1 Hovedinnholdet i proposisjonen

1.1 Innledning

Barne- og familiedepartementet legger med dette fram forslag til endringer i lov 9. juni 1978 nr. 45 om likestilling mellom kjønnene (likestillingsloven). Likestillingsloven har eksistert i over tjue år. Både loven og ombudsordningen har vært viktige virkemidler for å oppnå økt likestilling mellom kvinner og menn i det norske samfunnet. Det har imidlertid skjedd en utvikling som stiller nye krav til innhold og utforming av loven, dersom den effektivt skal kunne bidra til ytterligere likestilling mellom kvinner og menn. Hovedformålet med endringene er å få en mer framtidsrettet likestillingslov som er egnet til å møte de utfordringer som samfunnsutviklingen stiller oss overfor. I proposisjonen foreslås det endringer i gjeldende likestillingslov, samt forslag til nye bestemmelser, blant annet en ny bestemmelse om seksuell trakassering. Det foreslås videre en endring i regnskapsloven § 3-3 og i kommuneloven § 48 nr. 5, idet plikt til å redegjøre for likestilling i årsberetningen mv. foreslås inntatt også der.

1.2 De ulike forslagene

Etter dagens lov påligger det offentlige myndigheter å legge til rette for likestilling på alle samfunnsområder. Det foreslås en skjerping av denne aktivitetsplikten. Det foreslås videre at også private arbeidsgivere og arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjoner pålegges å fremme likestilling innen sin virksomhet og sitt ansvarsområde.

Videre foreslås det å pålegge offentlige og private virksomheter å redegjøre for likestillingssituasjonen i virksomheten i årsberetninger og i årlige budsjetter. Kravet skal omfatte alle virksomheter - offentlige og privateide - som i lov er pålagt å utarbeide årsberetninger. Offentlige virksomheter som ikke er pålagt å utarbeide årsberetninger, skal redegjøre for likestilling i de årlige budsjettene. Reglene om aktivitetsplikt og plikt til redegjørelse foreslås samlet i en ny § 1a. Det foreslås videre en endring i regnskapsloven § 3-3 og kommuneloven § 48, idet plikt til å redegjøre for likestilling mv. i årsberetningen også foreslås inntatt her.

Departementet foreslår videre å skjerpe likestillingsloven § 3, som stiller opp et forbud mot forskjellsbehandling av kvinner og menn. Det foreslås endringer i definisjonen av direkte og indirekte diskriminering med sikte på å få bedre samsvar mellom lovens ordlyd, Likestillingsombudets praksis og EF-rettslige krav.

Ulik behandling som i samsvar med lovens formål fremmer likestilling mellom kjønnene - positiv særbehandling av det ene kjønn - er i dag hjemlet i likestillingsloven §§ 3 og 6. Departementet foreslår å oppheve særregelen for utdanningsområdet i § 6 tredje ledd, og å samle reglene om positiv særbehandling i en ny § 3a

Departementet foreslår videre å endre likelønnsbestemmelsen (§ 5) slik at adgangen til å sammenlikne på tvers av faggrenser eller tariffavtaler kommer klart fram. Det foreslås videre å ta inn i loven sentrale momenter som skal inngå i vurderingen av om arbeidene er av lik verdi. Det foreslås ikke å gjøre endringer i virksomhetsbegrepet. Stat og kommune vil altså hver for seg fortsatt anses som én virksomhet.

Det foreslås heller ikke å endre sammensetningen av Klagenemnda for likestilling. For å styrke muligheten til å få en vurdering av om en tariffavtale er i strid med likestillingsloven, foreslår departementet at Klagenemnda for likestilling skal kunne uttale seg om dette spørsmålet, uavhengig av om spørsmålet er knyttet til et konkret ansettelsesforhold. Nemndas uttalelse vil kunne rette søkelyset mot tariffavtaler som ikke tar tilstrekkelig hensyn til likestillingsloven og føre til at tariffpartene legger avtalen fram for Arbeidsretten for en vurdering av den, i forhold til likestillingsloven.

Departementet foreslår å innføre en ny regel om objektivt erstatningsansvar for arbeidsgivere som bryter likestillingslovens bestemmelser om likebehandling ved ansettelser og i ansettelsesforhold. Det skal ikke være et vilkår for å få tilkjent erstatning at man har lidt økonomisk tap. Disse endringene vil bidra til å gjøre sanksjoneringen av likestillingsloven mer effektiv, og til at norsk regelverk blir i overenstemmelse med EØS-avtalen.

Departementet foreslår videre å samle reglene om delt bevisbyrde, nedfelt i §§ 4-6, i en ny § 16. Anvendelsesområdet for bevisbyrdereglene vil bli noe videre enn det som er nedfelt i likestillingsloven §§ 4-6 i dag. Norge vil dermed implementere EU-direktivet om delt bevisbyrde i tråd med Stortingets vedtak 10.12.99.

Det foreslås også en ny § 8a om vern mot seksuell trakassering. Bestemmelsen pålegger arbeidsgivere, organisasjoner og utdanningsinstitusjoner et ansvar for å forhindre at noen utsettes for seksuell trakassering. Det foreslås at vernet mot seksuell trakassering skal kunne håndheves av Likestillingsombudet og Klagenemnda.

I tillegg foreslås det et generelt forbud mot seksuell trakassering, som skal gjelde på alle samfunnsområder. Brudd på denne bestemmelsen skal håndheves ved de alminnelige domstoler og kan medføre erstatningsansvar etter de alminnelige erstatningsregler.

