13 Det strafferettslige redaktøransvaret

13.1 Gjeldende rett

Det strafferettslige redaktøransvaret framgår i dag av straffeloven § 269, som lyder slik:

«Den som treffer avgjørelse om innholdet i et trykt skrift eller en kringkastingssending, er strafferettslig ansvarlig dersom det der offentliggjøres noe som ville ha pådratt redaktøren ansvar etter noen annen lovbestemmelse om han hadde kjent til innholdet.

Straffen etter første ledd er bot eller fengsel inntil 6 måneder. Det kan ikke idømmes strengere straff enn etter den lovbestemmelse som ville ha vært anvendelig om den ansvarlige hadde kjent til innholdet.

Straff etter første ledd kommer ikke til anvendelse på den som godtgjør at det ikke kan legges ham noe til last med hensyn til kontroll med innholdet eller tilsyn eller rettledning eller instruks for hans stedfortreder, medarbeidere eller underordnede.

Medvirkning straffes ikke.»

Bestemmelsen innebærer at redaktøren kan holdes strafferettslig ansvarlig for ulovlige ytringer som er publisert i mediet, selv om redaktøren ikke kjente til innholdet i publiseringen. Forutsetningen er at redaktøren, dersom han hadde vært kjent med ytringens innhold, kunne vært holdt strafferettslig ansvarlig etter en annen straffebestemmelse. Straffeloven § 269 er derfor et sekundært ansvarsgrunnlag. Kun der redaktøren ikke har utvist slik skyld som det alminnelige straffebudet krever, er det nødvendig å ty til det skjerpede redaktøransvaret.

En viktig modifikasjon i ansvaret framgår av tredje ledd. Bestemmelsen innebærer at redaktøren kan fri seg fra ansvaret dersom han godtgjør at han ikke kan lastes for manglende kontroll, tilsyn osv. med innholdet i skriftet. At det ikke kan «legges ham noe til last» gir i utgangspunktet anvisning på en streng aktsomhetsvurdering, jf. Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) punkt 16.5. Redaktøren har selv bevisbyrden for at han har opptrådt aktsomt.

Det strafferettslige redaktøransvaret er dermed ikke et fullt ut objektivt ansvar, slik det ofte blir referert som, men et strengt uaktsomhetsansvar med omvendt bevisbyrde. Samtidig fratar ikke redaktøransvaret noen andre ansvaret for deres egne ytringer eller handlinger. Redaktøransvaret er derfor ikke til hinder for at journalister eller andre holdes ansvarlig i stedet for eller i tillegg til redaktøren.

Redaktøransvaret omfatter alt som publiseres innenfor redaktørens myndighet til å «treffe[r] avgjørelse om innholdet». Dette inkluderer også reklame og annonser, jf. Ot.prp. nr. 5 (1958). Ansvaret gjelder videre uavhengig av hvem som opprinnelig står bak ytringen – det vil si om det er redaktøren selv, en ansatt journalist, en kilde eller en annonsør – og uavhengig av om vedkommende ytrer seg anonymt eller under eget navn. Også straffebestemmelser i spesiallovgivningen omfattes av ansvaret.

Straffen er bot eller fengsel inntil seks måneder, jf. § 269 andre ledd. Det kan imidlertid ikke idømmes strengere straff enn etter den lovbestemmelsen som ville vært anvendelig om redaktøren hadde kjent til innholdet. I realiteten vil fengselsstraff være lite aktuelt i lys av EMK artikkel 10 og forholdsmessighetskravet som ligger i begrensningen om at et inngrep i ytringsfriheten må være nødvendig i et demokratisk samfunn, jf. ovenfor i punkt 4.3. Av fjerde ledd i bestemmelsen framgår det at medvirkning ikke er straffbart.

Redaktøransvaret er i dag begrenset til trykt skrift og kringkastingssendinger, jf. straffeloven § 269 første ledd. Virkeområdet er i all hovedsak videreført uendret fra straffeloven 1902 § 431. Når det gjelder trykte medier brukte straffeloven 1902 begrepet «blad eller tidsskrift», mens den nye straffeloven bruker begrepet «trykt skrift». Tidligere har det vært vanlig å se «blad eller tidsskrift» som en underkategori av «trykt skrift». Det at «blad eller tidsskrift» er erstattet av begrepet «trykt skrift» i den nye straffeloven, kunne derfor isolert sett tyde på at virkeområdet er utvidet. Samtidig ble legaldefinisjonen av «trykt skrift» ikke videreført i den nye straffeloven, da departementet mente at avgrensningen kunne falle noe ulikt ut avhengig av hvilken straffebestemmelse det var tale om, jf. Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) punkt 12.1.5. Endringen av begrepsbruken i § 269 er ikke problematisert i forarbeidene til bestemmelsen. Det framgår her at formålet har vært å «videreføre straffeloven 1902 § 431 i straffeloven 2005», jf. Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) punkt 5.13.2. Kulturdepartementet antar derfor at redaktøransvaret for trykt skrift fortsatt må tolkes slik at det er avgrenset til den periodiske pressen, inkludert tidsskrifter, fagpresse og ukepresse.

