18 Privates rett til å pågripe ved naskeri

18.1 Gjeldende rett

Pågripelse (arrestasjon) besluttes av påtalemyndigheten og settes i verk av politiet, jf. straffeprosessloven § 175. Andre enn dem som hører til politi og påtalemyndighet - også privatpersoner - kan likevel beslutte og gjennomføre en pågripelse når den mistenkte «treffes eller forfølges på fersk gjerning eller ferske spor», jf. § 176. Forutsetningen er at vilkårene for å pågripe er oppfylt. Og pågripelse kan ikke skje hvis det etter sakens art og forholdene for øvrig vil være et uforholdsmessig inngrep, se straffeprosessloven § 170 a.

Hovedregelen er at bare den som mistenkes for en straffbar handling som kan medføre høyere straff enn fengsel i 6 måneder, kan pågripes (§ 171). I tillegg må det foreligge en fengslingsgrunn, normalt enten unndragelsesfare, fare for bevisforspillelse eller fare for gjentakelse. (Paragraf 172 om rettshåndhevelsesarrest gjør unntak fra disse vilkårene, men den er det ikke grunn til å komme nærmere inn på her.)

Treffes den mistenkte på fersk gjerning og ikke avstår fra den straffbare handlingen, kan han pågripes selv om det gjelder en straffbar handling som har en strafferamme på fengsel i 6 måneder eller lavere (§ 173). Det kreves heller ikke at noen av fengslingsgrunnene i § 171 foreligger.

Straffen for tyveri er bøter eller fengsel inntil 3 år, jf. straffeloven § 257. Dermed kan privatpersoner, som butikkansatte eller vektere, pågripe en tyv hvis han treffes eller forfølges på fersk gjerning eller ferske spor. Det gjelder selv om tyven gir fra seg tyvegodset, og ved det avstår fra den straffbare virksomheten. En av fengslingsgrunnene i straffeprosessloven § 171 må være oppfylt, men dette vil svært ofte være tilfellet. Regelmessig vil det være både unndragelsesfare og bevisforspillelsesfare hvis en tyv som treffes på fersk gjerning, uten videre får gå.

Straffen for naskeri er bøter eller fengsel i 6 måneder (straffeloven § 391 a). Dermed kan private bare pågripe en som mistenkes for nasking, hvis han treffes på fersk gjerning og ikke avstår fra den straffbare handlingen. Den som gir fra seg det han har tatt, avstår fra den straffbare handlingen og kan ikke pågripes. - Private har ingen rett til å kreve legitimasjon av andre.

Det avgjørende for om en lovovertredelse skal regnes som naskeri og ikke som tyveri, er om «straffeskylden regnes for liten på grunn av de tilvendte gjenstanders ubetydelige verdier og forholdene for øvrig». At gjenstandenes verdi er ubetydelig, er et absolutt vilkår for å dømme for naskeri. Grensen mellom betydelige og ubetydelige verdier er ikke angitt eksakt i loven eller i rettspraksis. Departementet har fått opplyst at Oslo politikammer tar som utgangspunkt at grensen går rundt 2000 kroner.

18.2 Bakgrunnen for forslaget

Oslo Sporveier la våren 1999 frem et utkast til nye transportvedtekter for godkjenning av Samferdselsdepartementet. Utkastet inneholdt en bestemmelse om rett til å holde tilbake reisende uten gyldig billett med sikte på identifikasjon og/eller anmeldelse.

Samferdselsdepartementet ba i brev 20. mars 1999 Justisdepartementets lovavdeling om en uttalelse om lovligheten av å holde tilbake ikke-betalende passasjerer. Lovavdelingen uttalte i brev 8. juli 1999 at det er høyst tvilsomt i hvilken utstrekning det er adgang til å holde tilbake den som reiser med buss, trikk eller T-bane uten å betale. Justisdepartementet mente at det var grunn til å vurdere en lovendring på dette punktet. Men det ble gitt uttrykk for at det straffeprosessuelle tvangsmidlet pågripelse neppe passer for å holde tilbake personer i rutinemessige kontroller. Derimot burde det etter Justisdepartementets syn tas opp til vurdering å innføre en uttrykkelig hjemmel for tilbakehold i samferdselslovgivningen. Dette spørsmålet ble tatt opp til vurdering i Samferdselsdepartementet.

Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon og Servicebedriftenes Landsforening ble kjent med dette arbeidet gjennom en artikkel i Aftenposten 10. juli 2000. Begge har i brev til Justisdepartementet 4. august 2000 gitt uttrykk for at handelsstanden har et tilsvarende behov for å kunne holde igjen naskere som Sporveien har for å kunne holde igjen passasjerer som ikke kan fremvise gyldig billett. Det heter blant annet i brevet fra Servicebedriftenes Landsforening:

«Sporveiene hevder at sniking medfører et årlig tap på 90 millioner. Tyveri og svinn påfører handelsstanden et årlig tap på flere milliarder, og særlig nasking synes som et økende problem. Både handelsstanden og vaktselskapene føler en stigende frustrasjon over at en ikke kan gripe inn ovenfor dette. Det synes som om det nu er godt kjent i miljøet at dersom en avstår fra den kriminelle handling, det vil si gir fra seg varene, har kun politiet myndighet til å holde på personen slik at identiteten kan bringes på det rene.»

Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon har gitt uttrykk for det samme.

Organisasjonene har på denne bakgrunnen bedt om at en eventuell lovendring blir gjort generell, slik at enhver får rett til å holde igjen lovbrytere som treffes på fersk gjerning eller på ferske spor, dersom personen ikke vil oppgi identitet. De uttaler at «først da kan en anmelde ethvert forhold, og dette vil utvilsomt ha en preventiv effekt».

Departementet svarte i brev 4. september 2000 at det nevnte utredningsarbeidet bare gjelder samferdselslovgivningen. Derfor er det ikke aktuelt å gjøre en eventuell endring gjeldende for andre lovbrudd, for eksempel naskeri. Men synspunktene fra Servicebedriftenes Landsforening og Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon ville bli tatt i betraktning ved en eventuell senere revisjon av straffeprosesslovens regler om pågripelse.

18.3 Forslaget i høringsnotatet

Justisdepartementet fremmet i Ot.prp. nr. 81 (1999-2000) forslag om å endre strafferammen i straffeloven § 342, blant annet for å få utvidet adgang til å pågripe og varetektsfengsle ved brudd på besøksforbud etter straffeprosessloven § 222 a. Forslaget ble vedtatt ved lov 2. mars 2001 nr. 7. Departementet har ikke mottatt signaler som tyder på at det er behov for en tilsvarende utvidelse ved andre lovbrudd enn «trikkesniking» og naskeri. Derfor ga det i høringsnotatet 11. desember 2000 uttrykk for at det ikke ser grunn til nå å vurdere generelt om reglene om pågripelse bør endres. Derimot reiste departementet spørsmålet om adgangen til å pågripe ved naskeri bør utvides.

En eventuell lovendring kan gjennomføres på to måter: Enten kan det gis en særregel om pågripelse ved naskeri i straffeprosessloven, eller strafferammen i naskeribestemmelsen kan heves slik at straffen blir høyere enn fengsel i 6 måneder. Om dette uttalte departementet i høringsnotatet:

«Etter departementets syn bør en lovendring skje ved at strafferammen i § 391 a endres. Det passer dårlig med lovens system å ta inn en særregel om naskeri i straffeprosesslovens regler om pågripelse. Samtidig kan den aktuelle prosessuelle endringen oppnås uten noen omfattende endring i strafferammen i § 391 a. Det er tilstrekkelig at det sies i straffebudet at bot kan idømmes sammen med fengselsstraff. Muligheten for å kombinere bot og fengselsstraff innebærer at lovbruddet kan medføre høyere straff enn fengsel i 6 måneder. Dermed oppfylles strafferammevilkåret i straffeprosessloven § 171. (En kombinasjon av bot og fengselsstraff kan ilegges allerede etter gjeldende rett, jf. straffeloven § 26 a, men dette har ingen prosessuell betydning, se annet ledd.)

