8 Begrensninger i bevisførselen

8.1 Gjeldende rett

Norsk straffeprosess bygger på det ulovfestede prinsippet om fri bevisførsel. Prinsippet går ut på at partene i en straffesak som hovedregel kan føre alle bevis som vedrører saken - selv om de er upålitelige. Det blir så opp til retten å bedømme hvilken vekt bevisene skal ha.

Prinsippet om fri bevisførsel skal bidra til å oppfylle den materielle sannhets prinsipp - prinsippet om at det gjelder å komme frem til materielt riktige avgjørelser. Det skal også bidra til å sikre en tillitsvekkende rettergang.

Straffeprosessloven har enkelte unntak fra prinsippet om fri bevisførsel, se særlig §§ 134, 292, 293, 295 og 301.

Gir den tiltalte en fullstendig tilståelse, bestemmer retten i hvilken utstrekning bevisførsel om skyldspørsmålet skal skje (§ 292 første ledd).

Loven sondrer ellers mellom bevis som er for hånden under hovedforhandlingen, og bevis som vil føre til at hovedforhandlingen må utsettes. Bevis som er for hånden, kan nektes ført bare dersom retten finner at beviset gjelder forhold som er uten betydning for avgjørelsen av saken eller som er tilstrekkelig bevist (§ 292 annet ledd første punktum). For at et forhold skal anses for å være uten betydning for saken, må det gjelde omstendigheter som rettslig sett er irrelevante. Bevis som angår saken, men som har liten eller ingen bevisverdi, kan ikke avskjæres, slik de kan i sivile saker, se tvistemålsloven § 189 første ledd nr. 3. Retten kan likevel bestemme at bevisførsel om fra hvilket sted politiet har foretatt observasjoner, skal nektes ført dersom retten antar at dette er uten betydning for dommens innhold (annet punktum).

Ønsker en av partene å føre et bevis som ikke er for hånden, slik at bevisførselen må utsettes, kan retten avskjære beviset dersom den finner at bevisførselen ville være uten betydning eller at bevisførselen ville føre til en forsinkelse eller ulempe som ikke står i rimelig forhold til bevisenes og sakens betydning (§ 293 første ledd).

Retten kan holde rettsmøte under saksforberedelsen blant annet for å avgjøre om bevisførsel under hovedforhandlingen skal avskjæres, se § 272 første ledd bokstav c.

8.2 Arbeidsgruppens forslag

Arbeidsgruppe II gikk inn for å utvide adgangen til bevisavskjæring. Den begrunnet sitt forslag slik i rapporten på side 52-57:

«En del straffesaker har et omfang som legger beslag på store ressurser over lang tid. Det er arbeidsgruppens inntrykk at straffesaker har blitt langt mer omfattende hva angår tidsforbruk enn tidligere. Det er ikke helt sjelden at straffesaker berammes over mange uker og måneder, jf for eksempel meget omtalte saker som AUF-saken, Rasool-saken, Skriksaken og ikke minst en rekke økonomiske straffesaker. Også narkotikasaker blir ofte meget omfattende.

Det er nok slik at en del saker er mer omfattende og kompliserte enn tidligere, og derfor nødvendiggjør omfattende bevisførsel. Imidlertid er det arbeidsgruppens oppfatning at det ikke sjelden legges opp til en bevisførsel som viser seg å ha liten eller ingen verdi for avgjørelsen av de spørsmål saken reiser. Dette gjelder både bevisførsel fra påtalemyndighet og forsvarere.

Dette reiser noen problemstillinger som arbeidsgruppen har funnet grunn til å drøfte nærmere.

- - -

Arbeidsgruppen finner innledningsvis grunn til å innta følgende uttalelse fra Justiskomiteen, inntatt i Innst. S. nr. 192 (1991-92) side 30:

'Når det gjelder forslaget til begrensninger i unødvendig bevis- og vitneførsel, slutter komiteen seg til forslaget om en viss utvidelse av adgangen til å begrense vitneførsel som er av uvesentlig betydning for saken. Komiteen vil likevel advare mot en unødvendig bruk av bestemmelsen. Komiteen vil i denne forbindelse også peke på behovet for en fast og effektiv prosessledelse og mener dette bør være et prioritert felt for etterutdanningsopplegget.

Komiteen viser til at enkelte kompliserte rettssaker kan trekke ut i en slik grad at man når over i farsepregede tilstander, noe som i høy grad er egnet til å ødelegge allmenhetens tillit til systemet. Komiteen vil understreke at alle aktører innen rettsvesenet, både dommere, advokater og aktoratet har et ansvar for å påse at rettssaker gjennomføres på en saklig og seriøs måte, og å avstå fra vidløftiggjøring som er egnet til å trekke saken i langdrag uten at sakens opplysning gjør det verken påkrevet eller ønskelig.'

Med henvisning til denne uttalelse, ble det i Ot. prp nr 43 (1994-95) fremmet forslag om å stramme inn strprl § 292, annet ledd og § 293, første ledd, slik at retten også kunne avskjære bevisførsel av 'uvesentlig betydning for avgjørelsen'. Lovendringsforslagene ble imidlertid ikke vedtatt, jf Innst. O nr. 65 (1994-95) side 3.

Arbeidsgruppen er av den oppfatning at det på nytt bør overveies om reglene om bevisavskjæring i straffesaker bør justeres noe. Som nevnt ovenfor er det en tendens til at en del saker blir vidløftiggjort gjennom bevisførselen, hvilket øker behandlingstiden og vanskeliggjør berammelsen. Det kan heller ikke ses bort fra at unødig omfattende bevisførsel kan medføre at saksforholdet blir uoversiktlig og slik svekke grunnlaget for en korrekt pådømmelse av saken. Det er videre slik at bevis, særlig vitnebeviset, svekkes over tid slik at det vil styrke rettssikkerheten at saker raskt og effektivt kommer til pådømmelse. Siktedes krav på avgjørelse innen rimelig tid er forøvrig i seg selv et viktig poeng.

Generelt er det også grunn til å påpeke at etter innføringen av to-instansordningen er behovet for effektiv saksbehandling økt, samtidig som adgangen til å få overprøvet bevisbedømmelsen har redusert betenkelighetene med å utvide adgangen for retten til å avskjære bevis.

Hva gjelder begrensning av bevisførsel er det to innfallsvinkler som er aktuelle:

Bevis som har liten eller ingen beviskraft.

Bevis som knytter seg til utenforliggende eller uvesentlige sider ved en sak.

