9 Møte- og forklaringsplikt for politiet

9.1 Gjeldende rett og arbeidsgruppens forslag

Den siktede plikter å møte i retten, men har ikke plikt til å forklare seg (straffeprosessloven § 85, jf. § 90). Vitner har som hovedregel både møteplikt og forklaringsplikt for retten, jf. § 108, men det er gjort viktige unntak, jf. §§ 109 flg.

For politiet er utgangspunktet det motsatte. Verken den mistenkte eller vitner har noen generell plikt til å møte frem for eller til å forklare seg for politiet. Men det gjelder visse unntak også her: På forespørsel må alle oppgi navn, fødselsdato, fødselsår, stilling og bopel til politiet, jf. straffeloven § 333. Offentlige tjenestemenn og andre som handler på vegne av stat eller kommune, plikter i tillegg å gi forklaring om «forhold de er blitt kjent med i sin stilling eller sitt verv», jf. straffeprosessloven § 230 første ledd.

En mistenkt kan pågripes når vilkårene i straffeprosessloven § 171 er oppfylt. Personer som treffes på eller ved et sted der det må antas å være begått en forbrytelse, kan politiet innbringe til politistasjon og holde der inntil fire timer, jf. politiloven § 8. Bestemmelsen skal gjøre det enklere å sjekke potensielle gjerningspersoner ut av eller inn i saken. Innbringelse av vitner kan særlig være aktuelt når det er upraktisk å nedtegne personalia på åstedet, f.eks. fordi det dreier seg om et stort antall vitner og ressursene må brukes til annet arbeid, f.eks. bevissikring.

Nekter et vitne å forklare seg for politiet, kan politiet begjære rettslig avhør (§ 237), og for retten har vitnet som hovedregel møte- og forklaringsplikt, jf. § 108. Denne fremgangsmåten kan derimot ikke brukes overfor mistenkte som nekter å forklare seg for politiet, siden de heller ikke har forklaringsplikt for retten.

Et vitne som uten gyldig forfall unnlater å møte for retten, kan straffes med bøter og pålegges å erstatte de omkostninger som er voldt (domstolloven § 205). Retten kan dessuten beslutte å avhente vitnet (straffeprosessloven § 115 første ledd første punktum). I særlige tilfeller kan vitnet holdes i fengslig forvaring (annet punktum). Domstolloven § 206 og straffeprosessloven § 137 har tilsvarende regler for et vitne som nekter å forklare seg.

Arbeidsgruppe I har vurdert om vitner bør ha møteplikt og forklaringsplikt for politiet, samt om den mistenkte bør kunne pålegges å møte frem til politiavhør.

Arbeidsgruppen slår fast at forklaringsplikt for den mistenkte er uaktuelt. Det foreligger heller ikke noe praktisk behov for møteplikt for den mistenkte. Vilkårene for pågripelse vil som regel være oppfylt der det kunne vært aktuelt å pålegge slikt oppmøte.

Derimot foreslår arbeidsgruppen at vitner får møteplikt for politiet. Men heller ikke vitner bør ha forklaringsplikt. Retten bør uansett ta stilling til om det foreligger forklaringsplikt der vitnet påberoper seg en fritaksgrunn, og det bør være adgang til kjæremål. Videre bør det være retten som vurderer sanksjoner ved manglende overholdelse av forklaringsplikten. Derfor vil det være lite å oppnå ved en forklaringsplikt.

Arbeidsgruppen fremholder om møte- og forklaringsplikt for politiet (rapporten side 105-109):

«7.3.5.1 Problemet - unnlatt fremmøte og forklaringsnektelse

Flere politidistrikter fremhever som et problem at vitner og mistenkte unnlater å møte til politiavhør etter innkalling. Problemet hevdes å være økende. Dette har som konsekvens at polititjenestemannen som skal foreta avhøret, ikke får disponert sin arbeidsdag slik som planlagt, og det oppstår unødige forsinkelser i fremdriften av den aktuelle saken. Videre må det brukes tid og ressurser til ny innkalling. I mange tilfeller forsøker man å spore opp vedkommende på bopel eller arbeidssted. På mindre steder - hvor politiet har god personkunnskap - lykkes man gjerne med å finne frem til ham, og i mange tilfeller er han villig til å la seg avhøre. Avhøret lar seg med andre ord gjennomføre, men det har medgått både unødvendig tid og ressurser til å vente på vedkommende, sende innkallinger eller finne frem til ham.