Ved revisjonen av straffeloven gikk Justisdepartementet ikke inn for å gjøre redaktøransvaret teknologinøytralt, slik at også elektroniske medier omfattes. Justisdepartementet begrunnet dette med at en medienøytral straffebestemmelse ville «medføre en vesentlig utvidelse av straffebudets anvendelsesområde, særlig ettersom publikasjoner på internett dermed vil bli omfattet av bestemmelsen». Departementet viste også i Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) punkt 5.13.2 til at «det er grunn til å se an hvorvidt pressen selv klarer å løse de vanskelige avveiningene som denne typen publikasjoner på internett reiser, før det eventuelt foreslås straffebestemmelser som rammer forholdet». I Høyesteretts ankeutvalgs kjennelse inntatt i Rt. 2012 side 1211 ble det for øvrig lagt til grunn at begrepet «trykt skrift» i straffeloven ikke omfatter ytringer som er publisert på internett. Det er derfor avklart at redaktøransvaret i straffeloven § 269 ikke omfatter ytringer publisert på elektroniske plattformer.

Når det gjelder elektroniske plattformer har det strafferettslige redaktøransvaret dermed et snevrere virkeområde enn mediefridomslova, jf. punkt 8.1. Med hensyn til «trykt skrift» og kringkasting antar departementet derimot at virkeområdet i de to regelverkene er mer eller mindre sammenfallende. Unntaket som i dag framgår av mediefridomslova § 2 andre ledd for visse organisasjonsmedier og reklamemedier gjelder likevel ikke redaktøransvaret.

13.2 Medieansvarsutvalgets vurdering

Flertallet i Medieansvarsutvalget gikk inn for å oppheve straffeloven § 269 og falle tilbake på det alminnelige prinsippet om at den som konkret er å bebreide for at ulovlige ytringer blir publisert, kan holdes ansvarlig. Flertallet la vekt på at dette vil være en teknologinøytral løsning som vil gjelde både for trykte medier og ethvert medium på internett. Flertallet viste til at digitaliseringen og konvergensutviklingen har gjort det vanskeligere enn før å si hva som er et «massemedium» og hvem som er redaktør. Utvalgets flertall mente derfor at det vil være uheldig å knytte så sentrale ting som straffansvar eller ansvarsfrihet til formelle begreper og organisasjonsstrukturer.

Mindretallet i utvalget ønsket derimot å bygge ytterligere opp om redaktørinstituttet ved å la mer av lovgivningen knyttes til redaktørfunksjonen. Mindretallet gikk derfor inn for å etablere et objektivt eneansvar for ansvarlig redaktør – slik at det utelukkende er redaktøren som kan holdes strafferettslig ansvarlig i tilfeller hvor et redaktørstyrt massemedium publiserer ulovlig materiale. I større mediehus hvor det finnes flere personer som etter straffelovens funksjonelle definisjon kan anses som «redaktør», vil et eneansvar etter dette forslaget ligge hos den øverste redaksjonelle lederen. Dette svarer til systemet etter Redaktørplakaten hvor det er «ansvarshavende redaktør» som skal ha «det personlige og fulle ansvar for mediets innhold». Dette er også systemet i Sverige, der «ensamansvaret» som utgangspunkt er lagt til en utpekt «ansvarig utgivare», jf. gjennomgangen i punkt 5.2.3. Forslaget ble blant annet begrunnet med at et eneansvar vil sikre at det er rette vedkommende som trekkes til ansvar og at det ikke er for komplisert å finne fram til den ansvarlige. Mindretallet la også til grunn at et eneansvar vil bidra til å styrke kildevernet.

13.3 Høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementet å videreføre det særskilte strafferettslige redaktøransvaret, og gjøre det teknologinøytralt ved å flytte bestemmelsen fra straffeloven og over i ny medieansvarslov. Departementet viste særlig til at det strafferettslige redaktøransvaret har en viktig preventiv funksjon, og bidrar til å bygge tillit til de redaktørstyrte journalistiske mediene. Departementet vurderte om ansvaret burde utformes på en annen måte enn i dag, og vurderte både den svenske eneansvarsmodellen og den finske modellen. Departementet konkluderte imidlertid med at dagens modell bør videreføres.

Departementet foreslo å begrense det særskilte redaktøransvaret til redaksjonelt innhold. Definisjonen av «redaksjonelt innhold» i høringsutkastet § 3 bokstav c), avklarte at det særskilte redaktøransvaret ikke gjelder for brukergenerert innhold. Utkastet til definisjon innebar også at det særskilte redaktøransvaret ikke ville få anvendelse på annonser eller reklame. På dette punktet innebar høringsforslaget en innsnevring av redaktøransvaret i forhold til gjeldende rett. Forslaget var ellers ment å videreføre straffeloven § 269, slik at strafferammen på bot eller fengsel inntil seks måneder ble foreslått viderført. Departementet foreslo følgende bestemmelse:

§ 10 Redaktørens særlige straffansvar for redaksjonelt innhold

Redaktøren er straffansvarlig for publisering av redaksjonelt innhold dersom det ville pådratt redaktøren straffansvar etter noen annen lovbestemmelse om han eller hun hadde kjent til innholdet.

Dersom redaktøren godtgjør at han eller hun ikke kan lastes for manglende kontroll med innholdet eller ledelse av redaksjonen, kan redaktøren ikke holdes straffansvarlig etter første ledd.

