16 Heving av ankesak

16.1 Gjeldende rett og arbeidsgruppens forslag

Arbeidsgruppe II foreslår at det åpnes en adgang til å heve ankesaker hvor den siktede har erklært anke, men hvor ankeforhandling ikke har vært holdt fordi det ikke har vært mulig å innkalle den siktede eller fordi den siktede har hatt gyldig forfall. En slik regel vil bare få betydning i noen få saker. Men i de sakene det gjelder, vil lagmannsretten og påtalemyndigheten slippe å foreta ytterligere berammelser og forberedelser til ankeforhandlinger som det er usikkert om vil bli holdt.

Arbeidsgruppe II uttaler (side 67-68):

«Strprl § 336 gir regler om avvisning og fremme av ankesaker i lagmannsretten når siktede uteblir eller har unnveket.

Siktedes anke over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet skal avvises dersom han uteblir uten gyldig forfall eller stevning ikke har kunnet forkynnes for ham fordi han har unnveket. Ved bevisanke fra påtalemyndigheten kan saken fremmes dersom vilkårene i strprl § 281 er oppfylt og det i den påankede dom ikke er idømt fengsel i mer enn ett år. En begrenset anke kan fremmes i siktedes fravær med mindre han er innkalt eller skal innkalles og har gyldig forfall.

Bestemmelsen løser de fleste tilfeller hvor ankesaken ikke kommer opp til realitetsbehandling og hvor dette beror på siktede. Det forekommer imidlertid saker som verken kan fremmes eller avvises, og som derfor blir liggende ubehandlet i lagmannsrettene.

Det dreier seg for det første om ankesaker hvor siktede oppholder seg i utlandet, men gjentagne ganger ikke møter til ankeforhandlinger han innkalles til pga omstendigheter som retten finner å måtte akseptere som gyldig forfall. Det er gjerne tale om forfall pga sykdom i henhold til legeerklæring. Retten kan vanskelig overprøve slike legeerklæringer, og noen mulighet til å få siktede undersøkt av en annen lege er normalt ikke til stede. Selv om det derfor er omstendigheter som gjør at det er grunn til å se med skepsis på om siktede virkelig har gyldig forfall, lar det seg ikke gjøre å avklare dette.

Dernest forekommer det saker der siktede er forsvunnet slik at det ikke lar seg gjøre å stevne ham til ankeforhandlingen. Slike saker kan noen ganger få sin avslutning i lagmannsretten ved at siktede anses 'unnveket'. Opplysningene som foreligger kan imidlertid ofte være utilstrekkelige til å fastslå dette.

Arbeidsgruppen finner etter dette at det er behov for en regel om at ankesaker - hvor siktedes tilstedeværelse er nødvendig - skal heves etter en viss tid uansett årsaken til at siktede ikke møter. To år etter inngitt anke anses å være et passende skjæringspunkt.

Foruten behovet for å få slike saker ut av saksporteføljen i domsstolene og hos påtalemyndigheten, viser arbeidsgruppen til at bevisene i en sak svekkes over tid, slik at muligheten til å få saken tilfredstillende opplyst i en ankeforhandling etter hvert smuldrer bort. Også hensynet til fornærmede har vekt. Han har - av mange grunner - en berettiget interesse i at saken får sin endelige avslutning innen rimelig tid.

Dertil kommer at det i mange av disse sakene vil være tale om reell unnvikelse eller ugyldige forfall, men hvor retten ikke har tilstrekkelig grunnlag for å fastslå det. En hevingsregel er naturligvis helt uproblematisk i forhold til slike saker.

I andre saker kan de faktiske omstendigheter ligge slik an det kan være tvilsomt om et så vidt krevende begrep som 'unndragelse' kan benyttes, men hvor siktede likevel har opptrådt så vidt passivt hva gjelder å holde seg tilgjengelig for innkalling til ankeforhandlingen, at han må sies å ha vist svært liten interesse for egen sak. Heller ikke i forhold til disse vil en hevingsregel være særlig problematisk.

Det kan imidlertid ikke ses bort fra at det under tiden også kan forekomme saker som ligger annerledes an. Sykdom som hindrer siktede i å møte, kan være av langvarig art. Arbeidsgruppen finner likevel at de øvrige hensyn som taler for å heve ankesaker som slik trekker ut må gå foran. Spesielt vises til de begrensede muligheter til forsvarlig iretteføring etter lang tid pga bevissvekkelse.

Konsekvensen av at ankesaken heves er at den påankede dom blir rettskraftig. Det innebærer at eneste mulighet for at saken kan komme opp krever at vilkårene for gjenopptagelse i strprl kap 27 er oppfylt. At det slik er en slik adgang til å få saken behandlet på nytt gjør at en hevingsregel som foreslått er mindre betenkelig.

Arbeidsgruppen har vurdert om det kunne være grunn til å innta en særskilt bestemmelse om rett til gjenopptagelse dersom det etter heving av en ankesak skulle bli dokumentert at siktede hadde gyldig forfall eller hvor han har gjort sitt til å holde seg tilgjengelig for innkalling til retten. En absolutt regel om gjenopptagelse i slike tilfeller synes ikke hensiktsmessig, og med den adgang til gjenopptagelse av saker som følger av strprl § 392, annet ledd synes hensynet til siktede å være forsvarlig ivaretatt. Nettopp omstendigheter som nevnt bør vektlegges ved vurderingen av om 'tungtveiende hensyn tilsier at spørsmålet om siktede skyld blir prøvd på ny'. Det kan være grunn til å overveie om det er behov for å innta en tilføyelse i bestemmelsene om gjenopptagelse for å fange opp disse tilfellene.