Dersom han nekter å avgi forklaring for politiet, vurderes eventuelt rettslig avhør. Dette begjæres i saker hvor forklaringen er sentral for sakens opplysning. I mindre alvorlige saker finner man det ofte ikke forsvarlig ut fra ressursmessige hensyn å begjære rettslig avhør. Dette kan medføre at sakene ikke blir oppklart og må henlegges 'etter bevisets stilling'.

Det kan være ulike grunner til at stadig flere unnlater å møte til politiavhør etter innkalling. Mange vegrer seg for å bli innblandet i straffesaker, fordi dette oppfattes som ubehagelig. Videre synes det å være en økende tendens til 'å gi blaffen', noe som muligens skyldes at politiet, som andre offentlige instanser, har mistet noe av den autoritet de tidligere hadde i samfunnet. I en del tilfeller unnlater personer å møte av frykt for represalier.

Det finnes ikke oversikter som viser i hvor stor grad vitner og mistenkte lar være å møte til politiavhør eller hvilke konsekvenser i form av økt tids- og ressursbruk som dette medfører. Problemet synes imidlertid å være så vidt omfattende, særlig i Oslo og andre større politidistrikter, at tiltak bør vurderes.

- - -

Arbeidsgruppen finner det hensiktsmessig å vurdere om møte- og forklaringsplikt for politiet - tilsvarende den ordning som i dag gjelder i forhold til retten - kan være et tjenlig tiltak for å redusere de problemene som knytter seg til at mistenkte og vitner i stadig større grad unnlater å møte til politiavhør og til den økte vegringen mot å forklare seg for politiet. Forklaringsplikt drøftes i pkt. 7.3.5.3 og møteplikt i pkt. 7.3.5.4.

7.3.5.3 Forklaringsplikt

Etter arbeidsgruppens syn er det uaktuelt å innføre forklaringsplikt for mistenkte. Mistenkte har ikke forklaringsplikt for retten, jf. straffeprosessloven § 91 og pkt. 7.3.5.2 ovenfor, og det er et grunnprinsipp i straffeprosessen at mistenkte ikke kan pålegges å medvirke til egen fellelse (selvinkrimineringsprinsippet), jf. EMK artikkel 6 nr. 1.

For vitner gjør ikke hensynet til selvinkriminering seg gjeldende, og vitner har som hovedregel forklaringsplikt for retten, jf. straffeprosessloven § 108 og pkt. 7.3.5.2 ovenfor. Det kan imidlertid reises spørsmål om behovet for regler om forklaringsplikt egentlig er så stort. Det må antas at dersom vitnene møter, vil de i de fleste tilfeller også være villig til å forklare seg. Det viktigste vil derfor være møteplikten.

Videre er det et spørsmål om regler om forklaringsplikt vil ha noen særlig praktisk betydning. I en del tilfeller vil vitnene anføre at de ikke har forklaringsplikt, fordi de mener å være omfattet av noen av unntaksreglene i straffeprosessloven §§ 117-125. Man kan etter arbeidsgruppens syn vanskelig tenke seg at politiet (påtalemyndigheten i politiet) med endelig virkning skal avgjøre spørsmålet om forklaringsplikt når denne bestrides. I slike tilfeller må avgjørelsen tas av retten, og det må være adgang til å anvende kjæremål. Etter arbeidsgruppens syn kan det heller ikke være aktuelt å gi politiet kompetanse til å ta i bruk sanksjoner overfor et vitne som ikke vil forklare seg for politiet. Også bruken av sanksjoner må forbeholdes retten. Dette fører til at i de tilfeller hvor pliktregelen settes på spissen, er det lite hjelp i den fordi retten likevel må koples inn. Og i de tilfeller vitnet er villig til å forklare seg, trenger man ingen pliktregel. Man står da tilbake med de vitner som etter gjeldende rett ville nektet å forklare seg for politiet, men som etter en eventuell endring vil respektere forklaringsplikten. Hvor mange som faller i en slik kategori, er nokså usikkert.

Etter dette vil arbeidsgruppen ikke tilrå at vitner pålegges forklaringsplikt for politiet.

