5 Forslag om opphevelse av ventelønnsordningen

5.1 Kort historikk

Regler om ventelønn (»ventepenger») fantes allerede i tjenestemannsloven av 1918. Loven inneholdt i § 20 bestemmelser om oppsigelse etter tre års tjenestetid, og ga rett til ventepenger som skulle utgjøre 60 prosent av lønnen i inntil to år for tjenestemenn med femten års tjenestetid. Bestemmelsen lød slik:

En opsagt tjenestemand med mindst femten aars tjenestetid kan for indtil to aar kræve som ventepenger seksti hundrededeler av sin løn. Ventepengene falder bort, om han ikke vil ta anden offentlig stilling, som blir budt ham, og som er lønnet med mindst otti hundrededeler av den tidligere løn og iøvrig nogenlunde svarer til den stilling, han før hadde.

I motsetning til vartpenger, se punkt 17 nedenfor, var denne bestemmelse å forstå slik at man hadde et rettskrav på ventepenger dersom man oppfylte lovens krav. Ved utarbeidelse av tjenestemannsloven av 1977, var det et mål at bestemmelsen om ventelønn skulle tilnærmes ordningen med vartpenger. Dette gjaldt spesielt med hensyn til ytelsens størrelse (60 eller 66 prosent), adgangen til ny vurdering av ytelsen (fastsettes for høyst tre år om gangen) og forholdet rettskrav/skjønnsmessig ytelse.

I Innstilling om ny lov om offentlige tjenestemenn, som ble avgitt 27. juli 1964 (Tjenestemannslovkomitéen), hadde man foretatt en nærmere vurdering også av ventelønn (side 115-119). Denne innstillingen utgjorde en viktig del av forarbeidene ved utarbeidelsen av Ot.prp. nr. 44 (1976-77). I innstillingen la man, på tilsvarende måte som i proposisjonen, til grunn at tjenestemannsloven av 1918 ga tjenestemennene et rettskrav på ventelønn (ventepenger). Denne innstillingen var vedlagt proposisjonen da denne ble fremmet for Stortinget.

Da någjeldende tjenestemannslov av 1983 ble utformet, jf. særlig Ot.prp. nr. 72 (1981-82), ble reglene om ventelønn i tjenestemannsloven av 1977 og den tilhørende forskriften i hovedsak videreført, jf. proposisjonen side 28.

I 2002 ble ventelønnsordningen på flere områder harmonisert med dagpengeordningen.

5.2 Gjeldende rett

Ventelønn er hjemlet i tjenestemannsloven § 13, og er ment som en økonomisk inntektssikring for tjenestemenn som blir oppsagt pga. at arbeidet faller bort (nedbemanning, omorganisering), sykdom eller manglende kvalifikasjoner. Andre oppsigelsesgrunner, avskjed eller egen oppsigelse gir ikke rett til ventelønn. Vedkommende må ha vært fast ansatt i to år, eller midlertidig ansatt i fire år, for å kunne få ventelønn.

Det kan kun tilstås ventelønn dersom det antas at det vil være vanskelig å skaffe annet høvelig arbeid. Begrepet «høvelig arbeid» samsvarer i det vesentligste med hva som kreves for å anses som «reell arbeidssøker» etter folketrygdloven § 4-5. Dersom vedkommende har krav på pensjon (herunder avtalefestet pensjon), kan det ikke tilstås ventelønn.

I forskrift til tjenestemannsloven er det gitt nærmere regler om ventelønn i §§ 11 og 12. Her fremgår det at ventelønnen utgjør 66 prosent av bruttolønnen (+ faste og variable pensjonsgivende tillegg) i stillingen man innehar ved oppsigelsen. Ytelsen tilstås etter følgende skala:

• før fylte 50 år: inntil 3 år

• fra 50 til 55 år: inntil 4 år

• fra fylte 55 år: inntil 12 år

Det kan imidlertid ikke utbetales ventelønn for flere år enn man har sammenhengende tjeneste i staten. Frem til 1. januar 2005 var den maksimale periode inntil 17 år.

