7 Forenkling av saksbehandlingen av saker som gjelder adopsjon etter barnevernloven § 4-20
7.1 Innledning
Det har flere ganger vært satt fokus på behovet for å forenkle behandlingen av saker som gjelder adopsjon mot foreldrenes vilje.
Det to-sporede systemet, der det først skal treffes vedtak om samtykke til adopsjon etter reglene i barnevernloven og deretter skal treffes vedtak om adopsjon etter adopsjonslovens regler, medfører en omstendelig og tung prosess der det kan gå svært lang tid før barnets omsorgssituasjon blir endelig avklart. Gjeldende ordning fører også til at endelig avgjørelse om adopsjon trekker unødig ut i tid noe som kan være særlig uheldig for barnet. Dette kan skape usikkerhet for alle parter, og også få innvirkning på barnet og dets situasjon i fosterhjemmet.
Departementet har på denne bakgrunn foreslått å forenkle behandlingen av disse sakene ved at fylkesnemndas avgjørelse om å gi samtykke til adopsjon automatisk utløser utstedelse av adopsjonsbevilling uten forutgående prøving av adopsjonsmyndighetene.
7.2 Gjeldende rett
I utgangspunktet er det de biologiske foreldrene selv som skal samtykke til at et barn skal adopteres bort. Dette gjelder også i de tilfeller foreldrene er fratatt omsorgen for barnet etter vedtak om omsorgsovertakelse med hjemmel i barnevernloven. I slike tilfeller vil saken bli brakt direkte inn for adopsjonsmyndighetene.
Når foreldrene er fratatt foreldreansvaret for barnet etter barnevernloven, har de ikke lenger kompetanse til å samtykke til adopsjon av barnet. I slike tilfeller kan fylkesnemnda gi samtykke til adopsjon av barnet i foreldrenes sted og mot foreldrenes vilje.
Vilkårene for å gi samtykke til adopsjon i foreldrenes sted etter barnevernloven § 4-20 annet ledd, er strenge. Foreldreansvaret må være fratatt foreldrene. I tillegg skal fylkesnemnda prøve hvorvidt det må regnes som sannsynlig at foreldrene varig ikke vil kunne gi barnet forsvarlig omsorg eller barnet har fått slik tilknytning til mennesker og miljø der det er, at det etter en samlet vurdering kan føre til alvorlige problemer for barnet om det blir flyttet. Videre skal fylkesnemnda prøve om adopsjon vil være til barnets beste, og om adoptivsøkerne har vært fosterforeldre for barnet og har vist seg skikket til å oppdra det som sitt eget. Årsaken til at vilkårene er strenge, er de omfattende rettsvirkningene en adopsjon har for barnet, de biologiske foreldrene og for adoptivforeldrene.
Det er kommunens barneverntjeneste som forbereder og fremlegger saken for fylkesnemnda, jf. barnevernloven § 7-3. Foreldre som har hatt foreldreansvar etter barneloven er parter i fylkesnemndsbehandlingen. Foreldre som ikke har hatt foreldreansvaret vil vanligvis ikke få tildelt partsrettigheter eller få anledning til å uttale seg på dette stadiet i saken. Denne forelderen kan likevel bli å anse som part etter en konkret vurdering. Partsrettigheter kan for eksempel innvilges der forelderen har samvær med barnet. Fosterforeldre regnes ikke som parter ved fylkesnemndsbehandlingen.
Fylkesnemndas vedtak om samtykke til adopsjon kan bringes inn for domstolene av enten foreldrene som har vært part i fylkesnemndsaken eller barneverntjenesten. Fosterforeldrene kan ikke bringe fylkesnemndas vedtak inn for domstolen. Retten behandler saken etter tvistemålsloven kapitel 33, noe som innebærer at alle sider av saken kan prøves. Tingrettens dom kan ankes til lagmannsretten. Lagmannsrettens avgjørelse kan ankes inn for Høyesterett.