Bevis uten beviskraft kan avskjæres i sivile saker, jf tvml § 189 første ledd nr 3 som gir adgang til å avskjære bevis - både forut for og under hovedforhandlingen - når beviset 'aapenbart ikke har noen beviskraft'. Det kan ikke ses å være betenkeligheter knyttet til å la retten i straffesaker få en tilsvarende generell avskjæringsadgang som i sivile saker hva gjelder betydningsløse bevis. Selv om retten bør vise tilbakeholdenhet med å overprøve partenes vurdering av behovet for bevisførsel, bør retten i alle fall overfor betydningsløse bevis kunne sette foten ned. Det er for øvrig liten forskjell på å ta stilling til spørsmålet om et bevis er uten betydning - uten beviskraft - eller om det gjelder forhold uten betydning for saken, som retten i dag har adgang til å prøve.

Videre vises til at det, som nevnt ovenfor, er slik at retten kan avskjære bevis som finnes å være 'uten betydning' dersom saken ellers ville måtte utsettes, dvs. når beviset ikke 'er for hånden'. Forskjellen mellom adgangen til å avskjære bevis uten beviskraft hva enten de er for hånden eller ikke, kan ikke være begrunnet i sentrale rettssikkerhetshensyn. Kravet om fullstendig opplysning av saken gjelder alltid, og bevis uten beviskraft vil selvsagt ikke innvirke på sakens opplysning. Siktedes adgang til å føre bevis som er uten beviskraft - dersom de er 'for hånden' - er følgelig en imøtekommelse av siktedes egen oppfatning av hva som er av betydning for saken. Etter arbeidsgruppens vurdering kan ikke det være avgjørende. All bevisførsel tar tid, og slik sett leder føring av betydningsløse bevis - i likhet med utsettelse av forhandlingene - til spill av tid. Det kan ikke være avgjørende grunner som tilsier forskjellsbehandling mellom en siktet som har bevis 'for hånden' og en som ikke har det. Arbeidsgruppen viser i denne sammenheng også til strprl § 278, annet ledd annet punktum hvoretter retten kan gripe avskjærende inn i forhandlingene hva gjelder uvesentlige spørsmål og anførsler. Også en begrensning av forhandlingene i medhold av denne bestemmelsen vil naturligvis kunne innvirke negativt på siktedes tillit til retten og hvorledes han oppfatter at hans sak blir behandlet, men uten at lovgiver har funnet det avgjørende.

Arbeidsgruppen finner videre at det er grunn til å tillate avskjæring av bevis om forhold som er av 'uvesentlig betydning' i saken. Det er følgelig grunn til på nytt å overveie det forslag som ble fremmet i Ot. prp nr 43 (1994-95). Den någjeldende bestemmelse om at det bare er forhold 'uten betydning' for saken er etter arbeidsgruppens oppfatning for stram. Formuleringen er så krevende at den ikke gir retten noen nevneverdig praktisk avskjæringsmulighet. Rett nok har någjeldende formulering den fordel at den er klar og konsis, men det er et velbegrunnet behov for at retten kan skjære bort perifere og uvesentlige temaer i saken. Foruten hensynet til effektiv behandling av saken, peker arbeidsgruppen på den fare for uoversiktlighet og forkludring av saksforholdet som kan oppstå om sakene tillates vidløftiggjort på denne måten. Det vil kunne innvirke negativt på en forsvarlig og korrekt pådømmelse. Risikoen for farsepregede rettsforhandlinger, jf den siterte uttalelse i Innst. S nr 192 (1991-92) er også et poeng. Selv om derfor innføringen av begrepet 'uvesentlighet' kan gi rom for større grad av tolkinger og vurderinger, jf Innst. O. nr. 65 (1994-95) side 3, ses ikke dette som noe avgjørende argument, hensett til de øvrige hensyn som gjør seg gjeldende. Naturligvis er det viktig at retten utviser varsomhet ved anvendelsen av bestemmelsen, men arbeidsgruppen frykter ikke for at så ikke vil skje. Bestemmelsen i strprl § 294 om at retten alltid skal 'på embets vegne våke over at saken blir fullstendig opplyst' vil gi den nødvendige sikkerhet i så måte, og det er all grunn til å regne med at domstolene i ikke liten utstrekning vil tillate bevisførsel som kunne vært avskåret. Alle spørsmål om avskjæring vil bero på en helhetsvurdering i det enkelte tilfelle og om det vil være klokt å gjøre det, og det forhold at tiltalte setter mye inn på å føre et bevis vil i seg selv være et moment i denne forbindelse. Partsprinsippet vil også generelt bidra til at domstolene vil være varsomme med å stenge for bevisførsel.

Arbeidsgruppen foreslår derfor at strprl § 292, annet ledd endres slik at bevis 'uten beviskraft', samt at bevisførsel om 'uvesentlige forhold' kommer med. Ettersom formuleringen 'bevis uten beviskraft' antagelig også vil omfatte den någjeldende formulering 'som allerede er tilstrekkelig bevist' kan det overveies om denne formuleringen kan utgå. Arbeidsgruppen foreslår likevel ikke å gjøre det. Det kan være greit at alternativet beholdes idet dette dekker en situasjon som trolig vil være relativt praktisk ved avskjæring under hovedforhandlingen.

Dersom § 292, annet ledd endres som foreslått, vil det - når det er spørsmål om å utsette hovedforhandlingen - bare være behov for å opprettholde forholdsmessighetsregelen i § 293, første ledd. Når bevis, selv om de er for hånden, kan avskjæres om de er uten beviskraft, eller gjelder forhold som allerede er bevist eller av uvesentlig betydning, trengs ingen særregel for å kunne nekte slike bevis ført for det tilfelle at saken ellers måtte utsettes. Forholdsmessighetsregelen i § 293 er det imidlertid behov for som et supplement.

Av strprl § 293, annet ledd følger at dersom bevis føres som motparten ikke har fått varsel om, har han krav på utsettelse med mindre beviset er 'uten betydning'. For å forebygge svakt begrunnede utsettelser kan det i og for seg overveies samme formulering her som i avskjæringsbestemmelsen i § 292, annet ledd. På den annen side kan det synes rimelig at dersom først bevisførsel tillates ført bør den annen part gis anledning til å forberede seg på denne uten hensyn til hvilken betydning retten anser at bevisførselen har. En slik regel ville formodentlig også kunne være effektivitetsfremmende idet den vil gi retten et incitament til heller å avskjære bevisførsel som er uten beviskraft eller som gjelder uvesentlige forhold. Bare da kan utsettelse unngås. Det kan derfor være grunn til å overveie om 'hvis ikke beviset er uten betydning' bør utgå. Arbeidsgruppen nøyer seg med å påpeke dette.

Et annet spørsmål er om, og i tilfelle i hvilken grad retten i forkant av hovedforhandlingen skal ha adgang til å begrense bevisførselen. Dersom dommeren ved sakens berammelse er henvist til å legge til grunn de bevisoppgaver som partene presenterer, vil det måtte settes av mer tid til avvikling av hovedforhandlingen enn det som viser seg å være nødvendig. Det er i seg selv uheldig idet domstolen vanskelig kan utnytte den tid som blir ledig på en rasjonell måte, og det har også andre negative sider som påpekt ovenfor. Det ville derfor være mest rasjonelt om retten allerede på forhånd kunne avskjære 'overflødig' bevisførsel.

