17 Fristen for overordnet påtalemyndighet til å omgjøre påtalevedtak
17.1 Problemstillingen
Ved lov 19. juli 1996 nr. 58 ble det i straffeprosessloven § 59 a lovfestet en klagerett over påtalevedtak. Klageretten gjelder som utgangspunkt også for den som vedtaket retter seg mot (den mistenkte eller siktede), men har særlig betydning for andre med rettslig klageinteresse (den fornærmede og andre som har vært skadelidende). Paragraf 59 a lyder:
«Følgende vedtak av påtalemyndigheten kan med de begrensninger som følger av annet ledd, påklages til nærmeste overordnete påtalemyndighet:
henleggelse,
påtaleunnlatelse,
utferdigelse av forelegg,
utferdigelse av tiltalebeslutning,
vedtak etter § 459 (soningsutsettelse).
Riksadvokatens vedtak kan ikke påklages.
Klagerett etter første ledd har
den som vedtaket retter seg mot,
andre med rettslig klageinteresse,
et forvaltningsorgan dersom vedtaket direkte gjelder forvaltningsorganets saksområde.
Klageretten gjelder ikke for den som kan bringe vedtaket inn for retten. Siktede kan dessuten ikke påklage vedtak som innleder strafforfølgning for retten.
Fristen for å klage er tre uker fra det tidspunkt underretning om vedtaket kom frem til klageren. For den som ikke har mottatt underretning om vedtaket, løper fristen fra det tidspunkt vedkommende har fått eller burde skaffet seg kjennskap til vedtaket. Ved vedtak om å unnlate påtale eller om å frafalle en påbegynt forfølgning, skal klagefristen for andre enn den vedtaket retter seg mot, likevel senest løpe ut når det er gått tre måneder fra det tidspunkt vedtaket ble truffet.
Klageinstansens vedtak i klagesaken kan ikke påklages.»
Tidligere var klageadgangen i det vesentlige basert på praksis. Ordningen var forankret i overordnet påtalemyndighets adgang til å omgjøre avgjørelser av underordnet påtalemyndighet. Etter § 75 annet ledd gjelder det en frist på 3 måneder for å omgjøre beslutninger om å unnlate påtale eller om å frafalle en påbegynt forfølgning mot en siktet. Denne fristen fikk også betydning når overordnet påtalemyndighet omgjorde et vedtak om å gi påtaleunnlatelse eller om å henlegge saken etter klage fra den fornærmede eller andre skadelidte.
Er forfølgningen innstilt på grunn av bevisets stilling, kan forfølgningen tas opp igjen uavhengig av fristen dersom det blir oppdaget nye bevis av vekt (§ 74 første ledd). Paragraf 74 nevner også andre situasjoner hvor tremåneders-fristen ikke kommer til anvendelse. I disse tilfellene kunne også omgjøring etter klage skje uavhengig av fristen.
Lovendringen i § 59 a bygger på et forslag fra Straffelovkommisjonen i NOU 1992: 23 Ny straffelov - alminnelige bestemmelser. På side 271 uttalte Straffelovkommisjonen:
«Etter Straffelovkommisjonens mening er det uheldig at den adgangen til å klage over påtalemyndighetenes avgjørelser som faktisk eksisterer, ikke er regulert i lov. Hensynet til rettssikkerhet og likhet taler for en lovfesting. Det harmonerer dårlig med de krav til klarhet og rettssikkerhet som ellers gjelder i forvaltningen at så vidt viktige opplysninger for den enkelte ikke fremgår av loven. Og særlig med tanke på at det i straffeprosessloven ellers stilles svært strenge krav til klare regler og betryggende saksbehandling, bør adgangen til å klage over påtalevedtak lovfestes.
I dag er det noe tilfeldig hvem som kjenner til og benytter seg av klageadgangen; en lovfesting vil kunne bedre på dette og dermed sikre større likhet for loven. Dagens ordning favoriserer de velinformerte og de som har anledning til å engasjere advokat.