7.3.5.4 Møteplikt

a) Vitner

Å innføre møteplikt for politiet vil være langt mindre inngripende enn forklaringsplikt. Møteplikt vil være fordelaktig og ressursbesparende for politiet selv om den ikke er kombinert med forklaringsplikt. Når et vitne møter, vil man få avklart om vedkommende vil forklare seg eller ikke. Unødvendig bruk av tid og ressurser til ytterligere innkalling kan unngås, og spørsmålet om rettslig avhør kan avgjøres umiddelbart. Som regel vil vitner og mistenkte forklare seg frivillig når de først har møtt. Arbeidsgruppen kan ikke se at rettssikkerhetsmessige hensyn skulle tale mot møteplikt for vitner og tilrår at dette innføres.

En forutsetning for at et vitne skal ha møteplikt for politiet må - som for retten - være at vitnet har mottatt en formell innkalling der møteplikten fremgår, og at vitnet ikke har gyldig forfall. Reglene om innkalling med møteplikt bør så langt som mulig være de samme som ved rettslige avhør, jf. straffeprosessloven § 110. Således bør det kreves at innkalling skjer ved forkynnelse av stevning og at vitnet så langt det er mulig skal ha minst tre dagers varsel.

Møteplikt vil lett kunne bli et slag i luften om det ikke knyttes sanksjoner til uteblivelse. Ved manglende fremmøte bør det derfor innføres adgang til avhenting, slik som ved uteblivelse fra rettslig avhør, jf. straffeprosessloven § 115. Beslutning om avhenting bør på samme måte som pågripelse besluttes av påtalemyndigheten i politiet. Konsekvensene av å utebli må fremgå av stevningen.

Møteplikten for retten er i utgangspunktet geografisk begrenset, jf. straffeprosessloven § 109. Etter arbeidsgruppens syn bør også møteplikten for politiet begrenses geografisk. Arbeidsgruppen antar at denne kan gjøres mer begrenset enn ved rettslig avhør og anbefaler at møteplikten kun skal gjelde innenfor det politidistrikt som vitnet er bosatt i eller oppholder seg i. Dette gjør inngrepet overfor vitnet mindre enn om det må reise langt og ivaretar samtidig politiets behov.

For ordens skyld presiseres at innkalling med møteplikt vil være et supplement til dagens mer uformelle ordning med innkalling pr. telefon eller brev. Der det lar seg gjøre å komme i kontakt med vitnet uten for store problemer - f.eks. på bolig eller arbeidsplass - er telefonkontakt å anbefale. Når tidspunktet for avhør er avtalt direkte med vitnet, reduseres sannsynligheten for at det ikke vil komme.

På grunn av den mer tungvinte fremgangsmåten med forkynning (postforkynning eller forkynning ved polititjenestemann som stevnevitne) antar arbeidsgruppen at politiet i de fleste tilfeller fortsatt vil bruke uformell innkalling. Innkalling med møteplikt vil først og fremst være aktuelt overfor mer 'vanskelige' vitner. Etter arbeidsgruppens syn må innkalling med møteplikt - for at ordningen skal få den tilsiktede effekt - rutinemessig følges opp med avhenting dersom vitnet uteblir. Beslutning om avhenting er en påtaleavgjørelse som må treffes av politijuristen på saken. Før innkalling med møteplikt sendes må derfor etterforskeren ha avklart med juristen at denne vil gi ordre om avhenting dersom vitnet ikke kommer og heller ikke har opplyst gyldig forfall.

b) Mistenkte

Arbeidsgruppen går ikke inn for å innføre møteplikt for mistenkte. I de fleste tilfeller hvor det i praksis er behov for at mistenkte skal møte, vil vilkårene for pågripelse være oppfylt, jf. straffeprosessloven § 171, slik at behovet kanskje ikke er så stort. Videre måtte møteplikten i tilfelle følges opp med sanksjoner ved uteblivelse, og den aktuelle sanksjonen er avhenting. Regler om møteplikt og avhenting ved uteblivelse kan imidlertid i praksis virke som 'nye pågripelsesregler' med mindre strenge vilkår enn straffeprosessloven § 171 setter. Arbeidsgruppen er skeptisk til dette.

