4 Undersøkelsesrett

4.1 Ytterligere krav for innvilgelse av undersøkelsesrett

4.1.1 Gjeldende rett

Søknad om undersøkelsesrett er regulert i mineralloven § 13 som lyder:

«Den som vil sikre seg rett til å undersøke forekomster av statens mineraler, må søke Direktoratet for mineralforvaltning om undersøkelsesrett. Undersøkelsesrett kan bare nektes dersom søkeren tidligere har brutt vesentlige bestemmelser gitt i eller i medhold av denne lov.

Undersøkeren kan bare få én undersøkelsesrett i samme område.

Den som har utvinningsrett til forekomst av statens mineraler kan ikke søke om undersøkelsesrett i samme område.

I Finnmark skal Direktoratet for mineralforvaltning orientere grunneieren, Sametinget, Fylkesmannen, distriktsstyret for reindriften og kommunen om tillatelsen».

En undersøkelsesrett sikrer innehaveren en rett til å undersøke forekomsten, og gir prioritet til å søke om utvinningsrett. Retten til utnyttelse av forekomsten er eksklusiv. Det følger videre av mineralloven § 13 at undersøkelsesrett kan nektes dersom «søkeren tidligere har brutt vesentlige bestemmelser gitt i eller i medhold av denne lov».

Forarbeidene utdyper ikke nærmere hva som ligger i vilkåret «vesentlige» bestemmelser, men det må altså knytte seg til bestemmelser i mineralloven eller forskrift til mineralloven.

4.1.2 Departementets forslag

I høringsnotatet foreslo departementet å legge til et nytt, andre ledd i § 13 hvor det stilles krav om at tillatelser til undersøkelsesretter kun kan gis til foretak stiftet i overensstemmelse med norsk lovgivning, og som er registrert i Foretaksregisteret.

I forslaget til nytt andre ledd ble det foreslått å stille krav om sikker identifikasjon for å få tildelt rettigheter til statens mineraler. I høringsnotatet fremgikk det at det må stilles krav om at den som skal inneha en tillatelse til undersøkelse og utvinning av mineraler i Norge må være en juridisk person, og at søker må være registrert i Foretaksregisteret. Med dette forslaget vil myndighetene inneha en sikker identifikasjon på den som får tildelt rettigheten, og selskapets organisatoriske og juridiske stilling vil være dokumentert.

Bakgrunnen for forslaget var at et krav om sikker identifisering, gjennom registrering i Foretaksregisteret, og mulighet til å avslå søkere som ikke er kvalifisert etter ny § 6 a vil gi bedre kontroll, åpenhet og transparens med tanke på hvem som får rettigheter til statens ikke-fornybare ressurser. Med kravet om at rettigheter kun tildeles til registrerte selskaper ivaretas også plikter som reguleres av annet lovverk, som f.eks. skattelovgivningen, uten at det er behov for omfattende særregulering i mineralloven.

I høringsnotatet ble det også foreslått å flytte setningen i første ledd andre punktum, om mulighet til å avslå på grunnlag av brudd på minerallovens bestemmelser, til et nytt tredje ledd. Det ble også foreslått å endre ordlyden til følgende:

«Søknaden kan avslås dersom søkeren tidligere har begått grov eller gjentatt overtredelse av bestemmelser gitt i eller i medhold av denne lov.»

Årsaken var at det er uklart hva som menes med en «vesentlig bestemmelse». Avslagsgrunnen er i forslaget koblet opp mot overtredelsens alvorlighet slik det er gjort i lovens sanksjonsbestemmelser, for eksempel mineralloven § 65. Departementet vurderte at dette gir en bedre sammenheng i loven, og DMF kan i sin vurdering se hen til eventuelle overtredelsesvedtak som gjelder søker.

Med forslaget må forskrift til mineralloven § 1-1 endres slik at krav til søknaden om undersøkelsesrett tilpasses de endrede vilkårene i loven. Dette vil justeres i et eget arbeid om forskriftsendringer.

4.1.3 Høringsinstansenes syn

Statskog SF, Pro Invenia AS, Trøndelag fylkeskommune, Bergpolitisk forum i Arbeiderpartiet Trøndelag og Oslo kommune støtter forslaget.

