8 Utvidelse av opplysningsplikten i barnevernloven § 6-4 annet ledd

8.1 Gjeldende rett

For at barneverntjenesten skal kunne ivareta sine oppgaver etter loven, er barneverntjenesten avhengig av opplysninger fra andre som kjenner det enkelte barns situasjon. Barnevernloven § 6-4 regulerer barneverntjenestens adgang til å innhente slike opplysninger og på hvilken måte innhentingen skal skje.

I henhold til barnevernloven § 6-4 annet ledd har andre offentlige myndigheter opplysningsplikt til barneverntjenesten. Opplysningsplikten går foran den forvaltningsmessige taushetsplikten vedkommende offentlige myndighet har. Opplysningsplikten gjelder både av eget tiltak og etter pålegg fra barneverntjenesten og andre organer som er ansvarlige for gjennomføring av loven, herunder fylkesnemnda for sosiale saker. Opplysningsplikten gjelder tilsvarende for en stor gruppe yrkesutøvere som har yrkesmessig taushetsplikt, herunder helsepersonell, jf. § 6-4 tredje ledd.

Opplysningsplikten er etter annet ledd avgrenset til å gjelde de mer alvorlige tilfeller, dvs. alvorlig omsorgssvikt, jf. §§ 4-10, 4-11 og 4-12, og når barn har vist vedvarende alvorlige atferdsvansker, jf. § 4-24. Bestemmelsen krever imidlertid ikke at den som gir opplysningene har sikker viten om at det foreligger en slik situasjon, det er tilstrekkelig at melderen har «grunn til å tro» at slike forhold er til stede. Det er avgiverens skjønn som er avgjørende. Det foreligger ikke brudd på taushetsplikten selv om det etter at opplysningene er gitt viser seg at avgiveren feiltolket situasjonen.

Det har vært reist spørsmål ved om opplysningsplikten etter § 6-4 også gjelder etter at det er truffet vedtak om omsorgsovertakelse, nærmere bestemt i forbindelse med vedtak om endring av samvær, jf. § 4-19, i forbindelse med eventuell oppheving av vedtak om omsorgsovertakelse, jf. § 4-21, og i forbindelse med vedtak om fratakelse av foreldreansvar og/eller samtykke til adopsjon, jf. § 4-20. Barne- og familiedepartementet har lagt til grunn at bestemmelsens ordlyd taler i mot en slik utvidende fortolkning.

8.2 Bakgrunnen for forslaget

I NOU 2000:12 Barnevernet i Norge foreslår Befringutvalget å endre barnevernloven § 6-4 slik at opplysningsplikten også skal gjelde i sakstyper som opphevelse av vedtak om omsorgsovertakelse, samvær, fratakelse av foreldreansvar og adopsjon. Utvalget foreslår også en endring som innebærer at alle med forvaltningsmessig taushetsplikt skal gis en opplysningsrett til barneverntjenesten, uten hinder av taushetsplikt, «hvis de blir kjent med forhold som kan medføre tiltak etter barnevernloven». Departementet forstår forslaget slik at det innebærer at offentlige myndigheter skal gis en opplysningsrett til barneverntjenesten i de mindre alvorlige tilfellene, det vil si når en offentlig myndighet, for eksempel skole eller barnehage, har grunn til å tro at et barn har behov for et hjelpetiltak, som for eksempel en støttekontaktordning eller økonomisk stønad.

I St.meld. nr. 40 (2001-2002) Om barne- og ungdomsvernet er begge forslagene omtalt på s. 94-95. Når det gjelder forslaget om utvidelse av opplysningsplikten, uttalte Barne- og familiedepartementet at forslaget vil bli nærmere vurdert i forbindelse med en odelstingsproposisjon om endringer i barnevernloven. Når det gjelder forslaget om en utvidet opplysningsrett for personer med forvaltningsmessig taushetsplikt, uttalte departementet bl.a.: «Regjeringa er oppteken av å ta vare på personvernet til den enkelte, og er oppteken av at foreldre og barn må kunne ha tillit til hjelpeapparatet. Samstundes må teiepliktreglane opne for nødvendig kommunikasjon mellom samarbeidspartnerar.» Det ble deretter vist til at også dette forslaget ville bli vurdert nærmere i forbindelse med en odelstingsproposisjon om endringer i loven.