Dersom ventelønnsmottakeren takker nei til tilbud om høvelig arbeid, faller ventelønnen bort i åtte uker. Dersom det innenfor en periode på tolv måneder takkes nei til høvelig arbeid for annen og tredje gang, faller ventelønnen bort i hhv. tolv uker og seks måneder. Ventelønnsmottakere som får fast arbeid som utgjør mer enn 125 prosent av ventelønnen, mister retten til ventelønn. Ellers reduseres ventelønnen slik at arbeids-/næringsinntekt og ventelønn til sammen tilsvarer 125% av ordinær ventelønn.

Det har siden tjenestemannsloven av 1977 fra lovgivers side vært lagt til grunn at ventelønn skulle ytes etter en skjønnsmessig vurdering. Departementet er imidlertid ikke kjent med at noen har blitt nektet ventelønn, dersom lovens krav om tjenestetid, oppsigelsesgrunn, m.m. er oppfylt. På bakgrunn av det som derfor synes å være en fast praksis over tre tiår, er det ikke unaturlig å anta at ventelønn i dag er å anse som en rettighet på linje med f.eks. dagpenger, dersom lovens øvrige krav er oppfylt.

5.3 Høringsforslaget

I høringsrapporten foreslo departementet at ventelønnsordningen skulle oppheves fra det tidspunkt ny embets- og tjenestemannslov erstatter gjeldende tjenestemannslov. Det ble også fremholdt i dette høringsbrevet at departementet ville lage overgangregler. Forslag til overgangsregler ble sendt på egen høring, med frist 4. desember 2004, til de samme høringsinstanser. Se punkt 5.6 om forslaget til overgangsregler.

5.4 Høringsinstansenes syn

De fleste departementer har ikke merknader til at ventelønnsordningen oppheves. I den grad det kommenteres, uttrykkes støtte til forslaget. Dette gjøres av Helse- og omsorgsdepartementet. Forsvarsdepartementet støtter også en opphevelse av ordningen, men påpeker samtidig viktigheten av å videreføre andre avgangsstimulerende tiltak for tjenestemenn. Enkelte andre statlige virksomheter, blant annet Direktoratet for arbeidstilsynet og Sjøfartsdirektoratet, påpeker viktigheten av langsiktige overgangsregler ved en eventuell opphevelse av ordningen. Skattedirektoratet uttaler at ventelønnsordningen kan ha vært en faktor til at vi ikke har oppnådd de ønskede resultater med hensyn til frivillig fratreden og mobilitet.

De fire hovedsammenslutningene i staten er negative til forslaget. I sin felles uttalelse fremholder LO Stat, Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund Stat (YS Stat)og Utdanningsgruppenes hovedorganisasjon (UHO):

Departementet foreslår å avvikle ventelønnsordningen og redusere den eksterne fortrinnsretten til ett år. Hovedsammenslutningene går sterkt imot å fjerne disse ordningene som har vært et sikkerhetsnett for de ansatte i staten som blir uforskyldt oppsagt, i hovedsak på grunnlag av politiske vedtak. Ved å fjerne ventelønnsordningen og sikkerhetsnettet, vil selve tryggheten i omstillingsprosessen bli rammet, som igjen vil redusere mulighetene for vellykkede omstillinger. Staten er og har vært gjennom store og omfattende omorganiseringer de siste årene. Ventelønnsinstituttet har sammen med fortrinnsretten vært de viktigste virkemidlene og sikkerhetsnettet for å få disse omstillingene og omorganiseringene gjennomført - spesielt ved fristilling. Vi vil i denne sammenheng vise til at det i det statlige tariffområde som er underlagt tjenestemannsloven er omlag 450 arbeidstakere på ventelønn, dvs. ca 10 prosent av de som totalt er på ventelønn. De øvrige er arbeidstakere i de fristilte virksomhetene, utskilt fra staten og tjenestemannsloven. I hovedsak er det kvinner med lav formalutdanning og som er ca 55 år og eldre som er på ventelønn. Denne arbeidstakergruppen har neppe de beste forutsetningene for å kunne ta nytt arbeid på det åpne arbeidsmarkedet.

