4 Frister ved pågripelse og varetektsfengsling. Isolasjon

4.1 Bør fristen for å fremstille en pågrepet person for retten utvides?

4.1.1 Gjeldende rett

En pågrepet person skal «snarest mulig og så vidt mulig dagen etter pågripelsen» fremstilles for forhørsretten, jf. straffeprosessloven § 183 første ledd første punktum. Slik loven er formulert, varierer den ordinære lengstefristen etter når på døgnet pågripelsen skjer. Den pågrepne må ofte fremstilles i 12-13-tiden for at retten skal rekke å behandle begjæringen om varetektsfengsling innen arbeidstidens slutt. Ble han pågrepet rett etter midnatt, er dermed fristen i praksis rundt 36 timer. Ble han derimot pågrepet rett før midnatt, er fristen ikke stort mer enn 12-13 timer.

Er det ikke mulig å fremstille den siktede for retten dagen etter at han er pågrepet, kan han fremstilles senere. Den siktede ble for eksempel pågrepet rett før midnatt, og var da så beruset at avhøret av ham måtte utsettes. - Er fremstilling for forhørsretten ikke skjedd dagen etter pågripelsen, skal grunnen til det opplyses i rettsboken (§ 183 første ledd annet punktum).

Utløper fremstillingsfristen på en lørdag eller en helligdag, forlenges den til nærmest følgende virkedag, jf. domstolloven § 149. Unntaksvis kan altså fristen etter gjeldende rett være to eller tre dager. Når helligdager kommer i tilknytning til en helg, kan fristen i prinsippet være enda lenger. Skjer pågripelsen onsdag før skjærtorsdag, går fristen etter lovens ordning først ut 2. påskedag, altså etter 6 dager.

Straffeprosessloven stiller ikke opp noen absolutt lengstefrist for å fremstille pågrepne personer for retten. Men loven må tolkes i lys av våre internasjonale forpliktelser, jf. straffeprosessloven § 4. Fremstilling etter 6 dager er i strid med Den europeiske menneskerettskonvensjon artikkel 5 nr. 3. Hvor sen fremstilling som kan godtas etter EMK, er det imidlertid vanskelig å si noe sikkert om, se punkt 4.1.2 nedenfor.

4.1.2 Folkerettslige forpliktelser

Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 5 nr. 3 lyder slik:

«Everyone arrested or detained in accordance with the provisions of paragraph 1.c of this article shall be brought promptly before a judge or other officer authorised by law to exercise judicial power...»

FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP) har et tilsvarende krav i artikkel 9.3. Ordlyden i vilkåret som gjelder fremstillingsfristen, er identisk med ordlyden i EMK («promptly»). De to konvensjoner danner altså det samme rettskildemessige utgangspunktet.

Selv om de to konvensjonsreglene uttrykkelig handler om fremstilling for en domsmyndighet, stiller de også krav om at pågrepne personer som ikke blir fremstilt for varetektsfengsling, blir løslatt «promptly».

«Promptly» («straks» i den norske oversettelsen) gir språklig sett liten fleksibilitet og lite rom for skjønn ved tolkningen. Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) understreket dette i Brogan-saken (A 145-B side 32). En naturlig forståelse av ordlyden tilsier at rask fremstilling ikke nødvendigvis er tilstrekkelig. Samtidig kan det ikke kreves at den frihetsberøvede fremstilles umiddelbart etter pågripelsen.

I den franske teksten er ordet «aussitôt» brukt. Ordet ligger språklig sett nærmere det norske «umiddelbart» enn hva «promptly» gjør. Domstolen viste til denne nyanseforskjellen i Brogan-saken, og understreket at det får en viss betydning for tolkningen.

Domstolen har understreket at det ikke kan settes opp en absolutt grense for hvor lang tid som kan godtas før fremstilling må skje. I hver enkelt sak må det vurderes om kravet er oppfylt i lys av de konkrete omstendigheter (se bl. a. saken de Jong, Baljetog van den Brink, A 77 side 25). En formålsrelatert skranke ble likevel formulert i Brogansaken: Sakens omstendigheter vil ikke kunne forsvare en fremstillingsfrist som er så lang at kjernen i rettigheten etter artikkel 5 nr. 3 svekkes (side 33).

Det overordnede formålet med artikkel 5 er å motvirke vilkårlig frihetsberøvelse. Dette søkes oppnådd gjennom to typer av regelsett: Det er satt skranker for når frihetsberøvelse kan skje, og den pågrepne er gitt rett til å få overprøvd grunnlaget for frihetsberøvelsen. Retten til å bli fremstilt for forhørsretten straks etter pågripelsen er en rettssikkerhetsgaranti for den siktede, som skal motvirke at frihetsberøvelse skjer uten at det er rettslig grunnlag for det.

Flere forutsetninger må være oppfylt for at adgangen til overprøving skal være effektiv: Den siktede må faktisk bli fremstilt, slik at overprøving kan skje. Fremstillingen må skje så raskt at retten til overprøving blir reell, dvs. at perioden før fremstilling er så kort som mulig. Og saken må være så godt opplyst at forhørsretten har mulighet for å foreta en grundig og reell vurdering av om det er grunnlag for å opprettholde varetektsfengslingen.

De to sistnevnte momentene står til en viss grad i konflikt med hverandre. En tolking av artikkel 5 må derfor avspeile en avveining av momentene. En ensidig vektlegging av at saken skal bli best mulig opplyst, kunne medføre at den siktede blir sittende en lengre periode uten å ha mulighet for å få overprøvd frihetsberøvelsen. Et for strengt krav til rask fremstilling ville innebære at saken ikke blir godt nok opplyst for forhørsretten.

Kravet til sakens opplysning går ikke lenger enn hva som er nødvendig for å vurdere varetektsspørsmåletpå en forsvarlig måte. Etter EMK artikkel 5 nr. 1 bokstav c må det foreligge «rimelig mistanke» om et straffbart forhold og det må være «rimelig grunn» til å anse varetektsfengsling nødvendig. Hensynet til en effektiv kriminalitetsbekjempelse tilsier at det ikke kan stilles for strenge krav her.

Videre må kravet til sakens opplysning ses i forhold til utgangspunktet i artikkel 5, som er at frihetsberøvelse ikke er tillatt. I dette ligger at det er unntaket som skal begrunnes. Dersom saken ikke er så godt opplyst for forhørsretten at det er grunnlag for å ta stilling til om varetektsfengslingen kan opprettholdes, skal den siktede løslates.

Brogan-saken, som ble avgjort ved plenumsdom i 1989, står sentralt når kravet til fremstillingsfristen etter EMK artikkel 5 nr. 3 skal fastlegges. I den saken ble klagerne aldri fremstilt for retten. De ble løslatt henholdsvis 4 dager og 6 timer, 4 dager og 11 timer, 5 dager og 11 timer og 6 dager og 16,5 timer etter pågripelse. I sin prosedyre viste Storbritannia til at pågripelsene var et ledd i bekjempelse av terrorvirksomhet. Under slike forhold måtte man godta en lengre fremstillingsfrist enn ved ordinær kriminalitetsbekjempelse. Det var vanskeligere å fremskaffe bevis og undersøkelsen av bevisene krevde mer tid enn vanlig. Dessuten var det nødvendig å sammenholde sakens opplysninger med opplysninger fra andre pågrepne før det var grunnlag for å fremstille den enkelte for en domsmyndighet. En raskere fremstilling var også vanskelig å gjennomføre fordi sakene berørte sensitiv informasjon om rikets sikkerhet.

Domstolen aksepterte at statene kan operere med lengre fremstillingsfrist ved bekjempelse av terrorvirksomhet enn ved bekjempelse av annen kriminalitet. Flertallet (12 dommere) kom likevel til at selv den korteste perioden - altså 4 dager og 6 timer - var i strid med artikkel 5 nr. 3.

Flertallet la avgjørende vekt på ordlyden og de grenser den setter for rettsanvendelsen. Den viste særlig til at et annet resultat ville innebære en uakseptabelt vid tolkning av ordet «promptly». Flertallet fant heller ikke grunnlag i reelle hensyn for å foreta en utvidende tolkning. Tvert imot fremhevet det at en så vid tolkning som man måtte foreta for å unngå konvensjonsbrudd i denne saken, ville innebære en alvorlig svekkelse av den prosessuelle garantien som er gitt den frihetsberøvede, og representere et inngrep i kjerneområdet av artikkel 5 nr. 3 (side 34).

Mindretallet (7 dommere) fant at det ikke forelå noe brudd på artikkel 5 nr. 3 overfor noen av de fire klagerne. Det la større vekt på de spesielle forholdene som terrorvirksomheten skapte i Nord-Irland. Mindretallet presiserte uttrykkelig at avgjørelsen er basert på de konkrete forholdene i Nord-Irland på det aktuelle tidspunktet, og understreket at det ville se annerledes på kravet om fremstilling under mer normale forhold (side 40).

Dommen i Brogan-saken bryter med eldre avgjørelser fra Kommisjonen. I X mot Nederland (årbok IX, 1966) la Kommisjonen for eksempel til grunn at fremstilling etter fire dager er tillatt i ordinære straffesaker, og at fem dager kan godtas under spesielle omstendigheter.

Flertallet i Brogan-saken uttalte at det ikke kan utledes noen generell regel av dommen om hvor lang fremstillingsfrist som kan godtas. Noen retningslinjer kan likevel trekkes ut av dommen: En fremstilling eller løslatelse fire dager etter pågripelse vil være helt i ytterkant av hva som kan godtas i forhold til EMK artikkel 5 nr. 3. Når de spesielle forhold som terrorvirksomheten skapte i NordIrland, ikke kunne forsvare en frihetsberøvelse i fire dager og seks timer uten fremstilling for forhørsrett, er det grunn til å tro at fire dager i alle fall ikke vil bli godtatt i ordinære straffesaker.

For det annet kan det utledes av dommen at grensen for hva som regnes som «promptly», vil variere fra sak til sak. Statenes skjønnsmargin er relativt begrenset i denne vurderingen.

4.1.3 Oversikt over reglene i enkelte andre land

4.1.3.1 Sverige

I Sverige skal påtalemyndigheten fremstille den pågrepne for varetekt uten forsinkelse («utan dröjsmål») og senest klokken 12 tre dager etter pågripelsen. Tingsretten må behandle varetektsspørsmålet uten forsinkelse, og senest fire dager etter pågripelsen, se rättegångsbalken kap. 24 12 og 13 §§.

Reglene ble innført ved en reform i 1988, med sikte på å tilpasse de svenske reglene til Den europeiske menneskerettskonvensjon. Før 1988 kunne fremstilling skje 7 dager etter pågripelsen.

Endringer i reglene om fremstillingsfristen ble vurdert i 1989 og 1995, med tanke på hvilke konsekvenser reformen hadde fått for rettssikkerheten. Undersøkelsen fra 1989 konkluderte med at den nye og kortere fremstillingsfristen hadde hatt positiv påvirkning på rettssikkerheten, men at det også var enkelte negative faktorer. Særlig var ikke kvaliteten på etterforskningsmaterialet og mulighetene for advokatene til å forberede saken gode nok.

På denne bakgrunn ble det foretatt enkelte endringer i 1996 for å sikre et bedre beslutningsgrunnlag for forhørsretten, se Prop. 1995/96:21. Den absolutte firedagers-fristen ble opprettholdt. Men adgangen til å utnytte hele fristens lengde ble noe utvidet. Arbeidsgruppe I uttaler følgende om de svenske reglene (side 96):

«Under arbeidsgruppens besøk i Sverige ble det uttalt fra representanten for forsvarerne at disse opprinnelig hadde vært skeptisk til lovendringen i 1988. Man fryktet at kortere frist kunne føre til mer bruk av varetekt, fordi muligheten til å gjennomføre etterforskingsskritt i siktedes favør - for eksempel avhør av vitner - ville bli redusert. Representantene for dommerne og påtalemyndigheten fremholdt at selv om lengstefristen for begjæring om fengsling var 3 dager, var det ikke kurant å vente så lenge. Retten forlanger i slike tilfeller en redegjørelse for hvilken etterforsking som gjorde dette nødvendig. Det syntes å være en samstemmig oppfatning blant dem arbeidsgruppen møtte at dersom man i Sverige hadde hatt samme fremstillingsfrist som i Norge, ville dette medført mange fengslinger som man i dag unngår.»

4.1.3.2 Danmark

De danske reglene går frem av Grundloven § 71 og retsplejeloven kapittel 69 § 760. Fristen for å fremstille en pågrepet person for en dommer er 24 timer etter pågripelsen. Fengslingsspørsmålet kan få tre ulike utfall i forhørsretten: I tillegg til at den pågrepne kan settes fri eller varetektsfengsles, kan retten komme til den mellomløsning at politiets anholdelse skal forlenges. Vilkåret er at retten finner at varetektsfengsling ikke er utelukket, men at den ikke nå kan ta stilling til varetektsspørsmålet fordi saken ikke er godt nok opplyst eller av andre grunner.

Fristen for ny fremstilling er 24 timer etter avslutningen av det første rettsmøtet. Fristen kan forlenges av retten 24 timer av gangen i alt tre ganger. Dermed kan det gå maksimalt fire døgn før den pågrepne må overføres til varetektsfengsling.

4.1.3.3 Nederland

I Nederland er fremstillingsfristen 3 dager og 15 timer fra pågripelsen. Regelen ble innført i 1994 for å tilpasse lovverket til Den europeiske menneskerettskonvensjon etter avgjørelsen i Brogan-saken (A 145-B). I forarbeidene er det uttalt at tidsfristen anses for å ligge innenfor kravet om fremstilling «promptly» i EMK artikkel 5 nr. 3.

4.1.3.4 England

Reglene om fremstilling for varetekt i England følger av Police and Criminal Evidence Act 1984 sections 41-42. De er relativt omfangsrike og detaljerte. Utgangspunktet er at politiet må fremstille den pågrepne for forhørsretten innen 24 timer fra pågripelsen, jf. section 41 (1).

Polititjenestemenn av høyere grad kan på nærmere vilkår bestemme at den pågrepne skal holdes i politiets forvaring opp til 36 timer etter pågripelsen, jf. section 42 (1). Vilkåret er at det er rimelig grunn til å tro at frihetsberøvelsen er nødvendig for å sikre eller bevare bevis i saken, at det gjelder en alvorlig forbrytelse, og at etterforskingen foretas grundig («diligently») og hurtig («expeditiously»). Avgjørelsen om å utsette fremstillingen må treffes innen 24 timer etter pågripelsen, jf. section 42 (4).

Etter 36 timer må den pågrepne fremstilles eller løslates. Fortsatt frihetsberøvelse kan foretas bare med forhørsrettens kjennelse, jf. section 42 (10), jf. section 43 (1).

4.1.4 Arbeidsgruppens forslag

Arbeidsgruppe I foreslår at fremstillingsfristen i straffeprosessloven § 183 første ledd forlenges til fire dager fra pågripelsen, i en prøveperiode på tre år. Arbeidsgruppen begrunner forslaget slik (rapporten side 95):

«Begrunnelsen er at dette antas å ville tjene de pågrepnes interesser. Ved at politiet får bedre tid til å etterforske saken før fengsling må begjæres vil fengsling i en del tilfeller være unødvendig. Etterforskingen viser for eksempel at det ikke er tilstrekkelig grunn til mistanke, eller etterforskingen kommer så langt (gjennom avhør, ransaking og beslag) at det ikke lenger er fare for bevisforspillelse. Politiet vil også ha mulighet til å undersøke alternativer til fengsling, for eksempel behandlingstilbud. Dersom fristen for å begjære fengsling forlenges, kan dessuten retten stille atskillig strengere krav til politiets begrunnelse for at fengslingsvilkårene er oppfylt enn tilfellet er nå. I dag begjæres sjelden fengsling for mindre enn to uker, og politiet får som regel medhold i begjæringene. Tanken bak forslaget er at totalt sett vil en lengre frist for fremstilling medføre færre fengslinger og færre døgn i arrest/fengsel.»

Arbeidsgruppen viser til at man i Sverige har tilsvarende regler.

Samtidig peker arbeidsgruppen på at det kan ha åpenbare betenkeligheter å utvide adgangen til frihetsberøvelse uten rettslig prøving, og at det er muligheter for misbruk. Faren ligger bl.a. i at personer kan bli holdt pågrepet uten at det foregår etterforsking av betydning, eller uten at vilkårene for pågripelse og varetektsfengsling er oppfylt, for eksempel for å «mørne» den siktede i strid med riksadvokatens brev til statsadvokatene 10. november 1999 om bruk av restriksjoner. Arbeidsgruppen mener imidlertid at disse ulempene, i alle fall et stykke på vei, kan avhjelpes ved andre tiltak:

Utvides fremstillingsfristen, bør praktiseringen av reglene følges opp med kontrolltiltak (rapporten side 96). Målinger bør foretas for å undersøke hvordan ordningen praktiseres, sammenlignet med tiden før en eventuell lovendring (punkt 4.3.3 nedenfor). Videre bør den siktede ha krav på forsvarer på det offentliges bekostning når han ikke blir løslatt senest dagen etter pågripelsen (punkt 4.2). Dessuten må det være en forutsetning at den siktede ikke overføres fra politiarrest til fengsel på et senere tidspunkt enn i dag (punkt 4.3.3).

Arbeidsgruppen drøfter ikke forholdet til EMK artikkel 5 nr. 3. Men den antyder at en frist på fire dager vil være helt i ytterkant av hva som kan godtas, og at man vil være på den sikre siden om man velger tre dager.

4.1.5 Forslaget i høringsnotatet

Departementet var i høringsnotatet enig med arbeidsgruppen i at en lengre fremstillingsfrist kan bidra til å redusere den samlede tiden som en person er frihetsberøvet under etterforskningen. Samtidig vil risikoen for misbruk i enkelte saker øke. Men departementet mente, som arbeidsgruppen, at ulempene ved en utvidet fremstillingsfrist kan reduseres ved andre tiltak, blant annet kontrolltiltak og utvidet rett til offentlig oppnevnt forsvarer, se nærmere punktene 4.2 og 4.3 nedenfor. Departementet gikk etter dette inn for at fremstillingsfristen utvides.

Departementet var i tvil om hvor lang fremstillingsfristen bør være. Det fant det klart at fristen ikke kan være lenger enn fire dager, jf. drøftelsen i punkt 4.1.2 foran av forholdet til Norges internasjonale forpliktelser. Men departementet mente at også en frist på fire dager kunne være for lang. Betenkelighetene øker jo større utvidelse det er tale om. Også hensynet til EMK artikkel 5 nr. 3 taler for at man bør velge en kortere fremstillingsfrist enn fire dager. Spørsmål om konvensjonsstrid kan lett oppstå i forhold til en regel som ligger nær den absolutte tidsgrensen etter EMK-praksis. Departementet uttalte i høringsnotatet (side 21-22):

«Spørsmålet om frihetsberøvelse i 4 dager uten adgang til overprøving er i samsvar med EMK, vil i en konkret sak måtte avgjøres på bakgrunn av sakens fakta. Argumentet om at en slik regel totalt sett vil føre til færre fengslinger og færre døgn i fengsel, vil ha begrenset rekkevidde for spørsmålet om konvensjonsbrudd. Spørsmålet blir om fremstilling fire dager etter pågripelse øker sannsynligheten for at den pågrepne blir satt fri tidligere enn han ville ha blitt med en kortere frist.

Vekten av argumentet vil bero på i hvilken grad man er i stand til å oppnå det samme med en kortere fremstillingsfrist. Det er vanskelig å måle. Men det må kunne legges til grunn at det også vil ha en viss effekt å forlenge fristen til to eller tre dager.

...

Det er imidlertid ikke i strid med EMK artikkel 5 at uskyldige fengsles. Hensynet til effektiv kriminalitetsbekjempelse kommer her inn med full tyngde. Beviskravet for forhørsretten går ikke lenger enn til «rimelig mistanke» om straffbar handling, artikkel 5.1 bokstav c. Rettssikkerhetsgarantien for den pågrepne ligger i summen av de to faktorene beviskrav og fremstillingsfrist for forhørsrett.

På denne bakgrunnen kan det hevdes at staten innenfor sin skjønnsmargin kan og skal foreta den nødvendige avveining av disse to faktorene for å etablere en rettstilstand som totalt sett er best egnet til å ivareta rettssikkerheten. Arbeidsgruppens henvisning til at retten ved en utvidet fremstillingsfrist kan stille strengere krav til politiets begrunnelse for at fengslingsvilkårene er oppfylt enn tilfellet er nå, er i tråd med dette.

Gjennomgåelsen av EMK artikkel 5 nr. 3 og praksis fra Den europeiske menneskerettighetsdomstol ... viser at fremstilling eller løslatelse fire dager etter pågripelse er helt i ytterkant av hva som vil bli godtatt etter EMK artikkel 5 nr. 3. Hvor lang frist som vil godtas, varierer etter forholdene i den enkelte sak. Argumentene som arbeidsgruppen anfører for å forlenge fremstillingsfristen, er i samsvar med formålet bak EMK artikkel 5 nr. 3. Men de vil ha mindre vekt når man nærmer seg yttergrensen etter konvensjonspraksis.»

Konvensjonsstrid kan motvirkes ved å innta et variabelt fristkrav i tillegg til det absolutte kravet, slik man har gjort i den gjeldende § 183 i straffeprosessloven (« snarest mulig og så vidt mulig dagen etter»). Forutsatt at den absolutte fristen ligger innenfor hva som teoretisk vil være den absolutte fristen etter EMK, vil en slik regel ikke være konvensjonsstridig. Spørsmålet om konvensjonsbrudd oppstår da bare i forhold til praksis.

Det overordnede mål må imidlertid være å legge til rette for en praksis som ivaretar kravet i EMK artikkel 5 nr. 3. Den absolutte fremstillingsfristen kan bli den reelle fristen i mange saker. På denne måten kan en regel med en frist til å fremstille den pågrepne for varetekt fire dager etter pågripelse, åpne for krenkelser av EMK artikkel 5 nr. 3. Ut fra statens ansvar for å ivareta menneskerettighetene, bør det derfor være en klar margin mellom lovens regel og det som antas å være yttergrensen i forhold til EMK, som med grunnlag i Brogan-saken neppe overstiger fire dager. Departementet foreslo på denne bakgrunnen at fristen utvides til 72 timer og fortsatte (side 22):

«Hensynet til EMK artikkel 5 nr. 3 tilsier at man i tillegg til den absolutte fristen viderefører det variable fristkravet om at fremstilling må skje snarest mulig. Dermed vil fremstilling i en del tilfeller måtte skje før utløpet av fristen.

En tredagers fremstillingsfrist vil i enkelte tilfeller medføre at domstolloven § 149 må tolkes innskrenkende. Dersom pågripelse for eksempel skjer på onsdag, vil fristen etter forslaget løpe ut på lørdag. Etter § 149 ville fremstillingsfristen forlenges til mandag, dvs. fem dager etter pågripelsen. Som gjennomgåelsen under punkt 3.2.3 viser, vil dette være i strid med EMK artikkel 5 nr. 3. I de tilfellene der pågripelsen skjer på onsdag, må derfor fremstillingen skje på fredag, eller på lørdag dersom forhørsretten har slik vaktordning. Den samme problemstillingen møter man allerede etter gjeldende rett dersom pågripelsen skjer onsdag i påsken, hvor første virkedag er påfølgende tirsdag. Løsningen må bli den samme her, slik at den pågrepne enten må settes fri før lørdag, eventuelt at det holdes rettsmøte på lørdag.

Departementet har vurdert om denne begrensningen for varetektssakenes del bør sies uttrykkelig i § 149. Pedagogiske grunner og hensynet til å redusere faren for at pågripelsen varer lenger enn EMK tillater, taler for det. Helt unntaksvis vil det imidlertid trolig være innenfor rammen av EMK å løslate noe senere enn etter 3 dager. Enkelte etterforskningsskritt kan ta lengre tid på helligdager, for eksempel fordi sentrale vitner er bortreist. Dagens formulering i § 149 kan gi rom for en viss fleksibilitet. Departementet finner derfor under tvil at det ikke bør foretas noen presisering i § 149. Men departementet understreker at pågripelse ut over 72 timer bare helt unntaksvis vil være tillatt.

I straffeprosessloven § 183 heter det i dag at fremstilling 'så vidt mulig' skal skje dagen etter pågripelsen. Skjer det senere, skal grunnen opplyses i rettsboken, jf. annet punktum. Det er et spørsmål om disse formuleringene bør videreføres. Siden EMK bare unntaksvis tillater at tredagers-grensen overskrides, kan formuleringene gi gale signaler. Departementet går derfor inn for at formuleringene tas ut.»

Siden en utvidelse av fremstillingsfristen har klare rettssikkerhetsmessige betenkeligheter, burde endringen etter departementets syn foreløpig bare gjelde for en prøveperiode på tre år. Departementet ba om høringsinstansenes syn på om det bør komme til uttrykk i lovens ikraftsettingsbestemmelse at endringen skal gjelde bare i tre år, eller om det er tilstrekkelig at det blir foretatt en etterkontroll innen tre år.

4.1.6 Høringsinstansenes syn

Høringsinstansene er delt i synet på om fremstillingsfristen bør forlenges eller ikke.

Et flertall av instansene støtter forslaget om å utvide fremstillingsfristen. Dette gjelder Asker og Bærum herredsrett, Bergen byrett, Hallingdal sorenskriverembete, Oslo byrett, Romsdal sorenskriverembete, Senja sorenskriverembete, Stavanger byrett, Riksadvokaten, Hordalandog Oslo statsadvokatembeter, alle de politidistriktene som har uttalt seg om saken, Kriminalpolitisentralen (KRIPOS), Politiets overvåkningstjeneste, Politiets fellesforbundog Politiembetsmennenes Landsforening.Også Nord-Troms herredsrett synes å mene at fristen kan forlenges.

Høringsinstansene viser i stor grad til de samme argumentene som i rapporten fra arbeidsgruppen og i høringsnotatet. Mange av dem gir uttrykk for at en utvidet fremstillingsfrist vil redusere behovet for varetektsfengsling. Flere instanser fremhever at en lengre fremstillingsfrist vil gi politiet mer ro over etterforskningen, avhjelpe det tidspresset etterforskningen har i åpningsfasen av en sak og sikre at saken blir bedre forberedt for forhørsretten. Under høringen er det også anført at en lengre fremstillingsfrist vil være en praktisk fordel i distrikter med lange avstander, hvor det går med forholdsvis lang tid til å komme til forhørsretten. Riksadvokaten uttaler for eksempel:

«En endring som foreslått vil som nevnt både i sluttrapporten fra Arbeidsgruppe I og i høringsnotatet, kunne bidra til å effektivisere straffesaksbehandlingen og redusere bruken av fengsling. En frist for fremstilling senest på den tredje dag etter pågripelsen vil gi politiet mulighet for å etterforske saken langt på veg ferdig mens sporene er friske uten å måtte avbryte arbeidet med tanke på å presentere de foreløpige opplysningene i retten for fengsling. Dette er åpenbart det mest effektive og vil samtidig kunne erstatte en rekke av de korte fengslinger på én eller to uker. Den samlede bruk av frihetsberøvelse under etterforskingen kan derfor bli mindre med en slik regel. Retten til forsvarer etter 24 timer og overføring fra arrest til fengsel vil bidra til at den forlengede frist for fremstilling ikke blir en 'sovepute'. På den annen side må det ikke underslås at det er all grunn til å tro at mange - som i dag løslates i løpet av 24 timer - vil bli sittende fengslet to eller tre dager.»

Mange instanser peker på at det først og fremst er behov for en lengre fremstillingsfrist når fengslingsgrunnlaget er bevisforspillelsesfare. En prioritert og rask etterforskning de første dagene vil kunne redusere behovet for varetektfengsling. Slik er det ikke i samme grad ved fengsling på grunn av gjentakelsesfare eller unndragelsesfare.

Videre er det vist til at de som pågripes på fredager, også i dag ofte er fengslet i tre dager.