Strpl § 272, annet ledd gir retten hjemmel til å avholde saksforberedende rettsmøte, hvor retten har adgang til å avskjære bevisførsel under den senere hovedforhandlingen. Grunnlaget for avskjæringen kan være at tilbudte bevis ikke kan føres, f.eks etter fritaksreglene, men også avskjæring av bevis i medhold av strprl § 292, annet ledd må kunne skje. Sistnevnte bestemmelse er plassert i kapittelet for hovedforhandlingen, men situasjonen kan ligge slik an at avgjørelse om avskjæring kan treffes allerede forut for denne. Bestemmelsen gjelder bevis som er 'for hånden', og kan det på et tidligere stadium fastslås at vilkårene for avskjæring vil være til stede også om beviset skulle være tilgjengelig under hovedforhandlingen, kan det ikke være noen saklig grunn til å avvente hovedforhandlingen. Det kan i denne forbindelse også vises til Bjerke/Keiserud: Straffeprosessloven II side 733 der dette forutsetningsvis fremgår.

En annen sak er likevel at retten forut for hovedforhandlingen ofte vil ha en begrenset mulighet til å gå inn på den vurdering som kreves for å kunne beslutte avskjæring. Både om beviset har beviskraft og om det forhold som beviset gjelder er utenforliggende eller uvesentlig, kan det være vanskelig å ha en bestemt oppfatning om på forhånd. Alternativet i § 292, annet ledd - forhold som 'allerede er tilstrekkelig bevist' - er uaktuelt å ha noen mening om under saksforberedelsen idet de øvrige bevis da ennå ikke er ført.

Selv om retten formelt og praktisk sett har en begrenset mulighet til å avskjære bevis under saksforberedelsen, er det grunn til å understreke at det kan være en del å hente på en større aktivitet fra dommerens side allerede på dette stadium av saken. Det sier seg selv at dersom dommeren meddeler partene at det kan bli aktuelt å overveie bevisavskjæring under hovedforhandlingen, vil det gi en oppfordring til partene om nøye å overveie behovet for disse bevis. Jo større adgang dommeren har til avskjæring under hovedforhandlingen, jo sterkere effekt vil et forutgående varsel til partene ha.

Også strprl § 293 er plassert i kapittel 22. Som nevnt gjelder bestemmelsen utsettelse av hovedforhandling. Det siktes således til en pågående hovedforhandling. Den kan neppe benyttes under saksforberedelsen. Trolig heller ikke slik at den er anvendelig for det tilfelle at det pga tilbudt bevisførsel er nødvendig å omberamme en allerede berammet hovedforhandling.

Etter arbeidsgruppens vurdering er det imidlertid behov for å kunne anvende forholdsmessighetsregelen også under saksforberedelsen både i tilfeller hvor det er spørsmål om å omberamme en allerede berammet hovedforhandling og hvor det vil oppstå forsinkelse hva gjelder hovedforhandlingen i en uberammet sak. Det kan ikke være noen avgjørende grunn til å skille mellom situasjonen hvor det oppstår risiko for forsinkelse under saksforberedelsen og hvor dette oppstår under en hovedforhandling. Så lenge man under en hovedforhandling kan nekte å utsette denne, som innebærer at man de facto avskjærer bevis som er av underordnet betydning, taler i hvert fall ikke rettssikkerhetshensyn mot å kunne gjøre det for å få frem en sak der hovedforhandlingen ennå ikke er påbegynt. Fordi retten har en praktisk begrenset mulighet til å vurdere bevisenes verdi i forkant, vil nok adgangen bli benyttet i relativt liten utstrekning, men at det er en hjemmel for de opplagte tilfeller er nyttig. Åpenbart trenerende bevistilbud, uberettigede begjæringer om tidkrevende og kostbare bevisopptak bør det kunne settes stopp for. For øvrig vises til at en avgjørelse under saksforberedelsen kan omgjøres under hovedforhandlingen dersom avskjæringsspørsmålet ikke har vært behandlet av kjæremålsinstans.

Arbeidsgruppen finner videre at det er ønskelig med en kobling til de frister for hovedforhandling som arbeidsgruppen har foreslått i punkt 8.1. Selv om rettens vurdering av om det er rimelig å omberamme eller utsette en allerede berammet sak naturligvis må være konkret forankret, kan det være hensiktsmessig at det blir henvist til fristreglene. Det gir en påminnelse om de reelle hensyn disse bygger på.

Selv om det, som nevnt ovenfor, etter gjeldende straffeprosesslov er hjemmel for å avskjære bevistilbud under saksforberedelsen etter § 292, annet ledd, jf § 272, annet ledd finnes det for oversiktens skyld hensiktsmessig å gi en bestemmelse som dekker hele feltet.

Etter arbeidsgruppens vurdering passer det best å innta avskjæringsbestemmelsen i en ny særskilt paragraf i kapittel 21. Arbeidsgruppen foreslår at den inntas som § 267 a.

Når det gjelder bevisavskjæring forut for hovedforhandlingen følger det av strprl § 272, første jf annet ledd at retten kan beslutte å holde rettsmøte til behandling av bevisførselens omfang. Etter arbeidsgruppens vurdering vil det ofte være gode grunner som taler for at avskjæringsspørsmål forut for hovedforhandlingen avgjøres i rettsmøte. Ikke minst vil det gjelde dersom den foreslåtte utvidelse i adgangen til å avskjære bevis blir vedtatt. På den annen side bør det ikke være slik at rettsmøte alltid må holdes for å kunne avskjære bevis under saksforberedelsen selv om adgangen til det utvides. Er det opplagt at avskjæring må skje bør det kunne besluttes uten rettsmøte. Arbeidsgruppen peker også på at en avgjørelse om avskjæring ikke er bindende for hovedforhandlingen med mindre spørsmålet er behandlet i to instanser. Etter dette foreslås det å tilføye til strprl § 272, annet ledd at retten kan unnlate å holde rettsmøte dersom dette finnes ubetenkelig. Også spørsmål om vitneplikt, som er nevnt i § 272, annet ledd, kan naturligvis ligge slik an at det fremstår som ubetenkelig å treffe avgjørelse uten rettsmøte.

De foreslåtte endringene vil få anvendelse for saker i by- og herredsretten og ved bevisanker i lagmannsretten. Hva gjelder øvrige ankesaker i lagmannsretten vises til strprl § 330. Retten har naturlig nok her en sterkere styring med bevisførselen.

