1 Proposisjonens hovedinnhold

Justisdepartementet fremmer i proposisjonen her en rekke forslag til endringer i straffeloven og straffeprosessloven mv. De fleste forslagene har som formål å sikre en hurtigere straffesaksbehandling. En mer effektiv strafferettspleie kan både styrke straffens preventive effekt og tilliten til rettssystemet.

Enkelte forslag har andre formål: Viktigst er forslaget til endringer i reglene om varetekt i isolasjon, som dels skal sikre en mer betryggende behandling av spørsmålet om hvorvidt varetektsinnsatte skal undergis hel eller delvis isolasjon, og dels skal begrense bruken og varigheten av isolasjon. De gjeldende reglene om varetekt i isolasjon og praktiseringen av dem har vært kritisert av internasjonale kontrollorganer. Ved utformingen av utkastet til nye regler har departementet lagt stor vekt på de anbefalinger som kontrollorganene har gitt.

Forslagene i proposisjonen her følger samlet sett opp alle de lovtiltak om varetekt og om tidsforløpet i straffesaker som er omtalt i St.meld. nr. 21 (1999-2000) Menneskeverd i sentrum. Handlingsplan for menneskerettigheter punkt 4.6.5, som ikke allerede er gjennomført.

Kapittel 4 i proposisjonen behandler samlet de fleste forslag til endringer i reglene om varetekt - enten formålet er å sikre en hurtigere behandling av varetektssakene eller mer betryggende regler om isolasjon. Bakgrunnen er at de ulike spørsmålene om varetekt til dels henger nært sammen.

Personer som er pågrepet, skal etter gjeldende rett fremstilles for forhørsretten «snarest mulig og så vidt mulig dagen etter pågripelsen», jf. straffeprosessloven § 183. Utløper fristen på en lørdag eller en helligdag, forlenges den til nærmeste virkedag, jf. domstolloven § 149. Er det ikke mulig å fremstille den siktede innen utløpet av fristen, kan han fremstilles senere. Loven har ingen absolutt lengstefrist, men Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) setter grenser. Trolig vil fremstilling fire dager etter pågripelsen være helt i ytterkant av hva EMK tillater.

Departementet går inn for at fremstilling for forhørsretten fortsatt skal skje snarest mulig, men foreslår at lengstefristen i straffeprosessloven § 183 forlenges til 3 dager (kapittel 4 punkt 1). Det er forutsatt at det bare unntaksvis skal være aktuelt å vente med å fremstille den siktede helt til lengstefristen utløper. Lengstefristen bør etter departementets syn være absolutt, slik at fremstilling ikke kan skje senere enn 3 dager etter pågripelsen.

Departementet legger til grunn at en lengre fremstillingsfrist vil redusere behovet for varetektsfengsling og dermed redusere den samlede tiden som siktede personer er frihetsberøvet under etterforskningen. Den mistenkte blir for eksempel sjekket ut av saken eller viktige bevis blir sikret slik at det ikke lenger er bevisforspillelsesfare.

I dag har loven ingen frist for når lagmannsretten skal behandle kjæremål over avgjørelser om hvorvidt en person skal fengsles. Departementet foreslår at det tas inn en regel i straffeprosessloven § 380 om at kjæremålet skal behandles snarest mulig. Etter departementets syn er det ikke nødvendig at loven angir noen lengstefrist for når lagmannsretten skal behandle kjæremålet.

Etter gjeldende rett har en pågrepet person som hovedregel ikke krav på offentlig oppnevnt forsvarer før han eventuelt fremstilles for forhørsretten. Utvides fremstillingsfristen, bør også retten til offentlig forsvarer utvides. Departementet fremmer derfor forslag om at den siktede så vidt mulig skal ha krav på offentlig forsvarer straks det er klart at han ikke vil bli løslatt innen 24 timer etter pågripelsen (se utkastet til straffeprosessloven § 98 nytt første ledd og punkt 4.2 nedenfor).

I dag oppnevnes offentlige forsvarere alltid av retten. Skal en ordning med rett til forsvarer under pågripelse ha noen effekt, må også påtalemyndigheten kunne oppnevne forsvareren. Departementet fremmer derfor forslag om å endre straffeprosessloven § 102 om forsvareroppnevning. Forutsetningen er at det innarbeides rutiner som sikrer at påtalemyndigheten - når den siktede ikke har bedt om en bestemt forsvarer - plukker forsvareren fra en liste etter tilfeldighetsprinsippet.

Departementet forutsetter at bruken av politiarrest ikke skal øke selv om fremstillingsfristen utvides (punkt 4.3).

Departementet vil sette i gang en etterkontroll av reglene om en utvidet fremstillingsfrist etter ett år. Kontrollen bør være avsluttet innen to år etter ikrafttredelsen.

I punkt 4.4 vurderes spørsmålet om det bør innføres maksimumsgrenser for varigheten av varetekt. Departementet fremmer ikke forslag om slike regler.