De aller fleste instanser som går inn for å utvide fristen, støtter forslaget om at lengstefristen skal være 72 timer/tre dager. Noen dommere i Nedre Romerike herredsrett mener at fristen bør være fire dager, slik at det blir mulig å pådømme saken før fristen går ut. Oslo byrett og noen dommere i Bergen byrett reiser på den annen side spørsmål om ikke fristen bør være to dager. - Nord-Troms herredsrett mener at en tredagers-frist er for lang, men angir ikke hvor yttergrensen bør settes.

Riksadvokaten, Osloog Trondheim politidistrikter og Politiembetsmennenes Landsforening mener at lengstefristen bør være tre dager etter pågripelsen, ikke 72 timer, slik departementet har foreslått.

Oslo politidistriktog Politiembetsmennenes Landsforening går dessuten inn for at det unntaksvis bør være adgang til å fremstille den pågrepne senere enn tre dager etter pågripelsen. Dermed vil det være en viss fleksibilitet for å fange opp uventede hendelser.

Riksadvokaten og KRIPOS mener derimot at fristen bør være absolutt. Trondheim politidistrikt synes å mene det samme.

Følgende instanser er imot å utvide fremstillingsfristen: Agder og Borgarting lagmannsretter, Trondheim byrett, Hadeland og Land og Inderøy sorenskriverembeter, Amnesty International Norge, Den Norske Advokatforening, Forsvarergruppen av 1977, Norsk fengsels- og friomsorgsforbund, Norsk forening for kriminalreform (KROM)og Rettspolitisk forening. Utenriksdepartementet uttrykker «en viss skepsis» til forslaget.

Borgarting lagmannsrett, Den Norske Advokatforening, KROM, Norsk fengsels- og friomsorgsforbund, Rettspolitisk forening, samt noen førsteinstansdomstoler stiller seg tvilende til om en utvidelse av fremstillingsfristen vil føre til færre fengslinger enn i dag. Borgarting lagmannsrett uttaler:

«Ut fra lagmannsrettens erfaringsgrunnlag - kjæremålssakene - synes det ikke å være mange saker der saken stiller seg vesentlig annerledes etter tre dager enn etter en dag. Det kan tyde på at det praktiske behovet for en slik utvidelse ikke er svært stort. Da slår de rettssikkerhetsmessige betenkelighetene sterkere ut.»

Den Norske Advokatforening uttaler:

«Når politiet sjelden ber om kortere varetekt enn 2 uker, innebærer dette at politiet normalt er av den oppfatning at man vil trenge lengre tid enn 2 døgn for å kunne avklare om behovet for (fortsatt) fengsling er til stede. Det er også erfaring for at politiet, dels på grunn av stor arbeidsbyrde og dels på grunn av praktiske problemer, bare i begrenset grad klarer å gjennomføre for eksempel vitneavhør i løpet av de første dagene etter at siktede er pågrepet og varetektsfengslet. Det er således grunn til å være skeptisk til at en forlenget fremstillingsfrist vil medføre at politiet får gjennomført etterforskningsskritt som vil kunne innebære at en siktet blir løslatt i flere tilfeller enn i dag uten fremstilling for forhørsretten.»

KROM uttaler:

«Ut fra tallmateriale fra Statistisk Sentralbyrå kan man konstatere at det i 1998 ble pågrepet 16 160 personer mistenkt for kriminalitet. Videre kan man av tallmaterialet se at det i løpet av 1998 var totalt 3 252 varetektsfengslinger, dvs. at 12 908 personer ble løslatt i løpet av 24 timer. Det er grunn til å stille spørsmål ved hva som ville blitt tallmaterialet dersom politi og påtalemyndighet ikke hadde hatt dagens press bestående i domstolskontroll innen 24 timer. Svaret står i og for seg i høringsnotatet på side 33 annet avsnitt hvor arbeidsgruppe I gir uttrykk for det vi alle vet, nemlig at det ikke blir gjort mer enn det som er nødvendig før fristen er (nesten) ute. Det vil med andre ord, med departementets forslag til endring, være en fare for at så mye som 12 - 13 000 enkeltindivider pr. år vil sitte i arrest i inntil 3 dager før løslatelse mot 1 dag etter dagens regelverk. Dette innebærer anslagsvis 26.000 flere fengselsdøgn pr. år enn i dag, noe som helt klart er betenkelig ved lovforslaget og i strid med det uttalte formål om å redusere varetektstiden.»

De fleste av de høringsinstanser som går imot å forlenge fremstillingsfristen, fremhever at en slik utvidelse er rettssikkerhetsmessig betenkelig. Den Norske Advokatforening uttaler for eksempel:

«En utvidelse av politiets adgang til å holde en mistenkt i arrest, vil også lett kunne åpne for misbruk og en svekkelse av siktedes rettssikkerhet.

...

Frihetsberøvelse i form av varetekt er et så alvorlig inngrep i en persons frihet, at det er viktig å fastholde den rettssikkerhetsgaranti som ligger i kravet til domstolskontroll med vilkårene for bruk av varetektsfengsling.

...

Ved en generell utvidelse av fristen for fremstilling vil en ikke ha noen kontroll med at maksimalfristen bare vil bli benyttet i de alvorligste tilfellene.»

Rettspolitisk forening uttaler:

«RPF går mot en utvidelse av politiets adgang til å holde siktede pågrepet før inngrepet undergis legalitetskontroll av retten. Prinsippet om legalitetskontroll fra domstolenes side med statens inngrep overfor borgerne er grunnleggende i vår forfatning. Særlig vesentlig er dette prinsippet ved et såvidt totalt inngrep som frihetsberøvelse i isolasjon (hvilket de facto alltid er situasjonen i pågripelsesfasen).

Som arbeidsgruppen også har påpekt, knytter det seg åpenbare betenkeligheter til å åpne for lengre frihetsberøvelse uten rettslig prøving. Som påpekt under pkt. 3.1 er en viktig del av CPTs kritikk mot Norge knyttet til det press som reelt legges på de siktede for å få dem til å 'samarbeide'. Det er også mange eksempler fra dagens praksis på at planlagte pågripelser gjennomføres fredag ettermiddag, nettopp for å unngå rettslig prøving før mandag.»

Flere høringsinstanser anfører at en forsvarer ikke kan avhjelpe den manglende domstolskontrollen, fordi forsvareren ikke kan overprøve påtalemyndighetens vurdering av når den siktede skal fremstilles.

KROM frykter at en utvidet fremstillingsfrist vil føre til at de pårørende vil bli kontaktet senere enn i dag:

«Ved en innføring av den frist for fremstilling for domstol som departementet foreslår, risikerer man f.eks. at de nærmeste ikke blir varslet før det har gått 3 dager dersom påtalemyndigheten mener det kan være til skade for etterforskningen, strpl. § 182 annet ledd, i og med at spørsmålet ikke er undergitt domstolskontroll før 72 timer. En forsvarer kan naturligvis bringe dette spørsmålet og vilkårene for bruk av tvangsmidler inn for domstolen, men hvis forsvarer først blir kontaktet dagen etter og deretter skal bringe saken inn for forhørsretten vil spørsmålet i praksis neppe bli behandlet før 72 timer. Varsling av pårørende snarest mulig er selvfølgelig viktig for de fleste av de som er pågrepet, men det er ikke minst viktig for pårørende som helt uforskyldt blir berørt av en pågripelse.»

KROM er også opptatt av at den som er pågrepet, nektes kontakt med andre:

«Som pågrepet er man fullstendig isolert og utenfor ethvert fellesskap uavhengig av om vedkommende blir overført fra arresten til fengsel. Dvs. at departementet med sitt lovforslag på 72 timer utvider isolasjon for en pågrepet med 2 dager uten domstolskontroll av om vilkårene for isolasjon etter dagens regler er tilstede. Brev og besøksforbud/kontroll i medhold av strpl. § 186 er overhodet ikke vurdert i forhold til alle de som blir pågrepet før domstolskontroll finner sted.»

Norsk fengsels- og friomsorgsforbund trekker også frem dette.

Noen høringsinstanser peker på at det er prinsipielt betenkelig å operere med en lengste fremstillingsfrist som ligger i yttergrensen av det EMK tillater.

Flere instanser trekker frem alternative løsninger. Oslo byrett uttaler:

«Det må også påpekes at en utvidelse av fremstillingsfristen isolert sett vil føre til økt bruk av varetekt, fordi en del av de siktede som ikke fremstilles vil bli holdt fengslet lenger enn i dag. På denne bakgrunn vil jeg reise spørsmålet om det ikke alt i alt er bedre å nøye seg med å forlenge fremstillingsfristen fra ett til to døgn (48 timer). Dette vil være tilstrekkelig til å sikre at fengslingssakene blir ordentlig forberedt.»

Utenriksdepartementet, Hadeland og Land sorenskriverembete, Amnesty International og Norsk fengsels- og friomsorgsforbund peker på ordningen i Danmark, hvor retten kan gi tillatelse til fortsatt anholdelse i 24 timer av gangen. For ekspempel uttaler Utenriksdepartementet:

«Utenriksdepartementet er av den oppfatning at det ikke kan utelukkes at det finnes alternativer til Justisdepartementets forslag som i stor grad vil kunne medføre at man når de ovennevnte målene og som samtidig ikke vil innebære en tilsvarende risiko i forhold til våre folkerettslige forpliktelser. I denne forbindelse ønsker Utenriksdepartementet å henlede oppmerksomheten på de danske reglene hva gjelder fremstillingsfrister, gjengitt i høringsnotatets pkt. 3.2.4.2. Den danske modellen synes etter Utenriksdepartementets vurdering å balansere motstridende hensyn på en bedre måte en det foreliggende forslaget fra Justisdepartementet. Videre må den danske modellen med stor sannsynlighet anses å gå klar av eventuelle brudd på fremstillingsfrister etter EMK art. 5 nr. 3.

Etter den danske modellen skal en pågrepet person fremstilles for retten innen 24 timer etter pågripelsen. I motsetning til dagens norske system kan retten komme til den mellomløsning at politiets anholdelse skal forlenges med inntil 24 timer, istedenfor varetektsfengsling eller løslatelse. Fristen kan forlenges av retten 24 timer av gangen i alt tre ganger. Vilkåret er at retten finner at varetektsfengsling ikke er utelukket, men at den ikke nå kan ta stilling til varetektsspørsmålet fordi saken ikke er tilstrekkelig opplyst. Den danske modellen synes således å ivareta rettssikkerheten på en måte som er i tråd med det Justisdepartementet ønsker å oppnå i sitt forslag.

Samtidig synes det som om den danske modellen langt på vei vil kunne bidra til å redusere den samlede tiden en person er pågrepet eller varetektsfengslet. Også i henhold til den danske modellen vil politiet kunne få bedre tid til å etterforske en sak før endelig beslutning om varetektsfengsling må tas, og således vil varetektsfengsling på samme måte som etter Justisdepartementets forslag antas å vise seg unødvendig i en del tilfeller.

Et annet viktig moment er at det må antas som en meget sannsynlig og uheldig konsekvens av Justisdepartementets forslag om å forlenge fremstillingsfristen til tre dager, at flere uskyldige vil bli sittende lengre i politiets bevaring enn tilfellet er i dag. Den danske modellen synes å bedre kunne hindre dette ved at den pågrepne fremdeles skal fremstilles for forhørsretten 24 timer etter pågripelsen. Således vil muligheten for en rask løslatelse av åpenbart uskyldige personer bli styrket.»

Amnesty International viser også til de engelske reglene, som skiller mellom de alvorligste sakene og andre saker.

Rettspolitisk forening antyder at man kan åpne for at den siktede kan samtykke i forsinket fremstilling, for eksempel i 2 x 24 timer.

4.1.7 Departementets vurdering

4.1.7.1 Bør fremstillingsfristen utvides?

Etter gjeldende rett skal fremstilling for fengsling som hovedregel skje dagen etter pågripelsen. Men dagens frist er ikke absolutt. Fremstilling kan skje senere både når fremstilling dagen etter pågripelsen er umulig, og når fristen løper ut på en lørdag eller en helligdag.

Dagens regler har ingen absolutt lengstefrist. Utvides fengslingsfristen fra «dagen etter pågripelse» til for eksempel tre dager etter, blir derfor ikke den absolutte lengstefristen utvidet samtidig. Likevel er det grunn til å tro at fremstilling to til tre dager etter pågripelsen vil skje oftere hvis loven stiller opp en absolutt tredagers-frist, sammenlignet med dagens regel om at fremstilling normalt skal skje senest dagen etter pågripelsen. Det gjelder selv om man samtidig beholder kravet om at fremstilling skal skje snarest råd.

Pågripelse og varetekt er inngripende tvangsmidler. Norge har fått kritikk fra flere internasjonale kontrollorganer for omfanget av bruken av varetekt. Fremstillingsfristen bør derfor forlenges bare hvis gode grunner taler for det og en slik forlengelse er forsvarlig.

Forslaget om å forlenge fremstillingsfristen er begrunnet med at den totale bruken av frihetsberøvelse under etterforskningen vil bli redusert hvis fremstillingsfristen utvides. Høringsinstansene er delt i troen på om denne forutsetningen vil slå til. På bakgrunn av en totalvurdering av uttalelsene under høringen holder departementet fast ved at man bør kunne regne med en slik reduksjon. Departementet viser særlig til uttalelsen fra Riksadvokaten, som er gjengitt foran.

Departementet legger også vekt på de gode erfaringene med en tredagers-frist i Sverige. Riktignok er det ikke gitt at effekten av en lengre frist vil bli den samme i Norge som i Sverige. Ulikheter i regelverk, praksis, rutiner og holdninger kan føre til ulike resultater selv om fristen er den samme. Erfaringene fra Sverige er likevel så gode at det er grunn til å ta dem i betraktning ved vurderingen av om fremstillingsfristen bør utvides i Norge.

Som flere høringsinstanser har pekt på, vil en lengre fremstillingsfrist først og fremst kunne redusere behovet for varetektsfengsling i saker hvor det er fare for bevisforspillelse:

Politiet får bedre tid og anledning til å etterforske saken hvis fremstillingsfristen utvides. Særlig er det av betydning at mulighetene bedres for å sikre bevis mens sporene er friske. Dermed øker mulighetene for at saken blir så godt etterforsket i løpet av den tiden den siktede er pågrepet, at det ikke blir behov for fengsling.

Etterforskningen kan også lede til at det ikke lenger er skjellig grunn til å mistenke den pågrepne. Det gjelder uansett på hvilket grunnlag den siktede er pågrepet. Selv om mistanken ikke er svekket, kan politiet ha sikret viktige bevis, slik at det ikke lenger er bevisforspillelsesfare. Og skulle det fortsatt være slik fare, vil påtalemyndigheten ofte kunne be om en kortere varetektsperiode enn den ellers ville ha gjort. Påtalemyndigheten begjærer for eksempel fengsling i én uke i stedet for to.

Blir saken bedre etterforsket, kan også retten - i alle typer av fengslingssaker - få et bedre grunnlag for å vurdere fengslingsspørsmålet hvis den pågrepne fremstilles for fengsling. Det kan føre til flere løslatelser enn i dag, eller til at retten fastsetter en kortere varetektsperiode.

Samlet sett vil en utvidelse av fremstillingsfristen etter departementets syn legge forholdene godt til rette for å få redusert den totale bruken av frihetsberøvelse under etterforskningen. Hvor stor reduksjonen vil bli er det vanskelig å si noe sikkert om. Men etter departementets mening må man kunne regne med at reduksjonen blir så stor at den isolert sett gjør det ønskelig og berettiget å utvide fremstillingsfristen.

Selv om den totale bruken av frihetsberøvelse går ned, er det en risiko for at enkeltpersoner vil bli holdt frihetsberøvet i en lengre periode enn de ville ha blitt etter gjeldende rett. For dem hjelper det lite at den samlede bruken av frihetsberøvelse under etterforskningen reduseres. Departementet ser særlig to typer av problemer:

En lengre frist kan virke som en sovepute; det er en fare for at etterforskningen i noen saker foregår i et roligere tempo uten at mer blir gjort. Fører dette til at den siktede blir holdt frihetsberøvet i en lengre periode enn han ellers ville ha blitt, vil en eventuell lovendring virke mot sin hensikt.

Faren kan også øke for at den siktede i noen saker blir holdt pågrepet uten at lovens vilkår er oppfylt. Departementet sikter særlig til siktede personer som etter gjeldende rett ville ha blitt løslatt av politiet eller retten dagen etter pågripelsen, men som etter en eventuell lovendring først løslates senere. Vilkårene for å holde noen pågrepet er skjønnsmessige. Dermed vil det alltid være en risiko for at påtalemyndigheten tolker eller anvender loven feil. Som arbeidsgruppen peker på, er det også en fare for misbruk, særlig ved at pågripelse brukes til å «mørne» en mistenkt person.

Det er en viktig rettssikkerhetsgaranti at personer som er pågrepet, etter kort tid må fremstilles for retten. Domstolskontrollen skal sikre både mot gal anvendelse av loven og mot misbruk av den. Utvides fremstillingsfristen, vil denne sikkerhetsmekanismen inntre senere enn etter gjeldende rett.

Siden gjeldende rett stiller opp unntak både når fremstilling dagen etter pågripelsen ikke er mulig og når fristen løper ut på en lørdag eller en helligdag, kan domstolskontrollen også i dag først inntre to til tre dager etter pågripelsen. Men som nevnt er det likevel grunn til å tro at fremstilling etter to til tre dager skjer sjeldnere i dag enn om lovens generelle lengstefrist hadde vært for eksempel tre dager.

Utenrettslig kontroll kan i alle fall et stykke på vei kompensere for den utsatte domstolskontrollen.

Ett tiltak kan være å gi den pågrepne rett til offentlig forsvarer før han eventuelt fremstilles for varetektsfengsling, jf. punkt 4.2 nedenfor. Som flere av høringsinstansene har pekt på, kan forsvareren riktignok ikke overprøve påtalemyndighetens vurdering av når den siktede skal fremstilles. Men han kan påvirke politi- og påtalemyndighet til å få den siktede løslatt, eller i det minste fremstilt for retten før lengstefristen løper ut.

Forsvareren vil dessuten kunne få bedre innsikt i hvordan etterforskningen har foregått enn om han hadde blitt oppnevnt rett før fengslingsmøtet. Kan han vise til at etterforskningen så langt har vært lite effektiv eller hatt preg av misbruk, vil det kunne påvirke rettens beslutning i fengslingssaken til den pågrepnes fordel.

Etter departementets syn bør også påtalemyndigheten sette i verk kontrolltiltak. Overordnet påtalemyndighet kan for eksempel rette særlig oppmerksomhet mot praktiseringen av reglene om fremstillingsfrist ved inspeksjoner og på påtalemøter. Etter omstendighetene kan det i tillegg være grunn til å ta stikkprøver.

Bestemmelsen om at grunnen til forsinkelsen må opplyses i rettsboken hvis fremstilling skjer senere enn dagen etter pågripelsen bør videreføres. Dermed vil også retten kunne føre kontroll med praktiseringen av reglene om fremstillingsfrist.

Kontrollen fra overordnet påtalemyndighet og fra retten vil være en etterfølgende kontroll. Har fremstilling først skjedd for sent i en sak, er skaden allerede skjedd. Men det er grunn til å tro at vissheten om den etterfølgende kontrollen vil virke som en ekstra spore til å praktisere fristreglene riktig.

Selv med kontrolltiltak er det imidlertid ikke til å unngå at noen personer vil bli holdt frihetsberøvet i lengre tid enn etter gjeldende system hvis fremstillingsfristen utvides. Men det vil dreie seg om en forholdsvis kort utvidelse for den enkelte siktede; ikke mer enn én til to dager.

Under høringen er det anført at det er en større belastning å ha status som pågrepet enn som varetektsfengslet. Er dette riktig, kan man ikke bare vurdere ulempene ved at noen vil bli holdt frihetsberøvet i lengre tid enn etter gjeldende rett. En eventuell lovendring vil i tilfelle også ha betydning for dem som holdes pågrepet i lengre tid, selv om varetektstiden blir kortere, slik at den totale tiden de er frihetberøvet ikke øker.

Riksadvokaten har gitt instruks om at den siktede skal spørres om han ønsker at hans husstand eller en annen person som han peker ut, skal underrettes om pågripelsen. Underretning skal i så fall gis snarest mulig og i alminnelighet senest 2 timer etter at den siktede er bragt til politistasjon eller lensmannskontor. Departementet har vanskelig for å se at varsel i praksis vil bli gitt senere enn i dag hvis fremstillingsfristen utvides, slik KROM er redd for.

Departementet forutsetter at bruken av politiarrest ikke skal øke selv om fremstillingsfristen utvides, jf. punkt 4.3.3.

De som er pågrepet, vil vanligvis ikke få ha kontakt med andre innsatte. For dem som også blir undergitt varetekt i isolasjon, vil en dag eller to lengre som pågrepet likevel ikke føre til mer bruk av isolasjon. Motsatt er det for dem som ikke vil bli undergitt isolasjon ved fengsling og for dem som blir løslatt. Det dreier seg imidlertid om en forholdsvis kortvarig utvidelse (en til to dager). På den annen side kan isolasjon være særlig belastende i den første tiden etter pågripelsen.

Departementet foreslår i proposisjonen her at det skal gis et ekstra varetektsfradrag i straffen for dem som har vært holdt frihetsberøvet i isolasjon. Det vil gi en kompensasjon for den økte belastningen når den siktede blir idømt fengselsstraff. For pågrepne som senere blir frifunnet eller får sin sak henlagt, kan det være aktuelt å kreve erstatning etter reglene i straffeprosessloven kapittel 31. Departementet mener etter dette at den økte belastningen lar seg forsvare.

En annen innvending mot å utvide fremstillingsfristen er faren for brudd på EMK. Forholdet til EMK kan ikke baseres på gjennomsnittsbetraktninger. I den enkelte saken hjelper det lite å påberope seg at en lenger fremstillingsfrist kan være et gode for mange, hvis det ikke er det for den konkrete siktede. Selv om en generell frist på tre dager ikke er konvensjonsstridig, kan fengsling i tre dager være for vidtgående i et konkret tilfelle.

Spørsmålet er hvilke konsekvenser man bør trekke av dette. Skal ingen kunne fremstilles tre dager etter pågripelsen fordi det noen ganger vil være konvensjonsstridig med en så lang frihetsberøvelse uten behandling av retten? Eller skal vi åpne for at fremstilling kan skje først etter tre dager hvis forholdene i den enkelte saken gjør det nødvendig og forsvarlig?

Departementet forutsetter at det bare unntaksvis kan være aktuelt å vente med å fremstille den siktede til lengstefristen løper ut. Arbeidsgruppen har opplyst at det i Sverige ikke er kurant å vente med å begjære fengsling så lenge (rapporten side 96, jf. punkt 4.1.3 foran).

Retten og overordnet påtalemyndighet bør dessuten føre en streng kontroll med at EMK faktisk overholdes. Hensynet til EMK er derfor etter departementets mening ikke i seg selv til hinder for at fremstillingsfristen utvides.

Etter en totalvurdering har departementet funnet det forsvarlig å forlenge den generelle fremstillingsfristen. Departementet fremmer på denne bakgrunnen forslag om å utvide fristen.

4.1.7.2 Den nærmere utformingen av fristregelen

En utvidelse av fristen kan utformes på ulike måter. I alle fall kan disse alternativene tenkes:

• En ordning etter mønster av den danske hvor retten etter 24 timer kan tillate at politiets anholdelse forlenges.

• En samtykkeordning, slik Rettspolitisk forening har foreslått, hvor den siktede samtykker i at fremstilling for retten utsettes, for eksempel i 24 timer.

• Den generelle lengstefristen utvides til fire, tre eller to dager.

• Lengstefristen utvides bare for nærmere angitte saker, og blir uforandret for de øvrige saker.

Departementet vil ikke foreslå en ordning tilsvarende den danske, hvor retten «halvveis» behandler saken etter 24 timer - ved at den tillater at politiets anholdelse forlenges. Departementet har vanskelig for å se hvilken effektiviseringsgevinst det ligger i en slik fremgangsmåte: Vinningen må langt på vei gå opp i spinningen ved at påtalemyndigheten i stedet må bruke tid på å få samtykke fra retten til fortsatt anholdelse. Så vidt departementet forstår, skyldes den danske ordningen begrensninger i landets grunnlov.

Etter departementets syn er det heller ikke mye å vinne ved en ordning hvor den siktede kan samtykke i utsatt fremstilling. Samtykke vil nok i noen tilfeller bli gitt for å unngå varetektsfengsling. Men trolig vil samtykke først og fremst bli gitt i saker hvor det er så klart at vilkårene for å fengsle er oppfylt, at fremstilling kan skje allerede dagen etter pågripelsen. Dermed vil formålet med å utvide fristen i liten grad bli ivaretatt. Departementet går derfor heller ikke inn for dette alternativet. Da gjenstår en utvidelse av fremstillingsfristen - generelt eller for bestemte typer av saker.

Bare et par høringsinstanser mener at fremstillingsfristen bør være fire dager. En slik frist vil ligge helt i ytterkant av hva EMK tillater. Derfor holder departementet fast ved at en firedagers-frist ikke bør innføres.

Et alternativ til å utvide fristen til tre dager, slik departementet foreslo i høringsnotatet, er å utvide den til to dager, slik Oslo byrett antyder. En todagers-frist kan gjelde for alle saker eller for de mest alvorlige. Med en todagers-frist vil ulempene med en utvidelse reduseres. Men det vil også fordelene. Departementet er i tvil om en utvidelse med én dag vil ha tilstrekkelig effekt. Gjøres fristen absolutt, vil det dessuten snarere innebære en innsnevring av gjeldende rett enn en utvidelse.

Departementet går etter dette fortsatt inn for at fremstillingsfristen bør være tre dager. Hensynet til EMK artikkel 5 nr. 3 tilsier at man i tillegg til en slik lengstefrist viderefører det variable fristkravet om at fremstilling må skje snarest mulig. Dermed vil fremstilling vanligvis måtte skje før utløpet av lengstefristen. Etter departementets syn bør det ikke være kurant å vente i tre dager med å løslate den siktede eller å begjære varetektsfengsling. Bare når særlige grunner tilsier det, bør den siktede holdes frihetsberøvet i tre dager uten rettens godkjennelse.

Spørsmålet er om utvidelsen av lengstefristen bør gjelde generelt, eller bare for noen typer av forbrytelser. En ordning som den de har i England, hvor man sondrer etter hvor alvorlig saken er, har etter departementets mening mye for seg. Jo alvorligere saken er, desto lettere lar det seg forsvare å vente med å fremstille den pågrepne for retten, og desto mer skal det til før EMK er overtrådt. Behovet for å fremstille den siktede senere enn dagen etter pågripelsen kan dessuten være særlig stort i slike saker, for eksempel fordi etterforskningen er spesielt komplisert. Men det er langt fra slik at de alvorligste sakene alltid er de mest krevende å etterforske.

Én mulighet er å la en eventuell grense gå ved de samme typer av saker som kan føre til rettshåndhevelsesarrest etter straffeprosessloven § 172. Dette er saker hvor strafferammen er fengsel i minst 10 år, samt de alvorligste voldssakene som ikke har en strafferamme på fullt 10 år. En slik grense vil blant annet omfatte drapssaker, alvorlige volds-, seksuallovbrudds- og narkotikasaker og grove ran.

Et alternativ er å sette grensen ved forbrytelser hvor strafferammen er fengsel i 6 år. Da omfattes blant annet også grov vinningskriminalitet og grove spritsaker. Men betenkelighetene med en utvidet fremstillingsfrist er større i disse noe mindre alvorlige sakene. I de såkalte økokrimsakene er trolig heller ikke behovet stort for fremstilling etter tre dager, fordi det i slike saker ofte vil ha pågått etterforskning i lengre tid før pågripelse og varetektsfengsling er aktuelt.

Det kan reises spørsmål om en differensiert frist kan medføre en vridning i etterforskningsinnsatsen, slik at de mindre alvorlige sakene - hvor fremstillingsfristen som hovedregel er dagen etter pågripelsen - tas med en gang, mens etterforskningen i de mest alvorlige sakene først får full styrke annen og tredje dag etter pågripelsen. Etter departementets syn er faren for dette ikke stor. Sakens alvor gir trolig en akseptabel sikkerhet mot en slik utvikling: Er saken alvorlig, vil politiet søke å sikre bevis mens bevisene er så friske som mulig uavhengig av hvor lang fremstillingsfristen er.