Når fylkesnemndas vedtak er endelig eller rettskraftig, skal saken undergis en administrativ behandling der adopsjonsmyndighetene skal ta stilling til søknaden om adopsjon fra fosterforeldrene etter adopsjonslovens regler. Søknaden behandles og avgjøres av den aktuelle regionen i Barne-, ungdoms- og familieetaten. Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet er klageinstans for vedtak regionene treffer som førsteinstans. Både foreldrene, uavhengig av om vedkommende har hatt foreldreansvar for barnet eller ikke, og fosterforeldrene, regnes som parter ved behandlingen av saken etter adopsjonsloven.
Dersom fylkesnemnda, og eventuelt domstolen, har behandlet spørsmålet om samtykke til adopsjon, og avslått å gi slikt samtykke, er dette bindende i den forstand at adopsjonsmyndigheten ikke kan gi fosterforeldrene adopsjonsbevilling.
Der fylkesnemnda har gitt samtykke til adopsjon skal også adopsjonsmyndighetene prøve hvorvidt adopsjonen vil bli til gagn for barnet, jf. adopsjonsloven § 2. I tillegg skal det vurderes om fosterforeldrene fyller vilkårene i adopsjonsloven § 3 som setter en nedre aldersgrense på 25 år for å kunne adoptere. Videre skal det prøves om de fyller vilkårene i adopsjonslovens § 5, der det fremgår at den som er gift, bare kan adoptere sammen med sin ektefelle, samt at andre enn ektefeller ikke kan adoptere sammen. Adopsjonsmyndighetene skal sikre at nødvendige samtykker og uttalelser foreligger i henhold til adopsjonslovens §§ 6 og 7.
I retningslinjer til adopsjonsloven er det understreket at når det gjelder spørsmålet om adopsjon er til barnet beste, kan det vanskelig tenkes å være forhold som skulle føre til at bevilling ikke bør gis, når fylkesnemnda for sosiale saker eller domstolen har gitt sitt samtykke til adopsjon. Spørsmålet om adopsjon har da allerede vært gjenstand for grundig vurdering i fylkesnemnda og eventuelt i retten etter barnevernlovens regler.
Som parter har foreldrene og fosterforeldrene klagerett over regionens vedtak om adopsjon. Slik klagerett har foreldrene selv om de har benyttet adgangen til rettslig overprøving av fylkesnemndas vedtak om samtykke til adopsjon. Direktoratets vedtak i klagesaken kan bringes inn for domstolen etter tvistemålsloven kapittel 30 av både foreldre og fosterforeldrene. Domstolen har da begrenset overprøvingsadgang.
7.3 Forslaget i høringsnotatet
Barne- og familiedepartementet ga i høringsnotatet uttrykk for at gjeldende ordning for behandling av saker om adopsjon mot foreldrenes vilje er svært omstendelig og ressurskrevende og undergis en unødig dobbeltbehandling.
Departementet la til grunn at barnevernmyndighetenes og adopsjonsmyndighetenes prøving av saken langt på vei er sammenfallende. Begge myndigheter skal vurdere om adopsjon vil bli til barnets beste, herunder om fosterforeldrene er skikket til å oppdra barnet som sitt eget. Selv om barnets forhold til begge sine foreldre allerede er avklart ved fylkesnemndsbehandlingen, skal også adopsjonsmyndighetene når søknaden fra fosterforeldrene behandles, vurdere barnets og foreldrenes syn på spørsmålet om adopsjon.
Departementet viste til at det skal svært mye til for at regionen ikke innvilger adopsjon når fylkesnemnda eller eventuelt domstolene har gitt samtykke til adopsjon. I praksis vil regionen bare kunne komme til et annet resultat dersom det foreligger nye og vesentlige opplysninger om fosterforeldrene eller barnets situasjon for øvrig. Det ble lagt til grunn at det bare sjelden forekommer slike nye opplysninger. Departementet viste til oversikter utarbeidet av tidligere Barne-, ungdoms- og familieforvaltningen (fra 1. juli 2004 Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet) der det fremgår at adopsjonsbevilling er gitt i samtlige saker der det foreligger vedtak om samtykke til adopsjon fra fylkesnemnda. På denne bakgrunn la departementet til grunn at den etterfølgende behandlingen etter adopsjonsloven synes unødvendig og forsinker avklaringen av barnets fremtidige omsorgsituasjon.