Etter gjeldende rett kan varetekt som hovedregel besluttes for fire uker av gangen. Departementet går inn for å videreføre denne hovedreglene (punkt 4.5). Men departementet understreker betydningen av at retten er aktiv i sin kontroll med fremdriften i saken. For å legge forholdene best mulig til rette for en slik kontroll, foreslår departementet at det tas inn en regel i straffeprosessloven § 185 om at påtalemyndigheten i begjæringer om fortsatt fengsling kortfattet skal gjøre rede for den etterforskning som er foretatt siden forrige rettsmøte, og for hvilken etterforskning som gjenstår.

I punkt 4.6 fremmer departementet forslag til flere endringer som dels skal sikre en mer betryggende behandling av spørsmålet om varetektsinnsatte skal undergis isolasjon, og dels skal begrense bruken og varigheten av isolasjon:

Etter gjeldende rett kan retten beslutte at en fengslet person ikke skal kunne motta besøk eller brev eller at besøk og brevveksling bare kan skje under kontroll av politiet, jf. straffeprosessloven § 186. Har retten ilagt slike forbud eller restriksjoner, har den innsatte bare adgang til samkvem med andre innsatte hvis politiet samtykker. Bruk av fullstendig og delvis isolasjon besluttes altså ikke av retten, men er en følge av beslutningen om forbud eller restriksjoner.

Varetekt i isolasjon er spesielt belastende og utgjør en risiko for den fengsledes psykiske helse. Vilkårene bør derfor være særlig strenge for å beslutte fullstendig isolasjon. Og både fullstendig isolasjon og delvis isolasjon bør besluttes uttrykkelig av retten. Departementet foreslår regler om dette i straffeprosessloven § 186 og i ny § 186 a.

Departementet fremmer videre forslag om nye regler om at retten skal fastsette en bestemt tidsfrist for isolasjon. Fristen skal være så kort som mulig, og må ikke overstige to uker. Fristen bør kunne forlenges ved kjennelse med inntil to uker av gangen. Dersom etterforskningens art eller andre særlige omstendigheter tilsier at fornyet prøving etter to uker vil være uten betydning, bør fristen likevel kunne forlenges med inntil fire uker av gangen. Men er den siktede ikke fylt 18 år, bør denne adgangen være stengt.

Departementet går også inn for at det fastsettes tidsgrenser for hvor lenge en person kan holdes fullstendig isolert i sammenheng. Gjelder siktelsen en straffbar handling som kan medføre straff av fengsel inntil 6 år, bør den siktede ikke kunne holdes isolert i mer enn 6 uker i sammenheng. Dersom siktelsen gjelder flere straffbare handlinger som samlet kan føre til en straff av mer enn 6 års fengsel, og tungtveiende hensyn gjør det nødvendig, bør den fengslede likevel kunne holdes isolert i lengre tid.

I saker hvor siktelsen gjelder forhold med en strafferamme på over 6 år, bør isolasjon som hovedregel ikke kunne skje i mer enn 12 uker. Men denne grensen bør ikke være absolutt. I slike alvorlige saker bør isolasjon kunne skje i et lengre sammenhengende tidsrom dersom tungtveiende hensyn gjør det nødvendig.

Isolasjon er spesielt belastende når den siktede er under 18 år. Denne persongruppen bør derfor ikke under noen omstendighet kunne holdes isolert i mer enn 8 uker.

Personer som har vært frihetsberøvet i anledning av saken, og som senere blir domfelt, har krav på et fradrag i straffen som tilsvarer antallet dager i varetekt. Siden varetekt i fullstendig isolasjon er særlig belastende, går departementet inn for at det gis et særskilt fradrag i straffen for slik isolasjon. Tilleggsfradraget bør svare til én dag for hvert påbegynte tidsrom av 2 døgn som den dømte har vært isolert (utkastet til straffeloven § 60).

I kapittel 5 flg. drøfter departementet en rekke andre lovtiltak for å sikre en raskere straffesaksbehandling:

Etter gjeldende § 275 i straffeprosessloven skal hovedforhandling berammes så snart som mulig. I tingretten skal hovedforhandlingen som hovedregel berammes innen to uker. Departementet foreslår i kapittel 6 at denne fristen også skal gjelde for lagmannsretten. Fristen bør starte å løpe når anken blir besluttet henvist.

Utkastets § 275 annet ledd har forslag til nye regler om når hovedforhandlingen skal avholdes. Hovedregelen bør være at også hovedforhandlingen skal avholdes snarest mulig. Departementet går dessuten inn for at loven i annet punktum angir en frist for når hovedforhandlingen normalt skal ha startet i saker hvor den siktede enten var under 18 år da forbrytelsen ble begått eller sitter varetektsfengslet når saken berammes. Hovedforhandling bør avholdes særlig raskt i disse sakene. Fristen skal etter forslaget være seks uker etter at saken kom inn til tingretten og åtte uker etter at anke til lagmannsrett er besluttet henvist.

