6 Frister for å avholde hovedforhandling i tingretten og i lagmannsretten

6.1 Gjeldende rett

Loven setter ingen frister for å avholde hovedforhandling. Men hovedforhandling i tingretten skal berammes senest to uker etter at saken kom inn til retten, med mindre særlige forhold er til hinder (straffeprosessloven § 275 første ledd annet punktum). Det gjelder ingen tilsvarende frist for å beramme hovedforhandling i lagmannsrett eller Høyesterett.

Under arbeidet med straffeprosessloven foreslo Straffeprosesslovkomiteen regler om frist for å avholde hovedforhandling både i herreds- og byretten (nå tingretten) og i lagmannsretten. Fristen var fire uker for herreds- og byretten og åtte uker for lagmannsretten med mindre særlige forhold var til hinder. Utgangspunktet for fristen var det tidspunktet da saken kom inn til retten. Forslaget ble begrunnet slik (komiteens innstilling (1969) på side 298):

«... Etter komiteens oppfatning er det intet svakere punkt i norsk strafferettspleie enn tempoet i rettergangen. Om dette vises til Alminnelige motiver, avsnitt XII. Man er klar over at det er mange forhold som kan gjøre det umulig å overholde den fastsatte frist, især fravær av tiltalte og vitner, f. eks. på grunn av sesongsmessige fiskerier. Man har imidlertid også inntrykk av at det ofte blir lagt for liten vekt på betydningen av en hurtig saksbehandling. Enhver som har avlagt besøk i domstolene i England, må bli slått av hvor raskt sakene der kommer til domsforhandling sammenlignet med norske forhold. Det vil kanskje bli innvendt mot komiteens forslag at det er domstolenes store arbeidsbyrde som er årsaken til forsinkelsen. Arbeidet med en sak blir imidlertid ikke mindre om man lar den ligge til et senere tidspunkt. Det kan naturligvis forekomme særlige forhold - f. eks. sykdom eller ledighet i embetet eller et tilfeldig sammentreff av flere store saker i løpet av kort tid - kan føre til en temporær forsinkelse ved et embete som ellers er godt à jour. Men hvis det stadig er store restanser med derav følgende lang behandlingstid, må det enten skyldes mangel på arbeidskraft eller slendrian. Ligger årsaken i mangel på arbeidskraft, er dette et så viktig spørsmål at det må gjøres noe for å rette på forholdet, enten ved en midlertidig eller varig økning av antallet dommere eller annet rettspersonale, eller ved tiltak for å rasjonalisere arbeidsgangen. Komiteen antar at den tvang til å redegjøre for årsaken til forsinkelsene som følger av utkastet, kan gjøre sin nytte, både til å motvirke unødvendig forsinkelse og til å stimulere til tiltak som kan rydde av veien bestående hindringer for rask rettergang.»

Departementet sluttet seg til forslaget i Ot.prp. nr. 35 (1978-79) på side 208-209. Det samme gjorde justiskomiteen i Innst. O. nr. 37 (1980-81) på side 33. Komiteen bemerket:

«På side 298 i innstillingen uttalar utvalet at 'det er intet svakere punkt i norsk strafferettspleie enn tempoet i rettergangen', og går inn for at ein får faste fristar for når retten skal halde hovudforhandling, etter 4 veker ved herads/byrett og innan 8 veker ved lagmannsretten rekna frå den dagen saka kom inn til retten. Komiteen er fullt ut samd i dette framlegget og strekar under den preventive verknaden av rask pådømming. Skal ein ha ei effektiv strafferettspleie, er såleis tempoet avgjerande. Komiteen har merka seg at fristane ikkje skal vere absolutte, og ser behovet for at det kan vere grunn til unntak, jfr. her m.a. dommarforeninga si påpeking i proposisjonen s. 17. Komiteen vil likevel streke under at rettane må gjere det dei kan for at hovudforhandlinga blir halde innan dei nemnde fristane.»

Etter at bestemmelsen var vedtatt, men før den var satt i kraft, ble den foreslått endret til den ordlyd bestemmelsen har i dag, se ikrafttredelsesproposisjonen, Ot.prp. nr. 53 (1983-84). På side 90 i proposisjonen er det vist til at i følge

«opplysninger som departementet sitter inne med blir hovedforhandling i de fleste straffesakene holdt mer enn fire (åtte) uker etter at saken er kommet inn til retten».

Videre heter det:

«Etter Justisdepartementets mening er det imidlertid åpenbart at det i mange saker ikke vil være mulig å følge de tidsfrister som er fastsatt i ny strprl § 275 med mindre det skjer en vesentlig styrking av bemanningen m m ved domstolene. I dagens økonomiske situasjon er det ikke realistisk å regne med at dette vil kunne skje innen ikraftsettingen av den nye straffeprosessloven.»

Et flertall i justiskomiteen sluttet seg til endringsforslaget. Flertallet understreket likevel at sakene «bør handsamast så snart som råd», og at det var behov for å styrke domstolene, jf. Innst. O. nr. 72 (1984-85) side 22. Mindretallet ønsket å opprettholde bestemmelsen slik den tidligere var vedtatt.

6.2 Arbeidsgruppens forslag

Arbeidsgruppe II mener at det er hensiktsmessig å innføre frister for å avholde hovedforhandling, og begrunner dette slik (side 33-35):

«Etter arbeidsgruppens oppfatning er fokuseringen på domstolenes saksbehandling og kapasitet - i hvert fall i dag - en for snever forklaring. Det er utvilsomt også andre årsaker til sen behandling av straffesakene etter at de er innbragt for domstolene. Årsaksbildet er mangesidig og sammensatt. Arbeidsgruppen viser i denne forbindelse bl a til at sen behandling av straffesaker er særlig fremtredende ved domstolene i de større byene, og at det ikke er holdepunkter for å anta at saksbehandlingen, som domstolene har herredømme over, er mindre effektiv her enn andre steder. Det har også vært en ikke uvesentlig økning i kapasiteten ved storbydomstolene i de senere år.