Ingen av forslagene ble nærmere kommentert av Familie-, kultur- og administrasjonskomiteen i forbindelse med Stortingets behandling av stortingsmeldingen, jf. Innst. S. nr. 121 (2002-2003).

8.3 Forslaget i høringsnotatet

Departementet viste i høringsnotatet til at forslaget om utvidet opplysningsrett til barneverntjenesten i svært liten grad er begrunnet, drøftet eller problematisert av Befringutvalget.

Departementet la til grunn at forslaget, slik det er fremsatt fra utvalgets side, innebærer at opplysningsretten vil inntre når det er grunn til å tro at vilkårene for hjelpetiltak er til stede, det vil si når det er grunn til tro at et barn, på grunn av forholdene i hjemmet, eller av andre grunner, har behov for et hjelpetiltak. Hjelpetiltakene omfatter bl.a. plass i barnehage, støttekontakt, avlastning i eller utenfor hjemmet, tiltak som kan stimulere til fritidsaktiviteter for barnet, økonomisk stønad, bistand til frivillig plassering i fosterhjem osv. (Oppregningen i § 4-4 er ikke uttømmende.) Departementet la til grunn at i praksis ville en bestemmelse som ga offentlige myndigheter opplysningsrett til barneverntjenesten om situasjoner der vedkommende offentlig ansatte hadde grunn til å tro at et barn hadde behov for et slikt tiltak, innebærer at nær sagt alle typer opplysninger uten hinder av den enkeltes forvaltningsmessige taushetsplikt ville kunne formidles til barneverntjenesten fordi terskelen for å sette inn slike tiltak er så vidt lav.

Departementet viste til at en slik bestemmelse vil kunne føre til at foreldre i mindre grad vil søke hjelp og bistand hos andre deler av hjelpeapparatet fordi de ikke ønsker at barneverntjenesten skal kobles inn.

Departementet konkluderte på bakgrunn av ovennevnte med at det ikke foreligger tilstrekkelige tungtveiende hensyn for å foreta en lovendring som innebærer at offentlige myndigheters taushetsplikt overfor barneverntjenesten innskrenkes. Det ble lagt til grunn at det i visse tilfeller kunne vært en fordel for barneverntjenesten - og for barnet - at barneverntjenesten fikk tilgang til ellers taushetsbelagte opplysninger på et tidligere tidspunkt enn gjeldende bestemmelse gir hjemmel til, men at en slik utvidelse av opplysningsretten ville være å gå for langt på bekostning av befolkningens tillit både til barneverntjenesten og til andre deler av hjelpeapparatet. Departementet uttalte videre at det er viktig at både foreldre, og andre som har kontakt med barnet, inntil et visst punkt, eller til en viss alvorlighetsgrad, skal kunne være åpne om problemer som involverer deres barn overfor myndighetene uten å behøve å frykte at disse opplysningene viderebringes til barneverntjenesten uten deres vitende og vilje.

Departementet kom på denne bakgrunn til at det ikke bør fremmes et lovendringsforslag som innebærer en innskrenket taushetsplikt og en tilsvarende utvidet opplysningsrett for offentlige myndigheter overfor barneverntjenesten. Departementet ba imidlertid om høringsinstansenes uttalelse til dette spørsmålet.

Når det gjelder forslaget om å utvide opplysningsplikten til å omfatte flere typer situasjoner enn de som omfattes etter gjeldende rett, uttalte departementet i høringsnotatet at departementet hadde vært noe mer i tvil. Heller ikke dette forslaget er nærmere drøftet eller problematisert av Befringutvalget. Befringutvalget uttaler bl.a.:

«For at barneverntjenesten skal kunne ivareta barns interesser, er det nødvendig at den får kunnskap om når barn lever under vanskelige forhold. I alle alvorlige tilfeller, ikke bare § 4-12 og § 4-24, men også etter § 4-19 om samvær, § 4-20 om fratakelse av foreldreansvar og adopsjon, og § 4-21 om oppheving av vedtak om omsorgsovertakelse, bør det derfor være opplysningsplikt på forespørsel, både ved profesjonsmessig og forvaltningsmessig taushetsplikt.»

