11 Endring i § 9-2 om foreldres underholdsplikt

11.1 Gjeldende rett

Gjeldende barnevernlov fastslår i § 9-2 prinsippet om foreldres underholdsplikt for sine barn også etter at barnet er plassert utenfor hjemmet etter et barnevernvedtak. Dette gjelder uavhengig av om barnet er plassert utenfor hjemmet på grunnlag av et frivillig vedtak eller etter et tvangsvedtak. I slike tilfeller kan kommunen kreve at foreldrene skal betale oppfostringsbidrag for den tid plasseringen varer. Det kan bare kreves utgiftsdekning dersom dette anses rimelig ut fra foreldrenes økonomiske situasjon. Det er skattemessig fradragsrett for oppfostringsbidrag som foreldre må betale etter barnevernloven.

Ved frivillige plasseringer etter barnevernloven § 4-4 femte ledd forutsettes det at det er enighet om refusjonskravet mellom barneverntjenesten og foreldrene før tiltaket iverksettes, og også dersom kravet skal endres underveis. Når saken hører under fylkesnemndas myndighetsområde etter barnevernloven § 7-2, som for eksempel saker om omsorgsovertakelse, skal nemnda avgjøre kravet etter forslag fra barneverntjenesten. Dette gjelder uavhengig av om bidragskravet blir fremsatt sammen med forslaget til det tiltak som gir grunnlag for kravet, eller om det fremsettes på et senere tidspunkt. Fylkesnemnda kan også bestemme at oppfostringsbidrag som ble fastsatt eller avtalt i medhold av barneloven før et vedtak om omsorgsovertakelse, fortsatt skal betales. Er bidraget fastsatt av fylkesnemnda er det bare fylkesnemnda som kan endre det. Fylkesnemnda skal således også ta stilling til allerede fastsatt bidrag dersom foreldrenes inntekter og/eller utgifter endrer seg.

11.2 Forslaget i høringsnotatet og bakgrunnen for forslaget

En rekke fylkesnemnder har lenge tatt til orde for at bidragssakene belaster nemnda unødvendig mye, og at de derfor bør overføres til bidragsfogden som i dag fastsetter bidrag etter barneloven. Videre er det slik at i de tilfellene der fylkesnemndas tvangsvedtak skal overprøves av domstolen, vil det være domstolen som skal ta stilling også til spørsmålet om oppfostringsbidrag etter barnevernloven. Det kan reises spørsmål ved om bidragsfastsetting er egnet for domstolsbehandling, og om dette er en hensiktsmessig bruk av rettsapparatet.

Departementet har dessuten i flere år mottatt en rekke signaler, blant annet fra fylkesnemndene og fra trygdeetaten, om at § 9-2 er uklar og kan gi rom for tolkningstvil. Etter barneloven § 69 faller bidrag fastsatt med hjemmel i barneloven bort fra det tidspunkt bidrag kan fastsettes etter barnevernloven § 9-2. Det er imidlertid ikke fastsatt rutiner for varsling til bidragsfogden i slike saker. Dersom bidragsfogden ikke får melding om at det er fattet vedtak i fylkesnemnda om for eksempel omsorgsovertakelse, og den bidragspliktige heller ikke framsetter krav om nedsettelse av bidraget etter barneloven, risikerer man at bidrag fortsetter å løpe etter at bidraget skulle vært stanset i henhold til barneloven § 69 og i verste fall at bidraget løper parallelt både etter barneloven og barnevernloven.

Forslaget om å endre barnevernloven § 9-2 dit hen at det overføres fra fylkesnemnda til bidragsfogden å fatte vedtak om foreldrebetaling i barnevernssaker, har vært fremmet for Stortinget tidligere, jf. Ot.prp. nr. 61 (1997-98). Forslaget ble imidlertid ikke vedtatt. Som det fremgår av Innst. O. nr. 49 (1998-99) ønsket komitéflertallet den gang inntil videre å opprettholde gjeldende lovbestemmelse, men besluttet at bestemmelsen skulle tas opp i forbindelse med den varslede meldingen om barnebidrag. De nye bidragsreglene trådte i kraft 1.oktober 2003. Departementet foreslår på denne bakgrunn på nytt å endre barnevernloven § 9-2.