Det forhold at sen saksbehandling har ulike årsaker, innebærer at innføring av fristregler for avholdelse av hovedforhandlinger ikke kan antas å ville kreve så stor tilførsel av ressurser til domstolene som det ble antatt da lovvedtaket om dette ble opphevet i 1985. En viss kapasitetsoppbygging kan det nok stedvis være behov for, men noe omfattende 'løft' kan det under ingen omstendighet være tale om. På den annen side kan det være nødvendig å tilføre ressurser til andre ledd i straffesakskjeden. Hurtig og effektiv behandling av straffesaker krever at det er tilstrekkelig kapasitet i alle ledd. Mye taler likevel for at et eventuelt behov for ressurstilførsel i det vesentlige vil gjelde for en overgangsperiode. Antallet straffesaker vil neppe øke merkbart som en konsekvens [av] at de går raskere gjennom rettsapparatet, og de senere års statistikk tyder ikke på at saksavviklingen i rettsapparatet er lavere enn tilgangen.

Arbeidsgruppen mener derfor at tiden er inne for å innføre fristregler for avholdelse av hovedforhandling i herreds- og byretten samt i lagmannsretten. Andre land har det. Således kan nevnes at i Sverige skal hovedforhandling i tingsrätten være påbegynt en uke etter at tiltale er tatt ut, og at fristen for hovedforhandling i hovrätten er åtte uker etter at anke er erklært.

Arbeidsgruppen har vurdert om det er grunn til å foreslå faste tidsfrister for samtlige straffesaker, men finner grunn til å foreslå at det i denne omgang bare gis faste frister for de sakstyper der det er størst behov for det, dvs. i saker mot unge lovbrytere og i saker der siktede er undergitt varetektsfengsel.

Det finnes ikke grunn til å trekke noe skille mellom fullstendige og begrensede ankesaker i lagmannsretten. Det er selvsagt avgjørelsen av skyldspørsmålet som er det viktigste å få avgjort så raskt og effektivt som mulig, men også å få bragt saken frem til rettskraft ved begrenset anke er vesentlig. Ikke minst gjelder det for unge lovbrytere der det er et særlig behov for at reaksjonen, hva enten det dreier seg om soning av fengselsstraff, avtjening av samfunnstjeneste eller annet, følger rimelig tett på forgåelsen.

Arbeidsgruppen ser ingen grunn til å gi den foreslåtte fristregel for lagmannsretten tilsvarende anvendelse ved skriftlig ankebehandling, jf § 333. I slike tilfeller vil saksforberedelsen normalt gå så vidt raskt at det ikke ses behov for noen frist. Det samme gjelder for så vidt for ankesaker som avgjøres etter § 322.

Innføring av frister for noen sakstyper må naturligvis ikke lede til at andre straffesaker blir skjøvet ut i tid. Ved at arbeidsgruppen foreslår å la dagens regel om berammingsfristen på to uker i by- og herredsretten stå ved lag, samt å gi en tilsvarende frist for lagmannsretten, antas at dette vil forebygge at så skjer. Heller ikke sivile saker må forsinkes på bekostning av de prioriterte straffesakene. Også på sivilsektoren er det saker som bør prioriteres; familiesaker, barnevernsaker og stillingsvernsaker.

Det er viktig at fristenes lengde settes slik at det er realistisk å overholde dem, i hvert fall etter en overgangs- og tilpasningsperiode. Således må fristene være så vide at partene har tid nok til å forberede hovedforhandlingen. Også annen forberedelse må det være tilstrekkelig tid til. Eksempelvis innkallings- og stevnearbeidet. Frister hjelper lite dersom hovedforhandlingen må avlyses fordi siktede eller vitner ikke lovlig er blitt innkalt. Ved fastsettelsen av frister må det tas høyde for at forberedelsestiden vil variere fra sak til sak. Selvsagt vil det ikke være naturlig å fastsette så lange frister at disse vil kunne overholdes i alle saker. I enkelte særlig kompliserte saker må fristoversittelse aksepteres.

Av grunner som nevnt, antar arbeidsgruppen at en frist på fire uker, som i sin tid ble foreslått for førsteinstansen, er noe for stram selv om gruppens forslag bare omfatter to sakskategorier. Det foreslås derfor at hovedforhandling i by- og herredsretten i disse sakstypene skal være påbegynt senest åtte uker etter at saken kom inn til retten. Arbeidsgruppen antar at fristen vil være realistisk for det store gross av slike saker. Det vises i denne sammenheng til forretningsstatistikken for 1999 hvoretter gjennomsnittlig behandlingstid for medomsrettsaker var 3,1 mnd i veid landsgjennomsnitt. Statistikken er basert på når saken ble avsluttet, slik at tidsforbruket fra innkommet sak til påbegynt hovedforhandling vil ligge noe lavere. Det er imidlertid grunn til å understreke at enkelte domstoler har en markant lengre behandlingstid enn gjennomsnittet. Ved mindre embeter kan det forklares med at enkeltsaker har slått uheldig ut i det aktuelle året, men for de større embetene gir nok tallene et rimelig godt uttrykk for hva som er gjengs behandlingstid. Således hadde f eks Oslo byrett i 1999 en behandlingstid på 4,5 mnd og Bergen byrett 4,3 mnd. Det er også grunn til å understreke at tallene for gjennomsnittlig behandlingstid ved førsteinstansdomstolene omfatter alle straffesakene der det skal holdes hovedforhandling. Hva som er vanlig behandlingstid for de sakstyper som foreslås undergitt frist, foreligger det ingen oppgave over. Alt taler likevel for at behandlingstiden frem til hovedforhandling for mange av disse er lengre. Særlig gjelder dette for saker der siktede er undergitt varetekt. Det er ofte alvorlige og langvarige saker som det kan være vanskelig å få berammet. En frist på åtte uker for de foreslåtte sakstyper vil derfor være krevende, men antas likevel realistisk å etterleve, i hvert fall på noe sikt.

