11 Avhenting av vitner

11.1 Gjeldende rett og arbeidgruppens forslag

Retten kan beslutte at et vitne som «uteblir eller forlater rettsstedet uten gyldig forfall», skal avhentes til det samme eller et senere rettsmøte (straffeprosessloven § 115). I særlige tilfelle kan retten beslutte at vitnet skal holdes i fengslig forvaring inntil det kan bli avhørt.

Avhenting av den siktede er regulert i § 88. Reglene er i utgangspunktet de samme som for vitner. Men retten kan også beslutte at den siktede skal pågripes på forhånd dersom hans «forhold gir grunn til å frykte for at han vil utebli fra en berammet hovedforhandling», jf. annet ledd. Påtalemyndigheten kan treffe slik beslutning dersom det er fare ved opphold. I så fall skal spørsmålet snarest mulig forelegges den rett som behandler saken. Et vilkår for pågripelse med etterfølgende fengsling er at siktedes fremmøte er nødvendig, jf. første ledd tredje punktum.

Arbeidsgruppe II foreslår at det blir tatt inn en bestemmelse i § 115 som gir adgang til å avhente et vitne og eventuelt holde det fengslet, dersom det på forhånd er sannsynlig at vitnet vil utebli. Arbeidsgruppen uttaler (side 69-70):

«At siktede uteblir vil ofte medføre at hovedforhandling ikke kan holdes eller må utsettes om den er påbegynt, se dog strpl. § 280 og § 281. Behovet for å kunne pågripe, også uten at siktede faktisk har uteblitt, er således åpenbart. Pågripelse av siktede i medhold av strprl § 88 skjer i en god del saker, og også pågripelse (med fengsling) i forkant av saken, forekommer.

Arbeidsgruppen vil foreslå at det også i strprl § 115 inntas en bestemmelse som gir adgang til å avhente et vitne og eventuelt holde det fengslet dersom det før uteblivelse er konstatert, er sannsynlig at vitnet vil utebli. Også et vitne som uteblir, kan medføre at en hovedforhandling ikke kan holdes eller må utsettes etter at den er påbegynt, jf strpl. § 297 og EMK art. 6 nr. 1 og nr. 3d. Det forekommer at det foreligger opplysninger før fremmøtetidspunktet for et vitne at det må påregnes at vitnet vil utebli. Ikke minst i alvorlige narkotikasaker oppstår stundom slike situasjoner, og også i andre alvorlige saker hender det at vitner blir utsatt for trusler og pågang med henblikk på å få dem til å avholde seg fra å møte. At det i slike tilfeller kan besluttes avhenting og eventuell forvaring frem til vitnet blir avhørt, vil forebygge avlysning og utsettelser av saker. Det er også viktig at vitnepliktens alvor understrekes. Arbeidsgruppen kan ikke se noen avgjørende grunner til at det ikke skal være adgang til å avhente i forkant. Er det klare holdepunkter for at vitnet vil utebli er det vanskelig å se noen fornuftig begrunnelse for at man skal måtte avvente en faktisk konstatert uteblivelse før avhenting kan skje.

Tilføyelsen som foreslås til strpl. § 115 er noe strengere formulert enn det som følger av § 88 for siktede. For vitner finnes det rimelig at det ikke bare kreves 'grunn til å frykte for' uteblivelse, men at det må antas at så vil skje. På den annen side taler de beste grunner for at grunnlaget for antagelsen ikke angis i lovteksten. Formuleringen i § 88 - 'gir siktedes forhold' - foreslås derfor ikke inntatt i § 115. Er det aktuelt med forhåndsavhenting kombinert med fengsling, vil en tilstrekkelig begrensning følge av vilkåret i § 115 første ledd om at tiltaket bare kan besluttes 'i særlige tilfeller'. Forhåndsavhenting som ikke krever fengsling, anser arbeidsgruppen som et forholdsvis beskjedent inngrep. Det vil være tale om avhenting til en slik tid at vitnet, etter transport, er til stede i rettslokalet til fastsatt tid i vitneinnkallingen.

Etter arbeidsgruppens vurdering bør det være retten som beslutter forhåndsavhenting.

For å følge samme oppbygging som i strpl. § 88, foreslås bestemmelsen inntatt som et nytt tredje ledd.»

11.2 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet sa departementet seg enig i at det er behov for å avhente et vitne med tvang og eventuelt fengsle vitnet dersom det på forhånd er konstatert en stor fare for at vitnet vil utebli (side 93-94):

«Uteblivelse av et vitne kan i enkelte saker medføre at hovedforhandling ikke kan avholdes eller at den må utsettes etter at den er påbegynt, jf. straffeprosessloven § 297 og EMK art. 6 nr. 1 og nr. 3 bokstav d.