Norsk friluftsliv skriver at de støtter forslaget om sikker identifisering, gjennom registrering i Foretaksregisteret, og mulighet til å avslå søkere som ikke er kvalifisert etter ny § 6 a da de mener dette vil gi bedre kontroll, åpenhet og transparens med tanke på hvem som får rettigheter til statens ikke-fornybare ressurser.

Norsk Bergindustri skriver at det generelt bør være en lav terskel for utenlandske selskaper å undersøke i Norge, også etter statens mineraler. De ser f.eks. ikke at rene prospekteringsselskap eller deres underleverandører må registrere seg i Norge for å kunne utføre oppdrag for et norsk selskap. Norsk Bergindustri anbefaler at forslaget sjekkes mot EØS-regelverket, og ellers at det er i overensstemmelse med gjeldende lovverk innen forvaltning- og straffelovgivning.

Brønnøysundregistrene støtter i sitt høringssvar forslaget om at det innføres et krav om registrering i Foretaksregisteret. De påpeker imidlertid at lovforslaget slik det er utformet, ikke reflekterer kravet om at innehaver av en tillatelse må være en juridisk person. De viser her til at både enkeltpersonforetak, norskregistrerte utenlandske foretak (NUF), eierseksjonssameier og kommunale og fylkeskommunale foretak, kan registreres i Foretaksregisteret uten at de juridiske personer. Brønnøysundregistrene mener derfor at et eventuelt krav om status som juridisk person må presiseres ytterligere i lovteksten.

Omya Hustadmarmor AS påpeker at dette kan være et nytt hinder i en situasjon med synkende interesse for leting.

Arctic Mineral Resources (AMR) påpeker at forslaget vil ha liten praktisk betydning da de mener at dette mest sannsynlig vil bli endret som følge av minerallovutvalgets arbeid og forslag.

4.1.4 Departementets vurdering

I dagens minerallov stilles det få krav for tillatelser til undersøkelsesrett. Noe av årsaken er at man har ment at dagens løsning er den mest egnede for å stimulere til kartlegging og økt verdiskaping i mineralnæringen. DMF har imidlertid erfart at regelverket på dette området ikke har hatt en slik effekt. Av de til (nesten) enhver tid over tre hundre aktive undersøkelsesrettene har DMF årlig mottatt bare én til to søknader om utvinningsrett de senere årene. Dette vitner etter direktoratets syn om at det reelle innholdet i undersøkelsene er for lite, og at undersøkelsesrettene søkes på for svakt kunnskapsgrunnlag, eller at en betydelig andel av aktørene båndlegger områder av andre grunner enn med hensikt å oppfylle formålet som er å «kartlegge mineralske ressurser med sikte på utvinning». Omya Hustadmarmor AS uttrykker i sitt innspill bekymring for at kravet kan innebære et nytt hinder i en situasjon med synkende interesse for leting. Til dette vil departementet bemerke at undersøkelsesaktiviteten også kan øke fordi aktører uten kompetanse og ressurser i større grad hindres i å båndlegge områder. I tillegg får DMF bedre kontroll og oversikt, og kan med stor sannsynlighet forvalte regelverket mer effektivt, blant annet fordi informasjon og avklaringer gjort av andre myndigheter nyttiggjøres. Dette vil også kunne oppleves positivt for bransjen.

Departementet registrerer at høringsinstansene i hovedsak er positive, men at det er behov for tydeliggjøring av kravet i forslaget til nytt andre ledd. Det vises her spesielt til innspillet fra Brønnøysundregistrene.

Krav om registrering i Foretaksregisteret for undersøkelsesrett

Hensikten med forslaget er å få en sikker identifikasjon på den som skal inneha en undersøkelsesrett. Dette gjennom at foretaket er registrert i Foretaksregisteret. På denne måten dokumenteres selskapets organisatoriske og juridiske stilling. Med et organisasjonsnummer kan søker bruke DMFs digitale søknadsportal, som vil gjøre søknadsprosessen mer effektiv og presis.

På bakgrunn av høringsinnspillet fra Brønnøysundregistrene ser departementet behov for å presisere forslaget noe. Det er fremdeles avgjørende at foretaket er registrert i Foretaksregisteret, fordi dette gir en sikker identifikasjon på den som søker om undersøkelsesrett. Det er imidlertid ikke avgjørende at søker er en juridisk person, slik departementet formulerte i høringsforslaget.