En lovfestet regel vil som nevnt innebære at det etableres en klagerett, med plikt for overordnet påtalemyndighet til å realitetsbehandle innkomne klager som tilfredsstiller de formelle krav.»
På side 274 uttalte kommisjonen videre:
«Kommisjonens forslag tar ikke sikte på å endre de frister som i dag gjelder for påtalemyndighetens rett til å omgjøre vedtak, som tremånedersfristen i stprl. § 75 annet ledd for å omgjøre en påtaleunnlatelse eller en frafallelse av påbegynt forfølgning mot en siktet.»
Etter oppfordring fra riksadvokaten i brev 2. februar 1995 ble spørsmålet om å lovfeste klageretten sendt på egen høring. Et vedlegg til riksadvokatens brev ble lagt ved høringsbrevet. Om klagefristen uttalte riksadvokaten:
«Endelig har jeg en bemerkning til den foreslåtte regel i annet ledds annet punktum: 'For den som ikke har mottatt underretning om vedtaket, løper fristen fra det tidspunkt vedkommende har fått eller burde ha skaffet seg kjennskap til vedtaket'. Denne regel kan i verste fall medføre at det går meget lang tid fra et vedtak er truffet til en klage inngis. Dreier det seg om en klage til ugunst for siktede, er dette uheldig. Forvaltningsloven har på dette punkt en bestemmelse som bidrar til å sikre den siktede mot uheldige overraskelser lang tid etter av vedtaket er truffet. Således heter det i forvaltningslovens § 29 annet ledds annet punktum: 'Ved vedtak som går ut på å tilstå noen en rettighet, skal klagefristen for andre likevel senest løpe ut når det er gått 3 måneder fra det tidspunkt vedtaket ble truffet'. Det skulle ikke være mindre grunn til å ha en slik regel ved klage over påtalevedtak, hvor en endring etter klage til ugunst for siktede kan få meget inngripende følger. Det er nøyaktig de samme hensyn (hensynet til siktedes behov for å kunne innrette seg etter vedtaket) som er bakgrunnen for 3-månedersfristen for omgjøring til ugunst for siktede i straffeprosesslovens § 75 annet ledd. Det gir derfor god mening å innføre en regel som den i forvaltningslovens § 29 annet ledd annet punktum også i den nye regel i straffeprosessloven om klagerett over påtalevedtak.»
I Ot.prp. nr. 53 (1995-96) sa departementet seg enig i at det var nødvendig å innføre en absolutt frist for å klage over påtalevedtak til gunst for den siktede og uttalte på side 9:
«Siktede bør ikke oppleve at en strafforfølgning blir gjenopptatt på grunn av en klage lang tid etter at strafforfølgningen er avsluttet. Departementet går derfor inn for å lovfeste Riksadvokatens forslag om en absolutt klagefrist på tre måneder for klage over påtaleunnlatelse og vedtak om å innstille strafforfølgningen. Denne bestemmelsen korresponderer med forvaltningsloven § 29 annet ledd annet punktum.»
I den senere tiden har mediene omtalt flere saker der fornærmedes rettidige klage over statsadvokatens vedtak om å innstille strafforforfølgning, ikke er blitt realitetsbehandlet av riksadvokaten. Klagene har av ulike grunner ikke blitt ekspedert videre til riksadvokaten så hurtig at riksadvokaten har kunnet ta stilling til klagene innen tre måneder regnet fra den dag de påklagede vedtak ble truffet. Riksadvokaten har lagt til grunn at straffeprosessloven § 75 annet ledd er til hinder for å gjenoppta forfølgningen, selv om den fornærmede har klaget innen klagefristen. I riksadvokatens rundskriv 31. oktober 1996 heter det på side 2:
«Straffeprosessloven § 59 a tredje ledd tredje punktum fastsetter en absolutt klagefrist på 3 måneder for klage fra andre enn mistenkte eller siktede over påtaleunnlatelse og henleggelse. Bestemmelsen har samme begrunnelse som begrensningene i adgangen til å omgjøre vedtak til siktedes ugunst i straffeprosessloven § 75 annet ledd. De to bestemmelsene har likevel noe forskjellig rekkevidde idet klagefristen gjelder uavhengig av om noen har vært siktet i saken. Er en sak henlagt uten at noen har vært siktet, vil derfor klageretten være avskåret etter 3 måneder, men omgjøringsretten være i behold. Har noen vært siktet gjelder imidlertid den absolutte omgjøringsfristen i § 75 annet ledd uavhengig av om det er klaget.»
