3 Direktivets formål, tema og virkeområde

3.1 Om artikkel 1

Artikkel 1 angir direktivets formål, tema og virkeområde. Av første ledd fremkommer det at formålet er å forbedre arbeidsvilkårene ved å fremme mer gjennomsiktige og forutsigbare arbeidsforhold, samtidig som arbeidsmarkedets tilpasningsevne sikres.

I andre ledd fremgår virkeområdet. Direktivet fastsetter minimumsrettigheter som gjelder alle arbeidstakere i EU med en arbeidsavtale eller et ansettelsesforhold slik dette er definert i gjeldende rett, kollektive avtaler eller praksis som gjelder i de enkelte medlemsstatene, «under hensyntagen» til EU-domstolens praksis.

Medlemsstatene har mulighet til å bestemme at enkelte arbeidsforhold unntas fra forpliktelsene etter direktivet, jf. tredje ledd. Dette gjelder arbeidstakere i arbeidsforhold med forhåndsbestemt og faktisk arbeidstid på tre timer eller mindre i uken i gjennomsnitt, over en referanseperiode på fire etterfølgende uker. Adgangen til unntak gjelder likevel ikke arbeidsforhold der det på forhånd ikke er fastsatt en garantert mengde betalt arbeid før ansettelsesforholdet starter, jf. fjerde ledd.

Femte ledd fastsetter at medlemsstatene kan bestemme hvem som skal være ansvarlige for oppfyllelsen av arbeidsgivers forpliktelser etter direktivet. Forutsetningen er at alle forpliktelser oppfylles. Det kan også bestemmes at alle eller noen av forpliktelsene pålegges en fysisk eller juridisk person som ikke er part i arbeidsforholdet.

Sjette ledd inneholder en annen unntaksbestemmelse: Statene kan, ut fra «objektive» grunner, beslutte at minimumsrettighetene i direktivets kapittel III ikke skal gjelde for en del grupper av offentlig ansatte. Dette gjelder nødetater og annen offentlig beredskapstjeneste, væpnede styrker, politiet, dommere, påtalemyndigheter, etterforskere og andre rettshåndhevelsesmyndigheter. I tillegg gjelder denne unntaksmuligheten «civil servants».

Medlemsstatene har også mulighet til å unnta fysiske personer i husstander som fungerer som arbeidsgivere, fra enkelte av direktivets bestemmelser som pålegger dem plikter, jf. syvende ledd.

Til sist i artikkel 1 fremgår det at direktivets kapittel II gjelder for sjømenn og fiskere uten at det berører direktiv 2009/13/EF og (EU) 2017/159. Videre er det bestemt at artikkel 4 andre ledd bokstav m og o, artikkel 7, 9, 10 og 12 ikke gjelder disse yrkesgruppene.

3.2 Gjeldende rett

Arbeidsmiljøloven gjelder for virksomhet som sysselsetter arbeidstaker, med mindre annet er uttrykkelig fastsatt i loven, jf. arbeidsmiljøloven § 1-2. Med arbeidstaker menes enhver som utfører arbeid i annens tjeneste, jf. § 1-8 første ledd. Med arbeidsgiver menes enhver som har ansatt arbeidstaker for å utføre arbeid i sin tjeneste. Innholdet i arbeidstaker- og arbeidsgiverbegrepet er nærmere fastlagt gjennom forarbeider og rettspraksis. I mars 2023 vedtok Stortinget en presisering av lovens arbeidstakerbegrep som trer i kraft 1. januar 2024, jf. Prop. 14 L (2022–2023) og Innst. 181 L (2022–2023).

I norsk rett er arbeidstaker et relativt begrep, men har langt på vei samme innhold innenfor det arbeidsrettslige området. Begrepet er funksjonelt og formålsorientert, og det er de reelle forholdene som er avgjørende. Eksempler på viktige momenter i vurderingen av om det foreligger et arbeidstakerforhold er hvorvidt en arbeidende er underlagt en plikt til å stille sin arbeidskraft løpende til disposisjon, om det foreligger en plikt til å utføre arbeidsoppgavene personlig, og om vedkommende er underlagt styring, ledelse og kontroll, jf. Prop. 14 L (2022–2023) punkt 5.1.4. Ofte vil disse momentene kunne være avgjørende for om det foreligger et arbeidstakerforhold. Arbeidsmiljøloven gjelder uavhengig av hvor mange timer arbeidstaker jobber; det vil si at det ikke er oppstilt noe minstekrav til arbeidsomfang for at loven får anvendelse.

