20 Merknader til de enkelte bestemmelsene

20.1 Endringer i straffeloven

Til § 60

Straffeloven § 60 gir anvisning på at dømte personer som har vært undergitt frihetsberøvelse i anledning av saken, skal ha et fradrag i straffen som tilsvarer antallet dager de har vært frihetsberøvet. Departementet foreslår at det skal gis et ekstra fradrag i straffen i de sakene hvor den siktede har vært underlagt frihetsberøvelse i fullstendig isolasjon, se utkastet til første ledd nytt annet punktum. Den domfelte skal ha et absolutt krav på fradraget; spørsmålet er ikke overlatt til rettens skjønn. Se om bakgrunnen for forslaget i punkt 4.6.6.

Med fullstendig isolasjon siktes det først og fremst til isolasjon etter utkastet til ny § 186 a i straffeprosessloven. Men innsettelse i politiarrest innebærer også ofte i praksis at den siktede blir holdt fullstendig isolert. I tilfelle skal også slik isolasjon gi krav på fradrag.

Bare fullstendig isolasjon gir rett til fradrag, ikke delvis isolasjon. Med fullstendig isolasjon menes at den siktede har vært utelukket fra fellesskap med alle andre innsatte. Delvis isolasjon - dvs. at den siktede har vært utelukket fra fellesskap med bestemte andre innsatte, men ikke alle - gir ikke noen ubetinget rett til fradrag i straffen. Men retten kan om den finner grunn til det, ved straffutmålingen legge vekt på økt belastning ved slik isolasjon.

Tilleggsfradraget skal svare til én dag for hvert påbegynte tidsrom av 2 døgn som den domfelte har vært isolert. En domfelt som har vært isolert i 14 dager under etterforskningen, har altså krav på et ekstra fradrag i straffen på 7 dager. Isolasjonen må ikke ha vart hele det siste døgnet i todagersperioden for å gi rett til ett ekstra døgn i fradrag. Det er tilstrekkelig at dette døgnet er påbegynt. Beregningen starter fra det klokkeslettet isolasjonen startet, ikke fra midnatt det aktuelle døgnet. Det må legges opp rutiner som sikrer at klokkeslettet går nøyaktig nok frem av saksdokumentene.

Fradraget pga. isolasjonen kommer i tillegg til fradraget etter første punktum. Den som løslates etter 14 dager i fullstendig isolasjon, har dermed krav på et samlet fradrag på 21 dager.

Til § 391 a

Departementet foreslår at strafferammen for naskeri heves til bøter eller fengsel inntil 6 måneder eller begge deler,jf. annet ledd. Om bakgrunnen for forslaget vises det til kapittel 18.

Endringen i strafferammen har den prosessuelle virkning at adgangen til å pågripe naskere utvides fordi strafferammekravet i straffeprosessloven § 171 dermed er oppfylt. Hvorvidt de øvrige vilkårene for å pågripe er oppfylt, vil bero på omstendighetene i den enkelte saken.

Hvis vilkårene i § 171 er oppfylt, og den mistenkte treffes på fersk gjerning eller på ferske spor, kan andre enn politifolk forestå pågripelsen - også privatpersoner som butikkansatte eller vektere, jf. § 176. Det gjelder selv om den mistenkte gir fra seg det han har tatt og dermed avstår fra den straffbare handlingen.

Et grunnvilkår for å pågripe er at det foreligger skjellig grunn til mistanke om naskeri. Det forhold at en elektronisk alarm slår ut, kan ikke uten videre være tilstrekkelig til å konstatere slik mistanke. For eksempel er det ikke grunnlag for å pågripe hvis mye tyder på at alarmen har slått ut ved en feil. Uaktsomt naskeri er ikke straffbart og kan dermed heller ikke føre til pågripelse.

Departementet antar at § 171 første ledd nr. 1 om unndragelsesfare ofte vil være oppfylt hvis en nasker blir tatt på fersk gjerning i en butikk, og han ikke frivillig legitimerer seg. Også andre av grunnene i § 171 første ledd kan være oppfylt. Men dette er ikke nok til å pågripe. I tillegg kreves det at det er tilstrekkelig grunn til å pågripe, og at pågripelsen ikke er et uforholdsmessig inngrep, jf. § 170 a.

Ved forholdmessighetsvurderingen vil verdien av det som er tatt, stå sentralt. Andre viktige momenter er om pågripelsen vil være en særlig belastning for den det gjelder og om hvorvidt vedkommende også tidligere har nasket eller stjålet i den aktuelle butikken eller andre steder.

Personer under 15 år kan ikke pågripes. Ungdom mellom 15 og 18 år bør bare pågripes hvis det er særlig påkrevet, jf. § 174.

Pågripelsen skal foretas så skånsomt som forholdene tillater, jf. § 178. I prinsippet kan man bruke makt ved pågripelser, jf. straffeloven § 48. Men ved naskeri skal det ikke mye til før maktbruken vil være uforholdsmessig.

Privatpersoner som har foretatt en pågripelse, skal straks overlate den pågrepne til politiet (§ 176 annet ledd). Politiet må altså varsles med en gang. Kan ikke politiet komme innen rimelig tid, må den pågrepne få gå.

I punkt 18.5 skriver departementet nærmere om behovet for opplæring av butikkansatte og vektere og for å legge opp betryggende rutiner ved pågripelser som disse gruppene står for. Spesielt understrekes det at en nasker fortrinnsvis bør bes om å legitimere seg. Vedkommende vil ikke ha plikt til å vise legitimasjon. Men gjør han det frivillig, vil det vanligvis ikke lenger være grunnlag for å holde ham pågrepet, for da har man tilstrekkelige opplysninger til å anmelde forholdet.

Private som foretar en ulovlig pågripelse, kan risikere straff og erstatningsansvar for ulovlig frihetsberøvelse. Og den som under en lovlig pågripelse bruker mer makt enn loven tillater, risikerer å bli stilt til ansvar for legemskrenkelse. Den som tar feil av rekkevidden av reglene om pågripelse, vil vanligvis ikke bli hørt med at det foreligger en unnskyldelig rettsvillfarelse som skal føre til straffrihet.

20.2 Endringer i straffeprosessloven

Til § 59 a

I utkastet til nytt fjerde ledd går det frem at den siktede skal underrettes om at klage over et påtalevedtak er inngitt, se første punktum. Det dreier seg her om en ren formregel. Dersom slik underretning ikke er gitt, skal det ikke ha innvirkning på påtalemyndighetens adgang til å omgjøre vedtaket eller på beregningen av fristen etter annet punktum.