I kapittel 7 går departementet inn for at det gjøres visse begrensninger i det frie forsvarervalg. Etter gjeldende rett kan det oppnevnes en annen forsvarer enn den siktede ønsker når oppnevnelse av den ønskede forsvareren ville ført til vesentlig forsinkelse av saken (straffeprosessloven § 102). Departementet foreslår at en annen forsvarer enn den ønskede skal kunne oppnevnes dersom oppnevnelse av den ønskede forsvareren vil føre til forsinkelse av betydning, herunder til overskridelse av den foreslåtte fristen for å avholde hovedforhandling, jf. utkastet § 275 annet ledd. Etter departementets syn er en slik endring av sentral betydning for om fristen vil bli overholdt i praksis. Men også i andre saker er det viktig at saksbehandlingen ikke tar unødig lang tid. Forslaget er derfor ikke begrenset til å de saker hvor det foreslås å innføre frist for hovedforhandling. - Fritt forsvarervalg vil selv med den foreslåtte endringen være hovedregelen i norsk straffeprosess. Men retten vil i større grad enn før være en rett til å velge mellom de forsvarere som kan ta saken innen rimelig tid.

Norsk rett bygger på prinsippet om fri bevisførsel, men straffeprosessloven gjør visse unntak fra prinsippet. Departementet foreslår i kapittel 8 å utvide denne adgangen til bevisavskjæring. Bevis skal etter forslaget kunne avskjæres dersom det gjelder forhold som er uten betydning for dommens innhold eller som allerede er tilstrekkelig bevist eller dersom beviset åpenbart ikke har noen beviskraft (se utkastet til straffeprosessloven § 292). Hovedformålet er å hindre at bevisførselen i straffesaker blir for vidløftig. Departementet foreslår også enkelte mindre endringer i reglene om behandlingen av spørsmål om bevisavskjæring mv.

I kapittel 9 går departementet inn for at mistenkte og siktede får plikt til å møte for politiet for å avklare om de ønsker å forklare seg eller ikke (utkastet § 230). Forklaringsplikten for politiet bør derimot ikke utvides.

I kapittel 11 fremmes det forslag om å gi en hjemmel til å avhente og eventuelt fengsle vitner som er innkalt til hovedforhandling, dersom det er grunn til å frykte at vitnet vil utebli uten gyldig forfall og uteblivelsen vil føre til en ikke uvesentlig forsinkelse av saken, se utkastet til § 115 nytt tredje ledd.

Departementet går inn for å effektivisere behandlingen av militære straffesaker ved å gi den militære påtalemyndighet kompetanse til å beslutte tiltale i fredstid (kapittel 12).

Departementet foreslår at kompetansen til å avgjøre hvem som skal utføre aktoratet i en del saker, overføres fra riksadvokaten til statsadvokaten (kapittel 13 og utkastet § 76).

Etter gjeldende rett skal tingretten under hovedforhandling som hovedregel settes med én fagdommer og to meddommere. I de mest alvorlige straffesaker kan retten settes med to fagdommere og tre meddommere dersom saken er særlig omfattende eller andre særlige grunner foreligger, jf. § 276 annet ledd. Departementet foreslår at adgangen til å forsterke retten utvides til også å gjelde for de mindre alvorlig sakene (kapittel 14).

Departementet fremmer forslag til endring i reglene om beregningen av ankefristen for anke fra påtalemyndigheten. Endringen vil medføre at ankefristen i en del saker utløper før enn etter gjeldende rett (utkastet til straffeprosessloven § 310 og kapittel 15 nedenfor).

I kapittel 16 foreslår departementet at adgangen til å heve en ankesak utvides (utkastet til straffeprosessloven § 336).

I kapitlene 17 og 18 fremmes det forslag som verken gjelder hurtigere straffesaksbehandling eller varetekt i isolasjon:

Det er i dag uklart hvorvidt påtalemyndigheten, når den skal vurdere klager over vedtak om å innstille strafforfølgningen, har en frist på 3 måneder regnet fra det tidspunktet vedtaket er truffet. Departementet foreslår en tilføyelse i straffeprosessloven § 59 a som gjør det klart at klagen må behandles innen 3 måneder etter at påtalemyndigheten mottok klagen (kapittel 17). Slik hindrer man at klager som er satt frem innen klagefristen, ikke blir realitetsbehandlet fordi påtalemyndigheten ikke har rukket å behandle klagen innen 3 måneder etter at vedtaket er truffet.

I kapittel 18 går departementet inn for at strafferammen for naskeri (straffeloven § 391 a) heves til bøter eller fengsel i 6 måneder eller begge deler. Endringen vil ha den prosessuelle konsekvens at privatpersoner, som butikkansatte og vektere, får en utvidet rett til å pågripe butikknaskere.