For arbeidstakere som jobber i arbeidsgivers private hjem, gjelder egne regler i forskrift 3. juni 2022 nr. 969 om arbeid i arbeidsgivers hjem og husholdning. For enkelte andre grupper arbeidstakere gjelder også noen unntak og egne regler. Dette omfatter blant annet statsansatte.

3.3 Departementets vurderinger

3.3.1 Direktivets virkeområde – arbeidstakerbegrepet

Direktivet gjelder i utgangspunktet alle som regnes som arbeidstakere etter nasjonal rett, sett hen til EU-domstolens praksis, jf. artikkel 1 andre ledd. Departementets vurdering er at arbeidsmiljølovens arbeidstakerbegrep i tilstrekkelig grad omfatter de persongrupper som omfattes av direktivet og EU-domstolens praksis i dag, og at det ikke er behov for lovendring på dette området. Det norske arbeidstakerbegrepet er dessuten fleksibelt, slik at innholdet vil kunne utvikle seg videre over tid, i tråd med samfunnsutviklingen.

3.3.2 Unntak for visse arbeidstakergrupper

Adgangen til å gjøre unntak fra direktivets regler for personer med lavt stillingsomfang er betydelig innskrenket sammenlignet med det tidligere direktivet. Denne unntaksmuligheten er ikke benyttet i arbeidsmiljøloven i dag. Departementets vurdering er derfor at innskrenkingen av denne muligheten i det nye direktivet, ikke vil ha betydning.

Når det gjelder unntaksadgangen for arbeidstakergrupper i offentlig sektor, jf. artikkel 1 sjette ledd, viser departementet til at alle de nevnte arbeidstakergruppene er grupper som i Norge tilhører offentlig sektor. Arbeidsmiljøloven gjelder også for arbeidstakere i stat og kommune. For statsansatte gjelder i tillegg statsansatteloven. Det er gjort en rekke unntak fra arbeidsmiljølovens regler samt gitt særregler for denne gruppen, jf. statsansatteloven og forskrift 16. desember 2005 nr. 1567 om unntak fra arbeidsmiljøloven for visse typer arbeid og arbeidstakergrupper. Det finnes i tillegg særlovgivning på en rekke områder, for eksempel for politiet og Forsvaret. Departementet vurderer at de fleste bestemmelsene i direktivets kapittel III er oppfylt i statlig sektor, og at det i liten grad er behov for å benytte unntaksadgangen i artikkel 1 sjette ledd. Det vises til nærmere vurderinger under de enkelte artiklene nedenfor.

Når det gjelder arbeid i arbeidsgivers hjem, vil direktivets forpliktelser, og behovet for å benytte unntaksadgangen etter artikkel 1 sjuende ledd, bli vurdert nærmere opp mot forskrift 3. juni 2022 nr. 969 om arbeid i arbeidsgivers hjem og husholdning.

Direktivets betydning for reguleringen av arbeidsforholdene for sjøfolk og fiskere vil bli vurdert i en egen prosess, jf. punkt 1.

3.3.3 Hvem som har ansvar for å oppfylle arbeidsgivers forpliktelser etter direktivet

Artikkel 1 femte ledd åpner for at statene kan bestemme hvem som har ansvaret for å oppfylle arbeidsgivers forpliktelser etter direktivet. Etter arbeidsmiljøloven har arbeidsgiver ansvaret for at arbeidsmiljølovens regler etterleves overfor arbeidstaker. I enkelte tilfeller kan også andre enn arbeidsgiveren være pålagt plikter i tillegg. Ved innleie har også innleier forpliktelser overfor den innleide arbeidstakeren på flere områder, jf. blant annet § 2-2. Departementet vurderer at det ikke er behov for å gjøre endringer i dagens regler om hvem som har ansvar for å oppfylle forpliktelsene på de områdene direktivet gjelder.