Det er ikke intensjonen å avskjære et enkeltpersonforetak, eller et NUF fra å inneha undersøkelsesrett etter mineralloven. Dette støttes av at et NUF må følge norske regler, og disse er i stor grad de samme som for norske aksjeselskap.1 For enkeltpersonforetak er det et krav om å drive næringsvirksomhet for å kunne registreres i Foretaksregisteret. På denne måten vil kravet til registrering kunne avskjære rettighetshavere som ikke har som intensjon å drive mineralvirksomhet.

På den andre siden er det ikke noe krav om at innehaver av enkeltpersonforetaket driver i mineralbransjen, og kravet til registrering vil derfor ikke kunne avskjære alle uprofesjonelle aktører. Dette kan imidlertid avhjelpes ved at det innføres et generelt kvalifikasjonskrav i mineralloven, slik det er foreslått.

Krav til at foretak skal være stiftet i overensstemmelse med norsk lovgivning

I forslaget til nytt andre ledd er det også tatt inn en formulering om at selskapet skal være stiftet i overensstemmelse med norsk lovgivning. Dette kravet vil, ifølge Brønnøysundregistrene, ikke oppfylles for et NUF. Det har ikke vært departementets hensikt å ekskludere et NUF fra å inneha en undersøkelsesrett i Norge. Formålet er å inneha en sikker identifikasjon på den som får tildelt rettigheten, og at selskapets organisatoriske og juridiske stilling blir dokumentert.

I innspill fra DMF fremgår det at de ser behovet for å ha muligheten til å avslå søkere som ikke overholder norsk regelverk, som for eksempel unndrar seg skatteplikt eller liknende. Det vil imidlertid kunne være ressurskrevende for direktoratet å skaffe oversikt over et selskaps overholdelse av ulike regelverk. Av hensyn til en effektiv saksbehandling vil det være mer hensiktsmessig at DMF bygger på et system som allerede er tilgjengelig, uten å ha en egen regulering av dette i mineralloven. Dette vil også frita søker fra byrden om å sende inn informasjon flere ganger til offentlige myndigheter. Departementet mener at registrering i Foretaksregisteret reduserer risikoen for at foretaket unndrar seg annet norsk regelverk. Registeret gir en bedre oversikt over foretakene, og gjør det enklere for ulike myndigheter å følge opp foretaket innenfor sine respektive myndighetsområder.

For eksempel oppstiller ikke Petroleumsloven § 2-1 andre ledd et krav for å få en undersøkelsestillatelse at foretaket er stiftet i overensstemmelse med norsk lovgivning. Departementet ser ikke grunn til at det skal være et strengere krav etter mineralloven. Særlig i lys av at det foreslås å stille krav om registrering i Foretaksregisteret, slik at det utenlandske foretaket uansett vil få et norsk organisasjonsnummer. For å få et norsk organisasjonsnummer må foretaket etablere en avdeling av det utenlandske foretaket i Norge, eller etablere et eget norsk foretak.

På denne bakgrunn vurderer departementet at formuleringen om at foretak må være stiftet i overensstemmelse med norsk lovgivning er overflødig, og kan tas ut av lovforslaget.

Om forbehold mot internasjonale avtaler

I forslaget til nytt andre ledd tas det et forbehold om at kravene til registrering i Foretaksregisteret og overensstemmelsen med norsk lov ikke strider mot internasjonale avtaler. Det var særlig EØS-avtalen det her ble siktet til.

Departementet har vurdert hvorvidt forslaget om et generelt kvalifikasjonskrav, som foreslått i ny § 6 a over, og endringene som er foreslått i § 13 kommer i strid med etableringsretten i EØS-avtalen, jf. også høringsinnspillet til Norsk Bergindustri. Retten til etablering er regulert i EØS-avtalens hoveddel kapittel 2 og i tjenestedirektivet, som er gjort til norsk rett gjennom lov 19. juni 2009 nr. 103 om tjenestevirksomhet (tjenesteloven).

En «tjeneste» er i tjenesteloven § 5 a) definert som «økonomisk virksomhet av foretak eller selvstendig næringsdrivende, normalt mot betaling, jf. EØS-avtalen artikkel 37».