Departementet pekte videre på at dagens ordning uansett forutsetter at fylkesnemnda når det skal treffes vedtak i sak om samtykke til adopsjon, vurderer adopsjonslovens formelle tilleggskrav. Departementet ga uttrykk for at det ville være svært uheldig dersom fylkesnemnda samtykker til adopsjon i tilfeller der det er åpenbart at vilkårene etter adopsjonsloven ikke foreligger. Et eksempel som kan illustrere dette, er hvis fylkesnemnda samtykker til adopsjon der fosterforeldrene er samboere eller lever i et registrert partnerskap. Departementet viste til at man ikke er kjent med at fylkesnemndene har gitt samtykke til adopsjon i strid med adopsjonslovens bestemmelser.
Siden adopsjonsmyndighetens behandling av søknaden om adopsjon sjelden har noen reell betydning for utfallet, verken rettssikkerhetsmessig eller materielt, ga departementet videre uttrykk for at det er uheldig at biologiske foreldre som ikke har hatt foreldreansvaret for barnet først blir brakt inn når saken behandles etter adopsjonsloven. Det ble påpekt at denne forelderen i langt større grad vil kunne få mulighet til å påvirke spørsmålet om adopsjon når saken behandles for fylkesnemnda. Denne forelderen vil da også kunne få mulighet til å ta eventuelle nødvendige skritt for å komme i posisjon etter barneloven.
På denne bakgrunn foreslo departementet å endre barnvernloven § 4-20 og adopsjonsloven § 1 slik at når vedtaket om samtykke til adopsjon er truffet av fylkesnemnda for sosiale saker, vil det automatisk utløse en adopsjonsbevilling til fosterforeldrene. Det ble videre foreslått at den aktuelle regionen i Barne-, ungdoms- og familieetaten får i oppgave å utstede selve adopsjonsbevillingen og sende melding til direktoratet som har ansvaret for det sentrale adopsjonsregisteret.
7.4 Høringsinstansenes syn
I alt 43 høringsinstanser har avgitt uttalelse til forslaget. 40 av høringsinstansene støtter departementets forslag om at det er behov for forenkling i saker som gjelder adopsjon mot foreldres vilje. 5 av disse instansene mener imidlertid at høringsforslaget reiser prosessuelle problemstillinger. 1 instans gir ingen klar tilråding. 2 instanser er uenige i forslaget.
Blant de instansene som i det vesentligste støtter forslaget om å forenkle behandlingen av saker som gjelder adopsjon mot foreldrenes vilje, er de fylkesmenn og kommuner som har avgitt uttalelse til forslaget, Fellesorganisasjonen for barnevernpedagoger, sosionomer og vernepleiere, Norges Kvinne og Familieforbund, Norsk Fosterhjemsforening, Landsforeningen for barnevernsbarn, Barnevernjuridisk Forum, Norsk institutt for oppvekst, velferd og aldring (NOVA), Redd Barna, Press - Redd Barna Ungdom, Norsk Barnevernsamband, Høgskolen i Østfold. De 5 instansene som gir uttrykk for behovet for forenkling, men peker på at høringsforslaget reiser særlige prosessuelle problemstillinger, er Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet og 4 av regionene i Barne-, ungdoms- og familieetaten.
Blant de instansene som går imot forslaget er Barne-, ungdoms- og familieetaten, region vest og Aksjonsgruppen for barns rett til samvær med foreldre og besteforeldre.
Mange av de instansene som støtter forslaget gir uttrykk for at det på dette området bør foretas endringer slik at unødig dobbeltbehandling unngås, men at det er viktig at kravene til grundig og forsvarlig saksbehandling ivaretas. Landsforeningen for barnevernsbarn uttaler bl.a.:
«Lfb vurderer at forslaget er positivt og ukomplisert, og støtter gjerne en endring som kan medføre en kortere saksbehandlingstid og mindre grad av dobbeltbehandling, så lenge kravene til fylkesnemndas saksbehandling sikrer en grundig og forsvarlig behandling.»
Norsk Fosterhjemsforening uttaler bl.a.:
«NFF er svært positiv til forslaget om endring av barnevernloven § 4-20 og adopsjonsloven § 1. Dette vil hindre unødvendig dobbeltarbeid og effektivisere saksbehandlingen, som igjen vil føre til at barn som er gjort kjent med en adopsjonsprosess ikke må vente så lenge på at den effektueres.