Påtalemyndigheten må ta stilling til klagen innen tre måneder dersom klagen gjelder en beslutning om å gi påtaleunnlatelse eller om å henlegge saken, se annet punktum. Etter at fristen er utløpt, kan omgjøring ikke skje.

Fristen starter å løpe når påtalemyndigheten har mottatt klagen. Den avbrytes når melding om omgjøring er sendt til den siktede. Det er ikke avgjørende om meldingen er kommet frem til den siktede innen klagefristen. Påtalemyndigheten bør sikre notoritet for når meldingen er sendt.

Endringen har sammenheng med at det blir presisert i § 74 at omgjøringsfristen for overordnet påtalemyndighet ikke gjelder der en klage er inngitt innen klagefristen. Om bakgrunnen for endringen, vises det til kapittel 17 ovenfor.

Til § 74

I sjette ledd er det presisert at tremåneders-fristen for omgjøring som er nedfelt i § 75, ikke gjelder ved avgjørelse av klagesak etter § 59 a.

Fristen for omgjøring i klagesak etter § 59 a er i stedet regulert ved en særregel i utkastet til nytt fjerde ledd i § 59 a. Den absolutte klagefristen er tre måneder. Påtalemyndigheten må sende melding til den siktede om en eventuell omgjøring innen tre måneder etter at den har mottatt klagen. Dette innebærer at påtalevedtak i noen tilfeller kan omgjøres i inntil seks måneder etter at vedtaket er truffet. Om bakgrunnen for endringen vises det til kapittel 17.

Til § 75

I annet ledd nytt annet punktum fremgår det at fristen for overordnet påtalemyndighet for å omgjøre et negativt påtalevedtak skal løpe selv om beslutningen er tatt på et nivå innen påtalemyndigheten som ikke hadde den nødvendige påtalekompetanse. Om bakgrunnen for endringen vises det til kapittel 17.

Til § 76

Endringene i tredje ledd tredje punktum, jf. femte punktum vil innebære at statsadvokaten kan overdra til en advokat eller en polititjenestemann som tilhører påtalemyndigheten, å føre en sak om en forbrytelse som etter loven kan medføre fengsel i mer enn 6 år. Forutsetningen er at statsadvokaten selv har påtalekompetanse i saken. Etter gjeldende bestemmelser har riksadvokaten kompetansen til å beslutte å overdra saken.

Formålet med endringen er at man skal spare tid ved å unngå ekspedisjoner mellom statsadvokatene og riksadvokaten. Vilkårene for å overdra saken til andre enn statsadvokaten foreslås ikke endret i forhold til gjeldende rett - særlige grunner må foreligge. I vilkåret om særlige grunner ligger at det må være noe særskilt med den aktuelle saken som gjør at det er rasjonelt å overlate aktoratet til andre. Politijuristen kjenner for eksempel sakens faktum godt. Bestemmelsen skal ikke brukes til å avlaste statsadvokaten med aktorater bare fordi statadvokaten generelt har mye å gjøre.

Av tredje ledd fjerde, jf. femte punktum fremgår det at riksadvokaten fremdeles vil ha kompetansen til å overlate til andre enn statsadvokatene å føre aktorater i de sakene hvor han selv har påtalekompetansen. Også her gjelder vilkåret om særlige grunner. Beslutningen om å overdra saken til en fullmektig ved riksadvokatembetet treffes av riksadvokaten uavhengig av hvem som har påtalekompetansen.

Fjerde ledd ble ved en inkurie fra 1. januar 2002 også plassert som siste punktum i tredje ledd. Feilen rettes nå opp.

Om den nærmere begrunnelsen for endringen vises det til punkt 13 foran.

Til § 98

Departementet foreslår i et nytt første ledd at en person som er pågrepet, skal ha krav på offentlig oppnevnt forsvarer straks det er klart at han ikke vil bli løslatt innen 24 timer etter pågripelsen. Forlaget har sammenheng med at departementet foreslår at fremstillingsfristen i § 183 utvides til tre dager, se merknaden til dette endringsforslaget. Se nærmere om bakgrunnen for den utvidede retten til forsvarer i punkt 4.2 foran.

Mange personer som er pågrepet, blir løslatt etter kort tid, for eksempel fordi de er sjekket ut av saken. Da vil retten til offentlig forsvarer ikke inntre. Retten inntrer først når det er klart at pågripelsen vil vare i mer enn 24 timer. Retten til forsvarer inntrer senest når 24 timer er gått og den siktede ikke er løslatt. - Lovforslaget berører ikke retten til å ha privat forsvarer på ethvert trinn av saken, jf. straffeprosessloven § 94.

Forsvarer skal oppnevnes straks det er klart at den pågrepne vil bli holdt i mer enn 24 timer. Departementet forutsetter at det etableres vaktordninger som gjør det mulig å oppnevne forsvarere til enhver tid. Likevel må det godtas at det tar noe lenger tid å skaffe forsvarere utenfor alminnelig arbeidstid enn midt i arbeidstiden.

Retten til offentlig forsvarer gjelder «så vidt mulig». Reservasjonen skal forstås på samme måte som det tilsvarende unntaket i gjeldende første ledd (annet ledd etter utkastet).

Gjeldende første til tredje ledd blir nye annet til fjerde ledd. I det nye fjerde ledd er det presisert at oppnevnelsen av forsvarer for en pågrepet person bare gjelder så lenge pågripelsen varer. Løslates den pågrepne, faller retten til forsvarer bort. Fremstilles han for fengsling, vil han ha krav på forsvarer etter annet ledd. Da vil vanligvis forvareroppdraget forlenges, men det er ingen automatikk i dette. Særlig hvis påtalemyndigheten har stått for oppnevnelsen i første omgang, jf. utkastet § 102 første ledd annet punktum, kan det tenkes at retten oppnevner en annen forsvarer i forbindelse med fengslingen.

Se også utkastet § 102 og § 103.

Til § 102

Forsvarer for den enkelte sak oppnevnes av retten, jf. første ledd første punktum. Men i de tilfellene hvor det skal oppnevnes forsvarer for en person som er pågrepet, jf. utkastet § 98 første ledd, kan også påtalemyndigheten oppnevne forsvareren, jf. utkastet til første ledd nytt annet punktum. Formålet med forslaget er å sikre at forsvarer kan oppnevnes også utenfor rettens åpningstid, se nærmere punkt 4.2. Er det praktisk mulig, bør imidlertid politiet normalt overlate til retten å oppnevne forsvareren.