Etter departementets vurdering er ikke undersøkelser av statens mineraler å anse som en «tjeneste» etter tjenestelovens definisjon da den som undersøker ikke gjør dette mot betaling. Det er imidlertid ikke avgjørende om tjenesteloven kommer til anvendelse da forslagene uansett ikke kan være i strid med de materielle reglene i EØS-avtalens hoveddel kapittel 2.

I EØS-avtalens hoveddel slik den anvendes i rettspraksis forbys restriksjoner i etableringsretten. Det følger av rettspraksis at det skal lite til før noe anses å være en restriksjon.2 Her fremgår det at ethvert tiltak som kan hindre eller gjøre en grenseoverskridende etablering mindre attraktiv, samt tiltak med begrenset virkeområde eller mindre betydning er å anse som en restriksjon.3 Etter departementets vurdering er forslaget til justering av ordlyd i § 13 tredje ledd i all hovedsak en videreføring av gjeldende rett. Det samme gjelder til dels for ny § 6 a da det i dag gjelder et kvalifikasjonskrav for drift av mineralforekomster i § 43. I lys av den svært lave terskelen, kan et krav om registrering i Foretaksregisteret, og utvidelsen av virkeområdet for kvalifikasjonskravet etter departementets vurdering anses som restriksjoner. Slike restriksjoner kan likevel unntaksvis tillates dersom de er til for å ivareta tvingende allmenne hensyn, og restriksjonen er egnet og nødvendig for å ivareta det aktuelle hensynet. Domstolen har anerkjent et bredt sett av tvingende allmenne hensyn som kan begrunne restriksjoner.

Etter departementets vurdering er forslaget til et generelt kvalifikasjonskrav, og forslag om at undersøker må være registrert i Foretaksregisteret både egnede og nødvendige (proporsjonale) for å ivareta hensynet til en samfunnsmessig forsvarlig forvaltning og bruk av mineralressursene. Det vises her til vurderingene i punkt 3 og vurderingene om § 13 over. Det kan særlig trekkes frem at tiltaket gir en mulighet til å begrense adgangen for ikke-profesjonelle aktører, og kravet om registrering gir en sikker identifisering og en sikkerhet for at annet lovverk følges (som skatteloven osv.). Dette bidrar samlet til mer profesjonalitet i næringen. Etter departementets vurdering er de foreslåtte kravene proporsjonale med tanke på at mineralprosjekter innebærer til dels permanente inngrep i naturen, og benytter ikke-fornybare ressurser.

Etter departementets vurdering er ikke forslaget om kvalifikasjonskrav og registrering i Foretaksregisteret i strid med etableringsretten.

På bakgrunn av denne vurderingen har departementet kommet til at forbeholdet kan fjernes fra lovtekstforslaget. Dette også da departementet ser at formuleringen kan skape uklarheter, jf. Brønnøysundregistrene sitt høringsinnspill hvor det fremgår at

«den foreslåtte bestemmelsen synes å si at norske foretak må være stiftet i overenstemmelse med norsk lovgivning og registrert i Foretaksregisteret, men hvis annet følger av internasjonale avtaler, herunder EØS-avtalen, trenger ikke foretaket være stiftet i overenstemmelse med norsk lovgivning eller registrert i Foretaksregisteret».

Hensikten med forbeholdet var å sikre og fremheve at forslaget til endringer i § 13 andre ledd ikke skal være i strid med internasjonale avtaler, herunder EØS-avtalen.

Departementet ser på denne bakgrunn ikke behov til å ha med forbeholdet.

Om avslag på grunn av grov eller gjentatt overtredelse av bestemmelser i mineralloven

Etter departementets vurdering harmonerer den foreslåtte ordlyden med regelverket for øvrig. Med denne ordlyden er avslagsgrunnen koblet opp mot overtredelsens alvorlighet slik det er gjort i minerallovens sanksjonsbestemmelser, for eksempel § 65. Departementet vurderer at dette gir en bedre sammenheng i loven, og DMF kan i sin vurdering se hen til eventuelle overtredelsesvedtak som gjelder søker. Høringsinstansene har ikke kommentert endringsforslaget, og departementet viser til lovforslaget.