Arbeidsgruppen har vurdert, men finner ikke grunn til å foreslå at § 274, første ledd endres slik at en dommer i lagmannsretten kan treffe avgjørelse om besvisavskjæring forut for hovedforhandling. Økes muligheten til å avskjære bør det i lagmannsretten, som er siste instans hva gjelder skyldspørsmålet, være tre dommere som avgjør slik spørsmål.»

Arbeidsgruppen fremmet forslag til følgende lovendringer:

«Ny § 267 a:

Retten kan avskjære bevis som er uten beviskraft eller gjelder forhold av uvesentlig betydning for saken. Bevis kan også avskjæres når bevisførselen vil føre til en forsinkelse av hovedforhandlingen eller overskridelse av fristene i § 275 første ledd annet, tredje og fjerde punktum, som ikke finnes å stå i rimelig forhold til bevisets og sakens betydning. Bestemmelsene i § 272 og § 274 får anvendelse så langt de passer.

Strprl § 292, annet ledd skal lyde:

Ellers kan bevis som er for hånden, bare nektes ført såfremt retten finner at beviset er uten beviskraft, gjelder forhold som allerede er tilstrekkelig bevist eller som er av uvesentlig betydning for saken.

Strprl § 293, første ledd skal lyde:

Retten kan nekte å utsette forhandlingene av hensyn til bevisførsel når den finner at bevisførselen vil føre til forsinkelse eller ulempe som ikke står i rimelig forhold til bevisets og sakens betydning.

Strprl § 272, annet ledd, tilføyes:

Spørsmål som her er nevnt kan avgjøres uten rettsmøte dersom det finnes ubetenkelig.»

8.3 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet 11. desember 2000 uttalte departementet følgende om bevisavskjæring:

«Justisdepartementet deler arbeidsgruppens bekymring når det gjelder langvarige straffesaker med omfattende bevisførsel. Derfor bør det vurderes om retten bør ha større adgang til å avskjære bevis enn tilfellet er i dag.

Avskjæring av bevis som er for hånden under hovedforhandling

Departementet er enig i at retten bør ha adgang til å avskjære bevis uten bevisverdi selv om beviset foreligger under hovedforhandlingen. Riktignok er behovet størst for å avskjære slike bevis når beviset ikke er for hånden. Ikke bare må man bruke tid på bevisførsel uten verdi; saken må også utsettes av hensyn til den verdiløse bevisførselen. Departementet mener likevel at ulempene ved ikke å kunne avskjære bevis uten bevisverdi som er for hånden, er store nok til å begrunne en regel om bevisavskjæring. En slik regel er dessuten etter departementets syn forsvarlig. Departementet viser til arbeidsgruppens begrunnelse, som det langt på vei slutter seg til.

I sivilprosessen kreves det at beviset åpenbart er uten bevisverdi. Etter departementets syn bør regelen være den samme i straffeprosessen. Dette vil samsvare best med prinsippet om fri bevisførsel. Med en slik begrensning kan man dessuten bli spart for en del tvister om hvorvidt vilkårene for bevisavskjæring er oppfylt eller ikke. Det er liten hjelp i mer omfattende bevisavskjæringsregler hvis prosessen likevel ikke tar kortere tid fordi partene i stedet er uenige om bevisavskjæringsspørsmålet.

Justisdepartementet er ikke enig i at formuleringen 'bevis uten beviskraft' også dekker den någjeldende formulering 'som allerede er tilstrekkelig bevist'. Et bevis kan ha beviskraft selv om det som skal bevises, allerede er tilstrekkelig bevist. Alternativet 'som allerede er tilstrekkelig bevist' i § 292 annet ledd bør derfor beholdes.

Justisdepartementet er enig i arbeidsgruppens forslag om å åpne for å avskjære bevis som er av uvesentlig betydning for saken. Som arbeidsgruppen nevner, fremmet departementet et slikt forslag i Ot prp nr 43 (1994-95). Spørsmålet ble først behandlet i St meld nr 23 (1991-92) hvor departementet uttalte på side 87-88:

'Straffeprosessloven gir dommeren flere muligheter til å avskjære bevis under hovedforhandlingen. I saker der det foreligger tilståelse står dommeren meget fritt til å avskjære videre bevisføring. Ellers kan, når beviset (vitnet) er tilstede, bevisføring bare nektes 'såfremt retten finner at beviset gjelder forhold som er uten betydning for saken, eller som allerede er tilstrekkelig bevist' (lovens § 292). Dersom bevisføring vil føre til utsettelse, f.eks. enten fordi et vitne ikke møter eller det er tale om nye vitner, kan bevisføring nektes når 'bevisførselen ville være uten betydning eller føre til en forsinkelse eller ulempe som ikke står i forhold til bevisets og sakens betydning' (lovens § 293).

I Ot.prp. nr. 79 (1988-89) fant Justisdepartementet ikke behov for å fremme forslag om videre adgang for bevisavskjæring. Departementet konkluderte - i likhet med mange høringsinstanser - med at dagens regler ga den nødvendige mulighet for effektiv prosessledelse, og at problemet med unødig omfattende bevisføring i første rekke har sine grunner i praktiseringen av loven. Imidlertid ble det inntatt en uttrykkelig bestemmelse i straffeprosesslovens § 278 annet ledd, om at rettens formann 'kan stanse den videre forhandling om spørsmål ... som er av uvesentlig betydning for avgjørelsen'. Dommeren fikk derved en formell forankring til å slå ned på blant annet vidløftige vitneforklaringer som beveger seg utenfor sakens ramme.

Dette innebærer at det er en viss forskjell mellom vilkårene for bevisavskjæring og for å stanse f.eks. vitneforklaringer. Dersom situasjonen er den at et bevis (vitne) har en viss betydning for sakens utfall, vil det være vanskelig å avskjære det etter §§ 292 og 293. Rettens formann kan imidlertid 'stanse videre forhandling'. Dette taler for at ordene 'uten betydning for saken' i §§ 292 og 293, endres til 'av uvesentlig betydning for avgjørelsen', slik ordlyden er i § 278 annet ledd.'

Justiskomiteens merknad er sitert foran.

I Ot prp nr 43 (1994-95) uttalte departementet dette om spørsmålet (side 15):

'Justisdepartementet mener fortsatt at det er grunn til å endre straffeprosessloven §§ 292 og 293 slik at det blir adgang til å avskjære bevis hvis det er av uvesentlig betydning for avgjørelsen.