Etter gjeldende rett skal fengsling «så vidt mulig» skje dagen etter pågripelsen. Etter departementets syn kan det ikke være aktuelt å gjøre endags-fristen absolutt i de mindre alvorlige sakene. Den pågrepne er for eksempel så beruset at det ikke er mulig å gjennomføre et tilfredsstillende avhør av ham dagen etter pågripelsen. Det relative fristkravet bør derfor videreføres i de mindre alvorlige sakene selv om det innføres en tredagers-frist i de alvorligste sakene. Dermed vil det være en viss mulighet til å holde den pågrepne i to dager og kanskje tre før fremstilling også i de mindre alvorlige sakene. I tilfelle vil en sondring mellom mer og mindre alvorlige saker ha begrenset effekt. Dessuten er det en fare for at en slik sondring gir et inntrykk av at utsatt fremstilling er mer kurant enn forutsatt i de alvorligste sakene. Departementet foreslår derfor ingen slik sondring.

I høringsnotatet gikk departementet inn for å utvide fremstillingsfristen til et bestemt antall dager uansett fengslingsgrunn. Begrunnelsen for å utvide fremstillingsfristen relaterer seg særlig til saker hvor fengslingsgrunnlaget er bevisforspillelsesfare. Men begrunnelsen kan også slå til ved fengsling av andre grunner. Etterforskningen avdekker for eksempel at det ikke er skjellig grunn til å mistenke den pågrepne eller at faren for gjentagelse eller unndragelse er langt mindre enn opprinnelig antatt. Departementet har derfor kommet til at en utvidet fremstillingsfrist bør gjelde ved alle fengslingsgrunnlag.

I høringsnotatet ble tredagers-fristen formulert som en frist på 72 timer. Departementet reiste spørsmålet om hvorvidt fristen på 72 timer burde kunne forlenges hvis den løper ut på en lørdag eller en helligdag, jf. domstolloven § 149. Under tvil gikk departementet ikke inn for å gjøre fristen absolutt.

Regnes fristen i dager og ikke i timer, kan den i praksis være inntil tre dager og 12-14 timer, altså ca. 84 timer, dersom den siktede er pågrepet rett etter midnatt. Er den siktede pågrepet rett før midnatt, blir fristen derimot bortimot 24 timer kortere.

Regnes fristen i timer, vil fremstilling måtte skje før de 72 timene har gått, dersom retten er stengt når fristen går ut og fristen er absolutt. Derimot vil fremstilling aldri kunne skje etter at 72 timer er gått, dersom fristen er absolutt.

Sverige og Nederland tillater fremstilling etter tre dager og henholdsvis 12 og 15 timer.

Etter dette er det fire alternativer:

• en absolutt frist på 72 timer

• en absolutt frist på tre dager (maksimalt ca. 84 timer)

• en frist som ikke er absolutt på 72 timer

• en frist som ikke er absolutt på tre dager

Bare noen få høringsinstanser har uttalt seg om disse spørsmålene.

En absolutt frist, jf. alternativ 1 og alternativ 2, forutsetter at retten har fengslingsvakt på lørdager: Personer som er pågrepet på en onsdag eller torsdag, og som ikke fremstilles innen fredag, må kunne fremstilles innen tredagers-fristen løper ut. Retten må også ha fengslingsvakt på enkelte helligdager. Men så vidt departementet kan se, er dette bare nødvendig når første og andre juledag er på henholdsvis mandag og tirsdag: Da kommer det tre helge- og helligdager etter hverandre. Den som pågripes på lille julaften kveld, må uten en ordning med fengslingsvakt vente i fire dager før fremstilling. Vaktordninger på lørdager vil føre til økte kostnader, men det bør etter departementets mening ikke være utslagsgivende.

Alternativ 4 er etter departementets syn klart for vidtgående. Også alternativ 3 kan ved enkelte helligdager føre til frister som klart er konvensjonsstridige. Valget bør derfor stå mellom alternativ 1 og alterantiv 2.

Alternativ 1 er best i samsvar med EMK, men fristen kan muligens være i knappeste laget når det er helligdager. Dessuten kan det være upraktisk med et så absolutt skjæringspunkt. Med en absolutt frist på 72 timer må retten starte behandlingen innen fristen med mindre formuleringen «fremstilling» endres. I alternativ 2 er det nok at retten behandler saken i løpet av den aktuelle dagen.

Departementet foreslår etter dette at fremstillingsfristen utvides til tre dager etter pågripelsen. Domstolloven § 149 første ledd skal ikke gjelde ved beregning av fristen; fristen skal være absolutt.

Senja sorenskriverembete har merknader til formuleringen «fremstille ham». Høringsinstansen viser til at retten når fristen er absolutt med en slik formulering vil ha plikt til å behandle begjæringen om fengsling i løpet av den tredje dagen, selv om politiets begjæring kommer kort tid før arbeidstidens slutt. Departementet er enig i at begrepet «fremstille» må forstås slik når fristen er absolutt. Men i motsetning til Senja sorenskriverembete, mener departementet også at resultatet bør være slik. Hvis den pågrepne først fremstilles tre dager etter at han er pågrepet, må politi og påtalemyndighet sørge for at fremstillingen skjer på en tid på dagen som gjør at retten rekker å behandle begjæringen samme dag.

Nord-Troms herredsrett går inn for at det sies uttrykkelig i § 183 at den siktede straks skal løslates hvis fremstilling ikke kan skje innen den absolutte fristen. Paragraf 187 a har en tilsvarende regel for den som er varetektsfengslet. Etter departementets syn kan gode grunner tale for å ta inn i § 183 en regel om at § 187 a gjelder tilsvarende.

Inderøy sorenskriverembete antar at det også bør gis regler om behandling av fengslinger i lagmannsretten. Høringsinstansen viser til at et kjæremål fra påtalemyndigheten over en løslatelse svært ofte vil bli gitt oppsettende virkning. Da er det viktig at saken ikke blir liggende i lagmannsretten. På den annen side synes lagmannsrettene gjennomgående å behandle slike saker raskt.

Departementet er enig i at det bør presiseres i loven at kjæremål over kjennelser om hvorvidt en siktet person skal varetektsfengsles, skal behandles snarest mulig. Departementet foreslår at det tas inn en regel om dette i § 380 nytt annet ledd. Behovet for en rask avgjørelse er størst ved avgjørelser om løslatelse som er gitt oppsettende virkning, men regelen bør også gjelde for avgjørelser om fengsling. - Etter departementets syn er det ikke nødvendig at loven angir en lengstefrist for når lagmannsretten skal behandle kjæremålet.

4.1.8 Bør en eventuell lovendring være tidsbegrenset?

I høringsnotatet gikk departementet inn for at en ordning med utvidet fremstillingsfrist skal gjelde midlertidig i tre år. Departementet ba om høringsinstansenes syn på om det bør komme til uttrykk i ikrafttredelsesbestemmelsen til en eventuell lovendring at endringen har virkning bare i tre år, eller om det er tilstrekkelig at det blir foretatt en etterkontroll etter tre år.

Få høringsinstanser har uttalt seg uttrykkelig om dette spørsmålet. Hallingdal sorenskriverembete, Hordaland statsadvokatembeter og Bergen, Bodøog Nord-Jarlsberg politidistrikter mener at lovendringen ikke bør være tidsbegrenset. Nordmøre politidistrikt og Politiets overvåkingstjeneste går inn for at lovendringen bør tidsbegrenses til tre år. Norsk fengsels- og friomsorgsforbund, som prinsipalt går imot en utvidelse, mener at en eventuell lovendring bør gjelde som en prøveordning i 18 måneder.

Departementet holder fast ved at en endring i reglene om fremstillingsfristen bør etterkontrolleres etter en viss periode. Dermed får man et sikrere grunnlag for å vurdere om omfanget av frihetsberøvelse under etterforskningen er blitt mindre enn det ellers ville ha vært. En etterkontroll bør også ta sikte på å undersøke om de nye reglene praktiseres i samsvar med forpliktelsene i EMK artikkel 5 nr. 3 og SP artikkel 9.3. Siden det under høringen var delte meninger om effekten av å utvide fremstillingsfristen, har departementet kommet til at etterkontrollen bør starte allerede etter ett år og være avsluttet innen to år etter ikrafttredelsen. Etter departementets syn er det ikke nødvendig å gjøre lovendringen tidsbegrenset; det er tilstrekkelig at departementet iverksetter en etterkontroll.

4.2 Rett til forsvarer før fremstilling

4.2.1 Gjeldende rett

En pågrepet person har som hovedregel ikke krav på forsvarer på det offentliges bekostning før han eventuelt fremstilles for varetektsfengsling. Bare dersom «særlige grunner taler for det», kan retten oppnevne en forsvarer til å bistå den siktede før fremstilling, for eksempel under politiavhør, jf. straffeprosessloven § 100 annet ledd.

Vilkåret «særlige grunner» refererer seg til den siktedes sosiale og personlige forhold og til sakens art. Relevante hensyn ved vurderingen er blant annet sakens alvor, sakens betydning for den siktede, om faktum eller jus er uklart eller komplisert, den siktedes alder og helsemessige status, forventet straff og manglende språk- eller samfunnskunnskaper hos utlendinger. At den siktede er lite bemidlet, er ikke et moment som i seg selv fører til oppnevning av forsvarer etter § 100 annet ledd.

Den siktede har på ethvert trinn av saken rett til å la seg bistå av en forsvarer som han betaler selv, jf. § 94 første ledd.

Etter Den europeiske menneskerettskonvensjon art. 6 nr. 3 bokstav c er Norge forpliktet til å gi siktede uten tilstrekkelige midler rett til rettslig bistand vederlagsfritt «når dette kreves i rettferdighetens interesse». I praksis legges det særlig vekt på tre forhold: anklagens alvor, sakens kompleksitet og den anklagedes personlige forutsetninger. Med andre ord gir EMK art. 6 nr. 3 bokstav c anvisning på den samme vurderingen som straffeprosessloven § 100 annet ledd. En tilsvarende regel følger av FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel 14 nr. 3 bokstav d.

4.2.2 Arbeidsgruppens forslag

I forlengelsen av forslaget om å utvide fremstillingsfristen foreslår arbeidsgruppen at den siktede skal ha krav på forsvarer på det offentliges bekostning dersom han ikke er løslatt senest dagen etter pågripelsen.

Arbeidsgruppen skriver (side 96):

«I hovedsak vil dette innebære at retten til offentlig forsvarer inntrer til samme tid som etter gjeldende rett. Forslaget medfører likevel en viss utvidelse av retten til forsvarer. Etter straffeprosessloven § 98 skal siktede så vidt mulig ha forsvarer i det rettsmøte som holdes til avgjørelse av spørsmålet om varetektsfengsling og så lenge han er fengslet. I visse tilfeller kan fremstilling for forhørsretten skje senere enn dagen etter pågripelsen, jf. straffeprosessloven § 183. Blant annet gjelder dette ved pågripelse i helger, jf. fristberegningsregelen i domstolloven § 149. Dersom siktede pågripes på fredag og løslates på søndag, vil han etter gjeldende rett ikke ha krav på forsvarer. Etter arbeidsgruppens forslag vil retten til forsvarer på det offentliges bekostning inntre når han ikke er løslatt ved midnatt fredag.»

4.2.3 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet støttet departementet arbeidsgruppens forslag. Departementet begrunnet sitt syn slik (notatet side 24-25):

«Spørsmålet om en person som er pågrepet, bør ha rett til forsvarer under politiavhør var på høring tidligere i år, jf. høringsnotat 10. januar 2000 om ulike spørsmål om varetekt m.v.. Da notatet ble sendt ut, var det ikke fremmet forslag om å forlenge fremstillingsfristen. Derfor må spørsmålet nå vurderes på nytt, under forutsetning av at fremstillingsfristen utvides til tre dager fra pågripelse.

Det kan ikke legges avgjørende vekt på at den mistenkte uansett har rett til å la seg bistå av en forsvarer på egen bekostning. Mange mistenkte vil ikke ha mulighet til å betale forsvareren selv.

En offentlig oppnevnt forsvarer vil på flere måter kunne utgjøre en kontrollfunksjon:

I saker hvor det ikke er et godt nok grunnlag for pågripelsen, vil forsvareren kunne bevirke at den pågrepne blir løslatt. Slik vil forsvareren kunne kompensere for manglende behandling av retten i tiden frem til fremstilling og dermed bidra til at rettssikkerheten ivaretas.

Skal det oppnevnes forsvarer allerede mens den siktede er pågrepet, vil det også på annen måte kunne avverge varetektsfengsling: En pågrepet person nekter ofte å forklare seg uten advokat. Dermed vil varetektsfengsling ikke sjelden fremstå som nødvendig. Blir forsvareren oppnevnt mens den siktede er pågrepet, vil han dessuten få bedre tid til å sette seg inn i saken. Dermed får han bedre mulighet til å fremføre argumenter mot fengsling. Dét vil igjen gi retten bedre grunnlag for sin avgjørelse.

Utvides adgangen til å få offentlig oppnevnt forsvarer, kan det dessuten styrke rettssikkerheten i selve straffesaken. Jo lenger den siktede kan være pågrepet, desto mer kan han avhøres. Tidlige avhør av den mistenkte kan få stor betydning for den videre utviklingen av saken. Personer som blir pågrepet, kan være ute av balanse og kan ha vanskelig for å se følgene av sine uttalelser i avhør. Dette kan forverre seg desto lenger tid som går uten at de får offentlig forsvarer eller fremstilles for retten. En offentlig forsvarer vil kunne motvirke at en uskyldig forklarer seg på en måte som kan gi inntrykk av at han er skyldig, eller at en skyldig innrømmer mer enn han er ansvarlig for.

Argumentene for å utvide adgangen til å få offentlig forsvarer, gjelder i liten grad når den pågrepne løslates av politiet etter kort tid. En mellomløsning kan være at pågrepne personer får rett til offentlig forsvarer bare hvis de ikke er løslatt innen 24 timer etter pågripelsen.

Med en slik begrensning taler økonomiske hensyn bare i begrenset grad mot å utvide adgangen til å få offentlig oppnevnt forsvarer, jf. den siterte uttalelsen fra arbeidsgruppen.

Fører forsvareroppnevnelsen til at saken forsinkes, kan dette tale imot å utvide retten til forsvarer. Det gjelder særlig hvis forsinkelsen fører til at den pågrepne blir løslatt senere enn han ellers ville ha blitt. Skal forsvarer først oppnevnes etter 24 timer, vil politiet ha muligheter til å avhøre den mistenkte straks han er brakt i arresten. Slik kan eventuelle misforståelser, personforvekslinger osv. ryddes av veien uten at man må vente på at forsvareren blir oppnevnt.

En ordning med offentlig forsvarer for pågrepne personer, kan imidlertid by på enkelte praktiske problemer. Det er retten som oppnevner forsvarer. Siden retten bare er tilgjengelig i kontortiden, vil det kunne gå en viss tid før forsvarer blir oppnevnt. Må avhør av den mistenkte utsettes til forsvarer er oppnevnt, vil mye av poenget med en utvidet fremstillingsfrist kunne falle bort. Dette taler for at forsvarer for den pågrepne bør kunne oppnevnes av andre enn retten hvis det vil forsinke saken å vente på rettens beslutning.

Et alternativ er at politiet i første omfang oppnevner forsvareren. For at politiet ikke skal kunne beskyldes for å oppnevne eller unnlate å oppnevne en bestemt forsvarer av taktiske grunner, må det være en forutsetning at politiet ikke foretar noen egen vurdering av hvem som skal oppnevnes. Politiet bør oppnevne den forsvareren som den mistenkte ber om, hvis vedkommende kan møte innen rimelig tid. Har den mistenkte ingen ønsker om en bestemt forsvarer, bør han bli bedt om å velge mellom de faste forsvarerne ved vedkommende domstol. Men også her kan det ligge en kime til kritikk: Politiet vil kunne kritiseres for å sette en urimelig kort frist for å hindre en bestemt forsvarer i å påta seg forsvarervervet.

Det er et spørsmål om politiet eventuelt skal ha en generell kompetanse til å oppnevne forsvarer for en person som har vært pågrepet i 24 timer, eller om kompetansen skal begrenses til de tider hvor retten ikke er tilgjengelig. Skal retten som hovedregel treffe beslutningen, vil oppnevningen kunne ta lenger tid. Det kan være uheldig når oppnevningen uansett bare skal gjelde for to dager. Departementet mener derfor foreløpig at politiet bør få en generell kompetanse til å oppnevne forsvarer for pågrepne personer. Men politiet bør kunne overlate til retten å treffe avgjørelsen hvis det er tid til det.

Prinsippet om at det er retten som oppnevner forsvareren bør ikke tilsidesettes i større utstrekning enn nødvendig. Det gjelder ikke minst hvis retten til fritt forsvarervalg begrenses i forhold til i dag, se pkt. 5. Oppnevnelsen som politiet har sørget for, bør derfor ikke gjelde lenger enn til et eventuelt fengslingsmøte. Oppnevner retten en annen forsvarer enn den som ble oppnevnt under pågripelsen, vil det medføre et visst dobbeltarbeid, fordi den nye forsvareren må sette seg inn i saken fra grunnen av. Dette bør retten ta hensyn til ved vurderingen, men det bør etter departementets syn ikke utelukke at en annen forsvarer blir oppnevnt.

Departementet går på denne bakgrunnen inn for at retten til offentlig oppnevnt forsvarer utvides hvis fremstillingsfristen utvides. Departementet foreslår, i tråd med arbeidsgruppens forslag, at retten til forsvarer skal inntre hvis den pågrepne ikke løslates innen 24 timer etter pågripelsen. Politiet bør kunne sørge for oppnevnelsen, men bør også ha mulighet til å overlate spørsmålet til retten hvis det er tid til det.»

Det er et spørsmål om denne retten bør gjelde unntaksfritt eller om den i en viss utstrekning bør begrenses. Departementet uttalte i høringsnotatet (side 25-26):

«En del saker er av en slik karakter at det er ubetenkelig å la være å oppnevne forsvarer for den pågrepne. Det er imidlertid grunn til å tro at den pågrepne i slike saker ofte vil bli løslatt eller fremstilt for forhørsretten før det har gått ett døgn. I så fall er det ingen endring i forhold til gjeldende rett. I dette ligger samtidig en presumpsjon for at de sakene der siktede holdes i politiets varetekt utover et døgn, ofte vil være av en mer alvorlig eller vanskelig karakter, og at behovet for forsvarer i disse sakene derfor gjennomgående er større. Dersom regelen gjøres unntaksfri, vil man oppnå den rettstekniske gevinst som ligger i at man ikke behøver å ta stilling til hvorvidt vilkårene for å få forsvarer på det offentliges bekostning er oppfylt. Dette er etter departementet viktig hvis politiet skal besørge oppnevnelsen. Departementet foreslår etter dette ingen ytterligere begrensninger i retten til offentlig forsvarer.

Det kan imidlertid tenkes tilfeller hvor det kan by på praktiske problemer å skaffe en forsvarer til dagen etter pågripelsen. Det er dette som ligger til grunn for begrensningen i straffeprosessloven § 98 om at forsvarer for forhørsretten skal oppnevnes 'så vidt mulig'. Departementet antar at en tilsvarende begrensning bør innføres for retten til forsvarer før fremstilling. Det blir i så fall kun et spørsmål om det lar seg gjøre å fremskaffe en forsvarer i løpet av 24 timer, og ingen vurdering av om saken «kvalifiserer» for rett til offentlig forsvarer. I denne forbindelse antar departementet at ordningen med forsvarervakt bør bygges ytterligere ut, og at antallet faste forsvarere bør vurderes utvidet.»

Departementet tok videre opp spørsmålet om det bør gis regler om rett til å konferere med forsvareren og om forsvarerens rett til dokumentinnsyn, slik det er gjort for varetektssakene i gjeldende § 98 annet ledd:

«Det følger av sakens natur og av § 94 at den pågrepne har rett til å rådføre seg med forsvareren. Er forsvarer oppnevnt når den pågrepne skal avhøres, bør den pågrepne som regel få anledning til å rådføre seg med forsvareren før avhøret. Men siden retten til forsvarer etter forslaget først skal inntre etter 24 timer, kan man ikke lovfeste en rett til å rådføre seg med forsvareren før avhøret. Det ville gjøre det vanskelig å avhøre siktede før utløpet av fristen, og dermed ville fordelene med en utvidet fremstillingsfrist langt på vei falle bort. Etter departementets syn bør det derfor ikke gis noen uttrykkelig regel om retten til å rådføre seg med forsvareren.

Etter § 98 annet ledd annet punktum skal forsvareren 'snarest mulig og senest før rettsmøtet om varetektsfengsling' få kopi av de dokumenter som han har krav på innsyn i. Slik bestemmelsen er formulert og plassert, vil retten til å få kopi av dokumentene snarest mulig, også gjelde når den siktede er pågrepet. Det vil etter departementets syn føre for lagt å gi forsvareren en absolutt rett til innsyn før den siktede avhøres. En slik rett vil kunne forsinke etterforskningen unødvendig. Departementet foreslår derfor heller ingen særregel om retten til å få kopi av dokumentene.»

Departementet vurderte om politiet midlertidig bør kunne oppnevne forsvarer etter § 100 annet ledd der det ennå ikke er gått 24 timer siden pågripelsen og retten er forhindret fra å ta stilling til spørsmålet:

«Dette kan for eksempel være aktuelt der politiet ser at pågripelsen vil komme til å vare ut over 24 timer eller at siktede vil bli fremstilt. Problemstillingen er for så vidt ikke ny. Departementet antar at en del forsvarere allerede i dag blir kontaktet av politiet, og deretter utfører arbeid i tillit til at vedkommende senere vil bli oppnevnt av retten. Dersom polititet gis en slik kompetanse, vil avhør raskere kunne foretas der siktede ikke vil la seg avhøre uten forsvarer. Selve oppnevningen i ettertid blir da først og fremst et spørsmål om hvilket arbeid som skal honoreres av det offentlige. At den vurderingen som må foretas er skjønnsmessig, i motsetning til de tilfeller siktede har krav på forsvarer, taler mot en slik utvidelse. Departementet utformer ikke noe forslag, men ber om høringsinstansenes syn.»

4.2.4 Høringsinstansenes syn

Under den forutsetning at fremstillingsfristen utvides, støtter alle høringsinstanser som har uttalt seg om spørsmålet, forslaget om å gi den siktede rett til offentlig forsvarer dersom han ikke er fremstilt for varetektsfengsling - eller løslatt - innen 24 timer etter pågripelsen. Begrunnelsen er i det store og hele den samme som den departementet ga i høringsnotatet. For eksempel uttaler Riksadvokaten:

«Foruten å være en rettssikkerhetsgaranti for siktede, kan en regel som sikrer at siktede får forsvarer også lede til at kvaliteten på etterforskningsarbeidet blir bedre. Dette kan skje ved at forsvareren peker på forhold som bør undersøkes under etterforskningen, og dels slik at en dyktig forsvarer ved siktedes side forhåpentligvis også leder til mer realisme i de standpunkter siktede inntar.»

Høringsinstansene er også stort sett enige om fra hvilket tidspunkt retten til forsvarer bør inntre. Flesteparten mener at den siktede bør ha krav på forsvarer når han har vært pågrepet i 24 timer. Ingen mener at retten bør inntre senere, mens noen få høringsinstanser mener at den bør inntre før. Disse instansene angir ulike tidspunkter.

Norsk fengsels- og friomsorgsforbund mener at retten bør inntre ved pågripelsen. Instansen viser til at en slik ordning vil styrke rettssikkerheten og bedre ivareta hensynene bak forslaget.

Rettspolitisk forening uttaler:

«Det er i den innledende fasen - mens siktede ofte er desorientert og har en fullstendig følelse av maktesløshet overfor systemet - at behovet for råd og veiledning fra forsvarer er størst. De hensyn som begrunner retten til forsvarer i hele varetektsfengslingsperioden etter strpl. § 98 er således vesentlig sterkere i pågripelsesfasen. I praksis omfatter jo også den senere oppnevning arbeid foretatt fom. pågripelsen (dette honoreres i forbindelse med fengslingsmøtet). Retten til forsvarer bør således inntre senest når påtalemyndigheten beslutter opprettholdelse av pågripelsen (innen 4 timer).

Det bemerkes at for saker som ender med henleggelse, har siktede allerede et ubetinget krav på å få dekket forsvarer også under den innledende fase av pågripelsen (strpl. § 438). For saker der det tas ut tiltale, vil arbeidet ofte dekkes som innspart forberedelsestid i forbindelse med hovedforhandling.»

Oslo byrett foreslår at forsvarer så vidt mulig bør oppnevnes kl. 12.00 dagen etter pågripelsen og senest 24 timer etter.

Forsvarergruppen av 1977 går inn for at retten til forsvarer skal inntre straks det er klart at den pågrepne skal holdes mer enn 24 timer.

De fleste høringsinstansene enten støtter uttrykkelig eller har ikke innvendinger mot at politiet gis rett til å oppnevne forsvarer. Bare Hallingdal sorenskriverembete, Trondheim statsadvokatembeter, KROM og Rettspolitisk foreninggår imot forslaget.

Hallingdal sorenskriverembeteuttaler:

«For det første kan det ikke by på praktiske vanskeligheter at poltiet ved pågripelsen umiddelbart ber om oppnevnelse av forsvarer fra vedkommende domstol. Dette kan gjennomføres ved telefon/telefaks eller e-post.

Beslutning om oppnevnelse bør kunne tas omgående. Det bør derfor ikke være noe praktisk behov for at Politiet skal ha generell kompetanse til å oppnevne forsvarer.

For det andre er det uheldig at oppnevnelse skjer av politiet som av den pågrepne oppfattes som motpart i saken. Det blir derfor lett en oppfatning at forsvareren ikke har den uavhengige stilling som han er forutsatt å ha i vår straffeprosessordning.

En oppnevnelse fra politiets side vil nok ofte føre til at den pågrepne snarest mulig vil skifte forsvarer fordi han er usikker på den forsvarer politiet har oppnevnt. Samarbeidet med forsvareren vil på denne måten ikke få en heldig start.»

Trondheim statsadvokatembeter uttaler:

«Flertallet av statsadvokatene finner det prinsipielt uheldig at politiet skal gis kompetanse til å oppnevne forsvarer for siktede. Man bør beholde dagens system slik at det er retten alene som oppnevner forsvarer. I en ofte presset og hektisk fase etter pågripelse, bør ikke politiet pålegges ytterligere gjøremål. Det vil lett kunne bli arbeidskrevende for politiet i denne fasen å fremskaffe en forsvarer og deretter ta stilling til spørsmål om oppnevnelse. Viktigere er det imidlertid å påpeke at en forsvareroppnevnelse nødvendigvis vil innebære en etterfølgende avgjørelse om salærfastsettelse. Det vil være klart uheldig at politiet som forsvarerens 'motpart', skal vurdere hva som var nødvendig og rimelig arbeid for siktede. Vi kan vanskelig se for oss et system hvor salæret fastsettes av andre enn den som foresto oppnevnelsen. Et eventuelt system med stykkprissatser må nødvendigvis ha unntak for timebasert salær.

Vi mener dessuten at forslaget krever en utredning av hvilke regler som skal gjelde når det gjelder overprøving av politiets avgjørelser. Skal disse f.eks. følge straffeprosesslovens regler om kjæremål eller reglene om klage til overordnet påtalemyndighet?

Dersom departementet vil foreslå å forlenge fremstillingsfristen, mener vi at den naturlige regel bør bli at forhørsretten oppnevner forsvarer i forbindelse med fremstilling, men at oppnevnelsen kan gis tilbakevirkende kraft slik at den gjøres gjeldende fra pågripelsen. I de tilfellene hvor siktede ikke fremstilles, bør han i ettertid gis adgang til å begjære rettslig oppnevnelse av forsvareren som har bistått ham.»