Departementet la i høringsnotatet til grunn at det er en viss motstrid mellom den foreslåtte utvidelsen og begrunnelsen for den. En endring som foreslått av utvalget vil bare ha praktisk betydning når spørsmål om samvær, fratakelse av foreldreansvar og adopsjon (og oppheving av vedtak om omsorgsovertakelse) behandles uavhengig av sak om omsorgsovertakelse, det vil si etter at det er truffet vedtak om omsorgsovertakelse og barnet er plassert utenfor hjemmet i fosterhjem eller institusjon. Etter Befringutvalgets forslag vil således opplysningsplikten inntre når det skal behandles en sak som for eksempel gjelder endringer i et tidligere fastsatt samværsvedtak eller når det foreslås å oppheve et tidligere vedtak om omsorgsovertakelse. I disse tilfellene kan barnet ikke sies å leve under «vanskelige forhold» som er knyttet til foreldrene fordi barnet nettopp ikke lever sammen med dem. En utvidelse av opplysningsplikten for disse tilfellene vil derfor ikke kunne omfatte opplysninger om barnets omsorgssituasjon hos foreldrene, men om forhold knyttet til foreldrenes livssituasjon etter at det ble truffet vedtak om omsorgsovertakelse. Slike opplysninger kan ha betydning for barneverntjenestens og fylkesnemndas vurdering av spørsmålet om endringer i det samvær som ble fastsatt i forbindelse med vedtak om omsorgsovertakelse, opphevelse av vedtak om omsorgsovertakelse og fratakelse av foreldreansvar og adopsjon.

Departementet la på denne bakgrunn til grunn at en slik utvidelse må begrunnes på en annen måte enn den opplysningsplikten som følger av gjeldende rett. Begrunnelsen for - og formålet med - gjeldende bestemmelse om opplysningsplikt er å sikre barneverntjenesten kunnskap om - og mulighet til å gripe inn overfor - alvorlig omsorgssvikt. Opplysningsplikt i de sakstyper som foreslått av Befringutvalget vil imidlertid måtte begrunnes i barneverntjenestens og fylkesnemndas behov for opplysninger om foreldrenes situasjon etter at det er truffet vedtak om omsorgsovertakelse og omsorgssviktsituasjonen derfor er brakt til opphør. Formålet med opplysningsplikten må i disse tilfellene være å sikre at barneverntjenesten og fylkesnemnda får tilgang til opplysninger om foreldrene som kan si noe om hvorvidt barnet kan bli utsatt for omsorgssvikt i forbindelse med samvær hos foreldrene eller dersom barnet blir tilbakeført til dem. I denne forbindelse vil for eksempel opplysninger fra helsepersonell om eventuelt misbruk av rusmidler kunne være relevante.

Departementet uttalte at det ikke er tvilsomt at det i mange tilfeller vil kunne være en fordel for barneverntjenesten og fylkesnemnda å kunne gi pålegg om at offentlige myndigheter og profesjonsutøvere skal gi opplysninger uten hinder av taushetsplikt også i forbindelse med slike sakstyper. En slik utvidelse vil gi barneverntjenesten og fylkesnemnda sikker kunnskap om foreldrenes utvikling etter omsorgsovertakelsen og gode forutsetninger for å kunne treffe et nytt vedtak basert på foreldrenes aktuelle livssituasjon på vedtakstidspunktet.

Departementet stilte imidlertid spørsmål ved om hensynene for en utvidelse av opplysningsplikten her skal veie tyngre enn de hensyn som veier mot. Konflikten mellom opplysningsplikt og taushetsplikt oppstår ikke når den opplysningene gjelder samtykker i at opplysningene gis. Utgangspunktet er derfor at foreldrene ikke samtykker. Dette kan de ha mer eller mindre gode grunner for.