Arbeidsgruppen har vurdert, men finner det ikke nødvendig å foreslå noen frist for forbrytelsessaker av de aktuelle kategorier som søkes pådømt i forhørsrett. Ikke minst vil det være en del saker mot unge lovbrytere som avgjøres i forhørsretten, men behandlingstiden her er stort sett så kort at det ikke ses behov for å foreslå noen frist.

I lagmannsretten varierer den gjennomsnittlige behandlingstid med hva slags ankesak det er tale om. Gjennomsnittet i 1999 var for jurysaker 6,9 mnd, for saker som behandles i meddomsrett 5,9 mnd og for begrensede ankesaker som behandles uten lekdommere 4,6 mnd. Det er imidlertid også for lagmannsrettene store variasjoner fra embete til embete. Således var behandlingstiden for jurysaker i 1999 i Borgarting 8,8 mnd, mens i Frostating 4,2 mnd. For meddomsrettsaker var behandlingstiden i Gulating 8,4 mnd og i Frostating 4,2 mnd, mens for de øvrige ankesakene hadde Gulating en behandlingstid på 6,5 mnd og Frostating 2,3 mnd.

Det vil nok være tyngre å få behandlingstiden ned til et akseptabelt nivå i lagmannsrettene enn i førsteinstansdomstolene. En viktig faktor er at innslaget av alvorlige saker - som erfaringsmessig tar lengre tid å få frem til hovedforhandling - utgjør en større relativ andel i lagmannsrettenes portefølje. Arbeidsgruppen finner likevel at en frist på tolv uker vil være passende for de samme typer saker som i førsteinstansdomstolene, dvs. forbrytelsessaker mot unge lovbrytere og saker der siktede er varetektsfengslet. I forhold til dagens tilstand vil det være en markant forbedring, men det antas realistisk, i hvertfall på noe sikt, å kunne holde fristene i de fleste sakene. Det pekes i denne forbindelse på de øvrige effektiviseringstiltak som er foreslått for lagmannsretten, særlig justeringen av juryordningen, jf punkt 8.2 og den tilhørende reduksjon av saker som skal ha automatisk rett til ankebehandling jf punkt 8.3, samt forslaget om å avvikle lekdommerdeltagelse i straffutmålingsaker, jf punkt 8.4. Det vises også til arbeidsgruppens forslag nedenfor om skifte av forsvarer ved forsinkelser. Generelt tilføyes at det er vanskelig å forstå at det skal være spesielt tidkrevende å få ankesaker frem til hovedforhandling. Sakene har vært forberedt og behandlet i by- og herredsretten før de kommer til lagmannsretten, og de aller fleste sakene burde derfor være mer eller mindre klare for berammelse straks de er ankeprøvet.

Arbeidsgruppen finner det naturlig at fristen for å avholde hovedforhandling i lagmannsretten løper fra anken er besluttet fremmet. Vanligvis tar ankeprøvingen relativt kort tid. En god del av de sakene som omfattes av den foreslåtte fristregel vil rett nok ha automatisk rett til realitetsbehandling, men også disse gjennomgår først en formell ankeprøving.

Fristreglene er inntatt i strprl § 275, første ledd. Bestemmelsen er plassert i kapittel 21 'forberedelse til hovedforhandling', og gjelder for alle instansene. Imidlertid er det i § 327 inntatt en reservasjon for ankesaker hva gjelder § 275, første ledd, annet og tredje punktum. Dersom arbeidsgruppens forslag om fristregler innføres også for lagmannsretten, er det bare nødvendig med en reservasjon for Høyesterett.»

Arbeidsgruppen ønsker også å begrense retten til å velge forsvarer og bistandsadvokat for å sikre at de foreslåtte fristreglene overholdes. Se om dette i kapittel 7 nedenfor.

6.3 Forslaget i høringsnotatet

I høringsbrevet 11. desember 2000 gikk departementet i hovedsak inn for å følge opp forslagene fra arbeidsgruppen (side 58 flg.):

«Bør det innføres en frist for å avholde hovedforhandling?

Det ideelle er at alle straffesaker (og for så vidt også sivile saker) blir gjennomført innen en viss tid etter at de har kommet inn til domstolen. Statistikken viser at det skal store omlegginger til for å gjennomføre slike frister som Straffeprosesslovkomiteen foreslo, i alle straffesaker. Skal slike generelle frister være gjennomførbare, bør de derfor være relativt romslige. Dét kan gi feil signaler. Etter departementets syn bør man derfor ikke i denne omgangen innføre frister for å avholde hovedforhandlingen som skal gjelde for alle straffesaker.

Derimot kan det være grunn til å vurdere om det bør innføres frister for hovedforhandling i nærmere bestemte straffesaker. På den måten kan man bevirke at saker hvor det er særlig viktig med rask behandling, blir prioritert. Har slike mer begrensede fristregler god virkning, kan man senere vurdere å utvide fristreglene til flere - eventuelt alle - straffesaker.

Arbeidsgruppen har foreslått at det innføres frister i saker mot lovbrytere under 18 år og i saker der siktede er undergitt varetektsfengsel.

Justisdepartementet er enig med arbeidsgruppen i at saker mot personer under 18 år og saker der tiltalte sitter varetektsfengslet, er av en slik karakter at det er særlig viktig å få en rask avgjørelse, jf. pkt. 2.3 foran. Disse sakene bør derfor prioriteres fremfor andre saker. Selv om det er grunn til å tro at de omtalte sakstyper blir prioritert også i dag, foreslår departementet å innføre frister for å avholde hovedforhandling i slike saker.

Arbeidsgruppen forutsetter at innføring av frister for noen sakstyper ikke skal lede til at andre straffesaker blir skjøvet ut i tid. Departementet foreslår i høringsnotatet her en rekke lovendringer for å redusere saksbehandlingstiden i straffesaker. De fleste av forslagene er generelle og knytter seg ikke til bestemte sakstyper. Det arbeides også med andre typer av tiltak, ... Departementet legger til grunn at disse tiltakene samlet vil sikre at den gjennomsnittlige saksbehandlingstiden i de ulike sakstypene ikke øker i forhold til i dag, selv om enkelte saker skal prioriteres fremfor andre - snarere tvert i mot.

