18 Andre prosessuelle endringer
18.1 Fremstilling for varetektsfengsling i saker om rikets sikkerhet
18.1.1 Gjeldende rett
En pågrepet person skal fremstilles for forhørsretten for varetekt «snarest mulig og så vidt mulig dagen etter pågripelsen», jf straffeprosessloven § 183. I tredje ledd er denne fristen satt til én uke for saker om overtredelse av straffeloven kapittel 8 eller 9 eller lov om forsvarshemmeligheter.
18.1.2 Sikkerhetsutvalgets forslag
Sikkerhetsutvalget peker på at straffeprosessloven § 183 tredje ledd neppe er i overensstemmelse med EMK artikkel 5 punkt 3 hvor det kreves at fremstilling for varetektsfengsling skjer «promptly» (straks). Utvalget uttaler blant annet (s 55):
«Det foreligger en omfattende praksis fra den europeiske menneskerettighetsdomstol vedrørende forståelsen av denne bestemmelsen. I en avgjørelse fra 1988 (Brogan m fl mot Storbritannia), som gjaldt unntakslovgivningen i Nord-Irland vurderte domstolen spørsmålet om fire dager og seks timer opphold mellom pågripelse og fremstilling for retten kunne anses som «promptly» i konvensjonens forstand. Domstolen anførte at man i saker av denne art, som gjaldt kampen mot terrorismen i Nord-Irland, måtte godta en viss fristforlengelse i forhold til mer ordinære saker, men at fire dager og seks timer likevel var for lenge. På bakgrunn av denne dommen, hvor domstolen nettopp tok hensyn til de særlige forhold som gjør seg gjeldende i saker angående terrorisme (og rikets sikkerhet), må det legges til grunn at ukesfristen etter straffeprosessloven § 183 tredje ledd neppe vil stå seg for europadomstolens vurdering. Det vises i denne forbindelse til en artikkel av Johs Andenæs i Lov og Rett 1992 side 382.»
Utvalget foreslår på denne bakgrunn at tredje ledd i § 183 oppheves.
18.1.3 Høringsinstansenes syn
ØKOKRIM, Overvåkingssentralen, Forsvarets Overkommando, Gulating lagmannsrettog Forsvarergruppen av 1977 støtter utvalgets forslag. Overvåkingssentralen peker imidlertid på at spesielle hensyn gjør seg gjeldende i saker om rikets sikkerhet, og at man bør vurdere nærmere hensynene til etterforskningen etter en endring av bestemmelsen.
Politimesteren i Kristiansander imot opphevelsen.
18.1.4 Departementets syn
I saker om rikets sikkerhet gjør det seg gjeldende særlige forhold som medfører at det ofte er behov for en lengre fremstillingsfrist enn vanlig. Departementet er imidlertid enig med Sikkerhetsutvalget i at vi ikke bør ha en frist for varetektsfengsling i saker om rikets sikkerhet som ikke er i samsvar med EMK artikkel 5 punkt 3. Departementet foreslår derfor at § 183 tredje ledd oppheves.
18.2 Generell lovfesting av forholdsmessighetsprinsippet
Departementet har i 3.3 gjort rede for forholdsmessighetsprinsippet. Et tvangsmiddel kan ikke brukes hvis det i betraktning av sakens art eller forholdene ellers ville være et uforholdsmessig inngrep. Prinsippet gjelder generelt, men er i straffeprosessloven del fire om tvangsmidler bare nevnt uttrykkelig i § 174 første ledd om pågripelse og § 184 annet ledd annet punktum om varetektsfengsling. Se også § 157 første ledd første punktum om kroppslig undersøkelse.
Selv om det ikke utgjør et uforholdsmessig inngrep å bruke et tvangsmiddel, kan tvangsmidlet likevel bare besluttes hvis det er grunn til det. Dette prinsippet er nevnt uttrykkelig i § 240 som gjelder domstolenes behandling av begjæringer om bruk av tvangsmidler. Men selv om det ikke er nevnt uttrykkelig, må påtalemyndigheten foreta en tilsvarende vurdering når den har kompetanse til selv å beslutte om et tvangsmiddel skal brukes.
Som regel vil vilkåret om at det må være tilstrekkelig grunn til å bruke tvangsmidlet være oppfylt hvis inngrepet ikke er uforholdsmessig. Men unntak kan tenkes, se 3.3.
Etter departementets mening er det uheldig at loven kan gi inntrykk av at forholdsmessighetsprinsippet bare gjelder for enkelte tvangsmidler og at det bare er domstolene, ikke påtalemyndigheten, som skal vurdere om det er tilstrekkelig grunn til å ta i bruk et tvangsmiddel som nevnt i del fire. Departementet foreslår derfor at det tas inn helt generelle bestemmelser om dette i straffeprosessloven.