Etter gjeldende rett har offentlige myndigheter eller personer med yrkesmessig taushetsplikt, som for eksempel helsepersonell, hverken opplysningsplikt eller opplysningsrett til barneverntjenesten i saker om for eksempel endring av samværsvedtak etter at det er truffet vedtak om omsorgsovertakelse. Helsepersonell som for eksempel sitter inne med opplysninger om at en mor eller far fortsatt misbruker rusmidler har altså taushetsplikt overfor barneverntjenesten med mindre foreldrene samtykker i at barneverntjenesten får innsyn i opplysningene. Departementet la i høringsnotatet til grunn at dersom det fra foreldrenes side blir fremsatt et krav om endring eller opphevelse av et tidligere vedtak, påhviler det også foreldrene å bidra til å dokumentere at deres situasjon er endret slik at vilkårene for å treffe et nytt vedtak er til stede. Nekter foreldrene å bidra til dette, for eksempel ved ikke å samtykke til at barneverntjenesten innhenter opplysninger fra de aktuelle instanser, vil dette derfor i praksis innebære at deres krav om endringer i det tidligere vedtaket ikke kan tas til følge fordi det ikke lar seg gjøre å dokumentere at deres livssituasjon er en annen og bedre enn på tidspunktet for omsorgsovertakelsen. Departementet uttrykte derfor tvil om en utvidet opplysningsplikt som foreslått av Befringutvalget i praksis vil innebære at det vil bli truffet vedtak med et vesentlig annet innhold enn etter gjeldende rett.

Departementet stilte på denne bakgrunn spørsmål ved om det ikke bør være foreldrenes rett å velge at barneverntjenesten ikke skal få innsyn i opplysninger om deres personlige forhold etter at det er truffet vedtak om omsorgsovertakelse. Konsekvensen av at foreldrene ikke samarbeider og samtykker til innhenting av slike opplysninger vil i så fall være at de ikke kan få medhold i sitt krav om endringer i det tidligere vedtaket. Departementet la etter dette til grunn at en utvidelse av opplysningsplikten, og en tilsvarende innskrenkning av taushetsplikten, på dette området ikke vil ha særlig stor praktisk betydning verken av positiv eller negativ karakter for de barn dette vil gjelde. For foreldrene vil en slik endring imidlertid ha negative konsekvenser i forhold til personvernet.

På samme måte som Befringutvalget la departementet til grunn at en eventuell endring av opplysningsplikten bør begrenses til å gjelde etter pålegg fra barneverntjenesten og fylkesnemnda. Det vil være lite aktuelt at opplysninger i disse sakstypene skal gis av eget tiltak. Informasjonsflyten bør i disse tilfellene uansett være begrenset til de tilfeller hvor det foreligger en aktuell sak som skal opp til behandling.

Departementet uttrykte avslutningsvis tvil om hvorvidt bestemmelsen burde endres og ba om høringsinstansenes uttalelse.

8.4 Høringsinstansenes syn

51 høringsinstanser har uttalt seg til spørsmålet om utvidet opplysningsrett og opplysningsplikt. Enkelte instanser har kun uttalt seg til ett av spørsmålene, mens noen instanser har uttalt seg mer generelt til spørsmålene uten at det trekkes noe klart skille mellom dem.

Når det gjelder spørsmålet om utvidet opplysningsrett til barneverntjenesten, støtter 28 høringsinstanser departementets vurdering av at det ikke bør foretas en slik utvidelse, mens 4 instanser går inn for en endring. To høringsinstanser har uttalt seg uten klar konklusjon. Blant de høringsinstansene som går i mot en utvidet opplysningsrett er bl.a. Barneombudet, Helsetilsynet, Datatilsynet, Fellesorganisasjonen for barnevernpedagoger, sosionomer og vernepleiere, Norsk Barnevernsamband og Landsforeningen for barnevernsbarn, samt et flertall av de kommuner og fylkesmenn som har uttalt seg til forslaget. Blant de instansene som går inn for en utvidelse av opplysningsretten er Barne-, ungdoms- og familieetaten, region øst og Horten kommune.

