7 Erverv og samarbeidsavtaler
7.1 Gjeldende rett
I henhold til § 4 gjelder dagens lov for «… erverv av eierandel eller samarbeidsavtaler som har virkning eller er egnet til å ha virkning her i riket». Erverv av eierandel defineres i § 2 som:
«Enhver form for overtakelse av eierandel, herunder kjøp, bytte, gave, leie, erverv ved arv eller skifte, tvangssalg og ekspropriasjon, samt tegning av eierandel i foretak. Som erverv av eierandel anses også erverv av aktiva som innebærer hel eller delvis overtakelse av virksomhet.»
Begrepet «erverv» er ytterligere presisert i lovens forarbeider.
Ifølge loven § 9 sjette ledd gjelder inngrepshjemmelen i § 9 tilsvarende for «… samarbeidsavtaler som gir en avtalepart samme eller tilsvarende innflytelse over det redaksjonelle produktet som et erverv».
Eierposisjoner etter loven vurderes på bakgrunn av aktørenes markedsandel i de definerte mediemarkedene. Markedsandelen beregnes på bakgrunn av oppslutning (dvs. opplag, seertall eller lyttertall). Prinsippene for fordeling av denne oppslutningen mellom eierne følger av Medietilsynets Retningslinjer for behandling av saker etter lov om eierskap i medier. Retningslinjene legger opp til en relativt skjematisk modell der oppslutning fordeles med utgangspunkt i eierandel, for eksempel slik at en eier som har en eierandel på 50 pst. eller mer får tilregnet seg hele medieforetakets oppslutning. I tilfeller hvor ingen eier har 50 prosent eierandel eller mer, er utgangpunktet at oppslutningen blir fordelt på eierne i samsvar med eierandel.
7.2 Ekspertgruppens forslag og høringsnotatet
Ekspertgruppen la til grunn at «de beste hensyn taler for å legge konkurranserettens «kontrollbegrep» mer entydig til grunn for vurderinger knyttet til medieeierskapsloven». Gruppen viste til at det ut fra lovens formål ikke synes hensiktsmessig å «tilordne oppslutning til et foretak, som verken har faktisk eller rettslig kontroll over det foretak som har den aktuelle oppslutningen».
Gruppen foreslo å opprettholde bestemmelsen om at det kan gripes inn mot samarbeidsavtaler, men med noe endret formulering. Mens ordlyden i dag er at avtalen «gir en avtalepart samme eller tilsvarende innflytelse over det redaksjonelle produktet som et erverv», foreslo gruppen å endre ordlyden slik at Medietilsynet kan gripe inn mot avtaler som har «samme virkninger som erverv i strid med lovens formål». Ifølge gruppen ville endringen klargjøre at «det foretas en reell vurdering og at det kan tenkes at avtaler som tilsynelatende har et administrativt forhold også kan ha en betydning som innebærer at de kan virke i strid med lovens formål».
I høringsnotatet støttet departementet gruppens forslag når det gjelder lovens ervervsbegrep. Departementet la til grunn at å legge tolkningen nærmere konkurranserettens «kontrollbegrep» vil sikre at tilsynets vurderinger i størst mulig grad er basert på de reelle maktforholdene i medieforetakene, både ved spørsmålet om det foreligger et erverv det kan gripes inn mot og ved tilordningen av markedsandel som følge av et erverv. Departementet la til grunn at graden av reell kontroll over et foretak vil kunne avhenge av mange forhold ut over antall aksjer i selskapet. På bakgrunn av den foreslåtte endringen, ba departementet også om høringsinstansenes synspunkter på behovet for en hjemmel til å gripe inn også mot minoritetserverv som ikke gir kontroll, tilsvarende konkurranseloven § 16 andre ledd.
7.3 Høringsinstansenes syn
Forslaget til regulering av erverv og samarbeidsavtaler er i begrenset omfang kommentert av høringsinstansene.
Konkurransetilsynet er enig i at å legge tokningen av medieeierskapslovens ervervsbegrep nærmere konkurranserettens «kontrollbegrep» vil bidra til at Medietilsynets vurderinger bedre reflekterer eierkonsentrasjon og de reelle maktforholdene i medieforetakene. Konkurransetilsynet mener også en naturlig konsekvens av forslaget er at det bør gis hjemmel til å gripe inn mot minoritetserverv som ikke gir kontroll.