Del 4 om tvangsmidler har ingen generelle kapitler, bare kapitler om de enkelte tvangsmidler. Departementet foreslår at det tas inn et generelt kapittel innledningsvis i del fire. Kapitlet kan gis nummer 13a. Den nye bestemmelsen bør da bli § 170a.
Det er et spørsmål om de nåværende bestemmelsene i §§ 174 første ledd, 184 annet ledd annet punktum, jf § 174 første ledd og 240 bør oppheves eller om de fortsatt bør bli stående. Det er en viss risiko for at noen vil tro at prinsippene oppheves hvis de aktuelle bestemmelsene oppheves. Men etter departementets syn er ikke faren særlig stor. På den annen side kan det skape forvirring at det for noen tvangsmidler, men ikke alle, er dobbel hjemmel for prinsippene. Departementet foreslår etter dette at de aktuelle bestemmelsene oppheves. Den tilsvarende bestemmelsen i § 157 om kroppslig undersøkelse står ikke i del fire, og vil dermed ikke omfattes av utkastet § 170a. Denne bestemmelsen bør derfor ikke oppheves.
18.3 Fritak for vitneplikt for personer som har levd sammen i ekteskapslignende forhold
Spørsmålet som behandles i dette punktet, har ingen sammenheng med de andre spørsmålene i proposisjonen her.
Straffeprosessloven § 122 annet ledd uttaler at det som er bestemt om fritak for vitneplikt for ektefeller, «gjelder også fraskilte, samt personer som lever sammen i et ekteskapsliknende forhold». Denne ordlyden kunne tyde på at personer som har levd sammen i et ekteskapslignende forhold, ikke omfattes av regelen om fritak for vitneplikt. Lovens forarbeider berører ikke spørsmålet.
Spørsmålet om vitneplikt for personer som har levd sammen i ekteskapslignende forhold, ble behandlet av Høyesterett i en avgjørelse referert i Rt 1996 s 222. Høyesterett fant at «sterke reelle hensyn» talte for en likestilling av fraskilte og personer som har levd sammen i ekteskapslignende forhold. Det ble vist til at spørsmålet om hvem som skal anses som noens nærmeste, er foreslått løst på en tilsvarende måte i forarbeidene til den nye straffeloven, jf NOU 1992:23 s 61-62 hvor det heter:
«Kommisjonen mener at stort sett de samme hensyn gjør seg gjeldende ved de to samlivsformene. Selv om det fortsatt i stor grad gjelder ulike rettsregler for ektefeller og samboende, [...], er det strafferettslig ikke grunn til forskjellsbehandling.»
Høyesterett konkluderte i kjennelsen med at også personer som har levd sammen i ekteskapslignende forhold, er fritatt for vitneplikten etter straffeprosessloven § 122.
Departementet er enig med Høyesterett i at gode grunner taler for å la tidligere samboende omfattes av fritaket for vitneplikt. De samme hensynene som begrunner at fraskilte er fritatt fra vitneplikten, gjør seg gjeldende når to personer har levd sammen i ekteskapslignende forhold. At forholdet er ekteskapslignende vil nettopp tilsi at den følelsesmessige tilknytning regelmessig vil være like sterk. Videre vil tidligere samboende også etter at de har flyttet fra hverandre ofte ha bånd mellom seg, for eksempel fordi de har felles barn. En tilsvarende problemstilling knyttet til definisjonen av «nærmeste» i nåværende straffelov § 5 er behandlet i Ot prp nr 8 (1998-99) s 42-43, hvor departementet har foreslått en endring.
Det er viktig med klare regler om vitneplikten. Departementet foreslår derfor at straffeprosessloven § 122 presiseres i samsvar med Høyesteretts kjennelse: Det bør komme klart frem at også personer som har levd sammen i et ekteskapsliknende forhold, er fritatt for vitneplikt. Dette vil altså ikke innebærer noen realitetsendring, men vil være en presisering av gjeldende rett.
Tvistemålsloven § 207 annet ledd har en bestemmelse med det samme innhold som straffeprosessloven § 122 annet ledd. Departementet foreslår en tilsvarende endring i denne bestemmelsen.
18.4 Utleveringsloven
Utleveringsloven § 5 nr 1 har et generelt forbud mot utlevering for politiske lovbrudd. Sikkerhetsutvalget anbefaler at dette forbudet vurderes nærmere. I Ot prp nr 56 (1998-99) Om lov om Schengen informasjonssystem (SIS) og lov om endringer i utlendingsloven og i enkelte andre lover som følge av Schengensamarbeidet foreslår departementet å endre utleveringsloven § 5. Departementet kommer derfor ikke nærmere inn på dette spørsmålet i proposisjonen her.