En fjerning av ventelønnsordningen vil etter vår mening føre til en større grad av utstøting av eldre arbeidstakere. En slik utvikling er ikke i tråd med intensjonene om et inkluderende arbeidsliv eller med intensjonserklæringen om omstilling under trygghet som Regjeringen og Stortinget, senest ved årets hovedtariffoppgjør i staten, gikk inn for å videreføre. Fjerning av ventelønnsordningen vil også kunne få store økonomiske konsekvenser for den enkelte arbeidstaker når det gjelder pensjonsopptjening. Konsekvensene for pensjonsopptjeningen er ikke berørt i høringsforslaget fra departementet. Ved å fjerne ventelønnsordningen og sanere den eksterne fortrinnsretten reduserer Regjeringen tryggheten og sikkerhetsnettet, fraskriver seg det helhetlige arbeidsgiveransvaret, flytter utgifter fra en budsjettpost til en annen og bidrar dermed mer til å styrke «uførelinjen» enn «arbeidslinjen» i norsk arbeidsliv.

Akademikerne går i mot forslaget med samme begrunnelse som UHO, LO-Stat og YS Stat. NITO går også i mot forslaget.

Aetat Arbeidsdirektoratet støtter forslaget om opphevelse. I perioden 1993 - 2003 vises det til følgende tallgrunnlag:

• antall ventelønnsberettigede har steget fra 300 til 3400

• 90% av de som får utbetalt ventelønn pr. i dag er 50 år eller eldre

• 73% av de som har begynt på ventelønn de siste årene oppebærer fremdeles retten til ventelønn. Forskjellen mellom varighet av dagpenger og varighet av ventelønn er stor. Dagpengemottakere i aldersgruppen 50-59 år mottar i gjennomsnitt dagpenger i 38 uker, mens aldersgruppene over 60 år i gjennomsnitt mottar dagpenger i 69,3 uker

• 20% har mistet retten til ventelønn pga. overgang til alders- eller uførepensjon eller fordi de har nådd maksimaldato for rett til ventelønn

• 12% har mistet retten fordi de har fått fast arbeid

Videre fremholder Aetat Arbeidsdirektorat:

Vi ser økning i antall brukere, lange stønadsperioder, lav overgang til jobb, høy andel seniorer, m.m. Dette i kontrast til arbeidsmarkedspolitiske målsettinger om at flest mulig skal være i arbeid lengst mulig.

Aetat mener at ventelønnsordningens «innelåsningseffekter» er en konsekvens av selve innretning: Når fordelene ved å beholde stønaden framstår som større enn risikoene ved å velge aktive løsninger, vil stønadsløsningen foretrekkes av svært mange.

Ordningen sikrer inntekt over lange tidsperioder. For personer over 50 år kan eksempelvis ventelønn innvilges med 66% av tidligere stillings lønn frem til alderspensjon. Avkortingsreglene gjør det i tillegg mulig å ha en supplerende inntekt slik at ventelønn og annen inntekt til sammen utgjør 82,5 % av tidligere stillings lønn. Medlemskap og full pensjonsopptjening i Statens Pensjonskasse opprettholdes samtidig.

Risiko ved å si fra seg ventelønnen blir for stor. I kontrast til mottak av en «sikker inntekt», bortfaller retten til ventelønn fra første dag hvis en ventelønnsmottaker får fast arbeid lønnet over 82,5 % av tidligere stillings lønn. For flertallet av ventelønnsmottakere over 50 år oppleves det å gå ut i nytt fast arbeid som risikofylt. Kontrasten mellom den store graden av økonomisk sikring som ventelønnsmottaker og lite eller ingen økonomisk sikring ved å gå ut i ny fast stilling oppleves som stor fordi arbeidstakeren ikke har noen retrettmulighet til ventelønn ved en oppsigelse i den nye faste stillingen. I den første perioden etter overgang til arbeid har arbeidstakeren heller ikke opparbeidet seg grunnlag for dagpenger.