Oppsummering

Oppsummert er det departementets vurdering at kravet om sikker identifisering gjennom registrering i Foretaksregisteret, og mulighet til å avslå søkere som ikke er kvalifisert etter ny § 6 a gi bedre kontroll, åpenhet og transparens med tanke på hvem som får rettigheter til statens ikke-fornybare ressurser. Det kan også bidra til økt profesjonalitet og omdømme for mineralnæringen, økt undersøkelsesaktivitet og verdiskaping. Videre kan det redusere unødig bruk av offentlige ressurser og båndlegging av arealer på oppgaver som ikke fører til næringsutvikling og verdiskaping. Departementet viser for øvrig til forslaget til ny bestemmelse om krav til kvalifikasjoner. Dersom en søker ikke tilfredsstiller kravet, vil dette være grunn å kunne avslå en søknad om undersøkelsesrett.

Med kravet om at rettigheter kun tildeles til registrerte selskaper ivaretas også plikter som reguleres av annet lovverk, som f.eks. skattelovgivningen, uten at det er behov for omfattende særregulering i mineralloven.

På bakgrunn i høringsinnspillene og vurderingene over vil departementet justere forslaget til nytt andre ledd i § 13. Det vises til lovforslaget.

4.2 Tidsmessig utvidelse av undersøkelsesrett

4.2.1 Gjeldende rett

Muligheten til forlengelse av undersøkelsesrett til statens mineraler er regulert i mineralloven § 23 første ledd som lyder:

«Direktoratet for mineralforvaltning kan forlenge fristen etter § 22 første ledd første punktum med inntil tre år, dersom søkeren sannsynliggjør at undersøkelsene ikke kan bli fullført innen fristen på grunn av ekstraordinære forhold som ikke skyldes søkeren».

Ordlyden «ekstraordinære forhold» legger en høy terskel for å kunne forlenge en undersøkelsesrett. I forarbeidene fremgår det at gjeldende praksis som legger til grunn at forlengelse ikke skal være kurant, forutsettes videreført. Natur- og klimaforhold, grunnens særlige beskaffenhet og lokale konflikter forbundet med tiltaket er trukket frem som relevante momenter i vurderingen.4 Bakgrunnen for den høye terskelen er å hindre at en undersøker som ikke selv utfører arbeid, okkuperer et undersøkelsesområde.

4.2.2 Departementets forslag

Departementet foreslo i høringsnotatet å utvide mineralloven § 23 første ledd med et nytt grunnlag for forlengelse av undersøkelsesretten. Dette ved å videreføre gjeldende grunnlag i første ledd ny bokstav a) og innføre nytt grunnlag i bokstav b):

«Direktoratet for mineralforvaltning kan forlenge fristen etter § 22 første ledd første punktum med inntil tre år, dersom søkeren sannsynliggjør at:

• a) undersøkelsene ikke kan bli fullført innen fristen på grunn av ekstraordinære forhold som ikke skyldes søkeren, eller

• b) en forlengelse vil resultere i kunnskap om ressursen som er nødvendig for å kunne vurdere om det er grunnlag for å søke utvinningsrett.»

Departementet foreslo at som grunnlag for vurderingen, bør undersøker dokumentere at det er investert tid og penger med tanke på å få gjennomført undersøkelsesarbeider innenfor undersøkelsesrettens ordinære varighet, og plausible grunner må oppgis for at arbeidene ikke er gjennomført innen ordinær frist. Dette vil da kunne være begrunnet i forhold som ikke er «ekstraordinære forhold utenfor undersøkerens kontroll». Eksempler kan være at nødvendig finansiering har tatt lengre tid enn forventet, markedssvingninger, eller at arbeidet har vært mer krevende å få gjennomført av ulike årsaker, som at nødvendig utstyr har vært under produksjon. Det er videre et krav at undersøker kan vise til et klart mål og en plan for det videre arbeidet i forlengelsesperioden. Dersom en undersøker ikke kan vise til hensikt om å utføre undersøkelsesarbeider kan søknaden avslås.

4.2.3 Høringsinstansenes syn

Statskog SF, Trøndelag fylkeskommune, Bergpolitisk forum i Arbeiderpartiet Trøndelag, Oslo kommune, Titania AS og Norsk Bergindustri støtter forslaget.

Pro Invenia AS er også positive til forslaget som de tror vil hjelpe i situasjoner der viktig undersøkelsesarbeid av ulike plausible årsaker har blitt forsinket.

Arctic Mineral Resources (AMR) påpeker at man bør se hen til tidsfrister og annet i havbunnsmineralloven §§ 3-1 til 3-3 om undersøkelsestillatelse.