I artikkelen «Klage over påtalevedtak», inntatt i Jussens Venner 1997 side 127-167, slutter Asbjørn Strandbakken seg til riksadvokatens forståelse av fristreglene. Han gir uttrykk for at en omgjøring til den siktedes skade etter at tremåneders-fristen er ute, vil medføre en vesentlig utvidelse av påtalemyndighetens kompetanse til å omgjøre til ugunst for den siktede, og uttaler på side 162-163:
«Spørsmålet er likevel om man bør akseptere en vesentlig endring til skade for siktede når dette overhodet ikke er vurdert i forarbeidene. Bakgrunnen for uklarheten er at det tidligere kun har vært omgjøringsadgang basert på strprl. § 75, mens man nå har fått en klagerett etter § 59 a uten at forholdet mellom disse to ordningene er skikkelig drøftet. Etter min mening burde en så vidt omfattende endring ha vært vurdert dersom man skal legge til grunn at vedtakelsen av § 59 a skal ha en slik konsekvens. Det bør derfor legges til grunn at en klage ikke forlenger omgjøringsfristen i § 75 andre ledd. Dette er også lagt til grunn i Riksadvokatens rundskriv av 31. oktober 1996 - Del II nr. 2/1996 s. 2. Denne løsningen vil for øvrig neppe skape noen store problemer. For det første vil det være en oppfordring til påtalemyndigheten om å påskynde klagebehandlingen, og dersom saken krever det, kan det treffes omgjøringsvedtak innenfor fristen slik at man får bedre tid til å vurdere klagen. Dessuten kan forfølgningen tas opp igjen dersom vilkårene i § 74 er oppfylt.»
Synspunktet er omdiskutert i juridisk teori for øvrig. Hans Kristian Bjerke og Erik Keiserud gir i sin kommentarutgave til straffeprosessloven, bind 1 side 171 uttrykk for at overordnet påtalemyndighets omgjøringskompetanse der det er klaget innen fristen, må gjelde uten hinder av straffeprosessloven § 75 annet ledd.
Johs. Andenæs inntar det samme standpunktet i Norsk straffeprosess (2000) bind I, på side 57, hvor han uttaler:
«Slik som § 59 a er formulert, må en gå ut fra at omgjøring i klageinstansen kan skje etter 3-måneders fristens utløp når klagen er framsatt innen fristen. Klagemuligheten gjør dermed et visst skår i det vern mot omgjøring som § 75, 2. ledd gir siktede.»
17.2 Forslaget i høringsnotatet
I høringsnotatet antok departementet at de beste grunner taler for at en klage som er inngitt innen fristen, kan og skal realitetsbehandles uten at straffeprosessloven §§ 74 eller 75 er til hinder for dette. Departementet la således til grunn at en påtaleavgjørelse som er påklaget i tide, kan omgjøres også til skade for den siktede, uten hinder av straffeprosessloven § 75 annet ledd og uttalte på side 122:
«Etter departementets syn er dette en rimelig løsning. Den som har rett til å klage innen en viss frist, bør også ha krav på å få klagen behandlet selv om klagebehandlingen ikke er ferdig i løpet av fristen. Dette bør komme klart til uttrykk i lovteksten. Departementet foreslår derfor å presisere i straffeprosessloven § 74 sjette ledd at en innstilt strafforfølgning kan tas opp igjen som ledd i behandling av klage etter straffeprosessloven § 59 a.»
