirksomhet.»

Videre påvirker økt internasjonalisering kriminalitetsbildet (utredningen s 25):

«Et typisk trekk ved de kriminelles metoder er nå raske forflytninger av personer, narkotika og penger mellom de forskjellige nasjoner. Dette er en utvikling som setter krav til likhet i lovgivning og et tettere internasjonalt samarbeid, herunder raske og ubyråkratiske kommunikasjonssystemer, samt gode koordineringsrutiner mellom de forskjellige lands politimyndigheter.

For øvrig er det også en økende tendens til større mobilitet hos de kriminelle innenlands, på tvers av politidistrikter.»

Også den tekniske utviklingen gjør at tradisjonelle etterforskningsmetoder oftere enn før kommer til kort (utredningen s 26):

«Den teknologiske utvikling på dette området har vært stor i de senere år. De kriminelle følger utviklingen på dette området nøye og utnytter de muligheter den nye teknologien gir. Det har åpenbart vært en utvikling der bruken av vanlig telefon har fått en mindre fremtredende rolle som kommunikasjonsmiddel mellom de kriminelle. Dette har sammenheng med at man i dag vet at det er relativt enkelt for politiet å avlytte denne type kommunikasjonsutstyr.

Profesjonelle kriminelle benytter i dag i stor utstrekning GSM-telefoner, personsøkere, telefaks, Internett ol. I Norge i dag er det praktisk talt umulig å avlytte GSM-telefoner, noe de kriminelle er fullstendig klar over. Men selv om dette hadde vært mulig, vil det i fremtiden bli mulig med kryptering av GSM-telefoner - noe som vil innebære et ytterligere problem for politiet i kampen mot internasjonal kriminalitet.

Både ved bruk av telefaks og personsøkere sendes meldinger til tider i koder som er umulig for politiet å tolke.

Med den raske teknologiske utvikling vi i dag ser på kommunikasjonsområdet og de kriminelles evner til raskt å utnytte disse, har politiet og andre myndigheter som er satt til å bekjempe kriminalitet meget store utfordringer i tiden som kommer. Nye kommunikasjonssystemer er under utvikling, og opphevelsen av telemonopolet har medført at det må antas å komme flere og flere leverandører på markedet.

Et særlig problem reiser seg i forbindelse med de muligheter moderne teknologi gir for kriminelle til å kunne kryptere sin kommunikasjon.»

Kontraspaning medfører ytterligere utfordringer for politiet (utredningen s 29):

«En meget viktig arbeidsmetode politiet benytter seg av for å avsløre organisert kriminalitet, er spaning. Det kan dreie seg om spaning mot spesielle steder, miljøer eller konkrete biler der man f eks vet at det befinner seg narkotika.

Spaningsarbeid har alltid vært vanskelig fordi det selvfølgelig er helt nødvendig at det objekt som påspanes ikke må få mistanke om at han er under oppsikt. Politiets arbeid på dette området er i dag betydelig vanskeligere enn tidligere og stiller meget store krav til profesjonalitet.

Grunnen til dette er at de profesjonelle kriminelle i dag driver kontraspaning i forhold til politiet. Med kontraspaning forstås en systematisk innsamling av informasjon om politiets arbeidsmetoder for å motarbeide politiets etterforsking. Både i forbindelse med spritsmugling og narkotikasmugling har politiet i en rekke tilfeller oppdaget biler og personer som har fulgt det aktuelle partiet for å kunne avdekke politiets mulige spaningsopplegg.

Man har også opplysninger om at politiets spaningsbiler blir systematisk kartlagt av kriminelle. Det samme gjelder polititjenestemenn som utfører spanings- og observasjonstjeneste.»

I utredningen s 29-48 beskriver utvalget en rekke kriminalitetstyper og de særlige metodeproblemene som knytter seg til disse formene for kriminalitet.

Flere av høringsinstansene fra politi og påtalemyndighet sier seg enig i den beskrivelsen som Metodeutvalget har gitt av kriminalitetsutviklingen. For eksempel uttaler Kriminalpolitisentralenblant annet:

«Ut i fra det overordnede koordineringsansvar Kriminalpolitisentralen har innenfor fagområdet kriminaletterretning, herunder utarbeidelse av strategiske og operative kriminalanalyser, kreves det at vi følger kriminalitetsutviklingen på nært hold. Dette gjelder såvel nasjonalt som internasjonalt. Det er ingen tvil om at det i de siste årene er skjedd en vesentlig endring mht. kriminalitetens karakter. De kriminelle og særlig de som er involvert i den organiserte internasjonale kriminaliteten, har lagt om sin strategi. Omlegningen har ført til at politiets muligheter til å avdekke en del av denne kriminaliteten, ut i fra gjeldende lovgivning og påtalemessige direktiver, er blitt vesentlig svekket. Det er derfor nødvendig å kunne ta i bruk andre og nye metoder for å gjenvinne noe av det forsprang de kriminelle har skaffet seg.»

Andre høringsinstanser har kritisert Metodeutvalgets beskrivelse av kriminalitetsutviklingen. Kritikken har i hovedsak kommet fra Norsk forening for kriminalreform (KROM) og Den Norske Advokatforening.

KROM kritiserer metodebruken kraftig, særlig at antallet registrerte lovbrudd brukes som indikator på økt kriminalitet.

Advokatforeningen savner en mer fullstendig gjennomgåelse av kriminalitetsutviklingen og behovet for nye metoder. Det pekes særlig på at kriminalitetsutviklingen er beskrevet på en måte som i liten grad gjør etterprøving mulig.

For å få et mer fullstendig bilde av kriminalitetsutviklingen har departementet bedt om en vurdering av spørsmålet fra Institutt for Kriminologi og fra Kriminalpolitisentralen.