De øvrige endringene er av mer administrativ karakter. Departementet foreslår å oppheve likestillingsloven § 16 som regulerer taushetsplikt for de som utfører tjeneste eller arbeid for Likestillingsombudet og Klagenemnda, idet forvaltningslovens regler om taushetsplikt er tilstrekkelige.

Det foreslås at likestillingsloven § 9 endres slik at Kompetansesenter for likestilling endrer navn til Likestillingssenteret.

1.3 Ansettelser og utnevnelser i Den norske kirke

I dag gjelder likestillingsloven på alle områder med unntak av indre forhold i trossamfunn, jf. likestillingsloven § 2 første ledd. Ansettelser og utnevnelser i Den norske kirke fortolkes i henhold til lovens forarbeider 1 og praksis som indre forhold som er unntatt fra lovens virkeområde. Høringsnotatet inneholdt ikke forslag til endringer i § 2. Spørsmålet utredes i samråd med kirken, og vil bli sendt på høring høsten 2001.

1.4 Kjønnsrepresentasjon i styrer mv.

Høringsnotatet tok opp ulike måter å regulere kjønnsrepresentasjon i styrer i privat sektor, uten at de juridiske spørsmålene var nærmere utredet. Høringsrunden viste svært ulike syn på de framsatte forslagene. Barne- og familiedepartementet har i samarbeid med Justisdepartementet iverksatt en utredning av krav om kjønnsrepresentasjon i styrer i privat sektor. På bakgrunn av utredningen vil Barne- og familiedepartementet og Justisdepartementet sende ut et forslag på høring før sommeren 2001. Forslaget vil inneholde ulike modeller for å nå målet om å bedre kjønnsrepresentasjonen i styrer i privat og offentlig virksomhet.

1.5 Etnisk diskriminering

I høringsnotatet uttalte Barne- og familiedepartementet at likestillingsloven er anvendelig også i forhold til den kjønnsdiskriminering som rammer minoritetskvinner. Av den grunn ble det ikke fremmet noe forslag som særlig skulle omfatte denne gruppen, da loven allerede gir et slikt vern.

I sin høringsuttalelse uttrykker MiRA Ressurssenter for innvandrer- og flyktningkvinner skuffelse over at høringsnotatet ikke inneholder noen konkrete forslag til hvordan likestillingsloven kan rette seg inn mot den diskrimineringen som spesielt rammer minoritetskvinner. De skriver:

«Vi er av den oppfatning at det nye forslaget til likestillingslov ikke synliggjør det mangfoldet som finnes i Norge i dag, og ønsker at BFD går nærmere inn på de forhold som eksisterer også for innvandrer- og flyktningkvinner i Norge for å bidra til likestilling også for kvinner fra minoritetsgrupper.»

Også Oslo biskop etterlyser en bedre ivaretakelse av kvinner med minoritetsbakgrunn i likestillingsloven:

«Oslo biskop(...)ønsker at minoritetsperspektivet skal komme bedre fram i departementets oppfølging av lovarbeidet. En oppjustert likestillingslov har mulighet til å presentere viktige visjoner og holdninger som kan inspirere og påskynde en mangfoldig forståelse av samfunnet i dag.»

Likestillingsombudet mener på sin side at det er viktig at det gjøres bedre kjent at likestillingsloven også får anvendelse i saker som gjelder minoritetskvinner. Likestillingsombudet er derfor positiv til at likestillingsloven i større grad enn før

«...blir oppfattet dithen at den ivaretar kravet om likebehandling av kjønnene for alle grupper av kvinner i det norske samfunnet.»

Forutsetningen er at det klart framgår at det er diskriminering på grunn av kjønn som står i fokus i regelverket. Likestillingsombudet fant likevel grunn til å foreslå at likestillingsloven skulle tydeliggjøre minoritetskvinners særlige situasjon, og foreslo at dette kunne gjøres ved å gi § 1 første ledd et tillegg slik at lovteksten ville bli: «Denne lov skal fremme likestilling mellom kjønnene og tar særlig sikte på å bedre kvinnens stilling, herunder minoritetskvinnens stilling. Alternativt foreslo hun at § 1 skulle få en siste setning: «Loven tar også særlig sikte på å bedre minoritetskvinnens stilling.» 2

Barne- og familiedepartementet har vurdert spørsmålet og har kommet til at man vil avvente innstillingen til lovutvalget som skal utarbeide ny lov mot etnisk diskriminering. 3 Lovutvalget er blant annet bedt om å se hen til likestillingsloven, og også søke å dra nytte av de erfaringene som er gjort på dette området. Departementet ser det slik at en ny lov mot etnisk diskriminering vil kunne gi minoritetskvinner et dobbelt vern på enkelte områder, idet likestillingsloven og en lov mot etnisk diskriminering på noen områder vil overlappe hverandre. Et eksempel på dette er å nekte bruk av religiøst betingede hodeplagg. Likestillingsombudet har funnet at dette er i strid med likestillingsloven. 4 Å nekte bruk av religiøst betingede hodeplagg må også antas å være klart i strid med en ny lov mot etnisk diskriminering. Departementet vil til slutt påpeke at selv om likestillingsloven i § 1 fastslår at den «tar særlig sikte på å bedre kvinners stilling» er ikke likestillingsloven først og fremst en lov mot diskriminering av kvinner. Den er en lov som skal fremme likestilling mellom kvinner og menn og dekker all forskjellsbehandling som skyldes kjønn, også forskjellsbehandling av minoritetskvinner som skyldes kjønn. En lov mot etnisk diskriminering må antas å skulle ramme den forskjellsbehandlingen som skyldes etnisitet.