Departementet foreslo videre at det innføres en plikt til å orientere den siktede dersom andre inngir klage, og uttalte på side 123:
«På den måten kan hensynet til forutberegnelighet for den siktede bli bedre ivaretatt. Dette kan gjøres ved at siktede skal sendes en kopi av klagen, med mindre den inneholder opplysninger som siktede kan nektes adgang til etter straffeprosessloven § 242. Det bør ikke være nødvendig for klageinstansen å avvente eventuelle innsigelser fra siktede. Om underretning ikke gis, vil det være en saksbehandlingsfeil. En slik feil bør imidlertid ikke føre til at adgangen til å omgjøre et påtalevedtak til siktedes ugunst er avskåret.»
I høringsnotatet gikk departementet videre inn for at det burde settes en frist på tre måneder for overordnet påtalemyndighet til å behandle klagen:
«En slik frist gjelder i forvaltningssaker, se forvaltningsloven § 34 tredje ledd annet punktum. Fristen er tre måneder fra underinstansen mottok klagen.
Etter departementets syn kan gode grunner tale for å innføre en tilsvarende frist hvor det klages over påtalemyndighetens vedtak i en straffesak. Hensynet til forutberegnelighet for den vedtaket retter seg mot, taler for at det skal settes en slik frist. Hensynet til den fornærmede strekker seg ikke lenger enn til at påtalemyndigheten skal ha en rimelig frist til å behandle klagen etter at klagen ble mottatt. Dette hensynet tilsier ikke uten videre at det ikke skal gjelde noen frist for behandlingen. Tvert imot vil det også være i den fornærmedes interesse at klagen blir behandlet innen rimelig tid. Etter departementets syn bør fristen være den samme som i § 75 annet ledd, altså tre måneder.
Det er et spørsmål om fristen skal gjelde bare for de vedtak som omfattes av § 75 annet ledd eller for alle vedtak som omfattes av klageretten. Den som vedtaket retter seg mot, vil ha behov for forutberegnelighet ved klage på alle typer av vedtak, men behovet er størst ved henleggelser og påtaleunnlatelser. Og ved de andre vedtakene vil omgjøring til dels kunne skje etter påtalemyndighetens eget initiativ etter at fristen har gått ut. For eksempel kan tiltalebeslutningen endres før eller under hovedforhandlingen, jf. § 254. En tidsbegrensning her vil derfor ha liten realitet.»
Endelig tok departementet opp spørsmålet om det er behov for endringer som sikrer at overordnet påtalemyndighet kan omgjøre påtalevedtak i større utstrekning enn i dag der enten en klage er sent inngitt på grunn av sen underretning om vedtaket, eller overordnet påtalemyndighet ikke har fått kjennskap til en uholdbar påtaleavgjørelse før etter at tremåneders-fristen er ute. Departementet mente at behovet for en slik omgjøringsadgang ikke var så stort at hensynet til den siktedes behov for å kunne innrette seg etter det vedtaket som er gjort, bør vike. På side 124-25 i høringsnotatet heter det:
«Hovedregelen er at klagefristen er tre uker fra det tidspunktet den klageberettigede ble underrettet om vedtaket (§ 59 a tredje ledd første punktum). For den som ikke har mottatt slik underretning, løper fristen fra det tidspunktet vedkommende likevel har fått eller burde skaffet seg kjennskap til vedtaket (annet punktum). Ved klage over vedtak om påtaleunnlatelse eller henleggelse løper klagefristen likevel ut senest tre måneder etter at vedtaket ble truffet (tredje punktum). Med mindre klagen gir opplysning om nye bevis av vekt, vil en henleggelse ikke kunne omgjøres i slike tilfeller.
I den danske rettergangslov er det ikke oppstilt noen absolutt klagefrist. Klagefristen er 4 uker etter at klageren har fått meddelelse om avgjørelsen. Dersom klagen fremkommer etter utløpet av denne fristen, skal den behandles såfremt fristoverskridelsen må anses for unnskyldelig, jf. lov om rettens pleje § 102 stk. 1).