Aetat lokal og andre 1 rapporterer også at ventelønnsmottakere gjennomgående ikke er motiverte for å søke nytt fast arbeid fordi de er redde for å miste retten til ventelønn. Aetat lokal understreker imidlertid at gruppen ville hatt problemer på arbeidsmarkedet selv om de hadde vært motiverte. Dette skyldes variabler som høy alder, lav og ensidig kompetanse, geografiske og helsemessige forhold.

5.5 Departementets vurdering

Tjenestemannsloven har siden den første loven av 1918 inneholdt bestemmelser om inntektssikring for arbeidstakere som uforskyldt mistet sitt arbeid i staten. Opprinnelig ble ordningen omtalt som «ventepenger.» Formålet med ordningen var opprinnelig at den overtallige tjenestemann skulle ha inntektssikring mens han ventet på nytt arbeid i staten. Ordningen skriver seg fra en tid hvor det ikke var vanlig å bli sagt opp som følge av omstillinger eller nedbemanninger i staten. På dette tidspunkt var det heller ikke alminnelig inntektssikringssystem for arbeidsledige (dagpenger).

Senere har ordninger med inntektssikring ved arbeidsledighet (nå «dagpenger» etter folketrygdlovens kap. 4), gradvis bedret seg for arbeidstakere utenfor staten. I 1938 kom den første lov om trygd mot arbeidsløshet, som omfattet dem som var pliktig syketrygdet. Ordningen omfattet ikke statsansatte. I 1959 ble arbeidsledighetstrygden etablert som en mer generell ordning, men den gjorde fortsatt unntak for enkelte grupper arbeidstakere, bl. a. statsansatte.

Først ved en større omlegging ved lov 19. juni 1970 nr. 67 (i kraft 1. januar 1972), hvor reglene om arbeidsledighetstrygd ble inkorporert i folketrygdloven, ble statstjenestemenn omfattet av den ordinære arbeidsledighetstrygden. Arbeidsledighetstrygden har, siden den ble en del av folketrygdloven, blitt endret flere ganger både med hensyn til dekningsgrad og lengde. Den har siden midten av 1970-tallet i det alt vesentligste utgjort en like god inntektssikring som ventelønn de første årene ved arbeidsledighet.

Ventelønnen har også gjennomgått flere mindre endringer opp gjennom årene. En mer omfattende endring ble foretatt i tjenestemannsloven av 1977. Ordningen ble nå kalt ventelønn. Dekningsgraden på ventelønnen ble da hevet fra 60% til 66%, og perioden det kunne tilstås ytelser ble utvidet fra maksimalt to år, til at de over 50 år kunne få ventelønn frem til alderspensjon.

Mens dagpengeordningen etter hvert er blitt et sentralt virkemiddel for å påvirke adferden på arbeidsmarkedet, har ventelønn de siste femten årene snarere hatt en funksjon som førtidspensjon og virkemiddel i statlig omstillingsarbeid. Særlig på 1990-tallet, med høy arbeidsledighet og god tilgang på arbeidskraft, synes ordningen å ha medvirket til at den eldre del av arbeidsstokken «tok i mot» ventelønn for å fratre fra virksomheter som ble skilt ut fra staten og etablert som selvstendige rettssubjekter.

Ventelønnsordningen har først i de senere år blitt viet større oppmerksomhet som et virkemiddel i arbeidsmarkedspolitikken. Dette kan nok delvis skyldes at antall ventelønnsmottakere (ca. 300 personer i 1993) har utgjort en marginal gruppe i forhold til det totale antall arbeidsledige. Etter at man på 1990-tallet og ut over på 2000-tallet har sett seg nødt til å gjennomføre omstillingsprosesser som har bremset veksten i statlig sektor, har også antallet personer på ventelønn økt. Det var ialt ca. 3300 personer som mottok ventelønn pr. 1. september 2004. Det er liten grunn til å anta at omstillinger i statlig sektor vil avta i årene fremover. Ordningen bør derfor i større grad enn tidligere vurderes ut fra den virkning den har på arbeidsmarkedet, ikke bare som en sikring eller et gode for statsansatte.