Medietilsynet støtter at konkurranselovens kontrollbegrep skal legges til grunn ved tilordningen av oppslutning, og mener dette vil sikre at tilsynets vurderinger i størst mulig grad er basert på de reelle maktforholdene i et medieforetak. Medietilsynet er imidlertid ikke enig i at kontrollbegrepet bør avgjøre hvilke rettslige disposisjoner som vil utgjøre et erverv i lovens forstand, og viser til at forslaget i så fall vil medføre en vesentlig innsnevring i forhold til dagens forståelse av ervervsbegrepet. Etter tilsynets oppfatning kan også minoritetserverv i enkelte tilfeller gi en innflytelse som kan svekke lovens formål om å fremme de reelle ytringsmulighetene og et allsidig medietilbud, for eksempel der erververen allerede har en betydelig eierstilling i ett eller flere markeder. Medietilsynet mener derfor at tilsynet bør ha en hjemmel til også å kunne gripe inn mot minoritetserverv som ikke gir kontroll, tilsvarende bestemmelsen i konkurranseloven § 16, annet ledd. I § 2 i dagens lov defineres ervervsbegrepet i tråd med den alminnelige tingsrettslige forståelsen av dette begrepet. Tilsynet mener derfor at dagens definisjon av ervervsbegrepet bør opprettholdes. Alternativt foreslår Medietilsynet at opplistingen i andre ledd strykes og at bestemmelsen utformes slik: «Med erverv menes enhver form for overtakelse av eierandel.»
Norsk Journalistlag støtter departementets forslag om å legge tolkningen av lovens ervervsbegrep nærmere konkurranserettens «kontrollbegrep». Norsk Journalistlag mener dette vil gi en mer hensiktsmessig og entydig praksis som allerede er knyttet til dette begrepet i konkurranseretten. Norsk Journalistlag er også enig i at hjemmelen til å gripe inn mot samarbeidsavtaler som i realiteten har samme virkninger som et erverv bør opprettholdes. Norsk Journalistlag mener for eksempel at det må være mulig å gripe inn overfor avtaler som regulerer administrative forhold, trykkeriavtaler, annonsesamkjøring og annet av stor betydning for mediehusenes økonomi.
7.4 Departementets vurdering
De fleste høringsinstansene som uttaler seg om spørsmålet støtter forslaget om å legge til grunn konkurranselovens ervervsbegrep ved tilordning av oppslutning. Departementet anser at dette vil bidra til at vurderingene under medieeierskapsloven i størst mulig grad baseres på de reelle maktforholdene i medieforetakene. I praksis vil forslaget sikre at beregningen av markedsandeler vil baseres på de enkelte aktørenes faktiske innflytelse i selskap innenfor det aktuelle mediemarkedet. Departementet foreslår at nærmere prinsipper for tilordning av oppslutning (samt regler om måling av eierkonsentrasjon, jf pkt. 12.4) fastsettes i forskrift av Medietilsynet.
Departementet er imidlertid enig med Medietilsynet i at lovens virkeområde ikke bør begrenses til å gjelde erverv som gir kontroll i konkurranserettslig forstand. Departementet viser til at loven ikke gir hjemmel for inngrep overfor etablerte eierposisjoner eller eierposisjoner som oppstår gjennom organisk vekst. Dermed kan man få en situasjon der det finnes aktører som allerede har passert lovens grenser for betydelig eierstilling. Dersom slike aktører skulle erverve minoritetsposter som etter en vanlig forståelse av begrepet ikke gir reell kontroll, mener departementet at tilsynet likevel bør ha myndighet til å vurdere ervervene opp mot lovens formål.
Ved å beholde alternativet «overtakelse av eierandel» i definisjonen av erverv, beholder tilsynet kompetansen til også å gripe inn mot et minoritetserverv som er i strid med lovens formål, jf. at tilsynet etter § 9 kan gripe inn mot «erverv» der noen «har eller får» en betydelig eierstilling. Dette innebærer i praksis at tilsynet i enkelte tilfeller vil kunne vurdere erverv som isolert sett ikke gir økt markedsandel etter tilsynets beregninger (fordi ervervet i seg selv ikke gir kontroll i konkurranserettslig forstand).
Departementet anser også at hjemmelen til å gripe inn mot samarbeidsavtaler bør opprettholdes. Ved at gjeldende § 9 er gitt tilsvarende anvendelse for samarbeidsavtaler, medfører dagens bestemmelse at det foretas en reell vurdering av om avtalen er i strid med lovens formål. Ekspertgruppen foreslo likevel at ordlyden i bestemmelsen om samarbeidsavtaler endres, og at § 9 skulle gjelde «tilsvarende for samarbeidsavtaler som har samme virkninger som erverv i strid med lovens formål. Etter departementets vurdering er dette en presisering av dagens regel. Hovedregelen vil fremdeles være at avtaler om administrative forhold ikke vil omfattes. Endringen vil imidlertid få tydeligere fram at det avgjørende ikke er om samarbeidsavtalen gjelder redaksjonelt innhold eller administrative eller andre forhold, men om avtalen kan virke i strid med lovens formål. Et eksempel kan være et administrativt annonsesamarbeid som blir så omfattende at de som samarbeider «frasier» seg ytringer som skader annonsøren. Departementet opprettholder derfor forslaget om endring av ordlyden i § 9 når det gjelder samarbeidsavtaler. Departementet går imidlertid inn for en teknisk forenkling ift. høringsforslaget. I og med at lovens formål inngår i vurderingen etter § 9 første ledd, ser departementet det ikke som nødvendig å innta en egen henvisning til lovens formål i sjette ledd.