Med påtalemyndigheten menes påtalemyndigheten i politiet, jf. § 67 første ledd. Reglene som gjelder når retten oppnevner forsvarer, skal etter forslaget også gjelde for påtalemyndigheten, se de øvrige delene av § 102, samt § 103.

Gjeldende annet punktum er av lovtekniske grunner delt i to, som etter utkastet blir tredje og fjerde punktum. I tredje punktum videreføres hovedregelen om det frie forsvarervalget. Denne bestemmelsen gjelder også når påtalemyndigheten oppnevner forsvarer.

I fjerde punktum foreslås det realitetsendringer: Departementet går inn for at det gjøres visse begrensninger i retten til fritt forsvarervalg. Se om bakgrunnen for forslaget i kapittel 7 foran.

Hovedregelen skal fortsatt være at den siktede fritt skal kunne velge forsvarer, jf. utkastet til første ledd tredje punktum. Men retten eller påtalemyndigheten skal etter forslaget kunne oppnevne en annen forsvarer enn den siktede ønsker dersom oppnevnelse av den ønskede forsvareren vil føre til forsinkelse av betydning for saken. Fjerde punktum fremhever at overskridelse av den foreslåtte fristen i § 275 annet ledd annet punktum for å avholde hovedforhandling kan være en slik forsinkelse. Se nærmere om denne fristen i de spesielle merknadene til endringen i § 275.

Selv om oppnevning av den forsvarer som siktede ønsker, vil føre til overskridelse av fristen i § 275 eller på annen måte forsinke saken, skal ikke retten automatisk oppnevne en annen forsvarer.

For det første må forsinkelsen være av betydning. Hensikten med denne formuleringen er å markere at det skal mindre til før retten kan oppnevne forsvarer mot den siktedes ønske enn etter gjeldende rett, men at ikke en hvilken som helst forsinkelse skal være avgjørende.

For det andre må den siktedes interesse i å få oppnevnt den forsvareren han ønsker, veies mot behovet for en hurtig avvikling av saken. Normalt vil overholdelse av fristene i § 275 være et tungtveiende argument. Men det kan tenkes tilfelle der dette hensynet vil måtte vike. Momenter ved vurderingen er hensynet til andre siktede i samme sak, den fornærmede, siktedes personlige forhold og overholdelse av internasjonale forpliktelser. Av betydning er det også om den siktede har brukt forsvareren tidligere i saken, for eksempel i forbindelse med varetekt eller i en tidligere rettsinstans. Videre må retten vurdere hvor lang forsinkelse oppnevning av den forsvareren siktede ønsker, vil føre til. Det bør også legges vekt på om påtalemyndigheten har forsøkt å reservere tid før saken ble sendt til domstolen. I avveiningen vil retten alltid måtte legge vekt på at det frie forsvarervalg er et sentralt prinsipp i norsk rettspleie.

Det må være årsakssammenheng mellom valg av forsvarer og forsinkelsen. Retten kan ikke oppnevne forsvarer mot den siktedes ønske hvis forsinkelsen i realiteten skyldes at domstol eller påtalemyndighet mangler kapasitet, se nærmere punkt 7.4 foran.

Endringene i fjerde punktum vil ha størst praktisk betydning når retten oppnevner forsvarer for den siktede. Men de kan også ha betydning når påtalemyndigheten oppnevner forsvarer. For at retten til forsvarer under pågripelsen skal ha noen realitet, kan man ikke vente lenge på forsvareren.

Siste punktum er endret for å tilpasses endringene foran i bestemmelsen. Bestemmelsen viderefører gjeldende rett om at en annen forsvarer enn den siktede har bedt om, kan oppnevnes dersom forholdene ellers gjør det utilrådelig å oppnevne den ønskede forsvareren.

Bestemmelsen skal komme til anvendelse også når påtalemyndigheten oppnevner forsvarer etter annet punktum, jf. § 98 første ledd. Men etter departementets syn skal det mye til før påtalemyndigheten bør oppnevne en annen forsvarer enn den pågrepne har bedt om hvis forsvareren kan stille innen rimelig tid. Det vil først og fremst være aktuelt hvis to pågrepne personer med motstridende interesser ber om den samme forsvareren. Påtalemyndigheten må legge stor vekt på ikke å skape tvil om hvorvidt den har skjulte motiver for oppnevnelsen.

Er vilkårene oppfylt for å oppnevne en annen forsvarer enn den pågrepne har bedt om, må § 103 følges nøye, se nedenfor.

Til § 103

Bestemmelsen er endret for å få klart frem at reglene om forsvareroppnevnelsen også gjelder når påtalemyndigheten oppnevner forsvarer etter § 102 første ledd annet punktum, jf. § 98 første ledd. Departementet forutsetter at det oppnevnes tilstrekkelig mange faste forsvarere til at den utvidede retten til forsvarer under pågripelse lar seg gjennomføre etter intensjonene. Påtalemyndigheten bør dessuten sørge for at det utarbeides vaktlister som gjør det mulig å plukke ut forsvarer etter tilfeldighetsprinsippet i de tilfellene hvor den siktede ikke har ønsket noen bestemt forsvarer, eller den forsvareren han har bedt om, ikke kan oppnevnes.

Til § 107 b

Departementet foreslår den samme begrensningen i retten til å velge en bestemt bistandsadvokat som i retten til det frie forsvarervalg, se nærmere de spesielle merknadene til § 102 og punkt 7 foran.

Til § 115

Ved et nytt tredje ledd blir det åpnet for at vitner kan avhentes selv om uteblivelse ennå ikke er konstatert. Det må foreligge klare holdepunkter for at vitnet ikke kommer til å møte og for at en uteblivelse vil føre til en forsinkelse som ikke er uvesentlig. Henvisningen til § 88 innebærer bl.a. at beslutningen kan treffes av påtalemyndigheten ved fare ved opphold. Om bakgrunnen for endringen, se punkt 11 foran.

Til § 183

Lengstefristen for å fremstille en siktet person for varektektsfengsling utvides til den tredje dagen etter pågripelsen, se første ledd første punktum. Om bakgrunnen for forslaget, se punkt 4.1.

Hovedregelen er fortsatt at den siktede skal fremstilles snarest mulig. Bare unntaksvis kan det være aktuelt å vente med fremstillingen helt til fristen løper ut. Hvor lenge man kan vente, vil bero på forholdene i den enkelte saken, blant annet på hvor alvorlig forbrytelse det dreier seg om og på hvor komplisert og tidkrevende etterforskningen er.

Belastningen for den siktede må også tas i betraktning. Selv om det isolert sett er grunnlag for å vente med fremstilling til den tredje dagen, bør fremstilling skje før dersom den siktede ellers vil bli holdt lenger i politiarrest enn han ville ha blitt etter gjeldende rett, se punkt 4.3.3 foran.