Norge vil på sikt ha behov for arbeidskraft. Det er et uttalt mål for Regjeringen og partene i arbeidslivet at man ønsker at flere skal stå i arbeid lenger. Det er også bred enighet i samfunnet om at man må søke å få flest mulig stønadsmottakere tilbake i arbeid. Departementeter av den oppfatning at ventelønnsordningen virker i motsatt retning. Hovedgrunnen til dette er ordningens lange ytelsesperioder for eldre arbeidstakere.

Departementet legger til grunn at det i høringssvarene reises få innsigelser mot å oppheve ordningen. Ingen høringsinstanser, med unntak av hovedsammenslutningene i staten og NITO, har anført arbeidsmarkedsfaglige begrunnelser for å beholde ordningen.

Departementet er enig med de høringsinstanser som påpeker at ventelønnsordningen har vært med på å lette flere omstillingsprosesser i staten. Dette gjelder i særlig grad når statlige virksomheter er blitt etablert som selvstendige rettssubjekter utenfor staten. Virkningen har imidlertid vært at eldre arbeidskraft har måttet vike i større grad enn om ventelønnsordningen ikke hadde vært tilgjengelig for de aktuelle virksomheter.

Aetat Arbeidsdirektoratet mener ordningens innretning bidrar til å skape såkalte «innelåsningseffekter». Det vises til at ventelønnsmottakere er lite motivert til å akseptere tilbud om nytt fast arbeid, fordi man ikke kan vende tilbake til ventelønnsordningen ved eventuell ny arbeidsledighet.

Departementet mener at noe av den negative effekten av ventelønnsordningen kunne vært avdempet gjennom endringer, som f. eks. gjenopptak av stønaden etter mønster fra dagpengeordningen. Likevel vil eventuelle ytterligere justeringer i ordningen etter departementets oppfatning ikke endre det forhold at de svært lange maksimalperiodene vil medvirke til både «utstøting» av eldre arbeidskraft og lav «gjennomstrømning» av ventelønnsmottakere. Skulle man beholde en ventelønnsordning, samtidig som man på lengre sikt har et behov for flere i arbeid og færre stønadsmottakere, burde ordningen blitt ytterligere harmonisert mot dagpengeordningen. Dette gjelder særlig stønadens lengde, gjenopptak og gradering ved deltidsarbeid. For departementet fremstår det imidlertid som lite hensiktsmessig å forvalte to tilnærmet like ordninger med samme formål.

En opphevelse av ventelønnsordningen vil også redusere ulikhetene mellom statlig sektor og de øvrige sektorer i arbeidslivet. Departementet er av den oppfatning at samfunnet vil tjene på at kompetanseflyten mellom de øvrige sektorer øker som følge av at flere personer skifter arbeid på tvers av sektorene. Særlig for eldre arbeidstakere er ventelønnsordningen ett av flere momenter som gjør det mindre attraktivt å ta nytt arbeid utenfor staten.

Etter departementets oppfatning må en opphevelse av ventelønnsordningen også ses på som et ledd i det løpende forenklingsarbeid i samfunnet. En opphevelse vil medføre at alle arbeidstakere vil ha det samme lovverket å forholde seg til ved arbeidsledighet. Dette vil også gi en administrativ innsparing for Aetat som idag forvalter to regelverk om inntektssikring for arbeidsledige.

5.6 Høringsbrev om overgangsordninger

Høringsbrevet av 7. juli 2004, hvor det ble foreslått at ventelønnsordningen ble avviklet, inneholdt ikke forslag om overgangsordninger. Eget høringsbrev om dette ble sendt ut 4. oktober 2004 med høringsfrist 4. desember 2004.

Departementet la i høringsbrevet til grunn at ventelønnsordningen skulle oppheves pr. 1. januar 2006. Departementet foreslo at alle som mottok stønad på dette tidspunkt skulle kunne motta denne ut den periode Aetat har fastsatt. Den fastsatte periode ville i denne sammenheng si maksimalt tre år. Dette gjaldt selv om vedkommende ut fra gjeldende regler kunne ha søkt om ventelønn for ytterligere perioder frem i tid. For personer hvor ventelønnsperioden utløper i 2006, innebar forslaget at vedkommende kunne tilstås ventelønn ut 2006.

