15 Økonomiske og administrative konsekvenser

Forslaget om innføring av internkontrollplikt for kommunene vil på kort sikt kunne føre til noe økt ressursbruk for enkelte kommuner. Det vil bli avsatt midler til fylkesmennene for å bistå kommunene i opplæringen og arbeidet med å etablere et internkontrollsystem. Barneverntjenesten har allerede i dag systematiske tiltak for å sikre at virksomhetens aktiviteter organiseres, utføres og vedlikeholdes i samsvar med krav fastsatt i barnevernloven, blant annet gjennom rapportering til departementet. I de fleste kommuner hentes disse opplysningene fra etablerte systemer. Innføring av internkontroll vil kunne lede til en effektivisering av kommunens arbeid. Kommunen har allerede et ansvar for å utføre lovpålagte oppgaver. At kommunene pålegges å føre egenkontroll med at de lovpålagte oppgavene faktisk utføres, kan vanskelig betraktes som en ny oppgave for kommunal sektor. Departementet vil sørge for nødvendig opplæring og veiledning i internkontroll i en innføringsperiode som beregnes til 2 år. Dette vil bli dekket innenfor departementets budsjettramme.

Forslaget om å lovfeste en plikt for kommunen til å vurdere egnet botiltak for enslige mindreårige ved ankomst til Norge, vil for noen kommuners vedkommende innebære at de må systematisere arbeidet med bosettingen på en annen måte enn de gjør i dag. Noen kommuner vil måtte tilegne seg mer kompetanse om bosetting av enslige mindreårige, andre må være mer bevisst på å bruke tilgjengelig kompetanse og noen vil måtte legge til rette for økt samarbeid mellom ulike tjenester og fagfolk og for bedre koordinering av arbeidet. Forslaget vil for noen kommuner føre til mer arbeid i bosettingsfasen og dermed økt ressursbruk. Et bedre bosettingsarbeid basert på en vurdering av den enkeltes behov, vil imidlertid kunne føre til besparelser på sikt. Forslaget innebærer ingen endring i oppgave- og ansvarsfordelingen som følger av gjeldende regelverk. Verken barneverntjenesten eller andre tjenester eller etater får etter forslaget myndighet til å pålegge andre å behandle saken eller instruere dem i hva den eventuelle hjelpen skal inneholde.

Når det gjelder forslaget om å endre barnevernloven § 4-16 for å presisere barneverntjenestens plikt til oppfølging av biologiske foreldre etter en omsorgsovertakelse, innebærer forslaget en presisering og retter økt fokus på denne oppgaven som allerede følger av gjeldende rett. Det finnes ingen uttømmende oversikt over de økonomiske og personellmessige ressursene som brukes til dette arbeidet i kommunene i dag. Allerede etter gjeldende rett skal barneverntjenesten nøye følge utviklingen til foreldrene, men omfanget av barneverntjenestens bistand til foreldrene varierer. Endringen vil nødvendiggjøre at mange barneverntjenester må systematisere oppfølgingsarbeidet sitt på en bedre måte. Dette kan igjen føre til at noen kommuner må bruke mer ressurser for å løse oppgaven på en bedre måte. Innholdet og omfanget av oppfølgingen avhenger av foreldrenes ønsker og behov. Det er derfor vanskelig å forutsi hva forslaget totalt sett kan innebære av økonomiske og administrative konsekvenser for barneverntjenesten. En bedre oppfølging av foreldrene vil på den annen side kunne ha mange positive ringvirkninger. Endringen vil kunne tilrettelegge for bedre samarbeid og kommunikasjon mellom barneverntjenesten og foreldrene. Dette er i seg selv et gode. Samtidig kan det, der det skjer en positiv utvikling i foreldrenes omsorgsevne, føre til bedre tilrettelegging av kontakten og samvær mellom foreldrene og barnet, og eventuelt raskere endring av vedtaket. Muligens vil forslaget også medføre at konfliktnivået som finnes i noen barnevernssaker dempes, og at antallet fylkesnemndssaker med påfølgende rettssaker dermed reduseres. På sikt vil derfor forslaget kunne bidra til økonomiske besparelser.

Forslaget om å endre begrepet «mødrehjem» til «botiltak for barn og foreldre» i barnevernloven § 4-4 femte ledd innebærer kun en endring av benevnelsen av tiltaket. Det forutsettes derfor ikke å ha noen økonomiske eller administrative konsekvenser.

Når det gjelder forslaget om endring i adopsjonsloven § 1 og barnevernloven § 4-20 om at statlig regional adopsjonsmyndighet ikke skal behandle saker der fylkesnemnda har gitt samtykke til adopsjon, innebærer ikke økte kostnader. Etter gjeldende ordning forutsettes det at fylkesnemndene ved behandlingen av adopsjonssamtykket etter barnevernloven ser hen til om vilkårene etter adopsjonsloven er oppfylt. Forslaget innebærer derfor en tydeliggjøring og presisering av gjeldende rett, og innebærer i tillegg at den statlige regionale adopsjonsmyndigheten ikke skal behandle saker der fylkesnemnda har gitt samtykke til adopsjon. Etter departementets mening vil forslaget innebære en ressursbesparelse ved at spørsmålet om adopsjon avgjøres endelig av fylkesnemnda for sosiale saker. En må imidlertid legge til grunn at barneverntjenesten må forberede saken slik at avgjørelse kan treffes i samsvar med adopsjonslovens bestemmelser om innhenting av samtykke og uttalelse fra sakens parter. Denne oppgaven følger allerede i dag av adopsjonsloven § 6.

Departementet legger til grunn at en lovendring som innebærer at fylkesnemndas vedtak etter barnevernloven skal bringes direkte inn for lagmannsretten, samlet sett vil være ressursbesparende. Lagmannsrettene vil riktignok få flere saker til behandling. På den annen side vil tingrettene spares for bruk av ressurser, og domstolene samlet vil behandle færre slike saker. Det siste vil også føre til at de samlede utgiftene til rettshjelp, sakkyndige og meddommere vil bli redusert. For øvrig vil forslaget om å redusere antall juridiske dommere til to når den er førsteinstans ved overprøving av barnevernsaker også virke ressursbesparende i den forstand at lagmannsretten ellers er sammensatt med tre juridiske dommere når den er ankeinstans.

Forslaget om å overføre ansvaret for fastsetting av oppfostringsbidrag etter barnevernloven fra fylkesnemndene til bidragsfogden, vil føre til noe redusert arbeidsmengde for fylkesnemndene, mens arbeidsmengden og saksomfanget for bidragsfogden vil øke tilsvarende. Departementet antar imidlertid at de økonomiske og administrative konsekvensene av endringen vil være svært begrensede. Det er tale om få saker, og bidragsfogden har allerede et apparat til å behandle denne sakstypen.

Også forslaget om å dele de alminnelige utvalgene til fylkesnemndene opp i utvalg som dekker mindre geografiske områder vil innebære innsparinger på fylkesnemndenes budsjett.

Forslaget om at fylkeskommunen ikke lenger skal komme med forslag til alminnelige medlemmer i fylkesnemnda, men at det skal innhentes lister direkte fra Domstoladministrasjonen, vil innebære forenklinger og innsparinger både for fylkeskommunen og for staten.