Departementet understreker betydningen av at pågripelsen ikke varer lenger enn EMK art. 5 nr. 3, jf. SP art. 9.3 tillater, se nærmere punkt 4.1.2 foran. Påtalemyndigheten og retten bør føre en nøye kontroll med praksis på dette punktet.

Lengstefristen på tre dager er absolutt: Fristen forlenges ikke selv om gode grunner taler for å vente mer enn tre dager med å fremstille den siktede.

Fristen forlenges heller ikke selv om den løper ut på en lørdag eller en helligdag, se annet punktum som uttrykkelig sier at domstolloven § 149 første ledd ikke gjelder.

Departementet foreslår i tredje punktum å videreføre gjeldende annet punktum om at grunnen til forsinkelsen skal opplyses i rettsboken dersom fremstilling for forhørsretten ikke har skjedd dagen etter pågripelsen. Har det skjedd lite etterforskning i saken - uten at dette har en god grunn - bør retten legge vekt på det ved vurderingen av om begjæringen om fengsling skal etterkommes eller ikke.

I fjerde punktum er det gitt hjemmel for Kongen til å fastsette forskrift om bruken av politiarrest overfor personer som er pågrepet. Forskriften kan både ha regler om hvor lenge en person kan holdes i politiarrest og om minimumskrav til oppholdet i arresten. Formålet er å sikre at utvidelsen av fremstillingsfristen ikke skal føre til mer bruk av politiarrest.

Femte punktum gir anvisning på at § 187 a gjelder tilsvarende. Det innebærer at påtalemyndigheten skal løslate den pågrepne straks dersom vilkårene for å holde ham pågrepet ikke lenger er oppfylt, eller tredagers-fristen er passert uten at den siktede er fremstilt for varetekt.

Til § 185

Departementet foreslår at det lovfestes en plikt for påtalemyndigheten til å gjøre rede for den etterforskningen som er foretatt siden forrige rettsmøte og for den etterforskningen som gjenstår når den begjærer fortsatt fengsling, jf. annet ledd nytt tredje punktum.Formålet er å legge til rette for at retten aktivt kan kontrollere om det fortsatt er grunnlag for å holde den siktede fengslet, jf. særlig § 185 siste ledd om at retten skal løslate den siktede dersom den på noe tidspunkt finner at etterforskningen ikke fremmes med tilstrekkelig hurtighet og at fortsatt varetekt ikke er rimelig. Departementet understreker betydningen av at retten tar denne kontrolloppgaven alvorlig.

Til § 186

Etter gjeldende rett fatter ikke retten noen uttrykkelig beslutning om bruk av hel eller delvis isolasjon; dette følger bare indirekte av rettens beslutning om bruk av forbud og restriksjoner etter § 186. Departementet foreslår at både hel og delvis isolasjon skal besluttes uttrykkelig av retten, se utkastet til § 186 annet ledd tredje punktum om delvis isolasjon og ny § 186 a om fullstendig isolasjon. Dermed vil den fengslede bare kunne holdes i isolasjon dersom retten uttrykkelig har bestemt det. Se nærmere om bakgrunnen for forslaget i punkt 4.6.

Delvis isolasjon vil si at den innsatte utelukkes fra samvær med bestemte andre innsatte. Det vil kunne variere hvor mange andre han nektes samvær med. Ytterpunktene er at han nektes samvær med én person, for eksempel en medsiktet i samme sak, eller at han bare gis rett til samvær med én eller noen få personer. Fullstendig isolasjon vil det først være når den innsatte nektes samvær med alle andre innsatte. - Forslaget berører ikke adgangen til å utelukke en varetektsfengslet person fra fellesskap med andre i forebyggende øyemed etter straffegjennomføringsloven § 52, jf. § 37.

Departementet antar at en beslutning om delvis isolasjon ofte vil kombineres med en beslutning om brev- og besøksforbud eller -kontroll, men det er ikke noen nødvendig sammenheng.

Departementet foreslår ikke noen egne vilkår for å bruke delvis isolasjon. Som ved andre forbud og restriksjoner, er spørsmålet langt på vei overlatt til rettens skjønn. Men § 170 a har viktige begrensninger:

Delvis isolasjon vil bare kunne besluttes når det er tilstrekkelig grunn til det. Bruk av delvis isolasjon vil dermed bare være praktisk når noen er fengslet pga. bevisforspillelsesfare, og varetektsfengsling i seg selv ikke er tilstrekkelig til å hindre den siktede i å forspille bevis.

Isolasjonen kan dessuten ikke være et uforholdsmessig inngrep. Ved denne vurderingen må man se både på den totale bruken av forbud og restriksjoner etter § 186, og på hvor lenge den delvise isolasjonen har vart. Videre er det av betydning hvilket omfang isolasjonen har og hvilken belastning den innebærer for den siktede.

Den siktede skal kunne utelukkes fra samvær med bestemte andre innsatte. Utgangspunktet er derfor at disse andre må angis. Men i de tilfellene hvor det bare er aktuelt å la den siktede ha samvær med en begrenset krets av personer, vil det være tilstrekkelig å angi hvem dette er fremfor å angi hvem den siktede ikke kan ha samvær med.

Ofte vil retten ikke ha tilstrekkelig grunnlag for å bestemme hvem den siktede skal nektes samvær med. Slik kan det være selv om det er klart at samværet bør begrenses. Det er for eksempel usikkert hvilken anstalt eller avdeling den fengslede skal plasseres i. Og selv om det er klart hvor den fengslede skal plasseres, har man ikke full oversikt over hvem som til enhver tid vil være innsatt i vedkommende avdeling. Retten kan derfor etter forslaget overlate til påtalemyndigheten å bestemme hvilke innsatte den fengslede skal utelukkes fra samvær med, se fjerde punktum. Retten vil også kunne velge den mellomløsning å angi hvem den siktede i alle fall skal utelukkes fra samvær med (for eksempel andre siktede i samme sak) og for øvrig overlate til påtalemyndigheten å bestemme.

Gjeldende fjerde og femte punktum blir nytt tredje ledd. Det er ikke foreslått noen realitetsendring. Bestemmelsene stiller krav til kjennelsesgrunnene når retten beslutter bruk av forbud og kontroll. Kravene vil også gjelde når retten beslutter delvis isolasjon.

