13 Overføring av kompetanse til å bestemme hvem som skal føre aktoratet
13.1 Gjeldende rett
Straffeprosessloven § 76 regulerer hvem som skal føre aktoratet i straffesaker. Den påtalemyndighet som har tatt ut tiltale, skal ikke uten videre føre aktoratet.
Etter § 76 tredje ledd skal en statsadvokat aktorere alle saker for tingrett og for lagmannsrett hvis strafferammen er mer enn 6 år. Når særlige grunner foreligger, kan riksadvokaten bestemme at slike saker likevel skal aktoreres av en politijurist, en advokat eller en fullmektig ved riksadvokatembetet.
13.2 Arbeidsgruppens forslag
Om den faktiske situasjon uttaler arbeidsgruppe II (side 73):
«I 1998 ble 22,7 % eller 352 av to-instanssakene og saker for lagmannsrettene aktorert av politijurister. (Det er her store geografiske forskjeller. I ett statsadvokatdistrikt var andelen 'politiaktorater' 45,7 %, mens det i Oslo statsadvokatdistrikt var 10,2 %. Endelige tall for 1999 foreligger ikke. Statistikken forteller intet om hvor mange av disse sakene som har en strafferamme på mer enn 6 års fengsel, men det er grunn til å anta at det ikke kun gjelder et fåtall saker.
Årsakene til at aktoratene ønskes overført til politiet kan være mange. Oftest vil den politijuristen som har aktorert en sak for herreds- eller byretten kunne sakens faktum og det vil derfor totalt sett være ressursbesparende å overlate aktoratet til angjeldende politijurist. I to-instanssakene vil siktede ofte sitte varetektsfengslet, og det vil av den grunn være ønskelig å få berammet saken så fort som mulig. De fleste statsadvokater har berammet straffesaker mange måneder fremover i tid og det vil i enkelte tilfeller skape større fleksibilitet hvis man kan overlate aktoratet til en politijurist som anses kompetent.»
Arbeidsgruppen foreslår å overføre kompetansen til å bestemme hvem som skal føre aktoratet i slike saker fra riksadvokaten til statsadvokaten. Den begrunner forslaget slik (side 73):
«Kompetansen til å avgjøre tiltalespørsmålet i saker med strafferamme med mer enn 6 års fengsel og avgjøre hvem som skal utføre aktoratet, når særlige grunner foreligger, korresponderer ikke. Hvis statsadvokaten ønsker å overlate til en politijurist å aktorere en sak med strafferamme på mer enn 6 års fengsel må begjæring om dette sendes Riksadvokaten som tar stilling til spørsmålet. Arbeidsgruppen har vanskelig for å se at det foreligger gode grunner til dette og vil foreslå at denne kompetansen overføres til statsadvokatene. Man vil med dette formodentlig unngå forsinkelser som følge av at saken, eller begjæringen må oversendes til Riksadvokaten, og man vil totalt sett spare ekspedisjoner mellom Riksadvokaten og statsadvokatene.
Arbeidsgruppen bemerker at hovedregelen fremdeles bør være at en statsadvokat skal føre de nevnte aktorater, men mener at dette er ivaretatt gjennom formuleringen 'særlige grunner', som ikke foreslås endret.»
13.3 Forslaget i høringsnotatet
I høringsnotatet uttalte Justisdepartementet følgende:
«Spørsmålet her er bare hvem som skal ha kompetanse til å la andre enn statsadvokaten fører saker om forbrytelser som etter loven kan medføre fengsel i mer enn 6 år for lagmannsretten eller herreds- og byretten under hovedforhandling eller ankeforhandling. Hovedregelen skal fortsatt være at slike saker skal aktoreres av statsadvokaten, og det skal 'særlige grunner' til for å overlate aktoratet til andre.