NFF slutter seg til departementets begrunnelse og forslag til endring av barnevernloven § 4-20 og adopsjonsloven § 1.»
De instansene som mener forslaget reiser problemstillinger av mer prosessuell karakter, peker blant annet på behovet for en nærmere avklaring, særlig når det gjelder rettsstillingen til foreldre som ikke har hatt del i foreldreansvaret og fosterforeldrene. Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet uttaler bl.a. følgende:
«Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet er enig i at man bør søke å finne løsninger for å unngå dobbeltbehandling av saker som gjelder adopsjon mot foreldrenes vilje. Forslaget reiser imidlertid ulike problemstillinger som særlig gjelder spørsmål om hvem som er parter i saken for fylkesnemnda og spørsmål om hvilke prosessuelle rettigheter disse partene skal ha...
...Barnevernsaken er offentligrettslig, mens adopsjonssaken er privatrettslig. Når disse to sakstypene forenes i en sak, reiser dette prosessuelle spørsmål. Disse spørsmålene gjør seg gjeldende selv om vurderingstemaet etter barnevernloven § 4-20 og adopsjonsloven langt på vei er sammenfallende.
Direktoratet stiller spørsmål ved om det bør vurderes å dele opp bestemmelsene i bvl § 4-20 i to, eventuelt tre for om mulig å gjøre innholdet av det enkelte vedtak klarere, og for å klargjøre partenes prosessuelle stilling på de enkelte trinn i prosessen ...»
Når det gjelder rettsstillingen til foreldre som ikke har hatt foreldreansvaret uttaler direktoratet bl.a. følgende:
«Direktoratet mener at foreldre uten del i foreldreansvaret må anses som parter med partsrettigheter i saken for fylkesnemnda på linje med det som i dag gjelder for foreldre som har del i foreldreansvaret. En annen løsning vil innebære at forelderens rettigheter i realiteten blir svekket. ...»
Direktoratet mener videre at prosessuelle spørsmål kan oppstå dersom den ene forelderen samtykker i adopsjon, den andre ikke. Direktoratet uttaler:
«...For enkelthets skyld sier vi at far samtykker, mor samtykker ikke. Dersom departementets forslag vedtas, antar vi at det bare er mor som er part når fylkesnemnda behandler spørsmålet om fratakelse av foreldreansvar og samtykke til adopsjon. Det blir således ikke noe «tvangsinngrep» mot far. Begge foreldrene vil imidlertid bli parter når fylkesnemnda skal vurdere om vilkårene etter adopsjonsloven er tilstede, det vil si den nye § 4-20 tredje ledd bokstav d).
Forutsatt at fylkesnemnda samtykker til adopsjon, vil retten, hvis mor bringer fylkesnemndas vedtak inn for domstolen, nøye seg med å vurdere bare forholdet til mor selv, eller vil de også trekke inn far? ...»
Når det gjelder spørsmål knyttet til fosterforeldrenes rettsstilling uttaler direktoratet bl.a:
«Fosterforeldrene er i dag riktignok ikke parter i barnevernsaken etter § 4-20 for fylkesnemnda. Men fosterforeldrene er etter gjeldende rett parter etter forvaltningsloven § 2 bokstav e) i Bufetats etterfølgende behandling av søknaden om adopsjon. Dette betyr at de har partsrettigheter etter forvaltningsloven, hvor vi spesielt vil nevne retten til å påklage et eventuelt avslag på adopsjonssøknaden...
...At fosterforeldre ikke lenger skal ha partsstatus innebærer en reell svekkelse av deres rettsstilling. Etter direktoratets oppfatning kan en slik endring ikke gjennomføres uten innføring av en unntaksbestemmelse i forvaltningsloven eller barnevernloven.
Et annet forhold er om fosterforeldrene, om de ikke skal være parter i saken for fylkesnemnda, likevel skal anses å ha rettslig søksmålsinteresse etter tvistemålsloven dersom fylkesnemnda skulle avslå adopsjonssøknaden. Dette er forhold som ikke er berørt i forslaget. Ettersom fylkesnemndas vedtak må bringes inn for rettsapparatet, antar vi at fosterforeldrenes eneste mulighet vil være å bringe nemndas vedtak inn for tingretten, i stedet for administrativ klage som i dag. En slik ordning vil for fosterforeldrene være en endring som er tungvint og kostnadskrevende i forhold til dagens ordning...»