Fjerde ledd er nytt. Bestemmelsen angir at § 187 a skal gjelde tilsvarende. Dette innebærer at bruken av isolasjon skal opphøre dersom vilkårene for å bruke isolasjon ikke lenger er oppfylt. Det er for eksempel ikke lenger grunn til å holde den siktede delvis isolert, eller isolasjonen innebærer et uforholdsmessig inngrep. Tilsvarende gjelder hvis det er besluttet andre forbud eller annen kontroll etter § 186.

Gjeldende tredje ledd blir nytt femte ledd. En henvisning til fengselsloven kapittel V er endret til straffegjennomføringsloven kapittel 4.

Til ny § 186 a

Bestemmelsen gjelder beslutninger om bruk av fullstendig isolasjon. Om bakgrunnen for forslaget vises det til punkt 4.6.

Første ledd første punktum slår fast at fullstendig isolasjon skal besluttes av retten. Isolasjon vil dermed ikke lenger kunne inntre som en indirekte følge av at retten har besluttet forbud eller kontroll etter § 186. Fullstendig isolasjon vil si at den fengslede skal utelukkes fra fellesskap med alle de andre innsatte. - Bestemmelsen berører ikke adgangen til å utelukke en varetektsfengslet person fra fellesskap med andre i forebyggende øyemed etter straffegjennomføringsloven § 52, jf. § 37.

Første punktum stiller opp vilkår for når fullstendig isolasjon kan besluttes. Isolasjon kan brukes bare når fengslingsgrunnen er bevisforspillelsesfare, jf. § 171 første ledd nr. 2, ikke ved de øvrige fengslingsgrunnene.

Dessuten må det være en nærliggende fare for at den fengslede vil forspille bevis i saken dersom han ikke holdes isolert. Han kan med andre ord ikke holdes fullstendig isolert hvis varetektsfengsling i seg selv er nok til å hindre bevisforspillelse eller hvis det er tilstrekkelig med delvis isolasjon. «Nærliggende fare» skal forstås på samme måte som i § 171 første ledd nr. 2.

I tillegg kreves det at isolasjonen ikke er et uforholdsmessig inngrep, jf. § 170 a. Departementet understreker viktigheten av at isolasjon bare besluttes når alle lovens vilkår, inkludert kravet om forholdsmessighet, er oppfylt. Det er et formål med lovendringen at fullstendig isolasjon ikke skal brukes mer enn strengt nødvendig.

Departementet har vurdert om isolasjon bør være utelukket når den siktede er under 18 år, men fremmer ikke forslag om dette. Er den siktede under 18 år, skal imidlertid fullstendig isolasjon etter forslaget kunne besluttes bare dersom det er særlig påkrevet, se utkastet annet punktum. Bruken av isolasjon overfor unge lovbrytere skal begrenses mest mulig.

Retten skal alltid sette en bestemt tidsfrist for isolasjonen, se annet ledd første punktum. Fristen skal være så kort som mulig, og må når isolasjon besluttes første gang, ikke overstige 2 uker, se annet punktum. Retten må i hver sak vurdere om fristen skal settes kortere enn 2 uker; lengstefristen på 2 uker skal ikke virke som en automatisk frist. Retten har ikke adgang til å sette en lengre frist enn 2 uker i denne omgangen.

Fristen kan imidlertid forlenges med inntil 2 uker av gangen, jf. tredje punktum. Og dersom etterforskningens art eller andre særlige omstendigheter tilsier at fornyet prøving etter 2 uker vil være uten betydning, kan retten sette en lengre frist, men ikke lengre enn 4 uker av gangen, se fjerde punktum.

Heller ikke dette skal være noen automatisk frist, fristen skal fastsettes etter en konkret vurdering i det enkelte tilfellet. Selv om det synes klart at påtalemyndigheten har behov for å holde den fengslede isolert i for eksempel 4 uker, kan en så lang frist ikke settes hvis det er grunn til å tro at isolasjonen vil være en så stor belastning at det blir et uforholdsmessig inngrep. Er den siktede under 18 år, kan fristen aldri forlenges med mer enn 2 uker av gangen, jf. fjerde punktum.

I tredje ledder det foreslått lengstefrister for sammenhengende isolasjon. Er den siktede unntaksvis holdt isolert i flere omganger som ikke henger sammen i tid, skal isolasjonsperiodene ikke legges sammen.

Utkastet sondrer mellom saker hvor siktelsen gjelder en straffbar handling som kan medføre straff av fengsel inntil 6 år ( bokstav a) og straff av mer enn 6 års fengsel ( bokstav b). Forhøyelse av straffen pga. gjentakelse eller konkurrens kommer ikke i betraktning ( annet punktum i både bokstav a og bokstav b). Er den siktede utilregnelig slik at bare særreaksjon kan idømmes, ikke fengselsstraff, må man likevel ta utgangspunkt i den strafferammen som gjelder for det aktuelle lovbruddet.

Departementet understreker at fristene i tredje ledd ikke skal virke som normalfrister. Tvert imot skal isolasjonen vanligvis vare i kortere tid - det dreier seg om lengstefrister. Både påtalemyndigheten og retten har ansvar for at fullstendig isolasjon bare skal vare så lenge det er tilstrekkelig grunn til det og isolasjonen ikke er et uforholdsmessig inngrep. Særlig viktig er det å holde rede på hvordan isolasjonen virker på den siktede - om nødvendig ved hjelp av legeundersøkelse. Forsvareren har også en viktig rolle her.

I saker hvor straffen er fengsel i 6 år eller mindre, kan ikke isolasjonen fastsettes for mer enn 6 uker. Fristen er i utgangspunktet absolutt; den kan ikke overskrides. Er vilkårene for fullstendig isolasjon unntaksvis oppfylt etter at 6 uker er gått, må den fengslede likevel gis rett til samvær - i alle fall med noen innsatte. Men delvis isolasjon kan besluttes; 6-ukersfristen gjelder bare for fullstendig isolasjon.

Gjelder siktelsen flere forhold som samlet kan føre til en straff av mer enn 6 års fengsel, kan den fengslede holdes isolert utover 6 uker, se bokstav a tredje punktum. Vilkåret er at tungtveiende hensyn gjør det nødvendig. Det er altså tale om en snever unntaksregel. Departementet har særlig hatt i tankene siktelser som gjelder et større antall lovbrudd.

I de alvorligste sakene er lengstefristen 12 uker, jf. bokstav b første punktum, jf. annet punktum. Denne fristen er ikke absolutt - selv ikke når siktelsen gjelder ett lovbrudd, jf. tredje punktum. Men også her er det tale om en snever unntaksregel. Unntak skal bare kunne besluttes når tungtveiende hensyn gjør det nødvendig.