For arbeidstakere som har fått rettigheter til ventelønn gjennom særlig lovgivning ved utskilling fra staten, ble det foreslått at ventelønn kunne tilstås i inntil tre år fra opphør av denne lovgivning. Slike særlover opphører vanligvis tre år etter utskillingstidspunktet.

5.6.1 Høringsinstansenes syn

Det samlede bilde av høringsinstansenes svar er at den foreslåtte overgangsordning oppfattes som for restriktiv. Blant de få instanser som støtter forslaget er Skattedirektoratet.

NAVO har flere medlemsvirksomheter som er utskilt fra staten, og som har vært gjennom store omstillingsprosesser. En relativt stor andel av dem som i dag mottar ventelønn er overtallige fra disse virksomhetene. Disse virksomhetene ville få en positiv økonomisk effekt av en relativt kort overgangsordning, fordi den enkelte virksomhet belastes utgiften til ventelønn gjennom en refusjonsordning. NAVO uttrykker likevel et ønske om en lengre overgangsordning. De uttaler:

Den foreslåtte overgangsordning tar imidlertid i liten grad hensyn til situasjonen for de som allerede omfattes av ordningen. Mange ventelønnsmottakere vil kunne få økonomiske problemer og havne på sosialstønad fordi det etter dagens regler er ikke adgang til å ta med ventelønn i beregningsgrunnlaget for dagpenger. Ved opphør av ventelønnsordningen vil også ventelønnsmottakere miste retten til opptjening av pensjon i Statens Pensjonskasse. Selv om ingen har krav på ventelønn frem til pensjonsalder, mener vi at de foreslåtte endringer kan oppfattes som en radikal forverring av situasjonen og svekke fristilte virksomheters troverdighet som arbeidsgiver. NAVO mener derfor at ventelønnsordningen må videreføres som en lukket ordning for de som allerede mottar ventelønn.

Statens Pensjonskasse er av den oppfatning at den foreslåtte overgangsordning vil kunne ses på som et inngrep i den rettsstilling som ble etablert ved oppsigelsen. Det vises til at det for enkelte ventelønnsmottakere vil bety en dramatisk endring i livssituasjonen.

Norges vassdrags- og energidirektorat påpeker at en kort overgangsordning ofte vil virke urimelig overfor personer som idag mottar ventelønn. Det vises til at mange har godtatt oppsigelser fordi de er forespeilet en god ventelønnsordning. Disse oppsigelsene ville ikke vært godtatt dersom den enkelte tjenestemann hadde vært klar over at ventelønnsordningen skulle avvikles så raskt som foreslått i høringsbrevet.

Sjøfartsdirektoratet er av den oppfatning at den maksimale periode for personer som mottar ventelønn, bør endres.

Aetat Arbeidsdirektoratet påpeker at en overgangsordning må være preget av objektive kriterier, og at den individuelt fastsatte periode derfor ikke er egnet som et kriterium for endelig utløp av den enkeltes ventelønnsrettigheter. Det vises til at Aetat i liten grad fastsetter ventelønn for mer enn ett år om gangen. Treårs perioder fastsettes bare for personer over 60 år, men også her kan det fastsettes kortere perioder etter en individuell vurdering.

Arbeids- og sosialdepartementet støtter Aetat Arbeidsdirektoratets vurderinger.

Flere virksomheter uttrykker også et behov for at ventelønn skal kunne innvilges frem til 1. januar 2007 på grunn av pågående eller forestående omstillingsprosesser.

LO Stat, Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund Stat (YS Stat)og Utdanningsgruppenes hovedorganisasjon (UHO) har i sin felles høringsuttalelse gått i mot å fjerne ordningen med ventelønn for statsansatte. De viser til at man tidligere, i dialog med det daværende Arbeids- og administrasjonsdepartementet, har akseptert endringer og innstramminger i ventelønnsordningen som trådte i kraft 1. januar 2005. De går inn for at disse reglene videreføres.