Endres strafferammen i naskeribestemmelsen, vil politiet få en generell adgang til å pågripe naskere hvis det foreligger en fengslingsgrunn og pågripelse ikke er et uforholdmessig inngrep. Det vil ikke lenger være et vilkår at den mistenkte nekter å avstå fra den straffbare virksomheten. Private og andre vil på de samme vilkår få rett til å pågripe hvis naskeren treffes eller forfølges på fersk gjerning eller på ferske spor.»

Departementet fortsatte:

«Spørsmålet om adgangen til å pågripe ved naskeri bør utvides, beror dels på hvor stort behovet er for å pågripe, dels på betenkelighetene ved en utvidet pågripelsesadgang. Behovet er størst for private, det samme er betenkelighetene. Departementet vil derfor først og fremst stille spørsmålet om private bør gis en utvidet adgang til å pågripe naskere. Men det er en forutsetning for drøftelsen at politiet (minst) må ha den samme adgangen til å pågripe som private har.

Helt konkret vil spørsmålet være om private bør få adgang til å pågripe en nasker som treffes eller forfølges på fersk gjerning eller ferske spor - selv om vedkommende gir fra seg det han har tatt - hvis det er fare for unndragelse, bevisforspillelse eller gjentakelse og pågripelse ikke er et uforholdsmessig inngrep.

Dagens adgang til å pågripe naskere som nekter å gi fra seg det de har tatt, sikrer at den fornærmede ikke lider tap i det enkelte tilfellet når naskeren tas på fersk gjerning og ikke stikker av. Det er grunn til å tro at de fleste i en slik situasjon gir fra seg varene.

Derimot er strafforfølgning ofte vanskelig. Det er som regel butikkmedarbeidere, vektere eller andre private som oppdager naskere, ikke politiet. De har ingen rett til å kreve at naskere legitimerer seg. Siden de heller ikke kan holde dem tilbake til politiet kommer, vil de mer hardbarkede naskerne - som kjenner til lovens ordning - lett slippe unna straff. De kan nekte å legitimere seg og kreve å få gå straks de har gitt fra seg varene i trygg forvissning om at en anmeldelse av en ikke navngitt nasker som regel vil bli henlagt. Mye tyder på at dette skjer i ikke ubetydelig grad i dag, jf. uttalelsene fra handelsnæringens organisasjoner, som er omtalt i punkt 18.2. Departementet har forståelse for at handelsnæringen føler frustrasjon over en slik situasjon.

Spørsmålet om utvidet rett til å pågripe bør derfor ses i en større sammenheng. Svært mange naskere blir sjelden eller aldri tatt. Samlet påfører naskerier handelsnæringen og forsikringsselskapene store økonomiske tap. Det er grunn til å tro at en adgang for private til å pågripe naskere selv om de gir fra seg varene, vil ha en preventiv effekt. De vil da kunne holde naskerne tilbake inntil politiet kommer hvis de nekter å legitimere seg. Dermed vil strafforfølgning bli mulig i større utstrekning enn i dag. På denne bakgrunnen er det etter departementets syn behov for å utvide adgangen til å pågripe naskere.

Som nevnt gir allerede straffeloven § 26 a adgang til å idømme bot og fengsel i kombinasjon ved naskeri, selv om dette ikke har betydning for adgangen til å pågripe. En utvidelse av strafferammen har derfor ingen strafferettslig betydning. Strafferettslig sett er det derfor ubetenkelig å endre strafferammen. Derimot er det betenkeligheter knyttet til den prosessuelle betydningen av en slik endring, nemlig at privatpersoner gis adgang til å bruke makt for å sikre at ulovlig opptreden blir strafforfulgt. Utøvelse av makt overfor privatpersoner bør begrenses i størst mulig grad, og en eventuell rett til å utøve makt bør som hovedregel legges til politiet. Politiet har gjennom opplæring, erfaring og sin stilling ellers særlige forutsetninger for å kunne anvende makt. Det kan derfor argumenteres med at i den grad det er tale om små verdier, bør handelsstanden ivareta sine interesser gjennom forebyggende arbeid i form av videoovervåkning o.l, og ved den myndigheten den har til å foreta pågripelse med det siktemål å få 'tyvegodset' levert tilbake, jf. straffeprosessloven § 173.