Rettspolitisk forening uttaler:

«Det fremstår dog som utillatelig å innføre en ordning der politiet gis myndighet til å oppnevne forsvareren. Erfaring tilsier at det råder en del uriktige oppfatninger innen påtalemyndigheten om at reglene om interessekonflikt er satt til vern om annet enn siktedes interesser, slik at det stadig påberopes at etterforskningsmessige hensyn (fare for samordning av forklaringer) skal medføre at siktede ikke kan ha samme forsvarer. Det er også et uheldig signal om politiet forestår oppnevningen. Det bør således være tilstrekkelig at siktede selv utpeker forsvareren, som vil ha et ubetinget krav på honorering av arbeidet også før retten foretar den formelle oppnevningen.»

KROM uttaler:

«Generelt mener KROM at det er retten som skal oppnevne forsvarer, enten det gjelder den forsvarer den pågrepne ber om eller en turnusforsvarer. KROM mener at det ikke skal være politiet som velger forsvarer i det det vil kunne skape tvil om forsvarers integritet vis a vis politiet og den pågrepne. Det vil lett skapes tvil om forsvarers lojalitet i saken og det kan også danne grunnlag for et uheldig avhengighetsforhold ut fra det faktum at politiet kan tildele forsvareroppdrag - være oppdragsgiver. KROM vet at mange utlendiger har en annen erfaring enn nordmenn og opplever at det å be om en forsvarer i realiteten er å innrømme skyld. Også av denne grunn er det viktig at domstolen er forpliktet til å oppnevne advokat for en pågrepet. Den pågrepne skal ikke belastes med det å måtte kreve forsvarer eller ta stilling til om han har behov for forsvarer. Den pågrepne skal heller ikke i etterhånd stå i fare for å få høre at han da han ble spurt ikke ønsket forsvarerbistand. Det er også viktig å ha klart for seg at mange av de som pågripes ikke har kjennskap til det norske språk og rettssystem, kan være rusmiddelpåvirket og i psykisk ubalanse, noe som gjør at de i begrenset grad kan ivareta sine interesser. KROM mener derfor at det burde være en fast forsvarervaktordning for forhørsretten som dekker 24 timer, dvs. en turnusforsvarer oppnevnt av retten som kan tilkalles av politiet, eventuelt den forsvarer vedkommende ber om, for å ivareta den pågrepnes interesser fra pågripelse til eventuell fremstilling for varetektsfengsling.»

Enkelte høringsinstanser har synspunkter på den nærmere gjennomføringen av en ordning hvor politiet oppnevner forsvarer.

Bodø politidistrikt gir uttrykk for at politiet ikke må bli tvunget til å oppnevne en bestemt forsvarer dersom dette kan skade etterforskningen. To siktede i samme sak ønsker for eksempel den samme forsvareren.

Oslo politidistrikt og Politiembetsmennenes Landsforening legger til grunn at departementet med «politiet» mener påtalemyndigheten i politiet, og anbefaler at lovteksten utformes i samsvar med dette. De viser dessuten til at ordningen bare vil fungere hvis det til enhver tid er tilgjengelig en turnusforsvarer. Og etter disse instansers syn bør det ikke innføres et tilleggsvilkår om at retten likevel kan forestå oppnevningen når «det er tid til det». Vilkåret fremstår som «meget tungvint og kompliserende uten at gevinsten er beskrevet». Også Bergen politidistrikt mener at retten til å oppnevne forsvarer før fremstilling alene bør tilligge politiet.

Forsvarergruppen av 1977 uttaler:

«Forsvarergruppen er for øvrig av den oppfatning at straffeprosesslovens § 103 bør gjelde tilsvarende i de tilfeller oppnevnelse av forsvarer foretas av påtalemyndigheten (jfr. forslag til ny straffeprosesslov § 102 2. pkt.) Etter denne bestemmelse skal en fast forsvarer oppnevnes dersom siktede ikke uttrykker noe bestemt valg.»

Enkelte høringsinstanser har tatt opp spørsmålet om hvem som skal dekke utgiftene til forsvareren i denne perioden. For eksempel uttaler Bodø politidisktrikt:

«Selv om politiet gis anledning til å midlertidig oppnevne forsvarer kan ikke dette bety at politiet skal motta, kontrollere og honorere salærregningen for den perioden der forsvareren er oppnevnt av politiet. Forsvarer må sende samlet regning til retten. Dette må gjelde også dersom siktede ikke blir fremstilt for retten.»

Riksadvokaten er enig med departementet i at det ikke bør innføres en særregel om at den siktede skal ha krav på å få rådføre seg med forsvarer før han avhøres.

Bare Forsvarergruppen har uttalt seg om retten til dokumentinnsyn:

«Departementet har gitt uttrykk for at det vil føre for langt å gi forsvarer rett til innsyn i dokumentene før den siktede avhøres. Forsvarergruppen er uenig i et slikt syn og finner ingen avgjørende grunner mot at forsvarer gis dokumentinnsyn fra oppnevnelsen.

Dersom det er ønskelig å holde opplysninger tilbake fra den siktede, bør ikke dette være til hinder for at forsvareren får fullt innsyn fra oppnevnelsen. En slik situasjon kan eventuelt løses gjennom pålegg om taushetsplikt for forsvarer overfor den siktede i medhold av straffeprosesslovens § 242.

Begrunnelsen for Forsvarergruppens standpunkt vedrørende når retten til dokumentinnsyn bør inntre, er at det vil bli svært vanskelig for en forsvarer å ivareta siktedes interesser på en tilfredsstillende måte den første tiden etter pågripelsen uten innsyn i dokumentene.

En utvidelse av fristen for fremstilling vil også bidra til at den oppnevnte forsvarer får bedre tid til å sette seg inn i saken før spørsmålet om fengsling og andre restriksjoner avgjøres. Denne rettssikkerhetsmessige gevinst ved forslaget om innføring av en 72-timers frist vil imidlertid gå tapt dersom politiet gis mulighet til å nekte forsvarer dokumentinnsyn ved oppnevnelsen.»

4.2.5 Departementets vurdering

Høringen har ytterligere styrket departementet i synet på at retten til forsvarer bør utvides hvis fremstillingsfristen forlenges. Departementet viser til de argumentene som ble fremholdt i høringsnotatet.

Departementet har kommet til at retten til forsvarer ikke bør gjelde generelt allerede fra pågripelsen. I saker hvor den pågrepne raskt blir sjekket ut av saken eller løslatt av andre grunner, gjør hensynene bak forslaget om utvidet rett til forsvarer seg lite gjeldende. Tvert imot vil oppnevnelse av forsvarer i slike tilfeller lett kunne føre til at den siktede blir holdt lenger enn nødvendig i påvente av at forsvareren blir oppnevnt.

På den annen side kan behovet være stort for å få oppnevnt forsvarer tidlig i de sakene hvor det etter kort tid er klart at det vil gå mer enn 24 timer før den pågrepne blir fremstilt for forhørsretten. Forslagene fra Oslo byrett og Forsvarergruppen av 1977 har derfor etter departementets syn mye for seg. Begge instanser mener at forsvareren senest skal oppnevnes etter 24 timer. Oslo byrett foreslår at forsvareren om mulig skal oppnevnes før kl. 12.00 dagen etter pågripelsen. Forsvarergruppen mener at retten bør inntre straks det er klart at den pågrepne skal holdes i mer enn 24 timer. Forsvarergruppens forslag gir det mest formålsrettede skjæringspunktet. Departementet går derfor inn for denne løsningen.

Departementet holder fast ved at det bør gjelde et unntak fra kravet på forsvarer i de tilfeller hvor det er praktisk vanskelig å skaffe forsvarer straks det er klart at pågripelsen vil vare utover 24 timer. Kravet på forsvarer bør derfor bare gjelde «så vidt mulig». En tilsvarende reservasjon gjelder for retten til forsvarer ved varetekt. For øvrig foreslår departementet ingen begrensninger i retten til forsvarer for pågrepne personer.

Det neste spørsmålet er hvem som skal kunne oppnevne forsvareren - politiet, retten eller begge. Departementet har vanskelig for å se hvordan en utvidet rett til forsvarer skal kunne gjennomføres uten at politiet gis slik kompetanse - alene eller ved siden av retten. Retten til forsvarer kan inntre på alle døgnets tider alle årets dager, mens retten bare er tilgjengelig på hverdager innenfor kontortiden, samt eventuelt lørdag formiddag hvis man har fengslingsvakt på lørdager. Det er liten hjelp i å bruke telefon, telefaks eller e-post, slik Hallingdal sorenskriverembete viser til, hvis det ikke er noen på tingrettens kontor til å behandle saken.

På den annen side ser departementet de betenkeligheter det er ved at politiet oppnevner forsvarer, jf. høringsnotatet og de siterte uttalelsene fra høringen. Til uttalelsen fra Trondheim statsadvokatembeter vil departementet likevel bemerke at hensynet til politiets arbeidsbyrde ikke kan være avgjørende hvis dette er den eneste måten å gjennomføre en utvidet rett til forsvarer på. Retten til forsvarer er en viktig premiss for forslaget om å utvide fengslingsfristen. En ordning med utvidet fremstillingsfrist vil totalt sett gi politiet bedre arbeidsforhold - selv om politiet må besørge oppnevnelsen av forsvarer.

Departementet er heller ikke enig i at det er noen nødvendig konsekvens av forsvareroppnevnelsen at politiet også skal fastsette salær, jf. nedenfor.

Trondheim statsadvokatembeter mener videre at det må utredes om overprøving av politiets forsvareroppnevnelse skal følge reglene om kjæremål eller reglene om klage til overordnet påtalemyndighet. Departementet finner det lite tvilsomt at overprøving i prinsippet må skje etter klagereglene. Men problemstillingen er lite praktisk, siden oppnevningen bare vil vare inntil den siktede blir fremstilt for varetekt eller løslatt - maksimalt en tredagers tid.

En ordning hvor retten i ettertid oppnevner en forsvarer med tilbakevirkende kraft vil ikke kunne gjennomføres fullt ut. Noen må peke ut forsvareren på pågripelsesstadiet. Selv om den pågrepne gis rett til å velge og det settes opp lister, kan det unntaksvis være behov for at politiet treffer avgjørelser. To personer med motstridende interesser som er siktet i den samme saken, ønsker for eksempel den samme forsvareren.

Departementet mener etter dette at politiet bør gis rett til å oppnevne forsvarer. Men ordningen bør gjennomføres på en slik måte at politiet i så liten grad som mulig selv avgjør hvem som skal oppnevnes. Retten til fritt forsvarervalg bør gjelde i samme utstrekning som ved varetektsfengsling. Har den siktede ikke ønske om noen bestemt forsvarer, bør en fast forsvarer oppnevnes hvis det er mulig. Straffeprosessloven § 103 bør derfor gjelde tilsvarende. Lovteknisk kan det gjøres ved en mindre endring i § 103 annet ledd, se nærmere lovutkastet og de spesielle merknadene. Forholdene bør legges til rette for at det er praktisk mulig å oppnevne en fast forsvarer, bl.a. gjennom vaktordninger. Og forsvareren bør velges ut etter tilfeldighetsprinsippet. Trolig er det den beste ordningen å legge opp til et rullerende system. Departementet vil vurdere å gi regler i påtaleinstruksen om dette.

Som Oslo politidistrikt og Politiembetsmennenes Landsforening forutsetter, mener departementet med «politiet», påtalemyndigheten i politiet. For å rydde mulig tvil av veien, bør «påtalemyndigheten» brukes i lovteksten i stedet for «politiet». Det vil følge av den generelle kompetanseregelen i § 67 første ledd at det siktes til påtalemyndigheten i politiet.

Departementet holder fast ved at også retten bør ha kompetanse til å oppnevne forsvarer for personer som er pågrepet. Betenkelighetene med å la politiet oppnevne forsvareren tilsier at ordningen ikke strekkes lenger enn nødvendig. I samme retning peker risikoen for at retten oppnevner en annen forsvarer når den siktede fremstilles for retten. Forholdene bør legges til rette for at slikt bytte ikke skjer oftere enn strengt nødvendig.

Etter departementets syn rekker ikke motargumentene til Oslo politidistrikt og Politiembetsmennenes Landsforening så langt at påtalemyndigheten i politiet alene bør ha kompetansen til å oppnevne forsvarer for pågrepne personer. Det vil være opp til politiet å avgjøre om en skal begjære oppnevning av retten. Er det vanskelig å trekke inn retten på dette stadiet i saken, kan politiet forestå oppnevnelsen selv. Men departementet understreker at politiet, når dette ikke er tilfellet, bør overlate til retten å oppnevne forsvarer.

Når politiet oppnevner forsvareren, bør retten likevel motta, kontrollere og honorere salærregningen for den perioden som forsvareren er oppnevnt av politiet. Det bør gjelde selv om den pågrepne ikke blir fremstilt for retten. En slik ordning gjør det mindre betenkelig at politiet oppnevner forsvareren. Departementet kan ikke se at ordningen vil være så vanskelig å gjennomføre som Trondheim statsadvokatembeter synes å mene. Retten må også i dag ved salærfastsettelsen forholde seg til arbeid som forsvareren har utført utenfor rettsmøter.

Departementet holder fast ved at det ikke bør innføres en særregel om at den siktede skal ha krav på å rådføre seg med en forsvarer før han avhøres, utover det som følger av § 94. Departementet viser til de siterte argumentene i høringsnotatet og til at ingen høringsinstanser har gått inn for en slik ordning. Departementet foreslår heller ingen utvidet rett til dokumentinnsyn utover det som følger av § 242, jf. § 98. Departementet viser til argumentene i høringsnotatet, som er sitert foran.

Hensynene ved en utvidet fremstillingsfrist vil lett bli tilsidesatt hvis forsvareren skal gis rett til å bringe saken inn for retten før tre dager har gått, slik Forsvarergruppen har foreslått. Med en absolutt frist på tre dager vil det etter departementets syn også være forsvarlig ikke å innføre en slik ordning. Departementet foreslår derfor ikke at det innføres en rett til å bringe saken inn for retten på dette stadiet.

4.3 Andre endringer som følge av utvidet fremstillingsfrist

4.3.1 Bør det innføres regler om når fengslingsbegjæringen skal sendes retten?

Gjeldende rett har ingen regler om når fengslingsbegjæringer skal sendes retten.

Arbeidsgruppen uttaler på side 99:

«I dag er situasjonen ved førstegangsfengslinger at den korte fremstillingsfristen i § 183 første ledd gir retten liten tid til å sette seg inn i saken forut for fengslingsmøtet. Særlig vil dette være et problem i omfattende saker. Den korte fristen gjør også at politiet vil ha kommet svært kort i etterforskingen, slik at det faktiske grunnlag for prøving av fengslingsspørsmålet er begrenset. Arbeidsgruppen har ovenfor tatt til orde for at man - etter mønster fra Sverige - som en prøveordning kan forlenge fremstillingsfristen til 4 dager. Dette vil gi politiet en helt annen mulighet enn nå til å drive etterforsking forut for fremstilling, og retten kan derfor stille atskillig strengere krav til begrunnelsen for begjæringen om fengsling. I Sverige skal dessuten begjæringen leveres retten dagen før fengslingsmøtet. Velger man å forlenge fremstillingsfristen som foreslått, bør også denne regelen kopieres. Retten får da vesentlig bedre mulighet til å skaffe seg oversikt over saken.»

Siden departementet i høringsnotatet gikk inn for at fremstillingsfristen skal være tre dager, ikke fire, foreslo det ikke noen regel om når fengslingsbegjæringen skal sendes retten. Begrunnelsen var at påtalemyndigheten lett vil få for kort tid hvis begjæring om fengsling skulle sendes én dag før fremstillingsfristen går ut, altså to dager etter pågripelsen. Departementet fortsatte (høringsnotatet side 29):

«Departementet vil imidlertid understreke viktigheten av at begjæringen sendes retten så snart som mulig, slik at retten får tid til å sette seg inn i saken. Selv om etterforskningen ikke har kommet så langt at den siktede kan fremstilles, kan påtalemyndigheten ha grunnlag for å skrive begjæringen om fengsling. Etter departementets syn kan gode grunner tale for at riksadvokaten gir retningslinjer om når begjæring om fengsling skal settes frem.»

Ingen av høringsinstansene har gått inn for at det lovfestes en regel om når fengslingsbegjæringen skal sendes retten. Oslo politidistrikt og Politiembetsmennenes Landsforening mener at det kan oppnås velfungerende ordninger lokalt mellom domstolen og de faste forsvarere også uten retningslinjer fra riksadvokaten. Departementet foreslår på denne bakgrunnen ingen regel om når fengslingsbegjæringen skal sendes retten. Det vil være opp til riksadvokaten å vurdere hvorvidt det bør gis retningslinjer.

4.3.2 Endringer i straffeprosessloven §§ 185 og 187?

Er den siktede varetektsfengslet når det avsies ubetinget dom på frihetsstraff, kan han fortsatt holdes fengslet i fire uker etter domsavsigelsen hvis ikke retten bestemmer noe annet (straffeprosessloven § 187 første ledd første punktum). Dømmes den siktede mens han er pågrepet, vil bestemmelsen etter sin nåværende ordlyd ikke komme til anvendelse.

Etter arbeidsgruppens syn bør § 187 endres hvis fremstillingsfristen utvides. Om dette forslaget uttalte departementet følgende i høringsnotatet (side 29-30):

«Departementet er enig i at det ville være uheldig om den siktede uten videre skulle løslates straks dommen faller. Hensynet til et effektivt strafferettssystem taler for at den siktede bør kunne 'sitte på dommen'. Finner retten at vilkårene for å fengsle ikke er oppfylt, har den uansett plikt til å løslate vedkommende etter § 187 a.

På den annen side skiller saker hvor den siktede bare har vært pågrepet, seg fra sakene hvor han er fengslet. Bare i de sistnevnte sakene har retten tidligere behandlet spørsmålet om fengsling. Det er en prinsipiell forskjell på det å ha tatt uttrykkelig stilling til om fengslingsvilkårene er oppfylt og det å ha rett og plikt til å løslate på eget initiativ etter § 187 a hvis vilkårene ikke er oppfylt. Varetektsfengsling skal ikke brukes for å foregripe soningen; det må være en fengslingsgrunn. Selv om den siktede domfelles, er det ikke gitt at vilkårene for varetektsfengsling er oppfylt. Det dreier seg om fengsling inntil 4 uker. Rettssikkerhetshensyn tilsier derfor at retten må ta uttrykkelig stilling til spørsmålet om fengsling. En regel om at den pågrepne skal holdes fengslet med mindre retten bestemmer at han skal løslates gir etter departementets syn ikke noen garanti for at retten vurderer fengslingsspørsmålet.

Selv om § 187 ikke utvides, vil påtalemyndigheten kunne begjære fengsling etter § 183. Skal saken pådømmes for forhørsrett, kan begjæringen fremmes enten i rettsmøtet hvor saken pådømmes, eller senest når dommen avsies.

Saker som pådømmes kort tid etter en pågripelse, vil som regel være tilståelsessaker som behandles i forhørsrett. Men unntaksvis kan det tenkes at saken skal behandles for by- eller herredsrett. Det kan for eksempel tenkes at sak var berammet tidligere for andre forhold, og at den pågrepne nå har begått et nytt lovbrudd som gir grunn til pågripelse som skal forenes med resten av saken. I en slik situasjon kan ikke påtalemyndigheten fremme begjæring om fengsling for den dømmende rett. Departementet har vurdert om det er behov for en slik regel, sml. § 187 annet ledd. Det dreier seg om et lite antall saker. Påtalemyndigheten vil uansett kunne fremme begjæring om fengsling for forhørsretten. Etter departementets syn skulle det derfor ikke være behov for noen særregel. Men departementet ber om høringsinstansenes syn på spørsmålet.

Paragraf 185 første ledd siste punktum åpner for at siktede som er fengslet når hovedforhandlingen begynner, kan holdes fengslet til dom er avsagt selv om fengslingstiden i mellomtiden er løpt ut. Hensynene mot å endre § 187 gjelder også i forhold til § 185. Departementet foreslår derfor heller ikke å endre denne bestemmelsen. Departementet antar at spørsmålet bare unntaksvis vil komme på spissen, siden hovedforhandling som nevnt er upraktisk i de aktuelle sakene.»

De fleste høringsinstansene enten støtter utttykkelig departementets syn eller har ingen innvendinger. Bare Kristiansandog Nordmøre politidistrikter går inn for arbeidsgruppens forslag. Disse instansene viser dels til at forslaget vil være et positivt bidrag til en mer effektiv straffesaksbehandling, og dels til at rettssikkerheten sikres ved at retten har mulighet til å løslate den siktede.

Riksadvokaten uttaler derimot:

«Riksadvokaten har heller ikke innvendinger til departementets forslag vedrørende straffeprosessloven §§ 185 første ledd og 187 første ledd. Kjerneområdet for disse bestemmelser er de saker hvor forhørsretten har bestemt at siktede bør holdes fengslet frem til hovedforhandling, og eventuelt gå direkte over på soning av en ubetinget dom. De aktuelle bestemmelsene er en naturlig prolongering av slike fengslingsbeslutninger. Det er ikke naturlig å knytte de samme rettsvirkninger til en pågripelse foretatt av påtalemyndigheten. Tvert imot kan det sies å være i dårlig harmoni med anklagerprinsippet i straffeprosessloven § 63 om det er domstolen som må vise aktivitet for at siktede skal bli løslatt, og ikke påtalemyndigheten som begjærer vedkommende frihetsberøvet.»

Departementet er enig i dette, og fremmer derfor ikke noe forslag om å endre § 185 første ledd og § 187 første ledd, slik arbeidsgruppen har foreslått.

Bodø og Troms politidistrikter mener at fengslingsbegjæringen bør kunne fremmes direkte under hovedforhandling. Dette har praktiske fordeler, fremfor at forhørsretten skal behandle fengslingsspørsmålet.

Departementet holder fast ved at det praktiske behovet er så lite at det ikke er grunn til å foreta lovendring, men vil holde spørsmålet under oppsikt.

4.3.3 Overføring fra politiarrest til fengsel. Kontrolltiltak

Arbeidsgruppen skriver på side 96 i rapporten:

«En eventuell endring av fremstillingsfristen må ikke lede til at siktede kan holdes lengre i politiarrest enn nå. I dag er instruksen at overføring fra politiarrest til fengsel skal skje senest dagen etter at retten har avsagt fengslingskjennelse. Med 'normalfristen' for fremstilling i straffeprosessloven § 183 innebærer det at overføring til fengsel ordinært vil skje senest to dager etter pågripelsen. Denne ordningen må fortsette. Således må fengslene i mange tilfeller ta imot pågrepne før det foreligger kjennelse for varetekt.»

Departementet ga i høringsnotatet sin tilslutning til dette.

Høringsinstansene gir gjennomgående uttrykk for at de - i alle fall i prinsippet - er enige i at bruken av politiarrest ikke skal øke. Men noen instanser peker på en rekke praktiske problemer.

Lofoten og Vesterålen politidistrikt uttaler:

«Høringsutkastet beskriver at vedkommende bør overføres til fengsel dagen etter pågripelsen. I forhold til vårt politidistrikt utgjør dette et praktisk problem. Nærmeste fengsel er i Bodø, og inntak av nye varetektsinnsatte er i utgangspunktet begrenset til kontortiden mandag-fredag. Dersom en person pågripes i Lofoten og Vesterålen politidistrikt fredag eller lørdag, vil det være praktiske problemer knyttet til flyavganger (ingen avganger mellom lørdag ettermiddag og søndag ettermiddag), risiko for at det ikke er ledige flyseter, samt praktiske problemer med selve fremstillingen, derunder hvem som skal møte som aktor hvis saken i tilfelle går ved Salten forhørsrett, Bodø: lokal aktor, eller aktor fra Bodø pd. Dessuten har flyselskapet ved flere tilfeller klaget over omstendighetene omkring transport av en arrestant med flyet. En risikerer at Widerøe ved en eller flere fremtidige anledninger nekter å samtykke til at en arrestant får reise med flyet. Da gjenstår Hurtigruta som eneste transportalternativ, og den går kun en gang om dagen, med ankomst i Bodø midt på natten.

Et mulig alternativ kunne være å oppgradere en eller flere av cellene i distriktet slik at de kunne fylle vilkårene til varetektsceller, men i forhold til de lokaler som politiet disponerer i dag er dette neppe aktuelt.»

Trondheim statsadvokatembeter uttaler:

«Vi mener departementet må utrede nærmere hvilke kostnadsmessige og praktiske følger det vil ha for politiet dersom siktede skal overføres til ordinært fengsel før fremstilling for forhørsretten, evt. løslatelse. Denne 'omkostningen' kan bli så stor at politiet i stedet føler seg tvunget til å fremstille siktede så tidlig at man unngår å måtte overføre ham til et fengsel. Særlig vil dette gjelde for politidistrikter med lang avstand til en fengselsantalt. I så fall vil effekten av den tiltenkte forlengede fremstillingsfristen bli svekket.»

Bergen politidistrikt uttaler:

«Når det gjelder kravet om overføring fra politiarrest til fengsel innen 2 dager og før fengslingskjennelse foreligger frykter en at en utvidet fremstillingsfrist vil miste mye av sin effekt. Dette fordi slik varetektssituasjonen er i dag vil det gå mye ressurser med til å finne en ledig varetektsplass i fengselet. Man kan og risikere at den pågrepne plasseres i et fengsel langt fra det politidistrikt som etterforsker saken. Både tid, personell og økonomiske ressurser vil da bli brukt til rene transporter samt at den pågrepne ikke vil være tilgjengelig verken for etterforsker eller forsvarer i denne viktige etterforskningsfasen.

En forutsetning for at forlenget fremstillingsfrist skal få den ønskede virkning er enten at man avventer overføring fra politiarrest til fengsel til etter fengslingskjennelse foreligger eller at det blir gjort noe med den vanskelige situasjonen.»

Vestfinnmark politidistrikt peker på at overføring fra politiarrest kan vanskeliggjøre kontakten med forsvareren.

Fredrikstad politidistrikt anfører at man bør arbeide for å skaffe varetektsplasser lokalt, for eksempel ved at politiceller får fengselsstandard.

Departementet understreker at det er en klar forutsetning for forslaget om å utvide fremstillingsfristen at bruken av politiarrest ikke skal øke i forhold til i dag. Dét innebærer at den pågrepne normalt må overføres fra politiarrest til fengsel innen to døgn etter at han er pågrepet.

Det kan være vanskelig å beregne behovet for varetektsplasser til enhver tid. I tillegg kommer at det har vært et økende behov for soningsplasser i de senere år. Det tar tid og krever ressurser å skaffe nye plasser - det lar seg ikke gjøre i en håndvending straks behovet melder seg.

Spørsmålet om å overføre noen som er pågrepet fra politiarrest til varetekt vil stort sett bare inntre for dem som er pågrepet i mer enn ett til to døgn. Som departementet har understreket foran, skal det bare unntaksvis være adgang til å holde noen pågrepet så lenge uten fremstilling for retten. Samtidig legger departementet til grunn at utsatt fremstilling ofte vil kunne medføre at det ikke lenger er behov for varetekt eller at varetektstiden reduseres, jf. drøftelsene foran. Det vil frigjøre varetektsplasser. Departementet foreslår dessuten at det innføres et særskilt varetektsfradrag for dem som har vært undergitt fullstendig isolasjon (punkt 4.6.6). Det vil frigjøre soningsplasser. Totalt sett er det derfor ikke grunn til å vente noen økning i behovet for fengselsplasser hvis alle departementets forslag blir vedtatt - heller tvert imot.

Men selv om det er ledige fengselsplasser, kan det medføre praktiske problemer å overføre en pågrepet person fra politiarrest før han fremstilles for varetektsfengsling. Departementet viser til de siterte uttalelsene fra høringen. Én måte å redusere dette problemet på er å heve standarden i noen politiarrester, slik at de kan sidestilles med varetektsarrest. Men så lenge det ikke finnes slike arrester, må påtalemyndigheten normalt velge mellom å fremstille den pågrepne for varetekt etter ett til to døgn selv om det hadde vært grunnlag for å fremstille ham senere, eller å overføre ham til et fengsel i pågripelsesperioden.