Departementet er ikke kjent med at manglende eller forsinket underretning om klageretten i Norge har ført til at klager er inngitt for sent. I og med at det ikke er påvist at fornærmede og andre med rettslig klageinteresse ikke har fått underretning tidsnok til å kunne klage, kan det se ut som om politiets rutiner fungerer godt. Departementet kan da ikke se at det er behov for endring. Dersom en eventuell endring likevel skulle foretas bør dette i tilfelle skje ved at den absolutte klagefristen forlenges noe, i stedet for at det innføres en generell fristoppreisningsregel som i Danmark. Departementet legger da særlig vekt på siktedes behov for å kunne innrette seg i tillit til en henleggelse etter en viss tid, og slutter seg til den vurdering riksadvokaten foretok i 1995, jf. sitat under pkt. 2.2 ovenfor.
Selv om det ikke er aktuelt med noen klage fra fornærmede eller andre med rettslig klageinteresse, kan det tenkes at den påtalemyndighet som er gitt kompetanse, henlegger en sak på feil grunnlag, f. eks. feil lovforståelse. Overordnet påtalemyndighet kan da fritt omgjøre henleggelsen innen 3 måneder. Departementet kan ikke se at det skulle være behov for å utvide omgjøringsadgangen. Når lovgiver har bestemt at påtalekompetansen skal ligge hos statsadvokat eller hos politiet, bør man kunne innrette seg etter de vedtak som den kompetente påtalemyndighet fatter. Kontroll og overprøving bør kunne gjennomføres innen den 3-måneders fristen som gjelder i dag. Dersom det skulle åpnes for omgjøring utover 3-måneders fristen i 'særlige tilfeller' eller etter andre mer bestemte kriterier, vil usikkerheten for siktede blir for stor. Til sammenligning vil departementet nevne at den danske rettsplejelov § 724 stk. 2 har en bestemmelse om at meddelelse om fortsatt strafforfølgning, der det ikke er klaget, må forkynnes for siktede innen 2 måneder fra henleggelsesdato. Det gjøres bare unntak for de tilfeller siktede er skyld i at forkynnelse ikke kunne skje innen fristen eller vilkårene for gjenopptagelse er til stede. Adgangen til å ta opp igjen en innstilt strafforfølgning der det ikke er klaget, er dermed videre i Norge enn i Danmark.
Departementet vil også vise til at siktede etter den europeiske menneskerettskonvensjon art. 6 nr. 1 har krav på å få avgjort sin sak ved en domstol innen rimelig tid. Dersom en sak henlegges, vil ikke siktede ha adgang til å få prøvd saken for retten. Til gjengjeld er saken avgjort og vil være tilnærmet like vanskelig å ta opp igjen etter at tremåneders fristen er ute og eventuelle klager er avgjort, som det vil være å få gjenopptatt en straffesak der siktede ble frifunnet. Dersom adgangen til omgjøring utvides, vil dette harmonere dårlig med den europeiske menneskerettskonvensjon art. 6 nr. 1. Etter departementets vurdering bør interne kontroll- og rapporteringsrutiner innen påtalemyndigheten fungere slik at det ikke skulle være behov for en slik utvidelse.»
17.3 Høringsinstansenes syn
Følgende høringsinstanser støtter forslaget i høringsnotatet: Hallingdal sorenskriverembete, Riksadvokaten, Trondheim statsadvokatembeter, KRIPOS, Bergen, Fredrikstadog Nord-Jarlsberg politidistriktersamt Den Norske Advokatforening. KRIPOS uttaler at det bør være klare lovregler om fristen og om når saken kan forventes endelig oppgjort.