Siden det ikke kan dokumenteres et sterkt behov for å pålegge mistenkte møteplikt for politiet og rettssikkerhetsmessige hensyn tilsier varsomhet, er arbeidsgruppens konklusjon at de någjeldende regler bør beholdes.

7.3.5.5 Endringer i skjemaet for innkalling av vitner

BL (politiets elektroniske saksbehandlingsverktøy) inneholder i dag et eget skjema for innkalling av vitner. Dette bør endres slik at etterforskeren kan velge mellom ulike alternativer:

• ordinær uformell innkalling

• uformell innkalling med opplysning om at rettslig avhør vil bli begjært dersom vitnet ikke møter

• formell innkalling med møteplikt.

I det sistnevnte tilfelle må skjemaet inneholde opplysning om at vitnet har plikt til å møte med mindre det har gyldig forfall, og opplysning om at uteblivelse kan medføre avhenting, sml. straffeprosessloven § 110. Arbeidsgruppen antar at trusselen om avhenting vil medføre at vitnene i de aller fleste tilfeller vil møte. Dersom politijuristen mener at forklaringen fra et vitne er så viktig for sakens opplysning at han vil begjære rettslig avhør hvis vitnet ikke møter eller ikke vil forklare seg for politiet, kan det være en fordel om opplysning om dette gis allerede i innkallingen. Når vitnet vet at det uansett må forklare seg, må man legge til grunn at det som regel vil velge å avgi politiforklaring. For at et slikt varsel skal ha den nødvendige effekt må man følge opp med begjæring om rettslig avhør ved uteblivelse.

Etter arbeidsgruppens syn bør teksten i innkallingsskjemaet endres også ved de ordinære, uformelle innkallelsene. Teksten lyder blant annet:

'Politiet trenger din forklaring i politisak under etterforskning. Du anmodes om å møte til avhør på ...

Hvis du ikke kan møte til bestemt tid, bes du gi beskjed om dette pr. telefon eller på annen måte for ny avtale. Ingen plikter å forklare seg for politiet, men politiet kan om det finnes nødvendig, begjære deg rettslig avhørt.'

Arbeidsgruppen foreslår at ordlyden skjerpes slik at oppfordringen til å møte blir sterkere. En vil foreslå at første del av den siterte tekst bør lyde slik:

'Politiet trenger din forklaring i politisak under etterforskning. Du innkalles derfor til avhør på ...'

Videre foreslås at opplysningen om at vitnet ikke har forklaringsplikt for politiet går ut. Etter gjeldende rett plikter man ikke å opplyse vitnet ved selve avhøret om at det ikke behøver å forklare seg (med mindre bevisforbuds- eller fritaksreglene i straffeprosessloven §§ 117 flg kan være aktuelle), og det er da enda mindre grunn til å informere om dette på forhånd.

Som nevnt ovenfor, bør rettslig avhør bare omtales når politijuristen har besluttet at rettslig avhør skal begjæres hvis vitnet ikke kommer, og teksten bør da lyde slik:

'Hvis du ikke kan møte til bestemt tid og ikke har opplyst gyldig forfall, vil politiet begjære deg rettslig avhørt.'

9.2 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet sa departementet seg enig med arbeidsgruppen i at det ikke er behov for å kunne pålegge den mistenkte å møte til politiavhør, og at det heller ikke er hensiktsmessig at vitner som en alminnelig regel skal kunne pålegges å forklare seg overfor politiet. Departementet sluttet seg til arbeidsgruppens begrunnelse.

Departementet var positiv til arbeidsgruppens forslag om at vitner skal kunne pålegges å møte til politiavhør, og foreslo at straffeprosessloven § 230 tilføyes et nytt annet ledd som skal lyde slik:

«Selv om et vitne ikke har forklaringsplikt etter første ledd, plikter vitnet etter innkalling å møte på politistasjonen eller lensmannskontor i det politidistrikt vitnet er bosatt eller oppholder seg. §§ 110, 112, 113 og 114 gjelder tilsvarende. Vitnet har krav på godtgjørelse etter egen lov.

Påtalemyndigheten kan beslutte at et vitne som uten gyldig forfall uteblir skal avhentes for straks å fremstilles.»