Direktoratet reiser også spørsmålet om forslagets innvirkning på andre som etter gjeldene rett har rettslig klageinteresse i adopsjonssaker, som for eksempel odelsberettige eller besteforeldre med samværsrett.
Direktoratet bemerker at forslaget kan innebære problemstillinger knyttet til barneverntjenestens forberedelse av saken, idet forslaget forutsetter at barnverntjenesten skal innhente foreldrenes uttalelse til adopsjonsloven. De peker på at det i praksis har forekommet at det er inngått avtale mellom foreldre og fosterforeldre/barneverntjenesten om samvær med barnet også etter en adopsjon, ut fra en tankegang om såkalt «åpen adopsjon».
Direktoratet reiser også spørsmålet om forslaget nødvendiggjør en lovendring i adopsjonsloven § 3, da forslaget forutsetter at fylkesnemnda kan gi adgang til å dispensere fra alderskravet.
Utenriksdepartementet mener forslaget har statsborgerrettslige virkninger i saker der barnet ikke er norsk statsborger, og uttaler bl.a.:
«...I slike saker vil forslaget innebære at fylkesnemnda vil kunne fatte vedtak som også har rettsvirkning i spørsmål om statsborgerrett, noe som antas å være en utilsiktet virkning.
Det vil være et fåtall saker om adopsjon mot foreldrenes vilje der barnet er utenlandsk statsborger. I slike saker vil det være et poeng at myndighetene i vedkommende land gis anledning til å reagere dersom en borger av vedkommende land adopteres før barnet blir norsk statsborger. Konkret kan dette ivaretas ved at dagens ordning videreføres i de meget få tilfeller hvor barnet ikke er norsk statsborger. ...»
Det er 2 instanser som går i mot forslaget om å endre barnevernloven § 4-20 og adopsjonsloven § 1. Barne-, ungdoms- og familieetaten, region vest mener det er uheldig å blande spørsmålet om samtykke til adopsjon og spørsmålet om adopsjonsbevilling skal gis, i en og samme sak. Regionen viser til at samtykket til adopsjon er en forutsetning, formelt og materielt, og dermed et nødvendig vilkår for at spørsmålet om adopsjonsbevilling kan behandles. Regionen mener gjeldende rett i utgangspunktet legger opp til en ryddig prosess. Regionen gir uttrykk for at en gjennom retningslinjer kan avhjelpe uheldige sider ved det to-sporede systemet, særlig saksbehandlingstidens lengde. Regionen uttaler bl.a. videre:
«Etter vårt syn vil det av hensyn til barnet være av avgjørende betydning at de avgjørelser som tas skjer i betryggende former, og at barnet ved et eventuelt senere innsyn i saken kan oppleve trygghet for at avgjørelsene er tatt på riktig grunnlag...
...Det kan også reises spørsmål ved om likebehandling best kan ivaretas ved at adopsjonsmyndighetene behandler alle saker som gjelder adopsjon, og spørsmålet må ses i sammenheng med ressurser og kompetanse. Adopsjon er et smalt felt. Fylkesnemndene har allerede en presset arbeidssituasjon, med barnevernrett som spesialområde. Erfaring viser at det naturlig nok er ulik praksis på det som gjelder adopsjon i fylkesnemndene. I tillegg kommer at det er mange fylkesnemnder, og forholdsvis få saker om tvangsadopsjon pr år, slik at det vil være vanskelig å bygge opp og ivareta tilstrekkelig kompetanse på og ressurser til også å skulle behandle selve adopsjonsspørsmålet med de krav til dokumentasjon og opplysning av saken som gjelder etter adopsjonsloven...
... Departementets forslag vil etter vårt syn også innebære et større ansvar for barneverntjenesten når det gjelder å opplyse sakene. Erfaring viser at barneverntjenesten har et stort behov for veiledning nettopp i disse sakene. Det vil derfor være nødvendig å styrke barneverntjenestens kompetanse, å sette inn ressurser og fokusere på opplæring på nettopp dette området. ...»