Institutt for kriminologi mener at Metodeutvalgets presentasjon av kriminalitetsutviklingen er for unyansert, og at den logiske sammenhengen mellom kriminalitetsnivået og forslagene om nye etterforskningsmetoder er for svak. Instituttet peker på flere metodiske forbehold som burde ha vært tatt før det konkluderes med at økning i den registrerte kriminaliteten betyr en økning i den faktiske kriminaliteten: En del av økningen kan forklares med at anmeldelseshyppigheten har økt og at flere handlinger i dag defineres som kriminelle. Dessuten fører økt kontroll fra politiet til at flere handlinger blir registrert i kriminalitetsstatistikken. Det siste er særlig aktuelt for narkotikakriminalitet. En annen viktig forklaring er endringer i statistikkgrunnlaget.

Institutt for kriminologi peker på at disse usikkerhetsfaktorene ikke synes å ha påvirket Metodeutvalgets konklusjon om at kriminaliteten har økt. Siden den registrerte kriminaliteten brukes som grunnlag for å foreslå nye etterforskningsmetoder, mener instituttet at det er grunn til å stille seg kritisk til det kriminalitetsbildet som presenteres av utvalget. Videre mener instituttet at det er en svakhet ved utredningen at den ikke presiserer at økningen i kriminaliteten hovedsakelig gjelder mindre alvorlig vinningskriminalitet. Instituttet synes at det er meget uheldig at det ikke fremheves at de kriminalitetsformene som utvalget mener krever nye etterforskningsmetoder, utgjør en svært liten del av totalbildet. Instituttet savner også empiriske undersøkelser i forhold til de konkrete beskrivelsene av kriminalitetsutviklingen i de ulike miljøene.

Kriminalpolitisentralen har på den annen side sagt seg enig i beskrivelsen av kriminalitetsutviklingen i NOU 1997: 15.

Det såkalte Bakkeutvalget har i en upublisert utredning blant annet vurdert kriminalitetstrusselen. Utvalget mener at omfanget av den organiserte kriminaliteten er undervurdert og at utviklingen er urovekkende. Etter utvalgets syn er det åpenbart et behov for å ta i bruk utradisjonelle etterforskningsmetoder i spesielle sakstyper, særlig overfor den organiserte kriminaliteten. Kriminalitetsutviklingen og kriminalitetstrusselen er så bekymringsfull at man i realiteten ikke står overfor et reelt valg.

Departementet registrerer at det er uenighet om kriminalitetsutviklingen og om behovet for nye etterforskningsmetoder. Den største delen av kritikken mot Metodeutvalgets vurderinger gjelder imidlertid utvalgets påstand om at kriminaliteten har økt de senere årene. Påstanden om at kriminaliteten har endret karakter er ikke like sterkt kritisert.

Etter departementets mening kan det ikke være avgjørende hvor stor økningen i kriminaliteten har vært. Vel så viktig er det at kriminaliteten har endret karakter. Særlig er det av betydning at alvorlig kriminalitet i større grad enn tidligere skjer organisert, innenfor lukkede kriminelle miljøer som til dels har internasjonal tilknytning. Også de øvrige trekk ved utviklingen som Metodeutvalget har pekt på og som er gjengitt foran, gir grunn til bekymring. Totalinntrykket av den informasjonen som departementet sitter inne med, er at det foreligger et reelt behov for nye etterforskningsmetoder.

6.2 Særlig om terrorismetrusselen

Sikkerhetsutvalget slår fast at sammenlignet med de fleste land i Vest-Europa, har Norge vært lite utsatt for terrorhandlinger eller annen politisk vold. I de senere år har det i første rekke dreid seg om politisk voldsbruk fra høyreekstreme krefter, ofte rettet mot innvandrermiljøer. Det har i et svært begrenset omfang forekommet internasjonal terrorisme i og mot Norge, eller mot norske interesser i utlandet. Men utvalget peker på at det faktum at Norge hittil har vært forskånet fra omfattende internasjonale terroraksjoner, gjør oss sårbare dersom vi innretter oss i den tro at terroren ikke kan nå oss i fremtiden.

Det såkalte Danielsenutvalget uttaler om terrorismetrusselen i NOU 1998: 4 Politiets overvåkningstjeneste (s 64):

«Internasjonale terroraksjoner synes å ha gått noe ned på 1990-tallet. Derimot medfører de terrorhandlingene som utføres, gjennomgående flere døde og sårede og mer omfattende ødeleggelser enn tidligere. Alt i alt kan det likevel se ut som om terrortrusselen har minsket i de industrialiserte vestlige land. Men Europa er fremdeles den mest utsatte verdensdelen.

Norge har i stor grad vært forskånet fra terrorhandlinger. Dog har vi de senere år hatt eksempler på flykapringer som direkte har berørt Norge. Vi har hatt aksjoner i form av ulovlig ambassadeinntrengning og mistanke om våpentyveri. Trusselen om terrorisme har blitt aktualisert gjennom hendelser i konfliktområder utenfor Norge, som f eks under Gulf-krigen vinteren 1991. Flere religiøse samfunn sympatiserer med militant islamisme. Medlemmer og sympatisører av terrororganisasjoner som oppholder seg i Norge, kan bli engasjert til støtte for virksomhet som har sitt nedslagsfelt andre steder.

Det er klart at det også i Norge finnes objekter som kan være attraktive mål for terrorisme. Likeledes kan norske næringslivsaktiviteter i utlandet, norsk medvirkning til nasjonale og internasjonale fredsprosesser og andre utadrettede aktiviteter tenkes å bli utgangspunkt og måltavle for terroraksjoner.»

Se om kriminalitetsutviklingen i andre saker om rikets sikkerhet i Metodeutvalgets utredning s 46-48 og i NOU 1998: 4 s 60-63.