Straff etter første og andre ledd er bot eller fengsel inntil seks måneder. Det kan ikke idømmes strengere straff enn etter den lovbestemmelse som ville ha vært anvendelig om redaktøren hadde kjent til innholdet.

Medvirkning straffes ikke.

13.4 Høringsinstansenes syn

Det er bred oppslutning blant høringsinstansene om å opprettholde det strafferettslige redaktøransvaret og gjøre det teknologinøytralt ved å flytte bestemmelsen over i en ny medieansvarslov. Norsk Journalistlag, Norsk Redaktørforening, TV 2, Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM), Mediebedriftenes Landsforening, NRK, Fagpressen, LO og Spekter uttrykker støtte til forslaget, og ingen av høringsinstansene går imot.

For eksempel uttaler Norsk Redaktørforening:

«Vi støtter – naturlig nok – forslaget om å videreføre det særlige objektive strafferettslige redaktøransvaret, og å gjøre dette teknologinøytralt. Vi er på «overtid» med hensyn til å gjøre ansvaret plattformuavhengig.

Vi er enige med departementet når de i høringsnotatet skriver at «Trusselen om straffansvar innebærer dermed et klart insentiv til kvalitetssikring og redigering av det redaksjonelle innholdet samt til opplæring av, kontroll med og effektiv ledelse av redaksjonelle medarbeidere».

Vi er også enige i betydningen av å ha et klart ansvarssubjekt å forholde seg til. Det sies i utredningen, og det er riktig, at det i en dynamisk og fragmentert medieverden kan vise seg å bli vanskeligere å definere og avgrense redaktørens særlige straffeansvar. Vi tror imidlertid ikke veien å gå er å avvikle eller svekke dette ansvaret, men snarere å forsøke å tydeliggjøre både redaktøren og ansvaret. Ikke minst i journalistiske produksjonsmiljøer hvor publisering skjer fortløpende, parallelt på flere plattformer, dels fragmentert og dels med bidrag underveis fra mange ulike aktører, er det viktig å ha et tydelig ansvarspunkt.»

NIM viser til at også fra et menneskerettslig perspektiv taler de beste grunner for å opprettholde et særskilt strafferettslig redaktøransvar og at dette gjøres teknologinøytralt. De ønsker ikke å ha synspunkter på valg av ansvarsmodell, men uttaler at «et redaktøransvar etter modell av dagens bestemmelse i straffeloven ikke er i strid med uskyldspresumsjonen i EMK artikkel 6 – dersom dette er løsningen man faller ned på».

Riksadvokaten støtter at det strafferettslige redaktøransvaret videreføres, og at det gjøres teknologinøytralt:

«I høringsuttalelsen til NOU 2011: 12, ga riksadvokaten uttrykk for skepsis mot å avvikle det særskilte strafferettslige redaktøransvaret i straffeloven § 269, men var enig i at bestemmelsen burde være teknologinøytral. Vi er derfor tilfreds med departementets forslag om nettopp dette, og har merket oss forslaget om at bestemmelsen flyttes over i en eventuell ny medieansvarslov. Dersom det ikke vedtas ny lov, bør formentlig § 269 endres slik at den blir plattform- /teknologinøytral.»

NRK støtter departementets forslag om å opprettholde ansvaret som et strengt uaktsomhetsansvar med omvendt bevisbyrde. NRK støtter også departementets begrunnelse, og supplerer med ytterligere argumenter:

«NRK synes at departementet har foretatt en grundig drøftelse knyttet til mulig eneansvar for redaktører. I den forbindelse vil NRK tilføye at det å vise hva enkeltpersoner (eksempelvis politikere eller andre offentlig kjente personer) sier/mener i seg selv ofte kan ha betydelig offentlig interesse også om uttalelsene isolert sett er rettsstridige. Det må derfor være et rom for videreformidling av isolert sett rettsstridige ytringer uten at mediet blir ansvarlig, og dette kan bli utfordrende dersom den som fremsetter ytringene ikke kan holdes ansvarlig. Videre kan det påpekes at EMD i saker mot mediene vektlegger om den krenkede har mulighet til å anlegge sak direkte mot den som har fremsatt beskyldningene som mediet har videreformidlet, se blant annet Bjørk Eidsdottir mot Island fra 2012, sak nr. 46443/09, avsnitt 74.»

Norsk Journalistlag, Norsk Redaktørforening, Mediebedriftenes Landsforening og Aller Media/Dagbladet argumenterer på sin side for en eneansvarsmodell. De legger stor vekt på at ansvarsmodellen må gi en konsistent sammenheng mellom fullmakter og ansvar. Norsk Journalistlag peker blant annet på at mediefridomslova gir redaktøren eksklusiv kompetanse og «den fulle og hele beslutningsmyndigheten over hva som skal publiseres». Den enkelte journalist bør derfor ikke kunne holdes ansvarlig for noe vedkommende ikke har myndighet over.