For hvilke instanser skal det gjelde frister?

Justisdepartementet går inn for at fristene skal gjelde for avholdelse av hovedforhandling i herreds- og byretten, samt i lagmannsretten.

Departementet er enig med arbeidsgruppen i at det ikke er behov for å innføre frister i forhørsretten, for å skille mellom fullstendig og begrenset anke, eller for frister ved skriftlig ankebehandling i lagmannsretten. Departementet slutter seg til arbeidsgruppens begrunnelse.

Fristens lengde

Arbeidsgruppen peker på at det er viktig at fristens lengde settes slik at det er realistisk å overholde den, i alle fall etter en overgangs- og tilpasningsperiode. Justisdepartementet er enig i dette.

Arbeidsgruppen foreslår på denne bakgrunn at fristen settes til åtte uker for herreds- og byretten, og konkluderer med at «en frist på åtte uker for de foreslåtte sakstyper vil derfor være krevende, men antas likevel realistisk å etterleve, i hvertfall på noe sikt.»

Justisdepartementet er av den oppfatning at en frist på åtte uker til å påbegynne hovedforhandling etter at saken har kommet inn til retten, er for lang. Hensikten med å innføre frister bare i enkelte sakstyper er at man skal prioritere disse sakene på bekostning av andre. Etter Justisdepartementets mening vil iallfall en frist på seks uker i de aller fleste tilfeller være lang nok til å gjennomføre det nødvendig forberedende arbeid, som for eksempel innkallings- og stevnearbeid. Mesteparten av det forberedende arbeid vil være gjort før saken kommer inn til retten, i hvert fall fra påtalemyndighetens side. Departementet forutsetter at de prioriterte sakene også prioriteres i andre ledd av straffesakskjeden, f.eks. i politiet og ved stevnekontorene.

Det er imidlertid ikke gitt at fristen skal være den samme i de to sakstypene. Saker mot unge lovbrytere er ofte mindre kompliserte og omfattende enn varetektssakene. Det gjelder også for de sakene som ikke behandles i forhørsrett. Derfor kan det være gjennomførbart med en kortere frist i saker mot unge lovbrytere enn i varetektssaker. Lovtekniske hensyn taler imot å sondre. Justisdepartementet foreslår likevel at fristen settes til 4 uker i saker mot unge lovbrytere og til 6 uker i varetektssakene. Når reglene har virket en stund, bør det vurderes om fristene kan reduseres ytterligere.

Praktiske grunner tilsier at fristen for å avholde hovedforhandling i saker mot unge lovbrytere, skal gjelde for lovbrytere som var under 18 år da lovbruddet ble begått. Hvorvidt de har fylt 18 år innen det er tatt ut tiltale bør ikke være avgjørende. Departementet har i punkt 2 gått inn for en tilsvarende avgrensning av regelen om frist for å ta ut tiltale.

Siden departementet går inn for at det skal gjelde forskjellige frister for saker mot unge lovbrytere og for varetektssaker, er det et spørsmål hvilken frist som skal gjelde når en ungdom under 18 år er varetektsfengslet. I disse sakene er det dobbelt grunn til at saken bør behandles raskt. Dét taler for at den korteste fristen skal gjelde. På den annen side vil slike saker ofte kreve mer tid fra tiltale til hovedforhandling enn andre saker mot unge lovbrytere. Fristen vil imidlertid etter forslaget kunne oversittes hvis gode grunner taler for det, og brudd på fristen vil ikke få noen direkte konsekvenser. Departementet går etter dette inn for at den korteste fristen skal gjelde i de aktuelle sakene.

Når det gjelder lagmannsretten, har arbeidsgruppen foreslått en frist på 12 uker etter at anke er besluttet henvist. Arbeidsgruppen peker på at det trolig vil være tyngre å få behandlingstiden ned til et akseptabelt nivå i lagmannsrettene enn i førsteinstansdomstolene. Samtidig tilføyer arbeidsgruppen at den synes det generelt sett er vanskelig å forstå at det skal være spesielt tidkrevende å få ankesaker frem til hovedforhandling, da sakene har vært forberedt og behandlet i herreds- og byretten før de kommer til lagmannsretten. De aller fleste saker burde derfor være mer eller mindre klare til berammelse straks de er ankeprøvet.

Justisdepartementet er enig i dette og trekker den konklusjonen at fristen også her er satt noe for lang. Departementet foreslår derfor at fristen settes til åtte uker fra anke er besluttet henvist.

Konsekvens av overskridelse av fristen

Arbeidsgruppen er enig med Straffeprosesslovkomiteen i at overskridelse av fristen skal anmerkes i rettsboken med angivelse av årsak. Fristoversittelsen skal ellers ikke ha noen rettslig betydning.

Departementet legger også opp til at domstolene skal rapportere om etterlevelsen av denne fristen i forbindelse med ordinær rapportering om saksbehandlingstid.

Justisdepartementet har vanskelig for å se at det finnes andre adekvate reaksjoner i slike tilfeller, og går derfor inn for samme løsning. Overskridelse av fristen i saker der siktede sitter varetektsfengslet vil etter omstendighetene kunne føre til at fortsatt fengsling vil være et uforholdsmessig inngrep, jf. straffeprosessloven § 170 a.

Berammingsfrister også for lagmannsretten

Som et virkemiddel for å hindre at innføring av frister for å avholde hovedforhandling i visse sakstyper gjør at andre straffesaker blir skjøvet ut i tid, har arbeidsgruppen foreslått å la dagens berammingsfrist på to uker i herreds- og byretten stå ved lag, samt å gi en tilsvarende frist for lagmannsretten. Departementet støtter dette forslaget.