Etter departementets syn er en adgang til å avhente og eventuelt fengsle et vitne før uteblivelse er konstatert, ikke så ubetenkelig som arbeidsgruppen gir utrykk for. Fengsling er et inngripende tiltak som bør brukes med forsiktighet. Det gjelder ikke minst når det dreier seg om et vitne og ikke den mistenkte. Grunnlaget for å avhente og eventuelt fengsle vitnet vil kunne være mer usikkert hvis beslutningen treffes før møteplikten har inntrådt enn når uteblivelse er et faktum.

En regel om avhenting vil på den annen side understreke vitnepliktens alvor. Stortinget vedtok våren 2000 nye regler som skal beskytte aktørene i straffesaker mot trusler og represalier. Det er blant annet åpnet opp for anonym vitneførsel, jf. straffeprosessloven § 130 a, og straffeloven § 132 a setter straff for den som motarbeider rettsvesenet. Disse endringene medfører at vitner får en bedre beskyttelse. Dette er etter departementets syn et argument for at man bør understreke betydningen av vitneplikten enda sterkere ved å tillate avhenting av og eventuell fengsling av vitner dersom vitnet har møteplikt, jf. strpl. § 109, og det på forhånd er stor fare for at vitnet vil utebli. Departementet går etter dette inn for å endre § 115 i tråd med arbeidsgruppens forslag.

Når det gjelder den nærmere utforming av bestemmelsen, er departementet ikke enig med arbeidsgruppen i at vilkåret bør være 'må antas' isteden for 'grunn til å frykte for', som er vilkåret for siktede etter strpl. § 88. Selv om det kanskje oftere er et problem at siktede uteblir enn at vitner uteblir, mener departementet at grunnvilkåret for å beslutte avhenting og eventuelt fengsling bør være det samme for de to gruppene. Det vil være lettere for retten å ha ett vurderingstema å forholde seg til, selv om den konkrete vurdering ofte vil gi forskjellige utslag. I den konkrete vurderingen av om det er grunn til å avhente og eventuelt fengsle vitnet, vil retten måtte ta i betraktning at det er tale om et vitne og ikke den siktede. Et vitne kan ofte avhentes etter at uteblivelse er konstatert, uten at den øvrige bevisførsel forsinkes. Siktedes tilstedeværelse er derimot som oftest en forutsetning for at retten kan starte behandlingen av saken. At uteblivelse vil kunne medføre slik forsinkelse bør presiseres i lovteksten.

Departementet er enig i at vilkåret 'i særlige tilfeller' i § 115 første ledd annet punktum er tilstrekkelig begrensning der det er aktuelt med forhåndsavhenting i kombinasjon med fengsel. Retten bør derfor være restriktiv med å tillate fengsling, men i spesielle tilfeller vil dette være nødvendig. Det vil bare helt unntaksvis være behov for at påtalemyndigheten kan beslutte avhenting. Som regel vil avhentingen kunne vente, men det kan f.eks. være at et vitne er i ferd med å forlate landet kort tid før vitnet skal møte i retten.»

11.3 Høringsinstansenes syn

De fleste høringsinstanser som uttaler seg om spørsmålet, er enig i forslaget: Borgarting lagmannsrett, Oslo byrett, Nord-Troms og Nedre Romerike herredsretter, Senja sorenskriverembete, Riksadvokaten, Hordaland, Oslo og Trondheim statsadvokatembeter, KRIPOS, Politiets overvåkningstjeneste, Arendal, Bodø, Drammen, Fjordane, Kragerø, Lofoten og Vesterålen, Nord-Jarlsberg, Nordmøre, Oslo, Ringerike, Sarpsborg og Troms politidistrikter, Politiembetsmennenes Landsforening og Politiets fellesforbund.

Flere av disse høringsinstansene opplyser at det ikke er uvanlig at saker må utsettes fordi vitner ikke møter, og at forslaget vil avhjelpe et klart problem. For eksempel uttaler Borgarting lagmannsrett:

«Det forekommer ikke sjelden at saker må utsettes fordi et sentralt vitne ikke møter. I mange tilfeller er det på forhånd klare holdepunkter for at dette vil skje. Når det gjelder større saker, f eks med jury og flere tiltalte innebærer en utsettelse svært store ulemper.»

Arendal politidistrikt opplyser at vitner fra tid til annen under avhør eller ved forkynnelse av stevningen gir uttrykk for at de ikke ønsker å møte. Hordaland statsadvokatembeter uttaler at lovforslaget vil gi adgang til å pågripe vitner som allerede har uteblitt en gang, for å sikre at den utsatte hovedforhandlingen kan avholdes.