Flere peker på at et eneansvar vil gjøre det enkelt å identifisere den ansvarlige. For eksempel uttaler Norsk Redaktørforening: «Et eneansvar vil tydeliggjøre beslutningslinjer i mediehusene. Med dagens til dels komplekse og overlappende redaksjonsmiljøer vil det være en åpenbar styrke.» Aller Media/Dagbladet mener at den nedkjølende effekten av et potensielt pulverisert ansvar ikke er godt nok vurdert i høringsnotatet og uttaler: «Aller/Dagbladet tror den nedkjølende effekten vil bli reell i det daglige og at den derfor vil kunne fungere som en bremsekloss på ytringsfriheten.» Norsk Journalistlag mener departementet drøfter hensynet til kildevernet svakt fordi det knyttes til «et absolutt kildevern», og viser til at den svenske eneansvarsmodellen fungerer godt, til tross for at det finnes unntak også fra «meddelarskyddet».

Fagpressen og TV 2 synes også å gå inn for et eneansvar, selv om dette ikke er like direkte uttalt. TV 2 understreker at det i valg av ansvarsmodell bør legges vesentlig vekt på hensynet til kildevernet, at kjernen i redaktøransvaret må videreføres, at kontaktpunkt og ansvarsplassering ikke bør framstå som adskilt og at «modellen bør sikre samme system enten materialet er produsert innenfor eller utenfor den aktuelle redaktørs arbeidsrettslige lederområde».

Når det gjelder forslaget om å avgrense redaktøransvaret mot reklame og annonser, går Fagpressen, Norsk Journalistlag, Norsk Redaktørforening, Norsk Presseforbund, Mediebedriftenes Landsforening, TV 2 og Aller Media/Dagbladet imot eller uttaler seg kritisk. Norsk Redaktørforening uttaler:

«Vi er oppmerksom på at både NR og Norsk Journalistlag tidligere har gått inn for primært å legge ansvaret for innholdet i annonsene på annonsørene. Departementets forslag går imidlertid – etter vårt syn – mye lengre. Det fratar i realiteten ansvarlig redaktør den myndighet hun i dag har til endelig å si ja eller nei til publisering av konkrete annonser. Det vil være en naturlig konsekvens av at ansvar og fullmakter må balansere. […] Dersom redaktøren, i en toledermodell, ikke har det overordnede ansvaret for annonsene, så vil hun heller ikke kunne overprøve daglig leder når det gjelder publisering av annonser. Det vil kunne få dramatiske konsekvenser, ikke minst hva gjelder spørsmål knyttet til annonser som etterligner redaksjonelt materiale.»

Tilsvarende uttaler Aller Media/Dagbladet:

«Redaktøren skal og må være ansvarlig for hele utgivelsen, på samme grunnlag. Det kan ikke være slik at der det er uklart hvorvidt spesifikt innhold er innholdsmarkedsføring eller redaksjonelt innhold så skal klassifiseringen være avgjørende for hvem som er ansvarlig på hvilket grunnlag. Om ytringen kommer i form av en annonse eller et leserbrev, så skal redaktøren ta beslutningen om den skal publiseres og ha ansvaret for den. […]

Den digitale utviklingen har selvsagt skapt noen nye utfordringer på dette området ved at det ikke er all annonsering redaktøren kontrollerer direkte, men i disse tilfellene vil det for alle praktiske formål være redaktøren som inngår de avtaler som gir en viss styring av slike annonser og hvilke annonser som skal aksepteres. Disse utfordringene løses ikke ved å svekke redaktørens rolle. Det fremstår også som lite naturlig at redaktøren har et ansvar for brukergenerert innhold, men ikke for annonser som hun har mulighet til å avvise eller holde tilbake. Det vil bli en ganske håpløs situasjon hvis ikke redaktøren i vår teknologinøytrale tid ikke har muligheten til å si nei til betalt innhold som ligger altfor tett opp til det redaksjonelle.»

Avgrensningen mot reklame kommenteres også av Helse- og omsorgsdepartementet og Forbrukertilsynet. Førstnevnte forutsetter at forslaget ikke «har innvirkning på det ansvaret redaksjonelle medier har for å ikke formidle ulovlig reklame». Forbrukertilsynet minner om at redaktøren og mediehusene må forholde seg til markedsføringslovens regler.

Norsk Redaktørforening, Norsk Presseforbund, NRK, og TV 2 viser til at kunnskap om publisert innhold i seg selv ikke kan være tilstrekkelig til å utløse ansvar og foreslår derfor å tilføye «og de øvrige faktiske forhold som gjorde ytringen ansvarsbetingende på publiseringstidspunktet».

Endelig ber NRK og TV 2 departementet vurdere å ta ut fengselsstraff som straffalternativ, og viser til at det neppe vil være i samsvar med EMK artikkel 10 å bruke fengselsstraff overfor en redaktør som ikke kjente til den publiserte ytringen.

13.5 Departementets vurdering

13.5.1 Behovet for et særskilt redaktøransvar

Høringen har vist bred støtte til forslaget om å videreføre det særskilte strafferettslige redaktøransvaret, og gjøre det teknologinøytralt ved å flytte bestemmelsen fra straffeloven over til en ny medieansvarslov.

Det er utvilsomt slik at dagens velutviklede presseetiske regelverk og sterke selvdømmeordning i de aller fleste tilfellene sikrer kvalitetskontroll og betryggende redigering av norske medier. Medieansvarsutvalget viste også til at det strafferettslige redaktøransvaret svært sjelden har blitt aktuelt i praksis, og kun i saker om ærekrenkelser, som ikke lenger er straffbart etter den nye straffeloven.