For å sikre at en utvidet fremstillingsfrist ikke vil føre til utvidet bruk av politiarrest, har departementet i utkastet til § 183 i straffeprosessloven tatt inn en hjemmel for Kongen til å fastsette forskrift om bruken av politiarrest.

4.4 Maksimumsgrense for varigheten av varetekt?

Gjeldende rett har ingen maksimumsgrense for hvor lenge en person kan holdes i varetekt.

EMK artikkel 5 nr. 3 gir pågrepne personer rett til hovedforhandling innen rimelig tid eller løslatelse under saksforberedelsen. Ikke bare hovedforhandling må avholdes innen rimelig tid; også varetektsfengslingens lengde må være rimelig isolert sett. Det må vurderes i hver enkelt sak om kravet er tilfredsstilt ut fra de konkrete omstendigheter. I henhold til Ministerrådets anbefaling 27. juni 1980 skal ikke varetekt fortsette utover det som er nødvendig i lys av fluktfare, fare for bevisforspillelse og lignende eller fare for at den pågrepne begår en alvorlig forbrytelse. Videre skal tiden i varetekt stå i forhold til den aktuelle straffen. Vurderingen skal alltid foretas i lys av uskyldspresumsjonen.

Etter EMDs praksis kan spørsmålet om hvorvidt hovedforhandling finner sted «innen rimelig tid», deles i to. For det første vurderer EMD om de grunnene som den nasjonale domstolen oppgir for varetektsfengslingen, er relevante og tilstrekkelige. For det andre overveier retten om de nasjonale myndighetene har utvist « special diligence»med hensyn til fremdriften av prosessen.

EMK har ingen maksimumsgrense for varigheten av varetekt. Rimeligheten må vurderes konkret fra sak til sak. Rettspraksis viser at perioder i varetekt i opp til fire år kan aksepteres i helt spesielle tilfelle ( W mot Sveits av 26. januar 1993, A254). I Toth-sakenble derimot en periode på to år og en måned vurdert som konvensjonsstridig (dom av 12. desember 1991, A224). Tre kriterier synes å være utslagsgivende for vurderingen av fremdriften i saken: sakens kompleksitet, myndighetenes opptreden og den fengsledes opptreden. Ut fra praksis synes det som om maksimumsgrensen går ved om lag fire år.

Etter FNs barnekonvensjon artikkel 37 (b) skal frihetsberøvelse av barn skje for et kortest mulig tidsrom.

Arbeidsgruppen drøfter i rapporten side 97-98 om det bør innføres maksimumsgrenser for hvor lenge en person kan holdes i varetekt:

«Statistikken viser at gjennomsnittlig 'sittetid' for de varetektsinnsatte de siste årene har ligget nokså stabilt på om lag to måneder. Over halvparten av de varetektsinnsatte er fengslet i mindre enn 30 dager. I enkelte saker er likevel varetektstiden altfor lang. Særlig gjelder dette i alvorlige saker som skal føres både for herreds-/byrett og lagmannsrett. Det kan derfor være grunn til å drøfte om maksimumsgrenser bør innføres. Blant annet nevnes denne problemstillingen i Justisdepartementets høringsnotat datert januar 2000 om ulike spørsmål om varetekt m.v., hvor departementet uttaler at man her vil avvente arbeidsgruppenes rapporter.

Maksimumsgrenser for hvor lenge en siktet kan sitte i varetekt kan være generelle eller gjelde for visse sakstyper (angitt etter art eller strafferamme) og/eller for visse fengslingsgrunner.

Til støtte for å innføre maksimumsgrenser for hvor lenge en person kan sitte i varetekt kan anføres at varetekt er et tvangsmiddel under etterforskingen; det skal ikke være foregrepet soning. Frihetsberøvelse er dessuten et inngripende tiltak overfor den enkelte, og varigheten bør derfor begrenses. I utgangspunktet synes det ikke urimelig å kreve at etterforskingen må fullføres innen en viss tid, og å la konsekvensen være at siktede må løslates dersom politiet ikke klarer dette. Man må regne med at maksimumsgrenser vil bidra til økt tempo i etterforskingen. Dette kan oppnås uten at kvaliteten på etterforskingen svekkes, fordi tidsbesparelsen normalt kan skje ved at liggetid reduseres. Liggetiden utgjør i de fleste saker en stor del av tidsforbruket fra anmeldelse til påtalevedtak, jf. pkt. 5.2.1 og 5.2.2. Dette gjelder også i saker med varetektsfengsling, selv om liggetiden nok er mindre her enn i saker uten fengsling. Unødig liggetid er lite akseptabelt i saker der siktede sitter varetektsfengslet.

Det kan imidlertid også anføres tungtveiende mothensyn. Mange av de saker hvor varetektstiden i dag er svært lang, er alvorlige narkotikasaker hvor siktede har liten eller ingen tilknytning til Norge. Fengslingsgrunnen er unndragelsesfare, jf. straffeprosessloven § 171 nr. 1. Hvis ikke siktede holdes i varetekt til endelig dom, vil han sannsynligvis forsvinne. Regler om maksimumsfrister vil derfor i slike saker føre til at det i praksis ikke blir mulig å gjøre straffansvar gjeldende overfor vedkommende. En slik situasjon vil være uholdbar. Årsaken til den lange varetektstid ligger dessuten ikke primært hos politiet. Det hjelper lite om etterforskingen skjer i forbilledlig tempo, så lenge det tar så lang tid som i dag å få saken behandlet i to instanser. Etter arbeidsgruppens syn må det derfor bestemt frarådes å innføre maksimumstid for varetektsopphold når fengslingsgrunnen er unndragelsesfare. Tiltakene må settes inn et annet sted - det må gå raskere å få sakene opp både for herreds-/byrett og lagmannsrett.

Heller ikke ved fengslinger etter straffeprosessloven § 172 (rettshåndhevelsesarrest) kan arbeidsgruppen anbefale en maksimumsgrense for varetektstid. Det dreier seg her om de mest alvorlige sakene (forbrytelser som kan medføre straff av fengsel i 10 år eller mer), og regelen er begrunnet i at det kan virke støtende for allmennheten dersom en person som er siktet for en slik forbrytelse, løslates før endelig dom. For fengsling etter § 172 er dessuten mistankekravet strengere enn i § 171 - det kreves tilståelse eller andre forhold som i særlig grad styrker mistanken. Selv om allmennhetens reaksjon på løslatelse som regel blir mindre når det har gått noen tid etter forbrytelsen, kan maksimumsgrenser her i enkelte tilfeller være til hinder for at bestemmelsens formål nås. De virkelig lange varetektstider ved fengsling etter § 172 skyldes for øvrig sjelden politiets etterforsking. Problemet er den tid det tar å få saken gjennom to instanser.

Man står da tilbake med de saker der varetektsfengsling skjer på grunn av fare for bevisforspillelse, eller fordi dette er påkrevd for å hindre nye straffbare handlinger. Som nevnt ovenfor, er langvarige varetektsopphold sjeldne ved disse fengslingsgrunnene. En lovfestet maksimumsgrense må likevel være ganske lang for å å fange opp de unntakstilfeller hvor det er behov for varetekt over tid, for eksempel saker som gjelder grenseoverskridende kriminalitet og hvor etterforsking må foretas i utlandet. Dette fører til at i de ordinære sakene vil fristen være uten praktisk betydning - den vil bli overholdt med god margin. Variasjonen mellom sakene er stor, og selv om man kan tenke seg frister med ulik lengde for ulike sakstyper (for eksempel gradert etter sakens art og strafferamme), er det problematisk gjennom lov å fastsette frister som gir den riktige balanse mellom på den ene side hensynet til å sikre at etterforskingen skjer effektivt og målrettet og på den annen side hensynet til å unngå uheldige løslatelser. Slik arbeidsgruppen ser det, er andre tiltak mer velegnet for å sikre fremdriften i disse sakene, jf. nedenfor under punktet om fengslingsfrister og oppfølging av fengslingssakene.

Etter dette er arbeidsgruppens konklusjon at lovbestemmelser om lengstetid for varetektsopphold ikke kan anbefales.

Spørsmålet om det burde innføres en absolutt maksimumsfrist ble for øvrig drøftet da straffeprosessloven av 1981 ble satt i kraft, se Ot. prp. nr. 53 (1983-84) side 45-46. Departementet kom da til - på samme måte som Varetektsutvalgets flertall og et flertall av høringsinstansene - at en slik frist ikke burde innføres. Det ble vist til at et lovdirektiv ville vanskeliggjøre etterforskingen av store og kompliserte saker. Departementet fremholdt videre at hyppigere prøving av fengslingsspørsmålet kan avhjelpe noen av de rettssikkerhetsproblemer som oppstår ved langvarig varetekt.»

Departementet tok i høringsnotatet ikke standpunkt til spørsmålet, men ba om høringsinstansenes syn. Under høringen gikk bare Senja sorenskriverembete og Norsk fengsels- og friomsorgsforbund inn for at det innføres maksimumsgrenser for varigheten av varetekt. Senja sorenskriverembete mener at grensen kan være 2/3 av lengstestraffen for det straffebud siktelsen gjelder, dog ikke utover ett år. Fristen skal likevel ikke gjelde hvis det er inngitt anke. Norsk fengsels- og friomsorgsforbundforeslår at lengstefristen skal være 6 måneder, men at det skal være mulig å forlenge fristen i særlige tilfeller.

De øvrige instanser som har uttalt seg om spørsmålet, går imot at det innføres lengstefrister. Høringsinstansene viser stort sett til de argumenter som arbeidsgruppen har anført. Den Norske Advokatforening frykter dessuten at en maksimumsgrense vil kunne «trekke opp» i andre saker.

Departementet ser godt argumentene for å innføre en lengstefrist for varetekt. Men som arbeidsgruppen og det store flertallet av høringsinstanser, mener departementet at ulempene likevel er så store at det ikke bør innføres en slik frist. Departementet viser til arbeidsgruppens drøftelse av ulempene. Særlig legger det vekt på at lengden av varetektstiden i stor grad ligger utenfor politiet og påtalmyndighetens kontroll. En maksimumsgrense må ta høyde for de mer ekstraordinære tilfeller. Da vil den ha lite å si for de mer alminnelige sakene. Departementet viser særlig til at EMD har godtatt varetekt i inntil 4 år.

Som Advokatforeningen er departementet dessuten redd for at en vid maksimumsgrense vil kunne virke som en «sovepute» i mange varetektssaker. Det kan føre til at den siktede blir holdt lenger i varetekt enn han ville blitt uten en lengstefrist.

Etter departementets syn er det forsvarlig ikke å innføre en lengstefrist. Siden spørsmålet om forlengelse med jevne mellomrom må forelegges for retten, har retten et særlig ansvar for at vilkårene for varetekt fortsatt er oppfylt og for at varetekt ikke er et uforholdsmessig inngrep. Retten kan dessuten løslate den siktede dersom etterforskningen ikke fremmes tilstrekkelig hurtig og fortsatt varetekt ikke er rimelig, jf. straffeprosessloven § 185 femte ledd. Det er svært viktig at domstolene tar denne oppgaven alvorlig.

Departementet legger videre vekt på at det i proposisjonen her fremmes forslag til andre tiltak som kan bidra til å redusere varetektstidens lengde.

Spørsmålet om lengstefrister kommer i en særstilling når den fengslede holdes isolert. Uavhengig av om det innføres lengstefrister for varetekt, kan det være behov for lengstefrister for bruken av isolasjon, se punkt 4.6.5 nedenfor.

Departementet foreslår på denne bakgrunnen ikke noen maksimumsgrense for varetekt.

4.5 Tidsfristen for varetektsfengsling og oppfølgingen av fengslingssakene

Beslutter retten å fengsle den siktede, skal den fastsette en tidsfrist for fengslingen (straffeprosessloven § 185 første ledd). Fristen skal være så kort som mulig og må ikke overstige 4 uker. Retten kan forlenge fengslingen med inntil 4 uker av gangen. Dersom etterforskningens art eller andre særlige forhold tilsier at fornyet prøving etter 4 uker vil være uten betydning, kan retten sette en lengre frist både ved førstegangsfengsling og ved forlengelser.

Når påtalemyndigheten begjærer fortsatt fengsling, skal den oppgi når saken ventes ferdig etterforsket (§ 185 annet ledd). Og etter siste ledd skal retten løslate den siktede dersom den finner at etterforskningen ikke fremmes med tilstrekkelig hurtighet, slik at fortsatt varetekt ikke er rimelig. Paragraf 170 a fastsetter at fengsling ikke må være et uforholdsmessig inngrep.

EMK artikkel 5 nr. 4 krever at enhver som er pågrepet eller berøvet sin frihet, skal ha rett til å anlegge sak, slik at lovligheten av frihetsberøvelsen raskt kan bli avgjort av en domstol. EMD har innfortolket et krav om regelmessige prøvinger av fengslingsgrunnlaget der arten av frihetsberøvelsen gjør det nødvendig. Fire ukers intervaller har i praksis blitt ansett for å være i overensstemmelse med konvensjonen, jf. bl.a. Bezicheri-saken (A164 (1969) para 21).

ArbeidsgruppeI skriver følgende om tidsfrist for varetektsfengsling (side 99):

«I Sverige er 'normalfristen' for varetektsfengsling 14 dager. Dette gjelder også ved forlengelser. Arbeidsgruppen mener gode grunner kan tale for å endre straffeprosessloven § 185 første ledd slik at den någjeldende fireukersfrist erstattes med en frist på to uker. Det forekommer i dag ikke så sjelden at når fengslingskjennelse er avsagt, skjer det meste av den fortsatte etterforsking mot slutten av fengslingsperioden. Kortere fengslingsfrist vil derfor sikre bedre fremdrift i politiets etterforsking. Hyppigere prøving av fengslingsspørsmålet gjør det også lettere for retten å utføre sin kontrolloppgave etter § 185 annet ledd. Ulempen ved en slik ordning er selvsagt at hyppigere rettsmøter påfører både domstolene, politiet og påtalemyndigheten merarbeid. I tillegg er utgiftene betydelige for mange politidistrikter når siktede skal fremstilles for retten, som følge av stor avstand mellom fengsel og rettssted. Det er vanskelig for arbeidsgruppen å anslå hvor store merkostnadene blir i form av tid og penger. En ytterligere betenkelighet er at det i en del politidistrikter er fare for at man av ressurshensyn vil unnlate å begjære fengsling i saker hvor dette burde vært gjort. I så fall kan kriminalitetsbekjempelsen bli mindre effektiv. Arbeidsgruppen finner avveiningen her vanskelig, men mener man bør vurdere å innføre en normalfrist på to uker, eventuelt for en prøveperiode på tre år. For ordens skyld presiseres at i de tilfeller hvor så hyppig prøving av fengslingsspørsmålet vil være uten betydning, kan retten fastsette lengre frist, jf. straffeprosessloven § 185 første ledd fjerde punktum som ikke endres.»

Departementet ba i høringsnotatet om høringsinstansenes syn på forslaget.

Følgende høringsinstanser støtter arbeidsgruppens forslag: Asker og Bærum herredsrett, Hadeland og Landog Hallingdal sorenskriverembeter, Arendal og Troms politidistrikter, Amnesty International Norge, Forsvarergruppen av 1977og Rettspolitisk forening.

Romsdal sorenskriverembete går inn for at lengstefristen er 2 uker ved første gangs fengsling og 4 uker ved forlengelser.

Nord-Troms herredsrett mener at 2 uker er en for kort frist, men reiser spørsmål om fristen kan settes til 3 uker.

Følgende instanser går imot å redusere fristen til 2 uker: Agder og Borgarting lagmannsretter, Bergenog Oslo byretter, Nedre Romerike herredsrett, Horten og Senja sorenskriverembeter, Riksadvokaten, Oslo og Trondheim statsadvokatembeter, Bergen, Bodø, Fjordane, Hordaland, Kristiansand, Lofoten og Vesterålen, Nordmøre, Nord-Jarlsberg, Oslo, Romerike, Sarpsborg, Skien, Telemark, Vest-Agder og Vestfinnmark politidistrikter, KRIPOS, Overvåkingssentralen og Politiets fellesforbund.En del av disse instansene åpner imidlertid for å innføre en toukers-frist når fengslingsgrunnlaget er bevisforspillelsesfare.

Hovedinnvendingene til de høringsinstanser som er imot forslaget til arbeidsgruppen, er at en slik endring vil være ressurskrevende og føre til en senere saksbehandling totalt sett. Ekstra tid og ressurser vil gå med til transport og fremstilling. Fokus trekkes bort fra etterforskningen. Saker om hverdagskriminalitet må henlegges av kapasitetsgrunner. Arbeidsbyrden øker også for påtalejuristene, for forsvarerne og for dommerne i førsteinstansen. Og trolig blir det flere kjæremål over fengslingsavgjørelser.

For eksempel uttaler Riksadvokaten:

«Å redusere den ordinære fengslingsfrist til 2 uker vil skape et betydelig merarbeid for domstoler, politi og påtalemyndighet. Det er vanskelig å se at de anførte argumenter underbygger at kortere normalfrist vil føre til hurtigere saksbehandling eller økt rettssikkerhet. Den vil lede til et betydelig merarbeid og dermed kunne ha motsatt virkning av hva som er tilsiktet. Til illustrasjon av det merarbeid som vil oppstå, kan vises til at alene Narkotikaseksjon ved Oslo politidistrikt i 1999 hadde over 800 fengslingsforlengelser. Tallet ville åpenbart øke vesentlig - selv om en ikke kan legge til grunn en fordobling - om normalfristen settes ned til 2 uker. På dette punkt hadde det vært ønskelig om departementet hadde tatt del i erfaringen fra fengslinger etter utlendingsloven § 37 femte ledd, som allerede har en frist på 2 uker. En frist på 2 uker vil nødvendigvis måtte kompenseres med en betydelig ressurstilvekst. I dagens situasjon er det neppe grunn til å tro at de behov som regelendringen utløser kan etterkommes, det være seg personellmessig eller til driftssiden. Ved en begrenset tilvekst de kommende år - som vel er det maksimale en kan håpe på - bør ressursene etter riksadvokatens oppfatning benyttes til andre oppgaver enn å kompensere for virkningen av en regel man for så vidt gjerne kunne innført om forholdene lå annerledes an. Særlig gjelder dette når effekten av regelendringen - utover den ideelle målsetning om størst mulig domstolkontroll - er usikker. Det kan også anføres at en hovedregel om to uker vil få så mange unntak i praksis at de sistnevnte fremstår som kanskje det vanligste. Det er i seg selv uheldig.»

Oslo politidistrikt uttaler:

«Til tross for at dette ikke er drøftet verken av arbeidsgruppen eller departementet, er det flere hundre personer hvert år som underkastes varetektsfengsling som er tidsbegrenset: Fengsling etter utlendingslovens § 41 er avgrenset til to uker, med maksimal fengslingstid på seks uker. Oslo politidistrikt har således bred erfaring med slike fengslinger som er begrenset i tid. Disse erfaringene har ikke overbevist oss om at oppgavene underveis i saken løses raskere dersom det blir flere av dem.

Selv om en endring i straffeprosessloven fortsatt ville åpne for at fengslinger for perioder på mer enn to uker kunne besluttes, må det likevel legges til grunn at 'normalfengslingen' ville ha en varighet på to uker. Det kan her vises til at domstolene pr. i dag har en sterk tilbøyelighet til å følge hovedregelen, noe også Høyesterett har understreket viktigheten av. Det er lite som taler for at unntaksbestemmelsen vil bli benyttet i større utstrekning enn i dag, selv om maksimaltiden blir halvert.

Ressursene som vil medgå til å fremstille siktede så ofte som hver fjortende dag, vil trolig måtte fordobles i alle ledd av straffesakskjeden, herunder også til forsvarere. For Oslo politidistrikts del er det særlig narkotikasaker og saker knyttet til alvorlig voldskriminalitet som påkaller behovet for lengre perioder i varetekt. Det kan opplyses at for 1999 fremsatte påtalegruppe narkotika 811 begjæringer om forlengelse av varetekt alene. Politidistriktet som sådan hadde for 1999 ca. 1200 førstegangsfengslinger, og et tilsvarende antall begjæringer om forlengelse. Påtalegruppen på narkotika har alene mellom 80 og 90 personer sittende i varetekt til enhver tid.

Hensett til de krav så vel domstoler som politi og påtalemyndighet har til å øke sin produksjon, er en begrensning som foreslått sterkt utilrådelig. Det vil kreves betydelig ressurstilførsel også til domstoler og ikke minst forsvarere. I tillegg er det vanskelig å se behovet for endringen. Retten vil kunne føre kontroll med at det har skjedd en tilfredsstillende progresjon i etterforskningen, og i tillegg skal så vel påtalemyndigheten som politiet påse det samme.

Oslopolitet bruker allerede i dag en meget stor del av ressursene på fremstillinger i varetektssaker. Dette gjelder både førstegangsfengslinger, forlengelser og øvrige fremstillinger under varetektsperioden. Man minner for øvrig om at politiet etter innføringen av to-instansordningen fikk overført ansvaret for varetektsfengslede i disse sakene etter dom i første instans frem til rettskraftig dom i annen instans. Dette ansvaret hadde tidligere fengslene, og tilleggsansvaret har for Oslopolitiet medført en betydelig økning i den ressursmengde vi må benytte til fremstillinger.

Oftere og oftere er Oslopolitiet tvunget til å benytte uniformerte polititjenestemenn fra de fem politistasjonene i tillegg [til] de ressurser som fra før er avsatt til dette, for å kunne møte behovet i fremstillingssaker og hovedforhandlinger. Dette er ressurser som ellers ville blitt benyttet i uniformert polititjeneste i byen, men som må anvendes til fremstillinger i stedet. Dette reduserer vesentlig vår uniformerte tilstedeværelse i byen, noe som også er sterkt ønsket av byens borgere, politikere og andre.

Fra vår side må det derfor meget sterkt understrekes at en normalfrist på to uker ved varetektsfengslinger vil måtte bety en betydelig omfordeling av tjenestemenn fra politistasjonene til fremstillingsvirksomheten og utvilsomt lede til en sterkt redusert uniformert tilstedeværelse i byen for øvrig. I tillegg vil påtalejuristens arbeid med straffesakene for øvrig bli negativt påvirket av hyppigere oppmøte i forhørsretten m.v., noe som vil bety lengre saksbehandlingstid.

Allerede i dag prioriteres fengslingssakene ved politidistriktet. Myten om at politiet 'ønsker folk lengst mulig i varetekt', må nå avlives en gang for alle. Varetekt krever mye ressurser og oppfølgning fra mange parter i politiet, både av etterforskerne, kontoransatte, jurister og uniformerte tjenestemenn. Politiet ønsker av hensyn til de innsatte og vår ressursbruk å redusere varetektstiden, noe vi også har fått til gjennom et samarbeid med Oslo byrett.

Mot denne bakgrunn og fraværet av gevinster i etterforskningen og dermed saksbehandlingstiden som kortere normalfrist i varetektssaker vil medføre, går Oslopolitiet sterkt i mot å redusere normalfristen til 14 dager.

Oslo politidistrikt er heller ikke enig i at det meste av etterforskningen skjer mot slutten av varetektstiden. Det er ikke slik at politiet bare kan 'hente' inn bevisene: Vitner må finnes - disse befinner seg ikke alltid på bopel, tekniske undersøkelser må avventes, svar fra utenlandske politimyndigheter skal innkomme etc. Dette gjør at all etterforskning må innebære noe 'venting' på resultater. Dernest er det vår erfaring at påtalemyndigheten i retten alltid må redegjøre for det tidsbehovet i den enkelte sak. Skulle ikke dommeren forespørre om dette, vil utvilsomt forsvarer gjøre det. Retten vurderer dermed konkret det behov politiet mener å ha.

For så vidt gjelder de særlige fengslingsvilkår etter § 171 vil det bare være for fengslinger som begrunnes i bevisforspillelsesfare at så vidt hyppig prøving av fengslingsspørsmålet vil ha noen som helst betydning, idet unndragelsesfare og gjentakelsesfare vil være faktorer som neppe endrer seg hver annen uke.

For fengsling etter § 172 er det også vanskelig å se at stadig prøving av fengslingsspørsmålet vil ha noen praktisk betydning. Den samfunnsmessige 'støtende'-vurdering vil formentlig være uendret fra uke til uke.

Endelig skal det bemerkes at en fengslet når som helst kan bringe spørsmål om ny prøving av fengslingssaken inn for retten, jfr. § 181, 2. ledd. Det er under de nåværende fengslingsfrister svært få som synes å ha behov for å benytte denne muligheten.»

Kristiansand politidistrikt uttalte blant annet:

«Når departementet og Arbeidsgruppe I viser til at den foreslåtte ordningen er innført i Sverige og det anbefales innført en lignende modell i Norge, savnes det en sammenlignbar analyse av ressursdisponeringen i Sverige og Norge... Det er derfor ikke overraskende at varetektssaker og påfølgende rettsforhandlinger i Sverige følger et annet tempo enn i Norge. Derimot er det ikke stilt spørsmål ved grunnen til at oppklaringsprosenten i Sverige er vesentlig lavere enn i Norge, og det er betimelig å hevde at her foreligger klare sammenhenger.»

Departementet legger stor vekt på at flertallet av høringsinstanser advarer mot å redusere det normale lengsteintervallet for varetekt fra 4 til 2 uker. Det ville være svært uheldig om et tiltak som har til formål å effektivisere strafferettsapparatet, krever så mye ekstra ressurser at det fører til en lengre saksbehandlingstid - både samlet sett og i enkeltsaker.

Spørsmålet om fristens lengde kommer på spissen når den fengslede holdes isolert. Skal det brukes ekstra ressurser på hyppigere domstolsprøving, bør ressursene settes inn i slike saker. I punkt 4.6.5 vurderer departementet derfor særskilt om det bør innføres frister i saker hvor den siktede er isolert.

Etter departementets mening gir dagens ordning et fleksibelt system. Fireukers-fristen er en lengstefrist for normaltilfellene. Er det grunn til å tro at behovet for fengsling er mer kortvarig eller at fengsling i 4 uker vil være et uforholdsmessig inngrep, plikter retten å fastsette en kortere frist. Departementet understreker betydningen av at retten tar sitt ansvar alvorlig. Fristen skal settes til 4 uker bare hvis forholdene i den konkrete saken tilsier det. Den skal ikke settes til 4 uker mer eller mindre automatisk.

Departementet legger stor vekt på at intervaller på 4 uker i praksis har blitt ansett for å være i overensstemmelse med EMK. Departementet foreslår etter dette ikke å redusere fristen fra 4 til 2 uker.

Departementet har vurdert om fristen bør reduseres bare for de saker hvor fengslingsgrunnlaget er bevisforspillelsesfare. Fordelene med et kortere intervall er størst i slike saker, fordi usikkerheten om hvor lenge det vil være behov for å holde den siktede fengslet er størst her. Ulempene er imidlertid store også i slike saker. Departementet foreslår derfor ingen særregel for fengsling pga. bevisforspillelsesfare.

Betenkelighetene med en redusert frist vil være mindre hvis fristen forkortes med én uke i stedet for 2 til 3 uker. Samtidig vil fordelene reduseres. Departementet foreslår derfor heller ikke å redusere fristen til 3 uker.

En annen mellomløsning er å forkorte normalfristen til 2 uker ved første gangs fengslinger og å beholde fireukers-fristen ved forlengelser, slik Romsdal sorenskriverembete har gått inn for. Usikkerheten om hvor lenge det er behov for fengsling er ofte størst i den første tiden. På den annen side er også behovet for å kunne konsentrere seg om etterforskningen oftest størst da. Departementet har derfor under noe tvil kommet til at heller ikke fristen ved første gangs fengslinger bør reduseres.