Arbeidsgruppen har også vurdert om det bør innføres en tilsvarende hevingsregel ved anke fra påtalemyndigheten, men har kommet til at det ikke er grunn til det. Dersom siktede vet at ankesaken vil falle bort etter en tid, vil det kunne motivere ham til større aktivitet med henblikk på å unndra seg forfølgningen. Denne risikoen kan for øvrig lede til at det hyppigere enn ellers begjæres varetektsfengsling begrunnet i unndragelsesfare. Arbeidsgruppen viser også til at påtalemyndigheten kan trekke anken dersom det viser seg umulig å få den behandlet i løpet av rimelig tid.»

16.2 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet sa departementet seg enig med arbeidsgruppen i at det kan være behov for å heve ankesaker der ankeforhandlingen ikke lar seg avholde fordi den siktede ikke er til stede, og sluttet seg til arbeidsgruppens begrunnelse.

Departementet var derimot ikke enig med arbeidsgruppen i at retten skulle ha plikt til å heve saken og uttalte på side 75 i høringsnotatet:

«Arbeidsgruppen foreslår at retten skal ha plikt til å heve saken i de aktuelle tilfellene. På dette punktet går forslaget etter departementets syn for langt. Når siktede gjentatte ganger har gyldig forfall, er det uheldig om saken må heves dersom det har gått mer enn to år. Departementet vil foretrekke en regel som er noe mindre kategorisk enn arbeidsgruppens forslag. En 'kan'-regel vil være mer fleksibel, og vil redusere de rettsikkerhetsmessige betenkeligheter. At det går lang tid før en sak kan behandles, behøver ikke å resultere i flere bortkastede berammelser dersom retten har fått informasjon om forfallsgrunnen. Der retten f. eks. har opplysninger om at siktede er langtidsinnlagt på sykehus i utlandet, kan berammelsen utstå til siktede er i stand til å møte. Der retten sitter med et inntrykk av at siktede forhaler saken eller der siktede oppgir forfallgrunner som retten vanskelig kan overprøve, bør saken imidlertid kunne heves etter to år. Selv om antallet mislykkede innkallingsforsøk og/eller antallet utsettelser pga. gyldig forfall, vil være viktige momenter i rettens vurdering, er det ikke nødvendig at dette fremgår direkte av ordlyden.

Avgjørelsen om heving av saken bør tas ved kjennelse og begrunnes. For at endringen skal ha nevneverdig effekt, bør det derimot ikke være et vilkår for rettskraft at hevingskjennelsen er forkynt for siktede personlig. Det bør være tilstrekkelig at et eksemplar av kjennelsen sendes til den adresse siktede tidligere har oppgitt til retten, og evt. til forsvareren. Hevingskjennelsen bør imidlertid kunne påkjæres til Høyesteretts kjæremålsutvalg på vanlig måte. Dersom et kjæremål er inngitt etter to-ukersfristen i strprl. § 379 første ledd, må det i tilfelle innrømmes fristoppreisning etter § 318, jf . § 379 første ledd annet punktum for at kjæremålet skal kunne tas under behandling.»

16.3 Høringsinstansenes syn

Ingen av høringsinstansene går imot forslaget i høringsnotatet. Men Rettspolitisk forening gir uttrykk for at den oppnevnte forsvarer bør gis selvstendig kjæremålsrett dersom kjæremålsfristen skal løpe fra kjennelsen er avsagt og uttaler:

«Forsvarer vil kunne ha anførsler og opplysninger som bør vurderes i sakens anledning, herunder rettslige anførsler om hvorvidt siktedes tilstedeværelse er påkrevet for å gjennomføre ankesaken».

Senja sorenskriverembete mener at den foreslåtte fristen er for lang og bør settes til ett år.

Følgende høringsinstanser støtter uttykkelig forslaget i høringsbrevet: Borgarting lagmannsrett, Riksadvokaten, Osloog Hordaland statsadvokatembeter, Bergen, Fjordane og Nordmøre politidistrikter og Den Norske Advokatforening.

16.4 Departementets vurdering

Departementet går inn for at forslaget i høringsnotatet følges opp. Ankesaken bør kunne avsluttes også i de tilfeller hvor det ikke er mulig å få tak i den siktede som har inngitt anke.

Fristen for å påkjære avgjørelsen om å heve saken bør løpe fra kjennelsen ble avsagt. Kjennelsen bør sendes til den adressen som retten har fått opplyst. Dersom den siktede ikke mottar kjennelsen tidsnok til å kunne påkjære, må det søkes fristoppreisning etter straffeprosessloven § 379 første ledd, jf. § 318 første ledd.

Departementet er enig med Rettspolitisk forening i at det kan være grunn til å gi forsvarer selvstendig kjæremålsrett i saker der en ankesak heves som følge av at det ikke har vært mulig å innkalle den siktede eller den siktede har hatt gyldig forfall. Dersom den siktede først har forsvarer og denne mener at lagmannsretten med urette har hevet ankesaken, vil det være mer hensiktsmessig om disse innsigelsene blir prøvd umiddelbart ved at forsvarer fremsetter kjæremål, enn ved en senere begjæring om gjenopptagelse. At et slikt kjæremål blir forkastet, er ikke til hinder for en senere gjenopptagelse, men aktuelle gjenopptagelsesgrunner vil være færre.

Departementet viser for øvrig til forslaget om endring av straffeprosessloven § 336 og til de spesielle merknadene til forslaget.