Slik naskeribestemmelsen praktiseres, er den imidlertid ikke begrenset til de helt bagatellmessige forseelsene, som nasking av en sjokolade eller en pakke sigaretter, men omfatter ulovlig tilegnelse av verdier opp til rundt 2000 kroner. I tillegg kommer at de som slipper unna uten straff, nok ofte ikke vil nøye seg med å naske den ene gangen eller i den ene butikken. Og samlet sett påfører naskerier handelsnæringen og forsikringsselskapene store tap.

Dessuten er det ofte unge mennesker som gjør seg skyldig i nasking, og virksomheten utvikler seg undertiden til mer alvorlige lovbrudd. Det kan derfor være hensiktsmessig å reagere overfor denne type lovovertredere på et tidlig stadium for å forebygge ytterligere og grovere kriminalitet. Samtidig er privat maktanvendelse overfor mindreårige særlig betenkelig. Straffeprosessloven § 174 som bestemmer at personer under 18 år ikke bør pågripes hvis det ikke er særlig påkrevd, er et uttrykk for dette. Er lovovertrederen under 15 år ved foretakelsen av handlingen, er imidlertid pågripelse utelukket fordi handlingen ikke kan medføre straff, jf. vilkårene innledningsvis i § 171 første ledd.

Straffeprosessloven § 170 a bestemmer at pågripelse ikke kan foretas når den 'i betraktning av sakens art og forholdene ellers ville være et uforholdsmessig inngrep'. Denne bestemmelsen bidrar til å svekke betenkelighetene ved å gi private myndighet til å pågripe naskere. Private vil som oftest ikke kunne holde naskere tilbake hvis identiteten er kjent fra før eller lovovertrederen legitimerer seg. Unntak kan likevel tenkes, for eksempel hvis det er grunn til å tro at det kan bli vanskelig å føre bevis for straffeskyld hvis vedkommende får gå før politiet har avhørt ham.

Maktanvendelsen vil dessuten måtte stå i samsvar med lovbruddets alvorlighet. Dette innebærer at private under ingen omstendigheter vil ha myndighet til å bruke så mye makt at dette vil kunne påføre naskeren fysiske skader. Videre vil de helt bagatellmessige forgåelsene sjelden kunne gi grunnlag for privat maktanvendelse. Også straffeprosessloven § 178 om at pågripelse skal foretas 'så skånsomt som forholdene tillater', kan nevnes. Dette innebærer at det ikke skal brukes større maktanvendelse enn det som er nødvendig for å holde vedkommende tilbake til politiet kommer, eventuelt til han kan bringes til politiet.

Det følger også av § 170 a, jf. også § 176 annet ledd, at private ikke vil ha anledning til å holde igjen lovovertrederen over lengre tid. Etter straffeprosessloven § 176 annet ledd skal private som har foretatt pågripelse, 'straks' overgi den pågrepne til politiet. Dersom polititet ikke kan ta hånd om vedkommende innen kort tid, må man la vedkommende gå.

Med slike vilkår er det etter departementets syn forsvarlig å utvide adgangen til å pågripe i naskerisaker. Selv om vilkårene er skjønnsmessige og derfor kan være noe vanskelige å praktisere, er de langt på vei i samsvar med det som vil følge av godt legfolksskjønn. Faren for at naskere blir pågrepet i større utstrekning enn loven åpner for, og for at det blir brukt mer makt og/eller tvang enn lovlig, er etter departementets syn den vektigste innvendingen mot å utvide adgangen til å pågripe. Faren er likevel etter departementets mening ikke så stor at en slik utvidelse er uforsvarlig.