De høringsinstansene som går i mot en utvidelse av opplysningsretten, begrunner dette bl.a. med hensynet til personvernet og frykt for at foreldre og andre i mindre grad vil ta opp sine problemer med andre deler av hjelpeapparatet dersom disse får en utvidet rett til å bringe taushetsbelagte opplysninger videre til barneverntjenesten. Det blir også vist til at en opplysningsrett som ikke korresponderer med en tilsvarende opplysningsplikt vil kunne føre til uheldig vilkårlighet med hensyn til om opplysninger videreformidles eller ikke, og at videreformidling av taushetsbelagte opplysninger i mindre alvorlige tilfeller bør være basert på partenes samtykke. Barneombudet ser i sin høringsuttalelse fordeler med å innføre en opplysningsrett, men uttaler videre:

«Samtidig frykter vi at forslaget vil kunne slå negativt tilbake på barnet ved at foreldre i mindre grad enn i dag vil ta opp problemer med offentlige instanser av frykt for at barnevernet skal kobles inn. Det vil for eksempel kunne gjøre det vanskeligere for instanser som skole og barnehage å hjelpe barnet direkte fordi foreldrene ikke vil samarbeide. Barneombudet er derfor under tvil kommet til at vi ikke støtter en utvidelse av opplysningsretten som er foreslått av Befringutvalget.»

Enkelte høringsinstanser peker på at en utvidet opplysningsrett til de mindre alvorlige tilfeller, vil kunne føre til en økning i antall meldinger til barneverntjenesten som vil gjøre det vanskelig for barneverntjenesten å prioritere de alvorlige tilfellene. Fylkesmannen i Oslo og Akershus uttaler:

«Fylkesmannen i Oslo og Akershus viser til at det er en tendens til økning av antall meldinger til barneverntjenestene. Dersom barneverntjenestene i tillegg skulle motta en lang rekke med meldinger av mindre alvorlige forhold, ville det kunne føre til at det ble vanskelig for barneverntjenestene å skille ut de virkelig alvorlige sakene og få dem godt nok undersøkt. Det ville derfor kunne oppstå en fare for at barn, som lever i en alvorlig omsorgssviktsituasjon, ikke ville få den hjelpen de hadde trengt fordi barneverntjenesten ikke hadde fått undersøkt og iverksatt tiltak slik de burde fordi ressursene ble brukt på de mindre alvorlige tilfellene. Etter vår oppfatning måtte i tilfellet barneverntjenestene fått et betydelig ressursløft i forhold til å skulle behandle langt flere saker enn i dag.»

De høringsinstansene som går inn for utvidet opplysningsrett deler ikke departementets syn i høringsnotatet på de hensyn som taler i mot en utvidelse. Barne-, ungdoms- og familieetaten, region øst, uttaler bl.a.:

«Bufetat region øst er av den oppfatning at det er viktig å legge til rette for et system som sikrer at barn som trenger det kan få rett hjelp til rett tid. Det er derfor nødvendig at offentlige instanser som f eks skoler og barnehager kan gis mulighet til å melde fra til barneverntjenesten dersom de blir oppmerksomme på barn som ikke får den hjelpen de har behov for, selv om barnets situasjon ikke fremstår som så alvorlig som beskrevet i barnevernloven § 6-4. Det vil som regel alltid være bedre å kunne sette i verk mindre inngripende hjelpetiltak på et tidlig tidspunkt, før problemene har fått utvikle seg og bli så alvorlige som beskrevet i § 6-4, enn å vente til problemene har blitt så store for barnet og familien at det er nødvendig med mer inngripende tiltak som omsorgsovertakelse eller tvangsplassering pga alvorlige atferdsproblemer.»

Når det gjelder spørsmålet om opplysningsplikten i § 6-4 annet ledd skal utvides til å omfatte flere typer situasjoner enn de som omfattes av bestemmelsen etter gjeldende rett, går 28 instanser inn for en slik endring, 5 går i mot mens 7 er i tvil eller har ingen klar konklusjon. Blant de instansene som går inn for en utvidelse av opplysningsplikten er Barneombudet, Norsk Fosterhjemsforening, Fellesorganisasjonen for barnevernpedagoger, sosionomer og vernepleiere, Norsk Barnevernsambandog Landsforeningen for barnevernsbarn, samt et flertall av de kommuner som har uttalt seg til forslaget. Blant de instanser som går i mot en utvidelse av opplysningsplikten er Helsetilsynet og Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet.