Departementets hovedbegrunnelse for å videreføre det særskilte redaktøransvaret, er imidlertid bestemmelsens preventive effekt. Selv om straffansvaret for ærekrenkelser er avskaffet, er det fortsatt en rekke andre bestemmelser både i straffeloven og spesiallovgivningen som gjør ulike typer ytringer straffbare og hvor redaktøransvaret dermed kan komme til anvendelse, for eksempel hatefulle ytringer i straffeloven § 185, trusler i straffeloven § 263, krenkelser av privatlivets fred i straffeloven § 267, opphavsrettsinngrep i medhold av åndsverkloven § 79 og grove overtredelser av trakasseringsforbudet i likestillings- og diskrimineringsloven § 13, jf. § 39.

Redaktøransvaret innebærer som nevnt et strengt uaktsomhetsansvar med omvendt bevisbyrde. I dette ligger det en forutsetning om at redaktøren har kjennskap til innholdet i det mediet hun eller han har redigeringsansvaret for. Indirekte gir redaktøransvaret derfor redaktøren en plikt til å gjøre seg kjent med det redaksjonelle innholdet som publiseres, alternativt å sikre betryggende rutiner for virksomheten i tilfeller hvor han enten ikke kan eller velger å ikke gjøre seg konkret kjent med innholdet, jf. unntaket i straffeloven § 269 tredje ledd. Ansvaret bygger derfor opp under redaktørens rolle og posisjon, noe som må antas å være noe av bakgrunnen for at et lovfestet redaktøransvar har så sterk tilslutning i bransjen. Å institusjonalisere redaktøransvaret i lovverket bidrar dermed til å legitimere og støtte opp under bransjens etiske regelverk og selvdømmeordning.

Videre anser departementet det som sentralt at et strafferettslig redaktøransvar bidrar til klare ansvarsforhold for det publiserte innholdet. Klare ansvarsforhold gjør det enkelt for den som er blitt krenket å identifisere en ansvarlig, noe som også kan bidra til en raskere behandling i rettssystemet. Etter departementets vurdering blir dette et stadig viktigere poeng i takt med at medienes publiseringsvirksomhet blir mer mangfoldig og uoversiktlig.

Tidligere ble nyheter publisert som en klart avgrenset pakke med innhold, trykt og distribuert på papir som et ferdig produkt. Når innholdet var ferdig produsert og satt sammen, var det redaktøren som tok beslutningen om publisering. Slik fungerer det ikke lenger. I dag skjer publisering typisk løpende gjennom dagen. Det samme innholdet tilpasses til og publiseres på ulike medieplattformer. Senere kan innholdet bli videreutviklet, omarbeidet og republisert i andre kanaler og i andre formater. Beslutningskjeden fram til publisering vil i praksis kunne være innfløkt og variere fra sak til sak, og den konkrete beslutningen om å publisere kan være tatt av mange ulike personer – inkludert sjefredaktøren, redaktører for enkelte deler/områder, vaktsjefer, programansvarlige, journalister, kilden/publikum selv eller som en mer kollektiv beslutning. Mange potensielle ansvarssubjekter og usikkerhet om hvem i en redaksjon som kan ende opp med det strafferettslige ansvaret, kan også føre til forsiktighet, tilbakeholdenhet og at kritiske ytringer ikke blir fremmet. Departementet mener derfor at det vil tjene både ytringsfriheten og pressens samfunnsrolle at det i de profesjonelle mediene finnes ett tydelig ansvarspunkt for straffbart innhold som publiseres i mediene. Dette bidrar også til å styrke tilliten til mediene generelt, i en tid hvor denne utfordres på flere nivåer, jf. ovenfor i punkt 3.

Departementet mener også at redaktøransvaret bygger tillit til, og oppslutning om, kildevernet. Som nevnt er det et viktig hensyn bak ansvarssystemet at det bør sikre at det alltid er noen som kan stilles til ansvar for straffbare ytringer som publiseres i mediene. Det forholdet at redaktøren tar et ansvar for publisereringen av den anonymiserte kildens utsagn, åpner derfor for at lovgivningen kan håndheves uten å avsløre kildens identitet. Uten mekanismer i lovverket som sørger for å holde redaktøren ansvarlig for anonyme ytringer, ville presset øke for å avdekke kildens identitet, og grunnlaget for et sterkt kildevern kunne blitt svekket.

13.5.2 Valg av ansvarsmodell

Departementet konstaterer at de fleste bransjeaktørene ønsker et eneansvar etter svensk modell. Argumentasjonen er noe mer utfyllende og detaljert enn i tidligere høringer, men bringer etter departementets vurdering i liten grad inn momenter som ikke har blitt vurdert tidligere. Departementet opprettholder derfor forslaget om å videreføre redaktøransvaret som et strengt uaktsomhetsansvar med omvendt bevisbyrde. Denne ansvarsmodellen bygger på at selv om redaktøren går inn og tar et utvidet ansvar for innholdet i det publiserte mediet, så fritar det verken journalisten, den originære ytreren eller eventuelt andre medvirkere for straff. Disse kan i utgangspunktet derfor straffes på lik linje med redaktøren, forutsatt at de objektive og subjektive vilkårene for straff i det aktuelle straffebudet er oppfylt for deres vedkommende.