Statsadvokatens kompetanse ble utvidet ved lovendring 28. april 2000 nr. 34. Statsadvokaten kan nå avgjøre hvem som skal føre tilståelsessaker som før to-instans reformen ville ha gått for herreds- og byrett. Spørsmålet om en endring som den arbeidsgruppen foreslår, har tidligere blitt vurdert i forbindelse med vedtagelsen av to-instans reformen, jf. NOU 1992: 28 s. 34 og Ot.prp. nr. 78 (1992-93) s. 20. I Ot.prp. nr. 78 (1992-93) på s. 20 uttalte departementet:
'Departementet vil heller ikke nå foreslå at kompetansen til å beslutte hvem som skal føre aktoratet, overføres fra riksadvokaten til statsadvokaten, slik statsadvokatene i Hordaland går inn for. Det er først i de siste årene at denne kompetansen er blitt benyttet. Man bør derfor etter departementets syn vinne mer erfaring med ordningen før man eventuelt vurderer endringer.'
Det foreligger ikke statistikk over hvor mange av de aktuelle sakene som aktoreres av politijurister, men arbeidsgruppen mener at det er grunn til å anta at det ikke bare gjelder et fåtall saker.
Justisdepartementet kan se at ordningen med at riksadvokaten skal treffe beslutning om delegering av aktoratet i de aktuelle sakene kan medføre forsinkelser. Dagens ordning gir størst sikkerhet for at delegering ikke skjer i større utstrekning enn loven åpner for. Det er en risiko for at statsadvokatene overlater for mange saker til andre dersom de selv har sprengt arbeidskapasitet. På den andre side er det statsadvokaten som har påtalekompetanse i disse sakene. Det kan derfor virke naturlig at statsadvokaten avgjør hvem som skal aktorere saken. Begrensningen om at delegering bare kan skje dersom det foreligger 'særlige grunner' gjør at delegasjon uansett bare kan skje unntaksvis. I tillegg kommer at statsadvokatene trolig har bedre oversikt over kompetente politijurister enn det riksadvokaten har. Totalt sett mener derfor Justisdepartementet at det er grunn til å overføre kompetansen til å bestemme hvem som skal føre aktoratet i de aktuelle sakene fra riksadvokaten til statsadvokaten.
Statsadvokatene bør bare ha kompetanse til å overdra saker til en advokat eller polititjenestemann som tilhører påtalemyndigheten. Riksadvokaten bør fortsatt ha kompetansen til å overdra saker til fullmektiger ved riksadvokatembetet.»
Justisdepartementet gikk inn for at § 76 tredje ledd blir endret slik at statsadvokaten kan overlate til en advokat eller en polititjenestemann som tilhører påtalemyndigheten å føre aktoratet i de aktuelle sakene der det foreligger «særlige grunner».
13.4 Høringsinstansenes syn
Bare Fjordane politidistrikt går imot forslaget. De øvrige høringsinstanser enten støtter forslaget uttrykkelig eller har ikke innvendinger. For eksempel uttaler Nedre Romerike herredsrett:
«[Forslaget] vil være et vesentlig bidrag til at en del '6-års-saker' raskere kan avvikles og på den måten vil bruk av varetekstsfengsel i disse sakene kunne reduseres vesentlig.»
Riksadvokaten uttaler:
«Riksadvokaten har i utgangspunktet ikke innvendinger til at straffeprosessloven § 76 tredje ledd endres slik at kompetansen til å oppnevne 'politiaktor' i saker med en strafferamme høyere enn 6 år, overføres til statsadvokaten. Slik bestemmelsen nå er foreslått utformet i høringsnotatet side 98 leder den til at statsadvokaten får slik kompetanse også i saker hvor tiltalekompetansen ligger hos riksadvokaten. Det kan neppe være meningen.
Riksadvokatens tiltalekompetanse er som kjent knyttet opp til de mest alvorlige sakene eller hvor svært viktige hensyn kommer inn, jf. straffeprosessloven § 65. I denne type saker vil det bare unntaksvis være aktuelt å benytte politiaktor, men det kan skje og dagens adgang har vært benyttet. Vurderingen henger nøye sammen med sakens kompleksitet og avgjørelsen bør da treffes av riksadvokaten.
Riksadvokaten kan - med sistnevnte kvalifisering - slutte seg til 'Fosheimutvalgets' rapport av 4. april 2001 pkt. 5.1.2.6.