Om forslaget uttalte departementet på side 107-108:

«En møteplikt vil kunne bidra til at vitnet likevel ønsker å forklare seg til politiet i stedet for å bli innkalt til rettslig avhør. Dersom vitnet møter opp hos politiet vil eventuelle misforståelser kunne ryddes av veien. Det fremgår av rapporten at vitner som i utgangspunktet unnlater å møte til avhør, erfaringsmessig likevel velger å forklare seg dersom de møter frem senere eller politiet får direkte kontakt med dem på andre måter. Får politiet vitnet i tale, kan man informere om at vitnet uansett har vitneplikt for retten, og om de sanksjoner som er aktuelle ved manglende overholdelse av denne plikten. At vitnet må møte opp hos politiet, eller i det minste må ta kontakt, vil også gjøre det lettere for politiet å komme i kontakt med vitnet. En møteplikt vil etter departementets vurdering likevel kunne føre til at flere møter opp eller tar kontakt med politiet, i stedet for å neglisjere innkallingen.

En møteplikt er likevel ikke helt uproblematisk. Enkelte vitner kan på forhånd ha gitt klart uttrykk for at de ikke vil forklare seg for politiet. Forklaringsvegringen kan f. eks. ha kommet til uttrykk i et tidligere avhør, eller ved avhenting. Så lenge det ikke er aktuelt å pålegge vitnet forklaringsplikt, kan det virke urimelig om slike vitner likevel skulle ha plikt til å møte for politiet. Å avhente slike vitner vil for det første være en lite hensiktsmessig bruk av ressurser for alle parter. For det annet kan avhenting fremstå som en uakseptabel form for press mot de 'vanskelige' vitnene, særlig om vitnet blir innkalt flere ganger. Departementet antar at politiet i slike tilfeller ikke vil innkalle vitnet til politiavhør, men i stedet vil vurdere innkalling til rettslig avhør.

Innkallingen bør forkynnes for vitnet med tre dagers frist. Etter departementets vurdering bør ikke vitnet pålegges å reise like langt som når vitnet innkalles til rettslig avhør og vitnet bør få dekket sine reiseutgifter og arbeidsfortjeneste i samme grad som vitner for retten.

Beslutning om avhenting bør etter departementets vurdering tas etter at uteblivelse er konstatert.

...

Departementet er imidlertid skeptisk til arbeidsgruppens forslag om at all informasjon om at vitnet ikke har forklaringsplikt for politiet, skal fjernes fra innkallingen og heller ikke nevnes i selve avhørssituasjonen. Når man først har et regelverk hvor vitner har forklaringsplikt for retten, men ikke for politiet, bør ikke innkallingen og avhørssituasjonen tildekke dette. Derimot kan det være grunn til å vurdere om informasjonen bør formuleres på en annen måte.»

9.3 Høringsinstansenes syn

De aller fleste høringsinstansene som uttaler seg om spørsmålet, går inn for at vitner skal kunne pålegges å møte frem hos politiet: Riksadvokaten, Borgarting lagmannsrett, Nord-Troms herredsrett, Senja sorenskriverembete, Hordaland, Osloog Trondheim statsadvokatembeter, ØKOKRIM, KRIPOS, Politiets overvåkningstjeneste, Bergen, Bodø, Drammen, Fredrikstad, Lofoten og Vesterålen, Nord-Jarlsberg, Oslo, Ringerike, Senja, Skienog Troms politidistriktersamt Politiets fellesforbund.

Bergen, Bodøog Ringerike politidistrikter gir uttrykk for at en møteplikt vil ha stor betydning. Bergen politidistriktuttaler:

«I svært mange saker går det uforholdsmessig mye tid og ressurser med i bare forsøk på å få klarert om vitner og mistenkte i det hele tatt ønsker å forklare seg for politiet. En møteplikt med avhentingsadgang vil i mange tilfelle kunne avhjelpe dette.»

Borgarting lagmannsrett understreker at bestemmelsen må praktiseres på en skjønnsom måte, slik at det ikke senere kan hevdes at vitnet ble utsatt for et utilbørlig press fra politiet.

Enkelte av de høringsinstansene som går inn for en møteplikt, tar til orde for at bestemmelsen utformes noe annerledes.