4.2.4 Departementets vurdering

Etter departementets vurdering er det i enkelte tilfeller behov for større fleksibilitet i undersøkelsesretten enn det som gjelder etter dagens minerallov.

DMF har i innspill til departementet vist til flere saker hvor det har vært søkt om forlengelse på grunnlag som ikke har kvalifisert som «ekstraordinære forhold», hvor det er gitt avslag. I enkelte av disse sakene er det sannsynlig at det i løpet av en forlengelsesperiode kunne vært gjennomført arbeider som hadde gitt kunnskap om ressursen var utvinnbar eller ikke. Dette er informasjon som hadde vært nyttig å inneha. Dette har vært tilfellet i saker hvor det er påstartet arbeider, men finansielle svingninger i markedet har ført til stans i gjennomføringen. DMF har vurdert at svingninger i markedene ikke kvalifiserer som «ekstraordinære forhold», og har dermed ikke kunne forlenge utvinningsretten. Resultatet av avslag er at undersøkelsesretten opphører, og undersøker får karantene i ett år, jf. mineralloven § 24.

Etter departementets vurdering bør det innføres vilkår for forlengelse som gir en mulighet til å kunne forlenge en rettighet der det vurderes at dette med sannsynlighet vil resultere i kunnskap om ressursen som er nødvendig for å kunne søke utvinningsrett. Departementet mener at det å utvide grunnlaget for å søke forlengelse vil være i tråd med formålet om økt verdiskaping og næringsutvikling.

Endringen legger opp til at det kan gis forlengelse av undersøkelsesretten, som igjen fører til lengre perioder med arbeider. Dette kan innebære ulemper for berørte interesser. Søknader om forlengelse må vurderes konkret, og høring av berørte interesser er relevant i enkelte saker. Forlengelse vil i slike tilfeller eventuelt gis blant annet på bakgrunn av innspill, og vilkår for ivaretakelse av ulike hensyn kan knyttes til vedtaket.

En utvidet hjemmel for forlengelse vil kunne generere økte administrative kostnader for DMF, og for departementet som klageinstans gjennom flere søknader. I tillegg vil den enkelte sak kunne være mer ressurskrevende, ved at det skal foretas en ytterligere konkret vurdering enn etter gjeldende bestemmelse. På den andre siden er det ønskelig å gi undersøker en mulighet til å gjennomføre tilstrekkelige undersøkelser for å få kunnskap som kan danne grunnlag for søknad om utvinningsrett, og på den måten legge til rette for økt verdiskaping og næringsutvikling.

Etter departementets syn er det ønskelig med et mer fleksibelt regelverk, gjennom at mulighet til forlengelse ikke er bundet opp i bare ytre og uforutsette forhold, men også i konkrete vurderinger. Det er også ønskelig med et regelverk som gir grunnlag for mer bærekraftig ressursforvaltning gjennom DMFs vurdering av den enkelte sak. Det er departementets vurdering at forslaget kan bidra til økt kunnskap om statens mineraler gjennom at undersøker må vise til gjennomførte arbeider eller konkrete planer om arbeider for kartlegging av ressurs. Til innspillet fra AMR vil departementet påpeke at forslaget gjelder en utvidelse av grunnlaget for å forlenge undersøkelsesretten, ikke varigheten på undersøkelsestillatelser som sådan. Det siste har ikke vært utredet eller hørt, og departementet har ikke mottatt innspill på dette fra andre høringsinstanser.

Departementet registrerer at høringsinstansene som har uttalt seg om forslaget er positive, og det vises til lovforslaget.

4.3 Utvidet varslingsfrist for undersøkelser

4.3.1 Gjeldende rett

Undersøkeres varslingsplikt er regulert i mineralloven § 18 som lyder:

«Undersøker skal skriftlig varsle Direktoratet for mineralforvaltning, grunneieren og brukeren av grunnen om undersøkelsene minst tre uker før arbeidene igangsettes. Direktoratet for mineralforvaltning skal varsle kommunen, fylkeskommunen og fylkesmannen.»

Det følger av forarbeidene at

«dersom Direktoratet krever at undersøker fremlegger ytterligere opplysninger, vil treukersfristen ikke begynne å løpe før varselet er fullstendig».