Akademikerne ønsker ikke å avgi høringssvar, og begrunner det med følgende:

Vi viser til at forslaget til endringer ble sendt ut på høring før høringssvarene om ny embets- og tjenestemannslov var kommet departementet i hende. I tillegg anser Akademikerne det som uriktig å sende ut forslag til overgangsregler før en eventuell lovendring har funnet sted. Dette anses, etter vår mening, som en forskuttering av Stortingets behandling av ny embets- og tjenestemannslov.

5.6.2 Departementets vurdering

Departementet har merket seg at overgangsordningen som ble foreslått oppfattes som for restriktiv av flere høringsinstanser. Dette gjelder også NAVO, som representerer flere virksomheter som i dag bærer en ikke uvesentlig del av ventelønnskostnadene. Dette forhold, vurdert i sammenheng med at Aetat mener at mange ventelønnsmottakere er vanskelig å overføre til nytt arbeid, gjør at departementet nå foreslår en annen overgangsordning enn den som ble foreslått i høringsbrevet. Det nye forslaget tilsvarer i vesentlig grad NAVOs forslag til overgangsordning.

Departementet legger også vekt på at Aetat Arbeidsdirektoratet har fremmet forslag som de mener vil kunne bidra til at flere ventelønnsmottakere kan tilbakeføres til nytt arbeid i overgangsperioden. Departementet legger også vekt på at forvaltningen av ordningen i større grad vil kunne integreres i Aetats struktur og systemer. Departementet vil ta hensyn til disse forhold ved utarbeidelsen av forskrift vedrørende forvaltningen av ventelønnsordningen i avviklingsperioden.

5.6.3 Særlig om ventelønnsrettigheter etter tjenestemannsloven av 1918

Allerede den første tjenestemannslov fra 1918 inneholdt en bestemmelse om ventelønn, den gang kalt «ventepenger». Bestemmelsen omfattet tjenestemann som ble sagt opp etter mer enn tre års tjenestetid, fordi stillingen ble overflødig eller nedlagt.

Bestemmelsen har vært fortolket slik at den ga tjenestemennene et rettskrav på ventelønn. Det kan her vises til Ot. prp. nr. 44 (1976-77) Om lov om statens tjenestemenn, side 21-22, hvor man understreker forskjellen mellom tjenestemannslovens bestemmelse om ventelønn og bestemmelsen om vartpenger i lov om Statens Pensjonskasse. I juridisk teori er også kravet på ventelønn etter tjenestemannsloven av 1918 omtalt. 2

Departementeter av den oppfatning at en rettighet til ventepenger i samsvar med reglene i tjenestemannsloven av 1918, i dag må anses å ha liten betydning. Ytelsen skal eventuelt kun komme til utbetaling dersom dagpengeretten er av mindre verdi eller ikke kommer til utbetaling for vedkommende.

Departementet kan imidlertid ikke se bort fra at ventepengeretten vil kunne få betydning dersom reglene knyttet til dagpenger blir endret i fremtiden. I ovennevnte juridiske litteratur er det inntatt det standpunkt at ventepengerettighetene etter tjenestemannsloven av 1918 trolig fortsatt vil gjelde for dem som har vært omfattet av disse reglene, dvs. de tjenestemenn som tiltrådte statstjenesten før 1. juli 1977 og har hatt et uavbrutt tjenesteforhold i staten frem til i dag.

Departementet mener videre at det bør utvises stor forsiktighet på dette området for å unngå å komme i konflikt med Grunnlovens vern av opparbeidede rettigheter. I nyere rettspraksis har imidlertid Høyesterett lagt til grunn at Grunnloven § 97 kun rammer inngrep i bestående rettsforhold hvis inngrepet «er klart urimelig eller urettferdig.» 3

I lovutkastets § 20 femte ledd er det foreslått en lovhjemmel som gir Kongen myndighet til ved forskrift å gi overgangsregler ved avviklingen av ventelønn. Departementet legger til grunn at denne forskriftshjemmel også kan benyttes til å samordne reglene om ventelønn og dagpenger mv. for ovennevnte kategori ventelønnsmottakere.