Vilkårene for å varetektsfengsle er de samme som for å pågripe, jf. straffeprosessloven § 184 annet ledd. Fengsling vil som regel være et uforholdsmessig inngrep i slike saker, med mindre det dreier seg om et stort antall naskerier som samlet utgjør et betydelig beløp. Varetekt begjæres av påtalemyndigheten og besluttes av retten. Faren for at varetekt skal bli brukt i større utstrekning enn loven åpner for er derfor langt mindre enn ved pågripelse. Etter departementets syn er det derfor ikke noe vektig moment mot å utvide adgangen til å pågripe at adgangen til å varetektsfengsle utvides samtidig.

På denne bakgrunnen foreslår departementet at strafferammen for naskeri endres fra 'bøter eller fengsel inntil 6 måneder' til 'bøter eller fengsel inntil 6 måneder eller begge deler'.»

18.4 Høringsinstansenes syn

Høringsinstansene har ulike syn på om strafferammen i § 391 a bør heves, slik at adgangen utvides for private til å pågripe ved naskeri.

Hordaland statsadvokatembeter, Trondheim politidistriktog Rettspolitisk forening går imot forslaget, og fremhever særlig at det er betenkelig å overlate politioppgaver til private, og at de skjønnsmessige vilkårene for pågripelse er vanskelig å praktisere for private.

Hordaland statsadvokatembeter uttaler:

«Utvidelse av strafferammen bør etter vårt syn begrunnes i handlingens straffverdighet, ikke i vaktselskapenes behov for å kunne pågripe naskere. Behovet for endring synes dessuten noe overdrevet. I forhold til de såkalte 'serienaskere', vil straffeskylden grunnet gjentagelse ikke anses som liten og forholdet må subsummeres som tyveri, slik at også private vil kunne pågripe etter dagens regelverk.

Lovforslaget åpner langt på vei for at man aksepterer den 'politivirksomhet' som enkelte vaktselskap har etablert/ønsker å etablere. Dette er ikke ubetinget positivt. En kan herfra ikke se at det bør gis en slik adgang til å utøve makt overfor privatpersoner som det her legges opp til. Det er grunn til å anta at de begrensninger vaktselskaper og andre private i dag har med hensyn til å kunne pågripe gjør at de utviser en viss forsiktighet. Ved å utvide adgangen til å pågripe, er det åpenbart en fare for at vaktselskapene vil oppfatte dette slik at enhver nasker uansett hva han nasker og uansett omstendighetene rundt forholdet vil kunne pågripes og holdes inntil politiet kommer uansett hvor lang tid dette måtte ta. Det er med andre ord en klar fare for at et slikt tvangsmiddel vil kunne misbrukes.»

Rettspolitisk foreninguttaler:

«Særlig vises til at kriteriene for fengsling er de samme som for pågripelse, samt at både forholdsmessighetsprinsippet og de spesielle pågripelsesvilkårene i strpl. § 171 egner seg dårlig for å skulle praktiseres av ukyndige.

Særlig betenkelig er det å gi en slik fullmakt når den i stor grad vil bli benyttet av vekterbransjen, som ikke sjelden har vist seg å ha utstrakt ønske om å tilta seg politimessig funksjon.

Ikke minst kan siktemålet oppnås på enklere måte ved at man innfører en bestemmelse i strpl. § 173 f.eks. som følger: 'Det samme gjelder den som påtreffes på fersk gjerning, og som på forlangende fra fornærmede eller representant for denne nekter å gi bevis for sine personalia.' En slik formulering vil for øvrig også løse Sporveiens problem.»

Trondheim politidistriktmener at problemet langt på vei kan løses på andre måter:

«Vi er selvsagt meget godt kjent med hvilket problem naskeri har blitt for handelsnæringen opp igjennom årene, og vi er også kjent med omfanget av naskerier i den grad man finner å ville gå til anmeldelse av disse forholdene.

Allerede her er det en del momenter som kan være verdt å nevne.