Barne- og familiedepartementet foreslo i høringsnotatet av 15. oktober 2004 å overføre ansvaret for fastsettelse av oppfostringsbidrag fra fylkesnemnda til bidragsfogden. Forslaget innebærer at trygdekontoret som bidragsfogd skal fastsette bidrag ved alle barnevernplasseringer utenfor hjemmet, også ved de frivillige plasseringene. I sistnevnte tilfeller må barneverntjenesten gjøre foreldrene oppmerksomme på at det vil bli framsatt krav om oppfostringsbidrag etter barnevernloven, slik at samtykket til plasseringen også omfatter samtykke til bidragskravet.

Departementet la i høringsnotatet til grunn at ved å knytte vedtakskompetansen for bidrag etter både barneloven og barnevernloven til bidragsfogden oppnår man en rekke fordeler: Etaten er vant til å håndtere bidragssaker. Bidragsfogden vil dessuten ha oversikt over eventuelle løpende bidrag etter barneloven, som vil bli tatt hensyn til når bidrag skal utmåles etter barnevernloven. Man unngår å belaste fylkesnemndene med saker der foreldrenes økonomi endrer seg under plasseringstiden. Endelig vil bidragsfogdens vedtak være et enkeltvedtak som foreldrene kan påklage til fylkestrygdekontoret. Dermed slipper man å belaste domstolen med disse sakene.

Departementet foreslo også en hjemmel for å gi forskrifter om bidrag etter bestemmelsen, og at det utarbeides retningslinjer for det skjønn som skal utøves ved foreldrebetaling etter barnevernloven.

11.3 Høringsinstansenes syn

Det er kommet 40 høringsuttalelser til forslaget. 31 instanser støtter forslaget uten merknader. Blant disse er Barne-, ungdoms- og familieetaten region vest, region Midt-Norge og region nord, Norsk Fosterhjemsforening, Landsforeningen for barnevernsbarn, Norges kvinne og familieforbund, fylkesmannen i Vestfold, fylkesmannen i Aust-Agder, fylkesmannen i Vest-Agder, fylkesmannen i Sør-Trøndelag, fylkesmannen i Nord-Trøndelag, fylkesmannen i Buskerud, fylkesmannen i Hedmark, Kongsvinger kommune, Stjørdal kommune, Horten kommune, Bergen kommune, Sarpsborg kommune, Vestvågøy kommune, Stavanger kommune, Asker kommune, Ålesund kommune, Nord-Odal kommuneog Marker kommune.

Aksjonsgruppen for barns rett til samvær med foreldre og besteforeldre bemerker at når samfunnet først har overtatt omsorgen for et barn, så bør det offentlige også ta det økonomiske ansvaret dette innebærer. Oslo kommune mener bidragsfastsettelse ved frivillige plasseringer fortsatt bør ligge i kommunen fordi en overføring til bidragsfogden i disse tilfellene vil kunne vanskeliggjøre samarbeidet med foreldrene. Tre instanser, herunder Barne-, ungdoms- og familieetaten region øst, påpeker at økt fokus på oppfostringsbidrag gjør at det kan bli vanskeligere å komme fram til frivillige løsninger. To instanser framholder at man bør være tilbakeholden med å kreve bidrag fra foreldre i en unormal og vanskelig økonomisk situasjon. Barnevernjuridisk Forum mener at det ved fastsettelse av bidrag og ved klage bør gis fri rettshjelp uten behovsprøving for ikke å svekke foreldrenes rettssikkerhet i forhold til dagens ordning. Flere høringsinstanser framhever behovet for klare retningslinjer til trygdekontorene for utmåling av bidraget. Fylkesmannen i Oslo og Akershus påpeker at ettersom det skal foretas en rimelighetsvurdering av bidraget, vil det forekomme flere tilfeller der det ikke skal fastsettes noe bidragsbeløp. Det bør derfor gå tydelig fram av lovteksten at det er bidragsfogden som avgjør bidragskravet.

11.4 Departementets vurdering

Barnevernloven § 9-2 er bare ment å skulle benyttes i de tilfellene der det ikke er tvil om at foreldrene har økonomisk mulighet til å betale for barnet. Dette vil bli presisert i regelverket som vil bli utarbeidet i tilknytning til bestemmelsen, samtidig som det også vil bli gitt fyldige retningslinjer for det skjønn som skal utøves ved bidragsutmålingen. Departementet kan derfor ikke se at det er behov for å gi fri rettshjelp uten behovsprøving i disse sakene.