Arbeidsgruppen uttaler følgende om rettens oppfølgning av fengslingssakene:

«I Sverige er det videre slik at retten, når den mener å ha tilstrekkelig oversikt over saken, fastsetter et tidspunkt for når eventuell tiltale skal være tatt ut. Konsekvensen av at tiltale ikke foreligger innen denne fristen er at retten løslater siktede, med mindre påtalemyndigheten kan anføre gode grunner for forsinkelsen. Arbeidsgruppen ser det slik at tilsvarende regler neppe passer i Norge. Det virker noe fremmed for vår straffeprosess at retten skal ta stilling til når saken er tilstrekkelig opplyst til at påtalespørsmålet kan avgjøres. Dette bør fortsatt eksklusivt høre under påtalemyndigheten.

Derimot kan retten ved fengslingsforlengelser med fordel være mer aktiv i sin kontroll med fremdriften i etterforskingen, jf. straffeprosessloven § 185 siste ledd. Rettens 'sanksjon' ved mangelfull fremdrift vil være å løslate siktede. Det er imidlertid viktig at ikke rettens og påtalemyndighetens roller blandes. Ansvaret for innholdet i etterforskingen ligger hos påtalemyndigheten. Rettens oppgave er å etterprøve om fremdriften er god nok.»

Departementet ba i høringsnotatet om høringsinstansenes syn også på dette spørsmålet.

Rettspolitisk forening mener at spørsmålet bør vurderes nærmere. Høringsinstansen viser til at det særlig ved de store domstoler, hvor stadig nye dommere avgjør begjæringer om fengslingsforlengelser i en sak, kan være vanskelig å følge opp pålegg som tidligere dommere har gitt.

De øvrige høringsinstanser går enten imot å innføre en ordning tilsvarende den svenske eller har ikke uttalt seg om det.

Departementet finner etter dette at det ikke bør innføres en ordning i Norge etter mønster av den svenske. Derimot er departementet enig med arbeidsgruppen i at retten bør være mer aktiv i sin kontroll etter straffeprosessloven § 185 siste ledd.

Arbeidsgruppen er videre opptatt av at rettens grunnlag for å avgjøre spørsmålet om fortsatt fengsling bør bli bedre (side 100):

«Grunnlaget for rettens prøving vil foruten saksdokumentene være de opplysninger som gis i begjæringen og i rettsmøtet. I tillegg til informasjon om når saken ventes ferdig etterforsket (jf. straffeprosessloven § 185 annet ledd) bør det kreves at begjæringen gir en kortfattet redegjørelse for den etterforsking som er foretatt siden forrige rettsmøte og hvilken etterforsking som gjenstår. Dersom saken forventes ferdig etterforsket på et senere tidspunkt enn det som tidligere er oppgitt til retten, bør det redegjøres særskilt for dette. Begjæringen om fengslingsforlengelse bør være retten i hende i så god tid før fengslingsfristens utløp at retten har tid til å skaffe seg den nødvendige oversikt over saken før rettsmøtet. I sin delrapport III har arbeidsgruppe 2 gitt uttrykk for at det kan være hensiktsmessig om forlengelsesbegjæringer - sammen med saksdokumentene (gjerne i form av kopisak) blir innsendt allerede 2-3 dager før rettsmøtet skal holdes. Arbeidsgruppe 1 er enig i dette. En antar de nødvendige retningslinjer om innholdet i fengslingsbegjæringer og om hvor lenge før utløpet av fengslingsfristen begjæringer om forlengelse skal sendes til retten, bør gis ved instruks fra riksadvokaten.»

Departementet sa seg i høringsnotatet enig i dette. Likevel ba det om høringsinstansenes syn på om det bør nevnes uttrykkelig i loven at påtalemyndigheten i begjæringer om forlengelse kortfattet bør gjøre rede for den etterforskning som er foretatt siden forrige rettsmøte, og for hvilken etterforskning som gjenstår.

De fleste høringsinstanser mener at påtalemyndigheten når den begjærer fengslingsforlengelse, bør gjøre rede for den etterforskningen som er gjennomført, og for hvilken etterforskning som gjenstår. Men instansene er delt i synet på om dette bør lovfestes eller ikke.

Asker og Bærum herredsrett, Trondheim byrett, Bodø, Kragerø, Nord-Jarlsberg og Vestfinnmark politidistrikter, Politiets Overvåkingstjeneste og Den Norske Advokatforening mener at regelen bør tas uttrykkelig inn i loven.

Følgende instanser mener at det ikke er behov for lovfesting: Borgarting lagmannsrett, Nedre Romerike herredsrett, Riksadvokaten, Hordalandog Oslo statsadvokatembeter, Bergen, Kristiansand, Nordmøre, Oslo, Ringerike og Sarpsborg politidistrikter, Politiembetsmennenes Landsforening og Politiets fellesforbund. Flere av instansene viser til at opplysninger om etterforskningen allerede i dag i stor grad tas med i begjæringer om fengslingsforlengelse. Og er det ikke tilfelle, vil det vanligvis være nok med en anmodning fra retten.

Etter departementets syn er det viktig at retten alltid får de aktuelle opplysningene, slik at den får best mulig grunnlag for å føre kontroll med fremdriften i etterforskningen. Retten vil kunne be om opplysningene hvis ikke påtalemyndigheten har gitt dem uoppfordret i begjæringen. Men man kan spare tid og ressurser hvis retten alltid får opplysningene uoppfordret. Dette taler for en regelfesting.

Signalet til påtalemyndigheten om å ta med opplysningene blir sterkest hvis det gis en regel om dette i loven. Riktignok er det et alternativ å ta inn en regel i påtaleinstruksen, slik Riksadvokaten antyder. Straffeprosessloven § 185 annet ledd har allerede i dag en bestemmelse om at påtalemyndigheten i begjæringer om fortsatt fengsling skal opplyse om når saken ventes ferdig etterforsket. Da er det naturlig å ta inn en regel om hva påtalemyndigheten ellers skal opplyse om på samme sted. Departementet foreslår etter dette å ta inn et tillegg i § 185 annet ledd om at påtalemyndigheten i begjæringer om fortsatt fengsling skal gjøre rede for den etterforskningen som er foretatt siden forrige rettsmøte, og for hvilken etterforskning som gjenstår.

4.6 Bør det innføres egne bestemmelser om isolasjon og om lengstefrister for isolasjon?

4.6.1 Gjeldende rett og EMK art. 3

Retten kan i den utstrekning hensynet til etterforskningen i saken tilsier det, bestemme at den fengslede ikke skal kunne motta besøk eller sende eller motta brev eller annen sending, eller at besøk eller brevveksling bare kan finne sted under kontroll av politiet (§ 186 annet ledd). Det samme kan bestemmes for tilgang til aviser og kringkasting. Nektelse av samvær med andre innsatte er derimot ikke regulert i straffeprosessloven, men i fengselsreglementet § 82 annet ledd: Varetektsinnsatte som av retten er ilagt brev- og besøksrestriksjoner, skal bare ha adgang til samkvem med andre innsatte hvis politiet samtykker. Bestemmelsens første og annet ledd lyder:

«De innsatte skal ha adgang til samvær med medinnsatte etter bestemmelsene i § 53.

Innsatte som av retten ennå ikke er besluttet fengslet, skal bare ha adgang til samkvem med andre innsatte dersom politiet samtykker. Det samme gjelder en innsatt som er undergitt brev- og besøksrestriksjoner etter rettens nærmere bestemmelse.»

Den europeiske menneskerettskonvensjon artikkel 3 vil kunne begrense adgangen til å isolere varetektsinnsatte. EMK artikkel 3 lyder i norsk oversettelse:

«Ingen må bli utsatt for tortur eller for umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff.»

En lignende bestemmelse er tatt inn i FNs konvensjon om barns rettigheter artikkel 37 (a). Den europeiske menneskerettskommisjon har i en rekke klagesaker vurdert om isolasjon er i strid med EMK artikkel 3. Det danske Justitsministeriet opplyser i Lovforslag nr. L 14 1999-2000, som ble fremsatt for Folketinget i oktober 1999, at Kommisjonen aldri har funnet at artikkel 3 har vært overtrådt i slike saker, og at ingen av sakene har vært forelagt domstolen til avgjørelse. Så vidt vites har heller ingen slike saker blitt avgjort av domstolen etter at EMK protokoll 11 trådte i kraft og kommisjonen ble avviklet.

På denne bakgrunnen er det ikke grunn til å tro at bruk av isolasjon i seg selv er i strid med reglene i EMK. Derimot vil bruken av isolasjon i en konkret sak kunne være konvensjonsstridig, for eksempel hvis isolasjonen ikke er godt nok begrunnet eller hvis den varer lengre enn formålet med isolasjonen gir grunnlag for.

4.6.2 Arbeidsgruppens forslag

Arbeidsgruppe I skriver følgende om bruken av restriksjoner ved varetekt (side 101-102):

«Det er åpenbart at restriksjoner - og særlig isolasjon - kan innebære en betydelig belastning for den fengslede og utgjøre en risiko for hans psykiske helse. Særlig gjelder dette dersom restriksjonene varer ved over tid. På den annen side medfører hensynet til kriminalitetsbekjempelsen at man ikke kan gi avkall på bruk av restriksjoner. Dersom det er nærliggende fare for at den fengslede vil forspille bevis også om han er fengslet - f.eks. ved å forsøke å få andre til å påvirke vitner - må restriksjoner kunne brukes. Det vil være svært uheldig om alvorlig kriminalitet ikke kan oppklares og iretteføres, fordi siktede ikke hindres i å ødelegge bevis. Problemet er å finne frem til en rimelig avveining mellom hensynet til etterforskingen på den ene side og hensynet til den fengslede på den annen. Høyesteretts kjæremålsutvalg har i en kjennelse av 9. november 1999 (Rt. 1999 side 1794) uttalt at 'det er grunn for domstolene til å følge en restriktiv praksis når det gjelder langvarig varetektsfengsling med restriksjoner som innebærer isolasjon.'

Justisdepartementets varetektsstatistikk for 1999 viser at restriksjoner ble brukt ved 41 % av førstegangsfengslingene. I mer enn halvparten av tilfellene (55 %) varte restriksjonene mindre enn 15 dager. Bare ca. 20 % av de fengslede var undergitt restriksjoner i 30 dager eller mer. ...

I brev av 10. november 1999 til statsadvokatene og politimestrene har riksadvokaten innskjerpet at påtalemyndigheten ikke skal begjære restriksjoner for mer enn 4 uker om gangen, selv om den begjærte fengslingstid er av lengre varighet. Videre pålegges politiet å begrunne begjæringer om restriksjoner særskilt. Restriksjoner skal bare begjæres for å redusere bevisforspillelsesfare, og det skal konkret angis i begjæringen hvilke skadevirkninger som kan oppstå for etterforskingen dersom restriksjoner ikke blir besluttet. Når retten har fastsatt restriksjoner, skal påtalemyndigheten - som riksadvokaten også tidligere har understreket - sørge for at etterforskingen blir innrettet slik at forbuds- eller kontrollperioden blir kortest mulig. Den ansvarlige politijurist må foreta en fortløpende vurdering av om det er nødvendig å opprettholde restriksjonene, også innenfor den frist som er fastsatt av retten. Restriksjoner kan ikke opprettholdes etter at faren for bevisforspillelse er opphørt. Det må nøye vurderes i hvilken grad det er nødvendig å begrense siktedes samkvem med andre enn medsiktede i saken, for eksempel om siktede kan ha fellesskap med enkelte av de øvrige innsatte eller med alle. Det understrekes i brevet at det ledende hensyn må være at det ikke skal gjennomføres flere eller mer omfattende restriksjoner enn strengt nødvendig av hensyn til etterforskingen.

Avveiningen mellom hensynet til etterforskingen og hensynet til den fengslede må foretas i den enkelte sak. Likevel vil det generelt være slik at jo mer alvorlig kriminalitet det dreier seg om, jo tyngre veier hensynet til etterforskingen. Og overfor unge lovbrytere er det særlig grunn til å være tilbakeholden med langvarig bruk av fengsling med restriksjoner.

I Danmark ligger det til behandling i Folketinget et lovforslag om endrede frister ved bruk av varetektsfengsling med isolasjon (lovforslag nr. L 14 1999-2000). Forslaget har - etter de opplysninger arbeidsgruppen fikk under sitt besøk i Danmark - fått bred oppslutning. Den danske riksadvokaten opplyste under arbeidsgruppens besøk at han regnet med at forslaget ville bli vedtatt i løpet av første halvår 2000, og at endringene ville tre i kraft 1. juli 2000.

Etter arbeidsgruppens syn gir det danske forslaget en god avveining mellom de motstående hensyn, og tilsvarende lovendring bør vurderes her i landet. En lovendring etter dansk mønster vil også innebære at bruk av isolasjon må reguleres i straffeprosessloven og besluttes direkte av retten. Dette fremstår som en vesentlig bedre ordning enn den någjeldende.

Isolasjon er definert som fullstendig utelukkelse fra fellesskap med andre innsatte. For andre restriksjoner (for eksempel delvis utelukkelse fra fellesskap eller brev- og besøksforbud) er det ikke foreslått maksimumsfrister i Danmark. Disse restriksjoner er mindre inngripende, og - slik arbeidsgruppen ser det - er det heller ikke her i landet grunn til å innføre maksimumsgrenser i disse tilfellene.

De danske regler inneholder dels generelle vilkår for å beslutte fengsling med isolasjon, dels er det fastsatt maksimumsgrenser for hvor lenge slik fengsling kan vare. Dersom man i Norge vil innføre en tilsvarende ordning som foreslått i Danmark (jf. retsplejeloven §§ 770a flg.), vil hovedprinsippene være disse:

Retten kan bestemme at den fengslede skal utelukkes fra fellesskap med de øvrige innsatte (isolasjon) når det er nærliggende fare for bevisforspillelse, og det er grunn til å anta [at] varetektsfengslingen i seg selv ikke er tilstrekkelig til å hindre den fengslede i å vanskeliggjøre etterforskingen (for eksempel ved å påvirke medsiktede ved hjelp av andre innsatte, eller ved trusler eller på annen måte å forsøke å påvirke vitner).

Det innføres maksimumsfrister for varetekt med isolasjon knyttet til strafferammen i det eller de straffebud siktelsen gjelder:

• Hvis strafferammen er lavere enn fengsel i 4 år, kan den fengslede ikke holdes isolert i et sammenhengende tidsrom på mer enn 4 uker.

• Hvis strafferammen er fengsel i 4 år eller mer, men lavere enn fengsel i 6 år, kan den fengslede ikke holdes isolert i et sammenhengende tidsrom på mer enn 8 uker.

• Hvis strafferammen er fengsel i 6 år eller mer, kan den fengslede ikke holdes isolert i et sammenhengende tidsrom på mer enn 3 måneder.

Når frister knyttes til strafferamme, må det tas stilling til fristberegningen ved konkurrens og gjentakelse. Arbeidsgruppen er ikke kjent med hvorledes dette er løst i Danmark, men antar at med de strafferammer som er nevnt ovenfor, taler de beste grunner for å velge samme løsning som i straffeprosessloven § 172, dvs. at man legger den ordinære strafferamme til grunn.

Fristene er absolutte unntatt når strafferammen er fengsel i 6 år eller mer. Retten kan da 'undtagelsesvis tillade, at en isolationsfængsling udstrækkes ud over 3 måneder, hvis afgørende hensyn til forfølgningen gør fortsat isolation påkrævet, uanset den tid arrestanten hidtil har været isoleret'. Som man ser, er vilkårene her strenge. Av proposisjonen fremgår at man særlig har hatt for øye den alvorlige og grenseoverskridende kriminalitet, hvor det er behov for etterforsking i utlandet. Det fremholdes (proposisjonen side 19) at slik etterforsking er tidkrevende og uten at tidsforløpet kan bebreides dansk politi. Videre nevnes tilfeller hvor det på grunn av kriminalitetens art og karakter må antas at siktede i særlig grad kan - og vil - motarbeide etterforskingen.

Hvis den fengslede er under 18 år, skal han ikke i noe tilfelle holdes isolert i et sammenhengende tidsrom på mer enn 8 uker.

Når fengsling med isolasjon iverksettes (første kjennelse), kan retten ikke fastsette lengre frist for isolasjonen enn 2 uker. Forlengelse kan skje med inntil 4 uker om gangen unntatt når den fengslede er under 18 år. Da er fristen 2 uker også ved forlengelse. Særregelen for personer under 18 år er det eneste som her er nytt i lovforslaget.

Det danske forslag inneholder særlige saksbehandlingsregler. Blant annet skal rettens avgjørelse om isolasjon treffes i egen kjennelse, hvor det skal fremgå av kjennelsesgrunnene hvilke konkrete omstendigheter retten har bygget på når den er kommet til at vilkårene for isolasjonsfengsling er oppfylt. Dersom isolasjon besluttes ut over 8 uker, skal kjæremål behandles muntlig når dette begjæres.

I den danske proposisjonen (side 20) opplyses at man for å sikre en meget restriktiv praksis med bruk av isolasjon ut over 3 måneder vil etablere en ordning som pålegger underordnet påtalemyndighet på forhånd å forelegge for Rigsadvokaten spørsmålet om så langvarig isolasjon. Således kan det i retten kun legges ned påstand om fortsatt anbringelse i isolasjon ut over 3 måneder når Rigsadvokaten har erklært seg enig i at vilkårene for dette er oppfylt. Den samme prosedyre skal følges ved senere begjæringer om forlenget isolasjon. Dersom en tilsvarende regel skal innføres i Norge, bør denne gå ut på foreleggelse for statsadvokaten. Riksadvokaten skal i forhold til etterforskingen ha en etterkontrollerende rolle.

Fordi varetektsfengsling med isolasjon er svært inngripende, inneholder det danske lovforslaget en regel om særlig kompensasjon ved beregningen av varetektsfradraget. Således foreslås et ekstra fradrag på 1 dag for hvert påbegynte tredje døgn den domfelte har sittet isolert. Etter arbeidsgruppens syn bør en slik regel overveies også her i landet.»

4.6.3 Utgangspunktet i høringsnotatet

Departementet ga i høringsnotatet sin tilslutning til arbeidsgruppens vurderinger og var enig i at de danske reglene avveier de motstående hensyn på en god måte. Departementet fortsatte:

«I Ot.prp. nr. 81 (1999-2000) har departementet foreslått at det tas inn i straffeprosessloven § 186 et krav om nærmere begrunnelse for bruk av restriksjoner. Departementet foreslo også å lovfeste at det skal gå frem av kjennelser om henholdsvis varetektsfengsling og om bruk av restriksjoner at inngrepet ikke er uforholdsmessig (se § 184 annet ledd og § 186 annet ledd). Disse forslagene må ses i sammenheng, som et virkemiddel for å oppnå en mer restriktiv bruk av isolasjon, samt en tryggere rettslig kontroll.

I tillegg til de hensyn som arbeidsgruppen fremhever, vil departementet vise til den kritikk som har blitt rettet mot bruken av isolasjon i norske fengsler, både fra Den europeiske torturovervåkningskomité (CPT) og fra FNs torturkomité.

Europarådets torturovervåkingskomité har vært opptatt av forholdene for varetektsinnsatte som er underlagt restriksjoner, herunder av den rettslige behandlingen av disse sakene. Komiteen har vist til den påkjenning det kan være for den enkelte å være underlagt restriksjoner. Den har gitt uttrykk for at bruken må være restriktiv og at hvert enkelt tilfelle må vurderes individuelt og grundig både av politi/påtalemyndighet og av retten (se CPT rapporten 1994 punkt 65, rapporten 1997 punkt 36 og rapporten 2000 punktene 45 og 46).

I rapporten 27. mai 1998 uttrykker FNs torturkomité bekymring for bruken av isolasjon av varetektsfengslede som følger brev- og besøksforbud, og anbefaler Norge å stramme inn praksis gjennom bl.a. strengere lovregulering og bedre rettslig kontroll.»

Forslagene til endring i straffeprosessloven § 184 annet ledd og § 186 annet ledd ble vedtatt ved lov 2. mars 2001 nr. 7.

4.6.4 Bør det innføres en egen bestemmelse i straffeprosessloven om varetektsfengsling i isolasjon?

4.6.4.1 Vurderingen i høringsnotatet

Departementet uttalte i høringsnotatet side 39 flg.:

«Etter den danske retsplejeloven § 770 a og § 770 b kan retten etter begjæring fra politiet bestemme at en person som er varetektsfengslet, skal utelukkes fra fellesskapet med de andre innsatte (fullstendig isolasjon). Isolasjon kan besluttes bare når den arresterte er fengslet pga. fare for bevisforspillelse. Formålet med varetektsfengslingen må gjøre isolasjon nødvendig ('indikationskravet'). Dessuten gjelder det et særlig proporsjonalitetskrav ut over det alminnelige kravet.

De to første vilkårene går frem av § 770 a, som lyder:

'§ 770 a. Retten kan efter anmodning fra politiet bestemme, at en varetægtsarrestant skal udelukkes fra fællesskab med de øvrige indsatte (isolation), hvis

1. varetægtsfængslingen er besluttet i medfør af § 762, stk. 1, nr. 3, og

2. der er bestemte grunde til at antage, at varetægtsfængslingen i sig selv ikke er tilstrækkelig til at hindre arrestanten i at vanskeliggøre forfølgningen i sagen, herunder ved gennem andre indsatte at påvirke medsigtede eller ved trusler eller på anden lignende måde at påvirke andre.'

Paragraf 770 b gir anvisning på det særskilte proporsjonalitetskravet:

'§ 770 b. Isolation må kun iværksættes eller fortsættes, hvis

1. formålet hermed ikke kan tilgodeses ved mindre indgribende foranstaltninger, herunder ved at anbringe arrestanten i andet arresthus end bestemte andre indsatte eller på anden måde afskære arrestanten fra samvær med sådanne indsatte eller ved at etablere brevkontrol, besøgskontrol eller besøgsforbud,

2. indgrebet, herunder den særlige belastning, som indgrebet kan medføre på grund af arrestantens unge alder, fysiske eller psykiske svagelighed eller personlige forhold i øvrigt, ikke står i misforhold til sagens betydning og den retsfølge, som kan ventes, hvis arrestanten findes skyldig, og

3. efterforskningen fremmes med den særlige hurtighed, som er påkrævet ved varetægtsfængsling i isolation, herunder ved benyttelse af mulighederne for bevissikring efter § 747.'

Det såkalte indikationskravet - kravet til inngrepets betydning for etterforskningen - ble presisert ved lovendringen i mai 2000. Det danske Justisministeriet viser i sin begrunnelse til strafferetsplejeudvalgets begrunnelse, som det gjengir slik (lovforslag s. 14 - 15):

'Udvalget foreslår således, at det i bestemmelsen præciseres, at der skal være bestemte grunde til at antage, at varetægtsfængslingen i sig selv ikke er tilstrækkelig til at hindre arrestanten i at vanskeliggøre forfølgningen i sagen, herunder ved gennem andre indsatte at påvirke medsigtede eller ved trusler eller på anden lignende måde at påvirke andre.

Det kræves efter udvalgets forslag, at der skal være begrundet frygt for, at sigtede, ikke bare på fri fod, men også efter at være blevet frihedsberøvet, vil vanskeliggøre forfølgningen i sagen. Det kræves endvidere, at denne begrundede frygt skal kunne angives med henvisning til konkrete omstændigheder i den enkelte sag og ikke blot ved en mere generel henvisning til, at der er sket varetægtsfængsling som følge af en antagelse af, at sigtede uberettiget vil vanskeliggøre forfølgningen i sagen.

Det er især i tre situationer, at der kan blive spørgsmål om anvendelse af isolation, såfremt der er en konkret risiko for, at sigtede, uanset at den pågældende er varetægtsfængslet, kan og vil vanskeliggøre forfølgningen i sagen.

Det vil for det første være sager med to eller flere sigtede, der alle er varetægtsfængslede efter § 762, stk. 1, nr. 3, og hvor de i varetægtsfængslet må afskæres fra ved direkte samvær eller gennem andre indsatte, med hvem de har samvær, at få mulighed for at aftale forklaringer og lignende.

For det andet vil det være sager med to eller flere mulige gerningsmænd, hvor en eller flere af disse er på fri fod, og hvor en eller flere sigtede er varetægtsfængslede efter § 762, stk. 1, nr. 3, og må afskæres fra gennem medindsatte, der f.eks. har udgang eller adgang til brevveksling eller besøg eller som løslades, at give meddelelser om sagen til de mulige gerningsmænd, der er på fri fod.

For det tredje vil det være sager, hvor der efter sagens konkrete omstændigheder er risiko for, at den eller de varetægtsfængslede gennem andre indsatte vil påvirke vidner og andre ved trusler eller ved overtalelse til at give urigtige oplysninger, fortie oplysninger eller fjerne spor, herunder koster.

I de sager, hvor det særligt er spørgsmålet, om der er risiko for påvirkning af mulige medgerningsmænd, vil der skulle lægges særlig vægt på muligheden for, at der vil kunne blive etableret kontakt mellem de pågældende, og på sandsynligheden for, at denne mulighed vil blive udnyttet til at vanskeliggøre forfølgningen i sagen.

I de sager, hvor det særligt er spørgsmålet, om der er risiko for påvirkning af andre end mulige medgerningsmænd, vil der skulle lægges særlig vægt på sandsynligheden for, at den varetægtsfængslede vil anvende trusler eller overtalelse til at påvirke sådanne personer. Formodningen om, at sådanne midler vil blive taget i brug, kan f.eks. bygge på, at sigtede tidligere har forsøgt at true vidner, eller på den omstændighed, at vidnet står i et særligt afhængighedsforhold til sigtede i sagen. I vurderingen må endvidere indgå muligheden for, at den varetægtsfængslede kan etablere kontakt til det pågældende vidne. Tilknytning til et kriminelt miljø kan i den forbindelse være et forhold, der kan øge sandsynligheden for, at en sådan kontakt vil være en mulighed. For så vidt angår sager, hvor der ikke er særlig grund til at tro, at den eller de varetægtsfængslede vil anvende trusler eller overtalelse til at påvirke ikke-sigtede personer, vil der kun sjældent blive tale om isolation. I ganske særlige tilfælde vil isolation dog kunne komme på tale også i sådanne sager. Dette vil således kunne være tilfældet, hvor sigtelsen vedrører meget grov kriminalitet, og hvor der er særlig grund til at tro, at den varetægtsfængslede - uden at påvirkningen har karakter af trusler eller overtalelse - vil forsøge at formå andre, der må antages villige hertil, til at afgive urigtige forklaringer eller fjerne spor eller koster.

Såfremt politiet ikke kan godtgøre, at varetægtsfængslingen i sig selv ikke er tilstrækkelig til at hindre arrestanten i at vanskeliggøre forfølgningen i sagen, er der ikke grundlag for isolation. Den foreslåede formulering skal derfor bidrage til, at politiet i sine anmodninger om isolation - og domstolene hvis en anmodning tages til følge - konkret begrunder nødvendigheden ikke kun af varetægtsfængslingen, men også af, at denne finder sted i isolation.

Særligt for så vidt angår politiets anmodninger om isolation, forudsættes det således, at disse indeholder en konkretisering af de forhold, der efter politiets opfattelse bevirker, at varetægtsfængslingen ikke er tilstrækkelig til at hindre arrestanten i at vanskeliggøre forfølgningen i sagen. Politiet må således fremkomme med en særskilt anmodning om og begrundelse for anbringelse i isolation.'

Også det særskilte proporsjonalitetsprinsippet ble tydeliggjort ved lovendringen. Justisministeriet uttalte følgende om bakgrunnen for endringen (lovforslaget s. 5):

'Strafferetsplejeudvalget foreslår en tydeliggørelse af det gældende proportionalitetskrav, hvorefter isolation ikke må iværksættes eller fortsættes, såfremt formålet hermed kan tilgodeses ved mindre indgribende foranstaltninger, eller såfremt indgrebet står i misforhold til sagens betydning og den retsfølge som kan ventes, hvis sigtede findes skyldig.