Oslo kommune støtter en utvidelse av opplysningsplikten med følgende begrunnelse:

«Det er viktig at også saker om samvær, foreldreansvar og tilbakeføring blir godt opplyst for nemnda, slik at det blir mulig å treffe vedtak som er til barnas beste. Det er ikke Oslo kommunes erfaring at foreldre ikke får medhold når de fremmer slike saker for nemnda, men nekter å samtykke til innhenting av opplysninger. I tillegg kommer at det også kan være kommunen som ønsker å fremme sak om reduksjon av samvær eller fratakelse av foreldreansvaret. Utgangspunktet kan være at barnet har reaksjoner før og etter samvær, og at det derfor er nødvendig å få belyst forhold ved foreldrene, for at fylkesnemnda skal kunne treffe en avgjørelse som sikrer barnet en god samværsordning i fremtiden.»

Barnevernjuridisk forum mener at opplysningsplikten bør endres, men mener at utvidelsen bare bør gjelde når det er foreldrene som har tatt initiativ til å få fremmet spørsmålet om endring i det tidligere vedtaket. Høgskolen i Østfold stiller imidlertid spørsmål ved om utvidelsen bare bør gjelde i tilbakeføringssaker etter § 4-21 og ikke i saker om fratakelse av foreldreansvar og samvær etter henholdsvis §§ 4-20 og 4-19.

De aller fleste høringsinstansene som har uttalt seg til spørsmålet om den utvidede opplysningsplikten bør begrenses til å gjelde ved pålegg fra barneverntjenesten og fylkesnemnda, støtter forslaget i høringsnotatet på dette punkt.

Helsetilsynet, som går i mot en utvidelse av opplysningsplikten, viser i sin uttalelse til at Barne- og familiedepartementet mener at en utvidelse av opplysningsplikten ikke vil ha særlig praktisk betydning for barnet og uttaler:

«Hensynet til personvernet og taushetsplikten må derfor veie tyngst. Dessuten mener Helsetilsynet at en slik utvidelse kan føre til at barneverntjenesten anmoder om opplysninger framfor selv å sikre slike opplysninger, enten gjennom plikten til å følge nøye utviklingen til både barnet og foreldrene, jf. barnevernloven § 4-16, eller gjennom samtykke fra foreldrene selv.»

Datatilsynet viser i sin høringsuttalelse til departementets uttalelse i høringsnotatet om at manglende samtykke fra foreldrene til innhenting av opplysninger vil innebære at de ikke kan få medhold i sitt krav om endringer i det tidligere vedtaket. Datatilsynet stiller spørsmål ved om samtykke i denne forbindelse kan sies å være frivillig og uttaler videre:

«Datatilsynet støtter likevel ikke forslaget slik det fremgår av høringsnotatet. Vi er av den oppfatning at lovteksten bør stille som vilkår at foreldrene ønsker endring av det tidligere vedtaket. Dette vil være en slags mellomløsning mellom samtykke og hjemmel i lov. Det er ytterligere viktig å presisere at foreldrene må få informasjon om hva som er konsekvensen av å begjære en endring av vedtaket, slik at de kan ta stilling til om dette virkelig er ønskelig eller ikke. Tilsynet finner at en slik informasjonsplikt eksplisitt må fremgå av lovbestemmelsen, for å hindre at fylkesnemnda kan benytte unntaket fra informasjonsplikten i personopplysningslovens § 20 andre ledd.»