Formålet med lovendringen er å etablere en praksis som gjør at Norge ikke lenger får kritikk fra internasjonale kontrollorganer for omfanget og varigheten av bruken av isolasjon. Etter departementets syn legger utkastet godt til rette for en slik praksis. Men hvorvidt målsetningen vil bli nådd, vil bero på straffesakens aktører. Departementet forutsetter at både domstoler, påtalemyndighet og forsvarere tar denne oppgaven meget alvorlig.

Isolasjon er særlig byrdefullt for siktede under 18 år. Slike unge lovbrytere skal derfor under ingen omstendigheter holdes isolert i mer enn 8 uker, se siste punktum. Det gjelder uavhengig av hvor alvorlig lovbruddet er og av om det dreier seg om ett eller flere lovbrudd.

Fjerde ledd gir § 186 tredje og fjerde ledd tilsvarende anvendelse. Paragraf 186 tredje ledd gjelder krav til kjennelsesgrunnene. Fjerde ledd gir § 187 a tilsvarende anvendelse. Dette innebærer at bruken av isolasjon skal opphøre dersom fristen for isolasjon har gått ut uten å ha blitt forlenget. Og selv om fristen ikke er utløpt, skal isolasjonen opphøre hvis vilkårene ikke lenger er oppfylt. Isolasjonen er for eksempel blitt et uforholdsmessig inngrep.

Til § 230

I et nytt annet ledd blir det åpnet for at mistenkte og vitner kan pålegges å møte til politiavhør, se første punktum,jf. annet punktum. Innkalling til avhør med møteplikt vil være et alternativ til uformell innkalling og innkalling der det opplyses at politiet vil begjære rettslig avhør av et vitne ved manglende oppmøte.

Møteplikt kan bare pålegges for å få avklart om den mistenkte eller vitnet ønsker å forklare seg. Er det allerede klart at vedkommende ikke er villig til å forklare seg, er det ikke grunnlag for å innkalle vedkommende.

Møteplikten gjelder selv om vitnet eller den mistenkte ikke har forklaringsplikt for politiet. Møteplikten innebærer ikke noen forklaringsplikt. Politiet må sørge for at innkallingen og fremstillingen skjer på en slik måte at det ikke oppstår misforståelser om dette.

Reglene i §§ 110, 112, 113 og 114 om innkalling av vitner til retten skal gjelde tilsvarende så langt de passer, også når den mistenkte innkalles, jf. tredje punktum.Det innebærer bl.a. at innkallingen skal angi saken, formålet med innkallingen og møtested og -tid. Innkallingen skal forkynnes for den som innkalles, jf. § 110. I de tilfeller hvor en person under 18 år innkalles, skal det sendes kopi til ungdommens foresatte.

Dersom den mistenkte eller vitnet ikke møter, kan påtalemyndigheten beslutte at han skal avhentes, se fjerde punktum. Vilkåret er at den mistenkte eller vitnet ikke har gyldig forfall og at han har fått innkallingen lovlig forkynt eller på annen måte fått kjennskap til innkallingen. Det er ikke tilstrekkelig at innkallingen er sendt ham el., det må være grunn til å tro at han har mottatt den. Om bakgrunnen for endringen vises det til kapittel 9 ovenfor.

Til § 248

Endringen retter opp en inkurie. Ved den omredigeringen av bestemmelsen som ble vedtatt ved lov 4. mai 2001 nr. 16, falt henvisningen til første ledd i vegtrafikkloven § 22 ut i § 248 første ledd bokstav d.

Til § 272

I en tilføyelse til § 272 første ledd bokstav c foreslår departementet å gjøre det klart at retten allerede under saksforberedelsen kan avgjøre at hovedforhandlingen ikke vil bli utsatt for at partene skal kunne innhente bevis som de ikke kommer til å ha for hånden når hovedforhandlingen starter. På den måten vil retten ha like stor mulighet til å avskjære bevis under saksforberedelsen som under hovedforhandlingen.

Grunnlaget for bevisavskjæringen må søkes i de alminnelige bevisavskjæringsreglene. Selv om det ofte vil være vanskeligere å avgjøre om vilkårene for bevisavskjæring er oppfylt under saksforberedelsen enn under hovedforhandling, kan vilkårene etter en konkret vurdering være oppfylt.

Om bakgrunnen for endringen vises det til punkt 8.4.3 foran.

Om bakgrunnen for forslaget om å tilføye et nytt fjerde ledd vises det til punkt 8.4.2. Det vil kunne være vanskelig for retten å ta stilling til om det er hensiktsmessig å innkalle til rettsmøte under saksforberedelsen for å behandle spørsmålet om å avskjære bevisførsel under hovedforhandlingen, eller spørsmålet om å nekte å utsette hovedforhandlingen av hensyn til bevisførsel, jf. § 272 første ledd bokstav c. Departementet foreslår derfor at det gis hjemmel for at retten før den avgjør spørsmålet kan be partene om en skriftlig redegjørelse for hvorfor de påberopte bevis ønskes ført. Retten står fritt til å bestemme om den ønsker å be om en slik skriftlig redegjørelse eller ikke.

Til § 275

Om bakgrunnen for endringen vises det til kapittel 6. Bestemmelsen fastsetter frister for å beramme saker og for å avholde hovedforhandling for tingretten og lagmannsretten. Hovedforhandling skal i alle saker berammes så snart som mulig, jf. første ledd første punktum. Etter gjeldende rett skal hovedforhandling i tingretten som hovedregel berammes senest to uker etter at saken kom inn til retten. Departementet foreslår at det innføres en toukers-frist også for berammelse av hovedforhandling i lagmannsretten, se utkastet til første ledd annet punktum. Fristen skal starte å løpe når anken er henvist. Er særlige forhold til hinder for å beramme hovedforhandling innen to uker, kan berammingen utsettes, men da skal grunnen opplyses i rettsboken, jf. tredje ledd, som tidligere var første ledd tredje punktum.

Toukers-fristen gjelder ikke i saker for Høyesterett. Første ledd første punktum om at tid for hovedforhandling skal fastsettes snarest mulig gjelder imidlertid også her.

Departementet foreslår videre at det tas inn en regel i et nytt annet ledd første punktum om at hovedforhandling skal avholdes så snart som mulig. Bestemmelsen gjelder for hovedforhandling i alle tre instanser.

I utkastets annet punktum er det foreslått særlige fristregler for når hovedforhandling skal være påbegynt i saker hvor den siktede enten var under 18 år da forbrytelsen ble begått eller er varetektsfengslet når saken berammes. Gjelder det en sak med flere tiltalepunkter og hvor bare noen av lovbruddene ble begått før den siktede fylte 18 år, kommer fristen i annet punktum likevel til anvendelse.