Justisdepartementet valgte riktignok i 1989 ikke å foreslå endringer i bestemmelsene. Den gang ønsket departementet å avvente utviklingen, og uttalte (Ot.prp. nr. 79 (1988-89) s. 33-34):

Departementet finner ikke grunn til å foreslå endringer i reglene om adgangen til å avskjære bevis. Den gjeldende bestemmelsen i strpl. § 292 andre ledd regulerer dette uttrykkelig og må antas å gi tilstrekkelig vid adgang til å hindre unødig bevisførsel under hovedforhandlingen. Som flere av høringsinstansene har påpekt, er det viktig at forsvareren har et rimelig vidt spillerom for måten forsvaret legges opp på, slik at tiltalte føler at han eller hun har kommet til orde, og at saken har fått en grundig og objektiv behandling. Det er imidlertid viktig at den enkelte dommeren virkelig utnytter den adgangen som gis i gjeldende lov til å hindre vidløftige og tidsspillende forhandlinger som følge av bevisførsel om forhold som er uten betydning for saken. Departementet vil her følge utviklingen nøye og eventuelt senere vurdere lovtiltak hvis det viser seg at praksis under de gjeldende reglene på dette punktet ikke er tilfredsstillende.

I årene etterpå har Justisdepartementet merket seg flere eksempler på at hovedforhandlingen er blitt vidløftiggjort ved at bevisførselen gis et unødig stort omfang. Det er redegjort for dette i St.meld. nr. 23 (1991-92). Etter at spørsmålet ble behandlet i Ot.prp. nr. 79 (1988-89) har det dessuten skjedd en viktig endring: Stortinget vedtok ved lov 11. juni 1993 nr. 80 å endre instanssystemet i straffesaker. Alle straffesaker skal, når endringen trer i kraft, starte i herreds- og byretten som første instans. Heretter vil det altså være mulig å få overprøvd bevisvurderingen under skyldspørsmålet i alle straffesaker.

Denne utvidelsen av overprøvingsadgangen reduserer betenkelighetene ved å utvide adgangen til å avskjære bevis. Samtidig øker behovet for at saksbehandlingen skjer uten unødvendige forsinkelser. En av de største betenkelighetene ved å innføre en to-instans-ordning har nettopp vært at det vil kunne gå lengre tid enn før lovendringen fra tiltale er tatt ut til endelig dom foreligger, se blant annet Ot.prp. nr. 78 (1992-93) s. 17.

Departementet forutsetter ut fra rettssikkerhetshensyn at en utvidelse av adgangen til å avskjære enkelte bevis, brukes med forsiktighet. Men det er også et rettssikkerhetskrav at avgjørelser skal treffes innen rimelig tid. På denne bakgrunn antar departementet at endringene alt i alt ikke vil ha negative rettssikkerhetsmessige konsekvenser.'

Disse synspunktene gjør seg etter departementets syn fortsatt gjeldende. Flere saker i den senere tiden viser at problemet ikke har avtatt. Departementet viser ellers til arbeidsgruppens begrunnelse.

Det er en viss fare for at retten feilaktig legger til grunn at et bevis er av uvesentlig betydning fordi den ikke kjenner saken godt nok. Dette var bakgrunnen for at særregelen om bevisavskjæring for opplysninger om politiets observasjonssted i § 292 annet ledd annet punktum, som ble vedtatt ved lov 3. desember 1999 nr. 82, ikke ble gjort mer generell. På den annen side vil retten etter § 294 ha plikt til å sørge for at beviset likevel blir ført hvis det senere i saken kommer frem opplysninger som setter det nektede beviset i en annen stilling. Formålet med lovendringen i 1999 var bare å beskytte politiets arbeidsmetoder, ikke å sikre en mer effektiv straffesaksbehandling. Spørsmålet om en mer generell regel ble derfor ikke vurdert i sin fulle bredde. Departementet finner det etter dette forsvarlig nå på nytt å foreslå en bevisavskjæringsregel for forhold som har liten betydning for saken.

Arbeidsgruppen foreslår å bruke formuleringen 'bevis som gjelder forhold som er av uvesentlig betydning for saken'. Bakgrunnen er trolig at en tilsvarende formuleringen er brukt i § 278 annet ledd. Denne bestemmelsen er imidlertid bare ment å styrke administrators prosessledelse. Den gir ikke noen utvidet adgang til å avskjære bevis. Selv om en ny regel om bevisavskjæring må ses i sammenheng med § 278 annet ledd, er det ikke gitt at de to bestemmelsene skal formuleres likt. Betenkelighetene er større ved en vid adgang til bevisavskjæring enn ved en vid adgang til prosessledelse.

I særregelen om bevisavskjæring for opplysninger om politiets observasjonssted i § 292 annet ledd annet punktum, har man brukt formuleringen 'dersom retten antar at dette er uten betydning for dommens innhold'. Et alternativ til arbeidsgruppens forslag er å gjøre annet ledd annet punktum generell. En slik bestemmelse vil gi adgang til å avskjære bevis i større utstrekning enn i dag: En omstendighet kan være uten betydning for dommens innhold selv om den angår saken. Det er tilfellet hvis det gjelder forhold som angår saken - de er relevante - men som ikke har betydning for avgjørelsen av skyldspørsmålet eller straffespørsmålet. Opplysning om observasjonsstedet kan altså være et eksempel på dette. Observasjonsstedet er ikke irrelevant for saken, det har med saken å gjøre. Men opplysninger om hvor observasjonen er gjort fra trenger ikke være av betydning for om den tiltalte blir dømt eller for hvilken straff han eventuelt får.

En regel som lar det være avgjørende om opplysningen har betydning for dommens innhold, er snevrere enn den regelen arbeidsgruppen har foreslått. Forhold som bare har liten betydning for avgjørelsen, vil kunne avskjæres bare etter arbeidsgruppens forslag. Etter departementets syn kan det være urimelig å avskjære bevis som har betydning for avgjørelsen, om enn liten betydning. Det avgjørende bør derfor være om forholdet kan ha betydning for dommens innhold eller ikke. Får bevisavskjæringsregelen en slik utforming, kan gjeldende annet ledd annet punktum oppheves.

Etter departementets syn kan det være grunn til å vurdere å innføre en ytterligere bevisavskjæringsregel - etter mønster fra sivilprosessen. Tvistemålsloven § 189 første ledd nr. 4 åpner for å avskjære et bevis når det er påkrevd at beviset føres på en annen måte enn tilbudt. En slik bestemmelse vil ikke først og fremst ivareta hensynet til en hurtig straffesaksavvikling, men hensynet til bevisumiddelbarhetsprinsippet. Bestemmelsen vil for eksempel kunne brukes til å nekte ført kopi av et dokument hvis det er av betydning at originalen legges frem og dette er praktisk mulig. Departementet ber om høringsinstansenes syn på spørsmålet.

Utsettelse av hovedforhandling av hensyn til bevisførselen

Justisdepartementet er enig med arbeidsgruppen i at det er behov for å beholde forholdsmessighetsregelen i § 293 første ledd om bevisavskjæring for å hindre utsettelse av hovedforhandlingen, selv om § 292 annet ledd endres som foreslått. Resten av bestemmelsen er overflødig. Første ledd bør endres i tråd med dette.