I høringsnotatet ble eneansvarsmodellen grundig drøftet og avvist av departementet, hovedsakelig av følgende grunner: For det første bryter et eneansvar med utgangspunktet i norsk rett, som er at rettslig ansvar plasseres hos den som konkret har foretatt den klanderverdige handlingen. For det andre kan formålene bak det strafferettslige redaktøransvaret, særlig å gi de som får sine rettigheter krenket gjennom mediene et klart ansvarspunkt, oppnås uten å frata andre ansvaret for egne ytringer. For det tredje pekte departementet på at et eneansvar for redaktøren ikke er noen forutsetning for et svært sterkt kildevern.

Flere av høringsinstansene argumenterer for at ansvarsmodellen må gi en konsistent sammenheng mellom fullmakter og ansvar, og at redaktørens eksklusive myndighet i redaksjonelle spørsmål derfor tilsier et tilsvarende eksklusivt ansvar. På samme måte som i andre virksomheter vil beslutningsmyndigheten som ligger til ledelsen bli delegert i større eller mindre grad. Selv om den redaksjonelle beslutningsmyndigheten i utgangspunktet ligger hos redaktøren, vil slike beslutninger i stor grad også bli tatt av andre. Departementet kan derfor ikke se at hensynet til symmetri mellom fullmakter og ansvar er noe tungtveiende argument for å gi redaktøren et eneansvar for publisert innhold.

Flere høringsinstanser anfører videre at et eneansvar vil gjøre det enkelt å identifisere den ansvarlige. Norsk Redaktørforening peker særlig på at «dagens til dels komplekse og overlappende redaksjonsmiljøer» har gjort dette viktigere enn før. Etter departementets vurdering vil også et redaktøransvar etter dagens modell sikre at det er enkelt å identifisere en hovedansvarlig for det publiserte innholdet, selv om redaktøren ikke er den eneste som kan holdes ansvarlig. Lovutkastet § 5 forplikter mediet til å identifisere ansvarlig redaktør, som etter departementets forslag vil ha et skjerpet straffansvar og erstatningsansvar for alt som publiseres i mediet. I tillegg vil også underordnede redaktører kunne ha et særlig ansvar, men da avgrenset til deres eget konkrete ansvars- og myndighetsområde. Etter departementets vurdering kan de komplekse beslutningslinjene og redaksjonsmiljøene i dagens mediehus snarere tale mot et eneansvar. Dette fordi et eneansvar kan få som konsekvens at den eneste personen som kan holdes ansvarlig i en konkret sak overhodet ikke har vært involvert i, eller kjent til, beslutningen om å publisere det aktuelle innholdet.

Norsk Journalistlag og Aller Media/Dagbladet peker på at departementet ikke har lagt tilstrekkelig vekt på den nedkjølende effekten av et pulverisert ansvar. Departementet ser at ansvarspulverisering kan ha en nedkjølende effekt, og mener dette er et relevant argument for et eneansvar. Det er en viss risiko for at journalister som vet at de kan bli holdt personlig ansvarlig for ærekrenkelser og andre ulovlige ytringer i arbeids medfør, kan bli forsiktige med å utøve kritisk journalistikk – særlig mot næringslivstopper, politiske ledere eller lignende som har økonomiske ressurser og vilje til å bringe saker for retten. Slik sett utfordrer dette en sentral del av medienes samfunnsoppdrag. På den annen side må en også anta at et selvstendig ansvar for journalister og øvrige ansatte virker disiplinerende og preventivt, her som på andre samfunnsområder. Departementet minner om at forutsetningen for å holdes ansvarlig er at vedkommende faktisk har publisert eller medvirket til å publisere en lovstridig ytring og subjektivt kan klandres for det. Journalistisk virksomhet har dessuten et særlig vern i EMD-praksis, hvor graden av allmenn interesse og pressens særlige rolle som offentlig vaktbikkje er viktige momenter i vurderingen av om en ytring er ansvarsfri. I lys av dette kan det muligens oppfattes som støtende, og svekke tilliten til pressens virksomhet og samfunnsrolle, dersom journalister og andre medieansatte ansvarsfritt skal kunne framsette ytringer som ville medført straff- eller erstatningsansvar for enhver annen borger.

Til argumentet om at medarbeidere på andre samfunnsområder vil ha et ansvar for egne handlinger og ytringer, uavhengig av om de handler på vegne av eller etter fullmakt fra en leder, peker Norsk Journalistlag på at «journalister under et eneansvar fremdeles vil ha ansvar for prosessen forut for publisering». Departementet er enig i dette. Poenget er imidlertid at journalister under et eneansvar vil miste ansvaret for straffbare (og erstatningsbetingende) ytringer som de formidler gjennom det aktuelle mediet. Dette i motsetning til andre som vil ha et personlig ansvar for det de ytrer, uansett om dette skjer på egne Facebook-sider, i de redaktørstyrte medienes kommentarfelt eller diskusjonsfora eller i andre sammenhenger. Det er vanskelig å se at en journalist skal være ansvarsfri for å publisere noe som ville medført straffansvar (eller erstatningsansvar) for en mediebruker som hadde publisert noe tilsvarende i et kommentarfelt i samme publikasjon. Departementet kan ikke se at det foreligger tilstrekkelig tungtveiende argumenter for et slikt unntak.