Formålet med fristreglene er at aktørene i straffesakskjeden skal prioritere de nevnte sakene slik at hovedforhandling kan avholdes særlig raskt.

For tingretten er fristen seks uker fra saken kom inn. For lagmannsretten er fristen åtte uker fra anken ble henvist. Departementet understreker at det her dreier seg om lengstefrister. Er det mulig, skal hovedforhandling avholdes før fristen løper ut.

Heller ikke disse fristene er absolutte. Hovedforhandling kan avholdes senere når særlige forhold er til hinder for å starte den tidligere, men da skal grunnen oppgis i rettsboken, jf. tredje ledd. Etter omstendighetene må for eksempel en kort utsettelse aksepteres for å hindre aktor- eller forsvarerbytte.

Fristen i annet punktum gjelder ikke for saker for Høyesterett. Men hensynene bak lovforslaget tilsier at også Høyesterett prioriterer disse sakene.

Regelen i tredje ledd er flyttet fra første ledd tredje punktum og utvidet til også å gjelde brudd på fristene for å avholde hovedforhandling.

Nåværende annet og tredje ledd blir nye fjerde og femte ledd. I fjerde ledd er det foreslått språklige endringer. Det er ikke foreslått noen realitetsendringer i noen av de to leddene.

Til § 276

Endringen av annet ledd innebærer at forsterket rett kan benyttes i alle saker som er særlig omfattende eller hvor andre særlige grunner foreligger, ikke bare i saker med høyere strafferamme enn fengsel i seks år (toinstanssakene). Adgangen til å styrke retten skal fremdeles praktiseres med forsiktighet. Om bakgrunnen for endringen vises det til kapittel 14 foran.

Bestemmelsen om betydningen av sammenstøt av forbrytelser, gjentagelse osv. får ved en slik endring ikke lenger betydning for reglene om sammensetningen av retten. Den er derfor i utkastet flyttet til fjerde ledd. I fjerde ledd om hvilke saker dommerfullmektigen kan behandle, blir det i dag vist til annet ledd annet punktum, og her er regelen fortsatt aktuell.

Til § 292

Endringen i annet ledd første punktum utvider adgangen til å avskjære bevis i straffesaker. Om bakgrunnen for endringene vises det til kapittel 8 foran.

Bestemmelsen regulerer de tilfellene hvor bevisavskjæring kan skje når beviset er for hånden og den tiltalte ikke har gitt en fullstendig tilståelse, sml. § 292 første ledd. Bestemmelsen gjelder både når det er tale om å avskjære bevis under saksforberedelsen og under hovedforhandlingen. Rettens praktiske mulighet for å avskjære bevis under saksforberedelsen vil imidlertid kunne være begrenset. Retten vil ofte ikke på forhånd ha en bestemt oppfatning om hvorvidt vilkårene for bevisavskjæring er oppfylt, f. eks. om beviset gjelder et forhold som har betydning for dommen eller ikke. Men den rettslige adgangen til å foreta bevisavskjæring er altså i prinsippet den samme under saksforberedelsen som under hovedforhandlingen.

I tillegg til at det er foreslått enkelte realitetsendringer i forhold til tidligere gjeldende rett, er bestemmelsen omstrukturert for å gjøre den mer oversiktlig.

Etter bokstav akan retten nekte beviset ført såfremt den finner at beviset gjelder forhold som er uten betydning for dommens innhold. Vilkåret er videre enn det tidligere vilkåret «uten betydning for saken». Dette medfører at bevis kan avskjæres i flere tilfeller enn etter gjeldende rett.

Det avgjørende er om det aktuelle forhold kan ha betydning for dommens innhold eller ikke. En omstendighet kan være uten betydning for dommens innhold selv om den angår saken.

Bevis om forhold som har liten betydning for dommens innhold, kan derimot ikke avskjæres etter denne bestemmelsen hvis de har en viss betydning.

Vilkåret «uten betydning for dommens innhold» er det samme som vilkåret for å nekte bevisførsel om fra hvilket sted politiet har foretatt observasjoner etter gjeldende § 292 annet ledd annet punktum. Når man nå på generelt grunnlag kan nekte bevisførsel om forhold som er uten betydning for dommens innhold, blir bestemmelsen i gjeldende annet punktum overflødig. Denne bestemmelsen oppheves derfor.

Etter bokstav b vil bevis kunne nektes ført såfremt retten finner at beviset gjelder forhold som allerede er tilstrekkelig bevist. Dette er en videreføring av gjeldende § 292 annet ledd første punktum annet alternativ.

Etter bokstav cvil retten kunne nekte et bevis ført såfremt den finner at beviset åpenbart ikke har noen beviskraft. Den samme formulering er brukt i tvistemålsloven § 189 første ledd nr. 3. Ut fra bevismidlets art, karakter og lignende forhold må det være klart at det tilbudte beviset er betydningsløst selv om det påstås at det skal godtgjøre forhold som er relevant for avgjørelsen. Dette må bero på en konkret vurdering. Vilkåret om åpenbarhet er strengt. Det er ikke nok at beviset ikke har «noen nevneverdig bevisverdi», jf. Rt. 1981 s. 894, hvor dette var oppe for Høyesterett i en sivil sak.

Til § 293

Om bakgrunnen for endringen vises det til kapittel 8 foran.

Første leddviderefører den tidligere bestemmelsen i § 293 første ledd annet alternativ om at retten kan nekte å utsette forhandlingene av hensyn til bevisførsel når den finner at bevisførselen vil føre til en forsinkelse eller ulempe som ikke står i rimelig forhold til bevisets og sakens betydning. Gjeldende § 293 første ledd første alternativ om at retten også kan nekte å utsette forhandlingene når den finner at bevisførselen ville være «uten betydning», anses overflødig da det foreslås at retten kan avskjære bevis om forhold som er uten betydning for dommens innhold selv om beviset er for hånden, jf. § 292 annet ledd første punktum bokstav a. Da kan dette også gjøres dersom beviset ikke er for hånden under hovedforhandling.

Bestemmelsen i annet leddsnevrer inn retten til å få utsettelse dersom det føres et bevis som motparten ikke har fått tilstrekkelig varsel om. Etter gjeldende bestemmelse har parten krav på utsettelse «hvis ikke beviset er uten betydning». Etter den foreslåtte bestemmelsen vil parten bare ha krav på utsettelse dersom beviset kan ha betydning for dommens innhold.