Oslo politidistrikt og Politiembetsmennenes Landsforbund går inn for at det innføres en generell plikt for vitner til å møte for politiet i det distrikt de er bosatt, og at det dermed ikke skal være nødvendig med noen egen beslutning om avhenting. Riksadvokatenantyder også en slik regel, men konkluderer med at «allerede trusselen om en mulig avhenting vil sannsynligvis gi resultater, og uansett vil det være grunn til å gå skrittvis frem».

KRIPOS fremhever at det forhold at avhenting må besluttes av påtalemyndighet, vil gjøre misbruksfaren særdeles liten. Trondheim statsadvokatembeter er enig i departementets forslag på dette punkt og uttaler:

«For å sikre den nødvendige notoritet er det vår oppfatning at også innkalling til vitnet da bør utferdiges av politijuristen. At det uttrykkelig bør fremgå at det er politijuristen som har truffet beslutningen, er også begrunnet i at politidistriktet påføres utgifter ved at vitnet i disse tilfeller skal ha dekket utgifter og tapt arbeidsfortjenenste i samme grad som ved rettslig avhør.»

Hordaland statsadvokatembeter, KRIPOS, Oslo og Lofoten og Vesterålen politidistrikter samt Politiembetsmennenes Landsforeninggir uttrykk for at det ikke bør være noe krav at innkallingen er forkynt for vitnet, så lenge innkallingen har skjedd på en slik måte at en har en stor grad av sikkerhet for at vitnet har mottatt innkallingen. Lofoten og Vesterålen politidistrikt uttaler at et ubesvart rekommandert brev bør være tilstrekkelig.

Riksadvokaten og Inderøy sorenskriverembete er enig med departementet i at det i innkallingen bør opplyses at en eventuell møteplikt ikke innebærer forklaringsplikt. Oslo statsadvokatembeter går derimot inn for at all informasjon om at vitnet ikke har forklaringsplikt bør fjernes fra innkallingen. Instansen mener at det heller ikke er grunn til å endre påtaleinstruksen slik at vitnet må opplyses om dette i selve avhøret og uttaler at

«...en slik endring sannsynlig vil medføre økt saksbehandlingstid ved at politiet i større utstrekning enn i dag ville måtte begjære rettslig avhør».

Barne- og familiedepartementetønsker en problematisering av de spesielle hensyn som bør ivaretas i saker der unge under 18 år blir berørt av lovendringsforslaget.

Hallingdalog Inderøy sorenskriverembeter, Den Norske Advokatforeningog Rettspolitisk forening går helt eller delvis imot at vitner skal kunne pålegges møteplikt for politiet.

Hallingdal sorenskriverembete uttaler:

«Å pålegge et vitne møteplikt for politiet samtidig som vitnet ikke har forklaringsplikt kan neppe være hensiktsmessig.

Et vitne som ikke ønsker å møte til politiavhør har ved evt. frammøte hos politiet allerede tatt sitt standpunkt om ikke å ville forklare seg. I de tilfeller dette er klargjort overfor politiet synes det å ha lite for seg å pålegge en frammøteplikt likevel. Dette vil av de berørte vitner bli oppfattet som å legge press på vitnet i den hensikt at vitnet skal endre standpunkt. Annen form for overtalelse enn den som kan gjøres verbalt pr. telefon er vel ikke ønskelig.»

Den Norske Advokatforening går inn for at det i stedet for møteplikt innføres en plikt til å varsle politiet dersom vitnet ikke kan eller vil møte:

«Advokatforeningen finner den utvidede adgangen for politiet til å kreve fremmøte av vitner betenkelig. Fremmøteplikten innebærer som nevnt ingen utvidelse av forklaringsplikten, og det som vinnes etterforskningsmessig kan derfor ikke være stort. Det er først og fremst problemet med vitner som unnlater å møte uten å gi beskjed, som en her kan redusere. Avhentingsadgang for politiet vil rent faktisk kunne oppfattes som et press på vitnet til å forklare seg selv om det ikke foreligger noen slik plikt. Det bør for øvrig fremgå av innkallingen at vitnet ikke har forklaringsplikt for politiet.

Advokatforeningen er av den oppfatning at hensynet bak forslaget kan oppnås ved at vitner som er innkalt på formell måte til å avgi forklaring, plikter å varsle politiet dersom de vil benytte seg av sin adgang til ikke å avgi forklaring til politiet eller dersom de av andre grunner ikke kan eller ønsker å møte på det angitte tidspunkt.»