Riksadvokatenpeker på at en omgjøring nesten seks måneder etter at saken er henlagt, kan komme som en fullstendig overraskelse på siktede, og uttaler:
«Det blir i siste omgang et verdispørsmål. Hvem er det størst grunn til å sikre forutberegnelighet? Den som part i prosessen har innrettet seg i tillit til at saken er ute av verden, eller en som etter klage søker å endre en tilstand han/hun er misfornøyd med? I denne vurderingen er det grunn til å understreke at det kan ha stor betydning for siktede at saken ikke er endelig henlagt, men står som en verserende sak. Det kan innebære at siktede ikke gis visum, ikke får ansettelse i stilling hvor politiattest kreves, eller at vedkommende ikke får kommunale verv. ... På den annen side er det ikke urimelig at den som har klaget innen en oppgitt frist får klagen behandlet. Saken kan selvsagt reise meget viktige spørsmål for klager.
Slik situasjonen nå har utviklet seg antas at departementet bør velge den løsning som er skissert i høringsnotatet.»
Hordaland statsadvokatembetermener derimot at seks måneder ikke er urimelig lang ventetid for den siktede.
Den Norske Advokatforening går inn for at omgjøringsadgangen skal falle bort dersom den vedtaket retter seg mot, ikke er underrettet om klagen innen tre uker etter at den er mottatt av påtalemyndigheten.
Oslo politidistrikt og Politiembetsmennenes Landsforening gir sin tilslutning til at lovgivningen klargjøres, men tar ikke stilling til valg av løsning. Oslo politidistrikt uttaler:
«Uansett hvilken forståelse som legges til grunn for de eksisterende bestemmelser, vil det oppstå en urimelighet for enten siktede eller fornærmede. For siktede vil det kunne ha stor betydning at man må forholde seg til en sak som ikke sikkert og endelig er henlagt før etter lang tid, jfr. stillinger hvor det er krav om politiattest, kommunale verv etc.»
Den eneste høringsinstansen som går imot forslaget om en absolutt frist for overordnet påtalemyndighet til å behandle klagen, er Asker og Bærum politidistrikt. Instansen viser til at den som har sendt inn en klage innen klagefristen, bør ha en ubetinget rett til å få realitetsbehandlet klagen.
Lofoten og Vesterålen politidistrikt foreslår at fornærmede og anmelder alltid bør få tilsendt kopi av vedtak om henleggelse og uttaler:
«Dersom praksis bli endret, slik at statsadvokatens beslutninger om henleggelse sendes som gjenpart fra statsadvokatens kontor og til de parter som berøres av beslutningen, ville en unngå en del tilfeller hvor fornærmede først i ettertid får beskjed om henleggelsen, slik at fristen er redusert eller utløpt.»
Ingen høringsinstanser går inn for en ytterligere utvidelse av omgjøringsadsgangen i de tilfeller hvor den fornærmede ved en feil ikke har fått beskjed om påtalevedtaket.
Enkelte høringsinstanser tar opp andre spørsmål i tilknytning til omgjøring som dels innebærer en innsnevring av omgjøringsadgangen og dels en utvidelse. Riksadvokaten, Oslo politidistrikt og Politiembetsmennenes Landsforening tar til orde for at begrensningen i omgjøringsadgangen også bør gjelde der påtalevedtaket er truffet av feil påtalemyndighet.
Riksadvokaten uttaler:
«Det er sikker rett - og også lagt til grunn i høringsnotatet på side 124 nederst - at vernet mot omgjøring bare gjelder når henleggelsen er fattet av kompetent myndighet. Henlegger politiet en sak hvor kompetansen tilligger statsadvokaten, er siktede ikke vernet mot senere omgjøring selv om underretningen som sendes siktede vil se helt lik ut og komme fra politiet også i de tilfeller hvor avgjørelsen er truffet på kompetent nivå. Dette skår i forutberegneligheten er neppe rimelig og bør søkes rettet.»
Oslo politidistrikt tilføyer:
«En henleggelse bør fremstå som en bindende avgjørelse så lenge den er meddelt partene. Belastningen ved en senere intern uenighet i påtalemyndigheten bør ikke pålegges andre.»
Trondheim statsadvokatembeter stiller spørsmål ved om det er saklig grunn til å ha ulike regler og skranker for omgjøringsadgangen avhengig av om den anmeldte har stilling som siktet eller mistenkt:
«Er det ikke noe poeng med pågripelse eller ransaking får vedkommende beholde stillingen som mistenkt, selv om påtalemyndigheten mener vedkommende overveiende sannsynlig er skyldig.