8.5 Departementets vurdering

Departementet vil på bakgrunn av høringen opprettholde standpunktet i høringsnotatet om ikke å foreslå en utvidet rett for offentlige myndigheter til å gi taushetsbelagte opplysninger til barneverntjenesten i mindre alvorlige tilfeller. Et stort flertall av høringsinstansene er enig med departementet i at tungtveiende hensyn taler mot en slik utvidelse. Departementet mener, i likhet med flertallet av høringsinstansene, at videreformidling av offentlige myndigheters taushetsbelagte opplysninger om barn og foreldre til barneverntjenesten i slike tilfeller bør være basert på de private parters samtykke. En utvidet opplysningsrett, som foreslått av Befringutvalget, vil kunne føre til at barn og foreldre i mindre grad vil være åpne om sine problemer med andre deler av hjelpeapparatet av frykt for at opplysningene vil bli gitt videre til barneverntjenesten. Dette vil kunne føre til at barn og foreldre ikke får den hjelp og bistand som de har behov for fra de aktuelle myndighetene, som for eksempel skole, barnehage, sosialtjeneste og lignende.

Departementet er også enig med bl.a. fylkesmannen i Oslo og Akershus i at en utvidet opplysningsrett vil kunne føre til en økning i antall meldinger til barneverntjenesten om mindre alvorlige forhold som vil gjøre det vanskelig for barneverntjenesten å skille ut og prioritere de mer alvorlige tilfellene. Dette vil igjen kunne føre til svekket bistand fra barneverntjenesten til de barn og familier som har størst behov for hjelp. Departementet vil på denne bakgrunn opprettholde vurderingen i høringsnotatet om ikke å foreslå en utvidet opplysningsrett.

Når det gjelder forslaget om å endre barnevernloven § 6-4 annet ledd slik at offentlige myndigheter og visse yrkesgrupper gis opplysningsplikt til barneverntjenesten og fylkesnemnda også i forbindelse med at det skal behandles sak om samvær, tilbakeføring eller fratakelse av foreldreansvar og/eller adopsjon, støtter flertallet av høringsinstansene en slik utvidelse. På bakgrunn av dette har departementet under noe tvil kommet til at bestemmelsen bør endres som foreslått i høringsnotatet.

Departementet mener imidlertid det er viktig at barneverntjenesten i enda større grad i disse tilfellene, enn i de tilfellene opplysningsplikten gjelder etter gjeldende rett, innhenter opplysninger i samarbeid med den saken gjelder eller slik at denne er klar over at innhentingen skjer. Departementet mener videre at de private parter, dersom de krever at det fremmes sak etter §§ 4-19, 4-20 eller 4-21, må gjøres oppmerksomme på at saksanlegget innebærer at barneverntjenesten gis rett til å innhente opplysninger uten deres samtykke og uten hinder av taushetsplikt.

Departementet mener at dersom det først skal innføres en opplysningsplikt i de nevnte situasjoner, bør dette både gjelde når det skal behandles sak om samvær, tilbakeføring og fratakelse av foreldreansvar og/eller adopsjon. Departementet mener videre at opplysningsplikten bør gjelde uavhengig av om det er de private parter eller barneverntjenesten som har tatt initiativet til at saken fremmes og behandles. For det første kan det i enkelte tilfeller være noe uklart eller tilfeldig om det er barneverntjenesten eller de private parter som først har tatt initiativ til ny behandling, noe som igjen vil kunne føre til at det fremstår som uklart om det foreligger opplysningsplikt eller ikke. For det andre vil det være urimelig at mulighetene til å opplyse saken skal være dårligere dersom det er barneverntjenesten som har tatt initiativ til å behandle saken enn dersom det er foreldrene. Barnets behov for at det treffes en riktig avgjørelse vil være like stort i begge tilfeller.

Departementet vil videre opprettholde forslaget i høringsnotatet om at den utvidete opplysningsplikten bare skal gjelde ved pålegg fra de organer som har ansvaret for gjennomføring av loven og ikke av eget tiltak. Ingen av høringsinstansene har gitt uttrykk for uenighet på dette punkt.

Departementet vil videre opprettholde forslaget i høringsnotatet om at opplysningsplikten i disse tilfellene, som i de tilfellene opplysningsplikten allerede gjelder, både skal gjelde offentlige myndigheter og yrkesgrupper med profesjonsbestemt taushetsplikt.

Departementet vil etter dette foreslå en bestemmelse i samsvar med forslaget i høringsnotatet, jf. utkastet til § 6-4 annet ledd.