Rettspolitisk forening uttaler at personer som er fritatt for vitneplikt etter straffeprosessloven § 122, ikke bør kunne pålegges å møte for politiet:

«Dette vil lett føles som et reelt press for å gi forklaring, og uansett vil det lett kunne bli stilt 'uformelle' spørsmål som tjenestemannen nedtegner i egenrapport og bruker som bevis, selv om vitnet ikke var klar over at dette kunne brukes.»

Med ett unntak er høringsinstansene enig i at vitner ikke bør ha plikt til å forklare seg for politiet. Riksadvokaten, Hallingdalog Inderøy sorenskriverembeter, Bergen, Bodøog Oslo politidistrikter samt Politiembetsmennens Landsforeningslutter seg uttrykkelig til arbeidsgruppens og departementets vurdering. Hallingdal sorenskriverembete uttaler:

«Vitner som ikke ønsker å gi forklaring til politiet vil normalt ha mindre betydning som bevis i en straffesak. Dersom vitnet antas å ha viktige opplysninger til sakens opplysning bør forklaringen gis i rettslig avhør, evt med forsvarer til stede. Derved oppnås muligheter for krysseksaminasjon og evt. kontradiksjon, og senere anførsler om påvirkning gis en annen valør.

Politiet skal ivareta en partsrolle selv om den så vidt mulig skal være objektiv under etterforskningen. Utenfor fagmiljøene fremtrer politiet som motpart overfor siktede. Den alminnelige tillit til straffesakshåndteringen kan derfor styrkes ved at forklaringsplikten gjelder overfor retten og ikke overfor en av sakens parter.»

Bare Politiets fellesforbund tar til orde for å innføre en forklaringsplikt:

«PF mener det bør innføres møte- og forklaringsplikt for vitner. Unntaket er de vitner som kommer inn under unntaksreglene i straffeprosessloven §§ 117 - 125.

Møte- og forklaringsplikt for vitner vil gi et signal om å ta ansvar og om 'å bry seg'. Det vil være en vesentlig lettelse for politiet at vitner har både møte- og forklaringsplikt. Møteplikten vil være en lettelse i forhold til å bringe på det rene identitet, vitnets rolle, og hvorvidt det vil påberope taushetsplikt.

Det kan være mange grunner til at vitner ikke møter etter innkalling til politiavhør. Det registreres en generell tendens til 'ikke å ville bli innblandet'. Mange møter ikke av frykt for represalier, lojalitet til kriminelle venner, generell motvilje mot politiets virksomhet, usikkerhet med hensyn til hvorvidt deres forklaring er nødvendig eller generell likegyldighet. Dette gjelder for eksempel vitner i voldssaker, unge vitner fra gjengmiljøer, vitner knyttet til narkotikakriminalitet eller til høyreekstremistiske miljøer. Dette er en situasjon som samfunnet må ta på alvor.

Det er grunn til å tro at en forklaringsplikt ville være tilstrekkelig for å få noen av vitnene til å forklare seg. Da har de en 'unnskyldning' og vil ikke så lett bli sett på som 'tystere'.»

Høringsinstansene er delt i spørsmålet om også den mistenkte bør kunne pålegges å møte til politiavhør. Riksadvokaten, Borgarting lagmannsrett, Nordmøre og Oslo politidistrikter samt Politiembetsmennenes Landsforening er enige med arbeidsgruppen og støtter dermed departementets foreløpige standpunkt om at slik møteplikt ikke vil være hensiktsmessig.

Riksadvokaten, Oslo politidistrikt og Politiembetsmennenes Landsforening gir uttrykk for at de eksisterende regler om pågripelse gjør det unødvendig å innføre noen møteplikt for mistenkte.

Bergen og Troms politidistrikter samt Politiets fellesforbund går derimot inn for at også mistenke skal kunne pålegges å møte til politiavhør. Kragerø politidistriktgir uttrykk for at det bør vurderes en form for møteplikt for den mistenkte, da dette i en del tilfeller vil kunne redusere saksbehandlingstiden.