Flere viser også til at et eneansvar vil legge til rette for et styrket kildevern. Norsk Journalistlag mener at departementet drøfter kildevernet svakt fordi drøftelsen knyttes til «et absolutt kildevern». Årsaken til at spørsmålet i høringsnotatet ble koblet til spørsmålet om et «absolutt» kildevern, var at dette var argumentasjonen fra mindretallet i Medieansvarsutvalget. Departementet anerkjente samtidig i høringsnotatet at et eneansvar vil kunne redusere insentivene til å avdekke hvem kilden er, dersom kilden uansett ikke kan holdes ansvarlig for den publiserte ytringen. Departementet mener likevel at hensynet til kildevernet ikke kan anses som noe svært tungtveiende argument for et eneansvar. Først og fremst fordi kildevernet allerede er svært sterkt, og i praksis absolutt i saker av allmenn interesse. Kildevernet er også foreslått ytterligere styrket i Justis- og beredskapsdepartementets høringsnotat om endringer i prosesslovene, jf. punkt 2.5. Dette viser at man kan ha et svært sterkt kildevern også uten at redaktøren er eneansvarlig for publisert innhold. Det er også tvilsomt om et eneansvar i praksis ville legge til rette for en ytterligere styrking av kildevernet. Dette skyldes at det ikke utelukkende er behovet for å holde kilden selv ansvarlig for det publiserte innholdet som kan begrunne begrensninger i kildevernet. Unntak fra kildevernet kan også begrunnes i at kilden er et sentralt vitne i en straffesak eller at kilden er ansvarlig for brudd på taushetspliktbestemmelser eller andre lovbrudd som ikke er knyttet til selve publiseringen. Redaktøren kan uansett ikke holdes ansvarlig for en annen persons brudd på taushetsplikt eller lignende lovbrudd. I slike tilfeller vil det derfor ikke ha noen betydning om redaktøren har et eneansvar for publiseringen eller ikke.

Departementet viser videre til NRKs understreking av at enkeltpersoners rettsstridige ytringer i visse situasjoner kan ha offentlig interesse, og at mediene derfor bør kunne ha et visst rom for å videreformidle isolert sett rettsstridige ytringer. For eksempel kan man tenke seg at en framstående politiker, eller en embedsmann med en ansvarsfull posisjon, framsetter en hatefull ytring i et avisintervju. Pressens rolle som offentlig vaktbikkje kan etter omstendighetene forsvare å videreformidle ytringer som isolert sett er ulovlige dersom det er en klar offentlig interesse i saken. Å ilegge redaktøren eller journalisten rettslig ansvar i et slikt tilfelle vil kunne innebære en krenkelse av EMK artikkel 10. Som NRK påpeker, vektlegger EMD i disse sakene blant annet nettopp at den krenkede har mulighet til å anlegge sak direkte mot den som har fremsatt beskyldningene som mediet har videreformidlet, jf. her blant annet Björk Eidsdóttir mot Island (EMD-2009-46443) avsnitt 74.

Departementet anser det videre som et argument mot lovfesting av et eneansvar for redaktøren at en slik regel ikke kan være unntaksfri. Dette er også situasjonen i Sverige, jf. ovenfor i punkt 5.2.3. Med andre ord vil et eneansvar reise vanskelige avgrensningsspørsmål som i så fall vil kreve ytterligere utredning og høring.

Når det gjelder departementets konkrete forslag til lovbestemmelse, har flere av høringsinstansene vist til at det ikke er tilstrekkelig for ansvar at redaktøren har kjent «innholdet». Derfor har de foreslått å tilføye en henvisning til «de øvrige faktiske forhold som gjorde ytringen ansvarsbetingende». Departementet kan ikke se at det er påvist behov eller grunnlag for en slik endring. Spørsmålet har dessuten ikke vært på høring. Departementet følger ikke opp forslaget.

13.5.3 Spørsmålet om ansvaret skal avgrenses mot markedsføring

En rekke av høringsinstansene går imot forslaget om å avgrense det særlige strafferettslige redaktøransvaret mot reklame og markedsføring. Bakgrunnen for forslaget i høringsnotatet om å innsnevre ansvaret i forhold til gjeldende rett, er en medieutvikling som innebærer at redaktørens praktiske mulighet til å bestemme over annonseinnholdet ofte vil være svært begrenset. En stadig større andel av annonsene selges sentralt gjennom samkjøringer. Dermed heves terskelen for at den enkelte redaktøren kan gripe inn. Stoppes en annonse i én av mange publikasjoner, kan det føre til betydelig økonomisk tap for store deler av konsernet. En stadig økende andel av reklamemarkedet består dessuten av programmatisk kjøp av annonser. Programmatisk annonsering betyr at kjøp og salg av nettannonser skjer automatisk via en børs. Mediene legger annonseplasser (visninger) ut for salg på annonsebørsen, og annonsørene kan legge inn bud på visningene basert på egne kriterier. Når alle kriteriene for kjøpet er oppfylt, vil kjøpet skje automatisk og annonsen vises i sanntid. I digitale medier vises det også gjerne ulike annonser til ulike brukere og visningen av annonsen varer bare så lenge «brukersesjonen» varer. Redaktøren kan vanskelig føre noen reell kontroll med programmatisk salg av annonser som blir publisert på denne måten. Det at man vanskelig kan tenke seg at en annonsør er anonym, gjør dessuten at et formelt redaktøransvar framstår som mindre praktisk.