Udvalget foreslår at gennemføre denne tydeliggørelse, dels ved at placere bestemmelsen om proportionalitet umiddelbart i tilknytning til bestemmelsen om de grundlæggende materielle betingelser for isolation, dels ved at ændre affattelsen af bestemmelsen med kravet om proportionalitet, således at de forhold, der kan tale mod anvendelse af isolation, eksemplificeres. Herved henledes opmærksomheden i særlig grad på, om disse forhold er til stede i den konkrete sag.

Endelig finder udvalget, at der ved afgørelse om varetægtsfængsling i isolation bør stilles særlige krav til efterforskningen. Udvalget foreslår således en bestemmelse, hvorefter isolation kun må iværksættes eller fortsættes, hvis efterforskningen fremmes med den særlige hurtighed, som er påkrævet ved varetægtsfængsling i isolation, herunder ved benyttelse af mulighederne for bevissikring efter retsplejelovens § 747 om anteciperet bevisførelse.'

Strafferetsplejeudvalget vurderte om det ved avgjørelsen om isolasjon burde gjelde et skjerpet krav til mistanke og et skjerpet strafferammekrav. Utvalget mente at det ikke burde innføres slike krav. Justitsministeriet gjengir utvalgets begrunnelse slik (lovforslaget s. 14):

'For så vidt angår mistankekravet er det imidlertid udvalgets opfattelse, at behovet for anvendelse af isolation typisk opstår på et tidspunkt under sagen, hvor efterforskningen endnu ikke er så vidt fremskredet, at mistanken er bestyrket ud over, hvad der kræves til at træffe bestemmelse om varetægtsfængsling. For så vidt angår kriminalitetskravet, er det efter udvalgets opfattelse således, at der i en del tilfælde i praksis er behov for i hvert fald en kortvarig isolation også i sager vedrørende den mindre grove kriminalitet, der kan danne grundlag for varetægtsfængsling efter § 762, stk. 1.

På denne baggrund foreslår udvalget, at det gældende mistankekrav opretholdes uændret, således at der fortsat skal være begrundet mistanke om, at sigtede har begået en lovovertrædelse, der er undergivet offentlig påtale. Udvalget foreslår endvidere, at det gældende kriminalitetskrav bibeholdes.'

Justitsministeriet og Folketinget var enige i at mistanke- og kriminalitetskravet ikke burde skjerpes.

Under høringen av Strafferetsplejeudvalgets betenkning ga bl.a. Advokatrådet uttrykk for at personer under 18 år ikke bør kunne isolasjonsfengsles, og at det i hvert fall bør fastsettes en absolutt lengstefrist på to uker for isolasjon av unge lovbrytere.

Justitsministeriet mente at det også når den siktede er under 18 år, i visse tilfeller er nødvendig med isolasjon for å gjennomføre etterforskning og riktig pådømmelse. Adgangen til isolasjon burde derfor ikke være helt avskåret. Ministeriet fremmet derfor ikke forslag om forbud mot bruk av isolasjon overfor unge lovbrytere. Det var imidlertid enig i at man må være meget tilbakeholdne med å bruke isolasjon overfor denne gruppen. Og isolasjon bør bare kunne benyttes i korte perioder, se nærmere pkt. 3.7.3.3 nedenfor.

Etter departementets syn bør den norske straffeprosessloven få en bestemmelse om isolasjon etter mønster av dansk rett. En slik endring vil være i tråd med anbefalinger fra internasjonale kontrollorganer, jf. foran.

For det første tilsier rettssikkerhetshensyn at retten tar uttrykkelig standpunkt til spørsmålet om isolasjon. Det er lite tilfredsstillende at bruken av fullstendig isolasjon nærmest 'følger med på kjøpet' når retten beslutter brev- og besøksrestriksjoner. Nektelse av samvær med andre innsatte oppleves ofte som den mest tyngende restriksjonen. Restriksjonen bør derfor kunne brukes bare når retten uttrykkelig har besluttet det.

For det annet tilsier rettssikkerhetshensyn at loven fastsetter vilkår for når isolasjon skal besluttes. Isolasjon bør brukes bare når fengslingsgrunnen er bevisforspillelsesfare. Et slikt vilkår vil være i tråd med retningslinjene i riksadvokatens brev 10. november 1999 til statsadvokatene og politimestrene (punkt 3.7.1 foran). Ved fengsling av andre grunner er ikke bruk av isolasjon nødvendig av hensyn til formålet med fengslingen.

Bevisforspillelsesfare bør ikke være nok for å beslutte isolasjon. Isolasjon bør kunne besluttes bare når varetektsfengsling i seg selv ikke er nok til å hindre at den siktede forspiller bevis. Også dette bør gå frem av loven. Departementet viser til begrunnelsen for den tilsvarende regelen i den danske retsplejelov § 770 a, som er sitert foran.

Departementet er mer i tvil om det bør lovfestes et særskilt proporsjonalitetskrav, sml. retsplejeloven § 770 a, som gjelder for alle tvangsmidler. Departementet har forståelse for de grunner man i Danmark har anført for å tydeliggjøre kravet. På den annen side kan det bryte noe med lovens system å presisere kravet bare i forhold til isolasjon. En slik særregel kan feilaktig gi inntrykk av at et tilsvarende krav ikke gjelder ved bruk av andre restriksjoner eller ved andre tvangsmidler. Departementet ber om høringsinstansenes syn på spørsmålet.

Departementet er enig med Strafferetsplejeudvalget og det danske Justitsministeriet i at det ikke bør innføres noe eget mistankekrav eller strafferammekrav for bruk av isolasjon.

Videre er departementet enig i at det bør være adgang til å benytte isolasjon også overfor siktede som er under 18 år. Unntaksvis vil det være nødvendig å bruke isolasjon overfor unge lovbrytere. Men isolasjon bør kunne besluttes bare når det er særlig påkrevd. Et slikt krav gjelder allerede etter gjeldende rett for adgangen til å pågripe og varetektsfengsle, se § 174, jf. § 184. Etter departementets syn bør et tilsvarende vilkår tas inn i en ny bestemmelse om isolasjon.

Opprinnelig gjaldt retsplejeloven § 770 a for både fullstendig og delvis isolasjon. Ved revisjonen i mai 2000 ble bestemmelsens anvendelsesområde begrenset, slik at den nå gjelder bare for fullstendig isolasjon.

Begrunnelsen er at fullstendig isolasjon må anses for å være et inngrep av langt større intensitet enn delvis isolasjon. Derfor bør det ikke stilles de samme strenge vilkårene for delvis isolasjon som for fullstendig isolasjon (lovforslaget s. 13).

Delvis isolasjon vil si at den fengslede ikke får ha samvær med bestemte andre innsatte. Departementet er enig i at slik isolasjon er langt mindre inngripende enn fullstendig isolasjon er. Inngrepet kan i intensitet mer sammenlignes med andre restriksjoner. Derfor er det ikke hensiktsmessig å la de strenge reglene om fullstendig isolasjon gjelde også for delvis isolasjon. Departementet går inn for at en ny bestemmelse om isolasjon skal gjelde bare for fullstendig isolasjon.

Det er imidlertid et spørsmål om delvis isolasjon fortsatt skal besluttes av politiet eller om beslutningen bør treffes av retten. De rettssikkerhetshensyn som begrunner at beslutninger om andre restriksjoner skal treffes av retten, gjør seg langt på vei gjeldende også for beslutninger om å nekte samvær med andre innsatte. Det er ikke gitt at en person som er underlagt brev- og besøksrestriksjoner, må isoleres fra andre innsatte. På den annen side kan det være behov for delvis isolasjon selv om det ikke er nødvendig med andre restriksjoner. Det kan derfor virke tilfeldig at politiet kan beslutte delvis isolasjon hvis det er besluttet andre restriksjoner - men ikke ellers. Dette kan etter departementets syn tilsi at spørsmålet om delvis isolasjon bør avgjøres uavhengig av spørsmålet om bruk av andre restriksjoner. I tilfelle bør beslutningen treffes av retten, ikke av politiet. Lovteknisk kan dette løses ved at delvis isolasjon nevnes som et eget alternativ i § 186 annet ledd. For eksempel kan siste punktum lyde:

Retten kan også bestemme at den fengslede ikke skal ha adgang til aviser eller kringkasting eller at han skal utelukkes fra samvær med bestemt andre innsatte (delvis isolasjon).

Fengselsreglementet § 82 annet ledd tredje punktum kan i tilfelle oppheves.

Departementet ber om høringsinstansenes syn på spørsmålet.»

4.6.4.2 Høringsinstansenes syn

Rettspolitisk forening anfører at det ikke er tilstrekkelig legitime grunner til å opprettholde et så inngripende og skadelig tvangsmiddel som isolasjonsfengsling.

KROM mener at bruk av isolasjon kan forsvares bare dersom fellesskap med andre er til fare eller skade for den siktede eller for andre.

For øvrig får departementets forslag massiv støtte under høringen: Ingen instanser går generelt imot forslaget. De aller fleste instanser som har uttalt seg, støtter fullt ut departementets forslag. Bare noen få instanser har innvendinger mot enkelte deler av forslaget.

Kristiansand politidistrikt er imot at retten skal beslutte bruk av fullstendig og delvis isolasjon. Trondheim statsadvokatembeter og Bergen politidistrikt mener at politiet skal beslutte delvis isolasjon.

Bare Amnesty International Norge tar til orde for at en bestemmelse om isolasjon skal ha et eget proposjonalitetskrav. Instansen mener at et slikt krav vil øke bevisstgjøringen om at det bare er aktuelt å beslutte et slikt inngrep i unntakstilfeller og når det er strengt nødvendig.

De øvrige instanser går enten uttrykkelig imot at det lovfestes et slik krav, eller har ikke hatt innvendinger mot departementets syn.

Barne- og familiedepartementet er i tvil om fullstendig isolasjon bør kunne brukes overfor barn under 18 år, men ser at det kan være behov for det i helt spesielle tilfeller. Instansen ber Justisdepartementet om å vurdere i hvilken grad barnet likevel kan ha kontakt med foreldrene.

Forsvarergruppen av 1977 mener at vilkårene for isolasjon ikke er strenge nok. Instansen foreslår at «grunn til å anta» byttes ut med et krav om at det foreligger særegne omstendigheter. Dessuten bør det kreves at det er en nærliggende fare for at etterforskningen blir skadet.

Enkelte høringsinstanser har reist spørsmål ved hva en beslutning om delvis isolasjon skal gå ut på. Riksadvokaten, Oslo politidistriktog Politiembetsmennenes Landsforeningantar at retten må nøye seg med å beslutte at delvis isolasjon kan gjennomføres, men at den må overlate til politiet å beslutte hvem den siktede skal holdes atskilt fra.

4.6.4.3 Departementets vurdering

Departementet holder fast ved at retten bør beslutte både fullstendig og delvis isolasjon, og viser til begrunnelsen i høringsnotatet og til den brede støtten forslaget har fått under høringen.

Departementet har kommet til at det ikke bør innføres noe særskilt proporsjonalitetskrav ved fullstendig isolasjon. Straffeprosessloven § 170 a stiller på generelt grunnlag opp et proposjonalitetskrav: Jo mer inngripende et tvangsmiddel er, desto mer skal det til for å bruke det. Et tvangsmiddel kan ikke brukes hvis formålet kan nås med et mindre inngripende tvangsmiddel. Og uansett kan et tvangsmiddel ikke brukes hvis det vil innebære et uforholdsmessig inngrep. Innføres det nå et særskilt proporsjonalitetskrav for isolasjon, er det fare for at dette feilaktig kan skape det inntrykk at et tilsvarende krav ikke på samme måte gjelder ved bruk av andre tvangsmidler.

Departementet holder fast ved at isolasjon unntaksvis bør kunne besluttes overfor ungdommer under 18 år, og viser til begrunnelsen i høringsnotatet. Det vil være opp til påtalemyndigheten og retten å vurdere om det likevel kan åpnes for kontakt mellom barnet og foreldrene.

Fengsling pga. bevisforspillelsesfare kan besluttes bare dersom det er nærliggende fare for at den siktede vil forspille bevis, jf. straffeprosessloven § 171 første ledd nr. 2. Departementet er derfor enig med Forsvarergruppen i at det gir best sammenheng i systemet å kreve at isolasjon bare kan besluttes dersom det er nærliggende fare for at den siktede ellers vil forspille bevis. Med et slikt vilkår er «grunn til å anta», eventuelt «bestemte grunner», overflødig.

I en del saker hvor det er aktuelt med delvis isolasjon vil det være klart hvilke innsatte en fengslet person (i det minste) må nektes samvær med, for eksempel andre siktede i samme sak. Retten bør derfor etter departementets syn kunne bestemme hvilke konkrete personer den fengslede skal utelukkes fra fellesskap med.

Men ofte vil man måtte vurdere løpende hvem den fengslede kan ha fellesskap med og hvem han må isoleres fra, bl.a. etter hvem andre som er fengslet på samme sted til enhver tid. En slik løpende vurdering kan retten vanskelig stå for. Departementet foreslår derfor at det tas inn en regel i § 186 annet ledd om at retten kan overlate til påtalemyndigheten å bestemme hvilke innsatte den fengslede skal utelukkes fra fellesskap med.

4.6.5 Tidsgrenser for isolasjon

4.6.5.1 Dansk rett

Dansk rett hadde også før lovendringen i mai 2000 regler om tidsbegrensninger ved isolasjon. Disse reglene ble skjerpet ved lovendringen. Reglene går frem av retsplejeloven § 770 c, som lyder slik:

«§ 770 c. Hvis sigtelsen angår en lovovertrædelse, som efter loven ikke kan medføre fængsel i 4 år, må isolation ikke finde sted i et sammenhængende tidsrum på mere end 4 uger.

Stk. 2. Hvis sigtelsen angår en lovovertrædelse, som efter loven kan medføre fængsel i 4 år eller derover, men ikke fængsel i 6 år, må isolation ikke finde sted i et sammenhængende tidsrum på mere end 8 uger.

Stk. 3. Hvis sigtelsen angår en lovovertrædelse, som efter loven kan medføre fængsel i 6 år eller derover, må isolation ikke finde sted i et sammenhængende tidsrum på mere end 3 måneder. Retten kan dog undtagelsesvis tillade, at en isolation udstrækkes ud over 3 måneder, hvis afgørende hensyn til forfølgningen gør fortsat isolation påkrævet, uanset den tid arrestanten hidtil har været isoleret.

Stk. 4. Hvis arrestanten er under 18 år, må isolation i ingen tilfælde finde sted i et sammenhængende tidsrum på mere end 8 uger.»

Det danske Justitsministeriet gjør i lovforslaget side 17-18 rede for Strafferetsplejeudvalgets begrunnelse for sitt forslag:

«Det er udvalgets vurdering, at hensynet til bekæmpelsen af kriminalitet gør det nødvendigt at opretholde muligheden for at anbringe arrestanter i isolation. Men udvalget finder samtidig, at de forhold, der taler for at begrænse brugen af isolation, i dag må tillægges en sådan øget vægt, at der er anledning til at foreslå en skærpelse af reglerne for varetægtsfængsling i isolation.

Det er udvalgets opfattelse, at der ikke er grundlag for at foreslå ændringer af fristerne på henholdsvis 2 uger og højst 4 uger ved iværksættelse og forlængelse af isolation. Udvalget er af den opfattelse, at kortere frister vil medføre hyppigere fremstilling i retten, og at politiets og anklagemyndighedens arbejde hermed vil kunne føre til forsinkelse af sagen - også til skade for den sigtede. Hertil kommer, at retten har mulighed for at fastsætte en kortere frist end de 2 eller 4 uger i de tilfælde, hvor retten under hensyn til sagens omstændigheder skønner, at der bør gælde en sådan kortere frist. Endelig har udvalget lagt vægt på, at politiet har pligt til at ophæve isolationen, når betingelserne herfor ikke længere er til stede, ligesom forsvareren altid har adgang til at anmode om afholdelse af et retsmøde med henblik på at få ophævet isolationen, såfremt der foreligger nye oplysninger om sagen eller om sigtedes tilstand.

Utvalget har ved sin vurdering af behovet for at fastsætte en ufravigelig overgrænse for isolation lagt vægt på, at det af isolationsundersøgelsen fremgår, at den psykiske helbredstilstand blandt de isolerede ikke var afhængig af varigheden af isolationen. Der kunne således ikke konstateres en større sandsynlighed for udvikling af psykiske forstyrrelser sidst i en isolationsperiode frem for først eller tidligere i perioden.

Udvalget har på den anden side også lagt vægt på, at undersøgelsens hovedkonklusion var, at varetægtsfængsling i isolation sammenlignet med ikke-isolation indebærer en belastning og risiko for forstyrrelse af det psykiske helbred. Endvidere har udvalget lagt vægt på, at netop usikkerheden med hensyn til den mulige tidsmæssige udstrækning af en isolation er et forhold, som forskerne bag isolationsundersøgelsen under drøftelser med udvalget har peget på som en mulig belastningsudløsende faktor af væsentlig betydning.

Der henvises til betænkningen s. 70-75.

Forslag vedrørende sigtelser, der kan medføre fængsel i 6 år eller mere.

Et flertal i Strafferetsplejeudvalget (6 medlemmer) finder, at man ikke kan se bort fra, at selv en overgrænse for isolation på 6 måneder i nogle sager ville kunne være ødelæggende for sagens forfølgning, og at en sådan overgrænse derfor ikke vil være udtryk for en rimelig afvejning mellem hensynet til arrestanten og hensynet til forfølgningen, når der er tale om sager vedrørende meget alvorlig og samfundsskadelig kriminalitet. Flertallet kan derfor ikke anbefale, at der i loven fastsættes en absolut overgrænse for så vidt angår den meget alvorlige kriminalitet.

Flertallet er imidlertid enige i, at der bør ske en væsentlig begrænsning også af den langvarige isolation. På denne baggrund foreslår flertallet, at der for den alvorligste kriminalitet fastsættes en normal overgrænse for isolation på 4 måneder, og at denne grænse alene kan overskrides, når domstolene finder, at afgørende hensyn til forfølgningen gør fortsat isolation påkrævet, uanset den tid arrestanten hidtil har været isoleret. Flertallet understreger i den forbindelse, at isolation i mere end 4 måneder normalt må forudsætte, at det ikke kan bebrejdes politiet eller anklagemyndigheden, at efterforskningen ikke har gjort det muligt at tilvejebringe den fornødne bevissikring inden udløbet af den normale overgrænse for isolation. Det vil ved vurderingen af dette være af betydning, om efterforskningen i væsentlig grad har måtte foregå i udlandet, ligesom det vil kunne tillægges vægt, om den eller de sigtede aktivt har modvirket og besværliggjort efterforskningen, eller om forsvareren for den eller de sigtede endnu ikke har haft mulighed for at medvirke f.eks. til afholdelse af et retsmøde i medfør af retsplejelovens § 747 med henblik på sikring af bevis.

Et mindretal i udvalget (3 medlemmer) finder, at anvendelsen af isolation er et så alvorligt indgreb, at hensynet til forfølgningen selv i de mest alvorlige sager er tilstrækkeligt tilgodeset, såfremt der fastsættes en absolut overgrænse for isolation på 4 måneder. En sådan absolut grænse for de mest alvorlige sager vil efter mindretallets opfattelse medvirke til, at efterforskningen i disse sager effektiviseres og i alt væsentligt vil kunne afsluttes indenfor de 4 måneder. Mindretallet foreslår derfor, at der fastsættes en absolut overgrænse for isolation, hvorefter isolation ikke kan finde sted i mere end 4 måneder uanset arten af den påsigtede kriminalitet.

Forslag vedrørende sigtelser, der kan medføre fængsel i 1 år og 6 måneder eller mere, men ikke i 4 år.

Efter de gældende regler kan sigtede maksimalt isoleres i 8 uger, når den påsigtede kriminalitet kan medføre fængsel i 1 år og 6 måneder eller mere, men ikke i 6 år. Der er i udvalget enighed om, at der også for så vidt angår de sigtelser, der ikke kan medføre fængsel i 4 år, bør ske en begrænsning i anvendelsen af isolation. Udvalget foreslår derfor, at overgrænsen for isolation sættes ned til 4 uger, for så vidt angår de lovovertrædelser, der kan medføre fængsel i over 1 år og 6 måneder, men ikke fængsel i 4 år.

Forslag vedrørende sigtelser, der kan medføre fængsel i 4 år eller mere, men ikke i 6 år.

For så vidt angår lovovertrædelser, der kan medføre fængsel i 4 år eller mere, men ikke i 6 år, foreslår udvalget, at den gældende begrænsning for isolation på 8 uger fastholdes. Dette område vil bl.a. omfatte sigtelser for grov menneskesmugling efter straffelovens § 125 a, grov vold efter straffelovens § 245, groft tyveri efter straffelovens § 286, jf. § 276, og skattesvig og indsmugling af særlig grov karakter, jf. § 289. Udvalget har i den forbindelse overvejet om disse former for kriminalitet, således som de har udviklet sig siden vedtagelsen af den gældende tidsbegrænsning på 8 uger, kunne begrunde en forlængelse af adgangen til isolation. I lyset af udvalgets generelle sigte med de ændrede regler er der imidlertid enighed i udvalget om at fastholde den gældende tidsbegrænsning på 8 uger, også for så vidt angår disse kriminalitetsformer.»

Justitsministeriet var enig i dette, men mente at det burde fastsettes en kortere frist for forlengelse av isolasjon overfor personer under 18 år. Ministeriet viste til at isolasjonsfengsling må antas å utgjøre en særlig belastning for denne persongruppen, og fortsatte (lovforslaget side 18-20):

«Fastsættelse af en kortere frist for forlængelser af isolation for arrestanter, der endnu ikke er fyldt 18 år, vil bl.a. betyde, at retten oftere vil skulle vurdere, om betingelserne for fortsat isolation - herunder kravet om proportionalitet - er opfyldt. Da proportionalitetshensyn ved forlængelser af isolation ud over helt kortvarige perioder med stigende vægt vil tale imod fortsat isolation af arrestanter under 18 år, vil fastsættelse af en kortere frist for forlængelser bidrage til, at den tidsmæssige udstrækning af isolationsfængsling af arrestanter under 18 begrænses mest muligt.

Justitsministeriet forslår derfor, at fristen for isolation højst kan forlænges med 2 uger ad gangen, når arrestanten er under 18 år.

Justitsministeriet er enig med Strafferetsplejeudvalget i, at det ved vurderingen af behovet for at fastsætte en ufravigelig overgrænse for isolation må indgå, at det af isolationsundersøgelsen fremgår, at 'varetægtsfængsling i isolation sammenlignet med ikke-isolation indebærer en belastning og risiko for forstyrrelse af det psykiske helbred'.

Det må også indgå i overvejelserne, at der i FN's Torturkomités anbefalinger bl.a. indgår en opfordring til at sikre, at isolation kun anvendes under særlige omstændigheder og undergives en nøje regulering bl.a. med hensyn til maksimal varighed, og at Europarådets Torturkomité opfordrer Danmark til at overveje indførelsen af en absolut grænse for den tidsmæssige udstrækning af anbringelser i isolation.

Justitsministeriet finder imidlertid også - i lighed med Strafferetsplejeudvalget - at det må indgå i overvejelserne, at det af isolationsundersøgelsen fremgår, at den psykiske helbredstilstand blandt de isolerede ikke var afhængig af varigheden af isolationen, idet tilstanden hos de isolerede var uændret over den tid, isolationen pågik. Der kunne således ikke konstateres en større sandsynlighed for udvikling af psykiske forstyrrelser sidst i en isolationsperiode frem for først eller tidligere i perioden.

På den anden side må det indgå i overvejelserne, at sandsynligheden for, at en given person i isolation udvikler en forstyrrelse af det psykiske helbred, er større ved en langvarig isolation som følge af den længere tid, vedkommende er isoleret og dermed udsat for den nævnte belastning og risiko for forstyrrelse af det psykiske helbred. Samtidig må det indgå i overvejelserne, at netop usikkerheden med hensyn til den mulige tidsmæssige udstrækning af en isolation er et forhold, som forskerne bag isolationsundersøgelsen under drøftelser med Strafferetsplejeudvalget har peget på som en mulig belastningsudløsende faktor.

Under høringen over betænkningen er det fra advokatside og af Det Danske Center for Menneskerettigheder anført, at der bør fastsættes en ufravigelig tidsmæssig overgrænse for isolation.

Domstolene har derimod tilsluttet sig Strafferetsplejeudvalgets flertals forslag om, at der fastsættes en normal - men ikke ufravigelig - overgrænse på 4 måneder for lovovertrædelser, der efter loven kan medføre fængsel i 6 år eller mere. Dette forslag støttes også af politiet og anklagemyndigheden.

Justitsministeriet er enig med Strafferetsplejeudvalgets flertal i, at en ufravigelig overgrænse for isolation i visse sager vil kunne være ødelæggende for sagens forfølgning. Dette gælder navnlig sager, hvor de forhold, der efterforskes, er af meget kompliceret karakter - herunder med internationale forgreninger - eller hvor der er tale om organiseret kriminalitet.

Adgangen til at udstrække isolationen ud over 4 måneder består efter flertallets forslag kun for så vidt angår den mest alvorlige kriminalitet, kun i sjældne undtagelsestilfælde og da under streng domstolskontrol.

Det vil efter Justitsministeriets opfattelse ikke være rigtigt, hvis efterforskningen i sager, hvor der er tale om meget alvorlig og samfundsskadelig kriminalitet, bliver ødelagt, fordi der er fastsat en ufravigelig tidsmæssig overgrænse for isolation.

Det kan i øvrigt også nævnes, at der hverken i norsk eller svensk ret gælder en ufravigelig overgrænse for den tidsmæssige udstrækning af isolation, jf. betænkningen s. 24-26.

Justitsministeriet er på denne baggrund enig med Strafferetsplejeudvalgets flertal i, at en afvejning mellem hensynet til arrestanten og hensynet til strafforfølgningen må føre til, at der ikke bør fastsættes en ufravigelig overgrænse for isolation for den alvorligste kriminalitet, dvs. lovovertrædelser, der kan medføre fængsel i 6 år eller mere.

Det er imidlertid Justitsministeriets opfattelse, at fastsættelse af en 4-måneders grænse, som foreslået af Strafferetsplejeudvalgets flertal, ikke i fuld tilstrækkelig grad vil sikre den begrænsning af den tidsmæssige udstrækning af isolation, der er et af formålene med lovforslaget.

Der er således allerede i dag tale om meget få sager, hvor isolationsfængsling udtrækkes ud over 4 måneder - i 1997 og 1998 drejede det sig, som anført under afsnit 2.3., om henholdsvis 50 og 52 sager eller 5 pct. af samtlige isolationsfængslinger. Endvidere peger nye statistiske oplysninger fra Direktoratet for Kriminalforsorgen i retning af en yderligere nedgang i de længerevarende isolationsfængslinger. Således var der i første halvår af 1999 kun 20 isolationsfængslinger på mere end 3 måneder.

Justitsministeriet finder på den baggrund, at en overgrænse for isolation på 3 måneder må anses for forsvarlig.

Med hensyn til udformningen af adgangen til at fravige 3-måneders fristen foreslår Justitsministeriet, at der bliver tale om en meget begrænset dispensationsmulighed. Det foreslås derfor, at muligheden herfor beskrives i et særskilt punktum, og at der indsættes ordet 'undtagelsesvis'.

Herefter vil bestemmelsen gå ud på, at retten undtagelsesvis kan tillade, at isolation udstrækkes ud over 3 måneder, hvis afgørende hensyn til forfølgningen gør fortsat isolation påkrævet, uanset den tid arrestanten hidtil har været isoleret.

Anvendelse af isolation ud over 3 måneder må desuden forudsætte, at det ikke kan bebrejdes politiet eller anklagemyndigheden, at efterforskningen ikke har gjort det muligt at tilvejebringe den fornødne bevissikring inden udløbet af den normale frist.

En fravigelse af 3-måneders fristen kan på den baggrund komme på tale i to situationer.