Departementet har vurdert om fristen bør løpe fra det tidspunkt anken kommer inn til lagmannsretten. En egen frist for å ta stilling til henvisningsspørsmålene vil virke kompliserende. Fristen må i tilfelle være så lang at henvisningsspørsmålet kan behandles. En fristregel vil på den annen side bli lite effektiv om anken blir liggende ubehandlet i lang tid for deretter å bli behandlet på få uker etter at saken er henvist. Departementet legger i forslaget til grunn at fristen skal løpe fra henvisningstidspunktet, men ber om høringsinstansenes syn på om også den tiden det tar å avgjøre henvisningsspørsmålet bør omfattes.

Fristbestemmelsenes plassering i loven

Justisdepartementet foreslår at fristbestemmelsen inntas i et nytt annet ledd i § 275 og at det i første ledd går frem at fristen for å foreta beramming også gjelder lagmannsretten. Plikten til å begrunne fristoverskridelser i rettsboken går frem av nytt tredje ledd.

Bestemmelsen er plassert i kapittel 21 'forberedelse til hovedforhandling', og gjelder for alle instansene. Imidlertid er det i § 327 for ankesaker tatt en reservasjon mot nåværende § 275 første ledd annet og tredje punktum. Dersom forslaget om fristregler innføres også for lagmannsretten, er det som påpekt av arbeidsgruppen bare nødvendig med en reservasjon for Høyesterett.»

6.4 Høringsinstansenes syn

Et stor flertall av høringsinstansene går inn for at det skal lovfestes frister for å avholde hovedforhandling: Barne- og familiedepartementet, Sosial- og helsedepartementet, Gulating lagmannsrett, Asker og Bærum og Nedre Romerike herredsretter, Bergen, Oslo, Trondheimog Stavanger byretter, Inderøy sorenskriverembete, Riksadvokaten, Oslo og Trondheim statsadvokatembeter, Arendal, Asker og Bærum, Bodø, Drammen, Fjordane, Kragerø, Nord-Jarlsberg, Nordmøre, Ringerike, Sarpsborgog Troms politidistrikter, Den norske Advokatforening, Forsvarergruppen av 1977, KROM og Politiets fellesforbund.

Asker og Bærum herredsrettuttaler for eksempel:

«Vi slutter oss til intensjonen om å prioritere straffesaker mot unge under 18 år og varetektsfengslede. Disse saker blir for øvrig prioritert også i dag. Forslaget innebærer imidlertid, sammen med forslaget om begrensninger i det frie forsvarervalg, at denne type saker kan bli enda bedre og mer konsekvent prioritert.

...

Fristen vil muligens måtte kreve mindre interne omlegginger av rutinene i domstolene, men vil sannsynligvis kunne gjennomføres uten at dette går ut over behandlingen av andre saker i vesentlig grad.»

Oslo byrett uttaler:

«Til tross for betydelige kapasitetsproblemer i Oslo byrett, særlig etter budsjettkuttet for 2001, vil byretten for sitt vedkommende ikke ha problemer med å prioritere det begrensede antallet saker det her tross alt er snakk om.»

Sosial- og helsedepartementet uttaler at

«... det er grunn til å tro at straffens preventive effekt mht ny kriminalitet er størst når reaksjonen kommer kort tid etter lovbruddet. Departementet vil tilføye at det også er grunn til å tro at jo lenger tid det går mellom lovbrudd og reaksjon, jo større risiko vil det være for også andre problemer enn gjentatt kriminalitet, for eksempel sosiale problemer, arbeidsmarkedsproblemer eller rusmiddelproblemer.»

De som går imot innføring av slike frister, er Nord-Troms herredsrett, Romsdalog Senja sorenskriverembeter, Hordaland statsadvokatembeter, Bergenog Oslo politidistrikter, Politiembetsmennenes Landsforeningog Rettspolitisk forening.

Flere av disse høringsinstansene peker på at de aktuelle sakene allerede prioriteres høyt. De foreslåtte fristene vil påføre påtalemyndighet og domstoler merarbeid ved berammelsen, og vil føre til dårlig kapasitetsutnyttelse og til at saker som er berammet, må utsettes fordi politiet ikke har fått stevnet alle vitner i tide. Romsdal sorenskriverembete uttaler at all den tid de aller fleste domstoler har en akseptabel saksbehandlingstid, bør det være unødvendig å innføre en regel som foreslått i § 275. Senja sorenskriverembetegir uttrykk for at det ikke bør settes frister, og at en regel om særskilte frister i alle tilfelle må være en «bør-regel» og ikke en «skal-regel». I motsatt fall kreves flere rettsaler og dommere. Nord-Troms herredsrettuttaler at usanksjonerte fristregler ikke vil få positiv betydning for den gjenomsnittlige saksbehandlingstiden, men gi dårligere kapasitetsutnyttelse og kanskje bidra til at saksbehandlingstiden samlet sett vil øke.

Hordaland statsadvokatembeteruttaler:

«De frister som foreslås er så korte at de med dagens ressurssituasjonhos politi, statsadvokat, domstol, vil være umulig å overholde, med mindre det aksepteres at saksbehandlingstiden for andre sakstyper øker vesentlig. ... Det vil hyppig være slik at den aktor som har tatt ut tiltale og forberedt saken og dermed kjenner denne godt, vil være forhindret fra å stille til hovedforhandling innen fristen. Skal fristen overholdes må dermed en annen ledig aktor overta. Ordningen er lite ressursvennlig og påfører en allerede presset påtalemyndighet et unødvendig dobbeltarbeid.»

Også Bodø politidistrikt gir uttrykk for at aktorskifte vil kunne medføre dobbeltarbeid. Av den grunn bør det være mulig å akseptere mindre fristutsettelser for å unngå dette.