Med bakgrunn i foranstående foreslås at bestemmelsen i straffeprosessloven § 76 tredje ledd, første, annet, tredje og fjerde punktum gis flg ordlyd:
'Saker ved lagmannsrett og herreds- eller byrett som gjelder forbrytelse som etter loven kan medføre fengsel i mer enn 6 år eller sak hvor tiltalen omfatter sikring, skal som regel under hoved- og ankeforhandling føres av statsadvokat. Forhøyelse av maksimumsstraffen på grunn av gjentakelse, sammenstøt av forbrytelser eller anvendelse av straffeloven § 232 kommer ikke i betraktning. Forutsatt at tiltalekompetansen ligger hos statsadvokaten kan han likevel overdra til en advokat eller polititjenestemann å føre en slik sak. Skal saken føres av en fullmektig ved riksadvokatembete eller hvor påtalekompetansen tillegger riksadvokaten, treffes avgjørelsen av ham.'
Deretter fortsetter bestemmelsen med nåværende fjerde punktum som femte osv.»
Enkelte av de høringsinstansene som er positive til departementets forslag, uttrykker likevel bekymring for at ressurssituasjonen hos statsadvokatene kan føre til at det blir oppnevnt for mange «politiaktører». For eksempel uttaler Oslo politidistrikt:
«Oslo politidistrikt har ingen innvendinger til at statsadvokaten også skal gis kompetanse til å oppnevne aktorer i saker med strafferamme over 6 år, men vil i tilknytning til arbeidsgruppens redegjørelse for hvorfor aktorater søkes overført til politiet anføre at denne synes noe mangelfull. Det er åpenbart slik at det vil kunne være effektiviserende at den politiaktor som kjenner saken fra byretten også forestår ankebehandlingen i lagmannsretten. Men det fremstår også som åpenbart at oppnevning av politiaktorater beror på ressursproblemer hos statsadvokaten, slik også departementet anfører (s. 97). Disse oppnevningene tar selvsagt ressurser vekk fra politiets primære oppgaver og vil medvirke til lengre saksbehandlingstid i politiet.
Dersom kompetansen til å oppnevne aktorater overføres som foreslått, bør imidlertid statsadvokatene rapportere inn omfanget av oppnevningene av politiaktoratene til riksadvokaten, og også gjøre rede for de særlige omstendigheter som ledet frem til oppnevningen. Det må forutsettes at endringer skal lede til enklere regler, og ikke til utvidet bruk av politiaktorer.»
Fjordane politidistrikt går imot forslaget og uttaler:
«Ein har ikkje noko ønskje om at den kompetansen Riksadvokaten i dag har til å oppnemne aktor i saker med strafferamme over 6 år blir overført til statsadvokaten.
Ein sit med eit lite inntrykk av at påtalejuristar i politiet ofte blir oppnemnde som aktorar for å lette trykket ved statsadvokatembeter. I dette distriktet er ein totimerssak for lagmannsretten slett ingen totimerssak. Med dei reiseavstandane som ein har i dette området, går heile dagen, og vel så det, med til å utføre slike aktorat.»
13.5 Departementets vurdering
Departementet fremmer forslag om å endre straffeprosessloven § 76 slik at statsadvokaten får kompetanse til å bestemme hvem som skal aktorere de aktuelle sakene. Departementet viser til drøftelsene i høringsnotatet og til den brede støtten forslaget har fått under høringen. - Det vil være opp til riksadvokaten å avgjøre om det bør innføres interne rapporteringsrutiner.
Som Riksadvokaten peker på, siktes det bare til saker der statsadvokaten har påtalekompetansen. Departementet er dessuten enig i at riksadvokaten bør avgjøre om hvorvidt en fullmektig ved riksadvokatembetet skal føre saken - uavhengig av hvilken påtalemyndighet som har påtalekompetansen.
Vilkåret for å overlate til andre enn statsadvokaten å føre aktoratet foreslås videreført; det bør foreligge «særlige grunner».
Paragraf 76 tredje ledd ble endret ved lov 17. januar 1997 nr. 11, som trådte i kraft 1. januar 2002. Lovforslaget er tilpasset dette. Ved en inkurie ble paragrafens fjerde ledd gjentatt sist i tredje ledd ved lov 28. april 2000 nr. 34. Dette foreslås nå rettet opp. Departementet viser for øvrig til forslaget om endring av straffeprosessloven § 76 og til de spesielle merknadene til forslaget.