Regionen mener for øvrig i likhet med direktoratet at forslaget innebærer uklarheter på flere punkter knyttet til partenes stilling og prosess.
7.5 Departementets vurdering
Adopsjon av barn mot foreldrenes vilje er et svært drastisk tiltak, siden en adopsjon er definitiv, og de rettslige bånd mellom barn og foreldre brytes. Sakene stiller særlige krav når det gjelder grundig saksbehandling og ivaretakelse av partenes rettssikkerhet. Departementet legger imidlertid til grunn at når spørsmålet om adopsjon er brakt opp, er det svært viktig for et barn å få avklart sin omsorgssituasjon raskt, slik at det kan vokse opp under forhold som i minst mulig grad er preget av usikkerhet med hensyn til framtiden. Departementet mener på denne bakgrunn at det er behov for å forenkle og effektivisere behandlingen av saker som gjelder adopsjon av barn mot foreldrenes vilje. Departementet er også av den oppfatning at det er mulig å gjøre dette uten at det går ut over rettssikkerheten til partene.
På denne bakgrunn opprettholder departementet forslaget om at fylkesnemnda ved avgjørelsen av om samtykke til adopsjon skal gis, samtidig skal vurdere om vilkårene etter adopsjonsloven for adopsjon er tilstede. Forslaget innebærer at vedtaket om samtykke til adopsjon automatisk utløser utstedelse av adopsjonsbevillingen til fosterforeldrene.
Adopsjon mot foreldrenes vilje skiller seg klart ut fra andre saker etter adopsjonsloven, fordi de har sitt utgangspunkt og grunnlag i barnets behov for tiltak etter barnevernloven. En forutsetning for behandlingen av søknaden om adopsjon i disse tilfellene, er at barneverntjenesten og fylkesnemnda mener adopsjon vil være til beste for barnet. Både barneverntjenestens og fylkesnemndas oppgave er å sikre barnet en god omsorgsituasjon. Dersom barneverntjenesten finner at det ikke er grunnlag for å fremme sak om samtykke til adopsjon, eller fylkesnemnda ikke gir samtykke til adopsjon, vil fosterforeldrene heller ikke kunne få søknaden om adopsjon behandlet og innvilget av adopsjonsmyndighetene. Søknaden om adopsjon fra fosterforeldrene står og faller ved barneverntjenestens og fylkesnemndas vurderinger av hva som er til barnets beste.
Departementet legger videre vekt på at gjeldende rett forutsetter at adopsjonslovens vilkår, herunder at adopsjonen skal være til gagn for barnet, allerede er vurdert ved fylkesnemndas behandling av saken. Departementet legger videre til grunn at det er uheldig dersom fylkesnemndas og eventuelt domstolenes vurdering av dette spørsmålet overprøves av adopsjonsmyndighetene. Nærmere presiseringer i for eksempel retningslinjer, vil ikke være tilstrekkelig for å unngå den uheldige dobbeltbehandlingen av sakene. Departementet legger også vekt på at fylkesnemnda for sosiale saker er et spesialisert organ med høy kompetanse på barnevernrett, og er særlig godt egnet til å ivareta partenes behov for rettssikkerhet.
Departementet ser at forslaget kan reise enkelte prosessuelle spørsmål og vil omtale disse nærmere.
Etter gjeldende rett vil foreldre som ikke har hatt foreldreansvar for barnet ikke alltid regnes som parter i sak som gjelder samtykke til adopsjon for fylkesnemnda. Foreldre som ikke har hatt foreldreansvaret blir imidlertid alltid regnet som parter i sak om adopsjon etter adopsjonsloven. Departementet legger derfor til grunn at forslaget om å oppheve det tosporede systemet, må innebære at også foreldre som ikke har hatt foreldreansvar blir å regne som parter når spørsmålet om samtykke til adopsjon blir behandlet i fylkesnemnda. Departementet legger vekt på at av hensyn til barnet er det av særlig viktighet at saken blir så godt opplyst som mulig før fylkesnemnda treffer sin avgjørelse. Siden fylkesnemndas avgjørelse innebærer en frigivelse av barnet for adopsjon, er det av avgjørende betydning at fylkesnemnda får grundig opplyst og avklart barnets forhold til begge sine biologiske foreldre.