Formålet med varslingsplikten er

«at grunneier kan utøve sine rettigheter etter loven, herunder gi anvisning på hvor ferdsel skal finne sted, kreve sikkerhetsstillelse, kontrollere at samtykke innhentes før arbeid som kan påføre vesentlig skade påbegynnes, og kontrollere at arbeider ikke skjer i områder som er unntatt fra undersøkelser, jf. § 47».5

Et formål med varslingsfristen er også at øvrige myndigheter kan

«kontrollere at tiltakshaver overholder andre lover og regler, herunder sender varsler og søker om nødvendige tillatelser etter plan- og bygningsloven, motorferdselsloven, kulturminneloven mv.».6

4.3.2 Departementets forslag

Departementet foreslo i høringsnotatet å utvide varslingsfristen for undersøkelsesarbeider i § 18 første ledd. Forslaget i høringsnotatet innebar at fristen for å varsle om undersøkelsesarbeider endres fra minst tre uker før, til minst tre måneder før arbeidene igangsettes.

Bakgrunnen for forslaget var at det erfaringsmessig er få varsel som kommer inn tidligere enn siste frist. Dette gjør det krevende for grunneier og øvrige myndigheter å ivareta sine interesser og plikter når de kun har tre uker til rådighet før arbeidene settes i gang. Dette kan igjen skape misnøye rundt gjennomføringen av selve undersøkelsesarbeidene, og innebære en krevende start i dialogen om et eventuelt mineralprosjekt.

Departementet foreslo også at det bør komme tydeligere frem i lovteksten at varslingsplikten i mineralloven § 18 også gjelder for undersøkelsesarbeider som utføres i perioden rettighetshaver har utvinningsrett. DMF opplyser at de jevnlig mottar spørsmål om dette. Hensynet bak varslingsplikten gjør seg like sterkt gjeldende uavhengig av om undersøkelsesarbeidene utføres i perioden rettighetshaver innehar en undersøkelsesrett eller utvinningsrett.

Endringen ble foreslått tatt inn som endring i § 18 fjerde ledd. Med denne endringen, flyttes nåværende fjerde ledd til femte ledd osv.

4.3.3 Høringsinstansenes syn

Norsk friluftsliv, Verdal kommune, Oslo kommune, Trøndelag fylkeskommune, Landbruks- og matdepartementet og Nordland Fylkeskommune støtter departementets forslag om å utvide tiltakshavers frist for å varsle om igangsettelse av undersøkelsesarbeider fra tre uker til tre måneder.

Statskog SF støtter forslaget om at varslingsfristen utvides, men påpeker at en frist på tre måneder kan føre til unødige forsinkelser i enkelte tilfeller. Statskog stiller spørsmål ved om det bør tilføyes at Direktoratet for mineralforvaltning, grunneieren og brukeren av grunnen skriftlig kan frafalle varslingsfristen.

Norges skogeierforbund er positive til denne utvidelsen da dette vil kunne sikre grunneiers interesser på en bedre måte. De viser til at de fleste grunneiere vil ha behov for å innhente informasjon, eller få veiledning for å ivareta sine interesser, og en utvidelse av varslingsfristen vil kunne legge bedre til rette for dette.

Pro Invenia AS stiller seg negative til forslaget da de mener at en slik lovendring kan forkorte en allerede kort feltsesong for undersøkelsesfirma som har vært uheldig og oversett varslingskravet. De viser til at erfaringsmessig kan folk oppfatte at tildelt undersøkelsesrett er nok og dermed overse varslingskravet.

Norges bondelag støtter forslaget, men påpeker at partene skriftlig bør kunne frafalle varslingsfristen slik at arbeidene kan igangsettes på et tidligere tidspunkt, der både DMF, grunneieren og brukeren av grunnen er enige om det.

Bergpolitisk forum i Arbeiderpartiet Trøndelag stiller seg negative til forslaget da de mener at endringen kan forkorte en allerede kort feltsesong for undersøkelsesfirma som har vært uheldig å oversett varslingskravet. De skriver at DMF heller kan informere og anbefale rettighetshavere på sin nettside om å ta kontakt med berørte etater, grunneiere og brukere i forkant av at plan for undersøkelsesarbeidene lages, for å avklare mulige konflikter.