Rettspolitisk forening anfører at siktemålet med forslaget er å gi retten en adgang til å oppnevne en annen forsvarer, og er av den grunn skeptisk til forslaget:

«RPF antar at forslaget om innføring av en slik frist først og fremst skyldes forsinkelser som av og til oppstår når tiltalte har valgt en spesielt opptatt forsvarer. Man ønsker åpenbart å ha en bestemmelse som kan anvendes som begrunnelse for å nekte å oppnevne den valgte forsvarer i et slikt tilfelle. Foreningen har vanskelig for å se at det kan være noen annen reell begrunnelse som ligger bak forslaget. Man må ellers kunne forutsette at hovedforhandling - når retten først går i gang med berammelsen - fastsettes til den første dato som passer for aktørene og retten.»

Hordaland statsadvokatembeter, Oslo politidistriktog Politiembetsmennenes Landsforening foreslår som et alternativ til frister for å påbegynne hovedforhandling at det blir reservert tid til en eventuell ankesak samtidig som saken blir berammet. Hordaland statsadvokatembeter uttaler:

«Et annet virkemiddel som vil kunne korte ned saksbehandlingstiden i lagmannsretten, er at saker som automatisk har krav på å bli henvist, berammes for første instans og lagmannsrett samtidig. Dermed vil man etter behandling i første instans få saken raskere opp i lagmannsretten. Kombinert med nye regler for forsvarervalg vil saksbehandlingstiden generelt - ikke bare i saker tiltalte er varetektsfengslet - høyst sannsynlig kunne reduseres vesentlig ...».

Flere av de høringsinstansene som støtter innføring av fristregler, gir uttrykk for at utformingen bør være annerledes enn det forslaget som ble sendt på høring. Asker og Bærum herredsrett mener at en fireukers-frist for unge lovbrytere er urealistisk i en del saker og at fristen derfor bør være seks uker også for disse sakene. Også Nedre Romerike herredsrett går inn for at fristen bør være 6 uker for begge de prioriterte grupper. Den Norske Advokatforening og Nordmøre politidistrikt mener at fristen av praktiske grunner bør være 8 uker både i tingrett og i lagmannsrett. Oslo statsadvokatembetergir uttrykk for at fristen må settes slik at det er realistisk å overholde den, og at departementet ikke har tatt konsekvensen av dette. Om forslaget i høringsnotatet uttaler Oslo statsadvokatembeter:

«Vi advarer mot å sette så knappe frister - som foreslått av departementet - at det i praksis ikke viser seg mulig å overholde dem. Fristreglene vil da over tid kunne få karakter av mer eller mindre innholdsløse programerklæringer. Det er også grunn til å tro at mer moderate frister enn foreslått vil bidra til å redusere konflikten mellom domstolenes berammelse av hoved- og ankeforhandling og de tiltaltes påberobelse av retten til det frie forsvarervalg.»

Riksadvokaten gir uttrykk for at det er vanskelig å forstå hvordan departementet uten noen nærmere realisme i forslagene, og uten endringer i de ressursmessige forutsetninger, skjerper de fristregler som dyktige praktikere med lang erfaring i straffesaksarbeidet la til grunn i sine tilrådninger fra arbeidsgruppene. Oslo statsadvokatembeter er i likhet med Hordaland statsadvokatembeter skeptisk til at det innføres et regelverk som tvinger frem personskifte på aktorsiden og uttaler:

«Vi vil understreke at hovedregelen om at samme statsadvokat som treffer påtalevedtak også aktorerer saken, både under hoved- og ankeforhandling, ikke bare er rasjonell, men også en forutsetning for at man, i alle fall ved dette embetet, skal kunne lykkes i å gjennomføre straffesaksbehandling som tilfredstiller de krav som stilles til saksbehandlingsfrister for øvrig. Den sikrer også kvalitet på iretteføringen.»

Stavanger byrettog Nedre Romerike herredsrettuttaler at arbeidssituasjonen ved disse embeter vil gjøre det vanskelig å overholde de foreslåtte frister. Stavanger byrett gir uttrykk for at økte personellressurser er nødvendig for at nye fristregler skal kunne etterleves. Denne høringsinstansen peker også på at selv om domstolen skulle klare å beramme saken raskt, vil ikke politiet finne en aktor som kan møte. Den Norske Advokatforening anfører at utilstrekkelige ressurser hos påtalemyndigheten er en viktig årsak til sen fremdrift i straffesaker, og at dette problemet ikke avhjelpes ved innføring av frister. Asker og Bærum politidistrikt fremhever at det må sørges for tilstrekkelig ressurser til eksempelvis Kriminalomsorg i Frihet, konfliktrådet og KRIPOS, dersom det skal la seg gjøre å overholde de foreslåtte fristene i ungdomssakene.

Fjordane politidistrikt går derimot inn for at fristen bør være 4 uker også for de saker der den siktede sitter i varetekt og viser til at domstoler og parter i slike saker bør kunne sette av tid til hovedforhandling før tiltale er tatt ut.

Oslo byrett gir uttrykk for at fristene også bør gjelde for forhørsrettspådømmelse og etterlyser en klargjøring av hva som skal gjelde der noen handlinger er begått før den siktede fyller 18 år og noen etter. Denne høringsinstansen er skeptisk til at forslaget i høringsnotatet ikke legger opp til at retten skal oppnevne en annen forsvarer og uttaler:

«Det er helt på det rene at de foreslåtte frister i mange tilfelle ikke vil kunne etterleves uten at det frie forsvarervalg begrenses på den måte som er foreslått av departementet. Dette gjelder først og fremst toinstanssakene hvor en eller flere tiltalte sitter i varetekt. Særlig i saker med flere tiltalte med hver sin forsvarer, vil det svært ofte oppstå konflikt mellom forsvarervalg(ene) og den foreslåtte seksukersfristen. Skal fristregelen få den tiltenkte effekt også i slike saker, må det understrekes at det skal sterke grunner til for å oppnevne en forsvarer som ikke kan ta saken innen fristen. På denne bakgrunn er jeg skeptisk til at retten etter forslaget ikke pålegges som hovedregel å oppnevne en annen forsvarer i disse tilfellene. Jeg er m.a.o. redd for at med en 'kan'-regel, slik som foreslått, vil det bli lagt et betydelig press på domstolene fra forsvareres side for å akseptere en lengre berammingstid i det enkelte tilfelle. Det er en nærliggende risiko for at det da vil utvikle seg en holdning og en praksis som over tid vil medføre at fristreglene får begrenset betydning, iallfall i toinstanssakene. Det ville være meget uheldig, fordi det i første rekke er disse sakene som i dag skjemmes av svært lange varetektstider. Faren for en slik utglidning er kanskje særlig stor i Oslo, hvor et begrenset antall profilerte forsvarsadvokater etterspørres i et stort antall saker. Denne kategorien advokater vil som regel ha det alt vesentlige av sin tid belagt i flere måneder fremover.