Dersom den forelderen som ikke samtykker til adopsjon bringer fylkesnemndas avgjørelse inn for domstolen, forutsetter departementet at avgjørelsen domstolen treffer, på samme måte som fylkesnemndsavgjørelsen, vil rette seg mot begge foreldrene, og ikke bare den ene. Departementet viser til at domstolen i følge tvistemålslovens kapitel 33 skal prøve alle sider av saken. Videre viser departementet til at spørsmålet om samtykke til adopsjon berører barnets rettsforhold til begge sine foreldre og at det av hensyn til barnet er viktig å få en endelig avgjørelse i saken.
Når det gjelder spørsmålet om fosterforeldrenes rettigheter er departementet ikke enig med de høringsinstansene som gir uttrykk for at disse blir svekket ved forslaget. Tvert imot innebærer forslaget at når fylkesnemndas samtykke til adopsjon foreligger, vil det følge direkte av loven at fosterforeldrene umiddelbart har rett til å få utstedt adopsjonsbevilling. Departementet viser videre til at forslaget ikke er ment å skulle endre vilkårene for å innvilge adopsjon i saker som gjelder adopsjon mot foreldrenes vilje. Etter gjeldende rett er fosterforeldrene ikke å regne som parter i saken om samtykke til adopsjon for fylkesnemnda. Også i dag forutsettes det at fylkesnemnda vurderer om de formelle tilleggsvilkårene i adopsjonsloven er oppfylt før vedtak om samtykke til adopsjon treffes. Departementet legger til grunn at disse tilleggsvilkårene i adopsjonsloven sjelden er omtvistet, da de dreier seg om forhold som fosterforeldrene selv skal dokumentere og som for øvrig er lett dokumenterbare. Dette gjelder dokumentasjon på for eksempel fødsels- og vigselsattest.
Departementet viser videre til at barneverntjenesten vil kunne ivareta fosterforeldrenes interesser dersom det skulle vise seg at fylkesnemnda ikke samtykker til adopsjon. Forutsetningen er imidlertid at barneverntjenesten, etter fylkesnemndsavgjørelsen, fortsatt er av den oppfatning at adopsjon vil være til barnets beste. I slike tilfeller vil barneverntjenesten kunne bringe saken inn for domstolen for prøving. Det vil da være opp til domstolen å vurdere om fylkesnemndas vedtak retter seg mot fosterforeldrene i den grad at disse også må anses å ha rettslig interesse i saken. Forslaget er ikke ment å skulle utvide fosterforeldrenes muligheter til å få prøvet fylkesnemndsvedtaket i forhold til gjeldende rett.
For øvrig viser departementet til at Norsk Fosterhjemsforening, som er en organisasjon som skal ivareta de potensielle adoptivsøkernes interesser, i sin uttalelse til høringsnotatet ser svært positivt på forslaget.
Departementet bemerker videre at fylkesnemnda skal vurdere alle sider av saken, herunder også forholdet til eventuelt andre som kan bli berørt av vedtaket om samtykke til adopsjon.
Departementet legger til grunn at det vil være praktisk at barneverntjenesten i forbindelse med at saken blir forberedt for fylkesnemnda også gir informasjon om adopsjon og innhenter uttalelse fra foreldrene og eventuelt barnet. Fylkesnemnda vil imidlertid ha et særlig ansvar for å sikre at alle parter har avgitt erklæringer på bakgrunn av informasjon om hva adopsjon innebærer.
Når det gjelder spørsmålet om på hvilket tidspunkt barnets uttalelse til spørsmålet om adopsjon skal innhentes, viser departementet til at det allerede etter gjeldende rett følger av barnevernloven § 6-3 at slik uttalelse skal foreligge før fylkesnemnda treffer avgjørelse om samtykke til adopsjon etter barnevernloven § 4-20 annet ledd. Gjeldende rett forutsetter at fylkesnemnda innhenter samtykke til adopsjon fra barn over 12 år, før det fattes vedtak etter § 4-20 annet ledd.