Arbeidsgruppen reiser spørsmål om også § 293 annet ledd bør endres hvis § 292 endres. Bestemmelsen foreskriver at motparten har krav på utsettelse dersom det føres et bevis han ikke har fått tilstrekkelig varsel om, hvis ikke beviset er uten betydning. Slik departementet foreslår å endre § 292, blir spørsmålet om § 293 annet ledd bør avsluttes slik: 'hvis ikke beviset er uten betydning for dommens innhold'.

Retten til utsettelse vil dermed snevres inn: Det skal mer til for at et bevis er uten betydning generelt sett enn uten betydning for dommens innhold.

Utgangspunktet må være at dersom retten tillater ført et bevis som motparten ikke har fått tilstrekkelig varsel om, må motparten få mulighet til å forberede seg på dette. De grunnleggende hensyn til kontradiksjon og 'fair trial' tilsier dette. Disse hensyn gjør seg imidlertid ikke så sterkt gjeldende dersom det aktuelle bevis ikke har betydning for dommens innhold. Departementet viser til de hensyn som arbeidsgruppen anfører for og mot å endre § 293 annet ledd og konkluderer for sin del med at bestemmelsen bør endres.

Bevisavskjæring under saksforberedelsen

Justisdepartementet er enig i arbeidsgruppens vurderinger om at retten praktisk sett har en begrenset mulighet til å avskjære bevis under saksforberedelsen. Retten kan ofte ikke på forhånd ha en bestemt oppfatning om hvorvidt det forhold som beviset gjelder er utenforliggende eller uvesentlig. Men av og til vil retten ha tilstrekkelig grunnlag for å avgjøre spørsmålet.

Uavhengig av hvilke muligheter det er for å avskjære bevis allerede på saksforberedelsesstadiet, vil dommeren kunne påvirke bevisførselen ved å signalisere at avskjæring av bevis under hovedforhandlingen vil bli vurdert nøye. Dette vil trolig medføre at partene selv vil foreta en nøyere vurdering av nødvendigheten av å føre bevisene. Slike signal kan dommeren gi uten noen nærmere lovregulering.

Justisdepartementet slutter seg til at retten skal ha like store muligheter til å avskjære bevis under saksforberedelsen som under hovedforhandling. Det er ikke grunn til å skille mellom tilfeller hvor det oppstår forsinkelse under saksforberedelsen og tilfeller der det oppstår forsinkelse under hovedforhandlingen. Paragraf 272 bør derfor endres slik at det går klart frem at retten under saksforberedelsen kan avholde rettsmøte til behandling av spørsmålet om å utsette hovedforhandlingen av hensyn til bevisførselen. Departementet viser til arbeidsgruppens begrunnelse.

Departementet er i tvil om det er behov for å knytte bevisavskjæringsreglene til de foreslåtte reglene om frister for å avholde hovedforhandling. Ved vurderingen av om hovedforhandlingen skal utsettes av hensyn til bevisførsel vil retten måtte legge vekt på at fristen for å avholde hovedforhandling ikke vil bli overholdt. Det gjelder uansett om dette sies uttrykkelig i loven eller ikke. Lovteksten bør ikke bli mer ordrik enn nødvendig. Departementet foreslår derfor ikke noen uttrykkelig regel på dette punktet.

Hvis det ikke etableres noen uttrykkelig kobling mellom bevisavskjæringsreglene og fristreglene, skulle det etter departementets mening heller ikke være behov for en egen bestemmelse om bevisavskjæring under saksforberedelsen.

I herreds- og byretten treffer rettens formann alene avgjørelsen etter § 272, se § 274. Lekdommerne deltar ikke. I lagmannsretten deltar tre fagdommere. Departementet er i tvil om det er behov for en regel om at en avgjørelse under saksforberedelsen om å avskjære bevis mv. unntaksvis ikke trenger å behandles i rettsmøte. Departementet ber om høringsinstansenes syn.

Departementet tiltrer arbeidsgruppens vurderinger av at § 274 første ledd ikke bør endres slik at bare en dommer i lagmannsretten kan treffe avgjørelse om bevisavskjæring forut for hovedforhandling.

Lovbestemmelsene om bevisavskjæring kan etter dette utformes slik:

Strpl. § 272 første ledd bokstav c (slik den er endret ved lov 28. juli 2000 nr. 73 (foreløpig ikke i kraft)) skal lyde:

c) om å avskjære bevisførsel under hovedforhandlingen, eller om å nekte å utsette hovedforhandlingen av hensyn til bevisførsel,

Strprl § 292 annet ledd skal lyde:

Ellers kan bevis som er for hånden, bare nektes ført såfremt retten finner at beviset

1. gjelder forhold som er uten betydning for dommens innhold,

2. gjelder forholdsom allerede er tilstrekkelig bevist, eller

3. åpenbart ikke har noen beviskraft.

Strprl § 293 første ledd skal lyde:

Retten kan nekte å utsette forhandlingene av hensyn til bevisførsel når den finner at bevisførselen ville føretil en forsinkelse eller ulempe som ikke står i rimelig forhold til bevisets og sakens betydning.

Føres et bevis som motparten ikke har fått tilstrekkelig varsel om, har han krav på utsettelse, hvis ikke beviset er uten betydning for dommens innhold.»

8.4 Høringsinstansenes syn og departementets vurdering

8.4.1 Avskjæring av bevis som er for hånden under hovedforhandlingen

8.4.1.1 Høringsinstansenes syn

Få høringsinstanser har gitt grundige merknader på dette punktet, eller uttalt seg om alle forholdene som er nevnt av departementet i høringsnotatet. Et klart flertall av høringsinstansene gir uttrykk for at de i all hovedsak støtter departementets forslag. Dette gjelder Agder, Borgartingog Gulating lagmannsretter, Nedre Romerike, Nord-Tromsog Romsdal herredsretter, Riksadvokaten, Hordaland, Osloog Trondheim statsadvokatembeter, Bergen, Fjordane, Lofoten og Vesterålen, Nord-Jarlsberg, Nordmøreog Oslo politidistrikterog Politiembetsmennenes Landsforening.

Følgende høringsinstanser er negative til å gjøre ytterligere begrensninger i retten til fri bevisførsel: Senja herredsrett, Bodø og Skien politidistrikter, Den Norske Advokatforening, Forsvarergruppen av 1977og Rettspolitisk forening.

Kjernen i argumentene til de høringsinstanser som er mot ytterligere begrensninger i bevisførselen i straffesaker, er at dagens regelverk er godt nok. Instansene gir uttrykk for at en mer effektiv prosessledelse vil kunne avhjelpe det meste av det som i dag oppfattes som problemer. Flere peker også på at retten til å føre de bevis man ønsker, er fundamental, og derfor må innskrenkes minst mulig. For eksempel uttaler Rettspolitisk forening:

«RPF går mot den foreslåtte utvidelse av bevisavskjæringsreglene. Retten til å forsvare, herunder å føre de bevis man mener å ha for uskyld, er en fundamental rettighet for siktede. Det tør være på det rene at begrensningene først og fremst vil bli brukt overfor tiltaltes bevisførsel. Tiltaltes rett til å føre egne bevis er nedfelt i EMK art. 6, og også grunnfestet i nasjonal rett.