...

En klar regel på dette punkt vil kunne føre til at påtalemyndighet og forsvarere i større grad enn nå vil reservere aktuelle tidspunkter for avholdelse av eventuell hovedforhandling før saken oversendes til berammelse og kanskje også før tiltalespørsmålet er avklart.»

Også Bergen byrett gir uttrykk for at regler som åpner for fravikelse basert på skjønn, ofte blir tannløse og åpner for ulik praktisering.

Troms politidistrikt foreslår at man - i alle fall på lengre sikt - vurderer å innføre lignende frister for berammelse av seksuallovbrudds- og voldssaker og gir uttrykk for at domstolene ikke på egen hånd prioriterer slike saker. Senja sorenskriverembete går inn for at det nå foretas en revurdering med sikte på å innføre frister for alle saker, slik straffeprosessloven lød før endringene i forbindelse med ikrafttredelsen, og viser til at de økonomiske vilkår for samfunnet nå er helt annerledes enn i begynnelsen av 1980-årene. Også Oslo statsadvokatembeter går inn for at fristregler bør gjelde for alle sakstyper og viser til at det oppleves som et betydelig problem at det kan ta 6-8 måneder å få enkelte begrensede saker opp i lagmannsretten. Denne høringsinstansen mener at fristreglene også bør gjelde for Høyesterett.

Fjordane politidistrikt stiller spørsmål ved om ikke den gjeldende berammingsfristen på to uker bør kunne kortes ned til tre dager eller en uke.

Alle høringsinstansene som uttaler seg om spørsmålet, gir uttrykk for at det bør gjelde en frist for å fastsette tidspunkt for ankeforhandling i lagmannsretten, tilsvarende den fristen som gjelder for beramming av hovedforhandling. Agder og Borgarting lagmannsrett og Oslo statsadvokatembetermener at fristen bør løpe fra ankesaken er henvist. Borgarting lagmannsrett uttaler:

«Det kan være et hensiktsmessig virkemiddel å innføre frister for beramming. Jeg er enig i at fristen i lagmannsretten bør løpe fra ankesaken er henvist. Det skjer normalt innen en til to uker. En frist på to uker er passende.»

Nord-Jarlsberg politidistrikt uttaler:

«Det avgjørende må være hvor lang tid det totalt tar fra det forligger en anke og til denne er endelig avgjort, enten ved at anken nektes fremmet eller at den fremmes og anken behandles. Det blir vel teknisk å la fristen løpe fra henvisningstidspunktet.»

KRIPOS og Nord-Jarlsberg politidistrikt går inn for at fristen for lagmannsretten bør løpe fra det tidspunkt saken kommer inn til lagmannsretten.

6.5 Departementets vurdering

Departementet går inn for at forslaget i høringsnotatet om å fastsette frister for å avholde hovedforhandling blir fulgt opp. Dette er i tråd med synspunktene til et klart flertall av høringsinstansene.

Enkelte høringsinstanser har gått inn for at fristreglene skal gjelde for flere sakstyper enn dem som omfattes av forslaget i høringsnotatet. I denne omgangen vil departementet ikke anbefale at det innføres frister for andre saksgrupper. Hurtig behandling av saker mot unge lovbrytere og lovbrytere som er varetektsfengslet, bør prioriteres. Departementet foreslår andre tiltak som har som formål å redusere saksbehandlingstiden generelt.

Departementet ser heller ingen grunn til å la fristene få anvendelse for forhørsretten eller for Høyesterett, og viser til den begrunnelsen som ble gitt i høringsnotatet.

Departementet gikk i høringsnotatet inn for at fristen i førsteinstansen skal være fire uker i saker mot unge lovbrytere og seks uker i varetektssaker. For saker for lagmannsretten foreslo departementet i begge sakstyper en frist på åtte uker fra saken er besluttet henvist.

En rekke høringsinstanser har gitt uttrykk for skepsis til lengden på de foreslåtte fristene for når hovedforhandling skal avholdes i førsteinstansen. Ett av ankepunktene er faren for at den i påtalemyndigheten som tar ut tiltale og forbereder saken, ikke vil være tilgjengelig for hovedforhandling innen fristens utløp. Enkelte høringsinstanser fremhever også faren for at forslaget vil føre til mindre effektiv utnyttelse av domstolenes ressurser. Departementet ser alvorlig på risikoen for at de foreslåtte fristene vil føre til dårligere ressursutnyttelse for påtalemyndigheten og for retten. Men departementet antar at slike problemer først og fremst vil forekomme i en overgangsperiode.

Det er tale om å påskynde hovedforhandlingen i to særlig prioriterte sakstyper, ikke i alle saker. Etter departementets syn må det være mulig å legge opp rutiner som gjør det gjennomførbart å overholde fristene i de fleste av disse sakene. Departementet viser bl.a. til at de to største førsteinstansdomstolene - Oslo og Bergen - støtter de foreslåtte fristene, og til erfaringene i Sverige. Fjordane politidistriktpeker for eksempel i sin høringsuttalelse på muligheten for at parter og domstoler i de aktuelle sakene kan sette av tid til hovedforhandling før tiltale er tatt ut. Departementet vurderer nedenfor om det er behov for lovendinger som regulerer slik forhåndsberamming.