Departementet understreker at forslaget ikke er ment å skulle innebære noen endringer i forhold til vilkårene for å innvilge adopsjon. Saker som gjelder barn som er utenlandske statsborgere vil etter forslaget bli behandlet på samme måte som i dag. Departementet viser til at barnevernloven gjelder for personer som oppholder seg i landet, men at hovedprinsippet er at inngrep etter barnevernloven må tilpasses oppholdets varighet. Departementet legger til grunn at det ikke blir fremmet sak som gjelder samtykke til adopsjon mot foreldrenes vilje der forholdet til utlendingslovgivningen ikke er avklart eller der det er klart at barnet og foreldrene ikke har varig opphold i landet.
Når det gjelder spørsmålet om det er behov for å gjøre endring i adopsjonsloven § 3 om aldersbestemmelser, slik at fylkesnemnda kan dispensere fra alderskravet, er departementet av den oppfatning at denne muligheten er nedfelt og ivaretatt i forslaget til ny bestemmelse i barnevernloven § 4-20 d).
Forslagets bestemmelse i barnevernloven § 4-20 d) innebærer at fylkesnemnda skal prøve alle vilkårene nedfelt i adopsjonslovens §§ 1-7 (unntatt § 5a som gjelder stebarnsadopsjon), §§ 11, 14, 17 og 18.
Fylkesnemndas vedtak vil etter forslaget kunne bringes inn for domstolene av foreldrene eller barneverntjenesten etter tvistemålsloven kapittel 33 slik at alle sider av saken kan prøves fullt ut av rettsapparatet. Dette betyr at også spørsmålet om hvorvidt vilkårene i adopsjonsloven er til stede eller ikke, blir gjenstand for full domstolsprøving. En må imidlertid forutsette at det er de vanskelige vurderingene etter barnevernloven som blir hovedtemaet i disse sakene, og at tilleggskravene etter adopsjonsloven sjelden vil komme til å bli omtvistet.
Forslaget forutsetter at det etableres rutiner for effektuering av fylkesnemndas vedtak om at adopsjonsbevilling skal gis. Når dette vedtaket er endelig eller rettskraftig, må saken oversendes den aktuelle regionen i Barne-, ungdoms- og familieetaten som utsteder selve bevillingsdokumentet. Kommunen vil som part være blant dem som først får kunnskap om avgjørelsen og fra hvilket tidspunkt avgjørelsen er endelig eller rettskraftig. Det er derfor hensiktsmessig at kommunens barneverntjeneste får ansvaret for å oversende saken til regionen når den endelige avgjørelsen foreligger. Kommunens ansvar for å oversende saken til regionen vil kunne nedfelles i retningslinjer om saksbehandling i barneverntjenesten.
Regionens oppgave i forbindelse med utstedelsen av adopsjonsbevillingen blir å kontrollere at avgjørelsen er endelig eller rettskraftig avgjort. Når regionen har utstedt adopsjonsbevillingen, må adopsjonen på vanlig måte registreres i det sentrale adopsjonsregisteret og melding sendes til aktuelle instanser, herunder folkeregisteret etter adopsjonsloven § 16.
Det følger av adopsjonsloven § 1 at myndigheten til å gi adopsjonsbevilling er lagt til departementet. Myndigheten i dag er delegert til de fem regionene i Barne-, ungdoms- og familieetaten, med Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet som klageinstans. At fylkesnemndas avgjørelse om å gi samtykke til adopsjon automatisk skal utløse utstedelse av en adopsjonsbevilling, krever en presisering i adopsjonslovens § 1. Det må videre komme fram at departementet, når slik avgjørelse foreligger, skal utstede selve adopsjonsbevillingen.
Verken den enkelte region, Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet eller departementet vil etter forslaget kunne overprøve fylkesnemndas saksbehandling eller det materielle innholdet i fylkesnemndas vedtak. Fylkesnemndas avgjørelser kan kun overprøves av domstolene. Regionen skal på bakgrunn av de oversendte dokumentene i saken, bare kontrollere om det foreligger en endelig eller rettskraftig avgjørelse. Deretter skal bevillingsdokumentet utstedes.
Departementet vil gi nærmere informasjon til kommunene og andre berørte instanser om behandlingen av saker som gjelder adopsjon mot foreldrenes vilje.
Departementet vil etter dette opprettholde forslagene i høringsnotatet, jf. utkastet til barnevernloven § 4-20 tredje og fjerde ledd og adopsjonsloven § 1.