...
Behovet for å innrette seg på at saken er over, kan være like sterkt enten personen er siktet eller mistenkt.»
Riksadvokaten tar endelig til orde for at begrensningen i omgjøringsadgangen ikke bør gjelde når den siktede ikke er gjort kjent med siktelsen:
«[S]iktede nyter godt av omgjøringsvernet selv om vedkommende ikke vet at han/hun er siktet. Ofte vil problemstillingen utløses i forbindelse med politiets forslag til statsadvokaten om at en person skal tiltales. Vedkommende blir da uttrykkelig siktet og det utferdiges en formell siktelse, jf. straffeprosessloven § 82, uten at denne gjøres kjent for ham. Statsadvokaten henlegger saken og etter fast og langvarig praksis utløper omgjøringsadgangen 3 mnd etter dette tidspunkt. Det kan hevdes at det neppe er rimelig at siktede skal ha dette vern når han ikke er kjent med siktelsen. Dersom departementets forslag blir vedtatt, blir denne problemstillingen selvsagt mindre akutt. En tillater seg likevel å anmode om at departementet vurderer hvorvidt omgjøringsvernet i straffeprosessloven § 75 annet ledd bare skal tilkomme den som er kjent med siktelsen (eller siktet gjennom handling).»
17.4 Departementetes vurdering
Høringen viser at det er behov for å presisere i loven at §§ 74 og 75 ikke er til hinder for at en rettidig klage skal realitetsbehandles. Hensynet til den siktede kan ivaretas ved at det skal gis varsel om at klage er innkommet, og ved at det settes en tremåneders-frist for behandlingen av klagen.
Ingen av høringsinstansene har tatt til orde for å utvide adgangen til omgjøring i saker der for eksempel den fornærmede ikke har mottatt melding om påtalevedtaket før den absolutte klagefristen er ute. Hordaland og Trondheim statsadvokatembeter gir likevel uttrykk for at det ikke er upraktisk at varsel blir forsinket. I den grad dette er et generelt problem bør rutinene kvalitetssikres. Dårlige rutiner kan ikke være grunn nok til å sette en lengre omgjøringsfrist som får negative konsekvenser for en siktet som har fått saken avgjort til sin fordel av kompetent påtalemyndighet. Dersom den fornærmede har nye opplysninger av betydning, vil det uansett være mulig å gjenoppta etterforskningen, jf. straffeprosessloven § 74 første ledd.
Så lenge klagefristen og påtalemyndighetens frist for å behandle en klage er absolutte, ser ikke departementet at det er behov for å innføre en regel som medfører at omgjøringsretten faller bort om ikke den siktede er gitt underretning om klagen innen en frist på tre uker.
Departementet er skeptisk til å gå bort fra siktelse som skjæringspunkt for hvilken beskyttelse den som har vært i politiets søkelys, skal ha mot en senere omgjøring, slik flere høringsinstanser har tatt til orde for. Å gi en mistenkt samme beskyttelse som en som har vært siktet, eller gi en siktet som ikke hadde kunnskap om siktelsen, dårligere beskyttelse enn en som var kjent med siktelsen, vil virke unødig kompliserende.
Departementet stiller seg derimot positiv til forslaget fra Riksadvokaten, Oslo politidistrikt og Politiembetsmennenes Landsforeningom at begrensingen også bør gjelde der påtalevedtaket er truffet av feil påtalemyndighet. Siden det ikke fremgår av underretningen som sendes fra politiet hvem som har truffet et påtalevedtak, vil det være lite rimelig om den siktede ikke skal kunne innrette seg etter vedtaket. Departementet foreslår derfor en tilføyelse i straffeprosessloven § 75 annet ledd.
Departementet viser for øvrig til utkastet til endring av straffeprosessloven §§ 59 a, 74 og 75 og til de spesielle merknadene.