• Det er alt for mange butikkeiere som ikke finner det bryet verdt å anmelde naskeri. I tillegg er det fremdeles slik at mange, også blant de store varemagasinene, konsekvent nekter å delta i den enklere, og etter manges mening, bedre straffesaksbehandling som foregår i form av mekling i konfliktråd.

• I den grad naskerier i de forskjellige butikkene måles i form av svinn, så viser butikkenes egne underøkselser at de ansatte er ansvarlig for en betydelig del av det som forsvinner fra varelageret.

• Dagens forretninger innbyr til naskeri. Varene ligger lett tilgjengelige. Noe av varetilbudene er sogar plassert utenfor forretningslokalet. Samtidig kan det ofte være vanskelig for kunden å finne butikkpersonalet. Disse er det alt for få av, om det i det hele tatt finnes noen, utenom det mennesket som betjener kassen.

Vår konklusjon på dette må bli at det innen handelsnæringen finnes et stort potensiale til selv å rydde unna storparten av problemene omkring nasking. Ved å være litt mer tilbakeholden med lovendring som foreslått, kan man kanskje håpe på at handelsnæringen selv iverksetter tiltak for å komme butikktyveriene til livs.»

Andre instanser gir uttrykk for betenkeligheter uten å gå uttrykkelig imot forslaget: Datatilsynet er generelt skeptisk til å overlate politioppgaver til private og mener at butikknaskere heller bør få plikt til å legitimere seg. Bergenog Oslo politidistrikter og Politiembetsmennenes Landsforening er i tvil om forslaget er forsvarlig. KROM mener at forslaget har så betenkelige sider at spørsmålet bør vurderes på et bredere grunnlag.

Norsk Arbeidsmandsforbund tar ikke uttrykkelig stilling til forslaget, men mener at en endring i straffeloven § 391 a ikke bør settes i kraft før den nye loven om vaktvirksomhet med forskrifter er i kraft.

Følgende instanser støtter forslaget om å endre § 391 a: Barne- og familiedepartementet, Riksadvokaten, Drammen, Fjordane, Lofoten og Vesterålen, Nord-Jarlsberg, Sarpsborg, Tromsog Vestfinnmark politidistrikter, KRIPOS, Politiets fellesforbund, Barneombudet, Den Norske Advokatforening, Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjonog Oslo Handelstands Forening.

Forsvarergruppen av 1977 forstår behovet for endring, men mener at man i stedet bør endre straffeprosessloven § 171 om pågripelse.

Flere instanser trekker særlig frem at behovet er stort for å begrense butikknaskeri. For eksempel uttaler Riksadvokaten:

«Naskeri er utvilsomt et betydelig problem i dag, og uten den bebudede endring vil den negative utvikling meget lett kunne forsterkes.»

Barneombudet uttaler:

«For barn og unge kan naskeri være tilfeldig, men likevel uønsket og uakseptabel atferd. Lovbrudd på dette nivå kan imidlertid også være begynnelsen på en kriminell 'karriere'. Det er derfor viktig at samfunnet har hjemmel for å reagere på den lovstridige handlingen på en slik måte at barnets rehabiliteringsbehov ivaretas.»

Barne- og familiedepartementet gir uttrykk for lignende synspunkter.

18.5 Departementets vurdering

Naskeri er et betydelig problem, ikke minst for handelsnæringen sett under ett, men også for enkeltstående butikkeiere. Siden verdigrensen for naskeri i praksis går omkring kr. 2000, trenger et naskeri ikke å være en helt bagatellmessig forgåelse. Mange butikker blir utsatt for et stort antall naskerier.

Departementet er enig med Trondheim politidistrikt i at handelsnæringen selv har et ansvar for å begrense problemet. Men vesentlige forhold ligger utenfor næringens kontroll. For eksempel hjelper det lite om man i butikkene etablerer gode kontrollsystemer hvis den som tas i å naske, lett kan slippe unna strafforfølgning ved å nekte å oppgi personalia, jf. nærmere redegjørelsen i høringsnotatet, som er sitert foran.