Institutt for geovitenskap og petroleum (IGP) skriver at de har vanskelig for å forstå grunnlaget og motivasjonen for å øke varslingsfristen til tre måneder. De mener at utvidelsen kan ses på som en bevisst åpning ment til å gi DMF og andre interessenter bedre tid til å komme med innsigelser på et foreslått tiltak. IGP skriver videre at tilfeller av utvidet varslingsfrist i noen tilfeller bør være saksavhengig; for eksempel vil det å varsle knakkprøvetaking tre måneder i forveien synes unødvendig, mens boring med vesentlige større inngrep bør være planlagt i god tid. De mener derfor at tre måneder ikke bør være en generell føring.

Omya Hustadmarmor AS, Titania AS og Norsk Bergindustri mener at tre måneder er for lang tid, og foreslår at fristen settes til seks uker.

4.3.4 Departementets vurdering

Formålet med forslaget er at grunneier og bruker av grunnen reelt skal være i stand til å ivareta sine interesser, og at myndigheter har tilstrekkelig tid til å sette seg inn i planene og komme med tilbakemeldinger til undersøker, heller enn å måtte stoppe planene på grunn av tidsnød. Det er også et mål at undersøker har tilstrekkelig tid til å gjøre nødvendige justeringer av planene på grunnlag av tilbakemeldinger, heller enn å måtte avlyse sesongens planer.

Treukersfristen kan også føre til unødige forsinkelser for undersøker. Sesongen for å drive undersøkelsesarbeider i Norge kan være kort på grunn av vær- og klimaforhold. Særlig gjelder dette i Nord-Norge. Sesongen løper i hovedsak mellom april-september. Dersom undersøker varsler tre uker før en planlagt oppstart av arbeider i f.eks. august/september, og DMF krever at undersøker fremlegger ytterligere opplysninger, kan sesongen være over før varselet videresendes. Den korte tiden fra varsling til planlagt oppstart kan derfor føre til forsinkelser tett opptil iverksettelse av tiltaket. I innspill fra DMF opplyses at de erfarer at fristen på tre uker er for kort til at hensikten med varslingen oppnås.

Det at grunneier og bruker av grunnen får bedre tid til å sette seg inn i, og komme med innspill til planlagte arbeider kan gi større trygghet for at deres interesser blir ivaretatt. Med større trygghet er det større sannsynlighet for en konstruktiv dialog mellom partene og trygghet til de forestående undersøkelsesarbeidene. Kommune, fylkeskommune og statsforvalteren får også mer tid til å sette seg inn i planene, og kreve de endringene som er nødvendig for at de kan gi nødvendige tillatelser som kreves for å få gjennomført undersøkelsesarbeidene. Det vil samlet sett være positivt for lokalsamfunnets holdning til undersøkelsesarbeider hvis flere blir trygge på at deres interesser ivaretas før undersøkelsesarbeid blir gjennomført.

Departementet registrerer at flere høringsinstanser mener at tre måneder er for lang tid. Enkelte høringsinstanser mener at seks uker er tilstrekkelig. Departementet legger vekt på at reglene skal fungere for virksomheter som opererer i ulike geografiske forhold. Etter en samlet vurdering har departementet kommet til at en frist på to måneder ivaretar hensynene bak forslaget, samtidig som at det ikke legges opp til for lange prosesser.

Departementet slutter seg for øvrig til innspillene fra Statskog SF og Norges Bondelag om at det åpnes for at varslingsfristen kan frafalles der det foreligger et skriftlig samtykke fra DMF, grunneier, brukeren av grunnen og eventuelt andre berørte parter. Det vurderes positivt at arbeidene kan igangsettes på et tidligere tidspunkt der det er enighet mellom partene.

Departementet foreslår på denne bakgrunn at det tilføyes en ny, tredje setning i § 18 første ledd om at fristen kan frafalles ved skriftlig samtykke fra DMF, grunneier, bruker av grunnen og eventuelt andre berørte parter. Det vises til lovforslaget.

Departementet vurderer at forslaget om å presisere at varslingsplikten også gjelder undersøkelsesarbeider som utføres i perioden rettighetshaver har utvinningsrett, ikke vil ha vesentlige negative konsekvenser da det kun innebærer at allerede gjeldende krav tydeligere fremgår av lovteksten. Det er positivt for rettighetshaver at det tydelig kommer frem i loven hvilke plikter som gjelder. Høringsinstansene har ikke kommentert forslaget, og det vises til lovforslaget.