Nordmøre politidistrikt gir uttrykk for at det er unødvendig å ha med temaet om at uteblivelse må føre til en ikke uvesentlig forsinkelse av saken, og at det også vil være et behov for at påtalemyndigheten kan beslutte slik avhenting.

Riksadvokaten uttaler at det - i alle fall i forarbeidene - bør gå frem at pågripelse av et vitne som har en reell grunn til å frykte represalier, er et vesentlig større inngrep enn avhenting i de tilfeller hvor mistanken om manglende oppmøte er grunnet i vitnets vrangvilje.

Lofoten og Vesterålen politidistrikt støtter departementets vurdering og konklusjon, men går inn for at rettergangsbøter bør brukes i større grad:

«Imidlertid ser en i praksis at vitner som ikke møter, sjelden ilegges rettergangsbøter. Og i tilfeller hvor rettergangsbøter unntaksvis ilegges, har disse i mange tilfeller blitt opphevet av lagmannsretten.

For å få innskjerpet vitneplikten, bør departementet kanskje se nærmere på regelverket omkring rettergangsbøter, slik at disse i større grad enn i dag medfører en reell risiko for sanksjoner for vitner som ikke møter.»

Barne- og familiedepartementet ønsker en problematisering av de spesielle hensyn som bør ivaretas i saker der unge under 18 år blir berørt av forslaget.

Følgende høringsinstanser går imot forslaget: Bergen politidistrikt, Den Norske Advokatforening, Forsvarergruppen av 1977 og Rettspolitisk forening. Disse instansene gir uttrykk for at det er betenkelig å åpne for å pågripe vitner før uteblivelse er konstatert. Rettspolitisk forening viser videre til at det ofte vil være tale om vitner som er utsatt for trusler, og som allerede er i en svært sårbar situasjon.

Forsvarergruppen av 1977 tar til orde for at andre tiltak bør nyttes i stedet:

«Forsvarergruppen har vanskelig for å se at slik avhenting vil understreke alvoret [i vitneplikten] i noen større grad enn gjeldende regler om avhenting ved uteblivelse og mulighet for rettergangsbot og erstatningsansvar gjør.

...

Det man kanskje som et alternativ til forslaget om bruk av tvangsmidler bør kunne vurdere, er å innføre en regel som gir adgang for retten til å gi et vitne pålegg om ikke å reise ut av landet inntil straffesak er avgjort, og eventuelt slik at et vitne kan pågripes eller fengsles dersom det er grunn til å frykte for at vitnet ikke vil overholde et slikt pålegg. Vi ser således behov for i enkelte saker å kunne sikre seg at et vitne ikke reiser utenlands før en sak skal opp.»

11.4 Departementets vurdering

Høringen har vist at det i enkelte situasjoner foreligger et praktisk behov for å kunne avhente vitner på forhånd. Departementet går av den grunn inn for at forslaget i høringsnotatet følges opp. Adgangen til å avhente et vitne som ennå ikke har uteblitt, bør likevel være snever.

Departementet holder fast ved at det må foreligge «grunn til å frykte» at vitnet vil utebli uten gyldig forfall. Momenter i en slik vurdering kan for eksempel være at vitnet har gitt uttrykk for at det ikke kommer til å møte, har unnlatt å møte tidligere eller ved annen atferd har vist at det ikke har til hensikt å møte. Et eksempel på det siste kan være at vitnet planlegger en reise som er uforenlig med møteplikten eller på annen måte ikke synes å innrette seg slik at vedkommende kan møte i samsvar med innkallingen.

Departementet mener dessuten fortsatt at det bare bør være adgang til forhåndsavhenting når det er viktig at vitnet møter og en uteblivelse vil føre til en ikke uvesentlig forsinkelse. Der en hovedforhandling går over flere dager, vil det ofte være tilstrekkelig å beslutte pågripelse etter at uteblivelse er konstatert for å fremstille vitnet på et senere tidspunkt.

Riksadvokaten har fremhevet at avhenting av vitner som har en reell grunn til å frykte represalier, er et vesentlig større inngrep enn avhenting av vitner som av vrangvilje ikke møter. Departementet er enig i dette, og understreker at retten vil måtte ta hensyn til dette før beslutning om avhenting treffes. Det samme gjelder ved avhenting av mindreårige vitner.

Departementet er for øvrig enig i at også andre virkemidler kan bidra til at vitner møter. Hvorvidt vilkårene for rettergangsstraff og erstatningsansvar er oppfylt, må domstolene vurdere. Ingenting tyder på at lovgrunnlaget er mangelfullt.

Departementet viser for øvrig til forslaget om endring av straffeprosessloven § 115 og til de spesielle merknader til forslaget.