Departementet legger også stor vekt på at mange unge begynner sin kriminelle løpebane med butikknasking. Som også Barneombudet og Barne- og familiedepartementet understreker, er det viktig at samfunnet har virkemidler som gjør det praktisk mulig å reagere mot unge lovbrytere på et tidlig stadium for å bryte et kriminelt handlingsmønster - av hensyn både til barnet selv og til samfunnet.

Departementet holder på denne bakgrunnen fast ved at det er behov for å utvide privates adgang til å pågripe naskere.

På den annen side har det klare betenkeligheter å tillate private å utøve makt overfor andre private, særlig når man tar i betraktning at vilkårene for pågripelse er skjønnsmessige.

Imidlertid er det ikke tale om å åpne for maktanvendelse på et helt nytt område, men om å utvide en eksisterende adgang. Butikkansatte og andre private har allerede i dag en snever adgang til å pågripe naskere, og en videre adgang til å pågripe tyver. Også da er vilkårene skjønnsmessige. Blant annet må man ofte vurdere om det dreier seg om tyveri eller naskeri, og denne grensen er ikke skarp. Og kravet om at inngrepet ikke må være uforholdsmessig gjelder også ved tyveri (men det skal mer til før grensen er overskredet enn ved naskeri).

Problemet kan et godt stykke på vei avhjelpes ved at vektere og butikkansatte gis opplæring og ved at det etableres gode rutiner.

En ny vaktvirksomhetslov ble vedtatt ved lov 5. januar 2001 nr. 1, som trådte i kraft 1. januar 2002. I § 8 er det stilt krav om at den som skal utføre vakttjeneste, må gjennomføre godkjent utdannelse for vektere. Nærmere krav til utdanningen kan fastsettes i forskrift. Det er lagt til grunn i forarbeidene til lovendringen at tilbud om vekterutdannelse i større grad bør være et offentlig ansvar, se bl.a. Innst. O. nr. 20 (2000-2001) side 4, se også Ot.prp. nr. 54 (1999-2000) side 26-27. Etter departementets syn bør opplæring om adgangen til å pågripe butikknaskere gå inn som en naturlig del i vekterutdannelsen.

Blir adgangen til å pågripe butikknaskere utvidet, har også handelsnæringen og vekternæringen selv et ansvar for å gi sine ansatte opplæring og for å legge opp forsvarlige rutiner for pågripelser. I butikker med flere ansatte kan det for eksempel være aktuelt å peke ut bestemte ansatte som - når det er praktisk mulig - skal ta seg av situasjoner hvor det kan bli aktuelt å pågripe naskere. Særlig bør man søke å unngå at nyansatte må takle slike hendelser.

Videre bør det etter departementets syn innføres rutiner som innebærer at den butikkansatte eller vekteren primært ber naskeren om å legitimere seg. Naskeren vil riktignok ikke ha noen plikt til å vise legitimasjon. Men mange vil nok gjøre det frivillig hvis de får vite at alternativet er å bli holdt tilbake til politiet kommer. Viser naskeren tilfredsstillende legitimasjon, vil butikken ha tilstrekkelig grunnlag til å anmelde naskeriet. Dermed vil det vanligvis ikke være grunnlag for å holde naskeren lenger, jf. straffeprosessloven § 170 a.

Enkelte høringsinstanser mener at man heller bør lovfeste en slik legitimasjonsplikt, fremfor å utvide adgangen til å pågripe. For noen kan det virke vel så inngripende å måtte legitimere seg som å vente til politet kommer. Da bør de selv ha valget. Dessuten gir en plikt til å legitimere seg ingen god løsning når den pågrepne ikke har legitimasjonspapirer på seg. Derfor foreslår departementet ikke en slik legitimasjonsplikt.

For øvrig viser departementet til drøftelsen i høringsnotatet, som er sitert foran.

Departementet holder fast ved at det ikke er behov for å utvide pågripelsesadgangen generelt, og viser til drøftelsen av dette spørsmålet i høringsnotatet. Høringen har ikke avdekket noe stort behov for en slik generell endring. På denne bakgrunnen fremmer departementet forslag om å endre strafferammen i straffeloven § 391 a.