Departementet innser at det ikke alltid lar seg gjøre å overholde fristene. Derfor er det da heller ikke foreslått at fristene skal være absolutte eller preklusive. Enkelte høringsinstanser har gitt uttrykk for bekymring for at en regel som åpner for fravikelse, vil bli tannløs. Departementet antar at det for øyeblikket er praktisk umulig å innføre absolutte frister.

De foreslåtte frister gjør at hovedforhandling i mange av de prioriterte sakene må holdes raskere enn i dag, og at aktørene i straffesakskjeden må anstrenge seg for å overholde fristen. Det vil være et viktig poeng ved slike frister. Frister som med letthet blir overholdt, vil ha liten innvirkning på tempoet i straffesaksbehandlingen.

Et annet moment som er lansert av enkelte høringsinstanser, er risikoen for at domstolene vil prioritere fristbelagte saker på bekostning av andre saker. Dette argumentet kan ikke være avgjørende. Intensjonen med forslaget er nettopp å få til en viss prioritering av de aktuelle sakene. Prioriteringen vil med nødvendighet skje på bekostning av andre saker. Departementet legger likevel til grunn at tidsfrister for en relativt begrenset gruppe saker ikke vil gå på bekostning av andre saker på en slik måte at behandlingen av disse sakene ikke vil bli tilfredsstillende.

Innvendingene fra forsvarerhold har nær sammenheng med forslaget om å begrense det frie forsvarervalg, og vil bli behandlet i kapittel 7.

Departementet holder etter dette fast ved at de foreslåtte fristene er forsvarlige. På bakgrunn av de motforestillinger som mindretallet av høringsinstansene har gitt uttrykk for, og særlig de sterke innvendingene fra Riksadvokaten, går departementet likevel inn for en noe romsligere frist enn det som var foreslått i høringsnotatet. Departementet foreslår at det innføres en frist på seks uker for å avholde hovedforhandling for tingretten i begge de aktuelle grupper av saker. Ved å fastsette en felles frist, vil man dessuten få et enklere regelverk. Departementet anser denne fristen for å være realistisk og antar at den vil bli overholdt i det store flertall av sakene, i hvert fall etter en overgangsperiode.

Når det gjelder frist for avholdelse av hovedforhandling i lagmannsretten, går departementet inn for at forslaget i høringsnotatet følges opp. Høringsuttalelsene tyder på at det ikke vil være problematisk for lagmannsrettene å avholde hovedforhandling innen utløpet av den foreslåtte fristen. Derimot kan det bli vanskelig å få forsvarer og aktor til å møte på kort varsel. Oslo politidistrikt foreslår at ankeforhandling kan berammes samtidig med hovedforhandling for tingretten i saker som automatisk harkrav på å bli henvist til ankebehandling. Departementet vurderer dette innspillet nedenfor.

For tingretten er det naturlig at fristen løper fra det tidspunktet saken kom inn til retten. Når det gjelder lagmannsretten, er det derimot uenighet blant høringsinstansene om hva som er det mest hensiktsmessige utgangspunktet for fristen. Departementet fastholder at fristen bør løpe fra anke er besluttet henvist, og viser til begrunnelsen i høringsnotatet.

Under høringen er det anført at det vil være lettere å overholde frister for å avholde hovedforhandling hvis saken forhåndsberammes. Gjeldende rett stenger verken for å forhåndsberamme hovedforhandling i førsteinstansen eller i ankeinstansen. Forhåndsberamming skjer ikke sjelden i praksis - særlig i førsteinstansen.

Praktiske hensyn taler for slik forhåndsberamming. Men andre hensyn kan tale imot:

Ved å beramme saker for tingretten før tiltale er tatt ut, risikerer man å skape inntrykk av at skyldspørsmålet allerede er avgjort. Hensynet til den siktede tilsier derfor at påtalemyndigheten ikke automatisk bør ta initiativ til å beramme hovedforhandling. Forhåndsberammes ankeforhandlingen, kan det dessuten gi inntrykk av at behandlingen i førsteinstans ikke tas på alvor. Departementet antar imidlertid at de profesjonelle partene i saken ikke vil la utførelsen av sine oppgaver i første instans påvirkes av at det allerede er satt av tid til ankebehandlingen. Forhåndsberamming forekommer i dag, uten at departementet har fått inntrykk av at denne praksisen har hatt uheldige konsekvenser for partenes innsats under behandlingen for tingretten.

Ressurshensyn kan også tale imot å forhåndsberamme. Blir det først kort tid før den forhåndsberammede hovedforhandling klart at tiltale ikke vil bli tatt ut eller saken ikke anket, kan det være vanskelig å fremskynde en annen sak. Dermed risikerer man at rettssal og dommerkapasitet ikke blir utnyttet.

De nevnte betenkelighetene kan trolig i de fleste tilfellene unngås ved at aktørene i straffesakskjeden utviser skjønn med hensyn til hvilke saker som forhåndsberammes.

Departementet antar at det særlig kan være aktuelt å forhåndsberamme hovedforhandling i saker der den siktede er varetektsfengslet og i saker med unge lovbrytere. Departementet har fått opplyst at forhåndsberamming i enkelte distrikter allerede i dag foregår i utstrakt grad i saker med unge lovbrytere. Hovedforhandling berammes da i forbindelse med førstegangsfremstilling for varetektsfengsling.

Forhåndsberamming kan være aktuelt også i andre saker, for eksempel i saker hvor det er klart at aktor eller forsvarer vil ha problemer med å møte på kort varsel. Det samme gjelder i komplekse og tidkrevende saker som domstolene vil ha behov for å reservere tid til på et tidlig tidspunkt for å unngå forsinkelser.

Etter departementets syn åpner gjeldende rett for forhåndsberammelser. Enkelte høringsuttalelser kan imidlertid tyde på at praksis varierer fra domstol til domstol. Departementet har likevel ikke inntrykk av at det er noe stort behov for å lovfeste en regel om forhåndsberammelser. Derfor foreslås det ikke egne lovregler om dette.