I høringsnotatet har forslaget til § 9-2 annet ledd første punktum en formulering om at kommunen skal sende krav om bidrag til bidragsfogden, som fastsetter beløpet. Departementet ser at den foreslåtte ordlyden kan misforstås dit hen at bidragsfogden ikke står fritt til ikke å ta bidragskravet til følge og dermed alltid skal fastsette bidrag, og at dette kan vanskeliggjøre samarbeidet med foreldrene ved frivillige plasseringer. Forslaget er imidlertid ikke ment å innebære noen endringer i forhold til gjeldende rett på dette punkt. Det vil fortsatt være slik at bidragsfastsettelsen skal skje etter en rimelighetsvurdering i det enkelte tilfelle, det vil si at det i flere tilfeller ikke vil bli fastsatt noe bidrag fra foreldrene. Departementet er enig i at det bør gå klarere fram av lovteksten at det er bidragsfogden som avgjør både om det skal fastsettes bidrag overhodet - og i så fall - bidragets størrelse, og vil foreslå at første punktum i annet ledd utformes i samsvar med dette.

Det har uavhengig av høringen blitt stilt spørsmål ved om barneverntjenestens taushetsplikt er til hinder for at barneverntjenesten gir bidragsfogden de opplysninger som er nødvendige for at bidragsfogden skal kunne avgjøre bidragskrav. Spørsmålet om taushetsplikten er til hinder for slik informasjonsutveksling har særlig vært reist i tilknytning til saker der det er fastsatt bidrag etter reglene i barneloven. Etter barneloven § 69 faller bidrag fastsatt med hjemmel i barneloven bort fra det tidspunkt bidrag kan fastsettes etter barnevernloven § 9-2. Dersom barneverntjenesten ikke selv vil kreve oppfostringsbidrag med hjemmel i barnevernloven § 9-2 oppstår spørsmålet om barneverntjenesten har rett - og eventuelt plikt - til å gi bidragsfogden opplysninger om at det er fattet vedtak etter barnevernloven som innebærer at bidrag fastsatt med hjemmel i barneloven skal stanses. For å unngå at det oppstår ytterligere tvil om dette spørsmålet, har Barne- og familiedepartementet kommet til at det bør fremgå av § 9-2 annet ledd siste punktum at slike opplysninger skal gis uten hinder av taushetsplikt. En skal-bestemmelse vil innebære at det påhviler barneverntjenesten en plikt til å gi bidragsfogden de opplysninger som er nødvendige både for å avgjøre et eventuelt krav om bidrag fra barneverntjenesten, men også for å stanse et løpende bidrag fastsatt med hjemmel i barneloven.

Departementet vil etter dette foreslå en bestemmelse som avviker noe fra forslaget i høringsnotatet, jf. utkastet til § 9-2.

I forbindelse med vedtakelsen av de nye reglene om barnebidrag etter barneloven ble den skattemessige behandlingen endret for barnebidrag etter barneloven. Slikt bidrag er ikke lenger fradragsberettiget for yteren eller skattepliktig for mottakeren. Yterens fradragsrett og mottakerens skatteplikt for oppfostringsbidrag etter barnevernloven har sin begrunnelse i sammenhengen med den tidligere skattemessige behandlingen av barnebidrag etter barneloven. Barne- og familiedepartementet er i samråd med Finansdepartementet kommet til at oppfostringsbidrag etter barnevernloven fortsatt bør behandles på samme måte skattemessig som barnebidrag etter barneloven. Konsekvensen av endringen i den skattemessige behandlingen av barnebidrag etter barneloven, bør være at heller ikke oppfostringsbidrag etter barnevernloven skal være fradragsberettiget for yteren eller skattepliktig for mottakeren. En legger til grunn at bidragene vil bli fastsatt med lavere beløp når den skattemessige behandlingen av bidragene endres. Forslaget innebærer en skatteadministrativ forenkling. Endringen gjennomføres ved at oppfostringsbidrag etter barnevernloven tas inn i bestemmelsen om skattefrie understøttelser i skatteloven § 5-43 første ledd bokstav h. Dermed vil slikt bidrag heller ikke være omfattet av regelen i skatteloven § 6-41, som gir yteren fradragsrett for visse understøttelser som er skattepliktige for mottakeren. Det vises til forslag til endring i skatteloven § 5-43 første ledd bokstav h.