Under enhver omstendighet er det store betenkeligheter med å gi retten en tilsvarende adgang til bevisavskjæring som gjelder i sivilprosessen. I sivile saker har retten gjennom saksforberedelsen innsyn i alle sakens dokumenter, herunder hva som ligger i de enkelte tilbudte bevis. I straffesaker har retten kun tiltalen og bevisoppgavene. Forsvarer har heller ikke noe ordinært innledningsforedrag der anførsler og bevisopplegg gjennomgås, slik at retten i utgangspunktet ikke før forsvarers prosedyre vil ha grunnlag for å vurdere bevisopplegget i sin fulle sammenheng. Retten vil således ikke ha et beslutningsgrunnlag av tilstrekkelig kvalitet til at det er tillatelig å beslutte slike inngrep i siktedes fundamentale rettigheter til å forsvare seg.»

Bodø politidistriktuttaler:

«Vi er av den oppfatning at det ikke er nødvendig med ytterligere lovhjemler for at retten skal kunne avskjære bevis av uvesentlig betydning for saken.

Retten har med dagens regler gode muligheter til å avvise unødig bevisførsel, men det oppleves at det er svært varierende hvorvidt dommerne benytter seg av de foreliggende muligheter til å begrense bevisførselen. Det kan oppnås mye med en fast og effektiv prosessledelse.

Vi er redde for at den foreslåtte lovendring, jf. høringsbrevet s. 85, vil føre til unødige og tidkrevende prosesser underveis i hovedforhandlingen. Det fremstår ikke som selvsagt hva som ligger i begrepet 'uten beviskraft'.»

På den annen side uttaler Riksadvokaten:

«Selv om begrepet 'beviskraft' så langt ikke er benyttet i straffeprosesslovgivningen er det velkjent fra sivilprosessen. Slik riksadvokaten ser det er det et klart behov for å gi retten mulighet til å avskjære bevisførsel som er uten betydning.

En støtter også departementet i at avskjæringsalternativet når beviset gjelder forhold som allerede er tilstrekkelig bevist, bør beholdes. Det er ikke naturlig å si at slike bevis er 'uten beviskraft'. Riksadvokaten slutter seg således fullt og helt til de foreslåtte endringer i straffeprosessloven § 292 annet ledd.

Riksadvokaten er også enig i endringene i § 293. I og med at bestemmelsen beskriver en vurdering retten må foreta på forhånd, antar en at det er mest korrekt å bruke formuleringen 'vil føre til' og ikke 'ville føre til'.»

Oslo statsadvokatembeter uttaler:

«Oslo statsadvokatembeter har ikke innvendinger til departementets forslag, selv om vi nok foretrekker arbeidsgruppens forslag til formulering - 'av uvesentlig betydning for avgjørelsen', fremfor den departementet går inn for.

Uansett formulering er det domstolenes praktisering av bevisavskjæring som vil være avgjørende. I fremstillingen av reglene kunne det for øvrig også vært vist til regelen i straffeprosessloven § 136 tredje ledd, som med fordel kunne vært nyttet flittigere.»

Departementet ba i høringsnotatet om høringsinstansenes syn på hvorvidt det i straffeprosessen burde innføres en regel etter mønster av tvistemålsloven § 189 første ledd nr. 4, som åpner for å avskjære bevis når det er påkrevd at beviset føres på en annen måte enn tilbudt.

Bare Hallingdal sorenskriverembeteog Nord-Jarlsberg politidistrikt er direkte positive til at det innføres en slik regel.

Følgende høringsinstanser drøfter eksplisitt spørsmålet, og mener at det ikke er behov for å innføre en slik regel i straffeprosessen: Riksadvokaten, Bergen og Oslo politidistrikterog Politiembetsmennenes Landsforening.

Riksadvokatenuttaler:

«Etter riksadvokatens oppfatning er det neppe behov for å innføre en regel tilsvarende tvistemålsloven § 189 første ledd nr. 4. Det følger allerede i dag av straffeprosessloven § 294 at retten kan og skal sørge for at bevisene føres på en slik måte at saken blir best mulig opplyst. Det må være tilstrekkelig hjemmel for å avskjære et bevis som bør føres på en annen måte.»

De øvrige høringsinstanser som er negative til forslaget, gir uttrykk for lignende synspunkter.

8.4.1.2 Departementets vurdering

Departementet har på bakgrunn av høringen blitt styrket i troen på at det er hensiktsmessig og forsvarlig å utvide adgangen til bevisavskjæring i tråd med forslaget i høringsnotatet.

Under høringen er det anført at retten ikke alltid har et tilstrekkelig beslutningsgrunnlag til å avgjøre om et bevis skal avskjæres. Etter departementets syn må man kunne legge til grunn at retten treffer slike avgjørelser bare når den har tilstrekkelig belegg for det.

Om den tiltaltes rett til å føre egne bevis og forholdet til EMK art. 6 nr. 2 d, vil departementet bemerke følgende: Det er klart fastslått gjennom praksis fra Den europeiske menneskerettsdomstol at retten til å føre egne bevis ikke er ubetinget. Kjernen i regelen er at den anklagede ikke skal stilles mindre gunstig enn aktoratet med tanke på vitneførsel, og at begge parter har rett til å føre tilstrekkelig mange vitner til å få saken forsvarlig belyst, jf. Jørgen Aall, Rettergang og menneskerettigheter s. 389-393. I «Engel-dommen» (Series A No 22 1977 para. 91) uttaler domstolen:

«[T]his provision does not require the attendance and examination of every witness on the accused's behalf. It's essential aim, as is indicated by the words 'under the same conditions', is a 'full equality of arms' in the matter. With this provision it leaves it to the competent national authorities to decide upon the relevance of proposed evidence insofar as is compatible with the concept of fair trial which dominates the whole of Article 6.»

De foreslåtte regler om bevisavskjæring gjør små inngrep i retten til å føre egne bevis og stiller ikke aktoratet mer gunstig enn forsvaret. Domstolen må uansett sørge for at saken er forsvarlig opplyst, jf. straffeprosessloven § 294. Departementet mener derfor at de regler som er foreslått, ikke innskrenker adgangen til å føre egne bevis i større utstrekning enn det er adgang til etter EMK.

Departementet er enig med Riksadvokaten i at formuleringen «vil føre til» er bedre enn «ville føre til» i § 293, og fremmer forslag i tråd med dette.