Det vil for det første - og navnlig - dreje sig om alvorlig, grænseoverskridende kriminalitet, hvor der på grund af sagens internationale forgreninger er behov for efterforskning i udlandet. Det kan være tilfældet i sager om organiseret narkotikakriminalitet. Uanset det stigende internationale politimæssige samarbejde og en løbende tilpasning af reglerne om gensidig bistand ved efterforskning af straffesager er det erfaringsmæssigt fortsat meget tidskrævende at få gennemført efterforskning i udlandet, uden at det kan bebrejdes danske myndigheder.

For det andet vil der undtagelsesvis kunne forekomme sager, der ikke kræver efterforskning i udlandet, men hvor helt særlige grunde fører til, at isolation er påkrævet ud over 3 måneder. Det må forudsætte, at det på grund af kriminalitetens art og karakter må antages, at de sigtede i særlig grad kan - og vil - modvirke efterforskningen.

Det skal i øvrigt understreges, at proportionalitetsreglen får stigende betydning, jo længere isolationen udstrækkes. I de tilfælde, hvor det er påkrævet, at sigtede forbliver i isolation, må en hurtig berammelse af domsforhandlingen til gengæld prioriteres meget højt af både anklagemyndigheden, forsvarerne og retterne, så isolationsperioden på denne måde bliver så kort som mulig.

Som anført ovenfor vil det i et mindre antal sager, hvor særlige forhold gør sig gældende, kunne være ødelæggende for sagens forfølgning, hvis der fastsættes en ufravigelig overgrænse for isolation.

Det må imidlertid antages, at sådanne særlige forhold kun i yderst sjældne tilfælde vil gøre sig gældende i sager, hvor den sigtede er under 18 år. Det må i øvrigt antages, at isolationsfængsling udgør en ganske særlig belastning for personer under 18 år, og at hensynet til arrestanten i disse sager må tillægges større vægt end i sager, hvor arrestanten er over 18 år. På denne baggrund finder Justitsministeriet, at der bør fastsættes en ufravigelig overgrænse på 8 uger for isolation af arrestanter under 18 år. Det forudsættes samtidig, at der hos politi og anklagemyndighed, forsvarsadvokaterne og retterne sker en særlig opprioritering af sagsbehandlingen i disse sager.»

Justitsministeriet opplyser at man foreløpig ikke har evaluert hvilken betydning endringene i reglene om frister for isolasjon har hatt. Den delen av varetektsfengslede som var plassert i isolasjon i august og september 2000, var mindre enn halvparten av den tilsvarende andelen i 1999 (4,1 og 4,8 prosent i de to månedene i 2000, 11,8 og 10,4 prosent i 1999). I perioden 1. juli - oktober 2000 var det ingen saker hvor perioden for isolasjon ble forlenget ut over den generelle grensen på 3 måneder.

4.6.5.2 Forslaget i høringsnotatet

Justisdepartementet foreslo i høringsnotatet at det i Norge innføres fristregler for isolasjon etter mønster av dansk rett. Departementet viste til den begrunnelsen som er gitt for de danske reglene. Slike regler vil følge opp de anbefalinger fra internasjonale kontrollorganer som er nevnt foran.

Departementet mente at de frister som gjelder i Danmark, også sett med norske øyne gir uttrykk for en rimelig avveining mellom hensynet til den fengslede og hensynet til etterforskningen. Departementet sluttet seg i det vesentlige til de vurderinger som det danske Justitsministeriet har foretatt og som er gjengitt foran. Om det nærmere innholdet i reglene uttalte departementet:

«Men etter departementets syn vil det passe bedre med systemet for de norske strafferammene å sette grensen for den korteste tidsfristen ved strafferammer på fengsel i 3 år eller mindre, ikke 4 år. Når loven skal sondre mellom simple og grove forbrytelser, settes skillet ofte ved fengsel i 3 år. Slik er det for eksempel ved en rekke formuesforbrytelser.

I norsk rett går det også et klart skille mellom strafferammer på over 6 års fengsel og mildere strafferammer. Grensen for 8-ukersfristen bør derfor settes ved straff av fengsel inntil 6 år (altså til og med 6 år), ikke ved straff av fengsel i 6 år eller mer, som i dansk rett.

Etter forslaget innføres det en absolutt grense for hvor lenge en siktet under 18 år kan holdes isolert. Dette er en innskjerping i forhold til i dag, hvor det ikke gjelder noen slik absolutt grense. Isolering av siktede under 18 år vil bare i unntakstilfeller være aktuelt, selv om dette bare gjelder en kort periode. Det vil etter departementets vurdering likevel være uheldig å forby enhver bruk av isolasjon der siktede er under 18 år. Bruk av isolasjon vil for eksempel kunne være nødvendig og forholdsmessig der en siktet under 18 år er en av flere siktede, og ved svært alvorlige siktelser der etterforskningen er i en helt innledende fase.

Departementet er enig med arbeidsgruppe I i at forhøyelse av maksimumsstraffen på grunn av gjentakelse eller sammenstøt av forbrytelser, ikke bør komme i betraktning.»

4.6.5.3 Høringsinstansenes syn og departementets vurdering

Forslaget om å innføre tidsgrenser for bruken av isolasjon har fått bred støtte under høringen.

KRIPOS er imot å innføre lengstefrister:

«Kriminalpolitsentralen er imot at det innføres lengstefrister for isolasjon. Også i saker med en strafferamme på under 6 års fengsel kan det foreligge så alvorlige tilfeller innen for eksempel organisert kriminalitet at lengstetiden ikke strekker til. En kan jo peke på en svært medieomtalt sak som gikk for Oslo byrett fra januar til juni 1999, mot en gjengleder fra Young Guns. Tiltalen i saken omfattet 120 punkter - vedkommende ble i byretten dømt for 98 forhold til en straff av fengsel i 12 år. Ingen av tiltalepunktene hadde en strafferamme på over 6 år.»

Bergen politidistrikt gir uttrykk for tvil om hvorvidt det bør innføres lengstefrister:

«Rent prinsipielt er en skeptisk til lovgivning som i for stor grad detaljstyrer og setter begrensinger for den reelle domstolsprøving. En ser og at der i enkelte saker vil kunne oppstå behov for isolasjon ut over den tidsbegrensing som er foreslått. En gjennomført isolasjon i 6 eller 12 uker kan i verste fall vise seg mer eller mindre uten effekt dersom fullstendig isolasjon er nødvendig helt frem til hovedforhandling og denne ikke kan avholdes innen fristen.»

Oslo statsadvokatembeter gir uttrykk for betenkeligheter, men går ikke imot forslaget:

«Vi finner likevel grunn til å påpeke at forslaget om tidsgrenser for bruk av isolasjon har konsekvenser for effektiviteten i kriminalitetsbekjempelsen. For å kunne gjennomføre etterforskingen innen de gitte tidsrammer, vil det kunne være nødvendig å øke politiets bruk av ressurser i de aktuelle saker. Gjør man ikke det, vil forslaget føre til en svekkelse av muligheten for å oppklare straffesaker. Dette gjør seg især gjeldende i de alvorlige saker, der hensynet til beskyttelse av samfunnet gjør seg sterkest gjeldende. En slik nødvendig prioritering vil på den annen side lett få konsekvenser for bekjempelsen av «hverdagskriminaliteten».

For øvrig vil vi nevne at det i mange tilfeller verken [er] politi eller påtalemyndighet som styrer tidsbruken i varetektssaker med brev- og besøksforbud. Ikke minst gjelder dette i de tilfeller der det må gjennomføres etterforskingsskritt i utlandet, som for eksempel bevisopptak, noe som ikke sjelden gjøres i større narkotikasaker.»

De øvrige instansene enten støtter forslaget uttrykkelig eller har ikke innvendinger mot det.

På bakgrunn av den brede støtten under høringen fremmer departementet forslag om at det innføres lengstefrister for isolasjon. Departementet legger særlig vekt på at slike frister kan bidra til å redusere bruken av isolasjon. Isolasjon er et inngripende tvangsmiddel som ikke må brukes mer enn strengt nødvendig.

Departementet legger også stor vekt på at internasjonale kontrollorganer har anbefalt Norge å sette i verk tiltak for å redusere bruken av isolasjon.

De innvendinger som enkelte høringsinstanser har hatt mot å innføre lengstefrister, gjelder langt på vei absolutte frister og ikke frister generelt. Dermed er det mer et spørsmål om hvordan fristreglene bør utformes og ikke så mye et spørsmål om det bør innføres frister. Dette kommer departementet tilbake til nedenfor.

Høringsinstansene er også positive til forslaget om at isolasjon ved første gangs fastsettelse ikke kan besluttes for mer enn 2 uker, men at isolasjonen deretter kan forlenges for inntil 4 uker av gangen, men bare for inntil 2 uker dersom den siktede er under 18 år. De fleste instansene enten støtter forslaget uttrykkelig eller har ikke innvendinger.

Bare KRIPOS og Oslo statsadvokatembeter har innvendinger. KRIPOS mener at forslaget er ulogisk:

«Det ville være mer logisk å enten gi adgang til første gang å tillate 4 uker isolasjon, for deretter å forlenge med 2 og 2 uker, eller at man bare kan forlenge isolasjonen med nye 2 uker. Den siste varianten vil medføre strengere kontroll fra forhørsrettens side om at vilkårene for isolasjon fortsatt er tilstede.»

Oslo statsadvokatembeter uttaler:

«På ett punkt vil vi gi uttrykk for uenighet: Det gjelder forslaget til begrensningen på 2 uker ved første kjennelse for isolasjon, jf utkastet til ny § 186 a annet ledd annet punktum. En rekke saker her ved embetet gjelder alvorlig kriminalitet, typisk narkotikasaker, men også andre tunge straffesaker. I svært mange av disse sakene vil isolasjon være et nødvendig etterforskingstiltak i en fase av saken. 2 ukers isolasjon vil ofte være utilstrekkelig. De politijurister som er påtaleansvarlig i disse sakene har alt i dag en betydelig arbeidsbelastning knyttet til rettsmøter mv. Forslaget innebærer en klar, og i regelen unødvendig, merbelastning for disse politijuristene. En begrensning på 4 uker bør være tilstrekkelig.»

Tidlig i etterforskningen kan det ofte være usikkert hvor lenge det vil behov for å holde den siktede isolert. Dessuten kan det være vanskelig å forutse hvor stor belastning bruken av isolasjon vil være for den fengslede. Derfor bør fristen for isolasjon etter departementets syn i første omgang ikke være lenger enn 2 uker.

Er det behov for fortsatt isolasjon etter 2 uker, vil man i en del saker ha mer oversikt over disse forholdene. Da er det etter departementets mening forsvarlig at lengstefristen er inntil 4 uker. Men ofte er usikkerheten fortsatt stor. På denne bakgrunnen foreslår departementet en mellomløsning i forhold til i høringsnotatet. Fristen bør også ved forlengelser som hovedregel settes til 2 uker av gangen. Men dersom særlige omstendigheter tilsier at fornyet prøving etter 2 uker er uten betydning - og den siktede er fylt 18 år - kan isolasjon besluttes for inntil 4 uker av gangen.

Høringsinstansene er noe mer delt i synet på hvor lange lengstefristene for den totale bruken av isolasjon skal være og på om fristene skal være absolutte eller ikke. Enkelte instanser ønsker at grensene skal være snevrere enn etter forslaget:

Rettspolitisk forening mener at det bør gjelde en absolutt maksimalgrense på 2 uker:

«Den eneste tillatelige anvendelsen av isolasjon vil således være den rene sikringen av reelle bevis og opptak av forklaringer fra vitner som kan påvirkes - herunder evt. alibisjekk. Dette er etterforskningsskritt som bør kunne gjennomføres innenfor relativt korte tidsrammer. I den grad isolasjon skal hjemles mener RPF derfor at 2 uker må være en absolutt maksimalgrense.»

Norsk fengsels- og friomsorgsforbund mener at «8 uker er tilstrekkelig som en endelig grense for bruk av isolasjon». Også Nord-Troms herredsrett går inn for at 8 uker skal være grensen ved de groveste forbrytelsene, men kan ikke forstås slik at grensen skal være absolutt i disse sakene.

Forsvarergruppen av 1977 mener at grensen bør være på 6 uker hvor siktelsen gjelder en forbrytelse med en strafferamme på inntil 6 år og 8 uker når rammen er høyere enn 6 år. Dessuten bør man ved isolasjon i flere omganger se på den samlede isolasjonstiden. Instansen foreslår derfor at formuleringen «den fengslede kan ikke holdes isolert et sammenhengende tidsrom på mer enn...» erstattes med «den fengslede kan i samme sak ikke holdes isolert mer enn...».

Barne- og familiedepartementet går inn for at maksimalgrensen settes til 4 uker når den siktede er under 18 år.

Andre instanser mener at forslaget er for strengt formulert: Bergen byrett går inn for at ingen av fristene skal være absolutte. Nord-Jarlsberg politidistrikt gir uttrykk for tvil om ikke fristene er for snevre.

Borgarting lagmannsrett reiser spørsmål om det er nødvendig med tre kategorier av frister:

«Det vil være enklere å praktisere en ordning der skillet går mellom saker som kan medføre høyere straff enn fengsel i seks år og andre saker.

Uten at det kan belegges med statistikk, er det et inntrykk at det er meget sjelden at siktede undergis restriksjoner over lengre tid i saker der strafferammen er kortere enn seks år. Det skulle derfor ikke være nødvendig med et skille ved strafferamme tre år.»

Riksadvokaten er i tvil om fristreglene bør knyttes til strafferammen:

«Forslaget om å innføre absolutte frister for fullstendig isolasjon basert på forbrytelsenes strafferamme reiser vanskelige avveininger. Strafferammene gir ikke noen god indikasjon på hvor påkrevet det er å benytte alle midler for å oppklare forbrytelsen. Dels er straffeloven forholdsvis gammel og preget av tidligere tids verdioppfatning, og dels er det slik at den maksimale strafferamme ikke nødvendigvis indikerer hvor viktig det er å få oppklart forbrytelsen. To eksempler kan illustrere dette:

• Etter nylig vedtatte endringer i utlendingsloven § 47 vil menneskesmugling normalt 'bare' kunne straffes med inntil 3 år fengsel, og de siktede bare kunne isoleres i 4 uker. Til sammenlikning vil et innbruddstyveri i en fotoforretning hvor det stjeles et videokamera kunne straffes med fengsel inntil 6 år, og siktede kunne isoleres i 8 uker.

• Innførsel av ca. 50 gram amfetamin kan etter straffeloven § 162 annet ledd straffes med fengsel inntil 10 år, og siktede isoleres i 12 uker (evt. lenger). Den bande som sørger for at 10 gamle kirkebygg brenner ned, eller som ødelegger og stjeler penger fra en rekke bankautomater møtes - når en må se bort fra sammenstøtsreglene - derimot bare med en maksimal straffetrussel på 6 år, og en maksimal isolasjonstid på 8 uker.

I stedet for maksimalgrenser for fullstendig isolasjon, kan det innføres et skjerpet forholdsmessighetskrav hvis isolasjon skal tillates ut over 6 (4) uker. Selv om departementet kan oppfattes slik - side 43 - at man er motstander av skjerpede forholdsmessighetskrav, er det likevel som kjent innført en rekke steder i tvangsmiddeldelen i straffeprosessloven, (samt i den bestemmelse departementet foreslår i forhold til personer under 18 år, jf. særlig påkrevet). Dersom departementet vil overveie en slik løsning kan det innføres et nytt tredje ledd med slikt innhold:

'Sammenhengende isolasjon ut over 6 uker kan bare besluttes når det er strengt nødvendig av hensyn til etterforskningen av saken. Er den fengslede under 18 år gjelder det samme når den sammenhengende isolasjon vil gå ut over 4 uker.'»

Departementet er enig med Riksadvokaten i at strafferammene ikke alltid avspeiler hvor alvorlig et lovbrudd er. Rammene gir likevel i de fleste saker et rimelig godt mål og er uansett det beste målet vi har så lenge det ikke er utmålt straff. Strafferammene har prosessuelle konsekvenser i flere andre sammenhenger, ikke minst for bruken av ulike tvangsmidler. Fordelen med å bruke strafferammen som skillemerke fremfor et særskilt forholdsmessighetskrav er særlig at man da kan angi klarere grenser i loven. Departementet går derfor fortsatt inn for at strafferammene anvendes som avgrensningskriterium.

Departementet er imidlertid enig med Borgarting lagmannsrett, som antyder at lovteksten blir unødvendig komplisert med tre kategorier av frister. Isolasjon vil dessuten ofte være et uforholdsmessig inngrep i saker med en strafferamme inntil 3 år. En særregel om beregning av isolasjonsfristen i slike saker kan gi et feilaktig inntrykk av hvor ofte isolasjon kan besluttes. Departementet foreslår etter dette to kategorier av frister: én frist for saker med en strafferamme inntil 6 år og én frist for saker med en høyere strafferamme.

Departementet holder fast ved at fristen for de mest alvorlige sakene bør være 12 uker og at fristen ikke bør være absolutt. I enkelte meget alvorlige saker kan isolasjon i over 12 uker være både nødvendig og forsvarlig. Særlig gjelder det ved grenseoverskridende kriminalitet og i andre tilfeller hvor det er nødvendig med etterforskning i utlandet. Men isolasjon i over 12 uker bør bare kunne skje når tungtveiende hensyn gjør det nødvendig. Departementet understreker at det dreier seg om en snever unntaksregel.

Departementet har forståelse for KRIPOS' innvending om at en absolutt frist kan være uheldig i saker som gjelder flere straffbare handlinger, men hvor alle de aktuelle lovbrudd har en strafferamme på fengsel i 6 år eller lavere. Særlig gjelder det når det dreier seg om mange straffbare handlinger som samlet kan føre til straff i over 6 år. Da kan det være både nødvendig og forsvarlig å holde den siktede isolert utover lengstefristen. Departementet foreslår derfor en snever unntaksregel som åpner for dette.

Med en unntaksregel for saker som gjelder flere straffbare handlinger er det etter departementets syn riktig å sette lengstefristen for normaltilfellene til 6 uker, ikke til 8 uker.

Belastningen med isolasjon er størst når isolasjonen skjer i sammenheng i et lengre tidsrom. Dessuten vil vilkårene ofte ikke være oppfylt for å bruke isolasjon i flere omganger i samme sak. Departementet holder derfor fast ved at det bør settes grenser for hvor lenge den siktede holdes isolert i en sammenhengende periode, ikke for den samlede bruken av isolasjon i samme sak.

Departementet har forståelse for Barne- og familiedepartementets forslag om at maksimalgrensen settes til 4 uker når den siktede er under 18 år. Etter Justisdepartementets syn vil likevel en slik frist være for snever. Ungdom under 18 år begår unntaksvis så alvorlig kriminalitet at isolasjon utover 4 uker er både nødvendig og forsvarlig. Departementet opprettholder derfor forslaget om en maksimalgrense på 8 uker i disse sakene.

4.6.6 Andre endringer i reglene om isolasjon

Ved den danske revisjonen ble det foretatt en del endringer i saksbehandlingsreglene. Blant annet er det innført et krav om begrunnelse for avgjørelser om isolasjon.

Ved lov 2. mars 2001 nr. 7 ble det vedtatt regler om at kjennelser om isolasjon skal angi på hvilken måte etterforskningen vil bli skadelidende hvis ikke den fengslede blir underlagt forbud og kontroll etter § 186. Det skal nå også gå frem av kjennelsen at bruken av forbud eller kontroll ikke er et uforholdsmessig inngrep, jf. § 186 annet ledd fjerde og femte punktum. Tilsvarende regler burde ifølge høringsnotatet gjelde ved fullstendig isolasjon. Ingen av høringsinstansene har hatt innvendinger mot det. Departementetfremmer på denne bakgrunnen forslag om at de aktuelle reglene i § 186 skal gjelde tilsvarende ved fullstendig isolasjon.

Dansk rett har regler som gir den fengslede krav på muntlig behandling av kjæremål om isolasjonsfengsling i nærmere bestemte tilfeller (§ 770 e). I høringsnotatet ble det antatt at den fengsledes behov i Norge kan ivaretas gjennom straffeprosessloven § 387, som gir retten adgang til å beslutte muntlige forhandlinger. Det ble derfor ikke foreslått lovendringer på dette punktet. Ingen av høringsinstansene har hatt innvendinger. Departementetholder fast ved at det ikke er behov for lovendringer på dette punkt.

Straffeprosessloven § 187 a foreskriver at den som er fengslet, skal løslates så snart grunnen til fengslingen er falt bort eller når fengslingsfristen har løpt ut. En tilsvarende uttrykkelig regel gjelder verken for isolasjon eller for andre forbud eller restriksjoner, men løsningen følger av mer generelle regler, særlig § 170 a. Departementet mener at pedagogiske hensyn kan tilsi at det gis en uttrykkelig regel også for disse tilfellene og foreslår at det tas inn regler i §§ 186 og nye 186 a om at § 187 a gjelder tilsvarende.

Ved den danske revisjonen ble det innført særregler om varetektsfradrag i saker hvor den fengslede har vært underlagt isolasjon, se straffeloven § 86, stk. 1, 3. pkt., som lyder:

«Har den dømte under frihedsberøvelsen været isoleret efter rettens bestemmelse, afkortes yderligere et antal dage svarende til en dag for hvert påbegyndt tidsrum af 3 døgn, hvor den dømte har været isoleret. Dommen skal indeholde oplysning om varigheden af frihedsberøvelser, indlæggelser og isolation, der medfører afkortning.»

Det danske Justitsministeriet gjengir Strafferetsplejeudvalgets begrunnelse slik (lovforslaget side 24):

«Et flertal i udvalget (6 medlemmer) er, bl.a. på baggrund af konklusionen af den foretagne isolationsundersøgelse, af den opfattelse, at der bør indføres en ordning, hvorefter varetægtsfradraget forhøjes for de dage, varetægtsfængslingen er sket i isolation, således at der ved strafudmålingen tages højde for den øgede belastning og risiko for forstyrrelse af det psykiske helbred, der er forbundet hermed.

Flertallet foreslår, at der gennemføres en ændring af straffelovens § 86, så der ved opgørelsen af varetægtsfradraget sker en forhøjelse af dette med en dag for hvert påbegyndt tidsrum af 3 døgn, hvori den dømte har været isoleret.

Efter flertallets forslag vil en person, der har været varetægtsfængslet i isolation i 14 dage, således opnå en forhøjelse af varetægtsfradraget med 5 dage (samlet fradrag i idømt straf: 19 dage), mens en person, der har været varetægtsfængslet i isolation i 4 uger (28 dage), vil opnå en forhøjelse af varetægtsfradraget med 10 dage (samlet fradrag i idømt straf: 38 dage). En person, der har været varetægtsfængslet i isolation i 3 måneder, vil opnå en forhøjelse af varetægtsfradraget med 1 måned (samlet fradrag i idømt straf: 4 måneder).

Et mindretal i udvalget (3 medlemmer) kan - i alt væsentligt af samme grunde som flertallet i 1983 - ikke anbefale forslaget om et særligt isolationsfradrag. Mindretallet er af den opfattelse, at et konkret behov for at yde kompensation for en varetægtsfængsling i isolation kan - og i videre omfang end hidtil bør - tilgodeses gennem den almindelige bestemmelse om strafudmåling i straffelovens § 80.»

Justitsministeriet og Folketinget var enige med flertallet. Ministeriet viste til flertallets begrunnelse og tilføyde (lovforslaget side 24):

«Under høringen over betænkningen er der fra advokatside givet udtryk for, at den særlige kompensation bør være højere end foreslået.

Justitsministeriet finder imidlertid, at det er væsentligt, at kompensationen ikke bliver af en sådan størrelse, at den hos varetægtsfængslede eventuelt kan give anledning til overvejelser om at modvirke efterforskningen - eller skabe begrundet mistanke herom hos politiet - med henblik på at blive anbragt i isolation og derved opnå en væsentlig reduktion i den frihedsstraf, som de kan blive idømt. Endvidere ville det kunne virke stødende for retsfølelsen, hvis fradraget var af en sådan størrelse, at det kunne give indtryk af, at sigtede, der har begået særlig grov kriminalitet eller kriminalitet af organiseret karakter, og som modvirker efterforskningen, bliver belønnet i form af væsentlig kortere straffe end andre sigtede.

Justitsministeriet finder på den baggrund, at flertallets forslag om et fradrag i den idømte straf på 1 dag for hvert påbegyndte 3. døgn, den dømte har været isoleret efter rettens bestemmelse, er udtryk for en rimelig balance mellem på den ene side hensynet til den særlige belastning, varetægtsfængsling i isolation må antages at udgøre, og på den anden side hensynet til at undgå, at fradraget fremtræder som en belønning for eller incitament til at modvirke efterforskningen.»

Det er et spørsmål om en tilsvarende bestemmelse bør innføres i norsk rett. Departementet ba i høringsnotatet om høringsinstansenes syn på spørsmålet, men utformet ikke noe forslag til lovtekst.

Bare noen få høringsinstanser har uttalt seg om hvorvidt det bør gis et større varetektsfradrag enn vanlig når den siktede har vært holdt isolert.

Riksadvokaten, Hordaland statsadvokatembeter og Sarpsborg politidistrikt er positive til at det gis et økt fradrag i slike saker. Riksadvokaten uttaler for eksempel:

«Hvis foranstående ikke anses tilstrekkelig har riksadvokaten mye til overs for ideen om at varetektsfengsling utholdt i isolasjon eller med andre restriksjoner gir et større fradrag ved en eventuell dom. Dersom varetektsfengsling leder fram til en domfellelse hvor det idømmes ubetinget fengselsstraff vil varetektstiden kunne bedømmes som en antisipert del av soningen. Når denne soning er utholdt under meget belastende forhold, er det i og for seg ikke unaturlig at dette gir et større fradrag i straffen. Dette vil for så vidt være en mer rasjonell videreføring av de regler om skjerpet fengsel som man inntil 1959 (ikrafttredelse av fengselsloven) hadde i straffeloven §§ 18 og 19. En regel om at 1 dag i fullstendig isolasjon teller 3 dager, og 1 dag med andre restriksjoner teller 2, ville gi den senere domfelte en viss kompensasjon for de belastninger varetekt i isolasjon har vært. I den grad politiet er opptatt av at personer som begår alvorlige straffbare handlinger bør sitte lenge i fengsel, vil slike regler kunne bidra til å gjøre restriksjonsperioden så kort som mulig.»

Bergen og Nord-Jarlsberg politidistrikter og KRIPOS går imot at det innføres spesielle fradragsregler. Disse instansene mener at det bare bør være et alminnelig straffutmålingsmoment at den domfelte har vært holdt isolert. KRIPOS viser dessuten til at en særskilt fradragsordning vil innebære en belønning av de verste.

Etter departementetssyn er det rimelig å gi et ekstra varetektsfradrag ved fullstendig isolasjon. Varetekt i isolasjon er vesentlig mer byrdefullt enn annen varetekt, særlig sammenlignet med varetekt uten noen former for restriksjoner. Departementet er ikke enig i at en særskilt fradragsregel vil virke som en «belønning av de verste». Fradraget gis i tilfelle på grunn av den økte belastningen ved å holdes isolert og ikke på grunn av årsaken til isolasjonen. Departementet foreslår på denne bakgrunnen en særskilt fradragsregel for de tilfeller hvor varetekt er utholdt i isolasjon.

I Danmark er fradraget én dag per tre dager i varetekt. Riksadvokaten foreslår at fradraget skal være tre dager for én dag i varetekt. Etter departementets syn er dette i meste laget. Departementet foreslår en mellomløsning hvor to dager i varetekt gir krav på én dags ekstra fradrag.

Etter departementets syn bør det ikke gis rett til et tilsvarende automatisk fradrag ved delvis isolasjon. Slik isolasjon er ikke så inngripende som fullstendig isolasjon. Det vil variere fra sak til sak hvor omfattende og byrdefull isolasjonen er. Særlig vil det variere hvor mange personer den fengslede får ha samvær med. Et standardfradrag vil derfor ikke være like godt egnet. Selv om det ikke gis noe automatisk rett til fradrag vil retten ved straffutmålingen kunne ta hensyn til at den siktede har vært underlagt delvis isolasjon. Departementet fremmer etter dette ikke noe forslag om en særregel for varetektsfradrag ved delvis isolasjon.