Bergen politidistrikt uttaler:

«Ved dette politidistrikt er en av den oppfatning at der er behov for også å pålegge mistenkte møteplikt for politiet. I de aller fleste saker vil bredden av etterforskningen og således hvilke ressurser som må brukes være avhengig av mistenktes holdning til de beskyldninger som rettes mot ham. Det er da åpenbart at det så tidlig som mulig er av avgjørende interesse å få avklart om mistenkte vil forklare seg for politiet og i tilfelle hva. Dette er et behov som er langt videre enn strpl. § 171 gir pågripelsesadgang til.»

Troms politidistrikt uttaler:

«Det kan hende at politiet ved innkallingen av mistenkte ikke har annet å bygge på en fornærmedes anmeldelse, og at man er usikker på om denne i seg selv er tilstrekkelig til å konstatere skjellig grunn til mistanke. Men fordi anmeldelsen er inngitt mot en navngitt person, har vedkommende fått mistenkt-status, og kan således ikke hentes, slik et ordinært vitne kan (om loven endres).»

9.4 Departementets vurdering

Departementet mener fortsatt at vitner bør kunne pålegges å møte frem hos politiet, selv om de ikke har forklaringsplikt. En slik regel vil bidra til at politiet på et tidligere tidspunkt får klarlagt om vitnet ønsker å forklare seg eller ikke. I og med at formålet med en møteplikt er å avklare om vitnet ønsker å forklare seg for politiet, bør møteplikten - i alle fall i første omgang - ikke følge direkte av loven, men pålegges etter en konkret vurdering. Det forhold at en møteplikt vil kunne medføre ulemper for vitnet og utgifter som det offentlige må dekke, trekker i samme retning.

I en del tilfeller er vitner pga. taushetsplikt avskåret fra å forklare seg både for retten og for politiet. Er dette klart, vil de foreslåtte vilkårene for å innkalle vitnet ikke være oppfylt. Men i en del saker kan det være uklart om vitnet har taushetsplikt eller ikke. Da vil politiet ha behov for å avklare det. Tilsvarende kan det være behov for å avklare om en person som er fritatt fra vitneplikt for retten, men som ikke har taushetsplikt, ønsker å forklare seg for politiet. Departementet foreslår derfor ikke noen unntak fra møteplikten for personer som er fritatt fra vitneplikt for retten.

Et vitne som allerede har gitt klart uttrykk for at det ikke ønsker å forklare seg for politiet, bør ikke kunne pålegges møteplikt. For å unngå misforståelser og misbruk går departementet inn for at det skal gå frem av lovteksten at formålet med møteplikten er å få avklart om vitnet er villig til å forklare seg eller ikke. Vissheten om at vitnet risikerer å bli hentet vil i en del saker kunne medføre at vitnet selv tar kontakt for å avtale et annet tidspunkt eller for å gi beskjed om at han eller hun ikke ønsker å forklare seg for politiet. Dersom politiet etter å ha fått slik melding ikke har noen grunn til å tro at vitnet vil ombestemme seg, vil det etter departementets vurdering ikke lenger foreligge grunnlag for møteplikt og avhenting.

Departementet vil fortsatt ikke gå inn for at vitner skal ha forklaringsplikt for politiet og viser til arbeidsgruppens begrunnelse.

Noen høringsinstanser har tatt til orde for at også mistenkte personer bør kunne pålegges å møte til politiavhør. En slik møteplikt kan være nyttig og forsvarlig i enkelte tilfeller, særlig hvis vilkårene for å pågripe ikke er oppfylt. Etter en fornyet vurdering har departementet kommet til at det bør innføres en slik plikt.

Departementet er enig i at det ikke bør kreves at en innkalling er gyldig forkynt, så lenge den mistenkte eller vitnet har fått kjennskap til innkallingen. For at politiet skal kunne legge til grunn at vedkommende er kjent med innkallingen, kan det ikke være tilstrekkelig at innkalling er sendt; det bør foreligge tilleggsmomenter, som for eksempel at vitnet overfor politiet har erkjent å ha mottatt innkallingen.

Etter departementets syn bør straffeprosessloven §§ 110, 112, 113 og 114 gjelde tilsvarende. Dermed vil bl.a. politiet måtte sende kopi av innkallingen til de foresatte til mistenkte og vitner som er under 18 år, jf. § 114 tredje ledd.

Departementet viser for øvrig til forslaget om endring av straffeprosessloven § 230 og til de spesielle merknadene til bestemmelsen.