Etter en ny vurdering har departementet kommet til at straffeprosessloven § 294 gir retten tilstrekkelig hjemmel til å kreve et bevis ført på en annen måte enn tilbudt, dersom dette vil opplyse saken bedre. Dermed er det ikke noe påtrengende behov for å ta inn i straffeprosessloven en regel etter mønster av tvistemålsloven § 189 første ledd nr. 4. Departementet fremmer derfor ikke forslag om dette.

For øvrig fremmer departementet de samme forslag som skissert i høringsnotatet.

8.4.2 Bør det innføres en plikt til å begrunne hvorfor et bevis ønskes ført?

To høringsinstanser reiser i sine høringssvar spørsmålet om det ikke bør innføres en viss plikt til å begrunne hvorfor man ønsker å føre ulike bevis.

Trondheim statsadvokatembeter uttaler at en begrunnelsesplikt

«...særlig vil være aktuelt for vitner som ikke er avhørt i saken. En slik begrunnelsesplikt vil ha flere fordeler: partene vil skjerpe seg ved vurderingen av hvilke bevis som påberopes, motparten vil lettere kunne forberede seg til bevisførselen, og retten vil ha bedre grunnlag til å vurdere om det skal innkalles til saksforberedende møte om bevisavskjæring etter strpl. § 272.»

Lofoten og Vesterålen politidistrikter inne på noe av det samme, og uttaler:

«En stiller seg positiv til utvalgets forslag om øket adgang til å avskjære bevisførsel, jfr. forslaget om ny strpl. § 267a m.v. Endringsforslaget bør imidlertid også ledsages av en innskjerping av strpl. § 265 første ledd annet og tredje punktum. Disse reglene om forsvarers bevisoppgave, blir i praksis ikke alltid overholdt av forsvarerne. Regelverket er her forskjellig fra reglene i sivile saker, hvor bevis det ikke er gitt tilstrekkelig varsel om blir avskåret.

Det vil nok neppe være anledning til å gi preklusive regler om innholdet i forsvarers bevisoppgave, sml. strpl. § 294. I en del tilfeller er det også et problem at tiltalte ikke i tide kontakter forsvarer angående saken. Men det kunne være formålstjenlig med en innskjerping av strpl. § 265, slik at forsvarers bevisoppgave i større grad enn i dag inngis i god tid før hovedforhandlingen, samt begrunner hvilken utvidelse av bevisførselen som ønskes, slik at retten har mulighet til å vurdere eventuell avskjæring av utvidet bevisførsel.»

Departementet er av den oppfatning at det ikke er hensiktsmessig å lovfeste en generell begrunnelsesplikt. Overdreven bevisføring er stort sett et problem i enkelte større saker. En generell begrunnelsesplikt ville medføre mye ekstraarbeid i saker der dette ikke er hensiktsmessig og forsinke sakene unødig.

Retten kan allerede i dag holde rettsmøte under saksforberedelsen til behandling av spørsmålet om å avskjære bevisførsel under hovedforhandlingen, jf. straffeprosessloven § 272 annet ledd. Trolig kan det i visse tilfeller være vanskelig for retten å vite om det er behov for et slikt rettsmøte. Derfor vil det være en fordel for retten om den - når den finner det ønskelig og hensiktsmessig - kan be partene om en skriftlig redegjørelse for hvorfor bevisene ønskes ført. Departementet foreslår derfor et tillegg til straffeprosessloven § 272 som gir retten en slik adgang.

8.4.3 Bevisavskjæring under saksforberedelsen

Svært få høringsinstanser uttaler seg eksplisitt om bevisavskjæring under saksforberedelsen.

Departementet står fast ved at straffeprosessloven § 272 bør endres, slik at det går klart frem at retten under saksforberedelsen kan avholde rettsmøte til behandling av spørsmålet om å utsette hovedforhandlingen av hensyn til bevisførselen.

I høringsnotatet ble det uttrykt noe tvil om hvorvidt det er behov for å knytte bevisavskjæringsreglene til de foreslåtte regler om frister for å avholde hovedforhandling. Det ble ikke foreslått noen uttrykkelig regel på dette punktet. Departementet fremhevet at retten ved vurderingen av om hovedforhandlingen skal utsettes av hensyn til bevisførselen, uansett vil måtte legge vekt på om fristen for å avholde hovedforhandling vil bli overholdt. Dette vil gjelde uansett om det sies i loven eller ikke. Videre ble det uttalt at lovteksten ikke bør bli mer ordrik enn nødvendig.

Dersom det ikke etableres noen uttrykkelig kobling mellom bevisavskjæringsreglene og fristreglene, skulle det etter departementets mening heller ikke være behov for en egen bestemmelse om bevisavskjæring under saksforberedelsen.

Ingen høringsinstanser har direkte berørt disse spørsmålene.

Departementet holder fast ved at bevisavskjæringsreglene ikke bør knyttes til de foreslåtte reglene om frister for å avholde hovedforhandling, og at det heller ikke bør innføres noen egen bestemmelse om bevisavskjæring under saksforberedelsen.

I høringsnotatet ble det også reist spørsmål om det er behov for en regel om at en avgjørelse under saksforberedelsen om å avskjære bevis mv. unntaksvis ikke trenger å behandles i rettsmøte der partene innkalles.

Noen få høringsinstanser har uttalt seg om dette. Riksadvokatenog Bergen politidistrikter negative til at spørsmålet om bevisavskjæring under saksforberedelsen skal kunne behandles uten at partene innkalles til rettsmøte.

Bergen politidistrikt uttaler:

«Spørsmålet om å avskjære bevis en part har krevd å føre for retten er et så vidt alvorlig spørsmål at det ikke bør være adgang til å behandle det uten å avholde rettsmøte, selv ikke unntaksvis.»

Agder lagmannsrett og Hallingdal sorenskriverembete er derimot positive til en unntaksregel.

Hallingdal sorenskriverembete uttaler:

«Spørsmålet om bevisavskjæring forut for hovedforhandlingen bør kunne behandles utenfor rettsmøte. En annen ordning vil bli kostnadskrevende og tidkrevende å gjennomføre, uten at kvaliteten på avgjørelsen nødvendigvis blir bedre.»

Høringen har ikke avdekket noe stort behov for å kunne avskjære bevis under saksforberedelsen uten at partene innkalles til rettsmøte. Departementet har kommet til at det ikke bør innføres en slik adgang. Spørsmålet om bevisavskjæring under saksforberedelsen vil trolig vanligvis bare oppstå i enkelte store og kompliserte saker. I disse sakene vil det være ekstra viktig at spørsmålet om bevisavskjæring er grundig behandlet, selv om avgjørelsen ikke er bindende under hovedforhandling, jf. § 272 fjerde ledd. Partene må få mulighet til kontradiksjon, og dette vil best la seg gjennomføre i et rettsmøte som partene er innkalt til.