Vilkåret er her det samme som for å nekte ført bevis som er for hånden etter § 292 annet ledd første punktum bokstav a. Selv om retten til utsettelse snevres noe inn, mener departementet at dette ikke går utover rettssikkerheten. Det er bare når beviset vil kunne ha innvirkning på dommens innhold, at partene har stort behov for kontradiksjon. Hensynet til «fair trial» blir dermed ivaretatt. Når det gjelder hva som nærmere ligger i «uten betydning for dommens innhold», vises det til merknaden til § 292 ovenfor.

Til § 310

Ved tredje ledd nytt annet punktum fastsettes det en absolutt ankefrist for påtalemyndigheten. Fristen er fire uker fra dommen er kommet inn til den påtalemyndighet som er ankeberettiget eller som utførte aktoratet. En tilsvarende begrensning er ikke foreslått for motanke. Om bakgrunnen for endringen vises det til kapittel 15 foran.

Til § 327

Det er presisert i annet punktum at de særskilte fristreglene i § 275 første ledd annet punktum og annet ledd annet punktum ikke gjelder for saker i Høyesterett, se nærmere merknaden til § 275.

Til § 336

I nytt fjerde ledd blir det åpnet for at ankedomstolen skal kunne heve en ankesak etter to år når den siktede har anket, men det ikke har vært mulig å innkalle den siktede eller den siktede har hatt gyldig forfall. Bestemmelsen er ment å være en sikkerhetsventil. Antallet mislykkede innkallingsforsøk og antallet utsettelser pga. gyldig forfall vil være viktige momenter i rettens vurderingen. Der den siktede har forsvarer, er denne gitt selvstendig kjæremålsrett. Om bakgrunnen for endringen vises det for øvrig til kapittel 16 foran.

Til § 380

Departementet foreslår i et nytt annet ledd at kjæremål over avgjørelser om varetektsfengsling skal behandles snarest mulig. Bestemmelsen gjelder enten forhørsretten har besluttet å fengsle eller å løslate den siktede. Kravet innebærer at kjæremålene må prioriteres fremfor andre kjæremål. Departementet går ikke inn for at det fastsettes en bestemt lengstefrist i loven. Om bakgrunnen for endringen vises det til punkt 4.1.7.2 i.f.

Til § 474 første ledd

For å forenkle behandlingen og redusere saksbehandlingstiden for de viktigste militære straffesakene i fredstid, utvides den militære påtalemyndighetens kompetanse til å ta ut tiltale i militære straffesaker.

Den militære påtalemyndigheten får samme kompetanse som politimesteren, ikke politiet, jf. første ledd tredje punktum. Departementet viser til punkt 12.4 ovenfor for den nærmere begrunnelsen for å velge av denne løsningen. Hvilken kompetanse politimesteren har, fremgår av regelen i annet punktum, som er uendret.

Endringen innebærer også at den militære påtalemyndighet får ankekompetanse i forseelsessaker, jf. § 68 første ledd siste punktum.

For militære straffesaker som avgjøres ved forelegg, innebærer lovendringen en viss realitetsendring. Foreleggskompetansen er ikke uttrykkelig nevnt, men kompetansen til å ta ut tiltale omfatter også kompetansen til å utferdige forelegg. Militærjuristene skal heretter ha samme foreleggskompetanse som politimesteren, mens de i dag har samme foreleggskompetanse som politiets embets- og tjenestemenn med påtalemyndighet. Politimesteren har i alle tilfeller samme kompetanse som de av hans embets- og tjenestemenn som tilhører påtalemyndigheten. I tillegg får militærjuristene også foreleggskompetanse etter § 67 annet ledd annet punktum, uavhengig av om politimesteren har tildelt andre underordnede slik påtalekompetanse.

Utvidelsen av den militære påtalekompetansen får størst betydning i de sakene som avgjøres ved tiltale. Etter ordlyden gjelder regelen alle militære straffesaker, forbrytelser så vel som forseelser. Militærjuristene har i dag ingen tiltalekompetanse overhodet, og lovendringen betyr en utvidelse på begge områder.

Imidlertid får bestemmelsen mindre betydning ved forseelser, fordi disse sakene oftere avgjøres ved forelegg. Dette gjelder f.eks. fravær av kortere varighet, jf. militær straffelov § 34 annet ledd første straffalternativ. Regelen må ses i sammenheng med at det i militære straffesaker også kan gis forelegg på arrest med hjemmel i straffeprosessloven § 479.

I forbrytelsessaker får bestemmelsen betydning ved de overtredelser av militær straffelov § 34 annet ledd annet straffalternativ som regnes som forbrytelser. Bestemmelsen er nærmere omtalt ovenfor i punkt 12.1. Disse sakene er de eneste militære forbrytelser hvor politimesteren er gitt tiltalekompetanse, jf. straffeprosessloven § 67 annet ledd annet punktum sammenholdt med påtaleinstruksen.

Utvidelsen av den militære påtalemyndighetens kompetanse til å utferdige tiltale innebærer ingen innskrenkning i politimesterens tiltalekompetanse. For at lovendringen skal gi den tiltenkte effektiviseringsgevinst, må imidlertid tiltalespørsmålet i praksis overlates til den militære påtalemyndighet. Unntak kan tenkes ved realkonkurrens, der tiltalen omfatter både overtredelse av militær straffelov § 34 og overtredelse av borgerlig straffelovgivning hvor politimesteren har fått delegert påtalekompetanse. Departementet forutsetter at eventuelle spørsmål som oppstår ved fordelingen av arbeidet når begge har samme tiltalekompetanse eller foreleggskompetanse, kan løses gjennom instruks.

20.3 Endringer i straffegjennomføringsloven

Endringene i §§ 46, 48 og 52 er tekniske tilpasninger som følge av at departementet foreslår uttrykkelige regler om delvis isolasjon i straffeprosessloven § 186 annet ledd og om fullstendig isolasjon i ny § 186 a, og innebærer ikke realitetsendringer.

20.4 Ikrafttredelses- og overgangsbestemmelser

Lovforslaget del IV inneholder bestemmelser om ikraftsetting og overgangsregler.

For flertallet av endringene er det ikke aktuelt å fastsette særlige overgangsregler. Det dreier seg om endringer i bestemmelser av prosessuell art eller rent tekniske endringer som uten videre kan få anvendelse også for eldre rettsforhold og for verserende saker. Enkelte endringer er imidlertid av en slik art at det er hensiktsmessig å angi et klart skjæringspunkt. Det gjelder endringene i straffeloven § 60 og i straffeprosessloven §§ 59 a, 186, 186 a, 275 og 310.

For endringen i straffeloven § 391 a vises det til reglene i straffeloven § 3.