Departementet kan i utgangspunktet ikke se at avgrensningen av redaktøransvaret mot reklame og markedsføring i seg selv vil frata redaktøren noen myndighet i redaksjonen, for eksempel til å nekte å publisere annonser eller å svare for tekstreklamebrudd i PFU, som er eksempler som trekkes fram av høringsinstansene. Årsaken er at bestemmelsen om redaktøransvar bare innebærer en skjerping av straffansvaret for det aktuelle innholdet, i praksis slik at redaktøren under visse forutsetninger kan holdes strafferettslig ansvarlig selv om han eller hun ikke kjente til den aktuelle publiseringen. Derimot innebærer det ikke noen avgrensning av redaktørens arbeidsrettslige ansvar, myndighet eller fullmakter i medievirksomheten, jf. også ovenfor i punkt 13.5.2.

Departementet ser likevel at avgrensningen kan få en mer indirekte betydning for redaktørfunksjonen i medievirksomhetene. Hvis redaktøren ikke har et skjerpet straffansvar for annonseinnhold, vil det også kunne svekke grunnlaget for å legge myndigheten over dette innholdet til redaktøren og argumentasjonen for å sikre redaktøren en uavhengig stilling i utøvelsen av en slik myndighet.

Departementet ser også at grensene mellom reklame, innholdsmarkedsføring og redaksjonelt innhold kan være flytende. Å avgrense mot reklame og markedsføring kan derfor gjøre det uklart hvor langt redaktøransvaret rekker, noe som er uheldig i lys av at et sentralt mål med loven er å fjerne rettslig usikkerhet og tydeliggjøre ansvarsreglene. Det å trekke opp grensene mellom reklame og redaksjonelt innhold vil dessuten være et redaksjonelt spørsmål som bør ligge til redaktøren. Kulturdepartementet opprettholder derfor ikke forslaget om å innskrenke redaktøransvaret, og foreslår å presisere i bestemmelsen at det strafferettslige redaktøransvaret også vil omfatte «markedsføring», som skal forstås i samsvar med markedsføringsloven, jf. punkt 9.5.

13.5.4 Strafferamme og medvirkningsansvar

I de tilfeller hvor redaktøren straffes på bakgrunn av bestemmelsen i straffeloven § 269 første ledd, er straffen etter andre ledd bot eller fengsel inntil seks måneder. Etter straffeloven 1902 § 431 var den øvre strafferammen fengsel inntil tre måneder. I straffeloven 2005 er fengsel inntil 6 måneder den laveste strafferammen der det åpnes for fengselsstraff, jf. Ot.prp. nr. 8 (2007–2008), side 23. Det kan likevel ikke idømmes strengere straff enn etter den aktuelle lovbestemmelsen som er overtrådt. Dette illustrerer at redaktøransvaret innebærer at redaktøren trer inn i ansvaret for den aktuelle overtredelsen. Det er derfor logisk at det er strafferammen i det enkelte straffebud som er førende for straffenivået, men altså med en øvre grense på fengsel inntil 6 måneder. Strafferammen er med dette betydelig lavere enn etter flere av de straffebestemmelsene som kan aktualisere et redaktøransvar, jf. for eksempel straffeloven § 185 om hatefulle ytringer som har en øvre strafferamme på fengsel inntil tre år, eller straffeloven § 267 om privatlivets fred som har en øvre strafferamme på fengsel inntil ett år.

Departementet foreslår ingen endringer i reglene om strafferamme, men anser at bøter i praksis vil være regelen. Bruk av fengselsstraff som reaksjon mot en redaktør for publisering av rettsstridige ytringer han ikke kjente til vil være et svært inngripende virkemiddel som vil måtte vurderes nøye i lys av nødvendighetskravet i EMK artikkel 10 nr. 2 og EMD-praksis. I saken Cumpãnã og Mazãre mot Romania (EMD-1996- 33348) avsnitt 115 uttalte domstolen:

«Although sentencing is in principle a matter for the national courts, the Court considers that the imposition of a prison sentence for a press offence will be compatible with journalists’ freedom of expression as guaranteed by Article 10 of the Convention only in exceptional circumstances, notably where other fundamental rights have been seriously impaired, as, for example, in the case of hate speech or incitement to violence.»

Departementet er ikke kjent med at det foreligger saker fra nyere tid hvor fengselsstraff mot en redaktør er benyttet i Norge. Å oppheve fengselsstraff som straffalternativ kan få en rekke konsekvenser etter prosesslovgivningen som ikke er utredet og hørt. Departementet foreslår derfor ingen endring i gjeldende rett på dette punktet nå.

Forslaget opprettholdes med de endringene som framgår ovenfor og inntas som § 9 i lovforslaget. Forslaget innebærer at straffeloven § 269 kan oppheves i sin helhet.